6 Framtidige behov

De demografiske endringene vil de neste tiårene trekke i retning av en større etterspørsel etter omsorgstjenester. Demografien er imidlertid ikke den eneste drivkraften bak framtidas behov og etterspørsel etter tjenester. Morgendagens brukere vil ha andre behov og problemer enn dagens tjenestemottakere, men også andre ressurser til å mestre dem. Framtidas brukere vil både bestå av nye generasjoner eldre og flere yngre tjenestemottakere som krever et mer mangfoldig tjenestetilbud. Ulike samfunnsforhold påvirker også i stor grad helsetilstand og funksjonsevne. Dette er forhold det enkelte individ bare i begrenset grad kan påvirke, men som må løses i samfunnsfellesskapet. Det viser seg også at endring i oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene har bidratt til at omsorgstjenestene i dag har en svært sammensatt brukergruppe å forholde seg til.

6.1 Morgendagens brukere

6.1.1 Yngre brukere

I løpet av de siste ti årene er antall brukere under 67 år i omsorgstjenesten nærmest fordoblet. Utviklingen kan knyttes til tre forhold: endrede behov, endret etterspørsel og endrede tilbud (Romøren 2006). Viktigste årsak er at kommunene er gitt nye oppgaver gjennom statlige helse- og sosialpolitiske reformer, jf. kapittel 4. Videre har økt kjennskap i befolkningen og i andre deler av hjelpeapparatet til hva omsorgstjenesten kan og skal yte hatt betydning. I tillegg kan terskelen for å be om hjelp ha blitt lavere. Utviklingen følger også av en generell vekst i de aktuelle aldersgruppene og dermed også i antall personer med behov for omsorgstjenester.

I hvilken grad økningen i antall yngre tjenestemottakere vil fortsette i årene framover er vanskelig å avgjøre. Det er grunn til å forvente at veksten vil fortsette inntil Opptrappingsplanen for psykisk helse er gjennomført (Romøren 2006). I tillegg pekes det på at etterspørselen fortsatt vil øke fordi omsorgstjenesten har fått en ny status både i befolkningen og det øvrige hjelpeapparatets bevissthet. Ut over dette vil nye oppgavereformer selvfølgelig også øke behovet for omsorgstjenester. På lang sikt er det likevel grunn til å anta at veksten vil flate ut, eller stabilisere seg, uten at det er grunnlag for å angi når.

Omsorgstjenesten bør ha en sterkere innretning i forhold til helhetlige tjenestekjeder som kan bidra til større inkludering og deltakelse i samfunnet, ikke minst i forhold til skole, utdanning arbeid og sosiale aktiviteter. Dette betyr krav til universell utforming av boliger, kommunikasjon og omgivelser, utvikling av brukerstyrte ordninger og eierformer og større grad av egenansvar, mestring og selvbestemmelse også i spørsmål som berører helsevesenet.

Nesten halvparten av de yngre brukerne mottar omsorgstjenester i kombinasjon med andre tjenester (Romøren 2001). Utviklingen vil kreve økt kompetansenivå og større faglig bredde med blant annet vekt på rehabilitering, opptrening og aktiv omsorg. Statens helsetilsyn mener utfordringene må møtes med videreutvikling av andre arbeidsformer, kompetansesammensetning og tiltak (Statens helsetilsyn 7/2006). Mange av brukerne vil ha behov for individuell plan og bedre tilrettelegging for brukermedvirkning og brukerstyring.

6.1.2 Eldre brukere

En hovedkonklusjon i en dansk framtidsbasert studie er at framtidas eldre vil bli friskere og mer ressurssterke enn dagens (Ældre sagen 2001). De vil ha bedre helse, bedre økonomi og høyere utdanningsnivå. I større grad enn dagens eldre vil de også forvente å kunne bestemme mer over egen tilværelse. Undersøkelsen tegner samtidig et bilde av økt polarisering i forhold til sosioøkonomisk status, der en mindre gruppe eldre enten helsemessig, sosialt, økonomisk eller teknologisk blir hengende etter majoriteten. Denne gruppen har en overvekt av kvinner og enslige, og har ellers høy alder, dårlig helse, lav husstandsinntekt og kort skolegang

En norsk studie har sammenlignet verdier, holdninger og atferd blant dagens middelaldrende og eldre (Slagsvold og Solem 2005). Morgendagens eldre vil bli mer kravstore og mindre beskjedne enn dagens eldre er. De vil i noe større grad ønske seg en tilværelse der de kan bruke sine evner, vise hva de kan, og der de kan gjøre nye ting og bestemme selv. Men først og fremst vil de være mindre konforme og mindre tradisjonelle – de vil i mindre grad innordne seg tradisjonelle normer. Mange forhold vil bidra. Morgendagens eldre har hatt en annen oppvekst og de vil ha mer utdanning, særlig kvinnene. Morgendagens eldre kan også bli mer omstillingsdyktige og omstillingsvillige enn dagens eldre som et resultat av at de har levd i et omskiftelig samfunn som har gitt flere muligheter til valg og stilt større krav til fleksibilitet.

Høyere evne til mestring og mer individualistiske verdier kan bety at morgendagens eldre vil være mer aktive når det gjelder egen innsats for sine levekår og sin velferd. Morgendagens eldre vil ikke nødvendigvis kreve mer hjelp og service, men bestrebe seg for å ta ansvar for egen helse og egne omsorgsbehov. Når hjelpebehovet først melder seg, vil de trolig ønske en omsorg som gir rom for å realisere mer individualistiske verdier, med større forventninger om å være med å påvirke tjenesteutformingen.

