Bakgrunn

Jeg viser til mine foreløpige føringer for arbeidet, som ble oversendt forsvarssjefen (FSJ) 13. februar (2001/02300-14/FD III/PIP/201.01). Dette skriv utgjør de endelige rammer for arbeidet med FSJ MFU 2003, som skal gjelde for perioden 2006-08. I den grad disse to skriv står i motsetning til hverandre—slik de gjør f.eks. mht. Forsvarets oppgaver—skal dette skriv ha presedens.

Dette skriv avslutter fase 1 av arbeidet. På enkelte saksfelt vil fase 1-arbeidet fortsette frem mot årsskiftet. Utfyllende føringer på disse områdene oversendes etter som resultatene av arbeidet foreligger. De områder dette gjelder, spesifiseres nedenfor.

Formål med rammene

Formålet med mine rammer for FSJs arbeid er som følger:

• å styre Forsvarets utvikling gjennom mest mulig presise overordnede målsettinger for Forsvarets virksomhet
• å klargjøre politiske forventninger til Forsvarets virksomhet på sentrale områder;
• å sikre at nødvendige grep og virkemidlene disse forutsetter skisseres, samt at konsekvensene av dem belyses
• gi FSJ ryggdekning for de politiske forutsetningene som skal ligge til grunn for hans fagmilitære vurderinger.

Forsvaret er midt inne i den mest krevende omstilling noen sinne. Dynamikken i den globale sikkerhetspolitiske situasjonen, økte forsvarskostnader og begrenset ressurstilgang, tilsier en fortsatt nøkternhet og streng prioritering i planleggingen. Jeg har allikevel valgt en bred tilnærming i beskrivelsen av den helheten som danner grunnlag for Forsvarets virksomhet. Hensikten er ikke å frata FSJ fleksibilitet og fagmilitære handlefrihet, men å belyse sentrale problemområder som bør studeres nærmere. Dette skriv representerer dermed også innledningen til en dialog der de politiske målsettinger for Forsvaret og Forsvarets eget planverk bringes i best mulig balanse. Som sådan skal dette skriv virke styrende for all virksomhet i Forsvaret.

Sentrale rammevilkår

Departementet er i ferd med å utvikle et sikkerhetspolitisk konsept for Forsvaret, som planlegges forankret på regjeringsnivå. Dokumentet vil i løpet av høsten oversendes FSJ og vil rangere over Forsvarets fellesoperative doktrine.

De mål og retningslinjer for Forsvarets utvikling som skisseres under pkt. 4. – 10. nedenfor, er basert på erkjennelsen av at Forsvaret i fremtiden vil måtte forholde seg til følgende sentrale rammevilkår:

Risikobildet

Risikobildet NATO og Norge står overfor, preges først og fremst av uforutsigbarhet. Skillet mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet er langt på vei borte. Usikkerheten mht. den fremtidige utvikling skyldes i stor grad den store endringshastigheten som preger en mer globalisert verden. Geografisk avstand betyr stadig mindre, bl.a. grunnet spredning av en stadig mer avansert informasjonsteknologi og våpen- og missilteknologi, samt generelt større mobilitet i verdenssamfunnet. Ikke-statlige aktører og statlig støttet terrorisme er en viktig del av bildet. Asymmetriske virkemidler bidrar til at den risiko som også Norge står overfor, blir stadig mer uforutsigbar mht. (de potensielle) truslenes natur og deres plassering i tid og rom. Samtidig fører overgangen fra et klart definert til et mer diffust trusselbilde til at faren for samtidighet (mer enn én konflikt på samme tid), og "spill-over" mellom ulike konflikter (geografisk, type og/eller aktører), øker. Vårt moderne samfunn er svært sårbart. Den økte risiko dette innebærer, har bl.a. bidratt til større fokus på samfunnssikkerhet.

Behovet for å møte aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringer og potensielle trusler på andre måter enn gjennom tradisjonelt militært nærvær i Norge, er økende. Et viktig element her vil være fremskutt ivaretakelse av norsk sikkerhet gjennom deltagelse i internasjonale operasjoner, både av tradisjonell fredsbevarende og stabiliserende karakter, og av mer proaktiv, preventiv karakter. Samtidig vil det være behov for å kunne reagere raskt og adekvat på episoder og ikke-konvensjonelle sikkerhetspolitiske kriser i og rundt Norge.

NATOs utvikling

NATO har de siste årene påtatt seg et utvidet spekter av oppgaver. Samtidig har alliansen gått i bresjen for en modernisering og samordning av medlemslandenes styrker for bedre å kunne møte alle aktuelle utfordringer, og for mer intensiv samordning av landenes strukturer for å styrke den felles evne til å løse oppgavene.

Fellesfinansierte prosjekter blir stadig viktigere i alliansen. I tillegg synes det som det i fremtiden vil bli en større grad av nært samarbeid mellom mindre grupper av land, både mht. strukturutvikling og i operativ sammenheng. Uansett format, synes det klart at økt flernasjonalt samarbeid—praktisert på en pragmatisk måte iht. hva som er mest hensiktsmessig i hvert enkelt tilfelle—utgjør et hovedsvar på de utfordringer alliansen står overfor.

Den militærteknologiske utvikling

Den militærteknologiske utvikling har medført en dramatisk styrking av ytelsesevnen til høyteknologiske og kapitalintensive enheter, og topp moderne utstyr representerer ofte et kvalitativt kvantesprang i forhold til forrige generasjons systemer. Samtidig gjør utviklingen i retning av et nettverksbasert forsvar at synergieffektene knyttet til militære enheters evne til å operere sammen, øker. Dette er en utvikling som det er grunn til å tro i stor grad vil fortsette, og som vil gjøre at forskjellen i effektivitet mellom et moderne og et mindre moderne forsvar, vil bli stadig større.

Utviklingen av sivil teknologi og produkter er i enkelte sammenhenger i forkant også mht. militære bruksområder. Slike vil derfor i mange sammenhenger kunne være både kostnadseffektivt og mer fleksible enn å gjennomføre egne utviklingsprosjekter. Forsvaret må bare gjennomføre egne utviklingsprosjekter der dette er kostnadseffektivt. Evnen til å bevare og videreutvikle kompetanse som Forsvaret behøver, tillegges vekt. Bruk av sivil teknologi til militære formål er likevel ikke ensbetydende med bruk av sivile produkter.

Den raske militærteknologiske utvikling har også klare kostnadsmessige konsekvenser, i form av teknologisk fordyrelse. Mens hver enkelt militære enhet i fremtiden vil ha betydelig, til dels dramatisk, mye større effektivitet enn i dag, vil kostnadsnivået per enhet også øke betydelig. Gitt en tilnærmet konstant ressurstilgang, vil dermed en transformasjon av Forsvaret i retning moderne og høyteknologiske løsninger, forutsette at de tilgjengelige ressursene benyttes mer effektivt gjennom effektivisering og utstrakt bruk av ulike typer flernasjonale løsninger.

Den samfunnsøkonomiske utvikling og Forsvarets ressurstilgang

Omfanget av statens faste utgifter, spesielt innen trygde-, helse- og omsorgssektoren, er stadig økende. Selv om det er tverrpolitisk enighet—gjennom handlingsregelen—om gradvis å innføre avkastningen fra oljefondet i økonomien gjennom statsbudsjettet, vil disse midlene i stor grad gå med til å dekke allerede forpliktede utgifter. Samtidig vil Forsvaret—gjennom realiseringen av det tverrpolitiske forliket knyttet til behandlingen av St.prp. nr. 55 (2001–2002), jf. Innst. S. nr. 232 (2001–2002)—oppleve et betydelig budsjettløft i perioden 2002–2005.

