Referat fra samråd i Tromsø om Norge i Sikkerhetsrådet

Håkon Fottland,
Referent, administrativ leder, SEMUT

Tromsø 02.mai 2001

Innledning

I anledning Norges medlemskap i Sikkerhetsrådet besluttet Utenriksdepartementet å arrangere fire samråd om Norges rolle i FN. Regjeringen ser medlemskapet i Sikkerhetsrådet som en nasjonal oppgave og ønsker å trekke på erfaringer og innspill fra norske institusjoner og organisasjoner i dette arbeidet.

Det ble lagt opp til en bistands- og utviklingsrelatert tematikk for samrådet i Tromsø da dette var det ene samrådet der Utviklingsminister Anne Kristin Sydnes skulle delta. FN-sambandets Nord-Norge avdeling la i samarbeid med Senter for miljø- og utviklingsstudier (SEMUT) ved Universitetet i Tromsø til rette for program og arrangement. Det deltok 77 personer.

Samrådet ble åpnet av professor Ole D. Mjøs. Deretter fulgte innlegg av utviklingsminister Anne Kristin Sydnes, universitetslektor Marcus Buck, oberst Roar Sundseth, stipendiat Vedad Hadziavdic og førsteamanuensis Siri Gerrard. Innleggene er vedlagt rapporten. Etterpå fulgte en debatt der lege Christiane Kolberg (Palestinakomiteen), og student Mette Strengehagen (Natur & Ungdom) deltok i tillegg til innlederne (unntatt oberst Sundseth).

Referatet søker å vise hovedtrekk ved samrådet og bygger på innleggene og innspill til diskusjonen fra panel og sal. 12 tema framstod som sentrale og er gruppert som følger:

1. Viktige utfordringer
2. Aspekter i forebyggende arbeid
3. Aspekter ved Norges rolle

I tillegg til referatet følger avslutningsvis et avsnitt med ’Referentens personlige observasjon’ fra arbeidet med samrådsdiskusjonene.

1. Viktige utfordringer

Tre tema framstod som særlig viktige og det mest praktiske var at Norge måtte ta initiativ til en fredsutdanningskonferanse i Afrika - på afrikanske premisser. Videre måtte en søke å redusere gapet mellom lokal mellommenneskelig kontakt og storpolitisk retorikk, og det må bygges en aktiv diskusjon om hva militæret faktisk bør brukes til i samfunnet.

En fredsutdanningskonferanse Afrika

Mjøs reiste i åpningen et konkret forslag med utspring i konferansen Higher Education for Peace i Tromsø i mai 2000, om at Statsråden, i samråd med UNESCO, UD, KUF, NUFU-program, NORAD, etc. skulle ta initiativ til en fredsutdanningskonferanse i Afrika. Dette på grunnlag av at det var professor Benna fra Ghana som først reiste spørsmålet: What can the universities do to create a culture of peace in Africa.

Utviklingsministeren mente dette var et spennende forslag, og at et slikt tiltak måtte ha en ordentlig internasjonal forankring og en forankring i Afrika.

Om lokal handling og storpolitikk

Spørsmål om lokal handling og storpolitikk ble særlig reist av: Gerrard, Bjørhovde og Holtedahl.

Norske partnere i et prosjekt for forskningssamarbeid med Kamerun opplevde høsten 2000 å se på kamerunesisk TV at nettopp dette prosjektet var et argument for at Kamerun skulle støtte Norges kandidatur til Sikkerhetsrådet. Prosjektpartnerne ble på denne måten ikke bare partnere i et universitetssamarbeid med kunnskapsutveksling og kunnskapsutvikling som hovedmål, men - om enn indirekte, også aktører i norsk utenrikspolitikk. Samtidig hadde en over år opplevd FN-organisasjoner i Kamerun med liten bakkekontakt.

Det ble også referert til en studie i Tanzania under det norske forskningsprogrammet for kvinne og kjønnsforskning innen utvikling og globale spørsmål. En påviste at mer eksportrettet handel medførte mer marginaliserte kvinner. Likevel, forskeren oppfattet at NORAD i sin oppsummering konkluderte med at dette prosjektet - og de fleste andre prosjektene i forskningsprogrammet - var til lite hjelp i deres arbeid.

Forskjellen mellom samarbeid og kunnskapsutveksling lokalt på den ene siden - konkret samarbeid mellom kvinner og menn, og storpolitisk retorikk i internasjonale organisasjoner på den andre, ble på dette grunnlaget framhevet som en barriere. Snakket NORAD og forskeren forskjellig språk?, og hvordan kan forskningssamarbeidet i Kamerun reelt bidra til Norges arbeid i Sikkerhetsrådet - mer enn å være en passiv innsatsfaktor?

Kunnskap om hverdagslivets hendelser og kobling mellom hverdagslivets hendelser og det politiske og administrative liv ble sagt å være av uvurderlig betydning. Det ble foreslått å utvikle videre dialogformer, på dette området. En stilte seg også til rådighet for å hjelpe til med å finne måter for at aktører innen FN-systemet kan få sterkere forbindelseslinjer ut av systemet og til det lokale.

Det ble likevel påpekt at dette ofte er en langsom prosess der en bidrar til å endre synet på hva vi står for som medmennesker, synet på hva som er konfliktskapende og fredsskapende, og på hva som er relevant kunnskap.

Med en humanistisk vinkling ble det kommentert at språket i politikken altfor ofte brukes til å tilsløre i stedet for å klargjøre

Om militærets rolle

Spørsmålet om militærets rolle ble reist av følgende: Sydnes, Buck, Sundseth, Teshome

Marcus Buck innledet om at militære ledere i Latin-Amerika, etter den klassiske øst-vest konflikten, hadde søkt etter nye måter å legitimere ressursbruk og oppbyggingen av det militære apparatet på, og at de særlig hadde kastet seg over miljø- og utviklingsproblematikk. Det ble referert til paralleller i Afrika. Videre ble det vist til at USA fulgte en bistandslinje der militære ble anvendt til kriminalitetsbekjempelse, kamp mot narkotika, til å løse miljøproblemer osv.

Han advarte mot at dette kunne medføre en ytterligere militarisering av samfunnet og ikke en sivilisering av det militære slik en kunne forvente etter den kalde krigen. Særlig ble det reist spørsmål om fiendebildet i tilfeller der militære institusjoner skal brukes forebyggende.

Utviklingsministeren pekte på problemene (kompetanse, kapasitet, vilje) ved maktoverføring fra militære til sivile institusjoner (Indonesia), samt fordelen ved dialog mellom militære institusjoner over landegrensene. Videre ytret hun ønske om at menn og kvinner i uniform over hele verden skulle mobiliseres i kampen mot HIV/AIDS, inkludert FNs fredsbevarende soldater.

Det ble spesielt reist spørsmål om Norges holdning til militære regimer og om Norge i Sikkerhetsrådet ville arbeide aktivt for å bygge sivile samfunn ved å avvikle slike regimer.