De nye eldre vil være mer fortrolig med IKT. Teknologien vil trolig stadig være i endring og det blir viktig at også eldre får mulighet til kontinuerlig opplæring. Noen vil allikevel ikke mestre det. Det blir derfor viktig å være oppmerksom på digitale skiller som gir ulikheter i fordeling av velferdsgoder og som kan hindre noen i få tilgang til sine rettigheter.

6.2 Levealder og helse

Forekomsten av sykdom og skader øker med stigende alder, og en betydelig andel eldre får flere sykdommer samtidig og skader med varierende grad av funksjonsnedsettelse. Det forventes derfor at et økt antall eldre vil skape større etterspørsel etter omsorgstjenester. Økningen vil avhenge av i hvilken grad økt levealder innebærer flere leveår uten sykdom og funksjonsnedsettelse eller om folk lever lengre enn før med sykdom og nedsatt helse.

Det er utviklet hypoteser som både går i retning av en økning og en reduksjon av antall spreke leveår i alderdommen (Thorslund og Parker 2005; Romøren 2001; Botten m.fl. 2000; Fries 1980):

• Sammentrengt sykelighet (komprimeringshypotesen) forutsetter at levealderen ikke lenger vil øke, og at folk holder seg friskere lenger. Dette fører til redusert hjelpebehov.

• Utvidet sykelighet forutsetter at levealderen fortsatt vil kunne øke betraktelig, men til gjengjeld vil folk leve flere år med funksjonstap. Nedgang i dødelige sykdommer erstattes med langvarige kroniske lidelser. Dette vil samlet medføre økt behov for behandling og pleie.

• Utsettelse av sykelighet forutsetter at folk holder seg friske lenger. Levealderen øker, men tiden med sykdom og funksjonstap blir omtrent den samme. Den blir bare forskjøvet i tid. Dette gir et uendret og noenlunde stabilt hjelpebehov.

Verken norsk eller internasjonal forskning gir et entydig bilde av sammenhengen mellom levealder, funksjonstap og behov for omsorg, og forsøk på å teste disse hypotesene har til nå ikke gitt entydige resultater. Data fra levekårsundersøkelsen 1985 for 1998 tyder på at det kan ha skjedd en forbedring av eldres funksjonsevne. Framskrivningene bygger imidlertid på få variabler for å beskrive funksjonsevne. Resultatene støttes imidlertid av undersøkelser gjort i andre land og er lagt til grunn i OECDs arbeidsrapport How Should Norway respond to aging? (Botten m.fl. 2000). Den svenske SWEOLD- studien tyder på at aldersgruppen 77 til 98 år har dårligere helse i 2002 enn i 1992. Selv om levealderen økte innebar det ikke flere friske leveår. Det er likevel for tidlig å si at denne studien er brudd i en langsiktig positiv trend (Thorslund 2003).

Med utgangspunkt i en hel eldrebefolkning i et geografisk avgrenset område (Larvik), og ved å sammenlikne de som døde i en alder av 90 år på 1980-tallet med de som døde i samme alder på 1990- tallet, ble det funnet at den siste generasjonen med 90-åringer levde 1,2 år lenger. Likevel var tiden med skrøpelighet før død den samme for begge grupper. Levetid med alvorlig funksjonstap var i gjennomsnitt 2,8 år – 3,2 år for kvinner og 1,8 år for menn (Romøren 2001).

Noen finner grunnlag for å hevde at bedret helse blant eldre forkorter levetiden med funksjonstap. Andre finner at forlenget levealder også forlenger perioden med funksjonstap, eller at den skrøpelige perioden er like lang, men utsettes i tid. I planleggingssammenheng er en nøktern vurdering å ta utgangspunkt i hypotesen om utsettelse av sykelighet, det vil si å legge til grunn en forholdsvis stabil og uendret periode med alvorlige funksjonstap på slutten av livet, i hvert fall i et mellomlangt tidsperspektiv. Ved forlenget levealder innebærer dette flere friske leveår.

Inntekts- og velferdsutvikling

Velferdsutviklingen det siste århundret har hatt betydning for helsen. Studier viser at levekår har stor betydning for utsiktene til å ha god helse gjennom livet. Oppvekstvilkårene, spesielt etter 1945, har hele tiden blitt bedre, noe som peker i retning av en bedret helse for framtidas eldre. Velferdsutvikling henger sammen med økonomisk vekst. Norge har hatt en økonomisk vekst gjennom mange år, og det er rimelig å forvente en fortsatt inntektsvekst. Empiriske studier, både fra Norge og andre land viser at det er en positiv sammenheng mellom inntekt og helse. Økonomisk vekst øker individenes økonomiske frihet og dermed innflytelsen på helsetilstanden.

Framtidas eldre vil ha høyere materiell standard enn tidligere generasjoner eldre. Det har vært en bevisst politikk siden 1945 at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig. Med bedre økonomi blant eldre bør det legges til rette for at eldre i større grad kan ta ansvar for sin egen boligsituasjon.

