Del 3
Omtale av særlige tema

5 Spesialisthelsetjenesten

Midlene som stilles til disposisjon til de regionale helseforetakene kommer i all hovedsak fra kap. 732 Regionale helseforetak. I årlig melding 2021 har de regionale helseforetakene rapportert hvordan de har fulgt opp oppgaver og styringsparametere i oppdragsdokumentene og foretaksmøter. Årlig melding, årsregnskap og årsberetning for 2021 ble behandlet i foretaksmøter 23. juni 2022. Nedenfor redegjøres det for rapportering 2021 og de regionale helseforetakenes økonomiske langtidsplaner for perioden 2023–2026. Omtalen er delt inn under følgende overskrifter:

• Redusere unødvendig venting og variasjon i kapasitetsutnyttelsen

• Prioritere psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling

• Bedre kvalitet og pasientsikkerhet

• Nasjonal helse- og sykehusplan

• Økonomi og investeringer

• Organisering av luftambulansetjenesten

Redusere unødvendig venting og variasjon i kapasitetsutnyttelsen

Ventetider

Ventetid til utredning eller behandling er en viktig indikator på tilgjengelighet og kvalitet i helsetjenesten. Lang ventetid kan redusere pasientens muligheter for å oppnå maksimalt utbytte av behandling og kan indikere kapasitetsproblemer i sykehusene. God informasjon om ventetid er derfor viktig i den daglige driften av sykehusene og for pasientenes valg av behandlingssted. Pasienter som trenger øyeblikkelig hjelp, kommer til behandling uten ventetid. Om lag 70 pst. av alle døgnopphold i sykehus er øyeblikkelig hjelp.

Det er et mål at ventetiden reduseres. I oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene for 2021 var målet å redusere gjennomsnittlig ventetid sammenliknet med året før. Det ble videre satt et mål om gjennomsnittlig ventetid under 50 dager i 2022.

Tabell 5.1 viser at det har vært en reduksjon i gjennomsnittlig ventetid på to dager i 2021, sammenliknet med 2020. Pandemien påvirket driften i sykehusene både i 2020 og 2021. Reduksjonen må sees i sammenheng med at ventetidene økte med fire dager fra 2019 til 2020. Helseforetakene har i 2021 hentet inn igjen mye utsatt aktivitet. Samtidig har det ikke vært mulig å opprettholde et normalt aktivitetsnivå. Innen psykisk helsevern for voksne og for barn og unge økte gjennomsnittlig ventetid med hhv. to og fem dager fra 2020 til 2021. I tverrfaglig spesialisert rusbehandling økte gjennomsnittlig ventetid med én dag fra 2020 til 2021. Økningen i ventetid i psykisk helsevern sees i sammenheng med en betydelig økning i antallet henvisninger til psykisk helsevern.

Tabell 5.2 viser tall for indikatoren passert planlagt tid. På oppdrag fra departementet ble indikatoren etablert som en nasjonal styringsindikator i 2017. Den måler antall og andel pasientavtaler som er forsinket i forhold til det planlagte tidspunktet som er registrert. Den inkluderer både nyhenviste pasienter og pasienter som allerede er i et forløp. Indikatoren angir et nivå på antall som er forsinket, men utrykker ikke en størrelse for hvor mye forsinket man er. I oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene for 2021 var målet å redusere andelen med passert planlagt tid sammenliknet med året før. Tallene for utgangen av 2021 viser at om lag en av ti pasientkontakter i spesialisthelsetjenesten skjer etter at det planlagte tidspunktet er passert. Det er en økning på 1,1 prosentpoeng sammenliknet med utgangen av 2020.

Kreftbehandling

Målet er høy kvalitet og kompetanse, tilstrekkelig kapasitet, likeverdig tilgjengelighet, hensiktsmessig organisering og bedre samhandling mellom alle aktører på kreftområdet. Høy kvalitet og kompetanse i utredning, behandling og rehabilitering av pasienter med kreft skal ivaretas i tråd med nasjonale handlingsprogrammer for kreftsykdommer. God behandlingskvalitet skal ivaretas gjennom gode pasientforløp. Dette skal sikre at kreftpasienter unngår unødig venting på utredning og behandling. Nasjonal kreftstrategi 2018–2022 skal legges til grunn for utvikling av tjenestetilbudet til kreftpasienter. Fra 2015 ble det innført 28 pakkeforløp for kreft. To pakkeforløp ble avviklet f.o.m. 1. mai 2021, slik at det nå er 26 pakkeforløp for kreft. Det er satt som mål at andel pakkeforløp for kreftpasienter som er gjennomført innen maksimal anbefalt forløpstid, uavhengig av type pakkeforløp, skal være minst 70 pst. Pakkeforløpene skal gi pasientene standardiserte forløp med kortere ventetider og raskere vei til diagnose og behandling ved mistanke om kreft. Formålet med pakkeforløpene er at pasienter skal oppleve et godt organisert, helhetlig og forutsigbart forløp uten unødvendige ikke-medisinsk begrunnede forsinkelser i utredning, diagnostikk, behandling og rehabilitering. Pakkeforløpene skal gi forutsigbarhet og trygghet for pasienter og pårørende ved å sikre informasjon og brukermedvirkning.

Kvalitetsindikatoren andel pakkeforløp gjennomført innenfor maksimal anbefalt forløpstid for 26 organspesifikke kreftformer viser en nedgang i måloppnåelse på landsbasis fra 73,5 pst. i 2020 til 72,1 pst. i 2021.

Helse Sør-Øst og Helse Vest har begge nådd målet i 2021 om andel pakkeforløp gjennomført innen maksimal anbefalt forløpstid på 70 pst. Helse Sør-Øst hadde en måloppnåelse på 72,8 og Helse Vest 76,7 pst. Helse Midt-Norge og Helse Nord nådde ikke målet om 70 pst. Helse Midt-Norge hadde en måloppnåelse på 68,7 pst. og Helse Nord hadde en måloppnåelse på 61,2 pst.

Tre av de regionale helseforetakene hadde en nedgang i måloppnåelse fra 2020 til 2021. Helse Sør-Øst hadde en nedgang i måloppnåelse fra 74,2 pst. i 2020 til 72,8 pst. i 2021. Helse Midt-Norge hadde en nedgang fra 72,6 pst. i 2020 til 68,7 pst. i 2021. Helse Nord hadde en nedgang fra 69 pst. i 2020 til 61,2 pst. i 2021. Helse Vest hadde en økning i måloppnåelse fra 74,2 pst. i 2020 til 76,2 pst. i 2021.

Prioritere psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling

Pakkeforløp (nasjonale forløp for psykisk helse og rus)

Fra 2019 er det innført åtte forløp. Det gjelder tre generelle forløp for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), utredning og behandling i psykisk helsevern voksne og i psykisk helsevern barn og unge, samt fire tilstandsspesifikke forløp for psykoselidelser, tvangslidelser, spiseforstyrrelser og gravide som har eller har hatt rusmiddelproblemer. I tillegg er det innført et forløp for kartlegging og utredning av psykisk helse og rus hos barn og unge i barnevernet. I 2021 er det publisert to nye kapitler: akuttbehandling og oppfølging etter overdoser (i forløp TSB) og utredning av ADHD og andre nevroutviklingsforstyrrelse (forløp for barn og unge). Totalt er 517 000 pasienter henvist til forløpene siden 2019. Forløpene skal sikre god brukermedvirkning gjennom hele forløpet, økt samhandling innen og mellom tjenestenivåene, likeverdige tilbud til pasienter og pårørende, unngå unødig ventetid for utredning, behandling og oppfølging og bedre ivaretakelse av somatisk helse og levevaner. Det er etablert forløpskoordinatorer både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene.

Det er satt følgende mål for 2021:

• Andel pakkeforløp gjennomført innen forløpstid for utredning i psykisk helsevern barn og unge og psykisk helsevern voksne og TSB skal være minst 80 pst.

• Andel pakkeforløp som har gjennomført evaluering av behandling i poliklinikk for psykisk helsevern barn og unge, psykisk helsevern voksne og TSB skal være minst 80 pst.

• Andel av pasienter i pakkeforløp som sammen med behandler har utarbeidet en behandlingsplan skal være minst 80 pst.

På landsbasis er måloppnåelse på forløpstid for utredning 55 pst. i psykisk helsevern barn og unge, 74 pst. i psykisk helsevern voksne og 84 pst. for TSB. Det er lavere måloppnåelse for gjennomført evaluering av behandling, med hhv. 38 pst. i psykisk helsevern barn og unge, 46 pst. i psykisk helsevern voksne og 41 pst. i TSB. Andel pasienter som sammen med behandler har utarbeidet behandlingsplan er 44 pst. i psykisk helsevern barn og unge, 40 pst. i psykisk helsevern voksne og 41 pst. i psykisk helsevern TSB.

Ifølge SINTEF har forløpene bidratt til bedre struktur og forutsigbarhet, tydeliggjøring av hva som er forventet fra tjenestene, noe økt samhandling og samarbeid og det er bred enighet om at innholdet i forløpene beskriver et godt tjenestetilbud og god klinisk praksis. Utfordringene er særlig knyttet til rapportering. IKT-systemene har ikke understøttet forløpene, og medført ekstra belastninger for behandlere, ledere og registreringsmiljøene. Krav om registrering oppleves av en del som mistillit til at faget utøves som det skal. Nær halvparten av pasientene i undersøkelsen var ikke klar over at de var i et pakkeforløp, og mange fagfolk vegrer seg for å bruke begrepet pakkeforløp. 70 pst. av kommunene har innført forløpskoordinator i kommunene og informasjon om forløpene på sine nettsider, men opplever seg for lite involvert.

Det vises til omtale av pakkeforløp under kap. 781, del II.

Helsekartlegging i barnevernet

Barnevernet skal etablere team for kartlegging av helsesituasjonen for barn som plasseres utenfor hjemmet. De regionale helseforetakene fikk i 2021 i oppdrag å bidra med spesialistkompetanse inn i teamene innenfor rammen av de midler som stilles til disposisjon til formålet. Det ble også stilt midler til disposisjon til etablering av fem team for oppstart høsten 2021 – et i hver av barnevernsregionen Midt og Nord, et i Oslo og to i barnevernsregion Sør. Helse Sør-Øst RHF har etablert tre kartleggingsteam, hvorav et team i Oslo kommune med tilknytning til Oslo universitetssykehus HF og to team tilknyttet Sykehuset Telemark HF. I Helse Midt-Norge RHF har St. Olavs hospital HF etablert samarbeid med BUFetat, og team er etablert. Det er også i Helse Nord RHF inngått samarbeidsavtale mellom partene, og UNN har rekruttert personell til etablering av team i Tromsø våren 2022.

Stedlige tjenester innen psykisk helsevern og TSB for innsatte

De regionale helseforetakene ble i 2021 gitt i oppdrag å sørge for flere stedlige tjenester innen psykisk helsevern og TSB for innsatte, jf. plan som er utarbeidet i samarbeid med Kriminalomsorgsdirektoratet.

Helse Sør-Øst RHF rapporterer at de har gitt helseforetakene i oppdrag å bygge opp stedlige tjenester innen psykisk helsevern og TSB, og det er fordelt 10 mill. kroner til helseforetakene. De fleste helseforetakene er godt i gang med etableringen av stedlige tjenester, mens enkelte helseforetak er i oppstartsfasen.

Helse Vest RHF rapporterer at det er etablert stedlige tjenester i alle helseforetak i Helse Vest, og alle helseforetak har fått ekstra midler til å styrke helsetjenester til innsatte i fengsel.

Helse Midt-Norge RHF viderefører midler til styrking av psykisk helsevern med 2,9 mill. kroner til områdefunksjon. Etter en behovsvurdering i 2021, har Helse Midt-Norge RHF gitt en ytterligere styrking på 4,5 mill., kroner for 2022. Alle fengsler som er fysisk beliggende i helseregionen skal oppfylle kravet om stedlig tjeneste innen 1. kvartal 2022, med tilhørende rapportering.

Helse Nord RHF har fra 2022 avsatt 5 mill. kroner til å styrke tjenester og sikre fast tilstedeværelse innen psykisk helse og TSB for innsatte i de 4 fengslene i sin region. I 2021 har helseforetakene framlagt planer for å styrke faste stedlige tjenester og bruk av avsatte midler. Disse planene skal effektueres i 2022.

Ressursteam ved Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt

Helse Sør-Øst RHF fikk i 2021 i oppdrag å gi psykiatrisk og helsefaglig støtte til kriminalomsorgens nye nasjonale ressursteam ved Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt, for å bidra til å forebygge og hindre langvarig isolasjon for kvinnelige innsatte med alvorlige psykiske lidelser. Helse Sør-Øst RHF rapporterer at de har fulgt opp dette.

Bedre kvalitet og pasientsikkerhet

Oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene i 2021 fremhevet at det skal arbeides systematisk og målrettet med kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet til beste for pasientene og at Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring sammen med Nasjonal handlingsplan for pasientsikkerhet og kvalitetsforbedring er sentrale verktøy for systematisk og ledelsesforankret arbeid med kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet. Det skal være åpenhet om forskningsbasert kunnskap, pasient og pårørendeerfaringer, kvalitetsmålinger og uønskede hendelser, som brukes aktivt i kvalitetsforbedring og for å redusere uønsket variasjon. Risikovurdering av pasientsikkerhet må inngå i planlegging, gjennomføring og evaluering av alle tiltak innad og på tvers av tjenestenivå.

Pasientskader

Det er et nasjonalt mål at andel somatiske pasientopphold med pasientskade, målt med metoden GTT, skal reduseres til 10 pst. innen 2023.

Siden 2010 har alle helseforetak og private ideelle sykehus brukt metoden GTT for å kartlegge pasientskader. Hensikten er å kunne følge utviklingen av skadenivået og hvilke typer skader som oppstår. Helsedirektoratet utgir en årlig nasjonal rapport over pasientskader, og publiserer tertialvis på helseforetaksnivå for oppfølging lokalt. Helsedirektoratets rapport i 2022 om «Pasientskader i Norge 2021» viser at det oppstod pasientskade ved 12,8 pst. av somatiske sykehusopphold i Norge, mot 13,1 pst. året før. Det er en svakt nedadgående trend i omfanget av pasientskader i perioden 2012 til 2020, men fortsatt langt fra målet på 10 pst. innen 2023. De hyppigste skadetypene er som tidligere år legemiddelrelatert skade, urinveisinfeksjon, postoperativ sårinfeksjon og annen kirurgisk komplikasjon. Undersøkelsen skiller ikke på om pasientskaden kunne vært unngått eller ikke. Basert på studier fra bl.a. Sverige regner en med at rundt halvparten av pasientskadene kunne vært forebygget.

De regionale helseforetakene viser i årlig melding til ulike tiltak for å forbedre pasientsikkerheten, og bruker GTT sammen med øvrige datakilder i arbeidet.

30 pst. reduksjon i samlet forbruk av bredspektrede antibiotika i 2021 sammenliknet med 2012

Nasjonal handlingsplan mot antibiotikaresistens har satt mål om 30 pst. reduksjon i bruk av fem utvalgte bredspektrede midler innen utgangen av 2020. Målene i handlingsplanen er på grunn av pandemien forlenget til å gjelde ut 2022. Alle helseforetakene har redusert bruken sammenlignet med forbruket i 2012. Samlet er antall definerte døgndoser (DDD) redusert med 25,2 pst. fra 2012 til 2021, mens den prosentvise nedgangen korrigert for liggedøgn er 11,8 pst. Dette er en økning sammenliknet med året før. Tallene fra pandemiperioden må imidlertid tolkes med varsomhet. Mange sykehus har hatt redusert aktivitet, både elektiv virksomhet og øyeblikkelig hjelp. Helse Nord har i perioden redusert antall DDD med 24,3 pst., mens den prosentvise nedgangen korrigert for liggedøgn var 17 pst. I Helse Midt-Norge er reduksjonen på hhv. 23,6 pst. og 14 pst. I Helse Vest er reduksjonen hhv. 33,1 pst. og 16 pst. I Helse Sør-Øst er reduksjonen hhv. 22,5 pst. og 8,5 pst.

Korridorpasienter

På landsbasis var det en andel på 0,9 pst. korridorpasienter i 2021. Det er samme resultat som i 2020. Andelen korridorpasienter var lavest i Helse Midt-Norge med 0,7 pst., mens Helse Vest har høyest andel korridorpasienter med 1,4 pst. Både Helse Nord og Helse Sør-Øst har en andel korridorpasienter på 0,8 pst.

Epikrisetid i somatisk spesialisthelsetjeneste

Fra 2019 har det vært et mål at minst 70 pst. av epikrisene skal være sendt innen en dag etter utskrivning fra sykehus. I 2021 ble 65,6 pst. av epikrisene sendt innen en dag etter utskrivning fra sykehus, og alle regionene har hatt en økning i andel epikriser sendt innen en dag fra 2020 til 2021. Andelen i 2021 varierte mellom 59,2 pst. i Helse Midt-Norge og 69,6 i Helse Nord, mens andelen i Helse Sør-Øst og Helse Vest var hhv. 67,4 pst. og 63,3 pst. Helseregionene meldte at det er variasjon mellom fagområder og helseforetak, og flere regionale helseforetak ser behov for mer systematisk arbeid og tiltak for å kunne nå målet.

Lindrende behandling og omsorg for de aller sykeste barna

De regionale helseforetakene fikk i oppdrag å sørge for et mer tilrettelagt tilbud om lindrende behandling og omsorg i spesialisthelsetjenesten for de aller sykeste barna og deres familier, og tilstrekkelig kompetanse gjennom barnepalliative team. Helse Nord har under etablering et regionalt fagnettverk med representanter fra de tre lokale barnepalliative teamene i Hammerfest, Tromsø og Bodø. Helse Midt-Norge har etablert palliativt team med regionalt koordinerings- og kompetanseansvar ved St. Olavs hospital HF og det er etablert barnepalliativt team i Helse Nord-Trøndelag HF og Helse Møre og Romsdal HF. I Helse Vest er det etablert et regionalt barnepalliativt team under ledelse av Helse Bergen HF og det skal etableres lokale barnepalliative team i alle helseforetak. Helse Sør-Øst har etablert et regionalt barnepalliativt team ved Oslo universitetssykehus HF. I tillegg har Akershus universitetssykehus HF, Sykehuset Innlandet HF, Sykehuset i Vestfold HF, Sykehuset Telemark HF, Sykehuset Østfold HF, Sørlandet sykehus HF og Vestre Viken HF etablert barnepalliative team.

Seneffekter etter kreft hos barn.

De regionale helseforetakene fikk i oppdrag å bygge opp regional kompetanse om seneffekter etter kreft hos barn og voksne med personell som skal bidra til å overføre kompetanse til allmennlegene om diagnostikk og behandling av seneffekter. Det er etablert et poliklinisk tilbud i Helse Nord og regionale tilbud er under planlegging og etablering i de øvrige helseregionene.

Nasjonal døgnkontinuerlig tolketjeneste

Helse Nord RHF fikk i oppdrag å opprette et prosjekt som skal utrede muligheten for nasjonal døgnkontinuerlig tolketjeneste. Tilbudet skal dekke både nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Tilbudet skal ses i sammenheng med samisk tolketjeneste på Sámi klinihkka ved for eksempel hjelp av teknologi. Tilbudet skal dekke ordinær tolketjeneste, men også være tilgjengelig for AMK-sentraler. Helse Nord RHF har opprettet prosjektet «Nasjonal døgnkontinuerlig tolketjeneste for samisk språk» i samarbeid med Finnmarkssykehuset HF og HDO HF (Helsetjenestens driftsorganisasjon for nødnett). Alle de regionale helseforetakene er representert i arbeidsgruppen. Prosjektet er planlagt avsluttet ved utgangen av november 2022.

Planlegge for tilstrekkelig kompetanse i samisk språk og kulturforståelse

De regionale helseforetakene fikk oppdrag om at helseforetakene skal planlegge for å sikre tilstrekkelig kompetanse i samisk språk og samisk kulturforståelse. Alle de regionale helseforetakene har gitt sine helseforetak dette i sine utviklingsplaner.

Intensivkapasitet

De regionale helseforetakene fikk i oppdrag å utrede det fremtidige behovet for intensivkapasitet, inkludert organisering, sammensetning av kompetanse, utforming og utstyrsnivå. Oppdraget ble delt i en interregional og en regional del. I den interregionale delen av prosjektet leverte en arbeidsgruppe en rapport i mai 2022 med felles definisjoner av ulike intensivsenger. Felles forståelse av de ulike sengekategoriene er av stor betydning for det videre arbeidet med å vurdere og planlegge behovet for intensivkapasitet og beredskap i sykehusene i hver enkelt region. Dette oppdraget må sees i sammenheng med omtalen av oppdrag om intensivsykepleiere.

Endringer i bioteknologiloven

De regionale helseforetakene skal følge opp Stortingets vedtak om bioteknologiloven. Alle regioner har i løpet av 2021 innført tilbud om tidlig ultralyd og NIPT til gravide over 35 år og andre med indikasjon for fosterdiagnostikk. Det er ansatt nytt personell og gjennomført omfattende kompetansehevende tiltak for jordmødre, leger og andre ansatte. Det etablerte etterutdanningstilbudet i ultralyd ved NTNU er styrket. Det er ansatt nytt personell, og investert i nytt utstyr for å dekke behovet for ultralydapparater og analysekapasitet til NIPT-undersøkelser. Tidlig ultralyd til alle gravide skal innføres i 2022, og det arbeides med å sikre tilstrekkelig jordmor- og legekapasitet på sykehusene.

Habilitering

De regionale helseforetakene fikk i oppdrag å vurdere behov for økte ressurser for å sikre faglig kvalitet, kompetanse, likeverdige tjenestetilbud og samhandling i habiliteringstjenesten for barn og for voksne.

Alle regioner er i gang med arbeidet. Helseforetakene i Helse Vest har laget egne opptrappingsplaner med styrking av budsjettene, særlig for barn og unge med habiliteringsbehov. Det er også etablert et regionalt tilbud om tverrfaglig intensiv habilitering for barn og unge, som er samlokalisert med tilbudet til barn og unge med ervervet hjerneskade. De andre regionene har rapportert at de trenger noe mere tid på dette oppdraget og meldt at arbeidet fortsetter i 2022.

Persontilpasset medisin

De regionale helseforetakene fikk i oppdrag å etablere en infrastruktur for kliniske studier som omfatter genetisk presisjonsdiagnostikk. Infrastrukturen (InPred) har i 2021 videreutviklet tilbudet innen molekylær diagnostikk, med testing av 500 gener, rettet mot alle kreftpasienter som er aktuelle for utprøvende behandling eller kliniske studier. InPred bidrar til aktiviteter og samarbeid på tvers av helseforetak og klinikker. Det er etablert en struktur med tre nivåer, som sikrer pasientene tilgang til diagnostikk og vurderinger på rett nivå, samtidig som det bidrar til kompetansespredning og erfaringsdeling.

Videre fikk de regionale helseforetakene i oppdrag å utrede og etablere et nasjonalt genomsenter med tilhørende registerløsninger for lagring og bruk av genetiske opplysninger for helsehjelp, kvalitetssikring og forskning. Arbeidet skjer i samarbeid med Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse. Dette arbeidet har pågått i 2021, og det er satt i gang behovsutredning, arbeider med moduler for lagring og analyse, samt infrastruktur og styringsmodell. Stortinget har vedtatt endringer i pasientjournalloven som gir hjemmel for opprettelse av et register for tolkede genetiske varianter med formål å yte helsehjelp og kvalitetssikre denne. For å sikre tilstrekkelig ressurser til nødvendige juridiske utredninger i Helsedirektoratet, foreslås det å flytte midler til Helsedirektoratet, se omtale under kap. 732, post 70. Arbeidet følges opp i nasjonal strategi for persontilpasset medisin som legges fram i løpet av 2022.

Nasjonale tjenester

De regionale helseforetakene fikk i oppdrag å følge opp endringene i system for nasjonale tjenester, jf. omtale i Prop. 1 S (2020–2021), herunder legge rammene for nasjonale kvalitets- og kompetansenettverk og etablere nasjonalt servicemiljø med regionale noder. De regionale helseforetakene har etablert et rammeverk for nasjonale kompetansetjenester som videreføres som kvalitet- og kompetansenettverk, og lagt grunnlaget for å etablere nasjonalt servicemiljø med regionale enheter. For nærmere omtale av nasjonale kompetansetjenester, se kap.732, post 78.

«En vei inn» for innrapportering av melde- og varselpliktige hendelser

Portalen Melde.no er etablert for å forenkle innrapportering til ulike melde- og varselplikter («En vei inn»). De regionale helseforetakene fikk i oppdrag, i samarbeid med Norsk helsenett SF, å legge til rette for at «En vei inn»-løsningen/melde.no tas i bruk i virksomhetene for melding av uønskede hendelser, herunder bivirkninger av legemidler og vaksiner. De regionale helseforetakene melder at portalen er tatt i bruk, men at arbeidet med å sikre integrasjon mellom foretakenes avvikssystemer og Melde.no fortsatt pågår. Det er etablert en arbeidsgruppe med representanter fra de fire regionale helseforetakene og Norsk helsenett SF som fortsetter med dette arbeidet i 2022.

Ekspertpanelet

Ekspertpanelet for spesialisthelsetjenesten er et organ for rådgivning ved alvorlig livsforkortende sykdom. Ekspertpanelet skal gi råd om adekvat etablert behandling er gitt, eller om det er aktuelle kliniske studier for pasienten i Norge eller i utlandet, fortrinnsvis Norden. Panelet kan videre gi råd om det er aktuelt med en utprøvende behandlingsmetode utenfor en klinisk studie i Norge, eller gi råd om et udokumentert behandlingstilbud pasienten selv har funnet frem til. De regionale helseforetakene gjennomførte i 2021 en evaluering av Ekspertpanelet, på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, se omtale under del I. I 2021 har Ekspertpanelet gitt råd i 250 saker, som er en økning fra 109 saker i 2020. Gjennomsnittlig behandlingstid av sakene var åtte dager. Hvordan rådene fordeler seg følger av figuren.

Forstørr bilde

Råd om «off label» inkluderer råd om compassionate use program.

Kilde: Nasjonalt ekspertpanels årsrapport

Digitalisering nasjonale kurs for LIS-leger

For å sikre gjennomføringen av utdanningen for leger i spesialisering (LIS) ble de fire Regionale utdanningssentrene bedt om å digitalisere flest mulig av de teoretisk innrettede nasjonale kursene som inngår i spesialiseringen. Dette har blitt gjennomført i alle regioner. I Helse Sør-Øst ble det i 2021 eksempelvis gjennomført 148 nasjonale kurs hvorav 104 ble gjennomført digitalt.

Intensivsykepleiere

De regionale helseforetakene har fulgt opp oppdraget om å styrke kompetanse og kapasitet i intensivbehandlingen ved bl.a. å opprette minst 100 nye utdanningsstillinger i intensivsykepleie. Utdanningsstillingene er opprettet i tillegg til eksisterende utdanningsstillinger i intensivsykepleie.

De regionale helseforetakene skal også utarbeide en behovsanalyse og plan for å sikre tilstrekkelig tilgang til intensivsykepleiere på kort, mellomlang og lang sikt. Planarbeidet skal inkludere en vurdering av sammensetning av kompetanse og skal bidra til å ivareta behovet for å utdanne, rekruttere og beholde intensivsykepleiere og deres kompetanse i spesialisthelsetjenesten. Metodene som brukes i planleggingen skal kunne overføres til planlegging for andre spesialsykepleiegrupper, inkludert jordmødre.

Tiltakene må sees i sammenheng med omtalen av intensivkapasitet. De regionale helseforetakene har rapportert at de følger opp oppdragene. Arbeidet er imidlertid langsiktig og videreføres i 2022.

