Rundskriv V-5B/2007

Bakgrunn

Ved departementets vedtak 15. januar 2007 er det fastsatt endringer i gjeldende tjenesteordning for biskoper, vedtatt ved kongelig resolusjon 6. juni 1997. Departementets endringsvedtak er truffet med hjemmel i forskrift 6. juni 1997 nr. 1540, som blant annet delegerer myndighet til foreta endringer i tjenesteordning for biskoper fra Kongen til departementet. Endringene trer i kraft 1. mars 2007.

Revisjonen har bakgrunn i flere forhold, men de viktigste endringene i tjenesteordningen relaterer seg til spørsmålet om hvilke skranker som gjelder for delegasjon av biskopens myndighet, i første rekke til prostene. Dette spørsmålet er i første rekke aktualisert i tilknytning til den nye organiseringen av prestetjenesten som ble initiert ved vedtakelsen av ny tjenesteordning for proster og endringer i tjenesteordning for menighetsprester i 2004.

Delegasjon av biskopens myndighet

Å delegere betyr at en utruster andre med myndighet som en selv har. Vi snakker bare om delegasjon når det andre organet får myndighet til å treffe avgjørelser, ikke når det blir lagt saksforberedende oppgaver eller oppgaver som dreier seg om å gjennomføre et vedtak som er truffet, til et annet organ. Det kan delegeres myndighet både i enkeltsaker og innenfor avgrensede og nærmere definerte områder. Den som tildeler myndighet ved delegasjon, gir ikke dermed fra seg noe av sin egen myndighet. Hovedregelen er at organet som har delegert, for eksempel kan instruere om utøvelsen av den delegerte myndigheten. Det er likevel vanlig at det overordnede organet selv unnlater å bruke myndighet som er delegert. Dersom organet som delegerer bruker sin instruksjons- eller omgjøringsmyndighet i stor grad, vil det kunne motvirke selve begrunnelsen for delegasjonen.

Utgangspunktet for biskopens adgang til å delegere sin myndighet er at det må foreligge en positiv hjemmel for delegasjon. En må likevel skille mellom ekstern og intern delegasjon. Intern delegasjon vil si at myndighet delegeres innenfor samme organ, og hovedregelen er at for eksempel biskopen kan delegere internt så lenge saksbehandlingen er forsvarlig.

Departementet har vedtatt endringer i tjenesteordningen for biskoper som tar sikte på å avklare hvilke elementer i biskopens myndighet som kan delegeres, først og fremst til prostene. Tjenesteordningen inneholder nå konkrete hjemler for at biskopen kan delegere myndighet, jf. § 5 første ledd og § 14 første ledd andre punktum, jf. §§ 2, 10 og 11 første ledd. Det styrende hensynet for utforming av delegasjonshjemlene har vært at bestemmelser som beskriver biskopens tilsynsmyndighet, ikke åpnes for delegasjon til prosten. Dermed vil delegasjonshjemlene som er vedtatt, også kunne bidra til å klargjøre forholdet mellom på den ene siden tilsynsansvar og på den andre siden arbeidsgiveransvar og øvrige forvaltningsoppgaver.

Det er ikke rettslig nødvendig å ta inn en særskilt hjemmel for at biskopen skal kunne delegere oppgaver som faller inn under ledelsen av prestetjenesten i prostiet, til prosten, og utgangspunktet om at delegasjon krever særskilt hjemmel, må derfor ses i lys av prostens ansvar for å lede prestetjenesten i sitt prosti. I kraft av blant annet § 4 i egen tjenesteordning ivaretar prosten arbeidsgivers styringsrett overfor prestene i prostiet, og prosten har biskopen som sin overordnede. Prostens ansvar ligger innenfor rammen av biskopens overordnede lederansvar for prestetjenesten i bispedømmet. Prosten må derfor under utøvelsen av arbeidsgiveransvaret alltid rette seg etter instruksjoner som biskopen måtte gi, både generelt og i enkeltsaker. Selv om tjenesteordningen for proster § 4 sier at prosten ”ivaretar arbeidsgivers styringsrett overfor prestene i prostiet”, vil departementet altså understreke at biskopen er prostenes overordnede og prinsipielt har arbeidsgivers styringsrett over prestetjenesten i bispedømmet, jf. tjenesteordningen for biskoper §§ 2 første ledd og 14 første ledd første punktum, og tjenesteordning for proster § 4 første punktum.

