Skatteavtale Norge - Gambia

St.prp. nr. 64 (1993-94)

Om samtykke til å sette i kraft en overenskomst mellom Kongeriket Norge og Republikken Gambia til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og av formue,

undertegnet i London den 27. april 1994.

Tilråding fra Finans- og tolldepartementet av 9. september 1994, godkjent i Statsråd samme dag.

_______________________________________________

 

1.Innledning

Den 27. april 1994 ble det i London undertegnet en overenskomst til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og av formue mellom Norge og Gambia. Samtykke til undertegning ble gitt ved kongelig resolusjon av 28. mai 1993. Overenskomsten ble på Norges vegne undertegnet av ambassadør Kjell Eliassen og på Gambias vegne av ambassadør Mohammadou N. Bobb.

Overenskomsten vil tre i kraft på datoen for mottakelsen av den siste av underrettelsene om at de nødvendige konstitusjonelle skritt for overenskomstens ikrafttredelse er tatt i de to stater. Overenskomsten vil i Norge få virkning med hensyn til skatter av inntekt og formue som vedkommer det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft.

2.Generelle bemerkninger

Gjeldende dobbeltbeskatningsavtale mellom Norge og Gambia er den tidligere gjeldende skatteavtale mellom Norge og Storbritannia av 2. mai 1951 som gjennom noteveksling 18. mai 1955 ble utvidet til å gjelde en rekke britiske kolonier. Avtalen har fortsatt å gjelde også etter at Gambia oppnådde full selvstendighet i 1965. Ved kongelig resolusjon av 24. april 1987 ble det gitt fullmakt til å si opp nevnte avtale med Storbritannia for så vidt angikk de fleste av de områder avtalen var gitt anvendelse overfor. I resolusjonen er det redegjort for at det ikke var ønskelig å si opp avtalen for så vidt angikk fire stater, deriblant Gambia. Overfor disse statene er det gitt uttrykk for at Norge burde ta initiativ til å innlede reforhandlinger.

På denne bakgrunn kom forhandlinger om en ny skatteavtale med Gambia i gang i februar 1991. Etter annen forhandlingsrunde ble et utkast til avtale parafert i Oslo den 31. januar 1992. På norsk side ble forhandlingene ledet av lovrådgiver Martin Wikborg, Finansdepartementet.

Overenskomsten følger i stor grad det mønster som er lagt til grunn i de dobbeltbeskatningsavtaler som Norge har inngått med andre u-land i de senere år. Som modell for disse har i store trekk vært lagt til grunn det mønsterutkast som ble utarbeidet av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) i 1963, og revidert i 1977, men med visse modifikasjoner som er vanlig i avtaler mellom i-land og u-land. Modifikasjonene tar særlig hensyn til forskjellene i de to staters økonomier og i balansen i betalingene mellom de to stater.

Et modifisert mønster for slike avtaler ble

utarbeidet i regi av FN i 1980. Overenskomsten inneholder imidlertid på visse punkter avvikelser fra nevnte mønstre. Det vises til kommentarene til de enkelte artikler.

Det bemerkes at avvikelsene fra de foran nevnte mønsteravtaler hovedsakelig er utarbeidet på grunnlag av bestemmelser inntatt i skatteavtaler mellom Norge og andre stater som det er naturlig å sammenligne Gambia med, for eksempel i Norges skatteavtavtaler med Zimbabwe og Jamaica.

I overenskomsten har en tatt hensyn til den norske "Skattereformen 1992", noe som har medført at enkelte bestemmelser avviker fra det som tidligere har vært vanlig i de norske skatteavtalene. Den viktigste av disse er bestemmelsen som regulerer metoden for unngåelse av dobbeltbeskatning. Tidligere har Norge som hovedregel anvendt fordelingsmetoden. Etter denne metoden unngås dobbeltbeskatning ved at inntekter som etter avtalens bestemmelser kan beskattes i den annen stat, unntas fra beskatning i Norge. På bakgrunn av skattereformen har imidlertid Norge nå funnet det ønskelig å anvende godskrivelsesmetoden (credit-metoden) for å unngå dobbeltbeskatning. Etter denne metoden kan Norge, overfor personer bosatt i Norge, skattlegge hele inntekten, men må innrømme som fradrag i den utlignede skatt et beløp som svarer til den skatt som er betalt i Gambia. Se nærmere herom under merknadene til artikkel 25.

