7 Kontaktlege i spesialisthelsetenesta

7.1 Forslag i høyringsnotatet publisert 24. oktober 2014

Høyringsnotatet som blei publisert 24. oktober 2014, inneheldt forslag til nye reglar i spesialisthelsetjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven om oppnemning av kontaktlege i spesialisthelsetenesta. Departementet foreslo både ei plikt for helseføretaket til å oppnemne kontaktlege og ein rett for den aktuelle pasientgruppa til å få oppnemnt kontaktlege. Både plikta og retten blei foreslått avgrensa til å gjelde for pasientar med alvorleg sjukdom, skade eller liding, og som har behov for behandling eller oppfølging frå spesialisthelsetenesta i ein viss tidsperiode («av en viss varighet»). Det blei presisert at kontaktlegen bør ha tre primæroppgåver: vere tilgjengeleg for pasienten, gi informasjon til pasienten og ha ei rolle i behandlingsteamet rundt pasienten.

Departementet foreslo at det blir sett som vilkår at den som blir peikt ut til kontaktlege, må vere involvert i behandlinga eller oppfølginga av pasienten.Vidare blei det foreslått at den ansvarlege leiaren for avdelinga eller eininga snarast råd etter at det er vurdert at pasienten har rett til kontaktlege, seinast ved innlegginga eller ei poliklinisk undersøking eller behandling, skal peike ut kven som skal vere kontaktlege. Pasienten skal så snart som råd få vite kven som er hans eller hennar kontaktlege, og skal samtidig få orientering om dei oppgåvene og det ansvaret kontaktlegen har.

For pasientar i det psykiske helsevernet og rusmiddelavhengige som får tverrfagleg spesialisert behandling, foreslo departementet at anna helsepersonell kan peikast ut i staden for kontaktlege «dersom det er mest hensiktsmessig ut fra den behandling eller oppfølging som skal gis».

Ei presisering av at kontaktlegen bør vere den faste medisinskfaglege kontakten til pasienten, blei teken inn i forslaget til ny § 2-5 c i spesialisthelsetjenesteloven. I tillegg blei det foreslått at helseføretaket må vurdere om kontaktlegen òg bør peikast ut som informasjonsansvarleg etter helsepersonelloven § 10 og journalansvarleg etter helsepersonelloven § 39.

7.2 Høyringsinstansane sitt syn

7.2.1 Generelt

Eit fleirtal av høyringsinstansane er positive til innføring av ei kontaktlegeordning, men mange har kritiske merknader. Pasient- og brukarorganisasjonane støttar i hovudsak forslaget. Det same gjeld dei kommunane som har uttalt seg. Pasient- og brukaromboda har gitt ei felles fråsegn og stiller seg positive til at lovgivaren ønskjer å gi alvorleg sjuke pasientar betre oppfølging og kontinuitet i behandlinga. Helseføretaka har delte meiningar om dei ulike punkta i forslaget. Fleire høyringsinstansar viser til tidlegare erfaringar med pasientansvarleg lege. Det gjeld mellom andre Den Norske Legeforening, som meiner at eigarlinja bør brukast til å gjennomføre ulike forsøk med følgjeforsking, og at lovfesting bør vente til ein har funne ein velfungerande nasjonal modell. Norsk Psykologforening meiner at forslaget ikkje gir svar på dei utfordringane det pretenderer å løyse, og at det derfor bør trekkjast. Lørenskog kommune uttalte:

«Tiltaket med innføring av kontaktlege oppfattes som overveiende positivt for alle parter. Det vil bedre samhandling og kvalitet. Det vil medføre økt forutsigbarhet, trygghet og bedre informasjon til pasientene. Samarbeidet mellom sykehus, fastlege og kommune kan bli bedre med kontaktlegeordning. Det kan oppleves mer tilfredsstillende for sykehuslegen som lettere kan svare mer utfyllende på spørsmål og kan følge «sine» pasienter over tid.

Utfordringen kan bli å kombinere kontaktlegeordningen med turnus- og vaktordninger for legene, timelister på poliklinikkene og arbeidsbelastningen for den enkelte sykehuslege. Det vil trolig kreve omlegging av rutiner på sykehusene, og det er mulig det trengs mer legeressurser som igjen kan gi økte utgifter. Den totale konsekvensen av forslaget i forhold til dette, og hvordan det i praksis kan være gjennomførbart, kan best vurderes av spesialisthelsetjenesten.»

Det blir gjort nærmare greie for høyringsinstansane sitt syn nedanfor.

7.2.2 Plikt til å oppnemne og rett til å få oppnemnt kontaktlege

Forslaget om å lovfeste retten til å få oppnemnt og plikta til å oppnemne kontaktlege får i hovudsak støtte av høyringsinstansane, men fleire meiner at vilkåra for kven som skal ha rett til kontaktlege, må bli tydelegare. Fleire meiner òg at andre pasientgrupper enn dei som er nemnde i høyringsnotatet, bør vere omfatta, og at ønske frå og opplevinga til den enkelte pasienten som hovudregel, og ikkje berre unntaksvis, bør tilleggjast vekt. Andre viser til at talet på pasientar som vil få rett til kontaktlege, kan bli svært høgt.

Helsedirektoratet uttalte:

«Av forslag til lovtekst fremgår at det er et vilkår at pasienten har en alvorlig sykdom, skade eller lidelse. Dersom pasienter som ikke objektivt kan sies å falle inn under dette vilkåret, i unntakstilfeller også skal ha rett på kontaktlege, bør det fremgå av loven i og med at dette skal være en rettighet for pasienten.

Etter direktoratets vurdering er vilkårene for å få oppnevnt en kontaktlege slik de er omtalt i høringsnotatet, noe skjønnsmessige og vage. Dette vil kunne medføre at ordningen blir krevende å administrere siden det må legges mer arbeid i avgjørelsen av om pasienten skal eller ikke skal få oppnevnt kontaktlege. Alvorlighetsgrad kan være vanskelig å beskrive på en måte som sikrer at alle pasienter med behov omfattes. Direktoratet vil i tillegg bemerke at langvarig kontaktbehov er i seg selv en grunn til å få kontaktlege.

