10 Aktiv omsorg

Regjeringen vil legge vekt på kultur, aktivitet og trivsel som helt sentrale og grunnleggende elementer i et helhetlig omsorgstilbud. En slik satsing vil kreve større tverrfaglig bredde i omsorgssektoren, med større vekt på sosialpedagogikk, ergoterapi, fysioterapi og sosialt arbeid. En rekke undersøkelser tyder på at det er på det sosiale og kulturelle området dagens kommunale omsorgstjeneste først og fremst kommer til kort. Spesielt gjelder dette beboere i sykehjem, aldershjem og omsorgsboliger og andre som har stort behov for bistand. I tillegg til Kompetanseløftet 2015, med satsing på et bredere spekter av utdanningsgrupper, beskrives de sentrale tiltaksområdene nedenfor.

10.1 Kommunens ansvar

Kommunen har plikt til å yte sosiale tjenester. Det innebærer blant annet å oppfylle det individuelle hjelpebehovet den enkelte har, og som utløser rett til tjenester etter lov om sosiale tjenester § 4-3. Det vil si at kommunen har plikt til å yte et adekvat tjenestetilbud til de som ikke kan dra omsorg for seg selv eller er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp til å greie dagliglivets gjøremål. Begrepet dagliglivets gjøremål må i denne sammenheng forstås som mer enn rene omsorgsoppgaver. Dette gjelder også muligheten til å ta del i dagaktiviteter innen et visst omfang. Det fremgår også av formålsparagrafen, hvor det står at loven skal bidra til at den enkelte får mulighet til en aktiv og meningsfull tilværelse i fellesskap med andre. Etter forskrift om kvalitet i omsorgstjenesten er det ytterligere presisert at tjenester etter loven skal dekke grunnleggende behov. Grunnleggende behov skal etter forskriften dekkes gjennom tilbud om varierte og tilpassede aktiviteter. Kommunen har derfor plikt til å tilby sosiale tiltak dersom § 4-3 gir rett til dette etter en individuell behovsgjennomgang. Regjeringen vil sikre at denne lovforståelsen forankres i kommunal saksbehandling ved omtale i eget rundskriv.

Kommunen avgjør hvilket hjelpetilbud den enkelte får, i samarbeid med klienten.

Kommunene er pålagt å tilby tjenester etter lov om sosiale tjenester § 4-2, herunder støttekontakt. Støttekontakt skal hjelpe til med å fylle et behov for aktivitet og kontakt med andre, og skal kunne tilbys både yngre og eldre med nedsatt funksjonsevne eller psykiske problemer, og personer med utviklingshemming. Dersom tilbud om støttekontakt ikke anses som hensiktsmessig, skal kommunen tilby et mer tilpasset tilbud, selv om sosialtjenesteloven § 4-2 ikke lister opp andre spesifikke aktivitetstiltak.

Det har vært reist spørsmål om aktivitetstilbud og andre sosiale tiltak, som for eksempel drift av eldresentre, bør være en lovregulert oppgave for kommunene. Hvordan tjenestene skal reguleres i framtida vil bli vurdert i arbeidet med oppfølging av NOU 2004:18 Helhet og plan i sosial- og helsetjenestene.

Hvilke forebyggende aktiviserings- og velferdstiltak kommunene tilbyr, som eldresentre m.v., varierer ut fra lokale behov og forutsetninger. Enkelte kommuner driver selv slike tiltak, mens andre tilbyr tiltak i samarbeid med andre, gjerne lokale frivillige organisasjoner. Tilbudene varierer derfor mye både i omfang og utforming. Departementet vurderer det derfor som lite hensiktsmessig å konkretisere nærmere hvilken form tiltakene skal ha, men vil presisere i ovennevnte rundskriv kommunenes ansvar etter sosialtjenesteloven § 3-1, om å etablere velferds- og aktivitetstiltak for eldre og funksjonshemmende og andre som har behov for det.

10.2 Mat og måltider

Regjeringen ønsker å legge vekt på mat og måltid som en viktig del av omsorgstjenestens virksomhet, både på sykehjem og hjemmetjenesten.

