21.01.97

Energi- og vassdragsavdelingen

Rapport fra det Interdepartementale arbeidsutvalget for Bioenergi

Rapporten er laget i et samarbeid mellom Olje- og energidepartementet, Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet, med Norges vassdrags- og energiverk som sekretariat

1. Sammendrag og konklusjoner

Motivet for å satse på bioenergi er tredelt:

• bedre miljøet
• muligheter for næringsutvikling, spesielt regionalt
• økt energifleksibiliteten

Arbeidet for økt bruk av bioenergi kan både knyttes opp til et ønske om å øke verdiskapingen av skogressurser, fremme miljømessige mål knyttet til utslipp av klimagasser og avfallshåndtering og spørsmålet om den fremtidige oppdekking av landets energibalanse. Ved å fokusere på bioenergi som en energiressurs forenes disse målsettingene samtidig som det legges et mer generelt grunnlag for en fleksibel og miljøvennlig energistruktur i tråd med en bærekraftig utvikling.

Gruppen har i sitt arbeid hatt kontakt med et bredt utvalg av aktører som er engasjert i bioenergi-prosjekter eller som kan bli berørt av en økt bruk av bioenergi. Det er lagt vekt på å skaffe kunnskap og forståelse om de forhold som påvirker bruken av bioenergi og aktørenes motivasjon.

Det er gjennom de senere år tatt flere initiativ og iverksatt en rekke enkeltstående bioenergiprosjekter. Dette har dels skjedd ved hjelp av statlig støtte. For mange av prosjektene er økonomien tilfredsstillende fra et samfunns- og et bedriftsøkonomisk synspunkt. Det er også utført en rekke utredninger om bioenergi, både av sentrale myndigheter, kommuner og fylkeskommuner, og utredningsinstitutter.

Det som karakteriserer dagens situasjon er en fornyet interesse for bioenergi og at en rekke nye forretningsmessige aktører har besluttet, eller vurderer å engasjere seg i virksomhet knyttet til produksjon og omsetning av bioenergi. Disse aktørene har utgangspunkt i profesjonelle forretningsmessige miljøer.

Markedet for bioenergi er ikke homogent, det består av en rekke ulike ressurskilder, brenselsprodukter, forbrenningsteknologier og sluttbrukere som hver for seg kan representere ulike del-markeder eller markedsnisjer. Men råstoffgrunnlaget, og i mange tilfeller også videreforedlede produkter kan erstatte hverandre. Det er derfor naturlig å se på alle disse mulighetene samlet i en strategi.

Felles for alle bioproduktene er at olje eller elektrisitet representerer et alternativ. Bioenergi er derfor et aktuelt alternativ bare dersom det pris- og kostnadsmessig kan konkurrere med disse energikildene.

Arbeidsgruppen har ikke foretatt en omfattende gjennomgang av ressursgrunnlaget for å kartlegge dette på nytt mht kostnader og tilgjengelighet. Det er etter gruppens vurdering gjennomført såvidt mange studier av dette at det er godtgjort et potensiale som kan forsvare en større satsing. Gruppen har imidlertid gitt en generell vurdering av ressurstilgangen. Det er grunn til å betrakte tidligere anslag på ressurstilgangen med forsiktighet. Mye kan tyde på at det anslåtte potensialet er vanskelig å realisere uten prisøkninger.

Kommunalt og industrielt avfall utgjør en viktig del av potensialet for økt bruk av bioenergi. Utslippskrav vil påvirke kostnader og i hvilken grad det kan skje et samspill mellom avfall og andre biobrensler fra skogsvirke og restprodukter.

Økt skogavvirking og/eller økt uttak av hogstavfall til energiformål kan øke verdiskapingen i enkelte områder. En forutsetning er imidlertid at skogeierne finner dette lønnsomt.

Transportkostnadene er i mange tilfeller avgjørende for lønnsomheten til bioenergi. Dette varierer imidlertid betydelig mellom de ulike brenselsproduktene. Generelt vil de mest foredlede produktene (pellets og briketter) ha de laveste transportkostnadene og beste forbrennings-egenskapene. For slike bioprodukter vil markedet kunne være landsomfattende og de kan være internasjonale handelsvarer.

Pris og markedsforhold for biobrensel vil innvirke på hvor mye som kommer til å bli brukt til energiformål, og hvor mye som blir brukt til industriell virksomhet. Økt bruk av bioenergi i Norge vil også påvirkes av produksjonskostnader og pris på alternative energibærere i våre naboland. En økt omsetning i Norge må være konkurransedyktig i forhold til våre naboland. Sverige og Danmark har i dag høyere avgifter på fyringsolje til husholdningene. Dette reiser spørsmålet om behovet for en harmonisering av avgiftspolitikken internasjonalt, og i særlig grad mellom de nordiske land. Slike spørsmål ligger imidlertid utenfor gruppens mandat og behandles i andre prosesser.

Bioenergisatsingen som foreslås i denne rapporten tar utgangspunkt i dagens rammebetingelser. Dette betyr at det må legges vekt på å styrke forbrukernes betalingsvilje for å unngå at økt tilgang på bioenergi bare fører til økt eksport av bioenergiprodukter til andre land. Å legge til rette for mer rasjonell drift og innsamling av biobrensel vil i tillegg være nødvendig for å unngå prisøkninger på biobrensel som også vil kunne anvendes som råstoff i industrien. Hvorvidt slike hensyn lar seg forene med en økt satsing på bioenergi vil bare kunne avklares gjennom storskala forsøk som det nå legges opp til i den strategiske satsingen.

Biobrensel er både et råstoff til industri og et restprodukt fra industriellvirksomhet. Ulike virkekvaliteter vil her ha ulik pris, men representerer prismessige rammer for bruken av slike ressurser til energiformål. Innenfor mindre markedssegmenter vil økt bruk av bioenergi kunne gi endrede priser. Dette gjelder særlig restprodukter fra treindustri som i dag omsettes til lave priser. Denne nisjen er sammen med kommunalt og industrielt avfall den mest lønnsomme delen av bioenergien og vil være lettest tilgjengelig for bruk som energibærer.

Økt bruk av bioenergi bør imidlertid hovedsakelig skje ved at nye ressurser gjøres tilgjengelig eller ved å gjøre tilgjengelig nye bioressurser som ikke er aktuelle som råstoff til denne industrien.

Biobrensel i form av ved har beholdt en sterk posisjon i den norske energiforsyning. Det er ikke til å komme forbi at mye av vedbruken i dag skjer med dårlig tilpasset teknologi, men utviklingen går i retning av bedre ovnsteknologi med hensyn til effektivitet, forurensende utslipp og drift. Dagens vedforbruk kan i visse tilfeller erstattes med bruk av videreforedlet brensel. En slik utskifting vil kunne skje som et resultat av satsingen og vil både kunne gi miljøforbedring og økt energiutnyttelse.

Særlig på området pelletering er det utviklet teknologi som gir et biobrensel med gode egenskaper. Kostnadsforholdene i Norge gir et begrenset utbredelsesområde, men pellets har muligheter i enkelte nisjeområder, som f.eks. i husholdningssektoren. Større produksjonsvolumer, jevnt avtak, bedre driftserfaring, optimalisering av prosessene og økt bruk av vannbårne systemer vil kunne bedre konkurransedyktigheten.

Produksjon av elektrisitet basert på biobrensel er en mulighet, men gruppen finner at dette ikke bør gis prioritet i satsingen annet enn som utviklingsrelaterte enkeltprosjekter.

Det vil i satsingen legges vekt på å fremme den best tilgjengelige teknologi med hensyn til energiutnytting og miljøkonsekvenser.

En rekke utredninger har påvist et lønnsomt potensiale for bioenergi. Likevel har lite skjedd i dette markedet. De viktigste årsakene til dette er:

- Både tilbydere og forbrukere av bioenergi vil forutsette langsiktig sikkerhet før det legges om til bioenergi. Få aktører vil alene kunne gi en slik sikkerhet. For energiutnytting av kommunalt avfall er situasjonen noe bedre i og med at alternativkostnaden ved ikke å utnytte ressursen er betydelig, men her er problemene knyttet til en avklaring av utslippskrav til forbrenningsanlegg.

- De siste 15-20 årene har nye boliger blitt bygget med direkte elektrisk oppvarming. Mange bygninger er i tillegg konvertert fra vannbasert oppvarming til elektrisitet. Fravær av vannbåren varme gjør energietterspørselen lite fleksibel og begrenser og fordyrer omlegging til bioenergi.

Arbeidet med å fremme bruk av bioenergi må ta et bredt utgangspunkt og vil bl.a. ha karakter av å etablere infrastruktur. Omsetningen av bioenergi må bringes opp til et tilstrekkelig stort omsetningsnivå slik at det kan etableres rasjonell drift, i tillegg til at det kan eksistere et større antall leverandører og forbrukere som gir sikkerhet for langsiktige leveranser. Det er nødvendig å se bruken av midlene i sammenheng med tiltak for å fremme bruken av vannbåren varme, slik at det legges et langsiktig grunnlag for økt bruk av bioenergi gjennom denne typen infrastruktur.

Dersom energibrukerne skal gå over til bioenergi kreves det en sikker og langsiktig satsing basert på profesjonelle aktører. For eksempel kan selskaper med formål å selge energi eller varme, fremfor salg av en enkelt energibærer, bidra til å redusere en del av den usikkerhet brukerne står overfor ved valg av bioenergi fremfor andre oppdekningsmåter. Slik gruppen ser det vil deltakelse fra slike selskaper lette introduksjonen av bioenergi i satsingen.

Aktørenes organisering og rolle i denne omsetningen vil videre være viktig. En sentral del av arbeidet med å fremme bruken av bioenergi blir derfor å legge forholdene til rette for aktørene og trekke dem inn i et samarbeid som sikrer at ulike deler av omsetningssystemet fungerer og at bioenergi blir prioritert på linje med de etablerte energibærerne. Elforsyningen forvalter en viktig infrastruktur i energisektoren. En viktig forutsetning for å bruke offentlige midler til bioenergisatsing i et område er derfor at investeringsstrategi og tariffering i elnettet ivaretar hensyn til økt bruk av bioenergi. Redusert behov for nettinvesteringer som følge av mer fleksibel energi basert på bioenergi kan gi økonomiske drivkrefter i satsingen på bioenergi.

Målet for satsingen er derfor å utvikle et velfungerende marked for bioenergi iaktuelle områder gjennom å sikre forpliktende deltagelse fra sentrale aktører påtilgangs-, transport-, omdannings- og forbrukssiden, gi støtte til informasjon/kompetanseutvikling og utvikling av infrastruktur og teknologi, og kreve at derammebetingelser som kan fastsettes lokalt, tilpasses bioenergi. Det må leggesvekt på å se utviklingen av infrastrukturen for bioenergi i sammenheng medinfrastrukturen i elsystemet og økt bruk av vannbaserte oppvarmingssystemer.

Praktiske og økonomiske forhold kan bare avklares gjennom en storskala satsing med en tilstrekkelig geografisk konsentrasjon. Den strategiske satsingen vil derforbestå av følgende elementer:

• Strategisk satsing i områder
• Større industri- og avfallsanlegg
• Teknologikonkurranser
• Informasjon og opplæring
• Forskning

Den strategiske satsingen i områder vil skje ved at det inviteres til å sende inn fellessøknader for satsingen områdesvis. Gjennnom de krav som stilles opp for slike søknader vil det kunne skje en tidsmessig innfaseing av satsingen både geografisk, tidsmessig og ved at midlene kan kanaliseres til de prosjektene som gir en geografisk, kostnadsmessig og tidsmessig gunstig oppstart av satsingen.

2. Innledning

Organisk ikke-fossilt materiale av biologisk opprinnelse kalles normalt biomasse. Når denne biomassen brukes som brensel kalles den biobrensel. Gass dannet ved omvandling av biomasse kalles også biobrensel. Energi dannet ved forbrenning av biobrensel kalles bioenergi. Det er bioenergi, og muligheten for økt bruk av bioenergi i Norge, som denne rapporten handler om.

Arbeidet for en økt bruk av bioenergi kan både knyttes opp til et ønske om å øke verdiskapningen fra skogressurser, fremme miljømessige mål knyttet til utslipp av klimagasser og avfallshåndtering og spørsmålet om den fremtidige oppdekkingen av landets energibehov. Ved å fokusere på bioenergi som en energiressurs forenes disse målsetningene samtidig som det legges et mer generelt grunnlag for en fleksibel og miljøvennlig energistruktur.

Bioenergi står på terskelen til å få en sterkere rolle i den norske energiforsyningen. Bruk av bioenergi som på papiret fortoner seg lønnsomt viser seg imidlertid vanskelig å realisere. Dette skyldes en rekke ulike barrierer. De fleste barrierene er knyttet til manglende kjennskap til og erfaring med teknologien og til en generell usikkerhet om den fremtidige rolle bioenergien kan spille i det enkelte område. Dette er et viktig utgangspunkt for at myndighetene kan finne en naturlig rolle i arbeidet med å fremme bruken av bioenergi. I tillegg er bioressurser både et industrielt råstoff og en energibærer. Det er viktig at en økt satsing sørger for en balansert utvikling som sikrer råstofftilgang og sysselsetting i etablerte virksomheter.

Myndighetenes engasjement for bioenergi bør også knyttes opp til den mer langsiktige utviklingen av energibalansen og egenskaper i energisystemet generelt. Særlig gjelder dette for infrastrukturer som vannbåren varme og elektrisitetsnett.

2.1Bakgrunn for arbeidet

De senere årene er det rettet økt oppmerksomhet mot bioenergi som et mulig alternativ i landets energioppdekking. Det er flere grunner til dette:

• den norske kraftbalansen er blitt stadig strammere
• hensynet til begrensning av utslippene av klimagassen CO ₂ krever sterkere satsing på fornybar energi
• energiutnyttelse av organisk avfall vil redusere utslippene av klimagassen metan fra deponert avfall
• det er positive sysselsettings- og næringsmessige muligheter knyttet til økt bruk av bioenergi

Både nasjonalt og internasjonalt har det skjedd en utvikling av ny teknologi for omdanning og bruk av bioenergi. En rekke steder i landet er det tatt initiativ for å fremme bruken av bioenergi lokalt. Bioenergi er i mange tilfeller knyttet opp til tiltak for avfallshåndtering. Myndighetenes virkemidler for å fremme energieffektiv teknologi har for en stor del vært rettet inn mot bioenergi.

Behovet for økt statlig innsats for å fremme bruken av bioenergi er understreket i flere stortingsdokumenter. Følgende vedtak ble fattet i forbindelse med Stortingets behandling av Klimameldingen (St.meld.nr 41 (1994-95)):

Romertallsvedtak VIIIStortinget ber regjeringen legge frem et forslag tilenergiprogram for satsing på nye og fornybare energikilder.

Romertallsvedtak IXlegge frem en plan i RNB for å øke bruken av biobrensel,herunder hvilke låne- og tilskuddsordninger som kan være aktuelle.

Forslag nr. 13 fra HøyreStortinget ber Regjeringen opprette en tidsbegrensettilskuddsordning for å stimulere til opparbeidelse av kommersielle markederfor bruk av varmepumper, investering i fyringsanlegg for biobrensel og bruk avsolenergi.

I St.prp. 72 (1995-96) "Jordbruksoppgjøret 1996 - endringer i statsbudsjettet for 1996 m.m." er det avsatt 5 millioner kroner til økt satsing på bioenergi for 1997. Retningslinjer for bruk av midlene skal utformes i forhold til det interdepartementale bioenergiutvalgets foreslåtte strategi, jfr kap. 6.

Videre ble det i St. meld. nr. 38 (1995-96) Om gasskraftverk i Norge satt som forutsetning for bygging av gasskraftverk at dette skal inngå i en helhetlig energi og miljøpolitikk. Viktige elementer i en slik politikk er i følge meldingen blant annet en styrket innsats for å utvikle fornybare energikilder og økt innsats for bioenergi spesielt.

I regjeringens budsjettforslag for 1997 legges det opp til en økt satsing på bioenergi. I St.prp. nr 1 (1996-97) foreslår Nærings- og energidepartementet en økning av den statlige satsingen på bioenergi til 48 mill. kr. I forslaget fremheves det at disse skal bidra til å utvikle infrastruktur, bruk, omsetning og ressurstilgang for bioenergi.

Det ble av Nærings- og energidepartementet (NOE), Miljøverndepartementet (MD) og Landbruksdepartementet (LD) i juni 1996 nedsatt et interdepartementalt arbeidsutvalg for å kartlegge muligheten for økt bruk av bioenergi. Utvalget skal foreslå en strategi for at disse mulighetene kan realiseres. I denne rapporten gir denne gruppen sin avrapportering med et forslag til hvordan et statlig engasjement innenfor bioenergiområdet kan se ut.

2.2Mandat

Det interdepartementale utvalget, etablert av NOE, består av representanter fra NOE, MD, LD og NVE. NOE skal ha formanskapet i utvalget og NVE skal ha sekretariatet.

Formålet med utvalget er:

Å utarbeide en strategi for videreutvikling av bioenergi de nærmeste 5årene

I dette arbeidet skal utvalget kartlegge mulighetene, analysere hindringene og vurdere forutsetningene for å etablere bedre fungerende omsetningssystem for bioenergi. Videre skal utvalget vurdere tiltak som fremmer bruken av bioenergi.

En forutsetning for økt bruk av bioenergi er at alle leddene fra forsyning av råstoff via produksjon av foredlet brensel til transport ut til sluttbruker er til stede. Utvalget skal med basis i arbeidet til utvalget under Landbruksdepartementet, som leverte sin rapport høsten 1995 [ «Bioenergi - muligheter for økt bruk av bioenergi», Landbruksdepartementet, oktober, 1995] , og annet foreliggende utredningsmateriale, se på mulige strategier for å utvikle bioenergi til å bli en viktig energikilde på linje med olje og elektrisitet. I denne forbindelse skal utvalget følge opp forslag som blir vedtatt i Stortinget. Videre skal utvalget vurdere synspunkter fra berørte interessegrupper.

Utvalget skal kartlegge kostnadsforholdene for bruk av bioenergi i Norge. Utvalget skal også gi en oversikt over de miljømessige aspektene ved bioenergi. Videre skal utvalget med basis i foreliggende utredningsmateriale se på mulighetene for økt bruk av bioenergi på bakgrunn av dagens rammebetingelser og teknologi.

Videre skal utvalget utrede hvilke barrierer som hindrer utbredelsen av bioenergi som energikilde. Myndighetene kan benytte ulike virkemidler for å redusere virkningene av disse barrierene. Utvalget skal utrede om dagens virkemidler er godt tilpasset de aktuelle utfordringene eller om de bør endres. Utvalget skal videre vurdere om andre virkemidler kan være mer hensiktsmessig. Dette arbeidet må sees i sammenheng med arbeidet i Grønn skattekommisjon som la frem sin rapport i juni 1996, og oppfølgingen av denne.

Utvalget skal levere sin rapport innen utgangen av 1996. Det forutsettes også at utvalget kommer med innspill i Statsbudsjettet for 1997 og til LTP 1998. Utvalget skal også sikre en tilfredstillende koordinering i forhold til aktuelle tiltak i forbindelse med andre statlige og lokale tiltak som berører bioenergi.

Utvalget har tatt utgangspunkt i de rammer for satsing på økt bruk av bioenergi som er lagt i statsbudsjettet for 1997. Det er foreslått en strategi for bruken av disse midlene som etter utvalgets vurdering gir best måloppnåelse. Strategien er gitt en utforming som sikrer koordinering med eksisterende virkemidler innenfor Olje- og energi-, Miljøvern- og Landbruksdepartementets ansvarsområder. I tillegg er det påpekt en rekke tiltak og virkemidler som kan legges til rette lokalt. Utvalget har også pekt på andre forhold som har betydning for bruken av bioenergi, men dette er dels virkemidler som må tas opp til vurdering i forbindelse med videreføring av arbeidet til Grønn skattekommisjon. Det kan senere være nødvendig å se på behovet for endringer i slike virkemidler, men disse spørsmålene er ikke vurdert av utvalget i denne omgang.

