Innledning

I rundskriv H-30/94 av 7.12.94 ga Kommunal- og arbeidsdepartementet en oversikt over de viktigste prinsipielle uttalelsene som departementet til da hadde avgitt i tolkningsspørsmål vedrørende kommuneloven.

Departementet antar at det vil være av interesse å få en oversikt også over prinsipielle uttalelser avgitt etter den tid, og vil med foreliggende rundskriv bidra til slik informasjon. Noen av sakene er tidligere omtalt i KAD-nytt.

Sakene er ordnet etter §-nummer.

Innhold

§ 9, jf. § 15 – kan ny varaordfører velges før sittende varaordfører faktisk har fratrådt?
§ 10 – videredelegering av myndighet fra formannskap og faste utvalg
§ 14 – omfattes grunnskolens samarbeidsutvalg av kommuneloven?
§§ 15 og 16 – endelig uttreden ved utflytting?
§ 24 nr. 3 – rektor på åremål?
§ 25 nr. 1 – hvem kan representere og binde arbeidstakerne?
§ 26 nr. 1 – ansattes representasjon etter kommuneloven
§§ 27 og 51 – forholdet mellom interkommunalt samarbeid og økonomibestemmelsene i kommuneloven
§§ 27 og 60 – hvem fører tilsyn med interkommunale sammenslutninger?
§ 27 – interkommunalt samarbeid – kan annen utløsningssum avtales?
§ 31 – møteoffentlighet – tolkning av begrepet "møte"
§ 31 – tolkning av begrepene "møte" og "folkevalgte organer"
§ 34 nr. 2 – kan en interpellasjon avvises, og må den evt. besvares?
§ 36 nr. 2 – forholdsvalg – tolkning av begrepet "medlemmer"
§ 36 – adgang til å stille listeforslag ved valg av nemnder
§ 36 nr. 2 – kommunelovens krav til kjønnsrepresentasjon på listeforslag
§ 38 – bestemmelsen gjelder også for flertallsvalg etter forholdstallsmetoden
§ 39 – komitémodellen i forhold til reglene i kommuneloven
§ 40 nr. 2 – kan den som kommer for sent til møte nektes å stemme?
§ 40 nr. 3 b – habilitet for ansattes representant i partsammensatte utvalg
§ 40 nr. 3 c – habilitet ved klagebehandling etter forvaltningsloven § 28 annet ledd
§ 41 nr. 2 – forståelsen av begrepet "inntekt" ved erstatning for tapt arbeidsinntekt
§ 41 nr. 2 – sannsynliggjøring av krav om erstatning for ulegitimert inntektstap
§ 42 – godtgjøring for arbeid som folkevalgt
§ 50 nr. 6 – skal finansiell leasing betraktes som låneopptak?
§ 56 – morarenter etter vedtak om betalingsinnstilling
§ 59 – ikke adgang til å klage over vedtak i lovlighetskontrollsaker
§ 60 – kontrollutvalget skal ikke føre tilsyn med kommunale pensjonskasser
§§ 60 og 25 – kan kontrollutvalget delegere sin ansettelsesmyndighet til andre enn revisor?
Delegasjon – delegasjon av vedtakskompetanse og retten til å fungere som underinstans etter forvaltningslovens § 33

§ 9 jf § 15 - kan ny varaordfører velges før sittende varaordfører faktisk har fratrådt?

Sak nr 96/6223. Brev av 5.7.96.

En kommune tok opp ovennevnte problemstilling og ba departementet om en uttalelse.

Departementet fastslo at reglene for valg av ordfører i perioden gjelder tilsvarende for valg av varaordfører, og at utgangspunktet er at kommunestyret skal velge ny ordfører når ordføreren har trådt ut. Reelle hensyn taler imidlertid for at det må være adgang til å foreta valget før ordføreren faktisk trer ut. Departementet understreket samtidig at en slik tolkning basert på reelle hensyn ikke samtidig må åpne for at det kan skje taktiske avveininger, med hensyn til om valget legges til tidspunktet før eller etter at ordføreren faktisk trer ut, som kan påvirke resultatet.

At den som trer ut på grunn av tap av valgbarhet selv skal være med på å peke ut sin etterfølger, finner departementet ikke å kunne være i samsvar med loven. Her er det ikke rom for en regel når tapet skjer ved flytting og en annen når tapet av valgbarhet skjer pga. straffbare forhold. Reglene må her nødvendigvis være ens. Velger kommunestyret å foreta valget før endelig uttreden har skjedd, må derfor ordføreren fratre under valget av ny ordfører. Den som rykker inn som fast medlem i formannskapet vil være valgbar til vervet.

§ 10 - videredelegering av myndighet fra formannskap og faste utvalg

Sak nr 96/769. Brev av 16.1.96.

Det ble stilt spørsmål om hvilken adgang kommunestyret har til å gi formannskapet og faste utvalg kompetanse til å videredelegere deler av sin kompetanse til utvalg.

Departementet uttalte at det gjennomgående systemet i kommuneloven er at myndighet kan delegeres dersom ikke det motsatte er presisert gjennom uttrykket "kommunestyret selv". Departementets oppfatning var at loven ikke inneholder noe forbud mot å tildele andre organer myndighet til å videredelegere. Det ble i denne sammenheng vist til kommunelovens § 10 nr 2, 2.setning som sier at faste utvalg kan tildeles avgjørelsesmyndighet i alle saker hvor ikke annet følger av lov.

§ 14 - omfattes grunnskolens samarbeidsutvalg av kommuneloven?