Forskning og innovasjon

Samlede forskningspoeng omfatter publikasjonspoeng, poeng for doktorgrader, poeng for tildeling av ekstern finansiering fra Norges forskningsråd og EU (finansieringspoeng) og poeng for kliniske behandlingsstudier. Det ble registrert 5 065 publikasjoner (vitenskapelige artikler, monografier og antologier) fra helseforetakene i 2021 og rapportert inn 255 avlagte doktorgrader fra helseforetakene, mot 351 doktorgrader i 2020. Dette er en stor nedgang og som følger av utfordringene pandemien har hatt for gjennomføring av doktorgradsprosjekter. Antall publiseringspoeng er derimot det høyeste noen gang i helseforetakene. På regionalt nivå går Helse Sør-Øst RHF opp fra 60,7 pst. til 62,7 pst. Helse Nord RHF øker også sin prosentandel av forskningspoengene fra 7,6 i 2020 til 8 pst. i 2021. I Helse Vest RHF (19,2 pst.) og Helse Midt-Norge RHF (10,1 pst.) er det en svak nedgang fra i fjor, hhv. 1,4 og 1 prosentpoeng. I 2021 hadde 60,7 pst. av artiklene internasjonalt medforfatterskap (mål: over 40 pst.) og 25,5 pst. var publisert i ledende tidsskrifter (mål: over 20 pst.). Indikator for kliniske behandlingsstudier omfatter kun studier som kan påvirke pasientforløpet til forskningsdeltakerne, og som er åpne for inklusjon. Disse studiene registreres i to undergrupper: legemiddelstudier og studier med andre behandlingstiltak enn legemiddelbehandling. Kliniske behandlingsstudier er en undergruppe av kliniske studier, og indikatoren er derfor ikke et mål på det totale omfanget av kliniske studier i helseforetakene. I 2021 var helseforetakene totalt involvert i 485 kliniske behandlingsstudier som utløser poeng i det nasjonale målesystemet. Dette er en økning fra 2020, da tallet var 463. Det er viktig å presisere at helseforetakene var involvert i et større antall kliniske studier enn 485, men formålet med målingen er ikke å presentere statistikk for alle pågående kliniske behandlingsstudier, men for studier som har inkludert pasienter i 2021. 15 066 pasienter ble inkludert i kliniske studier i 2021, dette er om lag 1 000 flere pasienter enn i 2020.

Helse Sør-Øst RHF hadde en andel på 61,6 pst. av de totale forskningspoengene inkludert poeng for kliniske behandlingsstudier, etterfulgt av Helse Vest RHF med 19,5 pst., Helse Midt-Norge RHF med 11,4 pst. og Helse Nord RHF med 7,5 pst. Nærmere beskrivelse av resultater fra helsemålingen for 2021 er tilgjengelig på regjeringens nettsider.

De regionale helseforetakene har ikke nådd målet om at antall kliniske behandlingsstudier i helseforetakene som inkluderte pasienter i 2021 skulle øke med 15 pst. sammenliknet med året før.

Beregning av andelen nye pasienter som deltok i kliniske studier i 2021 viser at andelen var om lag 2,5 pst. Andelen er dermed uendret fra 2020, til tross for at det i 2021 var om lag 1 000 flere pasienter som ble rekruttert inn i kliniske studier i helseforetakene og private ideelle sykehus. Pandemien vurderes å være hovedforklaringen på at det ikke har vært en økning i andelen deltakelser. Det nasjonale målet om at andelen deltakelser i kliniske studier er 5 pst. i 2025 fastholdes. Det arbeides aktivt og godt med oppfølgingen av handlingsplanen regionalt og lokalt.

De regionale helseforetakene har etablert NorTrials, et gjensidig forpliktende partnerskap for kliniske studier, i samarbeid med helsenæringen. Første styremøte ble avholdt i februar 2022 og NorTrials ble formelt lansert 20. mai 2022. Koordinerende enhet ved Oslo universitetssykehus har vært i drift siden oktober 2021. Seks NorTrials-sentre er etablert ved universitetssykehusene innen temaene hjernehelse, hjerte og kar, kreft, autoimmune sykdommer, fordøyelsessykdommer og medisinsk utstyr. Sentrene skal fungere som nav i nasjonale nettverk.

I tråd med oppdrag gitt i tilleggsdokumentet i 2021 har de regionale helseforetakene sikret god informasjon til pasienter med MS om muligheten for å delta i klinisk utprøving av stamcellebehandling i Norge, samt vurdert strategier som kan bidra til at flere får delta.

For niende år på rad har de regionale helseforetakene utarbeidet en felles årlig rapport, Forskning og innovasjon til pasientens beste, Nasjonal rapport fra spesialisthelsetjenesten 2021. I rapporten presenteres et utvalg av prosjektene som gjennomføres i spesialisthelsetjenesten og nasjonale nøkkeltall for forskning og innovasjon legges frem. Kreft er det fagområdet som ble tildelt mest forskningsmidler. Andelen brukermedvirkning i forskningsprosjekter er økt fra 20 pst. i 2014 til 84 pst. i 2021. Data fra rapportering på ny innovasjonsindikator i helseforetakene er inkludert i rapporten. Indikatoren for nytte er fortsatt under utvikling. Det har vært en økning i innovasjonspoengene fra 833 i 2020 til 998 i 2021.

Måling av ressursbruk til forskning i helseforetakene gjennomføres hvert annet år. Målingen for 2021 ble for første gang gjennomført av Statistisk sentralbyrå, etter at ansvaret for gjennomføring av målingen ble flyttet til byrået fra NIFU. Samlet ble det rapportert om 3 350 forskningsårsverk og samlede driftskostnader til forskning på nærmere 4,7 mrd. kroner i 2021. Beløpet inkluderer forskning finansiert over grunnbudsjettet og eksterne finansieringskilder. Det ble utført om lag 120 forskningsårsverk mer i 2021 enn i 2019, dette gir en økning på 3,7 pst. Forskningskostnadene utgjorde i gjennomsnitt 2,8 pst. av rapporteringsenhetenes samlede driftskostnader til alle sykehusenes oppgaver. Helse Sør-Øst stod for nesten 70 pst. av de samlede forskningsressursene målt i både årsverk og driftskostnader. Helse Vest er nest største region.

De regionale helseforetakene har tildelt 100 mill. kroner til fem nasjonale kliniske behandlingsstudier gjennom Program for klinisk behandlingsforskning innen rusavhengighet, hjernesykdommer og genterapi. Prosjektene omfatter områder med stort behov for ny kunnskap. Gjennom deltakelse i studiene vil pasienter få tilbud om deltakelse i avansert, utprøvende behandling. Bakgrunnen for tildelingen var Prop. 195 S (2020–2021) og Innst. 600 S (2020–2021), der det ble gitt en økt bevilgning til nasjonale behovsidentifiserte studier som gir tilgang til klinisk utprøving av nye legemidler og andre behandlingsmetoder til prioriterte pasientgrupper. Midlene ble lyst ut gjennom en ekstraordinær utlysning i programmet Klinisk behandlingsforskning i 2021. De prioriterte områdene var bruk av amfetamin som substitutt for behandling av personer med rusmiddelavhengighet, behandling av hjernesykdommer som demens og ALS og bruk av genterapi for behandling av pasienter med sjeldne diagnoser og tilstander som uhelbredelig blodkreft, øyesykdommer, sjeldne immunsykdommer og alvorlige sykdommer som rammer barn.

Bedre bruk av helsedata

De regionale helseforetakene fikk i foretaksmøtet flere oppdrag knyttet til å legge til rette for økt bruk av data fra de medisinske kvalitetsregistrene gjennom deltakelse i Helsedataprogrammet og innføring av fellestjenester.

Arbeidet er siden 2020 organisert i et interregionalt prosjekt. Helseregionene samarbeider tett seg imellom og med Direktorat for e-helse, og det er utarbeidet en prosjektplan for stegvis innføring av fellestjenester for medisinske kvalitetsregistre. Felles søknadsskjema ble i 2021 tatt i bruk av nasjonale medisinske kvalitetsregistre som er tilknyttet lovbestemte registre. Oppstart av innføring i de øvrige nasjonale medisinske kvalitetsregistrene er planlagt i løpet av 2022. Innbyggertjenestene for samtykke og innsyn er utviklet og det pågår bredding til alle nasjonale medisinske kvalitetsregistre. Helseregionene melder i tillegg om at nærmere 20 kvalitetsregistre er i gang med overføring av data til metadatakatalogen på helsedata.no. Se for øvrig nærmere omtale av Helsedataservice og tjenester for enklere tilgang til helsedata under kap. 744, post 01, og medisinske kvalitetsregistre på kap. 701, post 71.

Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023

Stortinget behandlet Meld. St. 7 (2019–2020) Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 i mai 2020. Meldingen er fulgt opp med flere oppdrag og krav til Helsedirektoratet, Direktoratet for e-helse og de regionale helseforetakene. Hovedtemaene i meldingen var samhandling, psykisk helse, kompetanse, akuttmedisinske tjenester, teknologi og digitalisering.

I foretaksmøtet 14. januar 2020 ble det stilt krav om utarbeidelse av regionale og lokale utviklingsplaner, og gitt føringer for innhold i tråd med Nasjonal helse- og sykehusplan. De regionale helseforetakene har revidert veilederen for utviklingsplaner i tråd med føringene fra protokollen, og videreformidlet kravene til helseforetakene. De regionale utviklingsplanene vil ferdigstilles innen utgangen av desember 2022.

Helsedirektoratet fasiliterer et nasjonalt nettverk for erfaringsutveksling og informasjonsdeling for de 19 helsefellesskapene. Hvert helsefellesskap er invitert til å stille med en representant fra helseforetaket og en fra kommunene. De regionale helseforetakene og KS regionalt deltar også i nettverket. Stortinget har bevilget tilskuddsmidler til sekretariatsfunksjon for de samarbeidende kommunene i helsefellesskapene. Regjeringen foreslår å videreføre dette i 2023.

Stortinget vedtok i juni 2021 endring i helse- og omsorgstjenesteloven som innebærer at samarbeidsavtalen mellom kommuner og helseforetak skal omfatte en konkret beskrivelse av hvordan de sammen skal planlegge og utvikle tjenestene (jf. Innst. 576 L (2020–2021), Prop. 102 L (2020–2021)). Lovendringen trådte i kraft 1. august 2022.

Økonomi og investeringer

Styrene i de regionale helseforetakene har et ansvar for at virksomhetene drives innenfor de økonomiske rammene som er stilt til disposisjon av Stortinget på en måte som både ivaretar daglig drift og behovet for langsiktig utvikling, inkludert investeringer. Budsjettene fastsettes av styrene innenfor de gitte rammene og måloppnåelsen vil avhenge av faktisk utvikling i driften og aktiviteten i sykehusene og av faktorer som pris- og lønnsutvikling mv. God kontroll med økonomien er en forutsetning for riktige prioriteringer og legger grunnlaget for en bærekraftig utvikling av spesialisthelsetjenesten.

Helse- og omsorgsdepartementet har i 2021 hatt en tett oppfølging av de regionale helseforetakene. De regionale helseforetakene har rapportert til departementet hver måned på økonomisk resultat, likviditet, aktivitet, bemanning og sykefravær, samt tertialvis på kontantstrøm og investeringer. Rapporteringen følges opp i møter mellom departementet og de regionale helseforetakene. De regionale helseforetakene har også i 2021 og 2022 hatt utfordringer med driften som følge av koronapandemien.

Det ble i felles foretaksmøte i januar 2021 stilt krav om at alle de regionale helseforetakene skulle innrette virksomheten innenfor de økonomiske rammer og krav som fulgte av Prop. 1 S (2020–2021), foretaksmøtet og oppdragsdokumentet for 2021 slik at sørge for-ansvaret oppfylles og at det legges til rette for en bærekraftig utvikling over tid. Det ble også satt en ramme for bruk av driftskreditt.

Årsregnskapene for 2021 ble godkjent i felles foretaksmøte i juni 2022. Tre av fire helseregioner hadde positive økonomiske resultater i 2021. Samlet resultat i 2021 var på 4 118 mill. kroner. Resultatene må ses opp mot investeringsbehovene og -planene i årene framover.

Resultatene i 2021 påvirkes i tillegg av inntektsførte netto gevinster ved salg av anleggsmidler på om lag 17 mill. kroner og kostnadsførte nedskrivninger av eiendeler på om lag 50 mill. kroner.

For både 2020 og 2021 har driftssituasjonen for helseforetakene blitt betydelig påvirket som følge av koronapandemien. Ekstrabevilgningene som ble gitt bidro til at pandemien likevel ikke ga negative utslag i sykehusøkonomien. Det er til dels store forskjeller på hvor hardt det enkelte helseforetak ble rammet og flere regioner ble i 2020 kompensert mer enn hva de i sum hadde av registrerte negative effekter. Det er naturlig å se økonomien i pandemiårene i sammenheng.

Investeringer

De regionale helseforetakene har et helhetlig ansvar for investeringer og drift i sykehusene. Midler til investeringer inngår derfor i basisbevilgningen og ikke som øremerkede tilskudd.

Helseforetakene gjennomfører for tiden omfattende investeringer og benytter også oppspart likviditet avsatt til dette. Økte byggepriser har gitt større likviditetsbelastning enn hva som lå til grunn i helseforetakenes budsjetter.

Større prosjekter kan delvis lånefinansieres ved låneopptak gjennom Helse- og omsorgsdepartementet. Fra 2017 har helseforetakene kunnet få lån på inntil 70 pst. av forventet prosjektkostnad inklusiv usikkerhetsmargin (P85), basert på kvalitetssikrede konseptplaner.

Styringssystemet for investeringer bygger på en kombinasjon av at foretakene er gitt utstrakte fullmakter på investeringsområdet samtidig som det skjer en oppfølging og styring på overordnet nivå. For prosjekter over 500 mill. kroner skal resultater og vurderinger etter endt konseptfase legges fram for departementet, sammen med ekstern kvalitetssikring. Dette danner også grunnlag for lånesøknad til prosjektet.

De årlige kostnadene knyttet til investeringer fremkommer i foretakenes regnskaper som avskrivninger og reflekterer slitasje og elde på bygg og utstyr fra tidligere års investeringer. Mens avskrivningskostnaden er en relativt stabil størrelse og utgjorde 7,5 mrd. kroner i 2021, vil de årlige investeringene variere avhengig av hvilke utbygginger som pågår. Skal sykehusbygg og -utstyr oppgraderes i tråd med dagens krav og standarder og nye teknologiske løsninger må investeringsnivået ligge over årlige avskrivninger. I 2021 investerte helseforetakene for 16,8 mrd. kroner. Hensyntatt av- og nedskrivninger, samt salg og korrigeringer i balansen, innebar dette at den regnskapsmessige verdien på helseforetakenes driftsmidler samlet sett økte med 9,3 mrd. kroner i 2021.

Ved innføringen av helseforetaksmodellen ble det foretatt en verdsetting av helseforetakenes bygningsmasse og utstyr til 66 mrd. kroner. I perioden 2014–2021 har den regnskapsmessige verdien av sykehusenes bygg og utstyr økt med 26,4 mrd. kroner, fra 84,3 mrd. kroner til 110,7 mrd. kroner. Det er store variasjoner mellom de regionale helseforetakene. Helse Vest er den regionen med relativt størst økning i verdien av bygg og utstyr i perioden fra 2014 og den største økningen det siste året. Her gjennomfører nå alle helseforetakene i regionen større utbyggingsprosjekter. Helse Sør-Øst har relativt sett hatt den minste økningen de siste syv årene, men denne regionen har nå omfattende oppgraderingsplaner. Oppgradering og fornying av bygningsmassen er en kontinuerlig prosess for å tilpasse bygg til dagens drift og for å få en mer funksjonell bygningsmasse, men de store prosjektene vil variere mellom regioner og helseforetak. Helseforetakene må prioritere sine investeringsplaner innenfor tilgjengelige økonomiske og finansielle rammer. Samtidig må det settes av midler til ordinært vedlikehold.

Økonomiske langtidsplaner

De regionale helseforetakene forvalter betydelige beløp og verdier på vegne av samfunnet for å sikre gode spesialisthelsetjenester. De regionale helseforetakene oppdaterer årlig økonomisk langtidsplan. Langsiktig planlegging og prioriteringer er en forutsetning for å sikre gode sykehustjenester. De regionale helseforetakene legger gjennom sine langtidsplaner til rette for at helseforetakene kan nå målene for pasientbehandlingen.

Langtidsplanene tar hensyn til hvordan befolkningsutvikling, sykdomsutvikling, utvikling innen medisinsk teknologi og forventningene til helsetjenestene vil påvirke behov og etterspørsel etter helsetjenester. Videre gjøres det prioriteringer knyttet til personell og kompetanse, bygg og utstyr, IKT og annen viktig infrastruktur, samt hvordan helseforetakene kan tilpasse tjenestene for å møte utfordringer innenfor de økonomiske rammene.

De økonomiske langtidsplanene bygger på vedtatte strategier i de regionale helseforetakene, som igjen baseres på nasjonale strategier og føringer, og gjeldende økonomiske rammebetingelser. Helseforetakene opplyser at økonomisk langtidsplanlegging har vært spesielt utfordrende under den gjeldende økonomiske situasjonen, med bl.a. økte bygge- og materialpriser. Alle de regionale helseforetakene har lagt til grunn at igangsatte prosjekter og prosjekter som har fått statlige lånerammer videreføres. Helseforetakene vil følge markedsutviklingen tett og fremdriftsplaner på flere planlagte prosjekter vil bli endret sammenliknet med de investeringsbehov og planer som helseforetakene har spilt inn i økonomisk langtidsplan.

Helseforetakenes oppdaterte økonomiske langtidsplaner for perioden 2023 til 2026 inneholder betydelige investeringer. Som følge av den økonomiske situasjonen og usikkerheten i markedsutviklingen er det også usikkerhet knyttet til framdriften. Det er derfor ikke tatt inn en tallfestet oversikt over investeringsplanene.

Helse Sør-Øst RHF

Pågående prosjekter over 500 mill. kroner som har fått statlige lånerammer:

• nytt psykiatribygg ved Sørlandet sykehus

• nytt sykehus i Drammen i Vestre Viken

• klinikkbygg og protonsenter ved Radiumhospitalet ved Oslo universitetssykehus

• første trinn i utvikling av nye Aker og Nye Rikshospitalet ved Oslo universitetssykehus

• ny regional sikkerhetsavdeling ved Oslo universitetssykehus

• utbygging og stråleterapi ved Sykehuset Telemark, Skien

• samling av sykehusbasert psykisk helsevern ved Akershus universitetssykehus

I tillegg gjennomføres program for standardiserings- og IKT-infrastrukturmodernisering.

Prosjekter over 500 mill. kroner under planlegging:

• videreutvikling av Sykehuset Innlandet (Mjøssykehuset)

• stråle- og somatikkbygg ved Akershus universitetssykehus

• akuttbygg ved Sørlandet sykehus

Det ligger inne flere prosjekter i helseforetakenes økonomiske langtidsplaner som planlegges gjennomført og som er regionalt prioritert, men som avhenger dels av fremdriften i andre prosjekter og dels av planlagt resultatutvikling. Dette gjelder bl.a. videreutvikling av Oslo universitetssykehus, etappe 2. Det er inngått avtale med Oslo kommune om utbygging av storbylegevakt på Aker, hvor Oslo universitetssykehus skal leie arealer. Driften av storbylegevakt vil bli videreført innenfor rammen av dagens samarbeid mellom Oslo universitetssykehus HF og Oslo kommune. Videre gjennomføres Klinikk for laboratoriemedisin ved Oslo universitetssykehus i Livsvitenskapsbygget. Livsvitenskapsbygget er et samarbeidsprosjekt mellom Kunnskapsdepartementet og Helse Sør-Øst.

Helse Vest RHF

Pågående prosjekter over 500 mill. kroner som har fått statlige lånerammer:

• byggetrinn 2 av nytt barne- og ungdomssykehus ved Haukeland universitetssjukehus i Helse Bergen

• oppgradering og modernisering ved Helse Førde

• nytt sykehus i Stavanger inkl. behandlingsbygg og universitetsarealer

• rehabilitering og nybygg ved Haugesund sjukehus i Helse Fonna (trinn 1 og 2)

• protonsenter ved Haukeland universitetssjukehus i Helse Bergen

Prosjekter over 500 mill. kroner under planlegging:

Det pågår planarbeid knyttet til oppgradering ved Haukeland universitetssjukehus i Helse Bergen og byggefase 2 ved Stavanger universitetssjukehus.

Helse Midt-Norge RHF

Pågående prosjekter over 500 mill. kroner som har fått statlige lånerammer:

• nytt sykehus i Nordmøre og Romsdal

• Helseplattformen

Prosjekter over 500 mill. kroner under planlegging:

• utvikling av sykehuset i Ålesund

I tillegg pågår det planarbeid knyttet til senter for psykisk helse ved St. Olavs hospital.

Helse Nord RHF

Pågående prosjekter over 500 mill. kroner som har fått statlige lånerammer:

• nytt sykehus i Narvik ved Universitetssykehuset Nord-Norge

• nytt sykehus i Hammerfest ved Finnmarkssykehuset

Prosjekter over 500 mill. kroner under planlegging:

• utvikling av Nye Helgelandssykehuset

• nytt bygg for psykisk helse og rus ved Universitetssykehuset Nord-Norge

Organisering av luftambulansetjenesten

I Hurdalsplattformen går det fram at Regjeringen vil forberede statlig overtakelse av luftambulansen og utrede modeller for samarbeid med ideelle. Regjeringen har besluttet at det videre arbeidet vil ta utgangspunkt i rapporten «Organisering av luftambulansetjenesten» som ble avlevert av en ekspertgruppe i mars 2021. Det er utlyst en anbudskonkurranse for å utrede nærmere de økonomiske og administrative konsekvensene i de ulike modellene i rapporten med frist sommeren 2023. Sentrale aktører, herunder de ansattes organisasjoner, vil bli involvert på egnet måte i arbeidet. Regjeringen vil legge fram forslag til framtidig organisering for Stortinget i 2024.

6 Utviklingstrekk i omsorgstjenesten

De kommunale helse- og omsorgstjenestene er i kontinuerlig utvikling. Kommunene har over tid fått nye oppgaver, og samtidig har de hatt en tilvekst av nye brukergrupper med behov for både fysisk, psykisk og sosial omsorg, støtte og bistand. Det ytes stadig mer kompleks medisinsk behandling i de kommunale tjenestene. Samtidig er det i kommunene en dreining fra tradisjonelle institusjonstjenester til hjemmebaserte tjenester. I tillegg blir velferdsteknologi en stadig viktigere del av den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Pandemien har preget driften av omsorgstjenestene gjennom store deler av 2021.

Datakilder som Kostra og Kommunalt pasient og brukerregister (KPR) gir detaljert informasjon om omsorgstjenestenes brukere og hvilke tjenester de får.1

I 2021 var det ifølge SSB om lag 379 800 unike personer som mottok omsorgstjenester i løpet av året, dette er en økning på 2,3 pst. fra 2020. Per 31. desember 2021 var det om lag 295 900 bruker av omsorgstjenester. Omsorgstjenester omfatter alt fra sykehjemstjenester til velferdsteknologi. Ser vi nærmere på noen utvalgte tjenester per 31. desember 2021 ser vi at det har vært en vekst i helsetjenester i hjemmet, i BPA og i bruk av velferdsteknologi, mens det er en nedgang i bruk av langtidsopphold på institusjon og praktisk bistand. Dette er en utvikling som har vært over noe tid.

Forstørr bilde

Merknad: Personer som mottar begge tjenestene er inkludert i begge grafer.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Av omsorgstjenestenes mottakere per 31. desember 2021 visert tall fra KPR at om lag 70 pst. var tjenestemottaker i eget hjem, om lag 15 pst. hadde vedtak om opphold i institusjon og om lag 15 pst. bor i bolig som kommunen stiller til disposisjon.

Andelen innbyggere over 80 år som har vedtak om hjemmetjenester2 er på 28,6 pst., dette er en nedgang på 1 pst. siden 2020, og en nedgang på 10,6 pst. siden 2017.

Blant mottakerne med langtidsopphold i institusjon har 87 pst. omfattende bistandsbehov. Til sammenligning var det 13 pst. av dem som bor i egen bolig som hadde omfattende bistandsbehov.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Antall brukere og andelen som mottar helse- og omsorgstjenester øker med alderen. I aldersgruppen 80–89 år er om lag 45 pst. brukere av kommunale omsorgstjenester gjennom året. I aldersgruppen 90 år og eldre mottar nær 88 pst. en eller flere tjenester gjennom året. Ser man bort fra den aller yngste aldersgruppen (0–17 år) er kvinnene de største brukere av helse- og omsorgstjenester. Mer enn 40 pst. av tjenestemottakerne gjennom året er nå personer under 67 år.

Morgendagens eldre vil ha andre ressurser å møte alderdommen med i form av bedre helse, bedre økonomi, bedre boforhold og høyere utdanning sammenliknet med tidligere generasjoner. Dette kan vi også observere ved at antallet eldre brukere av omsorgstjenesten ikke øker i samme takt som endringen i eldrebefolkningen. Den økende eldrebefolkningen fremover kommer like fullt til å være en driver bak veksten i tjenestene. Mange av de som mottar omsorgstjenester ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. De største endringene over tid i de kommunale omsorgstjenestene skjer derfor i hjemmetjenestene.

Tall fra SSB viser at det ved utgangen av 2021 var om lag 3 870 brukere som mottok tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Det har vært en økning i antall BPA-mottakere fra og med 2015 på om lag 26 pst.

Det er i 2021 om lag 115 000 personer som i 2021 benytter ulike velferdsteknologiske løsninger som trygghetsalarm, lokaliseringsteknologi, digitalt tilsyn eller elektronisk medisineringsstøtte. Velferdsteknologiske løsninger benyttes i hovedsak av eldre (67 år og over).

6.1 Personell

Det har i perioden 2011–2021 vært en betydelig økning i antall årsverk i de kommunale omsorgstjenestene. Veksten har i stor grad kommet i hjemmetjenestene.

Det var om lag 148 819 avtalte årsverk i omsorgstjenestene i 2021. Det er en prosentvis økning fra 2020 på rundt 1,9 pst. Blant personell i omsorgstjenestene er andelen årsverk i brukerrettet tjeneste med helse- og sosialfaglig utdanning økte fra om lag 77,7 pst. i 2020 til om lag 77,8 pst. i 2021.

Det er utfordringer knyttet til tilgangen på helsefagarbeidere, som er den største utdanningsgruppen i omsorgssektoren. Etter omleggingen av hjelpepleier- og omsorgsarbeiderutdanningen til helsearbeiderfaget har tilgangen på denne utdanningsgruppen blitt betydelig redusert.

NAV estimerer i 2021 en mangel på 3 350 sykepleiere, 1 400 spesialsykepleiere og 1 900 helsefagarbeidere for helse- og omsorgstjenestene som helhet. KS’ arbeidsgivermonitor for 2020 viser at det er særlig krevende å rekruttere sykepleiere. Beregninger foretatt av SSB i 2020 i Helsemod viser en økende mangel på særlig sykepleiere og helsefagarbeidere i årene fremover. Dette berører særlig omsorgstjenestene. Personellsituasjonen har i 2020 og 2021 vært preget av håndteringen av covid-19, der det gjennom statsforvalterne rapporteres om kapasitetsutfordringer knyttet til den samlede oppgavemengden i den kommunale helse og omsorgstjenesten.

Se kap. 10.60, del II for en nærmere redegjørelse av kommunens håndtering av covid-19.

