Skatteavtale Norge - Aserbajdsjan

St prp nr 68 (1995-96)
 Om samtykke til å sette i kraft en overenskomst
mellom Kongeriket Norge og Aserbajdsjan til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og formue,
undertegnet i Oslo den 24. april 1996.

Tilråding fra Finans- og tolldepartementet av 24. mai 1996, godkjent i statsråd samme dag.

____________________________________________________________________

1.INNLEDNING

Den 24. april ble det i Oslo undertegnet en overenskomst til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og formue mellom Norge og Aserbajdsjan. Samtykke til undertegning ble gitt ved kongelig resolusjon av 19. april 1996. Overenskomsten ble på Norges vegne undertegnet av nærings- og energiminister Jens Stoltenberg, og på Aserbajdsjan vegne av utenriksminister Hassan Hassanov.

Overenskomsten vil tre i kraft på datoen for mottakelsen av den siste av de underrretninger begge stater har gitt hverandre til meddelelse om at de nødvendige konstitusjonelle skritt er tatt for at overenskomsten kan tre i kraft. Overenskomsten vil få virkning med hensyn til skatter av inntekt og formue som vedkommer det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft.

2.GENERELLE BEMERKNINGER

Etter anmodning fra norske myndigheter ble det i 1995 ført forhandlinger mellom Norge og Aserbajdsjan om inngåelse av en dobbeltbeskatningsavtale mellom de to land. Etter første forhandlingsrunde i Oslo i april 1995 ble utkast til avtale parafert. Den norske delegasjonen ble ledet av lovrådgiver Per Olav Gjesti, Finansdepartementet.

Avtalen bygger i store trekk på det mønster for bilaterale avtaler som ble utarbeidet av OECD i 1963, og senere revidert i 1977 og i 1992. På grunn av forskjellene i Norges og Aserbajdsjans økonomier, er det på enkelte punkter også tatt hensyn til det mønsterutkast som er utarbeidet i FN for skatteavtaler mellom industrialiserte land og utviklingsland. Avtalen inneholder imidlertid visse avvik fra de forannevnte mønsteravtalene. Blant annet har avtalen bestemmelser om virksomhet og arbeid utenfor kysten, tilsvarende slike som finnes i de fleste skatteavtaler Norge har inngått de senere år.

Enkelte bestemmelser avviker fra det som tidligere har vært vanlig i de norske skatteavtalene. Den viktigste av disse er bestemmelsen som regulerer metoden for unngåelse av dobbeltbeskatning. Tidligere har Norge som hovedregel anvendt fordelingsmetoden. Etter denne metoden unngås dobbeltbeskatning ved at inntekter som etter avtalens bestemmelser kan beskattes i den annen stat, unntas fra beskatning i Norge. På bakgrunn av skattereformen har imidlertid Norge funnet det ønskelig å anvende godskrivelsesmetoden (kreditmetoden) for å unngå dobbeltbeskatning. Etter denne metoden kan Norge, overfor personer bosatt i Norge, skattlegge hele inntekten, men må innrømme som fradrag i den utlignede skatt et beløp som svarer til den skatt som er betalt i Aserbajdsjan.

Avtalen er inngått på engelsk, aserbajdsjansk og norsk. Alle tekster har samme gyldighet, men i tilfelle fortolkningstvil skal den engelske teksten være avgjørende. Den engelske og norske teksten følger som vedlegg.

Til de enkelte materielle bestemmelser i avtalen bemerkes:

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om overenskomstens saklige anvendelsesområde. I følge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten.

Aserbajdsjan grenser til Det kaspiske hav. Det følger av artikkel 3 punktene 1 a) og b) at overenskomsten også får anvendelse på de respektive lands kontinentalsokler for så vidt gjelder utøvelse av rettigheter med hensyn til havbunnen og undergrunnen samt deres naturherligheter. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret.

Artikkel 4 definerer uttrykket "person bosatt i en kontraherende stat". Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Aserbajdsjan.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket "fast driftssted". Denne definisjonen er viktig fordi den danner rammen for skattlegging etter artikkel 7 av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den annen stat.

Ifølge artikkelens punkt 2 bokstav h er stedet for et bygningsarbeid, eller et anleggs- eller installasjonsprosjekt å anse som et fast driftssted for foretaket bare såfremt stedet opprettholdes eller prosjektet varer lenger enn 12 måneder. Dette er i samsvar med OECD-mønsteret. For øvrig avviker artikkelen fra OECD-mønsteret ved at det i punkt 3 er tatt med en bestemmelse om at utøvelse av tjenester, herunder rådgivningstjenester ved egne ansatte eller annet engasjert personell utgjør fast driftssted, men bare såfremt virksomheten pågår i mer enn 6 måneder. Sistnevnte bestemmelse tilsvarer FN-mønsteret.