I utvalgets arbeid har følgende personer deltatt:

Svein Roar Brunborg, Olje- og energidepartementet (OED) - formann Ole Børge Yttredal, OED Knut Øistad, Landbruksdepartementet (LD) Berit Hauger Lindstad, LD Øyvind Christophersen, Miljøverndepartementet (MD) Tone Skåre, MD Kari Blindheim, MD Hege Feiring, MD Mats Rydehell, NVE - sekretariat

3.Bruken av bioenergi i dag

3.1Bruken av bioenergi i Norge i dag

De viktigste former for biobrensel i dagens norske energisystem er:

• brenselsved som hovedsakelig brukes i husholdningene,
• avlut som brukes i celluloseindustrien,
• bark og annet treavfall som brukes i treforedlingsindustrien, i sagbruk og annen trevareproduksjon samt i produksjon av fjernvame,
• kommunalt avfall fra husholdninger og næringsliv, som brukes i produksjon av fjernvarme.

Sluttbruket av biobrensel skjer hovedsakelig i skogindustrien og husholdningene fordelt med ca 3,5 TWh i treforedlingsindustrien, ca 1,4 TWh i forbindelse med produksjon av trevarer, samt ca 6,1 TWh i husholdningssektoren (1993, tilført energi). Hoveddelen av industriforbruket skjer i trelastindustrien og papirmasseindustrien. I disse sektorene sto også sluttforbruket av biobrensel for størst andel av total energibruk med henholdsvis 78 og 40%. I tillegg leverer kommunale avfallsforbrenningsanlegg fjernvarme tilsvarende ca. 0,7 TWh (netto, etter tap). Nyttiggjort energimengde (fratrukket tap) i samme år var ca. 8 TWh. Dette utgjorde 5,5% av samlet statsjonært energibruk. Fordelingen av bruken av biobrensel til energiformål i Norge i 1993 sammenfattes i tabell 3.1 nedenfor.

	Ved	Avlut	Treavfall	Avfall	SUM	Nyttiggjort
Trebearbeiding			1,4		1,4	0,9
Treforedling		2,4	1,1		3,5	2,5
Husholdninger	6,1				6,1	4,0
Fjernvarme			0,1	1,2	1,3	0,7
SUM	6,1	2,4	2,6	1,2	12,2	8,0

Tabell 3.1Bruk av bioenergi i Norge i 1993 - alle tall i TWh

(Kilde: Østlandsforskning).

Fra 1976 til 1993 har bioenergibruken økt fra 5,2 TWh til 12,2 TWh (i 1994 var tilsvarende tall 12,6 TWh). Økningen har i hovedsak skjedd i treforedlingsindustrien og i fjernvarmeproduksjon (avfallsforbrenning), mens bruken i trebearbeidende industri holdt seg relativt stabilt. Bruken av bioenergi i forhold til nyttiggjort energi viser en virkningsgrad i området 65-70%. Omlegging av bioenergibruken til mer energieffektive former kan være en betydelig ressurs i denne sammenheng.

3.2Norge sammenlignet med Sverige

Sverige sammenliges ofte med Norge når det gjelder utnyttelse av bioenergi. I 1995 var brutto anvendelse av bioenergi i Sverige ca 84 TWh. En sammenligning mellom Norge og Sverige for 1994 gis i tabell 3.2.

	TWh, tilført		% av stasjonær energibruk
	Norge	Sverige	Norge	Sverige
Sluttforbruk av biobrensel	11,3	57,8	7,3	19,5
* Trebearbeiding	1,4	7,4	62,0	69,8
* Treforedling	3,8	38,6	29,3	59,1
* Øvrig industri	0	0,4	0	0,6
* Husholdninger og andre stasjonære brukere	6,1	11,4	7,9	7,3
Biobrensel til fjernvarmeproduksjon	1,3	18,1	-	-
Biobrensel til elproduksjon	-	2,6	-	-
SUM anvendelse av biobrensel	12,6	78,6

Tabell 3.2:Sammenligning av biobrenselbruken i Sverige og Norge for 1994. (Kilde:

Østlandsforskning)

Den samlede tilveksten i de svenske skogene er ca 100 mill. m ³>, om lag 4 ganger større enn i Norge (jfr kap. 4.1.2). Den største biobrenselbrukeren i Sverige er den skogsbaserte industrien, og det er industrianvendelsen som forklarer størstedelen av merforbruket i forhold til Norge.

Biobrenselforbruket i den trebearbeidende industrien skjer i hovedsak innenfor trelastindustrien (sagbruk og høvlerier). Svensk trelastproduksjon er ca 5 ganger så stor som den norske, og videre utgjør trelastindustrien en relativt større andel av samlegruppen trebearbeidende industri i Sverige enn i Norge. Dette forklarer forskjellen mellom Sverige og Norge for denne industrigruppen.

Biobrenselforbruket i svensk treforedlingsindustri er omlag 10 ganger større enn i Norge. Biobrensel utgjør en vesentlig større andel av svensk treforedlingsindustris samlede energibruk enn i Norge (59% mot 29%). Denne forskjell forklares i hovedsak av forskjellen i produksjonsstruktur i Sverige og Norge. Forholdet mellom kjemisk og mekanisk masse er 70/30 i Sverige og tilnærmet motsatt i Norge. Dette fører til større relativ tilgang og utnyttelse av biobrensel (avlut) i svensk treforedlingsindustri, mens norsk treforedlingsindustri har lavere tilgang og behov for biobrensel og samtidig større elektrisitetsbehov/-forbruk.

Forskjellen mellom Norge og Sverige når det gjelder husholdninger og tjenesteytende næringer forklares i hovedsak av at Sverige er omlag "dobbelt så stort" som Norge.

Den mest interessante forskjellen i biobrenselforbruket ligger i fjernvarmesektoren. Fjernvarmeleveransene i Sverige fra 1965 til 1980 økte fra 5 til 25 TWh. I 1994 var fjernvarmeleveransene 40 TWh og samlet brenselforbruk 47 TWh. Bruken av biobrensel økte jevnt utover 1980-tallet. Fra 1980 til 1989 økte forbruket fra 2,3 TWh til 9,2 TWh, eller fra 7 til 23 % av samlet brenselsforbruk i fjernvarmeproduksjonen. I 1994 hadde tallet økt til 18,1 TWh (39%). Det er fortsatt en stor andel olje, kull, elektrisitet etc i svensk fjernvarmeproduksjon. Den posisjon fjernvarmen hadde utviklet i svensk energiforsyning allerede rundt 1980, og som ikke hadde noe med biobrenselsatsingen å gjøre, må kunne sies å ha vært av avgjørende betydning for det omfang biobrenselbruken etter hvert har utviklet i Sverige. Trebrensel har stått for tilnærmet hele veksten i biobrenselbruken i fjernvarmeproduksjon siden 1989, og utgjør 9,8 TWh i 1994 (det resterende fordeler seg i hovedsak på avfall og torv). Trebrenselforbruket fordeler seg igjen omtrent likt mellom skogsflis (grener og topp fra avvirkning) og bark/flis fra sagbruk.

For å oppsummere kan følgende sies om biobrenselbruken i Sverige:

• Sverige har, i motsetning til Norge, lange fjernvarmetradisjoner og mye vannbåren varme.
• Råstofftilgangen er vesentlig forskjellig ved at skogavvirkningen og dermed tilgangen på skogsflis er langt større i Sverige, trelastindustrien og dermed tilgangen på dennes biprodukter er langt større, mens sponplateindustrien og etterspørselen etter sagbruksflis som råstoff er relativt sett mindre.
• Det eksisterer et veletablert markedsapparat for håndtering, transport og omsetning av skogsflis og biprodukter fra sagbrukene.
• Avgiftene på fossile brensler har gjort biobrensel mer attraktivt som brensel for fjernvarmeverkene og dels gjort fjernvarme mer attraktivt for sluttbrukeren.
• Det er gitt støtte til fjernvarmeproduksjon basert på biobrensel, til el-generering basert på biobrensel, og til tilknytning av blokksentraler og småhus til nærliggende fjernvarmenett.
• Normalt eier kommunene i Sverige en større bygningsmasse enn norske, spesielt i form av kommunale utleiebygg, noe som gjør det lettere for kommunene å fatte helhetlige beslutninger.

Sverige som marked for foredlede biobrenselprodukter, som briketter og pellets, er prisdannende for det norske markedet. Norske produsenter av slike produkter forventes å kunne selge briketter og pellets til Sverige, såvel som til norske brukere (transportkostnadene reduseres ved foredling av brenslet). Norge og Sverige kan derfor i mange sammenhenger betraktes som ett felles marked for foredlet biobrensel. For bruk i husholdninger er CO ₂-avgiften på fyringsolje høyere i Sverige enn i Norge. Dette gir en vesentlig større betalingsevne i Sverige enn i Norge. Prisen på pellets varierer fra kunde til kunde, men ligger rundt 700 kr/tonn.

3.3Erfaringer fra bioenergiaktiviteter i andre land

Det store omfanget av bioenergibruk ute i verden skjer i både kraft- og varme-produksjon, både i Europa og i USA. I løpet av de siste årene har teknologier for kraft- og varmeproduksjon fra biobrensel blitt videreutviklet. Lønnsomheten i disse, med erfaringer fra Sverige, er likevel lav uten statlig støtte. I Sverige jobbes det spesielt med å øke virkningsgraden i kraft- og varmegenerering, for å bedre konkurransedyktigheten ytterligere. Noen anlegg er lønnsomme i dag, grunnet lav eller negativ alternativverdi av brenselet som utnyttes. Virkningsgraden ved elgenerering ligger på noe under 40%, men ny teknologi forventer å få dette tallet opp mot 60%. Med en brenselpris på nivå med dagens omsatte markedspris på bioenergi er elgenerering fra rene biobrensler eller basert på innkjøpt brensel vanskelig lønnsomt i Norge.

Nedenfor gis en sammenfatning av hva som skjer, hvordan man prioriterer, og hvordan staten hjelper til finansielt, i noen andre viktige markeder utenom Norge og Sverige.

3.3.1Danmark

Danmark har forholdsvis lite skog, og satsingen her er derfor rettet mot jordbruks- og avfallssektoren. Ny fornybar energi dekker 6-7% av innelandsk energiforbruk, hvorav bioenergi utgjør ca 90% av dette.

Forskningsinnsatsen rettes mot optimalisering av forbrenningsprosesser og utvikling av teknologi rettet mot halm og avfallstrevirke, "fluidized bed" (FB) -teknologier, mikrobiologisk nedbrytning av organisk avfall i bioreaktorer etc. Energiskog er et satsingsområde i Danmark («short rotation forestry»).

Statlig satsing på introduksjon av teknologi for halm- og treforbrenning ligger på ca 25 mill. DKK pr. år, mens satsing på kraft/varmeproduksjon ligger på ca 40-50 mill. DKK pr. år. Det kan gis et tilskudd på opp til 30% for investering i biobrenselfyrte sentraler (halm, tre). Tilsvarende gis det støtte til investering i kraft/varme-produksjon med opp til 50%. I tillegg har man flere indirekte incentiver, som garantert pris på el fra biobrenselanlegg.

3.3.2Finland

Skog utgjør ca 78% av Finlands areal, hvilket naturlig nok medfører en prioritering på utnyttelse av skogprodukter. Nesten 20% av Finlands energibruk dekkes med bioenergi. Som i Norge er ved et viktig brensel, med 2/3 av vedforbruket dekket av selvhogst. Industri forbruker 46% av energien, hvorav skogsindustrien utgjør 60%. Den sistnevnte dekker litt under halvparten av sitt energibehov med bioenergi. Det er i denne sektoren installert ca 1.300 MW _e elgenererings-kapasitet. Av romoppvarmingsbehovet i de store byene dekkes over 80% av fjernvarme (Helsinki 90%).

Det satses derfor på teknologier som skal øke lønnsomheten i fjernvarme-anlegg mht biobrensel. Man har satset mye på høstingsteknikker, omformingsteknologier, og med fokus på kraft/varmeproduksjon. Prisene på skogsflis (tynning, avfall (grot)) ligger på 6 - 8 øre/kWh, mens bark, industrielt treavfall og svartlut kan fås til godt under 4 øre/kWh. Med tanke på det potensiale som finnes i Finland, er det interessant å observere at statlig satsing er fokusert på å få frem konkurransedyktige finske teknologier for eksportmarkedene.

3.3.3USA

Bioenergi står for ca 3,3% av sluttforbruket av energi i USA (1990). I skogsindustrien er bioenergiandelen litt over 50%. Installert kraftgenererende kapasitet er ca 7 GW, tilsvarende 1% av all elgenerering i USA (8% av genereringen utenfor everks-sektoren).

I USA satses det stort på elgenerering fra biobrensel - "DOE Biomass Power Program". Målet er å få øket kapasiteten til år 2000 til 12 GW. Satsingen her gjøres av hensyn til miljø, sysselsetting og energisikkerhet, samt for å sette amerikansk teknologi "på første benk" i forbindelse med eksportkontrakter. Man regner med at programmet skal skape så mange arbeidsplasser at ca 283.000 mennesker kommer til å jobbe med bioenergi år 2010. Programmet bygger på partnerskap mellom myndigheter og industrien og er på ca 350 mill. kr pr. år. Strategiske plan er for elgenererering fra biomasse ble oppdatert i 1996, med mer uklare mål, men med omtrent samme målstruktur. Sysselsettingspotensialet ble redusert til 150.000, mens effektpotensialet beregnes å være 30 GW (150-220 TWh) i år 2020. Grunnet stor andel kullfyring i USA, satses det mer på sambrenning av biomasse og kull i eksisterende og nye anlegg. Det satses hovedsakelig på teknologiutvikling, dvs forbrennings-teknologi og teknologi for økt utnyttelse av forskjellige typer avfall.

I tillegg satses det noe på introduksjon av bioenergi på regional nivå - "Regional Biomass Energy Program (RBEP)". Målet er å øke produksjon og utnyttelse av biobrensel. Delmål er å forbedre statens, de lokale myndighetenes og industriens muligheter i utnyttelse av biobrenselressursene, bidra til planlegging og bygging av anlegg, øke økonomiske forpliktelser og stimulere til investeringer, samt å demonstrere gode prosjekter. Det vil si sysselsetting, miljø og energieffektivitet er hovedargumenter i USA og målgruppe er alle potensielle bioenergibrukere.

Programmets hovedfokus er overføring av informasjon om teknologier som er aktuelle på kort sikt, og hvordan disse kan benyttes (inkl. tekniske og økonomiske data). Støtte kan gis til prosjekter som relateres til ressursgrunnlaget, økonomiske implikasjoner, miljøkonsekvenser, institusjonelle barrierer, demonstrasjonsprosjekter og teknologioverføring. Organisatorisk er programmet delt i 5 geografiske områder. De regionale aktivitetene varierer avhengig av forskjeller i ressursgrunnlag, aktivitets- og kunnskapsnivå m.v., men er underlagt en felles struktur styrt fra Energidepartementet. Budsjettet for hele aktiviteten er ca 4 mill. US$ pr. år (ca 28 mill. norske kroner). Det tilsvarer ca 8% av budsjettet til FoU på bioenergiområdet. I en evaluering av programmet har følgende blitt synliggjort:

• gjennomsnittlig støtteandel er 35%,
• i de første 5-10 årene har det blitt skapt 78.000 arbeidsplasser i region «Northeast», og forretningsmuligheter til en verdi av 1,8 milliarder US$,
• arbeidsplasser skapes hovedsakelig regionalt, dvs verdiskapningen skjer i regionen.

3.3.4Hva kan vi lære fra andre land?

Det er store forskjeller i omfanget og typer av bioenergibruk i de ulike land. Årsakene til forskjellene ligger dels i ulike ressursgrunnlag og eksisterende industriell utnyttelse. Ulikheter i rammebetingelser myndighetene setter påvirker utviklingen i de fleste land. Dette gjelder både valg av rammebetingelser (avgiftsnivå, prisbetingelser) og størrelsen på de offentlige midler som stilles til disposisjon.

De teknologier som er utviklet, og under utvikling, for bioenergi er imidlertid «felles» og tilgjengelig internasjonalt.

Hvis vi ser til våre nordiske naboland, så kan følgende forskjeller nevnes:

I skognasjonene Sverige og Finland har man

• betydelig mer vannbåren varme og utbygde fjernvarmesystemer
• større grad av tilgjengelige ressurser (mindre ulendt terreng, bedre veidekking)
• mer maskinell avvirkning, og muligens mer effektivt uttak av hogstavfall
• større overskudd på biprodukter fra trelastindustrien
• et eksisterende mottaks- og omsetningssystem for biobrensel basert på biprodukter fra trelastindustrien samt skogsflis
• et annet prisnivå på el og olje
• større avhengighet av «ikke-fornybare» energikilder, med et tydeligere krav til selvforsyning og leveringssikkerhet i energipolitikken

I jordbruksnasjonen Danmark har man

• betydelig mer vannbåren varme
• mer stordrift i jordbruket, med større konsentrasjon av jordbruksavfall og mer rasjonelt uttak av f.eks. halm
• større avhengighet av «ikke-fornybare» energikilder, med et tydeligere krav til selvforsyning og leveringssikkerhet i energipolitikken
• et annet prisnivå på el og olje

Ut ifra dette kan en si at det vansklig lar seg sammenlignes fullt ut med norske forhold. Men det vi kan lære fra disse land er at det tar tid å etablere et marked; man trenger stabile rammebetingelser over en lenger periode. Videre har satsingen vært rettet mot hva vi kan kalle «profesjonelle» aktører, f.eks. everk, større teknologibedrifter, større innkjøpsorganisasjoner m.v. Det har vært viktig å få etablert virksomheter med en viss størrelse for å få utløst en varig aktivitet rundt disse basert på brenselleveranser, varmeleverandører mv. Brukersiden har fungert som utløsende på leveransesiden. Samtidig har satsingen på teknologiutvikling vært viktig, spesielt i prosjekter som hatt en naturlig del i (større) bedrifters forretningsstrategi (dvs. man har vært villig til å legge inn en høy egeninnsats).

Ut ifra dette kan man konkludere følgende:

• vi må ta utgangspunkt i de spesielle forhold som finnes i Norge - ressurstilgang, markedsforhold og rammebetingelser
• statlig engasjement rettet mot større brukere kan fungere som utløsende for aktiviteter i et goegrafisk område,
• energiverkenes engasjement er viktig, i likhet med andre større teknologi-, brensels- eller varmeleverandører,
• engasjement fra skogbrukssiden (skogeierforeninger etc) er viktig.

4.Forutsetninger for økt utnyttelse av bioenergi i Norge

For å kunne trekke noen slutninger om forutsetningene for en økt utnyttelse av bioenergi i Norge skal vi i dette kapittel kort gjøre rede for hvor mye biobrensel som finnes tilgjengelig, hvordan denne kommer til den ovn som skal brenne det og i hvilken grad den produserte energien kan konkurrere med eksisterende energibærere.

4.1Råstoffet

I Norge er skogen den største råstoffkilden for biobrensel - i form av

• ved
• biprodukter fra trelast- og treforedlingsindustrien,
• skogsflis

Til ressursene regnes også biomasse fra

• jordbruk
• kommunalt og industrielt avfall.

I følge offisiell energistatistikk tilsvarer bruken av ved ca 6,1 TWh (jfr tabell 3.1). Dette tilsvarer en avvirkning på ca 3 mill. fm ³> pr. år. I følge statistikk for skogbalansen er avvirkning for ved til salg eller for privat bruk i overkant av 1 mill. fm ³> pr. år (jfr tabell 4.2). Noe av forskjellen kan forklares med plankekapp o.l. samt importert ved, men avvirkningen er sannsynligvis noe høyere enn hva statstikken viser. Uansett kan vi si at vedmarkedet er et fungerende kommersielt marked, fra produksjon til omsetning og bruk. Statlig intervensjon for å få markedet til å fungere er ikke nødvendig. Det som kan være aktuelt er støtte til utvikling av bedre og mindre forurensende ovnsteknologi, noe som det i dag gis støtte til fra Norges forskningsråd. Markedsintroduksjon av pelletskaminer i det samme markedssegmentet kan være aktuelt, både ut i fra miljøhensyn og for å øke andelen nyttiggjort energi.

