Kortversjon

St meld nr 42 (1997-98)

Kompetansereformen - sammendrag og konklusjoner

Arbeidslivets, samfunnets og individets behov for kompetanse er basis for reformen. Den skal omfatte alle voksne i og utenfor arbeidsmarkedet og ha et bredt og langsiktig perspektiv. Reformen skal gjennomføres som en prosess hvor både arbeidsgivere, arbeidstakere og det offentlige må bidra aktivt.

• Arbeidslivet som helhet, den enkelte virksomhet og hele den norske befolkningen bør motiveres og stimuleres til å delta aktivt i en langsiktig og omfattende kompetansereform. Både arbeidsgivere, arbeidstakere og det offentlige må bidra når det gjelder finansiering, organisering, tilrettelegging, utvikling og gjennomføring.
• I et livslangt læringsperspektiv – der kompetanseutvikling foregår nærmest kontinuerlig – vil en god grunnutdanning i stor grad være basis for videre læring. Grunnutdanning og etterutdanning utfyller hverandre og vil sammen legge grunnlaget for et langsiktig kompetanseløft.
• Både de som er i arbeidsstyrken og de som av forskjellige grunner er utenfor, er målgruppe for reformen. Hele arbeidskraftpotensialet må trekkes med.
• Kompetansereformen må bygge på en bred kunnskapsforståelse der både teoretiske og praktiske kunnskaper og utviklingen av kreativitet, initiativ, entreprenørskap, samarbeidsevne og sosiale ferdigheter inngår i et hele. Holdninger og verdier er også en del av kunnskapsforståelsen.
• Norsk arbeidsliv trenger på kort sikt faktisk og konkret kompetanse, men det er like viktig å gi nye rekrutter i arbeidslivet og de som er på arbeidsmarkedet i dag, et bredere spekter av kunnskaper og ferdigheter enn det som på kort sikt virker nyttig. Også i arbeidslivet fungerer mennesket som en helhet. Derfor må den kontinuerlige kompetanseutviklingen ha et langsiktig utviklingsperspektiv for hele mennesket.
• En kompetansereform vil stille betydelige krav til omstilling i det offentlige utdanningssystemet for å kunne gi tilbud tilpasset voksnes erfaringer og livssituasjon. Samspillet mellom utdanningssystemet, de frivillige studieorganisasjonene og andre utdanningsaktører vil bli avgjørende - ikke minst ved bruk av moderne teknologi og fjernundervisning.
• Med den bedriftsstrukturen og det bosettingsmønsteret som eksisterer i Norge, er det viktig å ha kompetanseutviklingen i små og mellomstore bedrifter og utviklingen i distriktene i særlig fokus.

Utfordringene:

• Oppdatert kompetanse i arbeidsstyrken og i samfunnet generelt er i ferd med å bli selve nøkkelen til en positiv utvikling både i Norge og internasjonalt. Begrunnelsene er bl a den tiltakende globaliseringen av økonomien, internasjonaliseringen, den teknologiske utviklingen og kravene til økt omstilling av produksjon og organisasjon i arbeidslivet generelt og i den enkelte virksomhet.
• Mange land er i økende grad opptatt av den kompetansekløften som er i ferd med å utvikle seg mellom behovene for og tilgangen på ny kunnskap i arbeidslivet. Problemet skyldes i hovedsak den raske endringstakten som samfunns- og arbeidslivet opplever og som forsterkes av at arbeidsstyrken blir eldre.
• Sammenliknet med de fleste land er Norge i en gunstig situasjon når det gjelder utdanning. Utdanningsnivået er høyt. Både i privat og offentlig sektor av norsk arbeidsliv investeres det store summer hvert år i kompetanseutvikling. Både det offentlige utdanningssystemet, et nett av frivillige studieorganisasjoner og andre utdanningsaktører gir et bredt tilbud.
• Svært mange voksne mangler og ønsker grunnutdanning på grunnskolens og videregående opplærings område som basis for videre læring, og det er fremdeles store grupper i arbeidslivet som ikke får den kompetanseutviklingen som er nødvendig. Det offentlige utdanningssystemet spiller ikke den aktive rollen i opplæringen av voksne som framtiden krever.
• Tenkingen og planleggingen når det gjelder utdanning, kan ikke lenger ta utgangspunkt i at «én gang utdannet alltid utdannet». Filosofien må nå være at «fullført grunnutdanning er bare begynnelsen».