Punkt 4 angir hva som ikke omfattes av begrepet "fast driftssted". I korthet går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring og utstilling ikke skal utgjøre fast driftssted.

Punkt 5 regulerer når en representant skal anses for å være "avhengig" og således anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket. Dette gjelder når personen har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket. Punkt 6 slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såfremt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet. Bestemmelsen avviker imidlertid fra OECD-mønsteret ved at agenten likevel ikke skal anses som uavhengig dersom han bare eller nesten bare opptrer på vegne av foretaket, med mindre det godtgjøres at transaksjonene mellom agenten og foretaket er på arm lengde-vilkår.

Når det gjelder virksomhet på kontinentalsokkelen, er det fastsatt særregler i artikkel 21, jf bemerkningene nedenfor.

Artiklene 6-22 har regler om beskatning av forskjellige former for inntekt. Disse bestemmelsene har til formål å forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt, eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten).

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. I prinsippet kan derfor statene tilbakeholde kildeskatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. I den utstrekning skatteavtalen medfører at skatt enten skal betales med en redusert sats eller inntekten skal unntas fra beskatning, må etterfølgende justering (refusjon) finne sted.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret. Det samme gjelder ved inntekt fra direkte bruk eller annen utnyttelse av fast eiendom.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den annen stat. Slik virksomhet kan bare inntektsbeskattes i den sistnevnte stat dersom den utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som forstås ved et fast driftssted er, som nevnt ovenfor, tatt inn i artikkel 5. Derimot inneholder artikkel 7 hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftssted. Artikkelen svarer til OECD-mønsteret.

I henhold til OECD-mønsteret, er det bare inntekt som kan tilskrives det faste driftssted som skal kunne skattlegges i kildestaten. Inntekt av annen, ikke tilknyttet virksomhet i samme stat, faller således utenfor driftsstedets beskatningsgrunnlag.

Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftssteds fortjeneste, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt selvstendig foretak som utøvet samme eller lignende virksomhet under samme eller lignende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretak hvis faste driftssted det er ("armlengdeprinsippet").

Artikkelens punkt 3 gir regler om rammen for utgiftsfradragene ved fastsettelsen av det faste driftssteds skattbare fortjeneste. Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal skips- og luftfartsvirksomhet, som definert i artikkel 3 punkt 1 g).

Avtalen punkt 1 avviker noe fra OECD-mønsteret, ettersom det fastsetter at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare kan skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende. Dette er imidlertid i samsvar med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere år.

Etter punkt 2 skal fortjeneste ved bruk, vedlikehold eller utleie av containere benyttet til transport av gods eller varer i internasjonal trafikk, bare kunne skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende.

Punkt 3 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 og 2 også gjelder fortjeneste når et foretak deltar i en "pool", felles forretningsvirksomhet eller i et internasjonalt driftskontor.

I artikkelens punkt 4 er det gitt særregler som tar hensyn til inntekter som oppebæres av SAS-konsortiet eller eventuelt tilsvarende konsortium.

Artikkel 9 omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Artikkelen gjelder assosierte foretak, dvs. mor- og datterselskaper samt foretak under felles kontroll og ledelse. Bestemmelsen gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengde-standarden, jf skatteloven ¤54 første ledd. Bestemmelsen er bygget på prinsippene i OECD-mønsteret, men det er ikke tatt inn bestemmelser om korrigering i den staten hvor foretagendet er hjemmehørende. Slik korrigering er imidlertid hjemlet i artikkel 26. Derimot er det i pkt 2 åpnet for å fastsette felles regler for overskuddsberegning.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av dividender. Etter artikkelens punkt 1 kan slike inntekter skattlegges i den kontraherende stat hvor aksjonæren er bosatt.

