Lov 28. juni 2002 nr. 55 om endringer i straffeprosessloven mv. (hurtigere straffesaksbehandling, varetektsfengsling i isolasjon mv.) trer i kraft 1. oktober 2002. Endringene i straffeprosessloven §§ 98, 102 første ledd annet punktum, 103 annet ledd første punktum og 183 første ledd, som gjelder utvidet fremstillingsfrist, trer imidlertid i kraft senere. Ikrafttredelsestidspunktet for disse endringene er foreløpig ikke fastsatt.

De fleste endringene har som formål å sikre en hurtigere straffesaksbehandling. Men enkelte av dem har andre formål. Viktigst er endringene i reglene om varetekt i isolasjon, som også skal sikre en mer betryggende behandling av disse sakene.

I rundskrivet her blir lovendringene som trer i kraft 1. oktober 2002, omtalt. Ulike spørsmål om varetekt henger nært sammen. Derfor behandler departementet samlet alle endringer som gjelder varetekt, enten formålet er å sikre en raskere behandling av varetektssakene eller en mer betryggende behandling av spørsmålet om isolasjon.

Forarbeidene til endringene er:

• Ot.prp. nr. 66 (2001-2002) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (hurtigere straffesaksbehandling, varetektsfengsling i isolasjon mv.). Proposisjonen er publisert på Internett: http://www.odin.dep.no/jd/norsk/publ/otprp/012001-050049/index-dok000-b-n-a.html.
• Innst. O. nr. 68 (2001-2002). Innstillingen er lagt ut på Stortingets hjemmesider: http://www.stortinget.no/inno/inno-200102-068.html.

Proposisjonen bygger opprinnelig på rapporter fra to arbeidsgrupper nedsatt av Justisdepartementet:

• Rapport fra arbeidsgruppe I i prosjekt hurtigere straffesaksbehandling avgitt 20. juni 2000

• Rapport fra arbeidsgruppe II i prosjekt hurtigere straffesaksbehandling avgitt 26. juni 2000

Varetektsfengsling

Oversikt

Lovendringene om varetekt i isolasjon skal dels sikre en mer betryggende behandling av spørsmålet om hvorvidt varetektsinnsatte skal undergis hel eller delvis isolasjon, og dels begrense bruken og varigheten av isolasjon. Loven sondrer mellom fullstendig isolasjon og delvis isolasjon. Ved fullstendig isolasjon skal den fengslede utelukkes fra fellesskap med alle andre innsatte. Ved delvis isolasjon skal han utelukkes fra samvær med bestemte andre innsatte. Det gjøres rede for skillet mellom delvis og fullstendig isolasjon i Ot.prp. nr. 66 (2001-2002) (heretter ”proposisjonen”) på side 134:

”Delvis isolasjon vil si at den innsatte utelukkes fra samvær med bestemte andre innsatte. Det vil kunne variere hvor mange andre han nektes samvær med. Ytterpunktene er at han nektes samvær med én person, for eksempel en medsiktet i samme sak, eller at han bare gis rett til samvær med én eller noen få personer. Fullstendig isolasjon vil det først være når den innsatte nektes samvær med alle andre innsatte.”

I dag kan retten beslutte at en fengslet person ikke skal kunne motta besøk eller brev eller at besøk og brevveksling bare kan skje under kontroll av politiet, jf. straffeprosessloven § 186. Har retten ilagt slike forbud eller restriksjoner, har den innsatte bare adgang til samkvem med andre innsatte hvis politiet samtykker. Bruk av fullstendig og delvis isolasjon besluttes altså ikke av retten, men er en følge av beslutningen om forbud eller restriksjoner.

Varetekt i isolasjon er spesielt belastende og utgjør en risiko for den fengsledes psykiske helse. Derfor skal både fullstendig isolasjon og delvis isolasjon etter lovendringen besluttes uttrykkelig av retten, se straffeprosessloven § 186 og ny § 186 a. Dessuten er det gitt egne vilkår for fullstendig isolasjon, som er strengere enn for delvis isolasjon og andre forbud og restriksjoner. For fullstendig isolasjon er det også innført tidsgrenser. Slike grenser er ikke fastsatt for delvis isolasjon.

Fullstendig isolasjon blir behandlet nærmere i punkt 2.2 nedenfor, delvis isolasjon i punkt 2.3. I punkt 2.4 gjøres det rede for nye regler om varetektsfradrag når den siktede har vært undergitt fullstendig isolasjon. I punkt 2.5 omtales de nye reglene som skal sikre en raskere behandling av varetektssaker. Disse reglene gjelder uansett om den siktede utholder varetekten i isolasjon eller ikke.

Fullstendig isolasjon

Vilkår

Fullstendig isolasjon kan besluttes bare når fengslingsgrunnen er bevisforspillelsesfare, ikke ved de øvrige fengslingsgrunnene, jf. henvisningen i § 186 a første ledd til § 171 første ledd nr. 2.

I tillegg må det være en nærliggende fare for at den siktede vil forspille bevis dersom han ikke holdes fullstendig isolert (§ 186 a første ledd første punktum). Han kan med andre ord ikke holdes fullstendig isolert hvis varetektsfengsling i seg selv er nok til å hindre bevisforspillelse eller hvis det er tilstrekkelig med delvis isolasjon. "Nærliggende fare" skal forstås på samme måte som i § 171 første ledd nr. 2.

Fullstendig isolasjon kan ikke besluttes dersom det vil innebære et uforholdsmessig inngrep, jf. § 170 a. I proposisjonen på side 135 understrekes viktigheten av at isolasjon bare besluttes når alle lovens vilkår, inkludert kravet om forholdsmessighet, er oppfylt. Det er et formål med lovendringen at fullstendig isolasjon ikke skal brukes mer enn strengt nødvendig.

Er den siktede under 18 år, gjelder det særlig strenge vilkår. Da kan fullstendig isolasjon besluttes bare hvis det er særlig påkrevd, se § 186 a første ledd annet punktum. Bruken av isolasjon overfor unge lovbrytere skal altså begrenses mest mulig (proposisjonen side 135).

Tidsfrister

Paragraf 186 annet ledd har regler om tidsfrister for bruken av fullstendig isolasjon: Retten skal alltid sette en bestemt tidsfrist for isolasjonen (annet ledd første punktum). Fristen skal være så kort som mulig, og må når isolasjon besluttes første gang, ikke overstige 2 uker (annet punktum). Det heter om dette i proposisjonen på side 135:

”Retten må i hver sak vurdere om fristen skal settes kortere enn 2 uker; lengstefristen på 2 uker skal ikke virke som en automatisk frist. Retten har ikke adgang til å sette en lengre frist enn 2 uker i denne omgangen.”

Fristen kan forlenges med inntil 2 uker av gangen (tredje punktum). Dersom etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter 2 uker vil være uten betydning, kan retten ved forlengelsr sette en lengre frist, men ikke lengre enn 4 uker av gangen (fjerde punktum). I proposisjonen på side 135 heter det:

”Heller ikke dette skal være noen automatisk frist, fristen skal fastsettes etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Selv om det synes klart at påtalemyndigheten har behov for å holde den fengslede isolert i for eksempel 4 uker, kan en så lang frist ikke settes hvis det er grunn til å tro at isolasjonen vil være en så stor belastning at det blir et uforholdsmessig inngrep.”

