Refusjon for opplæringskostnader – Informasjon om endring i opplæringsloven § 13-3a, ny § 19-8 i forskrift til opplæringsloven og prisjusterte satser i forskriften § 19-7

Fylkeskommunene
Fylkesmennene
Utdanningsdirektoratet
KS   

  

Nr. F-15-09

Vår.ref. 200906091

Dato 18.12.2009

   

Refusjon for opplæringskostnader – Informasjon om endring i opplæringsloven § 13-3a, ny § 19-8 i forskrift til opplæringsloven og prisjusterte satser i forskriften § 19-7

Lagtinget vedtok 16. juni 2009 endringer i opplæringsloven § 13–3a. Ved kongelig resolusjon 19. juni 2009 ble Lagtingets vedtak sanksjonert og samtidig gjort gjeldende fra 1. august 2009, jf. endringslov nr. 94. Forarbeidene til lovendringen er Ot.prp. nr 55 (2008-2009), Innst.O. nr. 86 (2008-2009) og Besl.O. nr. 104 (2008-2009), og disse kan leses på www.stortinget.no.

 Departementet gir i dette rundskrivet en kort orientering om følgende:
          1) hovedinnholdet i lovendringen i opplæringsloven § 13-3a
          2) ny § 19-8 i forskriften som følge av lovendringen
          3) prisjusterte satser for refusjon av utgifter til opplæring i 
              barneverninstitusjoner, jf. forskriften § 19-7 
  

1. Endring i opplæringsloven § 13-3a – Rett til refusjon for   
    opplæringskostnader i helseinstitusjoner

Opplæringsloven § 13-3a lyder etter lovendringen (endringen er markert med kursiv):

§ 13-3a. Plikt for fylkeskommunen til å sørgje for grunnskoleopplæring, spesialpedagogisk hjelp og vidaregåande opplæring i helseinstitusjonar
      
       Fylkeskommunen der ein institusjon ligg skal oppfylle retten til grunnskoleopplæring, spesialpedagogisk hjelp og vidaregåande opplæring etter lova her for pasientar i helseinstitusjonar som eit regionalt helseføretak eig, og for pasientar i private helseinstitusjonar som har avtale med regionale helseføretak. Fylkeskommunens ansvar gjeld berre for pasientar i institusjonsplassar som regionale helseføretak finansierer. Dersom opplæringa skjer i institusjonen, skal institusjonen sørgje for nødvendige lokale til formålet.
      
        Fylkeskommunen der ein institusjon ligg, har rett til refusjon av utgifter til opplæringa frå fylkeskommunen der pasienten var busett på det tidspunktet pasienten vart innlagd. Refusjonsretten er avgrensa til å gjelde pasientar i institusjonar som tilbyr tverrfagleg, spesialisert behandling for rusmiddelavhengige og pasientar i institusjonar innanfor det psykiske helsevernet.

       Departementet gir forskrifter om refusjon av utgifter til opplæring av pasientar frå andre fylkeskommunar.

Kommentar til lovendringen.
Endringen i opplæringsloven § 13-3a innebærer at fylkeskommunen der en helseinstitusjon ligger har rett til refusjon av utgifter til opplæringen fra fylkeskommunen der pasienten var bosatt på det tidspunktet pasienten ble innlagt, etter satser fastsatt av departementet ved forskrift. Refusjonsretten er avgrenset til å gjelde pasienter i institusjoner som tilbyr tverrfaglig, spesialisert behandling for rusmiddelavhengige og pasienter i institusjoner innen psykisk helsevern.   

Forslaget medfører ingen endringer i institusjonsfylkets helhetlige ansvar (faglig, juridisk og økonomisk) for å oppfylle pasientenes rettigheter etter opplæringsloven. Det betyr blant annet at institusjonsfylket fastsetter opplæringstiltakene, sørger for sakkyndige vurderinger og fatter nødvendige vedtak om spesialundervisning. Opplæringen finansieres av institusjonsfylket, men i etterkant vil institusjonsfylket kunne kreve refusjon etter satsene fastsatt i § 19-8 i forskrift til opplæringsloven.

2. Ny § 19-8 i forskrift til opplæringsloven – Refusjonssatser for  
    utgifter til opplæring av pasienter i institusjoner for
    rusmiddelavhengige og institusjoner innenfor psykisk helsevern
    utenfor hjemfylke.

Med hjemmel i opplæringsloven § 13-3a tredje ledd har departementet med virkning fra 1. januar 2010 fastsatt refusjonssatser i ny § 19-8 i forskrift til opplæringsloven.