Viktige prinsipper i en kompetansereform:

• Arbeidslivets, samfunnets og individets behov for kompetanse må være basis.
• Reformen skal ha et langsiktig perspektiv, og gjennomføringen må foretas skrittvis med basis i økonomiske og organisatoriske rammebetingelser.
• Både grunn- og etterutdanningen for voksne bør i størst mulig grad være etterspørselstyrt, fleksibel, tilgjengelig og tilpasset individets og virksomhetens behov. Opplæringen må legges til rette og bygge på den enkeltes kompetanse, både den som allerede er dokumentert gjennom grunnutdanning, og realkompetanse.
• For den videre kompetanseutvikling er det viktig å få etablert et system for dokumentasjon og verdsetting av voksnes realkompetanse. Systemet bør ha legitimitet både i arbeidslivet og i utdanningssystemet.
• Opptak til videregående opplæring og høgre utdanning må kunne skje på bakgrunn av den enkeltes samlede kompetanse.
• Større vekt på kompetanseutvikling for arbeidslivet i det offentlige utdanningssystemet må ikke skje på bekostning av grunnutdanningen, men bidra til å styrke denne.
• Det må bli et bedre samspill mellom utdanningstilbyderne og arbeidslivet med tanke på at arbeidstakerne i størst mulig grad kan ta del i kompetanseutviklingen uten å bli trukket unødig vekk fra arbeidsplassen.

Konklusjoner

Et kompetanseløft for voksne – spesielt rettet mot voksne i arbeid – må være et delt ansvar mellom arbeidslivets parter og det offentlige. Meldingen har ikke som målsetting å endre dagens ansvarsdeling, der det primære ansvaret for kompetanseutviklingen i arbeidslivet ligger hos arbeidsgiverne, arbeidstakerne og partene i fellesskap, mens tilrettelegging av grunnutdanningstilbudet i hovedsak er det offentliges ansvar.

Forslagene i meldingen tar ikke sikte på å løse alle utfordringer innenfor grunn- og etterutdanningen av voksne. Dette må være et løpende arbeid i årene framover på grunnlag av handlingsplaner innenfor de forskjellige sektorene og bransjene. Meldingen fokuserer på noen få og sentrale spørsmål som kan gi et bedre grunnlag for å utvikle og gjennomføre slike planer.

Regjeringens forslag:

1. Opplæring på grunnskolens og videregående nivå

a) Regjeringen vil legge til rette for at voksne som i dag ikke har fullført grunnskoleopplæringen, skal få tilbud om dette. Regjeringen ønsker videre å kartlegge behovet for fornyet grunnskoleopplæring for dem som formelt har avsluttet grunnskolen, men som kan ha behov for slik opplæring (f eks på grunn av lese- og skrivevansker, og voksne innvandrere). Opplæringen skal ta utgangspunkt i den enkeltes forutsetninger og samlede kompetanse og legges til rette både organisatorisk og metodisk for å møte voksnes behov.

For å få bedre kunnskap om omfang, opplæringsbehov og kostnader ved slike tilbud, vil regjeringen sette i gang et større treårig forsøksprosjekt i en del kommuner over hele landet.

b) Regjeringen vil legge til rette for at voksne som ikke har fullført videregående opplæring, skal få tilbud om dette. Opplæringen skal ta utgangspunkt i den enkeltes forutsetninger og samlede kompetanse og legges til rette både organisatorisk og metodisk for å møte voksnes behov. Det er viktig at det utvikles tilbud som gjør det mulig å gjennomføre opplæring som bygger på en veksling mellom arbeid og skolegang/studier.