I lys av ovenstående må Forsvarets virksomhet baseres på at ressurstilgangen etter gjeldende planperiode neppe vil øke i særlig stor grad. De utfordringer som skisseres ovenfor knyttet til risikobildet, NATOs utvikling og den militærteknologiske utvikling, kan dermed ikke løses gjennom bevilgninger alene.

Hovedretningslinjer for Forsvarets utvikling

Mitt hovedbudskap mht. arbeidet med å videreutvikle Forsvaret på kort og lengre sikt er at vi skal arbeide for et fremtidig forsvar som er moderne, alliansetilpasset og oppgavebasert, og det skal være mulig å opprettholde struktur og kompetanse i et langsiktig perspekiv. Det er min overbevisning at en slik utvikling også vil bidra til å oppfylle forsvarssjefens visjon om "Et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement".

Et moderne forsvar

At Forsvaret skal være moderne innebærer at alle enhetene i Forsvarets styrkestruktur skal holde høyt nivå, både hva angår kompetanse, utrustning og evne til å operere i et helhetlig nettverk (nettverksbasert forsvar), med hverandre og med allierte styrker. Styrkene må evne å operere i et moderne stridsmiljø, med de utfordringer dette innebærer, og være innrettet mot å kunne håndtere et bredt spekter av trusler.

For å oppnå dette vil kvalitet måtte prioriteres over kvantitet. På grunn av uforutsigbarhet og et bredt spekter av utfordringer, må fleksibilitet være et bærende prinsipp, både organisatorisk og menneskelig.

Et alliansetilpasset forsvar

Forsvaret må være i stand til å operere effektivt sammen med allierte styrker hjemme og ute, og evne å bidra aktivt til å løse hele spektret av NATOs oppgaver. Dette forutsetter økt grad av allianseintegrasjon gjennom større vekt på flernasjonalt samarbeid, arbeidsdeling og rollespesialisering. Utvikling av spesialkomponenter (nisjekapasiteter) som kan inngå i ulike allierte styrkepakker, og økt vekt på å anskaffe de militære kapasiteter som etterspørres i alliansen, er her viktige elementer. Det samme er muligheten til å trene og øve med allierte styrker. Forsvaret må i størst mulig grad legge til rette for at allierte styrker trener og øver i Norge, og dermed lærer å gjennomføre operasjoner også i NATOs nordområder.

De krav som stilles ved operasjoner innenfor rammen av NATO eller sammen med sentrale større allierte, skal legges til grunn for Forsvarets strukturutvikling hva angår deltakelse i operasjoner utenfor landet.

Et alliansetilpasset forsvar vil også være bedre rustet til å bidra til flernasjonale operasjoner mer generelt, bl.a. operasjoner i FN-regi.

Et oppgavebasert forsvar

Oppgavene Forsvaret skal være i stand til å løse, må på en balansert måte være styrende for styrkestrukturen og de kapasiteter som skal anskaffes eller videreføres. Dette innebærer at det er styrkestrukturens evne—som helhet—til å løse helheten av Forsvarets oppgaver, som skal avgjøre dens sammensetning.

Hensyn utover evnen til å løse de priorterte oppgavene, som f.eks. et eventuelt ønske om å beholde en gitt balanse mellom forsvarsgrenene, skal ikke tillegges vekt i strukturutviklingssammenheng. Det skal heller ikke behovet for å løse oppgaver som ikke er definert som styrende for selve styrkestrukturen (se pkt. 5.1 nedenfor, om Forsvarets oppgaver).

Et forsvar i langsiktig balanse

Forsvaret må drives og fornyes slik at dets kompetanse og kapasitet kan opprettholdes, også på lengre sikt, innenfor gitte økonomiske rammer. "Baugbølger" av investeringer som er skjøvet ut i tid, utsatt vedlikehold, nedtærede lagre o.l. skal i størst mulig grad unngås. Langtidsperspektivet skal være styrende for all strukturutvikling i Forsvaret, både for å skape en mest mulig effektiv struktur på sikt og for å unngå feilinvesteringer. Hensynet til kostnadseffektivitet skal veie tungt i alle aspekter ved Forsvarets virksomhet, spesielt hva angår den ikke-operative delen av virksomheten. For å oppnå reell styring med Forsvarets utvikling er det avgjørende at all investeringsplanlegging gjøres som et resultat av vedtatte struktur- og organisasjonsplaner, og at alle investeringsplaner revideres løpende som et resultat av endringer i strukturplanverket.

Videreutviklingen av Forsvarets styrkestruktur

Det styrkestrukturmål 2008 som anbefales i FSJ MFU 2003, bør utvikles med utgangspunkt i helhetlige og langsiktige betraktninger knyttet til henholdsvis Forsvarets oppgaver, operative vurderinger av utvalgte scenarier (se pkt. 5.2), andre sentrale utredninger/innspill i LTD 04-prosessen, samt NATOs kapabilitetsvedtak, styrkemål og behov (se pkt. 5.3). Av dette følger så enkelte overordnede kapabilitetskrav (se pkt. 5.4).

Forsvarets oppgaver

Forsvarets oppgaver deles inn i "nasjonale oppgaver", "oppgaver som løses i samarbeid med allierte" og "andre oppgaver". De to første kategoriene skal—som en balansert helhet—være styrende for Forsvarets strukturutvikling. Den siste kategorien oppgaver skal ikke i seg selv dimensjonere styrkestrukturen, men løses i den grad det er mulig med den struktur som utvikles på grunnlag av de helhetlige vurderinger skissert ovenfor. Imidlertid er også disse oppgavene av en slik karakter at de kan kreve særskilt operativ evne.

Nasjonale oppgaver

Å sikre nasjonalt beslutningsgrunnlag gjennom tidsmessig overvåkning og etterretning

Oppgaven omfatter effektiv informasjonsinnhenting knyttet til, og overvåking av, norske interesseområder, samt en etterretnings- og sikkerhetstjeneste som i nært samarbeid med den politiske og militære ledelse, fortløpende bearbeider og analyserer informasjon om ulike statlige og ikke-statlige aktører, kapasiteter, fenomener og utviklingstrekk. Formålet er å opprettholde et godt situasjonsbilde og kontinuerlig videreutvikle et tilfredsstillende beslutningsgrunnlag, inkludert varsling, slik at Forsvaret kan utføre sine øvrige oppgaver effektivt og norske myndigheter kan holdes fortløpende ajour.

Å håndheve norsk suverenitet

Oppgaven omfatter å sikre norsk suverenitet og å bidra til å ivareta nasjonal integritet. Suverenitetshevdelse forutsetter evne til å avskrekke og håndtere begrensede episoder der norsk suverenitet er truet, hvilket også innebærer evne til å hindre uvedkommende aktører i å få adgang til norsk territorium og forhindre at de skader vitale samfunnsinteresser. Oppgaven kan ved behov også omfatte sikring av norske ambassader og norsk skipsfart.

Å ivareta norsk myndighetsutøvelse på avgrensede områder

Oppgaven omfatter myndighetsutøvelse knyttet til ivaretakelse av norske suverene rettigheter eller håndhevelse av norsk lov på de områder der Forsvaret er tildelt slik myndighet. Slik myndighetsutøvelse omfatter bl.a. at Kystvakten ivaretar ressurs- og miljøkontroll samt annen utøvelse av myndighet på vegne av andre statlige instanser. Oppgaven omfatter også forebyggende virksomhet.

