Rundskriv A-1/17- Statlige veiledende retningslinjer for økonomisk stønad for 2018

Sosial- og helsedepartementet ga 13. februar 2001 veiledende retningslinjer for utmåling av stønad til livsopphold etter sosialtjenesteloven. Det vises til rundskriv fra Arbeids- og velferdsdirektoratet (Hovednummer 35 – 2012), hvor det redegjøres for alle bestemmelsene i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, også de som gjelder økonomisk stønad. Dette rundskrivet har erstattet tidligere rundskriv til sosialtjenesteloven.

De veiledende retningslinjene for økonomisk stønad til livsopphold er justert årlig siden 2006. 

Satsene i de veiledende retningslinjene prisjusteres i 2018 i tråd med anslaget for vekst i konsumprisene i nasjonalbudsjettet for 2018 ( pst.1,6). De veiledende retningslinjene er fastsatt med følgende satser per måned fra 1. januar 2018 (satser gjeldende fra 1. januar 2017 i parentes): 

Enslige	kr  6 050	(kr  5 950)
Ektepar/samboere	kr  10 100	(kr  9 950)
Person i bofellesskap	kr  5 050	(kr  4 950)
Barn 0-5 år	kr  2 350	(kr  2 300)
Barn 6-10 år	kr  3 050	(kr  3 000)
Barn 11-17 år	kr  3 950	(kr  3 900)

De veiledende retningslinjene omfatter utgifter til helt grunnleggende behov, som mat, klær, kommunikasjon, husholdningsartikler og hygiene med mer, og tar videre hensyn til andre sider av dagliglivet, som fritid og sosiale behov. Utgifter til andre nødvendige ting, som bolig, strøm og oppvarming, bolig- og innboforsikring og innbo og utstyr inngår i livsoppholdet, men er ikke inkludert ved fastsettelse av de veiledende retningslinjene, da dette er utgifter som varierer mye. 

Se rundskriv fra Arbeids- og velferdsdirektoratet, Hovednummer  35 – 2012 punkt 4.18. 

Økonomisk stønad etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen er en skjønnsmessig ytelse, jf. lovens § 18 første ledd. De kommunale sosiale tjenestene i NAV-kontoret har både rett og plikt til å utøve skjønn når de vurderer om det skal ytes

stønad, og ved utmåling av stønaden. Satsene i de veiledende retningslinjene må derfor betraktes som et veiledende utgangspunkt for det skjønn som skal utøves. Dersom stønadsbeløpet til arbeidsfør mottaker er på nivå med, eller over, hva mottakeren kan forventes å få gjennom arbeid, må det foretas en særskilt vurdering av nivået og krav til aktivitet. Det vises for øvrig  til rundskriv, Hovednummer 35 – 2012 punkt 4.18.1.5 om forholdet mellom individuell behovsprøving, kommunale normer og statlige veiledende retningslinjer.

Med hilsen                                                                       

Ulf Pedersen (e.f.)
ekspedisjonssjef

Bjørn Dølvik
avdelingsdirektør