St.prp. nr. 75 (1994-1995)

Om samtykke til å sette i kraft en overenskomst mellom Kongeriket Norge og Den Sosialistiske Republikk Vietnams Regjering til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt, undertegnet i Oslo den 1. juni 1995.

Tilråding fra Finans- og tolldepartementet av 25. august 1995, godkjent i statsråd samme dag.

____________________________________________________

 

1.Innledning

Den 1. juni 1995 ble det i Oslo undertegnet en overenskomst til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt mellom Norge og Vietnam. Samtykke til undertegning ble gitt ved kongelig resolusjon av 26. mai 1995. Overenskomsten ble på Norges vegne undertegnet av handelsminister Grete Knudsen, og på Vietnams vegne av finansminister Ho Te.

Overenskomsten vil tre i kraft den trettiende dag etter at begge stater har gitt hverandre meddelelse om at de nødvendige konstitusjonelle skritt er tatt for at overenskomsten kan tre i kraft. Overenskomsten vil få virkning med hensyn til skatter av inntekt som vedkommer det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft.

2.Generelle bemerkninger

Etter anmodning fra norske myndigheter ble det i 1993 ført forhandlinger mellom Norge og Vietnam om inngåelse av en dobbeltbeskatningsavtale mellom de to land. Ved avslutningen av første forhandlingsrunde i Hanoi ble utkast til avtale parafert den 22. oktober 1993. Den norske delegasjonen ble ledet av ekspedisjonssjef Odd Hengsle, Finansdepartementet.

Overenskomsten bygger i store trekk på det mønster for bilaterale avtaler som ble utarbeidet av OECD i 1963, og senere revidert i 1977 og i 1992. På grunn av de store forskjellene i Norges og Vietnams økonomier, er det også tatt hensyn til det mønsterutkast som er utarbeidet i FN vedrørende skatteavtaler mellom industrialiserte land og utviklingsland. Avtalen inneholder imidlertid enkelte avvik fra de forannevnte mønsteravtalene. Blant annet har avtalen bestemmelser om beskatning av virksomhet og arbeid utenfor kysten.

I avtalen er det tatt hensyn til den norske "Skattereformen 1992", noe som har medført at enkelte bestemmelser avviker fra det som tidligere har vært vanlig i de norske skatteavtalene. Den viktigste av disse er bestemmelsen som regulerer metoden for unngåelse av dobbeltbeskatning. Tidligere har Norge som hovedregel anvendt fordelingsmetoden. Etter denne metoden unngås dobbeltbeskatning ved at inntekter som etter avtalens bestemmelser kan beskattes i den annen stat, unntas fra beskatning i Norge. På bakgrunn av skattereformen har imidlertid Norge funnet det ønskelig å anvende godskrivelsesmetoden (kreditmetoden) for å unngå dobbeltbeskatning. Etter denne metoden kan Norge, overfor personer bosatt i Norge, skattlegge hele inntekten, men må innrømme som fradrag i den utlignede skatt et beløp som svarer til den skatt som er betalt i Vietnam.

Avtalen er inngått på engelsk, vietnamesisk og norsk. Alle tekster har samme gyldighet, men i tilfelle fortolkningstvil skal den engelske teksten være avgjørende. Den engelske og norske teksten følger som vedlegg.

Til de enkelte materielle bestemmelser i avtalen bemerkes:

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om overenskomstens saklige anvendelsesområde.

Ifølge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. Etter ønske fra Vietnam omfatter avtalen ikke formuesskatt, i det Vietnam for tiden ikke utskriver formuesskatt.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten.

Det følger av artikkel 3 punktene 1 a) og b) at overenskomsten også får anvendelse på de respektive lands kontinentalsokler for så vidt gjelder utøvelse av rettigheter med hensyn til havbunnen og undergrunnen samt deres naturherligheter. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret.

Artikkel 4 definerer uttrykket "person bosatt i en kontraherende stat". Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Vietnam.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket "fast driftssted". Denne definisjonen er viktig fordi den danner rammen for skattlegging etter artikkel 7 av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den annen stat.