2 Aspekter i forebyggende arbeid

Disse 5 punktene omhandler sentrale aspekter ved proaktivt forebyggende arbeid. Særlig ble behovet for kunnskap, holdninger og aktive relasjoner til etnisitet, til kvinner og til internasjonal økonomi trukket fram. Kunnskapsbygging, personlige relasjoner, langsiktige samarbeid, ungdom og utdanning ble nevnt som viktige innsatsfaktorer - innsatsfaktorer som selvfølgelig avhenger av at kommunikasjonen mellom lokal- og storpolitikk fungerer.

Om forebygging

Spørsmål om forebyggende tiltak ble særlig kommentert av Sydnes, Gerrard, Balsvik, Waage og Strengehagen.

Utviklingsministeren refererte i innledningen til utfordringen fra Kofi Annan og reiste spørsmålet: "hvordan kan vi benytte deltakelsen i Sikkerhetsrådet til å bidra aktivt og konstruktivt til konfliktforebygging og fredsbygging?"

Hun poengterte i forhold til arbeid i selve Rådet at utvikling og gjenreising av samfunnet måtte være med helt fra starten i enhver fredsoperasjon. Videre sa hun at arbeidet utenfor Sikkerhetsrådet - for å forebygge og forhindre at uenighet og interne stridigheter utvikler seg til væpnede konflikter, slik at de må bringes inn for Rådet - er vel så viktig. En hadde også fokusert på dette i valgkampen fram mot Sikkerhetsrådet. En realiserte også at spørsmål om naturressursforvaltning ofte fører til konflikt, og at dette var et område en burde bruke mer oppmerksomhet på i forhold til å være med på å forebygge konflikt

Det ble i andre innlegg spesielt kommentert at ungdomspolitikk er et viktig spørsmål for Utenriksdepartementet og for FN. Norske og nordnorske ungdommer, og ungdommer fra land vi samarbeider med må få erfare hvordan samarbeid og konflikthåndtering fungerer i praksis - enten de er på universitet eller i andre fora. Dette vil i særlig grad legge forholdene til rette for at problemer ikke skal ende på Sikkerhetsrådets bord i neste omgang.

Konkret ble det foreslått etablert en "verdens studiefinansieringsordning" for studenter i Afrika.

Om etnisk grunnlag for konflikter

Spørsmål om etnisitet ble særlig kommentert av Sydnes, Gerrard, Balsvik, Saugestad, Østgård og Waage.

Utviklingsministeren kom i innledningen inn på hvordan maktgrupper kynisk og bevisst spiller på etnisitet og avmakt for å fremme egne interesser. En bryr seg ikke om en høy risiko for å starter en irreversibel voldsspiral med fattige som de største taperne. Hun anså det som viktig å bringe kunnskap om etniske konfliktlinjer inn i nasjonale politiske prosesser og å bistå med ressurser for å finne fredelige løsninger.

Det ble videre i diskusjonen referert til studier i Mali og i Norge med en hypotese om at storsamfunnet; franske kolonimakter og norske statlige myndigheter, gjennom sin politikk i områder der naturressurser spiller hovedrollen i økonomiforvaltningen, har bidratt til å forsterke etniske motsetninger. I Malis tilfelle er det klart at de relasjonene som ble bygd opp gjennom forskningssamarbeidet og den kunnskapen som framkom, spilte en viktig rolle i fredsarbeidet.

Det ble også vist til at skillet mellom en sterk likhetsideologi på den ene siden, og aksept for svake gruppers behov for særskilte støttetiltak ( affirmative action) på den andre, ofte kan være svært vanskelig å balansere - og særlig når etnisitet inngår som en sterk identitetsfaktor for de svake gruppene.

Utviklingsministeren anså det som viktig å ta med urfolksengasjementet inn i Sikkerhetsrådet. Hun påpekte likevel dilemmaet i forhold til å måtte samarbeide med myndigheter som faktisk representerer et motsatte syn av det vi står for på en del områder.

Særlig ble universitetenes evner til å løfte fram de etniske gruppene i samfunnet, til å bygge forståelse og kunnskap om konflikthåndtering poengtert; med referanse til Balkan. En så en afrikansk fredsutdanningskonferanse som et potensielt viktig bidrag. Samarbeid om kunnskapsbygging kan f.eks. løfte de afrikanske intellektuelles kamp for å delta i en offentlig debatt i sine land, noe de ofte er forhindret fra.

Om kvinner

Spørsmål om kvinner ble særlig reist av følgende: Sydnes, Gerrard og Balsvik

Utviklingsministeren sa i sin innledning at kvinnenettverk og kvinneverdier kan gi viktige bidrag i fredsarbeid, og at en i fredsbevarende operasjoner og i fredsbyggende tiltak i større grad måtte søke å spille på det potensialet som kvinner representerer.

Dette ble fulgt opp i flere innlegg. Det ble påpekt at kvinner representerer en våpenløs kultur og at kunnskap om menns og kvinners arbeid, ansvar og væremåte i dagliglivet fortsatt bør vies større plass i sikkerhetspolitiske og fredsskapende arbeid. Til sammenligning var det 15 år siden forrige norske satsing på kvinne og kjønnsforskning innen utvikling og globale spørsmål.

Det ble særlig påpekt at en i dag mangler møteplasser der kvinnelige forskere og kunnskapsprodusenter fra Sør bidrar til dialoger i Nord; f.eks. i undervisning og formidling, og i debatten om relevante politiske strategier.

Om internasjonal våpenhandel

Spørsmål om internasjonal våpenhandel ble særlig reist av: Gadagbui, Sydnes og Balsvik.

Det ble uttrykt et klart ønske om at Norge skulle arbeide aktivt med spørsmål om internasjonal våpenhandel og med begrensinger av våpen.

Utviklingsministeren sa seg på den andre siden overrasket over at ikke våpen var en større del av utviklingsdagsorden på de internasjonale møter. Regjeringens Utvalg for nedrustning og sikkerhet har likevel et kontinuering fokus på dette. I forhold til norske investeringer i landmineproduksjon ble det avklart at dette var en problematikk en måtte håndtere raskt og effektivt og at dette nå var et arbeid i regjeringen.

Om global økonomi

Spørsmål om global økonomi ble særlig reist av følgende: Gerrard, Fylkesnes, Methi, Gadagbui, Strengehagen og Sydnes.

Flere innlegg fokuserte på de økonomiske sidene ved nød, krig og konflikt, og på mulighetene for å støtte ikke-voldelig kamp mot andre overgripere enn de som sitter med våpenmakt. Økonomiske aktører kan på denne måten gjennomføre sterkt konfliktbyggende handlinger uten å bli holdt ansvarlige. Det ble vist til erfaringer (Tanzania) der mer eksportrettet handel direkte medførte mer marginaliserte kvinner, og til at globalisering av markeder kan forringe eksistensgrunnlaget lokalt.

Statsråden ble direkte utfordret til å arbeide for at Sikkerhetsrådet skal ta et ansvar i forhold til menneskerettighets- og lokale hensyn ved investeringer i utviklingsland. På grunnlag av dette ønsket en at FN skulle posisjonere seg bedre i forhold til den globale økonomiske aktiviteten som ble karakterisert som å foregår i et menneskerettslig tomrom.