Avtalen er inngått på engelsk. Den engelske teksten og norsk oversettelse følger som vedlegg.

Til de enkelte materielle bestemmelser i overenskomsten bemerkes:

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om overenskomstens saklige anvendelsesområde. I følge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene av statene eller i begge stater. Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. Overenskomsten omfatter både inntekts- og formuesskatt. Det utskrives for tiden ikke formuesskatt i Gambia.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten.

Det følger av artikkel 3 punktene 1 (a) og (b) at overenskomsten også får anvendelse på de respektive lands kontinentalsokler for så vidt gjelder utøvelse av rettigheter med hensyn til havbunnen og undergrunnen samt deres naturforekomster. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret.

Artikkel 4 definerer uttrykket "person bosatt i en kontraherende stat" og inneholder i punktene 2 og 3 regler om hvorledes det skal forholdes når en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Gambia.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket "fast driftssted". Denne definisjonen er viktig fordi den danner rammen for skattlegging etter artikkel 7 av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den annen stat.

Ifølge artikkelens punkt 3 er stedet for et bygningsarbeid, eller et anleggs- eller installasjonsprosjekt å anse som et fast driftssted for foretaket bare såfremt virksomheten varer lenger enn 6 måneder. OECD's mønster har her en nedre grense på 12 måneder. For øvrig avviker bestemmelsen fra OECD-mønsteret ved at det, som vanlig i skatteavtaler Norge har inngått i de senere år, er tatt med en bestemmelse hvoretter tilknyttet kontroll eller rådgivningsvirksomhet uttrykkelig er inkludert i bestemmelsen.

I artikkelens punkt 4 er det nevnt en del tilfeller som ikke er å anse som fast driftssted, enten de foreligger enkeltvis eller i kombinasjon (så lenge virksomheten har preg av å være en hjelpevirksomhet eller av forberedende art for vedkommende foretak). Punktet svarer til FN-mønsteret fordi alternativet "utlevering" av varer i OECD's mønster bokstav (a) og (b) er sløyfet.

Et gambisk foretak som driver virksomhet i Norge gjennom en avhengig agent som omhandlet i artikkelens punkt 5 anses således, i overensstemmelse med OECD-mønsteret, normalt for å drive gjennom et fast driftssted i Norge.

Et foretak som i stedet driver virksomhet gjennom en uavhengig mellommann, f. eks. en megler, anses imidlertid ikke for å drive gjennom et slikt fast driftssted, jf. artikkelens punkt 6. Dersom mellommannen i praksis arbeider utelukkende for dette foretaket, skal han likevel anses som avhengig agent, jf. punkt 5, med mindre forholdet mellom foretaket og mellommannen er helt forretningsmessig (armlengdevilkår). Bestemmelsen er utformet som et kompromiss mellom OECD's og FN's mønstre.

Punkt 7 inneholder en særregel hentet fra FN's mønster vedrørende direkte-forsikring, utøvet i den annen stat gjennom en avhengig representant.

Når det gjelder virksomhet på kontinentalsokkelen, er det fastsatt særregler i artikkel 22, jf. bemerkningene nedenfor.

Artiklene 6-24 har regler om beskatning av forskjellige former for inntekt og formue. Disse bestemmelsene har til formål å forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt eller formue. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt, eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten).

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom bare skal kunne skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Det samme gjelder ved inntekt fra direkte bruk, eller annen utnyttelse av fast eiendom.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den annen stat. Slik virksomhet kan bare inntektsbeskattes i den sistnevnte stat dersom den utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som forstås ved et fast driftssted er, som nevnt ovenfor, tatt inn i artikkel 5. Derimot inneholder artikkel 7 hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftssted. Artikkelen svarer i hovedtrekk til OECD's mønster.

Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftssteds fortjeneste, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt selvstendig foretak som utøvet samme eller lignende virksomhet under samme eller lignende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretak hvis faste driftssted det er ("armlengdeprinsippet").