Å forebygge og håndtere episoder og sikkerhetspolitiske kriser i Norge og norske områder

Foruten forebygging omfatter oppgaven håndtering av nasjonale sikkerhetspolitiske episoder og kriser som i sin helhet ledes av norske politiske myndigheter, og som ikke er av et slikt omfang at regjeringen vil søke å involvere alliansen i håndteringen av dem. Hensikten med slik nasjonal episode- og krisehåndtering er hurtig, og med et minimum av negative konsekvenser, å bringe ulike typer episoder og kriser—inkludert terrorangrep—under kontroll på norske premisser.

Oppgaven omfatter også evne til å kunne sørge for at en situasjon blir håndtert slik at den omfattes av Atlanterhavspakten artikkel 5, dersom Forsvaret og norske myndigheter ikke er i stand til å håndtere den alene.

Oppgaver som løses i samarbeid med allierte

Å bidra til kollektivt forsvar mot trusler, anslag og angrep, inkludert bruk av masseødeleggelsesvåpen

Hensikten med oppgaven er, sammen med våre allierte, å ha evne til å møte trusler mot og anslag eller angrep på Norge og øvrige deler av NATO som omfattes av Atlanterhavspaktens artikkel 5 og 6. Dette omfatter (fare for eller trusler om) konvensjonelle angrep på territorium, angrep med masseødeleggelsesvåpen og andre typer anslag og angrep som skaper så omfattende skade at det er aktuelt for NATO å iverksette kollektive mottiltak. Slike (signaler eller trusler om) anslag og angrep kan komme fra både statlige og ikke-statlige aktører og kan omfatte ulike typer konven-sjonelle militære angrep, terrorangrep, informasjonsangrep, kriminelle anslag og bruk av masseødeleggelsesvåpen. Et hovedelement i denne oppgaven er å bidra til at NATO som helhet sikrer en troverdig avskrekkingsevne, slik at risiko og trusler ikke oppstår.

Det er behov for å styrke Forsvarets og NATOs evne til å håndtere ikke-konvensjonelle trusler, anslag og angrep som omfattes av den kollektive forsvarsforpliktelse. I fremtiden vil denne oppgaven også kunne omfatte beskyttelse av geografiske områder og sivilbefolkningen mot (mulige) missilangrep. Samtidig vil det kunne oppstå behov for å ivareta norsk og alliert sikkerhet gjennom en fremskutt aktørrettet rolle. Her kan det i utgangspunktet ikke avskrives at det i visse situasjoner vil kunne bli påkrevet å gripe inn for å forebygge alvorlige angrep, gjennom å frata statlige eller ikke-statlige aktører evne til å angripe oss og skape omfattende skade.

Å bidra til flernasjonal krisehåndtering og flernasjonale fredsoperasjoner

Flernasjonal krisehåndtering omfatter å kunne bidra hurtig med militære kapasiteter i den hensikt å skape kontroll, sammen med allierte og andre, over ulike situasjoner som enten truer felles sikkerhet og vitale interesser, eller som har andre uakseptable negative konsekvenser. Slik krisehåndtering vil kunne omfatte alle typer sikkerhetspolitiske utfordringer, i prinsippet kunne foregå over hele verden og være ledet av faste organisasjoner/allianser som FN, NATO eller EU, eller gjennomføres innenfor rammen av ulike ad hoc-koalisjoner.

Flernasjonale fredsoperasjoner inkluderer forebyggende operasjoner der hensikten er å hindre en akutt krise fra å oppstå gjennom preventiv deployering, f.eks. for å forhindre at det bryter ut væpnet konflikt eller finner sted grove brudd på folkeretten, i første rekke menneskerettighetene. I oppfølgingen av en del akutte sikkerhetspolitiske kriser vil det være behov for å nytte militære kapasiteter over tid for å opprettholde kontroll og bidra til stabilitet og en positiv utvikling. Erfaring viser at gjennomføring av forebyggende eller stabiliserende flernasjonale operasjoner som endrer negative sikkerhetspolitiske rammebetingelser, også kan være en langvarig prosess.

Andre oppgaver

De to siste oppgavene Forsvaret skal ivareta er:

Å bidra med militær støtte til diplomati og til å forhindre spredning av masseødeleggelsesvåpen.

• Å bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet og andre sentrale samfunnsoppgaver.

Sistnevnte oppgave omfatter også de situasjoner der Forsvaret etter anmodning bistår ved alvorlige kriminelle handlinger, terroraksjoner, større ulykker eller katastrofer der andre sivile myndigheter trenger bistand. Slik bistand vil i ekstraordinære faresituasjoner kunne omfatte redningsinnsats hvor det har vært nyttet kjernefysiske, radiologisk, biologiske eller kjemiske stridsmidler.

Disse oppgavene skal ikke i seg selv være styrende for Forsvarets strukturutvikling, men løses i den grad det er mulig med den struktur som utvikles på grunnlag av de helhetlige vurderinger som er skissert ovenfor. Imidlertid vil ovennevnte aspekter ved oppgaven "å bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet" bety at territorialforsvarets innretning, utrustning og trening må legge tilstrekkelig vekt på evnen til å bidra til norsk samfunnssikkerhet.

Scenarier

Mht. scenariene og disses rolle i strukturutviklingen, viser jeg til referanse a).

Jeg ønsker imidlertid igjen å understreke behovet for en balansert bruk av scenariene i strukturutviklingen—både ved at alle scenarienes betydning veies opp mot hverandre, ved at samtidighetsproblematikken vies full oppmerksomhet og ved at konklusjonene fra scenarie-analysene balanseres mot andre sentrale utredninger i LTD 04-prosessen, herunder av NATOs kapabilitetsbehov og styrkemål. For de scenariene der vi forutsettes å operere i NATO-rammen, eventuelt sammen med nære allierte, skal fokus rettes mot de kapabilitetskrav NATO-fellesskapet har stillet til Norge, bl.a. gjennom styrkemålsprosessen, samt eventuelle andre områder der NATO som helhet har kapabilitetsmangler.

Tilnærming til NATOs kapabilitetsbehov og styrkemål

De kapabilitetskrav og styrkemål som Norge som NATO-medlem har vært med å utarbeide for alliansen generelt og Norge spesielt, skal prioriteres i Forsvarets strukturutvikling (se pkt. 5.5 nedenfor). Samtidig skal i prinsippet hele Forsvarets operative struktur kunne benyttes både til å løse de nasjonale oppgaver og til å løse oppgaver sammen med våre NATO-allierte.

En utvikling i denne retning bør gjennomføres langs tre hovedspor:

• for det første skal allerede anskaffede og vedtatte strukturelementer tilpasses og utvikles slik at de i størst mulig grad kan bidra til å dekke NATOs konkretiserte behov;
• for det andre skal det legges vekt på å (videre)utvikle nisjekapasiteter som både er etterspurt i NATO og som Norge har spesielle forutsetninger for å kunne bidra med;
• for det tredje skal videreutviklingen av Forsvarets styrkestruktur foregå i tråd med NATOs kapabilitetskrav generelt og styrkemål for Norge spesielt, og basere seg på at bi- og multinasjonale samarbeidsrammer benyttes, både hva angår utvikling, anskaffelser, drift, vedlikehold og eventuelle oppdateringer knyttet til nye strukturelementer. Hvilke konkrete samarbeids- og finansieringsformer som benyttes, bør vurderes ut fra rene hensiktsmessighetsbetraktninger.