Er den siktede under 18 år, kan fristen aldri forlenges med mer enn 2 uker av gangen (fjerde punktum).

Videre er det innført følgende lengstefrister for isolasjonen, jf. § 186 a tredje ledd:

• Når siktelsen gjelder en straffbar handling som kan medføre straff av fengsel inntil 6 år, kan den siktede ikke holdes isolert i et sammenhengende tidsrom på mer enn 6 uker. Forhøyelse av straffen på grunn av gjentakelse eller konkurrens kommer ikke i betraktning. Dersom siktelsen gjelder flere straffbare handlinger som samlet kan føre til en straff av mer enn 6 års fengsel, og tungtveiende hensyn gjør det nødvendig, kan den fengslede likevel holdes fortsatt isolert utover 6 uker.
• Når siktelsen gjelder en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 år, kan den siktede ikke holdes isolert i et sammenhengende tidsrom på mer enn 12 uker. Dersom tungtveiende hensyn gjør det nødvendig, kan den fengslede likevel holdes fortsatt isolert utover 12 uker.
• Fengslede under 18 år kan under ingen omstendigheter holdes isolert i et sammenhengende tidsrom på mer enn 8 uker. Det gjelder uavhengig av strafferammen og av om det dreier seg om ett eller flere lovbrudd.

Om lengstefristen for bruk av isolasjon heter det på side 135-136 i proposisjonen:

”Departementet understreker at fristene i tredje ledd ikke skal virke som normalfrister. Tvert imot skal isolasjonen vanligvis vare i kortere tid – det dreier seg om lengstefrister. Både påtalemyndigheten og retten har ansvar for at fullstendig isolasjon bare skal vare så lenge det er tilstrekkelig grunn til det og isolasjonen ikke er et uforholdsmessig inngrep. Særlig viktig er det å holde rede på hvordan isolasjonen virker på den siktede – om nødvendig ved hjelp av legeundersøkelse. Forsvareren har også en viktig rolle her.

I saker hvor straffen er fengsel i 6 år eller mindre, kan ikke isolasjonen fastsettes for mer enn 6 uker. Fristen er i utgangspunktet absolutt; den kan ikke overskrides. Er vilkårene for fullstendig isolasjon unntaksvis oppfylt etter at 6 uker er gått, må den fengslede likevel gis rett til samvær - i alle fall med noen innsatte. Men delvis isolasjon kan besluttes; 6-ukersfristen gjelder bare for fullstendig isolasjon.

Gjelder siktelsen flere forhold som samlet kan føre til en straff av mer enn 6 års fengsel, kan den fengslede holdes isolert utover 6 uker, se bokstav a tredje punktum. Vilkåret er at tungtveiende hensyn gjør det nødvendig. Det er altså tale om en snever unntaksregel. Departementet har særlig hatt i tankene siktelser som gjelder et større antall lovbrudd.

I de alvorligste sakene er lengstefristen 12 uker, jf. bokstav b første punktum, jf. annet punktum. Denne fristen er ikke absolutt - selv ikke når siktelsen gjelder ett lovbrudd, jf. tredje punktum. Men også her er det tale om en snever unntaksregel. Unntak skal bare kunne besluttes når tungtveiende hensyn gjør det nødvendig.

Formålet med lovendringen er å etablere en praksis som gjør at Norge ikke lenger får kritikk fra internasjonale kontrollorganer for omfanget og varigheten av bruken av isolasjon. Etter departementets syn legger utkastet godt til rette for en slik praksis. Men hvorvidt målsettingen vil bli nådd, vil bero på straffesakens aktører. Departementet forutsetter at både domstoler, påtalemyndighet og forsvarere tar denne oppgaven meget alvorlig.”

Videre heter det på side 54 om unntaksreglen i § 186 a tredje ledd bokstav b:

”I enkelte meget alvorlige saker kan isolasjon i over 12 uker være både nødvendig og forsvarlig. Særlig gjelder det ved grenseoverskridende kriminalitet og i andre tilfeller hvor det er nødvendig med etterforskning i utlandet. Men isolasjon i over 12 uker bør bare kunne skje når tungtveiende hensyn gjør det nødvendig. Departementet understreker at det dreier seg om en snever unntaksregel.”

Bruken av isolasjon skal opphøre dersom fristen for isolasjon har gått ut uten å ha blitt forlenget, se fjerde ledd, jf. 186 fjerde ledd og § 187 a. Og selv om fristen ikke er utløpt, skal isolasjonen opphøre hvis vilkårene ikke lenger er oppfylt. Isolasjonen er for eksempel blitt et uforholdsmessig inngrep.

Delvis isolasjon

Delvis isolasjon er regulert i § 186. Det er ikke gitt egne vilkår for bruk av delvis isolasjon. Dermed gjelder de samme vilkår som for forbud og restriksjoner for øvrig: Hensynet til etterforskningen må tilsi bruk av delvis isolasjon (§ 186 annet ledd første punktum). Og delvis isolasjon må ikke være et uforholdsmesig inngrep, jf. § 170 a. I proposisjonen på side 134 understrekes det at også delvis isolasjon skal brukes med varsomhet:

”Delvis isolasjon vil bare kunne besluttes når det er tilstrekkelig grunn til det. Bruk av delvis isolasjon vil dermed bare være praktisk når noen er fengslet pga. bevisforspillelsesfare, og varetektsfengsling i seg selv ikke er tilstrekkelig til å hindre den siktede i å forspille bevis.

Isolasjonen kan dessuten ikke være et uforholdsmessig inngrep. Ved denne vurderingen må man se både på den totale bruken av forbud og restriksjoner etter § 186, og på hvor lenge den delvise isolasjonen har vart. Videre er det av betydning hvilket omfang isolasjonen har og hvilken belastning den innebærer for den siktede.”

I proposisjonen heter det på side 48 om fastsettelsen av omfanget av delvis isolasjon:

”I en del saker hvor det er aktuelt med delvis isolasjon vil det være klart hvilke innsatte en fengslet person (i det minste) må nektes samvær med, for eksempel andre siktede i samme sak. Retten bør derfor etter departementets syn kunne bestemme hvilke konkrete personer den fengslede skal utelukkes fra fellesskap med.

Men ofte vil man måtte vurdere løpende hvem den fengslede kan ha fellesskap med og hvem han må isoleres fra, bl.a. etter hvem andre som er fengslet på samme sted til enhver tid. En slik løpende vurdering kan retten vanskelig stå for. Departementet foreslår derfor at det tas inn en regel i § 186 annet ledd om at retten kan overlate til påtalemyndigheten å bestemme hvilke innsatte den fengslede skal utelukkes fra fellesskap med.”

På side 134-135 i proposisjonen heter det videre:

”Den siktede skal kunne utelukkes fra samvær med bestemte andre innsatte. Utgangspunktet er derfor at disse andre må angis. Men i de tilfellene hvor det bare er aktuelt å la den siktede ha samvær med en begrenset krets av personer, vil det være tilstrekkelig å angi hvem dette er fremfor å angi hvem den siktede ikke kan ha samvær med.