Det ble også reist spørsmål om Norge vil ta opp i FN, gjennom Sikkerhetsrådet, initiativ til å gjennomføre tobin-avgifta.

Utviklingsministeren kommenterte at det var veldig viktig å ansvarliggjøre alle aktører i forhold til sitt samfunnsmessige ansvar. Videre kunne det i noen spesielle tilfeller være aktuelt at slike spørsmål også blir diskutert i Sikkerhetsrådet hvis de var knyttet f.eks. til spesielle konfliktsituasjoner hvor store økonomiske aktører spiller en spesiell rolle. Det ble ellers vist til andre FN-organisasjoners ansvarsområde.

Det ble også reist spørsmål ved at norsk næringsliv var tilstede i flere konfliktområder og i land med regimer som står bak brudd på menneskerettigheter. På den andre siden ble det hevdet at internasjonal tilstedeværelse på dette området var en positiv måte å overføre sosial næringslivstradisjon på. Det ble etterlyst tiltak for å styrke et oppegående næringsliv i utviklingsland slik at næringslivet bedre kunne bli i stand til å støtte samfunnsbyggingen. Bekjemping av politisk maktmisbruk og korrupsjon, samt forenkling av etableringsbyråkratiet ble nevnt som eksempler.

3 Aspekter ved Norges rolle

Det ble uttrykt sterke ønsker om at norsk verdisyn og holdninger måtte reflekteres klarere i norske innspill, handlinger og stemmegivning. Forholdet til sivile og sosiale rettigheter og til demokratiske prinsipper burde i større grad diskuteres i forhold til det å holde en nøytral linje. En måtte også sikre at erfaringer fra tidligere innsats bringes videre og utvikles.

Om Norges rolle i Sikkerhetsrådet

Følgende diskuterte særlig dette spørsmålet: Kolberg, Sydnes, Huseby, Østgård

Det ble kommentert fra salen at Norge, for å få respekt i Sikkerhetsrådet, måtte stå på visse demokratiske prinsipper. Videre at Norge måtte fremme fred ved å arbeide for å fjerne grunnleggende urettferdighet og ved å fremme menneskerettigheter, og at Norge måtte snakke med en tydeligere stemme og ikke tildekke problemområder. Ved slik tildekking ville en bistå etablerte maktstrukturer. Det ble også uttrykt bekymring for hva Norge kunne bidra til uten at vi dilter etter andre stormakter, særlig USA.

Særlig måtte en arbeide for at ingen folk under noen omstendigheter skulle fratas sitt eksistensgrunnlag, dette grunnlagt både på sivile og sosiale rettigheter.

Utviklingsministeren kommenterte at en gjennom Sikkerhetsrådet så en mulighet til norsk politisk engasjement i forhold til områder utenfor konsentrasjonsområdene i den bilaterale bistanden. Videre at diskusjoner om boikott og sanksjoner ville gjelde situasjoner der en måtte ta avstand fra regimer.

Med særlig tanke på Irak kommenterte Statsråden at det var en stor utfordring for Norge i Sikkerhetsrådet at noe måtte gjøres for at sanksjonene ikke skulle ramme sivilbefolkningen.

Om meglerrollen

Spørsmål om Norges rolle som fredsmegler ble særlig reist av Hadziavdic og Holtedahl

Hadziavdic innledet med å hevde at Norges rolle som nøytral, troverdig og seriøs fredsmegler avhenger av evnen til å stille ultimatum og å ofre denne rollen dersom en eller flere parter bryter de rettsprinsipper, menneskerettigheter og demokratiprinsippene som vi bygger på. Behovet for å framstå som nøytral kan binde oss i så stor grad at vi mister muligheten til å reagere når en av partene gjør seg skyldig i noe som er direkte i strid med de universelle prinsipper som Norge står for.

Om Palestina-konflikten

Palestinaspørsmålet ble særlig reist av følgende: Kolberg og Sydnes

Utviklingsministeren uttrykte at hun ikke var enig i en kritikk om at en ikke fordømte eller kritiserte Israel når de representerte aggresjon og overgrep. Videre hadde en opplevd økende vanskeligheter med å gjennomføre en god del av folk-til-folk prosjektene som en har finansiert, nettopp på grunn av avstenging og utestenging av de Palestinske områdene. Det var farlig for de involverte i prosjektene å bevege seg fritt. Hun framhevet at internasjonal observasjon og internasjonale observatører nesten alltid har en positiv effekt.

Dessuten mente hun at en tung profilering av f.eks. historiske rettigheter til land osv. i diskusjonen ikke hadde bidratt så positivt til den dialogen en burde ha klart å få i stand med partene. Hun hadde erfart at liberale krefter på begge sider, både på palestinsk og israelsk side, hevdet at en del spørsmål ikke kan holdes på agendaen hele tiden fordi en da ikke klarer å nå frem til enighet om noe.

Det ble på den andre siden referert til erfaring med forsoningsarbeid etter overgrep i familier der et helt sentralt moment er at overgriper erkjenner sin skyld, dvs at overgriper erkjenner at det faktisk er overgrep en driver med. Dette ble framhevet som en viktig modell også for Midtøstenkonflikten. Det ble reist konkret spørsmål om Norges holdning til avstemmingen i Sikkerhetsrådet om internasjonale observatører i Israel/Palestina. Dette ble ansett å være et nødvendig tiltak for å for å demme opp for dagens etniske fordrivelse og langsomme folkemord.

Om FNs legitimitet

Spørsmål om FNs legitimitet ble særlig reist av: Hansen, Gadagbui, Halland og Sydnes.

Flere innlegg tok opp problemet med at 5 land har vetorett i Sikkerhetsrådet og behovet for å endre organisasjonen i retning av å bli mer representativ. Spørsmål om legitimitet gjaldt også andre medlemmer i FN-familien.

Utviklingsministeren kommenterte at Norge deltar i en nordisk plattform i dette arbeidet der grunnlaget bl.a. er et ønske om utvidet representasjon og en holdning om å tilstrebe begrensinger i bruken av vetoretten.

Innlegg på samrådet:

• linkintHoveddel1Åpning ved Ole Mjøs
• linkintHoveddel2Hvilket ansvar har Norge i internasjonal fredsmekling? Hva kan Norge bidra med i konfliktområder? ved Vedad Hadziavdic
• linkintHoveddel3Et demokratisk dilemma: Det utvidete sikkerhetsbegrepet (med vekt på miljø og utvikling) og militærets nye rolle i Latin-Amerika, ved Marcus Buck
• linkintHoveddel4Kan norsk universitetssamarbeid med Sør bidra til fred?, ved Siri Gerrard

Åpning ved Ole Mjøs

Professor,
Det medisinske fakultet

Statsråd

Eg ønskjer dykk velkommen her til Universitetet i Tromsø, og alle de andre i tillegg..

Denne gongen hadde eg tenkt at eg skulle foreslå to konkrete forslag.

Bakgrunnen er den fredskonferansen som Universitetet i Tromsø, Høgskolen i Tromsø og UNESCO-kommisjonen arrangerte her i Tromsø i mai i fjor. Dette skulle i utgangspunktet vera ein nasjonal konferanse, men det blei ein internasjonal konferanse med 500 deltakarar og med representantar frå 30-40 land.