Utdanningsnivå

Høyere utdanning i befolkningen vil trolig få stor betydning for helsevaner i framtiden. Det vil slå særlig ut for kvinner fordi det blir flere blant dem som har høyere utdanning. Flere studier indikerer at framtidas eldre både vil ha høyere utdanning og bedre helse enn dagens eldre. Høyere utdanning kan føre til at folk blir flinkere til å ta vare på helsa si eller mestre en situasjon med sykdom og funksjonstap. Dette kan skyldes at de har mer kunnskap om helse, eller er bedre i stand til å ta inn over seg denne kunnskapen. God utdanning gir også høyere inntekt som kan brukes på helse. Videre har folk med høy utdanning ofte mindre risikofylte jobber.

Utviklingen på arbeidsmarkedet

Slitasje i arbeidslivet har betydning for eldres helse og funksjonsevne. Andelen uføretrygdede av befolkningen i arbeidsdyktig alder har også vokst, og utgjør nå en tiendedel. Tilrettelegging i arbeidslivet som reduserer slitasje vil derfor være en viktig utfordring framover. Det er lite forsk­ning på hvordan det å stå lenge i arbeid påvirker helse og funksjonsevne, men flere effekter indikerer en positiv sammenheng. Arbeidslivet er en aldersintegrerende institusjon, samtidig som det har en stor sosial betydning. I tillegg har yrkesdeltaking stor betydning på status og selvrealisering. Aktivisering gjennom arbeid kan få stor betydning, både når det gjelder å øke yrkesdeltakelsen, og for å forbedre helsen til mennesker med utviklings- og funksjonshemminger eller med psykiske lidelser. Regjeringen vil høsten 2006 legge frem en egen melding om seniorpolitikk i arbeidslivet, der disse spørsmål vil bli behandlet i sin fulle bredde.

Medisinsk-teknologisk utvikling

Den medisinske utviklingen, spesielt fra 1970-tallet, har vært omfattende, og berører alle områder av medisinsk diagnostikk og behandling. De neste tjue årene vil utviklingen sannsynligvis gå enda raskere enn den har gjort til nå blant annet som følge av framskrittene innenfor gen- og datateknologien. De teknologiske framskrittene kommer også eldre og kronisk syke til gode. Likevel er det grunn til å hevde at ny kunnskap og effektiv teknologi ikke alltid er innført med størst tyngde på områder som har vært viktige for store kronikergrupper som rusmiddelmisbrukere, pasienter med psykiske lidelser, revmatikere m.fl. I tillegg er forståelsen av eldre pasienters sykdommer og deres behandling fremdeles begrenset.

Utviklingen innenfor medisin kan redusere behovet for omsorgstjenester. Spesielt gjelder dette dersom det fører til at folk får en bedre helsetilstand gjennom hele livet, og hvis det skjer et gjennombrudd i forskningen på aldersdemens.

Rusmiddelmisbruk

Antall tungt belastede rusmiddelmisbrukere har vist en betydelig økning de siste ti år og det antas at kurven er svakt stigende. På lengre sikt er det grunn til å anta at forbruket minst vil ligge på dagens nivå ut fra utviklingen i andre sammenlignbare land. Et betydelig antall vil ha behov for omfattende tjenester fra relativt ung alder. Selv om levealderen for rusmiddelmisbrukere er lavere enn for gjennomsnittet i befolkningen, begynner en del av den første generasjonen stoffmisbrukere å bli gamle, noe som kan medføre økt omsorgsbehov.

Det er vanskelig å gi et godt anslag på framtidig alkoholforbruk. Dagens 70-80 åringer hadde et betydelig lavere forbruk da de var i aldersgruppen 15-25 år enn dagens unge. Det høyere gjennomsnittlige utdanningsnivået blant dagens unge og middelaldrende trekker i samme retning, da studier viser en klar sammenheng mellom utdanning og alkoholkonsum. Økt alkoholforbruk kan derfor bli en stor utfordring for de framtidige omsorgstjenestene.

6.3 Demens

Det er i dag om lag 66 000 personer med demens i Norge, og vi regner med at om lag 250 000 personer – både syke og pårørende – er berørt av sykdommen. Om lag 10 000 personer rammes årlig av demens. Fordi antall eldre over 75 år og spesielt de eldste over 80 år vil stige de neste tiårene, vil antallet personer med demens i Norge kunne dobles til om lag 130 000 innen en periode på 30-40 år.

Kilde: Nasjonalt kompetansesenter for alderdemens 2005

Det store antallet personer som berøres av demenssykdommene stiller helsepersonell og tjenesteapparatet overfor store utfordringer, både med å planlegge og å tilrettelegge et faglig forsvarlig og individuelt tilrettelagt tjenestetilbud.

Det har de siste ti årene vært en rekke satsinger innenfor demensområdet, og da spesielt innenfor forskning og utvikling. Dette har gitt større innsikt i demenssykdommene og bidratt til å forbedre demensomsorgen. Norden ligger langt fremme i demensforskningen. Det blir utført mye godt demensarbeid i tjenesteapparatet og blant frivillige, og at et stort antall pårørende bidrar til å sikre den enkelte en god omsorg.

Gåten omkring Alzheimers sykdom og andre demenstilstander er imidlertid på ingen måte løst, og det er nødvendig med en fortsatt satsing på forskning og utviklingsarbeid.