Samarbeid med andre NATO-allierte vil bli et stadig viktigere virkemiddel i norsk forsvarspolitikk. Med den utvidelsesrunden som ganske sikkert vil komme som følge av Praha-toppmøtet i november d.å., vil imidlertid NATO bli en mer uensartet organisasjon. Det at den stabilitetssonen NATO utgjør utvides, er meget positivt. Dog innebærer utvidelsen også et behov for å satse enda sterkere enn før på å styrke og identifisere nye fellesprosjekter i NATO—ikke minst for å styrke de unike trekk ved NATO (bl.a. den integrerte militære struktur) og derigjennom motvirke tendenser til renasjonalisering av forsvarsanstrengelsene innenfor alliansen.

I tillegg melder det seg et behov for å prioritere mellom våre allierte hva bi- og multilateralt samarbeid angår. USA er vår viktigste allierte, og må prioriteres deretter. I flere sammenhenger gjør imidlertid forskjellen i størrelse og ressurstilgang mellom USA og Norge, samt geografisk avstand, at samarbeid med andre vil være mer hensiktsmessig. En "nordsjøstrategi", der Storbritannia, Tyskland, Nederland og Danmark står sentralt, skal gis høy prioritet. Flernasjonalt samarbeid i Forsvaret skal, i tillegg til NATO-rammen, fokuseres i særlig grad mot denne gruppe av land. Denne prioriteringen gjelder både mht. samarbeid om trening, øvelser og operasjoner, og samarbeid knyttet til strukturutvikling, herunder FoU og investeringsprosjekter.

Også Polen vil det i mange sammenhenger være naturlig å samarbeide med. Også samarbeid med Sverige og Finland skal gis en viss prioritet.

Overordnede kapasitetskrav til styrkestrukturen

Ut fra en samlet, helhetlig og langsiktig vurdering av Forsvarets oppgaver, resultatene av delutredningene, inkludert scenarieanalysene, og NATOs kapabilitetsbehov og styrkemål, samt iht. de angitte prioriteringer og justert for de økonomiske rammer, skal de endelige styrkestrukturalternativer for Forsvaret i 2008 utvikles. Jeg ønsker å antyde enkelte overordnede kapasitetskrav til styrkestrukturen, som etter mitt syn følger av de ovenfor nevnte forhold.

Kriterier for prioritering av kapasiteter

Det overordnede kravet til kapasitetene fremtidens forsvar må råde over, er at de må være fleksible og komplementære. "Fleksible" innebærer i denne sammenheng at hver enkelt kapasitet må være egnet til (d v s optimalisert for) å løse et bredest mulig spekter av relevante oppgaver. "Komplementære" innebærer at de enkelte kapasiteter skal være minst mulig overlappende og i størst mulig grad skal utfylle hverandre, slik at de samlet sett og innenfor alliansen har en størst mulig (optimal) evne til å løse helheten av oppgaver.

Norges medlemskap i NATO gjør at en rekke grunnleggende norske sikkerhetsinteresser ivaretas gjennom kollektive løsninger. I den forbindelse må Norge bidra til alliansen gjennom å stille relevante, fleksible og interoperable militære kapasiteter som sikrer at Norge påtar seg sin del av en rettferdig byrdefordeling mellom de allierte. Dette innebærer:

• en høy prioritering av strategisk deployerbare kapasiteter med høy reaksjonsevne, for å sikre at det er mulig å stille raskt med meningsfylte bidrag over hele spektret av NATOs oppgaver og operasjoner
• en viss prioritering av deployerbare styrker med lavere beredskap, for bl.a. å ivareta den nødvendige evne til å stille med oppfølgingsstyrker
• en lav prioritering av ikke-deployerbare styrkersom kun egner seg til konvensjonelt territorielt forsvar, da det forutsettes at disse, ved behov, kan fremskaffes over lengre tid og med en økt ressurstilgang.

Nye kapasiteter som bidrar til omdanning ( transformasjon) av Forsvaret, må gis høy prioritet—i forhold til en videreføring av "arven". Samtidig vil det generelt sett være nødvendig å prioritere kvalitet og tidsmessig teknologiske løsninger foran kvantitet.

Noen av Forsvarets oppgaver må ut fra sin natur løses rent nasjonalt, uten alliert medvirkning. Følgelig må de kunne løses med bruk av norske militære kapasiteter som har høy tilgjengelighet og er under norsk kontroll. Den nødvendige tilgjengelighet på slike kapasiteter har høy prioritet. Slike kapasiteter omfatter i særlig grad etterretning, overvåkning, kommando og kontroll samt evne til kyst- og grensevakt. Evne til å bidra til norsk samfunnssikkerhet skal gis en viss prioritet. I størst mulig grad skal kapasiteter som ivaretar nasjonale oppgaver, også kunne nyttes i flernasjonale operasjoner i og utenfor Norge. Militære kapasiteter som kun egner seg til å ivareta nasjonale oppgaver, må begrunnes spesielt.

Prioriterte kapasiteter

Nedenfor skisseres enkelte konkrete kapasiteter—utledet av ovenstående hensyn—som enten eksisterer og må videreutvikles, eller som bør etableres. Hvilke kapasiteter som kan etableres på kort, midlere og lengre sikt, må vurderes i den videre forsvarsplanleggingen og med særlig fokus på mulighetene for å få i stand flernasjonale samarbeidsløsninger om f.eks. utvikling, anskaffelse, vedlikehold og drift. Enkelte nøkkelkapasiteter krever særlig fokus.

Ildkraft og virkning. Etablering av langtrekkende og presisjonslevert ildkraft må prioriteres, sammen med andre kapasiteter med høy påvirkningsevne. Det må etableres en kapasitet til å kunne delta i offensive informasjonsoperasjoner. Anskaffelse av nye kampfly må forberedes. Anskaffelse av kamphelikoptre, samt en begrenset amfibisk kapasitet, må vurderes.

Kommando- og kontroll. At Forsvaret skal utvikles til et nettverksbasert forsvar, har spesielt store konsekvenser for kommando- og kontroll. Dette fordi nettverksbasert forsvar forutsetter evne til å koble etterretning, beslutningstakere, sensorer og plattformer effektivt sammen i en helt annen grad enn tidligere. Forsvaret må dessuten ha en kostnadseffektiv kommandostruktur, med et rasjonelt grensesnitt i forhold til den fellesallierte kommandostruktur, med en integrert politisk-militær strategisk ledelse i Forsvarsdepartementet og en operasjonell ledelse som har evne til å lede nasjonale og allierte styrker. Kommandostrukturen og taktiske styrker må ha interoperable kommando- og kontrollsystemer på tvers av forsvarsgrener, nivåer, mot allierte systemer og aktuelle sivile og militære myndigheter. Deployerbare styrker må kunne ledes av deployerbare hovedkvarter. Det norske forsvaret skal være meningsfylt representert i den allierte kommandokjede, med kompetent personell som kan ivareta allierte og norske interesser og tilføre Forvaret ny og verdifull kompetanse.

Etterretning. Den nasjonale etterretningstjenesten må effektivt kunne overvåke norske interesseområder, kunne varsle ved behov og kunne legge frem et godt beslutningsgrunnlag for strategisk nivå når behovet oppstår. Etterretningstjenesten må videreutvikle sitt flernasjonale samarbeid og kunne bidra til informasjonsinnhenting og analyse i tilknytning til områder der det er aktuelt å deployere norske styrker, eller hvor det er behov for å sikre norske interesser. Realisering av ulike sensorkapasiteter må gis høy prioritet, om hensiktsmessig innenfor en flernasjonal ramme, og effektive og varierte metoder for informasjonsinnhenting videreutvikles.