Tjenesteordningen for biskoper § 14 første ledd andre punktum inneholder likevel også en særlig hjemmel for at biskopen kan delegere arbeidsgivermyndighet etter § 2 til prostene. Denne bestemmelsen kan være vanskelig å få tak på. Den kan synes overflødig når prostene, som nevnt, allerede utøver arbeidsgivermyndighet med hjemmel i egen tjenesteordning. Delegasjonshjemmelen i tjenesteordning for biskoper § 14 første ledd andre punktum er tatt inn fordi det kan være behov for at en prost skal utøve arbeidsgivermyndighet ut over det som følger av tjenesteordningen for proster. Det kan for eksempel gjelde styring av prester i et annet prosti.

Biskopen kan også delegere arbeidsgivermyndighet til stiftsdirektøren, og dette vil være intern delegasjon. Av pedagogiske hensyn er det likevel tatt inn en eksplisitt hjemmel for slik delegasjon i tjenesteordningen § 2 siste ledd. Departementet har ikke sett tilstrekkelig grunn til å forsøke å avgrense muligheten til intern delegasjon til stiftsdirektøren av hensyn til prestelinjen, men går ut fra at biskopen og bispedømmerådet vil finne fram til en fornuftig fordeling av ansvar mellom prostene og stiftsdirektøren.

Departementet legger til grunn at biskopens myndighet til å forordne gudstjenester ikke kan delegeres til prosten, jf. tjenesteordningen § 3. Den angår biskopens tilsynsmyndighet, og den styrer kommunens økonomiske forpliktelser, jf. kirkeloven

§ 15. Departementet går likevel ut fra at biskopens forordning eventuelt kan gi prosten, i samråd med de lokale rådsorganene, myndighet til å fatte utfyllende eller konkretiserende vedtak. Bestemmelsen er også innholdsmessig noe justert, slik at biskopens forordning ikke lenger skal definere hvilke gudstjenester som skal holdes i den enkelte kirke eller annet gudstjenestested.

Tjenesteordningen åpner i utgangspunktet heller ikke for ekstern delegasjon av biskopens myndighet på liturgifeltet, jf. tjenesteordningen § 4 første ledd. Det samme gjelder adgangen til å delegere biskopens myndighet til å avgjøre klager på bruk og utlån av kirker. Det er Kirkemøtet som har myndighet til å vedta liturgier til bruk i Den norske kirke, og som har lagt myndighet til biskopen i liturgisaker. Kirkemøtet har også vedtatt reglene for bruk av kirke, som blant annet legger myndigheten til å avgjøre klager til biskopen. Departementet legger til grunn at det dermed også bør være Kirkemøtet som tar stilling til om biskopen skal ha adgang til å delegere sin myndighet på disse områdene videre til prosten.

I § 14 andre ledd er det gitt en egen bestemmelse som innebærer at domprosten kan bemyndiges til å utføre ”bispetjeneste” etter §§ 7, 8, 9 og 13. Utgangspunktet om at delegasjon krever særskilt hjemmel, må likevel ses i lys av at tjenesteordningen for proster legger ledelsen av prestetjenesten i prostiet til prosten og at myndighet kan delegeres internt fra biskopen til stiftsdirektøren.

For fullstendighets skyld vil departementet også understreke at fungerende biskop i denne egenskapen vil kunne ivareta alle biskopens oppgaver, med unntak av ordinasjon til prestetjeneste, jf. tjenesteordningen §§ 8 første ledd andre punktum og § 14 andre ledd. Det er i dette tilfellet ikke tale om delegasjon av myndighet til domprosten.

Biskopens arbeidsgivermyndighet

Bestemmelsen om biskopens arbeidsgivermyndighet i § 2 er noe forenklet, ved at de fleste konkrete arbeidsgiverfunksjonene som tidligere var listet opp, er tatt ut. Departementet legger til grunn at disse funksjonene er dekket opp av den generelle formuleringen i § 2 første ledd. Biskopens myndighet til å sørge for at ledige prosteembeter blir betjent er likevel beholdt, jf. § 2 tredje ledd.