Sak nr 96/5818. Brev av 5.6.96.

Ved en skole ønsket en representant i samarbeidsutvalget, jf grunnskoleloven § 32 nr 1, å trekke seg fra vervet. Det oppsto i denne forbindelse spørsmål om slikt samarbeidsutvalg er omfattet av begrepet nemnd i kommuneloven, slik at kommunelovens regler om valgbarhet og plikt til å ta imot valg etter § 14 måtte komme til anvendelse.

Departementet uttalte at kommuneloven ikke inneholder noen legaldefinisjon av begrepet nemnd. I NOU 1990: 13 s. 114 defineres begrepet imidlertid som "...fellesbetegnelse på kollegiale organer - med unntak av kommunestyre/formannskap og fylkesting/fylkesutvalg - som handler på vegne av det offentlige på det lokale eller regionale plan."

Det som taler mot å regne samarbeidsutvalget som en nemnd, er at organet ikke uten videre kan sies å handle på vegne av kommunen, men skal være et rådgivende, kontaktskapende og samordnende ledd for partene i skolesamfunnet. Ved tilpasningen av særlovgivningen til kommuneloven (Ot prp nr 59 for 1992-93) ble det imidlertid lagt opp til at kommunen kunne delegere styringsmyndighet til samarbeidsutvalget. I et slikt tilfelle vil samarbeidsutvalget fungere som styringsorgan for skolen, og ha samme funksjon som et institusjonsstyre etter kommuneloven § 11. Samarbeidsutvalget får da en helt annen karakter. Det vil være et redskap for kommunestyret.

Det fremgår ikke av proposisjonen om delegasjon av styringsmyndighet til samarbeidsutvalget var ment å få konsekvenser for organets status ift kommunelovens regler for nemnder. Det vil imidlertid gi best sammenheng i regelverket om alle organer som fungerer som redskap for kommunestyret er omfattet av reglene for nemnder/folkevalgte organer. Departementet kom derfor til at samarbeidsutvalget omfattes av kommunelovens regler om nemnder/folkevalgte organer dersom det får styringsoppgaver delegert fra kommunen, jf grunnskolelovens § 32 nr 3, og således fungerer som et redskap for kommunestyret.

Der samarbeidsutvalget kun fungerer som et samarbeidsorgan for partene i skolesystemet, uten beslutningsmyndighet på vegne av kommunen, vil det etter departementets oppfatning ikke være omfattet av disse reglene.

§§ 15 og 16 - endelig uttreden ved utflytting?

Sak nr 96/5220. Brev av 7.6.96.

Kommuneloven § 16 nr 3 bestemmer at det skal velges nytt medlem dersom et medlem av et annet folkevalgt organ enn kommunestyre/fylkesting eller formannskap/fylkesutvalg trer endelig ut. Den som taper valgbarheten pga. registrert utflytting fra kommunen eller fylkeskommunen for to år eller mindre, trer ut av vervet for den tid utflyttingen varer, jf § 15 nr 1, 2. setning. En kommune ønsket svar på om slik utflytting må anses som endelig uttreden med den følge at nytt medlem må velges.

Departementet uttalte at den som flytter ut fra kommunen må anses for å ha trådt endelig ut av vervet, jf § 15 nr 1, 1. setning, selv om vedkommende har krav på å få tre inn igjen dersom han/hun kommer tilbake innen to år. Det skal derfor velges nytt medlem. Det er uten betydning om man vet eller ikke vet hvor lenge utflyttingen vil vare. Det nye medlemmet må imidlertid tre ut dersom utflytteren vender tilbake innen to år, jf § 15 nr 1 , 2. setning.

§ 24 nr 3 - rektor på åremål?

Sak nr 96/3288. Brev av 24.6.96.

Det ble stilt spørsmål om adgangen til å ansette rektor ved kommunale/fylkeskommunale skoler på åremål.

Departementet uttalte at kommuneloven § 24 nr 3 bare gir adgang til å etablere åremålsstillinger for ledere på etatsnivå eller i tilsvarende funksjoner. Lederstillinger ved de enkelte skoler, kommunale institusjoner etc. vil falle utenfor de stillingskategorier som omfattes av bestemmelsen.

§ 25 nr 1 - hvem kan representere og binde arbeidstakerne?

Sak nr 94/4828. Brev av 9.9.94.

Hovedregelen er at det i kommunen/fylkeskommunen skal opprettes ett eller flere partsammensatte utvalg for behandling av saker som gjelder forholdet mellom kommunen/fylkeskommunen som arbeidsgiver og de ansatte. I annen setning åpnes det imidlertid for at: "...partene avtaler at slike saker skal behandles på annen måte".

Det ble stilt spørsmål om et flertall på arbeidstakersiden kunne binde arbeidstakersiden som helhet, eller om den enkelte forhandlingsberettigede organisasjon, uansett hvor liten den er, kan motsette seg at det blir inngått avtale om slik avvikende behandlingsform.

Departementet uttalte at avtale om annen behandling enn administrasjonsutvalg ikke binder andre organisasjoner enn de som har inngått avtale. Det må imidlertid være adgang til å inngå en sentral avtale vedrørende spørsmålet om å binde et mindretall av arbeidstakerne.

Til orientering kan opplyses at departementet i Ot prp nr 58 (1995-96) har foreslått å endre lovens regler på dette området. Det foreslås her at partsammensatt utvalg kan erstattes med andre ordninger dersom dette får tilslutning fra minst tre fjerdedeler av de ansatte.

§ 26 nr 1 - ansattes representasjon etter kommuneloven

Sak nr 95/2214. Brev av 23.5.95.

