3 Utviklingen i jordbruket

Dette kapitlet belyser utviklingen i jordbruket i forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har fastsatt. For jordbrukere som selvstendige næringsdrivende, er det mange forhold som påvirker inntektene og den løpende tilpasningen det enkelte år. Næringen vil oppleve årlige svingninger, f.eks. i avlinger og markedsforhold, også under ellers stabile politiske rammer. Dette ble særlig tydelig i 2018 da den tørre våren og sommeren hadde store konsekvenser for avlingene, i 2020 og 2021 da koronapandemien medførte delvis stans i grensehandelen og innreiserestriksjoner i de fleste land, og i løpet av høsten og vinteren 2021 da kostnadene på vesentlige innsatsfaktorer i jordbruket steg kraftig.

Jordbruket er en kapitalintensiv næring med langsiktige tilpasninger. Derfor vil det ofte kunne ta flere år før en ser målbare resultater som følge av justeringer i politikk og virkemidler. Utviklingen i jordbruket bør derfor sees over tid, og vurderes opp mot helheten i virkemiddelbruken.

Norsk landbruk består av om lag 180 000 eiendommer med minst 5 dekar jordbruksareal, og/eller 25 dekar produktivt skogareal. Det var i underkant av 38 300 jordbruksbedrifter og 42 100 årsverk i 2021. Utviklingen for gårdsbruk med ganske like muligheter varierer som følge av at bøndene, som selvstendige næringsdrivende, og deres familier treffer sine valg ut fra en helhetlig vurdering av hvilke muligheter landbruket gir, og hvordan den enkelte gårdbruker disponerer sin kompetanse, tid og økonomiske ressurser. I skattestatistikken registreres andel av næringsinntekt fra jordbruket for husholdningen samlet, dvs. for både bruker og ektefelle/samboer. I underkant av 50 pst. av jordbrukshusholdningene hentet mindre enn 10 pst. av husholdningsinntekten sin fra jordbruket i 2020. I overkant av 30 pst. av husholdningene er uten næringsinntekt fra jordbruket, mens 18,6 pst. av husholdningene henter over 50 pst. av husholdningsinntekten sin fra næringen.

I kapittel 3.1 blir grunnlagsmaterialet for jordbruksoppgjøret gjennomgått. Kapittel 3.2 til 3.5 er en resultatrapportering på de fire landbrukspolitiske målene.

Flere resultatindikatorer er relevante for flere mål. Det må videre gjøres løpende avveininger mellom kryssende hensyn. Landbrukspolitikken må til enhver tid ta hensyn til kostnader og konkurransekraft, både mellom ulike jordbruksproduksjoner, for jordbruket og for matindustrien. Alle ledd i verdikjeden er viktige for å oppnå et godt samlet resultat. Utformingen av virkemidler og forvaltningen av dem må skje gjennom en organisering med god styring og kontroll, og der målretting og forenkling av virkemidlene er viktig.

3.1 Grunnlagsmaterialet

Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) har som hovedoppgave å legge frem og bearbeide et grunnlagsmateriale for jordbruksoppgjøret. Materialet består av følgende tre rapporter:

• Totalkalkylen for jordbruket: Jordbrukets totalregnskap og budsjett. Beregningene viser registrerte og normaliserte tall for inntekter, kostnader, arbeidsforbruk, vederlag til arbeid og kapital og vederlag til arbeid og egenkapital. Totalkalkylen har beregninger for revidert regnskap 2020, foreløpig regnskap 2021 og budsjett 2022.

• Referansebruksberegninger: Beregningene er basert på driftsgranskningene fra Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), og brukes til å vurdere utslag av et oppgjør for ulike produksjoner, distrikter og bruksstørrelser.

• Resultatkontrollen for gjennomføringen av landbrukspolitikken.

For mer utfyllende beskrivelse vises det til disse publikasjonene.

Budsjettnemnda presiserer at årets prognoser i Totalkalkylen er preget av uvanlig stor usikkerhet som følge av den sterke prisveksten på viktige innsatsfaktorer. Prognosene er basert på best mulig grunnlag på beregningstidspunktet, som er rundt 1. april. Prisendringer som har skjedd i løpet av beregningsperioden, er hensyntatt, men ulike utfall av den usikre situasjonen framover vil kunne ha betydelig utslag.

De registrerte tallene i Totalkalkylen skal vise faktiske inntekter og kostnader i jordbruket i de enkelte år. Det vil derfor være store variasjoner i inntektene mellom ulike år som følge av blant annet varierende vær og tilfeldige utslag av stor økonomisk betydning. I jordbruksavtalesammenheng tar man imidlertid utgangspunkt i de normaliserte regnskapene i Totalkalkylen, inkl. inntektsverdien av jordbruksfradraget ved ligningen, for å beregne inntektsutviklingen i jordbruket. Totalkalkylen omfatter inntekter fra jord- og hagebruk, og inkluderer effekten av strukturendringer, dvs. at produktivitetsframgang fanges opp løpende i beregningen av inntekt per årsverk.

Økonomiske transaksjoner internt i jordbrukssektoren, for eksempel maskinleie og kjøp/salg av grovfôr, defineres som internomsetning og påvirker derfor ikke næringens sluttresultat. Grunnen til at kostnadene til jord- og kvoteleie er ført på denne måten, er at de i driftsregnskapet er utgifter for noen produsenter mens de er inntekter for andre produsenter. Tall fra Landbruksdirektoratet viser at ¾ av brukene som leier ut kvote, fortsatt søker produksjonstilskudd for annen type jordbruksproduksjon. Istedenfor å føre årlige kostnader og inntekter fra jord- og kvoteleie på enkeltbruksnivå, inngår denne kapitalen i jordbrukssektorens kapital og framkommer som høyere gjeld og rentekostnader, og i egenkapitalen som årsresultatet skal gi avkastning til. Dette slår ut på resultatmålet vederlag til arbeid og egenkapital i sektoren, uavhengig av hvem som eier ressursene.

Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er ikke med i Totalkalkylen, med unntak av kjøreinntekter der det er brukt maskiner som er kostnadsført i totalregnskapet. Totalkalkylen gir derfor ikke et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede næringsinntekter.

Totalkalkylen er et sektorregnskap for selvstendige næringsdrivende, og kan ikke ha samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk. Data på foretaksnivå viser at det er betydelig variasjon rundt gjennomsnittet, også innen produksjoner og mellom bruk med likeartede forhold og forutsetninger. I tillegg kan revisjon av dataserier med grunnlag i nye data, og endring av beregningsprinsipper, gjøre at både beregnet inntektsnivå og inntektsutvikling endres mellom beregningsår. Pelsdyrhold er tatt ut av Totalkalkylens tidsserier, som følge av forbudet mot pelsdyrhold. På denne måten vil ikke avviklingen og utbetalingen av erstatninger påvirke forhandlingene i jordbruksoppgjøret.

Statistisk Sentralbyrå (SSB) foretok i 2020 en fullstendig landbrukstelling der samtlige næringsutøvere i jordbruket ble spurt om hvor mange arbeidstimer som ble lagt ned i gårdsdrifta. Tellingen ble gjennomført i et år med koronapandemi, der hagebruket særlig ble rammet av redusert tilgang på utenlandsk innleid arbeidskraft og til dels erstattet av uøvd norsk arbeidskraft. Budsjettnemnda beregnet at dette utgjorde en økning i arbeidsforbruket i hagebrukssektoren på om lag 1000 årsverk. I år har Budsjettnemnda lagt til grunn at pandemien i 2022 og 2023 ikke lenger vil ha noen effekt på arbeidsforbruket i hagebrukssektoren, slik den hadde i 2020 og 2021. Det er derfor beregnet en nedgang i arbeidsforbruket fra 2021.

Hensikten med referansebrukene er blant annet å vise utslag av endringer for ulike driftsformer, størrelser og geografisk plassering som følge av jordbruksoppgjørene. Referansebrukene representerer ikke hele jordbruket. Mange jordbruksbedrifter kan ha en produksjon som ligner et av referansebrukene, men vil likevel ikke kjenne seg igjen i beregningene. Dette kan skyldes flere faktorer, for eksempel ulikt produksjonsomfang, investeringsomfang eller investeringsår fra det som er lagt til grunn i referansebrukene. Referansebrukene er basert på regnskap fra 2020 for bruk som deltar i Driftsgranskingene, med prisjusteringer for 2021 og 2022. I tillegg beregnes en volumutvikling. Det er i år gjort noen endringer i utvalgskriteriene for flere av referansebrukene. Hensikten med endringene har vært å dekke ulike produksjoner og ulike størrelser i forskjellige landsdeler, for best mulig å kunne vise inntektsutvikling og -virkninger av endringer som følge av jordbruksoppgjørene.

3.2 Matsikkerhet – nasjonal matproduksjon

3.2.1 Produksjons- og markedsutvikling

I perioden fra 2013 til 2022, har det samlede produksjonsvolumet av planteprodukter økt med 10 pst. (prognosert volum for 2022), jf. figur 3.1. Planteproduksjoner er svært væravhengige. Værforholdene i 2016 og 2017 ga gode avlinger, mens tørken sommeren 2018 gikk hardt ut over kornproduksjonen og noen grønnsakskulturer. Produksjon av korn, erter og oljefrø har økt jevnt hele perioden fra 2013 til 2022, med totalt 13,1 pst. For poteter har økningen vært 11,1 pst., mens den for grønnsaker og frukt har vært over 30 pst. Fruktavlingen i 2021 var den største på ti år. Produksjonen av bær har gått ned med i underkant av 26 pst. de siste ti årene. Usikkerhet rundt tilgang på arbeidskraft fra utlandet grunnet koronapandemien er hovedårsaken til den sterke reduksjonen de siste årene. Mangel på arbeidskraft førte blant annet til at jordbærplanter aldri kom i jorda, noe ble nedpløyd, mens andre produsenter lot være å høste. Det ble tatt ut høyere priser på bær disse årene.

Markedet for frukt og grønnsaker er preget av sterk konkurranse fra import, men elleve av tolv produkter i grøntsektoren oppnådde likevel målpris i 2021. Unntaket var epler. Samlet sett er det fortsatt markedsmuligheter for økt planteproduksjon, særlig for frukt, bær og grønnsaker.

Forstørr bilde

Kilde: Budsjettnemnda

Produksjonen av husdyrprodukter økte jevnt frem til 2018, før den ble noe redusert i 2019 og 2020. I 2021 økte produksjonen av husdyrprodukter, noe som også er lagt inn i prognosene for 2022. Produksjonsøkningen skyldes den økte etterspørselen som kom som følge av restriksjonene under koronapandemien, både med svært stor reduksjon i grensehandelen, redusert utenlandsreising og økt etterspørsel i husholdningsmarkedet. Økningen i kjøttsalget ble antatt å være midlertidig, og for å unngå en situasjon med overproduksjon når etterspørselen normaliseres, ble deler av etterspørselsøkningen på kjøtt tatt ut gjennom økt import, særlig av svinekjøtt og storfekjøtt. Fra 2013 til 2022 har produksjonsøkningen på storfe, svin og fjørfekjøtt vært henholdsvis 9,8 pst., 5,6 pst. og 13,8 pst. Produksjonen av sau/lam har økt med 2,8 pst. i samme periode. I rapport 3/2022 fra Landbruksdirektoratet vises det til at den samlede norske produksjonen av kjøtt fra gris, storfe, kylling, sau og lam har økt med 25 pst. de siste femten årene. Produksjonsøkningen har først og fremst skjedd i de kraftfôrbaserte produksjonene svin og fjørfe. Produksjonen av de grovfôrbaserte kjøttslagene har vært relativt stabil i perioden sett under ett, men med en del variasjoner mellom år.

Salgsøkningen for melk og meieriprodukter under pandemien ble i stor grad tatt ut gjennom økt innenlandsk produksjon. I 2022 er melkeproduksjonen prognosert å gå ned som følge av redusert forholdstall. Fra 2013 til 2022 er reduksjonen i melkeproduksjonen prognosert til 3 pst.

Markedssituasjonen har medført at omsetningsavgiftene på flere varer er redusert, noe som er positivt for økonomien til produsentene. Høsten 2021 økte kostnadene på svært mange av innsatsfaktorene i jordbruket. Økningen fortsatte inn i 2022. Regjeringen gjennomførte flere tiltak for å avhjelpe situasjonen, blant annet gjennom tilleggsforhandlinger med jordbruket og innføring av strømstøtteordning for jordbruk, vanningslag og veksthusnæringen. Det er usikkert hvordan produksjonsvolumene vil utvikle seg i 2022.

3.2.2 Økt selvforsyningsgrad/hjemmemarkedsandel

Selvforsyningsgraden beskriver hjemmemarkedsandelen målt på energibasis, dvs. hvor mye av det vi spiser som er produsert i Norge, og er ett av flere mål på hvilken markedsandel den norske matsektoren har i det norske matmarkedet. Selvforsyningsgraden for varer produsert i jordbruket påvirkes av de naturgitte produksjonsforholdene, været, ulike kvalitetskrav, priser, landbrukspolitiske virkemidler og internasjonale handelsavtaler. I definisjonen av selvforsyning tas det ikke hensyn til eksport, eller til muligheten til å legge om produksjonen til produkter med høyere energigrad dersom situasjonen skulle kreve det. Selvforsyningsgraden er derfor ikke et godt mål på mulighetene for å dekke matvarebehovet med innenlands produksjon. Dersom man skal si noe om selvforsyningsevnen må man definere hva som kan gjøres i en krisesituasjon for å sikre befolkningen forsyning, av energi og av andre næringsstoffer for et fullverdig kosthold. Det inkluderer omlegging av forbruk i retning energirike plantevekster, korn, poteter og grønnsaker, og dreining av produksjonen i den retningen. For å vurdere selvforsyningsevne må det bla. defineres hva slags krise det er snakk om.

Selvforsyningsgraden inkl. sjømat har variert rundt 50 pst. i flere tiår. NIBIO har fra og med 2020 innarbeidet anslag for grensehandel/privatimport, og revidert tidsserien tilbake til 2000. Denne metodeendringen medførte at selvforsyningsgraden ble nedjustert med om lag to prosentpoeng.

NIBIO utarbeider tall for selvforsyningsgraden for 2021. Tallene vil sannsynligvis foreligge medio mai. Figur 3.2 viser selvforsyningsgraden inkl. og ekskl. fisk og for varer produsert i norsk jordbruk på norsk fôr i perioden 2000–2021. De største årlige endringene i selvforsyningsgraden skyldes variasjoner i norskprodusert andel matkorn som følge av størrelsen på avlingene og kvaliteten på kornet. De lave avlingene i 2018 påvirket selvforsyningsgraden også i 2019 fordi det var mindre korn å overføre fra sesongen 2018 til forbruk i 2019, noe som medførte økt import av korn.

Forstørr bilde

Kilde: NIBIO

Tabell 3.1 viser norskprodusert andel av matvareforbruket på energibasis (selvforsyningsgraden) for varegrupper og totalt. Som det fremgår av tabellen, er den samlede selvforsyningsgraden i 2021 beregnet til 47 pst. Dette er en økning på fire prosentpoeng fra 2018 og 2019, og skyldes at nedgangen i disse årene var større enn vanlig grunnet tørken sommeren 2018. Naturgitte forhold gjør imidlertid at det er stor variasjon i selvforsyningsgraden på ulike produkter: For husdyrprodukter, som har et høyt proteininnhold, er selvforsyningsgraden gjennomgående høy, mens den er klart lavere for planteprodukter. Selvforsyningsgraden i Norge for protein er om lag 63 pst., etter en nedgang fra 70 pst. tidlig på 2000-tallet.

Andelen norsk fôr

Selvforsyningsgraden sier ikke noe om opprinnelsen til innsatsvarene i produksjonen. I 2020 var 84,4 pst. av fôret til norske husdyr produsert i Norge, jf. tabell 3.2. Grovfôret er norskprodusert, og andelen norske råvarer i kraftfôret var i 2021 på 58 pst.

Krav til energi- og proteininnhold i kraftfôret gjør at andelen karbohydrater reduseres. Norskandelen karbohydrater avhenger først og fremst av tilgangen på norsk fôrkorn, men også av videre fôrutvikling, bruk av andre råvarer i fôret og sammensetningen av husdyrholdet. Norskandelen for karbohydrater påvirkes av hvilke proteinkilder som benyttes. De siste årene er bruken av soya redusert og erstattet med proteinråvarer som har et høyere karbohydratinnhold, som for eksempel rapspellets. Det gir mindre rom for norsk fôrkorn.

Hvete er en viktig råvare i kraftfôr av ernæringsmessige grunner, og i rapport nr. 10/2021 fra Landbruksdirektoratet, Bruk av norske fôrressurser, konkluderes det med at økt tilgang til hvete er en nøkkel til økt norskandel i kraftfôret. Norskprodusert andel av karbohydratene i kraftfôret varierer i stor grad med tilgangen på norsk fôrkorn, som igjen også varierer med andelen hvete som klassifiseres til mat. Andelen har økt fra 61 pst. i 2014 til 80 pst. i 2016. Som følge av tørkesommeren 2018 gikk den ned til 73 pst. i 2018 og 60 pst. i 2019. I 2020 var norskandelen karbohydrater i kraftfôret tilbake på nivået før tørken, på 79 pst.

Norskandelen av fett og protein i kraftfôret har gått mye ned som følge av forbudet mot bruk av animalsk protein (kjøttbeinmel og fiskemel) i dyrefôr. Mattilsynet hadde nye regler om dette på høring til 22.12.2021, og jobber med et regelverk som vil kunne tillate noe bruk av kjøttbeinmel og fiskemel. Det er foreløpig noen praktiske problemer som må løses før dette kan tillates, blant annet som følge av forbud mot bruk av protein fra samme art. Det jobbes målrettet med å utvikle fôrråvarer med større andel norskprodusert protein, blant annet av trevirke og tang. Dette er imidlertid langsiktige prosjekter som på sikt kan forventes å gi utslag i norskandelen.

Norskandelen i fôrrasjonen til de ulike dyreslagene varierer, noe som illustreres i figur 3.3. Hos drøvtyggere utgjør grovfôr en større andel av fôrrasjonen, og bidrar med det til høy andel norsk fôr. Norskandelen varierer også innenfor de ulike dyreslagene fra år til år, og avhengig av fôringsopplegget til den enkelte produsent. Ifølge tall fra Animalia varierer norskandelen i fôret til drøvtyggere fra 82 pst. for melkekyr til henholdsvis 96 og 97 pst. for sau og ammeku, mens den i en kraftfôrkrevende produksjon, som svin, er om lag 71 pst.

Forstørr bilde

Kilde: Landbruksdirektoratet, rapport 10/2021 Bruk av norske fôrressurser

3.2.3 Dyr på beite

70 pst. av alle melkekyr og øvrige storfe gikk på beite (innmark og/eller utmark) i minst 12/16 uker og 29 pst. på utmarksbeite i 2021, ifølge Landbruksdirektoratet. For voksen sau på beite har andelen ligget stabilt, og var i 2021 på 94 pst. på innmark minst 12/16 uker og 83 pst. på utmark.

3.3 Landbruk over hele landet

3.3.1 Arealutvikling og -fordeling

Norge har litt over 3 pst. jordbruksareal, spredt over alle landsdeler og fylker. Det totale jordbruksarealet økte frem til 1998, men har i årene etterpå gått noe ned. I perioden 2005 til 2014 ble det innført et nytt digitalt kartverk som kontrollgrunnlag ved søknad om produksjonstilskudd. Tall fra Landbruksdirektoratet viser at innføringen medførte en reduksjon i arealer på 3,4 pst. Dette skyldes både mer nøyaktige målinger og at endringer som har skjedd over tid først ble fanget opp da digitalt kartverk ble tatt i bruk. Dersom en ser bort fra effektene som skyldes innføringen av nytt kartverk, har arealnedgangen vært om lag 1,3 pst. fra 2005 til 2014. Etter at innføringen av det digitale kartsystemet var ferdig, har det registrerte jordbruksarealet vært relativt stabilt, med en nedgang på 0,2 pst. fra 2014 til 2021. I 2020 ble over 21 500 dekar godkjent nydyrket. Målt i antall dekar var nydyrkingen størst i Trøndelag.