Ved å legge vekt på subjektive forhold kan det åpne for forskjellsbehandling da pasientens fremstillingsevne kan være avgjørende for om han eller hun får oppnevnt en kontaktlege. Direktoratet støtter vektlegging av subjektive forhold, men det bør gå tydelig frem at pasientens uttrykte behov for kontaktlege skal vektlegges i vurderingen. Dersom sykehuset er i tvil om en pasient skal få oppnevnt kontaktlege så bør det oppnevnes kontaktlege, da ordningen helt klart vil være et gode for pasienten. Dersom ordningen ikke fortolkes for innskrenkende vil også antall klager reduseres.

Det fremgår at terskelen for å oppnevne kontaktlege til barn som er i kontakt med spesialisthelsetjenesten bør være lav. Dette støtter direktoratet da det er viktig både av hensyn til barnet og foreldrene. Det er slik direktoratet leser høringsnotatet ikke krav om at barnet må ha en sykdom, skade eller lidelse som er alvorlig for å få oppnevnt kontaktlege – og direktoratet er enig i dette. Etter direktoratets vurdering bør det også fremgå av lovteksten at terskelen for å oppnevne kontaktlege for barn som er i kontakt med spesialisthelsetjenesten skal være lav.

Kravet til «en viss varighet» er i høringsnotatet definert som behov for behandling over et tidsrom på mer enn 3–4 dager, mens krav til oppfølging over en viss tid forstås som at det som hovedregel må være behov for mer enn én oppfølgende poliklinisk konsultasjon. Det påpekes samtidig at gjennomsnittlig liggetid på sykehus nå er 4 dager i somatikken, og at 3–4 dagers innleggelse ofte fører til behov for kontaktlege. Også her er det behov for en presisering i lovbestemmelsen, alternativt klare retningslinjer til loven. Pasienten bør få kontaktlege så snart det er klart at pasienten har rett til dette. Det er uheldig dersom pasienter som har en slik rett, må vente i 3–4 dager.»

Statens helsetilsyn uttalte:

«I høringsnotatet beskrives at rettighetsspørsmålet skal avgjøres ut fra en objektiv vurdering, samtidig som det åpnes for å ta hensyn til pasientens opplevelse av alvorligheten. Etter vår vurdering blir ikke beskrivelsen i bestemmelsen om hvem som skal ha en rettighet presis nok og forslaget vil derfor kunne gi spesialisthelsetjenesten betydelige praktiske utfordringer.

Som eksempler på pasienter som vil falle utenfor gruppen, angis i høringsnotatet pasienter med ukomplisert akutt hjerteinfarkt og ukompliserte ortopediske inngrep. Vi mener at disse eksemplene ikke treffer helt da både pasienter med ukomplisert hjerteinfarkt og ortopediske inngrep vanligvis vil måtte følges opp poliklinisk etter oppholdet i spesialisthelsetjenesten. I tillegg vil både hjerteinfarkt og ortopediske inngrep kunne oppleves som alvorlige tilstander for pasientene.»

7.2.3 Oppnemning og utpeiking av kontaktlege

I høyringsnotatet blei det foreslått at den ansvarlege avdelingsleiaren eller einingsleiaren skal peike ut kven som skal vere kontaktlege for pasienten, så snart som råd etter at det er vurdert at pasienten har rett til kontaktlege, seinast ved innlegging eller poliklinisk undersøking. Statens helsetilsyn foreslår at det blir klargjort om det er formålstenleg å leggje ansvaret for utpeiking av kontaktlege til avdelingsleiaren eller einingsleiaren, og om det er praktisk mogleg å leggje tidspunktet for tildeling seinast til innleggingstidspunktet.

Helse Vest RHF meiner at forslaget bør går ut på at det er spesialisthelsetenesta som skal oppnemne kontaktlege, og ikkje helseføretaket. Dette er grunngitt med at det er ulike måtar å organisere tenestene på, og at reglane ikkje må utelate at også private helseinstitusjonar med avtale kan ha plikt til å oppnemne kontaktlege. Vidare uttalte Helse Vest RHF:

«Helse Vest merkar seg at ein i lova har bestemt kven i organisasjonen som skal peike ut kontaktlege, men det blir ikkje peikt på kven som skal vurdera retten til kontaktlege. Helse Vest er av den oppfatning at lovteksten ikkje treng å gi føringar på korleis arbeidet skal orgniserast, men peike på at begge oppgåver ligg til spesialisthelsetenesta, eventuelt at institusjonen skal peike ut kven i organisasjonen som er ansvarleg for begge oppgåvene.»

7.2.4 Ansvar og oppgåver for kontaktlegen

Mange høyringsinstansar meiner at rolla til kontaktlegen ikkje er tydeleg nok, slik det er gjort greie for denne rolla i høyringsnotatet, og at rolla må bli tydelegare, særleg i forhold til koordinatoren, men òg i forhold til den behandlingsansvarlege legen og forløpskoordinatoren for pakkeforløp for kreft. Særleg helseføretaka er opptekne av dette, men også pasient- og brukaromboda, brukarutval og fleire. Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttalte at dei primæroppgåvene som er tiltenkt kontaktlegen, allereie er godt tekne omsyn til i den lovgivinga vi har i dag.

Pasient og brukaromboda uttalte:

«Ombudene finner situasjonen uklar når det gjelder forholdet mellom kontaktlege, koordinator etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a og forløpskoordinator etter retningslinjene for pakkeforløp kreft. Vi stiller spørsmål ved om pasienten i disse tilfellene er tenkt å ha to koordinatorer og en kontaktlege å forholde seg til. Ansvarsforholdet mellom disse tre bør i så fall avklares nærmere, da ansvarsuklarheter er et risikomoment i forhold til pasientsikkerhet. Vi stiller også spørsmål ved om dette vil være til det beste for pasienten eller om det vil føre til ytterligere uklarhet.»

Norsk Pasientforening uttalte:

«Vi legger (…) til grunn at kontaktlegeordningen er ment å komme i tillegg til koordinatorordningen. Arbeidet med pakkeforløp kreft (Hdir IS-2246), som skal danne basis for alle pasientforløp, synliggjør betydningen av teamarbeid og etter vårt syn behovet for en fast medisinskfaglig kontakt.

NP er imidlertid av den oppfatning at kontaktlege bør være behandlingsansvarlig lege, og det bør derfor hete behandlingsansvarlig lege. Det vil bevisstgjøre legen på det ansvaret man har overfor pasienten og det vil tydeliggjøre for pasienten hvem som er pasientens kontaktpunkt/behandlingsansvarlig i sykehuset.»

