8 Økonomiske og administrative konsekvenser

Samtykkeutvalget mente at det på grunn av høy kompleksitet, mange avhengigheter og sammensatte konsekvenser, ikke var mulig å gjøre fullstendige økonomiske og administrative utredninger av utvalgets anbefalinger. Utvalget begrenset seg derfor til å gi mer generelle kommentarer. Utvalget skrev blant annet:

«Som en generell merknad til spørsmålet om økonomiske konsekvenser, vil utvalget påpeke at pasientforløp preget av avbrudd, gjentatte akuttinnleggelser og dårlig kontinuitet representerer en uhensiktsmessig ressursbruk der kostnaden er svært høy både på individ- og samfunnsnivå, mens nytten er begrenset. Utvalget mener derfor at kostnader som gjelder tiltak som handler om å styrke tjenesten eller om å forbedre behandlingstilbudet til svært syke pasienter må vurderes oppimot mulige besparelser på kort og lang sikt og verdien av tiltaket for den enkelte pasient og for pårørende, helsetjenesten og samfunnet ellers.»

Samtykkeutvalget la likevel til grunn at de fleste lovendringsforslagene vil kreve opplæring av helsepersonell og skape behov for informasjon rettet mot pasienter og pårørende som en del av implementeringen av lovforslagene.

Departementet slutter seg til Samtykkeutvalgets generelle vurderinger.

Forslaget om endringer i formålsbestemmelsen vil ikke føre til økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Det samme gjelder forslaget om å erstatte «samtykkekompetanse» med «beslutningskompetanse», som ikke er ment å innebære noen realitetsendring, men kun skal tydeliggjøre det som allerede er gjeldende rett.

Forslagene om å oppheve sykdomsvilkåret og presisere forståelseskravet i bestemmelsen om når beslutningskompetansen kan falle bort, vil kunne føre til en beskjeden administrativ besparelse ved at vurderingstemaet for bortfall av beslutningskompetanse forenkles og tydeliggjøres. Endringene lovfester langt på vei forståelsen av innholdet i lovkravene som har utviklet seg i praksis. Det er derfor ikke grunn til å tro at endringene vil føre til vesentlige endringer i vurderingen av hvilke pasienter som mangler beslutningskompetanse. Endringene vil trolig føre til at noen flere pasienter enn i dag vil kunne fylle vilkårene for innlegging, tilbakeholdelse, tvungen undersøkelse og tvungen behandling, men også til at flere pasienter får nødvendig helsehjelp tidligere i sykdomsforløpet. Samlet sett må det likevel antas at endringen vil gi beskjedne kostnader.

Forslaget om å senke beviskravet for at pasienten mangler beslutningskompetanse vil kunne føre til at det fattes vedtak om tvang i flere tilfeller enn det gjøres i dag. Dette vil kunne føre til økte kostnader i forbindelse med behandling. Samtidig vil flere kunne få hjelp tidligere, slik at en i større grad unngår at pasienter kommer tilbake med forverret sykdomstilstand og et enda større og mer akutt behov for helsehjelp. De økonomiske konsekvensene antas derfor å kunne øke noe i begynnelsen, men vil sannsynligvis jevne seg ut og dermed ikke bli betydelige over tid.

Forslaget om å ta inn i psykisk helsevernloven et krav om løpende vurdering av om lovens vilkår for tvangsbruk er oppfylt, tydeliggjør og lovfester et krav som allerede gjelder ved bruk av tvang i psykisk helsevernloven og ventes derfor ikke å medføre økonomiske eller administrative konsekvenser.

Kontrollkommisjonen treffer svært sjelden selv vedtak om tvangsbruk. Forslaget om at kontrollkommisjonen ved klage på vedtak om å ikke etablere eller å oppheve vedtak om tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, bare skal kunne ta stilling til lovligheten av vedtaket og ikke selv treffe vedtak om bruk av tvang, antas derfor ikke å få økonomiske eller administrative konsekvenser.