Beskyttelse. Den militære sikkerhetstjenesten må ha evne til å bidra til nødvendig sikkerhet for militære styrker. Utviklingen av en defensiv evne til å beskytte mot informasjonsangrep må prioriteres. Atom-, radiologiske, biologiske og kjemiske (ARBC) kapasiteter (for å beskytte militære styrker og eventuelt også for å kunne bistå det sivile samfunn, må prioriteres. Norsk deltakelse i utvikling og etablering av en NATO felles MD ( Missile Defence)- kapasitet må vurderes. Norske styrker må ha tilstrekkelig evne til egenbeskyttelse når de deltar i operasjoner.

Mobilitet. Utvikling og etablering av styrker med høy taktisk mobilitet må prioriteres, herunder også en videreutvikling av spesialstyrker iht. NATOs krav. Slike styrker må organiseres og utrustes slik at de også har nødvendig strategisk deployeringsevne. Anskaffelse av en ny transporthelikopterkapasitet må vurderes. Anskaffelse eller sikret tilgjengelighet på en luft-til-luft tankkapasitet og strategisk lufttransportkapasitet må gis høy prioritet.

Understøttelse. Økt flernasjonalt og sivilt-militært samarbeid må legges til grunn for fremtidig understøttelse av militære styrker. For deployerbare styrker må det etableres og videreutvikles mobil logistikk som leverer tjenester der de trengs. Samtidig må det prioriteres å begrense behovet for deployering av logistikkstøtte gjennom nye systemløsninger.

Heimevernet

Stortinget anmodet i Innst. S. Nr. 232 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 45 (2001-2002) om at Heimevernets oppgaver, organisering og utrustning må vurderes på nytt. Jeg anser det mest hensiktsmessig at dette gjøres som en integrert del av FSJ MFU 2003, iht. de generelle føringer for denne samt nedenstående.

Heimevernet må utvikles i takt og i samsvar med kravet til Forsvaret om å være en moderne, oppgavebasert, alliansetilpasset og bærekraftig organisasjon. Stortinget understreket viktigheten av Heimevernet som en del av territorialforsvaret og sivil-militært samarbeid.

Heimevernets oppgaver skal ligge innenfor det oppgavespekter som er identifisert ovenfor. Å bidra til å forebygge og bekjempe terrorisme og andre asymmetriske trusler, samt å beskytte vitale samfunnsfunksjoner, skal prioriteres. Oppgavene skal sammen med de operative krav være styrende for dimensjoneringen av HV, når det gjelder organisering, utrustning og utdanning/trening. Det bør vurderes spesielt hvorvidt godt trenet HV-personell, som en konsekvens, kan danne en rekrutteringsbrønn for enkelte kategorier/fagfelt innenfor internasjonale operasjoner på lavere intensitetsnivå.

Bredden i Heimevernets strukturer (LHV, SHV, LUHV) må gjennomgås med sikte på forenkling, og vurderes opp mot forsvarsgrenenes egne kapasiteter i forhold til de oppgaver og operative krav som stilles. HV-distriktenes organisering og antall må vurderes, bl.a. i lys av behovet for en effektiv kommandostruktur på territorielt nivå. Det bør tilstrebes at Heimevernet fortsatt skal være tilgjengelig i hele landet.

Gevinstrealiseringen ved omorganisering av Forsvaret må også omfatte Heimevernet. Det bør være et potensial til å utdanne, trene og organisere et kvalitativt bedre og oppgavebasert heimevern på en mer kostnadseffektiv måte i fremtiden.

Informasjonsoperasjoner

Styrkestrukturen skal inneha kompetanse og evne til militære informasjonsoperasjoner. Informasjonsoperasjoner er et strategisk virkemiddel. Bruk av militære informasjons-operasjoner som et av virkemidlene, må gjennomføres i nært samvirke med strategisk nivå. Ved nasjonale operasjoner utgjør det integrerte FD/FO det strategiske nivå. Etter eventuell overføring av kommando, ligger dette i NAC og den allierte kommandokjeden.

I prinsippet skal alle aspekter ved informasjonsoperasjoner kunne utføres/håndteres som ledd i alle typer operasjoner. Det er derfor avgjørende at dette aspekt ivaretas særskilt i all utforming av konsepter, doktriner og strukturer, samt utdannelse. Strategisk nivå skal ha det overordnede ansvaret for alle typer informasjonsoperasjoner, fellesoperativt nivå skal ha det koordinerende ansvaret og—i den grad det er hensiktsmessig—et utøvende ansvar, taktisk nivå skal kun løse spesifikt gitte oppdrag . På alle disse nivåene må organisasjonen tilrettelegges for, og tilstrekkelig kompetanse bygges opp med henblikk på å kunne planlegge, koordinere og iverksette effektive informasjonsoperasjoner over hele spekteret av Forsvarets oppgaver.

Samvirket mellom ulike typer informasjonsoperasjoner må inngå som en integrert del av alle øvelser, både for å teste eksisterende organisering og prosedyrer, og for å kunne utvikle feltet gjenom å prøve ny organisering og nye prosedyrer. Følgelig må all fremtidig overordnet øvelsesplanlegging ivareta også disse aspekter.

Ledelses- og kommandoapparatet

Et nettverksbasert forsvar gir mulighet til et flatere, mer fleksibelt og mer mobilt kommandoapparat. Kommandosystemet må utformes slik at det grunnleggende legges til rette for en nettverksbasert organisasjon med intensjonsstyrte, selvorganiserte enheter. Kommandosystemet må tillate desentralisert ledelse og problemløsning gjennom intensjons- og rammestyring ("oppdrag") fra høyere nivå, slik at organisasjonen kan realisere en enhetlig utviklingsretning med bibehold av størst mulig grad av handlefrihet, tilpasningsdyktighet og fleksibilitet. På taktisk nivå må kommandosystemet være mobilt, slik at det gir mulighet til effektiv ledelse nær opp til aktuelle operative situasjoner.

Strategisk nivå må ha en direkte kontaktflate til og løpende samhandling med det militære kommandosystemet, slik at strategisk viktig informasjon og anbefalinger fra det operative nivå raskt kommer frem til strategisk nivå, og beslutninger på strategisk nivå raskt formidles i kommandokjeden. Kommandosystemet må legges opp fleksibelt i forhold til omfang og intensitet av de aktuelle operative behov som kan melde seg, inkludert tilstrekkelig evne til utholdenhet der det er nødvendig. Kommandosystemet må kunne bidra til å forhindre at episoder og hendelser oppstår, og må kunne tilpasse seg iht. utviklingen over hele spekteret fra en enkeltstående hendelse av isolert karakter til krig. Det vil være like viktig å kunne tilpasse seg løpende til situasjoner som deeskaleres, som til situasjoner som eskaleres.

Kommandosystemet må kunne tilpasse seg og håndtere usikkerheten knyttet til utøvelsen av kommando.

Teknologiske løsninger må tilpasses en hensiktsmessig organisering av og prosesser for utøvelsen av kommando. Kommandosystemet skal innrettes slik at det fullt ut nyttiggjør seg alle de muligheter moderne teknologi gir.

Ledelses- og kommandoapparatet skal være fullt ut interoperabelt med NATOs ledelses- og kommandosystemer, og skal kunne lede allierte operasjoner. Alliert personell—på alle nivåer—skal i størst mulig grad trekkes inn i det allierte kommandoapparatet på norsk jord.

Som for resten av Forsvarets struktur og organisasjon, skal også ledelses- og kommandoapparatet være mest mulig kostnadseffektivt. Også på dette felt skal kvalitet prioriteres over kvantitet, og evnen til å bidra til å løse helheten av Forsvarets oppgaver skal være styrende for utformingen.