Ifølge artikkelens punkt 3 er stedet for et bygningsarbeid, eller et anleggs- eller installasjonsprosjekt å anse som et fast driftssted for foretaket bare såfremt stedet opprettholdes eller virksomheten varer lenger enn 6 måneder. Dette er i samsvar med FN-mønsteret, mens OECD-mønsteret her har en nedre grense på 12 måneder. For øvrig avviker bestemmelsen fra OECD-mønsteret ved at det, som vanlig i skatteavtaler Norge har inngått i de senere år, er tatt med en bestemmelse hvoretter tilknyttet kontrollvirksomhet uttrykkelig er inkludert i bestemmelsen. Videre omfatter bestemmelsen utøvelse av tjenester, herunder rådgivningstjenester.

Punkt 4 angir hva som ikke omfattes av begrepet "fast driftssted". I korthet går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring og utstilling ikke skal utgjøre fast driftssted. Etter ønske fra Vietnam gjelder unntaket ikke ved "utlevering". Dette er i overensstemmelse med FN's mønsteravtale.

Punkt 5 regulerer når en representant skal anses for å være "avhengig" og således anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket. Dette gjelder når personen har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket. Bestemmelsen omfatter også personer som ikke har slik fullmakt, men som vanligvis opprettholder et varelager som han på vegne av foretaket utleverer varer fra. Denne særregelen avviker fra OECD--mønsteret, men er i samsvar med FN-mønsteret. Punkt 7 er i overensstemmelse med OECD-mønsteret og slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såfremt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet.

I punkt 6 er etter ønske fra Vietnam inntatt en særlig regel om forsikringsforetak. Et forsikringsforetak skal anses for å ha fast driftssted i den annen stat hvis det innkrever premie på denne stats territorium eller forsikrer risiko som befinner seg der gjennom en person som ikke er en uavhengig representant som omhandlet i punkt 7. Bestemmelsen er i overensstemmelse med FN-mønsteret.

Når det gjelder virksomhet på kontinentalsokkelen, er det fastsatt særregler i artikkel 21, jf. bemerkningene nedenfor.

Artiklene 6-22 har regler om beskatning av forskjellige former for inntekt. Disse bestemmelsene har til formål å fordele beskatningsgrunnlaget og derved forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt, eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten).

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. I prinsippet kan derfor statene tilbakeholde skatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. I den utstrekning skatteavtalen medfører at skatt enten skal betales med en redusert sats eller inntekten skal unntas fra beskatning, må etterfølgende justering (refusjon) finne sted.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret. Det samme gjelder ved inntekt fra direkte bruk eller annen utnyttelse av fast eiendom.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den annen stat. Slik virksomhet kan bare inntektsbeskattes i den sistnevnte stat dersom den utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som forstås ved et fast driftssted er, som nevnt ovenfor, tatt inn i artikkel 5. Derimot inneholder artikkel 7 hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftssted.

I henhold til OECD-mønsteret, er det bare inntekt som kan tilskrives det faste driftssted som skal kunne skattlegges i kildestaten. Inntekt av annen, ikke tilknyttet virksomhet i samme stat, faller således utenfor driftsstedets beskatningsgrunnlag. Ved utarbeidelsen av FN-mønsteret var det oppfatningen blant u-landsrepresentantene at OECD-regelen burde utbygges slik at et fast driftssted ble gitt større "tiltrekningskraft" på andre inntekter enn dem som direkte kunne tilskrives driftsstedet. I tråd med FN-mønsteret har avtalens punkt 1 således en bestemmelse om at også inntekt som skriver seg fra salg av likeartede varer som dem som selges gjennom det faste driftssted skal kunne skattlegges i kildestaten. Det samme gjelder forretningsvirksomhet av lignende art som den som utøves gjennom det faste driftssted. Bestemmelsen avviker imidlertid noe fra FN--mønsteret ved at bestemmelsen ikke skal gjelde hvis foretaket kan bevise at slik likeartet salg eller virksomhet er helt uavhengig av virksomheten som utøves av det faste driftssted.

Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftssteds fortjeneste, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt selvstendig foretak som utøvet samme eller lignende virksomhet under samme eller lignende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretak hvis faste driftssted det er ("armlengdeprinsippet").

Artikkelens punkt 3 gir regler om rammen for utgiftsfradragene ved fastsettelsen av det faste driftssteds skattbare fortjeneste. Første punktum er i samsvar med OECD--mønsteret, mens resten er føyet til med utgangspunkt i FN-mønsteret etter forslag fra Vietnam. Tilføyelsen slår fast at det ved inntektsfastsettelsen skal ses bort fra visse betalinger mellom driftsstedet og hovedkontoret eller en annen filial. Dette gjelder royalty, honorar e.l. som vederlag for bruk av patenter eller andre rettigheter, provisjon for administrasjon eller tjenester, samt renter, med unntak av renter til bankforetak. Under enhver omstendighet skal det gjøres fradrag for eventuelle faktiske utgifter som hovedkontoret har hatt på vegne av filialen. Likeledes skal det ved beregningen av et fast driftssteds fortjeneste ikke tas hensyn til tilsvarende betalinger som det faste driftssted avkrever foretagendets hovedkontor eller et av dets øvrige kontorer. De foran nevnte tilføyelser innebærer imidlertid ikke noe mer enn det som følger av bestemmelsen selv uten tilføyelsene.

Punkt 4 klargjør at dersom informasjonen som er tilgjengelig for en kompetent myndighet i en kontraherende stat er utilstrekkelig for å fastsette et fast driftssteds fortjeneste, kan inntekten fastsettes i henhold til interne regler, uavhengig av de øvrige punkter i artikkel 7. Inntektsfastsettelsen skal imidlertid være i overensstemmelse med prinsippene i denne artikkel og ta i betraktning den informasjon som foreligger. Bestemmelsen er tatt inn etter ønske fra Vietnam, og innebærer ingen realitetsforandring i forhold til det som følger av OECD-mønsteret. For Norges vedkommende sikter bestemmelsen blant annet til reglene om skjønnsligning.

De øvrige bestemmelsene i artikkelen svarer til OECD-mønsteret.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal skips- og luftfartsvirksomhet, som definert i artikkel 3 punkt 1 h).

Avtalens punkt 1 avviker noe fra OECD-mønsteret, ettersom det fastsetter at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare kan skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende. Dette er imidlertid i samsvar med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere år.

Etter punkt 2 skal fortjeneste ved bruk, vedlikehold eller utleie av containere benyttet til transport, samt leie av skip eller luftfartøy på bare-boat basis, bare kunne skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende.

Punkt 3 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 også gjelder fortjeneste når et foretak deltar i en "pool", felles forretningsvirksomhet eller i et internasjonalt driftskontor.

I artikkelens punkt 4 er det fastsatt hvordan bestemmelsene skal anvendes i forhold til inntekter som oppebæres av konsortiet SAS. Etter punkt 4 er det kun den del av inntekten som tilfaller den norske interessent (Det Norske Luftfartsselskap A/S (DNL)) og som står i forhold til DNL's andel av SAS-konsortiet som kan beskattes i Norge.

Artikkel 9 omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Punkt 1 gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Bestemmelsen gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengdestandarden, jf. skatteloven _ 54 første ledd. Bestemmelsen er bygget på prinsippene i OECD-mønsteret.

Punkt 2 slår fast at hvert land kan benytte sin internrett for å fastsette inntekten. Bestemmelsen er tatt inn etter ønske fra Vietnam, og innebærer ingen realitetsforandring i forhold til det som følger av OECD-mønsteret, jf. kommentarene til artikkel 7 punkt 4 foran.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av dividender. Etter artikkelens punkt 1 kan slike inntekter skattlegges i den kontraherende stat hvor aksjonæren er bosatt.