De samme inntektene kan dessuten skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler dividendene er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er begrenset i punkt 2. Punkt 2 a) fastsetter at kildestatens skattesats ikke må overstige 10 prosent av bruttobeløpet når dividender utbetales til et selskap som direkte kontrollerer minst 30 prosent av aksjekapitalen i det utdelende selskap, og til sammen har investert i kildestaten et beløp som minst tilsvarer 100.000 USD. Uttrykket "investering" omfatter enhver pengeplassering, som f eks bankinnskudd og utlån. Etter punkt 2 b) er kildeskattesatsen som benyttes i andre tilfeller begrenset til 15 prosent. Det er et vilkår at mottakeren er den virkelige rettighetshaver og ikke for eksempel en stråmann for den faktiske eier enten i kildelandet eller i et tredje land. De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjer hvorav dividendene utdeles reelt er knyttet til næringsvirksomhet eller utøvelse av fritt yrke gjennom et fast driftssted eller fast sted for selvstendige personlige tjenester, som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 4 skattlegges i så fall dividendene i samsvar med bestemmelsene i henholdsvis artikkel 7 eller artikkel 14. (Tilsvarende bestemmelser gjelder etter artikkel 11 punkt 4 for renter og etter artikkel 12 punkt 4 for royalty).

Artikkel 11 omhandler renteinntekter. Overensstemmende med OECD-mønsteret er det fastsatt at slike inntekter kan skattlegges både i den stat hvor mottakeren er bosatt, jf punkt 1, og i den stat hvor rentene skriver seg fra, jf punkt 2. Kildeskatten i den sistnevnte stat skal dog ikke overstige 10 prosent av rentenes bruttobeløp. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av renter som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

I punktene 7, 8 og 9 er det gitt visse unntak fra retten til å oppkreve kildeskatt. Dette gjelder blant annet tilfeller hvor renter oppebæres av eller gjennom en kontraherende stat eller en av dens forvaltningsmyndigheter. Videre er det for norske institusjoners vedkommende fastsatt at renter som mottas av - og renter av lån garantert av - Garanti-instituttet for Eksportkreditt eller AS Eksportfinans ikke skal undergis kildebeskatning i Aserbajdsjan. Tilsvarende bestemmelse er gitt for lån ytet av institusjoner i Aserbajdsjan.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty, som tilsvarer rentebestemmelsene i artikkel 11. Royalty kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men satsen for den kildeskatt som kan kreves er begrenset til 10 prosent av royaltyens bruttobeløp. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av royalty som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsene bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge formuesgevinst bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dens avkastning, før avhendelse fant sted.

Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den kontraherende stat hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den kontraherende stat hvor det faste driftssted eller faste sted befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftssted eller faste sted.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip, luftfartøy eller containere i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den staten hvor det foretaket som oppebærer gevinsten er hjemmehørende.

Punkt 4 inneholder en særbestemmelse som gir Norge rett til å beskatte gevinster ved salg av aksjer eller andeler i norske selskaper i inntil 5 år etter at aksjonæren har vært skattemessig bosatt i Norge. Bestemmelsen er kommet inn på bakgrunn av utflyttingsreglene i skatteloven ¤15 første ledd bokstav e.

Gevinst ved avhendelse av containere mv benyttet til transport i internasjonal trafikk, skal etter punkt 5 skattlegges der foretaket er hjemmehørende.

Punkt 6 inneholder bestemmelser som får anvendelse på gevinster som oppebæres av SAS eller tilsvarende konsortium.

Gevinst ved avhendelse av andre formuesgjenstander enn dem som er spesielt nevnt, kan bare skattlegges i avhenderens bostedsstat, jf punkt 7.

Artikkel 14 gjelder beskatningen av inntekt ved utøvelse av fritt yrke. Bestemmelsene om beskatning av inntekt av slik virksomhet avviker noe fra OECD-mønsteret. Etter dette mønster skattlegges inntekter ved utøvelse av fritt yrke i den stat hvor yrkesutøveren er bosatt, med mindre han i en annen kontraherende stat vanligvis råder over et fast sted (kontor eller lignende) som tjener utøvelsen av hans virksomhet. I så fall kan sistnevnte stat skattlegge den del av inntekten som kan henføres til et slikt sted. Artikkelen har her fått en tilføyelse som avviker noe fra OECD-mønsteret, således at sistnevnte stat også kan skattlegge dersom oppholdet i denne stat i ett eller flere tidsrom til sammen utgjør minst 183 dager i løpet av enhver tolvmånedersperiode.