Biomasse fra jordbruket, som f.eks. halm og husdyrgjødsel, er i dag i Norge et dyrere brensel enn de øvrige i listen ovenfor. Det samme gjelder energiskog, dvs hurtigvoksende salixarter beregnet til energiformål. Svenske bønder gis, gjennom EU, støtte til dyrking av energiskog for å redusere produksjonen av jordbruksvarer. Flis fra energiskog er, til tross for dette tilskuddet, ikke billigere enn sammenlignbare biobrensel. Det er derfor ikke aktuelt å gi høy prioritet til videreutvikling av denne typen ressurstilgang på kort sikt.

Gruppen har valgt å konsentrere omtalen av råstoffgrunnlaget og følgende tilgjengelige, dels uutnyttede ressurser:

1. biprodukter fra trelastindustrien
2. skogsflis
3. kommunalt og industrielt avfall.

De produkter som kundene kan kjøpe er i uforedlet eller foredlet form. Foredlete er briketter og pellets. De ulike produktene har forskjellige egenskaper og henvender seg til ulike kundegrupper. For at energimarkedet skal etterspørre et produkt må det være konkurransedyktig, både med hensyn til investeringskostnader og drift- og vedlikeholdskostnader. Videre må tilbudet være såpass etablert at kundene er sikre på å ha tilgang til produktet også på lengre sikt. I tillegg kreves brukervennlighet som gjør det tiltrekkende for den relevante brukergruppen.

4.1.1Biprodukter fra trelastindustrien

Sekundærprodukter fra skogsindustrien (primært trelastindustrien) består hovedsakelig av

• bark og rotreduserflis som fjernes før tømmeret skjæres,
• rå celluloseflis som i hovedsak er hogget hon og avkapp fra nyskåret materiale,
• tørr celluloseflis som er hogget avkapp fra tørrsorteringsverket og fra høvleri,
• rå sagflis fra skurprosessen,
• tørr sagflis fra kapping i tørrsorteringsverk
• tørr kløvsagflis fra høvleri,
• tørr kutterflis fra høvling med kutterstål eller freser i høvleri.

Anslått totalmengde og egenbruk av biprodukter fra trelastindustrien i 1995 gis i tabell 4.1:

	Tilgang/produksjon			Egenbruk			Biproduktsalg m.v.
	1.000 fm 3>	% av tøm-mer u. bark	GWh(*)	1.000 fm 3>	% av til-gang	GWh(*)	1.000 fm 3>	% av til-gang	GWh(*)
Bark m.v.	575	11,2	1.068	445	77,5	827	129	22,5	241
Rå celluloseflis	1.873	36,4	3.479	0	0,0	0	1.873	100,0	3.479
Rå sagflis	457	8,9	911	21	4,6	42	436	95,4	869
Tørr celluloseflis	237	4,6	505	12	5,0	25	225	95,0	479
Tørr kløvsagflis m.v.	25	0,5	54	5	20,2	11	20	79,8	43
Kutterflis	202	3,9	429	11	5,4	23	191	94,6	406
SUM biprodukter	3.369	65,6	6.445	494	14,7	929	2.874	85,3	5.517

Tabell 4.1Tilgang og egenbruk av biprodukter i trelastindustrien i 1995 (Kilde: Østlandsforskning)

(*) De forutsetninger som blitt brukt i forbindelse med beregning av energiinnhold er:

Bark m.v	53 % vann av totalvekt	1.858 kWh/fm 3> eff. brennverdi
Rå celluloseflis	53	1.858
Rå sagflis	39	1.995
Tørr celluloseflis	15	2.126
Tørr kløvsagflis mv	15	2.126
Kutterflis	15	2.126

Vi ser fra tabellen at det kun er en liten del av biproduktene som brukes av trelastindustrien selv, og da nesten utelukkende bark. Denne egenbruken utgjør i overkant av 0,9 TWh. Godt over 50% av stokker som kommer inn til sagbruket blir til biprodukter, hvorav bare ca 15% brukes for egen del. Bruken av resterende mengde biprodukter, tilsvarende ca 5,5 TWh, skal vi kort gjøre rede for nedenfor.

Bark m.v.

Nesten 78% utnyttes som energi i egen virksomhet, 10% deponeres (dvs ca 50.000 fm ³> av de i tabell 4.1 nevnte 129.000 fm ³> tilgjengelig for salg), mens resterende mengde blir solgt/levert til produsenter av dekkbark, jordforbedringsmiddel m.v. eller som brensel til eksterne kunder. Bark utgjør ofte et avfallsproblem, og gjør betalingsvilligheten for dette biprodukt lav. Vanligvis betales det kun for transporten. Omfanget av egenbruken og deponeringen må ses i sammenheng med at bark og varme knapt har noen alternativverdi for trelastbruken. Økt etterspørsel etter bark og/eller overskuddsvarme vil endre dette og bl.a. kunne bidra til fortørking av brensel, redusert varmeforbruk og økt bruk av bark og avfall som i dag går på fylling. Hvor mye dette dreier seg om er avhengig av mange forhold, som betalingsvillighet etterspørsel etc, men det anslås at ca 300 GWh bark m.v. eller salgbar varme vil kunne bli frigitt for eksterne formål selv ved moderate priser på barken/varmen.

Celluloseflis

Tilnærmet all rå celluloseflis kjøpes av treforedlingsindustrien. Dette utgjør i overkant av 1/3 av treforedlingsindustriens råstoffbehov, mens resterende behov dekkes av flis hugget fra massevirke. Da celluloseflisen er ferdig hugget og hovedsakelig stammer fra ytterveden, som i de fleste tilfeller er et bedre råstoff enn flis fra hele stokken, lå prisen på rå celloloseflis tidligere 10-20% over massevirkeprisen. Prisen på innkjøpssiden er i dag omtrent lik. Prisen på rå celloluseflis ligger rundt 200 - 350 kr pr. fm ³> (tilsvarende ca 11-18 øre/kWh). Det kan stilles spørsmål ved om denne prisen gjenspeiler virkelig betalingsvillighet for produktet.

Den tørre celluloseflisen ble tidligere også hovedsakelig solgt til treforedlingsindustrien. I dag betales en pris tilsvarende 50% av prisen på rå celluloseflis for flis fra sagbruk sør fra Dovre. Det eksisterer ikke betalingsvillighet for flis fra sagbruk nordenfor Dovre. Sponplateindustrien bruker i dag visse kvanta tørr celluloseflis, og forventes å vise dette råstoffet en økende interesse i fremtiden på grunn av bl.a. kapasitetsutvidelse ved sponplatefabrikken i Braskereidfoss.

Sag- og kutterflis

Sponplateindustrien kjøper hoveddelen av disse biproduktene (ca 75%), mens noe leveres som strø til husdyrhold (ca 20%).

I Norge har vi i dag 5 sponplatefabrikker, hvorav 3 innenfor Norske Skog. I råstoffsammenheng er Norske Skog betydelig større enn de øvrige. Samlet råstofforbruk utgjorde i 1995 over 500.000 fm ³>, hvorav over 80% var biprodukter fra trelastindustrien. Av dette dekkes rundt 55% av sagflisbehovet av Norske Skogs egne trelastbruk, mens tilsvarende tall for kutterflis var ca 30%. Videre har man avtaler om kjøp av biprodukter fra mange sagbruk. Totalt er kun små mengder biprodukter tilgjengelig for energiproduksjon. Dette er imidlertid et prisspørsmål. I dag betales ca 60-80 kr/fm ³> for sagflis og 80-100 kr/fm ³> for kutterflis, tilsvarende henholdsvis 3-4 og 4-5 øre pr. kWh. Sponplateindustrien i f.eks. Sverige står ovenfor andre priser grunnet en annen konkurransesituasjon. Vi har ikke eksakte priser for å kunne gjøre denne sammenligningen, men i følge NUTEKs [ Nærings- och teknikutvecklingsverket (Sverige)] prisblad for biobrensel er prisen i 2. kvartal 1996 på biprodukter levert

• industrien 8,7 øre/kWh,
• varmeverk 9,9 øre/kWh.

Et sentralt spørsmål er hvor høye råstoffpriser sponplateindustrien kan tåle over tid før produksjonen trappes ned eller avvikles. Norsk sponplateindustri er konkurranseutsatt både på eksport- og hjemmemarkedet, og har begrensede muligheter til å velte kostnadsøkninger over i prisen. Det er imidlertid grunn til å tro at næringen i fremtiden vil opprettholde store deler av sin produksjon og dermed sitt flisforbruk. Det betyr at man ikke kan forvente at store mengder flis vil være tilgjengelig for energiformål uten at energibrukeren er villig til å betale høyere flispriser enn vi ser i dag.

Tørr sagflis

Det er to grunner til å tro at dette ikke kommer til å utgjøre en ressurs for bioenergiformål i fremtiden:

• tørr sagflis har høy alternativverdi som strø til f.eks. husdyrhold og verksteder (ca 500 kr/fm ³>)
• det utgjør uansett en liten mengde av den totale tilgjengelige biproduktmengden.

Konklusjon om biprodukter fra trelastindustrien

Trelastindustrien produserer årlig nær 3,4 mill. fm ³> (ca 6,5 TWh) biprodukter i form av bark, sagflis, celluloseflis, kutterflis mv. Tilnærmet hele biproduktmengden blir i dag utnyttet, hovedsakelig som råstoff i treforedlings- og plateindustrien, som strø i landbruket mv., eller som brensel i trelastindustrien selv. Kun en barkmengde om lag 50.000 fm ³> antas uutnyttet (deponert), tilsvarende 10% av samlet barkmengde eller 1-2% av total biproduktmengde. Trelastindustrien har altså svært beskjedne uutnyttede biobrenselkvanta, og nye bioenergibrukere eller brikett/ pelletsprodusenter som ønsker å benytte bark og flis fra sagbrukene vil trolig møte konkurranse fra dagens brukere.

I dag kjøpes hoveddelen av biproduktmengden fra sagbrukene av treforedlings- og sponplateindustrien. Den største kjøperen er Norske Skogindustrier. I tillegg brukes biproduktfraksjoner av treforedlingsindustrien for brenning i eksisterende biobrenselanlegg. Aktører som satser på produksjon av foredlet brensel basert på biprodukter fra trelastindustrien er f.eks. Cambi Bioenergi, Bioenergi AS og Midtre Namdal Avfallsselskap.

En økt verdi på trelastindustriens biprodukter gjennom bedre betalingsvillighet for biproduktene (over 50% av innkjøpt tømmer blir biprodukter, men står bare for 10-15% av inntjeningen), vil øke drivkreften for enøk i egen virksomhet (forbrenning foregår ikke nødvendigvis effektivt). Det kan videre skape muligheter for salg av varme fra sagverk via fjernvarmenett til energibrukere i nærmiljøet.

4.1.2Skogsflis

Skogsflis er fersk flis hogget av ubarket og ukvistet virke, også kalt grønnflis. Skogsflis kan være hogget både av heltrær og av ulike avvirkningsrester/ hogstavfall, som greiner, topper, småtrær og stubber. Råstoffet kan flises direkte ved avvirkning, flises på en oppsamlingsplass i skogen eller fraktes til en terminal for siden å bearbeides der. I det følgende er skogressursene delt inn i tre kategorier:

• den eksisterende avvirkningen av sagtømmer, massevirke og brenselsved
• mermasse/hogstavfall mv. knyttet til eksisterende avvirkning
• uavvirkede ressurser

Årlig tilvekst i norske skoger var i 1994 på 21 mill. m ³>. Skogbalansen for dette år fremgår av tabellen nedenfor.

	I alt	Gran	Furu	Lauvtre
Volum pr. 1.1.94	606.777	278.434	197.347	130.997
Avvirkning i alt	9.329	6.612	1.691	1.026
* Industrivirke	8.046	6.250	1.592	204
* Ved salg og privat	1.081	208	56	816
* Virke til eget bruk	202	154	43	6
Annen avgang	2.041	1.040	427	573
* Topp og avfall [ Må oppfattes som grov topp og annet avfall/svinn av registrert stammevolum fra avvirkningen, til forskjell fra mermasse i form av uregistrert topp, grener og barmasse.]	601	397	101	103
* Naturlig avgang	1.440	644	326	470
Avgang i alt	11.369	7.652	2.118	1.600
Tilvekst i alt	20.859	10.725	5.430	4.704
Volum pr. 31.12.94	616.267	281.507	200.659	134.102

Tabell 4.2:Skogbalanse 1994. 1000 fm3 under bark (Kilde: SSB, Naturressurser ogmiljø 1996)

Skogens potensiale som biobrenselleverandør avhenger av:

• den samlede ressurs-/virkestilgang og hva som tas ut av skogen i et bærekraftig perspektiv, dvs. uten å svekke den fremtidige produksjonsevnen
• hvilke skogsflis-/virkespriser energibrukerne vil være villig til å betale bl.a. ut i fra sammenlignbare olje- og elpriser
• hvilke betalingsvillighet industrien og andre brukere har for tilsvarende virke
• hvilke virkespriser som må til for å skaffe tilveie nytt virke av ledige ressurser i skogen som hogstavfall o.l.
• hvilke virkespriser som må til for å utløse økt avvirkning

Den eksisterende avvirkningen av sagtømmer, massevirke og brenselsved

Gjennomsnittlig avvirkning for salg og industriell produksjon de siste 10 driftsår var på 9,7 mill. kbm, hvorav industrivirke utgjorde 95 prosent. Avvirkningen av industrivirke fordelte seg med 75 prosent på gran, 21,5 prosent på furu og 3,5 prosent på løvtre. Industriavvirkningen fordeler seg videre med rundt 55 prosent på spesial- og sagtømmer og de resterende 45 prosent på massevirke. Sagbrukene er naturlig nok hovedkjøper av sagtømmer sammen med noe trevareindustri. Tilsvarende er treforedlingsindustrien (tremasse- og celluloseprodusenter) hovedkjøper av massevirke av bartre. For massevirke av lauvtre er i tillegg sponplatefabrikkene en viktig kundegruppe.

Gjennomsnittsprisen i 1993/94 på alt industrivirke var 293 kr/fm ³>. Til sammenligning var gjennomsnittsprisen 305 kr/fm ³> for det registerte salget av ved til brensel. Prisene er for virke under bark og normalt levert bilvei. Massevirke av løvtre og furu ligger lavest i pris. Disse sortimentene utgjorde drøyt 10 prosent av avvirkningen av industrivirke eller drøyt 0,8 mill. fm ³> under bark. En pris på 177 kr/fm ³> tilsvarer om lag 160 kr/fm ³> for hele stammen inklusive bark eller drøyt 8 øre pr. kWh effektiv brennverdi. Skal tømmeret brukes som energiflis må det flises opp og transporteres fram til bruker. Dette vil normalt innebære en kostnad på fra 6 øre/kWh og oppover.

I følge Glommen Skogeierforening kostet massevirke fliset og levert kunde i 1996 10 - 18 øre/kWh, avhengig av sortiment. For å dekke driftskostnadene må skogeieren ha 80 - 130 kr/fm ³>, tilsvarende 4-7 øre/kWh.

Det er ikke store forskjeller verken i avsetningsmuligheter eller priser for sammenlignbare sortimenter mellom de ulike skogeierforeningene i Norge i dag. Endringer i rammebetingelser kan endre dette. Selv om beskjedne kvanta lavkvalitetsortimenter vil kunne ha lave priser, blir altså det alt vesentlige av avvirkningen omsatt til priser som tvilsomt gjør den aktuell for skogflis-/ energiformål i "dagens" situasjon. Fortsetter den fallende pristrenden for tømmer og den økende pristrenden for olje og elektrisitet vil flere massevirkesortimenter på sikt kunne bli et prismessig aktuelt energialternativ. Et viktig spørsmål er om en eventuell økt etterspørsel etter skogsflis til energiformål vil virke inn på tømmermarkedet, eksempelvis hvordan treforedlings- og plateindustrien vil møte en konkurrerende etterspørsel.

Etter utvalgets vurdering er det nødvendig å få oversikt over slike effekter før det er mulig å gi klare konklusjoner på omfanget av bruken av bioenergi i Norge på lang sikt. Igangsetting av prøveprosjekter i forholdsvis stor skala innen begrensede områder av landet kan gi bedre kunnskap om slike forhold.

Mermasse/hogstavfall mv. knyttet til eksisterende avvirkning

I følge Østlandsforskning utgjør mermassen, i form av topp og grener (grot), ved avvirkning ca 30%, tatt i betraktning at barken blir med treet ut av skogen, og at nåler blir igjen. Med en avvirkning på 10 mill. m ³> får vi ca 3 mill. m ³> hogstavfall m.v. Driftsøkonomiske og biologiske hensyn tilsier at 25-30 prosent av hogstavfallet uansett bør ligge igjen eller blir tapt ved terrengtransport og terminalhåndtering. Allerede her er potensialet redusert til ned mot 1 mill. m ³>. Når en i tillegg vet at maskinell drift langt på vei er en forutsetning for å kunne utnytte hogtsavfallet, og at det driftsøkonomisk må stilles krav til det aktuelle hogstvolum og til driftsveilengde og terrengforhold, vil det realistiske potensialet ligge under 1 mill. m ³>.

Verken tynning av ungskog eller rydding av veikanter, ledningsgater og jordekanter forventes bidra noe særlig til bioenergisammenheng på grunn av høye kostnader, manuell drift og utilgjengelig eller spredd lokalisering.

Uavvirkede ressurser

Avvirkningen i de norske skogerer i dag er lavere enn det beregnede balansekvantumet, dvs det hogstkvantum som det ved et bestemt investeringsnivå er mulig å avvirke hvert år inntil det kan økes permanent. I følge Norsk Institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) viser den siste landstaksten (1986 - 1993) årlig tilvekst på 19,5 mill. m ³> uten bark på den produktive skogsmarken. Beregninger utført av NIJOS viser et brutto balanskvantum for all produktiv skogsmark i de takserte fylkene på 16,7 mill. m ³>, altså 85% av tilveksten.

Lovmessige, praktiske og økonomiske grunner bidrar til at avvirkningen er lavere enn potensialet. Et forprosjekt i Aust-Agder har definert ca 20% av skogarealet i fylket som ikke-økonomisk drivverdig under dagens tekniske og økonomiske rammevilkår. Tilsvarende registreringer for hele Norge skal være klare i løpet av mars 1998. Utfra tidligere anslag er det grunn å tro at 18-20% vil være gyldig også for landet totalt. Ikke-nyttbare volum utgjør en noe mindre del enn ikke-nyttbart areal. Eksempelvis viste forprosjektet i Aust-Agder at ca 15% av volumet ikke er økonomisk drivverdig i dag.

Den enkelte skogeier fastsetter årlig hogstkvantum på grunnlag av tømmerpris og en rekke utenforstående faktorer som f.eks. snømengde, driftskostnader og en «konjunkturfaktor». Den pris skogeierne oppnåravhenger av treslag og fordeling av sagtømmer og massevirke. Et vektet gjennomsnitt av prisene for alle sortimentene var i 1993/94 på 294 kr/m ³> for gran og 298 kr/m ³> for furu. I driftsåret 1993/94 var imidlertid tømmerprisene på et historisk bunnivå, noe som også gjaldt avvirkningen. Enkelte år er prisen over 500 kr/m ³> regnet i 1994-priser.

De priser som må til for å utløse avvirkning ligger langt over det energisektoren til nå har betalt. For å kunne gått over tømmerprisene i "lavprisåret" 1993/94, og dermed hatt mulighet til å utløse økt sluttavvirkning for energiformål, måtte energibrukerne ha betalt over 20 øre/kWh for skogsflisa.