En kommune ønsket å beholde sin ordning med representasjon med fulle rettigheter for de ansatte i styrer, råd og utvalg. De var i tvil om dette lot seg gjøre etter at den nye kommuneloven trådte i kraft.

Til dette uttalte departementet at hovedregelen etter kommunelovens § 25 nr 1 er at alle kommuner skal opprette et eller flere partsammensatte utvalg for behandling av saker som gjelder kommunen som arbeidsgiver og de ansatte. I dette utvalget har de ansatte fulle rettigheter.

Representanter for de ansatte kan dessuten oppnevnes som medlemmer av kommunale styrer med samme rettigheter som andre styremedlemmer, jf § 11.

For øvrig gir lovens § 26 (om møte- og talerett) uttrykk for de ansattes minimumsrettigheter. Når det gjelder styrer etter § 11, kan ikke departementet se at kommuneloven er til hinder for at man velger å gi representanter for de ansatte både møte-, tale-, forslags- og stemmerett i saker mellom kommunen som arbeidsgiver og de ansatte, dersom de i utgangspunktet ikke er valgt som fullverdige medlemmer av organet. Når det gjelder faste utvalg etter § 10, antar departementet at representanter for de ansatte i utgangspunktet ikke kan gis fulle rettigheter i disse organene. Men ved behandlingen av arbeidsgiver-/arbeidstakerspørsmål vil de ansattes representanter kunne gis fulle rettigheter dersom utvalget i slike saker konstrueres som et partsammensatt utvalg etter § 25. Dette innebærer at utvalget ved behandlingen av denne typen saker må ha særskilt dagsorden og føre egen protokoll.

§§ 27 og 51 - forholdet mellom interkommunalt samarbeid og økonomibestemmelsene i kommuneloven

Sak nr 96/3426. Brev av 11.6.96.

Et interkommunalt energiverk organisert etter kommunelovens § 27 gjennomførte en omstrukturering hvor produksjonsvirksomheten og omsetningsvirksomheten ble skilt ut i egne aksjeselskaper som var 100 prosent eiet av energiverket. I tilknytning til omstruktureringen skulle kraftkjøpskontrakter overføres fra energiverket til de respektive datterselskaper. I forbindelse med overføring av disse kontraktene krevde kontraktsmotpartene at energiverket stilte garanti for datterselskapenes kontraktmessige oppfyllelse. Det ble stilt spørsmål om begrensningen i kommunelovens § 51 nr 1 om garantistillelser også gjelder for slike interkommunale selskap som er et eget rettssubjekt.

Departementet uttalte at kommunelovens økonomibestemmelser også gjelder for interkommunalt samarbeid etter kommunelovens § 27, så langt de passer. Etter forskrift om kommunale- og fylkeskommunale garantistillelser § 4 kunne imidlertid energiverket i den omtalte saken garantere for oppfyllelsen av eksisterende kontraktsforpliktelser.

§§ 27 og 60 - hvem fører tilsyn med interkommunale sammenslutninger?

Sak nr 93/6169. Brev av 18.2.94.

To kommuner opprettet en interkommunal bedrift. I den forbindelse oppsto det spørsmål om hvem som skulle føre tilsyn med interkommunale sammenslutninger.

Departementet uttalte at spørsmålet ikke er undergitt spesiell regulering i kommuneloven. Kommuneloven pålegger i § 60 nr 2 hver enkelt kommune å opprette et eget tilsynsorgan, kontrollutvalget, som skal utøve det løpende tilsyn på vegne av kommunestyret. Det er imidlertid helt på det rene at § 60 nr 2 bare tar sikte på den enkelte kommunes forvaltning, og at det ikke med denne bestemmelsen var ment å gi regler for hva som skulle gjelde for tilsynet med ulike interkommunale sammenslutninger.

Dette innebærer imidlertid ikke at deltakerkommunene er uten ansvar for å føre tilsyn med den virksomhet som skjer i regi av en interkommunal sammenslutning som er organisert med et eget styre etter § 27. Dette følger av at det øverste tilsynsorgan i kommunen er kommunestyret.

Med mindre annet er avtalt ligger tilsynsansvaret til de deltakende kommuners kommunestyrer i fellesskap. Spørsmålet blir i hvilken grad kommunene kan avtale andre ordninger. Det er klart at kommunestyrene ikke kan etablere et felles kontrollorgan for den interkommunale sammenslutningen. Et slikt organ ville være omfattet av bestemmelsen i § 27, hvor det fremgår at slike organer bare kan delegeres myndighet til å stå for virksomhetens drift og organisering.

Fordi kontrollutvalget ikke kan tildeles andre oppgaver enn de som følger av at det er den enkelte kommunes internkontrollorgan, kan kommunestyrene heller ikke delegere ett av deltakerkommunenes kontrollutvalg å føre tilsyn med sammenslutningens virksomhet.

Den enkelte kommunes kontrollutvalg vil ha myndighet til å føre kontroll med kommunens forbindelse med den interkommunale sammenslutning. Når det gjelder interne forhold i sammenslutningen, f.eks. forholdet mellom styret og sammenslutningens administrasjon, har imidlertid ikke kontrollutvalget i den enkelte kommune adgang til å føre tilsyn. Tilsynsansvaret vil her tilligge kommunestyrene i fellesskap. Sammenslutningens styre vil trolig kunne opprette et underordnet kontrollorgan som vil utøve tilsyn på vegne av sammenslutningens styre. Forutsetningen må imidlertid være at de deltakende kommuners kommunestyrer har delegert myndighet til styret til å opprette et slikt organ.

