Handlingsplanen Sammen mot barne- og ungdomskriminalitet (2005-2008)

Sektorenes ansvar for unge lovbrytere

Samfunnet må ta et helhetlig ansvar for å reagere overfor den enkelte unge lovbryter. Ulike offentlige sektorer har ansvar for barn og unge som begår kriminelle handlinger eller står i fare for å utvikle uheldig atferd. Dette gjelder særlig barnevernet, justis-, sosial-, helse- og utdanningssektoren.

Skolemyndighetene

Skolen er en viktig arena for forebygging av barne- og ungdomskriminalitet og vil ofte kunne identifisere barn med økt risiko for å utvikle kriminell atferd.

Alle barn og unge har rett og plikt til grunnskoleopplæring tilpasset deres evner og forutsetninger. De har rett, men ikke plikt til tre års videregående opplæring. Retten til tilpasset opplæring gjelder også videregående opplæring. Denne retten innebærer også alternative opplæringsarenaer, og ved enkeltvedtak, individuelle planer.

Når barn ikke oppfyller plikten til opplæring, plikter skolen å gripe inn for å søke å få barnet tilbake til skolen. Skoleeier har ansvar for å gi slik opplæring også til unge som begår alvorlig kriminalitet, enten ved den enkelte skole, ved alternative skoletilbud eller ved spesialskoler. Kommunen kan etter vedtak i særskilte tilfeller flytte en elev til en annen skole når hensynet til andre elever tilsier det.

I forbindelse med skolereformen "Kunnskapsløftet" vil Utdannings- og forskningsdepartementet øke ressursene til forskning, metodeutvikling, erfaringsspredning og kompetanseutvikling knyttet til tilpasset opplæring og for å forebygge og håndtere problematferd.

Utdanningsdirektoratet har utarbeidet en helhetlig strategi for læringsmiljøet i grunnopplæringen (2002-2005) som skal videreføres. Strategien er en ramme for skolenes arbeid med læringsmiljø og skal bidra til at alle elever og lærlinger har et fysisk og psykososialt læringsmiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Planen følges opp av en rekke tiltak på de ulike målområdene.

Den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PPT) finnes i alle kommuner og fylkeskommuner. PPT er en hjelpeinstans som gir skolene råd om hvordan de skal tilrettelegge for barn med oppvekstvilkår som innebærer høyrisiko for å utvikle kriminell atferd. PPT inngår som regel i et tverrfaglig samarbeid med andre sentrale aktører som skole, barnevern, helsestasjon, samt barne- og ungdomspsykiatri (BUP).

Fylkeskommunen er pålagt å ha en oppfølgingstjeneste (OT) for ungdom som har rett til videregående opplæring, men som ikke har plass i skole eller har varig arbeid. Ungdommer som ikke begynner i eller avbryter videregående opplæring kan havne i ungdomsmiljøer/gjenger som begår kriminelle handlinger. De befinner seg således i en risikogruppe. OT er fremdeles ansvarlig for disse ungdommene så lenge de har rett til videregående opplæring. Gjennom OTs tverretatlige samarbeid kan disse ungdommene få adekvat hjelp og oppfølging.

Helsemyndighetene

Helsetjenesten er ikke en samlet enhet, men består av mange selvstendige tjenester på flere forvaltningsnivåer som yter helsehjelp. Med helsehjelp menes enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende mål og som utføres av helsepersonell. Barn og unge kan oppsøke helsetjenesten for å få helsehjelp når de har fysiske eller psykiske problemer. Fastlegen, legevakten, helsestasjonen og helsetjenesten i skolen er noen av tjenestene i førstelinjen som yter helsehjelp til barn. I tillegg kommer tjenestene i andrelinjen som poliklinikker, sykehus og andre helseinstitusjoner. Helsetjenesten blir altså brukt som en fellesbetegnelse på alle tjenester som yter helsehjelp.

Kommunetjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven pålegger kommunetjenesten og spesialisthelsetjenesten ansvar for helsetjenester til barn.