Energisektoren kan i fremtiden komme inn i lavprisperioder og konkurrere med treforedlingsindustrien om massevirke. Dette vil i såfall kunne bidra til å jevne ut massevirkeprisene (ta vekk bunnene), enten indirekte ved at treforedlingsindustrien må betale høyere massevirkepriser under sine lavkonjunkturer eller direkte ved at energibrukere faktisk tar av massevirkekvanta i perioder. Resultatet vil uansett kunne bli høyere og mer stabile gjennomsnittspriser for skogeier, noe som kan bidra til økt og mer stabil avvirkning (også av sagtømmer).

Når det gjelder økt tynning er situasjonen tilsvarende. Energisektorens betalingsvillighet for flis fra tynningsvirke må overstige treforedlingsindustriens, hvilket er fra 14 øre/kWh og oppover.

At omsetningen av lauvtre er svært lav skyldes ikke manglende avsetningsmulighet, men manglende tilgang til gjeldende priser. For å kunne bidra til å utløse økt lauvtreavvirkning må derfor prisene opp i forhold til i dag og opp så mye at de kommer godt over driftskostnadene. Det vises i denne sammenheng til at store deler av de uutnyttede lauvtreressursene befinner seg på Vestlandet og i Nord-Norge hvor driftskostnadene normalt er høyere enn på Østlandet. Som for bartre vil en eventuell økt lauvtreavvirkning ikke uten videre bli gjort tilgjengelig for energiformål. Det kan imidlertid antas at konkurransen fra industrien for store deler av lauvtreressursene vil være mindre enn for bartre. Økt tilgang fra denne virkestypen vil alternativt forutsette viktig effektivisering i driftsforhold som øker lønnsomheten for den enkelte skogeier.

Konklusjon

Undersøkelser [ Gulbrandsen (1979), Lunnan, Moen & Risholt (1990), Saur (1996)] viser at det finnes et potensiale på skogsflissiden på mellom 3 - 5 mill. m ³>, tilsvarende ca 6 - 10 TWh. Dette potensialet trenger mange ting på plass for å kunne utløses, om det i det hele tatt kan utløses i sin helhet. Mer skogsflis kan i følge Østlandsforskning bli tilgjengelig gjennom i første rekke økt uttak av hogstavfall mv. og de lavt utnyttede lauvskogressursene. Kjøpere av slikt brensel må dog regne med minstepriser opp mot 15 øre/kWh for å få ressursene tilgjengelig. Videre er det flere begrensninger:

• Biologiske begrensninger - på områder med lav produktivitet og tørre jordarter bør det unngås å ta ut vesentlig med hogstavfall
• Tekniske begrensninger - maskinell avvirkning er i stor grad en forutsetning for uttak av hogstavfall
• Eierstruktur - eiendommer med lav avvirkning har relativt mindre muligheter for å utnytte hogstavfall rasjonelt

Det er store regionale forskjeller både når det gjelder skogens potensiale som biobrenselleverandør og hvilken "type" biobrensel vi snakker om. Potensialet for utnyttelse av skogen til energiformål, gitt tilstrekkelig betalingsvillighet, er derfor vurdert som følger:

• Utnytting av hogstavfall i skogfylkene på Østlandet kan bidra med store kvanta, pga stor avvirkning, "lett" terreng, korte driftsveilengder og ikke minst nærhet til store befolkningssentra.

• Utnytting av store uutnyttede lauvskogressurser på Vestlandet og i Nord-Norge til energiformål avhenger av en rekke faktorer bl.a. om ressursene er tilgjengelig (uten for store driftskostnader) og om lauvet har en alternativverdi (som massevirke, sagtømmer, spesialsortiment e.l.)

4.1.3Avfall

I avsnittene nedenfor har vi skilt mellom kommunalt avfall og industriavfall.

Kommunalt avfall

Kommunalt avfall er avfall som håndteres i de kommunale ordningene, dvs. ved kommunale mottaksplasser og ved kommunale deponier og forbrenningsanlegg. Dette omfatter praktisk talt alt husholdningsavfall og store deler av næringsavfallet.

I 1995 var mengden kommunalt avfall ca. 2,7 millioner tonn. Ca. 0,45 mill. tonn ble forbrent med gjennomsnittlig ca. 70% energiutnyttelse i de fem store kommunale forbrenningsanleggene, som leverte ca 0,7 TWh i 1995. I tillegg ble det levert ca. 8 GWh fra 3 mindre kommunale forbrenningsanlegg. Ca. 2 mill. tonn kommunalt avfall ble deponert. 17 kommunale fyllplasser har uttak av metangass, av disse utnytter 7 gassen til energiformål. Til sammen leverte disse 7 fyllingene 16 GWh i 1995. Det er et stort potensiale både for økt materialgjenvinning og energiutnyttelse av avfall som i dag deponeres. Ca. 20% av det kommunale avfallet består av materiale som ikke er brennbart (glass, metall, aske m.v.) Ca. 50% er våtorganisk avfall og papir, som i mange tilfeller er egnet for hhv. kompostering og materialgjenvinning. De resterende 30% består av brennbart avfall, bl.a. trevirke og plast. Kjelforeningen - Norsk Energi anslår i en nylig utarbeidet rapport for Prosessindustriens Landsforening (PIL), at ca. 0,5 mill. tonn kommunalt avfall kan utnyttes til energiformål, hvorav en god del vil være trevirke fra bygg- og rivningsavfall. Energipotensialet i dette avfallet anslås av Kjelforeningen-Norsk Energi til å være ca. 2,2 TWh.

Industrielt avfall

Industriavfall er avfall fra industriell virksomhet. Omtrent halvparten av industriavfallet håndteres i de kommunale ordningene, resten håndteres av industrien selv.

Industrien genererte i 1994 ca. 2,9 mill. tonn avfall, hvorav ca. 0,9 mill. tonn ble energiutnyttet. Ca. 0,5 mill. tonn avfall ble lagt på industriens egne deponier, hvorav i overkant av 0,15 tonn organisk avfall som bark, flis, slam m.m. som er egnet for energiutnyttelse. Norsk Energi anslår et energipotensiale på ca. 1,3 TWh pr. år fra industriavfall.

Konklusjon

Samlet potensiale for energi fra avfall anslås av Norsk Energi å utgjøre ca. 3,5 TWh pr. år. Energipotensialet er beregnet under forutsetning av at det utvikles ny infrastruktur i form av nye anlegg i prosessindustrien, tilrettelegging for bruk av fjernvarme m.m. Dersom det legges opp til å produsere elektrisitet fra avfall vil energiutnyttelsesgraden bli betydelig lavere.

4.1.4Bi- og avfallsprodukter i treforedlingsindustrien

Det aller meste av treforedlingsindustriens egne bi- og avfallsprodukter nyttes allerede til produksjon av termisk energi. Noen få bedrifter har imidlertid alternativ bruk av bi- og avfallsproduktene, eksempelvis Borregaard som bruker avluten til produksjon av spesialkjemikalier, Borregaard-Hellefos og Hunsfos som leverer noe bark som slamstabilisering i kommunale avfallsanlegg og Peterson-Moss og Sande Paper Mill som koker bark, dvs. bruker den som råstoff. Følgende bedrifter har lav utnytting av bark og avfallsflis: Egelands Verk, Hunsfos fabrikker, Rena Karton, Rygene Smith & Thommesen og Vafos Bruk. Med unntak av Hunsfos er dette snakk om relativt små bedrifter og dermed relativt små bark- og fliskvanta. Hvis Hunsfos realiserer sine planer om biokjel vil det aller meste av bransjens eget bark- og flisavfall nyttes til energiformål.

7 av de 9 bedriftene med bioanlegg utnytter også slam, i første rekke sedimentasjons- og fellingsslam, mens kun noen større bedrifter har bioslam som energiutnyttes. Barrieren for økt slamutnytting ligger bl.a. i de energimengder som kreves for å presse og tørke slammet slik at det blir brennbart. Selv om økt slambrenning kan gi miljømessige gevinster synes energigevinsten derfor å være marginalt. Biogass er lite brukt som energibærer og da bare hos noen få større bedrifter som har biologiske renseanlegg. Det antas å være begrensede energigevinster i å utnytte biogass ytterligere.

Utover bruken av egne bi- og avfallsprodukter nytter treforedlingsndustrien i økende grad innkjøpt biobrensel i form av avfallsvirke, bark og flis fra sagbruk o.a. trebearbeidende industri, skogsflis og FAB (foredlet avfallsbrensel). Særlig Saugbrugsforeningen, men også Follum fabrikker, er blitt betydelige avtakere av tilgjengelige biobrenselressurser på Østlandet. Realiseres planene ved Hunsfos og Nordenfjeldske vil en få tilsvarende storavtakere også på Sørlandet og i Trøndelag.

Med unntak av rene celluloseprodusenter som Tofte, vil treforedlingsbedriftene gjennomgående ha noe større termisk energibehov enn de har tilgang på egne brennbare biprodukter. Dette innebærer at biproduktene indirekte har en alternativverdi, tilsvarende kostnadene ved innkjøpt energi, og at det dermed i større grad enn i sagbrukene økonomiseres med brenselet/energien. Samtidig vil det være et potensiale for økt biobrenselbruk i bedriftene, slik at økt energiutnytting av bi- og avfallsproduktene ikke fordrer ekstern etterspørsel. Snarere er det som nevnt en økende tendens til at treforedlingsbedriftene øker sin bruk av innkjøpt biobrensel.

Situasjonen når det gjelder økt bruk av eget og/eller innkjøpt biobrensel i treforedlingsindustrien kan dermed oppsummeres slik:

• Det antas å være små potensialer for ytterligere energiutnytting av eget produksjonsavfall (bark, flis mv.) utover Hunsfos planer om investeringer i biokjel.

• Innkjøpt biobrensel er en begrenset ressurs slik at tilgangen kan være usikker. Noen få forbrenningsanlegg vil antakelig ta unna et eventuelt tilbudsoverskudd. Kommer flere aktører inn på banen vil prisene kunne stige.

• Prisen på andre energibærere som olje og tilfeldig kraft er av avgjørende betydning for ytterligere bruk av biobrensler i treforedlingsindustrien. Treforedlingsindustrien har pr. i dag halv CO ₂-avgift. Biobrensel medfører store investeringskostnader i anlegg, gir lavere utnyttelsesgrad, samt hevdes å være mer problematisk å bruke enn andre energibærere.

• Det finnes et potensiale i økt utnyttelse av slam, men dette er i første rekke av miljømessig interesse siden energigevinsten må antas å være marginal.

• Muligheter for salg av fjernvarme og ytterligere elgenerering antas å være sterkt begrenset. Først og fremst har dette bakgrunn i behov for innkjøpt brensel og store investeringskostnader.

4.1.5Samlet ressurstilgang

Samler vi de potensielle ressurser delvis tilgjengelig som biobrensel, får vi følgende tabell:

Ressurs	Total tilgang (TWh)
Biprodukter fra trelastind.	5,5
Skogsflis	6-10
Avfall	3,5
SUM	15-18

Tabell 4.3:Samlet «teoretisk» tilgang av ressurser.

Dette potensialet forventes ikke bli utløst i overskuelig fremtid. Dette er grunnet de begrensninger som er gitt i tidligere kapittel. I første omgang bør innsatsen konsentreres om å få utløst den mest lønnsomme delen. Dette vil også være den delen av potensialet som kan utnyttes til energiformål uten at det fører til vesentlige konflikter med råstofftilgangen til industrien. I den nærmeste 2-3 års perioden bør ambisjonsnivået begrense seg til 2-3 TWh økt bruk av bioenergi. I denne perioden vil det være viktig å få avklart kostnadsmessige forhold, både knyttet uttak, transport og foredling av biobrensel. Bare anvendelsen av bioenergi i forholdsvis stor skala vil gi kunnskap om lønnsomheten av å ta i bruk større deler av potensialet.

4.2Fra råstoff til ovn

Dette kapitlet omhandler den delen av verdikjeden fra oppkjøp av råstoff, transport av dette, evt. foredling av råstoffet, lagring, samt transport til forbrenningsovn.

4.2.1Biprodukter fra trebearbeidende industri

Stabil og langsiktig tilgang på råstoff er en forutsetning for at man i det hele tatt kan begynne planleggingen av et bioenergianlegg. I de bioenergiprosjekter som har blitt vurdert (og i noen tilfeller gjennomført) i Norge har et avgjørende punkt vært hvilke brenselsfraksjoner som har vært til disposisjon lokalt i forhold til varmebehovet anlegget ble planlagt å dekke. Bark benyttes for en stor del av sagbrukene selv, mens flis har en alternativ anvedelse. Flis kan i mindre grad enn bark sies å være et lokalt råstoff, grunnet sponplate- og treforedlingsindustriens oppkjøp av dette råstoffet. Transportkostnadene bidrar til å gjøre den lokale tilgangen viktig, og alternativkostnadene setter grenser for hvor langt det er kostnadsmessig forsvarlig å transportere brenselet. Gjennom foredling av brenselet til briketter eller pellets økes energiinneholdet pr. m ³> (kg), og transportavstanden kan økes. Som eksempel utgjør transportkostnaden rundt 5 øre/kWh av energikostnaden når salget skjer i form av flis fra Norge til Danmark. Samme tall for pellets er 0,5 - 1 øre/kWh.

I dag transporteres flis over lengre avstander for å dekke treforedlings- og sponplateindustriens behov. Det eksisterer i liten grad et marked for omsetning av biobrensler til energiformål i Norge, utover skogsindustriens bruk av bioenergi, noen få biobrenselsbaserte energianlegg utenfor tradisjonelle bioenergibrukere og vedforbruk. Av den grunn tilbys heller ikke bioenergi i noen større grad i dag til den som kan tenkes kjøpe biobrenseler, sammenlignet med f.eks. olje.

Det eksisterer i dag noen markedsaktører som tilbyr biobrensel og/eller varme basert på biobrensel fra biprodukter fra trebearbeidende industri. Blant disse kan nevnes Gardermoen Fjernvarme AS (kjøp av bark og flis fra sagbruksindustri), Cambi Bioenergi AS (bark, flis mm til foredling til pellets), Biokraft AS (selger briketterings- og pelleteringsanlegg, og salg av pellets sammen med Norsk Gjenvinning), Bioenergi AS (foredling til briketter og pellets, salg av utstyr), Biovarme AS, m.fl. Aktørene er med andre ord everk som ønsker å selge varme, bedrifter som foredler brenselet til briketter og pellets for salg til everk eller andre kunder, og sagbruk som brikettere/pelleterer eller ingår i briketterings- eller pelleteringfirmaer. Transporten skjer som oftest ved innleide transportfirmaer.

4.2.2Skogsflis

Uttak av skogsflis krever rasjonelt driftsopplegg. Opparbeiding og innsamling kan organiseres av egne driftselskaper i regi av skogsentreprenører, større skogeiere eller skogeierforeningene. Flising kan skje direkte ved avvirkning med en terrenggående fliser eller på en oppsamlingsplass ute i skogen. Flisen transporteres i store fliscontainere, som er en kjent metode i f.eks. renovasjonsbransjen. På kortere avstander kan transport med traktorhenger være aktuelt. Ferdig flis bør utnyttes relativt raskt, da den nedbrytes hurtig.

Direkteflising ved avvirkning gir flis med høy fuktighet, noe som setter spesielle krav til forbrenningsanlegget. Alternativt kan virket, i form av ufliset hogstavfall og tredeler, transporteres til en terminal for videre bearbeiding eller direkte bruk i fyringsanlegg. Transporten kan skje på tømmerbil med kran og sidebord, eller alminnelige cargobiler ved bruk av en selvstendig losser. Komprimering av virket bedrer lønnsomheten; svenske forsøk har vist at energimengden kan økes med 30% ved komprimering. Et slikt opplegg stiller krav til lagringsplass og håndteringssystem for virket ved forbrenningssentralen.

Driftskostnadene knyttet til håndtering, hogging og transport av skogsflis, hogstavfall mv. i Norge i dag ligger på fra 10-12 øre/kWh og oppover. I tillegg kommer administrasjonskostnader mv, og på toppen må det forventes at skogeier vil kreve en viss nettoavkastning. En kan dermed ikke se bort ifra at utløsing av vesentlige skogsfliskvanta vil fordre priser på rundt 15 øre/kWh brennverdi.

Til sammenligning betaler svenske fjernvarmeverk i størrelsesorden 10-13 øre/kWh for skogsflis og mottar betydelige kvanta til denne prisen. Fra Finland oppgis priser helt til 8,5 øre/kWh og driftskostnder helt ned i 6 øre/kWh. Selv om forutsetningene for hogstavfallutnytting er vesentlig bedre i Sverige og Finland gir erfaringene derfra grunn til å tro at også norske kostnader kan reduseres over noe tid og med økende omsetning, gjennom økt erfaringsgrunnlag, bedre utbygd driftsapparat osv.

4.2.3Avfall

Det finnes en rekke aktører som påvirker hvordan avfallsmarkedene fungerer, herunder:

• Avfallsprodusenter
• Virksomheter (private og offentlige)
• Husholdninger

• Innsamling og transport av avfall
• Interkommunale avfallselskaper
• Kommuner (teknisk sektor)
• Private renovatører

• Behandlingsanlegg
• Sluttbehandlingsanlegg (deponier og forbrenningsanlegg)
• Komposteringsanlegg (ofte tilknyttet deponier)
• Energiutnyttelsesanlegg (prosessindustri)
• Sorteringsanlegg (kommunale og private mottak for næringsavfall)
• Kjøpere av avfallsbaserte råvarer (private bedrifter som gjenvinner bølgepapp, drikkekartong, metall, glass m.v.)

• Etablering og drift av kildesorteringssystemer
• Interkommunale avfallsselskaper (utredning, drift)
• Kommunestyrer (politisk vedtak om etablering av kildesortering)
• Virksomheter (interne sorteringsrutiner, valg av renovasjonsløsning)
• Husholdninger (deltakelse i kommunale kildesorteringsløsninger)
• Materialselskaper (oppfylling av avtaler med myndighetene, finansiering av systemer)

I det videre omtales aktører som er særlig sentrale når det gjelder energiutnyttelse av avfall.

kommunene har ansvar for avfallshåndteringen i kommunene. Kommunene har plikt til å sørge for innsamling av forbruksavfall [ Som forbruksavfall regnes vanlig avfall, men også større gjenstander som inventar o.l., fra husholdninger, mindre butikker o.l. og kontorer. Det samme gjelder avfall av tilsvarende art og mengde fra annen virksomhet.] , og til å sørge for at det eksisterer et mottakstilbud for mindre mengder spesialavfall. Som hovedregel kan ingen andre samle inn forbruksavfall uten kommunens samtykke. En rekke kommuner håndterer også produksjonsavfall [ Som produksjonsavfall regnes avfall fra næringsvirksomhet og tjenesteyting som i art eller mengde atskiller seg vesentlig fra forbruksavfall.] fra næringslivet i konkurranse med private renovatører. I 1995 kom over halvparten av avfallet som ble håndtert av kommunene fra næringslivet [ Kilde: SSB, Kommunalt avfall 1995.] . Kommunenes kostnader ved håndtering av forbruksavfall dekkes over avfallsgebyrene. De kommunale og interkommunale renholdsverkene er organisert i Norsk Rensholdsverks Forening. Private renovatører foretar innsamling av forbruksavfall for en rekke kommuner etter anbud, og tilbyr innsamling av produksjonsavfall fra næringslivet. Et eksempel på en stor, privat aktør i avfallsmarkedet er Norsk Gjenvinning AS.

Både kommuner og private renovatører har viktige oppgaver når det gjelder etablering av systemer for avfallshåndtering som er tilpasset behov for utsortering og forbehandling av avfall til brensel. Dette foregår i liten grad i dag, med unntak av oppmaling av flis og en begrenset produksjon av FAB som omtales under.