6.2 Botilbud

Kommunene tilbyr plasser i institusjon eller plass i ulike former for omsorgsboliger til personer med behov for et tilrettelagt botilbud. Antallet institusjonsplasser har som helhet blitt noe redusert de siste to tiårene. Det er først og fremst de gamle aldershjemmene som er tatt ut av drift. I 2021 var det om lag 39 050 sykehjemsplasser. Standarden på institusjonsplassene fortsetter å øke. I 2021 utgjorde enerommene 98,8 pst. av alle rom.

Tall fra SSB viser at det ved utgangen av 2021 var om lag 26 160 beboere i boliger med heldøgns bemanning. Dette kommer i tillegg til de som mottar heldøgns tjenester i syke- og aldershjem og i eget hjem. Dekningsgraden for plasser i institusjon og bolig med heldøgns bemanning for befolkningen over 80 år per 31. desember har de siste 10 årene ligget stabilt rundt 27/28 pst. Samtidig får mange brukere et omfattende tjenestetilbud i hjemmet. Utviklingen av tjenestetilbud i omsorgssektoren må vurderes ut fra det samlede tilbudet i både sykehjem, omsorgsboliger og eget hjem.

6.3 Kommunens utgifter til omsorgstjenester

Tall fra Kostra (SSB) viser at kommunens brutto driftsutgifter til omsorgstjenesten var om lag 142,7 mrd. kroner i 2021. Det vesentligste av kommunens utgifter til omsorgstjenesten finansieres gjennom kommunens frie inntekter. For kommunene utgjorde inntektene fra brukerbetaling for opphold i institusjon og for praktisk bistand til sammen om lag 7,8 mrd. kroner i 2021. I tillegg bevilges en rekke øremerkede tilskudd til omsorgsformål over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett. Det ble i 2022 utbetalt om lag 1 mrd. kroner over Kommunal- og distriktsdepartementets budsjett til kommunene gjennom toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester. Kommunene fikk i 2021 en rekke tilleggsbevilgninger med bakgrunn i pandemien.

7 Administrative fellesomtaler

7.1 Likestilling og mangfold

Innledning

Alle skal ha tilgang til likeverdige helsetjenester av god kvalitet, uavhengig av forhold som utdanning og økonomi, kjønn, etnisitet, funksjonsevne, alder, seksuell orientering, kjønnsidentitet mv., samt kombinasjonen av slike forhold. I arbeidet med folkehelsepolitikken og med å skape vår felles helse- og omsorgstjeneste, er det viktig å være bevisst på hvordan slike forhold kan ha betydning for hvordan man innretter det helsefremmende og forebyggende arbeidet, og for hvordan det kan påvirke pasienters og brukeres behov for behandling og oppfølging.

Kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv

Det er viktig å ha en særlig oppmerksomhet på likeverdige helse- og omsorgstjenester i et kjønnsperspektiv.

Det er derfor utnevnt et utvalg som har i oppdrag å utarbeide en NOU om kvinners helse og helse i et kjønnsperspektiv. Utvalgets arbeid er godt i gang, og utredningen skal etter planen overleveres 8. mars 2023. Utredningen vil være et viktig grunnlag i arbeidet med den kommende kvinnehelsestrategien.

Helse- og omsorgsdepartementet finansierer en strategisk satsing på forskning på kvinners helse, og helse i kjønnsperspektiver gjennom Forskningsrådet på 20 mill. kroner årlig. I tillegg inngår tematikken som en del av den ordinære helseforskningsaktiviteten departementet finansierer gjennom Norges forskningsråd. Midlene var også del av en fellesutlysning høsten 2020 på forskning på kvinners helse og helse i et kjønnsperspektiv, der Forskningsrådet øremerket omlag 50 mill. kroner til denne tematikken.

I 2020 ble den nasjonale kompetansetjenesten for kvinnehelse avviklet, og Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning i Helse Sør-Øst RHF etablert. Se omtale under kap. 732, post 78 og kap. 780, post 50.

Helsedirektoratet er i gang med å etablere nasjonale pasientforløp for smertetilstander og utmattelsestilstander, som er sykdommer som oftere rammer kvinner.

Mangfold i helse

Det er også viktig at helse- og omsorgspersonell har kunnskap om andre forskjellsskapende dimensjoner, slik som funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet, religion, alder og etnisitet. Kompetanse og bevissthet om hvordan ulike grupper i befolkningen kan møtes og tilbys gode og tilgjengelige tjenester, er viktig for å sikre individuelt tilpasset og likeverdig hjelp.

Regjeringen vil, i tråd med omtale i Hurdalsplattformen, utarbeide en ny fireårig handlingsplan for nasjonale prioriteringer og innsats. Planen skal gjelde fra 2023. Handlingsplanen skal bl.a. se på levekår og psykisk helse, og gjennomgå og styrke tilbudet til personer med kjønnsinkongruens.

Menn i helse

«Menn i helse» har som formål å bidra til rekruttering av menn til omsorgssektoren. Tiltaket rekrutterer menn mellom 25–55 år som har en egnet ytelse fra NAV. Målet er fagbrev som helsefagarbeider gjennom et komprimert utdanningsløp. Menn i helse er et samarbeid mellom kommuner, NAV, fylkeskommune, KS og Helsedirektoratet. Prosjektet ledes av KS.

Siden 2011 har tiltaket utdannet over 700 menn til fagbrev. 92 pst. har fått relevant jobb som helsefagarbeider og er ikke lenger avhengig av ytelser fra NAV. Menn i helse er så langt en av de mest vellykkede satsingene på rekruttering av menn til omsorgssektoren.

Menn i helse har så langt etablert seg i ni fylkeskommuner og 140 kommuner har tegnet samarbeidsavtaler med Menn i helse. Tiltaket vil legge til rette for å øke volumet på innsøkingen av egnede og motiverte kandidater, som gjør at flere starter utdanningsløpet og dermed flere som fullfører med fagbrev. Det jobbes kontinuerlig for flere læringsplasser og å forankre forpliktelsene i samarbeidsavtalen med deltakende aktører. Prosjektet har ifølge Helsedirektoratet bidratt til å gi kjønnsperspektivet oppmerksomhet.

«Menn i helse» inngår i Kompetanseløft 2025. Se omtale kap. 761, post 21.

Heltidskultur

Regjeringen ønsker å redusere bruken av deltidsstillinger i helse- og omsorgstjenesten, og at det også her utvikler seg en heltidskultur.

Heltidskultur er tema i regjeringens opptrappingsplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten. Denne planen følges opp i Kompetanseløft 2025. Økt omfang av heltidsstillinger byr på muligheter for årsverksvekst og virker i tillegg positivt på rekrutteringen til tjenestene, sykefraværet, vikarbruken, den ansattes mulighet til å holde seg faglig oppdatert og bidra positivt i arbeidsmiljøet, og på kvaliteten på tjenestene. For å få til dette må det etableres en heltidskultur i tjenestene som motvirker både uønsket og ønsket deltid, og å etablere turnusmodeller som i økt grad legger til rette for heltidsstillinger. Opptrappingsplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten består av flere tiltak som bidrar til dette.

Det er i foretaksmøte med de regionale helseforetakene stilt krav om at arbeidet med utviklingen av en heltidskultur videreføres og forsterkes, og at flest mulig medarbeidere tilsettes i faste, hele stillinger. Det har hatt stor betydning at flere sykehus tilbyr faste, hele stillinger ved at de ansatte er tilknyttet jobber ved ulike avdelinger som til sammen kan gi 100 pst. stilling. Faste, hele stillinger er viktig for å rekruttere kompetente medarbeidere, beholde kvalifisert arbeidskraft og samtidig bidra til å ivareta arbeidsmiljøet og redusere sykefravær. Faste, hele stillinger bidrar også til økt likestilling, samt økt kvalitet og kontinuitet i tjenesten. Det er økt bevissthet og kunnskap i organisasjonene omkring denne utfordringen og det arbeides for å utvikle nye og fleksible løsninger. Ledere og tillitsvalgte i sykehusene samarbeider om å finne løsninger som gjør at flest mulig kan få hele stillinger. Det innebærer også å tilrettelegge for de som av ulike årsaker har krav eller behov for redusert arbeidstid.

Kjønnsbalanse

Mer enn 70 pst. av medarbeiderne i sykehusene er kvinner. I kommunale helse- og omsorgstjenester er kvinneandelen i underkant av 85 pst. Både helseforetakene og kommunene bør derfor vurdere å ha strategier for å rekruttere bedre fra begge kjønn.

Andelen kvinnelige fastleger har økt betydelig de senere årene. Mens 28,8 pst. av fastlegene i 2001 var kvinner, var andelen kvinnelige fastleger 46 pst. ved utgangen av 2020.

Helse- og omsorgsdepartementet oppnevner styrer for de regionale helseforetakene. Styrene oppfyller lovens krav til minimum 40 pst. representasjon av begge kjønn, og per 2022 er to av fire styreledere kvinner. I sykehusene er flertallet av ansatte kvinner, mens mindretallet av toppledere er kvinner. Helse- og omsorgsdepartementet har tidligere stilt krav til de regionale helseforetakene om at de må bidra til å rekruttere og utvikle kvinnelige ledere, spesielt på toppledernivå. De regionale helseforetakene har rapportert til departementet at de arbeider aktivt med å øke andelen kvinnelige toppledere i sykehusene.

Vold og overgrep

Vold og overgrep er en betydelig folkehelseutfordring, men også et likestillingsproblem. Selv om både menn og kvinner utsettes for vold, utsettes kvinner i langt større grad for alvorlig og gjentatt vold. Flere kvinner enn menn utsettes for alvorlig vold fra partner, som å bli sparket, tatt kvelertak på eller bli banket opp. Om lag én av ti norske kvinner rapporterer at de i løpet av livet har blitt voldtatt. Noen jenter utsettes også for kjønnslemlestelse, som kan gi store fysiske og psykiske helsekonsekvenser for den som er utsatt.

Helse- og omsorgstjenestene spiller en viktig rolle i arbeidet med å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, og i å følge opp og behandle både voldsutsatte og voldsutøvere. Ansvaret for å forebygge, avdekke og avverge vold og overgrep er tydeliggjort i helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven og tannhelsetjenesteloven. Regjeringen har besluttet at det skal legges fram en ny opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Regjeringen ønsker også å se nærmere på vold knyttet til eldre som mottar omsorgstjenester, og har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å vurdere tiltak for en helhetlig oppfølging av Helsedirektoratets rapport om vold i sykehjem fra sommeren 2021.

Likestillingsrapport

Statistikken bygger på personaladministrative data. I 2021 var 67 pst. av de ansatte kvinner og 33 pst. var menn. Av ekspedisjonssjefer/departementsråd var 55 pst. kvinner. Av avdelingsdirektører var 68 pst. kvinner.

Av totalt 18 ansatte i midlertidige stillinger var 13 kvinner og 5 menn. Ansatte i HOD har i all hovedsak fulltidsstillinger. I 2021 jobbet 6 ansatte i reduserte stillinger. Det var en overvekt av kvinner i reduserte stillinger. Ingen ansatte i HOD jobber ufrivillig deltid. Totalt 6 ansatte var i foreldrepermisjon. Det var en overvekt av kvinner som var ute i fødselspermisjon. Menn hadde gjennomsnittlig foreldrepermisjon på 14 uker, og kvinner hadde gjennomsnittlig 32 uker foreldrepermisjon.

Helse- og omsorgsdepartementet hadde i 2021 et gjennomsnittlig fravær som følge av sykdom på 3,25 pst., som er en oppgang på 1,25 pst. fra foregående år.

Direktoratet for e-helse

Ved utgangen av 2021 hadde Direktoratet for e-helse 209 ansatte, hvorav 134 kvinner og 75 menn. Fem kvinner var ansatt i midlertidige stillinger. Direktoratet hadde ingen deltidsansatte. Det er et mål å ha flest mulig ansatte i heltidsstillinger. I direktørens ledergruppe var det tre kvinner og fire menn. Kvinneandelen i direktoratets lederstillinger totalt sett utgjør 54 pst.

Ni ansatte var i foreldrepermisjon i 2021 (syv kvinner og to menn). Gjennomsnittlig antall uker med permisjon var 18,7 (131 dager) for kvinner og 10,7 (75 dager) for menn. En mann og fem kvinner, hadde omsorgspermisjon uten lønn i 2021 (119 dager i gjennomsnitt kvinner, 33 dager for menn).

I alle stillingskategoriene i direktoratet, utenom rådgiver- og seksjonssjefkategorien, er kvinner noe lavere lønnet enn menn. Gjennomsnittslønn i Direktoratet for e-helse for alle stillingskategorier er 895 094 kroner. For kvinner var gjennomsnittslønnen 860 372 kroner og for menn 944 075 kroner. På stillingskategorien seniorrådgiver hadde kvinner en gjennomsnittslønn på 876 492 kroner og menn 924 087 kroner. For stillingskategorien avdelingsdirektør hadde kvinner en gjennomsnittslønn på 1 115 953 kroner og menn 1 201 992 kroner. Dette funnet er basert på en gjennomsnittsberegning av årslønn fordelt på kjønn innenfor alle stillingskategorier. Funnene kan delvis skyldes at gjennomsnittsberegningen ikke tar hensyn til utdanningsbakgrunn, erfaring, alder og/eller oppgaveportefølje mv.

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) hadde 131 ansatte i 2021 mot 126 ansatte i 2020, med en kvinneandel på 60,3 pst. DSA hadde 136 årsverk i 2021 mot 127,2 i 2020. Ledergruppen besto av fem kvinner og to menn. På seksjonssjefsnivå var det fem kvinner og seks menn. Det var ingen vesentlig forskjell i lønn for kvinner og menn i samme stillingskategori. Andelen av midlertidig tilsetting i DSA var liten, dette gjelder for både kvinner og menn. Det var ingen større forskjell i bruken av deltidsstilling eller i uttaket av foreldrepermisjon. Kvinners årslønn var i 2021 97,7 pst. av menns årslønn. For kvinner var gjennomsnittslønnen 709 627 kroner og for menn 726 022 kroner. Sykefraværet i DSA var i 2021 2,71 pst.

Eldreombudet

Eldreombudet ble etablert 2020. I tillegg til åremålsbeskikkelse av eldreombudet, var det per 2021 fire årsverk, hvorav ett engasjement. To av fem årsverk er kvinner inklusiv eldreombudet som leder virksomheten. Eldreombudet har ingen ansatte i deltidsstillinger. Utover eldreombudet som har lederlønn, er fagstillingene besatt av menn og det er ingen kjønnsrelaterte lønnsforskjeller.

Folkehelseinstituttet

Folkehelseinstituttet hadde 1 096 årsverk ved utgangen av 2021. Andelen kvinner utgjør 66 pst. og er uendret gjennom flere år. Det er samme fordelingen hos faste og midlertidige ansatte. I toppledergruppen er det 70 pst. kvinner, blant seksjons- og avdelingsledere 75 pst. Av fagdirektører (både med og uten personalansvar) er det 56 pst. kvinner. I forskerstillinger er det en kvinneandel på 54 pst.

I Folkehelseinstituttet er det ikke store lønnsforskjeller mellom kvinner og menn på sammenliknbare funksjoner og nivåer. Instituttet er opptatt av at kvinner og menn får like muligheter for å delta i meritterende aktiviteter, som i neste runde gir grunnlag for lønns- og karriereutvikling.

Ufrivillig deltid, er ikke en utfordring på instituttet. Deltidsansatte er i hovedsak ressurspersoner fra andre fagmiljøer og institusjoner tilknytte instituttet i bistillinger (oftest 20 pst. stilling). Blant disse er kvinneandelen 40 pst. Gjennomsnittlig antall uker foreldrepermisjon for menn i 2021 var 9,5 uker. For kvinner var tallet 20 uker.

Helsedirektoratet

Helsedirektoratet inklusiv Pasient- og brukerombudene hadde ved utgangen av 2021 i alt 790 medarbeidere. Kjønnsfordelingen var 71 pst. kvinner og 29 pst. menn, tilsvarende som for 2020. Videre er kvinneandelen i ledende stillinger på 48 pst.

Gjennomsnittlig årslønn ved utgangen av året var 757 327 kroner. Gjennomsnittlig årslønn for kvinner utgjorde 736 716 kroner og for menn 808 594 kroner. Topplederlønningene er holdt utenfor dette snittet.

De dominerende stillingsgruppene i Helsedirektoratet er seniorrådgiver og rådgiver. Det var totalt 482 seniorrådgivere, hvorav 334 kvinner. Gjennomsnittlig lønn for kvinner var 754 627 kroner. Det tilsvarte 93,9 pst. av lønn til menn. Det var 119 rådgivere, hvorav 94 var kvinner. Gjennomsnittlig lønn for kvinner var 583 849 kroner. Det tilsvarte 98,6 pst. av lønnen til menn. I gruppen direktør med 4 kvinner og 3 menn var den gjennomsnittlige lønnen til kvinner 1 304 700. kroner. Det tilsvarte 103,4 pst. av lønnen til menn. Gjennom lokale 2.5.1 – lønnsoppgjørene forsøker etaten å utjevne utilsiktede lønnsmessige skjevheter, og lønnsmessig likestilling mellom kjønnene har særlig prioritet.

I Helsedirektoratet er det 41 ansatte som jobber deltid. Av disse er 51 pst. kvinner og 49 pst. menn. Deltidsbruken er i hovedsak knyttet til tre forhold:

• faste ansatte i heltidsstillinger har fått redusert stilling pga. helse- eller velferdsmessige behov

• timelønnede som løser ekstraoppgaver, inklusiv studenter og pensjonister på pensjonsvilkår

• et fåtall bistillinger der arbeidstaker har hovedstilling hos en annen arbeidsgiver

Helsedirektoratet har 513 ansatte faste stillinger, hvorav kvinner utgjør 359. Det er 132 midlertidige stillinger, hvorav 91 kvinner. Gjennomsnittlig antall uker foreldrepermisjon for menn i 2021 var 10 uker. For kvinner var tallet 13 uker.

Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten

Etaten har en overvekt av kvinnelige ansatte. Det er flest kvinnelige søkere i rekrutteringsprosessene, og dette gjenspeiler seg i ansettelsene. Ved utgangen av 2021 hadde Helseklage en mannsandel på 23 pst. (41 av 175 medarbeidere). Dette er én pst. høyere enn i 2020. Hovedvekten av etatens ansatte er jurister. Kvinneandelen i etaten gjenspeiler kjønnsfordelingen på jusstudiene.

For ledergruppen er den kjønnsmessige balansen noe bedre. Tre av ni ledere er menn. Dette utgjør 33 pst. og er tilsvarende som i 2020. Helseklage bruker i all hovedsak midlertidig ansatte som vikarer for medarbeidere som er ute i permisjoner. Det skal være gode muligheter for begge kjønn til å avvikle foreldrepermisjon i etaten. Gjennomsnittlig antall uker i foreldrepermisjon for kvinner var 34 uker, mot 15 uker for menn.

Ved utgangen av 2021 hadde etaten 14 midlertidige ansatte, hvorav 12 var kvinner. 19 personer arbeidet deltid, hvorav 11 var kvinner. Tallene for deltidsarbeid må sees i sammenheng med hvilke grupper medarbeidere som er ansatt i deltidsstillinger. Dette er i stor grad medisinsk sakkyndige (leger og tannleger) hvor de fleste er menn, eller jusstudenter som i hovedsak er kvinner. I tillegg er det en del av etatens personalpolitikk å gi omsorgspermisjon til medarbeidere som har behov for det i småbarnsfasen. Deltidsstillinger er avklart og frivillig.

Det er små lønnsforskjeller mellom kjønn på stillingsnivå. Rådgiver er den største gruppen med 71 ansatte. Andel kvinner var 85 pst. Den gjennomsnittlige lønnen til kvinner var 588 999 kroner. Det er 1,4 pst. høyere enn for menn. Seniorrådgiver er den nest største gruppen med 35 ansatte. Kvinneandelen utgjorde 71 pst. Her var den gjennomsnittlige lønnen til kvinner 703 288 kroner. Det er 1,2 pst. høyere enn for menn.

Norsk pasientskadeerstatning

Per 31. desember 2021 hadde NPE 165 ansatte. Kvinner utgjorde 73 pst. av den totale arbeidsstokken. Blant alle lederne var kvinneandelen 76 pst. Andel midlertidig ansatte: én kvinne av 165 ansatte. Andel i foreldrepermisjon (hele året): ti av 165 ansatte, ni kvinner og én mann. Kvinner hadde i gjennomsnitt 37,2 uker foreldrepermisjon, og menn i hadde i snitt 36,3 uker. Dette gjelder når permisjonen startet i 2020 eller gikk over i 2022.

Erfaringsmessig er det stor overvekt av kvinner som søker stilling i NPE, særlig på stillinger som saksbehandlere av pasientskadesaker. Dette til tross for at etaten oppfordrer alle kvalifiserte kandidater til å søke, uavhengig av kjønn.

NPE hadde åtte medarbeidere som var ansatt i deltidsstilling, alle etter eget ønske. Ved ledighet i stillingskategorier hvor etaten har ansatte på deltid, tilbys disse økning til full stilling før stillingen lyses ut.

En overordnet lønnskartlegging viser at det jevnt over er liten lønnsforskjell innen de ulike stillingskodene. Unntaket er for seniorrådgiverkoden, hvor det er noe forskjell. Kartleggingen er lagt fram for de tillitsvalgte. Det er enighet om at forskjellene bla. skyldes at etatens IT-seksjon (hvor alle for tiden er mannlige seniorrådgivere med relativt høyt lønnsnivå ut fra markedssituasjonen) gir relativt stort utslag i et begrenset antall medarbeidere i denne stillingskoden. Etaten mener at dette har større forklaringseffekt enn kjønn i seg selv.

Statens helsetilsyn

Statens helsetilsyn hadde ved utgangen av 2021 en kvinneandel på 70 pst; 132 ansatte, hvorav 93 kvinner og 39 menn. I stillingsgruppen ledere (avdelingsdirektør, underdirektør og fagsjef) er 56 pst. kvinner. Dette ligger godt innenfor Hovedavtalens mål om 40 pst. kvinner i lederstillinger innenfor definert lederstillingsgruppe. Statens helsetilsyn arbeider for at begge kjønn gis samme mulighet for karriereutvikling og lønns- og arbeidsvilkår. Strukturelle forhold påvirker lønnsforholdene mellom kjønn i Helsetilsynet, bl.a. er det en overvekt av kvinner i den yngste aldersgruppen. Unge arbeidstakere med relativt kort arbeidserfaring tjener mindre enn arbeidstakere med lang erfaring. Ved utgangen av 2021 var 9 medarbeidere ansatt i midlertidige stillinger, 7 kvinner og 2 menn. 12 kvinner og 9 menn, totalt 21 medarbeidere, var registrert som deltidsansatte. Ved utgangen av 2021 hadde Statens helsetilsyn totalt 6 kvinner og 1 mann i foreldrepermisjon/gradert foreldrepermisjon. Foreldrepermisjoner går ofte på tvers av årsskifter. Gjennomsnittlig, total lengde for foreldrepermisjonene har vært 33,8 uker for kvinner og 15 uker for menn. Dette er medregnet den delen av permisjonen som ble påbegynt i 2020 / avsluttet i 2022.

Statens legemiddelverk

Legemiddelverket har flere kvinnelige tilsatte enn menn, noe som gjenspeiler kvinneandelen blant studentene fra de utdanningsfelt og fagfelt Legemiddelverket normalt rekrutterer fra. Kvinnelige ansatte utgjør om lag. 79 pst. av arbeidsstokken, og toppledergruppen består av tre kvinner og tre menn. Mellomledergruppen har 17 kvinner og fem menn. En gjennomgang av de mest brukte stillingskoder (rådgiver og seniorrådgiver) viser svært små forskjeller i gjennomsnittslønn mellom kjønn. Legemiddelverket har kontinuerlig fokus på arbeidet med sin livsfasepolitikk. Ved utgangen av 2021 var det 24 kvinner og fire menn som var midlertidig ansatt i Legemiddelverket. I tillegg hadde de 11 studenter på timebasis, hvorav ni kvinner og to menn. De fleste midlertidige var ansatt i forbindelse med koronapandemien og mange arbeidsforhold avsluttes inneværende år. I deltidsstillinger var det totalt 19 ansatte hvorav 18 kvinner (12 fast ansatte og seks midlertidig ansatte) og en mann (fast ansatt). Legemiddelverket hadde i 2021 20 medarbeidere i foreldrepermisjon som samlet hadde permisjon i 608,2 uker. I gjennomsnitt utgjør dette 30,4 uker per permisjon.

Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten

Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) startet i mai 2019 arbeidet med å motta og håndtere varsler om alvorlige hendelser og bekymringsmeldinger fra helse- og omsorgstjenesten. Ved utgangen av 2021 var det totalt 24 fulltidsansatte i Ukom. Den totale kvinneandelen var på 73 pst, mens andelen kvinner i ledende stillinger var på 83 pst. I tillegg var det seks ansatte medarbeidere i 20-prosentstillinger. Alle disse er menn. En gjennomgang av de ulike stillingskategoriene viser at det ikke er noen tydelige forskjeller i lønn med bakgrunn i kjønn. Forskjeller i lønn skriver seg fra alder, utdanningsnivå og erfaring.

For seniorrådgivere som gruppe er kvinnenes gjennomsnittlige årslønn 102 pst. av mennenes lønn. Totalt i virksomheten er kvinnenes gjennomsnittlige årslønn 126 pst. av mennenes lønn. Forskjellene skriver seg fra forskjell i ansvar og utdanning og handler ikke om kjønn.

Utover de som er ansatt i 20 pst. fagstillinger, er det ingen som har deltidsstillinger i Ukom. Ufrivillig deltid er derfor ikke ansett som en utfordring.

7.2 Omtale av lønnsvilkårene mv. til ledere i heleide statlige virksomheter

Helse Sør-Øst RHF skiftet administrerende direktør med virkning fra 7. mai 2021. Avgått administrerende direktør mottok i 2021 lønn på 1 526 909 kroner, mens annen godtgjørelse beløp seg til 7 765 kroner. Pensjonskostnadene til avgått administrerende direktør utgjorde 133 192 kroner. Viseadministrerende direktør var konstituert som administrerende direktør frem til 7. september 2021. Ny administrerende direktør tiltrådte 7. september og mottok i 2021 lønn på 679 197 kroner, mens annen godtgjørelse beløp seg til 236 kroner. Pensjonskostnadene utgjorde 125 017 kroner. Administrerende direktør har ordinære pensjonsbetingelser via Pensjonskassen for helseforetakene i hovedstadsområdet og har ingen avtale om tilleggspensjon. Under gitte forutsetninger har administrerende direktør rett på etterlønn i 12 måneder fra fratredelsesdato.

Administrerende direktør i Helse Vest RHF mottok i 2021 lønn på 2 122 000 kroner, mens annen godtgjørelse beløp seg til 13 000 kroner. Pensjonskostnadene til administrerende direktør utgjorde 351 000 kroner. Administrerende direktør har ordinær ytelsespensjon i KLP. Det er inngått avtale med administrerende direktør om inntil 12 måneders etterlønn dersom administrerende direktør blir sagt opp eller selv velger å si opp etter oppfordring fra styret eller styreleder. Avtalen gjelder ikke dersom det foreligger grovt pliktbrudd eller vesentlig mislighold av arbeidsavtalen. Rett til etterlønn bortfaller dersom administrerende direktør tiltrer en annen stilling eller mottar inntekter fra egen næringsvirksomhet.