Funn fra flere undersøkelser viser at personer som utvikler symptomer på demens ofte ikke er tilstrekkelig utredet og mangler diagnose. I den norske modellen for diagnostisering og utredning er det forutsatt et samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I en nasjonal kartlegging fra 2004-2005 vurderte 46 prosent av kommunene spesialisthelsetjenestens tilbud på området som mangelfull kapasitetsmessig, med for eksempel for lang ventetid, mens 7 prosent av kommunene opplevde tilbudet som ikke-eksisterende.

Det er behov for et bedre tilbud til spesielt unge personer med demens og hos personer med Downs syndrom, både i spesialist- og kommunehelsetjenesten. Utredning av yngre personer med demens er en vanskelig oppgave. Det er videre et behov for å utvikle metoder for å diagnostisere demens hos personer med Downs syndrom og for å prøve ut hvordan omsorg, hjelp og støtte kan tilrettelegges best mulig.

Pårørendes rolle har etter hvert blitt viet større oppmerksomhet både når det gjelder medvirkning og tilrettelegging av tjenester, men det er lite detaljert kunnskap om omfang og virkning av de tilbud som gis til pårørende. Det er de pårørende som oftest observerer de første atferdsendringene, får mistanke om sykdom, blir konfrontert med den sykes angst og usikkerhet og må søke medisinsk hjelp og bistand for personen som har demens. Pårørende og brukere har et spesielt stort behov for informasjon og kunnskap om demens, og god tilgjengelighet på råd og veiledning i tidlig fase kan virke forbyggende og angstdempende i forhold til sykdomsutvikling og livssituasjon.

Endrede omsorgsmønstre blant personer med innvandrerbakgrunn gjør at vi ikke kan regne med at pleien og omsorgen vil bli ivaretatt av den nærmeste familien. Det er lite kunnskap tilgjengelig om personer med minoritetsetnisk bakgrunn som utvikler demens.

Minst halvparten av alle personer med en demenssykdom bor i eget hjem. For at personer med demens skal kunne bo i eget hjem må tjenestene tilpasses familieforhold og de individuelle behov. De fleste demenssykdommer utvikles over tid, og det er et behov for å differensiere og tilrettelegge tjenestetilbudene alt etter hvilken fase av sykdomsutviklingen den enkelte befinner seg i. Bare mellom en tredel og en firedel av de hjemmeboende har et tilrettelagt botilbud, og selv om det har vært en positiv utvikling er det langt fram til en dekningsgrad som vil sikre et tilrettelagt tilbud til de som har behov for det. Tilrettelagte dagtilbud for hjemmeboende er viktig for å utsette en institusjonsinnleggelse, og det er samtidig en nødvendig avlastning for pårørende. Den nasjonale kartleggingsundersøkelsen 2004-2005 viser at bare 4 prosent av de hjemmeboende har et tilrettelagt dagtilbud, og at tilbudet har gått noe tilbake fra 2001.

Personer med demens som har adferdsmessige problemer, har behov for spesielt tilrettelagt tilbud i små og forsterkede enheter. På dette området er det nødvendig med kompetanseutvikling og samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene for å finne fram til gode løsningsmodeller. Undersøkelser viser at 45 prosent av pasientene på skjermede enheter og 36 prosent av pasientene på vanlige somatiske avdelinger blir utsatt for bruk av tvang minst én gang i uken. Selv om det i mange tilfeller er nødvendig å gjennomføre tiltak uten pasientens samtykke og tvangstiltakene kan være begrensede i både omfang og varighet, er tvangsbruken ofte uregulert. (Engedal m.fl. 2002).

6.4 Kjønnsperspektivet

Det fødes flere menn enn kvinner, men rundt femtiårsalderen snur forholdet seg til en økende andel kvinner i forhold til menn. I de eldste aldersgruppene er det derfor en sterk overvekt av kvinner. Framskrivninger viser imidlertid at dette vil jevne seg noe ut i de neste 50 år, fordi det forventes en sterkere vekst i levealderen til menn enn for kvinner fram mot 2050. Andelen menn i aldersgruppen 80-89 år vil øke fra 34,5 prosent i 2000 til 42,8 prosent i 2030 og 43 prosent i 2050. For aldersgruppen 90 år og eldre vil andelen menn øke fra 24,5 prosent i 2000 til 31,5 prosent i 2030 og 32,2 prosent i 2050.

Eldre kvinner har på slutten av livet en lengre periode med alvorlige helseproblemer og funksjonstap enn menn. Eldreomsorgen må derfor ta hensyn til at det er mange flere kvinner enn menn i brukergruppen.

Kilde: SSB (2006 MMMM)

Et kjønnsperspektiv på medisinsk behandling, forebyggingsstrategier og helsetjenester kan synliggjøre uønsket ulikhet mellom kvinner og menn. Målet er blant annet å øke kunnskap og forståelse av årsakssammenhenger og behandlingsbehov for en rekke sykdommer og plager som særlig rammer kvinner.

Kvinner har tradisjonelt hatt høyere sykehusforbruk enn menn, og hadde også i 2004 totalt sett 12,5 prosent høyere oppholdsrater enn menn. Menn har likevel høyere oppholdsrater enn kvinner i alle andre aldersgrupper enn for aldersgruppen mellom 16-49 år. For denne aldersgruppen har kvinnene en høyere oppholdsrate også når vi ser bort fra opphold knyttet til svangerskap, fødsel og barseltid.