Pasientrettighetsloven gir rett til nødvendig helsehjelp både i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det er særskilte bestemmelser for rask og koordinert oppfølging, rett til vurdering og rett til individuell plan. I henhold til loven har man rett til å få sin helsetilstand vurdert innen 30 dager.

Når det gjelder barn og unge har regjeringen vedtatt et mål om at ventetiden i psykisk helsevern for barn og unge skal være maksimum 10 dager for vurderingssamtale.

Retten til individuell plan er et viktig virkemiddel for å sikre at personer med behov for langvarig oppfølging får et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tilbud.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er det viktigste forebyggende og helsefremmende virkemiddelet helsesektoren i kommunene har overfor barn og ungdom. Disse tjenestene er viktige samarbeidsparter for andre tjenester i oppfølging av barn og unges psykiske og fysiske helse. Det skal utarbeides en veileder for psykisk helsearbeid for barn og unge i kommunene. Psykososialt arbeid ved helsestasjonene skal styrkes gjennom kompetansetiltak og et mål om styrking av 800 stillinger gjennom "Opptrappingsplanen for psykisk helse" (1999-2008).

De ordinære helsetjenestene (kommunale og spesialisthelsetjenester) har også ansvar for nødvendig helsehjelp, både somatisk og psykisk, til innsatte i fengsel. Dette omtales som "importmodellen". Oppgaver og ansvarsfordeling er beskrevet i Sosial- og helsedirektoratets veileder "Helsetjenestetilbud til innsatte i fengsel" fra 2004 (IS 1190). Veilederen gir informasjon om helsetjenestetilbudet til innsatte i fengsel og gir spesifikke råd knyttet til særlige utfordringer som tjenesten har.

Psykisk helsevern for barn og unge (BUP) har ansvar for spesialisthelsetjenester til barn og unge med psykiske problemer og lidelser. Økt tilgjengelighet til nødvendig helsehjelp i psykisk helsevern for barn og unge er et viktig mål i arbeidet med "Opptrappingsplanen".

Rapporter viser at stadig flere barn og unge får behandlingstilbud. I perioden fra 1998-2003 var økningen på 63 prosent. Samtidig øker også antallet barn og unge som søker behandling, og ventetiden er fremdeles altfor lang. Det er satt i gang en rekke tiltak for å redusere ventetiden. Blant annet er de regionale helseforetakene i 2005 bedt om å redusere ventetiden for poliklinisk behandling innen psykisk helsevern for barn og unge med minst 20 prosent i forhold til 2004. Det blir også vist til at det er et mål i Regjeringens strategiplan for barn og unges psykiske helse fra 2003 at ingen skal ha mer enn 10 dagers ventetid for vurderingssamtale i psykisk helsevern for barn og unge. Fra 01.09.04 har pasienter som har behov for nødvendig helsehjelp fått rett til behandling innenfor en individuelt fastsatt frist. Fristen skal fastsettes på grunnlag av en faglig vurdering av den enkeltes behov. Dersom fristen brytes, skal pasienten få et behandlingstilbud fra private eller i utlandet for det offentliges regning.

Helse- og omsorgsdepartementet skal i St.prp.nr.1 (2005– 2006) fremlegge en vurdering av ytterligere virkemidler for å redusere ventetiden for behandling i psykisk helsevern for barn og unge.

Barnevernsmyndighetene

Formålet med Barnevernloven er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, samt å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.

Barnevernet står i en nøkkelposisjon når det gjelder yngre lovovertredere. For ungdom under kriminell lavalder er det primært barnevernet som har mulighet for å sette inn mer håndgripelige tiltak. Det kan dreie seg om å styrke foreldrenes rolle i omsorg, grensesetting og oppsyn med barnet, men det kan også være aktuelt å ta barnet ut av familien og nærmiljøet for en periode, enten til fosterhjem eller institusjon. Det skal alltid legges avgjørende vekt på hensynet til barnets beste ved valg av tiltak etter barnevernloven.

Barnevernloven gir adgang til å sette i verk tiltak for barn som har vist alvorlige atferdsvansker, blant annet ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Slike tiltak skal være motivert ut fra barnets behov for hjelp, og til barnets beste.