De fleste anleggene for sluttbehandling av avfall (deponier og forbrenningsanlegg) er kommunalt eid. Dette har sammenheng med at kommunene har plikt til å ha anlegg for mottak og behandling av forbruksavfall. I tillegg finnes det enkelte private deponier som tilbyr mottak av avfall. Noen deponier utnytter energi fra deponigass, enten til dekking av eget energibehov, eller ved levering eksternt. Mulighetene for energiutnyttelse hemmes i en del tilfeller av mangel på mottakere av energi i fyllplassens nærområde.

Anlegg som primært er bygget for å behandle avfall er underlagt strenge krav til utslipp og teknisk standard på anlegget. Avfall som mottas til deponering og forbrenning leveres vanligvis blandet, og har negativ verdi. Anleggene baserer sin økonomi på inntektene de får ved å ta betalt for mottak av avfall. For produksjonsavfall levert direkte fra avfallsbesitter til fyllplass eller forbrenningsanlegg ble det i 1995 betalt et gebyr på kr. 414 pr. tonn i gjennomsnitt. Gebyrene for levering av produksjonsavfall er jevnt over høyere for levering til forbrenningsanlegg enn for levering til deponi, selv om strengere miljøkrav til deponiene er i ferd med å utjevne dette forholdet.

To kommunale avfallsselskaper, Søndre Vestfold Avfallsselskap og Hålogaland ressursselskap, produserer foredlet avfallsbrensel (FAB) fra usortert, kommunalt avfall. Avfallet går gjennom en mekanisk sorterings- og tørkeprosess, hvor det foredles til briketter. FAB inneholder i stor grad det samme som blandet restavfall. Avsetningen av denne type brensel er derfor begrenset til industri som har forbrenningsanlegg med høygradig rensing. Pr. i dag utnyttes FAB ved Sande Paper Mill. I tillegg har Norcem planer om forsøksbrenning av FAB. Avsetningen av FAB er begrenset, og prisene er lave.

Det eksisterer en rekke sorteringsanlegg for mottak av avfall fra næringslivet. Det finnes både private og kommunale anlegg av denne typen. Disse anleggene mottar blandet og sortert næringsavfall for videre sortering og levering til gjenvinning. Anleggene leverer papir m.v. til materialgjenvinning [ Med materialgjenvinning menes utnyttelse av avfall slik at materialet beholdes helt eller delvis, enten til sitt opprinnelige formål eller til andre formål. Ved direkte materialgjenvinning brukes avfallet som råstoff for lignende produkter. Ved indirekte materialgjenvinning omdannes avfallet til andre typer produkter.] . Enkelte anlegg sorterer ut trevirke som males til flis og leveres til energiutnyttelsesanlegg. Noen få anlegg sorterer ut plast for materialgjenvinning. Mottaksgebyr for mottak av blandet avfall ved denne type anlegg er vanligvis omtrent den samme som for levering til deponi/forbrenningsanlegg. I perioder med god etterspørsel etter flis til brensel, kan anleggene betale opptil etpar hundre kroner pr. tonn for mottak av sortert trevirke. I perioder med lav etterspørsel krever anleggene et mottaksgebyr på et tilsvarende beløp. Når det gjelder salg av ferdig oppmalt flis til bruker, varierer prisen betydelig over sesongen. Enkelte anlegg har langsiktige kontrakter for levering til energiutnyttelse. F.eks. leverer Norsk Gjenvinning flis til Norske Skog (Saugbruksforeningen og Follum), for en pris på kr. 150 pr. tonn hele året.

Norsk Gjenvinning, som driver en rekke slike anlegg, har planer om å starte produksjon av brenselbriketter med utgangspunkt i trevirke, og restavfall av papir og plast. Brenselet planlegges solgt til energiformål innen prosessindustri, oppvarming av bygg m.v. Prosessindustri med tilstrekkelig renseteknologi vil kunne brenne denne type avfallsbasert brensel pr. i dag. Dersom SFT skulle komme frem til at dette brenselet er av god nok kvalitet til å kunne brennes i bioenergianlegg, vil det potensielle markedet for avfallsbasert brensel bli betydelig utvidet. Norsk Gjenvinning antyder at denne type brensel vil kunne oppnå en grovt anslått pris på 450 kr. pr. tonn. Tallene er usikre, da det foreløpig ikke er gjort erfaringer med levering av denne type brensel.

Avfallsforbrenningsanlegg

De kommunale avfallsforbrenningsanleggene har som hovedformål å sørge for sluttbehandling av avfall, med påfølgende deponering av aske og slagg. Anleggene regnes derfor som sluttbehandlingsanlegg, selv om de også produserer og leverer energi. Det er vanligvis ikke mulig å få levere avfall med høyere brennverdi til en rimeligere pris enn blandet avfall, da anleggene ikke er konstruert for å energiutnytte utsortert avfall med høy brennverdi (plast m.v.).

Industribedrifter som forbrenner eget avfall utnytter hovedsaklig energien i avfallet, selv om utnyttelsegraden kan variere. I perioder hvor energibehovet er lite, brennes avfallet uten full energiutnyttelse, da det er få industrianlegg som har muligheter for ekstern levering av energi. Enkelte industrianlegg som kan brenne avfall, har ikke selv nok avfall til å dekke energibehovet, og mottar også avfall. Dette gjelder bl.a. Norcem, som tar imot spesialavfall, bildekk m.v. For mottak av spesialavfall kreves betaling i tråd med markedspriser for behandling av spesialavfall.

Et viktig punkt i myndighetenes avfallspolitikk er at næringslivet må ta økt ansvar for håndtering av produktene sine når de ender som avfall. Miljøverndepartementets har inngått avtaler med flere bransjer om etablering av gjenvinningssystemer. Dette gjelder bl.a. emballasjeavfall og dekk. Avtalene med emballasjekjeden (produsenter, fyllere, handel) inneholder tallfestede mål bl.a. for energiutnyttelse av avfallet. F.eks. for plastemballasje, er målsetningen for energiutnyttelse 50% innen 1999. Avtalene med næringslivet har ført til at næringslivet har en interesse av å sikre økt energiutnyttelse. Næringslivet har etablert materialselskaper for å håndtere de praktiske oppgavene knyttet til å sørge for at målene i avtalene kan oppnås. Viktige selskaper i denne sammenheng er Plastretur AS, Norsk Resy AS (brunt papir), Norsk Returkartong (drikkekartong), Kartongjenvinning AS og Norsk Dekkretur AS. I tillegg har Norske Skog inngått en avtale hvor de forlikter seg å sørge for avsetning av innsamlet returpapir bl.a til energiutnyttelse, i perioder med lav etterspørsel for papir til materialgjenvinning.

4.3Bioenergi - forutsetninger på brukersiden

Når en skal sammenligne bioenergiens muligheter, vil følgende forhold være viktige:

• Biobrenselanlegg krever en høyere investering enn olje- eller elkjeler. Dette innebærer at investeringskostnaden bør kunne fordeles på så mange kilowattimer som mulig. Dette i sin tur medfører at bioenergi bør brukes til grunnlastdekning i fyringsperioden.
• Høyere investeringskostnader innebærer at brenselet minst må være tilsvarende billigere i innkjøp. De biobrenselstyper med lavest kostnad krever oftest en viss anleggsstørrelse for å få lønnsomhet. Dette innbærer behov for effektiv fordeling av varmen i vannbårne systemer.
• I bygningssektoren er varmebehovet generelt sett fordelt ujevnt over året, med lavt behov om sommeren. I motsetning til dette er f.eks. industriens behov av prosessvarme ofte fordelt jevnt over året, og en biobrenselkjel kan utnyttes maksimalt.
• En viktig parameter når salg av biobrensel skal initieres, er å se på hvilken betalingsvillighet de forskjellige brukergruppene har. I tilfellet pellets i pelletskaminer er målgruppen husholdningssektoren, som har en annen alternativpris å sammenligne med enn f.eks. hoteller eller sykehus. Videre krever bruken av bioenergi i husholdningene, som et unntak i den videre diskusjonen, nødvendigvis ikke vannbåren varme. Både prisen på oljeprodukter, kostnader for fyringsanlegg og transportkostnader for elektrisitet er vesentlig høyere for husholdningskunder enn for større energibrukere. Bruk av bioenergi for å dekke oppvarmingsbehovet vil også øke brukstiden på det elektriske distribusjonsnettet og redusere tapene i nettet. Dette er kostnadsforhold som favoriserer bruken av bioenergi.

Biobrensel vil i all hovedsak kunne substituere elektrisitet og oljeprodukter som innsatsbrensel for fyrkjeler ved vannbårende varmeanlegg, samt som brensel for enkelte varmeprosesser i industrien. I husholdningssektoren kan pellets brukt i pelletskaminer være en mulighet på sikt. Det siste må sees på som en stor mulighet sett i lys av tradisjon for vedfyring og mangel på vannbårne systemer i norske boliger.

I dette kapittel skal vi kort gjøre rede for, og diskutere, noen rammebetingelser relatert bygnings- (med og uten vannbåren varme) og industrisektoren.

4.3.1Bygg med vannbåren varme

Elektrisitet og petroleumsprodukter er hovedenergibærerne i kjelkraftsmarkedet (bygnings- og industrisektoren). I 1993 dekket el 49%, petroleumsprodukter 39%, fast brensel 11,5% og fjernvarme 0,5%. Fast brensel inkluderer kull, koks, ved, treavfall og annet avfall. Industrien er den største avtakeren i form av kull, koks, treavfall og annet avfall, mens husholdningssektoren bruker ved. Oljeforbruket, eksklusive transportsektoren, er redusert i perioden 1980 til 1993, mens forbruket av el har økt i samme periode. Forbruket av gass har økt i den aktuelle perioden, men har litet omfang. Også fastbrenselforbruket har økt.

Hovedtyngden av aktuelle kunder med bioenergi som energikilde er de anlegg som i dag varmes opp med oljeprodukter og elektrisk kraft, samt større gartnerier med olje-, el- eller kullfyring. Disse anleggene har vannbåren varme. For elektrisitet er elektrokjeler med reservefyring fritatt for el-avgift.

Norge har i begrenset omfang vannbåren varme i boligsektoren, grunnet en noe høyere investeringskostnad for vannbåren varme sammenlignet med direktoppvarming med elektrisitet.

Av de ca 1,8 millioner boligene i Norge er det kun ca 12 % som har sentralvarme. Sett i lys av dette bør biobrenselutnyttelse i boligsektoren i den nærmeste fremtiden hovedsakelig rettes in mot "ovnssektoren", dvs utnyttelse av foredlet brensel i pelletskaminer og introduksjon av rentbrennende ildsteder for ved. Utnyttelse av biobrensel i forbindelse med konvertering fra olje til biobrensel i et eksisterende små sentralvarmeanlegg er også mulig, men i et begrenset omfang.

I følge Gjølsjø & Budde (1996) kan bygninger deles inn i to grupper avhengig av spesifikt energiforbruk (kWh/m ²>):

1. boligblokker, rekkehus, eneboliger og skoler (lavt forbruk)
2. kontorbygg, helse/sosial, butikker og hoteller (høyt forbruk)

Gruppe 1, som i følge Gjølsjø & Budde har lavest spesifikt energibruk, bruker mellom 40-65% av sitt totale energiforbruk til romoppvarming, mens tilsvarende tall for gruppe 2 er 20-40%. Av de forskjellige byggkategoriene, skiller skoler seg ut med et noe høyere maksimalt effektbehov. Det konkluderes i rapporten at bioenergi som innsatsbrensel vil kunne være et attraktivt substitutt for elektrisitet for oppvarming av fyrkjeler i fremfor alt skoler, enkelte kontorbygg og helse/sosialbygg. Enkelte boligblokker kan også være aktuelle. Ut ifra forbruksprofilen kan det lave behovet for varme sommertid i skoler og boligblokker gjøre at lønnsomheten minker. Minst svingninger i bruksprofilen har varehandel og hoteller, noe som gjør disse attraktive som målgruppe for bioenergi sammen med kontorbygg og helse/sosialbygg.

Hvis vi ser til offisiell statistikk er den totale bygningsmassen i Norge ca 310 mill. m ²> brutto. Av dette utgjør yrkesbygg ca 110 mill. m ²> brutto og boliger (inkl. blokk) ca 200 mill. m ²> brutto.

Av yrkesbyggmassen er ca 40% privat og 60% offentlig. Det totale energiforbruket er ca 24 TWh, og andelen vannbåren varme er 50-55%. Det settes igang nybygging innenfor bygningsektoren på omlag 3 mill. m ²> årlig.

Av gruppen boligsammenslutninger utgjør blokker ca 22% av boenhetene og 18% av arealet (35 mill. m ²>). Energiforbruket i blokker utgjør ca 6,5 TWh årlig. Andelen vannbåren varme i boliblokker er bare ca 6%. Igangsatt boligareal i blokk pr. år er i overkant av 300.000 m ²>.

Biobrensel har størst relevans innenfor sektoren med størst andel vannbåren varme, dvs yrkesbyggsektoren, hvor det også bygges mye nytt hvert år. Om denne sektoren helt stemmer overens med inndelingen til Gjølsjø/Budde er ikke helt klart, men varehandel, hoteller, kontorbygg og helse/sosialbygg virker å være relevante ut i fra flere synspunkter.

I en spørreundersøkelse gjennomført i 1995 (Gjølsjø & Budde, 1996) ble samtlige kommuner i Norge ved miljøvernrådgiver bedt om å komme med forslag på fem bygg som kunne egne seg for oppvarming med bioenergi. Kriteriene som ble lagt til grunn for at byggene skulle kunne oppvarmes med bioenergi var at byggene skulle

• ha vannbåren varmedistribusjon
• ha et energiforbruk på over 50.000 liter olje pr. år eller et strømforbruk på over 300.000 kWh pr. år

Svarprosenten var 50,7%. Små kommuner med under 3.000 innbyggere har ofte ikke store nok bygg for å tilfredsstille ovennevnte krav. Svarsprosenten var høyest i fylkene Østfold og Akershus, men grunnen til lav svarsprosent på enkelte steder betyr ikke at det ikke kan være interessant med bioenergi (f.eks. har flere kommuner som ikke svart i spørreundersøkelsen henvendt seg til NVE og vist sin interesse). I de kommuner som besvarte spørreskjemaet var det behov for utskifting av 34% av fyrkjelene, og bioenergi kan være et alternativ til disse og bør vurderes. Det ble i rapporten anbefalt å følge opp 25 kommuner spredt over landet, med flest kommuner i fylkene Buskerud, Akershus, Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland.

Anlegg som kan være aktuelle for ovennevnte byggkategorier er f.eks. undermaterstoker, eller plan eller bevegelig skrårist. Slike anlegg leveres allerede i dag av norske leverandører, enten produsert i Norge eller i utlandet. Valg av forbrenningsutstyr avhenger av hvilken automatiseringsgrad man vil ha, dimensjonerende effekt samt brenselstype.

Kostnadene for investering i bioenergi er avhengig av flere faktorer, blant annet hvorvidt eksisterende oljekjel kan konverteres, om det skal bygges nytt, effektbehov etc. Prisen på produsert kWh varierer mellom ca 27 - 40 øre/kWh [ Dette, og øvrige tall i dette og neste avsnitt, er tall gitt av leverandører i bioenergibransjen.] . Lavest pris er vanligvis i bygg med effektbehov over 1.000 kW. Generelt er ikke dette konkurransedyktig mot eksisterende oljefyringanlegg grunnet de kvantumsrabatter på olje som slike byggeiere kan få. Prisforskjellen ligger i størrelseorden 5 øre/kWh, med priser på olje rundt 1,80 kr/liter for slike brukere.

I eneboligsektoren er det liten grad av vannbåren varme. I de tilfeller hvor oljekjel finnes, kan denne konverteres til f.eks. pelletsfyring gjennom å skifte ut brenneren. Prisen på pelletsanlegg for en enebolig ligger i området 30.000 kr [ Konvertering av eksisterende oljekjel med et behov på ca 4.000 liter olje pr. år. Pelletbrenner om 15 kW.] . Prisen på levert varme er ca 48 øre/kWh eks. mva. Sammenlignet med olje har dette marginal lønnsomhet i Norge (med en oljepris på 2,80 kr/liter). På eneboligmarkedet i Sverige er konvertering av oljekjeler til biobrensel på denne måten betraktet som lønnsomt. Forskjellen er den pris man betaler på olje, som i sin tur til stor grad skyldes forskjeller i avgifter på olje til dette brukersegmentet. Fordi foredlet biobrensel som f.eks pellets er lett å transportere over landegrensene, er det ønskelig med en større grad av harmonisering av avgiftene for å få bioenergi i samme konkurransesituasjon som den har i andre land. Med bakgrunn i den større betalingsvilligheten for pellets i våre naboland med dagens avgiftssystem, kan det tenkes at store deler av pelletsmengden produsert i Norge blir eksportert til disse landene.

Bygging av kulvertløsninger (fjernvarme) er dyrt og forutsetter et stort kundegrunnlag pr. arealenhet. Tatt i betraktning den spredte bebyggelsen i Norge, er det kun i de større tettstedene som fjernvarme kan bli konkurransedyktig. Fjernvarme er bygget i noen av Norges større byer. Nedenfor gis noen tall (fra 1994) for eksisterende fjernvarmeanlegg:

Anlegg/sted	Startår	Effekt (MW)	Hoved-energikilde	Fjern-varme levert (GWh)	El.prod (GWh)	Ikke utnytted energi (GWh)
FREVAR, Fredrikstad	1983	24	avfall	183	0	7
Hallingdal Renovasjon	1983	7	avfall	3	0	21
Klemetsrud, Oslo	1985	45	avfall	153	57	77
Brobekk, Oslo	1982	24	avfall	184	0	62
Senja avfallsselskap	1982	2	avfall	1	0	13
Tafjord kraftselskap	1987	11	avfall	22	0	43
Trondheim Energiverk	1985	26	avfall	151	0	54
Sandvika	1988	14	vp (kloakk) [ vp (kloakk) = varmepumpe basert på kloakk som varmekilde.]	30	0	-
Skøyen Vest, Oslo	1983	2	vp (kloakk)	9	0	-
Ålesund	1989	6	vp (sjøvann)	10	0	-
Kirkenær	1986	2,4	biobrensel	5	0	-
Trysil Tre	1981	8,7	biobrensel	23	0	-
SUM	-	172,1		746	57	277 (+)

Tabell 4.4Fjernvarmeproduksjon og anleggsplasseringer i Norge i 1994 (Kilde:Fjervarmeforeningen)

Bruk av brensel til produksjon av fjernvarme i 1994 utgjorde tilsvarende 1,3 TWh, fordelt på avfall (57%), elektrokjeler (20%), olje (11%), industriell spillvarme (6%), varmepumper (4%) og flis/bark (2%).

Som kjent bygges det nå også fjernvarme i regi av Gardermoen Fjernvarme AS i forbindelse med Oslo Hovedflyplass basert på biobrensel, olje og gass. Biobrensel skal stå for største delen av energiproduksjonen (6 MW effekt). I tillegg har Oslo Hovedflyplass AS installert varmepumpe som skal ta sin varme fra grunnvannet. Fra et bedriftsøkonomisk perspektiv er det vanskelig å få lønnsomhet i slike anlegg fra dag én grunnet investeringsbehov i distribusjonsnett etc, samt et lavt energibehov på det aktuelle bygningsarealet (all tenkt bebyggelse er ikke på plass).

4.3.2Bygg uten vannbåren varme

Hvis boligen ikke har vannbåren varme må varmen transporteres med luft. Den vanligste formen av energikilde som fordeler varmen på denne måten er vedovner og parafinbrennere. Man regner med at det i Norge eksisterer over 800.000 ildsteder, og vedfyring har lange tradisjoner. Sett fra dette ståsted, kan det være aktuelt å tenke seg en økt biobrenselutnyttelse ved installasjon av f.eks. pelletskaminer.

Kravet til brukervennlighet, automatikk og lave røykgassutslipp har ført til at pelletskaminen er utviklet som et alternativ til vedovner og parafinbrennere. Kaminen er konstruert som et komplett forbrenningsanlegg med lagertank for brensel, automatisk innmating og styrt forbrenning. Utvendig dimensjon og design kan sammenlignes med tradisjonelle vedovner eller parafinbrennere. Den gir bedre betjeningskomfort og renere forbrenning enn tradisjonelle vedovner.