Når det gjelder hvem som skal behandle sammenslutningens regnskaper med revisjonsberetning, uttalte departementet at dette må behandles i hvert av de deltakende kommuners kommunestyrer, hvis ikke annen avtale foreligger.

§ 27 - interkommunalt samarbeid - kan annen utløsningssum avtales?

Sak nr 96/3965. Brev av 11.4.96.

Deltakerkommunene i et interkommunalt selskap ønsket å vedtektsfeste et økonomisk oppgjør som tilsvarer selskapslovens § 2-33 ved uttreden fra det interkommunale selskapet. Det oppsto spørsmål om dette ville være i strid med kommuneloven § 27 nr 3, 2. setning, mao. om denne bestemmelsen er tvingende eller om den kan fravikes ved avtale.

Departementet uttalte at bestemmelsen om utløsningssum ved uttreden fra et interkommunalt selskap, jf § 27 nr 3, ikke kan fravikes ved avtale. Dette fremgår av både bestemmelsens ordlyd og av forarbeidene.

§ 31 - møteoffentlighet - tolkning av begrepet "møte"

Sak nr 94/6586. Brev av 23.12.94.

Under et møte i helse- og sosialstyret i en kommune fremkom det at styrets medlemmer i forkant av det åpne møtet hadde vært samlet og diskutert saker uten at denne samlingen var tillyst som åpent møte.

En avis innklaget forholdet for Sivilombudsmannen. Om møtet i helse- og sosialstyret fremholdt kommunen at den av forskjellige grunner hadde funnet behov for et program for opplæring av folkevalgte, og at slike "opplæringsmøter" av praktiske grunner ble lagt til et tidspunkt umiddelbart forut for et ordinært møte i styret. Det ble innrømmet at det kunne skje at det var sammenheng mellom fagtema og saker som ble behandlet i det etterfølgende møte. Avisen mente at når medlemmene av et folkevalgt organ sammenkalles, så er det et møte i relasjon til § 31, uansett hva man kaller sammenkomsten og uansett hva som er tema. Sivilombudsmannen henvendte seg til departementet med anmodning om uttalelse i saken.

Departementet uttalte at regelen om åpne møter i folkevalgte organer er en saksbehandlingsregel. Det må derfor være adgang for medlemmene av folkevalgte organer å møtes, f.eks. for å gjennomgå opplæring på ulike felt, uten at bestemmelsen i § 31 om møteoffentlighet kommer til anvendelse. Når det arrangeres "kurs", og særlig når det skjer i tilknytning til formelle møter, må det imidlertid unngås at kurset leder over i diskusjon og behandling av saker som skal behandles i åpne møter. Departementet antar at medlemmene i det folkevalgte organet i så fall må anses å være samlet i møte slik at § 31 får anvendelse. Dette gjelder uansett om man er samlet på frivillig eller obligatorisk basis. Å sørge for at kurs eller andre samlinger ikke går over til å anta formen av et møte, må være et ansvar som tilligger det enkelte folkevalgte organ.

Sivilombudsmannen var enig i departementets synspunkter. I sin uttalelse fremholdt han at det i utgangspunktet må aksepteres at medlemmene av folkevalgte organet også samles for andre formål enn å drive saksbehandling, f.eks. opplæring, og at det i så fall ikke vil være naturlig å betegne sammenkomsten som "møte" i forhold til § 31. Sivilombudsmannen påpekte imidlertid videre den balansegang som her kreves: i de tilfeller et opplæringsmøte glir over i saksbehandling, så skal reglene i § 31 overholdes.

§ 31 - tolkning av begrepene "møte" og "folkevalgte organer"

Sak nr 96/2497. Brev av 21.2.96

Administrasjonssjefen hadde innkalt formannskapet, gruppeførerne i de partiene som ikke var representert i formannskapet samt representanter for den administrative ledelse til et "saksbehandlingsmøte". Formålet var å gi en foreløpig orientering om administrasjonens forslag til økonomiplan og årsbudsjett, før disse ble offisielt overlevert til formannskapet. Det var lagt opp til at forsamlingen skulle komme med foreløpige signaler. Kommunen fremholdt at dette ikke var et møte i kommunelovens forstand, da man ikke hadde formell innkalling, saksliste osv., samt at det var administrasjonssjefen som hadde innkalt til møtet.

Departementet uttalte at det som foregikk var ledd i den kommunale behandling av en

konkret forvaltningssak, og at det dreide seg om et møte i § 31's forstand. Forsamlingen som sådan utgjør ikke et folkevalgt organ, men siden hele formannskapet var samlet, og det er formannskapet som behandler og avgir innstilling til budsjett og økonomiplan til kommunestyret, må det konkluderes med at formannskapet var samlet i et møte som omfattes av reglene i kommunelovens kapittel 6. Departementet uttalte videre at kommunestyret kunne ha bestemt at det aktuelle møtet i formannskapet skulle holdes for lukkede dører, jf § 31 nr 5.

§ 34 nr 2 - kan en interpellasjon avvises, og må den evt. besvares?

Sak nr 94/6537. Brev av 14.12.94.

I en kommune var det vedtatt i bystyrereglementet at ordføreren kunne bestemme om og av hvem spørsmål og interpellasjoner, dvs. forespørsler til lederen i møtet, skulle besvares. En folkevalgt representant stilte spørsmål om ordføreren eller bystyret på denne måten kunne avvise en interpellasjon.