De samme inntektene kan dessuten skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler dividendene er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er begrenset i punkt 2. Punkt 2 a) fastsetter at kildestatens skattesats ikke må overstige 5 prosent av bruttobeløpet når dividender utbetales til et selskap som direkte kontrollerer minst 70 prosent av aksjekapitalen i det utdelende selskap. Etter punkt 2 b) må skattesatsen ikke overstige 10 prosent når selskapet direkte kontrollerer minst 25 prosent, men mindre enn 70 prosent av aksjekapitalen i det utdelende selskap. Skattesatsen som benyttes i andre tilfeller er begrenset til 15 prosent hvis mottakeren er den virkelige rettighetshaver til dividendene.

De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjer hvorav dividendene utdeles reelt er knyttet til næringsvirksomhet eller utøvelse av fritt yrke gjennom et fast driftssted eller fast sted for selvstendige personlige tjenester, som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 4 skattlegges i så fall dividendene i samsvar med bestemmelsene i henholdsvis artikkel 7 eller artikkel 14. (Tilsvarende bestemmelser gjelder etter artikkel 11 punkt 5 for renter og etter artikkel 12 punkt 4 for royalty).

Artikkel 11 omhandler renteinntekter. Overensstemmende med OECD-mønsteret er det fastsatt at slike inntekter kan skattlegges både i den stat hvor mottakeren er bosatt, jf. punkt 1, og i den stat hvor rentene skriver seg fra, jf. punkt 2. Kildeskatten i den sistnevnte stat skal dog ikke overstige 10 prosent av rentenes bruttobeløp. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av renter som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

I punkt 3 er det gitt visse unntak fra retten til å oppkreve kildeskatt. Dette gjelder blant annet tilfeller hvor renter oppebæres av en kontraherende stat eller en av dens forvaltningsmyndigheter. Således er det for norske institusjoners vedkommende fastsatt at renter som mottas av en lokal forvaltningsmyndighet eller Norges Bank ikke skal undergis kildebeskatning i Vietnam. De kompetente myndigheter kan bli enige om at dette punktet skal få anvendelse på institusjoner heleid av Staten.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty, som tilsvarer rentebestemmelsene i artikkel 11. Royalty kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men satsen for den kildeskatt som kan kreves er begrenset til 10 prosent av royaltyens bruttobeløp. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av royalty som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

Definisjonen av uttrykket royalty i punkt 3 avviker fra OECD-mønsteret av 1992 ved at godtgjørelse for bruken av industrielt, kommersielt eller vitenskapelig utstyr er inkludert i begrepet royalty. Begrepet royalty er således bevisst utvidet til også å omfatte rene leasinginntekter.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsene bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge formuesgevinst bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dens avkastning, før avhendelse fant sted.

Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den kontraherende stat hvor eiendommen ligger. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av aksjer eller andre rettigheter i et selskap hvis formue hovedsakelig, direkte eller indirekte, består av slik fast eiendom, for eksempel et eiendomsselskap.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den kontraherende stat hvor det faste driftssted eller faste sted befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftssted eller faste sted.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip, luftfartøy eller containere i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den staten hvor det foretaket som oppebærer gevinsten er hjemmehørende.

Gevinst ved avhendelse av aksjer i et selskap hvis formue hovedsakelig består av fast eiendom kan iht. punkt 4 beskattes i det land hvor eiendommen befinner seg. Gevinst ved avhendelse av aksjer som representerer en deltagelse på minst 10 prosent av aksjene i et selskap i en kontraherende stat kan skattlegges i denne stat, jf. punkt 5. Bestemmelsene vil således i en viss utstrekning gi Norge rett til å beskatte gevinster ved salg av aksjer i norske selskaper i inntil 5 år etter at aksjonæren har vært skattemessig bosatt i Norge, jf. utflyttingsregelen i skattelovens _ 15 første ledd, bokstav e).

Gevinst ved avhendelse av andre formuesgjenstander enn dem som er spesielt nevnt, kan bare skattlegges i avhenderens bostedsstat, jf. punkt 6.