Ideen kom på eit møte som UNESCO arrangerte saman med universitetsrektorar frå heile verda i Paris, oktober 1998. Ein professor fra Ghana sa der: What can the universitiets do to create a culture of peace in Africa. Og så tenkte eg med meg - ja, det var eit utfordrande spørsmål, men korleis er situasjonen ved norske universitet og høgskular. Har vi Higher Education for Peace på dagsorden eller har vi det ikkje? Vi kom fram til vi først måtte rydda opp sjølv når det gjaldt spørsmålet om høgre utdanning, fred og menneskerettsspørsmål - her oppe i Norge.

Derfor blei det ein nasjonal konferanse som blei ein internasjonal

Konferansen reiste spørsmålet og utfordra alle universitet og høgskular i Norge til å setta Education for Peace på dagsorden. Dette inneber fredsutdanning spesifikt, men også å det å integrera fredselement i alle studie; medisin, jus, filosofi osv. Og nå myldrar det av tenking om dette ved en rekkje høgre institusjonar i dette landet.

I dette høvet ønskjer vi som forslag A å få etablert eit nasjonalt senter for fredsutdanning ved Universitetet i Tromsø. Korkje meir eller mindre.

Det er nyleg er blitt etablert er nasjonalt senter for menneskerettar i Oslo, det skal opprettast et UNDP senter for demokratisk styresett i Oslo, det skal opprettast et fredsprissenter i Oslo, og kanskje et holocaust senter i Oslo. Alt dette, Statsråd, er glimrande og kjempemessig. Men det er ei nisje, Higher Education for Peace som står att. Etterarbeidet for konferansen pågår, ein sluttrapport er straks klar, data har vi, alle manuskripta, vi har nettet der, og vi har alt som skal til. Men, vi manglar folk, vi manglar noko ressursar og vi manglar noka pengar, og så kan vi få eit kompetansesenter for fredsutdanning ved Universitetet i Tromsø. Vi treng fleire nasjonale sentra ute i distrikta. Derfor må vi gå for, og gjerne i eit samarbeid med UD og KUF, om å få til eit nasjonalt senter for fredsutdanning ved Universitetet i Tromsø.

Like viktig er forslag B. Det var ein professor frå Ghana som sa What can the universities do to create a culture of peace in Africa. Og det slo meg at det trengst det verkeleg opprustning av fredsarbeid i Afrika. Men når vi nå har hatt denne konferansen - og når vi får eit nasjonalt senter her oppe, så må vi bringa ideen tilbake til Afrika, til professor Benna som kom med ideen i Paris.

Det er difor mi ordring til statsråden at Norge, i samråd med UNESCO, UD, KUF, NUFU-program, NORAD, og fleire; at Statsråden tar initiativet til ein fredsutdanningskonferanse i Afrika.

Denne må gjerne lokaliserast til eit universitet sør for Sahara. Her er fleire store Sør-samarbeid på gang gjennom NUFU-programma og dette er i beste forstand eit fredsarbeid innan alle disiplinar.

Norge kan her setja fredsideen og universitetsideen på kartet og starta planlegginga. Vi må få ei prosjektgruppe - i samarbeid med afrikanske organisasjonar på universitetssida, på UNESCO-sida, og ved utenriksstasjonane - for planlegging av konferansen: What can the universiteties do to create a culture of peace in Africa. Tiltaket må vera på afrikanarane sine premiss men i samarbeid med norske institusjonar.

Til sist så er jo dette så definitivt ein sak som må vera midt i blinken når det gjeld Sikkerhetsrådets og Norges stilling. Så vidt eg forstår på utenriksministeren og på statsråden her så skal nettopp Afrika vera eit av dei viktige temaene i samband med i Sikkerhetsrådets arbeide, og kva ville då vera betre enn å mobilisere dei afrikanske universiteta.

Dersom vi får det til, og eit nasjonalt senter for fredsutdanning her oppe, så vil du statsråd Anne Kristin Sydnes bli forgylt i nord.

Hvilket ansvar har Norge i internasjonal fredsmekling? Hva kan Norge bidra med i konfliktområder?

Vedad Hadziavdic
Stipendiat, atomfysikk

(Manus)

I og med at Sikkerhetsrådets oppgave er konfliktløsning og fredsskaping, vil Norges rolle og engasjement i dette arbeidet få en ekstra tyngde etter at vi har fått en plass i dette organet. Mulighetene for å være med å mekle samt vår innflytelse vil sannsynligvis øke. Derfor synes jeg at det er viktig å se med et kritisk blikk tilbake på det vi har fått utrettet og forsøke å lære av både suksesser og nederlag.

Mekling er en form for bistand som viser vår gode vilje til å hjelpe parter i en konflikt til å løse den. Det er imidlertid også et stort ansvar siden resultater av vår innblanding kan påvirke folks liv i lang tid i fremtiden. Forholdene i et land vi etterlater etter et fredsmeklingsoppdrag kan både redde og koste mange liv. De kan også både øke og skade vår anseelse og innflytelse i verden.

Jeg ønsker nå å se kort på Norges engasjement i fredsmekling, spesielt på 1990-tallet hvor Norge har vært veldig aktiv. Jeg ønsker å se på prinsippene i den norske meglingen og senere belyse dem ved et eksempel: Bosnia.

Nordmenn for fred

Meglingserfaringene fra 1990-tallet har ført til et sett med diplomatiske prinsipper og metoder som etter hvert fikk betegnelsen Den norske modellen. Det er allerede blitt et begrep i internasjonalt fredsarbeid og baserer seg på det som Utenriksdepartementet betegner som ’det lille lands fortrinn som fredsforhandler’.

I en rapport med tittelen ’Norge i fredens tjeneste: Norske bidrag til fred og forsoning’, som er utarbeidet av Utenriksdepartementet har man definert prinsipper eller søyler for Den norske modellen og en av de prinsippene er

<blockquote>

Norges gode ryktet i arbeidet for verdensfreden. Norge er et lite land uten kolonifortid og stormaktsinteresser. Derfor har få parter noe imot at Norge kommer inn som fredshjelper og bistandsyter. Norge vinner lett troverdighet hos partene.

</blockquote>

Et prinsipp som er et resultat av erfaringer er

<blockquote>

(5) Et skritt av gangen. Alternativet til en ufullkommen fred er ofte en full krig. En dårlig avtale kan være å foretrekke fremfor fortsatt krig og vold.

</blockquote>

Jeg oppfatter det som veldig vanskelig å definere vår nøytralitet i forhold til landene vi megler og dermed vår kapasitet til å fristille oss i forhold til interessekonflikter som dukker opp under forhandlinger.

Norge har sant nok ingen kolonifortid og heller ikke noen interesser om å bli en stormakt selv, men nøytralitetsbegrepet i konfliktløsningssammenheng er nok mer komplisert enn som så. Når et lands styre, samfunnsstruktur, kontroll over ressurser eller forhold til naboland skal utformes, er det lett å komme i en interessekonflikt i kraft av meglerrollen. Norges historiske forhold til et land vi megler i kan påvirke vår oppfatning av konflikten, våre økonomiske interesser kan spille en rolle, allianser vi er med i kan forplikte oss indirekte til et standpunkt som svekker vår nøytralitet.