I de siste årene har vedovnsprodusentene også utviklet ovner som gir god forbrenning også ved lav last, noe som i tradisjonelle ovner gir uønskede utslipp av PAH, tjærestoffer og partikler. Det kommer til å bli innført utslippskrav på partikler fra nye vedovner, noe som vil gjøre det enklere for produsentene å få markedsintrodusert mer effektive ovnskonsepter.

Markedet for omsetning av ved er å betrakte som vel fungerende. Dette peker mot at satsingen bør rettes inn mot bruk av pellets i denne sektoren, med økt introduksjon av pelletskaminer i markedet. For brukere uten egen ved kan en pelletskamin være et interessant alternativ.

Installasjon av vannbåren varme i eksisterende bygg er normalt en kostbar løsning. Utvikling av produkter på dette området har imidlertid gitt viktige kostnadsbesparelser. Bedre erfaring og konkurranse bør kunne gi ytterligere kostnadsbesparelser. I enkelte tilfeller kan slike installasjoner være aktuelt å vurdere, blant annet for å få bedre erfaring med kostnadsforholdene.

Siv.ing. Arne Palm har sammenlignet kostnadene for installasjon av vannbåren varme i eneboliger med det vanligste alternativet, dvs panelovner. For nye bygg er det i dag mulig å legge vannbåren gulvvarme til en lavere kostnad enn et opplegg med radiatorer. Når det gjelder rehabilitering av eksisterende bygg, kan et radiatorsystemi mange tilfeller bli billigere på grunn av at de bygningsmessige arbeidene blir langt lavere for radiatorer enn gulvvarme. Dette er avhengig av om man skal bryte opp og bytte gulv eller ikke. I nyinstallasjoner er det energisentralen som er den delen av det vannbårne systemet som vil avgjøre lønnsomheten. Den enkleste og billigste formen for vannbåren gulvvarme er innstøpte rør med en elkassett på 12 kW. Dette systemet skal da være konkurransedyktig med panelovner ved arealer på over ca 80 m ²>. Lønnsomheten i merinvestering i vannbåren varme beror på mange faktorer, som f.eks årlig energibehov, differanse i energipris mot alternativ energibærer, avkastningskrav etc.

4.3.3Bruk av bioenergi i industri

Bioenergi vil først og fremst ha sitt substituttpotensiale i:

• damp- og varmtvannsproduksjon
• i enkelte tilfeller produksjon av prosessvarme
• som reduksjonsmiddel i ferrolegeringsindustrin

Generelt har industrien et mer jevnt behov for varme sammenlignet med bygningssektorens oppvarmingsbehov. Dette innebærer at en investering i biobrenselanlegg kan fordeles på mange brukstimer, dvs kostnad pr. kWh blir forholdsvis lavere. På den andre siden er den industrien som har stort varmebehov også en storkjøper av energi, og kan få lave pristilbud fra energileverandører (el/olje). Der hvor biobrenselet er å betrakte som et avfallsprodukt, med lav eller negativ alternativverdi, kan biobrensel være et lønnsomt alternativ til olje og el.

Industrisektoren er allerede i dag en av hovedbrukerne av biobrensel (jfr tabell 3.2). Treforedlings- og trelastindustrien brukte i 1994 i overkant av 5 TWh bioenergi. Trelastindustrien brenner biprodukter fra saging, høvling m.v. for å varme lokaler og for å dekke behov av varme til tørking. Treforedlingsindustrien bruker avlut, bark og annet fra massevirket til dampproduksjon. Økning av biobrenselutnyttelsen i eksisterende industrielle forbrenningsanlegg er mulig, men forutsetter flere ting som f.eks.:

• at man har eget brensel som man mangler avsetning for og som kan betraktes å ha en negativ alternativverdi
• at man kan tilfredsstille et evt. økt brenselsbehov fra nærområdet (til lav pris)
• at man har behov for den ekstra energien i industrien selv eller i nærliggende industri/bygg

Kravene til utslipp og teknisk standard er strengere for avfallsforbrenningsanlegg enn for anlegg som brenner renere brensler (biobrenselanlegg). Avfallsforbrenningsanlegg krever derfor store investeringskostnader, noe som medfører at investeringskostnadene ved bruk av avfallsbasert brensel er høyere enn ved bruk av rent biobrensel.

I tillegg til de kommunale avfallsforbrenningsanleggene, er det de store anleggene i prosessindustrien som tilfredsstiller de strenge utslippskravene som stilles til avfallsforbrenningsanlegg. Prosessindustrien kan derfor utnytte avfallsbasert brensel, noe som til dels gjøres i dag. Det er imidlertid et stort potensiale for økning. Ved investering i nye anlegg i prosessindustrien er det viktig at det legges til rette for økt utnytting av avfallsbasert brensel.

Høye investeringskostnader hemmer bruk av avfallsbaserte brensler utenfor større anlegg i prosessindustrien. Utvikling av miljøeffektiv forbrennings - og renseteknologi for mindre anlegg vil kunne øke potensialet for bruk av avfallsbasert brensel også i andre deler av industrien, kommuner m.v.

Det arbeides med utvikling av renere brensler fra avfall (basert på trevirke, papir og evt. plast). Dersom det viser seg at renere, foredlet avfallsbrensel kan tillates brent i anlegg med en lavere grad av rensing (biobrenselanlegg), vil bruk av avfallsbasert brensel bli vesentlig mer økonomisk interessant.

Norge utfører en betydelig forskningsinnsats både innen prosess-, produkt- og miljøforhold på området ferrolegeringer. En nødvendig del av prosessen er å redusere de uønskede elementer fra oksyder. Til det trenges det fast karbon. Totalt årlig behov av fast karbon er i størrelseorden 400.000 tonn. I tørr ved er det omlag 24% fast karbon. En full dekning ved bruk av biomasse tilsvarer ca 2 mill. tonn tørr ved. Pr. i dag brukes det 10-15% biomasse i form av flis og trekull i ferrolegeringsindustrien. Effekten av flis antas å bedre gassforhold i ovnen, fungere som et reaktivt karbon-materiale samt bedre de elektriske forholdene i ovnen. Dette medfører at denne karbon-formen har en noe høyere bruksverdi enn karbon i kull og koks. Den største utfordringen for økt utnyttelse av biomasse er økonomien; biomasse må kunne konkurrere med fossilt karbon med en kostnad på i størrelseorden 1.000 kr/tonn fast karbon. Det vil være nødvendig med en full økonomisk utnyttelse av all energien i biomassen, en prosess der restenergien tas ut med pyrolyse. I pyrolyse fås det fra 3,3 tonn tørr ved ca 1 tonn trekull (80% fast karbon) og 8,8 GWh energi. Det sistnevnte trenger vannbåren varme for å kunne utnyttes.

Når satsingen for økt bruk av bioenergi ses i lys av arbeidet for å redusere utslipp av CO ₂, vil det være viktig å følge opp mulighetene for ytterligere å øke bruken av flis og andre biobrensler i kraftintensiv industri. Fritakene som denne industrien har for avgift på CO ₂-utslipp fra sin bruk av kull påvirker imidlertid de økonomiske motiver til slik ombygging. Denne virksomheten bør integreres med det samarbeidet NVE/PIL har om avtale-enøk og avtaler for reduksjoner av klimagasser for denne industrien.

Bioenergi til elproduksjon

Det ble i 1995/96 gjennomført en studie i regi av Institutt for energiteknikk (IFE) vedr. elgenerering (cogenerering - kraft/varme-produksjon) i fire industribransjer i Norge basert på hovedsakelig biobrensel. Det økonomiske potensialet (kostnader <25øre/kWh) var

• treforedlingsindustrien 1.000 GWh/år
• kjemisk industri 20
• trelastindustrien 50
• meieriindustrien 0

IFE konkluderer med at gjennomføring av de mest interessante elgenereringsprosjektene sannsynligvis ikke blir gjennomført uten statlig støtte i initialfasen.

Elproduksjon basert på bioenergi skjer i dag indirekte i enkelte industrielle mottrykksanlegg i Norge. Teknologi av konvensjonell karakter er med andre ord tilgjengelig. Samproduksjon av el og varme kan være et alternativ også uavhengig av industriell virksomhet, men vil ikke bli høyt prioritert i en første fase av bioenergisatsingen. Innenfor forskning kan imidlertid produktutvikling av konsepter være interessant, spesielt systemer for småskala kombinert el- og varmeproduksjon. Her er det imidlertid viktig at også erfaring fra andre land legges til grunn.

5.Effekter av økt utnyttelse av bioenergi

5.1Miljøeffekter

Biomasse fra skogen er en fornybar ressurs såfremt uttaket ikke overstiger tilveksten, og den økte bruken av bioenergi som det legges opp til i den foreslått satsingen forventes å kunne tilfredsstille kravene til bærekraftig forvaltning av ressursene.

I miljøsammenheng er det totale miljøregnskapet for den enkelte energikilde og dens alternativer viktig. Belastningen gjennom utvinning, produksjon, transport til forbrukssted og bruk, må vurderes konkret for hvert alternativ.

Generelt kan man si at dersom bruken av bioenergi økes for å erstatte vannkraft i Norge, vil dette medføre økte utslipp av støv, tjærestoffer (PAH) og NO _x . Dersom bioenergi skal brukes som erstatning for fossile brensler vil dette først og fremst medføre reduksjon av svoveldioksid- og CO ₂-utslipp, men en økning av støvutslipp. Utslippene fra forbrenning av biobrensel er imidlertid sterkt teknologiavhengig. Økt bruk av bioenergi som reduserer elforbruket i Norge vil redusere import eller øke eksport av el, og derved redusere bruken av fossilbasert elproduksjon i Norden.

Økt energimessig utnyttelse av avfall, som ellers hadde blitt deponert, vil som hovedregel gi positiv miljøeffekt. For en del fraksjoner, som rent avfallstrevirke og returpapir, vil energiutnyttelse i biobrenselanlegg i stedet for deponering på fyllplass medføre reduserte utslipp av metan.

Økt bruk av biobrensel er en forsvarlig og gunstig erstatning for fossile brensler dersom dette gjøres i forbrenningsanlegg med effektiv forbrenning og tilstrekkelig god røykgassrensing, og forutsatt at anlegget er lokalisert i et område med gode spredningsforhold. Derimot vil økt forbrenning i tettbygde strøk, for eksempel i små vedovner eller i ovner som mangler tilstrekkelig røykgassrensing, i perioder kunne føre til situasjoner med uakseptabel luftkvalitet. Det er imidlertid tilgjengelig teknologi og foredlede biobrenselsprodukter som kan gi en miljømessig gunstig bruk av bioenergi i alle viktige brukergrupper. Det avgjørende vil være pris og kostnadsforhold.

5.1.1Reduksjon av klimagassene CO₂og metan

Bioenergi fra biprodukter og skogsflis

Bioenergi fra skogressurser omfatter både skogsflis og biprodukter fra skogindustrien. Biobrensler gir, i motsetning til fossile brensler, ikke noe nettobidrag til CO ₂-innholdet i atmosfæren. Ved forbrenning av biobrensel frigis en CO ₂-mengde tilsvarende det som ville blitt frigjort ved naturlig nedbrytning av samme biomasse. Biobrensel som erstatter fossile brensler vil derfor ha en direkte positiv virkning i CO ₂-regnskapet. Dette kan illustreres ved at en overgang fra olje til biobrensel vil redusere CO ₂-utslippet med 0,32 kg CO ₂ pr. kWh, tilsvarende omlag 5 øre/kWh i spart CO ₂-avgift.

Om biomasse som utnyttes til bioenergi kommer fra skog i dårlig vekst, kan dessuten en positiv tileggseffekt oppnås. Skog som vokser, binder CO ₂; ved oppbygging av 1m ³> biomasse absorberes 1,3 tonn CO ₂. Dersom skog i dårlig vekst blir erstattet med skog som vokser bedre, vil CO ₂-bindingen øke fordi tilveksten på arealet øker.

Bioenergi fra kommunalt og industrielt avfall

De norske utslippene av metan fra kommunale avfallsfyllinger utgjorde i 1995 over 10 prosent av norske klimagassutslipp. Både kommunalt avfall og deler av det industrielle avfallet deponeres på kommunale avfallsfyllinger.

Til tross for at gjenvinningen øker, vil fyllplasser fortsatt gi betydelige utslipp av metan i årene som kommer. Installering av utstyr for gassuttak kan fjerne omlag halvparten av gassen ved den enkelte fyllplass. Slikt utstyr er idag installert ved 17 fyllplasser, og andelen fyllplasser med gassuttak vil øke i årene fremover.

Energiutnytting av deponigass kan gi en ytterligere forbedret situasjon mht. klimagassutslipp, spesielt hvis dette erstatter oljefyring. Til nå har 7 fyllplasser installert anlegg for energiutnyttelse av deponigass. I forhold til klimagassutslipp vil imidlertid en bedre løsning være forbrenning av avfallet, siden dette ikke innebærer metanutslipp. Forbrenning med energiutnytting innebærer da en ytterligere reduksjon i klimagassutslipp dersom energien erstatter bruk av fossile brensler.

Verdsetting av miljøkostnader knyttet til klimagassutslipp ved deponering avbiomasse

CO ₂-utslipp fra en rekke kilder (bensin, diesel, fyringsolje m.m.) er i Norge ilagt CO ₂-avgift. Det kan hevdes at CO ₂-avgiftene pr. idag gir uttrykk for politikernes verdsetting av miljøkostnadene som forårsakes av klimagassutslippene. Avgiftsleggingen av CO ₂-utslippene fra de ovennevnte kildene innebærer blant annet at det for energibrukere vil være lønnsomt å gjennomføre utslippsreduserende tiltak opp til et kostnadsnivå tilsvarende avgiftsnivået.

På avfallsdeponiene er det særlig organisk avfall med et høyt tørrstoffinnhold, som f.eks. papir og trevirke, som forårsaker klimagassutslipp. Det er samtidig dette avfallet som er best egnet til energiutnyttelse. Dersom verdien av utslipp av metangass fra avfallsdeponering anslås med utgangspunkt i dagens CO ₂-avgifter på bensin [ Beregningene er utført med en kalkulasjonsrente på 7%. En lavere kalkulasjonsrente ville gitt høyere nivåer.] , gir beregninger et nivå på ca. 1100 kr. pr tonn papir og papp, og ca. 700 kr. pr. tonn trevirke. Hvis derimot CO _2-avgiften på tung fyringsolje legges til grunn, blir anslaget henholdsvis ca. 400 kr. pr. tonn for papp og papir, og ca. 300 kr. pr. tonn for trevirke. Dersom det er installert gassuttak ved deponiet, reduseres utslippene til omlag det halve. For blandet kommunalt avfall viser tilsvarende beregninger nivåer i størrelsesorden 120-800 kr. pr. tonn, avhengig av hvilke forutsetninger som legges til grunn med hensyn til CO ₂-avgift og kalkulasjonsrente for beregningene.

Denne type anslag er blant annet interessante for å vurdere hvilken ramme for tiltak som kan forsvares iverksatt ut fra tanken om oppnå en samfunnsøkonomisk bedre avfallshåndtering. [ Avfall forårsaker imidlertid også andre utslipp en klimagasser. Beregninger viser imidlertid at klimagasssene utgjør en betydelig andel av utslippene ved anslag for økonomisk verdsetting av de ulike utslippskomponentene.] For eksempel vil det med de ovennevnte kostnadsanslagene i mange tilfeller være samfunnsøkonomisk fornuftig å iverksette tiltak for utsortering av avfall, herunder for utnyttelse til energiformål. Videre vil det som oftest være et samfunnsøkonomisk lønnsomt tiltak å etablere gassuttak på fyllinger, evt. med energiutnyttelse. Det vil også kunne iverksettes en rekke tiltak for utsortering av avfall, herunder for utnyttelse til energiformål, innenfor de anslåtte kostnadsrammene.

Det er ikke utført egne beregninger for bark, flis og andre brennbare fraksjoner utenom trevirke. Nivået for metangassutslipp fra bark- og flisdeponering vil anslagsvis være noe i underkant av det anslåtte nivået for tørt trevirke, på grunn av et høyere vanninnhold.

Avgift på sluttbehandling av avfall

Miljøverndepartementet har i 1996 utredet muligheter for, og konsekvenser av, å innføre en statlig avgift på avfall som leveres til sluttbehandling. En slik avgift ble også diskutert i Grønn skattekommisjon, som anbefaler at det gis høy prioritet til arbeidet med å forberede en eventuell avgift, jfr NOU 1996:9. Miljøverndepartementet vil i samarbeid med berørte departementer avklare utformingen av en mulig avgift på sluttbehandling av avfall, med sikte på innføring i 1998. En slik avgift vil også stimulere til økt utnyttelse av avfallet som bioenergi.

5.1.2Forurensende utslipp

Generelt om utslipp fra bioenergianlegg

Forbrenning av biobrensel kan gi opphav til lokal forurensning. Utslippene kommer enten fra brenselet eller fra drift av forbrenningsanlegg. Alle stoffer/komponenter som føres inn i en forbrenningsprosess føres ut igjen via utslippsstrømmene, (dvs. røykgassen, flyge/filteraske, bunnaske/slagg) enten i opprinnelig eller omdannet (oksydert) form. I tillegg dannes energi.

Utslippene til luft via røykgassene medfører det største forurensningspotensialet fra biobrenselanlegg. Flygeaske og bunnaske/slagg kan deponeres forsvarlig.

a Utslipp fra forbrenningsanlegg for rene biobrensler:

Røykgassutslipp av støv og organiske forbindelser, først og fremst PAH (polysykliske aromatiske hydrokarboner), utgjør den største miljø- og helsefaren fra forbrenning av rene biobrensler. Utslipp fra små og mellomstore anlegg fører ofte kun til lokal forurensning, mens utslipp fra større anlegg vil få større spredning. Sett i forhold til energiutbyttet er imidlertid utslippene fra små forbrenningsenheter større enn utslippene fra større anlegg, på grunn av vanskeligheten med å oppnå god forbrenning i små anlegg.

b Utslipp fra anlegg for urent brensel (avfallsforbrenning)

Utslippene fra avfallsforbrenning inneholder en rekke komponenter. Urensede utslippsstrømmer gir uakseptabelt store utslipp og disse strømmene må derfor renses. Utslippsmengdene bestemmes derfor av renseutstyrets effektivitet. Dioksinutslippene har fått mye oppmerksomhet, men antageligvis representerer utslippet av metaller den største miljøfaren. Utslippene fra store anlegg kan ha forholdsvis stor (regional) spredning.

Faktorer som har betydning for utslipp til luft fra bioenergianlegg

De viktigste faktorene for utslippsmengdene er:

• anleggets utforming (forbrenningskammerets utforming, driftstyringssystemer, renseutstyr, mm)
• anleggets drift (innfyringsmengde og hyppighet, lufttilførsel o.l.)
• brenselets kvalitet (flyteegenskaper/størrelse, vanninnhold, element/stoffinnhold).

Forbrenningsanleggets utforming og driftstyring må være tilpasset det brensel som skal brennes for at man skal oppnå en god forbrenningseffektivitet, og dermed lave utslipp av de fleste forurensningskomponenter (gjelder ikke for NO _x ).

Anleggdriften må tilpasses anleggstypen. For fastbrenselovner, er det særlig viktig at fyringshyppigheten og innfyrt brenselsmengde er valgt slik at man oppnår mest mulig jevn forbrenning, noe som kreves for å oppnå god forbrenningseffektivitet. Optimale forbrenningsforhold krever vanligvis også god styring av lufttilførselen og tilstrekkelige temperaturer og volumer for god utbrenning. CO representerer halvveis forbrent karbon og CO-utslippet fungerer dermed som et mål på forbrenningseffektiviteten, og brukes ofte til styring av driften.

Brenselets innhold av metaller og klor har stor betydning for utslipp av metaller, saltsyre og klororganiske forbindelser. Dersom biobrenselet inneholder mye vann, vil dette redusere forbrenningseffektiviteten og dermed bidra til økt utslipp av støv, PAH og VOC.