Helse Sør-Aust RHF uttalte:

«Den primære utfordringen med forslaget om kontaktlege, er at det blir definert for mange, dels overlappende og uklare roller som både pasienter og helsepersonell må forholde seg til. Gitt at man tidligere har forsøkt å oppnå mye av det samme gjennom først innføring av pasientansvarlig lege og deretter en koordinatorfunksjon, må en kontaktlegeordning tydeliggjøres før en eventuell innføring. Ettersom kriteriene for hvem sykehuset plikter å oppnevne en koordinator til og hvem som har rett til en kontaktlege er lite presisert, forsterkes dette behovet.

Hva som er kontaktlegens oppgaver og ansvar fremgår ikke av selve lovforslaget og er lite beskrevet i høringsnotatet. Etter vårt syn er det nødvendig at dette fremgår av lov/forskrift. Dette er også viktig for at ordningen skal fungere sammen med koordinatorordningen. Det må være klart hvem som har ansvar for hva, av henholdsvis koordinator og kontaktlege. Det er også viktig å avklare kontaktlege i forhold til eksempelvis informasjonsansvarlig, behandlingsansvarlig lege og fastlegens rolle.

Det er krevende å finne gode argumenter for å skille kontaktlege fra behandlingsansvarlig lege (som har det medisinskfaglige ansvaret). Et slikt skille vil kunne føre til utfordrende situasjoner hvor ansvaret for totalbehandlingen; der kommunikasjon/informasjon også inngår, lett kan pulveriseres.

Det er anført at kreftpasienter er en gruppe som i de fleste tilfeller vil komme inn under ordningen. Kontaktlegerollen må derfor også sammenholdes med rollen som «forløpskoordinatorer» for kreft som ble innført fra januar 2015. Dette er en ordning som ikke er hjemlet i lover eller forskrifter, men som har mange likheter med koordinatorordningen som beskrevet over, men da begrenset til å gjelde for kreftpasienter og definerte kreftdiagnoser/ pakkeforløp. Forløpskoordinator skal sikre sammenhengende aktiviteter i hele forløpet, inkludert koordinerte legetjenester.

Etter vår oppfatning er det grunn til å stille spørsmål ved om alle pasienter vil kunne forstå og forholde seg til skillet mellom kontaktlege, koordinatorer/kontaktperson og andre roller med dels lik karakter og hva som er rettigheter hjemlet i lover eller ikke. Det er ikke åpenbart at pasienter vil oppleve at skillet mellom praktiske spørsmål og medisinske spørsmål er fornuftig og lett å forstå. Pasienter har løpende behov for informasjon om sin situasjon, ledsaget av spørsmål om hva som deretter skal skje og hvem som skal gjøre hva. Innføring av en rolle som medfører at slike sentrale spørsmål ikke kan besvares samlet og av samme person kan være uheldig. (…)

Her er det mange roller og oppgaver som blir overlappende og kan føre til uklarheter i ansvarsforhold også for helsepersonell. I det praktiske liv er det også et spørsmål om det er mulig og ønskelig å skille mellom disse rollene. Særlig gjelder dette i mindre helseforetak og sykehus og i forhold til prinsippet om at pasienter ønsker å ha færrest mulig personer å forholde seg til. «

Sørlandet Sjukehus HF uttalte:

«Det gjøres et skille mellom praktisk ansvar (koordinator) i oppfølgingen av pasienten og medisinsk faglig kontakt (kontaktlege). Dette kan være et positivt, og riktig skille, som igjen kan sikre at ressurser benyttes mer hensiktsmessig. Det forutsetter at man klarer å få til klare ansvarsforhold slik at man unngår gråsoneproblematikk.»

Helse Bergen HF uttalte:

«Helse Bergen ser at ei arbeidsdeling mellom koordinator og kontaktlege vil gjere arbeidsoppgåva til kontaktlegen meir overkommeleg. Fagmiljøet er likevel bekymra for om det kan være ein risiko for at ei ansvarsdeling mellom kontaktlege og koordinator fører til at informasjonen til pasienten blir lite koordinert.»

7.2.5 Rett til å klage

Det blei presisert i høyringsnotatet at forslaget om å lovfeste retten for enkelte pasientar til å få oppnemnt kontaktlege, inneber at pasientane òg får rett til å klage til Fylkesmannen etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2 første ledd første punktum. Høyringsinstansane har delte meiningar om dette. Fleire viser til faren for at det blir mange klagesaker.

Norsk Psykologforening støttar departementet sitt forslag til klageordning og den avgrensinga det blir lagt opp til når det gjeld pasienten sitt høve til å klage på kven som er utpeikt til å ha rolla som kontaktlege/kontaktpsykolog.

Norsk Pasientforening uttalte:

«Med den behandlingstiden og kapasiteten fylkesmennene har i dag vil klageordningen etter pasientrettighetsloven bli illusorisk. Behovet for en kontaktlege vil for mange alvorlig syke og deres pårørende vare akutt og i noen tilfeller i en begrenset periode.

Det foreslåes derfor innført en lignende klageordning som den man har når det gjelder tvangsmedisinering i psykiatrien, med korte frister for klagebehandlingen i sykehuset og hos fylkesmennene.»

Helse Sør-Aust RHF uttalte:

«Vi ser her et potensial for for mange klagesaker. Den klageadgangen det legges opp til i høringsnotatet tilsier mer byråkrati og administrasjon for ledere (…). Dette harmonerer ikke med målet om mindre administrasjon og avbyråkratisering av det offenlige.»

Helsedirektoratet uttalte:

«Ordningen med kontaktlege er et klart gode for pasientene. Direktoratet vil påpeke betydningen av at pasienter som er i kontakt med spesialisthelsetjenesten (henvist, innlagt) blir informert om at de har blitt vurdert/vil bli vurdert i henhold til denne rettigheten og pasienten vil få resultatet av vurderingen så raskt som mulig. Dette gir klagemulighet tidlig i pasientforløpet.

