§ 2-4 - Spørsmål om faktura og kredittavtale

Brevdato: 23.02.2023

Spørsmål om faktura og kredittavtale  

Vi viser til henvendelse 14. desember 2022 med forespørsel om veiledning om «når utstedelse av faktura i forbindelse med et kjøp utgjør en kredittavtale etter den nye finansavtaleloven, både der faktura utstedes av en kredittyter på egne vegne og der faktura utstedes av en kredittyter på vegne av selger». I henvendelsen vises det i denne forbindelse til Justis- og beredskapsdepartementets brev til EFTAs overvåkningsorgan 27. oktober 2022, og særskilt til hva som fremkommer under overskriften «Additional remarks to the complaint».

Vi vil først bemerke at synspunktene nedenfor ikke er en vurdering av Klarna ABs produkt, og at vi ikke har vurdert vilkårene som Klarna AB tilbyr sine kunder.

Henvendelsen reiser spørsmål om hvorvidt det kan utstedes «faktura» uten at det samtidig foreligger en «kredittavtale» i finansavtalelovens forstand. Vi vil først redegjøre nærmere for bruken av begrepet «faktura» før det gis en vurdering av hva som utgjør en «kredittavtale» etter finansavtaleloven.

Finansavtaleloven inneholder ingen definisjon av begrepet «faktura». Ut fra en vanlig språklig forståelse er det i handelsforhold naturlig å legge til grunn at det med faktura siktes til en spesifisert regning, det vil si en spesifisert angivelse av beløpet skyldneren skal betale (jf. bl.a. Det norske akademis ordbok).

Finansavtaleloven § 2-4 regulerer gebyr for bruk av betalingsinstrument og betalingsmiddel. Det følger av første ledd fjerde punktum at dersom «gebyret også omfatter utstedelse og eventuelt sending av regning til forbrukeren, kan denne delen av gebyret ikke overstige betalingsmottakerens faktiske kostnad ved å utstede og sende regningen». Ut fra sammenhengen i § 2-4 og plasseringen av bestemmelsen i finansavtaleloven kapittel 2 synes formålet å være en regulering av faktura (sending av regning) som ledd i et betalingsoppgjør. I Prop. 92 LS (2019–2020) punkt 5.5 heter det:

«I høringen har Forbrukerombudet tatt til orde for at bestemmelsen i § 2-4 bør omfatte også faktura som oppgjørsmåte. Det følger av forbrukerkjøpsloven § 37 tredje ledd at selgeren i tillegg til kjøpesummen ikke kan kreve gebyr for utstedelse og sending av regning hvis ikke dette klart følger av avtalen. Departementet antar imidlertid at det i høringsuttalelsen siktes til gebyr som kreves for den betalingsløsningen som følger av at det utstedes faktura, for eksempel at det kreves gebyr når kunden ber om å få tilsendt en faktura i posten med tilhørende bankgiro i stedet for å benytte seg av en elektronisk betalingsløsning på stedet. Det kan reises spørsmål om i hvilken grad et slikt gebyr er gebyr for selve regningsutstedelsen eller gebyr for bruken av det alternative betalingsinstrumentet. Dette kan være vanskelig å avgjøre i praksis. Departementet foreslår derfor en bestemmelse om at dersom gebyret også omfatter utstedelse og/eller sending av regning, kan denne delen av gebyret ikke overstige betalingsmottakerens faktiske kostnad ved å utstede og sende regningen. At gebyret ikke kan være høyere enn betalingsmottakerens faktiske kostnad, fremstår i forbrukerforhold som en selvsagt begrensning også i den utstrekning gebyret gjelder selve regningen. Videre vil det med en slik bestemmelse ikke være nødvendig å avgjøre om gebyret gjelder utstedelsen av fakturaen (regningen) eller valget av betalingsløsning. Gebyret vil etter første ledd tredje og fjerde punktum samlet sett ikke kunne utgjøre mer enn de faktiske kostnadene ved utstedelsen og utsendingen av fakturaen og bruken av den tilknyttede betalingsløsningen til sammen.»