Forsvarets personell

Tilstrekkelig tilgang på relevant kompetanse vil være den mest kritiske suksessfaktor for fremtidens forsvar. Høyt kompetent personell vil derfor—i fremtiden i enda større grad enn i dag—være dets viktigste ressurs. Samtidig vil kravene til antall personell i organisasjonen, samt kompetansetilfang og alderssammensetning, endre seg betydelig i løpet av de nærmeste årene. På denne bakgrunn er det nødvendig å vurdere aspekter knyttet til både Forsvarets personellpolitikk og praktiseringen av verneplikten. Jeg ønsker å understreke at endringene som må gjennomføres, er en refleks av endrede omstendigheter, ikke et uttrykk for at tidligere ordninger var uegnede for de utfordringer de var utformet for å løse.

Forsvarets ansatte

Departementet har på grunnlag av ovennevnte igangsatt en utredning om befalsordningen, som etter planen skal avsluttes innen utgangen av året. Arbeidet med FSJ MFU 2003 må basere seg på de endelige resultatene av denne prosessen.

I det minste inntil videre bør det legges til grunn at suksesskriteriene for den pågående utredning, oppfylles i det endelige produkt. Iht. utredningens mandat skal en ny eller revidert befalsordning som et minimum sikre Forsvaret følgende:

• muligheten til kontinuerlig å kunne vedlikeholde en optimal alders-, grads- og kompetansestruktur—dette innebærer bl.a. at det på et gitt punkt i karrierestigen må være opp til Forsvaret å vurdere hvem som skal tilbys fortsatt karriere i Forsvaret
• tilgang på tilstrekkelige mengder relevant kompetanse innen alle nødvendige kategorier, inkludert innen sivile fagområder
• muligheter til fleksibel bruk av personellet i f m det nye spekteret av oppgaver som skal løses
• fleksibilitet mht. omstillingsprosesser og kostnadsstyring.

Det vil dessuten—i et forsvar som i betydelig grad løpende er engasjert i operasjoner—være nødvendig for Forsvaret å råde over en mye mer robust base av erfarent befal på lavere gradsnivåer. Bl.a. utredningen om det vernepliktige befals fremtidige rolle (Heggheim-utvalget) vil være viktig i denne sammenheng.

I et forsvar med fellesoperativt fokus vil mange tradisjonelle organisatoriske grenser viskes ut. Utviklingen i retning av et nettverksbasert forsvar forsterker dette ytterligere. Derfor må Forsvaret, for å øke den operative effektivitet og ressursutnyttelsen, skape en kultur som i større grad vektlegger tilhørighet i Forsvaret som én organisasjon. Dette må reflekteres i Forsvarets utdannings- og personellforvaltningssystemer.

For å tiltrekke seg og holde på kvalifisert personell, må organiseringen av virksomheten i Forsvaret i størst mulig grad legge til rette for et praktisk familieliv. Dette blir spesielt viktig all den tid deltagelse i operasjoner utenfor landet antagelig vil bli en mer fremtredende del av de fleste offiserers karriereløp.

Rekrutteringen av og tilretteleggingen for kvinner i Forsvaret skal intensiveres.

Verneplikten

Verneplikten skal fortsatt utgjøre en hovedpilar for Forsvarets virksomhet. Dette er viktig ikke minst for å sikre Forsvaret tilgang på egnet personell.

Samtidig er det klart—i lys av endringene i Forsvarets oppgaver og struktur—at grep må tas mht. hvordan verneplikten praktiseres. Stortinget slo i Innst. S. nr. 232 (2001–2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001–2002), at verneplikten skal praktiseres iht. Forsvarets behov.

I lys av Stortingets føringer og de behov som følger av utviklingen av Forsvaret, er det mitt syn at det bør utredes en modell for praktiseringen av verneplikten som a) gir størst mulig utbytte for Forsvarets operative evne og b) er mest mulig kostnadseffektiv, gitt de krav en ny styrkestruktur (se pkt. 5) og det derav følgende styrkeproduksjonsapparat (se pkt. 8) stiller. For å oppnå dette, må det utredes en vernepliktsordning og et tjenestemønster som innebærer:

• frivillig sesjon for kvinner
• høyere fokus på sesjonen, tjeneste raskest mulig etter sesjon
• redusert frafall, mest mulig jevn sosial og geografisk fordeling av tjenestegjørende
• økt motivasjon/meningsfylt tjeneste
• produksjon av vernepliktige iht. Forsvarets behov gitt ny styrkestruktur og nytt styrkeproduksjonssystem (ingen overproduksjon)
• størst mulig gjenbruk av dem som har fått solid utdanning
• tjenestetid tilpasset de oppgaver som skal løses
• stor fleksibilitet i f t nye oppgaver og prioriteringer
• fokus på kjernevirksomheten - særskilt vurdering av behov og muligheter ift. støttefunksjonene
• betydelige statushevende tiltak
• som et ledd i delegeringen av myndighet og desentraliseringen av beslutningsprosesser i større grad av fleksibilitet og lokalt ansvar mht. innkalling av vernepliktige.

Hvilke konsekvenser dette vil ha for innkallingsprosenten, er det i dag umulig å forutsi. Jeg anmoder derfor om at det gjennom FSJ MFU 2003 utarbeides minst én modell der det forutsettes at minst 50% av årskullet gjennomfører førstegangstjenesten.

Ikke-operativ virksomhet

Det er av grunnleggende betydning for Forsvarets fremtidige operative evne at Forsvaret drives og fornyes så kostnadseffektivt som overhodet mulig. I lys av dette vil det kanskje viktigste suksesskriteriet for FSJ MFU 2003 og LTD 2004 være at det legges til rette for betydelige forbedringer—gjennom klare mål og konkrete tiltaksforslag—på dette området.

Det er et mål å effektivisere anskaffelsesprosessene for å sikre at ressursene utnyttes best mulig. Ved valg av materiell skal vurdering levetidskostnadene stå sentralt. Totalprosjektering som innebærer at alle konsekvenser for materiell, personell og bygg og anlegg utredes, skal være gjennomført for alle større anskaffelser før endelig beslutning om investering tas. Det skal legges vekt på risikoreduserende tiltak som bidrar til å sikre at anskaffelsene kan gjennomføres som planlagt uten vesentlige konstnadsoverskridelser eller forsinkelser. Anskaffelsesmetoder som kan bidra til å redusere gjennomføringstiden for anskaffelsene og usikkerhet i prosjektene, skal innføres. Prosjektenes tidlige faser skal gis økt oppmerksomhet, og det skal settes av tilstrekkelige ressurser til å sikre at prosjektene er fullstendig utredet før investeringsbeslutninger tas.

Gjennom gjeldende langtidsplan vil Forsvaret reduseres betydelig i omfang; måten det drives på, vil imidlertid bare i liten grad bli grunnleggende endret. Selv om enkelte ytterligere omfangsreduksjoner må foretas, er det derfor mitt syn at en forutsetning for å ta ut ytterligere innsparinger etter at den pågående omlegging er avsluttet, er å endre måten Forsvaret drives på.

Samtidig er det særdeles viktig å skille mellom operativ og ikke-operativ drift. Et forsvar som i stadig større grad både løpende deltar i operasjoner og må være forberedt på å tre i aksjon på kort varsel, må nødvendigvis ha et høyt trenings- og øvingsnivå. Dette må prioriteres, det samme må operativ logistikk. Samtidig er det mitt klare syn at det er betydelige gevinster å hente på ikke-operativ drift, knyttet til både styrkeproduksjon, logistikk, infrastruktur, forskning- og utvikling og utdanning og kompetanse. Dessuten bør det være mulig å oppnå ytterligere innsparinger gjennom å justere Forsvarets utviklings- og anskaffelsespolicy.