I fastlegeordningen har pasienter rett til å bytte fastlege og det kan reises spørsmål ved om pasienten også skal få en rett til å bytte kontaktlege. Direktoratet mener i likhet med departementet at det bør være sykehuset/helseforetaket som bestemmer hvem som skal oppnevnes som kontaktlege for en pasient, og pasienten kan følgelig ikke velge hvilken lege vedkommende ønsker skal være kontaktlege. Dersom en pasient ønsker å bytte, mener direktoratet det eventuelt må vurderes individuelt av avdelingens ledelse hvor det tas hensyn både til pasient og ressurs- og kompetansetilgang. Direktoratet er enig med departementet i at valg av kontaktlege, ikke skal være en rettighet for pasienten.

Det følger av lovforslaget at legen som oppnevnes må være involvert i behandlingen eller oppfølgingen av pasienten. Dersom lovens krav ikke blir fulgt, er direktoratet enig i at pasienten må kunne klage på det, slik det foreslås i høringsnotatet.»

7.2.6 Forslaget om at anna helsepersonell kan utnemnast i staden for kontaktlege for tenester i det psykiske helsevernet og ved tverrfagleg spesialisert behandling for rusmiddelavhengige

For tenester innanfor det psykiske helsevernet og ved tverrfagleg spesialisert behandling for rusmiddelavhengige blei det i høyringsnotatet foreslått at anna helsepersonell kan peikast ut i staden for kontaktlege, dersom det er mest formålstenleg ut frå den behandlinga eller oppfølging ein skal gi. Høyringsinstansane har delte meiningar om dette. Klinikk for psykisk helse ved Sørlandet sjukehus HF støttar forslaget og ser på det som ein føresetnad for at lovforslaget kan støttast. Sjukehuset Østfold HF «støtter de forslag som er lagt fram og særlig at det er åpnet for at funksjonen som «kontaktlege» innenfor psykisk helsevern og TSB er profesjonsnøytral». Divisjon Psykisk Helsevern ved St. Olavs Hospital HF støttar at reguleringa blir gjord profesjonsnøytral innanfor psykisk helsevern. Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon støttar forslaget under tvil og uttalte:

«Rusbehandling er en tverrfaglig spesialisthelsetjeneste med et sosialt og helsemessig perspektiv. Det og fortsatt sikre det tverrfaglige er hovedgrunnen til at Fagrådet støtter unntaksbestemmelsen. Derfor kan flere yrkesgrupper være kontaktperson for pasienten i spesialisthelsetjenesten. Helseperspektivet har siden 2004 fått større plass og flere ansatte med helseutdanning. Ny legespesialitet innenfor Rusmedisin fra 2015 tilsier en ny giv og flere leger. Det kan imidlertid være vanskelig å skille koordinator og kontaktperson innenfor TSB når kontaktperson ikke er lege selv om høringsnotatet prøver å forklare dette.

Alle institusjoner i TSB har legetjenester men det er ofte annet personell som har større kunnskap om pasientens situasjon og behandling enn legen. Legetjenestene innenfor TSB er økende men i mange institusjoner er det ofte kun en eller to leger. I noen tilfeller vil legen allikevel kunne være kontaktperson for en eller flere pasienter der det er naturlig, men det skjer etter en vurdering i hvert enkelt tilfelle.»

Norsk Pasientforening (NP) og Den Norske Legeforening støttar ikkje forslaget. NP uttalte:

«Disse pasientgruppene har akkurat de samme behov for informasjon, tilgjengelighet og kontinuitet som pasientene i somatikken. NP mener prinsipielt at det er uheldig at man gjennom forslaget bidrar til at disse pasientgruppene skal behandles annerledes enn andre pasienter. Dette er pasienter med de samme behov for medisinskfaglig kontakt og kontinuitet i behandlingen. I dette tilfellet kan vi heller ikke se gode faglige grunner for et slikt skille. Vår erfaring er at disse pasientene og deres pårørendes behov er de samme som for de somatiske pasientene. Vi er overbevist om at for eksempel suicidale pasienter og deres pårørende vil ha de samme behov for kontinuitet, tilgjengelighet og informasjon fra en medisinskfaglig kontakt. Vi tror ønsket om å få ned antall selvmord i psykiatrien har større mulighet for å lykkes dersom også disse pasientene får kontaktlege.

Pasienter med rusproblemer (særlig) og/eller psykiske problemer har ofte somatiske plager i tillegg. De er derfor dobbelt utsatt/sårbare og de bør derfor ha en behandlingsansvarlig lege/kontaktlege.»

Pasient- og brukaromboda er ikkje einig i at reguleringa på rus- og psykiatriområdet bør vere profesjonsnøytral, men er einig i at det kan gjerast unntak for psykolog. Norsk Psykologforening tilrår at forslaget blir utforma slik at rolla som kontaktansvarleg på desse områda blir avgrensa til helsepersonell som er autorisert som lege eller psykolog, og foreininga uttalte:

«På området psykisk helsevern/rus har psykologer i Norge et selvstendig behandlingsansvar på linje med legene, og Norsk psykologforening er enige i at det på dette området ikke er hensiktsmessig å begrense kontaktansvaret til personell med autorisasjon som lege.

Imidlertid vil Norsk psykologforening påpeke det paradoksale i å kreve lege som ansvarlig i somatikken, mens det ser ut til at departementet ikke stiller samme krav til utdanning/kompetanse for å ha ansvaret i psykisk helse. En slik forskjellsbehandling av psykisk helsepasientene fremstår ulogisk og ikke faglig fundert.

Dersom bestemmelsen gjøres fullt ut profesjonsnøytral innen området psykisk helsevern og rus, vil rollen som kontaktansvarlig ikke skille seg fra koordinatorrollen. Selv om både sosionomer og sykepleiere har viktige oppgaver i tverrfaglige behandlingsopplegg innen psykisk helsevern og rus, legger Norsk psykologforening til grunn at begrunnelsen for innføring av en ordning med kontaktlege/kontaktpsykolog nettopp er å sikre høy faglig kompetanse hos vedkommende som pasienter/pårørende skal ha kontakt med.»

7.3 Vurderingar og forslag frå departementet

7.3.1 Generelt

Fleirtalet av høyringsinstansane støttar innføring av ei kontaktlegeordning i spesialisthelsetenesta, jf. punkt 7.2.1. Departementet held på denne bakgrunn fast på hovudtrekka i forslaget. Departementet har merkt seg at mange har kritiske merknader til dei ulike punkta i forslaget. Dette blir omtalt og vurdert nærmare nedanfor.