På en annen side er tolkning av nøytralitetsbegrepet et tveegget sverd. Det å kunne hevde nøytralitet i forhold til partene i konflikten kan skaffe oss nødvendig tillit. Det er samtidig en stor fare for at behovet for nøytraliteten binder oss i så stor grad at vi mister muligheten til å reagere når en av partene gjør seg skyldig i noe som er direkte i strid med universelle prinsipper som Norge står for: demokrati eller menneskerettigheter.

Hva er det Norge burde tillegge størst vekt i en slik situasjon: behovet for å opprettholde tillit og aksept hos partene eller behovet for å markere at visse prinsipper må respekteres hvis en fredsavtale skal ha en reel fremtid? Er nøytralitet ensbetydende med likegyldighet?

Det fører oss til et annet viktig spørsmål: hva er motivasjonen bak Norges engasjement i konfliktene som er så fjern at de ikke truer vårt territoriums integritet eller utsetter oss for store økonomiske påkjenninger i form av store flyktningflommer eller ødeleggelser av våre investeringer i utlandet?

En av gevinstene som følger med et suksessfult fredsmeklingsoppdrag er en politisk kapital i form av økt anseelse verden over. Desverre er det slik at kun suksess teller. Dermed kan en megler bli fristet til å ta snarveier eller minste motstands vei for å ro en avtale i land selv om den avtalen ikke sikrer grunnleggende menneskerettigheter, anerkjenner erobringer eller overgrep eller lignende. En annen farlig måte å øke sjanser for suksess, som Norge har brukt, er å forhandle frem en avtale som er det minste felles multiplum for partene og ikke berører viktige problemstillinger. Dette er en direkte implementering av prinsippet om at en dårlig avtale er bedre en enn fortsettelse av krigen. I en slik tilnærming forskyver man kun problemene til et senere punkt uten noen garantier for suksesses. Resultatene av slik arbeid kan vi se i Palestina.

Jeg synes at denne motivasjon, dvs. ønsket om å profilere seg som fredsmekler og angsten for å ikke oppnå en avtale er den største trusselen mot en suksessfull, rettferdig og langsiktig produktiv fredsmekling.

Jeg vil nå belyse typiske feil og farer knyttet til en slik fremgangsmåte med et eksempel: Bosnia.

Bosnia

Etter at serberne hadde avslått den første fredsplanen utarbeidet av Lord Owen og Cyrus Vance i 1993, trakk Vance seg fra stillingen som fredsmegler i Bosnia. Thorvald Stoltenberg seilte da opp som en kandidat til å overta. Han hadde lang erfaring som diplomat fra Jugoslavia, og det faktum at Norge og Jugoslavia hadde hatt tradisjonelt godt forhold spilte sikkert en viss rolle.

I mai 1993 la Milosevic sin egen plan om oppdeling i tre republikker med under 24% til bosniere og fikk støtte av Tudjman. På et møte med alle parter 15-16. juni begynte Stoltenberg og Owen å bearbeide denne planen og gjorde den til sin egen i løpet av de kommende måneder. Her kan man allerede se konturene av den ovennevnte meglingsmodellen. Skal man få til en avtale på kortest mulig tid til enhver pris er det viktig å sørge for at de sterkeste på bakken er fornøyd, i dette tilfelle serbere. Planen ble utsatt for skarp kritikk av mange eksperter. De mente forhandlere støttet nå en oppdeling som resultat av etnisk rensing og aggresjon.

I løpet av de tre månedene forhandlingene om Owen-Stoltenberg planen pågikk, ble den aldri akseptert av den bosniske siden til tross for et enormt press på president Izetbegovic.

Aksept av denne planen ville ha gjort slutt på Bosnia-Hercegovina som en stat. Forfatterne av boka ’The Death of Yugoslavia’, som den kjente BBC-tv serien bygde på, sier at "denne geografisk usammenhengende staten med en bisarr form ville bare ha en minimal sjanse til å overleve".

Stoltenberg sin plan ville ikke ført til en løsning men til en sementering av de serbiske militære erobringer.

Etter at fredsplanen ble forkastet kom de to fredsforhandlere på sidelinjen i det videre arbeidet med fredsplaner. De ble ikke konsultert eller inkludert i noen de senere forhandlingsteam.

Nøytraliteten i Bosnia

Hva kan vi lære av feil som Stoltenberg gjorde i Bosnia? Som svar på dette spørsmålet vil jeg sitere Aage Borchgrevink, som jobber i Den norske helsingforskomite, fra hans artikkel Portrett av en tv-morder - Slobodan Milosevic og Jugoslavias død.

<blockquote>

"Til grunn for diplomatenes dødsdans ligger en utvisking av forskjeller. Eks-jugoslavene fremstår fundamentalt sett som like, det er ingen grense mellom overgriper og offer, ingen har mer eller mindre skyld enn andre. Begreper som forbrytelse, skyld, ansvar og rettferdighet har en marginal plass i denne fremstillingen.

Under utvisking av forskjeller og vegringen mot moralsk ’å ta stilling’, ligger igjen avstand til begivenhetene. For eksempel, ’Srebrenica kapitlet’ (fra Stoltenberg sin bok De tusen dagene) handler i liten grad om Srebrenica. Lidelsen er så abstrakt at man av og til tviler på om det i det hele tatt forekom et eneste dødsfall. I Stoltenbergs grenseløse univers reduseres krigsforbrytelser til krigshandlinger og gjøres dermed akseptable."

</blockquote>

Hovedproblemet er altså at Stoltenberg ikke tok stilling til skyldspørsmålet, men prøvde å få til forhandlinger, fred og forsoning ved å likestille partene på en måte som i realiteten belønnet overgrep. Dette førte konkret til en fredsplan som fungerte som incentiv for videre krigføring gjennom å belønne etnisk rensing.

Henrik Thune, Vegard Hansen i artikkelen ’Etter Srebrenica’ utgitt av NUPI kritiserer det de kaller

<blockquote>"... politisk tenkning der det settes likhetstegn mellom upartiskhet og avvisning av enhver stillingstagen. Upartiskhet innebærer ikke det samme som ubetinget nøytralitet. Upartiskhet må alltid ha et referansepunkt for å ikke gli over i det likegyldige. Man burde forholde seg til partene med henblikk på deres krigsføring og hvorvidt de etterlever grunnleggende menneskerettigheter."

</blockquote>

Oppsummering

Vi ser en ny trend i internasjonal politikk hvor verdier som menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper tillegges rell vekt. Land, hvor menneskerettigheter krenkes, kritiseres, sanksjoneres og bearbeides. Hva er motivasjonen bak alt dette? Er det maksimering av egen makt eller har verdiene og normene en egentyngde som den reelle motivasjon her?

Jeg er overbevist at det som skal til for at Norge skal fremstå som en nøytral, troverdig og seriøs fredsmegler er evnen til å stille ultimatum og å ofre sin egen rolle som fredsmegler hvis en eller flere parter bryter prinsippene som vi setter så stor pris på: rettsprinsipper, menneskerettigheter og demokrati.