Til dette uttalte departementet at § 34 nr 2 gir ethvert medlem av folkevalgte organ rett til å rette forespørsler til lederen i møtet, også om saker som ikke står på sakslisten. Ordføreren eller bystyret kan mao. ikke avvise en slik interpellasjon. Departementet fastslo videre at interpellanten også kan kreve et svar, men ikke nødvendigvis umiddelbart i samme møte, jf § 34 nr l, l. setning hvor det fremgår at organet med alminnelig flertall kan utsette realitetsbehandlingen av en sak. Dette innebærer at det kan gis et foreløpig svar med en nærmere redegjørelse i et senere møte. Organet kan imidlertid også fatte beslutning om at saken først skal underkastes forberedende behandling i administrasjonen og deretter legges fram med innstilling til et senere møte.

§ 36 nr 2 - forholdsvalg - tolkning av begrepet "medlemmer"

Sak nr 95/5795. Brev av 9.10.95.

§ 36 nr 2, 3. setning inneholder et unntak fra minstekravene til kjønnsrepresentasjon ved valg av folkevalgte organer som bare skal bestå av medlemmer av kommunestyre eller fylkesting, såkalt gjennomgående representasjon. Departementet ble bedt om en redegjørelse for hvordan unntaket blir å fortolke hvor kommunen har bestemt at medlemmer av nemnder/utvalg skal velges også blant kommunestyrets varamedlemmer.

Departementet uttalte at loven må tolkes slik at unntaket kun gjelder dersom det folkevalgte organet skal bestå av faste medlemmer av kommunestyre/fylkesting. Varamedlemmer til kommunestyret omfattes med andre ord ikke. Til støtte for denne fortolkning fremholdt departementet at det ikke er vanlig språkbruk å si at også varamedlemmer til kommunestyret er medlemmer av kommunestyret. Heller ikke kommunelovens forarbeider inneholder holdepunkter for at man tenkte seg at varamedlemmene til kommunestyret skulle omfattes av denne regelen.

§ 36 - adgang til å stille listeforslag ved valg av nemnder

Sak nr 96/463. Brev av 9.1.96.

Ved valg av formannskap i en kommune leverte ett av partiene to lister. Fylkesmannen stilte spørsmål om denne fremgangsmåten kunne angripes ved en eventuell lovlighetskontroll.

Departementet uttalte at det er adgang for et parti/en gruppering i kommunestyret til å stille flere lister ved valg av formannskap. Retten til å stille listeforslag er en rett som tilligger det enkelte medlem. Fremgangsmåten er ikke i strid med loven.

§ 36 nr 2 - kommunelovens krav til kjønnsrepresentasjon på listeforslag

Sak nr 96/1813. Brev av 12.3.96.

Ett parti (parti nr l) stilte egen liste ved formannskapsvalget. Denne lista tilfredsstilte kravene etter kommunelovens § 36 nr 2. To andre parti stilte felles liste. Ingen av disse partiene hadde kvinner som representanter i bystyret, men en kvinne fra parti nr 1 ble ført opp her. Parti nr 1 hadde i tillegg to kvinnelige bystyrerepresentanter som ikke var ført opp på noen liste. Det ble stilt spørsmål om felleslisten måtte anses å representere tre partier.

Vurderingen av kjønnsrepresentasjonsreglene måtte i så fall ses i forhold til alle tre partiers valgbare bystyrerepresentanter, med den følge at felleslisten ikke oppfylte kravene til kommunelovens regler om kjønnsrepresentasjon på listeforslag.

Departementet uttalte at det ved vurderingen av om et listeforslag oppfyller reglene i kommunelovens § 36 om kjønnsrepresentasjon på listeforslag, må fastslås hvilken gruppering som står bak listeforslaget. Dersom et parti stiller en egen liste ved valg av utvalg m.v., må de av partiets medlemmer som ikke er oppført på annet listeforslag, anses å være en del av det grunnlag partilisten skal vurderes opp mot ved avgjørelsen av om kommunelovens regler er oppfylt. Dette innebærer at de av medlemmene til parti nr 1 som ikke var oppført på noe listeforslag, ikke skulle inngå i det grunnlag som felleslisten skulle vurderes opp mot ved avgjørelsen av om det på denne listen var ført opp et tilstrekkelig antall kvinner. De måtte derimot inngå i grunnlaget for listen til parti nr l. Listeforslaget til fellespartiet var derfor ikke i strid med kommunelovens regler om kjønnsrepresentasjon på listeforslag.

§ 38 - bestemmelsen gjelder også for flertallsvalg etter forholdstallsmetoden

Sak nr 96/423. Brev av 9.1.96.

Ved valg av administrasjonsutvalg i en kommune hadde hvert parti fremsatt sine forslag til kandidater på lister som så ble sammenfattet til ett samlet forslag. Dette forslaget ble enstemmig vedtatt av kommunestyret. Det var et forholdstallsprinsipp som lå til grunn for fordeling av plasser mellom partiene. Det ble valgt inn ett medlem fra hvert parti. Samtlige var menn.

Departementet uttalte at ved flertallsvalg etter kommunelovens § 38 skal hvert kjønn være representert med minst 40 prosent blant de som velges, når det skal velges fire eller flere medlemmer. Dette gjelder uansett om valget gjennomføres som rent flertallsvalg eller som flertallsvalg etter forholdstallsmetoden. Dette betyr at et kommunalt utvalg på fem medlemmer derfor skal bestå av tre (alternativt to) kvinner og to (alternativt tre) menn. En annen kjønnsmessig sammensetning av utvalget vil ikke oppfylle lovens krav til kjønnsmessig representasjon, med mindre prinsippet om gjennomgående representasjon legges til grunn (jf lovens § 36 nr 2 siste setning).