Utslippskrav til biobrenselanlegg og avfallsforbrenningsanlegg

Norge stiller utslippskrav til store forbrenningsanlegg (> 50 MW) samt for kommunal avfallsforbrenning i henhold til EUs direktiv for slike anlegg. EU holder på å utarbeide et nytt direktiv for forbrenning av avfall, og dette forventes å føre til strengere krav til utslipp fra slike anlegg.

Det foreligger foreløpig ikke forslag til EU-direktiv for små og mellomstore anlegg (< 50 MW) for biobrensel. SFT har hittil vurdert behovet for utslippstillatelse til slike anlegg i hvert enkelt tilfelle, blant annet utfra lokaliteten og omgivelsesluftens tålegrense. SFT har vurdert at utslippstillatelse sjelden har vært nødvendig for mindre anlegg (< 4 MW) som er lokalisert utenfor tettbygde. For mellomstore anlegg har SFT utarbeidet veiledende utslippsgrenser.

I tettbygde strøk og områder som har stor forurensningsbelastning fra før, har SFT av helsemessige årsaker satt strenge utslippskrav, først og fremst til utslipp av støv (reduksjon av støvutslipp vil også medføre reduksjon av PAH-utslippet). I slike tilfeller bruker SFT blant annet anbefalte kvalitetsnormer for omgivelsesluft som retningslinjer.

5.1.3Konsekvenser for areal og naturmiljø

Næringsstoffene i trær er i stor grad (ca. 50%) bundet i bark, blader, nåler, stubber og røtter. Det er derfor viktig å bruke driftsmetoder i skogbruket som sikrer at næringsbalansen i jordsmonnet opprettholdes. Konsekvensene for næringsbalansen vil avhenge av hvilke typer ressurser som tas ut og jordbunnsforholdene på det aktuelle arealet. Næringsfattig jordsmonn (lave boniteter) tolererer mindre endringer i næringsbalansen enn høye boniteter.

Omlegging av landbruket de siste 20 år har ført til at areal som tidligere var hage- og beitemark i dag gror til med lauvskog. Uttak av lauvtrevirke er ikke forbundet med større konsekvenser for næringsbalansen, dersom en tilstrekkelig andel lauvskog blir stående igjen.

Forvaltning av de norske skogressursene er underlagt nasjonalt lov- og regelverk. Dette regelverket skal ivareta hensynet til blant annet arealutnytting og miljø. Det tidligere omtalte potensialet for økt uttak av skogsvirke, og de mengdene som er aktuelle i en startfase, gjør at det vil være liten fare for negative konsekvenser for areal og naturmiljø. Om det på lengre sikt blir en vesentlig økning i uttaket av skogsflis, kan det være aktuelt å vurdere ulike tiltak for å begrense de negative miljøeffektene. I Sverige er det f.eks. anbefalt at enten bare tynning eller sluttavvirkning kan skje ved heltreutnyttelse, og at asken tilbakeføres til skogen for å sikre at skogsjorden ikke utarmes.

5.2Næringsutvikling

Siden de fleste biobrensler produseres på eller i nærheten av bruksstedet, vil en stor del av verdiskapningen skje lokalt. Kostnaden for transport avtar med foredlingsgraden, noe som muliggjør salg over lengre strekninger. Den regionaliserte strukturen knyttet til uttak, bruk og omdanning av biobrensel gjør at man kan få en økonomisk effekt i den lokale/regionale økonomien. Arbeidsplasser og økonomisk verdiskapning kan forbli i regionen.

Det skjer produktutvikling i norske bedrifter som forventes å føre til økte andeler i sine markedsområder. Teknologier som er under utvikling/i introduksjonsfasen er f.eks. forbrenningsteknologi for foredlet avfallsbrensel, effektive ovnskonsepter og teknologier relatert til vannbåren varme.

Bioenergi som forretningsområde kan sees på fra forskjellige hold, fra teknologisalg til varmesalg. I de siste årene er det vist et økt interesse fra flere everk vedr. bioenergi som satsingsområde. Dette gjelder spesielt muligheten til å tilby kundene energi basert på mer enn bare elektrisitet. I noen tilfeller har everk slått seg sammen med brenselleverandører for å tilby varme basert på bioenergi og el/olje. Interesse er også vist fra selskaper som f.eks. Statoil, Hydro/Texaco, Statsskog, Hedmark Energi, Nord-Trøndelag Everk og Naturkraft. Nye forretningsmuligheter søkes gjennom samarbeid mellom investeringsselskaper, energiprodusenter, energileverandører, brenselsleverandører m.fl..

Den satsingen som foreslås i denne rapport bør bygge opp under de muligheter til næringsutvikling som de ovennevnte bedriftene ser for seg, både når det gjelder innenlandsk bioenergibruk og eksport av varer og tjenester. Det bør derfor legges opp til en videreutvikling av samarbeidet med SND og Norges eksportråd som allerede er initiert av NVE.

5.3Fleksibilitet og utvikling av infrastruktur i energisektoren

Det norske energisystemet må kunne karakteriseres som lite fleksibelt og tildels sårbart sammenlignet med andre land. For å motvirke dette kreves det bl.a. mer vannbårne varmesystemer i bygninger og bedrede distribusjonssystemer også for andre energiformer enn for elekrisitet. Økt fleksibilitet vil i tillegg til bedret beredskap også legge til rette for reell konkurranse mellom ulike energibærere. Dette er viktig for at samfunnet skal utnytte energiressursene på en best mulig måte. Økt bruk av vannbåren varme kan legge til rette for valg av energiøkonomiske og miljømessige gode løsninger i større grad enn direkte elektrisk oppvarming. I dag dekker elektrisiet ca 65% av oppvarmingsbehovet i norske boliger. I følge SSBs tall fra Folke- og boligtelling i 1990, gjengitt i rapporten "Enøkplan 2000" av Ulf Rivenæs, er norske boligers oppvarmingssystem som følger:

	Antall
Antall boliger 1990	1.769.000
Én oppvarmingskilde	733.000
herav:
sentralvarme	171.000
helelektrisk	418.000
ovner for flytende brensel	51.000
ovner for fast brensel	93.000
To eller flere oppvarmingskilder:	1.036.000
herav
elektriske ovner og ovner for fast brensel	619.000
elektriske ovner og ovner for flytende brensel	129.000
el. ovner og ovner for fast og flytende brensel	209.000
sentralvarme og én eller flere andre kilder	46.000
ovner for fast og flytende brensel	34.000

Tabell 5.1Oppvarmingssystem i norske boliger (Kilde: SSB)

Av omlag 1,8 millioner boliger i Norge er det bare ca 12 % som har sentralvarme. Sett i lys av dette bør biobrenselutnyttelse i boligsektoren i den nærmeste fremtiden hovedsakelig rettes in mot "ovnssektoren", dvs utnyttelse av foredlet brensel i pelletskaminer og introduksjon av rentbrennende ildsteder for ved. Utnyttelse av biobrensel i forbindelse med konvertering fra olje til biobrensel i et eksisterende sentralvarmeanlegg er også mulig i et begrenset omfang.

Lønnsomheten i biobrenselanlegg øker normalt med størrelsen på anlegget. Med økt størrelse på anleggene møter tilbydere av bioenergi kunder med mulighet for å kjøpe olje til lavere priser enn husholdningssektoren. I dag betyr det at konvertering av oljefyring til bioenergi i større boligområder/blokker og næringsbygg i mange tilfeller gir begrenset eller ingen lønnsomhet. Muligheten for å kunne skifte mellom olje, el og biobrensel kan derimot gjøre en investering i bioenergianlegg interessant.

Vi har i de senere år opplevd både vannrike år og lave kraftpriser, og tørre perioder med høye priser. Eksport- og importmulighetene bidrar til å utjevne prisene som følger av slike situasjoner. Med de store prisvariasjonene som kan oppstå øker lønnsomheten av investering i fleksibel energibruk. De økonomiske drivkreftene for fleksibel energibruk ligger i muligheten til å kunne velge den til enhver tid billigste energibærer av de alternativer som den enkelte kan ta i bruk. Også større prisforskjeller mellom dag og natt i elmarkedet vil styrke økonomien i mange fleksible anlegg. Pris- og tariffsystemet i elsektoren er viktige rammebetingelser for investeringer som gir fleksibilitet.

Energifleksibilitet er i større grad relatert til vannbåren varme enn til bioenergi direkte. Bioenergi gis økte muligheter ved økt bruk av vannbårne systemer på lik linje med f.eks. olje, solenergi og varmepumper.

Foreløpige undersøkelser viser at det er store besparelser å hente ved å betrakte bruk av bioenergi som et alternativ til investering i nett i områder med begrenset kapasitet. Bioenergi kan dekke oppvarmingsbehov som frigjør overføringskapasitet i elnettet. Dette vil både kunne redusere tapene i nettet og redusere eller utsette behovet for nettinvesteringer. Utvalget er gjort kjent med at det flere steder kan bli mulig å utsette eller unngå bygging av nye tilførselsledning til byer og tettsteder dersom det investeres i økt fleksibilitet på brukersiden. Det er betydelige kostnader knyttet til investering i nettet, kostnader som må bæres av elbrukerne i området. Kostnadene ved å stimulere til fleksibilitet i bruken vil i de fleste tilfeller være lavere enn investering i økt transportkapasitet og produksjon av el med lav brukstid.

Etter utvalgets vurdering bør derfor satsingen knyttes opp til en samlet vurdering av behovet for infrastruktur i energiforsyningen og ikke bare fokusere på infrastruktur for bioenergi alene. Infrastruktur på elsiden, i oppvarmingssystemet og for bioenergi må ses under ett. Redusert behov for nettinvesteringer kan føre til økt lønnsomhet for investering i vannbårne oppvarmingssystemer og for bioenergi. Skal dette bli mulig stilles det større krav til hvordan aktørene lokalt samarbeider og legger til rette incentiver som stimulerer til en endret investering i infrastruktur. På denne måten vil satsingen på bioenergi bidra til en langsiktig nyorientering i energioppdekningen. En slik strukturendring vil også peke frem mot et energisystem som har gode egenskaper for å legge til rette for både energiøkonomisering og bærekraftighet i energisektoren.

Et mål for satsingen bør derfor være å stimulere til en bedre kostnadsmessig avveining mellom infrastrukturtiltak på henholdsvis produksjons- og brukersiden i energisystemet.

6.Forslag til strategisk satsing

Arbeidsgruppens mandat peker i retning av en områdesbasert satsing, men hvor enkelte større anlegg kan spille en viktig rolle. En vurdering av de forhold gruppen har avdekket som viktige for økt bruk av bioenergi, tilsier også at en konsentrasjon av innsatsen i områder er en riktig strategi. Dette muliggjør en bred satsing som blant annet kan redusere usikkerheten knyttet til omsetning av bioenergi i dag. Gruppen ser det som mindre hensiktsmessig å foreta en klar avgrensing av de enkelte områder. Det er vel så viktig å videreutvikle de muligheter og initiativ som allerede eksisterer, men at de geografiske områdene i større grad definierer seg selv ut ifra hva som er et naturlig nedslagsfelt for den lokale satsingen.

Arbeidsgruppen har lagt vekt på utformingen av prosessen knyttet til formidling av offentlig støtte. Det bør sikres at det skjer faglig forsvarlige vurderinger og oppfølging av de enkelte beslutninger om støtte og at støtten til enkeltprosjekter ses i en sammenheng, slik at satsingen får som resultat at det innenfor utvalgte områder blir en balansert utvikling av de ulike ledd fra ressurs til energiforbruker.

Når søknader knyttes til fylker har dette primært en praktisk årsak. Dette skal ikke være til hinder for at det inkluderes aktiviteter som går på tvers av fylkesgrenser. Fylket vil imidlertid ofte være et naturlig møte- og koordineringssted for de aktører som er viktige i satsingen. Samtidig er det nødvendig for myndighetene å forholde seg til et begrenset antall kontaktpunkter.

Flere virkemidler bidrar allerede i dag, både direkte og indirekte til fremme av bioenergi. NVEs midler til introduksjon av energieffektiv teknologi har dannet et viktig grunnlag det nå kan satses videre på. Videre har det blitt gitt midler til energimessig utnyttelse av avfall over Miljøvernsdepartementets budsjett. Avgiftene på oljeprodukter kan til en viss grad stimulere til bruk av bioenergi. Men det er en rekke forhold som ikke påvirkes med dagens virkemidler. En offentlig innsats det nå legges opp til gjør det mulig å utfylle det statlige virkemiddelapparatet i enkelte avgrensede områder. Den ekstra satsingen på omlag 50 mill. kr over OEDs budsjett utfyller og supplerer de virkemidler som administreres av Miljøverndepartementet, Statens landbruksbank, SFT og NVE.

Det er naturlig at den strategiske satsingen knyttes opp til utvikling av infrastruktur i energisektoren som helhet. Både distribusjon og overføring av el, og installasjoner for vannbåren varme legger viktige rammer for bioenergiens rolle i energioppdekningen. Prioriteringene innenfor disse områdene må etter gruppens vurdering trekkes tungt inn i den satsing som foreslås i de enkelte områdene. Bioenergisatsingen skal gi en betydelig stimulans til økt bruk av vannbåren varme samtidig som besparelser knyttet til utviklingen av elnettet må utnyttes som en økonomisk drivkraft for energifleksibilitet basert på bioenergi.

For å få til en økt bruk av bioenergi kreves det en langsiktig satsing fra profesjonelle aktører for å sikre stabilitet og redusere energikjøpers og -selgers risiko. Deltakelse fra selskaper som selger energi eller varme fremfor salg av en enkelt energibærer kan bidra til å redusere mye av den usikkerhet som er knyttet til valg av bioenergi fremfor andre energibærere.

Det er viktig med et lokalt ansvar og økonomisk engasjement for å oppnå best mulige resultater av satsingen. Områdene bør i søknadene selv foreta prioriteringer og velge måter satsingen legges opp. Dette vil etter gruppens vurdering gi rom for å ta lokale hensyn og kan bidra til større lokalt «eierskap» til den virksomhet som settes i gang. Det er innsatsen lokalt som vil avgjøre hvor vellykket satsingen blir, ikke midlene fra myndighetene.

Utvalget finner det naturlig at NVEs organisatoriske apparat for enøk-arbeid utnyttes for å administrere satsingen. Dette apparatet er i dag bygd ut for å dekke ulike oppgaver som i stor grad sammenfaller med de oppgaver som er nødvendige å ivareta i satsingen på bioenergi. Det organisatoriske apparatet, særlig NVEs operatører, er bygget opp for å formidle offentlige investeringstilskudd. Også andre oppgaver innen informasjon, opplæring og nettverksbygging dekkes av dette virkemiddelapparatet i dag.

De regionale enøk-sentrene vil fungere som viktige kontaktpunkter i de områdene hvor bioenergisatsingen prioriteres. De regionale sentrene vil kunne formidle informasjon om bioenergi, bl.a. hvilke kriterier og rammer som gjelder for søknad om midler. Sentrene vil også kunne gis en rolle i den opplæringsvirksomhet som må settes i verk i områdene, samt oppfølging av enkelte prosjekter som har fått støtte. Utover dette vil det være opp til sentrene selv og eventuelle samarbeidspartnere lokalt å finne roller og oppgaver for sentrene i bioenergisatsingen. Sentrene kan spille en utvidet rolle som koordinatorer mellom aktørene lokalt, men dette må i så fall skje på oppdrag fra aktørene.

Satsingen vil ha fem hovedelementer:

• Geografisk områdesatsing
• Større industri- og avfallsanlegg
• Teknologikonkurranser
• Informasjons- og opplæringstiltak
• Forskning og utvikling

I tillegg vil de berørte departementer sørge for en nødvendig koordinering av sine virkemidler.

6.1Geografisk områdesatsing

Det er stor interesse for bioenergisatsingen. Utvalget finner det derfor nødvendig å styre strømmen av søknader. Både for at det skal kunne håndteres rent kapasitetsmessig og fordi det vil være uheldig om det tar lang tid fra søknader kommer til det kan gis klarsignal om satsing i de områder som prioriteres. Det er også nødvendig å sikre koordinering av initiativene geografisk. I de ulike områdene er det stor forskjell på hvor langt forberedelsene til en økt bioenergibruk er kommet. I statsbudsjettet legges det til grunn at satsingen skal konsentreres om områder hvor det ligger godt til rette for økt bruk av bioenergi.

Det er interessentene i det enkelte områder som må påta seg ansvaret for å utarbeide en samlet søknad. Myndighetene velger ikke ut noen ansvarlige for satsingen i det enkelte fylke, ansvaret må desentraliseres og ligge hos de som har konkrete planer. Myndighetene inviterer til å sende inn søknader om støtte fylkesvis via de regionale enøk-sentrene som kan bistå med informasjon om ordningen. Det må forutsettes at aktivitetene i nabofylker ses i sammenheng og at dette gjenspeiles i søknaden. Tildeling av midler vil derfor ikke nødvendigvis alltid følge fylkesgrensene strengt, det må tas hensyn til andre kriterier for naturlig avgrensing. Det oppfordres til samarbeid på tvers av fylkesgrenser og mellom fylker der dette er naturlig.

6.1.1Søknadskriterier

Søknadene må oppfylle følgende minstekrav:

• Prosjektet det søkes om støtte til må inkludere et geografisk område på minst 3 kommuner.

• Prosjektet skal resultere i varme- og/eller elektrisitetsproduksjon basert på biobrensel eller avfall. Tekniske og økonomiske data for større anlegg må presenteres og sammenlignes med alternativ oppdekning.

• Egeninnsatsen forventes å være om lag 80%, og prosjekter med en egeninnsats lavere enn 60% behandles normalt ikke. Enkelte tiltak innenfor prosjektet kan ha en lavere egenandel, men dette skal kompenseres med høyere egenandel i andre tiltak i prosjektet. Prosjektet prioriteres høyere med høy egenandel, men dette skal sees på i sammenheng med oppfyllelse av øvrige kriterier og prosjektets utløsende karakter.

• Prosjektet skal ikke medføre økt miljøbelastning. Den totale miljøeffekten ved bioenergisatsingen skal dokumenteres - med informasjon om satsingens betydning for klimagassutslipp, forurensing, avfallshåndtering og eventuelle konsekvenser for areal og naturmiljø, samt hvordan dette håndteres i forhold til myndighetenes reguleringer.

Utover ovenfor nevnte minstekrav vil kriteriene nedenfor være viktig for prioritering mellom søknadene og den statlige støtteandelen.

1. Ressurseiere er trukket inn i form av skogeiere, skogeierforening eller annet. Dette gjelder prosjekter relatert til uttak av skogsflis for energiformål. På avfallssiden skal kommunalt avfallsselskap eller industri som ønsker å løse avfallsproblem være engasjert.
2. Det foreligger intensjonsavtaler om leveranser over et lengre tidsrom. Involverte selskaper med formål å drive energi- og varmesalg blant annet basert på biobrensel må gi prioritet til engasjementet i det aktuelle området.
3. Distribusjonsselskap viser hvordan tariffsystemet kan tilpasses slik at bioenergi og annen fleksibel energibruk drar fordel av de besparelser dette kan medføre og at energiverk tar hensyn til bioenergisatsingen i sine investeringsplaner for nettet. Kostnadskalkyler for større nettinvesteringer skal være inkludert i søknaden.
4. Graden av prioritet fylkeskommunen og/eller kommunene i området gir bruken av vannbåren varme i egne bygg, om bioenergi vurderes på lik linje med alternative oppdekkningsmåter i nybygg eller ved rehabilitering av energisentraler, og på hvilke andre måter lokale myndigheter legger til rette for bioenergi og vannbåren varme i området.