For å oppnå denne typen innsparinger, vil fem virkemidler stå sentralt innenfor alle de områder som omtales under.

For det første må disse problemstillingene prioriteres av toppledelsen i forsvarssektoren. Denne må gjennom eksemplets makt inspirere hele organisasjonen til å ta dette problemfeltet på alvor.

For det andre må strategisk nivå rammestyre virksomheten og planverket for organisasjonen for øvrig. Vi kan ikke igjen komme i en situasjon som i nåværende omlegging, der i utgangspunktet bare omkring 60% av reduksjonsmålsettingene faktisk er konkretisert på tiltaksnivå. Derfor må det, på alle nedenstående områder, i dialog mellom FD og FO utformes krav til kostnads- og personellreduksjoner. Deretter må tiltak for å oppnå målene konkretiseres, konsekvensene av disse skisseres og nødvendige virkemidler beskrives.

I prosessen med å konkretisere disse målsettingene, må kunde-leverandør-mekanismene utvikles i maksimal grad. Dette innebærer at FB og FFI må kobles direkte inn i det løpende arbeidet med FSJ MFU 2003, og bidra til gode, helhetlige og langsiktige løsninger.

For det fjerde bør det vurderes å vri ressursstrømmen slik at sjef FOHK får reell kontroll over en større del av Forsvarets operative virksomhet enn han har i dag. Et slikt grep burde kunne legge til rette for et gradvis økt fokus på operativ virksomhet. FSJ bør vurdere hvordan og i hvilken grad et slikt grep kan operasjonaliseres.

Sist, men ikke minst må ansvar gjøres reelt gjeldende mht. å gjennomføre rasjonaliseringsprosesser. Ansvaret for dette må legges på hver enkelt enhetssjef. Dette forutsetter igjen at disse sjefene får seg stilt helt konkrete målsettinger—som må skisseres i FSJ MFU 03 og LTD 04 med påfølgende iverksettingsbrev—og samtidig får størst mulig handlefrihet, ansvar og myndighet, samt tilstrekkelige virkemidler.

Styrkeproduksjon

Styrkeproduksjonen skal være mest mulig effektiv i forhold til den styrkestruktur og de operative behov den skal betjene. Dette innebærer at garnisonsstruktur, mannskapsutdanning o.l. må vurderes i lys av disse behov. Analysen må også ta utgangspunkt i de endringer mht. verneplikt og befalsordning som er skissert ovenfor. Summen av endringene på disse områdene er så vidt betydelig at det er rimelig å anta at helt nye tilnærminger til styrkeproduksjonen må velges, dersom den forutsatte gevinsten av omleggingen skal kunne realiseres.

Logistikk

Arbeidet med å implementere Forsvarets logistikkorganisasjon er i en tidlig fase. Like fullt er det av grunnleggende betydning å se lengre fremover, også på dette felt.

Departementet har initiert en utredning knyttet til FLOs virksomhet, der fokus rettes spesielt mot mulighetene for kostnadsinnsparinger i perioden 2006-2008. Det legges m a o et grunnlag for å sette nye innsparingsmål for FLO. Utredningen skal ferdigstilles primo november d.å., og vil da oversendes FO/FST som et innspill til arbeidet med FSJ MFU 2003. Supplerende føringer vil bli oversendt på dette grunnlag.

Det er av grunnleggende betydning at logistikkmessige hensyn integreres i MFU-analysene. Plan- og strategielementene i FLO må derfor også av denne grunn trekkes direkte inn i det løpende MFU-arbeidet.

Infrastruktur

Etableringen av Forsvarsbygg er i en tidlig fase. Like fullt er det av grunnleggende betydning å se lengre fremover, også på dette felt.

Departementet har initiert en utredning knyttet til Forsvarsbyggs virksomhet, der fokus rettes spesielt mot mulighetene for kostnadsinnsparinger i perioden 2005-2008. Det legges m a o et grunnlag for å sette nye innsparingsmål for FB, og dermed for å bruke en mindre andel av Forsvarets ressurs på infrastruktur. Utredningen skal ferdigstilles primo november d.å., og vil da oversendes FO/FST som et innspill til arbeidet med FSJ MFU 2003. Supplerende føringer vil bli oversendt på dette grunnlag.

Det er av grunnleggende betydning at infrastrukturmessige hensyn integreres i MFU-analysene. Plan- og strategielementene i FB må derfor trekkes tungt og direkte inn i det løpende MFU-arbeidet.

Kompetanse og utdanning

Også Forsvarets utdanningssystem og kompetanseoppbyggende virksomhet må vurderes på nytt i FSJ MFU 2003, i lys av den generelle utviklingen. Følgende kriterier bør tillegges vekt i en slik vurdering:

• de militære utdannings- og kompetanseinstitusjoner skal fokusere på fagområder som ikke dekkes gjennom det sivile utdanningssystemet;
• kompetansen skal samles i størst mulig grad for å skape slagkraftige miljøer, dette gjelder spesielt innen de akademiske felt;
• virksomheten skal i størst mulig grad forberede fremtidens offiserer på å tenke strategisk og helhetlig på Forsvarets utvikling og virksomhet—de fellesoperative aspekter ved Forsvarets virksomhet skal fokuseres;
• basisutdanningen skal knyttes tettere opp mot de operative miljøer;
• potensialet som ligger i flernasjonalt samarbeid, skal utnyttes også på dette felt;
• virksomheten skal være mest mulig kostnadseffektiv.

Arbeidet med utdanningssystemet må også baseres på resultatene av ovennevnte utredning om befalsordningen, se pkt. 7.1 ovenfor, og sees i sammenheng med arbeidet med FoU-virksomheten, se pkt. 8.5 under.

Forskning- og utvikling

En tidsmessig FoU-virksomhet vil være av stor betydning for fremtidens forsvar. Spesielt viktig for Forsvaret blir det å drive mer effektiv FoU innenfor sin kjernevirksomhet, da særlig konsept- og doktrineutvikling. Dessuten må det på en helt annen måte enn tidligere etableres løpende kontakt mellom disse miljøene, de som arbeider med langtidsplanlegging og strukturutvikling og de som driver frem den teknologiske delen av virksomheten (se også pkt. 8.6 nedenfor). FSJ MFU 2003 må basere sine vurderinger på dette, skissere mulige løsninger (også organisatorisk) og hvilke konsekvenser disse vil ha for virksomhet og kostnadsnivå.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) utgjør en hjørnesten i Forsvarets FoU-virksomhet. Det er igangsatt to utredninger om aktiviteten ved FFI, som også i fremtiden vil dekke viktige deler av Forsvarets forsknings- og utviklingsaktivitet. Den ene fokuserer hoved-sakelig på mulighetene for kostnadsreduksjoner ved sterkere vektlegging av prioriterte områder, og vil avsluttes primo november d.å.. Den andre tar for seg helheten av FFIs virksomhet og vil avsluttes i februar 2003. I den grad det anses hensiktsmessig, vil supplerende føringer for FSJ MFU 2003 bli utarbeidet på det grunnlag.

Generelt bør det vurderes å samle forsknings- og de akademiske skolemiljøene i Forsvaret i langt større grad enn i dag, både av kostnadsmessige årsaker og for å skape mer slagkraftige kompetansemiljøer, se også pkt. 8.4 ovenfor. I denne sammenheng skal tiltak for å styrke den overordnede koordineringen av all forsknings- og utdanningsvirksomhet i Forsvaret vurderes.