Loven gir hjemmel for å plassere og holde tilbake et barn i institusjon for kortere eller lengre tid uten samtykke. Korttidsplassering, med en varighet på fire uker med mulighet for fire ukers forlengelse, brukes dersom formålet med plasseringen er observasjon, undersøkelse og/eller korttidsbehandling. Er det sannsynelig at barnet har behov for mer langvarig behandling, kan det vedtas plassering i behandlings- eller opplæringsinstitusjon i opptil 12 måneder, som i særlige tilfeller kan forlenges med ytterligere12 måneder.

Vedtak om slik plassering må fattes av fylkesnemnda for sosiale saker. Før vedtak kan treffes, er det et vilkår at frivillige hjelpetiltak er vurdert. Ved gjentatt kriminalitet er det åpenbart til barnets beste at tiltak blir satt i verk, enten tvangstiltak eller frivillige hjelpetiltak. Barnevernet skal gripe inn i slike tilfeller for å hjelpe barnet og familien.

Barnevernloven gir på bestemte vilkår adgang til å frata foreldre omsorgen for et barn. En mulig konsekvens av foreldres mangelfulle omsorgsevne i slike saker kan være kriminell atferd hos barnet. Hvis fylkesnemnda vedtar omsorgsovertakelse, skal barnet plasseres i fosterhjem eller institusjon.

Tiltak etter barnevernloven kan forlenges frem til fylte 23 år dersom det ble iverksatt før 18-årsdagen, og ungdommen selv samtykker. I et rehabiliterende perspektiv kan en slik forlengelse være nødvendig.

Lov om barneverntjenester presiserer at "barneverntjenesten skal medvirke til at barns interesser ivaretas også av andre offentlige organer". Dette er viktig i samarbeidet med politi- og påtalemyndigheten om unge lovbrytere.

For at barnevernet skal kunne ta ansvar for enkeltbarn i en kritisk livssituasjon, kreves det at barneverntjenesten blir kjent med at det er grunn til å tro at et barn lever under

forhold som kan skade dets utvikling. Opplysningsplikt til barnevernet for mennesker som har et profesjonelt ansvar for barn, følger av barnevernloven og flere andre lover.

I barnvernloven er det imidlertid presisert at offentlige myndigheter på eget initiativ og uten hinder av taushetsplikten, på visse vilkår skal gi opplysninger til kommunens barneverntjeneste. Den profesjonsbestemte og forvaltningsmessige taushetsplikten er ikke grunnlag for unntak fra denne bestemmelsen.

Fra og med 2004 har staten overtatt de oppgavene fylkeskommunen tidligere hadde på barnevern- og familievernområdet. Den nye statlige forvaltningen består av et sentralt direktorat, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), og fem regionale enheter. Samlet omtales den statlige forvaltningen som Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Ansvaret for atferdsvanskelige barn og unge er delt mellom kommune og stat. Kommunene har ansvaret for å utrede og iverksette hjelpetiltak, og for eventuelt å ta initiativ til behandling i eller utenfor institusjon. Bufetat har ansvar for å skaffe institusjonsplasser som er faglig og materielt tilfredsstillende. Tilbud om MST-behandling til atferdsvanskelig ungdom og deres familier gis også gjennom Bufetat.

Det statlige barnevernet er tillagt en mer aktiv forebyggende rolle enn det fylkeskommunene hadde. Regionene skal, i samarbeid med kommunal barneverntjeneste, ha som utgangspunkt å hjelpe barn og unge uten å måtte flytte dem ut fra sitt nærmiljø. De 26 fagteamene i regionene skal være lett tilgjengelige, ha stor fleksibilitet og være serviceorientert. De skal bistå kommunene med å utvikle rett tiltak til rett tid med rett tidsramme. I forhold til langtidstiltak skal fagteamene kontrollere at hver enkelt sak har tilstrekkelig fremdrift. Gjennom et slikt tett samarbeid med kommunale barnevernsmyndigheter, skal regionene som representant for det statlige barnevernet være aktive i å etablere og videreutvikle likeverdige tilbud over hele landet.