Administrerende direktør i Helse Midt-Norge RHF mottok i 2021 lønn på 2 082 000 kroner, mens annen godtgjørelse beløp seg til 189 000 kroner. Pensjonskostnadene til administrerende direktør utgjorde 409 000 kroner. Administrerende direktør har offentlig tjenestepensjon på lik linje med andre ansattes vilkår, det vil si gjennom ordinær ordning i KLP. Det er ikke anledning til å inngå avtale om pensjon utover ordinære vilkår gjennom KLP. Sluttvederlag og lønn i oppsigelsestiden skal ikke overstige 12 måneder.

Administrerende direktør i Helse Nord RHF mottok i 2021 lønn på 2 076 000 kroner, mens annen godtgjørelse beløp seg til 84 000 kroner. Pensjonskostnadene til administrerende direktør utgjorde 342 000 kroner. Administrerende direktør har ordinære pensjonsvilkår via KLP og har ingen avtale om tilleggspensjon. Dersom styret etter eget ønske eller i samråd med administrerende direktør beslutter å avvikle arbeidsforholdet, har administrerende direktør rett til etterlønn fra fratredelsesdatoen. Sluttvederlag og lønn i oppsigelsestiden kan i sum ikke overstige 12 månedslønner.

Administrerende direktør i Norsk helsenett SF mottok i 2021 lønn og feriepenger på 2 072 378 kroner, mens andre ytelser beløp seg til 35 966 kroner. Pensjonskostnadene utgjorde 338 927 kroner. Administrerende direktør har ordinære pensjonsvilkår via KLP og har ingen avtale om tilleggspensjon. I ansettelsesavtale med administrerende direktør er det avtalt rett til 9 måneders etterlønn ut over oppsigelsestiden dersom styret anmoder administrerende direktør om å si opp sin stilling, eller administrerende direktør i samråd med styrets leder/styret velger å si opp sin stilling uten at det foreligger saklig grunn til oppsigelse eller avskjed. Dersom administrerende direktør i perioden for sluttvederlag, men etter utløpet av ordinær oppsigelsestid har andre inntekter, skal sluttvederlaget reduseres tilsvarende krone for krone.

Administrerende direktør i AS Vinmonopolet mottok i 2021 lønn på 2 688 000 kroner, mens andre godtgjørelser beløp seg til 213 000 kroner. Pensjonskostnadene til administrerende direktør utgjorde 217 000 kroner. AS Vinmonopolets pensjonsordninger er organisert gjennom Statens pensjonskasse. Administrerende direktør har ordinære pensjonsvilkår og ingen avtale om tilleggspensjon. Det følger av ansettelsesavtalen at administrerende direktør, ved fratredelse etter styrets ønske, har rett på etterlønn i 12 måneder fra fratredelsesdato. Lønn i oppsigelsestiden er inkludert i etterlønnen.

8 Internasjonalt samarbeid

Helse- og omsorgsdepartementet deltar på internasjonale arenaer hvor viktige beslutninger fattes. Formålet er å fremme og ivareta norske helseinteresser, bidra til gode fellesskapsløsninger og sikre at nasjonale tiltak utvikles i sammenheng med verden omkring oss. Dette innebærer å dele, og å ta del i utviklingen av kunnskap, kompetanse og erfaringer internasjonalt.

Koronapandemien viser til fulle hvor sårbare og uforberedte land er for nye smittsomme sykdommer med pandemisk potensial, og at internasjonalt samarbeid er helt sentralt i håndteringen av denne typen kriser. Norges helseberedskap er avhengig av velfungerende og velfinansierte internasjonale systemer for beredskap og respons mot helsekriser. For Norge er det viktig med en sterk tilknytning til EUs helseberedskap, og å understøtte WHOs ledende, normerende og koordinerende rolle i internasjonalt helsearbeid, samt global deling av kunnskap og informasjon.

Departementet vil forbedre nasjonal og global helseberedskap gjennom å bidra til løsninger som retter politisk oppmerksomhet mot helsesikkerhet, bedre og mer finansiering, sterkere systemer for samarbeid, bl.a. gjennom styrking av WHO, og sterkere forpliktelser for samarbeid mellom land. Kriser krever mer samarbeid på tvers av landegrenser, ikke mindre.

Å sikre nasjonal og global tilgang til medisinske mottiltak som legemidler, vaksiner, medisinsk utstyr og smittevernutstyr under pandemier er essensielt. Få land, om noen, har tilstrekkelig innenlandsk produksjon av varer og utstyr som er nødvendige for å håndtere en helsekrise alene. Som en liten og åpen økonomi er også Norge avhengig av handel og samarbeid med andre land for å sikre tilgang til nødvendige medisinske mottiltak – i og utenfor globale helsekriser.

Samarbeidet med de nordiske landene om helseberedskap har vært viktig under pandemien. De nordiske helseministrene har signert en erklæring om styrket nordisk helseberedskap som skal følges opp for et enda bedre samarbeid i fremtiden.

EU styrker nå sin beredskaps- og responsevne for medisinske mottiltak, ved å utvikle en ny helseberedskapsmyndighet HERA, som skal legge til rette for at nødvendige medisinske mottiltak utvikles og produseres raskt ved en helsekrise. HERA er imidlertid bare ett element i en bredere europeisk helseunion, som skal ruste Europa for fremtidige helsekriser. Pandemien har vist at det politiske og faglige samarbeidet med EU er avgjørende for vår nasjonale håndtering, bl.a. gjennom deltakelse i EUs vaksineanskaffelser, sentrale organer som EUs legemiddelbyrå EMA, EUs smittevernbyrå ECDC, EUs forsknings- og innovasjonsprogram og en rekke politiske og faglige fora, som uformelle helseministermøter, EUs helsesikkerhetskomité, og Rådets krisehåndteringsmekanisme IPCR. Det er i norsk interesse å være en del av styrkingen av disse europeiske fellesløsningene.

Krigen i Ukraina har aktualisert behovet for og merverdien av europeisk helseberedskap og kriserespons på ny. Norge har gjennom EUs ordning for sivil beredskap (UCPM) gitt omfattende bistand til Ukraina og naboland i form av medisinsk materiell, utstyr og legemidler. Norge deltar også aktivt i det europeiske samarbeidet for medisinsk evakuering av pasienter fra Ukraina.

Også samarbeidet innen Verdens handelsorganisasjon (WTO) står sentralt i nasjonal og global helseberedskap og krisehåndtering. Norge har en sterk interesse av å støtte opp under WTO og den forutsigbarhet og åpenhet som det multilaterale handelssystemet er basert på.

I 2015 vedtok FNs medlemsland 17 globale mål for bærekraftig utvikling frem mot 2030. Med disse målene er det vedtatt et rammeverk for utvikling og samarbeid om verdens utfordringer. Målene gjelder for alle land. Målene er integrerte og udelelige («integrated and indivisible»), altså påvirker de alle hverandre. Miljø, økonomi og sosial utvikling ses i sammenheng. Arbeidet for helse, livskvalitet og utjevning av sosiale forskjeller står sentralt. Helseforvaltningen har et særskilt ansvar for å følge opp bærekraftsmål 3 om å sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder. I tillegg følger helseforvaltningen opp andre helserelaterte bærekraftsmål.

Smittsomme sykdommer kan ikke bekjempes av noen land alene. Det samme gjelder for antimikrobiell resistens. Resistente mikrober truer med å sette moderne medisin flere tiår tilbake, siden legemidler mot vanlige infeksjoner blir ineffektive. Derfor har Norge bl.a. valgt å delta i det nye partnerskapet om én helse/antibiotikaresistens gjennom Horisont Europa.

Ikke-smittsomme sykdommer utgjør den viktigste årsaken til for tidlig død i verden, bl.a. grunnet risikofaktorer som tobakk, alkohol og andre rusmidler, usunt kosthold og mangel på fysisk aktivitet. Nesten en fjerdedel av alle dødsfall på verdensbasis er relatert til miljøforhold og da særlig luftforurensning.

Verdens klimautfordringer påvirker både helse og miljø. Luftveislidelser, tilgang til rent drikkevann, sunn og trygg mat, endringer i risikofaktorer og eksponering for varme og fukt, spredning av pollen og smittsomme sykdommer er eksempler på forhold som vil påvirke folks helse. Endringer i klima, miljø og natur påvirker folkehelsen både direkte og indirekte, både fysisk og psykisk. Befolkningens kosthold og livsstil påvirker også klimaet.

Klimatilpasning og behovet for utslippsreduksjon angår alle sektorer på tvers av landegrenser, og forskning og utvikling av måter å møte klimaendringene på vil være avgjørende. Det er et omfattende forskningssamarbeid både nordisk, regionalt og globalt. Regjeringen har satt ambisiøse mål for reduksjon av klimagassutslipp, jf. Meld. St. 13 (2020–2021) Klimaplan (2021–2030) og Norges deltakelse i COP26 helseprogram.

Halvparten av verdens befolkning har ikke tilgang til grunnleggende helsetjenester. Universell helsedekning innebærer å gi folk tilgang til essensielle helsetjenester uten at folk drives ut i fattigdom. Universell helsedekning vil styrke helseberedskap og vil også kunne gi bred samfunnsmessig og økonomisk utvikling.

Migrasjon og demografiske endringer stiller helsesystemer overfor nye utfordringer. Moderne teknologi og digitale løsninger revolusjonerer vår mulighet til å forebygge, diagnostisere og behandle sykdommer. Samtidig reiser digitale helseteknologier, slik som kunstig intelligens, spørsmål og utfordringer knyttet til monitorering, regulering og personvern.

Gjennom internasjonale avtaler, bl.a. EØS-avtalen, er Norge forpliktet av internasjonalt regelverk på en rekke områder. Det gjelder for eksempel på legemiddelområdet, næringsmiddelområdet og regelverk om helsepersonell. Manglende implementering og oppfølging av internasjonale forpliktelser kan få store konsekvenser for folkehelsen.

Norge har i handelssammenheng, både gjennom EFTA og Verdens handelsorganisasjon (WTO), forpliktet seg på flere områder som angår helse, bl.a. regler for handel med varer og tjenester og på matområdet. Det har de siste årene vært en økende bevissthet rundt at internasjonale handels- og investeringsavtaler kan utfordre nasjonalstatenes rett til å regulere for å beskytte folkehelsen.

Økende politisering av helsefaglige spørsmål i multilaterale fora er utfordrende for et lite land som Norge. De siste årene har vi sett at utenrikspolitiske spørsmål i økende grad tas inn i helsepolitiske- og faglige fora. I tråd med denne utviklingen må vi sikre tilstrekkelige ressurser og riktig kompetanse for å fremme og ivareta Norges helsepolitiske og faglige interesser internasjonalt.

De overnevnte grenseoverskridende og globale utfordringene krever styrket samarbeid på tvers av sektorer, landegrenser og internasjonale arenaer.

Sentrale arenaer for internasjonalt samarbeid

Sentrale arenaer for det internasjonale samarbeidet er Den europeiske union (EU), Nordisk Ministerråd, De forente nasjoner (FN) og Verdens helseorganisasjon (WHO), Europarådet, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), og samarbeidet i Barentsregionen og Den nordlige dimensjon.

Den europeiske union (EU) og Det europeiske økonomiske samarbeid (EØS)

EØS-avtalen er en av Norges viktigste internasjonale avtaler, og samarbeidet med EU er av stor betydning for Norge. Gjennom EØS-avtalen er Norge fullt integrert i EUs indre marked. Dette berører store deler av departementets ansvarsområde, herunder regelverk for næringsmidler, drikkevann, tobakk, legemidler og medisinsk utstyr. Også på andre områder setter EUs regelverk rammer for norsk regelverksutforming, f.eks. knyttet til behandling av personopplysninger, dekning av utgifter til helsehjelp mottatt i andre EØS-land og godkjenning av helsepersonell. Videre deltar departementet i EU/EØS samarbeidet på områder som kreft, antibiotikaresistens, digital helse, forskning- og innovasjon. Norge er tett knyttet til EU på helseberedskapsområdet, og regjeringen vurderer det som essensielt at Norge bidrar inn i EUs styrkede helseberedskap.

Norske myndigheter deltar i EUs byråer på helse- og mattrygghetsområdet; Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA), EUs legemiddelbyrå (EMA), EUs smittevernbyrå (ECDC) og EUs narkotikaovervåkningssenter (EMCDDA).

Departementet skal være en aktiv pådriver overfor EU. Dette innebærer å ivareta norske interesser innenfor helse, omsorg og mattrygghet ved å medvirke tidlig i prosesser og politikkutforming i EU.

Norge deltar i helseprogrammet, EU4Health (2021–2027) og EUs forskningsprogram, Horisont Europa. EU4Healths overordnede mål er å bidra til å beskytte europeiske borgere mot grenseoverskridende helsetrusler, forbedre tilgjengeligheten til medisinsk utstyr, legemidler og annet kriserelatert utstyr, understøtte helsefremmende og forebyggende tiltak, innsats mot kreftsykdom, samt bidra til å styrke de nasjonale helsesystemene. Styrking av helsesystemer skal bl.a. skje gjennom å understøtte den digitale omleggingen, styrke koordineringen mellom medlemslandene, samt bidra til økt erfaringsutveksling og datadeling. Det er av stor betydning at Norge deltar i EUs styrkede rolle i europeisk helseberedskap. EU4Health vil finansiere deler av det europeiske helseberedskapsløftet.

I 2021 fastsatte regjeringen mål for norsk deltakelse i EU4Health. Målene inkluderer innsatsområder der vi har stor nytte av det europeiske samarbeidet. Deltakelse i EU4Health skal bidra til styrket norsk helseberedskap, en sunn og frisk befolkning (folkehelsesamarbeid), et sterkt digitalt helsevesen, styrket konkurranseevne for norsk helsenæring og ny kunnskap.

Norge deltar også i EUs forsknings- og innovasjonsprogram, Horisont Europa. En av prioriteringene her er helseforskning- og innovasjon. Gjennom deltakelse her kan forskere i Norge søke om forsknings- og innovasjonsmidler på samme måte som sine kollegaer i EU. Synergier mellom eksempelvis EU4Health og Horisont Europa vektlegges mer nå enn tidligere, dette er særlig synliggjort i arbeidet med EUs kreftplan og EUs samfunnsoppdrag på kreft.

Målene for EUs forskningsprogram, Horisont Europa, er å fremme og spre kunnskap og teknologi av høy kvalitet og løsninger på globale utfordringer, styrke mulighetene for å ta forskning og innovasjon i bruk med mål om å gjennomføre unionens politikk, støtte innovative løsninger i næringslivet og samfunnet for å adressere globale utfordringer, fremme alle former for innovasjon og støtte opp under at innovative løsninger når markedet og støtte opp under Det europeiske forskningsområdet (ERA). Programmet samsvarer i stor grad med regjeringens prioriteringer innenfor forskningspolitikken, og regjeringen har vurdert at det er viktig for Norge å delta i dette samarbeidet.

Europakommisjonen la 3. mai 2022 frem forslag til en forordning om det europeiske helsedataområdet, European Health Data Space (EHDS). Forordningen skal styrke helseberedskapen, sikre innbyggernes tilgang til egne helseopplysninger, og skal være et fundament for sikker tilgang til og bruk av helsedata i EU. Forordningen dekker både behandling av helseopplysninger for helsehjelp og for bruk til forskning og analyse. Se også omtale under kapittel 701.

Norge følger tett EUs arbeid med ny legemiddelstrategi, som skal fremme tilgang, forsyning, utvikling og innovasjon av legemidler. EUs forslag til kreftplan er også et arbeid Norge deltar i, samt arbeidet for bedre mental helse i befolkningen.

Mye av regelverket på matområdet er EØS-basert, og det er viktig at Norge bidrar aktivt i regelverksutviklingen for å sikre norske interesser. I 2020 publiserte Kommisjonen sin nye strategi for hele matkjeden, «From farm to fork», som er en del av EUs Green Deal. Formålet med strategien er å sikre et mer bærekraftig matsystem, inkludert bærekraftig produksjon av sunn og trygg mat. Både økonomiske, miljømessige og sosiale aspekter skal tas hensyn til. Helse- og omsorgsdepartementet vurderer at strategien i all hovedsak er i samsvar med norske holdninger både i mattrygghetspolitikken og ernærings- og folkehelsepolitikken. Tiltakene vil imidlertid kreve store endringer både i matregelverket og i måten vi jobber på. Helse- og omsorgsdepartementet, i samarbeid med Landbruks- og matdepartementet, og Nærings- og fiskeridepartementet, arbeider med å følge opp tiltakene i strategien. EU har også forbedret åpenheten om risikovurderinger med betydning for tryggheten i næringsmiddel- og fôrkjeden. Reguleringen av virksomheten og godkjenningsprosessene til Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA) er endret, og norske myndigheter følger opp dette arbeidet.

Nordisk ministerråd

Nordisk ministerråd er de nordiske regjeringers formelle samarbeidsorgan. Samarbeidet skal fremme nordisk merverdi ved at utvalgte oppgaver belyses og løses på nordisk nivå for å øke nordisk kompetanse og konkurransekraft. Dette arbeidet blir også brukt som plattform i det europeiske og globale samarbeidet.

Norge har formannskapet i Nordisk ministerråd i 2022. Et av de prioriterte områdene er utviklingen av en digital infrastruktur som gjør det mulig å identifisere, dele, sammenstille og analysere helsedata gjennom nordiske samarbeidsprosjekter (Nordic Commons). Nordic Commons har etablert en prosjektstruktur og en rekke ekspertgrupper er opprettet. Det videre arbeidet innebærer bl.a. å finne relevante bruksområder. Et annet prioritert prosjekt er «Kunnskapsutvikling post covid». Bakgrunnen for prosjektet er en felles nordisk utfordring i hvordan behandle covid-19 smittede som opplever langvarige symptomer. Prosjektet skal kobles til Nordic Commons, bl.a. skal det undersøkes om covid-19 data kan utgjøre en pilot, eller et bruksområde for infrastrukturen. NordForsk er gitt i oppdrag å koordinere og lede prosjektet. En annen prioritering er økt samarbeid om helseberedskap. Nordisk samarbeid kan understøtte pågående initiativer til styrket europeisk helseberedskap. Norden har verdifull erfaring med interregionalt samarbeid å vise til, ikke minst smidig operasjonelt samarbeid. De nordiske helseministrene undertegnet i mars 2022 i Stavanger en erklæring om styrket nordisk helseberedskapssamarbeid. Med denne erklæringen ønsker de nordiske helseministrene å styrke samarbeidet innen flere områder. Bl.a. ved å opprette en mekanisme for deling av situasjonsforståelse, effektivisere bistand ved hendelser og kriser, samt utvikle en infrastruktur for deling av helsedata. Det nordiske helseberedskapssamarbeidet kan også bidra inn i EUs styrkede beredskapsarbeid. Bl.a. vil Nordic Commons kunne fungere som en pilot og senere en integrert del av European Health Data Space.

Som ledd i norsk formannskap i Nordisk ministerråd gjennomføres en nordisk konferanse om fysisk aktivitet høsten 2022 – den første i sitt slag, i et samarbeid mellom de nordiske landene under ledelse av Norge og med oppmerksomhet på felles utfordringer og muligheter knyttet til å fremme fysisk aktivitet. Også som ledd i det norske formannskapet gjennomføres en konferanse om rusforebygging i de nordiske landene. Konferansen vil løfte fram betydningen av kunnskapsbasert forebygging, og virkningsfulle forebyggingsinitiativer i de nordiske landene vil bli presentert. Utviklingstrekk i Europa og Norden når det gjelder bruk av rusmidler blant unge og hvilken betydning det har for det forebyggende arbeidet vil bli diskutert. Det norske formannskapet har også gjennomført et seminar om bærekraftige matsystemer, der bl.a. matsikkerhet i lys av Ukrainakrisen ble belyst. Det skal også avholdes et nordisk-baltisk møte på drikkevannsområdet.

Som en del av gjennomføringen av Norges formannskapsprosjekt Nordisk forskningssamarbeid for bedre helse (2017–2021), bevilget Nordisk ministerråd 500 000 danske kroner for å utvikle en felles nordisk informasjonsportal om forskningsetisk godkjenning. NordForsk gjennomfører arbeidet innenfor rammene av Nordic Trial Alliance. Arbeidet startet i 2020, men ble forsinket på grunn av pandemien. Den tekniske strukturen er nå på plass, og NordForsk fortsetter arbeidet gjennom Nordic Trial Alliance sine nye nettsider. Prosjektet er dermed avsluttet fra Helse- og omsorgsdepartementets side.

FN og Verdens helseorganisasjon (WHO)

WHO er FNs særorganisasjon for helse og verdens ledende og koordinerende organ i internasjonalt helsearbeid. WHO utsteder globale normer og standarder på helseområdet, og er verdens leder i helsekriser. Organisasjonen utgjør også arenaen for samarbeid mellom verdens helseministre og framforhandling av mellomstatlige regelverk som Det internasjonale helsereglementet (IHR 2005) og Rammeverket for pandemisk influensaberedskap (PIP). WHOs arbeidsområde omfatter hele den globale helseagendaen, inkludert universell helsedekning, ikke-smittsomme sykdommer inkludert psykisk helse, antimikrobiell resistens, og helse og miljø. WHOs tobakkskonvensjon er et viktig grunnlag for å bekjempe tobakksepidemien, både i Norge og globalt.

Globale standarder for mattrygghet og internasjonal handel med mat utarbeides av Codex Alimentarius som er samarbeid mellom WHO og FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). Arbeidet er viktig og følges opp av norske myndigheter gjennom aktiv deltakelse.

WHO er en sentral arena for å fremme norske helsepolitiske interesser og en viktig kanal for norsk helsebistand.

Departementet skal være faglig og helsepolitisk premissleverandør for norske posisjoner i WHO og innen global helse.

Departementet følger opp møter på politisk og administrativt nivå også i andre FN-organisasjoner, som FNs narkotikakommisjon (CND) og FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC), FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), De forente nasjoners økonomiske kommisjon for Europa (UNECE) og protokollen om vann og helse (sekretariat med representanter fra både WHO og UNECE).

Nordområdene

Helsesamarbeidet i nordområdene skal bidra til et godt helsesystem, god folkehelse og livskvalitet, økonomisk vekst, og legge til rette for utvikling i andre sektorer.

Deler av det faglige samarbeidet under Den nordlige dimensjon, Barentssamarbeidet og Arktisk råd er gjenopptatt og videreføres uten Russland. Dette gjelder også helsesamarbeidet.

Norge overtar lederskapet i Arktisk råd i 2023–2025. Dette blir den viktigste utenrikspolitiske nordområdesatsingen i denne perioden.

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD)

OECD er en viktig aktør for å fremskaffe komparative analyser av medlemslandenes helsesystemer og brukes i nasjonal politikkutforming. Departementet deltar aktivt i OECD på helseområdet. Et viktig mål er at OECD utvikler bedre indikatorer for kvalitet og pasientsikkerhet i helse- og omsorgstjenestene. Et satsningsområde er pasientrapporterte kvalitetsmål.

Europarådet

Samarbeidet i Europarådet har som hovedmålsetting å fremme demokrati, rettsstaten og respekt for menneskerettigheter. Innenfor helseområdet tar Norge del i Pompidou-gruppen, et tverrfaglig samarbeid om narkotikaspørsmål, og i Europarådets direktorat for legemiddelkvalitet (EDQM). EDQM utvikler bl.a. standarder for virkestoffer og hjelpestoffer som inngår i legemidler.

Bilaterale helsesamarbeidsavtaler

Norge og Ukraina har hatt et bilateralt helsesamarbeid siden 2018. Samarbeidet vedvarer etter Russlands angrep og oppdateres løpende i tråd med Ukrainas behov. Viktige elementer er rehabilitering, psykologisk førstehjelp, traumebehandling og sorgstøtte.

9 Omtale av klima- og miljørelevante saker

Regjeringens klima- og miljøpolitikk bygger på at alle samfunnssektorer har et selvstendig ansvar for å legge miljøhensyn til grunn for aktivitetene sine og for å medvirke til at de nasjonale klima- og miljømålene kan nås. For en omtale av regjeringens samlede klima- og miljørelevante saker, se Klima- og miljødepartementets fagproposisjon.

9.1 Miljøområde, miljømål og miljøutfordringer

Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og statsforvalterne er rådgivere for sentrale og lokale helsemyndigheter, utreder og tar del i overvåkingen av miljøforurensning. Etter folkehelseloven har kommunene ansvar for å sikre befolkningen mot skadelige faktorer i miljøet.

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) har direktoratsoppgaver for Klima- og miljødepartementet innenfor området radioaktiv forurensning og annen stråling i det ytre miljø. DSA har videre ansvar for faglig utredningsarbeid, for tilsyn med radioaktiv forurensning og for å koordinere nasjonal overvåking av radioaktiv forurensning i det ytre miljø, i tillegg til internasjonale oppgaver.

Mattilsynet arbeider for å ivareta miljøvennlig produksjon av trygge næringsmidler og trygt drikkevann. Én-helse-perspektivet, der folkehelse, plante- og dyrehelse og hensynet til miljøet ses i sammenheng, er grunnleggende i matforvaltningen.

9.2 Arbeid med klima og miljø i spesialisthelsetjenesten

Helse- og omsorgsdepartementet forvalter statens eierskap av de regionale helseforetakene, som igjen er eier av landets helseforetak. Som det blir uttrykt i Meld. St. 8 (2019–2020) Statens direkte eierskap i selskaper – Bærekraftig verdiskaping, er staten opptatt av at selskapenes virksomhet er ansvarlig. Det innebærer å identifisere og håndtere risikoen selskapet påfører mennesker, samfunn og miljø. Hensynet til bærekraft og samfunnsansvar er reflektert i statens forventninger til selskapene og hvordan staten følger opp selskapene.

Departementet har i sitt styringsbudskap til de regionale helseforetakene bedt om at spesialisthelsetjenesten foretar en helhetlig tilnærming til klima- og miljøutfordringene. Klima- og miljøarbeidet i spesialisthelsetjenesten koordineres gjennom et samarbeidsutvalg mellom de fire helseregionene. Alle de regionale helseforetakene er representert med et medlem i samarbeidsutvalget. I tillegg har Sykehusbygg HF og Sykehusinnkjøp HF, samt vernetjenesten og tillitsvalgte en representant hver. De fire regionene har også hver sin miljøfaggruppe hvor alle helseforetak er representert.

Rapport for spesialisthelsetjenesten i 2021

Styrene i de fire helseregionene vedtok i 2021 felles klima- og miljømål for spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten skal bidra til å stoppe klimaendringene og innen 2030 skal sykehusene ha redusert direkte utslipp fra egen drift med 40 pst. Det langsiktige målet er klimanøytral sykehusdrift innen 2045. Klimanøytralitet innebærer at virksomheten ikke slipper ut mer klimagass i atmosfæren enn det virksomheten greier å fange opp eller fjerne. Målene er forankret i FNs bærekraftsmål.

Det utarbeides årlig en felles årsrapport for samfunnsansvar i spesialisthelsetjenesten, «Spesialisthelsetjenestens rapport for samfunnsansvar». Rapporten omhandler klima og miljø, menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og antikorrupsjon. Rapporten er utarbeidet av interregionalt samarbeidsutvalg for klima og miljø i spesialisthelsetjenesten og omfatter helseforetakene i de fire regionene samt de felleseide selskapene (Sykehusbygg HF, Sykehusinnkjøp HF, Luftambulansetjenesten HF, Helsetjenestens driftsorganisasjon for nødnett HF og Pasientreiser HF).

Klimaregnskapet for 2021 viser en reduksjon i utslipp i spesialisthelsetjenesten på 25 pst. fra året før. Dette tilsvarer 88 915,5 tonn CO2-utslipp fra 2020 til 2021. Hovedårsaken til reduksjonen i utslipp er at Helse Nord, Helse Midt-Norge og Helse Vest har kjøpt gjenvinningskraft. Gjenvinningsraft betyr i praksis at energien fra røyk fra norske industrianlegg blir skilt ut og gjenvunnet, i stedet for å gå rett ut i lufta. Dette er ny teknologi som bidrar til det grønne skifte i industrien og et godt klima- og miljøtiltak.