Anskaffelsespolicy

Utviklingen på dette området tilsier at bruk av sivil teknologi for militære formål, utnyttelse av tilgjengelig teknologi og produkter heller enn egne utviklingsprosjekter, samt en integrering av norsk innsats på dette området med innsatsen blant våre allierte, vil måtte spille en mer fremtredende plass i Forsvarets fremtidige FoU-virksomhet og anskaffelsespolicy enn i dag.

Forsvaret vil i fremtiden ikke selv kunne besitte all den teknologiske kompetanse som er nødvendig for å omsette doktriner og operative konsepter til faktiske kapasiteter. Industrielle og teknologiske miljøer utenfor Forsvaret må derfor aktivt benyttes for å oppnå dette. Forsvaret må i større grad basere seg på å kjøpe kompetanse—og kanskje også kapasitet— ad hoc når det er nødvendig.

Det vises for øvrig til pkt. 3.3 over.

Økonomi

Anbefalte budsjettforutsetninger

Utgangspunktet for arbeidet med de økonomiske aspektene ved neste langtidsplan bør være en grundig gjennomgang av kostnadene knyttet til å videreføre den struktur som nå er vedtatt, både i neste planperiode og i et 20-årsperspektiv. For å sikre besluttende organer handlefrihet, bør det så utarbeides strukturalternativer med utgangspunkt i følgende økonomiske rammer (2002-kroner, i et 20-årsperspektiv):

• en videreføring av det i vårens forsvarsforlik planlagte 2005-nivået (30,9 mrd kr);
• en videreføring av det i vårens forsvarsforlik planlagte gjennomsnittsnivå 2002-5 (29,5 mrd kr);
• et alternativ basert på den ordinære forsvarsrammen for 2002 (28,7 mrd kr).

For alle strukturalternativene skal det være mulig å justere strukturenes omfang for å ta høyde for begrensede variasjoner i budsjettnivå. For planleggingsformål skal det forutsettes at de årlige utgifter til internasjonale operasjoner skal være på omkring 900 millioner 2002-kroner. Når det gjelder innsats av norske styrker i utlandet, vil det imidlertid alltid kunne oppstå situasjoner hvor det må foretas særskilte vurderinger. Dette vil måtte håndteres løpende på politisk nivå. Innenfor hver av de tre alternative planrammene skal det derfor utredes både et høyere og et lavere nivå enn det årlige omfanget på 900 mill kr som ligger inne til internasjonale operasjoner i perioden 2002-5.

Øvrige økonomirelaterte føringer

Generelt er det maktpåliggende at strukturkostnadsberegningene konkretiserer utviklings-planen ned på årsverksbasis slik at de reflekterer gjennomtenkte, gjennom-diskuterte og realistiske driftsinnsparinger. Det skal ikke godskrives reduksjoner i driftsnivå som ikke bygger på konkretiserte og demonstrerte kostnadsreduksjoner.

Jeg forutsetter videre at drifts- og investeringsprofilen for de enkelte strukturalternativer reflekterer at det legges opp til at Forsvaret til enhver tid skal være i tilnærmet reell balanse, uten utsatte investeringer, lagertæring, nedprioritering av operativ virksomhet, forsømt vedlikehold o.l.. Som nevnt under pkt. 8. forutsetter jeg også at det—som et virkemiddel for å styrke Forsvarets operative fokus—vurderes i hvilken grad det vil kunne være funksjonelt å kanalisere større deler av ressursstrømmen via FOHK.

For å gjøre det enklere å beholde realismen i strukturutviklingen, og for å klargjøre handlingsrommet i perioden, bør det i f m utarbeidelsen av FSJ MFU 2003 utarbeides en helhetlig materiellinvesteringssplan som angir Forsvarets anskaffelser og avhendinger i et langsiktig perspektiv. Materiellinvesteringsplanen bør utarbeides med utgangspunkt i en betydelig økt satsing på flernasjonalt samarbeid og interoperabilitet, og under minst mulig hensyntagen til materiellarven som en binding i seg selv. Planen bør videre utarbeides med utgangspunkt i avdelinger og våpenplattformer med både stor og fleksibel slagkraft. Dette for å unngå en utvanning og dermed svekkelse av den militære effekt på sikt. Mindre prosjekters omfang og finansiering må m a o vurderes i lys av behovet for å gjøre plass til strukturens hovedelementer. Planen må konkretiseres ned til de enkelte materiellprogram og større investeringsbveslutninger, og gjelde—med rullerende oppdatering – i et tyveårsperspektiv.

Det bør i denne sammenheng også skisseres alternative modeller mht. jagerflykjøpets omfang og finansiering, fordi dette utgjør en så stor utgift at det vil være helt avgjørende for Forsvarets investeringsprofil allerede i perioden 2006-08.

Konklusjon

I det ovenstående har jeg klargjort hvilke overordnede hensyn som etter mitt syn bør ivaretas gjennom arbeidet med FSJ MFU 2003, og som jeg vil gjøre mitt for å få politisk tilslutning til gjennom arbeidet med LTD 04. Oppsummert er det to overordnede mål vi må nå: Forsvaret må a) få en stadig mer moderne, oppgavebasert og alliansetilpasset styrkestruktur, samtidig som det b) drives stadig mer kostnadseffektivt og med en økende del av ressursene kanalisert mot investeringer og operativ drift.

Mht. å skape en styrkestruktur som i størst mulig grad kan løse de angitte oppgavene, må vår innsats gå langs tre hovedspor. For det første må den styrkestrukturen som nå er vedtatt etablert, justeres og moderniseres slik at den kan yte mest mulig både for å møte våre rent nasjonale utfordringer, i f t NATOs kapabilitetsbehov og styrkemål og

mht. de krav som stilles til et moderne, nettverksbasert forsvar. For det andre må vi satse på å utvikle nisjekapasiteter av høy kvalitet—innenfor felt der vi av ulike årsaker har spesielt gode forutsetninger nasjonalt—som bidrar signifikant til å høyne NATOs samlede militære kapasitet. For det tredje må vi—hva nye investeringer angår—i større grad enn tidligere satse på moderne, fleksible, deployerbare og komplementære kapasiteter som er optimalisert i f t både nasjonale behov og felles NATO-krav. Disse bør gjennomgående utvikles, anskaffes, drives, opereres og eventuelt oppdateres innenfor bi- og/eller multinasjonale samarbeidsrammer.

Hva angår det å drive Forsvaret mest mulig effektivt, er jeg overbevist om at ved å se personellpolitikken - inkludert praktiseringen av verneplikten og befalsordningen - samt styrkeproduksjon, logistikk, infrastruktur, forskning og utvikling og utdanning og kompetanseutvikling i sammenheng, og utnytte alle muligheter til innsparinger på alle disse områdene, vil det være store gevinster å hente. Alle muligheter som har et innsparingspotensial, må i denne sammenheng vurderes. Suksess på dette området er en absolutt forutsetning for at vi skal kunne råde over et effektivt og troverdig forsvar i fremtiden. Kostnadseffektiv organisering og virksomhet er derfor et ufravikelig krav for hele Forsvaret.

Gjennom den pågående omleggingen tar vi betydelige skritt i retning av et mer tidsmessig forsvar. Ved allerede nå å tenke helhetlig, langsiktig og kreativt på Forsvarets videre utvikling, kan vi bidra til at det norske forsvar utvikles til et fullt ut relevant og effektivt sikkerhetspolitisk virkemiddel for norske myndigheter, og til å bli relativt sett blant de aller beste forsvar i NATO.

Med vennlig hilsen

Kristin Krohn Devold

Kopi:

Styret for Forsvarsbygg

Styret for Forsvarets forskningsinstitutt