Et demokratisk dilemma: Det utvidete sikkerhetsbegrepet (med vekt på miljø og utvikling) og militærets nye rolle i Latin-Amerika

(Referat)

Marcus Buck
Universitetslektor, Institutt for statsvitenskap

Jeg vil gjerne gi noen kommentarer til situasjonen i Latin-Amerika, fordi at det er dette området jeg kjenner best i et nord-sør perspektiv. Venner og kolleger ved CMI har større kunnskap om Afrika, og i diskusjoner har det kommet fram noen paralleller til det jeg skal snakke om, mens det på andre måter ikke er paralleller. Jeg vil ta en stor forskjell med en gang.

Det er klart at militæret som institusjon står mye sterkere i Latin-Amerika enn i Afrika. Graden av institusjonalisering og de problemene det innebærer for en demokratiseringsprosess er derfor mer akutt i Latin-Amerika., mens det er en litt annen logikk som gjelder for de Afrikanske land som vi samarbeider med.

Mitt utgangspunkt er en påstand: Under den kalde krigen var det en diskrepans mellom bistandspolitikk og utenrikspolitikk i forholdet mellom i-land og det vi litt løselig kaller utviklingsland. Bistandspolitikken ble tolket i et nord-sør perspektiv, og sikkerhetspolitikken ble tolket i et øst-vest perspektiv. Interesser og ressurser som ble kanalisert fra nord og sørover hadde innebygget en sikkerhetspolitisk og militærpolitisk øst-vest tolkning.

Det var om å gjøre for USA å holde Sovjetunionen unna deres interessesfærer (og vice versa) og vi vet at flere land på en måte skiftet side oppigjennom. Etiopia er et eksempel. Særlig for militæret som institusjon er det viktig å få fram at det vært en stor grad av diskrepans mellom signalene som har kommet.

Et viktig element i å forstå, med utgangspunkt i Latin-Amerika, vektleggingen av det militære som institusjon kom fra en amerikansk statsviter i 1968. Samuel Huntington pekte i boken Political order in changing societies på det problem at enhver utvikling innebærer uro og omveltning. Dette kan være selvfølgelig være både positivt og negativt; enhver endring må nødvendigvis innebære en viss form for bevegelse og omveltning.

Han pekte særlig på at i land som gjennomgår en slik transisjonsprosess, slik det ble oppfattet fra I-landenes side, så var det militæret som institusjon som stod sterkest. I en god del land var faktisk militæret det eneste som kunne minne om tilsvarende institusjoner i I-land. Om ikke Huntington rett ut sa at en derved måtte støtte opp om militæret som institusjon, så ble det konsekvensen. Huntington var også rådgiver både for CIA og forskjellige andre think-tanks i USA. Derfor, i hvert fall når det gjelder Latin Amerika, satte man inn store ressurser på å styrke militæret som institusjon.

Så kommer den kalde krigens slutt. Som statsråden var inne på, får vi forhåpentligvis da et større sammenfall mellom sikkerhetspolitikk og utenrikspolitikk på den ene siden, og bistandspolitikk på den andre siden. Problemet er bare da: hva gjør vi med militæret? Når det gjelder utvikling og sikkerhet, så er militæret en nøkkelinstitusjon i svært mange land.

Svært få statsvitere eller politologer arbeider med militære spørsmål i U-land, og i Norge gjøres dette stort sett bare i et lite miljø ved Institutt for sammenlignende politikk i Bergen. Jeg skal referer til noen funn som er gjort der.

Det er klart at de militære lederne i Latin-Amerika, etter den klassiske øst-vest konflikten, har søkt etter nye måter å legitimere ressursbruk og oppbyggingen av det militære apparatet på. Det de særlig har kastet seg over er miljø og utvikling. En systematisk studie av presseklipp militærbulletiner og aviser, over en 15-års periode i 4 land i Mellom-Amerika, i viser en helt klar dreining. Det er en tankevekker at jeg har ikke sett dette reflektert noen andre steder i tenkningen om militærets rolle som institusjon

Det sivile samfunn har vært et moteord i utviklingsdebatten de siste årene, spesielt etter den kalde krigen. Problemet med begrepet er at det er altfor fluffy; altfor lite presist. Derfor holder jeg med organisasjonsteoretikere og demokratiseringsteoretikere som Juan Linz og Alfred Stefan i at vi må spesifisere ’enkeltdeler’. Logikken er at i noen land kan deler av det sivile samfunn være utviklet, mens andre er underutviklet.

Det sivile samfunn kan bestå av en politisk del. Det politiske samfunn er de som på frivillig basis gjør det til sin oppgave å drive med politikk uten at de verken er statsansatt eller har andre direkte interesser. Dette er en slags klassisk sivilt samfunnstenkning.

Det springende punkt med militærets rolle er på den andre side etableringen av det vi kan kalle et militært samfunn. Forskere og akademikere spesielt i Latin-Amerika ber her om assistanse. De sier at det største problemet i forhold til militærets rolle, er at når legitimeringsgrunnlaget endres på grunnlag av nye sikkerhetspolitikkiske tolkninger - så forlater man ikke den gamle måten å tenke på. Det vil altså si at for å holde militæret i sine brakker så trengs det en eller annen form for diskusjonsforum. Det vil si at folk som egentlig ikke er militære må gjøre det til sin oppgave å diskutere militærets rolle.

Samtalene med CMI indikerer at dette er et nøkkelproblem også i mange afrikanske land. Det er altså slik at når vi får en endring i oppfatningen av hva som er sikkerhet, så trengs det en ny dialog om militæret. Dette vet vi jo også foregår i I-land; vi har omstillinger i det norske forsvaret og vi driver med etter- og videreutdanning på ledernivå.

Oppmerksomhet omkring dette kan være et vesentlig bidrag til nyorientering i sikkerhets- og utviklingsarbeidet.

Kan norsk universitetssamarbeid med Sør bidra til fred?

(Manus)

Siri Gerrard,
Førsteamanuensis
Institutt for planlegging og lokalsamfunnsforskning, Universitetet i Tromsø

Utvikling, menneskerettigheter, sikkerhet og fred er begreper og temaer som i varierende grad og på ulike måter er tilstede også i den akademiske diskurs avhengig av hva slags fag vi har spesialisert oss i. Selv mener jeg at vi som kvinne- og kjønnsforskere har noe å bidra både når det gjelder kunnskapsproduksjon om slike tema og relasjonsbygging mellom forskere, forskere og lokalbefolkning og forskere og myndigheter. Det er nettopp NUFU engasjementet ved Universitetet i Tromsø et bevis på: Sidsel Saugestad arbeider i Botswana, Lisbet Holtedahl og jeg selv i Kamerun. Randi Rønning Balsvik søker NUFU sammen med etiopiske kvinne- og kjønnsforskere. KVINNFORSK med Lise Nordbrønd, Halldis Valestrand og Gerd Bjørhovde i spissen i samarbeid med Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Bergen søker støtte til et nettverk der nettopp kvinne- og kjønnsforskere fra Tromsø, Bergen Uganda, Botswana, Etiopia og Kamerun er involvert.