Hvert år omdisponeres noe jordbruksareal til andre formål, til for eksempel boligområder, industri og samferdselsprosjekter. I 2016 satte Stortinget som mål at omdisponeringen innen 2020 skulle begrenses til maksimalt 4000 dekar per år, og fra 2021 er målet satt ned til 3000 dekar. I 2018 ble det omdisponert om lag 3600 dekar dyrka jord, noe som er det laveste registrerte nivået siden målingene startet i 1976, og i 2020 ble det omdisponert i overkant av 3900 dekar dyrka jord.

På landsbasis har kornarealet hatt en marginal reduksjon på 0,1 pst. i perioden 2010 til 2022, jf. tabell 3.3 og figur 3.4. Fra 2020 til 2021 økte kornarealet med 0,6 pst. Budsjettnemnda prognoserer en marginal økning i kornarealet fra 2021 til 2022. Det totale jordbruksarealet i drift er om lag uendret siden 2010.

Forstørr bilde

Kilde: Budsjettnemnda

Det totale jordbruksarealet har vært uendret eller hatt en liten økning i Viken, Agder, Rogaland og Trøndelag i perioden 2010 til 2021. Reduksjonen i jordbruksareal i drift i denne perioden har først og fremst skjedd i Møre og Romsdal og i Vestland. I Innlandet, Vestfold og Telemark, Nordland og Troms og Finnmark har arealet gått ned med om lag 0,3 pst. I Viken, Innlandet, Vestfold og Telemark, Agder, Rogaland og Trøndelag har arealet av eng og beite økt i perioden.

Produksjonen av korn i Norge har vært stabil de siste sju årene, med unntak av tørkesommeren 2018, jf. figur 3.5. Det er i hovedsak rug og hvete som dyrkes til matkorn. Dyrkingen av matkorn er konsentrert til Østlandet, og særlig fylkene rundt Oslofjorden og i Mjøsbygdene i Innlandet fylke. Vær og klima gjør at andelen som går til mat varierer mye mellom år. Foreløpige tall fra Landbruksdirektoratet viser at ca. 75 pst. av hveten fikk matkvalitet i 2021, en økning fra 2020 da andelen var ca. 60 pst. Gjennomsnitt for de siste fem år, inkludert den uvanlig svake kornproduksjonen i tørkesommeren 2018, viser 57 pst. matkvalitet for hvete og 68 pst. for rug.

Forstørr bilde

3.3.2 Geografisk fordeling av produksjon og arbeidsforbruk

Den geografiske fordelingen av produksjonen er viktig for samlet produksjonsvolum og landbruk over hele landet. Figur 3.6 viser sonene for arealtilskudd.

Kilde: Landbruksdirektoratet

Figur 3.7 viser endringen i grovfôr- og kornareal i perioden 2010–2021 for de arealtilskuddssonene hvor arealet i størst grad kan veksles mellom korn og grovfôr. I perioden økte grovfôrarealet i sone 1, 3 og 4, mens kornarealet i de samme sonene gikk ned. For sone 5 var det en reduksjon i arealet til både grovfôr og korn.

Forstørr bilde

Kilde: Landbruksdirektoratet

Figur 3.8 viser endringer i produsert mengde for noen produksjoner, fordelt på landsdel, for perioden 2010–2020.

Forstørr bilde

Kilde: Budsjettnemnda

Produksjonen av kumelk styres av kvoter, og har derfor i stor grad vært relativt stabil over flere år både i antall liter og geografisk fordeling. Som følge av Stortingets vedtak om å fjerne eksportsubsidiene fra 1. juli 2020, har kvote som ble solgt til staten i årene 2017 til 2021 ikke blitt solgt ut igjen til produsentene. Den ekstraordinære oppkjøpsordningen som ble vedtatt høsten 2019, og gjennomført i 2020, fikk virkning fra 2021. Begge disse elementene har endret den regionale balansen noe, jf. figur 3.8. Koronapandemien førte til økt etterspørsel etter meieriprodukter, og forholdstallet for kvoter ble økt flere ganger fra april 2020 og opprettholdt på et høyt nivå ut 2021. Storfekjøtt har økt i Viken, Innlandet, Vestfold og Telemark, Agder og Rogaland. I Trøndelag har det vært om lag stabilt, mens produksjonen har gått noe ned i Vestland, Møre og Romsdal, Nordland og Troms og Finnmark. Produksjonen av sau har hatt en økning i Viken, Innlandet og Trøndelag, mens den har gått ned i Vestland, Nordland og Troms og Finnmark. De andre fylkene har bare mindre produksjonsendringer av sau.

Produksjonen av fjørfekjøtt har hatt en sterk økning de siste årene, til tross for reduksjonen i 2015 og 2016. I dag produseres det i hovedsak fjørfekjøtt i Viken, Innlandet, Trøndelag og Rogaland. Produksjonsøkningen fra 2010 til 2021 har i stor grad kommet i Rogaland. Produksjonen av egg foregår i hovedsak i de samme fylkene som fjørfekjøttproduksjonen. I Trøndelag har eggproduksjonen økt betydelig de siste årene, mens den har vært relativt stabil i de andre fylkene. Svinekjøttproduksjonen er størst i fylkene Viken, Innlandet, Vestfold og Telemark, Rogaland og Trøndelag. Det har ikke vært store endringer i det totale produksjonsvolumet eller i den geografiske produksjonsfordelingen fra 2010 til 2021.

Produksjonen av potet har økt med i underkant av 1 pst. de siste ti årene. Produksjonsøkningen har kommet i Viken, Innlandet, Vestland, Møre og Romsdal, Nordland og Troms og Finnmark, mens den har gått noe ned i Rogaland og Trøndelag. I de andre fylkene har produksjonen vært stabil.

I 2021 utgjorde årsverkene i jordbruket 1,7 pst. av antall sysselsatte normalårsverk. Dette er en nedgang på 0,5 prosentpoeng fra 2010. I perioden 2010 til 2020 var reduksjonen i arbeidsforbruket 1,5 pst. årlig. Reduksjonen har vært størst i Møre og Romsdal, Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark. Agder har hatt lavest reduksjon i arbeidsforbruket. Reduksjonen har vært minst i antall jordbruksbedrifter med mindre enn 500 dekar jordbruksareal i drift, inkl. leid areal, og størst i gruppen 100–199 dekar. Det har vært en økning av bruk med mer enn 500 dekar jordbruksareal.

3.3.3 Rekruttering, kunnskaps- og næringsutvikling

En rekke virkemidler over jordbruksavtalen skal bidra til næringsutvikling, kunnskapsutvikling, kompetanseheving og rekruttering i landbruket. Virkemidlene er hovedsakelig finansiert innenfor Landbrukets utviklingsfond (LUF).

3.3.3.1 Investering og bedriftsutvikling (IBU-midler)

De fylkesvise IBU-midlene har et todelt formål. De skal bidra både til utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommen, og til utvikling og modernisering av det tradisjonelle landbruket. Midlene forvaltes av Innovasjon Norge. Fylkesvise rammer for IBU-midlene bestemmes av en fordelingsnøkkel. Ut over nasjonale føringer, legger partnerskapene i fylkene, bestående av statsforvalteren, fylkeskommunen, faglagene i landbruket og Innovasjon Norge, regionale føringer for bruken av midlene.

Pågangen etter investeringsmidler var svært stor i både 2020 og 2021. I flere fylker var potten i praksis brukt opp første halvdel av 2021. De fleste søknadene gjelder midler til effektivisering av produksjonsapparatet. I 2021 innvilget Innovasjon Norge IBU-tilskudd til 1 156 prosjekter. Samlet tilsagn for tilskudd var nærmere 707,5 mill. kroner. Nærmere 87 pst. av tilskuddene ble gitt til investeringer innen tradisjonelt landbruk inkl. tilskudd til frukt og grøntsektoren. Dette har utløst investeringer for ca. 2,6 mrd. kroner, eller ca. 2 mrd. kroner i annen kapital. IBU-midlene bidrar med det til betydelige investeringer i næringen, men også til sysselsetting og verdiskaping i bygg- og anleggsbransjen og tilhørende underleverandører.

Investeringsstøtten kan utgjøre inntil 35 pst. av kostnadsrammen for prosjektet, avgrenset til 2 mill. kroner per prosjekt, med unntak for Troms og Finnmark der det ikke er et kronetak på tilskuddet. I tillegg kan det gis et ekstra tilskudd til bruk av tre. Gjennomsnittlig tilskuddsbeløp innen tradisjonelt landbruk (ekskl. tilskudd til gjødsellager og generasjonsskiftetilskudd) var på 886 802 kroner i 2021, en økning på nærmere 16 000 kroner fra 2019. Oppgangen skyldes delvis at gjennomsnittlig kostnadsoverslag for prosjekter innen tradisjonelt landbruk har økt noe, i tillegg kommer det ekstra tilskuddet til bruk av tre. Fylkesvis fordeling av midlene via fordelingsnøkkel sammen med ulik etterspørsel etter investeringsstøtte gir variasjoner regionalt i støtteutmåling og totalt innvilget beløp jf. figur 3.9. Finnmark og Troms utnytter reglene for støtteutmåling fullt ut, mens støtteutmålingen for øvrige fylker ligger i intervallet 20–30 pst. av kostnadsoverslaget for investeringen. I Rogaland som helhet ligger støtteutmålingen på 18 pst. og enda lavere for Jæren.

Forstørr bilde

Kilde: Innovasjon Norge

Nærmere om investeringer innen tradisjonelt landbruk

Investeringsstøtte til jord- og hagebruk skal tilpasses de nasjonale markedsforholdene. Figur 3.10 gir en oversikt over fylkesvis fordeling av IBU-tilskudd til ulike produksjoner innen tradisjonelt landbruk i 2021.

Forstørr bilde

¹ Kategorien annet gjelder bl.a. prosjekter som omfatter flere typer produksjoner, eller prosjekter innen andre husdyrproduksjoner enn de som er nevnt i de øvrige kategoriene.

Kilde: Innovasjon Norge

Prosjekter med miljøeffekt, prioritering av energi- og klimaeffektive løsninger og prosjekter innen økologisk landbruk

Over ordningen er det en føring om å prioritere energi- og klimaeffektive løsninger. Nærmere 300 mill. kroner/49 pst. av tilsagnene innen tradisjonelt landbruk gikk til energi- og klimaeffektive løsninger i 2021. Det er en økning på 40 mill. kroner fra 2020. Prosentandelen er likevel relativt stabil ettersom totalrammen for midlene har økt de siste årene. Med miljøeffekt menes f.eks. at prosjektet fører til mindre utslipp av klimagasser, reduserte utslipp til vann, energieffektivisering eller bedre utnytting av avfall, restråstoff og biologiske ressurser. Bevilgning til økologisk jordbruk ligger stabilt på 11 mill. kroner. Innovasjon Norge viser til at bevilgningen ser ut til å speile den faktiske interessen for investeringer ettersom fylkesstrategier gjennomgående gir prioritet til prosjekter innen økologisk jordbruk.

Ekstra tilskudd til bruk av tre som byggemateriale

I perioden 2020–2022 har det blitt gitt et ekstra tilskudd til bruk av tre som byggemateriale. Begrunnelsen for innføring av tilskuddet var vektlegging av gode klima- og miljøvennlige løsninger. Tilskuddet har blitt gitt som et ekstra investeringstilskudd på inntil 20 pst. av ordinært innvilget tilskuddsbeløp. For å stimulere til trebruk også i de største prosjektene har det vært anledning til å overstige det maksimale kronetaket på IBU-ordningen på 2 mill. kroner med inntil 400 000 kroner. Ettersom tilskuddet ble innført som en treårig satsing, ble det i forbindelse med jordbruksoppgjøret 2021 vedtatt at det ekstra tilskuddet skulle evalueres av Innovasjon Norge til jordbruksoppgjøret 2022. Innovasjon Norge ble utfordret til å se på konkrete resultater av tilskuddet, ringvirkninger, vurdering av klima- og miljøeffekt, forvaltningsmessige utfordringer og vurdering av avvikling eller videreføring av ordningen.

Totalt er det i 2020 og 2021 gitt ekstra tilskudd til bygg i tre for 318 prosjekter på til sammen 78,3 mill. kroner. Dette utgjør i gjennomsnitt 246 000 kroner per byggesak. Klart flest prosjekter er det i Innlandet, etterfulgt av Trøndelag og Vestland. Det har blitt gitt mest tilskudd til investeringer innen melk- og storfeproduksjon. Innovasjon Norge viser videre til at det er krevende å måle klimaeffekten av ordningen. Dersom man legger til grunn at det er brukt 100 m³ treverk per prosjekt, tilsvarer det en samlet klimaeffekt for de 318 prosjektene som hittil har fått støtte på om lag 50 000 tonn CO₂-ekvivalenter.

Evalueringen baserer seg også på funn fra spørreundersøkelser sendt til tilskuddsmottakere, bygningsrådgivere og byggleverandører. Samtlige av de forespurte grupperingene mente at det var viktig med en ordning for ekstra tilskudd til tre i landbruksbygg, og at ordningen bør videreføres. Dette ble i stor grad begrunnet med hensyn til klimatiltak, byggeskikk, dyrevelferd, inneklima og ringvirkninger. Spørreundersøkelsen blant bygningsrådgiverne peker på at bygging av landbruksbygg i tre gir en merkostnad i forhold til andre byggematerialer. I gjennomsnitt anslås en byggesak i tre å være 424 000 kroner dyrere enn andre materialer, men med store variasjoner.

Evalueringen viser også til at det er manglende kunnskap og kompetanse hos kunder og byggleverandører knyttet til bruk av tre i landbruksbygg og det blir stort sett kun gitt rådgiving på bruk av tre på nybygg.

Bevilgninger til planteproduksjon

I 2020 og 2021 var deler av IBU-midlene øremerket prosjekter og investeringer innen frukt- og grøntnæringen. For 2021 var øremerkingen på til sammen 120 mill. kroner. Rammen omfattet også investeringer innen småskalaproduksjon av grønt. Ut over dette er investeringer innen kornproduksjon (tilskudd til tørke- og lageranlegg) et prioritert område.

Som følge av øremerkingen og generell prioritering av grøntsektoren de senere årene har de totale bevilgningene til planteproduksjon inkl. kornproduksjon økt. Totalt ble det i 2021 bevilget 154,7 mill. kroner fordelt på 340 prosjekter. Støtte til utbygging av korntørker utgjorde i overkant av 36 mill. kroner. Hovedvekten av tilsagnene ble gitt til Viken og Vestfold og Telemark. Når det gjelder investeringstilskudd innen frukt- og grøntnæringen, gjelder dette i all hovedsak frukt- og grøntlager, samt plantasjer til frukt og bær (investeringer knyttet til selve frukt- og bærproduksjonen).

I jordbruksoppgjøret 2019 ble det avsatt en øremerket ramme på 9 mill. kroner til investeringer innen småskala frukt- og bærproduksjon. I perioden 2020–2021 er det innvilget totalt 11,3 mill. kroner til 79 småskala grøntinvesteringsprosjekt. Prosjektene inneholder oftest både fysiske investeringer og «myke» investeringer knyttet til kompetanse-, markeds-, og produktutvikling.

Bevilgninger til husdyrhold

I 2021 er det gitt støtte til 354 investeringer på til sammen nærmere 400 mill. kroner til husdyrproduksjon.

Antall prosjekter innen melkeproduksjon er økt med 40 sammenlignet med 2020, og samlet bevilgning er økt med i underkant av 65 mill. kroner til 300 mill. kroner. Gjennomsnittlig investeringskostnad for prosjektene som har fått støtte var på i overkant av 6,2 mill. kroner. Gjennomsnittlig støtteutmåling til investeringer innen melkeproduksjon (ekskl. investeringer knyttet til gjødsellager og generasjonsskifter) var på 1,3 mill. kroner eller 22 pst. av kostnadsoverslaget for investeringen i 2021.

Investeringsprosjekter med 15–30 kyr har blitt særlig prioritert i de senere års jordbruksoppgjør. Den særskilt prioriterte gruppen har utgjort mellom 50 og 60 pst. av prosjektene innen melkeproduksjon de siste 5 årene (før utbygging). Andelen prosjekter som etter utbygging er innenfor bruksstørrelsen 15–30 årskyr er uendret fra 2020 og ligger på i underkant av 45 pst. I 2017 var tilsvarende andel prosjekter i denne bruksstørrelsen på 30 pst. Andelen som etter utbygging er innenfor bruksstørrelsen 31–50 årskyr har de siste årene ligget stabilt på ca. 40 pst. Det er en nedgang siden 2017 da tilsvarende tall var 45 pst.

Antall prosjekter innen produksjon av storfekjøtt er redusert med 8 prosjekter, mens innvilget beløp er redusert med ca. 17 mill. kroner sammenlignet med 2020, til i overkant av 57 mill. kroner. Reduksjonen i antall prosjekter skyldes bl.a. at flere regionale partnerskap ikke prioriterer utviding og etablering av storfekjøttproduksjon i kornområder. Det er flest storfekjøttprosjekter i Rogaland og Trøndelag.

Innen sauehold ble det i 2021 bevilget til sammen 20 mill. kroner fordelt på 31 prosjekter. Dette er et vesentlig lavere nivå enn før 2019.

Innovasjon Norge fører en restriktiv linje for investeringsstøtte til svineproduksjon, konsumeggproduksjon og kyllingproduksjon pga. markedssituasjonen. I de regionale partnerskapene har det imidlertid vært økende vektlegging av behov for fornying og dyrevelferd innen svineproduksjon.

Nærmere om investeringstilskudd innen andre landbruksbaserte næringer

Det ble bevilget i overkant av 92 mill. kroner i IBU-tilskudd til andre landbruksbaserte næringer i 2021. Dette er en reduksjon på nærmere 6 mill. kroner fra 2020. Andelen tilskudd til andre landbruksbaserte næringer er nede på 13 pst. Det har vært en gradvis nedgang i tilskuddsandelen til andre landbruksbaserte næringer de siste årene over IBU-ordningen, fra rundt 20 pst. i 2013. I samme periode har rammen økt for Utviklingsprogrammet – landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskaping. For etablering av bedrifter i landbruket utenom tradisjonelt jord- og skogbruk, er det en klar politisk målsetting at midlene skal bidra til økt sysselsetting og etablering av nye, lønnsomme arbeidsplasser. Innovasjon Norges rapport om bruk av IBU-midler i 2021 anslår en gjennomsnittlig forventet sysselsettingseffekt på 321 årsverk for tilsagn gitt til prosjekt innen tiltaksgruppene etablerertilskudd, bedriftsutvikling og investeringer i andre landbruksbaserte næringer. Figur 3.11 gir en oversikt over fordelingen av tilskudd i 2021 til andre næringer i tilknytning til landbruket fordelt på bransjer. Fordelingen tar utgangspunkt i SSBs standard for næringsgruppering. Produksjon av lokalmat og drikke utgjør fremdeles den største delen, etterfulgt av jordbruk og tilknyttede tjenester. Sistnevnte kategori har økt fra 12 pst. i 2020 til 29 pst. i 2021. Dette skyldes i all hovedsak at saksbehandler ikke har registrert prosjektet på et spesifikt underområde. Det antas derfor at deler av denne kategorien burde vært registrert på de øvrige næringskategoriene.

Forstørr bilde

¹ Tilskudd til Inn på tunet inngår i grupperingen undervisning, helse og sosialtjenester.

Kilde: Innovasjon Norge

Risikolån

Fra og med 2006 ble det åpnet for å sette av midler til et taps- og rentestøttefond innenfor rammen av de fylkesvise IBU-midlene. Selve lånene gis fra lånerammer som Innovasjon Norge forvalter utenfor jordbruksavtalen. I 2021 ble det innvilget 25 risikolån med en samlet bevilgning på 26 mill. kroner. Tyve av prosjektene var innenfor tradisjonelt landbruk, der det ble innvilget ti lån på til sammen 12 mill. kroner til investeringsprosjekt innen melkeproduksjon. Risikolånene har en langt tydeligere distriktsprofil enn ordinære investeringstilskudd til tradisjonelt jordbruk. Gjennomgangen av risikolån-ordningen fra 2017 viste at 79 pst. av alle risikolån gitt i perioden 2006–2016 er gitt innenfor sone 3 i det distriktspolitiske virkeområdet. I disse områdene med lavt pantegrunnlag vil en slik toppfinansiering i begrenset grad være mulig i det private markedet. For 2021 utgjør tapsavsetning i forbindelse med risikolånene 15 pst. av kalkulert risiko (4 mill. kroner).