Ofte vil retten ikke ha tilstrekkelig grunnlag for å bestemme hvem den siktede skal nektes samvær med. Slik kan det være selv om det er klart at samværet bør begrenses. Det er for eksempel usikkert hvilken anstalt eller avdeling den fengslede skal plasseres i. Og selv om det er klart hvor den fengslede skal plasseres, har man ikke full oversikt over hvem som til enhver tid vil være innsatt i vedkommende avdeling. Retten kan derfor etter forslaget overlate til påtalemyndigheten å bestemme hvilke innsatte den fengslede skal utelukkes fra samvær med, se fjerde punktum. Retten vil også kunne velge den mellomløsning å angi hvem den siktede i alle fall skal utelukkes fra samvær med (for eksempel andre siktede i samme sak) og for øvrig overlate til påtalemyndigheten å bestemme.”

Varetektsfradrag

Straffeloven § 60 gir anvisning på at dømte personer som har vært undergitt frihetsberøvelse i anledning av saken, skal ha et fradrag i straffen som tilsvarer antallet dager de har vært frihetsberøvet. Paragrafen har nå fått et nytt annet punktum i første ledd, som bestemmer at det skal gis et ekstra fradrag i straffen i de sakene hvor den siktede har vært underlagt frihetsberøvelse i fullstendig isolasjon . Den domfelte skal ha et absolutt krav på fradraget; spørsmålet er ikke overlatt til rettens skjønn.

Med fullstendig isolasjon siktes det først og fremst til isolasjon etter ny § 186 a i straffeprosessloven. Men innsettelse i politiarrest innebærer også ofte i praksis at den siktede blir holdt fullstendig isolert. I tilfelle skal også slik isolasjon gi krav på fradrag (proposisjonen side 130).

Ved delvis isolasjon gis det ikke en automatisk rett til fradrag, men retten vil ved straffutmålingen kunne ta hensyn til at den siktede har vært underlagt delvis isolasjon (proposisjonen side 56).

Tilleggsfradraget for fullstendig isolasjon skal svare til én dag for hvert påbegynte tidsrom av 2 døgn som den domfelte har vært isolert. En domfelt som har vært isolert i 14 dager under etterforskningen, har altså krav på et ekstra fradrag i straffen på 7 dager. Isolasjonen må ikke ha vart hele det siste døgnet i todagersperioden for å gi rett til ett ekstra døgn i fradrag. Det er tilstrekkelig at dette døgnet er påbegynt. Beregningen starter fra det klokkeslettet isolasjonen startet, ikke fra midnatt det aktuelle døgnet. Det er fremhevet i proposisjonen på side 130 at det må legges opp rutiner som sikrer at klokkeslettet går nøyaktig nok frem av saksdokumentene.

Fradraget pga. isolasjonen kommer i tillegg til fradraget etter første punktum. Den som løslates etter 14 dager i fullstendig isolasjon, har dermed krav på et samlet fradrag på 21 dager.

Andre endringer om varetekt

Loven har ikke hatt noen frist for når lagmannsretten skal behandle kjæremål over avgjørelser om hvorvidt en person skal fengsles. Nå er det tatt inn en regel i straffeprosessloven § 380 om at kjæremålet skal behandles snarest mulig. Bestemmelsen angir ikke noen lengstefrist for når lagmannsretten skal behandle kjæremålet.

Under lovforberedelsen ble det vurdert om det bør innføres maksimumsgrenser for varigheten av varetekt. Departementet fremmet ikke forslag om slike regler (proposisjonen side 35 flg.)

Etter gjeldende rett kan varetekt som hovedregel besluttes for fire uker av gangen (§ 185). Denne hovedregelen er videreført. Men det understrekes i proposisjonen på side 40 at fireukers-fristen er en lengstefrist for normaltilfellene. Departementet fortsetter:

”Er det grunn til å tro at behovet for fengsling er mer kortvarig eller at fengsling i 4 uker vil være et uforholdsmessig inngrep, plikter retten å fastsette en kortere frist. Departementet understreker betydningen av at retten tar sitt ansvar alvorlig. Fristen skal settes til 4 uker bare hvis forholdene i den konkrete saken tilsier det. Den skal ikke settes til 4 uker mer eller mindre automatisk.”

Videre understrekes det i proposisjonen på side 40 betydningen av at retten er aktiv i sin kontroll med fremdriften i saken, jf. straffeprosessloven § 185 siste ledd: Retten skal løslate den siktede hvis den på noe tidspunkt finner at etterforskningen ikke fremmes med tilstrekkelig hurtighet, og at fortsatt varetekt ikke er rimelig. For å legge forholdene best mulig til rette for en slik kontroll, er det tatt inn en regel i § 185 annet ledd nytt tredje punktum om at påtalemyndigheten i begjæringer om fortsatt fengsling kortfattet skal gjøre rede for den etterforskning som er foretatt siden forrige rettsmøte, og for hvilken etterforskning som gjenstår.

Frister for å avholde hovedforhandling i tingretten og i lagmannsretten

Etter gjeldende § 275 i straffeprosessloven skal hovedforhandling berammes så snart som mulig. I tingretten skal hovedforhandlingen som hovedregel berammes innen to uker. Etter lovendringen skal denne fristen også skal gjelde for lagmannsretten. Fristen starter å løpe når anken blir besluttet henvist (§ 275 første ledd annet punktum).

Er særlige forhold til hinder for å beramme hovedforhandling innen to uker, kan berammingen utsettes, men da skal grunnen opplyses i rettsboken, jf. tredje ledd, som tidligere var første ledd tredje punktum.

Toukers-fristen gjelder ikke i saker for Høyesterett. Første ledd første punktum om at tid for hovedforhandling skal fastsettes snarest mulig gjelder imidlertid også her.

Paragraf 275 annet ledd har nye regler om når hovedforhandlingen skal avholdes. Hovedregelen skal være at også hovedforhandlingen skal avholdes snarest mulig. Dessuten angir loven i annet punktum en frist for når hovedforhandlingen normalt skal ha startet i saker hvor den siktede enten var under 18 år da forbrytelsen ble begått eller sitter varetektsfengslet når saken berammes. Hovedforhandling bør avholdes særlig raskt i disse sakene. Om ikke særlige forhold er til hinder, skal hovedforhandling være påbegynt innen seks uker etter at saken kom inn for tingretten og åtte uker etter at anke til lagmannsretten er henvist til ankeforhandling. Fristene gjelder altså ikke ved anke til Høyesterett.

Om fristene heter det i proposisjonen på side 65:

”Det er tale om å påskynde hovedforhandlingen i to særlig prioriterte sakstyper, ikke i alle saker. Etter departementets syn må det være mulig å legge opp rutiner som gjør det gjennomførbart å overholde fristene i de fleste av disse sakene.”

Videre heter det på side 137:

”Formålet med fristreglene er at aktørene i straffesakskjeden skal prioritere de nevnte sakene slik at hovedforhandling kan avholdes særlig raskt.

(…)

Departementet understreker at det her dreier seg om lengstefrister. Er det mulig skal hovedforhandling avholdes før fristen løper ut.

Heller ikke disse fristene er absolutte. Hovedforhandling kan avholdes senere når særlige forhold er til hinder for å starte tidligere, men da skal grunnen oppgis i rettsboken, jf. tredje ledd. Etter omstendighetene må for eksempel en kort utsettelse aksepteres for å hindre aktor- eller forsvarerbytte.”