Punkt 2 i artikkelen definerer nærmere hva som ligger i begrepet "fritt yrke", og nevner eksempler på aktiviteter og yrkesgrupper som kan falle inn under artikkelen. Oppregningen er ikke uttømmende. Det bemerkes at bestemmelsen bare omhandler selvstendige yrkesutøvere, og således ikke feks en lege som er fast ansatt ved en bedrift. Artister og idrettsutøvere er omhandlet særskilt i avtalens artikkel 17.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 15. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den annen kontraherende stat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres, rett til å skattlegge inntektene. Det gjelder dog et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagers regel. Bestemmelsen avviker fra OECD-mønsteret ved at det i punkt 2 b) er et vilkår at arbeidsgiveren er hjemmehørende i lønnsmottakerens bostedsstat for at 183-dagers regelen skal komme til anvendelse. Under forhandlingene ble problematikken om beskatningen av innleide arbeidstakere drøftet. Etter norsk oppfatning kommer unntaket i punkt 2 ikke til anvendelse dersom arbeidstakeren er innleid, og en har således presisert dette i punkt 2 b). Bestemmelsen er ellers i samsvar med OECD-mønsteret.

Artikkelens punkt 3 gir særregler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart. Lønnsinntekter fra slikt arbeid skal bare kunne skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende.

Når det gjelder lønnsutbetalinger til norske besetningsmedlemmer i feks SAS, er det inntatt en bestemmelse i punkt 4 om at disse bare skal kunne skattlegges i Norge. Bestemmelsen er gjensidig og gir på samme måte Aserbajdsjan beskatningsrett til aserbajdsjansk mannskap i et eventuelt lignende konsortium. Artikkel 16 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan i overensstemmelse med OECD-mønsteret skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 17 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artikkel 14 om fritt yrke og artikkel 15 om lønnsarbeid i privat tjeneste. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som presiserer at den stat hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, feks et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Reglene i punktene 1 og 2 bygger på OECD-mønsteret.

I punkt 3 er det gitt unntak fra nevnte regler når opptredenen i den ene kontraherende stat i det vesentlige er finansiert av offentlige midler i den annen kontraherende stat. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne skattlegges i den stat hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.

Artikkel 18 omhandler pensjoner, livrenter og sosiale trygdeytelser. I motsetning til tilsvarende bestemmelse i OECD-mønsteret omfatter denne artikkelen alle typer pensjoner, både private og offentlige. Etter bestemmelsen skal pensjoner skattlegges i den stat hvor pensjonisten er bosatt. For tiden har ikke Norge intern hjemmel til å skattlegge pensjonsutbetalinger til personer som ikke er bosatt i Norge.

Artikkel 19 omhandler offentlig tjeneste. Som hovedregel og i samsvar med OECD-mønsteret, er den stat som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. For så vidt angår lønnsutbetalinger gjelder hovedregelen ikke når de bestemte vilkår i punkt 1 b) er oppfylt, og heller ikke i forbindelse med utøvelse av offentlig forretningsvirksomhet, jf punkt 2. Offentlige pensjonsutbetalinger omfattes som nevnt av artikkel 18.

Artikkel 20 fastsetter at studenter og lærlinger som er bosatt i den ene kontraherende stat og som midlertidig oppholder seg i den annen stat i anledning sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat. Bestemmelsen samsvarer med OECD-mønsteret og med skatteloven paragraf 26 første ledd, bokstav o.

Artikkel 21 inneholder regler om virksomhet utenfor kysten (offshorevirksomhet). Punkt 1 slår fast at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft uansett hva som måtte følge av overenskomsten forøvrig.

Punktene 2 og 3 omhandler næringsinntekt og fastsetter at slik virksomhet utøvet utenfor kysten av en stat skal anses å utgjøre virksomhet utøvet gjennom et fast driftssted eller et fast sted i denne stat, dersom virksomheten utøves til sammen over 30 dager i løpet av enhver tolvmåneders periode. Inntekten fra slik virksomhet kan i så fall skattlegges fra første dag i denne stat. Bestemmelsene i punkt 3 a) og b) tar sikte på å hindre at 30-dagers fristen blir omgått.

Punkt 4 inneholder et unntak fra de generelle bestemmelsene i punktene 2 og 3, for fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell, eller ved drift av taubåter eller lignende hjelpefartøy knyttet til virksomhet som omhandlet i artikkelen. Slik fortjeneste skattlegges i den stat hvor vedkommende er bosatt. Etter ønske fra Aserbajdsjan er det tatt inn et unntak fra denne regelen igjen dersom fartøyet drives av et fast driftssted etter artikkel 5 ( f eks en landbase) eller aktiviteten pågår i mer enn 6 måneder i løpet av enhver tolvmåneders periode.