7.3.2 Rett til å få oppnemnt og plikt til å oppnemne kontaktlege

Det går fram av punkt 7.2.2 at forslaget om å lovfeste ei plikt til å oppnemne og rett til å få oppnemnt kontaktlege i hovudsak får støtte av høyringsinstansane. Det er delte meiningar om kva for krav og kor strenge krav ein skal stille til når plikta og retten skal gjelde. Etter departementet si vurdering er det korkje mogleg eller formålstenleg å regulere i detalj i lovteksten kva for pasientgrupper forslaget skal omfatte. Pasient- og brukerrettighetsloven er prega av skjønnsmessige vilkår for når dei ulike rettane gjeld, og etter departementet si vurdering er det ikkje til å unngå at også vilkåra for rett til kontaktlege blir skjønnsmessige. Forslaget baserer seg på at det må gjerast ei heilskapsvurdering i kvart enkelt tilfelle.

Departementet held fast på at både plikta og retten blir avgrensa til «pasienter som har alvorlig sykdom, skade eller lidelse, og som har behov for behandling eller oppfølging av spesialisthelsetjenesten av en viss varighet». Forslaget inneber at både kravet til kor alvorleg tilstanden er, og kravet til behandling eller oppfølging i ein viss tidsperiode, må vere oppfylte for at vilkåra skal vere tilfredsstilte.

Som det blei peikt på i høyringsnotatet, bør spørsmålet om tilstanden er alvorleg, som utgangspunkt avgjerast ut frå ei objektiv fagleg vurdering, og det må leggjast vekt på om tilstanden vil føre til risiko for alvorleg funksjonsnedsetjing eller invaliditet, tap av viktige kroppsfunksjonar eller sansar eller eventuelt risiko for tidleg død. Vidare bør det leggjast vekt både på fysiske og psykiske følgjer av tilstanden. Det må òg leggjast vekt på om pasienten i tillegg har annan sjukdom, skade eller liding. Etter ei totalvurdering kan det føre til at pasienten sin tilstand må reknast som alvorleg.

I høyringsnotatet blei det uttalt:

«(…) det kan ikkje utelukkast at i unntakstilfelle bør det leggjast vekt på opplevinga til den enkelte pasienten. Somme pasientar kan til dømes ut frå eiga forhistorie eller i eigen erfaringsbakgrunn ha ei sterk oppleving av at tilstanden er alvorleg, og det kan i somme tilfelle vere grunn til å leggje vekt på dette.»

Enkelte høyringsinstansar meiner at det som hovudregel, og ikkje berre unntaksvis, bør leggjast vekt på den enkelte pasienten sine ønske og opplevingar. Etter departementet si vurdering er det fare for at ein slik regel vil føre til stor variasjon i praksis for når retten og plikta til å oppnemne kontaktlege blir oppfatta som oppfylt. Departementet vil derfor halde fast ved vurderinga i høyringsnotatet om at utgangspunktet for når retten og plikta for å få oppnemnt kontaktlege skal gjelde, må vere ei objektiv, fagleg vurdering.

Det går fram av punkt 7.2.2 at Helsedirektoratet meiner at det bør gå fram av lovteksten at terskelen for å oppnemne kontaktlege for barn som er i kontakt med spesialisthelsetenesta, skal vere låg. Statens helsetilsyn har uttalt: «Dersom det er tenkt at det skal tas særlig hensyn til barn ved rettighetsvurderingen, bør dette etter vår vurdering komme frem direkte av lovteksten eller av forskrift.» Etter departementet si vurdering er det ikkje nødvendig eller formålstenleg å presisere i lovteksten at terskelen for å oppnemne kontaktlege eller kontaktpsykolog til barn som er i kontakt med spesialisthelsetenesta, skal vere låg. Departementet held fast ved at omsynet til både barnet og foreldra tilseier at terskelen for barn bør vere låg, og viser til at ein i alle høve må gjere ei heilskapsvurdering i kvart enkelt tilfelle. Som det blei peikt på i høyringsnotatet, vil barn som er sjuke, vere i ein særleg sårbar situasjon, og eit godt forhold til ein kontaktlege eller kontaktpsykolog er derfor ekstra viktig. Ein kontaktlege eller kontaktpsykolog som kan gi barnet og foreldra god informasjon om kva som skal skje i forløpet, kan vere med på å skape tryggleik for barnet og foreldra. Det kan igjen vere med på å gjere foreldra betre rusta til å ta seg av barnet på ein god måte.

Som det blei peikt på i høyringsnotatet, bør kravet om behov for behandling «av en viss varighet» som hovudregel omfatte tilfelle der det er behov for behandling over eit tidsrom på meir enn 3–4 dagar. Krav om behov for oppfølging «av en viss varighet» skal forståast slik at det som hovudregel omfattar tilfelle der det er behov for meir enn ein enkelt avtale om oppfølging, til dømes meir enn ein oppfølgjande poliklinisk konsultasjon. «Oppfølging» skal forståast slik at det omfattar meir enn det som kan reknast som «behandling». Det er ikkje mogleg å setje klare grenser for alle tilfelle. Spesialisthelsetenesta må i kvart enkelt tilfelle vurdere kor lenge pasienten har behov for å vere innlagd på sjukehuset og behov for oppfølging frå spesialisthelsetenesta etterpå.

Departementet er einig i at det er behov for meir rettleiing om korleis krava i forslaget til lovtekst skal bli forstått. Departementet vil derfor be Helsedirektoratet om å utarbeide ein rettleiar i samarbeid med helseføretaka og utvalde fagmiljø. Rettleiaren kan setje opp nærmare kriterium for kva typar pasientar ordninga skal gjelde for.

7.3.3 Oppnemning og utpeiking av kontaktlege

Det går fram av punkt 7.2.3 at Helse Vest RHF meiner at spesialisthelsetenesta bør ha ansvar for å oppnemne kontaktlege, og ikkje helseføretaket, slik det blei foreslått i høyringsnotatet. Helse Vest RHF har vist til at det er ulike måtar å organisere tenestene på, og at reglane ikkje må utelukke at også private helseinstitusjonar med avtale kan ha plikt til å utnemne kontaktlege. Departementet finn det ikkje formålstenleg å påleggje alle private helseinstitusjonar med avtale å oppnemne kontaktlege, men meiner at det enkelte regionale helseføretaket må vurdere dette i samband med inngåing av den enkelte avtalen.