3.3.3.2 Inn på tunet-løftet 2

Inn på tunet-løftet 2 (2020–2022) skal utvikle og formidle kunnskap om hvordan Inn på tunet-tjenester kan bidra til å oppfylle nasjonale, regionale og kommunale mål for velferdstjenester og integrering. Det skal øke kompetansen om og redusere mulige barrierer ved kjøp av Inn på tunet-tjenester, for å sikre kontinuitet i tilbudene.

Fire pilotprosjekter med sluttleveranser i desember 2022 er tildelt midler:

• Nordland: Pilotprosjekt innenfor tjenesteområdet skole og pedagogiske tilbud, for grunnskole. Statsforvalteren i Nordland og Nordland fylkeskommune er prosjekteiere og er tildelt 3 mill. kroner.

• Møre og Romsdal: Pilotprosjekt innenfor tjenesteområdet skole og pedagogiske tilbud, for videregående skole. Statsforvalteren i Møre og Romsdal er prosjekteier og er tildelt 2,4 mill. kroner.

• Oslo og Viken: Pilotprosjekt innenfor tjenesteområdet demensomsorg. Statsforvalteren i Oslo og Viken er prosjekteier og er tildelt 3,0 mill. kroner.

• Vestland: Pilotprosjekt innenfor tjenesteområdet psykiatri, rus og arbeidstrening. Statsforvalteren i Vestland er prosjekteier og er tildelt 1,46 mill. kroner.

I tillegg til gjennomføringen av pilotene på de ulike tjenesteområdene skal kunnskapen fra disse deles med eksisterende og mulige kjøpere og tilbydere av Inn på tunet-tjenester. Det er kjøpt inn tjeneste fra Agenda Kaupang til å utarbeide veiledningsmateriell for kjøpere av IPT-tjenester. Produksjon av digitalt veiledningsmateriell og deling av erfaringer og suksesshistorier fra kjøpere i pilotene skal etter planen være gjennomført innen februar 2023, og deretter følges opp med en sluttkonferanse.

3.3.3.3 Nasjonale tilretteleggingsmidler

Landbruksnæringen er kjennetegnet av små foretak, som hver for seg har begrenset kapasitet til å drive utviklingsarbeid og kunnskapsutvikling som kommer felleskapet til gode. Nasjonale tilretteleggingsmidler skal stimulere til dette. Formålet med midlene er å bidra til å styrke verdiskapingen i landbruket gjennom tilretteleggende tiltak som bidrar til fellesskapsløsninger innen næringsutvikling og kompetanseheving av nasjonal nytteverdi.

Tiltakene varierer innenfor de to tilskuddsområdene for ordningen (næringsutvikling og kompetanseheving), og omfatter alt fra prosjekter og utredninger til utvikling av kurs m.m.

Det ble i 2021 innvilget totalt 12,6 mill. kroner fordelt på 16 prosjekter. Både næringsorganisasjoner, rådgivingsapparat og FoU-aktører var blant dem som fikk midler. Hoveddelen av prosjektene omhandlet utvikling av kompetansetilbud. Prosjektene som ble innvilget skal blant annet resultere i kompetansetilbud knyttet til melkeproduksjon, storfe, svin, sau, birøkt, lokalmat. Videre er det gitt støtte til næringsutviklingsprosjekter knyttet til bl.a. småskala grønt, siderproduksjon og seterkultur.

3.3.3.4 Regionale tilretteleggingsmidler

De regionale tilretteleggingsmidlene (RT-midlene) skal legge til rette for regional næringsutvikling med mål om å styrke verdiskapingen i landbruket. Midlene forvaltes av fylkeskommunene og forskrift om regionale tilskudd til næringsutvikling, rekruttering og kompetanseheving ligger til grunn for forvaltningen. Målgruppen er bl.a. kommuner, organisasjoner og FoU-institusjoner. Det kan gis tilskudd til tilretteleggingstiltak som bidrar til utvikling av konvensjonell eller økologisk drift i landbruket eller til utvikling av andre landbruksbaserte næringer innenfor rammer fastsatt i jordbruksoppgjør, statsbudsjett, samt føringer i regionale strategier og gjennom det regionale partnerskapet.

Rapporteringen fra fylkeskommunene viser at det regionale partnerskapet innen landbruk prioriterer bruken av midlene ut fra regionale strategier, der prioriteringene i stor grad samsvarer med fordelingen av investeringsvirkemidler i landbruket (IBU-midler).

Totalt er det innvilget 49 mill. kroner til 176 prosjekter i 2021. Gjennomsnittlig støtte per prosjekt var på i overkant av 278 000 kroner. Tendensen ser ut til å være færre og større prosjekter. Det er stor variasjon i type prosjekter som mottar støtte. Selv fremhever fylkeskommunene i sin rapportering til Landbruksdirektoratet områder som grovfôrbasert husdyrhold, mobilisering til omstilling til løsdriftsfjøs, klima- og miljøtiltak, økt frukt- og bærproduksjon, sider, melkefordeling og distribusjon av lokalmat. Koronapandemien har ført til utsettelse av flere prosjektfrister, og flere av fylkeskommunene mener også at færre har søkt om midler i 2021 på grunn av korona. Figur 3.12 viser fordelingen av tilskuddsmidlene på de ulike tiltaksområdene.

Forstørr bilde

Kilde: Landbruksdirektoratet

3.3.3.5 Områderettet innsats – arktisk landbruk og fjellandbruket

Områderettet innsats omfattet i 2021 en bevilgning på 8,0 mill. kroner, herunder 4,0 mill. kroner til arktisk landbruk og 4,0 mill. kroner til fjellandbruket.

Arktisk landbruk omfatter fylkene Nordland og Troms og Finnmark, og skal bidra til utvikling og økt utnytting av arktisk kvalitet som konkurransefortrinn for landbruket i nordområdene. Midlene til arktisk landbruk forvaltes av statsforvalterne.

Prioriteringene for 2021 var utvikling av potet-, grønt- og bærnæringen, bedre utnyttelse av beite- og grovfôrressursene, aktiviteter som kan bidra til klimatilpasning eller utslippsreduksjoner, og mobilisering for å få frem nye produsenter og nye produkter med basis i det arktiske landbruket.

Fjellandbruket omfatter 77 kommuner i fylkene Trøndelag, Innlandet, Vestfold og Telemark og Viken, og skal bidra til å styrke grunnlaget for bærekraftig verdiskaping i fjellområdene innenfor tradisjonelt landbruk og bygdenæringer. Midlene forvaltes av statsforvalterne.

Innretning på og prioritering av midlene i 2021 er tilpasset regionale behov i de fire fylkene. Felles er prioritering av prosjekter med fokus på lokale konkurransefortrinn, for eksempel er det gitt støtte til prosjekter innenfor lokalmat, grønnsaksproduksjon, ville vekster, dokumentasjon av seterdrift, forsøk på spesielle grasarter, mat og opplevelser og mobilisering for mer økologisk melkeproduksjon i fjellområdene.

Evaluering av områderettet satsing

I jordbruksavtalen 2021 ble det avsatt 0,5 mill. kroner til en ekstern evaluering av satsingen. Oxford Research fikk oppdraget, og har vurdert hvordan ordningene har fungert og hva som eventuelt bør videreutvikles. Grep som anbefales for å styrke måloppnåelsen er porteføljetilnærming, tydeligere føringer fra LMD og spissing av innsatsen, styrking av formidling mot næringsaktørene, mer oppfølging i ettertid fra partnerskapet og virkemiddelapparatet, økt prosjektstørrelse og redusert tidshorisont. Evalueringen viser at prosjektene i satsingene i stor grad er avhengige av støtten for å bli realisert.

Arktisk landbruk fungerer i stor grad allerede i tråd med anbefalingene for en videre satsing. Fjellandbrukssatsingen har de siste årene beveget seg nærmere anbefalt innretning, men her bør det ved en eventuell videreføring sees nærmere på forvaltningen.

3.3.3.6 Fylkesvise midler til rekruttering og kompetanseheving i landbruket

I 2020 ble fylkeskommunene til sammen tildelt 31 mill. kroner til arbeid med rekruttering og kompetanseheving på landbruks- og matområdet for 2021. Av disse ble 14 mill. kroner satt av til ulike rekrutterings- og etterutdanningstiltak (RK-midlene), og 17 mill. kroner satt av til nasjonal modell for voksenagronomopplæring (voksenagronomen).

Fylkeskommunene melder om stor etterspørsel etter kompetansetiltak og etter- og videreutdanningstiltak, både for utøvere som allerede er etablert i næringen, og for utøvere som er på vei inn i næringen.

RK-midlene blir fordelt etter samme fordelingsnøkkel som for IBU-midlene. Målet for ordningen er å bidra til rekruttering og kompetanseheving av næringsutøvere for å ivareta og øke verdiskapingen i landbruket. Ordningen skal tilpasses regionale utfordringer knyttet til rekruttering og kompetanseheving innen tradisjonelt landbruk og andre landbrukstilknyttede næringer. Fylkeskommunene rapporterer om god samhandling i det regionale partnerskapet når det gjelder bruk av RK-midlene.

For 2021 har midlene i all hovedsak blitt brukt til ulike etterutdanningstiltak for næringsutøvere og til rekrutteringstiltak. Noe av midlene har også gått til omdømmetiltak og likestilling. Rapporteringen viser at det det også i 2021 har vært utfordringer som skyldes koronapandemien. Flere prosjekter har blitt utsatt eller avlyst, samtidig som mange aktiviteter har blitt omgjort til digitale arrangementer.

3.3.3.7 Landbrukets rekrutteringsprosjekt 2020–2021

Rekrutteringen til utdanningsprogrammet naturbruk har vært jevnt økende de siste årene, men søkningen er lav sammenlignet med andre utdanningsprogram. For landbruksfagene på Vg2 og Vg3 er det samlet sett en positiv utvikling, men tallene er små og varierer fra år til år og fag til fag. På sikt vil den svake rekrutteringen til landbruks- og gartnerutdanningene i videregående skole få konsekvenser for kompetansen i landbruket.

I 2019 ble partene enige om å sette av 2 mill. kroner til et prosjekt med mål om økt rekruttering til de grønne naturbruksutdanningene, med særlig vekt på landbruk- og gartnerfagene. Bakgrunnen var den svake rekrutteringen til landbruks- og gartnerutdanningene i videregående skole. Det er jordbrukets parter som har vært prosjekteier, og prosjektet ble avsluttet i desember 2021. Prosjektet har utarbeidet en kommunikasjonsstrategi overfor elever og foreldre og produsert ulike former for informasjonsmateriell som også kan brukes i fremtidig rekrutteringsarbeid.

3.3.3.8 Nasjonal modell for voksenagronomen

I 2017 ble partene enige om å etablere en nasjonal modell for voksenagronomen gjeldende fra skoleåret 2018/2019. Siden den gang har det vært en økning av antall deltagere, og voksenagronomen er i dag etablert i ni fylker og tilbys ved 20 videregående skoler, fra Tana i nord til Søgne i sør. For 2021 ble det satt av 17 mill. kroner til voksenagronomen, herunder 2 mill. kroner til implementering av felles digitale løsninger til bruk i alle landets skoler som tilbyr voksenagronomen.

Fylkeskommunene rapporterer om stor interesse for tilbudet, og i 2021 var det over 500 deltagere på landsbasis, der om lag 90 av disse gikk på «voksengartneren». Tre skoler i hhv. Agder, Trøndelag og Vestland fylkeskommuner tilbyr gartneropplæring.

Innlandet fylkeskommune har sammen med Vestfold og Telemark fylkeskommune hatt ansvar for et prosjekt med mål om å utvikle felles digitale og pedagogiske løsninger til bruk i voksenagronomopplæringen. Prosjektet har bestått i utprøving av tekniske løsninger, utvikling av fagstoff og opplæring av lærere. I 2021 deltok alle de 20 skolene i prosjektet, slik målet var ved oppstart av prosjektet.

3.3.3.9 Mentorordningen i landbruket

Norsk landbruksrådgiving (NLR) har ansvaret for mentorordningen i landbruket. Målet med ordningen er å hjelpe unge produsenter under 35 år, eller nye produsenter, med kompetanseheving gjennom personlig veiledning i en oppstarts- eller utviklingsfase. NLR samarbeider med faglagene regionalt og Innovasjon Norge. Ordningen hadde en bevilgning på 4 mill. kroner i 2021. Det er gitt bistand til 121 par adepter og mentorer fordelt over hele landet. NLRs regioner med størst aktivitet i mentorordningene er i regionene Innlandet, Trøndelag, Øst, Vest, Nord-Vest, Nord-Norge og Rogaland. De fleste søkere på ordningen er i aldersgruppen 29–41 år. Det har hovedsakelig blitt gitt mentorbistand på fagområder innen tradisjonelt landbruk, og særskilt innen melk- og storfeproduksjon. Blant tilleggsnæringer er det markedshager og småskala grøntproduksjon samt inn på tunet som har dominert. NLR har arrangert oppstarts- og nettverkssamlinger underveis for mentor og adepter hovedsakelig på Teams, som følge av koronasituasjonen.

3.3.3.10 Forskning

Formålet med forskningsmidlene over jordbruksavtalen er å utvikle ny kunnskap som støtter opp under de landbruks- og matpolitiske målene. Prioriteringene skal være i tråd med innsatsområder fastsatt i årlige jordbruksoppgjør. Midlene disponeres i første rekke til forsknings- og innovasjonsprosjekter etter utlysning. Det settes også av noe midler til utredninger. Midlene forvaltes av et styre bestående av avtalepartene.

For 2021 ble det satt av 82 mill. kroner over ordningen. Midlene er disponert til forskningsprosjekter (samarbeidsprosjekter og innovasjonsprosjekter i næringslivet), forprosjekter og utredninger.

I løpet av året ble fire utredninger og seks forprosjekter ferdigstilt. De spenner bredt, fra grøntsektoren til husdyrproduksjon og klimavennlig planteproduksjon. Forprosjektene resulterer gjerne i videre forskningsprosjekter og -resultater, og er et egnet virkemiddel for å avklare problemstillinger og sette i gang FoU-aktivitet i tett kontakt med landbruksnæringen.

I løpet av året ble 20 forskningsprosjekter med støtte fra ordningen avsluttet, herunder seks innovasjonsprosjekter eid av næringsaktører og 14 prosjekter der næringsaktører er deltakere. Styret vurderer at midlene spiller en viktig rolle i å støtte FoU-aktivitet i hele norsk landbruks- og matnæring, og gir synergieffekter med mat- og landbruksforskning finansiert av Forskningsrådet og andre kilder. Midlene samordnes i stor grad med midler fra Fondet for forskningsavgift på landbruksprodukter gjennom felles prosjektfinansiering. Flere av prosjektene som ble avsluttet i 2021 har holdt et høyt internasjonalt nivå og spilt en viktig rolle i å drive forskningen fremover på sine områder.

I 2021 ble det lyst ut midler til forskningsprosjekter med oppstart i 2022. Søknadene har jevnt over høy vitenskapelig kvalitet, og med stor konkurranse om midlene fører det til at styret for ordningen må avslå en rekke gode søknader. Det ble innvilget syv kompetanse- og samarbeidsprosjekter. Disse prosjektene styrker samarbeidet mellom forskningsmiljøer og næringsaktørene og innrettes etter tema og problemstillinger med høy relevans for norsk landbruk. Videre ble det innvilget syv innovasjonsprosjekter. Disse eies av næringsaktører, og skal bidra til fornying og økt verdiskaping hos prosjekteierne. Videre innvilget styret støtte til fem nye utredninger og forprosjekter i løpet av 2021.

Styret for ordningen har tildelt 3 mill. kroner til Forskningsrådets miljøforskning (MILJØFORSK) i 2021. Dette er et bredt, tverrfaglig program der forskning på bruk og forvaltning av utmark, kulturlandskap og jordbrukets påvirkninger er særlig relevant for ordningen med forskningsmidler over jordbruksavtalen. Ved å samarbeide med Miljøforsk oppnås synergier og merverdi ved at landbruk blir en naturlig og integrert del av miljøforskningen.

Videre er det tildelt støtte på 3 mill. kroner til planteforedlingsforskning i Graminor AS. Støtten er særlig viktig for selskapets mulighet til å ta i bruk ny moderne foredlingsteknologi i de ulike foredlingsprogrammene.

I 2009 inngikk styret for ordningen, Norsk Rikstoto, Norges forskningsråd og Norsk Hestesenter en samarbeidsavtale om å etablere og støtte et samarbeid om hesteforskning med Stiftelsen Svensk Hästforskning. I 2021 har styret for forskningsmidler over jordbruksoppgjøret støttet dette samarbeidet med 2,5 mill. kroner.

I 2021 ble det startet opp en evaluering av ordningen med forskningsmidler over jordbruksoppgjøret. Selskapet Oxford Research ble tildelt oppdraget, og rapport vil foreligge i august 2022.

3.3.3.11 PRESIS

I jordbruksoppgjøret 2019 ble det satt av 4 mill. kroner per år i fem år til prosjektet PRESIS (Presisjonsjordbruk ut i praksis) i regi av NIBIO v/Senter for presisjonsjordbruk. Prosjektet gjennomføres i samarbeid med Norges Bondelag, Norsk Bonde- og småbrukarlag og Norsk Landbruksrådgiving. Hovedmålet med prosjektet er å utvikle et helhetlig system som skal sørge for at gårdbrukere får tilgang til brukervennlige teknologiske tjenester som er testet og tilpasset norske forhold, og som sikrer bonden eierskap til og lagringsløsninger for innsamlede data. En viktig del av prosjektet er å skreddersy brukerstøtte og rådgiving for de nye tjenestene som skal tilbys. Prosjektet viser god framdrift og er hovedsakelig i rute i henhold til prosjektplanen. For å nå målet er prosjektet avhengig av store datamengder og mye av arbeidet har til nå bestått i å skaffe tilstrekkelig med kontrolldata, blant annet ved bildetaking ved hjelp av droner og multispektralt kamera. Det legges stor vekt på brukerinvolvering og testing for å sikre god måloppnåelse. Norsk Landbruksrådgiving er i ferd med å lære opp rådgivere som i neste omgang skal sørge for opplæring av bønder i bruk av verktøyet.

3.3.3.12 Stiftelsen Norsk Mat

Stiftelsen Matmerk har fra 2021 skiftet navn til Stiftelsen Norsk Mat. Stiftelsen Norsk Mat har som formål å styrke konkurranseevnen til norsk matproduksjon og styrke omdømmet til norske matprodukter hos norske forbrukere. Norsk Mat administrerer og videreutvikler Kvalitetssystem i landbruket (KSL), merkeordningene Nyt Norge, Beskyttede betegnelser og Spesialitet. De har videre ansvaret for generisk markedsføring av økologisk mat, samt godkjennings- og merkeordningen for Inn på tunet, og enkelte andre prosjekter. Stiftelsen Norsk Mat ble tildelt et tilskudd på 63 mill. kroner for 2021.

Kvalitetssystem i landbruket (KSL)

KSL er et styrings- og kvalitetssystem for den enkelte bonde og dokumenterer for forbrukerne, varekjedene og myndighetene hvordan produksjonen foregår på norske gårdsbruk. Ny revisjonsløsning ble ferdigstilt i 2021, dette inkluderer en egen KSL-applikasjon på mobiltelefon for HMS-arbeid; KSL-Trygg. Det er gjennomført 5 278 KSL-revisjoner, 39 bedriftsrevisjoner for Nyt Norge, 78 bedriftsrevisjoner for Lokalmat, 32 bedriftsrevisjoner for Spesialitet og 15 revisjoner på frukt- og grøntpakkerier. Det er gjennomført totalt 34 886 egenrevisjoner på gårdsbruk i 2021. Totalt er det registrert 61 242 avvik gjennom egenrevisjoner og eksterne revisjoner i 2021. Det gir et gjennomsnitt på 1,5 avvik per revisjon. Norsk Mat har gjennomført opplæringstiltak i egen regi og i samarbeid med aktuelle fagmiljøer. KSL-standarden for frukt og grønt er målt opp mot internasjonal bærekraftstandard og oppnådde sølvstatus her. Få tiltak skal på plass før Norge er på gullnivå. Samarbeidsavtaler med berørte aktører er revidert og Norsk Mat har gjennomgått og forankret KSL i bransjeavtaler og dyrevelferdsprogrammer. Norsk Mat har et godt samarbeid med både Arbeidstilsynet og Mattilsynet med hensikt å utnytte hverandres roller til beste for næringen. Den nye revisjonsløsningen har fungert godt og arbeidet med å videreutvikle og forbedre denne fortsatte i 2021.