Departementet sendte høringsbrev 19. juni 2009 med forslag til refusjonssatser. Høringsfristen var 30. september 2009. I høringsbrevet ble det blant annet vist til at enkelte fylkeskommuner tidligere har pekt på at det bør gjelde samme ansvarsforhold og refusjonsordninger for pasienter i rus- og helseinstitusjoner som for barn og unge i barneverninstitusjoner. De har ofte sammenlignbare læringshindrende problemer, for eksempel atferdsvansker, sosiale og emosjonelle problemer. Organiseringen av opplæringen for begge gruppene tilrettelegges derfor ofte etter de samme didaktiske prinsipper, noe som igjen fører til sammenlignbart kostnadsnivå. På denne bakgrunn ble det foreslått de samme satsene for opplæring i helseinstitusjoner som for barneverninstitusjoner. Det ble også vist til behovet for færrest mulig satser og enklest mulig saksbehandling. 

Ny § 19-8 i forskrift til opplæringsloven lyder som følger:

Refusjon av utgifter til opplæring for pasientar i institusjonar for rusmiddelavhengige og institusjonar innanfor psykisk helsevern utanfor heimfylke

§ 19-8 Satsar for refusjon
        Reglane her gjeld satsar for refusjon av utgifter til opplæring som fylkeskommunen, der ein institusjon for rusmiddelavhengige eller institusjon innanfor psykisk helsevern ligg, har rett til etter opplæringslova § 13-3a andre ledd.
        Fylkeskommunen der institusjonen ligg, kan krevje refusjon av utgifter til opplæringa frå fylkeskommunen der pasienten var busett på det tidspunktet pasienten vart innlagd, etter desse satsane per elev per år:
        a) Kr.  86 000 for elevar som ikkje har behov for 
             spesialundervisning etter opplæringslova kapittel 5.
        b) Kr. 253 000 for elevar som har moderat behov for
             spesialundervisning etter opplæringslova kapittel 5.
        c) Kr. 501 000 for elevar som har omfattande behov for 
            spesialundervisning etter opplæringslova kapittel 5.
        Tvist om val av sats kan leggjast fram til avgjerd for 
fylkesmannen i fylkeskommunen der institusjonen ligg.

Kommentarer til forskriftsbestemmelsen:
Institusjonsfylket kan kreve refusjon for utgifter til opplæring etter én av de tre satsene. Det betyr at det ikke alltid vil være samsvar mellom den eksakte opplæringskostnaden for den enkelte elev og satsene. Institusjonsfylket må derfor kreve refusjon etter en av de tre satsene som ligger nærmest de reelle utgiftene til opplæring av hver enkelt elev. I vurderingen av hvilken sats som skal legges til grunn, er det den enkelte elevens konkrete behov for tilrettelegging av opplæringen etter at pasienten ble innlagt på institusjon som er det avgjørende. Et eventuelt behov for spesialundervisning må vurderes på grunnlag av en oppdatert sakkyndig vurdering. De som får videregående opplæring for voksne etter opplæringsloven § 4A-3 har ikke rett til spesialundervisning etter gjeldende rett.

 Forskriftsbestemmelsen er ikke til hinder for at fylkeskommunene kan inngå individuelle avtaler om andre refusjonsbeløp enn de satsene som fremgår av § 19–8. Forskriftens satser skal imidlertid legges til grunn i alle tilfeller der fylkeskommunene ikke er blitt enige om andre løsninger. Eventuell tvist om valg av sats etter forskriften kan legges fram til avgjørelse for fylkesmannen i institusjonsfylket. Satsene er prisjusterte med 3,2 % i forhold til de satsene som ble foreslått i høringsnotatet.

Det vil bli foretatt en årlig justering av satsene.

3. Prisjusterte satser for refusjon av utgifter til opplæring i  
    barneverninstitusjoner, jf. forskriften § 19-7

 
Med hjemmel i opplæringsloven § 13-2 tredje ledd har departementet med virkning fra 1. januar 2010 foretatt prisjustering av satsene i forskriften § 19-7. Satsene er prisjusterte med 3,2 % fra 2009 til 2010.

Satsene lyder etter prisjusteringen:

Refusjon av utgifter til opplæring for elevar i barneverninstitusjonar utanfor heimfylke

§ 19–7 Satsar for refusjon
         Reglane her gjeld satsar for refusjon av utgifter til opplæring som fylkeskommunen, der ein institusjon etter barnevernlova ligg, har rett til etter opplæringslova § 13–2 andre ledd.
       Fylkeskommunen, der ein institusjon etter barnevernlova ligg, kan krevje refusjon av utgifter til opplæringa frå fylkeskommunen der eleven var busett på det tidspunktet det blei gjort vedtak om plassering, etter desse satsane per elev per år:
       a) Kr. 86 000 for elevar som ikkje har behov for
            spesialundervisning etter opplæringslova kapittel 5.
       b) Kr. 253 000 for elevar som har moderat behov for 
            spesialundervisning etter opplæringslova kapittel 5.
       c) Kr. 501 000 for elevar som har omfattande behov for
            spesialundervisning etter opplæringslova kapittel 5.     
         Tvist om val av sats kan leggjast fram til avgjerd for fylkesmannen i fylkeskommunen der institusjonen ligg.

 

Det vil bli foretatt en årlig justering av satsene.

 

Med hilsen

Hege Johansen e.f. avdelingsdirektør

Magnhild Løvehaug seniorrådgiver