Dersom vi for aldersgruppen over 80 år studerer bruken av heldøgnsopphold og dagbehandlinger i somatisk sykehus, ser vi at menn mottar klart flere behandlinger enn kvinner. Samtidig er det omvendt når vi på tilsvarende måte ser på bruken av de kommunale omsorgstjenestene, der kvinner over 80 år i større grad mottar tjenester enn menn. Dette er illustrert i figur 6.3. Det kan altså se ut som om eldre kvinner i stor grad får sitt tilbud i den kommunale omsorgstjenesten, mens eldre menn i større grad blir innlagt på sykehus. Både alderdommens helseproblemer og helsetilbud bør derfor vurderes og ses i et kvinneperspektiv.

Det er rimelig å se dette i sammenheng med menns og kvinners øvrige levekår. Når det gjelder økonomi er f. eks. de aller fleste minstepensjonistene i Norge kvinner. Tall fra Statistisk sentralbyrå for 2004 viser at mens 48 prosent av kvinnelige alderspensjonister er minstepensjonister, gjelder det samme for kun 10 prosent av mennene. Sosial utjevning og tiltak for å lette hverdagen for eldre kvinner vil derfor være svært viktig. Høyere prioritering av eldre kvinners sykdommer og helsetilbud vil være en del av en slik utjevningspolitikk.

Kilde: SSB (2005 Statistikkbanken)

Regjeringen ønsker at kjønnsperspektivet skal integreres på en god måte i sykehusenes virksomhet, og det forutsettes likeverdig behandling av menn og kvinner for samme type plager. Sykehusene bør benytte kjønnsspesifikk kunnskap og behandling der den finnes, og etterspørre eller fremskaffe den der den ikke finnes. Dette er signaler som er formidlet til de regionale helseforetak og til Norges forskningsråd. Regjeringen ønsker å igangsette et landsomfattende program for forskning på kvinners helse gjennom Norges forskningsråd. Målet er å øke kunnskapen om årsaker og tilnærminger til plager og sykdommer som særlig rammer kvinner, og øke forskning og analyser av kjønnsforskjeller i forebygging og behandling av sykdom som rammer begge kjønn.

6.5 De demografiske utfordringene

Verden står i dag overfor en global demografisk utfordring uten sidestykke i historisk tid, med en aldrende befolkning som vil fortsette å øke, og med dyptgripende konsekvenser av både økonomisk, sosial, politisk og kulturell art. Dette er konklusjonen i FNs rapport «World Population Ageing 1950-2050».

Norge har allerede vært gjennom en del av disse demografiske endringsprosessene og står overfor mindre dramatiske utfordringer enn de fleste andre land. I Norge forventes det likevel betydelige utfordringer både for velferdsstaten og familien når det gjelder å yte omsorg. Det blir færre yrkesaktive per eldre og det blir et sterkere omsorgspress på barna av de mest pleietrengende eldre. Dette har både betydning for verdiskapingen, for den framtidige finansieringen av pensjoner og velferdstilbud, og for dimensjonering og utforming av framtidas omsorgstjenester.

Befolkningsutviklingen påvirkes i hovedsak av fertilitetsmønstre, levealder, flytting mellom land og innenlands. Disse variablene kan i noen grad påvirkes av helsepolitikk, politikk for å forbedre levekår og velferd, familiepolitikk og regionalpolitikk. Flyttemønstrene innenlands skaper utfordringer for omsorgstjenestene både i fraflyttingskommuner og tilflyttingskommuner. Geografisk mobilitet kan derfor gi store forskjeller i samlet omsorgsbehov og omsorgspotensialet i ulike kommuner og regioner.

Folketallet i Norge ble i forrige århundre mer enn fordoblet, fra 2,2 millioner i 1900, 3,3 millioner i 1950, til 4,5 millioner i 2000. Ifølge SSBs befolkningsframskrivninger vil folketallet fortsette å stige jevnt til 5,4 millioner i 2030 og 5,8 millioner i 2050. Antall personer 80 år og eldre kan komme til å øke fra 190 000 i 2000 til nesten 320 000 i 2030 og over 500 000 i 2050. SSB publiserte nye befolkningsframskrivninger i 2005. Disse består av 13 ulike alternativer basert på variasjoner innenfor fruktbarhet, levealder, netto innvandring og mobilitet ut fra lav (L), middels (M) og høy (H) vekst.

Kilde: SSB (2006 MMMM)

Til forskjell fra mange andre land i Europa, hvor aldringen er kombinert med nedgang i folketallet, vil det fortsatt være befolkningsvekst i Norge. Antall eldre har hatt en prosentvis nesten like kraftig vekst siden 1950 som den veksten landet står overfor de neste 50 år. En ikke ubetydelig del av den totale befolkningsveksten er knyttet til veksten i den eldre delen av befolkningen.

Kilde: SSB (2006 MMMM)

Forlenget levealder og store fødselskull fra 1945 til 1960 fører til at antall eldre vil bli betydelig høyere i årene som kommer. Antall personer over 67 år vil mer enn fordobles fra 2000 til 2050. Det største omsorgsbehovet finnes imidlertid for gruppen over 80 år. Veksten i antall eldre i gruppen 80-89 år vil særlig finne sted fra rundt 2020. For gruppen 90 år og eldre skjer det allerede en kraftig vekst de nærmeste årene.