§ 39 - komitémodellen i forhold til reglene i kommuneloven

Sak nr 94/6909. Brev av 13.1.95.

Departementet hadde i brev av 21.10.94 fastslått at et vedtak i kommunestyret om at medlemmene av faste utvalg skal velges etter prinsippet om gjennomgående representasjon, er å betrakte som et "bør-vedtak". Et slikt vedtak vil ikke være formelt bindende for mindretallet i kommunestyret.

I forbindelse med en politisk og administrativ omorganisering i en kommune, ble det stilt spørsmål om dette også vil gjelde ved vedtak om organisering etter den såkalte komitémodellen. Modellen innebærer at kommunestyret blir delt inn i komiteer som forbereder sakene for den endelige behandling i kommunestyret. Alle vedtak blir truffet av kommunestyret.

Departementet uttalte at kommunestyret med hjemmel i kommunelovens § 39 nr 1 kan fastsette nærmere regler for saksbehandlingen i folkevalgte organer, herunder kommunestyret. Så lenge kommunestyret blir delt inn i arbeidskomiteer som kun innstiller overfor kommunestyret, vil ikke kommunelovens regler om valg til faste utvalg komme til anvendelse. En slik ordning må kunne reglementsfestes med hjemmel i § 39 nr 1.

§ 40 nr 2 - kan den som kommer for sent til møte nektes å stemme?

Sak nr 94/109. Brev av 18.2.94.

En kommune hadde i sitt reglement tatt inn en bestemmelse som innebar at bare de medlemmer som var tilstede da saken ble påbegynt hadde rett til å stemme. Departementet uttalte at ordlyden i § 40 nr 2 ikke åpner for unntak fra hovedregelen om at representanter som er til stede når en sak tas opp til avstemming, har rett og plikt til å avgi stemme. På denne bakgrunn mente departementet at nevnte kommunes reglement var i strid med loven.

§ 40 nr 3 b - habilitet for ansattes representant i partsammensatte utvalg

Sak nr 94/6907. Brev av 3.1.95.

En saksbehandler ved rådmannens stab arbeidet bl.a. med budsjett- og økonomisaker. Vedkommende var samtidig en av de ansattes representanter i kommunens partsammensatte utvalg. Det oppsto i den forbindelse usikkerhet om hvorvidt vedkommende måtte anses som inhabil når det partsammensatte utvalget behandlet saker han som ansatt hadde vært med på å saksforberede eller vært med på å avgjøre.

Departementet uttalte at kommuneloven § 40 nr 3 bokstav b ikke skiller mellom politiske og ikke-politiske medlemmer av folkevalgte organ. Ansatterepresentanter kan derfor bli inhabile ved behandling i partsammensatte utvalg dersom vedkommende har vært med på saksforberedelsen eller tidligere avgjørelse i saken. Ansatterepresentanter i partsammensatte utvalg blir likevel ikke inhabile ved behandling av saker som gjelder de ansatte generelt. Departementet har i Ot prp nr 58 (1995-96) fremmet forslag til endring av denne bestemmelsen.

§ 40 nr 3 c - habilitet ved klagebehandling etter forvaltningsloven § 28 annet ledd

Sak nr 94/871. Brev av 24.3.94 og 26.4.94.

Departementet hadde tidligere gitt uttrykk for at administrasjonssjefen og hans/hennes underordnede (i praksis hele kommunens administrasjon) måtte være inhabile til å forberede saken og delta i behandlingen i klagenemnda i de tilfeller hvor vedtak var truffet av administrasjonen eller av et politisk organ etter innstilling fra administrasjonen. En kommune ga uttrykk for de problemer en slik praktisering av regelen ville medføre og ba om fornyet vurdering av reglene.

Departementet uttalte at man nå vil legge seg på en noe mindre streng fortolkning av habilitetsreglene i lovens § 40 nr 3 c. Dette innebærer at det må kreves reell medvirkning fra administrasjonssjefen eller dennes stedfortreder ved forberedelse eller behandling av saken etter delegert myndighet, før inhabilitet etter § 40 nr 3 c inntreffer. Det skal imidlertid ikke mye til av medvirkning før rådmannen blir inhabil. Som eksempel på et tilfelle hvor rådmannen etter dette må anses inhabil, kan nevnes at administrasjonens innstilling blir lagt frem for rådmannen til undertegning før saken fremmes eller at rådmannen undertegner vedtaket administrasjonen har truffet.

Departementet viser ellers til nærmere omtale av spørsmål om habilitet og klagebehandling m.m. i rundskriv H-12/94 og rundskriv H-18/94.

§ 41 nr 2 - forståelsen av begrepet "inntekt" ved erstatning for tapt arbeidsinntekt

Sak nr 94/5363. Brev av 8.2.96.

En kommunestyrerepresentant henvendte seg til departementet med ønske om en oppklaring omkring kommunelovens regler om erstatning av tapt arbeidsfortjeneste. På grunn av deltakelse i møter måtte vedkommende ta igjen forsømt arbeid på kveldstid, uten å få erstatning for dette. Han fant det urettferdig at han ikke kunne få erstatning når husmødre, studenter, pensjonister mv. ville fått erstatning når de ellers ville forsømme ordinære gjøremål for å ivareta tillitsverv.