Planer for videre arbeid i spesialisthelsetjenesten

I foretaksmøtet i januar 2022 stilte Helse- og omsorgsdepartementet krav til de regionale helseforetakene knyttet til det videre arbeidet med klima og miljø. De regionale helseforetakene ble her bedt om dokumentere årlig status i arbeidet med å nå de langsiktige målene innen klimaområdet gjennom spesialisthelsetjenestens rapport om samfunnsansvar. Det ble også stilt krav om at de helseforetakene skal bidra i arbeidet med en nasjonal analyse av sårbarhet og tilpasningsbehov relatert til klimaendringer og helse. Dette er en oppfølging av at Norge sluttet seg til helseprogrammet til FNs klimakonferanse i Glasgow, COP26.

Helseforetakene vil i tillegg til felles mål videreføre lokale miljømål i virksomheten. De regionale helseforetakene vil årlig følge opp felles mål og utvikling i det enkelte helseforetak.

9.3 Rapportering på oppfølging av bærekraftsmålene

Agenda 2030 med FNs bærekraftsmål ble vedtatt av FN i 2015. Bærekraftsmålene består av 17 hovedmål og 169 delmål og utgjør FNs arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Målene er universelle, og alle land har ansvar for å følge opp målene nasjonalt. Målene skal fungere som en felles global retning for stater, næringsliv og sivilsamfunn.

Kommunal- og distriktsdepartementet koordinerer arbeidet med nasjonal oppfølging av bærekraftsmålene. Meld. St. 40 (2020–2021) Mål med mening – Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030 ble lagt fram i juni 2021 og behandlet i Stortinget i april 2022.Helse- og omsorgsdepartementet har det nasjonale koordineringsansvaret for hovedmål 3 Sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder. Departementet har i tillegg ansvar for oppfølging av tiltak innenfor delmål under hovedmålene 2, 5, 6, 10 og 11. Det er i et samarbeid med SSB igangsatt arbeid med å utvikle nasjonale målepunkter knyttet til delmål under mål 3, samt enkelte delmål under mål 2, 5, 6 og 11.

Mål 2 Utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme bærekraftig landbruk

Delmål 2.2: Innen 2030 utrydde alle former for feilernæring, og innen 2025 nå de internasjonalt avtalte målene som omhandler veksthemming og avmagring hos barn under fem år, og ivareta ernæringsbehovene til unge jenter, gravide, ammende kvinner og eldre personer

Norge har god matsikkerhet. Vi har rammeverk og forvaltningsinstitusjoner som sikrer at maten vi tilbys er trygg å spise. Vi er i dag i stor grad selvforsynt med meieriprodukter, kjøtt, fisk og sjømat, mens vi i større grad er avhengig av import av planteprodukter.

Et overordnet mål for ernæringsarbeidet er et sunt og variert kosthold i hele befolkningen. Generelt er det god ernæringsstatus i Norge. Det er likevel utfordringer knyttet til for høyt inntak av salt, tilsatt sukker og mettet fett, og for lavt inntak av frukt, bær, grønnsaker, grove kornprodukter og fisk. Usunt kosthold og feilernæring er en risikofaktor for sykdom og tidlig død. Forekomst av overvekt og fedme øker. Regjeringen følger opp kostholdsarbeidet gjennom den tverrsektorielle handlingsplanen for bedre kosthold i befolkningen. Handlingsplanen beskriver en rekke mål for kostholdsarbeidet, og omfatter bl.a. tiltak for skoler, SFO, barnehager og helsetjeneste.

Regjeringen vil fremme god ernæring hos eldre bl.a. ved å følge opp Nasjonal strategi for godt kosthold og ernæring hos eldre i sykehjem og som mottar hjemmetjenester og vil jobbe for en hjemmetjeneste som arbeider forebyggende og holder folk friskere.

Mål 3 Sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder

Et systematisk og tverrsektorielt folkehelsearbeid legger sammen med velfungerende og tilgjengelige helse- og omsorgstjenester grunnlaget for at de fleste har god helse og god livskvalitet. Den forventede levealderen i Norge er blant de høyeste i verden. I 2021 var forventet levealder 84,7 år for kvinner og 81,6 år for menn. Forventet levealder var i perioden 2014–2020 høyest for de med lang utdanning og lavest for menn med grunnskole som høyeste fullførte utdanning. Med høyere levealder øker både antallet eldre og andelen eldre i befolkningen, og flere vil leve med kroniske sykdommer og demens. Samtidig lever mange eldre lenger med god helse og funksjonsevne og har aktive liv, også med kronisk sykdom.

Arbeidet med helse og livskvalitet følges opp gjennom en rekke nasjonale strategier og handlingsplaner innenfor gjeldende politikk. Regjeringen vil våren 2023 legge fram en ny melding om folkehelsepolitikken og en melding om helseberedskap, og disse vil sammen med Nasjonal helse- og samhandlingsplan danne de overordnede rammene for regjeringens helse- og omsorgspolitikk. Målet er bedre helse og mestring i befolkningen, bedre ressursbruk og bedre pasient- og brukeropplevelser.

I tillegg til de overordnede rammene omtalt over, er det områder som krever særskilt oppmerksomhet og innsats som regjeringen vil følge opp gjennom bl.a. Opptrappingsplanen for psykisk helse, Forebyggings- og behandlingsreformen for rus, Bo trygt hjemme-reformen, Opptrappingsplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten og arbeidet med allmennlegefeltet.

Regjeringen vil også arbeide globalt og bidra til at alle land etterlever sine forpliktelser på helseområdet. Dette inkluderer et godt samarbeid med WHO Europa i oppfølgingen av resolusjonen WHA74.8 fra 2021 (the highest attainable standard of health for persons with disabilities) og dermed bidra til å sikre bedre og mer tilgjengelige helse- og omsorgstjenester til personer med nedsatt funksjonsevne, både nasjonalt og internasjonalt.

Delmål 3.1: Innen 2030 redusere mødredødeligheten i verden til under 70 per 100 000 levendefødte

Norge har god svangerskap- og fødselsomsorg, og det er få kvinner som dør i forbindelse med graviditet og fødsel. I rapporten «Maternelle dødsfall i Norge 2012–2018» framgår det at mødredødeligheten i Norge i perioden 2005–2017 var 6,03 per 100 000. Det er tilnærmet likt som de øvrige landene i Norden.

Delmål 3.2: Innen 2030 få slutt på dødsfall som kan forhindres blant nyfødte og barn under fem år, med et felles mål for alle land om å redusere dødeligheten blant nyfødte til høyst 12 per 1 000 levendefødte og til høyst 25 per 1 000 levendefødte blant barn under fem år

Norge skårer svært godt på indikatorene for dette målet og er ett av verdens tryggeste land å føde i og å vokse opp i. Tall fra Medisinsk fødselsregister viser at dødeligheten i nyfødtperioden er svært lav i Norge. I 2021 var andelen barn som døde i nyfødtperioden (før dag 28) 1,3 per 1 000.

Delmål 3.3: Innen 2030 stanse epidemiene av aids, tuberkulose, malaria og neglisjerte tropiske sykdommer, og bekjempe hepatitt, vannbårne sykdommer og andre smittsomme sykdommer

Trenden med nedgang i meldte hiv-tilfeller fortsetter. I 2021 ble det meldt om 102 hiv-smittede i Norge (64 menn og 38 kvinner), mot 137 tilfeller i 2020. 66 pst. av de nye hivtilfellene var innvandrere smittet før ankomst til Norge. Nasjonal strategi mot hepatitter 2018–2023 følges opp med innsats for å nå målene om å redusere forekomsten av hepatitt C med 90 pst. innen utgangen av 2023, og at ingen i Norge skal dø eller bli alvorlig syke på grunn av hepatitt C. Som ledd i oppfølgingen av nasjonal strategi for bedre seksuell helse har Helsedirektoratet en ordning for utdeling/utsendelse av gratis kondomer til utvalgte målgrupper.

Delmål 3.4: Innen 2030 redusere prematur dødelighet forårsaket av ikke-smittsomme sykdommer med en tredel gjennom forebygging og behandling, og fremme mental helse og livskvalitet

Norge har forpliktet seg til WHOs mål om 25 pst. reduksjon i prematur død i 2025 sammenlignet med 2010 som følge av de ikke-smittsomme sykdommene kreft, hjerte- og karsykdommer, diabetes og kronisk lungesykdom. Målet er nådd, og det er senere skjerpet til 1/3 reduksjon innen 2030. Norge er på god vei til å nå også 2030-målet.

Koronapandemien har vist sammenhengen mellom smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer. Restriktive smitteverntiltak over tid, og perioder med nedstenging vinteren 2021 og ved årsskiftet 2021/2022, har påvirket levevaner og psykisk helse negativt. Dette har ført til mindre fysisk aktivitet i grupper av befolkningen, begrenset barn og unges deltakelse i organiserte idretts- og fritidsaktiviteter og i egenorganisert lek og fysisk utfoldelse. Allerede før pandemien lå Norge langt unna å nå mål for barn og ungdom om WHOs globale mål om minst 10 pst. reduksjon i fysisk inaktivitet i befolkningen som helhet innen 2025 og med 15 pst. innen 2030 sammenlignet med 2010. Regjeringen følger opp Handlingsplan for fysisk aktivitet 2020–2029 med tiltak i flere departementer. Flere enn tidligere har rapportert om ensomhet og psykiske plager, og det har vært en betydelig økning i spiseforstyrrelser, særlig blant unge jenter.

Norge har forpliktet seg til å nå det globale målet satt av WHO om minst 10 pst. reduksjon i skadelig bruk av alkohol innen 2025 sammenliknet med 2010. Fra 2010 til 2015 var den en tydelig nedgang i alkoholforbruket, og forbruket har vært nokså stabilt fra 2015 til og med 2019. Fra 2020 økte den registrerte alkoholomsetningen og i 2021 var den på 7,44 liter ren alkohol per innbygger 15 år og eldre. Dette er en økning på 23 pst. fra 2019. Det er grunn til å anta at økningen henger sammen med redusert tax free- og grensehandel under koronapandemien. Folkehelseinstituttet (FHI) har tidligere anslått nivå på det uregistrerte forbruket, men det kan tyde på at dette anslaget har vært for lavt. FHI har derfor fått i oppdrag å oppdatere og forbedre beregningene av det uregistrerte alkoholforbruket.

Regjeringen vil fremme god helse og livskvalitet for alle hele livet gjennom en folkehelsepolitikk som bygger på bredt samarbeid, innsats i alle sektorer og tidlig innsats, herunder videreutvikle arbeidet med måling av livskvalitet. Det pågår arbeid en ny folkehelsemelding som legges fram våren 2023. Meldingen omtaler arbeidet med ikke-smittsomme sykdommer inkludert psykiske lidelser og tilhørende risikofaktorer og levevaner, og den omfatter som varslet i Hurdalsplattformen en nasjonal strategi for å forebygge ensomhet og å utjevne sosial ulikhet i helse.

I det pågående og omfattende programmet for folkehelsearbeid er målet å utvikle tiltak som kommunene kan bruke for å forebygge psykiske plager og lidelser, fremme lokalt rusforebyggende arbeid og fremme god psykisk helse og livskvalitet. Både i 2021 og 2022 er det fra mange kommuner rapportert om psykisk helse som en stor folkehelseutfordring. Regjeringen vil igangsette tiltak for å øke den psykiske helsekompetansen i befolkningen, bl.a. gjennom befolkningskampanjen ABC for god psykisk helse, og det pågår arbeid med en opptrappingsplan for psykisk helse som skal legges fram i 2023. Hovedområdene er det helsefremmende og forebyggende psykiske helsearbeidet, tilgjengelig og nær hjelp og tilbud til dem med langvarige og sammensatte behov. Målet med opptrappingsplanen er at flere skal oppleve god psykisk helse og livskvalitet og at de som har psykiske plager og lidelser skal få god og lett tilgjengelig hjelp. Folkehelsemeldingen som legges fram våren 2023 vil også ha bred omtale av psykisk helse og livskvalitet, samt omtale av den nasjonale livskvalitetsstrategien.

Regjeringen vil jobbe målrettet for å nå nullvisjonen for selvmord ved å følge opp handlingsplan for forebygging av selvmord 2020–2025. Selvmord er blant de viktigste årsakene til for tidlig død, særlig blant menn. Hvert år tar 500–600 personer sitt eget liv. Regjeringen følger opp tiltakene i handlingsplanen, bl.a. en pilot for å kartlegge alle sider ved det enkelte selvmord både innenfor og utenfor helsetjenesten.

Delmål 3.5: Styrke forebygging og behandling av rusmiddelmisbruk, blant annet misbruk av narkotiske stoffer og skadelig bruk av alkohol

For å styrke forebygging av rusmiddelbruk og behandling av rusmiddelproblemer vil regjeringen i 2023 legge fram en forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet. herunder et nasjonalt program for rusforebyggende arbeid blant barn og unge, i form av en stortingsmelding. Formålet med reformen er bl.a. å forebygge og redusere negative konsekvenser av rusmiddelbruk for enkeltpersoner og for samfunnet. Rusproblematikk skal identifiseres tidlig, og det skal tilbys rask og effektiv hjelp. Behandling, tilbud og tjenester som gis, skal være kunnskapsbaserte helhetlige, koordinerte, effektive og individuelt tilpasset.

Prøveordning med heroinassistert behandling er i 2022 startet opp i Oslo og Bergen og regjeringen legger til rette for å prøve ut substitusjonsbehandling ved avhengighet av sentralstimulerende rusmidler og benzodiazepiner.

Antall narkotikautløste dødsfall var i 2021 betydelig lavere enn året før, med 241 registrerte dødsfall. Det er iverksatt en rekke tiltak for å redusere antall overdoser, bl.a. gjennom den nasjonale overdosestrategien 2019–2022. Fra 2022 er håndtering av ikke-dødelige overdoser integrert i faglige normerende retningslinjer på rusfeltet. Regjeringen vil følge opp det videre arbeidet mot overdoser i stortingsmeldingen.

Regjeringen følger opp tiltakene i Nasjonal alkoholstrategi 2021–2025 for å nå målet om reduksjon av skadelig bruk av alkohol med minst 10 pst. innen 2025 sammenliknet med 2021. Det har vist seg utfordrende å nå målet etter at det, som følge av reiserestriksjoner under pandemien, har vært en økning i det registrerte forbruket av alkohol, jf. omtale under delmål 3.4.

Delmål 3.6: Innen 2030 halvere antall dødsfall og skader i verden forårsaket av trafikkulykker

Trafikksikkerhetsarbeidet bygger på nullvisjonen – en visjon om at det ikke skal forekomme ulykker med drepte eller hardt skadde i transportsektoren. Det er en ambisjon i Nasjonal transportplan 2022–2033 (NTP) at det innen 2030 maksimalt skal være 350 drepte og hardt skadde i veitrafikken, hvorav maksimalt 50 drepte. Ingen skal omkomme i veitrafikken i 2050. I 2021 omkom 80 personer i trafikken, det laveste antallet siden 1944. Dersom risikoen for å bli drept per kjørte km hadde vært den samme som i toppåret 1970, hadde vi hatt 20 ganger flere omkomne i 2021. Antall drepte og hardt skadde er redusert i alle aldersgrupper. Utviklingen tilsier at det er et særlig behov for forsterket innsats rettet mot aldersgruppen 16-19 år. Også aldersgruppen 75+ må vies oppmerksomhet, både fordi disse har høy risiko i trafikken, og fordi andelen eldre vil øke. Ulykkesutviklingen så langt i 2022 viser en økning i antall drepte.

Delmål 3.7: Innen 2030 sikre allmenn tilgang til tjenester knyttet til seksuell og reproduktiv helse, inkludert familieplanlegging og tilhørende informasjon og opplæring, og sikre at reproduktiv helse innarbeides i nasjonale strategier og programmer

Norge har et lovverk som sikrer likeverdig tilgang til tjenester for alle. Samtidig er det variasjon i bruk av helsetjenestene bl.a. ved ulike grad av helsekompetanse. Antall svangerskapsavbrudd har sunket de siste ti årene. Dette skyldes trolig både god og enkel tilgang til prevensjon, veiledning og undervisning om seksuell og reproduktiv helse. Strategi for seksuell helse Snakk om det! 2017–2021 har bl.a. som formål å fremme seksuell og reproduktiv helse. Dette gjøres gjennom en tverrsektoriell innsats som både berører forebyggende arbeid, opplæring/utdanning, behandling og oppfølging av sykdom. Planen er forlenget med ett år og det tas sikte på å lansere en ny strategi for seksuell helse fra 2023. Regjeringen vil forbedre informasjonsarbeidet og tilbudet innen seksuell og reproduktiv helse, og dette vil bl.a. følges opp i en ny strategi for seksuell helse.

Delmål 3.8: Oppnå allmenn dekning av helsetjenester, inkludert ordninger som beskytter mot økonomiske konsekvenser, og allmenn tilgang til grunnleggende og gode helsetjenester og trygge, virksomme og nødvendige medisiner og vaksiner av god kvalitet og til en overkommelig pris

I Norge skal alle ha lik tilgang til helse- og omsorgstjenester uavhengig av økonomi. Den offentlige helse- og omsorgstjenesten skal være tilgjengelig for alle. Nasjonal helse- og samhandlingsplan vil omfatte utvikling av helse- og omsorgstjenesten som skal være nær der folk bor og tilgjengelig. Et viktig mål i ny folkehelsemelding vil være å jobbe for å utjevne sosial ulikhet i helse.

Delmål 3.9: Innen 2030 betydelig redusere antall dødsfall og sykdomstilfeller forårsaket av farlige kjemikalier og forurenset luft, vann og jord

Mennesker kan utsettes for miljøgifter via produkter vi omgir oss med, drikkevann og mat, eller fra byluft, støv og inneluft. Høye enkeltdoser av kjemiske stoffer kan gi akutte effekter, som enten kan være forbigående eller varige. Det er bekymring for at eksponering også for lave doser miljøgifter over lang tid kan gi langtidseffekter som kreft og reproduksjonsskader, eller forstyrre hormonbalansen hos mennesker og dyr.

Norge er blant de landene i Europa der det er lavest risiko for tidlig død på grunn av lokal luftforurensning fra veitrafikk og andre kilder. Lokal luftforurensning er redusert de siste årene, men er fremdeles en utfordring enkelte steder. Norge ligger langt fremme når det gjelder bekjempelse av vannbårne sykdommer.

Delmål 3.a: Styrke gjennomføringen av Verdens helseorganisasjons rammekonvensjon om forebygging av tobakksskader i alle land

Norge jobber kontinuerlig med å oppfylle delmål 3.a, bl.a. gjennom årlig bidrag til tobakkskonvensjonens sekretariat, til prosjektet FCTC 2030 som bistår med gjennomføring av tobakkskonvensjonen i lavinntektsland samt ved revisjon av den norske tobakksskadeloven. En ny nasjonal tobakksstrategi vil legges frem som del av folkehelsemeldingen våren 2023.

Delmål 3.b: Støtte forskning på – og utvikling av – vaksiner og medisiner mot smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer som primært rammer utviklingsland, sørge for tilgang til nødvendige medisiner og vaksiner til en overkommelig pris, i samsvar med Doha-erklæringen om TRIPS-avtalen og folkehelse, som bekrefter utviklingslandenes rett til fullt ut å anvende bestemmelsene som gjelder adgangen til å verne om folkehelsen og særlig sørge for tilgang til medisiner for alle, i avtalen om handelsrelaterte aspekter ved immaterielle rettigheter

Norge var med på å vedta WTOs ministerbeslutning om TRIPS og ministererklæringen om WTOs respons på covid-19-pandemien og fremtidige pandemier. Disse dokumentene bekrefter medlemmenes rettigheter i TRIPS-avtalen for pandemier, og gir bl.a. ytterligere rettigheter i form av et begrenset unntak fra TRIPS-avtalen for covid-19-vaksiner.

Norge har gjennom juridisk bistand lagt til rette for donasjon av vaksiner mot covid-19 fra EUs vaksineavtaler. Norge samarbeider med CEPI for utvikling av vaksiner som beskytter mot et bredere sett med fremtidige koronavirusvarianter som er mer motstandsdyktige mot dagens vaksiner mot Covid-19.

Delmål 3.c: Oppnå betydelig økt finansiering av helsetjenester og rekruttering, utvikling og opplæring av helsepersonell i utviklingsland, særlig i de minst utviklede landene og små utviklingsøystater, og arbeide for at slikt personell blir værende i landene

Norge fremmer systematisk oppnåelse av universell helsedekning som politisk prioritet internasjonalt, særlig innen WHO. Utvikling av helsepersonellstyrken er en integrert del av dette. Norge ved Helsedirektoratet er del av ekspertutvalget som gjennomgår effekt og relevans av WHOs globale kode for internasjonal rekruttering av helsepersonell.

Delmål 3.d: Styrke kapasiteten i alle land, særlig i utviklingsland, for tidligvarsling, risikoredusering og håndtering av nasjonale og globale helserisikoer

Norge fremmer implementering av Det internasjonale helsereglementet (2005), særlig i lys av ekspertgjennomgangene av responsen mot koronapandemien. Norge vil systematisk fremme dette i de kommende forhandlingene om revisjon av Det internasjonale helsereglementet (2005) og etableringen av en ny pandemitraktat innen rammen av WHO.

Mål 5 Oppnå likestilling og styrke jenters og kvinners stilling i samfunnet

Delmål 5.6: Sikre tilgang til god seksuell og reproduktiv helse og reproduktive rettigheter for alle, i samsvar med handlingsprogrammet fra den internasjonale konferansen om befolkning og utvikling, handlingsplanen fra Beijing og beslutningsdokumentene fra deres respektive tilsynskonferanser

Regjeringen vil føre en offensiv likestillingspolitikk. Norge vil fortsette å være en pådriver for å beskytte oppnådde resultater og sikre videre fremgang for arbeidet med seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR) nasjonalt og internasjonalt.

Regjeringen vil prioritere kvinnehelse for å sikre likeverdige helsetjenester med mål om å skape åpenhet om kvinnehelse og satse på kunnskap om og bedre utredning, behandling og oppfølging av kvinnehelse. Det er oppnevnt et offentlig utvalg som skal lage en ny utredning om kvinners helse og helse i et kjønnsperspektiv.

Mål 6 Sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitære forhold

I Norge er det tilfredsstillende sanitærforhold og god tilgang på rent drikkevann. Om lag 99 pst. av befolkningen har drikkevann med tilfredsstillende hygienisk kvalitet, men det er behov for tiltak for å hindre fremtidige problemer. Det kommunale ledningsnettet er generelt i dårlig forfatning og lekkasjegraden er høy. I gjennomsnitt lekker 30 pst. av produsert og renset drikkevann ut før det når forbrukeren. Vannforsyningssystemene kan være sårbare for uønskede hendelser. Alle vannforsyningssystemer skal ha beredskapsplaner slik at det også under kriser, katastrofer eller ved konfliktsituasjoner kan leveres nok trygt drikkevann.

Norge har fastsatt nasjonale mål og iverksatt en rekke tiltak i tråd med WHO/UNECEs protokoll for vann og helse. De nasjonale målene skal nå revideres. Drikkevannsforskriften fra 2017 har strengere krav til drift og vedlikehold av ledningsnettet, beredskap, leveringssikkerhet og beskyttelse av drikkevannskilder. Forslag til endringer av enkelte av bestemmelsene er sendt på høring i 2022. Folkehelseinstituttet (FHI) kartlegger sykdomsbyrden som følge av konsum av drikkevann. Kartleggingen forventes å foreligge i 2023.

Utslipp av kjemikalier og materialer som kan påvirke vannkvaliteten og drikkevannet er strengt regulert. En stor del av det kommunale avløpsledningsnettet er gammelt og/eller dårlig, og mange avløpsrenseanlegg oppfyller ikke rensekravene i forurensningsregelverket. Dette medfører utslipp av urenset og dårlig renset avløpsvann.

For langsom fornying av både drikkevanns- og avløpsnettet fører til risiko for spredning av urenset avløpsvann til vannforekomster og drikkevannsnettet, og dermed fare for spredning av smittsomme sykdommer. Å tilpasse vann- og sanitærsystemene til forventede klimaendringer vil være en utfordring i en del kommuner.

Mål 10 Redusere ulikhet i og mellom land

Regjeringen vil fortsette å arbeide for et samfunn med tillit, små forskjeller og muligheter for alle. Dette inkluderer å videreføre det nasjonale og internasjonale arbeidet for inkludering av marginaliserte og sårbare grupper, herunder mennesker med nedsatt funksjonsevne, i tråd med prinsippet om at ingen skal utelates. Universelle ordninger som barnehage, skole og helsetjenester er viktig for å redusere betydningen av sosial ulikhet for barn og unge tidlig i livet. Sentralt i arbeidet med å redusere ulikheter er å styrke frivillighetens rolle i arbeidet med integrering, forebygging av ensomhet og å skape et aldersvennlig Norge.

Regjeringen vil som varslet i Hurdalsplattformen utarbeide en nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller. Strategien vil inngå som del av ny stortingsmelding om folkehelsepolitikken som legges fram våren 2023.

Mål 11 Gjøre byer og lokalsamfunn inkluderende, trygge, robuste og bærekraftige

Regjeringen er opptatt av å sikre gode og tilgjengelige grøntområder for alle. Tilgang til bolignære tur-, gange- og aktivitetsområder for alle aldersgrupper er viktig for folks helse og livskvalitet og er derfor vektlagt i Handlingsplan for fysisk aktivitet 2020–2029 – Sammen om aktive liv. Regjeringen vil arbeide videre for å sikre aktivitets- og helsevennlige bo- og nærmiljøer, samt for hvordan den helsemessige betydningen av grøntområder kan verdsettes med sikte på planlegging.

I program for et aldersvennlig Norge hvor over 186 kommuner deltar, vektlegges arbeidet med aldersvennlige lokalsamfunn og at eldre selv kan planlegge for en bedre alderdom med egnet og trygg bolig. Regjeringen vil videreutvikle innsatsen for bedre boligløsninger og inkluderende lokalsamfunn tilpasset den eldre befolkningens behov i en ny Bo trygt hjemme-reform som skal legges fram i 2023.

10 Opptrappingsplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten

10.1 Innledning

Regjeringen er opptatt av å sikre en desentralisert helse- og omsorgstjeneste som yter gode og likeverdige tjenester i hele landet. Tydelige grep som gir reelle prioriteringer fremover er avgjørende for å sikre en bedre arbeidsplass for fagfolk, og som gir pasientene, brukerne og deres pårørende den hjelpen de trenger.

Opptrappingsplanen har som mål å bidra til en bærekraftig omsorgstjeneste med tilstrekkelig årsverk med relevant utdanning. Samtidig skal planen understøtte et seriøst arbeidsliv med mer heltid og faste stillinger. Omsorgstjenesten står overfor betydelige bemanningsutfordringer i årene fremover knyttet til den store veksten i antall eldre og en fortsatt vekst i antall yngre brukere. Allerede før pandemien var det en betydelig mangel på helse- og sosialfaglig personell i kommunene. Dette er blitt ytterligere forverret under pandemien. Omfanget og kompleksiteten i utfordringsbildet tilsier at dette ikke er noe kommunene klarer å løse alene. Dette må løses i et samarbeid mellom flere aktører med statlig bistand, med en tilnærming nedenfra og opp gjennom tillitsmodellen, slik at kommunene får de virkemidlene og verktøyene de trenger. Planen skal bidra til langsiktighet i vårt felles arbeid med å møte personellmangelen i omsorgstjenestene.

Opptrappingsplanen vil være dynamisk, der strategier og tiltak vil videreutvikles i tråd med utvikling av ny politikk og ny kunnskap. Arbeidet koordineres av Helse- og omsorgsdepartementet, og innholdet i planen er utformet i et tett samarbeid med Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet. Det pågår allerede en rekke relevante prosesser som opptrappingsplanen vil ses i sammenheng med, som tillitsreformen og regjeringens arbeid med heltid. Utvikling av nye tiltak vil bl.a. komme gjennom Bo trygt hjemme-reformen og Nasjonal helse- og samhandlingsplan, og gjennom oppfølgingen av Helsepersonellkommisjonen. Det vil også være naturlig å se opptrappingsplanen i sammenheng med andre politiske prosesser, som opptrappingsplan for psykisk helse, forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet, og styrkingen av allmennlegetjenesten. Opptrappingsplanen følges opp gjennom Kompetanseløft 2025, der flere av planens virkemidler ligger.

Planen består av en rekke tiltak som skal bidra til at kommunene kvalifiserer, rekrutterer og beholder ansatte, at kommunene organiserer sine tjenester, oppgaver og ansvar for best mulig bruk av tilgjengelig personell, og at kommunene har en god ledelse og planlegging av tjenestene.

Planen vil bl.a. følge opp punktene i regjeringsplattformen om å satse på modeller med økt grunnbemanning og mindre vikarbruk som tiltak for å styrke rekrutteringen og få ned sykefravær i eldreomsorgen; vurdere nye nasjonale tiltak for å sikre rekruttering av sykepleiere til særlig rekrutteringssvake distriktskommuner; og øke tverrfagligheten i eldreomsorgen for å styrke innholdet i tjenesten.

10.2 Status og utviklingstrekk

Én av kommunenes viktigste oppgaver er å sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. De kommunale helse og omsorgstjenestene dekker hele livsløpet og har brukere og pasienter i alle aldersgrupper, med svært ulike behov og utfordringer.

Opptrappingsplanen omhandler primært omsorgstjenestene, som i hovedsak består av hjemmetjenester og tjenester i institusjon, men som også har betydelige elementer av rusomsorg og psykisk helsearbeid. Omsorgstjenestene er ikke løsrevet fra de andre kommunale tjenestene, og må ses i sammenheng med disse og med spesialisthelsetjenestene.

Helse- og omsorgstjenesten har gjennomgått betydelige endringer de siste tiårene, parallelt med endringer i samfunnet og i befolkningens behov for helse- og omsorgstjenester. Dette har store konsekvenser for behovet for personell og kompetanse, og har bidratt til å skape en økende mangel på faglært personell i tjenestene.

For å sikre en bærekraftig og effektiv omsorgstjeneste må den ta opp i seg utviklingen av ny teknologi. Planen vil derfor ses i sammenheng med regjeringens arbeid med digitalisering, og særlig velferdsteknologi og digital hjemmeoppfølging. Digitalisering må være kjernekompetanse i omsorgstjenesten, og omsorgstjenesten bør bidra til å motvirke digitalt utenforskap både blant sine ansatte, brukere og pårørende.

10.2.1 Brukernes og pårørendes behov

Brukernes behov er i endring både i omfang og innhold. Dagens og framtidas brukere utgjør en mer differensiert gruppe med ulike og mer sammensatte behov. De yngste og eldste mottakerne av omsorgstjenestene er de som oftest har omfattende bistandsbehov, og det er også disse gruppene som vokser mest og vil vokse mest i omfang i årene fremover. I tillegg er bruker- og pasientrollen i endring, med sterkere vekt på brukerorientering og helsekompetanse i befolkningen.

Sterk vekst i antall og andelen eldre mottakere

Statistikk og framskrivninger over demografien viser at Norge står på terskelen til en periode med en sterk vekst i antall eldre i befolkningen (se figur 10.1 og 10.2). Denne veksten vil treffe ulikt i tid mellom kommuner og regioner. Mange kommuner opplever allerede veksten i dag.

Demens er en aldersbetinget sykdom, som øker i forekomst med økende alder. I dag er det 101 000 personer med demens i Norge og i 2050 vil det være 236 000. Dette vil kreve ny kompetanse og nye arbeidsformer.

Det som først og fremst nyanserer dette bildet er at de nye eldre har helt andre ressurser enn tidligere generasjoner å møte alderdommen med. De har høyere utdanning, bedre boliger, bedre økonomi, har vokst opp under andre forhold, samtidig som kvinner nå har jobbet og tjent opp egen pensjon. Dette er noe av grunnen til at de eldre i dag lever lenger og har en annen helsetilstand, funksjonsevne og andre mestringsmuligheter enn tidligere generasjoner eldre. Det vil derfor også være sentralt å se nærmere på hva disse ressursene kan bety for framtidas omsorgsbehov og samfunnets samlede omsorgsevne.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Samtidig pågår det en økende flyttestrøm mot byene, særlig blant unge voksne. At unge voksne flytter til bynære strøk, ofte i forbindelse med utdanning, fører også til at de fleste barn blir født der. Som en konsekvens av lave fødselstall og manglende innflytting fra andre kommuner eller fra utlandet, vil derfor aldringen bli sterkest og skje raskest i distriktene. I 2040 vil mer enn hver tredje innbygger i mange distriktskommuner være over 65 år.3

Dette bildet forsterkes av at de eldres ressurser er ujevnt fordelt. De fylkene der vi kan forvente den sterkeste aldringen framover, er ifølge Statistisk sentralbyrå fylker der de eldre har lavest utdanningsnivå og minst økonomiske ressurser, mens de mest ressurssterke eldre bor i fylkene der aldringen vil bli svakest.

For omsorgstjenesten framstår det derfor som en dobbel utfordring å få en bærekraftig balanse mellom tilbud og behov for omsorgstjenester i distriktene, når både tilgangen på helse- og sosialfaglig personell reduseres og tilgangen på uformell omsorg svikter fordi yngre familier har flyttet.

Sterk vekst i antall yngre brukere

Omsorgstjenestene har de siste tiårene hatt en betydelig vekst i antall yngre tjenestemottakere. Ved utgangen av 2021 var nærmere 41 pst. av omsorgstjenestens brukere under 67 år.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå, statistikkbanken tabell 06969

Dette er en vekst som i hovedsak ikke er drevet fram av demografi. Som det fremgår av figuren nedenfor har veksten i mottakere under 50 år økt mer enn andelen i befolkningen skulle tilsi, fra om lag 61 500 brukere og 1,9 pst. av aldersgruppen i 2009, til om lag 81 000 brukere og 2,4 pst. av aldersgruppen i 2021. Dersom andelen mottakere under 50 år i aldersgruppen hadde vært den samme i 2021 som i 2009, ville antall mottakere vært 64 792 mottakere. Dette betyr at om lag 16 000 av veksten på 20 000 mottakere er drevet frem av andre årsaker enn demografi.

Det er uklart hva som er årsaken til økningen i antall og andelen yngre brukere, men mulige forklaringer er medisinske fremskritt og behandling som medfører en høyere overlevelse av alvorlig sykdom eller skader, flere tilgjengelige tjenestetilbud, finansieringsordninger, og at kommunene er blitt gitt økte oppgaver og ansvar for yngre pasienter med alvorlige sykdommer og funksjonsnedsettelser.

Nesten alle nye ressurser som er satt inn i omsorgstjenesten de siste 20 årene har gått til å dekke tjenestebehov til det voksende antallet yngre brukergrupper. Den største yngre brukergruppen er mennesker som har én av mange ulike somatiske lidelser, blant disse dominerer nevrologiske tilstander som MS, hjerneslag, og hode- og ryggskader. Psykiske lidelser er også en stor gruppe. To andre store yngre brukergrupper er mennesker med utviklingshemming og personer med rusproblemer.

Tall fra SSB viser at yngre brukere med omfattende bistandsbehov mottar langt flere tjenestetimer enn eldre brukere med samme bistandsbehov. Analyser tyder på at forskjellene i tjenesteomfang ikke kan forklares i ulike funksjonsnivå, men er relatert til helsemessige årsaker (somatiske problemer, psykiske problemer, demens og psykisk utviklingshemming).4 Videre kan forskjellene skyldes at mange av de yngre brukere har behov for bistand til å fungere i arbeidslivet, og at yngre brukere har større forventninger og krav til en sosial og aktiv fritid enn eldre.5

Nye brukere med komplekse behov og behov for tjenester over lengre tid

Som følge av omstillingsarbeid og flere reformer, som samhandlingsreformen, har kommunene fått nye brukergrupper og mer faglig krevende oppgaver. Pasienter skrives tidligere ut fra spesialisthelsetjenesten for videre behandling og oppfølging i kommunen.6 Mange sykdommer og kirurgiske inngrep som tidligere krevde lang liggetid på sykehus, følges nå opp av polikliniske tjenester. Pasientene er dermed under kommunenes ansvar i en større andel av tiden med behov for bistand. Dette stiller krav til personell med både høyere, bredere og annen kompetanse enn tjenestene har i dag, som omtalt i kap. 10.3.3.

Som det fremgår av figuren nedenfor er andelen mottakere med middels til stort og omfattende bistandsbehov økende i alle deltjenestene. Samtidig som økt levealder er et sunnhetstegn og en ønsket og ettertraktet samfunnsutvikling, medfører alderdom både reduserte reserver og økt forekomst av en rekke sykdommer hos flere. De fleste sykdommene som rammer eldre er de samme som ses hos yngre, men de opptrer oftere og kan ha et annet symptombilde, flere komplikasjoner og et alvorligere forløp. En typisk geriatrisk pasient har gjerne flere kroniske sykdommer og bruker mange ulike legemidler. En slik pasient får ofte nedsatt funksjonsnivå, herunder svekket evne til å mestre hverdagsaktiviteter som vedkommende mestret før. For denne pasientgruppen nytter det ikke å behandle én og én sykdom for seg, uavhengig av hverandre. Dette krever innsikt i hvordan de ulike helseproblemene spiller sammen og påvirker hverandre, og hvordan man ved individuelt tilpassede tiltak kan optimalisere den enkelte pasientens helse og funksjon.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Høyt omfang av uformell omsorg

Omfanget av den uformelle omsorgen (familie-/pårørendeomsorgen) er nesten på størrelse med omsorgstjenesten. Tall fra SSB og Helsedirektoratet viser at pårørende gir omsorg tilsvarende om lag 136 000 årsverk.7 Til sammenligning består omsorgstjenesten av om lag 149 000 årsverk.

Det er ingen selvfølge at den uformelle omsorgen vil øke eller holde seg på samme nivå i tiårene som kommer. Snarere taler både endringer i befolkningens alderssammensetning, familieforhold og bosettingsstruktur for at familiens omsorgsevne og kapasitet kan bli svekket. Det er derfor viktig å støtte og avlaste pårørende og legge til rette for familiens mulighet til å kombinere yrkesaktivitet med omsorg for sine nære.

Arbeidsdelingen mellom den uformelle omsorgen og den offentlige omsorgen (omsorgstjenesten) har alltid vært i endring. Den moderne omsorgstjenesten ble utbygd fra slutten av 60-tallet, og opplevde en betydelig vekst som sammenfalt med og bidro til kvinnefrigjøringen på 70-tallet. Omsorgstjenestene var slik sett både et svar på hvem som skulle overta de omsorgstrengende når kvinnene gikk ut i arbeidslivet, og en sysselsettingsarena for kvinner. Denne veksten i omsorgstjenesten har fortsatt frem til nå, og har vært preget av et vedvarende skifte fra uformell til formell omsorg.

Endringer i befolkningens alderssammensetning har betydning for hvor mange familieomsorgsgivere de aller eldste kan støtte seg på, og vil kunne påvirke framtidige familieomsorgsmønstre. FNs familieomsorgskoeffisient, dvs. forholdet mellom antall personer over 85 år og antall personer i alderen 50–66 år, er et demografisk uttrykk for potensiell omsorgsevne. Slik figuren nedenfor viser, faller familieomsorgskoeffisienten fra 9,3 i 2018 til 4,3 i 2050.

Forstørr bilde

Merknad: Viser antall personer i aldersgruppen 50–66 år per person i aldersgruppen 85 år og over (Familieomsorgskoeffisienten) 2000–2050

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Samtidig gir familieomsorgskoeffisienten et noe forenklet bilde av utviklingen framover, fordi det er flere utviklingstrekk enn alderssammensetningen som har betydning for potensiell omsorgsyting i familien. Ikke minst vil også kulturelle endringer påvirke omsorgsytingen. I Norge har familieomsorgen vist seg å være stabil i omfang de siste 20–30 år. Det kan synes som om familie og offentlig omsorg utfyller hverandre, der familien stiller opp dersom de slipper å måtte ta hele ansvaret.

Pårørende er en viktig ressurs, både for sine nærmeste og for samfunnet. Pårørendestrategien og handlingsplanen – Vi de pårørende, har seks innsatsområder med tilhørende tiltak. Disse skal i sum bidra til å løfte pårørendes situasjon, og nå strategiens hovedmål for å bidra til å ivareta og inkludere pårørende.

Satellittregnskapet for ideelle og frivillige organisasjoner (2020) indikerer at det frivillige og ideelle arbeidet i Norge utgjorde nærmere 142 000 årsverk i 2018. Dette er en svak nedgang siden 2014. Over halvparten av alt frivillig arbeid legges ned i kultur- og fritidsorganisasjoner, inkludert idrett. Idretten alene sto for om lag 24 pst. av de frivillige årsverkene i 2017. En mindre del av den frivillige innsatsen går til omsorgssektoren, og da ofte i en uformell form. Andel av kommunene som har et samarbeid med frivillige innen området helse, pleie, omsorg, eldre var 83 pst. i 2020. Det er forskjeller på hvordan kommunene organiserer samarbeidet med frivilligheten, og lokal kultur og tradisjon påvirker samhandlingsformene. Manglende frivillighetskoordinering rapporteres som en utfordring i mange kommuner.

Økt mangfold

Innvandrere utgjør 15,1 pst. av den norske befolkningen og er en heterogen gruppe. For å sikre likeverdige helse- og omsorgstjenester i hele landet er det viktig at innvandrere medvirker i beslutninger om utforming og utvikling av tjenestene. Forskning peker på at det er en rekke faktorer som hindrer innvandrernes brukermedvirkning (språkbarriere, lav helsekompetanse, liten tillit til helsevesenet, negativ erfaring med helsevesenet, strukturelle barriere, mv.).8 Flere studier tyder på at forskjeller i helse mellom innvandrere og befolkningen er liten i ung alder, men blir tydeligere i eldre alder. Dette viser at det er behov for å rette et særlig fokus på eldre innvandrere.

En annen viktig brukergruppe er lhbti-personer. En levekårsundersøkelse om lhbti-personer (2021) viser betydelige levekårsutfordringer blant skeive, særlig blant bifile og transpersoner.9 Selv om kunnskapsgrunnlaget er blitt bedre, er det fortsatt behov for økt kompetanse om kjønns- og seksualitetsmangfold for å sikre likeverdige helse- og omsorgstjenester til skeive.

10.2.2 Tjenestene

Sterk vridning fra institusjonstjenester til tjenester i hjemmet

Det har over flere år pågått en dreining fra tradisjonelle institusjonstjenester til hjemmebaserte tjenester, selv om det er betydelige variasjoner mellom kommunene. Samtidig har tjenestetilbudet endret karakter ved å legge større vekt på helsetjenester framfor sosiale forhold og praktisk hjelp i hverdagen. Økt vekt på hjemmerehabilitering og tidlig innsats bidrar til å opprettholde og styrke brukernes egenmestring, slik at de kan mestre livet i egen bolig lengre.

Forstørr bilde

Merknad: Figuren er basert på statistikk beregnet med ulike metoder, som gir brudd mellom 1993 og 1994, 2002 og 2003, 2007 og 2011, og 2014 og 2015. Det foreligger ikke statistikk for perioden 2008–2010.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Pasienter skrives ut fra sykehus tidligere enn før eller gis poliklinisk i spesialisthelsetjenesten, noe som i økende grad medfører at oppfølging og behandling fortsetter i hjemmet. Økt bruk av e-konsultasjon bidrar til å redusere pasientbesøk på legekontorene. Fremtidig bruk av teknologi for å flytte spesialisthelsetjenester hjem til pasientene vil forsterke denne utviklingen.

Omsorgstjenesten i endring

Omsorgstjenesten er under endring for å møte de store demografiutfordringene. Dette er en endring som har pågått over lengre tid, og som fikk ekstra kraft etter Hagen-utvalgets utredning om innovasjon i omsorg i 2011. Endringene har særskilt handlet om å utnytte mulighetene som ligger i utvikling og bruk av teknologi i tjenestene, særskilt innenfor velferdsteknologi, med den følge at teknologi har fått en vesentlig større plass i omsorgstilbudet i kommunene.

Sentralt i dette arbeidet står styrkingen av brukernes evne til å klare seg selv. I dette arbeidet har også innføring av hverdagsrehabilitering vært sentralt. I løpet av de siste ti årene har tre av fire kommuner fått på plass hverdagsrehabilitering. Dette er prosesser som fortsatt pågår, og som i tillegg til å øke kommunenes kompetanse på innovasjon og utvikling også har stor betydning for kommunenes kompetanse- og personellbehov.

10.2.3 Bemanning

Betydelig årsverksvekst og variasjon i bemanningen

Omsorgstjenesten står for om lag 87 pst. av årsverkene i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og har økt fra om lag 130 000 årsverk i 2015 til om lag 149 000 årsverk i 2021. Veksten har vært størst blant personell med høyere utdanning, særlig blant sykepleiere og vernepleiere. Selv om det fortsatt har vært en økning av helsefagarbeidere, er veksten mindre enn utdanningsgruppens størrelse skulle tilsi, som har bidratt til at andelen personell med videregående opplæring er blitt redusert. Omsorgstjenesten er preget av å ha en variert sammensetning av bemanningen, der helsefagarbeidere og sykepleiere utgjør de to største utdanningsgruppene med hhv. om lag 50 000 og 32 000 årsverk. Om lag 25 pst. av årsverkene består av pleieassistenter uten helse- og sosialfaglig utdanning.

Samtidig preges tjenestene av høyt sykefravær, høy turnover, høyt omfang av deltidsstillinger og høy vikarbruk, som omtales nærmere i beskrivelsen av utfordringsbildet i kap. 10.3. Samlet legger dette et stort press på kommunene i deres arbeid med å sikre tjenestene tilstrekkelig og kompetent bemanning. En reduksjon i sykefraværet, turnover og avgang og ikke minst i omfanget av deltid, vil kunne redusere rekrutteringsbehovet, stabilisere personellet i tjenestene, og øke brukertilfredsheten og pasientsikkerheten. Dette må i tillegg suppleres med å finne andre måter å jobbe og løse turnusutfordringer på, nye løsninger, legge til rette for rekruttering og omskolering av voksne mv. Dette drøftes nærmere i omtalen av utfordringsbildet og strategiområdene nedenfor.

Endret sammensetning av bemanningen

Som det fremgår av figurene nedenfor har omsorgstjenesten hatt en sterk vekst i personell med høyere utdanning, og da særskilt sykepleiere, men også til en viss grad vernepleiere. Dette reflekterer omsorgstjenestens prioritering av personell med sykepleier- og vernepleierutdanning. Til sammenligning har det vært lite vekst blant sosialfagutdannede og personell med yrkesfag.

Forstørr bilde

Merknad: SSB har endret metoden for innhenting av årsverksstatistikk, som har medført et brudd i statistikken mellom 2014 og 2015.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Forstørr bilde

Merknad: SSB har endret metoden for innhenting av årsverksstatistikk, som har medført et brudd i statistikken mellom 2014 og 2015.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Personell med innvandringsbakgrunn utgjør en betydelig andel av arbeidstakere i kommunale helse- og omsorgstjenester, og har stått for den største andelen av nettoøkningen i antall årsverk i omsorgstjenesten.10 Uten innsatsen fra denne personellgruppen ville tjenesten hatt langt større rekrutteringsutfordringer.

Menn utgjør fortsatt bare 15,6 pst. av alle sysselsatte i kommunale helse- og omsorgstjenester i 2021, selv om andelen menn av totalt sysselsatte har hatt en svak økning perioden 2017 til 2021.

10.3 Utfordringsbildet

Omsorgstjenesten står overfor en rekke utfordringer i årene fremover knyttet til bemanningen. Hvorvidt kommunene greier å håndtere disse utfordringene vil ha avgjørende betydning for kapasiteten og kvaliteten i tjenesten. Personellet utgjør den grunnleggende ressursen i omsorgstjenesten, og kvaliteten på tjenesten påvirkes av endringer i personellets kompetanse og kompetansesammensetning. Til syvende og sist handler personellmangelen om brukerne og deres pårørende, og om omsorgstjenestens evne og kapasitet til å tilby dem den hjelp og omsorg de har behov for. Samtidig, gjennom å ta utgangspunkt i brukerens uttalte behov i utmålingen av tjenestene, bruker personellet tiden på de riktige og viktige tingene fra begynnelsen, som bidrar til god utnyttelse av personellets ressurser.

10.3.1 Knapphet på helse- og sosialfaglig personell

Det foreligger flere undersøkelser som tyder på betydelig personellmangel i den kommunale omsorgstjenesten. Det fremgår av KS’ arbeidsgivermonitor for 2021 at nesten alle kommuner har utfordringer med å rekruttere sykepleiere, og at de fleste også har utfordringer med å rekruttere leger, psykologer, vernepleiere og helsefagarbeidere.11 Nærmere halvparten av landets kommuner har utfordringer med å rekruttere fysioterapeuter, ergoterapeuter, sosionomer og barne- og ungdomsarbeidere.

Rekrutteringsutfordringene har sammensatte årsaker, men mangel på heltidsstillinger og manglende muligheter for faglig utvikling grunnet små fagmiljøer er noen viktige forklaringer.12 Likeledes er også studenters og elevers erfaringer fra praksisperioder i de kommunale helse- og omsorgstjenestene av betydning.

Framskrivninger fra Statistisk sentralbyrå av etterspørselen etter personell i helse- og omsorgstjenesten viser at behovet for årsverksvekst i omsorgstjenesten vil kunne være rundt 55 000 årsverk samlet frem til 2035.13 Framskrivningene viser i tillegg en betydelig underdekning av særlig sykepleiere og helsefagarbeidere, men også av vernepleiere.

Forstørr bilde

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Framskrivningen bygger på følgende forutsetninger: Befolkningsveksten følger middelalternativet i befolkningsframskrivningene, med tilhørende sterk vekst i antall eldre; at omfanget av familieomsorg holder seg konstant, at aldersspesifikk sykelighet reduseres i takt med økende levealder; og at standarden på tjenestene og produktiviteten holder seg konstant. Framskrivningen tar ikke høyde for en fortsatt vekst i yngre brukere. Årsverksvekst knyttet til yngre brukere vil derfor komme i tillegg.

Det vil alltid være betydelig usikkerhet knyttet til slike tallmessige framskrivninger. Framskrivningene er derfor ikke ment som forsøk på å forutsi framtida, men som illustrasjon på hva som kan skje hvis vi ikke planlegger annerledes, prioriterer på en annen måte, jobber nytt, tar i bruk innovasjoner mv.

Samlet sett er det flere forhold som tyder på at det særlig er små distriktskommuner som har de største utfordringene med å håndtere personell- og kompetansesituasjonen i omsorgstjenesten. Følgeevalueringen av Kompetanseløft 2020 peker på ulempene små kommuner – særlig distriktskommuner – har ved organisering og drift av sine helse- og omsorgstjenester.14 Slike driftsulemper kan hindre tjenestene og ansatte i å gjennomføre kompetansehevende tiltak. Små kommuner, med mindre enn 2000 innbyggere, har flere årsverk i forhold til folketall enn større kommuner. Disse kommunene har gjerne en høyere andel eldre og større geografiske avstander, samtidig som effektiv drift er vanskeligere med en liten organisasjon versus en stor. Fleksibiliteten i små kommuner er mindre enn den man kan finne i større kommuner når det for eksempel gjelder tilgang på personell og organisering av tjenestene.

10.3.2 Begrenset tilgang på utdanningstilbud og praksisplasser

Det er godt belegg for at fleksible studiemodeller virker positivt for å rekruttere, og ikke minst beholde, sykepleiere i områder med rekrutteringsutfordringer.15 Det er grunn til å tro at effekten er den samme for vernepleiere, selv om det her ikke foreligger like god dokumentasjon.

En del av de desentraliserte studietilbudene er redusert eller sentralisert de siste årene.16 Etter struktur- og kvalitetsreformen i høyere utdanning, er det blitt mer krevende for utdanningsinstitusjonene å tilby fleksible studiemodeller med lokal forankring og lokalt opptak, og mange tilbud er blitt lagt ned eller sentralisert. Dette er bekymringsfullt da rekrutteringsproblemene i utkantstrøk forventes å bli enda større i årene framover.

Samtidig har utdanningsinstitusjonene utfordringer med å skaffe et tilstrekkelig antall praksisplasser som er relevante og av god kvalitet. Det er behov for å heve kvaliteten og øke omfanget av praksis i kommunene for en rekke helse- og sosialfaglige utdanninger. I dag gjennomføres om lag 2/3 av alle praksisstudier i spesialisthelsetjenesten. Dette er ikke lenger i samsvar med hvordan arbeidsoppgaver fordeler seg mellom kommunale helse- og omsorgstjenester og helseforetak. En kommunes forutsetning for å ta imot studenter varierer og påvirkes av en rekke faktorer, som demografisk og geografisk profil, sentralitet og tilknytning til utdanningsstedet. Positive erfaringer fra praksisperioder i kommunene kan være rekrutterende med tanke på framtidig arbeidsforhold.

10.3.3 Økt behov for breddekompetanse

Det er behov for mer personell med både høyere, bredere og annen kompetanse enn i dag. Økt behov for tjenester til brukere og pasienter med komplekse og sammensatte behov, samt til en aldrende befolkning med økende grad av multisykdom, forutsetter mer avansert behandling, og vil stille større krav til kompetanse i omsorgstjenestene. Videre er det et stort behov for opplæring av personell uten fagutdanning, rekruttering til yrkesutdanning i helse- og oppvekstfag, og etter- og videreutdanning, og åpne opp for andre yrkesgrupper inn i tjenesten.

Dette handler både om at noen utdanninger ikke gir tilstrekkelig kompetanse på nødvendige områder, og at personell ikke har tilstrekkelig kompetanse til å møte pasientenes, brukernes og pårørendes helhetlige behov. Dette omfatter brukere og pasientenes fysiske, sosiale, psykiske og eksistensielle behov, og omfatter også de pårørendes behov for medvirkning, deltakelse, avlastning og trygghet. Dette må ses i sammenheng med mangel på kompetanseplanlegging, knapphet på personell og mangelfull systematisk regional dialog mellom tjenestene og utdanningssektoren. I tråd med at hele samfunnet digitaliseres er det behov for mer teknologikompetanse, anskaffelse og kjøp av nødvendig utstyr i omsorgstjenesten.

Funnene fra følgeevalueringen av Kompetanseløft 2020 viser at de små kommunene i større grad enn store kommuner trenger generalister fremfor spesialister.17 De små kommunene har færre tilfeller hvor det er behov for spesialkompetanse. For små kommuner blir det derfor utfordrende å bygge og vedlikeholde spesialistkompetanse lokalt. Det er vanskelig å rekruttere kompetansen i første omgang, og deretter er det utfordrende å beholde den, bl.a. på grunn av et mindre robust fagmiljø og mulighetene for å vedlikeholde og videreutvikle fagkompetansen i arbeidet.

10.3.4 Høy andel deltid

Andelen som jobber heltid øker, men det går for sakte og omsorgstjenesten preges fortsatt av en høy andel deltidsansatte. Som det fremgår av figuren nedenfor varierer gjennomsnittlig stillingsstørrelse betydelig mellom utdanningsgruppene, der det særlig er pleieassistentene uten helse- og sosialfaglig utdanning som har lavest gjennomsnittlig stillingsstørrelse. Videre har personell med videregående opplæring en vesentlig lavere gjennomsnittlig stillingsstørrelse sammenlignet med personell med høyere utdanning.

Forstørr bilde

Merknad: Gjennomsnittlig stillingsstørrelse er beregnet som antall årsverk dividert på antall sysselsatte. Med heltid legges avtalte stillinger med 100 pst. stillingsstørrelse eller mer til grunn.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Forstørr bilde

Merknad: Gjennomsnittlig stillingsstørrelse er beregnet som antall årsverk dividert på antall sysselsatte. Med heltid legges avtalte stillinger med 100 pst. stillingsstørrelse eller mer til grunn.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Andel personell som jobber heltid utgjør kun 11 pst. av personell uten helse- og sosialfaglig utdanning, 28 pst. av helsefagarbeiderne og hhv. 66 og 59 pst. av sykepleierne med og uten spesialisering eller videreutdanning. Årsakene til det høye omfanget av deltid i omsorgstjenestene er sammensatt. Skift/turnusutvalget (NOU 2008: 17 Skift og turnus – gradvis kompensasjon for ubekvem arbeidstid) konkluderte med at et stort behov for helgearbeid, kombinert med at ansatte normalt bare jobber hver tredje helg eller sjeldnere, var den viktigste årsaken til uønsket deltid. Flertallet i Arbeidstidsutvalget (NOU 2016: 1) påpekte at problemene knyttet til helgeproblematikken har vært kjent og omtalt i mange år, men at partene likevel ikke har greid å finne en løsning.

Forskning tyder på at heltidskulturen bør omfatte all deltid, ikke bare ufrivillig deltid. Motivene og begrunnelsene for å velge frivillig deltid er dels positivt og dels negativt begrunnet, og tar utgangspunkt i den enkeltes ressurser, verdier og forpliktelser. De positive begrunnelsene er knyttet til frihet, familie, det gode liv og fleksibilitet. De negative begrunnelsene er knyttet til at heltid er for slitsomt, dårlig helse, tidspress, osv.181920

Samarbeidsturnus og langturnus kan bidra til å redusere omfanget av deltid. Tjenestesteder som benytter samarbeidsturnus (ønsketurnus) og langvakter både helg og hverdag, har færre arbeidstakere som er slitne, flere som er involverte i planleggingen av arbeidet, forsterker jobbengasjementet, og er familievennlig, sammenlignet med tradisjonell turnus (Fafo-rapport 2019: 15). Slik fremstår samarbeidsturnus og langturnus å motvirke mange av de negative begrunnelsene mange har for å velge deltid. Til sammenligning er ansatte som går i tradisjonell turnus mest slitne, spesielt de som går kortvakter, samtidig som ansatte i tredelt turnus er mer passive i utviklingsaktiviteter, og opplever at turnusen er vanskelig å kombinere med familieliv.

Ufrivillig deltid virker negativt på rekrutteringen, sykefraværet, arbeidsmiljøet og kvaliteten på tjenestene. Ufrivillig deltid kombinert med turnus, umuliggjør kombinasjon med annen deltidsjobb og gir ikke en lønn det er mulig å leve av.

Et høyt omfang av små stillinger i denne sektoren fører til svekket tjenestekvalitet og ineffektive tjenester.21 Kvaliteten på tjenestene reduseres når brukerne må forholde seg til mange ansatte. Viktig informasjon går tapt i vaktskifter. Mange små stillingsprosenter gjør det vanskelig å rekruttere kvalifisert arbeidskraft. Tilbud om kun deltidsstillinger har negativ innvirkning på ungdoms utdanningsvalg.

Mindre stillingsstørrelser medfører et stort og ubenyttet potensial. Samtidig som man jobber for å etablere en heltidskultur må det imidlertid også arbeides for å bedre arbeidsforholdene i tjenesten som muliggjør heltidsarbeid. Arbeidsmiljøsenteret har utrykt bekymring for manglende risikovurdering av arbeidsbelastning i disse tjenestene, og peker på behovet for å vurdere hva som er optimal lengde på arbeidstiden opp imot intensiteten i arbeidet. Vurderingen av arbeidstid og -intensitet må gjøres gjennom en risikovurdering av arbeidstid, arbeidslengde, alenearbeid, bemanning, organisering av arbeidet og kompetansen til den ansatte.22

10.3.5 Høyt sykefravær, høy turnover og høy vikarbruk

Omsorgstjenesten er preget av et høyt sykefravær og høy turnover. Dette medfører både at betydelige deler av personellet må erstattes av vikarer, og at behovet for å rekruttere og beholde personell er høyt.

Sykefraværet i omsorgstjenestene har i gjennomsnitt ligget i underkant av 8 pst. i en årrekke før 2020, og økte til 8,7 pst. i 2021 under koronapandemien. Det er betydelige forskjeller mellom yrkesgruppene, der helsefagarbeidere, aktivitører og barne- og ungdomsarbeidere har det høyeste sykefraværet på i overkant 10 pst. i 2021. For sykepleiere var sykefraværet 9,4 pst. for de uten videreutdanning og i underkant av 8 pst. for de med videreutdanning.

Sykefravær er et komplekst felt som bestemmes av mange ulike faktorer på ulike nivåer, og som kan ha sine årsaker både i individet, i virksomheten og i samfunnet.23 For den kommunale helse- og omsorgstjenesten henger det høye sykefraværet sammen med arbeidsmiljø, arbeidsforhold og organisasjonskultur. Særlig er fravær knyttet til turnusarbeid, slik at tjenester med høy grad av turnus i kommunale helse- og omsorgstjenester har høyere sykefravær. Høyt sykefravær synes å være assosiert med de belastninger som følger av arbeidet personellet står i over tid.24

Om lag 14,7 pst. av de ansatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten ved utgangen av 2020 var ikke lenger ansatt i kommunal sektor ett år etter. Årsakene til den høye turnoveren er kompleks, og det er behov for å kartlegge dette nærmere og utvikle tiltak som kan bidra til å snu trenden. Ved å gjøre arbeid i kommunal helse- og omsorgstjeneste mer attraktivt, vil man tiltrekke seg flere nyutdannede, samtidig som ansatte i tjenesten ikke forlater arbeidsstedet og tjenesteområdet. Flere tiltak for å gjøre tjenesteområdet mer attraktivt har vært forsøkt med god effekt. Særlig trekkes behovet og effekten av en type mentorordning frem. Generelt sett kan man også anta at ivaretagelse av ansatte, særskilt ivaretakelse av nyansatte til de er integrert i virksomheten (onboarding), faglig trygghet gjennom faglig fellesskap, opplevd balanse mellom krav og kontroll, tilpasset turnus og stabil arbeidsgruppe virker, positivt på arbeidsmiljøet og arbeidsbelastningen.

Omsorgstjenesten brukte om lag 1,2 mrd. kroner på kjøp av vikartjenester i 2019, som er en dobling fra 2012.25 Noen av årsakene kommunene oppgir som behov for å bruke vikarer er ferieavvikling, erstatte ansatte som er på kurs, ekstra bemanning ved urolige beboere, fastvakt til døende, og for å fylle opp turnusen. Det oppleves imidlertid ikke som at det største problemet med vikarbruken er når det er ekstraordinære hendelser, som for eksempel sykdom og ferieavvikling, men heller når man er avhengig av vikarer for å få den ordinære driften til å gå rundt.26

I en studie fra 2021 fremgår det at kommuner oppgir at det er særskilt vanskelig å få tak i vikarer med tilsvarende kompetanse for den de vikarierte for, særlig sykepleiere, og at litt under halvparten av kommunene i utvalget jobbet aktivt med å redusere behovet for vikarer.27 Blant tiltakene som er blitt prøvd for å redusere behovet for vikarer er ulike turnusordninger, bruk av timebank, vikarpool, fokus på heltidskultur, og spesialisering av arbeidskraften.2829

10.3.6 Høy andel personell uten helse- og sosialfaglig utdanning

Personell uten helse- og sosialfaglig utdanning utgjør om lag en tredel av årsverkene og om lag halvparten av de sysselsatte i den brukerrettede delen av omsorgstjenesten, men med stor geografisk variasjon. Dette er en viktig personellgruppe som utfører mange viktige oppgaver for å få den daglig driften til å gå rundt. Samtidig representerer de et stort potensial for tjenestene i å dekke behovet for fagkompetanse. Dette er imidlertid ingen homogen gruppe. En liten andel har høyere utdanning, men over 40 pst. har utdanning på ungdomsskolenivå eller lavere. Behovet for kompetanseheving er enormt, samtidig som et svært lavt formelt utdanningsnivå i gruppen gjør dette meget krevende.

Forstørr bilde

Merknad: Viser utdanningsnivå blant personell uten helse- og sosialfaglig utdanning i omsorgstjenesten (årsverk). Tall for årsverk inkluderer lange fravær.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Helsedirektorat har på oppdrag fra departementet kartlagt muligheten for å kvalifisere personell uten helse- og sosialfaglig utdanning til en faglært yrkeskarriere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. De konkluderer med at av de om lag 66 000 sysselsatte uten helse- og sosialfaglig utdanning i omsorgstjenesten er om lag 46 pst. aktuelle for kvalifisering. Dette er også en svært god arena å koble opp mot NAV sine arbeidsmarkedstiltak. Det er viktig å presisere at pleieassistenter uten helse- og sosialfaglig utdanning også i fremtiden vil ivareta viktige oppgaver i omsorgstjenesten.

10.3.7 Sårbare fagmiljøer

Studier viser at ansatte søker seg til større fagmiljøer der de er mindre alene om ansvaret, og har lettere tilgang til faglig støtte.30 Små kommuner opplever lekkasje av fagfolk både til mer sentrale storkommuner og til sykehusene, fordi småkommunene ikke er konkurransedyktige med hensyn til å tilby større fagmiljøer.31 I små kommuner med forholdvis få ansatte vil fagmiljøet være lite, og de er spesielt sårbare når nøkkelpersonell slutter i jobben. Små kommuner kan også være mindre attraktive som arbeidsplass for personer med spesialkompetanse, fordi fagmiljøet og tilfanget av oppgaver som krever spesialkompetanse er lite. Dette kan påvirke både nyrekruttering og kontinuitet i arbeidsstokken. Små kommuner med lite fagmiljø har vansker med å få kvalifiserte søkere, og vansker med å holde på kompetente ansatte. For å bøte på dette, engasjerer særlig distriktskommuner seg i regionalt og interkommunalt samarbeid for å øke kompetansen og bidra til rekruttering og stabilitet i bemanningen, og for å gi større og sterkere fagmiljøer.32

Et godt og robust fagmiljø – som bidrar til god rekruttering og kontinuitet i bemanningen – preges også av god fagutvikling. Begrepet fagutvikling er en sekkebetegnelse for forbedring av rutiner, prosedyrer, undervisningsopplegg, veiledning, ulike prosjekter, implementering av ny kunnskap, kvalitetsarbeid eller forskning.33 Det settes fortsatt av for lite tid til faglig refleksjon i omsorgstjenesten. Det har de siste årene vært en positiv utvikling i omfanget av forskningen på og i omsorgstjenesten, men det er fortsatt lite systematisk kunnskap, og vi mangler fortsatt grunnleggende data og analyser av tjenestene. Strukturene for kunnskapsutvikling og -formidling er på plass med Senter for omsorgsforskning og Utviklingssentrene for hjemmetjenester og sykehjem, men tjenestene er fortsatt sårbare når det gjelder kapasiteten med å utvikle, formidle og ta i bruk kunnskap.

10.3.8 Mangel på lederkompetanse og stort lederspenn

Omsorgstjenesten preges av store og komplekse virksomheter som stiller store krav til ledelse, samtidig som høy deltidsbruk tilsier at hver leder har mange ansatte å følge opp. Kartlegginger tyder på at om lag 50 pst. av lederne i den kommunale helse- og omsorgstjenesten ikke hadde en formell lederutdanning over 30 studiepoeng, og at det i omsorgstjenesten foreligger virksomheter med inntil i overkant av 300 medarbeidere per leder.3435 Samtidig er hjemmetjenesten preget av et asynkront lederskap, der folk sjelden er på jobb samtidig, som gjør tjenesten særskilt vanskelig å lede.

Lederspenn og organisering ser ut til å ha liten sammenheng med fravær og turnover, men at organiseringen rundt ledelse og lederspenn påvirker hvordan en leder utøver rollen, med større grad av administrative oppgaver framfor relasjons- og endringsorienterte lederoppgaver. Større lederspenn betyr mindre tid til oppgaver som er mindre målbare på kort sikt, som det å være tett involvert i fag-, tjeneste- og kvalitetsutviklingsarbeid.36

Tall fra KS for 2020 viser en turnover blant ledere i de kommunale helse- og omsorgstjenestene på 16,4 pst.Høy turnover kan være resultat av det krevende arbeidet ledere står i, og er uheldig med hensyn til kontinuitet, utvikling og innovasjon.37

Helsetilsynet har flere ganger pekt på utfordringer knyttet til styring og ledelse av omsorgstjenesten. Tilsyn tyder på at det er mangelfull kvalitetssikring og kontroll. Ledelsen i kommunene har ansvaret for å sørge for at omsorgstjenesten oppfyller kommunens lovpålagte plikter. Myndighet kan delegeres, men ikke ansvaret for at tjenestene er godt ledet og koordinert.

10.3.9 Manglende kompetanseplanlegging

Strategisk kompetanseplanlegging er et viktig virkemiddel for kommunene i arbeidet med å sikre omsorgstjenesten nødvendig kompetanse og tilstrekkelig personell. Kommunene plikter å planlegge sin virksomhet og skal ha et styringssystem for dette, der politisk vedtatte kompetanseplaner bør inngå. Planene bør inneholde fremskrivninger av fremtidig behov for kompetanse. For pasienter og brukere med store og sammensatte behov er det særlig viktig å sikre tilstrekkelig faglig bredde. Det bør også beskrives hvordan kompetansen skal utnyttes.38

Tilbakemeldinger fra statsforvalterne tyder på at mange kommuner, særlig mindre kommuner, har begrenset kapasitet og kompetanse når det gjelder analyser og planlegging av tjenestene. Riksrevisjonen undersøkelser av fylkesmennenes årsrapporter finner at det fortsatt er kommuner som ikke utarbeider planer for å møte de framtidige helse- og omsorgsutfordringene. Det varierer også om eksisterende planer er politisk forankret eller ikke.39

10.4 Mål

Med opptrappingsplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten ønsker regjeringen å bistå kommunene i deres arbeid med å løse personellmangelen både på kort og lang sikt.

Regjeringens samlede mål for opptrappingsplanen er:

«Opptrappingsplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten skal bidra til tilstrekkelig årsverk med relevant utdanning i omsorgstjenesten.»

Ansvaret for å tilrettelegge tjenestene slik at de sikres tilstrekkelig fagkompetanse, ligger hos kommunene. Kompleksiteten i problemstillingene tilsier imidlertid at dette ikke kan løses av kommunene alene, men må løses i et samarbeid mellom flere aktører og i samspill med brukere og pårørende.

10.5 Strategier

For å nå målet har opptrappingsplanen følgende strategiske grep:

• Kvalifisere, rekruttere og beholde ansatte

• Organisere tjenester, oppgaver og ansvar for best mulig bruk av tilgjengelig personell

• God ledelse og planlegging av tjenestene

Samlet skal strategiene bistå kommunene i å redusere personellmangelen i omsorgstjenesten gjennom å bidra til å redusere avstanden mellom personellbehovet og tilgjengelig personell. Reduksjon av personellbehovet kan bl.a. oppnås med nye måter å organisere personellet og personellets oppgaver og ansvar på. Økt tilgang på tilgjengelig personell kan bl.a. oppnås med kvalifisering av ansatte, økte stillingsbrøker og virkemidler som bidrar til å rekruttere og beholde ansatte. Dette forutsetter god ledelse og planlegging i kommunene.

10.5.1 Kvalifisere, rekruttere og beholde ansatte

For å legge til rette for en god grunnbemanning i omsorgstjenesten, vil opptrappingsplanen bidra til at kommunene lykkes i å rekruttere og beholde personellet de trenger, og til å utnytte mulighetene som ligger i å kvalifisere egne ansatte gjennom grunn- og videreutdanning.

I tillegg til konkrete rekrutteringstiltak, har tiltak knyttet til ledelse, arbeids- og fagmiljø og kompetanseheving indirekte positiv innvirkning på rekrutteringen og det å beholde personell i tjenestene, bl.a. gjennom å bidra til attraktive og gode arbeidsplasser og styrking av tjenestens omdømme.

Samtidig bør tjenestene oppfordres til å rekruttere bredere enn de tradisjonelle utdanningsgruppene. For eksempel kan personell med relasjonskompetanse bidra til å opprettholde og mobilisere pårørende som en viktig ressurs for den enkelte bruker, eller gjennom å koble personellbehovet med NAVs arbeidsmarkedstiltak.

Kvalifisering av ansatte gjennom grunn- eller videreutdanninger er en viktig måte for kommunene å skaffe seg fagkompetansen de trenger. Dette forutsetter tilgjengelig utdanningstilbud og ordninger som er tilpasset voksnes forutsetninger og behov. Distriktskommunenes særskilte behov vil ivaretas gjennom desentraliserte studier og å opprette attraktive praksisplasser i flere kommuner.

En viktig forutsetning for å lykkes med å kvalifisere, rekruttere og beholde personell i virksomhetene, er at kommunene prioriterer strategisk kompetanseplanlegging. Dette vil understøttes gjennom veiledning og støtte, og gjelder særskilt distriktskommuner.

10.5.2 Organisering av tjenester, oppgaver og ansvar

For å legge til rette for best mulig bruk av tilgjengelig personell, er det viktig at kommunene driver tjenesteutvikling og prøver ut nye måter å jobbe på. Dette kan bl.a. handle om nye måter å samarbeide på, om delte stillinger og om retten til heltidsjobb. Det kan også handle om å gi medarbeidere større tillit igjennom å prøve ut nye måter å organisere oppgaver og ansvar på. For å sikre at de gode løsningene tas i bruk av kommunene, er det viktig at løsningenes effekter vurderes og muligheten for oppskalering er til stede.

Regjeringen ønsker en dreining mot faste team og mer kontinuitet og forutsigbarhet overfor den enkelte bruker. Dette bidrar til god kjennskap til brukeren og gode relasjoner over tid, og har mye å si for kvaliteten på tjenesten.

Regjeringen er opptatt av å skape en heltidskultur, redusere vikarbruken og øke kontinuiteten i omsorgstjenesten. Faste, hele stillinger skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Ufrivillig deltid og manglende heltidskultur er et stort problem, og det rammer særlig kvinner. Økt omfang av heltidsstillinger byr på muligheter for årsverksvekst, og virker i tillegg positivt på rekrutteringen til tjenestene, sykefraværet, vikarbruken og kontinuiteten i bemanningen.

Hvis alle som i dag jobber i omsorgstjenesten hadde hatt hele stillinger, ville dette ha medført om lag 55 000 flere årsverk. Av disse utgjør sykepleiere om lag 4 000 årsverk, helsefagarbeidere om lag 14 000 årsverk og pleieassistenter uten helse- og sosialfaglig utdanning om lag 30 000 årsverk. Dette betyr at økte stillingsbrøker bør følges opp med kvalifiseringstiltak, for å bidra til å realisere opptrappingsplanens målsetting om flere årsverk med relevant fagutdanning.

Videre bør tjenestene oppfordres til å ta i bruk nye verktøy for å løse sine oppgaver. Det finnes godt utprøvde digitale løsninger og eksisterende teknologi bør skaleres og implementeres i tjenestene. Opplæring og kompetanse hos helsepersonell for å sikre vellykket implementering av digitale plattformer og velferdsteknologi er vesentlig for å komme i gang med nye arbeidsformer.

I tillegg bør tjenestene oppfordres til å nyttiggjøre seg av de ressurser i samfunnet som i dag ofte er lite brukt, som samspill med frivillige. Disse vil kunne utgjøre et viktig supplement til omsorgstjenesten og bidra til gode hverdager og god egenmestring hos omsorgstjenestens brukere og andre med omsorgsbehov.

10.5.3 Ledelse og planlegging

For å legge til rette for en bærekraftig omsorgstjeneste med tilstrekkelig bemanning er det nødvendig med god ledelse og god planlegging. Dette handler om å bidra til at ledere har formell lederkompetanse, gode verktøy og handlingsrom til å ivareta sine oppgaver og ansvar, og til at kommuner og virksomheter driver strategisk kompetanseplanlegging. Det kan også handle om å gi ledere og kommuner større frihetsgrader i hvordan oppgaver skal løses.

Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring legger tydelig rammer for ledelse i kommunen. Lederne legger premissene for arbeidet med å kvalifisere og rekruttere personell, og for hvordan virksomheten organiseres. Ledere er også viktige kulturskapere i arbeidsmiljøet. Videre er ledelse viktig for det systematiske arbeidet med kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet.

Strategisk kompetanseplanlegging er fremhevet av både Helsedirektoratet og KS som et viktig virkemiddel for å sikre kommunene nødvendig kompetanse og kapasitet for å nå sine mål, med utgangspunkt i den enkelte kommunes behov og utfordringer.

10.6 Tiltak

Strategiene følges opp gjennom en rekke tiltak som omtales nærmere under. Tiltaksporteføljen vil kunne videreutvikles i kommende år som følge av ny kunnskap og politikk. Utfordringsbildet som er beskrevet ovenfor krever løsninger og virkemidler som strekker seg utenfor helse- og omsorgstjenesten. Arbeidet med planen er derfor forankret bredt i regjeringen. Arbeidet koordineres av Helse- og omsorgsdepartementet, og innholdet i planen er utformet i et tett samarbeid med Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet.

Tiltakene kan grupperes inn i følgende:

• Tjenesteutvikling, inkl. organisering av oppgaver og ansvar

• Rekruttering og kvalifisering, inkl. utdanning, praksis- og læreplasser

• Ledelse og planlegging

10.6.1 Tjenesteutvikling

Tillitsreformen

Tillitsreformen er en sentral del av arbeidet med å fornye og utvikle offentlig sektor. Formålet med reformen er bedre tjenester og en bedre offentlig sektor. Innholdet i reformen skal skapes i tett samspill med brukerorganisasjoner, ansatte, tillitsvalgte og ledere i offentlige virksomheter. Dette er viktig for å skape tillit til offentlig sektor, og for å bygge opp under vår felles helse- og omsorgstjeneste, redusere markedstenkningen og hindre privatisering som kan bidra til å forsterke sosiale forskjeller. Opptrappingsplanen for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten kan knyttes til tillitsreformens intensjon om mer frihet til førstelinjen og til kommunene.

Tillitsreformen skal legge til rette for at stat og kommune kan tenke nytt, prøve ut nye løsninger, jobbe på andre måter enn før. Forsøk og piloter vil være en del av reformen, og det vil være viktig at muligheten for oppskalering er tilstede. Tillitsreformens vektlegging av forsøk og piloter kan understøtte opptrappingsplanen ved at den kan gi rom for lokale initiativer som gir erfaringer med eksempelvis ulike turnus.

Gjennom mer tillitsbasert styring og ledelse er målet å redusere tidkrevende rapportering, overdreven kontroll og detaljstyring av arbeidsoppgaver. På denne måten vil tillitsreformen understøtte opptrappingsplanen ved at den vil frigjøre tid slik at ansatte i førstelinjen får brukt sin arbeidstid på brukerne og utvikling av gode tjenester.

Frikommuneforsøk – Tillitsreformen

Det kan være aktuelt som del av opptrappingsplanen at kommunene prøver ut nye måter å løse oppgavene i omsorgstjenesten på, for å nå målet om å bidra til tilstrekkelig årsverk med relevant utdanning i omsorgstjenesten. Der regelverk er til hinder for innovasjon kan det gjennom forsøk gis unntak fra krav i lov og forskrift. Formålet med forsøk er, i likhet med annet arbeid med eksperimentering og innovasjon å utvikle nye og bedre måter å løse oppgavene på i offentlig forvaltning. Forsøksloven gir hjemmel for å igangsette forsøk, og loven gir rammer for gjennomføring av forsøk i offentlig sektor.

Ved behandlingen av Prop. 110 S (2021–2022) Kommuneproposisjonen 2023 ba Stortinget regjeringen om å legge til rette for etablering av frikommuneforsøk etter inspirasjon fra Danmark. Departementet viser til en nærmere omtale av dette i Kommunal- og distriktsdepartementets Prop. 1 S (2022–2023).

Dokumentasjons- og drøftingsplikt og pott til å forsøk for å redusere deltid

Heltid er viktig for den enkeltes mulighet til å forsørge seg selv, og for arbeidstakernes medvirkning, trygghet og forutsigbarhet. Deltid kan også være negativt for arbeidsmiljøet og for kvalitet og kontinuitet i arbeidet. Regjeringen fremmet 17. juni 2022 forslag til endringer i arbeidsmiljøloven om å styrke retten til heltid. I proposisjonen foreslås det at det i arbeidsmiljøloven fastsettes en normgivende bestemmelse om at hovedregelen i arbeidslivet skal være ansettelse på heltid, og at behov for deltidsansettelse skal dokumenteres av arbeidsgiver. Det foreslås videre at arbeidsgiver skal drøfte spørsmålet om deltidsansettelse med tillitsvalgte, og at Arbeidstilsynet skal ha myndighet til å håndheve at dokumentasjons- og drøftingsplikten etterleves. Videre legges det i proposisjonen frem forslag til to lovendringer som skal styrke deltidsansattes fortrinnsrett. Det foreslås for det første å lovfeste at deltidsansattes fortrinnsrett til utvidet stilling etter arbeidsmiljøloven også skal gjelde, fremfor ny innleie i virksomheten. For det andre foreslås det at deltidsansatte skal ha fortrinnsrett til «ekstravakter og lignende».

Det fremgår videre av proposisjonen at de regulatoriske forslagene i proposisjonen bare er en del av regjeringens arbeid for å nå målet om økt bruk av heltid i arbeidslivet. Fortsatt samarbeid med og mellom arbeidslivets parter, arbeidet til den nylig nedsatte Helsepersonellkommisjonen og innføringen av pensjon fra første krone, som gir deltidsansatte i privat sektor rett på medlemskap i tjenestepensjonsordninger uavhengig av stillingsbrøk, er eksempler på andre viktige bidrag.

Regjeringen har derfor foreslått/fått vedtatt en heltidspott som skal gi virksomheter med et stort omfang av deltidsstillinger mulighet til å prøve ut alternative tilnærminger til dagens organisering. Potten vil kunne gis til virksomheter som ønsker å innføre og prøve ut alternativ organisering av arbeidstid, med det formål om å få mindre omfang av deltid. Lignende forsøk som er gjennomført tidligere har vist at alternative arbeidstidsordninger kan bidra til å øke stillingsstørrelser og antall heltidsstillinger, i tillegg til at det kan bidra til å bedre arbeidsmiljøet for de ansatte.

Kompetanse- og tjenesteutviklingstilskudd

Formålet med kompetanse- og tjenesteutviklingstilskuddet er å bidra til å redusere mangelen på personell med relevant fagutdanning i omsorgstjenesten, for derigjennom å legge til rette for en bærekraftig omsorgstjeneste.