Ordinasjon til prestetjeneste er forbeholdt vigslet biskop

Endringene i tjenesteordningen § 8 første ledd, jf. § 14 andre ledd andre punktum, innebærer at domprosten ikke lenger kan ordinere til prestetjeneste. Bare ”vigslet biskop” kan forette ordinasjon til prestetjeneste. Når det gjelder den mer utfyllende bakgrunnen og begrunnelsen for endringen, vil departementet vise til Bispemøtets sak 21/05. Endringen har også fått bred støtte i høringsrunden.

Med bakgrunn i innspill fra høringsrunden har departementet dessuten endret terminologien i enkeltbestemmelser i tjenesteordningen (i første rekke § 8), slik at begrepsbruken blir konsekvent. Tjenesteordningen bruker termen ”ordinasjon” til prestetjeneste, mens det er tale om ”vigsling” til tjeneste som diakon, kateket eller kantor.

Andre endringer

I § 2 andre ledd er det tatt inn en bestemmelse som uttrykker biskopens forpliktelse på mål og strategier som er fastsatt for virksomheten i Den norske kirke.

Andre og tredje ledd i § 4 er opphevet. Biskopens myndighet til å gi tillatelse til at et visst antall av de forordnede gudstjenestene kan holdes etter annen godkjent liturgisk ordning enn høymesse og i særskilte tilfeller samtykke i et opplegg av søndagens gudstjeneste som avviker fra gjeldende ordninger, følger av gudstjenesteboka. Departementet antar, som nevnt ovenfor, at biskopens myndighet på dette feltet, herunder adgangen til eventuelt å delegere myndighet videre til prosten, bør reguleres i liturgiene, jf. ovenfor. Det tidligere tredje ledd i § 2 om at biskopen skal godkjenne valg av medhjelpere ved utdeling av nattverd, er også strøket. Departementet legger til grunn at forrettende prest dermed har denne myndigheten, jf. tjenesteordning for menighetsprester § 7 andre ledd.

En arbeidsgruppe nedsatt av departementet avga i mai 2006 en rapport med utkast til ny forskrift om kvalifikasjonskrav for tilsetting som menighetsprest. I tilknytning til arbeidet med denne forskriften er spørsmålet om innføringsprogrammet ”Veien til prestetjeneste” (VTP) burde hjemles på en ny måte, aktualisert. Departementet har ikke funnet tilstrekkelig grunn til å regelfeste gjennomført VTP eller tilsvarende som et kvalifikasjonskrav i forskrifts form, men har vedtatt en endring i tjenesteordning for biskoper § 8 første ledd som tydeliggjør at biskopen kan etablere en ordning for forberedelse til ordinasjon. Dette åpner både for at biskopene sammen kan etablere et felles innføringsprogram (VTP) og at biskopen som skal forestå ordinasjonen, kan etablere en individuelt tilpasset ordning. Departementet legger også til grunn at biskopen ikke er bundet til å kreve at kandidaten har gjennomført en slik forberedelse til ordinasjon.

Bestemmelsen i tjenesteordningen § 10 andre ledd andre punktum er justert i lys av endringer i studieordningene ved de teologiske fakultetene.

I tillegg til punktene som er nevnt ovenfor, har departementet foretatt noen mindre endringer i tjenesteordningen. Blant annet er begrepet ”prestegjeld” gjennomgående erstattet av ”sokn”. ”Prestegjeld” er likevel beholdt i § 7 i påvente av en planlagt gjennomgang av det gjeldende visitasreglementet.

Den reviderte tjenesteordningen for biskoper følger i sin helhet som vedlegg til dette rundskrivet. Rundskrivet sendes til biskopene, prostene og bispedømmerådene, med kopi til enkelte andre instanser.

Med hilsen

Thom M. Rafoss e.f.
fung. ekspedisjonssjef

Anne-Lise Brodtkorb
avdelingsdirektør

Vedlegg:Tjenesteordning for biskoper