Inn på tunet (IPT)

Ved utgangen av 2021 er det totalt 387 godkjente Inn på tunet-tilbydere. Arbeidet med en egen veileder for rusomsorg/psykisk helse er ferdigstilt i 2021. Norsk Mat opplever et godt samarbeid med Inn på tunet Norge SA.

Nyt Norge

Ved utgangen av 2021 er 4 600 produkter merket med Nyt Norge, en oppgang fra 4 300 produkter i 2020. Det er merkebrukeravtaler med 120 bedrifter, en netto økning på 15 bedrifter. Norsk Mat har registrert 7 feilmerkinger hvorav 6 oppfyller Nyt Norge-kravene, men har blitt merket med et annet opprinnelsesland. Fra 1.1.2022 kan ikke-spiselige planter og produkter fra hurtigmatrestauranter merkes med Nyt Norge- merket.

Den årlige forbrukerundersøkelsen fra 2021 viser fortsatt god framgang når det gjelder kjennskap og holdninger til Nyt Norge-merket, med en merkekjennskap på hele 93,2 pst., som gjør merkeordningen til den mest kjente i Norge.

Beskyttede betegnelser

Det er 32 produkter med beskyttede betegnelser. I 2021 fikk Rein fra Jotunheimen en Beskyttet geografisk betegnelse. Norge har flere beskyttede betegnelser enn de øvrige nordiske landene til sammen. Det er to søknader til behandling og det forventes en ny godkjenning i 2022.

Spesialitet

585 produkter er godkjent som Spesialitet i 2021, en netto økning på 22 produkter fra 2020. Forbrukerkjennskapen til merket har økt fra 35 prosent til 40 prosent i målgruppen matinteresserte. Som følge av korona er merkebrukeravgiften halvert i 2021.

Markedstjenester og lokalmat.no

Det er gjennomført 10 digitale og fysiske kurs innen markedstjenester til mindre lokalmatprodusenter. De planlagte lokalmatskolene måtte avlyses som følge av pandemien. Lokalmat.no, som kobler sammen tilbydere av lokalmat og innkjøpere i dagligvare- og restaurantmarkedet, har hatt en god utvikling. Dagligvarekjedene og avtalepartene i landbruket finansierer lokalmat.no som et spleiselag. På lokalmat.no er det ved utgangen av 2021 registrert 349 innkjøpere samt 648 kvalitetssikrede bedrifter med til sammen 2 907 produkter, en økning fra 2429 produkter i 2020. Totalt er det gjennomført 379 eksternrevisjoner, hvorav 73 i 2021.

Omsetning av lokalmat

Den årlige målingen av lokalmatomsetningen i dagligvarehandelen (DVH) og storhusholdning (SHH) har blitt gjennomført i samarbeid med Nielsen Norge og flere aktører på SHH. Samlet omsetning for lokalmat var på totalt 11,3 mrd. kroner, fordelt på 6,8 mrd. kroner i DVH og 4,47 mrd. kroner i SHH. Ved forrige måling var tallene henholdsvis 5,9 mrd. kroner i DVH og 5,9 mrd. kroner i SHH. Dagligvaremarkedet har økt mye generelt fordi folk har spist mer hjemme, handlet mer i Norge og vært opptatt av å støtte lokale mat- og drikkeprodusenter og norske arbeidsplasser. Storhusholdning har hatt særlig nedgang innen hotell, restaurant og catering (HoReCa) på grunn av nedstenginger under pandemien

Økologisk landbruk

Stiftelsen Norsk Mat drifter nettsiden Økologisk.no i samarbeid med et redaksjonsråd, som gir forbrukerne generisk informasjon om økologisk matproduksjon og økologiske produkter. Redaksjonsrådet ledes av Stiftelsen Norsk Mat og har medlemmer fra Debio, Økologisk Norge og Agropub. I samarbeid med Landbrukets Økoløft er det laget en kampanje om klima og miljø, med stort nedslagsfelt og høye seertall.

3.3.3.13 Utviklingsprogrammet – landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskaping

Utviklingsprogrammet – landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskaping (Utviklingsprogrammet) samler flere virkemidler som skal bidra til økt vekst og verdiskaping innenfor nye næringer basert på landbrukets og reindriftens ressurser. Det skal stimulere til økt lønnsomhet og konkurranseevne innen noen definerte hovedinnsatsområder: finansiering (vekst og forpliktende samarbeid), kompetanse- og omdømmearbeid.

Programmet hadde en total disponibel ramme på 93,6 mill. kroner ved inngangen til 2021. Det ble innvilget 90,8 mill. kroner gjennom til sammen 121 tilsagn. Nær halvparten av midlene er bevilget til finansieringstiltak, både Vekst 1 og 21 og bedriftsnettverk.

Mer enn to tredeler av finansieringsprosjektene er mat- og reiselivsrelaterte, enten hver for seg eller i kombinasjon. I en gjennomgang av tallene for vekstbedrifter som er registrert som aksjeselskap (70 av 126), har Innovasjon Norge funnet at vekststøtten ser ut til å bidra til faktisk omsetningsøkning selv om andre faktorer også spiller inn. Gjennomsnittlig omsetningsøkning for aksjeselskapene i vekstordningen var 33 pst. fra støtteår til siste år i vekstprosjektet. Den gjennomsnittlige omsetningsøkningen for alle bedrifter i IN som mottok vekststøtte, var fra 2019–2020 på 17,5 pst. Innovasjon Norge tolker dette som et uttrykk for at flere bedrifter innen programmets målgrupper hadde en økt etterspørsel etter sine produkter og tjenester under pandemien. Situasjonen for disse bedriftene samlet sett er likevel krevende og det er for tidlig å si noe om langtidseffekten av pandemien.

Omstillingsprosjekter som følge av koronapandemien

I 2021 videreførte man muligheten for finansiering over Utviklingsprogrammet av omstillingsprosjekt som følge av pandemien (Covid19-prosjekt). Mat- og drikkekategorien utgjorde den største andelen også her. Et gjennomgående trekk er omlegging fra salg til hotell- og restauranter til salg til i første rekke dagligvarehandel og eget utsalg/direktesalg. Det har også vært innvilget slik støtte til rene reiselivsprosjekt for omlegging og tilpasning av kundegruppen til norske turister og mindre grupper. Et fellestrekk for alle prosjektene, uavhengig av bransje, har vært en digitalisering i form av egne digitale strategier, redesign av profil med mer. Omstillingsmidlene fra programmet har vært viktige, i flere tilfeller avgjørende, for å sikre driften i mange bedrifter.

Finansieringstiltak

Den geografiske fordelingen av finansieringssaker viser at Viken har de fleste sakene, etterfulgt av Rogaland og Nordland. Troms og Finnmark har klart færrest saker og Innovasjon Norge mener at en mulig forklaring kan være færre lokale og regionale markeder.

Bedriftsnettverksordningen

Bedriftsnettverksordningen skal bistå bedrifter som ønsker å samarbeide med hverandre. De siste årene har det vært relativ stor etterspørsel etter tilskudd til bedriftsnettverk og andelen lå lenge stabilt omkring 8–9 mill. kroner per år. I 2021 ble det bare innvilget 4,7 mill. kroner fordelt på 25 saker. Nedgangen i etterspørsel antas å være dels et resultat av tilfeldige svingninger og dels å ha sammenheng med pandemien ved at bedriftene primært har fokusert på egen bedrift.

Omdømmesatsingen

Omdømmesatsingen er en viktig del av innsatsen gjennom Utviklingsprogrammet. Midlene brukes normalt særlig til å synliggjøre og profilere norske råvarer og matkultur nasjonalt og internasjonalt, med sikte på å styrke omdømmet og øke kjennskapen til norsk mat og landbruk. I tillegg skal midlene stimulere til ny næringsutvikling i skjæringspunktet mellom mat- og reiseliv, og økt kompetanse hos deltakerne i de ulike omdømmeaktivitetene. I 2021 ble det gjennomført ordinære omdømmetiltak for ca. 33 mill. kroner. I tillegg ble det bevilget støtte til omdømmetiltak fra Covid19-midlene. Hele omdømmeporteføljen er under revidering. De største nasjonale omdømmetiltakene, deltakelsen på Internationale Grüne Woche (IGW) og Matstreif, ble avlyst på grunn av pandemien. Det er i stedet brukt tid og ressurser på regionale prosesser og videreutvikling. Det Norske Måltid ble gjennomført i digital versjon i 2021. Som følge av pandemien og reduserte inntektsmuligheter fra bl.a. billettsalg, var bevilgningen til dette arrangementet for 2021 på 3,8 mill. kroner. Det er høyere enn hva som kan forventes for et normalår. Kompetanseutvikling er en viktig del av effekten av deltakelse på Det Norske Måltid og Innovasjon Norge har tilbudt finalistene kurs fra reiselivsporteføljen i programmet.

Matstreif ble også i 2021 gjennomført som et alternativt konsept, Mat*Larm i regi av HANEN. Det ble bevilget støtte til ni regionale matfestivaler som i 2021 ble gjennomført i nedskalert og/eller endret versjon. Det er også gitt støtte etter søknad til ulike prosjekter som Sider-VM, videre arbeid med REKO-ringene, et filmprosjekt om IPT-tjenester for å øke kjennskapen til disse, en mulighetsstudie i regi av HANEN om revitalisering av Økoturisme-ordningen og støtte til kostnadsdekning for norske råvarer til arrangement i regi av Norsk Gastronomi.

Kompetansetiltak

Innovasjon Norge bidrar med forretningsmessig kompetanse til målgruppene under Utviklingsprogrammet. Disse omfatter både FRAM strategisk ledelsesprogram, mentortilbud og tilpassede og digitale reiselivskurs. Etterspørselen og bruken av disse tiltakene for programmets målgruppe har vært stabil fra 2020 til 2021. Mesteparten av midlene over programmet er brukt på mentortjenesten, som ofte gis i tilknytning til vekstsatsingen. 12 mentorsaker ble finansiert over programmet i 2021 og to lokalmatkurs ble også finansiert derfra.

Oppfølgingen av handlingsplanen for høstbart vilt ble påvirket av pandemien og mange kompetansetiltak var planlagt, men måtte avlyses. Det har vært gjennomført noen digitale arrangement i påvente av muligheter for en fysisk workshop.

Landbruks- og reindriftsbasert reiseliv

De fleste av aktørene innenfor segmentet landbruks- og reindriftsbasert reiseliv tilbyr skreddersydde og autentiske opplevelser med god tilgang på naturområder og ulike aktiviteter til mindre grupper av kunder. Under pandemien har disse bedriftene i stor grad lyktes i å rette seg mot det norske ferie- og fritidsmarkedet og mange har fått et oppsving i etterspørselen.

Det ble brukt 9,5 mill. kroner på landbruks- og bygdebaserte reiselivstiltak i 2021.

Visit Norways egne kanaler i sosiale medier blir en stadig viktigere del av markedsføringen. I 2021 ble innlegg, bilder og filmer som synliggjør det bygde- og landbruksbaserte reiselivet publisert til Visit Norways 2 millioner følgere i de ulike kanalene. Det ble gjort et betydelig arbeid innenfor spesielt mat og drikke på www.visitnorway.com i løpet av året.

3.3.3.14 Regionale kompetansenettverk for lokalmat

De regionale kompetansenettverkene for lokalmat er en del av det samlede kompetansetilbudet for lokalmataktørene. De er spesielt innrettet mot bedrifter i en oppstartsfase med behov for matfaglig kompetanse. Forvaltningsansvaret for ordningen ligger hos fem av fylkeskommunene, og ansvaret for driften av nettverkene er fordelt på fem ulike regionale aktører jf. tabell 3.4. Den nasjonale administreringen av ordningen er lagt til Landbruksdirektoratet.

Målgruppen for ordningen er små matbedrifter med inntil 10 ansatte. Det kan være primærprodusenter eller næringsmiddelbedrifter med mål om å utvikle, foredle og selge kvalitetsprodukter basert på lokale råvarer eller reiselivsbedrifter som har utviklingsprosjekter i samarbeid med lokalmatprodusenter. I tillegg til det matfaglige tilbudet hos kompetansenettverkene kan man få hjelp til å løse markedsutfordringer gjennom Norsk Mat sitt tilbud innen markedstjenester.

Samlet tilbyr nettverkene et bredt spekter av matfaglige kompetanseaktiviteter, dels i form av kurs og dels i form av en-til-en rådgivning (såkalte besøksordninger). Aktivitetene i nettverkene i 2021 var fortsatt preget av koronapandemien. Det er etablert flere digitale løsninger for i første rekke kurs, og praktiske/fysiske kurs ble i noen grad avholdt og var sterkt etterspurt. Det rapporteres om stor aktivitet i næringen og etterspørsel etter individuelle tjenester knyttet til omstilling fra restaurantmarkedet til dagligvarehandel. Totalt er det gjennomført 200 besøk innen besøksordningen og det er avholdt 67 kurs. Måloppnåelsen rapporteres som god, men det er samtidig understreket at ressursene til nettverkene oppleves som for knappe gitt den store veksten på lokalmatområdet. Det er spesielt stor pågang etter kurs og kompetanse innen ysting og sider-/fruktvinproduksjon.

3.3.3.15 Verdiskapingsprogrammet for fornybar energi og teknologiutvikling i landbruket

Verdiskapingsprogrammet for fornybar energi og teknologiutvikling i landbruket skal bidra til mer miljøvennlige energiløsninger både i landbruket og i andre sektorer, og samtidig gi mulighet for økt verdiskaping for skogeiere og jordbrukere. Det er også et mål at ordningen skal bidra til å teste ut ny teknologi som kan bidra til reduserte klimagassutslipp og økt konkurransekraft for landbruket. Innovasjon Norge viser til at programmet har gitt gode resultater når det gjelder målområdene vekst i bedrifter, miljø/klima, samt lokal verdiskaping. Det vises videre til at programmet utløste samlede klimainvesteringer i landbruket på i størrelsesorden 300 mill. kroner.

Aktivitetsnivået i 2021 var høyere enn det har vært noen gang. Disponibel ramme for 2021 var 97 mill. kroner. Inkludert bruk av overførte midler ble det gitt tilsagn til 245 prosjekter på til sammen 100,2 mill. kroner.

Produksjon av fornybar energi

Det ble gitt støtte til ny produksjon av fornybar energi i 2021 på 43 GWh. I programmets levetid utgjør den samlede produksjonen av fornybar energi 551,6 GWh. Gårdsvarmeanlegg (næring) og varmesalgsanlegg utgjorde også i 2021 det dominerende antallet prosjekter med henholdsvis 209 og 7 anlegg. Det var en økning på 46 gårdsvarmeanlegg, men en nedgang på 7 varmesalgsanlegg i forhold til 2020. Det ble også gitt støtte til 2 anlegg i veksthus (ett mindre enn i 2020) og 3 biogassanlegg (mot 4 i 2020). Biogass-satsingen har som mål å bygge kompetanse og utvikle teknologier som er egnet for norske gårdsbruk. Driftssikre løsninger, lavere kostnader og bedre driftsøkonomi gjør at det nå er mulig å oppnå tilstrekkelig lønnsomhet for slike anlegg. Det er imidlertid et relativt stort gjødselvolum (over 3 500 m³) som skal til for å kunne forsvare investeringer i småskala biogassanlegg. Antallet prosjekter som inkluderer solceller øker. I 2021 ble det innvilget støtte til 91 prosjekter (herav 89 rene solcelleanlegg) som utgjorde 11,2 mill. kroner i støtte.

Prosjekter knyttet til introduksjon av ny teknologi

Det ble støttet fem prosjekter innen introduksjon av ny teknologi som i sum utgjorde 4,1 mill. kroner. Dette var prosjekter knyttet til ny type biogassanlegg på gårdsnivå, håndtering av gjødsel og uttesting av redskapsbærer for dyrkingssystem for frukt og grøntproduksjoner. Aktivitetene rettet mot kompetanse er i 2021 spisset mot økt bruk av biogass.

Resultater fra kundeeffektundersøkelsen

Innovasjon Norges kundeeffektundersøkelse viser at kundene mener støtten over verdiskapingsprogrammet bidrar forholdsvis beskjedent til økt kompetanse. Best ut kommer forbedring av produksjonsprosesser der en tredjedel mener den bidrar i stor grad. 83 prosent av kundene mener at støtten har vært utslagsgivende for å gjennomføre investeringen, det vil si at tilskuddsordningen har høy addisjonalitet.

Med basis i effektundersøkelsene, er det anslått at programmet har bidratt til en årlig reduksjon av klimagassutslippene med nesten 104 000 tonn CO₂.

3.3.3.16 Skogbruk

Skogbruk og trebasert industri er en viktig verdikjede i Norge som sysselsetter om lag 22 200 personer, hvorav ca. 6 600 i skogbruket. Stående kubikkmasse i den norske skogen er på om lag 990 mill. m³ og den årlige tilveksten er på rundt 24 mill. m³.

I 2021 var tømmeravvirkningen i Norge til industriformål på om lag 11,5 mill. m³, rundt 1,2 mill. m³ høyere enn året før og det høyeste hogstnivået som er registrert i Norge. Det ble eksportert rundt 3,9 mill. m³ tømmer i 2021, som er 0,3 mill. m³ høyere enn året før.

Tilskuddsrammen til skogbruk over Landbrukets utviklingsfond var i 2021 på 257 mill. kroner. Av dette utgjorde ordningen for tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket (NMSK) totalt 204 mill. kroner. Fordelingen framgår av tabell 3.5.

Nærmere om NMSK

Av det totale beløpet til NMSK ble det satt av 109 mill. kroner til nybygging og ombygging av skogsveier samt drift i vanskelig terreng. Det blir også bevilget midler til skogsveier over statsbudsjettet på kapittel 1149, post 71. I 2021 ble det bygd 111 km med nye skogsbilveier, en økning fra 90 km året før. Det ble ombygd 238 km med skogsbilveier, en reduksjon fra 386 km året før. Det ble videre bygd 167 km med nye traktorveier og 59 km ble ombygd. Det ble til sammen utbetalt 105 mill. kroner til skogsveiformål og 12,5 mill. kroner til driftstilskudd i 2021.

Det ble i 2021 satt av 87 mill. kroner over LUF til skogkulturtiltak, i tillegg ble det satt av 8 mill. kroner til øremerkede miljøtiltak i skog.

Foryngelsesarealet ved planting var i 2021 på ca. 260 000 dekar, med en økning på 24 000 dekar fra 2020. Tallet på planter har økt de senere årene, delvis som en konsekvens av økt avvirkning og delvis som en konsekvens av tettere planting. I 2021 ble det til sammen plantet nesten 40 mill. planter, som er en liten nedgang fra året før (43 mill. planter). Nedgangen skyldes trolig utfordringer med arbeidskraft knyttet til koronapandemien.

I 2021 ble det utført ungskogpleie på nesten 220 000 dekar som er en betydelig nedgang siden 2020 (330 000 da) og det laveste arealet de siste 10 årene. Nedgangen skyldes i hovedsak utfordringer knyttet til arbeidskraft under koronapandemien. Det er i utgangspunktet et stort etterslep og behov for økt ungskogpleieaktivitet.