Om forhåndsberammelser heter det i proposisjonen side 66:

”Under høringen er det anført at det vil være lettere å overholde frister for å avholde hovedforhandling hvis saken forhåndsberammes. Gjeldende rett stenger verken for å forhåndsberamme hovedforhandling i førsteinstansen eller i ankeinstansen. Forhåndsberamming skjer ikke sjelden i praksis - særlig i førsteinstansen.

Praktiske hensyn taler for slik forhåndsberamming. Men andre hensyn kan tale imot:

Ved å beramme saker for tingretten før tiltale er tatt ut, risikerer man å skape inntrykk av at skyldspørsmålet allerede er avgjort. Hensynet til den siktede tilsier derfor at påtalemyndigheten ikke automatisk bør ta initiativ til å beramme hovedforhandling. Forhåndsberammes ankeforhandlingen, kan det dessuten gi inntrykk av at behandlingen i førsteinstans ikke tas på alvor. Departementet antar imidlertid at de profesjonelle partene i saken ikke vil la utførelsen av sine oppgaver i første instans påvirkes av at det allerede er satt av tid til ankebehandlingen. Forhåndsberamming forekommer i dag, uten at departementet har fått inntrykk av at denne praksisen har hatt uheldige konsekvenser for partenes innsats under behandlingen for tingretten.

Ressurshensyn kan også tale imot å forhåndsberamme. Blir det først kort tid før den forhåndsberammede hovedforhandling klart at tiltale ikke vil bli tatt ut eller saken ikke anket, kan det være vanskelig å fremskynde en annen sak. Dermed risikerer man at rettssal og dommerkapasitet ikke blir utnyttet.

De nevnte betenkelighetene kan trolig i de fleste tilfellene unngås ved at aktørene i straffesakskjeden utviser skjønn med hensyn til hvilke saker som forhåndsberammes.

Departementet antar at det særlig kan være aktuelt å forhåndsberamme hovedforhandling i saker der den siktede er varetektsfengslet og i saker med unge lovbrytere. Departementet har fått opplyst at forhåndsberamming i enkelte distrikter allerede i dag foregår i utstrakt grad i saker med unge lovbrytere. Hovedforhandling berammes da i forbindelse med førstegangsfremstilling for varetektsfengsling.

Forhåndsberamming kan være aktuelt også i andre saker, for eksempel i saker hvor det er klart at aktor eller forsvarer vil ha problemer med å møte på kort varsel. Det samme gjelder i komplekse og tidkrevende saker som domstolene vil ha behov for å reservere tid til på et tidlig tidspunkt for å unngå forsinkelser.

Etter departementets syn åpner gjeldende rett for forhåndsberammelser. Enkelte høringsuttalelser kan imidlertid tyde på at praksis varierer fra domstol til domstol. Departementet har likevel ikke inntrykk av at det er noe stort behov for å lovfeste en regel om forhåndsberammelser. Derfor foreslås det ikke egne lovregler om dette.”

Begrensning i det frie forsvarervalg

Etter gjeldende rett kan det oppnevnes en annen forsvarer enn den siktede ønsker når oppnevning av den ønskede forsvareren ville førte til vesentlig forsinkelse av saken (straffeprosessloven § 102). Etter lovendringen skal en annen forsvarer enn den ønskede kunne oppnevnes dersom oppnevnelse av den ønskede forsvareren vil føre til forsinkelse av betydning, herunder til overskridelse av fristen for å avholde hovedforhandling, jf. endringen i § 275 annet ledd.

Fritt forsvarervalg vil også etter denne endringen være hovedregelen i norsk straffeprosess. Men retten til fritt forsvarervalg vil i større grad enn før være en rett til å velge mellom de forsvarere som kan ta saken innen rimelig tid.

Om anvendelsen av bestemmelsen heter det på side 74 i proposisjonen:

”Departementet vil imidlertid understreke betydningen av at det legges opp til rutiner som gjør at det bare er aktuelt å oppnevne en annen forsvarer enn den siktede ønsker, i de saker hvor forsvareren er den aktuelle årsaken til forsinkelse. I punkt 6 er det pekt på mulighetene for forhåndsberammelser. Påtalemyndigheten og domstolene bør dessuten ha rutiner som gjør at personskifter også kan skje på disse sider hvis det er sentralt for fremdriften av saken. I normaltilfellene kan det ikke være akseptabelt at forsvareren kun blir presentert én mulighet for når hovedforhandling skal avholdes bare fordi vedkommende aktor eller dommer har et stramt arbeidsprogram.”

Videre heter det på sidene 132 og 133:

”Selv om oppnevning av den forsvarer som siktede ønsker, vil føre til overskridelse av fristen i § 275 eller på annen måte forsinke saken, skal ikke retten automatisk oppnevne en annen forsvarer.

For det første må forsinkelsen være av betydning. Hensikten med denne formuleringen er å markere at det skal mindre til før retten kan oppnevne forsvarer mot den siktedes ønske enn etter gjeldende rett, men at ikke en hvilken som helst forsinkelse skal være avgjørende.

For det andre må den siktedes interesse i å få oppnevnt den forsvareren han ønsker, veies mot behovet for en hurtig avvikling av saken. Normalt vil overholdelse av fristene i § 275 være et tungtveiende argument. Men det kan tenkes tilfelle der dette hensynet vil måtte vike. Momenter som kan komme inn i vurderingen, er hensynet til andre siktede i samme sak, den fornærmede, siktedes personlige forhold og overholdelse av internasjonale forpliktelser. Av betydning er det også om den siktede har brukt forsvareren tidligere i saken, for eksempel i forbindelse med varetekt eller i en tidligere rettsinstans. Videre må retten vurdere hvor lang forsinkelse oppnevning av den forsvareren siktede ønsker, vil føre til. Det bør også legges vekt på om påtalemyndigheten har forsøkt å reservere tid før saken ble sendt til domstolen. I avveiningen vil retten alltid måtte legge vekt på at det frie forsvarervalg er et sentralt prinsipp i norsk rettspleie.

Det må være årsakssammenheng mellom valg av forsvarer og forsinkelsen. Retten kan ikke oppnevne forsvarer mot den siktedes ønske hvis forsinkelsen i realiteten skyldes at domstol eller påtalemyndighet mangler kapasitet.”

Tilsvarende endringer er gjort i reglene om bistandsadvokat, se straffeprosessloven § 107 b.

Begrensninger i bevisførselen

Straffeprosessloven § 292

Adgangen til å avskjære bevis som er for hånden når den tiltalte ikke har gitt full tilståelse, er utvidet. I tillegg til realitetsendringen er bestemmelsen omstrukturert for å gjøre den mer oversiktlig.

Etter ikrafttredelsen kan bevis nektes ført når beviset gjelder forhold som er uten betydning for dommens innhold, jf. § 292 annet ledd første punktum bokstav a. Hovedformålet er å hinder at bevisførselen i straffesaker blir for vidløftig. I proposisjonen på side 138 uttales det følgende om forståelsen av bestemmelsen:

”Vilkåret er videre enn det tidligere vilkåret ’uten betydning for saken’. Dette medfører at bevis kan avskjæres i flere tilfeller enn etter gjeldende rett.

Det avgjørende er om det aktuelle forhold kan ha betydning for dommens innhold eller ikke. En omstendighet kan være uten betydning for dommens innhold selv om den angår saken.