• Fylkeskommunene får en lovfestet plikt til å gi tilbud om videregående opplæring til voksne som ikke har dette fra før.
• Voksne som formelt sett tilfredsstiller kravene til å bli tatt inn i videregående opplæring, men som av forskjellige grunner kan ha for svake ferdigheter fra grunnskolen, er fylkeskommunens ansvar dersom de søker videregående opplæring. Disse vil ofte ha behov for en type forkurs før de starter i videregående opplæring.
• Fylkeskommunenes plikt finansieres innenfor de rammebevilgningene som er lagt inn i overføringene i forbindelse med Reform 94, og som tilsvarer et minimum på 375 pst faktiske elever og lærlinger i heltids opplæring. Eventuelt behov utover et omfang på 375 pst og inndekningen av dette, vil en måtte komme tilbake til i de årlige budsjettene.

2. Rett til permisjon

Regjeringen er innstilt på å legge opp til en lovgivning som gir individuell rett til utdanningspermisjon. Målsettingen med loven må være å få til en god balanse mellom arbeidstakers behov for permisjon og de ulempene slike permisjoner kan skape for arbeidsgiver. Regjeringen er derfor innstilt på, sammen med representanter for organisasjonene i arbeidslivet og juridisk ekspertise, å utarbeide forslag til lovbestemmelser. Disse må bl a ta hensyn til bedriftenes behov for kompetanseutvikling, stabil arbeidskraft og hensiktsmessig planlegging av produksjon og ressursdisponering. Regjeringen vil bl a på bakgrunn av dette komme tilbake til Stortinget med en lovproposisjon om individuell rett til utdanningspermisjon.

Enmannsbedrifter står overfor helt andre utfordringer enn bedrifter med flere ansatte når det gjelder utdanningsmuligheter. Permisjonsrettigheter er i denne sammenhengen lite relevant. Forholdene må derfor legges til rette på annen måte for at denne gruppen skal ta del i reformen. For en del enmannsbedrifter vil det f eks være behov for avløsning i form av vikar i den tiden utdanningen foregår.

3. Finansiering av livsopphold og skatteforhold

Når det gjelder kompensasjon for utgifter til livsopphold i permisjonstiden, mener regjeringen at dette i utgangspunktet må være en sak mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Arbeidsgiveren beholder fortsatt sitt primæransvar for å ivareta virksomhetens behov for den nødvendige kompetanseutviklingen.

• Regjeringen legger vekt på at offentlig utdanningsfinansiering baseres på en likebehandling av ulike grupper. Offentlig finansiering av livsopphold ved grunnutdanning på universitets- og høgskolenivå og ved fullføring av grunnskole og videregående opplæring for voksne, bør derfor baseres på etablerte finansieringsordninger i Statens lånekasse for utdanning. Lånekassens ordninger gir i dag støtte til de aller fleste utdanningsformål. De generelle reglene i studiefinansieringsordningen vil imidlertid bli gjennomgått med sikte på å tilpasse disse bedre til kompetanseoppbygging for voksne.
• Regjeringen legger til grunn at dersom partene i arbeidslivet ønsker å etablere særskilte ordninger for finansiering av livsopphold ved kompetanseutvikling, utover offentlig studiefinansiering, er dette et ansvar for partene.
• Det vurderes nye retningslinjer for den skattemessige behandlingen av arbeidsgiverfinansiert utdanning, hvor en bl a vil legge vekt på at disse skal være klare, forutsigbare og enkle å praktiseres. Regjeringens vurdering vil bli lagt fram for Stortinget i forbindelse med Nasjonalbudsjettet for 1999.
• Regjeringen vil utrede arbeidstakeres rett til sykepenger når de har permisjon for å delta i kompetanseutvikling.

4. Dokumentasjon av realkompetanse

For den videre kompetanseutviklingen er det avgjørende å få etablert et system for dokumentasjon og anerkjennelse av voksnes realkompetanse. Det er et mål at systemet har legitimitet både i arbeidslivet og i utdanningssystemet. Derfor er det viktig at et utviklingsarbeid skjer i samarbeid mellom arbeidslivet, de ulike tilbyderne og det offentlige utdanningssystemet.

