Rundskriv H-2/12: Iverksetting av endringer i kommuneloven - samkommune mv.

Kommunene Fylkeskommunene Fylkesmennene
Nr.	Vår ref	Dato
H-2/12	2012001688 - 1	18.06.2012

 

 

Rundskriv om iverksetting av endringer i kommuneloven - samkommune mv.

1.   Innledning

Stortinget vedtok våren 2012 flere endringer i kommuneloven. Vedtaket ble sanksjonert av Kongen i statsråd 25. mai 2012. Lovendringene bygger på forslag fra departementet i Prop. 49 L (2011-2012) Endringar i kommunelova m.m. (samkommune mv.).

Lovendringene trer i kraft 1. juli 2012. Departementet har i denne forbindelse vedtatt enkelte forskriftsendringer som trer i kraft fra samme tid. Dette er hovedsakelig tilpasninger av forskriftsregelverket til samkommunemodellen.

Departementet gir i dette rundskrivet en oversikt over lov- og forskriftsendringene og knytter noen korte kommentarer til disse. Vi viser til Prop. 49 L (2011-2012) og Innst. 266 L (2011-2012) for ytterligere omtale av lovendringene.

Til slutt i rundskrivet omtales en endring i bestemmelsen om lovlighetskontroll i kommuneloven § 59, jf. Prop. 12 (2011-2012) Endringer i lov om offentlige anskaffelser og kommuneloven fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Også denne endringen trer i kraft 1. juli 2012.

Når ikke annet er sagt, blir begrepet kommune brukt som en felles betegnelse på både kommuner og fylkeskommuner.

2.   Nye bestemmelser i kommuneloven kapittel 5 B om samkommune

2.1      Innledning

Kommuneloven har fått et nytt kapittel 5 B om en ny interkommunal samarbeidsmodell – samkommunemodellen. De nye bestemmelsene er tatt inn i §§ 28-2 a til 28-2 v.

Samkommunemodellen er som vertskommunemodellen utformet for å gjøre det forsvarlig å overlate kommunale kjerneoppgaver med innslag av offentlig myndighetsutøvelse til et interkommunalt samarbeid. Samkommunemodellen er likevel i større grad tilpasset samarbeid mellom flere kommuner og på et bredere og mer sektorovergripende oppgavefelt.

2.2       Nærmere om samkommunemodellen

Modellen er et frivillig tilbud til kommuner om en ny samarbeidsmodell på lik linje med andre lovfestede modeller for interkommunalt samarbeid.

Samkommunen er et eget rettssubjekt, og ikke en del av deltakerkommunenes virksomhet. Samkommunens øverste organ er samkommunestyret som blir valgt av og blant kommunestyremedlemmene i deltakerkommunene. Hver kommune skal ha minst tre representanter i samkommunestyret. Samkommunestyret kan opprette underliggende folkevalgte organer. Samkommunen skal videre ha egen administrasjonssjef og egne ansatte.

Samarbeid i form av en samkommune innebærer at deltakerkommunene overfører oppgaver og avgjørelsesmyndighet til samkommunen. Loven legger ingen begrensninger på hvilke typer oppgaver og hvilken myndighet som kan overføres fra deltakerkommunene til samkommunen.

Deltakerkommunene har ingen instruksjons- eller omgjøringsrett overfor vedtak som treffes i samkommunen. Det er samkommunen selv som vil være rettslig ansvarlig for sine faktiske handlinger og vedtak.

Samarbeidet skal bygge på en samarbeidsavtale. Loven stiller nærmere krav til hva en slik avtale som et minimum skal inneholde. Avtalen kan også regulere andre forhold enn de som er obligatoriske.

Samkommunen blir indirekte finansiert av deltakerkommunene. Den enkelte deltakerkommunene hefter ubegrenset for en andel av samkommunens forpliktelser.

Kommuner og fylkeskommuner kan ikke delta i en felles samkommune. Samkommunen er en samarbeidsmodell for samarbeid kommuner imellom eller fylkeskommuner imellom.

En samkommune kan være vertskommune i et vertskommunesamarbeid etter kommuneloven § 28-1 b, jf. § 28-1 a, for andre enn deltakerkommunene i samkommunen. Ut over dette kan ikke samkommunen delta i andre sammenslutninger.

2.3       Forholdet til allerede etablerte samarbeidsordninger

Lovreguleringen av samkommunemodellen kommer i tillegg til dagens bestemmelser om samarbeid mellom kommuner. Lovendringen innebærer ikke noe krav til omorganisering av allerede etablerte interkommunale samarbeidsordninger. Disse kan fortsette som før.