For de fleste mennesker er måltidene en viktig sosial begivenhet. Mat er mer enn tilførsel av næring. Det er smak, lukt og opplevelse. Det er kultur, tradisjon og identitet, og det er ofte selskap og fellesskap med andre. Å delta i tilberedelse av mat gir også mulighet til å ta del i kjente og dagligdagse aktiviteter. Ofte kan det være vanskelig å oppfylle alle måltidets funksjoner i en travel sykehjemshverdag eller for en tjenestemottaker som bor alene og mottar hjelp hjemme.

Valgmuligheter er en viktig premiss for framtidas omsorgstjenester. For måltider må det innebære at brukeren skal kunne velge mat og drikke fra en meny, eller være med på å bestemme hva slags mat som skal lages. Det pågår en debatt om storkjøkken, institusjonskjøkken eller mattilberedelse i eget kjøkken på avdelingen eller i omsorgsboligen. Departementet vil ta initiativ til forskning og brukerundersøkelser med sikte på å få evaluert erfaringene med ulike produksjonsmåter og ulike løsninger for tilberedning og servering. Det skal også foretas en kartlegging av kosthold og ernæringsstatus hos brukerne av omsorgstjenestene.

Et godt kosthold er av avgjørende betydning for fysisk og psykisk helse og trivsel, også i forebygging, habilitering og rehabilitering. Sykdom og ensomhet kan gi nedsatt matlyst, og tygge- og svelgeproblemer kan gjøre det vanskelig å få i seg mat med normal konsistens. Mange av omsorgstjenestens brukere har problemer som underernæring, feilernæring eller fedme, både i og utenfor institusjon. Undersøkelser tyder på at de gruppene som er mest utsatt for å utvikle ernæringsproblemer er de eldste eldre, de med dårlig fysisk funksjon, eldre som nylig er blitt alene, kvinner mer enn menn, og ensomme mennesker.

Ofte er det nødvendig med ekstra innsats fra kommunen for å tilrettelegge for en bedre ernæringssituasjon for brukere av omsorgstjenesten. I dag foreligger det flere verktøy for ernæringsarbeid både i helseinstitusjoner og i hjemmebaserte tjenester. Sosial- og helsedirektoratet utgir retningslinjer for kosthold i helseinstitusjoner med anbefalinger for kosthold i institusjon, for eldre og barn med nedsatt funksjonsevne i åpen omsorg og for hjemmeboende. Retningslinjene omhandler også produksjon av mat i institusjonskjøkken, menyplanlegging, ulike serveringsformer, hvordan kartlegge inntak av mat og drikke, og hvordan vurdere og følge opp ernæringsstatus. Retningslinjene skal revideres, og også gi anbefaling for ansvarsplassering og samarbeidsrutiner.

I Sosial- og helsedirektoratets rapport Når matinntaket blir for lite fra 2006, foreslås ulike strukturelle tiltak for forebygging og behandling av underernæring. I Sosial- og helsedirektoratets utredning om klinisk ernæring i helsetjenesten, som ferdigstilles høsten 2006, beskrives status og utfordringer innenfor området. Disse vil bli fulgt opp i Handlingsplanen for bedre kosthold i befolkningen 2007-2011.

Handlingsplan for bedre kosthold 2007-2011 skal inneholde konkrete tiltak som kan bidra til å forebygge sykdom og fremme helse gjennom å endre kostvanene mot gjeldende anbefalinger. Det er også et mål at tiltakene i planen skal bidra til å utjevne sosialt betingede helseforskjeller. Handlingsplanen vil være et verktøy for beslutningstakere, profesjonsutøvere, fagpersoner og andre i offentlig, privat og frivillig sektor som spiller en rolle i forhold til befolkningens kosthold. Kunnskap og kompetanse, omsorgstjenesten, eldre, barnehage og skole, er viktige innsatsområder og arenaer i planen.