Finansavtaleloven inneholder på den annen side en definisjon av «kredittavtale». Det følger av § 1-7 første ledd at med kredittavtale menes «avtale om kreditt i form av betalingsutsettelse, lån, rammekreditt eller annen tilsvarende form for kreditt». Det er ikke sagt noe nærmere i merknaden til § 1-7 første ledd i Prop. 92 LS (2019–2020) om forståelsen av begrepet «kredittavtale». Det følger imidlertid av fremstillingen i proposisjonen for øvrig, jf. bl.a. punkt 4.5.4 og vedlegg nr. 4 til proposisjonen, at begrepet blant annet gjennomfører definisjonen av «kredittavtale» i direktiv 2008/48/EF artikkel 3 bokstav a. Her er «kredittavtale» definert slik:

«en avtale der en kredittgiver gir eller lover å gi kreditt til en forbruker i form av en betalingsutsettelse, et lån eller en annen tilsvarende finansieringsform, unntatt avtaler om løpende yting av tjenester eller levering av varer av samme art, der forbrukeren betaler i avdrag så lenge de ytes eller leveres».

Det fremgår av finansavtalelovens og direktivets definisjon at det siktes til en avtalt finansieringsform.

Spørsmålet om utstedelse av en «faktura» i forbindelse med en avtale om betalingsoppgjør også skal anses som en avtale om kreditt, vil etter dette, som et utgangspunkt, måtte bero på en tolkning av avtalen mellom kjøperen og selgeren, i samsvar med alminnelige avtalerettslige tolkningsmomenter. Her vil både avtalens ordlyd og partenes formål med avtalen være sentrale momenter.

Et annet tolkningsmoment vil være tiden mellom avtaleinngåelsen og avtalt forfallsdag. Dersom denne tiden er vesentlig lenger enn hva som er alminnelig praksis, vil dette etter vårt syn være et moment som taler for at partene har inngått avtale om betalingsutsettelse og ikke kun bruk av faktura som ledd i betalingsoppgjøret. Vi antar at betalingsvilkår på eksempelvis 14 dager er alminnelig handelspraksis i mange bransjer, men dette vil kunne variere.

Det følger av direktivets definisjon i artikkel 3 bokstav a at abonnementer på tjenester eller varer av samme art ikke regnes som en kredittavtale. Dette unntaket synes på den annen side å forutsette at man har å gjøre med en kredittavtale dersom det gis betalingsutsettelse eller annen finansiering i forbindelse med levering av enkeltstående varer eller tjenester eller løpende levering av varer av ulik art.

Vi viser ellers til at når det er en forbruker som er avtalemotpart, kan ikke finansavtalelovens regler om kredittavtaler fravikes til skade for forbrukeren, jf. finansavtaleloven § 1-9. Dette kan på den ene siden tilsi at det ikke skal mye til før en avtale i tilknytning til betalingsoppgjøret er å anse som en kredittavtale. På den annen side kan det anføres at en kredittavtale normalt er en bebyrdende avtale av en slik karakter at det som et utgangspunkt bør foreligge klare holdepunkter for å kunne fastslå at forbrukeren har bundet seg til en slik form for avtale. Vi viser her blant annet til finansavtaleloven § 3-9 andre ledd bokstav c og tredje ledd første punktum, som innebærer at en forbruker kan gjøre gjeldene at denne ikke er bundet av en avtale om kreditt dersom avtalen ikke er signert av forbrukeren.

Vi legger videre til grunn at sammenhengen mellom reglene i finansavtaleloven § 3-9 andre ledd bokstav c og tredje ledd første punktum på den ene siden og finansavtaleloven § 2-4 første ledd fjerde punktum på den andre siden vil være slik at en forbruker som ikke har signert en kredittavtale, kan gjøre gjeldene at en tilsendt «faktura» må forstås som et instrument brukt som ledd i betalingsoppgjøret, og at forbrukeren derfor ikke er forpliktet til å betale mer i denne forbindelse enn de kostnadene betalingsmottakeren har hatt for å utstede og sende regning. Krav om gebyr eller annet vederlag for finansiering av varen eller tjenesten er i så fall ikke bindende for forbrukeren.

Vi har ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på forholdet mellom selgeren og selgerens kontraktsmedhjelper, eller at et krav på betaling overdras til en tredjeperson.