Figur 6.6 illustrerer den prosentvise endringen år for år og viser spesielt den store endringen i veksten i antallet eldre over 80 år på 2020-tallet. Helt fra 1950 har det vært relativt høy vekst helt fram til i dag. De neste 15 år vil bli preget av mindre vekst og reduksjon, som i omsorgssammenheng i noen grad blir oppveid ved en sterk økning i aldersgruppen 90 år og over. Deretter vil tallet på eldre over 80 år gjennomgå en svært sterk vekst i perioden 2020-2035 med opptil 6 prosent vekst fra et år til et annet.

Kilde: SSB (2006 MMMM)

Aldersbæreevnen

Aldersbæreevnen viser forholdet mellom den yrkesaktive befolkningen (16-66 år) og den eldre delen av befolkningen (67 år og eldre), og den er av vesentlig interesse for finansiering av pensjoner, velferdstilbud og helse- og sosialtjenester.

Figur 6.7 viser at det var 4,7 personer i yrkesaktiv alder per eldre i 2000, og at koeffisienten for aldersbæreevne reduseres til 3,5 i 2030 og 2,9 i 2050.

Kilde: SSB (2006 MMMM)

Figur 6.8 viser aldersbæreevnen for fire vest-europeiske land i perioden 2000-2050, ut fra FNs alderskoeffisient. Disse fire landene representerer fire ulike velferdsmodeller: Norge, Storbritannia, Tyskland og Spania. Til tross for at utviklingen går i samme retning er det betydelige forskjeller landene imellom. Reduksjonen er lavest i Norge og Storbritannia. Tyskland vil få en sterkere reduksjon i antall personer i yrkesaktiv alder sett i forhold til alderspensjonister i årene fram til 2050, men reduksjonen vil ikke på langt nær bli så sterk som i Spania.

Kilde: SSB (2006 MMMM)og «World Population Ageing 1950-2050», FN 2000.

Omsorgsytere i familienettverket

Endringene i befolkningens alderssammensetning har betydning for hvor mange familieomsorgsgivere de aller eldste kan støtte seg på og vil kunne påvirke framtidige familieomsorgsmønstre. Familieomsorgskoeffisienten, forholdet mellom antall personer i alderen 50-66 år og personer over 85 år, er et uttrykk for antallet potensielle familieomsorgsgivere og omsorgstrengende eldre. Grunnen til at de to aldersgruppene inngår i dette målet er at eldre over 85 år har de største omsorgsbehovene i befolkningen, og aldersgruppen 50-66 er de som i størst grad yter omsorg til eldre i familien.

Figur 6.9 viser forholdet mellom eldre i alderen 85 år og mer, og deres barn i alderen 50-66 år. I 2000 er det 10,6 eldre per hundre personer i alderen 50-66 år, mens dette tallet har steget til 12,2 i 2030 og 22,1 i 2050.

Kilde: SSB (2006 MMMM)

Alle vest-europeiske land er i en utvikling der det blir stadig flere eldre per person i alderen 50-64 år, og figur 6.10 viser at denne utviklingen fra 2025 eskalerer i alle disse landene. De største endringene over tid skjer i Spania og Tyskland, mens utviklingen er nokså lik for Norge og Storbritannia. Årsaken til at de største endringene skjer i Spania og Tyskland er at fødselstallene i de seinere år er betydelig redusert. Tidligere i forrige århundre var fertiliteten størst i de katolske landene i Europa. Norge har i dag høye fertilitetstall sammenlignet med land som faller inn under den kontinentale velferdsmodellen.

Kilde: SSB (2006 MMMM)) og «World Population Ageing 1950-2050», FN 2000.

Familieomsorgskoeffisienten slår sterkt ut i Norge, men kan gi et noe forenklet bilde av utviklingen framover fordi det er flere utviklingstrekk enn alderssammensetningen som har betydning for potensiell omsorgsyting i familien, og fordi kulturelle endringer også påvirker omsorgsytingen. Det vises til kapittel 5.2 for en nærmere drøfting.

Barnløse mottar mindre familieomsorg og har størst behov for offentlige omsorgstjenester. I de kommende 25 år blir det imidlertid en nedgang i andel barnløse eldre over 80 år. Det vil derfor være flere som sannsynligvis kan støtte seg til egne barn dersom de blir hjelpetrengende. Fra 2025 og noen år framover kommer det en eldregenerasjon som skiller seg ut ved at det aldri før har vært så mange kvinner og menn som har barn. Etter dette snur imidlertid utviklingen, og en økende andel eldre blir barnløse. En rekke studier har vist at kvinner i mye større grad enn menn får omsorg fra andre i familienettverket i alderdommen. Det store antallet barnløse menn over 80 år kan imidlertid om noen tiår komme til å bli en utfordring for omsorgstjenestene fordi de ikke i samme grad har bygget relasjoner og kan støtte seg til andre slektninger.

Om 20-30 år kommer den første eldregenerasjonen i Norge der en betydelig andel har gått gjennom skilsmisse (Gautun 2003). Den sterke veksten i antall skilsmisser kan føre til en større variasjon i omsorgen eldre får fra ektefelle og barn i 2030 og 2050. Undersøkelser viser at unge voksne som har vokst opp i skilte familier er like villige til å stille opp for sine mødre som de som har vokst opp i familier med begge foreldre (Hagestad 1991, Slagsvold og Solem 2005). Dette gjelder imidlertid ikke fedrene. Det er derfor grunn til å være bekymret for at skilte fedre i mindre grad kan forvente at barn vil stille opp for dem når de blir gamle.