Sosial og helsedirektoratet skal utarbeide faglige retningslinjer for ernæringsbehandling og veileder for arbeid i omsorgstjenesten. Dette vil være viktige veløy for bedre kvalitet i arbeidet med mat, ernæring og måltider. Det skal foretas kartlegging av kosthold og ernæringsstatus hos brukere av omsorgstjenesten.

Kvalitetsforskriften skal sikre grunnleggende behov som blant annet tilstrekkelig næring, va­riert helsefremmende kosthold, rimelig valgfrihet i forhold til mat og tilpasset hjelp ved måltider, og nok tid og ro til å spise. Regjeringen er opptatt av at de folkevalgte, så langt som mulig, engasjerer seg i fastsettelsen av kvalitetskrav til tjenestene. Debatt om valgmuligheter og krav til kvalitet når det gjelder mat og måltider er sentralt for det helhetlige tjenestetilbudet til brukerne.

10.3 Kultur og omsorg

Kunst og kultur er viktige kilder til opplevelser og gir oss språk og uttrykksformer til å formidle inntrykk, tanker og opplevelser vi ellers vanskelig finner ord for. Kulturelle uttrykk har derfor sin egen verdi knyttet til selve livet. Men kultur kan også gi god helse, og ha både forebyggende og behandlende effekt. Musikk, dans og drama brukt i terapeutisk sammenheng har vist svært god og dokumenterbar effekt. Musikk er uskadelig og bivirkningsfritt og medfører høy pasienttilfredshet. Også av den grunn bør kulturtiltak ha sin naturlige plass i omsorgstjenesten, og kultur og helse kunne spille sammen i et tett tverrfaglig samarbeid, som stimulerer både kropp og sjel, og aktiviserer både følelsesliv og intellektuelle ferdigheter.

Statens seniorråd foreslår som del av en ny seniorpolitikk, å ansette kulturarbeidere på alle sykehjem. Rådet peker på at kultur- og helsesatsingen de siste årene viser at aktiv bruk av kultur fremmer identitet, livskvalitet og helse.

Regjeringen ser at det eksisterer et mangfold av kulturtilbud i landet, men ønsker et løft inn mot tilrettelagte aktiviteter for personer med behov for omsorgstjenester. Valg og tilrettelegging av arena for aktivitetene er viktig: Lokaler, tidspunkt og organisering av transport for de som trenger det, kan være avgjørende for hvor mange som kan benytte et tilbud. Det er like viktig at aktiviteter tilbys i nærmiljøet, som at aktiviteter på etablerte kulturinstitusjoner gjøres tilgjengelig (jfr. Kulturmeldingen). Ved å integrere kulturtilbud i helse- og velferdstjenester økes tilgangen til gode opplevelser for de med behov for ekstra tilrettelegging.

Den kulturelle spaserstokken

Den kulturelle spaserstokken skal stimulere til tverrfaglig samarbeid mellom kultursektoren og helse- og omsorgstjenesten i kommunene. Tiltak­et bør tilby arrangementer og aktiviteter innenfor alle kunst- og kulturgenre, som musikk, teater, film, litteratur og billedkunst. Arrangementene bør være åpne for alle, og benytte etablerte arenaer i nærmiljøet som forsamlingshus, bydelskaféer, kulturhus, kirkerom, sykehjem og omsorgssentre. Den kulturelle spaserstokken bør samarbeide med små og store kulturinstitusjoner, med kunstnere, utøvere og artister og lokalt kulturliv både profesjonelle og amatører. Det kan arrangeres formiddagsforestillinger på kino og teater, for å lette tilgjengeligheten for de som har problemer med å benytte tilbudene på kveldstid, og kultur­institusjonene kan bidra med lokale arrangementer. Tiltaket bør ha som mål å få til mer akti­vitet på tvers av generasjoner og etnisk bakgrunn.

Ved å bruke eksisterende infrastruktur og samarbeide med lokale ressurser er det mulig å finne gode løsninger uavhengig av kommunens størrelse. Ny teknologi vil gi nye muligheter for formidling av kultur til grupper som ikke er så lette å nå, eller på måter som kan imøtekomme deres behov. Musikk- og kulturskoler, korps, kor og teatergrupper er eksempler på samarbeidspartnere. Skoler og barnehager i nærmiljøet kan også involveres. Kulturavdelingene i kommunene har oversikt over lag, organisasjoner og aktiviteter i nærmiljøet, og et samarbeid om økt kultursatsing for de med behov for tilrettelegging, trenger ikke kreve store ressurser.