Sosialmyndighetene

Sosialtjenestens formål er blant annet å fremme økonomisk og sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til økt likeverd og likestilling og å forebygge sosiale problemer.

Sosialtjenesten skal gi råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Foruten økonomisk stønad til livsopphold omfatter de sosiale tjenestene blant annet praktisk bistand og opplæring, avlastningstiltak for personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid, støttekontakt for personer og familier, samt plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester.

Den kommunale sosialtjenesten oppsøkes av mennesker i vanskelige livssituasjoner og med komplekse problemer. Sosialtjenesten møter ofte personer i krise, og noen av

sosialtjenestens klienter sliter med rusmiddelproblemer eller psykisk sykdom. Når klienter som har barn sliter med store problemer, bør sosialtjenesten i særlig grad fokusere på barnas velferd.

Innvandrings- og integreringsmyndighetene

Kommunal- og regionaldepartementet har en samordnende rolle i innvandrings- og integreringspolitikken.

I tråd med sektoransvarsprinsippet skal de enkelte fagmyndighetene innenfor eget ansvarsområde følge og evaluere situasjonen for personer med innvandrerbakgrunn. Det må kontinuerlig vurderes om det er behov for tilpasning eller tiltak for å sikre at alle i befolkningen får del i tjenestetilbudet. Hver fagmyndighet må ha kompetanse om problemstillinger som angår grupper med spesielle behov, og ivareta innvandrer- og minoritetsperspektivet i sitt generelle arbeid.

Det er barn og unge med innvandrerbakgrunn i denne planens målgrupper. Alt etter hvilken problematikk som er mest framtredende for den enkelte ungdom, er det de aktuelle fagmyndighetene som har ansvar for å forholde seg til deres problemer på samme måte som de har det i forhold til andre barn og unge.

Justismyndighetene

Politiet har en sentral rolle og et viktig ansvar i arbeidet mot barne- og ungdomskriminalitet. Det rettes særlig fokus på forebygging. Politiets strategiplan for forebyggende arbeid benyttes mot barne- og ungdomskriminalitet, med problemorientert arbeid (POP) som metode for virksomheten. POP er en helhetlig arbeidsfilosofi der formålet er å gjøre politiet mer effektive i arbeidet med å forebygge og redusere kriminalitet.

Gode og forpliktende samarbeidsrelasjoner med andre etater og virksomheter, som har et medansvar for unge lovbrytere, er av sentral betydning for politiet. Etablering

av SLT-ordninger (samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak) er eksempel på en modell for organisering av samarbeidet.

Det er viktig med aktiv deltagelse fra politiet i lokale tverretatlige modeller for kriminalitetsforebyggende arbeid. Politiet kan gjennom analyse- og registreringsverktøy, observasjoner og kontakter i barne- og ungdomsmiljøene avdekke uheldige miljøer under utvikling og skaffe oversikt over den registrerte barne- og ungdomskriminaliteten. Ut fra den samlede informasjonen kan politi og kommune i fellesskap analysere barne- og ungdomsmiljøene, og sette inn tiltak. Politiets deltakelse er også viktig fordi nyrekruttering til en kriminell livsstil fremfor alt skjer i unge år, og gjerne før kriminell lavalder. Basert på lokale forhold er politiets rolle primært å gjøre andre oppmerksomme på unge med slik adferd, skrive situasjonsrapporter og ha en aktiv rolle for å bidra til at disse får nødvendig oppfølging av kommunen. Særlig viktig er det at politiet ivaretar opplysningsplikten i forhold til barnevernet, men også underrettingsplikten til skole- og sosialmyndighet, som følger av politiinstruksen, er viktig.

Skolen er en viktig arena for forebygging av barne- og ungdomskriminalitet. Politiet har tradisjonelt et godt samarbeid med skolene lokalt. Politiets rolle i skolen er primært å utveksle erfaringer med skolens lærere og administrasjon om negative utviklingstrekk i skolens nærmiljø. Ut fra lokale forhold og hvis det er hensiktsmessig, deltar politiet i kampanjer og informasjonstiltak for å påvirke holdninger.