Til dette svarte departementet at uttrykket "tap av inntekt" i § 41 nr 2 ikke bare relateres til lønnsinntekt, men også annet inntektstap. Husmødres arbeidsinnsats i hjemmet regnes som en økonomisk målbar inntekt gjennom den verdiskapning de utfører. Hensyn som ligger bak slik kompensering av f.eks. hjemmeværende, er at den verdiskapning de står for i form av husarbeid skal verdsettes på samme måte som verdiskapning i form av vanlig lønnsarbeid. Dersom en lønnsmottaker får full lønn, men må ta igjen det forsømte arbeid i fritiden, ytes ikke erstatning. Tap av fritid erstattes ikke.

Departementet viste videre til at kommunene er anbefalt å følge de generelle satsene for ulegitimert tap som det enkelte kommunestyre vedtar, når det skal utbetales erstatning til personer uten lønnet arbeid.

I rundskriv H-1/96 har departementet redegjort nærmere for kommunelovens regler om arbeidsgodtgjøring, utgiftsdekning og dekning av tap til folkevalgte.

§ 41 nr 2 - sannsynliggjøring av krav om erstatning for ulegitimert inntektstap

Sak nr 96/3477. Brev av 19.4.96.

Departementet hadde tidligere uttalt at folkevalgte har krav på dekning av tap som ikke lar seg legitimere, dersom tapet er tilstrekkelig sannsynliggjort. En kommune ba departementet om en nærmere redegjørelse for reglene om erstatning for ulegitimerte tap, herunder hva som menes med sannsynliggjøring av tapt inntekt.

Departementet uttalte at det som et minimum kreves at det er fremsatt krav om slik erstatning for at tapet skal kunne sies å være sannsynliggjort. En automatisk utbetaling vil kunne fremstå som en form for ekstra godtgjøring og innebære en forskjellsbehandling av dem som faktisk har lidd et tap. Derfor kreves det etter departementets mening at det må sannsynliggjøres at man virkelig har lidt en eller annen form for inntektstap for at man skal ha krav på ulegitimert erstatning.

Som hovedregel kan sies at husmødre, studenter og frilansere alle er i en type produktiv aktivitet, og bør få erstatning. En som f.eks. er delvis husmor/yrkesaktiv må få erstatning hvis en av "husmor-dagene" må brukes til å ivareta verv som folkevalgt.

Med pensjonister er det i forarbeidene tenkt på alderspensjonister. Alderspensjonen får man som resultat av tidligere arbeidsinntekt og kan ikke sammenlignes med lønnsinntekt. Om alderspensjonistens forsømmelse av daglige gjøremål skal berettige til erstatning må vurderes ut fra hva de daglige gjøremål består i.

Hvilke krav som ellers skal stilles til sannsynliggjøring av tapt arbeidsinntekt, om man velger å stole på den folkevalgte uten ytterligere dokumentasjon eller om en krever nærmere forklaring, må være opp til kommunen/fylkeskommunen selv å avgjøre.

Kopi av departementets brev av 19.4.96 ble til orientering sendt Kommunenes

Sentralforbund samt alle landets kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn.

§ 42 - godtgjøring for arbeid som folkevalgt

Sak nr 94/5895. Brev av 27.12.94.

Departementet fikk en henvendelse med spørsmål om adgangen til å knytte omfanget av godtgjøringen til et bestemt lønnstrinn.

Departementet antok at det ikke vil være i strid med loven at fylkestinget/kommunestyret bestemmer å knytte godtgjøringen til en tillitsvalgt til et bestemt lønnstrinn i det offentlige lønnsregulativet eller til en bestemt tjenestemanns avlønning til enhver tid. Det ble understreket at fylkestinget/kommunestyret står fritt ved vurderingen av godtgjøringens størrelse, selv om det er truffet vedtak som nevnt over. Endringer i godtgjøringens størrelse kan i prinsippet gjøres når som helst i valgperioden.

§ 50 nr 6 - skal finansiell leasing betraktes som låneopptak?

Sak nr 94/7181. Brev av 2.3.95.

En kommunerevisjon ønsket svar på om finansiell leasing skal betraktes som låneopptak.

En leasingkontrakt er formelt en leieavtale for en bestemt periode. Vanlige avtaler om finansiell leasing vil imidlertid har stor likhet med avbetalingssalg hvor kreditten ytes av en annen enn den reelle selger. Karakteristisk for finansiell leasing er at et finansieringsselskap, i samråd med sin kunde, kjøper inn en gjenstand f.eks. fra produsent. Dette selskapet leier så ut tingen til kunden. Leien fastsettes oftest slik at leietaker etter et visst antall år har betalt tingens kostpris med tillegg av rente, forsikringspremie osv. Når tingen er nedbetalt blir kunden ikke eier, men lar rett til å forsette leieforholdet mot en sterkt nedsatt leie.

Verken kommuneloven eller dens forarbeider gir noe umiddelbart svar på spørsmålet om finansiell leasing skal betraktes som låneopptak. På bakgrunn av den likhet det er mellom finansiell leasing og lånefinansiering, samt de hensyn som ligger til grunn for bestemmelsen om statlig lånegodkjenning, antok departementet imidlertid at finansiell leasing må betraktes som lån i kommunelovens forstand. Avtaler om finansiell leasing må derfor godkjennes av departementet (delegert til fylkesmannen), jf kommunelovens § 50 nr 6.

§ 56 - morarenter etter vedtak om betalingsinnstilling

Sak nr 96/4564. Brev av 25.4.96.