Kommunenes satsing på kulturtiltak vil avhenge av kommunens størrelse, ressurser/økonomi, eksisterende tilbud, infrastruktur osv. Det er fornuftig at satsingen har en klar tilknytning til kulturfaglig kompetanse, og legger til rette for et godt samarbeid mellom helse- og omsorgstjenesten og kulturenhetene i kommunen. For mindre kommuner med små ressurser kan det være en fordel med interkommunalt samarbeid.

Når Den kulturelle spaserstokken skal etableres, vil det være naturlig å vurdere løsninger og erfaringer fra Den kulturelle skolesekken, for eksempel når det gjelder lokal forankring og kobling mot kommunalt nivå.

Tiltak er forankret i Kultur- og kirkedepartementet og omtales under Omsorgsplan 2015 i kapittel 3.

10.4 Aktivitet

Mye tyder på at mange brukere av omsorgstjenester lever passive liv, ikke minst fysisk. Kun seks prosent av de mellom 65-97 år oppfyller de faglige anbefalingene om 30 minutters moderat daglig fysisk aktivitet. Forskning viser at aktivisering gjennom ulike former for bevegelse og mosjon reduserer og utsetter tap av funksjonsevne. I tillegg til gevinstene for den enkelte i form av bedre helse og livskvalitet, vil dette også gi reduserte kostnader for omsorgstjenesten.

Grunnleggende kunnskaper om fysisk aktivitet og helse, deltakelse, mening og motivasjon er nødvendig for å gi et tidsriktig kvalitetstilbud til dagens og ikke minst framtidas sykehjemsbeboere og hjemmetjenestemottakere. Regjeringen mener derfor at økt aktivisering både sosialt og fysisk gjennom et mer tverrfaglig tilbud bør inngå som en del av den framtidige omsorgstjenesten. Hovedutfordringen er å integrere aktivitet og ulike former for bevegelse og mosjon i dagliglivet, utnytte naturlige muligheter for deltakelse og ikke minst stimulere til brukermedvirkning og brukerstyrte aktivitetstilbud.

Gjennom styrkingen av kommuneøkonomien, 10 000 nye årsverk og Kompetanseløftet legger regjeringen til rette for at kommunene kan rekruttere flere faggrupper som kan stimulere til økt aktivitet i omsorgstjenesten. Fysioterapeuter, ergoterapeuter, sosialarbeidere og aktivitører vil kunne spille en sentral rolle.

Det offentlige tjenesteapparat må ta et særlig ansvar for bevissthet og informasjon om betydningen av fysisk aktivitet tilpasset den enkeltes forutsetninger for å fremme livskvalitet og helse, opprettholde funksjonsevne og forebygge sykdommer og plager som for eksempel leddplager, beinskjørhet, fallskader, liggesår, søvnvansker, smerter og aggresjon og urotilstander hos demente. Hovedvekten bør legges på lavterskelaktiviteter som krever lite utstyr og som er lett tilgjengelige. Det offentlige må legge forholdene til rette med ordninger som bl.a. stimulerer til selvorganisering og brukerstyrte løsninger i et samarbeid med for eksempel eldresentre, frivillighetssentraler, pensjonistforeninger og andre frivillige lag og organisasjoner.

Helse og funksjonsdyktighet er avgjørende for livskvalitet i eldre år. Det er klare sammenhenger mellom fysisk aktivitet, god helse og funksjonsevne. Regelmessig fysisk aktivitet er viktig uansett alder og funksjonsnivå. Fysisk aktivitet gir dokumenterte helsefordeler, fysisk, psykisk og sosialt, beskytter mot en rekke helseplager og reduserer dødelighet. Aktiv bruk av kroppen er nødvendig for å opprettholde muskelstyrke og fysiske ferdigheter som balanse og koordinasjon. Fysiske ferdigheter er viktig for å beskytte mot for eksempel fallskader og for livsutfoldelse og selvhjulpenhet i alderdommen. I tillegg til at fysisk aktivitet forebygger en rekke sykdommer er aktivitet en kilde til glede, livsutfoldelse og positive mestringsopplevelser. Fysisk aktivitet påvirker humøret, gir energi, reduserer stress og fremmer sosialt samvær.