Artikkelens punkt 3 gir regler om rammen for utgiftsfradragene ved fastsettelsen av det faste driftssteds skattbare fortjeneste. Første punktum er i samsvar med OECD-mønsteret, mens resten er føyet til i samsvar med FN's mønster slik det er utformet etter forslag fra u-landshold. Tilføyelsen klargjør at det ved inntektsfastsettelsen skal ses bort fra betalinger mellom driftsstedet og hovedkontoret eller en annen filial, som har formen av royalty, honorar e.l. som vederlag for bruk av patenter eller andre rettigheter, provisjon for administrasjon eller tjenester, eller renter bortsett fra når det gjelder en bank. Det skal imidlertid innrømmes fradrag for royalty, renter og andre utgifter som hovedkontoret har hatt på vegne av det faste driftssted.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal skips- og luftfartsvirksomhet samt innenlands fraktfart.

Overensstemmende med OECD-mønsteret kan fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare skattlegges i den stat hvor den virkelige ledelse for foretaket har sitt sete. Uttrykket internasjonal fart er nærmere definert i artikkel 3 punkt 1 (h).

For det tilfelle at denne stat etter sin interne lovgivning ikke kan skattlegge foretakets fortjeneste i sin helhet, er det fastsatt en subsidiær beskatningsrett for den annen stat hvor mottakeren av fortjenesten er hjemmehørende.

Punkt 3 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 også gjelder fortjeneste når et foretak deltar i en "pool", felles forretningsvirksomhet eller i et internasjonalt driftskontor.

Som følge av en anbefaling fra OECD er det i punkt 4 fastsatt at fortjeneste ved bruk, disposisjon eller leie av containere (innbefattet tilhengere og tilknyttet utstyr for transport av containere) benyttet til transport av gods eller varer, bare skal kunne skattlegges i den stat hvor den virkelige ledelse for foretaket har sitt sete -- med mindre det dreier seg om transport utelukkende mellom steder innen den annen stat.

Punkt 5 fastsetter at beskatningen skal være delt mellom de to stater i visse tilfeller. Dette gjelder når driften forestås av interessenter fra begge stater, og den virkelige ledelse ikke utelukkende blir utøvet fra den ene stat. Fortjenesten blir i såfall å skattlegge der den enkelte interessent er bosatt i forhold til deres eierandel i interessentskapet.

I punkt 6 er det gitt særregler som tar hensyn til SAS-samarbeidet.

Punkt 7 inneholder særlige bestemmelser hvoretter fortjeneste ved drift av båter i innenlands fraktfart bare skal kunne skattlegges i den stat hvor driften finner sted.

Artikkel 9 omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Artikkelen gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller, skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengde-standarden, jf. skatteloven _ 54 første ledd. Artikkelen er bygget på prinsippene i OECD-mønsteret, men har ikke bestemmelser om korrigerende retting i den stat hvor det annet foretak er hjemmehørende. Slik retting er imidlertid hjemlet i artikkel 28 og vil kunne bli foretatt basert på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av dividender.

Etter artikkelens punkt 1 kan dividender som utdeles fra et norsk selskap til en aksjonær bosatt i Gambia, skattlegges i Gambia. Dividendene kan imidlertid også skattlegges i Norge, men den skattesats som kan benyttes er begrenset hvis mottakeren er den virkelige rettighetshaver (og ikke for eksempel en stråmann for den faktiske eier enten i Norge eller i et tredje land). Kildeskatten må ikke overstige 5 prosent av bruttobeløpet når dividender utbetales til et gambisk selskap som eier minst 25 prosent av kapitalen i det utdelende selskap. I alle andre tilfeller er den norske kildeskattesatsen begrenset til 15 prosent.

Gambia har på sin side ikke rett til å skattlegge dividender som utdeles fra Gambia til Norge, utover den skatt som ilegges det gambiske selskap, se artikkelens punkt 2. Forutsetningen for dette fritaket er at utbyttet blir beskattet i Norge. (Selskapsskatten i Gambia er for tiden 50 prosent av overskuddet eventuelt 3 prosent av omsetningen dersom dette utgjør mer. Gambia har for tiden ikke intern hjemmel til å ilegge kildeskatt på dividender som utdeles til aksjonær bosatt i et annet land.)

De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjer hvorav dividendene utdeles reelt er knyttet til næringsvirksomhet eller utøvelse av fritt yrke gjennom et fast driftssted eller fast sted for selvstendige personlige tjenester, som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 4 skattlegges i så fall dividendene i samsvar med bestemmelsene i henholdsvis artikkel 7 eller artikkel 15. (Tilsvarende bestemmelser gjelder etter artikkel 11 punkt 5 for renter og etter artikkel 12 punkt 4 for royalty og noe modifisert etter artikkel 14 punkt 4 for ledelsesgodtgjørelse.)

Det gjelder særlige regler for unngåelse av dobbeltbeskatning for visse dividendeutbetalinger fra Gambia til Norge, jf. artikkel 25 punkt 1 (c).

Artikkel 11 omhandler renteinntekter. Overensstemmende med OECD-mønsteret er det fastsatt at slike inntekter kan skattlegges både i den stat hvor den som mottar rentene er bosatt, jf. punkt 1, og i den stat hvor rentene skriver seg fra, jf. punkt 2. Kildeskatten i den sistnevnte stat skal dog ikke overstige 15 prosent av rentenes bruttobeløp. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av renter som utbetales fra Norge til mottaker i utlandet.

I punkt 3 er det gitt visse unntak fra retten til å oppkreve kildeskatt. Dette gjelder tilfeller hvor renter oppebæres av en kontraherende stat eller en av dens forvaltningsmyndigheter, samt dersom rentene oppebæres av en person bosatt i en kontraherende stat og nevnte myndigheter garanterer eller forsikrer det gjeldsforhold som rentene knytter seg til.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty, som tilsvarer rentebestemmelsene i artikkel 11. Royalty kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men satsen for kildeskatt som kan kreves er begrenset til 12,5 prosent av royaltyens bruttobeløp. Det er for tiden ingen hjemmel i den norske skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av royalty som utbetales fra Norge til mottaker i utlandet.

Definisjonen av uttrykket royalty i punkt 3 avviker noe fra OECD-mønsteret, men er utformet i tråd med norsk skatteavtalepraksis. Således skal betalinger for bruken av industrielt, kommersielt eller vitenskapelig utstyr ikke anses for å være royalty. Slike betalinger må skattlegges i overensstemmelse med artikkel 7.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsene bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge formuesgevinst, bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dens avkastning, før avhendelse fant sted.

Etter punkt 1 skal gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom bare kunne skattlegges i den kontraherende stat hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den kontraherende stat hvor det faste driftssted eller faste sted befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftssted/sted.

I henhold til artikkelens punkt 3 skal gevinst av avhendelse av skip eller luftfartøy i internasjonal fart samt båter i innenriks fraktfart bare kunne skattlegges i den stat hvor foretakets inntekt er skattepliktig i henhold til artikkel 8 i avtalen.

Gevinst ved avhendelse av containere benyttet i internasjonal fart skal bare kunne skattlegges der hvor den virkelige ledelse for foretaket har sitt sete, jf. punkt 4.

Punkt 5 gir den stat der et selskap er hjemmehørende adgang til å skattlegge gevinst ved avhendelse av aksjer i selskapet.

Gevinst ved avhendelse av andre formuesgjenstander enn dem som spesielt nevnt, kan bare skattlegges i avhenderens bostedsstat, jf. punkt 6.

I artikkel 14 er det inntatt særlige bestemmelser om ledelsesgodtgjørelse. Artikkelen er bygget opp etter samme lest som artikkel 12. Slik godtgjørelse kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men den kildeskatt som kan kreves er begrenset til 12,5 prosent av godtgjørelsens bruttobeløp.

Begrepet "ledelsesgodtgjørelse" er definert i artikkelens punkt 3. Det bemerkes at det kun er utbetalinger til fysiske personer som dekkes av bestemmelsen. Grensen mellom ledelsesgodtgjørelse og godtgjørelse for selvstendige personlige tjenester må trekkes konkret i det enkelte tilfellet, jf. nedenfor under kommentarene til artikkel 15.

I henhold til punkt 7 kan mottakeren av ledelsesgodtgjørelse innen tre år fra mottakelsen av godtgjørelsen selv bestemme hvorvidt artikkel 14 eller artikkel 7 skal anvendes på godtgjørelsen. Således er skattyter gitt en mulighet til å velge mellom å betale bruttoskatt eller nettoskatt til kildestaten.

Artikkel 15 gjelder beskatningen av inntekt ved utøvelse av fritt yrke. Bestemmelsene om beskatning av inntekt av slik virksomhet avviker noe fra OECD's mønsteravtale. Etter dette mønster skattlegges inntekter ved utøvelse av fritt yrke i den stat hvor yrkesutøveren er bosatt, med mindre han i den annen kontraherende stat vanligvis råder over et fast sted (kontor eller lignende) som tjener utøvelsen av hans virksomhet. I tråd med norsk skatteavtalepraksis har artikkelen fått en tilføyelse således at kildestaten også har beskatningsretten dersom oppholdet i denne stat til sammen overstiger 183 dager i løpet av enhver tolvmåneders periode. Videre er det inntatt en bestemmelse om subsidiær beskatningsrett til kildestaten dersom inntekten ikke skattlegges i bostedsstaten. Kildestatens rett til å skattlegge inntekten er uansett begrenset til så meget av inntekten som kan tilskrives tjenester utført i denne stat.

Punkt 2 i artikkelen definerer nærmere hva som ligger i begrepet "fritt yrke", og nevner eksempler på aktiviteter og yrkesgrupper som kan falle inn under artikkelen. Oppregningen er ikke uttømmende. Det bemerkes at bestemmelsen bare omhandler selvstendige yrkesutøvere, og således ikke f.eks. en lege som er fast ansatt ved en bedrift. Artister og idrettsutøvere er omhandlet særskilt i overenskomstens artikkel 17. Definisjonen avviker noe fra OECD's mønster ved at en har tatt ut henvisningen til yrkene advokat, ingeniør, arkitekt og revisor. Hvorvidt godtgjørelse som slike personer mottar dekkes av bestemmelsene i artikkel 15 eller artikkel 14 (ledelsesgodtgjørelse) må avgjøres konkret ut i fra hvilke arbeidsoppgaver som utføres. For eksempel vil godtgjørelse til en revisor som gir forretningsmessige råd og yter bistand utover det som normalt er å betrakte som en revisors oppgaver, dekkes av definisjonen i artikkel 14 punkt 3, og således være gjenstand for bruttobeskatning med 12,5 prosent i kildestaten.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 16. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntekter med mindre arbeidet utføres i den annen kontraherende stat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres, rett til å skattlegge dem.

Det gjelder likevel et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagersregel. Vilkårene avviker noe fra OECD's mønster av 1977. For det første regnes de 183 dager i enhver tolvmåneders periode og ikke i vedkommende kalenderår. For det annet skal arbeidsgiveren være bosatt i samme stat som arbeidstakeren og ikke i enhver annen stat enn den der arbeidet utføres. Det sistnevnte vilkår er begrunnet i kontrollhensyn. I samsvar med den norske forståelse av OECD-mønsteret er det videre presisert at unntaket i punkt 2 ikke kommer til anvendelse dersom det dreier seg om såkalt arbeidsutleie. I skatteavtalen mellom de nordiske land er det nærmere angitt hva uttrykket "arbeidsutleie" omfatter, jf. St.prp. nr. 16 for 1989-90. I henhold til skattebetalingsloven _ 3 annet ledd kan både utleieren og innleieren holdes ansvarlig for betaling av den utleide arbeidstakers skatt.

Artikkelens punkt 3 gir særregler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart. Lønnsinntekter fra slikt arbeid kan i utgangspunktet skattlegges i den stat som er gitt retten til å skattlegge foretakets overskudd, jf. artikkel 8. Det avgjørende her er hvor den virkelige ledelse for foretaket har sitt sete. Dersom den virkelige ledelsen for foretaket anses utøvet i begge stater, skal slik lønnsinntekt bare kunne skattlegges i den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt.

Når det gjelder lønnsutbetalinger til norsk flypersonell i SAS, bestemmer punkt 4 at disse bare skal kunne skattlegges i Norge.

Artikkel 17 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan i overensstemmelse med OECDmønsteret skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 18 fastsetter at artister eller idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artikkel 15 om inntekt av fritt yrke og artikkel 16 om lønnsarbeid i privat tjeneste.

Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre den stat beskatningsretten hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, selv om godtgjørelsen er utbetalt til tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Bestemmelsen i punktene 1 og 2 er i samsvar med OECD's mønster.

I punkt 3 er det gitt unntak fra nevnte regler når opptredenen i den ene kontraherende stat er understøttet av offentlige fond i den annen kontraherende stat. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne skattlegges i den stat hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.

Artikkel 19 gjelder pensjoner, livrenter, sosiale trygdeytelser og underholdsbidrag.

Kildestaten er gitt den primære beskatningsretten til pensjoner, livrenter og sosiale trygdeytelser. Med pensjon menes her så vel private som offentlige pensjoner. For tiden har ikke Norge intern hjemmel til å skattlegge slike ytelser som utbetales fra Norge til personer som ikke er bosatt i Norge.

Underholdsbidrag eller annet beløp til underhold skal bare skattlegges i mottakerstaten med mindre den som betaler ikke har fradragsrett for beløpet. Hvis vedkommende ikke har slik fradragsrett skal bidraget bare skattlegges i kildestaten.

Artikkel 20 gjelder beskatning av offentlige lønnsutbetalinger. Beskatningsretten er som hovedregel tillagt den stat som utreder slik godtgjørelse, jf. punkt 1. Denne særregel gjelder dog ikke når de bestemte vilkår i punkt 2 er oppfylt, samt når lønn utredes av en av statene i anledning offentlig forretningsvirksomhet.

Artikkel 21 fastsetter at studenter og lærlinger som er bosatt i den ene kontraherende stat og som midlertidig oppholder seg i den annen stat i anledning utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat. Bestemmelsen samsvarer med OECD-mønsteret og med skatteloven paragraf 26 første ledd bokstav o.

Artikkel 22 inneholder bestemmelser om virksomhet utenfor kysten. Det slås innledningsvis fast at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som måtte følge av overenskomsten for øvrig.

Punktene 2 og 3 omhandler næringsinntekt og fastsetter at slik virksomhet utøvet utenfor kysten av en stat skal anses å utgjøre virksomhet utøvet gjennom et fast driftssted i denne stat dersom virksomheten utøves til sammen over 30 dager i en tolvmåneders periode. På tilsvarende måte anses næringsinntekt gjennom personlige tjenester (fritt yrke) å være ervervet gjennom et fast sted der. Inntekt av virksomhet under punktene 2 og 3 kan i tilfelle skattlegges fra første dag i denne stat. Bestemmelsene i punktene 3 (a) og (b) tar sikte på å hindre at 30-dagersfristen blir omgått.

Inntekt av lønnsarbeid i anledning virksomhet utenfor kysten er omhandlet i punkt 4. Slik inntekt kan som hovedregel skattlegges i kyststaten dersom arbeidet varer til sammen over 30 dager i en tolvmåneders periode, og i så fall fra første dag.

I punkt 5 er det tatt inn en bestemmelse som klargjør beskatningssituasjonen med hensyn til visse avhendelsesgevinster som har tilknytning til den stat hvor kontinentalsokkelaktivitet foregår. Slike gevinster kan skattlegges i kildestaten (sokkelstaten).

I motsetning til hva som er vanlig i de norske skatteavtalene er det i herværende avtale ikke gitt særlige regler om fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell og lignende hjelpevirksomhet i forbindelse med virksomheten utenfor kysten, eller tilknyttet lønnsinntekt. For slike inntekter kommer således de alminnelige bestemmelsene i artikkel 22 til anvendelse. Det vil si at inntekten er skattepliktig i sokkelstaten dersom oppholdets varighet overstiger 30 dager.

Artikkel 23 gjelder annen inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i overenskomstens øvrige artikler. Overensstemmende med OECD-mønsteret er det fastsatt at slike inntekter bare skal kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt.

Unntak er gjort i punkt 2 der det foreskrives at inntekter som er knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, skal beskattes etter artiklene 7 og 15.

Artikkel 24 omhandler formuesbeskatning. Det grunnleggende prinsipp er at den stat som etter overenskomsten kan skattlegge inntekten som et formuesgode kaster av seg, også kan skattlegge formuen.

Gambia utskriver for tiden ikke skatt av formue.

Artikkel 25 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning.

Både Norge og Gambia anvender som alminnelig regel det såkalte godskrivelsessystemet (creditsystemet). Dette systemet innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge også kan skattlegge en inntekt når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Gambia. Norge må imidlertid innrømme som fradrag i den utlignede skatt et beløp som svarer til den skatt som er betalt i Gambia (kildestaten), jf. punkt 1 (a). Tilsvarende gjelder for Gambia, jf. punkt 2 (a).

For Norges vedkommende er det videre i punkt 1 (b), fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i Norge mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i avtalen er unntatt fra beskatning i Norge, så kan denne inntekten likevel tas i betraktning ved beregningen av den skatt som skal betales av vedkommende persons øvrige inntekt (progresjonsforbehold).

For det tilfellet at Gambia i henhold til spesielt nevnt lovgivning som fremmer den økonomiske utvikling av Gambia, unnlater å kreve eller vesentlig reduserer selskapsskatten for det gambiske selskap, skal Norge holde dividendene utenfor beskatningen av vedkommende norske aksjonær, se punkt 1 (c). Bestemmelsen innebærer at virkningen av tiltak for å fremme investeringer i Gambia i form av skattelette, ikke reduseres ved høyere norsk skatt. Anvendelsen av sistnevnte bestemmelse er begrenset til de første 10 år overenskomsten har virkning, men de kompetente myndigheter kan avtale at perioden skal forlenges. Bestemmelsen er i samsvar med retningslinjer nedfelt i kommentarene til FN-mønsteret.

For Gambias vedkommende er det i artikkelens punkt 2 (b) inntatt en særregel om dividender betalt fra et norsk selskap til et selskap i Gambia som kontrollerer minst 10 prosent av aksjene i det norske selskap. I slike tilfeller er det adgang for det gambiske selskap å få godskrevet underliggende norsk selskapsskatt.

For Norges vedkommende har en ikke funnet grunn til å ta med en tilsvarende bestemmelse fordi det følger av selskapsskatteloven § 1-7 at et norsk selskap i den norske skatten på visse betingelser kan få godskrevet det utenlandske datterselskaps selskapsskatt.

Artikkel 26 inneholder særlige bestemmelser som begrenser skattefritakelsen i den stat som ellers etter avtalen er forhindret fra å skattlegge en inntekt. Bakgrunnen for regelen er at Gambia ikke har intern hjemmel til å skattlegge en inntekt som er oppebåret utenfor Gambia når den ikke føres inn til Gambia. For at det ikke skal oppstå fullstendig skattefrihet i de tilfeller inntekten i henhold til avtalens materielle regler er fritatt for beskatning i en stat (Norge), er det i denne artikkel bestemt at skattefriheten bare skal gjelde så meget av inntekten som overføres til eller mottas i den annen stat (Gambia).

Artiklene 27-30 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (artikkel 27), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 28), utveksling av opplysninger (artikkel 29) samt om diplomatiske og konsulære tjenestemenn (artikkel 30).

Artiklene 31 og 32 inneholder sluttbestemmelsene (ikrafttredelse og opphør).

Etter artikkel 31 skal statene underrette hverandre når de nødvendige konstitusjonelle skritt for ikrafttredelse er gjennomført. Overenskomsten trer i kraft på datoen for mottakelsen for den siste av disse underretninger. Overenskomsten vil i Norge få virkning med hensyn til skatter som pålegges inntekt vedrørende ethvert kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft. I Gambia får avtalen virkning med hensyn til inntektsskatt og formuesgevinstskatt for ethvert ligningsår som begynner på eller etter første januar i det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft.

Det følger av artikkel 32 at overenskomsten skal gjelde på ubestemt tid, og at overenskomsten først kan sies opp etter det femte år etter ikrafttredelsen.

Finans- og tolldepartementet

tilrår:

At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om samtykke til å sette i kraft en overenskomst mellom Kongeriket Norge og Republikken Gambia til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og av formue.

Vi HARALD, Norges Konge,

gjør vitterlig:

Stortinget blir innbudt til å fatte vedtak om samtykke til at Norge setter i kraft en overenskomst mellom Kongeriket Norge og Republikken Gambia til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og av formue, undertegnet i London den 27. april 1994.

Tilråding fra Finans- og tolldepartementet ligger ved i avtrykk.