Etter dette held departementet fast på forslaget om at det enkelte helseføretaket bør ha ansvaret for å oppnemne kontaktlege. Departementet viser òg til at spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 b seier at den koordinerande eininga i det enkelte helseføretaket har det overordna ansvaret for oppnemning, opplæring og rettleiing av koordinator, jf. nærmare om dette i punkta 4.3.2, 6.2.3 og 6.3.3.

I høyringsnotatet blei det òg foreslått at avdelingsleiaren eller einingsleiaren skal peike ut kven som skal vere kontaktlege for pasienten. Statens helsetilsyn har foreslått at det blir klargjort om dette er formålstenleg, jf. også fråsegn frå Helse Vest RHF om dette. Departementet finn etter ei ny vurdering at spørsmålet om kva person som skal peike ut kontaktlegen, ikkje bør lovregulerast. Forslaget til ny § 2-5 c andre ledd i spesialisthelsetjenesteloven er derfor endra, slik at det går fram at helseføretaket skal peike ut kven som skal vere kontaktlege for pasienten. Dette inneber at helseføretaket skal stå fritt til å bestemme kven som i praksis skal utpeike kontaktlegen, og kva for rutinar som skal følgjast.

Fleire høyringsinstansar er kritiske til forslaget i høyringsnotatet om at kontaktlegen skal peikast ut seinast ved innlegging eller poliklinisk undersøking. Det blir vist til at dette i praksis kan vere vanskeleg eller umogleg å oppfylle. Departementet har forståing for innvendingane. Det kan vere vanskeleg å oppnemne kontaktlege ved akuttinnleggingar og i helgar og på heilagdagar, då det ofte berre er vaktpersonell til stades. Departementet foreslår på denne bakgrunn at tidspunktet for tildeling av kontaktlege blir sett til «så snart som mulig etter at det er vurdert at pasienten har rett til kontaktlege, senest første virkedag etter innleggelse eller poliklinisk undersøkelse».

7.3.4 Ansvar og oppgåver for kontaktlegen

I høyringsnotatet foreslo departementet at kontaktlegen skulle vere den faste medisinskfaglege kontakten til pasienten. Ei presisering av dette var teken inn i forslaget til ny § 2-5 c tredje ledd første punktum i spesialisthelsetjenesteloven. Departementet oppfattar fråsegnene frå høyringsinstansane slik at eit fleirtal støttar dette forslaget, og held fast ved det.

Som peikt på i høyringsnotatet, kan ein ikkje vente at kontaktlegen sjølv skal kunne svare på alle medisinskfaglege spørsmål, men vedkomande skal ha ansvar for å innhente informasjon og eventuelt formidle kontakt med andre, slik at pasienten får svar eller eventuelt blir undersøkt i andre delar av spesialisthelsetenesta.

Spesialisthelsetenesta skal sørgje for koordinering av tenestene ved sjukehusinnlegging/dagbehandling og vidare oppfølging i spesialisthelsetenesta, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-2, der det går fram at ein skal gi den enkelte pasienten eit heilskapleg og koordinert tenestetilbod. Spesialisthelsetenesta skal sikre gode pasientforløp, at pasienten får god informasjon om forløpet, og at han eller ho får undersøking og behandling til rett tid.

I høyringsnotatet foreslo departementet at det skulle gå fram av lovteksten at helseføretaket må vurdere om kontaktlegen òg bør peikast ut som informasjonsansvarleg etter helsepersonelloven § 10 og journalansvarleg etter helsepersonelloven § 39. Dette var foreslått presisert i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 c tredje ledd andre punktum. Etter helsepersonelloven § 10 skal den som yter helse- og omsorgstenester, gi informasjon til den som har krav på det etter pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 til 3-4. Av desse føresegnene går det fram kva type informasjon pasienten skal ha, når dei næraste pårørande skal ha informasjon, og kven som skal ha informasjon når pasienten er mindreårig. I ein helseinstitusjon er det den helseinstitusjonen peiker ut, som skal gi slik informasjon.

Departementet uttalte i høyringsnotatet:

«Ofte vil det vere naturleg at kontaktlegen også har rolla som informasjonsansvarleg overfor pasienten og eventuelt dei pårørande. Det vil likevel vere opp til helseinstitusjonen å ta stilling til om kontaktlegen eller ein annan, til dømes ein koordinator dersom det er oppnemnt ein slik, bør peikast ut som informasjonsansvarleg. Det må vurderast konkret i det enkelte tilfellet kva som vil vere mest tenleg ut frå det enkelte forløpet, kor lenge behandlinga varer m.m. Det same gjeld spørsmålet om kven som skal ha overordna ansvar for pasientjournalen etter helsepersonelloven § 39. I denne føresegna er det presisert at det i helseinstitusjonar skal peikast ut ein person som skal ha det overordna ansvaret for den enkelte journalen, og som òg skal ta stilling til kva for opplysningar som skal stå i pasientjournalen.»

Departementet understrekar at forslaget inneber at det vil vere opp til helseføretaket å ta stilling til om kontaktlegen også bør vere informasjonsansvarleg og journalansvarleg. I vurderinga må det leggjast vekt på kva som i det enkelte tilfellet vil vere mest formålstenleg for å sikre kontinuitet i pasientforløpet. Spørsmålet om kven som skal påleggjast ansvar etter helsepersonelloven §§ 10 og 39, bør etter departementet si meining ikkje regulerast i lova. Dette bør vurderast av det enkelte helseføretaket ut frå lokale forhold og kva som vil vere best for pasienten i kvart enkelt tilfelle. På denne bakgrunn held departementet fast ved forslaget om at helseføretaket må vurdere om kontaktlegen òg bør peikast ut som informasjonsansvarleg etter helsepersonelloven § 10 og journalansvarleg etter helsepersonelloven § 39.

Departementet foreslo eit krav om at den som blir peikt ut til kontaktlege, må vere involvert i behandlinga eller oppfølginga av pasienten. Dette blei foreslått presisert i ny § 2-5 c første ledd andre punktum i spesialisthelsetjenesteloven. Departementet uttalte:

«Forslaget inneber at den som blir peikt ut, må vere ein del av det teamet som behandlar pasienten. Vedkomande treng ikkje å ha eit hovudansvar for behandlinga, men må ha ei aktiv rolle i behandling eller oppfølginga av pasienten.»