Fysisk aktivitet er et sentralt virkemiddel i behandling og habilitering/rehabilitering som gir dokumentert bedring av kognitive funksjoner, reduksjon av en rekke depressive symptomer, samt bedring av generell velvære. Undersøkelser viser at fysisk aktivitet er viktigere jo eldre man blir. Råd og veiledning fra leger og annet helsepersonell kan være av stor betydning for å påvirke helseatferd i retning av en mer aktiv livsstil. For hjemmeboende eldre eller beboere på institusjon, bør tilbud om fysisk aktivitet gjerne bestå av et tilpasset treningsprogram, til bruk for egentrening eller med instruktør, for å styrke muskler og grunnleggende motoriske ferdigheter.

Arbeid for å fremme fysisk aktivitet i befolkningen er en prioritert satsing i folkehelsearbeidet, jf. St. meld. nr. 16 (2002-2003). Handlingsplan for fysisk aktivitet 2005-2009 er en oppfølging av dette og omfatter statlige virkemidler og tiltak på åtte departementers ansvarsområder. Tiltakene i handlingsplanen initierer et bredt samarbeid i fylker og kommuner med sikte på utvikling og tilrettelegging av lokalbaserte lavterskelaktiviteter. Videre legges det vekt på at våre omgivelser planlegges og utformes på en måte som gir muligheter for et aktivt liv for alle. Eldre og mennesker med nedsatt funksjonsevne er spesielt avhengige av bolignære grøntområder og god tilgjengelighet til naturområder. Tilskuddsmidler til lokale tiltak kanaliseres gjennom regionale partnerskap for folkehelse ved fylkeskommunen.

10.5 Transport for eldre og personer med funksjonsnedsettelse

TT- ordning

Fylkeskommunene organiserer transporttjeneste (TT-ordningen) for person­er som vanskelig kan bruke ordinære kollektive transportmidler. Ordningen fungerer stort sett som en taxibasert individuell dør-til-dør-transport. Formålet med TT-ordningen er å gjøre funksjons­hemmede mer mobile og således transportmessig mer likestilte med den øvrige befolkning. Brukergruppen er i all hovedsak eldre men­nesker, da 86 % av TT- brukerne er eldre enn 60 år og mer enn halvparten er over 80 år. Om lag av brukerne er kvinner. TT-transport prioriteres ut fra lokale forhold, innen rammen av de fylkeskommunale budsjetter. Derfor varierer tilbudet mellom fylkene.

Bilstønadsordningen

Den som har varig funksjonshemming og ikke kan bruke vanlige transportmidler kan, på visse vilkår få stønad til bil gjennom folketrygden. Stønad gis i form av et tilskudd eller som et rente- og avdragsfritt lån til kjøp av bil, avhengig av hva slags bil en har behov for. Det gis ikke stønad til den som har blitt funksjonshemmet etter fylte 70 år.

Arbeids- og utdanningsreiser

Dette er et forsøksprosjekt igangsatt fra 2001, med tilrettelagt transport for arbeidstakere og studenter med funksjonsnedsettelser. Det prøves ut to modeller for organisering av transporten: i halvparten av landet er ordningen knyttet til den fylkeskommunale TT-ordningen, mens i de andre fylkene er den knyttet til arbeids- og velferdsetaten og kjørekontorer. Ordningen skal dekke de personer med funksjonsnedsettelser som faller utenfor andre ordinære tilbud som TT til arbeid, bilstønad og grunnstønad. Ut over de særskilte ordningene som finnes er det mange kommuner som selv organiserer ulike transportordninger for å hente og bringe brukere av omsorgstjenesten til for eksempel dagaktiviteter.