Etter den vurdering gruppen har gjort av aktuelle prosjekter og fremdriften i bioenergiarbeidet i ulike deler av landet foreslås det at det skjer en tidsmessig prioritering av områdene det skal satses på. De ulike områdene vil ha ulike behov for tid til å utarbeide et samlet forslag til satsing. Etter gruppens vurdering vil strenge kriterier for tildeling sammen med krav om bred deltagelse i organisering av arbeidet lokalt kunne gi en hensiktsmessig fordeling av søknadene over tid. I tillegg til å gi prioritet til de områder som er kommet lengst, vil det også bidra til en tidlig oppstart i aktivitetene.

I de områder som er kommet lengst, er allerede viktige aktiviteter igangsatt og det finnes aktører som engasjerer seg forretningsmessig innen bioenergi. Mange av de viktigste samarbeidskonstellasjonene synes også å være etablert eller under etablering. Det er her nye aktiviteter raskest vil kunne komme i gang og hvor det foreligger planer om økt aktivitet. Fra disse stedene vil det kunne foreligge søknader i løpet av kort tid. Dersom myndighetene inviterer til å sende inn søknader tidlig på nyåret, bør søknader fra slike områder kunne foreligge innen1. mars.

I andre områder er interessen stor og planleggingsaktiviteter satt i gang, men det er gruppens vurdering at det her vil være nødvendig med mer tid til å forberede søknader og etablere samarbeid lokalt. Innen 1. mai bør det kunne foreligge godt bearbeidede søknader fra disse områdene.

I de øvrige områder kan det først og fremst være aktuelt å bruke en større andel av midlene til forberedende arbeider med sikte på sterkere innsats i 1998. Fra slike områder kan man velge å sende en søknad om forberedende tiltak i løpet av februar, slik at forberedelsene kan gjennomføres i løpet av 1997.

Internt settes det av en andel av satsingsmidlene for hver søknadspulje. Ved vurdering av søknadene vil det foretas en avveiing av hvor stor nytte midlene vil ha i det enkelte område. Dette sikrer en effektiv fordeling av de offentlige midlene gjennom en konkurranse mellom områder.

Den faktiske bevilgningen i hver søknadspulje vil avhenge av prosjektenes kvalitet. Et område vil også kunne sende inn ekstrasøknad for behandling i neste pulje. Dette kan blant annet skje som følge av den dialog som må foregå mellom fylkesinitiativene og myndighetene som ledd i søknadsbehandlingen.

Kriteriene som legges til grunn vil både prioritere områder i tid og vil være avgjørende for hvor mye midler som kanaliseres til det enkelte område.

6.1.2Tiltak som kan gis støtte

Områdene må i sine søknader fremlegge planer for, og prioritering av bestemte typer tiltak den offentlige støtten skal brukes til. Gruppen vil likevel gi visse indikasjoner på hvilke typer tiltak som kan gis støtte og hvilke tiltak som normalt ikke skal gis støtte.

Eksempler på «tiltak» som kan få støtte er:

• Ressurssiden -
• produksjon av skogflis
• foredling av biobrensel
• Transportsiden -
• tilpassing av transportutstyr
• nettverksetablering
• lager for biobrensel
• Brukersiden -
• nytt forbrenningsanlegg
• konvertering av eksisterende oljefyr
• installasjon av pelletskaminer
• Annet -
• forberedende prosjekter

6.1.3Søknadsbehandling

OED etablerer en rådgivende gruppe med representanter fra de berørte departementer og NVE. Denne gruppen vil følge opp arbeidet med bioenergisatsingen og ta stilling til viktige prinsippielle forhold i søknadene og søknadsbehandlingen, og til de hovedprioriteringer som foreslås av NVE. Gruppen vil ha en rådgivende og koordinerende rolle, mens det enkelte departement vil ha ansvar for bruken av midler over eget budsjett.

NVE mottar søknadene. Søknadene kan ta form av en samling enkeltprosjekter som samlet gir en fornuftig satsing. NVE vil sende søknadene ut til enøk-operatørene for uttalelse og innstilling i de enkelte prosjektene. For eksempel vil, i de tilfeller hvor det er snakk om støtte til anlegg som representerer ny teknologi, eller anlegg av demonstrasjonskarakter som er viktige for teknologivalget for den øvrige satsingen i området, søknaden bli vurdert av NVEs operatør for "bedriftsspesifikk introduksjon". For prosjekter hvor det forutsettes støtte til vannbårne systemer vil NVEs byggoperatør foretar søknadsbehandlingen. Søknader som omfatter avfall vil bli vurdert av miljøvernmyndigheten. De regionale enøk-sentrene vil få en koordinerende og oppfølgende rolle i sitt område.

I vurderingen av fordelingen av støtte vil det blant annet kunne dukke opp en rekke spørsmål av avtalemessig og organisatorisk karakter. Slike spørsmål må tas opp for diskusjon i den rådgivende gruppen og det kan også være nødvendig å ta slike forhold direkte opp med aktørene underveis i saksbehandlingen for å bringe avklaring.

6.2Større industri-og avfallsanlegg

Større anlegg (>5 MW) for utnyttelse av biobrensel, herunder kommunalt og industrielt avfall kan være kapitalkrevende. Samtidigt kan de ha behov for store energimengder, gi store bidrag til økt utnytting av bioenergi og i stor grad være i stand til å stå på egne ben. Slike anlegg vil kreve annen type vurdering enn øvrige tiltak både når det gjelder tekniske og miljømessige forhold, og konsekvensene for tilførsel og uttak av bioenergiressurser i området.

Et viktig forhold knyttet til vurderingen av søknader knyttet til større anlegg er i hvilken grad de vil kunne fungere som et sentralt markedssted for både kjøp og salg av biobrensel. Slike forhold gjør det naturlig å se slike anlegg i sammenheng med områdessatsingen også der hvor anleggene primært er tenkt å dekke bedriftenes eget behov for energi.

6.3Teknologi- og innkjøpskonkurranser

NVE i samarbeid med Norges forskningsråd (NFR) har allerede gjennomført en teknologikonkurranse om vannbårne systemer i nye hus. Tilsvarende anbefaler gruppen at vi som ledd i biosatsingen, eventuelt i samarbeid med NFR og SND, gjennomfører teknologikonkurranser f.eks. på områder som:

• installasjon av vannbårne systemer i eksisterende hus
• utstyr for konvertering fra olje til biobrensel
• utstyr for konvertering av vedfyring til annet foredlet biobrensel
• teknologi for produksjon og foredling av brensel basert på avfall.

De områderelaterte søknadene bør derfor inneholde forslag til områder (bebyggelse) som kan brukes i slike teknologikonkurranser. Konkurransene vil bli gjennomført i en egen runde i tilknytning til konkrete prosjekter basert på forpliktende anbudsrunder for de aktuelle bygningene.

I noen grad er det aktuelt å koble slike teknologikonkurranser til utvikling av ny teknologi. Men det er etter gruppens vurdering mulig å hente ut gevinster i form av kostnadsbesparelser ved å gjennomføre slike konkurranser også for veletablert teknologi. Satsingen på et større antall installasjoner innenfor et begrenset område, både i tid og geografisk, legger til rette for rasjonell gjennomføring. Større oppmerksomhet mot for eksempel installasjon av vannbårne systemer, som et betydelig marked i fremtiden, kan motivere VVS-bransjen til å utvikle konkurransedyktige løsninger.

Teknologikonkurransene kan administreres av NVEs operatør for bedriftsspesifikk introduksjon. Kostnadene ved dette tiltaket vil være knyttet til eventuelle kostnader til utforming av anbud og operatørens administrasjon av konkurransen. Det kan være aktuelt å sette av 1-3 millioner kroner i 1997 til dette formålet.

6.4Informasjons- og opplæringstiltak

Det er allerede av NVE og andre startet opp aktiviteter innen informasjon og opplæring på bioenergiområdet, delvis i regi av NVEs operatør for informasjon og opplæring. Denne operatøren vil ha som oppgave i den videre satsingen å videreutvikle kurs på området. I tillegg kan det være nødvendig å spesialtilpasse kurs til virksomheten knyttet til myndighetenes satsing - kurs som skal knytte sammen kunnskap om ulike sider av satsingen og bidra til at vi får den sammensmelting av forbrukersiden, kommunal virksomhet, elektrisitetsdistribusjon og vannbåren varme som vi mener er nødvendig for at satsingen skal få varige effekter. NoBios informasjonsvirksomhet er også viktig i denne sammenheng. Det er satt av 2 millioner kroner på budsjettet for 1997 til dette formålet.

På samme måte som for NVEs øvrige opplæringsvirksomhet innen enøk, forventes det at aktørene som deltar i bioenergisatsingen i områdene selv prioriterer deltagelse på slike kurs. Også egne midler i tillegg til eventuell støtte fra myndighetene bør prioriteres til opplæring.

Behov for øvrig informasjonsvirksomhet må vurderes. Det kan både dreie seg om informasjon rettet mot deltakere i områdesatsinger eller tiltak av mer generell karakter for å skape oppmerksomhet om satsingen og legge til rette for en videreføring av arbeidet utover den strategiske satsingen basert på offentlig støtte.

Det vil også vurderes å etablere et bedre informasjonssystem for priser på ulike bioprodukter i ulike deler av landet. Dette kan også kombineres med et system for tilbud på leveranse av biobrensel. Det vil i så fall måtte velges en egen operatør for dette, på regionalt eller nasjonalt nivå.

6.5Forskning og utvikling

Midlene til bioenergiforskning på 5 millioner i 1997 forvaltes av NFR i samråd med NVE og prioriteringen skal legges opp slik at markedsnære prosjekter prioriteres. Det er videre viktig at NFR i sitt arbeid med bioenergi har en nær dialog med biosatsingen forøvrig da det underveis i dette arbeidet kan dukke opp prosjekter som er av interesse for forskningen og omvendt.

6.6Prosesser ivaretatt av myndighetene

For å følge opp arbeidet med biosatsingen oppretter OED en rådgivende gruppe med representanter fra de samme parter som i dag deltar i bioenergiutvalget. Rollen til gruppen blir å fungere som et rådgivende og koordinerende forum mellom departementene for oppfølging av strategien.

Samtidig med at virkemiddelapparatet gjøres klart til å fordele midler må det foregå enkelte parallelle prosesser:

• Både Husbanken og SND er aktuelle långivere. Det må gjennomføres samtaler med disse for å klarlegge hvordan de stiller seg til økte investeringsbehov ved vannbåren varme og installasjon av biobrenselanlegg.

• Det må skje en samordning mellom virksomheten i NVE og Statens landbruksbank.

• Det må skje en samordning i forhold til Miljøverndepartementets tilskuddspost på avfallsfeltet.

• Staten er en stor byggeier og byggherre. Statsbyggs holdning til bruk av bioenergi og vannbåren varme kan ha betydning for satsingen i områder.

• Gjennom Kommunenes Sentralforbund er det mulig å nå ut til lokale myndigheter både med informasjon om den strategiske satsingen på bioenergi og det kan etableres en dialog om kommunenes og fylkenes rolle i videreføringen av satsingen.

• Videreføre kontakter med en del sentrale aktører, som f.eks NBBL og andre.

Appendix A

Definisjoner

Trebrensel

bark Bark er deler av stammen som ligger utenfor veden. celluloseflis Flis hogget av de deler av stokken som ikke benyttes til trelast, og brukes primært som råstoff i celluloseindustrien, men kan også brukes som brensel. flis Trebrensel der hoveddelen av materialet har største mål mellom 5 og 50 mm. Brenselflis er heterogen og kan ha ulike strukturer avhengig av hvilke råvarer den er sammensatt av, f. eks. brenselflis fra stammeved, heltre, avvirkningsrester, stubber, industrielle biprodukter, samt fra gjenvunnet trebrensel. grønnflis Fersk flis hogget av ubarket og ukvistet virke. heltre Den delen av treet som er ovenfor stubbeavskjær. I noen tilfeller inkluderes også stubber og røtter i betegnelsen. hogstavfall Greiner, topper og stamme-virke som blir liggende igjen på hogstflater etter avvirkning. kutterspon(=kutterflis) Tørr flis som faller av etter høvling med kutterstål eller freser. Se spon. trepulver Brensel av en partikkelstørrelse i hovedsak mindre enn 1 mm. spon Brenselspon av en partikkellengde i hovedsak mindre enn 5 mm, varierende bredde og som regel tykkelse under 1 mm, fremstilt ved høvling av tørre trevarer. Sponen er ofte sammenrullet. Se kutterspon. sagspon =(sagflis) Brenselspon fremstilt som biprodukt ved saging av tre hovedsakelig av størrelsesorden 1 - 5 mm. Hoveddelen er rå sagspon. Saging i tørket tre gir tørr sagspon med mindre partikkelstørrelse. stammevirke Trevirke fra stammen, dvs. treet uten stubbe, topp og greiner. trekull Det faste produkt som dannes ved pyrolyse av tre. ved Brensel som omfatter såvel bartrevirke som virke av løvtreslag.

Generelt

biobrensel Biomasse brukt som brensel. biogass Gass dannet ved anaeorob nedbryting av organisk materiale. biomasse Organisk ikke-fossilt materiale av biologisk opprinnelse, f. eks. ved, halm, møkk, torv og vannplanter. Kan brukes som fornybar energiressurs. briketter Rektangulær eller sylindrisk brikett produsert ved pressing av finfordelt materiale. Brenselbriketter produseres ofte i stempelpresser og har en diameter eller bredde større enn 25 mm. cellulose Karbohydrat (polysakkarid) som danner hovedbestanddelen i plantenes cellevegger. effekt Energi - forbrukt eller produsert - pr. tidsenhet. Utrykkes i W. effektiv brennverdi Effektiv brennverdi er nedre brennverdi redusert med fordamp-ningsvarmen for det vann som brenselet inneholder. Utrykkes som kWh/kg eller kWh/fm ³> . energi Evne til å utføre arbeid. Energi måles i kWh, som angir ytelse i et tidsrom (effekt x tid). energibærer Fysisk form som energi er bundet i, f. eks. olje, kull, ved. energiskog Areal (anlegg) med trær som dyrkes spesielt til brenselformål. fastvolum Nettovolumet av virke uten luft mellomrom. I sammensetninger skrives f.eks. fm ³> (fast kubikkmeter). fossilt brensel Geologiske rester av biologisk materiale som bl. a. kan utnyttes ved forbrenning, f.eks kull, olje, gass. lignin Hovedbestanddel i trevirke som innleires i celleveggene og binder cellene sammen. løs volum I forbindelse med virkesvolum er dette et ytre totalvolum inklusiv hulrom, oppstått ved stabling eller lasting. Løst volum vil være avhengig av stable- eller laste-måte. m ³> løs volum uttrykkes som lm ³>. pellets Kort sylinder framstilt gjennom pressing av finfordelt materiale. Brenselpellets produseres oftest i matrise-presser, og har ofte en diameter mindre enn 25 mm. tørrstoffinnhold Innhold av absolutt tørr masse, angitt i prosent av massens totale vekt inklusiv vann. tørr-rå densitet Forholdet mellom tørr masse og rått volum, benevnes kgTS/fm ³>. virkningsgrad Forholdet mellom den nyttige delen av avgitt energi og tilført energi i en omformingsprosess uten hensyn til energiens kvalitet.

Omsetningsenheter for biomasse

favn 1 favn ved er et gammelt volummål på 2 (m) x 2 (m) x vedlengden (m). Favne-begrepet er et upresist begrep og vedprodusentene foretrekker i stedet løskubikk-meter (f.eks. pallesekk) som omsetnings-enhet. pallesekk Løshandtering av ved på pal. Det finnes to standarder: 1) Hydropallen, inneholder 1,5 lm ³> ved. 2) Europallen, innholder 1,0 lm ³> ved. småsekk Min. innvendig mål: 50 x 75 cm. Det går ca. 40 småsekker på en fm ³> tømmer. Løsvolumet er 0,04 m ³>. standardsekk Min. innvendig mål: 58 x 100 cm. Det går ca. 20 standardsekker på en m ³> tømmer. Løsvolumet er 0,08 m ³>.

Brennverdier og måleenheter

Effektiv brennverdi for biobrensel med varierende fuktighetsprosent kan beregnes etter følgende formel:

He = 5,32 - 0,06 x Fr kWh/kg (Fr er trevirkets fuktighetsprosent)

Treslag	Tørr-rådensitetkg/fm3>	Effektiv brennverdikWh/fm3>
Gråor	360	1900
Gran	380	2000
Osp	380	2000
Selje	430	2280
Svartor	440	2350
Furu	440	2350
Bjørk	500	2650
Lønn	530	2800
Ask	550	2900
Eik	550	2900
Bøk	570	3000
Rogn	600	3190

Andre energibærere	kWh/tonn	kWh/lm3>
Trebriketter/pellets	4800
Snittet halm (15% fuktighet)	4200	210
Presset halm	4200	380
Halmbriketter	4200	2080
Halmpellets	4200	2500
Frestorv (30 % fuktighet)	3530	830
Frestorv (50 % fuktighet)	2220	750

Treslag	Tredeler	Effektiv brennverdikWh/kg TS
FURU
	Ved	5.19 - 5.36
	Bark	5.11 - 5.76
	Hele treet	5.44 - 5.67
GRAN
	Ved	4.99 - 5.28
	Bark	4.95 - 5.51
	Hele treet	5.33 - 5.44
BJØRK
	Ved	4.84 - 5.31
	Never (ytterbark)	7.88 - 8.14
	Hele treet	5.31 - 5.44

Virkestype	fastmasseprosent (%)
Fersk bark	31 - 37
Celluloseflis	33 - 40
Flis fra hogstavfall, tynninger og ryddinger	39 - 49
Flis fra stubber	30 - 34
Sagspon	32 - 38
Ved i løst mål (30 cm)	40 - 50
Spon	18 - 25
Ved, stablet
Furu og gran (60 cm)	67 (58 - 76)
Bjørk (60 cm)	63
Trekull	45

Noen enheter:

1 tke, tonn kullekvivalent = 8.140 kWh 1 fat råolje (159 liter) = 1.600 kWh 1 Nm ³> naturgass = 10,4 kWh

Appendix B

Eksterne innspill

Utvalget har i løpet av arbeidsperioden vært i kontakt med eksterne miljøer. Møter har blitt avholdt med følgende markedsaktører:

10/6 Hans Erik Budde, BI NVE 25/6 Morten Ørbeck, Østlandsforskning 13/8 Norske Skog SFT 14/8 Trelastindustriens landsforening 20/8 Kjelforeningen KanEnergi AS 21/8 Hedmark: Hedmark fylkeskommune Fylkesmannen i Hedmark Glommen skogeierforening Hedmark Energi AS Hedmark Renovasjon & Resirkulering AS Brandval Sag «Energiskogsprosjekt» 26/8 Norsk Bioenergiforening (NoBio) Norsk Petroleumsinstitutt 2/9 Biokraft Norsk Gjenvinning 3/9 Hadeland: Hadeland Energiverk Gran Kommune Lunner Kommune Hadeland Næringsselskap Hadeland & Ringerike Avfallsselskap Økovarme AS Habiol AS Høgskolen i Gjøvik «Energigården» 6/9 Prosessindustriens landsforening (PIL) 9/9 Nord-Trøndelag: Trondheim Energiverk NOTEKO Nord-Trøndelag Fylkeskommune Nord-Trøndelag Energiverk TINE Meierier, Verdal Trones Bruk Økoplan AS Midtre-Namdals Avfallsselskap 10/9 Jämtland: Lugnviksverken i Østersund, Jæmtkraft Åsbygdens landbruksgymnasium Vattenfall Varme AB Energima Nord AB Lænstyrelsen i Jæmtland Hammerdal Sagverk (brikettproduksjon) 11/9 Stockholm: NUTEK Næringsdepartementet Jordbruksdepartementet Miljødepartementet 12/9 Stockholm: Svenska Bioenergiføreningen (SVEBIO) 19/9 Energiforsyningens fellesorganisasjon (EnFo) 17/10 Norskog Norges Skogeierforbund 19/11 Norges forskningsråd

Det er mange som sendt inn innspill, og vi har valgt å gjengi noen av de mest sentrale aktørenes syn i vedlagte brevkopier.

Lagt inn 10 februar 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen