St.prp. nr. 31 (1995-1996)

Overenskomst mellom Kongeriket Norge og Republikken Østerrike til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og formue

Om samtykke til å sette i kraft en overenskomst mellom Kongeriket Norge og Republikken Østerrike til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og formue, undertegnet i Wien 28. november 1995.

Tilråding fra Finans- og tolldepartementet av 2. februar 1996, godkjent i statsråd samme dag.

________________________________________________________

 

1. INNLEDNING

Den 28. november 1995 ble det i Wien undertegnet en overenskomst til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og formue mellom Norge og Østerrike. Samtykke til undertegning ble gitt ved kongelig resolusjon av 25. mars 1994. Overenskomsten ble på Norges vegne undertegnet av ambassadør Erik Selmer og på Østerrikes vegne av ekspedisjonssjef Dr. Wolgang Nolz i det østerrikske finansdepartement.

Overenskomsten vil tre i kraft den første dagen i den tredje måneden som følger etter datoen da begge stater har gitt hverandre underretning om at de nødvendige konstitusjonelle skritt for at overenskomsten kan tre i kraft er gjennomført. Overenskomsten vil i Norge få virkning med hensyn til skatter av inntekt og formue som vedkommer de kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft.

2. GENERELLE BEMERKNINGER

Etter anmodning fra norske myndigheter, ble det i 1991 innledet forhandlinger i Wien mellom Norge og Østerrike om en ny skatteavtale. Etter 2. forhandlingsrunde som ble holdt i Oslo, gjensto noen få punkter som det ved senere brevveksling ble oppnådd enighet om. Forhandlingene ble fra norsk side ledet av ekspedisjonssjef Odd Hengsle, Finansdepartementet.

Overenskomsten følger i stor grad det mønster som er lagt til grunn i andre dobbeltbeskatningsavtaler som Norge i den senere tid har inngått med i-land. I store trekk følger disse det mønster som ble utarbeidet av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) i 1963 og senere revidert i 1977. Overenskomsten inneholder imidlertid på visse punkter avvikelser fra OECD-mønsteret. Det vises til kommentarene til de enkelte artikler.

I overenskomsten er det tatt hensyn til den norske "Skattereformen 1992", noe som har medført at enkelte bestemmelser avviker fra det som tidligere har vært vanlig i de norske skatteavtalene. Den viktigste av disse er bestemmelsen som regulerer metoden for unngåelse av dobbeltbeskatning. Tidligere har Norge som hovedregel anvendt fordelingsmetoden. Etter denne metoden unngås dobbeltbeskatning ved at inntekter eller formue som etter avtalens bestemmelser kan beskattes i den annen stat, unntas fra beskatning i Norge. På bakgrunn av skattereformen har imidlertid Norge nå funnet det ønskelig å anvende godskrivelsesmetoden (kreditmetoden) for å unngå dobbeltbeskatning. Etter denne metoden kan Norge i de tilfeller hvor Østerrike kan skattlegge inntekten eller formuen, overfor personer bosatt i Norge, skattlegge hele inntekten eller formuen, men må innrømme som fradrag i den utlignede skatt et beløp som svarer til den skatt som er betalt i Østerrike.

Overenskomsten skal inngås på norsk, tysk og engelsk. Alle tekstene skal ha lik gyldighet, men slik at den engelske teksten, ved tilfelle av uoverensstemmelse mellom fortolkningen av den norske og den tyske tekst, skal være avgjørende. Som vedlegg følger den norske og den engelske teksten.

Til de enkelte materielle bestemmelser i overenskomsten bemerkes:

Artikkel 1 og 2 har bestemmelser om overenskomstens saklige anvendelsesområde. I følge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. Den omfatter både inntekts- og formuesskatt.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten.

Det følger av artikkel 3 punkt 1 b) at overenskomsten også får anvendelse på Norges kontinentalsokkel for så vidt gjelder utøvelse av rettigheter med hensyn til havbunnen og undergrunnen samt deres naturforekomster. Dette fremgår direkte av ordlyden. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret. Definisjonen av "statsborgere" er av redaksjonelle grunner tatt med under artikkelens punkt 1 c) i stedet for under artikkel 24 om ikke-diskriminering.

Artikkel 4 definerer uttrykket " person bosatt i en kontraherende stat ". Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og Østerrike.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket " fast driftssted ". Denne definisjonen er viktig fordi den danner rammen for skattlegging etter artikkel 7 av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den annen stat.

Bestemmelsen i artikkelens punkt 3 om når stedet for et bygningsarbeid, et anleggs-, monterings- eller installasjonsprosjekt mv. utgjør et fast driftssted er utformet noe annerledes enn OECD's mønsterartikkel, men tidsgrensen på 12 måneder er beholdt. Bestemmelsen presiserer at begrensningen i artikkelens punkt 3 også får anvendelse på tilknyttet kontroll- og rådgivningsvirksomhet.

Når det gjelder virksomhet på kontinentalsokkelen, er det fastsatt særregler i artikkel 21, jf. bemerkningene nedenfor.

Artikkel 6-23 har regler om beskatning av forskjellige former for inntekt og formue. Disse bestemmelsene har til formål å forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt eller formue. De detaljerte reglene om de forskjellige inntekts- eller formueskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt, eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten) eller hvor formuen befinner seg.

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddstadiet. I prinsippet kan derfor statene tilbakeholde skatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. I den utstrekning skatteavtalen medfører at skatt enten skal betales med en redusert sats eller inntekten eller formuen skal unntas fra beskatning, må etterfølgende justering finne sted.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD's mønster. Det samme gjelder ved inntekt fra direkte bruk, eller annen utnyttelse av fast eiendom.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den annen stat. Slik virksomhet kan bare inntektsbeskattes i den sistnevnte stat dersom den utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som forstås ved et fast driftssted er, som nevnt ovenfor, tatt inn i artikkel 5. Derimot inneholder artikkel 7 hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftssted. Artikkelen svarer i det vesentlige til OECD's mønster med unntak av punkt 8 som presiserer at indre selskap skal behandles etter artikkel 7. Denne presiseringen innebærer imidlertid intet materielt avvik.

Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftssteds fortjeneste, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt selvstendig foretak som utøvet samme eller lignende virksomhet under samme eller lignende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretaket hvis faste driftssted det er ("armlengdeprinsippet").

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal skips- og luftfartsvirksomhet samt elv- og kanaltransport .

Overensstemmende med OECD-mønsteret kan fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare skattlegges i den stat hvor den virkelige ledelse for foretaket har sitt sete. Uttrykket internasjonal fart er nærmere definert i artikkel 3 punkt 1 g).

For det tilfelle at denne stat etter sin interne lovgivning ikke kan skattlegge foretakets fortjeneste i sin helhet, er det fastsatt en subsidiær beskatningsrett for den annen stat hvor mottakeren av fortjenesten er hjemmehørende.

Punkt 2 bestemmer at også fortjeneste ved drift av båter i elv- og kanaltransport bare skal kunne skattlegges i den stat hvor ledelsen for foretaket har sitt sete.

Punkt 4 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 også gjelder fortjeneste når et foretak deltar i en "pool", felles forretningsvirksomhet eller i et internasjonalt driftskontor.

Som følge av en anbefaling fra OECD er det i punkt 5 fastsatt at fortjeneste ved bruk, disposisjon eller leie av containere (innbefattet tilhengere og tilknyttet utstyr for transport av containere) benyttet til transport av gods eller varer, bare skal kunne skattlegges i den stat hvor den virkelige ledelse for foretaket har sitt sete _ med mindre det dreier seg om transport utelukkende mellom steder innen den annen stat.

Punkt 6 fastsetter at beskatningen skal være delt mellom de to stater i visse tilfeller. Dette gjelder når driften forestås av interessenter fra begge stater og den virkelige ledelse ikke utelukkende blir utøvet fra den ene stat. Fortjenesten blir i så fall å skattlegge der de enkelte interessenter er bosatt, i forhold til deres eierandel i interessentskapet.

I punkt 7 er det gitt særregler som tar hensyn til SAS-samarbeidet.

Artikkel 9 omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre . Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Artikkelen gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller, skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengde-standarden, jf. skatteloven „ 54 første ledd. Artikkelen er bygget på prinsippene i OECD-mønsteret, men har ikke bestemmelser om korresponderende korrigering i det land hvor det annet foretak er hjemmehørende. Slik korresponderende retting kan likevel foretas i medhold av artikkel 26 om fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av dividender . Etter artikkelens punkt 1 kan slike inntekter skattlegges i den kontraherende stat hvor aksjonæren er bosatt.

De samme inntektene kan dessuten skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler dividendene er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er begrenset av bestemmelsene i punkt 2, hvis mottakeren er den virkelige rettighetshaver (og ikke for eksempel en stråmann for den faktiske eier enten i kildestaten eller i en tredje stat).

Kildestatens skattesats må ikke overstige 5 prosent av bruttobeløpet når dividender utbetales til et selskap som eier minst 25 prosent av kapitalen i det utdelende selskap. I alle andre tilfeller er kildeskattesatsen 15 prosent.

De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjer hvorav dividendene utdeles reelt er knyttet til næringsvirksomhet eller utøvelse av fritt yrke gjennom et fast driftssted eller fast sted for selvstendige personlige tjenester, som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 4 skattlegges i så fall dividendene i samsvar med bestemmelsene i henholdsvis artikkel 7 eller artikkel 14.

Artikkel 11 omhandler renteinntekter . Slike inntekter kan bare skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt. I henhold til OECD-mønsteret kan også den annen stat skattlegge slik inntekt. Norge godtok imidlertid at man skulle fravike mønsteret på dette punkt, idet vi ikke har internrettslig hjemmel til å beskatte renter ved kilden. Denne regel gjelder ikke dersom den rentebærende fordring reelt er knyttet til næringsvirksomhet eller utøvelse av fritt yrke gjennom et fast driftssted eller fast sted for selvstendige personlige tjenester, som rettighetshaveren har i den annen kontraherende stat. Etter artikkelens punkt 3 skattlegges i så fall rentene i samsvar med bestemmelsene i henholdsvis artikkel 7 eller artikkel 14. (Tilsvarende bestemmelser gjelder etter artikkel 12 punkt 3 for royalty).

Artikkel 12 omhandler royalty . I likhet med artikkel 11 er beskatningsretten for royalty forbeholdt den stat der mottakeren (den virkelige rettighetshaver) er bosatt.

Bestemmelsene i artiklene 11 og 12 harmonerer med gjeldende norsk skattelovgivning, for så vidt som det for tiden ikke foreligger alminnelig intern rettslig hjemmel til å skattlegge royalty eller renter som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster . Bestemmelsene bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge formuesgevinst, bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dens avkastning, før avhendelse fant sted.

Etter punkt 1 skal gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom bare kunne skattlegges i den kontraherende stat hvor eiendommen ligger.

gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den kontraherende stat hvor det faste driftssted eller faste sted befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftssted/sted.

I henhold til artikkelens punkt 3 skal gevinst av avhendelse av skip eller luftfartøy i internasjonal fart samt båter drevet i elv- og kanaltransport, bare kunne skattlegges i den stat hvor foretakets inntekt er skatteplikt i henhold til artikkel 8 i avtalen.

Gevinst ved avhendelse av containere benyttet i internasjonal fart skal bare kunne skattlegges der den virkelige ledelse for foretaket har sitt sete, jf. punkt 4.

Gevinst ved avhendelse av andre formuesgjenstander enn dem som spesielt nevnt, kan bare skattlegges i avhenderens bostedsstat, jf. punkt 5.

Artikkel 14 omhandler selvstendige personlige tjenester (fritt yrke). Bestemmelsene i artikkelens punkt 1 b) svarer til OECD's mønsterartikkel. Etter dette mønster skattlegges inntekter ved utøvelse av fritt yrke i den stat hvor yrkesutøveren er bosatt, med mindre han i den annen stat vanligvis råder over et fast sted (kontor eller lignende) som tjener utøvelsen av hans virksomhet. I så fall kan denne stat skattlegge den del av virksomheten som kan henføres til et slikt sted. Artikkelen har fått en tilføyelse således at sistnevnte stat også kan skattlegge dersom oppholdet varer minst 183 dager i løpet av en tolvmåneders periode, uansett om yrkesutøveren har et fast sted eller ikke. Det er i bestemmelsen presisert at den bare får anvendelse overfor fysiske personer. Dersom virksomheten er organisert på annen måte, vil inntekten bli å beskatte som vanlig næringsinntekt i henhold til artikkel 7.

Punkt 2 i artikkelen definerer nærmere hva som ligger i begrepet "fritt yrke", og nevner eksempler på aktiviteter og yrkesgrupper som kan falle inn under artikkelen. Oppregningen er ikke uttømmende. Det bemerkes at bestemmelsen bare omhandler selvstendige yrkesutøvere, og således ikke f.eks. en lege som er fast ansatt ved en bedrift. Artister og idrettsutøvere er omhandlet særskilt i overenskomstens artikkel 17.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 15 . Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den annen kontraherende stat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres, rett til å skattlegge dem. Det gjelder dog et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagers regel. Ordlyden avviker noe fra OECD's mønster idet det er presisert at unntaket fra beskatning i arbeidsstaten ikke kommer til anvendelse når arbeidsgiverens virksomhet består i utleie av arbeidskraft.

Artikkelens punkt 3 gir særregler for lønnsarbeid utført om bord i skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart, samt lønnsarbeid om bord i båter som driver elv- og kanaltransport. Lønnsinntekter fra slikt arbeid kan i utgangspunktet skattlegges i den stat som er gitt retten til å skattlegge foretakets overskudd, jf. artikkel 8. Det avgjørende er her hvor den virkelige ledelse for foretaket har sitt sete. I den utstrekning inntekten er unntatt fra beskatning i den stat hvor foretaket har sin virkelig ledelse, kan den imidlertid skattlegges av vedkommende lønnsmottakers bostedsstat. Dersom den virkelige ledelsen for foretaket anses utøvet i begge stater eller arbeidet er utført om bord i et skip registrert i N.I.S, skal slik lønnsinntekt bare kunne skattlegges i den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt.

Når det gjelder lønnsutbetalinger til besetningsmedlemmer i SAS, bestemmer punkt 4 at slike utbetalinger bare skal kunne skattlegges i besetningsmedlemmenes bostedsland.

Artikkel 16 omhandler styregodtgjørelse . Slike inntekter kan i overensstemmelse med OECD-mønsteret skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 17 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artikkel 7 om fortjeneste ved forretningsvirksomhet, artikkel 14 om fritt yrke og artikkel 15 om lønnsarbeid i privat tjeneste.

Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre den stat beskatningsretten hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Reglene i punkt 1 og 2 er avfattet etter OECD's mønster.

Punkt 3 bestemmer at de to stater kan inngå gjensidig avtale om at den stat hvor utøveren er bosatt gis eksklusiv beskatningsrett når besøket for det vesentlige er betalt av offentlige fond e.l. i bostedsstaten.

Artikkel 18 omhandler livrenter, sosiale trygdeytelser og underholdsbidrag. Pensjoner, livrenter og sosiale trygdeytelser kan skattlegges i utbetalingsstaten. Med pensjon menes her så vel private som offentlige pensjoner samt andre trygdeytelser som utbetales i henhold til den sosiale trygdelovgivningen.

Underholdsbidrag eller annet beløp til underhold skal bare skattlegges i bostedsstaten. For det tilfelle at det eksisterer forskjellige regler for beskatning av underholdsbidrag til ektefelle eller barn i de to land, er det i punkt 2, 2. setning fastsatt at slike bidrag likevel ikke skal kunne skattlegges i mottakerens bostedsstat dersom bidraget ikke er fradragsberettiget på betalerens hånd. I disse tilfellene skal utbetalingene bare kunne beskattes i utbetalingsstaten. På denne måten unngås økonomisk dobbeltbeskatning av disse ytelsene.

Offentlige pensjoner o.l. som utbetales som erstatning for skade oppstått som følge av krigshandlinger eller politisk forfølgelse skal etter punkt 3 bare kunne skattlegges i utbetalingsstaten.

Artikkel 19 omhandler lønn i offentlig tjeneste . Retten til å skattlegge slik inntekt er med visse unntak, i overensstemmelse med OECD's mønster, tillagt den stat som utreder ytelsene. Særregelen om kildestatsbeskatning gjelder ikke når de bestemte vilkår i punkt 1 b) er oppfylt, samt når lønn utredes av en av statene i forbindelse med utøvelse av offentlig forretningsvirksomhet. Offentlige pensjonsutbetalinger omfattes som nevnt av artikkel 18.

Artikkel 20 omhandler studenter og forretningslærlinger . Artikkelen sikrer at studenter og lærlinger fra den annen stat ikke skattlegges i oppholdsstaten for beløp som vedkommende mottar fra utlandet i anledning studiet eller opplæringen. Bestemmelsen samsvarer med OECD-mønsteret og med skatteloven „ 26 første ledd o.

Artikkel 21 inneholder regler om virksomhet utenfor kysten (sokkelvirksomhet).

Punkt 1 slår fast at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som måtte følge av overenskomsten for øvrig.

Punktene 2 og 3 omhandler næringsinntekt og fastsetter at slik virksomhet utøvet utenfor kysten av Norge skal anses å utgjøre virksomhet utøvet gjennom et fast driftssted eller et fast sted i Norge, dersom virksomheten utøves til sammen over 30 dager i løpet av en tolvmåneders periode. Inntekten fra slik virksomhet kan i så fall skattlegges fra første dag i Norge. Bestemmelsene i punkt 3 a) og b) tar sikte på å hindre at 30-dagers fristen blir omgått.

Punkt 4 inneholder et unntak fra de generelle bestemmelsene i punktene 2 og 3 for fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell, eller ved drift av taubåter eller liknende hjelpefartøy knyttet til virksomhet som omhandlet i artikkelen. Slik fortjeneste skattlegges bare i den stat hvor foretaket har sin virkelige ledelse.

I punkt 5 a) er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter som en person bosatt i Østerrike oppebærer i forbindelse med sokkelvirksomhet. Slik inntekt kan skattlegges i Norge såfremt arbeidsoppholdet til sammen varer mer enn 30 dager i løpet av en tolvmåneders periode. Unntak fra denne regel er imidlertid gjort i punkt 5 b) som fastsetter at lønnsinntekter for tjeneste om bord i skip eller luftfartøy som er omfattet av unntaksbestemmelsen i punkt 4, bare skal kunne skattlegges i den stat hvor den virkelige ledelse for foretaket har sitt sete.

I punkt 6 er det inntatt en bestemmelse som klargjør beskatningssituasjonen med hensyn til visse avhendelsesgevinster som har tilknytning til den stat hvor kontinentalsokkelaktivitet foregår. Slike gevinster kan skattlegges i Norge.

Artikkel 22 gjelder annen inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i overenskomstens øvrige artikler. Overensstemmende med OECD-mønsteret er det fastsatt at slike inntekter bare skal kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt. Unntak er gjort i punkt 2 der det foreskrives at inntekter som er knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, skal beskattes etter artiklene 7 og 14.

Artikkel 23 omhandler formuesbeskatning . Bestemmelsene innebærer at statens rett til å beskatte de ulike formuesobjekter i hovedtrekk faller sammen med retten til å beskatte inntekten av de samme objekter. Således kan formue som består av fast eiendom, skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger, jf. punkt 1.

Formue som består av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast forretningssted, kan skattlegges i den stat hvor driftsstedet befinner seg, jf. punkt 2.

Formue som består i skip og luftfartøy som drives i internasjonal fart, skal bare kunne skattlegges i den stat som etter artikkel 8 har rett til å skattlegge fortjenesten ved utøvelse av slik virksomhet, jf. punkt 3.

Som følge av den før nevnte anbefaling fra OECD, er det i punkt 4 fastsatt at formue som består av containere, inkludert tilhengere og tilknyttet utstyr for transport av containere, brukt til transport av varer bare skal kunne skattlegges i den stat hvor den virkelige ledelse for foretaket har sitt sete. Dette gjelder likevel ikke hvor containere eller tilhengere og tilknyttet utstyr blir benyttet til transport utelukkende mellom steder innen den annen stat.

Alle andre typer formue skattlegges bare i eierens bostedsstat, jf. punkt 5.

Artikkel 24 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning.

Østerrike anvender som alminnelig regel det såkalte fordelingssystemet jf. punkt 1 a). Dette systemet innebærer at inntekter som Norge etter skatteavtalen kan skattlegge, skal unntas fra beskatning i Østerrike. Østerrike kan imidlertid ta i betraktning den unntatte inntekt eller formue ved beregningen av den skatt som skal betales av vedkommende persons øvrige inntekt eller formue (progresjonsforbehold), jf. artikkelens punkt 3.

Unntak fra Østerrikes fordelingssystem er imidlertid fastsatt i artikkelens punkt 1 b), når det gjelder inntekt som kan skattlegges i Norge i henhold til bestemmelsene i artikkel 10 (dividender). Her anvendes i stedet det såkalte godskrivelsessystemet (kreditsystemet), som innebærer at Østerrike, overfor personer bosatt i Østerrike, kan skattlegge hele inntekten, men må innrømme som fradrag i den utlignede skatt et beløp som svarer til den skatt som er betalt i Norge (kildestaten).

Norge anvender derimot godskrivelsessystemet (kreditsystemet) som alminnelig regel. Dette innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, kan skattlegge en inntekt også når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Østerrike. Norge må imidlertid innrømme som fradrag i den utlignede skatt et beløp som svarer til den skatt som er betalt i Østerrike (kildestaten), jf. punkt 2 a). Dette gjelder tilsvarende for formuesskatten, jf. punkt 2 b).

Det er i punkt 3 fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i en kontraherende stat mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i avtalen er unntatt fra beskatning i denne stat, så kan denne inntekten likevel tas i betraktning ved beregningen av den skatt som skal betales av vedkommende persons øvrige inntekt (progresjonsforbehold).

Artiklene 25-29 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (artikkel 25), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 26), utveksling av opplysninger (artikkel 27), bistand ved innfordring (artikkel 28), diplomatiske og konsulære tjenestemenn (artikkel 29), samt gjennomføringsregler (artikkel 30).

Artiklene 31-32 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

I henhold til artikkel 31 trer overenskomsten i kraft 3 måneder etter at begge stater har gitt hverandre meddelelse om at de nødvendige juridiske tiltak for at overenskomsten kan tre i kraft er fullført. Overenskomsten vil få virkning med hensyn til skatter av inntekt og formue som vedkommer det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft. Samtidig skal gjeldende skatteavtale av 25. februar 1960, med endringer ved protokoll av 16. desember 1970, opphøre og slutte å ha virkning.

Det følger av artikkel 32 at overenskomsten først kan sies opp etter det femte år etter ikrafttredelsen.

Finans- og tolldepartementet At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt forslag til proposisjon til Stortinget om samtykke til å sette i kraft en Overenskomst mellom Kongeriket Norge og Republikken Østerrike til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og formue.

Stortinget blir bedt om å fatte vedtak om samtykke til at Norge setter i kraft Overenskomst mellom Kongeriket Norge og Republikken Østerrike til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og formue, undertegnet i Wien den 28. november 1995, i samsvar med et fremlagt forslag.

Tilråding fra Finans- og tolldepartementet ligger ved.