Jeg vil derfor bruke denne anledningen til å utdype og diskutere nærmere kunnskaps-produksjon så vel som relasjonsbygging. Slik jeg ser det, er dette aspekter som i det minste bør gå hand i hand. Gjennom noen eksempler vil jeg prøve å vise den "storpolitiske nytte" av hva vi på den grasrota, og i sær på kvinne- og kjønnsforskningsgrasrota, driver på med i den forbindelse. På denne måten håper jeg å vise at også kvinne- og kjønnsforskning kan være relevant kunnskap for de som skal jobbe på vegne av Norge i FNs sikkerhetsråd.

1. Forskningssamarbeid som argument for Norges kandidatur i Sikkerhetsrådet

Jeg hadde lite tenkt over at jeg skulle bli deltaker i fredskapende og sikkerthetsrelevant arbeid da jeg ble med i det NUFU-finansierte Antropos-prosjektet, inititert av Lisbet Holtedahl og Mohammedou Eldridge fra Kamerun for 9 år siden. Ngaoundéré-Antropos er et forskningssamarbeid mellom Universitetet i Tromsø og Universitetet i Ngaoundéré i Nord-Kamerun der hovedmålet på den ene siden er å bygge relasjoner mellom forskere fra Nord og Sør og mellom forskere og lokalbefolkning og på den andre siden legge forholdene til rette slik at kamerunske, men også norske forskere og studenter, kan bygge opp kulturfaglige kunnskaper om Nord-Kamerun. Dette er kunnskaper som lokalbefolkningen har i rikt monn, men som de fleste av de utenlandske forskerne som har forsket der tidligere i liten grad har gjort tilgjengelig for det nord kamerunske samfunn.

Men en desemberkveld i 1999 dukket plutselig Torild Skards ansikt opp i nyhetssendingene på kamerunsk TV. Nyhetsoppleseren fortalte at en framstående representant fra Utenriksdepartementet i Norge hadde hatt møte med myndighetene i Kamerun. Torild Skard, tidligere stortingskvinne, tidligere leder av UNESCOs kvinnearbeid, mangeårig leder av Afrikas UNESCO-kontor og vår tidligere kollega fra Universitetet i Tromsø, var i hovedstaden Yaounde å få landets støtte til Norges kandidatur i FNs sikkerhetsråd. Vårt samarbeidsprosjekt var noe av det hun trakk fram som en av grunnene til at Kamerun burde gi sin stemme til Norge.

Vi og våre kamerunske partnere blir på denne måten ikke bare partnere i et universitets-samarbeid med kunnskapsutveksling og kunnskapsutvikling som hovedmål, men vi blir, om enn indirekte, også aktører i utenrikspolitikken. På den måten angår det meg og mine norske og kamerunske kollegaer hva representanter for norsk og kamerunsk "storpolitikk" mener, sier og gjør.

2. Komparativ forskning med utgangspunkt i Nord-Mali og Finnmark, Norge

På begynnelsen av 1990-tallet var vi en del antropologer med Lisbet Holtedahl i spissen som satte i gang et forskningsprosjekt med kjønn, kunnskap og utvikling som tema. Takket være vidsynte forskere og tjenestekvinner i Utenriksdepartementet og NAVF, det daværende norske forskningsråd, ble det bevilget penger til et komparativt studium med utgangspunkt i ressursforvaltning og etnisitet i Nord-Mali og Finnmark. Vi startet ut med en hypotese om at storsamfunnet, det være seg franske kolonimakter eller norske statlige myndigheter gjennom sin politikk i områder der naturressurser spiller hovedrollen i økonomiforvaltningen, har bidratt til å forsterke etniske motsetninger. Arbeidet i Mali ble utført av en tuareg og en franskmann og i Finnmark av norske forskere, men også med en del samiske forskere involvert. Dette arbeidet resulterte i mange funn. Ett funn var at måten kolonimakten i Mali hadde forvaltet naturressurser på, hadde ført til kunstige og motsetningsfylte relasjoner mellom etniske grupper som tidligere ikke bare hadde levd i fredelig samkvem med hverandre, men i stor grad vært avhengige av hverandre. Tilsvarende funn fant vi i Norge. Det vil si at norsk offentlig politikk i stor grad er med på å påvirke de strategier som kvinner og menn til enhver tid velger i forhold til ressursforvaltning. På basis av dette har vi, men også andre forskere prøvd å finne bedre modeller for ressursforvaltning og for sammenhengen mellom etno-politikk og ressurspolitikk.

Nå er det imidlertid slik at forskningen ikke blir konfliktdempende eller fredsskapende av seg selv. I Malis tilfelle vet vi at de relasjonene som ble bygd opp gjennom mangeårig forskningssamarbeid og den kunnskapen som framkom, har spilt en viktig rolle i fredsarbeidet. Dette var også noen av argumentene Utenriksdepartementet kom med da de ga støtte til arbeidets siste fase slik at vi fikk publisert arbeidene blant annet i The power of knowledge fra 1999 og André Marti’s: La Division sedentaire-nomade dans le boucle du Niger, som vil bli publisert på Karthala forlag i Paris i løpet av året.

Dette arbeidet ble satt i gang som et forskningsarbeid. Få av oss tenkte eller visste at det skulle komme til å spille en rolle i de konkrete fredsforhandlingene som fant sted i Mali flere år etter.

Det er jo også interessant å sammenligne med den norske delen av arbeidet der de fiskeri- eller reindriftspolitiske myndigheter i meget liten grad har tatt i bruk den kunnskapen som er fremkommet. Dette er tilfelle enten det gjelder dette konkrete prosjektet eller andre forskningsprosjekter.

Når dette har vært mulig i Mali og ikke i Norge, tror jeg at det nettopp har noe med de personlige relasjonene å gjøre. Det er i alle fall en hypotese som kan testes nærmere. Og det kan jo hende at Utenriksdepartementet og Fiskeri- og Landbruksdepartementet har ulik praksis i bruk av for eksempel antropologisk og samfunnsvitenskapelig ekspertise i sitt arbeid.

3. Kvinner og menn i krisesituasjoner i Kamerun

Gjennom min egen forskning og i Norge, Tanzania og Kamerun har jeg sett at kvinner har bidratt til kriseløsninger når tradisjonelle forsørgersystemer av ulike grunner bryter sammen. Da Tanzania og Kamerun gjennomgikk sine kraftige devalueringer i henholdsvis 1986 og 1994 på grunn av den internasjonale pengepolitikk og nærmest ble pålagt nedbygging av offentlig forvaltning, var familiene oppe i en meget sårbar situasjon. Da var det kvinnene som mobiliserte sine siste sparepenger og krefter for å skaffe mat til familien. I mitt materiale fra Kamerun har jeg mange eksempler på at kvinnelige funksjonærkoner begynte som fiskehandlere og la ut på strabasiøse reiser for å skaffe mat til byenes befolkninger samtidig som de tjente til livets opphold når ektemennenes inntekt sviktet. På den måten klarte noen flere familier å betale ungenes skolepenger slik at de kunne fortsette sin skolegang. De samme tendensene kunne en se i landsbyene der etterspørselen etter fisk økte.