Av bevilgningen til NMSK var 8 mill. kroner øremerket til miljøtiltak i 2021. Etter forskrift om nærings- og miljøtiltak i skogbruket kan det bl.a. gis tilskudd til skjøtselstiltak og dekning av økonomiske tap knyttet til langsiktig bevaring av miljøverdier. Som tidligere år har det vært begrenset med søknader og utbetalinger til slike tiltak i 2021, og ca. 2 mill. kroner er tildelt prosjekter innenfor formålet. Av dette har ca 20 pst. gått til skjøtselstiltak og ca. 80 pst. gått til langsiktig bevaring. Det står igjen ca. 6 mill. kroner i ubenyttede midler over ordningen etter 2021. Den sentrale rammen og ordningen har vært lansert og bekjentgjort for forvaltningen og næringen på vanlig måte. I 2021 ble ca. 11 mill. kroner i ubrukte midler over ordningen fra de to foregående årene trukket inn til fondet. Landbruksdirektoratet har foretatt en gjennomgang av ordningens innretning i dialog med skogbrukets organisasjoner og anbefalt justeringer av ordningen. Partene har i etterkant blitt orientert om resultatene av gjennomgangen og direktoratets forslag til justeringer.

Det ble i 2021 satt av 32 mill. kroner til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer, hvorav 5 mill. kroner ble holdt igjen sentralt. Det ble utbetalt 19,2 mill. kroner til formålet i 2021. Dette er en økning på 3,2 mill. kroner fra året før. Årsaken til økningen i utbetalinger var at flere av de prosjektene som var forsinket på grunn av koronapandemien ble avsluttet. Det ble levert skogbruksplanprosjekter for et areal på 2,5 mill. dekar, som omfattet 2 230 eiendommer. Det står igjen ca. 12,1 mill. kroner i ubenyttede midler til skogbruksplanlegging for 2021. Dette skyldes i hovedsak forsinkelser i oppstart av planlagte skogbruksplanprosjekter, og flere av disse er nå igangsatt.

Kystskogbruket

Skogbruket i kyststrøkene har særskilte utfordringer knyttet til bl.a. lav skogsveidekning, høy andel vanskelig terreng, eiendomsstruktur mv. Kystskogbruket omfatter kystfylkene fra Agder (tidligere Vest-Agder) til Finnmark. Disse fylkene har betydelige skogressurser. Det er gitt midler til bl.a. fylkesovergripende prosjekter der veiledning og tilrettelegging for infrastrukturtiltak som skogsveier og tømmerkaier er prioritert.

Kompetansetiltak

Skogbrukets Kursinstitutt (Skogkurs) er en sentral aktør når det gjelder å utvikle og gjennomføre kompetansetiltak på skog- og utmarksområdet, rettet mot veiledningsapparat og skogeiere, skogsarbeidere og entreprenører over hele landet. Skogkursserien Aktivt skogbruk er et eksempel på denne aktiviteten, og det ble gjennomført nesten 500 slike kurs i 2021.

3.3.3.17 Tiltak mot villsvin

Det har siden jordbruksoppgjøret i 2018 blitt satt av 2 mill. kroner til tiltak mot villsvin og til oppfølging av Handlingsplan mot villsvin 2020–2024. Departementet har gitt Miljødirektoratet i oppgave å forvalte disse midlene. Siden 2021 har midlene i sin helhet blitt tildelt prosjektet Grunneierbasert tiltaksplan for kontroll av villsvin i Norge (Villsvinprosjektet) i regi av Norges Bondelag, NORSKOG, Glommen Mjøsen Skog SA, Viken Skog SA og Utmarksforvaltningen AS. Hovedmålet i prosjektet er å bygge opp under handlingsplanens mål om minst mulig villsvin gjennom godt grunneiersamarbeid og effektiv jakt over store arealer. Ved utgangen av 2021 er det i regi av prosjektet formalisert avtaler med grunneiere om jakt som omfatter villsvin på 16 vald, tilsvarende 1,4 mill. dekar. Ifølge SSB, ble det i løpet av jaktåret 2020/2021 skutt 450 villsvin, en økning på 140 dyr fra året før. Tre av fire dyr ble felt i Halden og Aremark, hhv. 186 og 151 dyr i hver av kommunene.

3.3.3.18 Konfliktforebyggende tiltak jordbruk – reindrift

Det ble avsatt 1,5 mill. kroner til konfliktforebyggende tiltak mellom jordbruk og reindrift i 2021. I tillegg ble det avsatt 1,5 mill. kroner til samme formål over reindriftsavtalen. Midlene forvaltes av Fylkesmannen i Trøndelag. Hovedformålet med de konfliktforebyggende tiltakene er å redusere konflikter mellom reindriften og øvrig landbruk. I tillegg omfatter ordningen konfliktforebyggende tiltak mellom by og rein. Midlene nyttes hovedsakelig til gjerdebygging, men også til ekstraordinære tiltak for gjeting, fôring og beiteundersøkelser. Det ble i 2021 innvilget 1,433 mill. kroner til 4 søknader om tilskudd til reingjerder. Det har over flere år blitt benyttet vesentlig mindre midler av ordningen enn det som er bevilget til den. Fylkesmannen i Trøndelag vurderer ordningen som et viktig tiltak som kan bidra til å dempe til dels langvarige og større konflikter.

3.4 Økt verdiskaping – inntekts- og kostnadsutviklingen

3.4.1 Inntekts- og kostnadsutviklingen

Tabell 3.6 viser utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital fra 2020 til budsjetterte tall for 2022 ifølge Budsjettnemndas normaliserte regnskaper. Tabellen viser også resultat per utført årsverk i sektoren, og resultat inkl. verdien av jordbruksfradraget ved ligningen.

Årets beregninger viser at fra 2020 til 2022 er bruttoinntektene i jordbruket beregnet å øke med om lag 4,2 mrd. kroner, mens kostnadene (inkl. realrentekostnaden) er anslått å øke med over 5,5 mrd. kroner. Det innebærer at Vederlag til arbeid og egenkapital for jordbrukssektoren fra 2020 til 2022 er beregnet til å gå ned med nesten 1,4 mrd. kroner, eller 8,5 pst.

Inntektsveksten i jordbruket skyldes i stor grad bedrede markedsforhold som følge av koronapandemien, som økte etterspørselen etter innenlands produserte varer. Etterspørselsøkningen ga rom for prisøkninger, særlig for kjøtt, samt redusert omsetningsavgift. For melk skyldes inntektsøkningen økt produksjon i 2020 og 2021 og høy etterbetaling i 2021. Tilleggsforhandlingene i oktober 2021 var en midlertidig kompensasjon for kostnadsveksten på gjødsel og byggematerialer, og resultatet på 754 mill. kroner ble utbetalt sammen med direktetilskuddene i februar 2022.

Kostnadsøkningen på viktige innsatsfaktorer i jordbruket har vært kraftig fra 2021 og inn i 2022. For gjødsel slår mesteparten av prisutviklingen i 2021 først ut i vekstsesongen 2022, fordi det aller meste av gjødselen som ble brukt i 2021 var innkjøpt, og prisløypa for gjødselpriser var lagt, før prisene begynte å stige. For 2022 har Budsjettnemnda prognosert en prisøkning på 89 pst., og en estimert forbruksnedgang på 6 pst. som følge av de høye prisene. Dette vil slå ut på grovfôravlingene, og gir en prognosert økning av utgifter til kraftfôr. Strømstøtteordningen gir en reduksjon i kostnadene til strøm i 2022, men fra et høyere nivå enn tidligere år. Det har også vært kraftig prisøkning på drivstoff (olje, bensin og diesel), byggevarer og plast.

Årets beregninger viser en reduksjon i vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk fra 2020 til 2022 på 4,8 pst., eller 18 300 kroner per årsverk, ekskl. verdien av jordbruksfradraget. Inkl. verdien på jordbruksfradraget er reduksjonen i vederlag til arbeid og egenkapital 4,9 pst. per årsverk, som følge av at verdien på jordbruksfradraget blir redusert når vederlaget til arbeid og egenkapital går ned. Fra 2021 til 2022 budsjetteres det med en reduksjon i vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk på 9,6 pst., tilsvarende 38 500 kroner per årsverk ekskl. verdien av jordbruksfradraget og 40 400 kroner inkl. verdien av jordbruksfradraget.

3.4.1.1 Referansebrukene

Referansebrukene er beregninger på foretaksnivå for ulike produksjoner, størrelser og områder, og er basert på NIBIOs driftsgranskinger. Beregningsprinsippene er forskjellige fra Totalkalkylen på noen områder, bl.a. føres avskrivningene etter historisk kostnad, og lånt kapital godtgjøres med betalt nominell rente. I Totalkalkylen inflasjonsjusteres kapitalsaldoen før beregning av kapitalslit og lånt kapital godtgjøres med normalisert realrente. Dette gir ulik utvikling i kapitalkostnadene mellom enkeltår. I tillegg føres inntekter i Totalkalkylen på produksjonsåret, blant annet føres etterbetaling fra samvirkene på produksjonsåret. I referansebrukene føres etterbetalinger på utbetalingsåret. Dette gjør at melkeprisen på referansebruket for 2022 er høyere enn i Totalkalkylen.

Årets referansebruksberegninger

Årets beregninger er basert på regnskapsmateriale fra 2020, og er derfor preget av det første året med koronapandemi. Inntektene i norsk jordbruk økte som følge av strenge reiserestriksjoner store deler av året. Samtidig økte også kostnadene, blant annet som følge av mangel på utenlandsk arbeidskraft. Disse kostnadene er ikke videreført for 2022.

Beregning av kostnadene til strøm for 2022 er basert på strømstøtteordningene slik de forelå 1. april 2022. Tabell 3.7 viser Budsjettnemndas beregninger av vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk, inkl. virkningen av jordbruksfradraget, for referansebrukene i årene 2020 til 2022.

Referansebruksberegningene har tall for perioden 2020 til 2022 før effekt av jordbruksoppgjøret. For korn, poteter og grøntsektoren er prisen på avlingene før nye avtalte målpriser, og de nye prisene vil gjelde for hele volumet i produksjonssesongen. Tilsvarende gjelder for kjøtt og egg, der det ikke er prognosert noen økning i engrosprisene fra 1. juli. Mange av referansebrukene har hatt en negativ inntektsutvikling i perioden. Særlig gjelder dette for brukene med korn, sau, grønnsaker og ammeku. Den kraftige kostnadsøkningen er grunnen til inntektsreduksjonen, særlig for korn og produksjoner hvor kostnader til gjødsel og energi utgjør en stor del av totalkostnadene. Brukene med melkeproduksjon og frukt har kommet ut med positivt vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk i perioden, i tillegg til bruket med svin og korn der økningen skyldes en prisøkning på svinekjøtt kombinert med reduksjon i omsetningsavgiften som følge av markedsbalanse.

Variasjon i regnskapene i driftsgranskingene

De ulike referansebrukene beregnes som uveide gjennomsnitt av brukene i driftsgranskingene som er tatt inn i kategorien for det aktuelle referansebruket. Dette innebærer at det vil være store variasjoner i inntekt per årsverk innenfor de ulike referansebrukene, noe som illustreres i produksjonene korn, sau og melk i figur 3.14. Hvert av punktene i figurene er resultatet for vederlag til arbeid og egenkapital for ett bruk innenfor den aktuelle driftsformen.

Tabell 3.8 viser gjennomsnittlig vederlag til arbeid og egenkapital for de driftsgranskningsbrukene som har lavere vederlag til arbeid og egenkapital enn medianen, og for brukene med høyere vederlag til arbeid og egenkapital enn medianen, for hvert referansebruk, jf. også figur 3.13 og 3.14.

Forstørr bilde

Kilde: NIBIO

Forstørr bilde

Kilde: NIBIO

Lønnsveksten

Tabell 3.9 viser årslønnsveksten for alle grupper lønnsmottagere. SSB prognoserer en inntektsvekst i 2022 på 3,6 pst. og 2023 på 3,8 pst. Frontfaget har inngått avtale med en ramme på 3,7 pst. for 2022.

3.4.2 Utvikling i investeringer

Totalkalkylen viser at kostnadene fra 2020 til 2022 øker med 17,3 pst., mens inntektene i samme periode øker med 8,6 pst., jf. tabell 3.6. Fra 2020 til 2022 økte driftskostnadene med i underkant av 5 mrd. kroner (22,3 pst.) som følge av den kraftige kostnadsøkningen på viktige innsatsfaktorer. Kapitalkostnadene økte med 590 mill. kroner (6 pst.).

Målt i faste 2020-priser, og inkl. verdien av leasing, var investeringene på sitt laveste nivå siden opptrappingen på 70-tallet i 2001. De siste ti årene har den årlige gjennomsnittlige investeringen inkl. leasing vært i overkant av 10 mrd. kroner målt i faste 2020-priser, jf. tabell 3.10. Den største gruppen investeringer er bygninger.

Statens bidrag til investeringer er betydelig. I 2021 ble det innvilget i overkant av 700 mill. kroner i tilskudd til 1 156 investeringsprosjekter i bygninger og andre utviklingsrettede tiltak i landbruket. Det er et særskilt stort behov for investeringsstøtte innen melke- og storfeproduksjonen for å imøtekomme kravet om løsdrift som trer i kraft i 2034.

3.4.3 Utvikling i sysselsetting

Jordbruket stod for 1,7 pst. av den samlede sysselsettingen i Norge i 2021, mot 4,0 pst. i 1999, ifølge Budsjettnemnda. I tillegg leverer mange foretak varer og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer.

Tabell 3.11 viser utviklingen i antall jordbruksbedrifter i drift og antall årsverk siden 1999. Arbeidsforbruket er basert på SSBs arbeidsforbrukstellinger. Endringene i arbeidsforbrukstallene som følger av SSBs nye fullstendige landbrukstelling, er omtalt i kap. 3.1. På 2000-tallet var den gjennomsnittlige årlige nedgangen i antall årsverk 4,2 pst. Etter 2010 har den årlige nedgangen vært klart lavere, og i tiårsperioden fra 2010 til 2020 var den årlige reduksjonen i antall årsverk på 1,8 pst. i snitt. Ifølge Budsjettnemnda skyldes dette vesentlig sterkere produksjonsvekst i denne perioden enn i den foregående perioden, særlig i arbeidskrevende produksjoner. I 2020 og 2021 var endringen i antall årsverk henholdsvis 0,9 pst. og -1,4 pst. Grunnen til økningen i antall årsverk fra 2019 til 2020 var særlig at hagebrukssektoren hadde en økning i antall sysselsatte på grunn av innreiserestriksjoner som følge av koronapandemien, ifølge SSB. Budsjettnemnda har anslått den årlige reduksjonen i arbeidsforbruk de siste ti år, inkl. prognose for 2022, til 1,4 pst.

Reduksjonen i antall jordbruksbedrifter er også avtagende. På 2000-tallet var nedgangen i gjennomsnitt på 3,3 pst. mens den i påfølgende tiårsperiode var 1,8 pst. Den årlige reduksjonen i antall jordbruksbedrifter de siste ti årene, inkl. prognose for 2022, er av Budsjettnemnda anslått til 1,7 pst.

3.4.4 Strukturutvikling

Samlet sett over den siste tiårsperioden, inkl. prognose for 2022, har antall jordbruksbedrifter gått ned med om lag 13 pst., i underkant av 5 900 bedrifter. Gjennomsnittlig areal per jordbruksbedrift har økt med 34 dekar i samme periode, fra 226 dekar til 260 dekar, eller i overkant av 15 pst. Gjennomsnittstall for antall dyr eller dekar preges av at mange jordbruksbedrifter har flere produksjoner, hvor noen produksjoner er typiske tilleggsproduksjoner. Strukturutviklingen innebærer likevel generelt at bedriftene spesialiseres i større grad enn tidligere.

Arealøkningen per jordbruksbedrift har sammenheng med at antallet jordbruksbedrifter går ned samtidig som det totale jordbruksarealet holder seg relativt stabilt. Arealet til bedrifter som går ut av næringen overtas i stor grad av eksisterende bedrifter enten via salg eller leie. Statistikken viser betydelig regional variasjon. Andelen leid areal var i 2020 på 47 pst., en økning på ett prosentpoeng fra 2019. Siden 2010 har andelen leid jord av jordbruksarealet i drift økt jevnt fra 42 pst. Om lag 67 pst. av jordbruksbedriftene har jordleie, noe som har vært stabilt siden 2010. Det er flest leieforhold per jordbruksbedrift i fylker som tradisjonelt sett har mindre teiger, som Telemark og Agder samt i de tre nordligste fylkene.

I 2010 var det 11 130 jordbruksforetak med melkekyr. I 2021 viser foreløpige tall at antallet var redusert til 6 874. Samtidig har antall melkekyr per foretak økt fra 21,4 melkekyr i 2010 til 31,1 melkekyr i 2021. Krav om løsdrift i storfehold trer i kraft 1. januar 2034. Dette medfører et omstillingsbehov for de storfeprodusentene som fremdeles har båsfjøs. Tall fra SSB viser at i 2020 var 64 pst. av dyreplassene for melkekyr i løsdrift. Utfordringene er særskilt store i Vestland og Innlandet som har mange produsenter med båsfjøs, med en kvote på 200 000 liter melk eller lavere. I jordbruksoppgjøret 2014 ble særreglene for samdrift fjernet i kvote- og produksjonstilskuddsregelverket, og kvotetaket hevet til 900 000 liter uavhengig av foretakstype. Gjennomsnittlig antall liter kvote som ble disponert av et melkeproduksjonsforetak har økt fra 141 500 liter i 2010 til 241 750 liter i 2021. Den disponible kvoten var sju prosent over grunnkvoten til melkeproduksjonsforetaket i 2021, som følge av økt etterspørsel etter meieriprodukter under koronapandemien. Fra 2022 er forholdstallet nedjustert, og disponibel kvote per melkeproduksjonsforetak vil derfor gå noe ned fra 2021-nivået. I 2020 ble det gjennomført en ekstraordinær oppkjøpsrunde for melkekvoter som følge av Stortingets vedtak om å kutte eksportsubsidiene fra 1. juli 2020. Det ble solgt 435 kvoter på til sammen 39,7 mill. liter. Oppkjøpet hadde effekt fra og med 2021.

Tall fra Landbruksdirektoratet viser at andelen av grunnkvote som inngår i produksjon på flere kvoter, enten som utleid eller i samdrift, har vært stabil rundt 37 pst. de siste ti årene. Figur 3.15 viser andel av grunnkvote som inngår i produksjon på flere kvoter i perioden 2009 til 2021. Det er i stor grad landbrukseiendommer med kvoter under 100 000 liter som bortdisponerer sin kvote, og de mellomstore og store landbrukseiendommene som produserer på flere kvoter.

Forstørr bilde

Antall jordbruksbedrifter med korn og oljevekster har gått ned fra 13 533 bedrifter i 2010 til 10 062 bedrifter i 2021. Reduksjon har i all hovedsak skjedd for bedrifter med mindre enn 500 dekar, mens bedrifter over 500 dekar har økt. Antall dekar korn eller oljevekster per bedrift økte i samme periode fra 227 dekar i 2010 til 284 dekar i 2021. I samme periode har antall jordbruksbedrifter med potetareal gått ned fra 2 795 til 1 465, mens det gjennomsnittlige potetarealet per bedrift har økt fra 47,4 dekar til 78,8 dekar. Dersom man kun tar med bedrifter med mer enn 10 dekar potetareal, har gjennomsnittarealet for bedrifter med potetproduksjon økt fra 100,7 dekar i 2010 til 145,5 dekar i 2021. Antall jordbruksbedrifter med grønnsaker på friland har gått ned fra 1 044 i 2010 til 925 i 2021, mens det gjennomsnittlige grønnsaksarealet per bedrift har økt fra 68,2 dekar til 90 dekar, eller fra 98,8 dekar til 158,8 dekar dersom man kun tar med bedrifter med mer enn 10 dekar grønnsaksareal. Antall jordbruksbedrifter med ammeku har økt fra 5 203 i 2010 til 6 101 i 2021. Den gjennomsnittlige ammekubesetningen økte fra 13,4 ammekyr i 2010 til 18,4 ammekyr i 2021, og den gjennomsnittlige sauebesetningen økte fra 62,4 sauer til 65,8 sauer per bedrift. Antall jordbruksbedrifter med sau har gått ned fra 14 779 i 2010 til 13 582 i 2021. Antall jordbruksbedrifter med purker har gått ned fra 1 460 i 2010 til 906 i 2021, mens den gjennomsnittlige besetningsstørrelsen økte fra 65,1 til 81 purker i samme periode. Antallet verpehøner per bedrift økte fra i underkant av 6 000 i 2010 til 7 500 i 2021 når bedrifter med under 500 høner ikke tas med.

3.4.5 Produktivitet

Jordbruket har hatt høy vekst i arbeidsproduktiviteten i mange år. De siste årene har den vært klart avtagende, blant annet som følge av at den lange trenden med færre bruk og lavere arbeidsforbruk har vært avtagende. Budsjettnemnda publiserte ikke oppdaterte tall for produktivitet i årets grunnlagsmateriale.

3.4.6 Overføringene til jordbruket

OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importvernet (skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris. I tillegg kommer verdien av særskilte skatte- og avgiftsordninger. Beregningene skal i prinsippet gi et totalmål for støtten til produsentene. For Norges del er jordbruksfradraget i skatteligningen et eksempel på en skatteordning som også inkluderes i beregningene. PSE-prosenten gir med andre ord en indikasjon på støttenivået. Den gir ikke grunnlag for en nøyaktig sammenligning mellom land, fordi det varierer hvor stor andel av jordbruksproduksjonen og hvilke virkemidler som er inkludert.

Netto overføringer i faste kroner var høyest i siste halvdel av 1980-årene, og har deretter hatt en nedadgående trend. Etter 2007 har det vært en viss økning i realverdien av totaloverføringene, ifølge OECD. Norge har, sammen med Sveits, Sør-Korea, Japan og Island, den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene.

Forstørr bilde

Kilde: OECD

Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har i gjennomsnitt vært i underkant av 60 de siste årene. Prosenten har variert en del fra år til år, i hovedsak pga. svingninger i verdensmarkedspriser på en rekke landbruksprodukter. Endringer i PSE-prosenten kan også skyldes endringer i det interne støttenivået og valutakurser. Nedgangen i Norges PSE-prosent i 2020 skyldes i hovedsak økende verdensmarkedspriser i beregningen av skjermingsstøtte. Tabell 3.12 gir en oversikt over PSE for Norge og sammenlignbare land.

OECDs system for støtte målt i PSE kan ikke sammenlignes direkte med WTOs inndeling av internstøtte, bl.a. fordi WTO-beregningene benytter administrerte priser og verdensmarkedspriser fra 1986–1988 til å beregne «skjermingsstøtten». WTO-beregningene angir derfor ikke et lands oppdaterte skjermingsstøtte. Når det gjelder Norges forpliktelser på internstøtte, vises det til kapittel 5.2.

CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken (negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne). Norges prosentvise CSE var i 2020 på -28 pst. I gjennomsnitt for OECD-land var CSE på -6 pst.

3.5 Miljø og klima – utvikling og rapportering

3.5.1 Utvikling innen miljø- og klimaområdet

I dette kapitlet rapporteres det på målsettingen om bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser. Det vises for øvrig til nettbasert miljø- og klimastatistikk fra Landbruksdirektoratet, miljøstatus.no, vann-nett.no og SSB.

3.5.1.1 Utvikling på miljøområdet

Norsk landbruk har lange tradisjoner for bærekraftig forvaltning som tar hensyn til miljø, kulturlandskap og biologisk mangfold. Utvikling i kunnskap og virkemidler har bidratt til at aktiviteten på mange områder er mer miljøvennlig i dag enn for 20–30 år siden. Målretting i utvikling av miljøvirkemidlene har stått sentralt.

Jordbrukets kulturlandskap er preget av både elementer fra historisk bruk og moderne drift. I innmark og utmark finnes en mosaikk av åker og eng, beitemark, tun, gjerder og andre typer natur- og kulturmiljøelementer. Jordbrukets kulturlandskap og kulturarv er et viktig fellesgode for samfunnet og har betydning for tilhørighet, tradisjon og verdiskaping. Ulike naturgitte forhold har gitt stor variasjon i produksjonsmåter og ressursutnyttelse i ulike deler av landet, med forskjellig særpregede kulturlandskap. Kulturlandskapet er i stadig endring. Norsk rødliste for arter 2021 viser at 29 pst. av truede arter i Norge er knyttet til kulturmark. Gjengroing, fremmede arter, oppdyrking og gjødsling er utfordringer for biologisk mangfold i kulturlandskapet. Plantevernmidler kan også være en trussel, særlig mot insekter. Tiltaksplan for ville pollinerende insekter, tiltaksplan for bekjempelse av fremmede arter og oppfølgingsplan for trua natur beskriver tiltakene som sektorene (herunder jordbruket) følger opp for å bedre utviklingen for natur. Jordbruket bidrar til å skjøtte og restaurere biologisk mangfold blant annet gjennom Regionalt miljøprogram, Utvalgte kulturlandskap og SMIL-ordningen, i tillegg til å holde arealer i hevd gjennom beiting og bærekraftig bruk.

For mye næringssalter er blant de tre største negative påvirkningene på våre vassdrag og kystområder. De viktigste kildene til dette er separate avløpsanlegg som ikke tilfredsstiller rensekravene, restutslipp fra kommunale avløpsanlegg og arealavrenning fra jordbruk. I tråd med vannforskriften, som implementerer EUs vanndirektiv i norsk rett, fastsetter de regionale vannforvaltningsplanene miljømål for alt vann, både elver, innsjøer, kystvann og grunnvann. De regionale vannforvaltningsplanene med tilhørende tiltaksprogram oppdateres hvert sjette år. Første planperiode (2016–2021) med vannforvaltningsplaner har gitt oss verdifull erfaring som vil være nyttig i det videre arbeid med å nå miljømål for vann i Norge. I nasjonale føringer for oppdatering av gjeldende vannforvaltningsplaner (2019) slås det fast at det er behov for forsterket innsats mot forurensning fra jordbruk for å oppnå målet om god tilstand i landbrukspåvirkede vannforekomster. Reviderte regionale vannforvaltningsplaner med tiltaksprogam for perioden (2022–2027) skal fastsettes i 2022. Landbruks- og matdepartementet delegerte i januar 2021 myndighet til statsforvalteren til å fastsette regionale krav om miljøforsvarlig drift av jordbruksareal etter jordlovens § 11. Delegeringen gir statsforvalteren mulighet til å iverksette regionale miljøkrav i særlig utsatte områder. Statsforvalterne er gjennom styringsdialogen anmodet om å vurdere dette for vannforekomster der landbrukspåvirkningen er for stor til at vanndirektivets miljømål om god tilstand nås med dagens innsats. Statsforvalteren i Oslo/Viken har sendt utkast til ny forskrift om miljøkrav i jordbruket på høring, med planlagt iverksetting i 2023. Andre statsforvaltere har så langt ikke utarbeidet forslag til regionale miljøkrav.

Ytterligere reduksjon av vannforurensning fra jordbruket (avrenning av jord, næringsstoff og plantevernmidler) er viktig. Samlet gjennomføring av ulike jordarbeidingstiltak, grasdekte arealer m.m. i kornområdene, har redusert erosjonsrisikoen på de dyrkede arealene. NIBIO2 viser til at jord- og fosfortap i et nedbørfelt påvirkes av mange faktorer som bidrar til å tilsløre effekten av jordarbeiding. Temperatur, nedbør og avrenning er viktige faktorer og særlig i forbindelse med vinterforhold kan været være avgjørende for hvor store jord- og fosfortapene blir det enkelte år. Oppsummeringen etter 25 år med overvåkingsdata i JOVA-programmet er at jord- og fosfortap varierer mye mellom år, noe som dels kan tilskrives variasjon i nedbør og temperatur og dels effekt av jordarbeiding. Utslag av jordarbeiding er størst når det er mye nedbør og stor avrenning og dermed høy risiko for jordtap. For problemstillinger med gjødsling er avrenningsmønsteret mindre preget av slike naturgitte forhold. I enkelte områder har en del foretak for mye gjødsel og lite spredeareal og/eller lagerkapasitet.

Ammoniakk (NH₃) bidrar til forsuring og overgjødsling i naturen, og er kilde til dannelse av klimagassen lystgass (N₂O) og til dannelse av små helseskadelige partikler i atmosfæren. Utslipp av ammoniakk fra jordbruket kommer særlig fra husdyrrom og lager for husdyrgjødsel, og under og etter spredning av husdyr- og mineralgjødsel. Utslippene av ammoniakk fra jordbrukssektoren har vært relativt stabile siden 1990, men har gått noe ned de siste årene. Ettersom utslipp fra øvrige sektorer har gått mer ned, står jordbruket for en økende andel av Norges samlede utslipp, på 95 pst.

Norge har gjennom Gøteborgprotokollen forpliktet seg til å begrense utslippene av ammoniakk. Forpliktelsen er også innlemmet i EØS-avtalen (Direktivet om nasjonale utslippstak for forurensninger til luft). Ifølge den reviderte Gøteborgprotokollen fra 2012 har Norge en forpliktelse fra 2020 og fremover om at de årlige utslippene av ammoniakk skal være minst 8 pst. lavere enn nivået i 2005. Dette tilsvarer et maksimalt årlig utslipp på 28 000 tonn (SSB des. 2021). For 2020 var utslippene 28 600 tonn, dvs. 600 tonn over forpliktelsen som gjelder fra 2020. Norges samlede utslipp av ammoniakk ble redusert med 6 pst. fra 2005 til 2020. Jordbrukssektorens utslipp ble i samme tidsrom redusert med 1,6 pst. Utslippene økte noe fra 2005 til 2010, men i siste tiårsperiode er ammoniakkutslippene fra jordbruket redusert med ca. 4 pst. Nedgangen kan bl.a. tilskrives forsterket virkemiddelbruk i denne perioden, etter at ajourførte utslippsberegninger avdekket at Norge lå an til å overskride utslippsforpliktelsen. De estimerte utslippene er basert på samme forholdsmessige fordeling av håndteringsmåter for gjødsel som i gjødselundersøkelsen 2018 (SSB 2020). Utslippstallene gjenspeiler dermed ikke fullt ut økende oppslutning om miljøvennlige spredemetoder etter 2018, noe som kan tilsi at faktisk utslippsnivå er noe nærmere forpliktelsesnivået. Oppslutningen om tilskudd til spredning med hhv. nedlegging og nedfelling over Regionale miljøprogram (RMP) var i 2021 730 000 dekar, en dobling fra 2018.

3.5.1.2 Utvikling innen utslipp av klimagasser fra jordbruket

All matproduksjon starter med fotosyntesen. I utgangspunktet er derfor alt jordbruk basert på omsetning av CO₂. Jordbruksaktiviteter og særlig husdyrhold er biologiske prosesser som også er opphav til utslipp og opptak av klimagasser, hovedsakelig i form av utslipp av metan (CH₄) og lystgass (N₂O). Jordbruket er den største kilden til utslipp av både metan og lystgass i Norge.

Jordbrukets utslipp av klimagasser har blitt redusert med 6,4 pst. fra 1990 til 2020. Bokførte tall for utslipp av klimagasser fra jordbrukssektoren i Norge var på 4,5 mill. tonn CO2-ekvivalenter i 2020, og utgjorde 9,1 pst. av de totale norske utslippene i 2020. De siste 10 årene har imidlertid utslippene økt med 3 pst. Målet i intensjonsavtalen med jordbrukets organisasjoner innebærer at utslippene fra jordbruket må ned med ca. 9 pst. i inneværende 10-års årsperiode. Klimagassutslippene fra jordbrukssektoren blir beregnet med metodikk i tråd med retningslinjene til FNs klimapanel (IPCC). Utslipp av metan kommer i hovedsak fra dyrenes fordøyelse og fra lagring av husdyrgjødsel. Jordbruket står for vel halvparten av de norske metanutslippene. Fra 1990 til 2020 er utslipp av metan fra jordbruket redusert med nær 7 pst. Færre storfe, som følge av økt bruk av kraftfôr og økt effektivitet i melkeproduksjonen, er blant hovedårsaker til nedgangen. De siste 10 årene har reduksjonen imidlertid avtatt og fra 2010 til 2020 er metanutslippene redusert med 1 pst. Utslipp av lystgass kommer i hovedsak fra spredning av mineral- og husdyrgjødsel. Utslippene avhenger blant annet av lokale forhold som hvordan jorda bearbeides og nedbør, og jordsmonn og hva som dyrkes, noe som gir utslippstall med stor usikkerhet. Utslippene av lystgass fra jordbruket lå i 2020 omtrent på samme nivå som i 1990, men har hatt en økning på 8 pst. i siste 10-årsperiode. Utslippene av CO₂ fra mobile kilder, som traktorer og andre maskiner, var omtrent på samme nivå som i 1990, mens CO₂-utslipp fra energibruk til stasjonære formål, som oppvarming og korntørker, er omtrent halvert siden 1990.

Delrapport fra Regnskapsgruppa som følger opp klimaavtalen

I juni 2019 inngikk staten, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag en intensjonsavtale om klimamål for jordbruket. Avtalen handler om utslippskutt og økte opptak, som samlet skal utgjøre 5 mill. tonn CO₂-ekvivalenter for perioden 2021–2030. Klimaavtalen mellom jordbruket og staten sier at utslipp av de enkelte klimagasser også skal oppgis gass for gass.

Siden Regnskapsgruppa leverte sin første rapport til jordbruksoppgjøret 2021 har gruppa gjennomført to møter høsten 2021 og to møter vinteren 2022. Møtene ble gjennomført som seminar, der framskrivinger, metoder og metodeendringer i klimagassregnskapet og grunnlag for å rapportere på effekt av tiltak var tema.

Gruppas rapport til jordbruksoppgjøret 2021 skisserte en struktur for rapportering, med både en overordnet tilnærming som omfatter hele jordbruksnæringen (top-down) og en tilnærming med utgangspunkt i enkelttiltak og aktiviteter (bottom-up tilnærming). Rapporten til jordbruksoppgjøret 2022 viser at det er jobbet videre med å utvikle et system som kan brukes til å tallfeste måloppnåelsen for klimaavtalen i forhold til referansebane og måltall. Videre er det reist spørsmål om hvordan man skal forholde seg til metodeendringer i det offisielle klimagassregnskapet, der gruppas linje er å beholde samme ambisjonsnivå for avtalen etter ny metodikk som man hadde da avtalen ble inngått. Gruppa undersøker også aktuelle løsninger og aktivitetsdata for å rapportere om gjennomføring av tiltak, med utgangspunkt i en liste over aktuelle klimatiltak i TBU jordbruk (2019) og Landbrukets klimaplan, med sikte på å kunne rapportere utslippseffekter av slike tiltak som gjennomføres.

Gruppa legger således opp til en tredelt rapportering.

1. Klimaavtalens regnskap for utslipp og opptak (årlig)

   Utarbeides årlig og vil være en sammenstilling av utslippene som bokføres i det nasjonale klimagassregnskapet, fordelt på kilder og gasser. Dette omfatter jordbruksrealterte utslipp og opptak i sektorene jordbruk, arealbruk og energibruk.

2. Gapanalyse (hvert tredje år)

   Tall fra klimaavtalens regnskap for utslipp og opptak sammenlignes med referansebanen for klimaavtalen for å si noe om hvordan det har gått til nå. Nyeste utslippsframskriving sammenlignes med referansebanen for klimaavtalen for å svare på hvordan det forventes å gå i resterende del av avtaleperioden. I 2032 gjøres en sluttrapportering der klimaavtalens regnskap for utslipp og opptak sammenlignes med referansebanen for klimaavtalen. Gapanalysen undersøker summen av utslipp omfattet av avtalen i forhold til målet om utslippsreduksjon, og skal være en tilnærming ovenfra og ned (top down).

3. Tiltaksrapportering

   Tiltaksrapporteringen skal gi informasjon om gjennomføring av tiltak og synliggjøre effekter av tiltakene ved hjelp av beregninger og/eller aktivitetsindikatorer. Det vil være behov for aktivitetsindikatorer for å kunne forklare endringer i klimagassregnskapet fra år til år og resultat i gapanalysen. Tiltaksrapporteringen gjøres første gang i 2023, deretter vurderes det hvor ofte og i hvilket omfang det skal rapporteres på hhv. tiltaksgjennomføring og effekt av tiltak. Tiltaksrapporteringen undersøker gjennomføring og effekt av tiltak, og skal være en tilnærming nedenfra og opp (bottom up).

Klimaavtalens første regnskap for utslipp og opptak leveres i mars 2023, og gapanalyse og tiltaksrapportering skal leveres høsten 2023. Fra 2023 går arbeidet i Regnskapsgruppa i større grad over i en driftsfase. I den anledning vil det være behov for å avklare roller, rutiner, ansvar og arbeidsform i systemet for rapportering.

Regnskapsgruppas arbeid omfatter også å bidra til et mest mulig dekkende utslippsregnskap, det vil si utviklingsarbeid med sikte på at regnskapet fanger opp effekten av tiltak som per i dag ikke blir fanget opp. Det er gjennomført forbedringsprosjekter innen flere områder, herunder en teknisk oppdatering av modellen som benyttes til å beregne utslipp av enterisk metan, kvalitetssikring av gjødselfaktorene for melkeku og ungdyr brukt i klimagassregnskapet og oppdatering av faktor for endring i karbonlager (stock change factor, SCF) i mineraljord.

Klimagassen metan

En stor del av utslippene fra jordbruket er den kortlevde gassen metan. Det at metan er en kortlivet klimagass, gjør at det i hovedsak er utslippene de siste tiårene som bestemmer hvor stor oppvarmingseffekten av gassen er.

For å oppnå et gitt temperaturmål kan det være nødvendig å kutte utslippene av kortlevde gasser ned til et nytt nivå, men vi trenger ikke nødvendigvis å redusere utslippene til null. Ifølge utslippsbaner i 6. hovedrapport fra FNs klimapanel må CO2-utslippene globalt kuttes med 80 prosent fra 2019 til 2040 for å nå 1,5-gradersmålet, mens metanutslippene må reduseres med 44 prosent. De globale utslippene av metan har de siste ti årene økt raskt. Norge er med på det internasjonale metan-inititativet « Global Methane Pledge», der over 100 land har gått sammen for å redusere de globale metanutslippene med 30 pst. fra 2020-nivå innen 2030.

For å rapportere samlede utslipp og opptak av klimagasser har partene til Parisavtalen blitt enige om å omregne alle klimagasser, inkludert metan, til CO₂-ekvivalenter med bruk av vektfaktoren GWP100 fra IPCCs femte hovedrapport. Retningslinjene for rapportering under Parisavtalen spesifiserer at land fra 2024 i tillegg kan bruke andre vektfaktorer for å rapportere supplementær informasjon om aggregerte utslipp og opptak. I så fall skal landene gi informasjon i sin dokumentasjon av utslippsregnskapet om verdiene brukt og hvilken av IPCCs hovedrapport de er fra. Det betyr med andre ord at man kan benytte alternative vektfaktorer i tillegg til GWP100. Tilsvarende kan gjøres i dag, men dette er spesifisert for Parisavtalen. Klimaforskere har de siste årene utviklet en ny metode, med benevningen GWP*, for å beregne oppvarmingseffekten av kortlevde klimagasser over tid. Metoden tar utgangspunkt i den etablerte vektfaktoren GWP100 for å regne om utslipp til CO₂-ekvivalenter3. Figur 3.17 viser det akkumulerte bidraget fra jordbruket til oppvarming fra 1990 til 2020. Målt i årlige utslipp i CO₂-ekvivalenter utgjør utslippet fra jordbruket om lag 9 prosent av de totale norske utslippene i perioden, metanutslipp utgjør om lag halvparten av de totale utslippene fra jordbruket. Oppvarmingsbidraget siden 1990 er om lag halvparten fordi metanutslippene har falt noe i den samme perioden, og oppvarmingseffekten av det er om lag en fjerdedel av det som framkommer beregnet med GWP100.

Forstørr bilde

Kilde: Basert på utslippsdata fra SSB

3.5.2 Rapportering innen miljø- og klimaområdet

Avlsprosjektet «Avl for klimavennlig storfe»

I jordbruksavtalen for 2017 ble det avsatt 15,5 mill. kroner til et 4-årig avlsprosjekt i regi av GENO, der GENO og samarbeidspartnere bidrar med en tilsvarende sum. Midlene skal bidra til å utrede mulighetene for å inkludere lavere metangassutslipp i avlsarbeidet på NRF mjølkekyr, samtidig som det tas hensyn til andre egenskaper som produksjon, fruktbarhet, helse og økt fôreffektivitet. Prosjektet er fortsatt i datainnsamlingsfasen, og det er derfor noe tidlig å trekke endelige konklusjoner. Foreløpige resultater virker imidlertid lovende med tanke på å kunne inkludere NRF kyr som er valgt ut på grunnlag av metanutslipp i produksjon i 2026–27.