I punkt 5 a) er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet. Slik inntekt kan skattlegges i sokkelstaten såfremt arbeidsoppholdet til sammen varer mer enn 30 dager i løpet av enhver tolvmåneders periode. Unntak fra denne regel er imidlertid gjort i punkt 5 b) som fastsetter at lønnsinntekter for tjeneste om bord i skip eller luftfartøy som er omfattet av unntaksbestemmelsen i punkt 4, bare skal kunne skattlegges i den stat hvor arbeidsgiveren er hjemmehørende. Sistnevnte unntak gjelder likevel ikke hvis fartøyet drives av et fast driftssted etter artikkel 5 eller aktiviteten pågår i mer enn 6 måneder i løpet av enhver tolvmåneders periode, jf pkt 4.

Punkt 6 gjelder gevinst ved overføring av rettigheter til undersøkelse eller utnyttelse av naturforekomster, eiendom som i sokkelstaten benyttes i forbindelse med virksomheten utenfor kysten, og aksjer eller andeler som henter sin verdi fra slike rettigheter eller slik eiendom. Beskatningsretten til slike gevinster tilligger kyststaten.

Artikkel 22 gjelder annen inntekt, dvs. inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i overenskomstens øvrige artikler. Overensstemmende med OECD-mønsteret er det fastsatt at slike inntekter bare skal kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt.

Unntak er gjort i punkt 2 der det foreskrives at inntekter som er knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, skal beskattes etter artiklene 7 og 14.

Artikkel 23 gjelder formuesbeskatning. Formue som består i fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger. Formue som består i løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller fast sted, kan skattlegges i den stat hvor driftsstedet eller det faste sted befinner seg, jf punktene 1 og 2. I følge punkt 3 kan formue som består av skip og luftfartøy, og løsøre knyttet til driften av disse, bare skattlegges i den stat hvor det foretaket som eier skipet eller luftfartøyet er hjemmehørende.

I punkt 4 er det fastsatt at formue som består av containere, inkludert tilhengere og tilknyttet utstyr for transport av containere, brukt til transport av varer i internasjonal fart, bare skal kunne skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende.

I punkt 5 er det gitt regler om formuesbeskatning av SAS og tilsvarende konsortier.

Alle andre deler av formuen som tilhører en person bosatt i en av statene, kan bare skattlegges i denne staten, jf pkt 6

Artikkel 24 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning.

Kreditsystemet (godskrivelsessystemet) innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, kan skattlegge en inntekt også når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Aserbajdsjan. Norge må imidlertid innrømme som fradrag i den utlignede skatt et beløp som svarer til den skatt som er betalt i Aserbajdsjan (kildestaten), jf a). Motsvarende gjelder for Aserbajdsjan, jf b). Dette gjelder tilsvarende for formuesskatten.

Videre er det i a) fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i Norge mottar inntekter eller eier formue som i henhold til noen bestemmelser i avtalen er unntatt fra beskatning i Norge, så kan Norge likevel ta i betraktning denne inntekten eller formuen ved beregningen av den skatt som skal betales av vedkommende persons øvrige inntekt eller formue (progresjonsforbehold).

Artiklene 25-29 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (artikkel 25), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 26), utveksling av opplysninger (artikkel 27), bistand til innkreving (artikkel 28) samt om diplomatiske og konsulære tjenestemenn (artikkel 29).

Artiklene 30-31 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

I henhold til artikkel 30 trer overenskomsten i kraft når begge stater har gitt hverandre meddelelse om at nødvendige skritt er tatt for at overenskomsten kan tre i kraft. Når det gjelder kildeskatter vil overenskomsten få virkning på beløp betalt eller godskrevet i det kalender år som følger etter det år overenskomsten trer i kraft. Når det gjelder øvrige skatter vil overenskomsten få virkning med hensyn til skatter som vedkommer det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft.

Finans- og tolldepartementet

tilrår:

At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt forslag til proposisjon til Stortinget om samtykke til å sette i kraft en overenskomst mellom Kongeriket Norge og Aserbajdsjan til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og formue.

Vi HARALD, Norges Konge,

stadfester:

Stortinget blir bedt om å fatte vedtak om samtykke til at Norge setter i kraft en overenskomst mellom Kongeriket Norge og Aserbajdsjan til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og formue, undertegnet i Oslo den 24. april 1996, i samsvar med et fremlagt forslag.

Tilråding fra Finans- og tolldepartementet ligger ved.