Bevis om forhold som har liten betydning for dommens innhold, kan derimot ikke avskjæres etter denne bestemmelsen hvis de har en viss betydning.”

Videre kan bevis nektes ført når beviset gjelder forhold som allerede er tilstrekkelig bevist, jf. § 292 annet ledd første punktum bokstav b. Bestemmelsen viderefører tidligere § 292 annet ledd første punktum annet alternativ.

Bevis kan i tillegg nektes ført når beviset åpenbart ikke har noen beviskraft, jf. § 292 annet ledd første punktum bokstav c. Om forståelsen av bestemmelsen uttales det på side 138 i proposisjonen:

”Den samme formulering er brukt i tvistemålsloven § 189 første ledd nr. 3. Ut fra bevismidlets art, karakter og lignende forhold må det være klart at det tilbudte beviset er betydningsløst selv om det påstås at det skal godtgjøre forhold som er relevant for avgjørelsen. Dette må bero på en konkret vurdering. Vilkåret om åpenbarhet er strengt. Det er ikke nok at beviset ikke har ’noen nevneverdig bevisverdi’, jf. Rt. 1981 s. 894, hvor dette var oppe for Høyesterett i en sivil sak.”

Straffeprosessloven § 293

Første alternativ i § 293 første ledd er fjernet som følge av endringen i § 292 annet ledd, se proposisjonen side 138.

Retten til å få utsettelse etter § 293 annet ledd dersom det føres bevis som motparten ikke har fått tilstrekkelig varsel om, er innsnevret. Vedkommende har bare krav på utsettelse hvis beviset kan ha betydning for dommens innhold. Vilkåret er det samme som i § 292 annet ledd første punktum bokstav a, se punkt 5.1.

Møteplikt for politiet

Det er føyd til et nytt annet ledd i straffeprosessloven § 230 om at vitner og mistenkte etter innkalling plikter å møte til politiavhør for å avklare om de er villig til å forklare seg for politiet. Forklaringsplikten for politiet er derimot ikke utvidet. Om rekkevidden av møteplikten heter det på side 136 i proposisjonen:

”Møteplikt kan bare pålegges for å få avklart om den mistenkte eller vitnet ønsker å forklare seg. Er det allerede klart at vedkommende ikke er villig til å forklare seg, er det ikke grunnlag for å innkalle vedkommende.

Møteplikten gjelder selv om vitnet eller den mistenkte ikke har forklaringsplikt for politiet. Møteplikten innebærer ikke noen forklaringsplikt. Politiet må sørge for at innkallingen og fremstillingen skjer på en slik måte at det ikke oppstår misforståelser om dette.”

Om forholdet til taushetsplikt og fritak for vitneplikt sies følgende på sidene 91 og 92:

”I en del tilfeller er vitner pga. taushetsplikt avskåret fra å forklare seg både for retten og for politiet. Er dette klart, vil de foreslåtte vilkårene for å innkalle vitnet ikke være oppfylt. Men i en del saker kan det være uklart om vitnet har taushetsplikt eller ikke. Da vil politiet ha behov for å avklare det. Tilsvarende kan det være behov for å avklare om en person som er fritatt fra vitneplikt for retten, men som ikke har taushetsplikt, ønsker å forklare seg for politiet. Departementet foreslår derfor ikke noen unntak fra møteplikten for personer som er fritatt fra vitneplikt for retten.”

Reglene i §§ 110, 112, 113 og 114 om innkalling av vitner til retten skal gjelde tilsvarende så langt de passer, også når den mistenkte innkalles, jf. tredje punktum. Det innebærer blant annet at innkallingen skal angi saken, formålet med innkallingen og møtested og -tid. Innkallingen skal forkynnes for den som innkalles, jf. § 110. I de tilfeller hvor en person under 18 år innkalles, skal det sendes kopi til den unges foresatte.

Dersom den mistenkte eller vitnet ikke møter, kan påtalemyndigheten beslutte at han skal avhentes, se fjerde punktum. Vilkåret er at den mistenkte eller vitnet ikke har gyldig forfall og at han har fått innkallingen lovlig forkynt eller på annen måte fått kjennskap til innkallingen. Det er ikke tilstrekkelig at innkallingen er sendt ham e.l., det må være grunn til å tro at han har mottatt den.

Hvis det allerede er klart at vedkommende ikke kommer til å forklare seg, er det ikke grunnlag for møteplikt, jf. § 230 annet ledd første og annet punktum, eller avhenting, jf. § 230 annet ledd fjerde punktum.

Avhenting av vitner

Det er føyd til et nytt tredje ledd i straffeprosessloven § 115 om at retten kan treffe beslutning om at vitner skal avhentes hvis det er grunn til å frykte at vitnet vil utebli uten gyldig forfall fra en hovedforhandling som vedkommende er lovlig innkalt til, og uteblivelsen vil føre til en ikke uvesentlig forsinkelse av saken.

Det går frem av proposisjonen på side 98 at det må foreligge klare holdepunkter for at vitnet ikke kommer til å møte:

”Departementet holder fast ved at det må foreligge ’grunn til å frykte’ at vitnet uten gyldig forfall vil utebli. Momenter i en slik vurdering kan for eksempel være at vitnet har gitt uttrykk for at det ikke kommer til å møte, har unnlatt å møte tidligere eller ved annen adferd viser at det ikke har til hensikt å møte. Et eksempel på det siste kan være at vitnet planlegger en reise som er uforenlig med møteplikten eller på annen måte ikke synes å innrette seg slik at vedkommende kan møte i samsvar med innkallingen.

Departementet mener dessuten fortsatt at det bare bør være adgang til forhåndsavhenting når det er viktig at vitnet møter og hvor en uteblivelse vil føre til en ikke uvesentlig forsinkelse. Der en hovedforhandling går over flere dager vil det ofte være tilstrekkelig å beslutte pågripelse etter at uteblivelse er konstatert for å fremstille vitnet på et senere tidspunkt.

Riksadvokaten har fremhevet at avhenting av vitner som har en reell grunn til å frykte represalier, er et vesentlig større inngrep enn avhenting av vitner som av vrangvilje ikke møter. Departementet er enig i dette, og understreker at retten vil måtte ta hensyn til dette før beslutning om avhenting treffes. Det samme gjelder ved avhenting av mindreårige vitner.

Departementet er for øvrig enig i at også andre virkemidler kan bidra til at vitner møter. Hvorvidt vilkårene for rettergangsstraff og erstatningsansvar er oppfylt, må domstolene vurdere. Ingenting tyder på at lovgrunnlaget er mangelfullt.”

Utvidelse av den militære påtalemyndighet

Den militære påtalemyndigheten har fått samme kompetanse som politimesteren til å beslutte tiltale i fredstid, jf. straffeprosessloven § 474 første ledd nytt tredje punktum. Om forholdet til politimesterens kompetanse uttales det på side 139 i proposisjonen:

”Utvidelsen av den militære kompetanse til å utferdige tiltale innebærer ingen innskrenkning i politimesterens tiltalekompetanse. For at lovendringen skal gi den tiltenkte effektiviseringsgevinst, må imidlertid tiltalespørsmålet i praksis overlates til den militære påtalemyndighet. Unntak kan tenkes ved realkonkurrens, der tiltalen omfatter både overtredelse av militær straffelov § 34 og overtredelse av den borgerlige straffelovgivningen der politimesteren har fått delegert påtalekompetanse. Departementet forutsetter at eventuelle spørsmål som oppstår ved fordelingen av arbeidet når begge har samme tiltalekompetanse eller foreleggskompetanse, kan løses gjennom instruks.”