6.6 Behovet for tjenester 2030-2050

Framskrivingene av personellbehovet fram til 2030-2050 bygger på de viktigste utviklingstrekkene som er beskrevet i de foregående kapitler. Framskrivningene er basert på Statistisk sentralbyrås (SSB) MAKKO-modell og er avhengige av de forutsetningene som ligger til grunn i modellen. Det innebærer blant annet begrensninger i forhold til å se omsorgssektoren i en mer helhetlig økonomisk sammenheng. En viser derfor til St.meld. nr. 8 (2004-2005), Perspektivmeldingen og Nasjonalbudsjettet for 2007.

Det er grunn til å understreke den betydelige usikkerhet som er knyttet til slike tallmessige framskrivninger, og at beregningene av utbyggings- og personellbehovet kan påvirkes gjennom noen av de strategiene som regjeringen har utformet for å forebygge eller redusere veksten i omsorgsbehovet i framtiden.

6.6.1 Personellbehov 2030-2050

Den største utfordringen for omsorgssektoren i de nærmeste tiårene vil være å skaffe til veie nok fagutdannet arbeidskraft.

Demografiens betydning for sysselsettingsbehovet

Figur 6.11 viser sysselsettingsbehovet fram til 2050, forutsatt en befolkningsutvikling som er beskrevet i kapittel 6.5. I dette alternativet holdes dekningsgrader og standarder konstant på 2003-nivå, slik at endringer i sysselsettingsbehovet kun blir drevet av demografiske endringer. Dette innebærer at det ikke skjer endringer i befolkningens helse eller funksjonsevne sett i forhold til alder, og at familieomsorgen øker i takt med den offentlige omsorgen, slik at forholdet mellom familieomsorg og offentlig finansiert omsorg er konstant.

Figuren skisserer tre alternative framskrivninger: Ungdomsalternativet forutsetter høy fruktbarhet og lav vekst i levealder i befolkningen, aldringsalternativet forutsetter lav fruktbarhet og høy vekst i levealder, og middelalternativet ligger om lag midt mellom ungdoms- og aldringsalternativene. Alle tre alternativer forutsetter middels nettoinnvandring.

Ungdomsalternativet gir en økning i arbeidskraftbehovet innenfor sektoren på nesten 100 000 årsverk fram mot 2050, mens aldringsalternativet gir en økning på over 170 000 årsverk fra 2003 til 2050. De videre framskrivingene baseres på middelalternativet, som gir en økning på 54 000 årsverk fram mot 2030 og nesten 133 000 årsverk fram mot 2050.

Helsetilstand og funksjonsevne

Endringer i helse og funksjonsevne har betydning for hvordan det framtidige omsorgsbehovet utvikler seg, og det er knyttet stor usikkerhet til hvordan sykelighet og helsetilstand vil utvikle seg når levealderen øker.

Framskrivningene i figur 6.12 innebærer en utvidet sykelighet, der en økt levealder fører til at antall år med sykdom og funksjonstap øker. I dette tilfellet vil en 75 åring i 2050 ha like stort behov for omsorgstjenester som en 75 åring hadde i 2003, selv om forventet levetid har økt med flere år.

Utsatt sykelighet er en alternativ utvikling av helsetilstanden og funksjonsevnen, og den sier at folk holder seg friske lengre når levealderen øker, og at tiden med sykdom og funksjonstap blir omtrent den samme som før. En 75 åring vil i så fall forventes å ha bedre helse og funksjonsevne i 2050 enn en 75 åring hadde i 2003, ettersom forventet levetid er høyere. Økt levetid slår da ut i flere friske år.

Figur 6.12 viser at vi, under forutsetning av utsatt sykelighet, får en økning på vel 75 000 årsverk i sektoren i perioden 2003-2050, noe som representerer en økning i arbeidskraftbehovet på 70 prosent. Dette er 57 000 årsverk lavere enn alternativet med utvidet sykelighet.

Et tredje alternativ kan kalles sammentrengt sykelighet. Den antar at folk holder seg friske lenger også i den siste perioden av livet, selv ved forlenget levealder. I tillegg til at økt forventet levealder gir flere friske år, blir helsen forbedret slik at antall år med omsorgsbehov også blir redusert. Figur 6.12 viser at ved sammentrengt sykelighet er ressursbehovet fram mot 2020 konstant, selv om antall eldre øker noe. Dette skyldes at folks helse og funksjonsevne gradvis forbedres. Etter 2020 øker behovet slik at det blir 36 000 årsverk over dagens nivå i 2050.

I de videre framskrivningene legges alternativet med utsatt sykelighet til grunn, noe som innebærer at forventet antall år med alvorlig sykdom og sterkt nedsatt funksjonsevne vil bli omtrent den samme i framtiden som i dag, selv ved økt levealder.

Familieomsorgen

Framskrivningene ovenfor bygger på en implisitt forutsetning om at forholdet mellom privat ulønnet omsorg og den offentlig finansierte omsorgen er konstant. Hvis behovet for omsorgstjenester dobles, blir det lagt til grunn at den ulønnede omsorgen også fordobles. Dette kan av mange grunner vise seg å være en urealistisk antagelse.

