Det følger av lov 21. juli 1916 nr 2 om vitners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. (vitnegodtgjørelsesloven) § 1 at vitner som møter for retten etter lovlig innkalling, jf. tvistemålsloven § 200, har krav på godtgjøring etter reglene i loven.

I saker uten fri sakførsel er utgangspunktet at partene selv må dekke utgifter til vitners godtgjørelse, jf. tvistemålsloven § 169, jf. rettsgebyrloven § 2 annet ledd.

I benefiserte saker angir lov om fri rettshjelp § 24 flg. hva fri sakførsel omfatter. Etter

§ 24 første ledd får den benefiserte part bl.a. dekket ”…gebyrer og sideutgifter ved saken etter bestemmelsene om fritak for rettsgebyr i kap. V ”. Av rettshjelploven kapittel V § 26 følger at ” Fritak for rettsgebyr omfatter sideutgifter for den domstol… bevillingen gjelder, etter … lov 21. juli 1916 nr 2 om vitners og sakkyndiges godtgjørelse m.v…”.

Henvisningen til kapitel V og § 26 forstås dithen at fri sakførsel omfatter godtgjørelse til vitner så langt vitnene har krav på slik godtgjørelse etter vitnegodtgjørelsesloven. At utgifter til vitner anses som en sideutgift som dekkes av staten ved fri sakførsel, legges også til grunn i Justisdepartementets rundskriv G- 73/96. Se også Skoghøy, tvistemål, 2 utg. side 1013.

Hvorvidt utgifter til vitner skal dekkes i den konkrete sak, avhenger av om vilkårene i vitnegodtgjørelseloven er oppfylt. I følge loven § 1 har vitner som møter etter ”lovlig innkalling” krav på godtgjøring etter loven. Hva som regnes som lovlig innkalling følger av tvistemålsloven § 200.

Rettens kontroll med vitneførsel bør foretas etter tvistemålslovens regler om bevis og bevisførsel. Et eksempel på dette er tvistemålsloven § 189 om avskjæring av bevis. Domstolene kan ved å anvende de virkemidler de har etter tvistemålsloven utøve kontroll med utgifter til vitner i saken.

Med hilsen,