Politiets ansvar er beskrevet i St.meld. nr. 42 "Politiets rolle og oppgaver" (2004-2005) som ble lansert i juni 2005. I meldingen er samarbeid på ulike forvaltningsnivåer og med relevante aktører vektlagt i arbeidet mot barne- og ungdomskriminalitet.

Politiloven gir politiet adgang til å innkalle barn (under 18 år) til en samtale der målsettingen er å forebygge kriminell utvikling hos en ung person som politiet mener befinner seg i en risikosone for dette. Innkallingen medfører møteplikt i henhold til politiloven. Bestemmelsen kan brukes overfor mindreårige både under og over den kriminelle lavalder. Det betyr at for personer mellom 15 og 18 år kan møteplikten pålegges der politiet har grunn til å tro at vedkommende har begått straffbare handlinger. For personer under 15 år kan møteplikten pålegges der politiet har grunn til å tro at vedkommende har begått handlinger som kunne vært straffet om han eller hun var over den kriminelle lavalder. Samtalene brukes for å klarlegge den unges situasjon, for å ansvarliggjøre den unge selv og foreldrene og for å motivere barn og foreldre til å endre de faktorene som kan føre til kriminalitet. Det er utarbeidet en veileder for å gjennomføre en slik samtale, men praksis og metodikk varierer avhengig av lokale forhold.

Politiets og påtalemyndighetens straffesaksbehandling består av ulike stadier. Dette er i hovedsak etterforskning og påtalemessige avgjørelser. Dette kan være påtaleunnlatelse, utferdigelse av forelegg, bringe saken inn for domstolen eller henvise til konfliktrådsbehandling. Politiets etterforskningsplikt omfatter også antatte straffbare handlinger utført av barn under 15 år, selv om de ikke kan straffes. Slik markeres det også at atferden er uakseptabel. Etterforskningen kan avsluttes ved at saken overføres til barnevernet.

Det er påtalemyndigheten som begjærer varetektsfengsling når dette anses nødvendig, men domstolen avgjør om vilkårene for et så inngripende tiltak er til stede. Det kreves sterke grunner og alternativ til fengsel blir alltid vurdert.

Konfliktrådet mekler i saker der en eller flere personer har påført andre skade, tap eller annen krenkelse. Konfliktrådene er statlige organ underlagt Justisdepartementet. Sekretariatet for konfliktrådene har ansvaret for den faglige og administrative driften. 22 statlige konfliktråd dekker alle landets kommuner.

Kriminalomsorgen er samfunnets straffegjennomføringsorgan og har som mål å gjennomføre varetektsfengsling og straffereaksjoner på en måte som er betryggende for samfunnet og som motvirker straffbare handlinger. Det skal legges til rette for at lovbrytere kan gjøre en egen innsats for å endre sitt kriminelle handlingsmønster.

Fengselsstraffen administreres av kriminalomsorg i anstalt.

Kriminalomsorg i frihet (friomsorgen) administrerer blant annet samfunnsstraffen og påser at prøveløslatte overholder vilkårene. Etaten samarbeider med hjelpetjenesten i forhold til tilrettelegging og gjennomføring av tiltak som er en del av straffen.

Friomsorgen har ikke lenger ansvar for oppfølgning av spesifikke vilkår knyttet til betingede dommer. En av friomsorgens hovedoppgaver er å utføre og fremlegge personundersøkelser for påtalemyndighet og domstol. Personundersøkelser rekvireres av påtalemyndigheten og skal som regel foretas når det antas å ha betydning for avgjørelsen om straff eller andre forhåndsregler. Hensikten med undersøkelsen er å gi domstolen mest mulig relevante opplysninger som kan brukes for å vurdere for eksempel siktedes egnethet i forhold til straffereaksjon. Når det gjelder unge lovbrytere, er det spesielt viktig at påtalemyndigheten innhenter personundersøkelser slik at reaksjonen blir utformet på den mest hensiktsmessige måten.

Publisert: 15.08.2005