Men også motsatte tendenser kunne spores særlig blant grupper der utdanning og skolegang tradisjonelt har stått svakt. Når etterspørselen etter fisk ble større, ble mange unger tatt ut av skolen og satt til å fiske både fordi foreldrene ikke kunne betale skolepenger ved devalueringa og fordi ungene bidro til matauk og inntjening. De var fattige. De overlevde, men de tok ikke til våpen og vold

Jeg kjenner også kvinner og menn i de til tider konfliktfulle grenseområdene f.eks. mellom Kamerun og Nigeria som utsetter seg for store farer ved å sørge for matvareforsyning og handel mellom landene og på denne måten bidrar til å opprettholde det sivile liv i en spent situasjon.

4. Kvinner og menn og kriseøkonomi i Tanzania

Fra mitt arbeid i Tanzania har jeg også sett at fiskerier og grensehandel med utgangspunkt i Victoria-sjøen kan forverre vilkåra for kvinner når markedene blir globalisert og etterspørselen etter lokale varer, særlig fisk øker. På midten av 1980-tallet da jeg gjorde mitt feltarbeid så vi at i grenseområdene mellom Kenya og Tanzania ble mer og mer fisk, fisket i Tanzania, fraktet over grensen til Kenya fordi prisene var mye høyere enn i Tanzania og ble betalt i fremmed valuta. En av mine konklusjoner var at de småhandlende kvinnene mest sannsynlig ville miste fortjenestemulighetene sine og få sine levekår kraftig forverret fordi levebrødet mest sannsynligvis ville forsvinne når de måtte konkurrere med mer kapitalsterke kjøpere. Jo mer eksportrettet handel, jo mer marginaliserte kvinner.

Dette var en type forskning som var finansiert under forskningsprogrammet "Kvinner og utvikling" i forskningsrådet. Slik jeg har forstått konkluderte NORAD i sin oppsummering av programmet at dette prosjektet og det meste av resten av prosjektene på forskningsprogrammet var til lite hjelp i deres arbeid. Ser en tilbake på dette i dag, fortoner slike konklusjoner seg noe merkelig. Det gikk jo ikke mange årene før problemene på grunn av kapitalisering og industriproduksjonen av Nile Perch, tårnet seg opp i mange av områdene rundt Victoria-sjøen, noe vi kjenner til fra forskningsrapporter og media. Vi kjenner også til at deler av lokalbefolkningen har mistet kontroll over fisken som naturressurs, noe ikke minst kvinner og barn har fått merke. Lokalbefolkningen er blitt mye mer sårbare enn tidligere.

Jeg har mange ganger lurt på hva som hadde skjedd dersom myndighetene hadde tatt signalene på alvor og analysert situasjonen. Ville en for eksempel ha kunnet legge inn noen betingelser som hadde sikret lokalbefolkningen bedre? Det hører med til historien at disse endringene i ettertid har sysselsatt mange forskere.

Og jeg har siden mange ganger tenkt på hvorfor myndighetene i Norge avviste denne forskningen. Var det fordi at vi ikke hadde direkte relasjoner med NORADs beslutningstakere? Var det fordi at NORAD og jeg snakket forskjellig språk? Erfaringene mine fra Tanzania var annerledes. Der hørte i alle fall noen representanter for de lokale fiskerimyndigheter på oss. En annen sak at den nasjonale politikk på den tiden var mest opptatt av privatisering og kapitalinvestering. Da er det mer forståelig at noen "usle" forskningsfunn om noen landsby kvinner blir lite interessante.

5. Avslutning: Storpolitikk Sør –Nord

Uansett hva slags kvinner vi har i fokus utviser de en imponerende kreativitet, fleksibilitet og ikke minst tålmodighet i sine strategier for å få endene til å møtes og livene til å henge sammen i situasjoner der kriser og konfliktutbrudd truer. Mine erfaringer tilsier at kunnskap om dette og om menns og kvinners arbeid, ansvar og væremåter i dagliglivet bør ble viet større plass i sikkerhetspolitiske og fredsskapende arbeid. Også i nærmiljøet kan en klarlegge viktige trekk som kan ha betydning for å dempe, ja, til og med hindre eller forsinke konflikter. Når en ikke fokuserer på kjønn kan en risikere at familier og forsørgersystemer splittes og volden øker. Det er jo også grenser for hvor langt en kan presse sitronen selv om kvinner vanligvis ikke er de som er bærere av krig og konflikt på samfunnsnivå.

Ut fra dette er det nærliggende å trekke noen konklusjoner:

For det første:

Kunnskap om hverdagslivets hendelser og kobling mellom hverdagslivets hendelser og det politiske og administrative liv er derfor av uvurderlig betydning. Jeg regner med at folk som har en slik form for kunnskap og det er ofte kvinner, er på plass i rådgivningsgruppen til Norges representant i sikkerhetsrådet. Hvis ikke, bør de raskt utnevnes.

For det andre:

For at dette skal bli mulig må de bevilgende myndigheter trå til. Det er 15 år siden det var satt i gang forskning med fokus på kvinne-, kjønns- og utviklingsfokus i regi av det norsk forskningsrådet og med støtte fra departementet.

Det er også meget stor konkurranse om midler i det mannsdominerte NUFU. På grunn av knappe midler er det stor fare for at kvinner ikke når opp i konkurransen eller at prosjektene blir kraftig amputert. Det er jo egentlig nå at flere kvinner først kommer inn som søkere i større grad med klare foki på kjønn og kvinner.

For det tredje:

Som forskere har vi et ansvar for ikke bare å produsere kunnskap, men videreutvikle relasjonsbyggingen og dialogmulighetene både mellom folk og forskere og mellom forskere fra Nord og Sør. Vi vet at slike partnerskap vokser fram gjennom personlig innsats og interesse for et felt, gjennom langvarige teamarbeid og vennskap, ofte mer eller mindre uavhengig av vedtatte satsinger. Det er et arbeid som krever mye og som er lite anerkjent i det forskningspolitiske og bevilgende organer. Likevel tror jeg at de fleste av oss som har fått mulighet til å inngå i slike relasjoner, opplever at vi deltar i en prosess, en møysommelig og ofte langsom prosess der vi bidrar til å endre synet for hva vi står for som medmennesker, på hva som er god forskning, men også på hva som er konfliktskapende og fredsskapende.

I dag mangler vi møteplasser der kvinner og særlig Sørs forskere og kunnskapsprodusenter bidrar i Nords dialoger, for eksempel i undervisning og formidling, i debatten om relevante politiske strategier på samme måte som Nords for det meste mannlige forskere i lang tid har deltatt i diskursen om Sør. Dersom vi lykkes i å skape flere møteplasser og dialoger der også kvinner kan delta, tror jeg vi vil kunne øke kapasiteten til forståelse og kanskje også til handling i de mange konflikter som stadig dukker opp. Hvem vet, kanskje slike møteplasser og dialoger kan bidra til at konflikter løses lokalt og sørge for at de ikke kommer opp på sikkerhetsrådets bord.