Ordningen skal bl.a. bidra til at kommunene organiserer tjenester, oppgaver og ansvar på en måte som sikrer best utnyttelse av tilgjengelig personell. Etter et tiår med innovasjon i omsorgstjenestene er tiden moden for å oppsummere de innovative løsningene som er utviklet, og å bidra til en bred implementering av de gode løsningene i kommunene, særlig i distriktskommunene. Ordningen vil derfor ses i sammenheng med Tørn, der det pågår forsøk med organisering av oppgaver i omsorgstjenestene.

Se øvrig omtale av tiltaket under kap. 10.6.2 og 10.6.3.

Tørn

Tørn er et prosjekt i regi av KS som omhandler forsøk med nye arbeids- og organisasjonsformer i omsorgstjenesten. Formålet med prosjektet er å bidra til omlegging av arbeidsformer og organisering av arbeidet for å øke kontinuiteten i tjenestene, gi brukere og ansatte større forutsigbarhet og trygghet, og å bidra til tjenester som er tilpasset brukernes hverdag. Dette kan være utprøving av alternative turnusordninger som bl.a. bidrar til flere heltidsstillinger, utvikling av verktøy som optimaliserer arbeidslister og oppgavefordeling, eller utvikling av andre arbeids- og organisasjonsformer for å sikre økt forutsigbarhet i tjenestetilbudet til den enkelte. KS har ansvaret for både modellutprøvingen og spredningen av erfaringer og kunnskap til kommunene. Tiltaket vil ses i sammenheng med kompetanse- og tjenesteutviklingstilskuddet.

10.6.2 Rekruttering og kvalifisering

Kompetanse- og tjenesteutviklingstilskudd

Kompetanse- og tjenesteutviklingstilskuddet innebærer en endring i innretningen fra det tidligere kompetanse- og innovasjonstilskuddet. Ordningen har tidligere ikke truffet like godt blant små kommuner som blant større kommuner. Prioriteringene som ble satt møtte ikke behovene i små kommuner, og tilbakemelding var at kommunene burde få større rom til å prioritere ut fra egne behov. Videre fremgikk det at små kommuner og kommuner som ligger langt fra utdanningsinstitusjonene, ville hatt større nytte av ordningen dersom den hadde dekket en større del av utgiftene. Samtidig fremgikk det at støtte til formalutdanninger (grunn- og videreutdanninger) var det klart viktigste tiltaket, og at opplæring som ikke er formalutdanninger bør finansieres av kommunene selv, med unntak av de statlig initierte opplæringstilbudene.

Kompetanse- og tjenesteutviklingstilskuddet skal derfor bidra til at kommunene kvalifiserer egne ansatte gjennom grunn- og videreutdanning. I dette vil særlig desentraliserte studier være relevant, samt å bidra til at kommuner i hele landet har mulighet til å etablere praksisplasser.

Se øvrig omtale av tiltaket under kap. 10.6.1 og 10.6.3.

Desentraliserte utdanningstilbud

Regjeringen er opptatt av kvalitet og kapasitet i profesjonsutdanningene og vil våren 2024 legge fram en melding til Stortinget om profesjonsutdanningene. Regjeringen vil legge frem en stortingsmelding om profesjonsutdanningene våren 2024, med hovedvekt på helse- og sosial-, lærer-, og ingeniørutdanningene. På grunn av den demografiske utviklingen må vi i enda større grad enn tidligere satse på voksne studenter som ikke kan flytte til en sentral campus og studere på full tid. Regjeringen foreslår derfor å øke bevilgningen til 199,6 mill. kroner til de søknadsbaserte ordningene for studiesenter og desentralisert og fleksibel utdanning som forvaltes av Direktoratet for høyere utdanning.

Praksis i kommunene

Det har i lang tid vært utfordrende å få tilstrekkelig tilgang på praksisplasser for helse- og sosialfagstudenter. For hver studieplass som opprettes, må det følge praksisplasser. Økt kvalitet og kapasitet på praksisplasser i kommunene er avgjørende for å kunne utdanne tilstrekkelig antall kvalifiserte ansatte til helse- og velferdstjenestene. Regjeringen har derfor inngått en bilateral samarbeidsavtale med KS om kvalitets- og kapasitetsøkning i praksis for helse- og sosialfagstudenter. Partene vil være pådrivere for å få til mer og bedre samarbeid mellom universitet og høyskoler og kommuner, for å bidra til mer praksis for helse- og sosialfagstudenter i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Samfunnskontrakten for flere læreplasser

Samfunnskontrakten for flere læreplasser danner et systematisk og målrettet grunnlag for samarbeid mellom partene i arbeidslivet og nasjonale myndigheter om læreplasser. Samarbeidet er synliggjort gjennom inngåelse av en ny samfunnskontrakt for perioden 2022–2026. Det er behov for flere fagarbeidere, og arbeidet med å rekruttere lærebedrifter innenfor alle utdanningsprogrammer skal derfor videreføres og styrkes.

Menn i helse

Menn i helse er et arbeidsrettet tiltak for menn mellom 25–55 år med egnet ytelse fra NAV. Prosjektet ledes av KS og er et samarbeid med kommuner, fylkeskommuner og NAV. Menn i helse bidrar til økt rekruttering og kvalifisering av menn til helse- og omsorgstjenester gjennom å gi deltakere en kort erfaring med å jobbe i sektoren og et tilbud om komprimert utdanningsløp fram til fagbrev som helsefagarbeider. Prosjektet er så langt en av de mest vellykkede satsingene på rekruttering av menn til omsorgssektoren. For nærmere omtale se kap. 761, post 21.

Fagbrev på jobb

Fagbrev på jobb er en ordning for voksne som er i et arbeidsforhold. Voksne får her mulighet til å få fag- eller svennebrev på grunnlag av allsidig praksis, realkompetansevurdering og opplæring kombinert med veiledet praksis i vanlig arbeid. Ordningen stiller samme krav til kompetanse i faget, og til gjennomføring av eksamener og fag- og svenneprøven, som for praksiskandidater. Målgruppen er voksne i arbeidslivet som har fullført grunnskolen eller tilsvarende opplæring. En voksen som ønsker å ta Fagbrev på jobb må ta kontakt med fylkeskommunen om de kan tilby Fagbrev på jobb. Et vilkår for å ta i bruk denne ordningen er at den voksne er i et arbeidsforhold og har minimum ett års praksis i faget. Fagbrev på jobb forutsetter et samarbeid mellom arbeidsgiver, den ansatte og fylkeskommunen. Fylkeskommunen har ikke en plikt til å tilby fagbrev på jobb. Erfaringene i fylkeskommunene er at Fagbrev på jobb har blitt en populær og etterspurt ordning. Den gir den voksne mulighet til å oppnå fag- eller svennebrev samtidig som de er i vanlig lønnet arbeid og på den måten er sikret livsopphold under opplæring.

Jobbvinner

Jobbvinner er en nasjonalt satsing med mål om å øke rekruttering av sykepleiere og helsefagarbeidere til de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Målet i siste instans er at god bemanning og fagkompetanse kommer pasienter og brukere til gode. Prosjektet er ledet av KS i samarbeid med Fagforbundet, Norsk Sykepleierforbund og Delta. Et av de mest sentrale tiltakene i prosjektet er å etablere samarbeid mellom kommuner og utdanningsinstitusjoner. Hensikten med samarbeidet er å utvikle tiltak som styrker praksisopplæring. Jobbvinner har etablert en god struktur og organisering for mentorordning for nyansatte helsefagarbeidere og sykepleiere innen helse- og omsorgstjenester. I tillegg har Jobbvinner særlig fokus i forbindelse med desentraliserte sykepleierutdanninger. For nærmere omtale se kap. 761, post 21.

Med ABC til fagbrev

Kurspakke for ufaglærte tilbys av Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse. Formålet er opplæring av ufaglærte fram til fagbrev og autorisasjon som helsefagarbeider, eller kompetansebevis for deler av opplæringen de har gjennomført. Målgruppe er ansatte i omsorgstjenesten uten relevant helse- eller sosialfaglig utdanning, herunder ansatte med fremmedspråklig bakgrunn. For nærmere omtale se kap. 761, post 21.

10.6.3 Ledelse og planlegging

Nasjonal lederutdanning for primærhelsetjenesten

Nasjonal lederutdanning for primærhelsetjenesten er en lederutdanning tilpasset mellomledere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den fylkeskommunale tannhelsetjenesten, der en vesentlig andel jobber i omsorgstjenesten. Utdanningen tilsvarer 30 studiepoeng på mastergradsnivå, og skal bidra til å styrke lederne i å gjennomføre nødvendig omstilling og utvikling i tjenestene framover. Utdanningen bidrar også til at lederne håndterer krysspress de står i på en bedre måte. Utdanningen tilbys på tvers av yrkesgrupper og tjenesteområder for å oppnå læring, kommunikasjon og samhandling.

Kompetanse- og tjenesteutviklingstilskudd

Kompetanse- og tjenesteutviklingstilskuddet vil særlig målrettes mot kommunene med størst behov. Som et ledd i dette vil ordningen også understøtte kommunene i deres strategiske kompetanseplanlegging og etablere en regional koordinatorrolle organisatorisk plassert hos Statsforvalter. Dette vil understøttes gjennom veiledning og støtte, særlig til distriktskommuner. Se øvrig omtale av tiltaket under kap. 10.6.1 og 10.6.2.

10.7 Gjennomføring av opptrappingsplanen

Opptrappingsplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten er et tverrdepartementalt samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet. Planen skal følges opp gjennom Kompetanseløft 2025. Statsforvalter vil ha et særskilt ansvar for dialogen med og oppfølgingen av kommunene, i et samarbeid med andre relevante regionale aktører.

Gjennomføringen av planen vil avhenge av samarbeid mellom nasjonale myndigheter, kommunene og fylkeskommunene, KS, brukerorganisasjoner, utdanningssektoren, fag- og forskningsmiljøer, NAV og yrkesorganisasjonene. Eksempelvis har nasjonale myndigheter ansvaret for rammeverket knyttet til bl.a. grunnutdanning, juridiske rammer for omsorgssektoren og fordeling av kommunene og fylkeskommunenes rammefinansiering, mens kommunene har et stort ansvar lokalt med å sikre tilstrekkelig personell og kompetanse. Dette viser bredden og kompleksiteten i arbeidet for å oppnå planens mål og behovet for samarbeid for å løse fremtidens bemanningsutfordringer i omsorgssektoren.

Fra statens side vil det i gjennomføringen av planen være viktig å påse at de statlige oppdragene til relevante aktører innrettes på en måte som bidrar til måloppnåelse av planens målsetting. Dette inkluderer bl.a. Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, Statsforvalterne, Senter for omsorgsforskning, Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester, Senter for aldring og helse og Rådet for aldersvennlig Norge.

Opptrappingsplanen vil være dynamisk, der strategier og tiltak vil videreutvikles i tråd med utvikling av ny politikk og ny kunnskap, og i et samarbeid med relevante aktører. Utvikling av nye tiltak vil bl.a. komme gjennom Bo trygt hjemme-reformen og Nasjonal helse- og samhandlingsplan, og gjennom oppfølgingen av Helsepersonellkommisjonen. Det vil også være naturlig å se opptrappingsplanen i sammenheng med andre politiske prosesser, som opptrappingsplan for psykisk helse, forebyggings- behandlingsreform for rusfeltet, og styrkingen av allmennlegetjenesten. Utvikling av ny kunnskap vil være et viktig grunnlag for arbeidet. Regjeringen vil over de årlige statsbudsjettene presentere rammene for arbeidene i de ulike sektorene.

11 Videreutvikling av Nye metoder

11.1 Rammer og formål for utviklingsarbeidet

Det vises til Stortingets vedtak nr. 294 i forbindelse med behandlingen av Prop. 55 L (2018–2019), jf. Innst. 93 L (2019–2020):

«Stortinget ber regjeringen om å i tråd med prioriteringsmeldingen og de vedtatte målene for legemiddelpolitikken samt premissene i Prop. 55 L (2018–2019) – sørge for en evaluering av dagens organisering av og saksbehandling i systemet for nye metoder, med hensikt å videreutvikle et system for likeverdig og rask introduksjon av nye metoder i spesialisthelsetjenesten.»

Videre vises det til Stortingets vedtak nr. 766 og 765 ved behandling av Dokument 8:233 S (2021–2022), jf. Innst. 359 S (2021–2022):

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet for 2023 gi en redegjørelse for hvordan evalueringen av systemet for Nye metoder er fulgt opp, inkludert tiltak for å få saksbehandlingstiden ned, sikre tillit til systemet og gi brukere og fagfolk en sterkere stemme.»

«Stortinget ber regjeringen følge anbefalingen fra Proba om å gjennomgå praktiseringen av unntaksordningen og å komme tilbake til Stortinget med en drøfting av unntaksordningen og praktiseringen av den i den varslede stortingsmeldingen om prioritering.»

Systemet for Nye metoder er de regionale helseforetakenes felles system for å beslutte hvilke metoder som kan tilbys i spesialisthelsetjenesten. Gjennom systemet tas det beslutninger om innføring, utfasing og revurdering av metoder i spesialisthelsetjenesten. Metodene som vurderes er legemidler, herunder indikasjonsutvidelser eller nye kombinasjoner av legemidler, medisinsk utstyr, prosedyrer og organisatoriske tiltak. Systemet ble etablert i 2013, jf. Stortingets behandling av Meld. St. 10 (2012–2013) God kvalitet – trygge tjenester, jf. Innst. 250 S (2012–2013). Systemet ble lovfestet i 2020, jf. Prop. 55 L (2018–2019) Endringer i spesialisthelsetjenesteloven og pasient og brukerrettighetsloven (lovfesting av systemet for nye metoder m.m.), jf.Innst. 93 L (2019–2020) og Lovvedtak 41 (2019–2020). Nye metoder er også omtalt i Meld. St. 28 (2014–2015) Legemiddelmeldingen – Riktig bruk – bedre helse ogMeld. St. 34 (2015–2016) Verdier i pasientens helsetjeneste – Melding om prioritering.

Systemet skal bidra til å:

• Gi pasienter trygghet for at metoder som innføres er vurdert med hensyn til effekt og sikkerhet

• Understøtte likeverdig og rask tilgang til nye og innovative metoder

• Vise nytte og ressursbruk for nye metoder sammenliknet med eksisterende behandling

• Bidra til revurdering av eksisterende metoder når det er tvil om metodens nytte eller sikkerhet

• Fremskaffe et kvalitetssikret grunnlag for prioritering og beslutning om metoder

• Gi transparente prioriteringer og beslutninger.

Systemet for Nye metoder eies av de regionale helseforetakene, som har ansvar for drift og videreutvikling av systemet. Statens legemiddelverk, Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet bidrar med utgangspunkt i sine respektive ansvarsområder og kompetanse. Det overordnede formålet med utviklingsarbeidet er å heve kvaliteten i organiseringen og saksbehandlingen, samt å bidra til bedre måloppnåelse knyttet til de ovennevnte punktene.

11.2 Probas evaluering av Nye metoder

Helse- og omsorgsdepartementet utlyste et oppdrag om evaluering av systemet for Nye metoder i mai 2020. Proba samfunnsanalyse ble tildelt oppdraget i oktober 2020. I tråd med Stortingets vedtak nr. 294, har evalueringen hatt som formål å undersøke hvorvidt dagens organisering og saksbehandlingsprosesser i systemet er egnet til å oppnå målene for systemet, samt hvorvidt systemet er rustet til å møte fremtidens medisinsk-teknologiske utvikling, herunder bl.a. utvikling av persontilpasset medisin. Departementet mottok Probas evalueringsrapport 15. november 2021.

Evalueringsrapporten viser at det generelt er bred støtte for de grunnleggende hovedtrekkene i systemet for Nye metoder – at det etableres et faglig beslutningsgrunnlag og at prioriteringskriteriene skal ligge til grunn for beslutninger om innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten. Rapporten viser også at samhandlingen mellom aktørene i systemet fungerer etter hensikten.

Sammenligningen av tidsbruken i systemet med tilsvarende prosesser i Danmark, Sverige og England viser en tendens til at Norge bruker lenger tid for å innføre legemiddelbaserte metoder. Rapporten anbefaler å skape et bedre samsvar mellom systemets ambisjonsnivå, virkeområde og saksbehandlingskapasitet. Dette vil kunne bidra til å redusere tidsbruken i systemet, og til raskere tilgang til nye metoder. Videre viser evalueringen at tilliten til systemet er varierende, og at tilliten kan styrkes gjennom større forutsigbarhet og åpenhet, samt klarere roller og medvirkningsmuligheter.

For den fremtidsrettede utviklingen av systemet, anbefaler rapporten at det utarbeides et strategidokument for å beskrive utfordringsbildet i nær fremtid og planer for mer langsiktig utvikling av systemet. Rapporten anbefaler også at det gjennomføres en gjennomgang av unntaksordningen (for metoder som er til vurdering og i utgangspunktet ikke skal tas i bruk), for å avdekke om ordningen praktiseres likeverdig eller ikke.

11.3 Oppfølging av evaluering av Nye metoder

Evalueringen av Nye metoder inngår i kunnskapsgrunnlaget for videreutvikling av systemet. I tråd med funnene fra evalueringen fokuserer utviklingsarbeidet på følgende prioriterte områder i 2022: i) tilpasninger for bedre håndtering av medisinsk utstyr, ii) korte ned saksbehandlingstiden, iii) styrking av medvirkning og åpenhet, iv) koordinering av det strategiske utviklingsarbeidet, og v) bedre implementering gjennom oppdatering av nasjonale faglige retningslinjer og veiledere. Det ble på denne bakgrunn gitt følgende oppdrag i oppdragsdokumentene og tildelingsbrevene til medvirkende aktører i systemet for Nye metoder i 2022.

Til de regionale helseforetakene:

De regionale helseforetakene skal, i samarbeid med Statens legemiddelverk, Folkehelseinstituttet, og Helsedirektoratet følge opp evalueringen av Nye metoder, med tiltak for raskere saksbehandling og økt bruker- og klinikerinvolvering, herunder utvikle rammer for en sterkere referansegruppe i systemet. I dette arbeidet inngår utarbeidelsen av en samlet prosessveileder for saksbehandling i systemet og et strategisk dokument for videreutviklingen av systemet, som inkluderer håndtering av persontilpasset medisin og medisinsk utstyr samt bruk av mini-metodevurderinger. Det skal leveres en felles statusrapport for arbeidet 1. oktober 2022.

De regionale helseforetakene skal i samarbeid, og under ledelse av Helse Vest RHF, gjennomgå praktiseringen av unntaksordningen i system for Nye metoder. De regionale helseforetakene skal herunder vurdere om unntaksordningen praktiseres i tråd med premissene i Prop. 55 L (2018–2019) og undersøke variasjon i praktiseringen av unntak for enkeltpasienter. Arbeidet skal vurdere forslag til forbedringer og eventuelle behov for endringer i ordningen. Gjennomgangen skal også vurdere sammenhengen mellom unntaksordningen i Nye metoder og ordninger for tilgang til utprøvende behandling, som for eksempel compassionate use program, godkjenningsfritak eller kliniske studier.

Til Statens legemiddelverk:

Statens legemiddelverk skal i samarbeid med de regionale helseforetakene, Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet følge opp evalueringen av Nye metoder på sitt ansvarsområde, med tiltak for raskere saksbehandling og større bruker- og klinikerinvolvering, samt bidra i utarbeidelsen av en samlet prosessveileder for saksbehandling i systemet. Legemiddelverkets oppfølging skal inngå i felles statusrapport for arbeidet som de regionale helseforetakene leverer 1. oktober 2022.

Til Folkehelseinstituttet:

Folkehelseinstituttet skal i samarbeid med de regionale helseforetakene, Statens legemiddelverk og Helsedirektoratet følge opp evalueringen av Nye metoder på sitt ansvarsområde, med tiltak for raskere saksbehandling og større bruker- og klinikerinvolvering, herunder for håndtering av ulike typer medisinsk utstyr i systemet, samt bidra til utarbeidelsen av en samlet prosessveileder for saksbehandling i systemet. Folkehelseinstituttets oppfølging skal inngå i felles statusrapport for arbeidet som de regionale helseforetakene leverer 1. oktober 2022.

Til Helsedirektoratet:

Helsedirektoratet skal i samarbeid med de regionale helseforetakene, Statens legemiddelverk og Folkehelseinstituttet følge opp evalueringen av Nye metoder på sitt ansvarsområde, herunder tiltak som gjelder oppdatering av nasjonale faglige retningslinjer og veiledere, og bidra til utarbeidelsen av en samlet prosessveileder for saksbehandling i systemet. Helsedirektoratets oppfølging skal inngå i felles statusrapport for arbeidet som de regionale helseforetakene leverer 1. oktober 2022.

11.4 Status for pågående oppdrag i 2022

De regionale helseforetakene leverte en foreløpig statusoppdatering om arbeidet med oppdragene i mai 2022. En ny statusrapport forventes levert 1. oktober 2022. Det skal videre rapporteres på oppdragene i årlig melding for 2022 med frist i mars 2023. Under følger en statusrapportering for de pågående oppdragene per august 2022.

Håndtering av metoder som ikke er legemidler

Det er et stort og økende omfang av ny teknologi og utstyr som berører virkeområdet til systemet for Nye metoder. Saksbehandlingskapasiteten i systemet er ikke tilpasset at alle nye teknologiske produkter skal metodevurderes nasjonalt. Det er derfor behov for å avklare hvilke metoder ut over legemidler som systemet for Nye metoder skal håndtere, samt tydeliggjøre kriterier og prosesser som skal brukes for å identifisere metodene. Enklere metoder vil kunne vurderes lokalt i det enkelte helseforetak gjennom en mini-metodevurdering, mens det vil være naturlig at mer komplekse metoder, for eksempel de som reiser mer omfattende økonomiske, juridiske eller etiske spørsmål, løftes til vurdering på nasjonalt nivå. Systemet for Nye metoder har arbeidet med kriterier for hvilke metoder, ut over legemidler, som skal prioriteres for metodevurdering i systemet for Nye metoder på hhv. lokalt og nasjonalt nivå. Den overordnede målsetningen for arbeidet er å etablere prosesser og kriterier for identifisering, utvelgelse og prioritering av metoder som ikke er legemidler. Formålet er å sikre et tidsriktig og hensiktsmessig grunnlag for beslutninger om innføring og utfasing av metoder i spesialisthelsetjenesten. Som grunnlag for arbeidet er det utformet en beskrivelse av nå-situasjonen i systemet for Nye metoder, og laget en oversikt over hvordan denne typen metoder håndteres i andre land (per juni 2022). Aktørene i systemet for Nye metoder vil arbeide videre med dette området i 2022 og 2023, med involvering av en ny referansegruppe for metoder som ikke er legemidler.

Saksbehandlingstiden og tid frem til beslutning

De regionale helseforetakene har i samarbeid med øvrige aktører, opprettet en arbeidsgruppe som skal vurdere og fremme forslag til løsninger og tiltak som kan føre til mer effektiv og raskere saksbehandling innen legemiddelområdet. Arbeidsgruppen ledes av sekretariatet for systemet for Nye metoder. I arbeidet ses det på muligheten for gjenbruk av dokumentasjon fra søknad om markedsføringstillatelse og hvordan antallet metodevurderinger og omfanget av disse kan reduseres. Videre ses det på tilpasninger i detaljeringsgraden i de helseøkonomiske analysene der dette er mulig. Det tas sikte på at arbeidsgruppen leverer forslag til tiltak i oktober 2022.

Saksbehandlingstiden er ikke styrt av systemet for Nye metoder alene, men påvirkes bl.a. sterkt av hvor lenge det ventes på kliniske data fra leverandører – noe som er et grunnleggende element for metodevurdering og saksbehandling. Det arbeides derfor med rutiner for hvordan det kan fattes beslutning i saker der leverandører ikke leverer dokumentasjon innen gitte frister.

Tid til beslutning om innføring påvirkes også av behovet for prisforhandlinger i de tilfellene der pristilbudet fra leverandøren ikke er tilfredsstillende vurdert ut fra prinsippene for prioritering. I disse tilfellene kan det oppstå målkonflikt mellom rask innføring og overholdelse av de tre prioriteringskriteriene som system for Nye metoder og spesialisthelsetjenesten for øvrig må forholde seg til.

Medvirkning og åpenhet

For å styrke åpenhet og medvirkningsmuligheter i systemet for Nye metoder, er det gitt oppdrag om å utarbeide en prosessveileder for arbeidsprosessene i systemet. Aktørene har besluttet at det er hensiktsmessig å utarbeide to ulike prosessveiledere, en for legemidler og en for ikke-legemidler. Arbeidet med prosessveilederen for legemidler vil starte høsten 2022.

Et annet tiltak for økt medvirkning og åpenhet er å legge til rette for enda større involvering av fageksperter og brukere i systemet for Nye metoder, både i vurderingsprosessene for enkeltsaker og på systemnivå. Det er samtidig en viktig forutsetning at prosesser med større involvering av fageksperter og brukere ikke fører til økt total saksbehandlingstid.

For å styrke medvirkning fra fageksperter i metodevurderingsarbeidet er det fra februar 2022 etablert en praksis for at det rekrutteres fageksperter til hvert enkelt oppdrag via lederlinjen i helseforetakene. Videre har de regionale helseforetakene hatt dialog med Legeforeningen og drøftet muligheten for at de fagmedisinske foreningene kan foreslå fageksperter som så kan oppnevnes av de regionale helseforetakene.

Det er også igangsatt et arbeid for å styrke brukermedvirkningen.Det er opprettet en arbeidsgruppe som skal komme med forslag til tiltak på kort sikt for styrket brukermedvirkning og tydeligere rollebeskrivelser og mål for de ulike formene for brukermedvirkning i systemet for Nye metoder. De regionale helseforetakene vurderer videre å utvikle rammene for en sterkere referansegruppe i systemet, og en revisjon av struktur og mandat for dagens referansegruppe inngår i dette arbeidet.

Strategisk utviklingsarbeid

De regionale helseforetakene starter opp arbeidet med et strategidokument for systemet for Nye metoder senest høsten 2022. I dette arbeidet vil også referansegruppene ha en viktig rolle. Arbeidet skal være påbegynt og et rammeverk foreligge til oktober 2022, men selve strategien vil det kreve noe lengre tid å utarbeide.

Bedre implementering

Bedre implementering av beslutningene ivaretas bl.a. gjennom oppdraget til Helsedirektoratet om raskere oppdatering av de nasjonale faglige retningslinjene og veiledere. Det vil rapporteres på oppdraget i oktober 2022. Det vises videre til oppdraget om gjennomgang av praktiseringen av unntaksordningen gitt i revidert oppdragsdokument til de regionale helseforetakene i 2022. Departementet vil motta rapportering på dette oppdraget i forbindelse med årlig melding i 2023.

Styrking av metodevurderingskapasitet og kompetanse

Regjeringen foreslår å styrke metodevurderingskapasitet og kompetanse i Legemiddelverket og Folkehelseinstituttet med 20 mill. kroner i 2023. Satsingen vil, sammen med effektiviseringstiltakene som igangsettes, bidra til å møte de vedvarende og økende utfordringene i å håndtere både en økende saksmengde og økende kompleksitet i vurdering av dokumentasjonsgrunnlaget i systemet for Nye metoder. Det vises til omtale av satsingen i kap. 745, post 01 og kap. 746, post 01.

11.5 Ny stortingsmelding om prioritering

Regjeringen vil legge frem en ny stortingsmelding om prioritering, som bl.a. skal vurdere persontilpasset medisin og åpenhet og etterprøvbarhet rundt prioriteringer i helsetjenesten. Meldingen vil bygge på arbeidet med utvikling av systemet for Nye metoder i 2022 og 2023. Meldingen vil bl.a. drøfte problemstillinger knyttet til innføringen av persontilpasset medisin og regjeringens politikk for å sikre bærekraft i den offentlige helsetjenesten og for å bevare likeverdig tilgang til nye og innovative behandlingsmetoder.