Artikkel 14 gjelder beskatningen av inntekt ved utøvelse av fritt yrke. Bestemmelsene om beskatning av inntekt av slik virksomhet avviker noe fra OECD-mønsteret. Etter dette mønster skattlegges inntekter ved utøvelse av fritt yrke i den stat hvor yrkesutøveren er bosatt, med mindre han i en annen kontraherende stat vanligvis råder over et fast sted (kontor eller lignende) som tjener utøvelsen av hans virksomhet. I så fall kan sistnevnte stat skattlegge den del av inntekten som kan henføres til et slikt sted. Artikkelen har her etter norsk ønske fått en tilføyelse som avviker noe fra OECD--mønsteret, således at sistnevnte stat også kan skattlegge dersom oppholdet i denne stat i ett eller flere tidsrom til sammen utgjør minst 183 dager i løpet av enhver tolvmånedersperiode.

Punkt 2 i artikkelen definerer nærmere hva som ligger i begrepet "fritt yrke", og nevner eksempler på aktiviteter og yrkesgrupper som kan falle inn under artikkelen. Oppregningen er ikke uttømmende. Det bemerkes at bestemmelsen bare omhandler selvstendige yrkesutøvere, og således ikke f.eks. en lege som er fast ansatt ved en bedrift. Artister og idrettsutøvere er omhandlet særskilt i avtalens artikkel 17.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 15. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den annen kontraherende stat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres, rett til å skattlegge inntektene. Det gjelder dog et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagers regel. Under forhandlingene ble problematikken om beskatningen av innleide arbeidstakere drøftet. Etter norsk oppfatning kommer unntaket i punkt 2 ikke til anvendelse dersom arbeidstakeren er innleid. Denne forståelsen er presisert i punkt 2 b). I tillegg er det satt som vilkår for unntaket fra beskatning at arbeidsgiver og arbeidstaker må være hjemmehørende i samme stat.

Artikkelens punkt 3 gir særregler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart. Lønnsinntekter fra slikt arbeid skal bare kunne skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende, jf. artikkel 8 punkt 1. Er skipet registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS), skal inntekten imidlertid bare kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt.

Når det gjelder lønnsutbetalinger til norske besetningsmedlemmer i SAS, er det inntatt en bestemmelse i punkt 5 om at disse bare skal kunne skattlegges i Norge.

Artikkel 16 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan i overensstemmelse med OECD-mønsteret skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 17 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artikkel 14 om fritt yrke og artikkel 15 om lønnsarbeid i privat tjeneste. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som presiserer at den stat hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Reglene i punktene 1 og 2 bygger på OECD-mønsteret.

I punkt 3 er det gitt unntak fra nevnte regler når utøvelsen i den ene kontraherende stat er ledd i en plan om kulturutveksling mellom regjeringene i de to kontraherende stater. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne skattlegges i den stat hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.

Artikkel 18 omhandler pensjoner, livrenter, sosiale trygdeytelser og underholdsbidrag. I motsetning til tilsvarende bestemmelse i OECD-mønsteret omhandler denne artikkelen alle typer pensjoner, både private og offentlige. Etter punkt 1 skal pensjoner skattlegges i den stat hvor pensjonisten er bosatt. For tiden har ikke Norge intern hjemmel til å skattlegge pensjonsutbetalinger til personer som ikke er bosatt i Norge. Punkt 2 fastslår at underholdsbidrag som hovedregel kun skal beskattes i den stat hvor mottakeren er bosatt. Dersom bidraget utdeles av en person bosatt i en av statene til en mottaker i den annen stat, og beløpet ikke er fradragsberettiget for betaleren er det imidlertid bare utbetalingslandet som har beskatningsretten.