For å styrke mulighetene for voksne til å få dokumentert og anerkjent sin realkompetanse i forhold til de offentlige dokumentasjonsordningene, foreslår regjeringen følgende tiltak:

• Privatistordningene i hele grunnutdanningen fra grunnskole til og med høgre utdanning opprettholdes og videreutvikles. Innenfor alle fagområder der dette er praktisk mulig, skal det være anledning til å avlegge privatisteksamener for å dokumentere den samme kompetansen som for ordinære lærlinger, elever eller studenter. Det foreslås at dokumentasjonsordningen i fagopplæringen (§ 20) videreføres etter dagens ordning.
• Det må utvikles dokumentasjonsordninger som gir grunnlag for verdsetting i forhold til det offentlige systemet. Dette gjelder blant annet dokumentasjon av kompetanse ervervet gjennom arbeid i inn- og utland, i aktiv deltakelse i demokratisk liv og annet frivillig arbeid. Slik realkompetanse skal kunne godkjennes som «likeverdig kompetanse» selv om den ikke er identisk med det som er fastsatt i læreplaner og ved offentlige eksamener.
• Fylkeskommunene vil bli invitert til å prøve ut ordninger med å fastsette realkompetanse i forhold til videregående opplæring. Det tas sikte på forsøk i et par fylkeskommuner. Departementet ønsker å få erfaring med en rådgivende kompetansenemnd, eller eventuelt andre metoder for fastsetting av realkompetanse.
• Det vurderes opprettet en rådgivende instans for fastsetting av realkompetanse i høgre utdanning. Instansen vil kunne gi råd til utdanningsinstitusjonene som fastsetter om kompetansen er likeverdig.

5. Opptak til grunnutdanning

Dagens regelverk for opptak til videregående opplæring og høgre utdanning gir muligheter for opptak av voksne på grunnlag av dokumentert likeverdig realkompetanse. Men mulighetene er i dag lite utnyttet og synes for restriktivt praktisert.

Med basis i arbeidet med fastsettingen av realkompetanse (se punkt 4 ovenfor) er det et mål at voksne med en dokumentert likeverdig kompetanse kan bli tatt inn på det progresjonsnivået der de hører hjemme. Dette vil gjelde innenfor både videregående opplæring og høgre utdanning.

6. Fleksible tilbud og arbeidsplassen som læringsarena

Et viktig element i reformen er å utvikle opplæringstilbud som utnytter de store mulighetene som ligger i arbeidsplassen som læringsarena. Det dreier seg om samarbeidsprosjekter mellom arbeidslivet og opplæringstilbydere for å legge opp til systematisk kompetanseutvikling. Dette kan gjøres ved

• å etablere utviklingsprogrammer og finansieringsordninger for å stimulere til økt bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi i opplæringen og til videreutvikling av nye fleksible og brukertilpassede undervisningstilbud, voksenpedagogiske metoder og mediapedagogikk.
• å stimulere og styrke kompetanseutviklingen i virksomheter, bl a gjennom ulike systemer for nettverksbygging - særlig i små, mellomstore bedrifter og enmannsbedrifter. Det vil bli vurdert en tilskuddsordning for å støtte kompetanseutviklingsprogrammer.

7. Tilbydere av opplæring

Mye av opplæringen i arbeidslivet vil bli ivaretatt av arbeidslivets egne krefter. Regjeringen legger imidlertid vekt på at det offentlige utdanningssystemet skal ha en sentral rolle i å tilby opplæring som imøtekommer kompetansebehovene i arbeidslivet. Dette bør blant annet skje ved