Overføring av kompetanse til å bestemme hvem som skal føre aktoratet

Kompetanse til å bestemme hvem som skal føre aktoratet i saker som kan medføre fengsel i mer enn 6 år, overføres fra riksadvokaten til statsadvokaten, jf. straffeprosessloven § 76 tredje ledd. Det er en forutsetning at statsadvokaten selv har påtalekompetanse i saken. Om vilkårene for å overdra aktoratet heter det på side 131 i proposisjonen:

”Vilkårene for å overdra saken til andre enn statsadvokaten foreslås ikke endret i forhold til gjeldende rett – særlige grunner må foreligge. I vilkåret om særlige grunner ligger at det må være noe særskilt med den aktuelle saken som gjør at det er rasjonelt å overlate aktoratet til andre. Politijuristen kjenner for eksempel sakens faktum godt. Bestemmelsen skal ikke brukes til å avlaste statsadvokaten med aktorater bare fordi statsadvokaten generelt har mye å gjøre.

Av tredje ledd fjerde, jf. femte punktum fremgår at riksadvokaten fremdeles vil ha kompetansen til å overlate til andre enn statsadvokatene å føre aktorater i de saker der han selv har påtalekompetansen. Også her gjelder vilkåret om særlige grunner. Beslutningen om å overdra saken til en fullmektig ved riksadvokatembetet treffes av riksadvokaten uavhengig av hvem som har påtalekompetansen.”

Utvidelse av adgangen til å benytte forsterket rett

Etter gjeldende rett skal tingretten under hovedforhandling som hovedregel settes med én fagdommer og to meddommere. I de mest alvorlige straffesaker kan retten settes med to fagdommere og tre meddommere dersom saken er særlig omfattende eller andre særlige grunner foreligger, jf. § 276 annet ledd. Adgangen til å forsterke retten er nå utvidet til også å gjelde for de mindre alvorlige sakene.

Etter endringen kan forsterket rett benyttes i alle saker som er særlig omfattende eller hvor andre særlige grunner foreligger, og ikke bare i saker med høyere strafferamme enn fengsel i seks år, jf. annet ledd første punktum. Det forutsettes i proposisjonen at adgangen til å styrke retten fremdeles skal brukes med forsiktighet, se side 137 og kapittel 14.

Ankefristen for påtalemyndigheten

Reglene i straffeprosessloven § 310 om beregningen av ankefristen ved anke fra påtalemyndigheten er endret. Endringen vil medføre at ankefristen i en del saker utløper tidligere enn etter gjeldende lovbestemmelse .

Det er fastsatt en absolutt ankefrist for påtalemyndigheten i straffeprosessloven § 310 tredje ledd nytt annet punktum: Ankefristen løper senest ut fire uker etter at dommen kom inn til den påtalemyndigheten som er ankeberettiget, eller som utførte aktoratet. Bestemmelsen gjelder ikke ved motanke, se proposisjonen kapittel 15 og side 138.

Heving av ankesak

Adgangen til å heve en ankesak er utvidet, se straffeprosessloven § 336. En ankesak kan heves dersom det har gått mer enn to år siden den siktede erklærte anke og ankeforhandling ikke er holdt; enten fordi det har vært umulig å innkalle siktede eller fordi siktede har hatt gyldig forfall, jf. nytt fjerde ledd.

Avgjørelsen tas ved kjennelse. Kjæremålsfristen løper fra det tidspunktet kjennelsen er avsagt. Dersom den siktede har forsvarer, har også forsvareren rett til å påkjære kjennelsen. Endringen er omtalt i kapittel 16 og på side 139 i proposisjonen .

Fristen for overordnet påtalemyndighet til å omgjøre påtalevedtak

Det er i dag uklart hvorvidt påtalemyndigheten, når den skal vurdere klager over vedtak om å innstille strafforfølgningen, har en frist på 3 måneder regnet fra det tidspunktet vedtaket er truffet. Nå er straffeprosessloven § 59 a endret, slik at det går klart frem at klagen må behandles innen 3 måneder etter at påtalemyndigheten mottok klagen. Formålet er å hindre at klager som er satt frem innen klagefristen, ikke blir realitetsbehandlet fordi påtalemyndigheten ikke har rukket å behandle klagen innen 3 måneder etter at vedtaket er truffet.

Etter § 59 a nytt fjerde ledd skal den som påtalemyndighetens vedtak retter seg mot, underrettes om klager. Bestemmelsen er en ren formregel. Videre må melding om omgjøring være sendt innen tre måneder etter at påtalemyndigheten mottok klagen hvis klagen gjelder en beslutning om å unnlate påtale eller om å frafalle en påbegynt forfølgning mot en siktet. Etter fristens utløp er omgjøring utelukket. Endringen henger sammen med at § 74 sjette ledd er endret for å presisere at tremånedersfristen for omgjøring i § 75 ikke gjelder ved avgjørelse av klagesak etter § 59 a.

I § 75 er det føyd til et nytt annet punktum i annet ledd: Fristen for omgjøring av beslutning om å unnlate påtale eller frafalle en påbegynt forfølgning mot en siktet skal gjelde selv om beslutningen ikke er truffet av kompetent påtalemyndighet.

Endringene er omtalt i proposisjonens kapittel 17 og på side 131.

Privates rett til å pågripe ved naskeri

Strafferammen for naskeri er hevet til bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler, jf. straffeloven § 391 a annet ledd. Som følge av endringen er adgangen til å pågripe naskere utvidet ettersom kravet til strafferammen nå er oppfylt, jf. straffeprosessloven § 171. Dermed kan privatpersoner pågripe naskere som tas på fersk gjerning eller treffes på ferske spor, jf. straffeprosessloven § 176. I motsetning til tidligere, er det i utgangspunktet adgang til å pågripe selv om den mistenkte avstår fra den straffbare handlingen. Endringen er omtalt i proposisjonens kapittel 18 og på side 130-131.

Lov om endringer i straffeprosessloven mv. (hurtigere straffesaksbehandling, varetektsfengsling i isolasjon mv.).

Lovtekst til endringene i straffeloven

§ 60 første ledd nytt annet punktum skal lyde:

Har frihetsberøvelsen skjedd i fullstendig isolasjon, skal det gis et ytterligere fradrag som svarer til én dag for hvert påbegynte tidsrom av 2 døgn som den dømte har vært underlagt fullstendig isolasjon.

§ 391 a annet ledd skal lyde:

Straffen for naskeri er bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler.

Lovtekst til endringer i straffeprosessloven

§ 59 a nytt fjerde ledd skal lyde:

Den som vedtaket retter seg mot, skal underrettes om klager som innen klagefristens utløp er kommet fra noen som nevnt i annet ledd nr. 2 eller nr. 3. Gjelder klagen en beslutning om å unnlate påtale eller om å frafalle en påbegynt forfølgning mot en siktet, må melding om omgjøring være sendt siktede innen tre måneder etter at påtalemyndigheten mottok klagen.

Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.

§ 74 sjette ledd skal lyde:

Ellers kan en forfølging bare tas opp på ny ved omgjøring av overordnet myndighet etter § 75 annet ledd, ved avgjørelse i klagesak etter § 59 a eller når vilkårene for gjenopptakelse er oppfylt.

§ 75 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:

Fristen gjelder selv om beslutningen ikke er truffet av kompetent påtalemyndighet.

§ 76 tredje ledd skal lyde:

Saker ved lagmannsrett og tingrett som gjelder forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år, eller sak hvor påtalemyndigheten vil påstå idømmelse av særreaksjon, skal under hoved- og ankeforhandling føres av en statsadvokat. Forhøyelse av maksimumsstraffen på grunn av gjentakelse, sammenstøt av forbrytelser eller anvendelse av straffeloven § 232 kommer ikke i betraktning. Når særlige grunner foreligger, kan en advokat, en polititjenestemann som tilhører påtalemyndigheten, eller en fullmektig ved riksadvokatembetet føre en slik sak. Beslutningen om å overdra saken til en fullmektig ved riksadvokatembetet treffes av riksadvokaten. For øvrig treffes avgjørelser etter tredje punktum av den påtalemyndighet som har påtalekompetansen. Utenfor hoved- eller ankeforhandling kan statsadvokaten overlate til en advokat eller polititjenestemann som tilhører påtalemyndigheten, å føre saken. Det samme gjelder når siktede i retten har gitt en uforbeholden tilståelse som styrkes av de øvrige opplysninger i saken, og saken ikke kan medføre fengsel i mer enn 10 år. Annet punktum gjelder tilsvarende.

§ 98 nytt første ledd skal lyde:

Er siktede pågrepet, skal han så vidt mulig ha forsvarer straks det er klart at han ikke vil bli løslatt innen 24 timer etter pågripelsen.

Nåværende første til tredje ledd blir annet til nytt fjerde ledd. Det nye fjerde ledd skal lyde:

Oppnevningen faller bort når pågripelsen eller varetektsfengslingen opphører, med mindre retten treffer annen bestemmelse etter § 100.

§ 102 første ledd skal lyde:

Forsvarer for den enkelte sak eller det enkelte rettsmøte oppnevnes av retten. Forsvarer etter § 98 første ledd kan også oppnevnes av påtalemyndigheten. Har siktede fremsatt ønske om en bestemt forsvarer, skal denne oppnevnes. En annen forsvarer kan likevel oppnevnes dersom oppnevnelsen av den ønskede forsvareren vil føre til forsinkelse av betydning for saken, herunder til overskridelse av fristen for å avholde hovedforhandling i § 275 annet ledd annet punktum. Det samme gjelder dersom forholdene ellers gjør det utilrådelig å oppnevne forsvareren.

§ 103 annet ledd første punktum skal lyde:

Er det ikke anledning til å oppnevne en av de faste forsvarere, kan det oppnevnes en annen som kunne ha vært valgt til forsvarer.

§ 107 b første ledd skal lyde:

Advokat for fornærmede oppnevnes av retten. Ønsker fornærmede en bestemt advokat, skal denne oppnevnes. Retten kan likevel oppnevne en annen advokat dersom oppnevnelsen av den ønskede advokaten vil føre til forsinkelse av betydning for saken, herunder til overskridelse av fristen for å avholde hovedforhandling i § 275 annet ledd annet punktum. Det samme gjelder dersom forholdene ellers gjør det utilrådelig å oppnevne advokaten. Fornærmede skal gjøres kjent med reglene om godtgjørelse til advokaten.

§ 115 nytt tredje ledd skal lyde:

Er det grunn til å frykte at et vitne vil utebli uten gyldig forfall fra en hovedforhandling som han er lovlig innkalt til, og uteblivelse vil føre til en ikke uvesentlig forsinkelse av saken, kan retten straks treffe beslutning etter første ledd. § 88 annet ledd annet, tredje og fjerde punktum gjelder tilsvarende.

§ 183 første ledd skal lyde:

Vil påtalemyndigheten beholde den pågrepne, må den snarest mulig og senest den tredje dagen etter pågripelsen fremstille ham for forhørsretten på det sted der fremstilling mest hensiktsmessig kan skje, med begjæring om fengsling. Domstolloven § 149 første ledd gjelder ikke ved beregning av fristen. Er fremstilling for forhørsretten ikke skjedd dagen etter pågripelsen, skal grunnen til det opplyses i rettsboken. Kongen kan gi nærmere regler om bruken av politiarrest. § 187 a gjelder tilsvarende.

§ 185 annet ledd nytt tredje punktum skal lyde:

Påtalemyndigheten skal også kortfattet gjøre rede for den etterforskning som er foretatt siden forrige rettsmøte, og for hvilken etterforskning som gjenstår.

§ 186 annet ledd tredje og fjerde punktum skal lyde:

Retten kan også bestemme at den fengslede ikke skal ha adgang til aviser eller kringkasting eller at han skal utelukkes fra samvær med bestemte andre innsatte (delvis isolasjon). Retten kan overlate til påtalemyndigheten å bestemme hvilke innsatte den fengslede skal utelukkes fra samvær med.

Annet ledd nåværende fjerde og femte punktum blir tredje ledd. Nytt fjerde ledd skal lyde:

§ 187 a gjelder tilsvarende.

Nåværende tredje ledd blir nytt femte ledd, som skal lyde:

Ellers gjelder reglene i straffegjennomføringsloven kapittel 4.

Ny § 186 a skal lyde:

Retten kan ved kjennelse beslutte at den fengslede skal utelukkes fra fellesskap med de andre innsatte (fullstendig isolasjon) når varetektsfengsling er besluttet etter § 184 annet ledd, jf § 171 første ledd nr. 2, og det er nærliggende fare for at den fengslede vil forspille bevis i saken dersom han ikke holdes isolert. Er den siktede under 18 år, kan isolasjon besluttes bare hvis det er særlig påkrevet.

Retten skal fastsette en bestemt tidsfrist for isolasjonen. Fristen skal være så kort som mulig, og må ikke overstige 2 uker. Den kan forlenges ved kjennelse med inntil 2 uker om gangen. Dersom etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter 2 uker vil være uten betydning, og den siktede er fylt 18 år, kan fristen forlenges med inntil 4 uker om gangen.

Den fengslede kan ikke holdes isolert i et sammenhengende tidsrom på mer enn

a)

6 uker når siktelsen gjelder en straffbar handling som kan medføre straff av fengsel inntil 6 år. Forhøyelse av maksimumsstraffen på grunn av gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning. Dersom siktelsen gjelder flere straffbare handlinger som samlet kan føre til en straff av mer enn 6 års fengsel, og tungtveiende hensyn gjør det nødvendig, kan den fengslede likevel holdes fortsatt isolert utover 6 uker.

b)

12 uker når siktelsen gjelder en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 år. Bokstav a annet punktum gjelder tilsvarende. Dersom tungtveiende hensyn gjør det nødvendig, kan den fengslede holdes fortsatt isolert utover 12 uker.

Fengslede under 18 år kan under ingen omstendigheter holdes isolert i et sammenhengende tidsrom på mer enn 8 uker.