Artikkel 19 omhandler offentlig tjeneste. Som hovedregel og i samsvar med OECD-- mønsteret, er den stat som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. For så vidt angår lønnsutbetalinger gjelder hovedregelen ikke når de bestemte vilkår i punkt 1 b) er oppfylt, og heller ikke i forbindelse med utøvelse av offentlig forretningsvirksomhet, jf. punkt 2. Offentlige pensjonsutbetalinger omfattes som nevnt av artikkel 18.

Artikkel 20 fastsetter at studenter og lærlinger som er bosatt i den ene kontraherende stat og som midlertidig oppholder seg i den annen stat i anledning sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat. Bestemmelsen samsvarer med OECD-mønsteret og med skatteloven paragraf 26 første ledd, bokstav o.

Artikkel 21 inneholder regler om virksomhet utenfor kysten (offshorevirksomhet). Artikkelen har en noe annen oppbygging enn tilsvarende bestemmelser i andre skatteavtaler Norge har inngått i de senere år, men leder i hovedsak til det samme resultat.

Punkt 1 slår fast at uansett bestemmelsene i artikkel 5 (fast driftssted) og artikkel 14

(selvstendige personlige tjenester) skal virksomhet som er knyttet til utnyttelse av havbunnen osv. og som drives utenfor kysten av en kontraherende stat, anses for å være drevet gjennom et fast driftssted eller et fast sted der. Det er ikke innlagt noen 30 dagers terskel som er vanlig i de skatteavtaler Norge har inngått i de senere år, og denne type virksomhet blir således skattepliktig i sokkelstaten fra første dag.

Det er ikke noe eget punkt om lønnsarbeid. Disse skal følge den alminnelige regel i artikkel 15. Men i og med at fast driftssted eller fast sted vil foreligge etter artikkel 21 punkt 1 betyr det at unntaket i artikkel 15 punkt 2 c) alltid vil være oppfylt for denne type virksomhet. Lønnsmottakere vil dermed være skattepliktige til sokkelstaten (kildestaten) fra første dag.

Punkt 2 omhandler transport av forsyninger og personell. Slik virksomhet skal ikke anses for å ha et fast driftssted etter hovedregelen i punkt 1. Disse skal følge bestemmelsene i artikkel 7, jf. artikkel 5. Det kreves således en viss fasthet og varighet av denne type virksomhet før det kan sies å være etablert et fast driftssted for selskapet i sokkelstaten. Artikkel 8 vil unntaksvis få anvendelse dersom det dreier seg om internasjonal trafikk.

Punkt 3 gjelder gevinst ved overføring av rettigheter til undersøkelse eller utnyttelse av naturforekomster, eiendom som i sokkelstaten benyttes i forbindelse med virksomheten utenfor kysten, og aksjer eller andeler som henter sin verdi fra slike rettigheter eller slik eiendom. Beskatningsretten til slike gevinster tilligger kyststaten.

Artikkel 22 gjelder annen inntekt, dvs. inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i overenskomstens øvrige artikler. Overensstemmende med OECD-mønsteret er det fastsatt at slike inntekter bare skal kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt.

Unntak er gjort i punkt 2 der det foreskrives at inntekter som er knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, skal beskattes etter artiklene 7 og 14.

Det er imidlertid i samsvar med FN's mønsteravtale også gjort et særlig unntak i punkt 3 for inntekter som har sin kilde i en av statene. I henhold til denne bestemmelsen er kildestaten gitt den prinsipale beskatningsretten til slik annen inntekt.

Artikkel 23 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning.

Kreditsystemet (godskrivelsessystemet) innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, kan skattlegge en inntekt også når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Vietnam. Norge må imidlertid innrømme som fradrag i den utlignede skatt et beløp som svarer til den skatt som er betalt i Vietnam (kildestaten), jf. punkt 2 a). Motsvarende gjelder for Vietnam, jf. punkt 1.

Videre er det i punkt 2 b) fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i Norge mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i avtalen er unntatt fra beskatning i Norge, så kan Norge likevel ta i betraktning denne inntekten ved beregningen av den skatt som skal betales av vedkommende persons øvrige inntekt (progresjonsforbehold).