• en omfattende utviklingsprosess i hele det offentlige utdanningssystemet, der eksisterende regelverk, pedagogiske metoder, organisering og styring gjennomgås for å tilpasse både grunnskolen, videregående opplæring og høgre utdanning til kompetansereformen for voksne. Regjeringen mener dette er en bedre vei å gå enn å opprette et eget «åpent universitet».
• at de statlige høgre utdanningsinstitusjonene får mulighet til å ta egenbetaling for mer omfattende studietilbud enn dagens ordning tillater. Departementet går inn for at institusjonene kan ta egenbetaling for studieopplegg på inntil 30 vekttall.
• at regelverket for institusjoner innenfor høgre utdanning mykes opp, slik at institusjonene bedre kan tilby utdanning rettet inn mot behovene i arbeidsmarkedet. Organisasjonene i arbeidslivet vil være naturlige kontakter i dette arbeidet.
• å utvikle et konstruktivt samspill mellom det offentlige utdanningssystemet og andre tilbydere av utdanning, f eks studieforbund, fjernundervisningsinstitusjoner, folkehøgskoler og andre.
• å stimulere til systemer for samarbeid mellom næringslivet og utdanningsinstitusjonene slik at kompetansemarkedet fungerer bedre.
• å stimulere bruken av elektroniske nettverk og ta i bruk multimediebaserte læremidler bl a i opplæringstilbud organisert som fjernundervisning.
• å utvikle ressurssentervirksomheten til en integrert del av alle videregående skoler, særlig med sikte på å stimulere kompetanseutviklingen i små og mellomstore bedrifter og i enmannsbedrifter.
• å iverksette kompetanseutviklingsprogram for lærere og instruktører i utvikling og bruk av undervisningsopplegg tilpasset voksnes realkompetanse og livssituasjon.

8. Arbeidsmarkedsetaten

Regjeringen er innstilt på å utrede nærmere hvordan arbeidsmarkedsetatens kunnskaper om arbeidsmarkedet kan brukes i en økt satsing på kompetanseutvikling.

9. Informasjon

Regjeringen vil utarbeide en informasjonsplan for kompetansereformen som helhet. En sentral instans får ansvar for å legge til rette for at informasjon om utdanningsmuligheter blir lett tilgjengelig. I nært samarbeid med berørte parter vil det bli satt i gang et prosjekt for utvikling av en sentral database for utdanningsinformasjon.

10. Gjennomføring

For gjennomføring av reformen trengs en effektiv styring og ledelse. Kompetansereformen er nært knyttet til det politiske beslutningssystemet på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Regjeringen mener derfor at arbeidet med å planlegge og gjennomføre forslagene i meldingen bør forankres innenfor det offentlige systemet og at hovedansvaret legges til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Det forutsettes at oppfølgingen skjer i samarbeid med andre departementer, partene i arbeidslivet og forskjellige utdanningstilbydere.

Stortingsmeldingen er starten på en prosess hvor både arbeidsgivere, arbeidstakere og det offentlige må bidra til økt kompetanseutvikling. Når det gjelder iverksetting av de ulike tiltakene, må myndighetene ta hensyn til den økonomiske situasjonen. En moderat pris- og lønnsutvikling er et viktig element og vil påvirke myndighetenes mulighet til å bidra til en kompetansereform.

Definisjoner som benyttes i stortingsmeldingen:

Grunnutdanning

Grunnutdanning brukes om all formelt kompetansegivende opplæring på grunnskolens, videregående opplærings og høgre utdannings område uavhengig av om de som tar utdanningen er barn, unge eller voksne, og uavhengig av på hvilket tidspunkt de gjennomfører opplæringen.

Etterutdanning

Etterutdanning brukes om all utdanning som ikke er formelt kompetansegivende innenfor grunnskolens, videregående opplærings og høgre utdannings område. Etterutdanning vil dermed omfatte et meget vidt spekter av utdannings- og opplæringstiltak som varierer både i lengde, omfang og når det gjelder dokumentasjonstyper.

Realkompetanse

Realkompetanse brukes om all den kompetansen en person har skaffet seg gjennom betalt eller ubetalt arbeid, etterutdanning, fritidsaktiviteter og annet, og som kommer i tillegg til den kompetansen vedkommende har dokumentert gjennom grunnutdanning (se definisjonen ovenfor). «Dokumentasjon av realkompetanse» betyr dokumentasjon av den kompetansen som ikke allerede er dokumentert gjennom grunnutdanningen.