Departementet hadde tidligere inntatt det standpunkt at det ikke løper forsinkelsesrenter under vedtatt betalingsinnstilling etter § 56. Etter en ny vurdering av spørsmålet uttalte departementet imidlertid nå at kommuneloven ikke inneholder noe unntak fra lov om renter ved forsinket betaling. Vedtak om betalingsinnstilling påvirker altså ikke plikten til å svare forsinkelsesrenter.

§ 59 - ikke adgang til å klage over vedtak i lovlighetskontrollsaker

Sak nr 94/6659. Brev av 16.1.95.

Departementet ble anmodet om en uttalelse vedrørende adgangen til å klage etter forvaltningsloven over vedtak i lovlighetskontrollsaker.

Departementet viste til at det i Ot prp nr 42 (1991-92) side 300 står at forvaltningslovens regler om klage ikke kommer til anvendelse ved lovlighetskontroll etter kommunelovens § 59. Etter departementets mening er det her saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven det siktes til. Adgangen til å klage over kommunale/ fylkeskommunale vedtak er imidlertid uttømmende angitt i kommuneloven og forvaltningsloven, og ingen av disse gir hjemmel til å klage over vedtak i en sak om lovlighetskontroll. Klageadgangen over kommunale/fylkeskommunale avgjørelser i det nåværende klagesystemet ivaretar etter departementets mening partenes interesser i tilstrekkelig grad.

§ 60 - kontrollutvalget skal ikke føre tilsyn med kommunale pensjonskasser

Sak nr 95/3723. Brev av 6.11.96.

En kommune ønsket avklaring vedrørende kontrollutvalgets rolle i forbindelse med den kommunale pensjonskassens økonomi og regnskap.

Departementet uttalte at kommunestyret og kontrollutvalget skal føre tilsyn med kommunen som juridisk person. En kommunal pensjonskasse vil være en selvstendig juridisk person, jf § 1-2 i standardvedtektene for kommunale pensjonskasser fastsatt av Kredittilsynet. Dette innebærer at kommunestyret ikke har noen myndighet over pensjonskassen i egenskap av kommunestyre. Følgelig har kontrollutvalget verken rett eller plikt til å føre tilsyn med selskapet i egenskap av kommunens kontrollorgan. Kommunestyret kan heller ikke pålegge kontrollutvalget å føre tilsyn med pensjonskassens interne forhold.

§§ 60 og 25 - kan kontrollutvalget delegere sin ansettelsesmyndighet til andre enn revisor?

Sak nr 95/2044. Brev av 23.5.95.

Etter kommunelovens § 60 nr 5 har kontrollutvalget myndighet til å ansette øvrige personale i revisjonen enn revisor. Etter forskrift om revisjon § 3, l. avsnitt og forskrift om kontrollutvalg § 4 nr. 9 i.f. er det åpnet mulighet for at ansettelse m. v. av det øvrige personale i revisjonen kan delegeres til revisor. En kommune henvendte seg til departementet med spørsmål om slik ansettelsesmyndighet også kan delegeres til andre enn revisor, f.eks. et ansettelsesutvalg.

Departementet uttalte at kommuneloven ikke er til hinder for at det opprettes et særskilt partsammensatt utvalg som skal behandle saker som gjelder forholdet mellom revisjonens ansatte og kommunen/fylkeskommunen som arbeidsgiver. Etter departementets mening kan kontrollutvalget delegere sin ansettelsesmyndighet til et slikt utvalg.

Det fremholdes imidlertid at kommunestyret/fylkestinget ikke står så fritt som ellers ved sammensetningen av et slikt utvalg. Dette på grunn av revisjonens spesielle stilling. Som en følge av at ansettelsesmyndigheten i loven er lagt til kontrollutvalget som revisjonens umiddelbart overordnede, vil det ikke være adgang til å velge personer fra kommunens/fylkeskommunens administrasjon som medlemmer av organet. Revisor kan heller ikke være medlem av et slikt partsammensatt utvalg, jf. § 25 nr 4 og § 14 nr 1 bokstav b. For at revisor skal kunne være medlem må det være tale om et administrativt ansettelsesutvalg. Dette forutsetter at myndigheten er delegert til revisor. Det vil være opp til revisor å avgjøre om det skal opprettes et administrativt ansettelsesutvalg, og hvordan dette skal sammensettes.

Delegasjon av vedtakskompetanse og retten til å fungere som underinstans etter forvaltningslovens § 33

Sak nr 96/2142. Brev av 15.2.96.

Det ble stilt spørsmål om myndighet til å foreta behandling etter forvaltningslovens § 33 (retten til å fungere som underinstans ved klagebehandling) automatisk følger med når kommunestyret delegerer myndighet til å treffe vedtak i første instans til et folkevalgt organ/administrasjonssjefen.

Departementet uttalte at når kommunestyret delegerer myndighet til å treffe vedtak til et folkevalgt organ eller administrasjonssjefen, så følger myndighet til å foreta behandling etter forvaltningslovens § 33 automatisk med. Men når kommunestyret delegerer myndighet til å treffe vedtak til et folkevalgt organ/administrasjonssjefen som så videredelegerer denne myndigheten, følger ikke myndighet til å foreta behandling etter forvaltningslovens § 33 automatisk med. En slik delegasjon må i tilfelle klargjøres i delegasjonsvedtaket. Det betyr at dersom f.eks. rådmannen i et slikt tilfelle skal kunne videredelegere myndighet til å fungere som underinstans, må dette for det første fremgå uttrykkelig av det folkevalgte organets delegasjonsvedtak. Dernest må det fremgå av rådmannens vedtak om videredelegasjon at også myndighet til å fungere som underinstans omfattes av den delegerte myndighet.