Rundskriv AI-1/2017 - Instruks om tolkning av utlendingsloven § 114 fjerde ledd - rett til fortsatt opphold for tredjelandsborger når familietilknytning til en EØS-borger opphører ved skilsmisse

1. Innledning

Arbeids- og sosialdepartementet viser til departementets alminnelige instruksjonsadgang, som innebærer at departementet kan gi Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) generelle instrukser om lovtolkning, skjønnsutøvelse og prioritering av saker, jf. utlendingsloven § 76 annet ledd.

Formålet med denne instruksen er å klargjøre reglene for tredjelandsborgeres rett til fortsatt opphold i Norge når familietilknytning til en EØS-borger opphører ved skilsmisse, jf. utlendingsloven § 114 fjerde ledd bokstav a.  EØS-borgeres rett til innreise og opphold er regulert i kapittel 13 i utlendingsloven som gjennomfører direktiv 2004/38/EF av 29. april 2004 om unionsborgere og deres familiemedlemmers rett til å ferdes og oppholde seg fritt på medlemsstatenes territorium (direktivet).

2. Bakgrunn

Det fremgår av direktivets art. 7 nr. 2 at tredjelands familiemedlemmer til en EØS-borger får oppholdsrett når de "kommer sammen med" eller "slutter seg til" EØS-borgeren i et vertsland der EØS-borgeren har sin bopel. Familiemedlemmenes rett til opphold er avledet av og begrunnet i hensynet til EØS-borgerens rett til familieliv. Det følger av EU-domstolens praksis at de rettighetene tredjelandsborgere får etter direktivet, ikke utgjør selvstendige rettigheter, men er rettigheter som er avledet av at en EØS-borger utøver retten til fri bevegelighet. Begrunnelsen for slike avledede rettigheter er at dersom familiemedlemmer ikke får innreise eller opphold i vertslandet, kan det hindre EØS-borgeren i å utøve retten til fri bevegelighet.

3. Tredjelandsborgerens rett til fortsatt opphold

Utlendingsloven § 114 fjerde ledd bokstav a gjennomfører artikkel 13 nr. 2 i direktivet og stiller flere vilkår for at en tredjelandsborger skal kunne få selvstendig oppholdsrett når familietilknytningen til en EØS-borger opphører. Formålet med bestemmelsen om fortsatt opphold er å gi familiemedlemmet rettslig vern i tilfeller der ekteskapet eller partnerskapet opphører. Av hensyn til familieliv og menneskeverd skal medlemsstatene sikre at familiemedlemmer som allerede oppholder seg på vertslandets område, på visse vilkår får beholde oppholdsretten utelukkende på personlig grunnlag.[1]

Utlendingsloven § 114 fjerde ledd bokstav a lyder:

"Ved skilsmisse eller opphør av samboerskap bevarer EØS-borgerens familiemedlemmer som ikke er EØS-borgere, oppholdsretten så lenge de selv oppfyller vilkårene i § 112 første ledd bokstav a, b eller c, eller er familiemedlem til en person som oppfyller vilkårene i § 112 første ledd bokstav a, b eller c, forutsatt at

a) ekteskapet på separasjonstidspunktet hadde vart i tre år og herunder ett år i riket,"

Det følger av EU-domstolens praksis at "de ægteskabelige bånd ikke kan anses for brudt, så længe ægteskabet ikke er blevet opløst ved en afgørelse fra den dertil kompetente myndighed. Dette er ikke tilfældet, når ægtefaellerne blot har ophævet samlivet, også selv om de har til hensigt senere at lade sig skille ."[2] EU-domstolen har slått fast at retten til innreise og opphold ikke innebærer et krav om at ektefellene må bo sammen under samme tak.[3] At oppholdsretten ikke skal påvirkes av separasjon er også lagt til grunn i Kommisjonens opprinnelige forslag til direktivet.[4] Det er imidlertid et krav at ektefellene har bosted i den medlemsstaten hvor EØS-borgeren utøver sin rett til fri bevegelighet. Retten til opphold i vertslandet etter direktivets artikler 7, 12 og 13 gjelder så lenge EØS-borgeren og familiemedlemmet fyller vilkårene i nevnte artikler, jf. artikkel 14 nr. 2.

Utlendingsloven § 114 fjerde ledd skal dermed forstås slik at et ekteskap består selv om partene har flyttet fra hverandre og/eller er separert. Det er et vilkår at EØS-borgeren fortsatt oppholder seg i Norge og har et oppholdsgrunnlag etter §112 i perioden før skilsmissen.

En tredjelandsborger får selvstendig oppholdsrett etter utlendingsloven § 114 fjerde ledd bokstav a) dersom;

  I. det foreligger en formalisert skilsmisse som er avgjort av et kompetent organ,

 II. han eller hun fyller vilkårene i § 112 første ledd bokstav a, b eller c, eller er familiemedlem til en person som fyller vilkårene i § 112 første ledd bokstav a, b eller c. Det følger av lovens ordlyd at tredjelandsborgeren må fylle vilkårene for selvstendig oppholdsrett på tidspunktet for skilsmissen,

III. ekteskapet på separasjonstidspunktet har vart i tre år, og minst ett av årene har  ektefellene oppholdt seg i Norge. Separasjonstidspunktet betyr her det tidspunktet da det formelt ble søkt om separasjon/skilsmisse. Dersom EØS-borgeren forlater Norge før separasjonstidspunktet, taper tredjelandsborgeren den avledede retten til opphold og rett til fortsatt opphold etter loven § 114 fjerde ledd bokstav a).[5]

Instruksen trer i kraft straks.

Med hilsen

Rune Solberg (e.f.)

ekspedisjonssjef

                                                             Solveig Lie

                                                             avdelingsdirektør

Kopi: Justis- og beredskapsdepartementet, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Skattedirektoratet, Politidirektoratet