Genetiske ressurser – Bevaringsverdige husdyrraser

Hovedkriteriene for å definere en bevaringsverdig rase går frem av Norsk genressurssenters Handlingsplan for bevaringsverdige husdyrraser 2020–2025. Figur 3.18 viser utviklingen i antall avlshunndyr for storfe fra 2011–2021. For 2021 viser tallene en økning i de bevaringsverdige husdyrrasene innen storfe, sau, hest og geit. Likevel er ingen av rasene så store at de ikke lenger kan karakteriseres som ikke truet.

Forstørr bilde

Kilde: Norsk genressurssenter

Nasjonalt program for jordhelse

Rapporten Nasjonalt program for jordhelse. Faggrunnlag og forslag til utvikling av tiltak og virkemidler for økt satsing på jordhelse (Jordprogrammet) ble utarbeidet av en arbeidsgruppe ledet av Landbruksdirektoratet og ferdigstilt til jordbruksforhandlingene 2020. Jordprogrammet beskriver status og trusler for jordhelse på norske arealer og peker på kunnskapsbehov. Til jordbruksforhandlingene 2021 utarbeidet Landbruksdirektoratet et forslag til en implementeringsplan for jordprogrammet. Forslag fra Jordprogrammet og implementeringsplanen er behandlet i jordbruksforhandlingene i 2020 og 2021. I 2020 ble det blant annet satt av forskningsmidler til å utforske bruk av fangvekster, og midler over Regionale miljøprogram (RMP) til å utbre bruk av fangvekster. I 2021 ble det bestemt at jord og jordhelse inkluderes som eget miljøtema i Nasjonalt miljøprogram i forbindelse med rulleringen av programmet, med føringer også for RMP i fylkene. I forslag til instruks for regionale miljøtilskudd har direktoratet foreslått tilskuddsordninger for å fremme tiltak for jord, som grunnlag for at fylkene innfører aktuelle tilskudd fra søknadsomgangen 2023. Gjennom behandlingen av Meld. St. 40 (2020–2021) Mål med mening – Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030 bestemte Stortinget i Innst. 218 S (2021–2022) at årlig omdisponering av dyrket jord ikke skal overstige 2 000 dekar innen 2025. Høsten 2021 ble det bestemt at Norge slutter seg til EUs store forskningsprogram Horisont Europa. I forskningsprogrammet er jord og jordhelse utpekt som tema for ett av fem samfunnsoppdrag, der det er særlig stort behov og potensiale for å forbedre utviklingen. Samfunnsoppdraget om jord og jordhelse har fellestrekk med det norske jordprogrammet, med vekt på å utvikle kunnskap og praksis i sammenheng og i samarbeid mellom kunnskapsmiljøer, myndigheter og praktisk jordbruk. Her har Norge et godt utgangspunkt og et godt grunnlag for en samstemt satsing på jord.

Arbeid med å redusere matsvinn

Mindre matsvinn vil bidra til å redusere klimagassutslipp ved at behovet for produksjon av alle typer matvarer reduseres. Norge har forpliktet seg til å følge opp FNs bærekraftsmål, herunder mål om at matsvinnet globalt skal halveres innen 2030. I 2017 ble det undertegnet en avtale om reduksjon av matsvinn mellom fem ministre, herunder landbruks- og matministeren, og en samlet matbransje. Bransjeavtalen omfatter alle ledd i verdikjeden for mat. I avtalen slutter partene seg til FNs bærekraftsmål om å halvere matsvinn innen 2030. I bransjeavtalen er myndighetene gitt ansvar for å sammenstille nasjonal statistikk om matsvinn i hovedrapporteringer for årene 2020, 2025 og 2030. Første hovedrapport ble lagt frem i desember 2021, og viser at reduksjonen i matsvinnet fra 2015 til 20204 er beregnet til å være om lag 10 pst. Landbruksdirektoratet har ansvar for å kartlegge matsvinnet fra jordbrukssektoren, og la fram sin første rapport Matsvinn i jordbrukssektoren. Kartlegging for 2020 i desember 2021. Rapporten viser at matsvinnet for alle jordbruksproduksjoner i 2020 samlet er lavt og totalt utgjør 43 883 tonn, som er 1,72 pst. samlet for alle produksjoner. Det er variasjon mellom de ulike sektorene: For kjøtt utgjorde matsvinnet 0,59 pst. av total mengde, for melk 0,14 pst. av total mengde og for egg 0,95 pst. av total mengde i 2020. For korn er det beregnet et gjennomsnitt av de siste 5 årene, der 7,14 pst. av høstet og innveid mengde matkorn er matsvinn. For grønt samlet var matsvinnet på 5,43 pst., men det er store variasjoner mellom produksjonene. Det er behov for mer målrettet kunnskap om årsaker til matsvinn og mulige tiltak i grøntsektoren, se kap. 7.4.3.

Regionale miljøprogram

Regionale miljøprogram (RMP) ble innført i 2005 for å stimulere til økt miljøinnsats i jordbruket ut over det som er mulig gjennom nasjonale ordninger. Hvert fylke har et eget miljøprogram som dekker en rekke miljøtemaer. RMP omfatter en sentral del av de mest målrettede miljøtiltakene og miljøvirkemidlene over jordbruksavtalen. Formålet er bevaring og skjøtsel av naturmangfold, kulturminner og kulturmiljøer i kulturlandskapet og å redusere forurensing til vann og luft. Det er fastsatt en nasjonal meny av tiltak som fylkene kan velge fra, basert på sine miljøutfordringer.

Gjeldende programperiode for de regionale miljøprogrammene er 2019–2022. Landbruksdirektoratet er ansvarlig for rullering av både nasjonalt miljøprogram og instruks for regionale miljøtilskudd. Statsforvalteren er ansvarlig for rullering av sine regionale miljøprogram og tilhørende forskrifter. Endringene i instruksen høres i perioden februar–april 2022 og ny instruks skal etter planen fastsettes innen 1. juli 2022.

I 2021 ble det gjennomført tiltak på drøyt halvparten av alle foretak (20 692 foretak) for 599 mill. kroner innenfor de regionale miljøprogrammene. Det er stor forskjell i oppslutning både mellom fylker og bruksstørrelse. I Viken og Innlandet gjennomføres miljøtiltak over RMP på om lag 65 pst. av alle foretak som søker produksjonstilskudd. Statistikken viser økende oppslutning om RMP med økende foretaksstørrelse. På foretak over 250 dekar gjennomfører over 70 pst. miljøtiltak over RMP, på foretak over 1000 dekar er oppslutningen 88 pst. Figur 3.19 viser den totale fordelingen av tiltak per hovedområde. De største tiltaksområdene var avrenning til vassdrag og kyst (31 pst.), kulturlandskap (25 pst.) og utslipp til luft (21 pst.).

Forstørr bilde

Kilde: Landbruksdirektoratet

Oppslutningen om tiltaket som er spesielt innrettet mot å redusere utslipp til luft, «Miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel», har økt betydelig over flere år, og alle fylker har implementert tiltaket i Regionalt miljøprogram fra 2019. Tiltaket bidrar til mindre utslipp av ammoniakk, mindre avrenning av næringsstoff til vann og gir bedre utnyttelse av husdyrgjødsel. 21 pst. av midlene gikk til dette formålet i 2021, og tiltaket ble gjennomført på drøyt 2,2 mill. dekar, en økning på om lag 1 mill. dekar fra 2018, jf. figur 3.20.

I jordbruksoppgjøret 2020 ble det bestemt at klimarådgiving skulle innlemmes som et tiltak i de regionale miljøprogrammene (RMP), gjeldende fra søknadsomgangen 2021. Landbruksdirektoratet fikk i oppdrag å utrede hvordan tilskuddsordningen kunne utformes. Utredningen ble ferdigstilt i desember 2020. På bakgrunn av utredningen fastsatte jordbruksavtalepartene tilskuddsordningen for en treårig prøveperiode, og ordningen ble tilgjengelig i RMP i juni 2021.

Tidsvinduet for å søke klimarådgiving var derfor relativt kort i 2021 og sammenfalt med en travel tid for mange bønder. Fra juni og til søknadsfristen 15. oktober søkte 296 bønder om tilskudd til klimarådgiving. Det forventes at flere bønder vil søke om klimarådgiving i kommende søknadsomganger. I prosessen med å innføre tiltaket har det være god kommunikasjon med NLR.

Alle som oppfyller kravene, kan få godkjenning som klimarådgiver. Per i dag er det 196 klimarådgivere med godkjente rådgivningsopplegg. Alle godkjente rådgivere er så langt fra NLR og TINE.

Forstørr bilde

Kilde: Landbruksdirektoratet

Det er stor variasjon i prioriteringer av tiltak mellom de ulike fylkene, jf. figur 3.21 Fylker med stor andel korndyrking bruker en betydelig andel av midlene til tiltak for å redusere erosjon og næringsstoffavrenning til vann og vassdrag, mens de øvrige fylkene særlig vektlegger tiltak som hindrer gjengroing og ivaretar verdifulle kulturlandskap og naturtyper. Den ulike prioriteringen av tiltak mellom fylker er i tråd med intensjonen for ordningen.

Forstørr bilde

Kilde: Landbruksdirektoratet

3.5.2.1 Rapportering på miljøvirkemidler i Landbrukets utviklingsfond

Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL)

Formålet med Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) er å ivareta natur- og kulturminneverdiene i kulturlandskapet, samt redusere forurensingen fra jordbruket. Ordningen skal gi mer målrettet innsats med utgangspunkt i lokale behov, utfordringer og målsettinger.

Ordningen forvaltes av kommunene og totalt ble det i 2021 innvilget 173,1 mill. kroner til 2 820 prosjekter. Om lag 56 pst. av midlene ble i 2021 innvilget til tiltak for å fremme verdier i kulturlandskap, kulturmiljøer og biologisk mangfold, mens 44 pst. av midlene gikk til tiltak for å redusere forurensing til vann, jf. figur 3.22.

En stadig større andel av midlene går til utbedring av hydrotekniske tiltak og andre tiltak for redusert forurensning. Dette kan forklares med behov for tilpasning til et endret klima og oppfølging av vannforvaltningsplaner. Det er de siste årene øremerket midler til utbedring av hydrotekniske anlegg i planeringsområdene, dvs. i kornområdene rundt Oslofjorden og i Trøndelag. Dette har gitt en betydelig økning i oppslutningen, både i antall anlegg oppgradert og innvilget tilskudd. Som følge av store behov for å vedlikeholde hydrotekniske anlegg i enkelte områder, og sentrale føringer om at disse tiltakene skal prioriteres, er det flere kommuner som i liten grad innvilger tilskudd til kulturlandskapstiltak over SMIL-ordningen.

Forstørr bilde

Kilde: Landbruksdirektoratet

Drenering

Godt drenert jord gir bedre utnyttelse av næringsstoffer, reduserer faren for jordpakking og reduserer faren for lystgassutslipp. Samlet sett er det vurdert at drenering av dårlig drenerte arealer reduserer risiko for lystgassutslipp på mineraljord. På organisk jord øker klimagassutslippene etter drenering, hovedsakelig på grunn av økte CO2-utslipp5. God drenering bedrer også muligheten for produksjon og innhøsting i perioder med ekstremvær. Gjennomføring av drenering skal ta hensyn til effekter for naturmangfold og automatisk fredede kulturminner. Tilskudd til drenering er berettiget for drenering av tidligere grøftet jord, og planert areal som ikke tidligere er grøftet.

Det var 1 891 foretak som fikk innvilget tilskudd til drenering i 2021, og det ble innvilget tilskudd for om lag 70 mill. kroner. Dette er en klar reduksjon fra 2020 da det ble gitt tilskudd på ca. 97 mill. kroner. Av 70 mill. kroner i tilskudd brukes 48 mill. kroner til systematisk drenering, ca. 5 mill. kroner til profilering og omgraving og ca. 17 mill. kroner til usystematisk drenering og avskjæringsgrøfter. Basert på tilskuddsdata ble i underkant 54 000 daa drenert i 2021. Etter at tilskudd til drenering ble gjeninnført, har dreneringsaktiviteten økt betydelig, men med årlige variasjoner. Satsøkningen i 2017 medførte en umiddelbar og betydelig økning i oppslutning til ordningen, men denne utviklingen har de siste årene gått en del tilbake. Om lag 80 prosent av tilskuddsmidlene går til drenering på eget/eid areal, og om lag 20 prosent på leid areal.

Det anslås at ca. 388 000 dekar jordbruksareal er drenert med støtte fra ordningen siden den ble innført i 2013.

Levering av husdyrgjødsel til biogassanlegg

Forskrift om tilskudd for levering av husdyrgjødsel til biogassanlegg trådte i kraft 1.1.2015. Ved å bruke husdyrgjødsel og matavfall til biogassproduksjon, bidrar man til reduserte utslipp av klimagasser fra jordbruket, samtidig som det produseres klimavennlig biogass som kan komme til erstatning for fossile drivstoff.

For søknadsomgangen 2022 har Landbruksdirektoratet mottatt 48 søknader om tilskudd, med en samlet anslått tilskuddsutbetaling på 10,3 mill. kroner. Dette er en økning på 7 søknader og 29 pst. i søknadsomfang fra 2021. Av søkerne har 40 levert husdyrgjødsel til eksterne anlegg, av disse leverte 33 til Greve Biogassanlegg i Vestfold og Telemark, og 7 til andre anlegg. De resterende 8 søkerne har brukt husdyrgjødselen til biogassproduksjon i eget anlegg. Det er foreløpig relativt få biogassanlegg som tar imot husdyrgjødsel, og dette er en av de største hindringene for at ordningen ikke har større omfang. Koronasituasjonen har medført forsinkelse i planlegging og bygging av nye anlegg. Tilskuddssatsen har vært økt flere ganger siden oppstarten og sist i jordbruksoppgjøret 2020, da satsen ble økt til 100 kroner per tonn husdyrgjødsel fra 2021. Det ble presisert i jordbruksoppgjøret 2020 at ordningen er å betrakte som en ordinær ordning.

Tilskudd til tiltak i beiteområder og organisert beitebruk

Tilskudd til felles investeringer til tiltak i beiteområder og driftstilskudd til organiserte beitelag har som mål å fremme bruk av beiteressursene i utmarka, vedlikehold av kulturlandskap og redusere tap av dyr på utmarksbeite. Støtte til investeringer kan ses i sammenheng med midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak mot rovviltskader over Klima- og miljødepartementet sitt budsjett, der dette er relevant. Avsetningen for 2021 var 23 mill. kroner, hvorav 5 mill. kroner ble øremerket CWD-tiltak. Rammen for CWD-tiltak ble ytterligere økt med 3,5 mill. kroner i revidert nasjonalbudsjett. Interessen for ny teknologi er stor, og det er et betydelig økende antall søknader om støtte generelt og spesielt knyttet til Nofence.

Det ble i tillegg utbetalt 33,9 mill. kroner i driftstilskudd fra RMP til 750 godkjente beitelag som omfattet om lag ¾ av totalt antall sau og 1/3 av totalt antall storfe som ble sluppet på utmarksbeite. Kartfestede data fra ordningen er grunnlaget for Informasjonssystem for beitebruk i utmark (IBU). IBU driftes av NIBIO og gir statistikk og grunnlag for rådgivning til næring og forvaltning om utmarksbeite, herunder om effekter av rovviltforvaltningen. Kartet viser hovedtrekk i beitedyrenes bruk av områdene.

Klima- og miljøprogrammet

Klima- og miljøprogrammet skal bidra til å oppnå landbrukspolitikkens målsettinger på klima- og miljøområdet gjennom utredninger og informasjonstiltak som raskt kan formidles til landbruket. Den totale rammen for 2022 på 28,2 mill. kroner ble høsten 2021 fordelt med 7 mill. kroner til fylkesvise tiltak og 20,1 mill. kroner til sentrale tiltak. Av de nasjonale midlene ble 4 mill. kroner øremerket arbeid i regnskapsgruppen for klimaavtalen mellom staten og organisasjonene i jordbruket og utredninger om vannmiljøtiltak og biokull. Midler til nasjonale tiltak lyses ut etter retningslinjer som er avklart i møte med avtalepartene i jordbruksoppgjøret. Det ble innvilget støtte til nasjonale tiltak til 14 prosjekter innen fagområdene klimatilpasning, klimagassutslipp, jord, forurensing og kulturlandskap/biomangfold. Antallet søknader var for 2022 godt fordelt mellom kategoriene, med et noe større søknadsbeløp innen jord. Betydelig søknadsmengde til de nasjonale midlene medfører at det må gjøres strenge prioriteringer og gis avslag på et stort antall relevante og gode prosjektsøknader. De regionale midlene lyses ut med utgangspunkt i samme retningslinjer, men med noen regionale tilpasninger. Fylkenes rapportering viser at midlene i hovedsak går til aktiviteter som retter seg direkte mot bønder. I 2021 var det en overvekt av regionale prosjekter knyttet til klimagassutslipp. Et stort antall av søknadene som det gis støtte til er relatert til utfordringer med gjødsling, karbonbinding, avrenning fra ulike typer produksjoner, samt forberedelser til bruk av klimakalkulatoren. Tilskudd til informasjonstiltak som blant annet møter, markdager og utarbeidelse av informasjonsmateriell er viktig hos mange fylker, hvor kommuner og NLR har en sentral rolle i gjennomføringen.

I jordbruksoppgjøret 2021 ble det bestemt at det skulle avsettes midler over Klima- og miljøprogrammet til to utredninger som omtales under.

Barrierer og muligheter for gjennomføring av vannmiljøtiltak

NIBIO fikk oppdraget og har utarbeidet rapporten6 «Barrierer og muligheter for gjennomføring av vannmiljøtiltak» (Skaalsveen m.fl. 2022). Utredningen bekrefter tidligere undersøkelser om at motivasjon for og barrierer mot gjennomføring av vannmiljøtiltak er avhengig av økonomiske konsekvenser, agronomisk/praktisk gjennomførbarhet, vannmiljøeffekt og erfaring med tiltaket. Gårdbrukere som er mest positive til vannmiljøtiltak, har klart å integrere tiltakene som en del av produksjonssystemet og driften, og de planlegger vannmiljøtiltakene som en del av våronnforberedelsene. Gårdbrukerne som driver grøntproduksjon og radkulturer oppgir at det er store økonomiske barrierer for å gjennomføre vannmiljøtiltak, da avkastningen i kroner per dekar er større enn for korn- og grasproduksjon. Tiltak som tar areal ut av produksjon er spesielt upopulært. Liten kunnskap om effekt av tiltakene er også en avgjørende barriere. En del gårdbrukere oppgir at en av de største barrierene for å gjennomføre tiltak var den demotiverende effekten av utslipp fra punktutslipp fra andre sektorer. Gårdbrukerne i denne undersøkelsen etterlyser mer kunnskap om effekten av avrenningstiltak på avlinger og vannmiljøet, spesielt når det gjelder fangvekster og fangdammer. Det er ønskelig med kunnskap fra feltforsøk i realistisk skala/omfang, som tar hensyn til effekter av lokalt klima, jordtype, topografi og produksjon.