Forslaget om å lovfeste adgang til å bruke elektrokonvulsiv behandling (ECT) overfor pasienter som ikke har beslutningskompetanse, men ikke motsetter seg behandlingen, vil kreve noe mer personellressurser fordi det kreves at det treffes formelle vedtak. Departementet legger likevel til grunn at den foreslåtte innrammingen av tiltaket gjør at målgruppen for tiltaket vil være liten og at ECT trolig vil bli brukt på noe færre pasienter enn i dag. Ettersom ECT-behandling krever en del personell med høy kompetanse antas det at forslaget vil kunne gi en beskjeden innsparing. På den annen siden legger forslaget en ny oppgave til kontrollkommisjonen. Det antas å føre til en liten kostnadsøkning.

Forslaget om å gi helsehjelp til personer med alvorlige psykiske lidelser uten beslutningskompetanse som ikke motsetter seg, etter de samme reglene som i dag gjelder for pasienter med somatiske lidelser og mindre alvorlige psykiske lidelser, vil frigjøre noen personellressurser ved at behovet for å treffe tvangsvedtak reduseres. Endringen omfatter pasienter med alvorlig sinnslidelse. Antall tvangsinnleggelser i 2022 var, ifølge Helsedirektoratet, 5298 i Helse Sør-Øst, 2200 i Helse Vest, 974 i Helse Midt-Norge og 820 i Helse Nord. For pasienter med vedtak om tvungent psykisk helsevern og hvor vedtaket opphørte ved utskriving, hadde pasientenes innleggelse samlet sett median varighet på 39 dager, ifølge direktoratet. Pasienter som er tvangsinnlagt, fyller vilkåret om «alvorlig sinnslidelse». De fleste av dem er innlagt med grunnlag i at etablering av tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at vedkommende får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret (behandlingsvilkåret). Departementet legger til grunn at de aller fleste behandlingstrengende pasientene med alvorlig sinnslidelse fortsatt vil bli underlagt tvungent psykisk helsevern, blant annet fordi de motsetter seg behandlingen. Departementet legger videre til grunn at de fleste av dem som ikke motsetter seg, vil bli behandlet i institusjon for psykisk helsevern, dvs. at hovedendringen vil bli at noen færre av pasientene som får behandling i psykisk helsevern vil ha et tvangsvedtak. Disse pasientene utgjør en liten andel av pasientene med psykiske lidelser. Departementet legger til grunn at bestemmelsen særlig vil komme til anvendelse i institusjoner i psykisk helsevern. Forslaget må ses i sammenheng med forslagene som fører til at noen flere pasienter og brukere vil bli vurdert å mangle beslutningskompetanse, noe som igjen vil føre til en liten utvidelse av gruppen pasienter som kan tenkes å være aktuelle å behandle etter de alminnelige reglene om helsehjelp som utgjør et alvorlig inngrep for pasienter som ikke har beslutningskompetanse, men ikke motsetter seg. Det vil også kunne føre til at noen flere pasienter som i dag må behandles i institusjon for døgnopphold i psykisk helsevern, vil kunne bli behandlet i kommunale institusjoner. Forslaget vil innebære nye oppgaver for kontrollkommisjonen. Forslaget vil på den annen side føre til at kontrollkommisjonen vil få noe færre tvangsvedtak til overprøving. Den som yter helsehjelpen, har ansvar for å dokumentere at lovens vilkår er oppfylt. Grunnlaget for beslutningen skal være nedtegnet i pasientens journal. Utlevering av vurderingen til kontrollkommisjonen vil kreve at ansvarlig helsepersonell finner fram de aktuelle opplysningene i journalen, og sender de til kommisjonen. Det vil kreve beskjedne ressurser.