Fleire høyringsinstansar meiner at kontaktlegen bør vere «behandlingsansvarleg lege», jf. punkt 7.2.4. Etter departementet si vurdering bør spørsmålet om kven som skal ha hovudansvaret for behandlinga av pasienten, ikkje lovregulerast. Helsepersonelloven har i dag ingen føresegner om dette. Omgrepet «behandlingsansvarleg lege» er ikkje brukt i helselovgivinga, men blir ofte brukt i praksis. Omgrepet blei òg brukt i tidlegare forskrift om pasientansvarleg lege m.m., som blei oppheva i januar 2013.

Departementet meiner at det bør vere opp til det enkelte helseføretaket å vurdere om den som blir oppnemnd som kontaktlege, òg bør ha hovudansvaret for behandlinga av pasienten/vere behandlingsansvarleg lege. Departementet vil understreke at helseføretaket står fritt til å bestemme dette, under føresetnad av at kravet i helsepersonelloven § 4 om fagleg forsvarleg yrkesutøving er oppfylt. Etter denne føresegna er helsepersonell pålagt å «utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig». Departementet legg til grunn at det i mange tilfelle er mest naturleg og ein fordel for pasienten at kontaktlegen også har hovudansvaret for behandlinga av pasienten, men meiner at helseføretaka ikkje bør påleggjast å velje ei slik ordning. På denne bakgrunn held departementet fast ved forslaget om at kontaktlegen må vere involvert i behandlinga eller oppfølginga av pasienten.

Departementet held fast ved det som blei sagt i høyringsnotatet:

«Kontaktlegen bør vere den i spesialisthelsetenesta som fastlegen eller andre i den kommunale helse- og omsorgstenesta kan kontakte dersom det er behov for medisinskfagleg samarbeid og rettleiing, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 6-3, som pålegg helsepersonell rettleiingsplikt overfor den kommunale helse- og omsorgstenesta. Kontaktlegen bør òg ta kontakt med fastlegen til pasienten dersom det er behov for dialog eller samarbeid mellom kontaktlegen og fastlegen.

Sjukehuset må sikre at kontaktlegen får tilstrekkeleg løpande kontakt med pasienten. Det kan til dømes skje ved at det er kontaktlegen som går på visitt. Dersom dette er vanskeleg å gjennomføre, må pasienten få informasjon om når kontaktlegen er tilgjengeleg, og når han eller ho vil ta kontakt med pasienten. Ved polikliniske konsultasjonar bør pasientane i størst mogleg grad treffe kontaktlegen sin.

(…) Dersom kontaktlegen ikkje er til stades, må ein annan kunne kontaktast, eventuelt må pasienten få melding om at kontaktlegen kan kome innom på eit anna tidspunkt eller ein annan dag. I dei tilfella det er aktuelt at ein annan lege mellombels er medisinskfagleg kontakt for pasienten, bør den mellombelse legen ha ansvar for å formidle informasjon til kontaktlegen så raskt som råd.

Helseføretaket har ansvaret for å organisere tenesta slik at pasientar som av ulike grunnar ikkje får kontakt med kontaktlegen sin, blir kanaliserte vidare ved behov. Dersom det er oppnemnt ein koordinator, kan det i første omgang vere aktuelt å vise til koordinatoren, som anten kan avklare spørsmålet eller gi informasjon om når kontaktlegen er til stades, eller leggje att ei melding til vedkomande. Dersom det er behov for eit raskare svar til pasienten, må sjukehuset/poliklinikken ha ordningar som sikrar nødvendig oppfølging, til dømes ved at vakthavande lege eller postlegen / andre kollegaer på den aktuelle avdelinga/poliklinikken svarer på slike førespurnader.»

Ansvar og oppgåver for koordinatoren blir omtalt nærmare i punkt 7.3.5.

Kor mange pasientar ein lege/psykolog kan vere kontaktlege/kontaktpsykolog for, vil variere, avhengig av typen pasientgruppe. Det må leggjast til rette for at legen/psykologen på ein forsvarleg måte får høve til å følgje opp dei oppgåvene og det ansvaret vedkomande skal ha. Det er helseføretaket som er ansvarleg for at tenestene som blir tilbydde eller ytte, er forsvarlege, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-2. Helseføretaket er òg ansvarleg for at rettane til pasientane blir sikra.

Nærmare rettleiing om ansvar og oppgåver for kontaktlegen vil bli gitt i rettleiaren som skal utarbeidast av Helsedirektoratet i samarbeid med helseføretaka/fagmiljøa.

7.3.5 Ansvar og oppgåver for koordinatoren

I høyringsnotatet blei det peikt på at det er viktig at kontaktlegen samarbeider med koordinatoren dersom det også blir oppnemnt ein koordinator for pasienten. Vidare blei det presisert:

«For mange av dei som etter forslaget har rett til kontaktlege, vil spesialisthelsetenesta òg ha plikt til å oppnemne ein koordinator, men vilkåra for plikt til å oppnemne koordinator skil seg noko frå vilkåra for å oppnemne kontaktlege, jf. punkt 5.1. Koordinatoren skal etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a sørgje for nødvendig oppfølging av den enkelte pasienten, sikre samordning av tenestetilbodet og sikre framdrift i arbeidet med den individuelle planen. Dette inneber at koordinatoren skal ha det praktiske ansvaret for å samordne tenestene, til dømes bestille timar, kontakte andre avdelingar ved behov, svare på praktiske spørsmål og ta imot meldingar til kontaktlegen, medan kontaktlegen skal vere den medisinskfaglege kontakten til pasienten.

Det må etablerast system som legg til rette for formålstenleg og tett samarbeid mellom kontaktlegen og koordinatoren. Dersom pasienten eller pårørande tek kontakt med koordinatoren, bør koordinatoren følgje opp innspela, men dersom førespurnadene gjeld medisinskfaglege spørsmål, bør dei kanaliserast vidare til kontaktlegen.»

Departementet held fast ved at hovudskiljet mellom rolla til koordinatoren og rolla til kontaktlegen inneber at koordinatoren skal ha det praktiske ansvaret for å samordne tenestene, medan kontaktlegen skal vere den medisinskfaglege kontakten til pasienten. Tilbakemeldingane frå høyringsinstansane viser at det er behov for meir rettleiing om forholdet mellom koordinatoren og kontaktlegen. Departementet vil sørgje for at det vil bli gitt nærmare orientering om rollene til kontaktlegen og koordinator i den rettleiaren som Helsedirektoratet skal utarbeide.