§ 186 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

§ 230 nytt annet ledd skal lyde:

Selv om et vitne ikke har forklaringsplikt etter første ledd, plikter vitnet etter innkalling å møte på politistasjon eller lensmannskontor i det politidistrikt hvor han bor eller oppholder seg for å avklare om han er villig til å forklare seg for politiet. Det samme gjelder for mistenkte. §§ 110, 112, 113 og 114 gjelder tilsvarende så langt de passer. Påtalemyndigheten kan beslutte at en mistenkt eller et vitne skal avhentes for straks å fremstilles dersom den mistenkte eller vitnet har fått innkallingen lovlig forkynt for seg eller på annen måte har fått kjennskap til innkallingen, og har uteblitt uten gyldig forfall.

Nåværende annet til fjerde ledd blir tredje til nytt femte ledd.

§ 248 første ledd bokstav b skal lyde:

b)	en overtredelse av vegtrafikkloven § 22 første ledd jf. § 31, og siktede innen retten erklærer seg skyldig etter siktelsen, eller

§ 272 første ledd bokstav c skal lyde:

c)	om å avskjære bevisførsel under hovedforhandlingen, eller om å nekte å utsette hovedforhandlingen av hensyn til bevisførselen,

§ 272 nytt fjerde ledd skal lyde:

Før retten avgjør hvorvidt det skal holdes rettsmøte etter første ledd bokstav c, kan den be partene gjøre skriftlig rede for hvorfor det påberopte bevis ønskes ført.

Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.

§ 275 skal lyde:

Retten fastsetter så snart som mulig tid og sted for hovedforhandlingen og underretter påtalemyndigheten og forsvareren, samt fornærmedes advokat i saker som nevnt i § 107 a. Om ikke særlige forhold er til hinder, skal hovedforhandling berammes senest to uker etter at saken kom inn til tingretten, jf § 262 første punktum, eller anke til lagmannsretten er henvist til ankeforhandling, jf § 325.

Hovedforhandling skal avholdes så snart som mulig. Om ikke særlige forhold er til hinder, skal hovedforhandlingen være påbegynt innen seks uker etter at saken kom inn til tingretten, og innen åtte uker etter at anke til lagmannsretten er henvist til ankeforhandling, dersom den siktede

a)	var under 18 år da forbrytelsen ble begått, eller
b)	er varetektsfengslet når saken berammes.

Blir en frist som nevnt i første eller annet ledd ikke holdt, skal grunnen opplyses i rettsboken.

Påtalemyndigheten sørger for at innkalling til hovedforhandling blir forkynt for tiltalte, vitner og sakkyndige, og for at tiltalte og vitner som ikke er på frifot, blir brakt til rettsstedet.

Vil tiltalte eller hans forsvarer innstevne vitner til hovedforhandlingen, gjelder reglene i § 270 tredje ledd tilsvarende. Erstatning for utgifter kan også gis når vitner møter frivillig, og når det møter sakkyndige som ikke er oppnevnt.

§ 276 annet ledd skal lyde:

I saker som er særlig omfattende eller hvor andre særlige grunner foreligger, kan domstolens leder bestemme at retten skal settes med to fagdommere og tre meddommere. Beslutningen kan ikke angripes ved kjæremål eller brukes som ankegrunn. Dersom noen av rettens medlemmer får forfall etter at hovedforhandlingen er begynt, gjelder domstolloven § 15 første ledd tilsvarende.

§ 276 fjerde ledd skal lyde:

Retten kan ikke settes med dommerfullmektig i sak om forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år. Forhøyelse av maksimumsstraffen på grunn av gjentakelse, sammenstøt av forbrytelser eller anvendelsen av straffeloven § 232 kommer ikke i betraktning.

§ 292 annet ledd første punktum skal lyde:

Ellers kan bevis som er for hånden, bare nektes ført når beviset

a)	gjelder forhold som er uten betydning for dommens innhold,
b)	gjelder forhold som allerede er tilstrekkelig bevist, eller
c)	åpenbart ikke har noen beviskraft.

Annet punktum oppheves. Nåværende tredje og fjerde punktum blir annet og tredje punktum.

§ 293 skal lyde:

Retten kan nekte å utsette forhandlingene av hensyn til bevisførsel når den finner at bevisførselen vil føre til en forsinkelse eller ulempe som ikke står i rimelig forhold til bevisets og sakens betydning.

Føres et bevis som motparten ikke har fått tilstrekkelig varsel om, har han krav på utsettelse, hvis ikke beviset er uten betydning for dommens innhold.

§ 310 tredje ledd skal lyde:

Har den ankeberettigede tjenestemann i påtalemyndigheten ikke vært til stede ved domsavsigelsen, løper fristen for påtalemyndigheten fra den dag da dommen er kommet inn til dennes kontor. Fristen løper likevel senest ut fire uker etter at dommen kom inn til den påtalemyndighet som er ankeberettiget, eller som utførte aktoratet.

§ 327 første ledd annet punktum skal lyde:

For saker i Høyesterett gjelder ikke bestemmelsene i § 275 første ledd annet punktum og annet ledd annet punktum.

§ 336 nytt fjerde ledd skal lyde:

En ankesak kan heves dersom det har gått mer enn to år siden siktede erklærte anke og ankeforhandling ikke er holdt fordi det har vært umulig å innkalle siktede eller fordi siktede har hatt gyldig forfall. Avgjørelsen tas ved kjennelse. Kjæremålsfristen løper fra det tidspunktet kjennelsen er avsagt. Dersom siktede har forsvarer, har også forsvareren rett til å påkjære kjennelsen.

§ 380 nytt annet ledd skal lyde:

Kjæremål over avgjørelser om hvorvidt en siktet skal varetektsfengsles, skal behandles snarest mulig.

§ 474 første ledd tredje punktum skal lyde:

Generaladvokaten, førstekrigsadvokaten og krigsadvokaten har samme kompetanse som politimesteren til å ta ut tiltale.

Lovtekst til endringer i straffegjennomføringsloven

§ 46 annet ledd skal lyde:

Kriminalomsorgen skal prioritere tiltak for å avhjelpe negative virkninger av isolasjon etter straffeprosessloven § 186 annet ledd og § 186 a.

§ 48 oppheves.

§ 52 skal lyde:

For øvrig gjelder bestemmelsene i denne loven så langt det er forenelig med beslutninger om restriksjoner eller isolasjon etter straffeprosessloven §§ 186 og 186 a. §§ 12, 15, 16, 20, 33, 35, 36 og 41 til 45 i loven her gjelder ikke.

Overgangsbestemmelser

Endringen i straffeloven § 60 gjelder for saker som blir pådømt i tingretten eller i forhørsretten etter ikrafttredelsen.

Endringen i straffeprosessloven § 59 a gjelder for klager over påtalevedtak som blir fattet etter ikrafttredelsen.

Endringene i straffeprosessloven §§ 186 og 186 a har ikke betydning for beslutninger om delvis eller fullstendig isolasjon som er fattet før ikrafttredelsen.

Endringene i straffeprosessloven § 275 gjelder for saker som kommer inn til retten etter ikrafttredelsen.

Endringen i straffeprosessloven § 310 gjelder for dommer som avsies etter ikrafttredelsen.

Med hilsen

Inge Lorange Backer
ekspedisjonssjef

Toril M. Øie
avdelingsdirektør