Det går fram av Helsedirektoratets rapport Nasjonal kartlegging av kommunenes tilrettelagte tjenestetilbud for personer med demens 2022: Sykehjem, at 121 av 327 kommuner (37 pst.) svarte at de hadde, eller disponerte, egen forsterket(e) enhet(er) spesielt tilrettelagt for personer med demens med alvorlige nevropsykiatriske symptomer. Disse kommunene oppga at de hadde eller disponerte tilsammen 934 plasser fordelt på 179 forsterkede enheter, det vil si et gjennomsnitt på 5,2 plasser per forsterket enhet. Av disse vil det bare være en mindre andel som fyller alle vilkår for tvungent vern og legemiddelbehandling uten eget samtykke. Ettersom pasienten også må motsette seg gjennomføringen av behandlingen og det i tillegg må være en klart bedre løsning for pasienten enn å bli behandlet i institusjon for psykisk helsevern og kommunene må ønske at pasienten i det aktuelle tilfellet skal behandles i sykehjem, legger departementet til grunn at forslaget om å lovfeste adgang til tvangsbehandling med legemidler av pasienter i sykehjem, vil bidra til forsvarlig behandling innenfor tydelige rammer av en veldig liten andel av pasienter som i stor grad allerede er på sykehjem. Ansvaret for å treffe vedtak og for gjennomføringen av behandlingen vil fortsatt ligge hos spesialisthelsetjenesten. Gjennomføring av vedtak i sykehjem forutsetter avtale mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunen for den aktuelle pasienten. Forslaget vil føre til at kommunene kan avtale å tilby og finansiere institusjonsplass i perioder der pasienter i dag ville ha vært, eller burde ha vært, innlagt i institusjon for døgnopphold i psykisk helsevern, mens spesialisthelsetjenesten i noe større grad vil kunne få ansvaret for å tilby og finansiere legemidler til pasienter som er innlagt i en kommunal helseinstitusjon. Forslaget gir kommuner en mulighet til å inngå avtaler med spesialisthelsetjenesten for å sikre at pasienter med alvorlig sinnslidelse kan behandles i sykehjem når det er den klart beste løsningen for dem. Siden det er frivillig for kommunen å inngå denne typen avtaler, kan kommunen også sette økonomiske betingelser i avtalen.

Forslaget om at mennesker med «psykisk utviklingshemning» skal få samme mulighet til å gjøre seg nytte av varslings- og lokaliseringsteknologi som andre pasienter antas å kunne føre til noe redusert behov for personellressurser og administrative ressurser i den kommunale helse- og omsorgstjenesten fordi det må treffes færre tvangsvedtak. Statsforvalteren må også overprøve noe færre vedtak.

Forslaget om at beslutningskompetente pasienter ikke skal kunne nekte pårørende informasjon og medvirkning når pasienten utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse vil ikke få økonomiske konsekvenser. Forslaget om at beslutningskompetente pasienter ikke skal kunne nekte pårørende informasjon og medvirkning når hensynet til barn pasienten har omsorgsansvar for taler for at pårørende skal få informasjon og medvirke, vil heller ikke få økonomiske konsekvenser. Forslagene vil derimot kunne gi helsetjenesten lettere tilgang til nødvendig informasjon.

Forslagene om at den faglig ansvarlige skal ha en lovfestet plikt til å vurdere farevilkåret mv. vil kunne føre til at det blir gjennomført voldsrisikovurderinger og utarbeidet risikohåndteringsplaner i noen flere tilfeller enn i dag. Forslagene vil kunne føre til noe økt ressursbruk i spesialisthelsetjenesten. Det vil også bli behov for å tilpasse praksis og prosedyrer i helsetjenesten.

Forslaget om å lovfeste at den faglig ansvarliges vurdering av om en pasient bør overføres til tvungent vern uten døgn (TUD) skal skje i samråd med den kommunale helse- og omsorgstjenesten, vil kunne føre til en beskjeden økning i ressursbruk før overføringen, men det antas at det vil bli spart inn igjen ved bedre samarbeid etter overføringen. Det vil være behov for å ha prosedyrer for samhandling knyttet til pasienter på TUD i kommune- og spesialisthelsetjenesten.

Forslaget om deling av taushetsbelagte opplysninger med annet helsepersonell ved fare ventes ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning, men det vil være behov for å tilpasse praksis og prosedyrer i helsetjenesten.

De foreslåtte endringene vil i liten grad påvirke det totale behovet for helsepersonell. Departementet mener derimot at forslagene vil kunne bidra til mer effektiv bruk av personellressursene.

Endringene vil i liten grad endre muligheten for å gi helsehjelp til barn som motsetter seg. Endringene vil derimot legge bedre til rette for å ivareta barn som pårørende.

De foreslåtte tiltakene vil bli dekket innenfor de gjeldende budsjettrammene for Helse- og omsorgsdepartementet. Departementet vil sørge for at det blir fastsatt endringer i psykisk helsevernforskriften som er nødvendige som følge av de foreslåtte lovendringene. Dersom Stortinget slutter seg til endringsforslagene, bør det gjennomføres et grundig informasjonsarbeid før endringene trer i kraft.