Forløpskoordinator for pakkeforløp for kreft

Etter oppdrag frå Helse- og omsorgsdepartementet har Helsedirektoratet saman med tverrfaglege arbeidsgrupper utarbeidd pakkeforløp for kreft. Frå 1. januar 2015 blei det innført pakkeforløp for dei fire mest vanlege kreftformene: lunge-, bryst-, prostata- og tjukk- og endetarmskreft. Etter planen skal det i løpet av 2015 implementerast totalt 28 pakkeforløp for kreft. Eit pakkeforløp er eit standard pasientforløp som gjer greie for organisering av utgreiing og behandling, kommunikasjon/dialog med pasienten og pårørande, i tillegg til ansvarsplassering og konkrete forløpstider. Pakkeforløpet startar når eit helseføretak tar imot ei tilvising med grunngitt mistanke om kreft. Formålet med pakkeforløpa er at pasientar skal oppleve eit godt organisert, heilskapleg og føreseieleg forløp utan unødvendig ikkje-medisinsk grunngitte forseinkingar ved utgreiing, diagnostikk og rehabilitering. Det skal leggjast stor vekt på at pasienten blir sikra informasjon og brukarmedverknad.

Koordinering av forløp er omtalt slik i Generell informasjon frå Helsedirektoratet om alle pakkeforløpene (IS-2246):

«Alle helseforetak som utreder og behandler kreft, skal etablere forløpskoordinatorer som skal sikre sammenhengende aktiviteter i hele pakkeforløpet, det vil si utredning, initial behandling og oppfølging uten unødig ikke-medisinsk begrunnet ventetid. Samtidig sikres effektiv utnyttelse av tilgjengelig kapasitet. Forløpskoordinatoren skal være representert ved møter i tverrfaglige/multidisiplinære team (MDT-møter) for å sikre kontinuitet i pakkeforløpet.»

I pasientbrosjyren Utredning ved mistanke om brystkreft (Helsedirektoratet IS-0465) er det presisert:

«Alle sykehus som utreder og behandler kreft, skal ha forløpskoordinatorer som forbereder ditt forløp ved booking av timer til ulike undersøkelser og prøver du må ta. Du kan kontakte forløpskoordinator om praktiske spørsmål rundt utredningen, timer og lignende. Forløpskoordinator er ofte sykepleier, men kan også ha annen bakgrunn.»

Pakkeforløp og forløpstider er ikkje ein juridisk rett for den enkelte pasienten. Dette er presisert i rettleiingsmateriellet frå Helsedirektoratet, mellom anna i heftet Pakkeforløp for kreft (Helsedirektoratet IS-2257) og pasientbrosjyren Utredning ved mistanke om kreft (Helsedirektoratet IS-0469). Av rettleiingsmateriellet går det fram at dei nasjonale pakkeforløpa for kreft «beskriver hvordan forløpet bør være for et flertall av pasientene».

Departementet legg til grunn at vilkåra for plikta til å oppnemne koordinator etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a ofte vil vere oppfylte for kreftpasientar, fordi dei ofte vil ha behov for «koordinerte tjenester», eventuelt «komplekse eller langvarige tjenester», jf. nærmare om gjeldande rett i punkt 4.1. Dersom vilkåra i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a er oppfylte, har helseføretaket ei lovbestemt plikt til å oppnemne koordinator. For kreftpasientar vil det oftast vere naturleg at forløpskoordinatoren har funksjonen som koordinator etter denne føresegna. Det inneber at dersom vilkåra for plikt til å oppnemne koordinator etter spesialisthelsetjenesteloven er oppfylte, bør det som regel vere unødvendig å oppnemne to koordinatorar for kreftpasientar, jf. spørsmål frå Pasient- og brukaromboda, referert i punkt 7.2.4. Det vil bli gitt nærmare rettleiing om den lovbestemte plikta til å oppnemne koordinator etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a og forholdet til forløpskoordinatorar for pakkeforløp for kreft i rettleiaren som Helsedirektoratet skal utarbeide.

7.3.6 Oppnemning av kontaktlege/kontaktpsykolog i det psykiske helsevernet og ved tverrfagleg spesialisert behandling av rusmiddelavhengige

Høyringsinstansane har delte meiningar om forslaget som gjaldt tenester i det psykiske helsevernet og ved tverrfagleg spesialisert behandling for rusmiddelavhengige. For desse tenestene blei det foreslått at anna helsepersonell kan peikast ut i staden for kontaktlege, dersom det er mest formålstenleg ut frå den behandlinga eller oppfølginga som skal skje, jf. punkt 7.2.6. Norsk Psykologforening viste til at dersom føresegna blir gjord «profesjonsnøytral», vil rolla som kontaktansvarleg ikkje skilje seg frå koordinatorrolla, og at ordninga med kontaktlege skal sikre høg fagleg kompetanse hos den som pasientar/pårørande skal ha kontakt med. Departementet er einig i dette. Pasient- og brukaromboda meiner, som Norsk Psykologforening, at reguleringa på rus- og psykiatriområdet ikkje bør vere profesjonsnøytral, men at det kan gjerast unntak for psykolog.

Etter ei nærmare vurdering av høyringsfråsegnene meiner departementet at rolla som kontaktansvarleg for tenester i det psykiske helsevernet og for tverrfagleg spesialisert behandling for rusmiddelavhengige kan avgrensast til helsepersonell som er autorisert som lege eller psykolog. Forslaget til ny § 2-5 c fjerde ledd er derfor endra, slik at kontaktpsykolog kan utnemnast i staden for kontaktlege for desse tenestene dersom det er mest formålstenleg ut frå den behandlinga eller oppfølginga som skal skje.

Dei krava som gjeld for plikta til å oppnemne og retten til å få oppnemnt kontaktlege, gjeld tilsvarande for oppnemning av kontaktpsykolog, jf. punkt 7.3.2. Det same gjeld ansvaret for å oppnemne vedkomande og ansvar og oppgåver for den som blir oppnemnt, jf. punkt 7.3.3 og 7.3.4.