Effekt av biokull i planteproduksjon, gjødsellager og husdyrproduksjon

Rapporten7 fra NIBIO i samarbeid med Green House AS har levert en litteraturgjennomgang som gir en oversikt over kunnskapsstatus om bruk av biokull i planteproduksjon, gjødsel og/eller jordforbedringsprodukter og husdyrproduksjon. Utredningen gir et godt overblikk over kunnskapsstatus og muligheter for bruk av biokull i Norge. Utredningen trekker frem viktige funn angående biokull i planteproduksjon, gjødsellager og husdyrproduksjon. Når det gjelder planteproduksjon trekkes det frem at det ved tilførsel av ubehandlet biokull til jordbruksareal i Norge, er funn av en beskjeden positiv effekt på jordkvalitet, men at det ikke er vist noen direkte avlingsøkning. Bruk av biokull som tilførsel i husdyrgjødsel/ biorest har varierende resultater, med funn av reduserte utslipp av NH₃ og CH₄ ved tilførsel av biokull som flytende dekke i gjødsellageret, men økte utslipp dersom biokullet bunnfaller. Ved bruk av biokull i kompostering er det funnet en bedring i komposteringsprosessen, samt en reduksjon i N₂O og CH₄ utslipp, spesielt ved tidlig tilførsel av biokull. Biokull er ikke en vanlig brukt tilsetning ved kompostering i dag og bruksområdet bør undersøkes nærmere. Praktisk utprøving av biokull i husdyrhold viser noen fordeler som inkluder redusert forekomst av diaré i smågris, redusert lukt og dødelighet, men man har så langt ikke funnet klare positive effekter for mjølkeku. Flere forsøk anbefales for å utvide datagrunnlaget. Det er ikke funnet noen effekt på reduserte klimagassutslipp fra husdyr som følge av tilsetning av biokull i dyrefor.

I Klimakur 2030 er bruk av biokull satt i kategori <500 kroner per tonn lagret CO₂. Denne utredningen tar for seg potensialet for biokullbruk i Norge fra et økonomisk perspektiv, og trekker frem at med dagens markedspris er kostnaden for innkjøp av biokull >8 000 kroner per tonn biokull, ekvivalent til 2 700 kroner per tonn CO₂. Dermed er biokull som karbonlagringstiltak med dagens marked og muligheter antatt å være langt dyrere enn først presentert via Klimakur 2030. Det anses likevel som et tiltak som relativt enkelt kan øke karbonlagringen i jordbrukssektoren.

Da de identifiserte positive agronomiske effektene av tilførsel av biokull i matjord, i alle fall så langt, er små eller fraværende, vil det være behov for økonomisk stimulans for at bønder skal ta i bruk tiltaket. Utredningen tydeliggjør også at det fortsatt er områder der det trengs mer forskning for å kunne komme med sterke anbefalinger om bruk.

Utvalgte kulturlandskap i jordbruket og verdensarvområdene Vegaøyan og Vestnorsk fjordlandskap

Ordningen Utvalgte kulturlandskap i jordbruket ble etablert i 2009 med 20 områder der ulike skjøtselstiltak ble finansiert med midler over jordbruksavtalen og Klima- og miljødepartementets (KLD) budsjett. I behandlingen av Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet ba Stortinget om at ordningen skulle utvides innen 2020. Antall områder teller 46. Til sammen var det satt av 38,0 mill. kroner til ordningen i 2021, med 15,5 mill. kroner over jordbruksavtalen og 22,5 mill. kroner over budsjettet til Klima- og miljødepartementet. Direktoratene ble gitt i oppdrag å vurdere mulighetene for å utvide antall områder ytterligere innenfor dagens økonomiske ramme. På bakgrunn av deres anbefaling er det besluttet å utvide antall områder med tre områder i 2022 og to områder i 2023.

De utpekte områdene representerer variasjoner av kulturlandskap i jordbruket med store verdier knyttet til biologisk mangfold, kulturminner og kulturmiljøer over hele landet. Aktiv landbruksproduksjon er viktig for gjennomføring av satsingen. Ordningen er evaluert og anses som vellykket og med god måloppnåelse.

Midlene til verdensarvområdene Vegaøyan og Vestnorsk Fjordlandskap over jordbruksavtalen er 7,5 mill. kroner i 2021. Det er også bevilget 10,6 mill. kroner over KLDs budsjett rettet mot ulike forvaltnings- og skjøtselstiltak i disse verdensarvområdene. I begge verdensarvområdene har midlene vært viktige for grunneiere og drivere, for å sikre at arealer holdes i hevd og blir skjøttet. Utover disse midlene bidrar også KLD med om lag 11,4 mill. kroner til Verdensarvområdene som blant annet omfatter informasjonsarbeid og tilretteleggingstiltak for å ivareta forpliktelsene gjennom Verdensarvkonvensjonen.

Ordningene Utvalgte kulturlandskap og Verdensarvsatsingen er slått sammen til en ordning og forvaltes av kommunene fra 2020. Figur 3.23 viser fordelingen av midler til utvalgte kulturlandskap i jordbruket i 2021, inkl. midlene over KLDs budsjett.

Forstørr bilde

Kilde: Landbruksdirektoratet

Handlingsplan for bærekraftig bruk av plantevernmidler

Ny handlingsplan for bærekraftig bruk av plantevernmidler ble fastsatt i 2021. Handlingsplanen gjelder perioden 2021–2025, og er en revidert utgave av planen som gjaldt i perioden 2016–2020.

Handlingsplanen redegjør for status på området og fastsetter mål og tiltak for å redusere avhengighet av plantevernmidler, og for å redusere risiko for negative virkninger av bruken av plantevernmidler på helse og miljø. Risikoindikatorene viser at det har vært forholdsvis små endringer for helse- og miljørisiko i forrige handlingsplanperiode (2016–2020). Statusrapporten viser at det er flere utfordringer på plantevernmiddelområdet.

For 2021 var det avsatt 12 mill. kroner til å følge opp handlingsplanen. Referansegruppen har gitt overordnede føringer for hvilke temaer som skulle prioriteres i 2021. Temaene omfattet blant annet integrert plantevern, holdningsskapende arbeid og informasjon, kunnskap om plantevernmidler under norske forhold og kunnskap om helserisiko ved bruk av plantevernmidler. Landbruksdirektoratet vurderte søknadene i samarbeid med Mattilsynet og tildelte midler til 20 prosjekter. For 2022 er det avsatt 12 mill. kroner til å følge opp den nye handlingsplanen.

3.5.3 Økologisk jordbruk

Satsingen på økologisk jordbruk følger av Nasjonal strategi for økologisk jordbruk fra 2018. Målet for økologisk jordbruk er å stimulere til økologisk produksjon som er etterspurt i markedet. Oppfølgingen av strategien gjøres blant annet i de årlige jordbruksforhandlingene. I 2021 ble det utbetalt 124,2 mill. kroner i direkte tilskudd til økologisk primærproduksjon. Dette var en økning på 6 mill. kroner fra 2020.

3.5.3.1 Areal – og produksjonsutvikling

Figur 3.24 viser utvikling i økologisk drevet areal og areal under omlegging (karensareal), samt økologisk jordbruksareal og karensareal som prosent av totalt jordbruksareal i drift 1995–2021. Andelen foretak med økologisk produksjon har holdt seg relativt stabil på 5 pst. de siste årene. I 2021 var det i underkant av 2000 jordbruksbedrifter med økologisk drift. 418 600 daa jordbruksareal ble drevet økologisk i 2021, tilsvarende om lag 4,2 pst. av det totale jordbruksarealet medregnet karensareal er andelen 4,6 pst. Det økologiske kornarealet økte for tredje år på rad i 2021, mens det var en liten nedgang i arealene til frukt, bær og grønnsaker. Produksjonen av økologisk melk gikk ned 3,1 pst. til 48,1 mill. liter i 2021. Anvendelsesgraden har gått ned med 2,9 prosentpoeng til 54,5 pst. i 2021.

Forstørr bilde

Kilde: SSB

Den samlede produksjonen av økologisk kjøtt av storfe, gris og sau og lam, økte med 2 pst. i 2021 sammenlignet med året før. Økologisk slakt fra fjørfe økte med 9 pst. i 2021. Tabell 3.13 viser andel økologisk areal av totalt jordbruksareal for noen land i Europa.

3.5.3.2 Markedsutvikling

Omsetning av økologiske frukt, grønnsaker og poteter

Landbruksdirektoratets statistikk for omsetningen av økologiske poteter, grønnsaker og frukt er basert på data fra et utvalg grossister, og justert for å ta høyde for omsetning til forbrukermarkedet. Omsetning til industribedrifter og deler av serveringsmarkedet er ikke inkludert. Tallene er omregnet til tonn. Omsetningen av norske økologiske frukt, grønnsaker og poteter økte med 1 pst. i 2021 sammenlignet med 2020. Omsetningen av poteter gikk ned med ytterligere 26 pst. etter flere år med nedgang. Av rotvekstene er omsetningen av gulrot størst, men har stagnert. Omsetningen øker for andre rotvekster. For de fleste grønnsakprodukter er andelen økologisk av total omsetning liten, men det varierer mye fra produkt til produkt. De største økologiske kulturene, der over 20 pst. av total omsetning er økologisk, er urter i veksthus, ruccola, pastinakk, rødbeter og stilkselleri. Omsetningen av økologisk eple og plomme var mindre enn etterspørselen, til tross for et godt fruktår i 2021, og den økologiske andelen av totalt omsatte mengder utgjorde hhv. 0,6 pst. for eple og 4,7 pst. for plomme.

Omsetning i forbrukermarkeder

Landbruksdirektoratet publiserte fram til 2018 tall for omsetning av økologiske varer i dagligvarehandelen. Etter dette har Landbruksdirektoratet jobbet med å få på plass et nytt datagrunnlag. Til rapporten Produksjon av økologiske jordbruksvarer. Rapport for 2021, har Landbruksdirektoratet innhentet tall fra dagligvarekjedene og bearbeidet dem selv. Disse tallene er derfor ikke sammenliknbare med tall fra før 2019.

Omsetningen av økologiske landbruksvarer i dagligvarehandelen i 2021 var på 2,9 mrd. kroner. Dette er en nedgang på 2 pst. fra året før, men en økning på 14 pst. sammenliknet med 2019. De to siste årene kan ikke betraktes som «normale» år for omsetningen av dagligvarer, grunnet koronapandemien som medførte stengte serveringssteder, begrensinger og tiltak, og økt salg av varer gjennom dagligvarehandelen. De største varekategoriene i dagligvarehandelen er tørrvarer, meieriprodukter, fersk frukt og grønt og drikkevarer. Figur 3.25 viser salg av økologiske varer i dagligvarehandelen i mill. kroner, fordelt på varekategorier, 2019–2021.

Forstørr bilde

Kilde: Landbruksdirektoratet etter opplysninger fra aktørene

Med unntak av storhusholdning, har alle salgskanaler Landbruksdirektoratet har registrert samme eller høyere omsetning av økologiske varer enn de hadde før pandemien. Storhusholdningsmarkedet har fortsatt 80 mill. kroner lavere omsetning i 2021 sammenliknet med 2019-nivået. Bondens marked hadde et kraftig fall i omsetningen fra 2019 til 2020, men er tilbake på samme nivå i 2021 som i 2019. Omsetning gjennom spesialbutikker økte med 20 pst. fra 2019 til 2020, og er på samme nivå i 2021 som i 2020. I 2021 var det nok et rekordår for omsetningen av økologiske drikkevarer hos Vinmonopolet, der omsetningen økte med 17 pst. sammenliknet med 2020.

3.5.3.3 Utviklingsmidler

For 2021 ble det avsatt 34 mill. kroner til utviklingstiltak innen økologisk landbruk. Landbruksdirektoratet ga tilskudd til totalt 24 utviklingsprosjekter i hele verdikjeden. Prosjektene skal bidra til å løse flaskehalser i hele verdikjeden for økologisk mat.

En del av midlene ble tildelt videreføring av særskilte satsinger innen veiledning og rekruttering av økologiske produsenter, og tiltak rettet mot produktutvikling og økologisk mat i storhusholdninger. Prosjekter som omhandler temaer og problemstillinger knyttet til regelverk innen økologisk landbruk ble prioritert som følge av ny EU-forordning.

I tillegg ble det satt av 2 mill. kroner over bevilgningen til Stiftelsen Norsk Mat til forbrukerrettet informasjonsarbeid om økologiske produksjonsformer og produkter.

3.5.3.4 Utredning om rammevilkårene for verdikjeden for økologisk melk

Landbruksdirektoratet fikk i jordbruksoppgjøret 2021 i oppdrag å foreta en helhetlig gjennomgang av rammevilkårene for den norske verdikjeden for økologisk melk. Det ble opprettet en referansegruppe med deltakere fra avtalepartene. I tillegg har Landbruksdirektoratet involvert relevante fagmiljøer og markedsaktører på ulike måter i prosjektet. I rapporten har Landbruksdirektoratet beskrevet verdikjeden, for økologisk melk, beskrevet flaskehalser i ulike deler av verdikjeden og vurdert behov for endringer. Landbruksdirektoratet finner at økonomi er den viktigste flaskehalsen i primærproduksjonen. I foredlingsleddet er det kostnaden ved lav anvendelsesgrad som særlig er en flaskehals for utvikling av verdikjeden. Verken i distribusjonsleddet eller hos dagligvarehandelen, eller aktører i storhusholdningsmarkedet, er det noen flaskehalser av betydning knyttet til økologisk produksjon.

Landbruksdirektoratet har vurdert flere tiltak, men kommer ikke med noen klar anbefaling. Tiltak som er vurdert er blant annet å øke satsene for tilskudd til økologisk husdyrhold og å innføre et pristilskudd for økologisk melk.

3.5.4 Andre politikkområder

3.5.4.1 Rådgiving og kunnskapsformidling i hele landet

For å bidra til god agronomi og økt kompetanse i landbruksnæringen, er det viktig at kunnskap og forskningsresultater er lett tilgjengelig for næringsutøverne.

Norsk Landbruksrådgiving (NLR) driver faglig utvikling og uavhengig og lokalt tilpasset rådgivning i landbruket i hele landet. NLR består av ti regionale, økonomisk og juridisk selvstendige, rådgivingsenheter, og en felles serviceenhet (NLR Sentralenheten). Til sammen har enhetene omtrent 24 000 medlemmer og 330 ansatte fordelt på nærmere 100 kontorer. NLR har virksomhet innen hovedproduksjonene grovfôr, korn, frukt og bær, grønnsaker, potet, veksthus, og fagområdene HMS, landbruksbygg, økonomi, jordprøvetaking og gjødslingsplan, jord og hydroteknikk, maskinteknikk og presisjonslandbruk, økologisk landbruk, kulturlandskap, klimarådgiving og fornybar energi. NLR er en viktig kunnskapsprodusent for jordbruket. I tillegg til rådgiving arrangerer NLR kurs, samlinger og fagdager med ulike tema innen ulike fagområder de har ansvaret for, og samarbeider med relevante fagmiljø og aktører. I 2021 skrev NLR 583 fagartikler der 175 var basert på egne forsøk og 408 på litteraturstudier.

For 2021 ble det satt av 98 mill. kroner til Norsk Landbruksrådgiving. Av disse midlene ble 34,2 mill. kroner overført direkte til regionene som et såkalt rammetilskudd, og sikrer drift i regionene. I tillegg ble det satt av egne midler til kunnskapsutvikling i regionene, som er utbetalt på bakgrunn av gjennomførte feltforsøk, markdager og fagartikler. De resterende midlene, 63,8 mill. kroner, benyttes av NLR Sentralenheten. Av disse har en del midler gått til felleskostnader for regionene, slik som kjøp av bedriftshelsetjenester i forbindelse med HMS-avtaler, felles IT-kostnader, utvikling av fellesnettseder og intranett. Midlene finansierer også lønn til fagkoordinatorene i NLR (ni ansatte fagkoordinatorer og en prosjektleder) og midler til rådgiving og kunnskapsoppbygging innen fagområdene HMS, landbruksbygg, økonomi, maskinteknisk rådgiving og økologisk landbruk. Figur 3.26 synliggjør den prosentvise fordelingen av støtten på de ovenfornevnte områdene.

Forstørr bilde

Kilde: Norsk Landbruksrådgiving

I tillegg til de 98 mill. kronene, ble det over jordbruksavtalen avsatt 4 mill. kroner til videreføring av mentorordningen som en nasjonal ordning forvaltet av NLR. Videre gjør NLR et viktig arbeid for produsenter som driver, eller ønsker å legge om til, økologisk produksjon. Siden 2019 har NLR hatt en utvidet rolle med å utvikle og koordinere faglige nettverk innen økologisk produksjon for frukt og bær, grønnsaker, veksthus og potet, melk og kjøtt og korn, og fra 2020 var også arbeid med jord og jordkultur en del av dette. For 2021 var dette utviklingsarbeidet finansiert over ordningen utviklingstiltak innen økologisk landbruk.

3.5.4.2 Gjennomgang av støtten som gis til Norsk Landbruksrådgiving over jordbruksavtalen

I jordbruksoppgjøret 2021 ble det bestemt at støtten til NLR over jordbruksavtalen skulle gjennomgås, og at grenseganger mellom NLRs rådgivningstilbud og øvrige rådgivningstilbud i næringen, kriterier for støtte og rapporteringskriterier fremover i tid skulle vurderes. Overlapp mellom grunnbevilgningen til NLR og prosjektstøtte de mottar over andre ordninger, og om det er behov for endringer i innretning av støtten skulle også vurderes. Landbruksdirektoratet fikk i oppdrag å gjennomføre gjennomgangen. Det ble satt ned en referansegruppe bestående av avtalepartene som kom med innspill til arbeidet. Landbruksdirektoratet har hatt dialog med NLR underveis i arbeidet, og har også fått innspill til arbeidet fra Statsforvalterne. Landbruksdirektoratet leverte rapporten Gjennomgang av støtten som gis til Norsk Landbruksrådgiving over jordbruksavtalen 15. februar 2022.

Landbruksdirektoratet finner at NLR har en sentral rolle i det norske landbruket ved å gi bønder og gartnere nødvendig og lokalt tilpasset rådgiving, og å drive kunnskapsformidling. NLR er viktig som førstelinjetjeneste for å nå ut med ny og nødvendig kunnskap. Landbruksdirektoratet mener NLRs arbeid bør videreføres, men at støtten fra det offentlige bør målrettes bedre, i tråd med det avtalepartene ønsker å oppnå med støtten.

Landbruksdirektoratet finner at det gis prosjektstøtte til de samme fagområdene som gis over grunnbevilgningen, men mener at dette er lite problematisk, så lenge det er rutiner på plass som hindrer dobbeltfinansiering. De finner videre at det er lite overlapp mellom NLRs og øvrige aktørers rådgivingsaktivitet. Det er størst grad av overlapp mellom byggteknisk rådgiving, økonomirådgiving og advokat- og regnskapstjenester. Landbruksdirektoratet mener samtidig at det er behov for at det offentlige går inn og støtter hoveddelen av fagområdene som grunnbevilgningen hittil har gått til å dekke.

Landbruksdirektoratets vurdering er at NLRs 10 regionale enheter er å betrakte som 10 selvstendig juridiske og økonomiske enheter. Dagens praksis med å tildele tilskuddet til NLR Sentralenheten, som så fordeler tilskuddet videre til de regionale enhetene, er forvaltningsmessig utfordrende sett opp mot Statens økonomireglement. Videre er samarbeidet mellom enhetene svært varierende, og det er krevende å foreta nødvendige prioriteringer ut fra et helhetsperspektiv, fordi store deler av tilskuddet forvaltes regionalt uten nærmere instruks gjennom nasjonalt forpliktende samarbeid enhetene imellom, eller fra NLRs sentralenhet.

Landbruksdirektoratet kommer også med en rekke anbefalinger som kan bidra til mer målrettet virkemiddelbruk. Landbruksdirektoratet mener det er behov for å tydeliggjøre formålet med tilskuddet, bl.a. når det gjelder å presisere hva som menes med «likeverdig rådgivningstilbud i hele landet». Det blir videre pekt på at det er behov for å gjøre endringer i innretningen av støtten, slik at den blir brukt mer effektivt og målrettet. Det er videre behov for å utarbeide nye tildelingskriterier, eller en ny fordelingsnøkkel, som bestemmer hvor mye hver regional enhet får utbetalt, og som i større grad baserer seg på objektive kriterier. Landbruksdirektoratet anbefaler også at det blir gitt tydeligere krav til rapportering slik at det er mulig å følge bruken av midlene og forstå hva midlene har blitt brukt til. Landbruksdirektoratet anbefaler også at det bør gjennomføres en brukerundersøkelse av NLRs rådgivningsvirksomhet, som kan gi avtalepartene et bedre beslutningsgrunnlag for hvilke fagområder som skal støttes med disse midlene, for å bedre kunne si om NLR er organisert på en måte som løser oppgavene mest mulig målrettet og effektivt, og for å få bedre kunnskap om kvalitet på rådgiving, tilgang på kompetanse, fagområder der det oppleves som spesielt viktig at NLR er til stede.