I punkt 2 c) er det gitt særregler som oppjusterer størrelsen av det fradrag som innrømmes i den norske skatten for den skatt som et fast driftssted betaler i Vietnam, såkalt "tax-sparing credit". For det tilfellet at Vietnam i henhold til intern lovgivning, utformet for å fremme den økonomiske utvikling i Vietnam, reduserer skatten, skal Norge ved beregningen av det fradrag som innrømmes i norsk skatt se bort fra nevnte reduksjon og innrømme fradrag som om Vietnam hadde ilagt selskapsskatt etter ordinære satser. Dette for å unngå at skattelettelser som er ment å fremme investeringer i Vietnam, nøytraliseres ved beskatningen av driftsstedets overskudd i Norge. Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse på vietnamesisk skatt på overført fortjeneste, jf. artikkel 2 punkt 3 a) iii). Det er en forutsetning at det faste driftssted ikke er engasjert i produksjonsvirksomhet eller i forretningsvirksomhet i den finansielle sektor og at ikke mer enn 25 prosent av fortjenesten skriver seg fra renter og gevinster ved avhendelse av aksjer og verdipapirer eller er fortjeneste fra et tredjeland.

Når det gjelder kildeskatt på dividender, renter og royalty finnes tilsvarende særregler om "tax-sparing credit" i punktene 2 d), e) og f). Reglene gjelder bare den skatt som er redusert på grunn av bestemmelser i vietnamesisk lov utformet for å fremme økonomisk utvikling, og er i samsvar med de retningslinjer som er nedfelt i kommentarene til FN-mønsteret.

Etter punkt 2 d) skal vietnamesisk kildeskatt på dividender etter artikkel 10 punkt 2 anses å være betalt med 15 prosent av bruttobeløpet av dividender mottatt fra kilder i Vietnam, uansett hvor mye som faktisk er betalt. Det er imidlertid gjort unntak for dividender utdelt av fortjeneste som knytter seg til den finansielle sektor, avkastning og gevinst av aksjer og obligasjoner, og fortjeneste fra et tredjeland.

Når det gjelder renter, jf. punkt 2 e), skal vietnamesisk kildeskatt etter artikkel 11 punkt 2 anses å være betalt med 10 prosent av bruttobeløpet av renter mottatt fra kilder i Vietnam. Dette gjelder imidlertid bare for renter av lån godkjent av Vietnams regjering og mottatt av norsk finansiell institusjon.

Etter punkt 2 f) skal vietnamesisk kildeskatt på royalty etter artikkel 12 punkt 2 anses å være betalt med 15 prosent av bruttobeløpet av royalty mottatt fra kilder i Vietnam.

Bestemmelsene i punktene c), d), e) og f) skal få anvendelse i 10 år fra det år overenskomsten får virkning, jf. punkt 2 g).

Artiklene 24-27 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (artikkel 24), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 25), utveksling av opplysninger (artikkel 26) samt om diplomatiske og konsulære tjenestemenn (artikkel 27).

Artiklene 28-29 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

I henhold til artikkel 28 trer overenskomsten i kraft den trettiende dag etter at begge stater har gitt hverandre meddelelse om at nødvendige skritt er tatt for at overenskomsten kan tre i kraft. Overenskomsten vil få virkning med hensyn til skatter av inntekt som vedkommer det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft.

Finans- og tolldepartementet

tilrår:

At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt forslag til proposisjon til Stortinget om samtykke til å sette i kraft en Overenskomst mellom Kongeriket Norges Regjering og Den Sosialistiske Republikk Vietnams Regjering til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt.

Vi HARALD, Norges Konge,

stadfester:

Stortinget blir bedt om å fatte vedtak om samtykke til at Norge setter i kraft en Overenskomst mellom Kongeriket Norges Regjering og Den Sosialistiske Republikk Vietnams Regjering til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt, undertegnet i Oslo den 1. juni 1995, i samsvar med et fremlagt forslag.

Tilråding fra Finans- og tolldepartementet ligger ved.