2.4       Om forholdet mellom samkommunemodellen og særlovgivningen – ny ”generalbestemmelse” om delegering

Kommunelovens bestemmelser om vertskommunesamarbeid, jf. kommuneloven §§ 28-1 a til 28-1 k, har vært den eneste generelle hjemmelen for å delegere offentlig myndighetsutøvelse, jf. forvaltningsloven § 2, til andre kommuner. For øvrig vil adgangen til å delegere offentlig myndighetsutøvelse til andre, for eksempel interkommunale selskaper eller § 27-styrer, være avhengig av at det er hjemmel for dette i den lov som legger vedtaksmyndigheten til kommunen.

Kommuneloven § 28-2 b om overføring av myndighet til samkommunen inneholder en ny generell bestemmelse som åpner for å overføre enhver oppgave eller avgjørelsesmyndighet som ikke i lov er lagt til kommunestyret selv eller andre kommunale organer, til samkommunen. Samkommunemodellen kan i likhet med vertskommunemodellen benyttes til ethvert samarbeid, med mindre den enkelte særlov avskjærer det.

3.   Nærmere om enkelte av forskriftsendringene

Både budsjettforskriften § 5 og regnskapsforskriften § 3 inneholder en overgangsordning for inntektsføring av merverdiavgiftskompensasjon fra investeringer. Det er i forskriftene tatt inn bestemmelser om at denne ordningen ikke gjelder for samkommunen.

Det er tatt inn et notekrav i regnskapsforskriften § 5 første ledd nr. 4 for det tilfelle at samkommunen og deltakerkommunene skylder hverandre penger per 31.12.

Det blir videre presisert i regnskapsforskriften § 9 tredje ledd at overføringer av midler fra deltakerkommunene til samkommunen ikke kan avsettes til bundet fond i samkommunen, med mindre midlene i medhold av lov, forskrift eller avtale med tredjepart er reservert særskilte formål.

Det er også vedtatt enkelte bestemmelser om dekning av underskudd i samkommunen. Disse reglene er å finne i budsjettforskriften § 7 fjerde og femte ledd og i regnskapsforskriften § 9 femte ledd.

4.   Ny alternativ bestemmelse om danning av kommuneråd

Kommuneloven har i § 19 a fått en ny bestemmelse som hjemler en alternativ måte å danne kommuneråd på. Bestemmelsen er skrevet etter mønster av et forsøk som Oslo kommune har praktisert siden 2003.

Etter denne bestemmelsen vil ordføreren, når den parlamentariske situasjonen tilsier det, ha plikt til å gi en kommunerådslederkandidat i oppdrag å danne nytt kommuneråd. Ordføreren peker ut den kandidaten som han eller hun etter politiske sonderinger mener kan samle størst oppslutning i kommunestyret for kommunerådet sitt. Den utpekte kandidaten setter selv sammen sitt kollegium. Kommunerådslederen kan når som helst skifte ut medlemmer av rådet og bestemme hvordan rådet skal være satt sammen.

5.   Nye bestemmelser i § 39 om delegeringsreglement og innstillingsrett

I kommuneloven § 39 nr. 2 er det tatt inn en bestemmelse som pålegger kommunestyret en plikt til å behandle delegeringsreglementet minst én gang i hver valgperiode. Dette må gjøres innen 31. desember året etter at kommunestyret ble konstituert. Innen samme frist skal kommunestyret også ta stilling til hvordan innstillingsinstituttet skal praktiseres i kommunen.

6.   Endring i kommuneloven § 59 nr. 1om lovlighetskontroll

Endringen innebærer at spørsmål om det foreligger brudd på lov om offentlige anskaffelser og forskrifter vedtatt med hjemmel i denne lov, ikke lenger kan gjøres til gjenstand for lovlighetskontroll. Dette innebærer ikke at vedtak om offentlige anskaffelser unntas lovlighetskontroll i sin helhet. Det vil fortsatt være adgang til å kontrollere om det eventuelt foreligger brudd på andre offentligrettslige regler enn anskaffelsesregelverket, som for eksempel forvaltningslovens regler om habilitet.

Det er videre fastsatt en overgangsbestemmelse som innebærer at endringen ikke får anvendelse på avgjørelser truffet av folkevalgt organ eller den kommunale eller fylkeskommunale administrasjon som er brakt inn for lovlighetskontroll før lovens ikrafttredelse.

Med hilsen

Sølve Monica Steffensen e.f.

avdelingsdirektør

                                                               Jan Morten Sundeid

                                                               fagdirektør