Basert på de studier som er gjort av familieomsorgen og demografiske endringer i forholdet mellom tallet på eldre og middelaldrende, vil et mer realistisk alternativ være at den ulønnede omsorgen, utført av familien eller andre holder seg konstant på samme nivå som i dag. Framskrivningen baserer seg på at slik omsorg i dag tilsvarer om lag 80 000 utførte årsverk. Hele veksten i behovet for omsorgstjenester må ut fra dette ivaretas av den offentlige omsorgstjenesten.

Som figur 6.13 viser, vil dette gi seg utslag i en økning på om lag 50 000 årsverk, slik at det samlede ressursbehovet vokser til 165 000 årsverk allerede i 2030 og over 230 000 årsverk i 2050. De videre framskrivningene tar utgangspunkt i at familieomsorgen holdes konstant.

Om lag av beboerne på sykehjem har demens som hoved- eller bidiagnose. Mange av disse har multiple diagnoser, og demens er den viktigste årsaken til pleiebehov hos om lag 42 prosent av beboerne i sykehjem og 34 prosent av beboerne på aldershjem. Av mottakerne som får hjemmetjenester har om lag 10 prosent demens som viktigste årsak til hjelpebehov. Et gjennombrudd i demensforskningen ville derfor kunne hatt stor betydning for omsorgsbehovet og sysselsettingen i sektoren i framtiden.

For å illustrere betydningen av et slikt gjennombrudd i demensforskningen har vi i figur 6.13 forutsatt at det kommer en behandling av demens fra 2020. I framskrivningen er tiden fra behandlingen er gjort tilgjengelig til virkningen har kommet for fullt satt til ti år.

Et slikt gjennombrudd i demensforskningen ville ført til at personellbehovet kunne blitt redusert til om lag 175 000 årsverk, noe som betyr en reduksjon av antall årsverk på 25 prosent i 2050 sammenlignet med alternativet uten gjennombrudd i forskningen. Forutsetningen er at ressursbehovet innenfor hjemmetjenestene vil øke i hele perioden, mens det vil være et stort fall i antall institusjonsbeboere – der en del av de som ellers ville hatt behov for institusjonstjenester i 2050 vil klare seg med et mindre tjenestetilbud i egen bolig. Det kan argumenteres for en enda større nedgang i sysselsettingsbehovet enn dét figuren viser. Personer med demens er ressurskrevende brukere, og det kan derfor tenkes at det gjennomsnittlige antall timeverk per bruker vil gå ned både i institusjonene og i hjemmetjenesten.

Det må understrekes at det i dag ikke er holdepunkter for å fastslå verken tidspunkt eller mulighetene for et eventuelt gjennombrudd i behand­lingen av ulike demenslidelser. All planlegging for omsorgssektoren må ta utgangspunkt i at demens er en vesentlig og sterkt voksende årsak til behovet for slike tjenester, og vil bli én av omsorgstjenestens største utfordringer i årene som kommer. Framskrivningen er ment som en illustrasjon på at framtida kan by på muligheter, og at det i planleggingen må holdes åpent for hendelser som på denne måten vil kunne endre alle prognoser.

Virkningene av en standardøkning

Flere utviklingstrekk peker i retning av en økning av standarden på tjenestetilbudet i framtida. ­Morgendagens eldre vil ha andre preferanser enn dagens eldre, og det kan komme krav om kvalitetsforbedringer fra flere hold. Nye teknologiske muligheter og nye rettigheter kan også øke standarden på tjenestene.

Figur 6.14 viser et alternativ med høyere standard uttrykt i flere timer per bruker. Det er lagt til grunn at standarden øker med 1 prosent per år for alle som får hjelp. Dette fører til en sterk økning i ressursbehovet til nesten 420 000 årsverk i 2050, noe som representerer en økning på over 280 prosent i forhold til 2003. Økningen forsterkes av at de som får familieomsorg også vil kreve en økning av standarden, og denne økningen vil komme i form av omsorgstjenester fra det offentlige.

Framskrivningen illustrerer at krav og forventninger om økning i standarden tidlig i perioden vil kunne få større konsekvenser for personellbehovet enn de demografiske utfordringene omsorgstjenesten står overfor. Istedenfor en økning av standarden på tjenestetilbudet, bør de mulighetene den demografisk sett stabile perioden de neste 15 år først og fremst benyttes til å ruste opp tjenestetilbudet for å møte de framtidige utfordringene.

Boks 6.6 Sysselsettingsbehov 2000–2050

Kilde: Figur 6.11 til 6.14: Økonomiske Analyser nr 4/2006. SSB

6.6.2 Behov for sykehjemsplasser og omsorgsboliger 2030-2050

En stor utfordring i årene framover er å bygge ut kapasiteten for det samlede bo- og institusjonstilbudet, slik at vi ikke havner på etterskudd når den store økningen i behovet for omsorgstjenester kommer rundt 2020.

I 2005 var det i overkant av 40 000 institusjonsplasser for eldre, og nesten 50 000 boliger til omsorgsformål, hvorav halvparten var omsorgsboliger. Til sammen utgjør dette om lag 90 000 boenheter tilrettelagt for pleie og omsorg. Med utgangspunkt i de forutsetninger som er lagt til grunn i SSBs framskrivninger av personellbehovet, er det gjort tilsvarende framskrivninger av behovet for boenheter til omsorgsformål.

Høyere bostandard, universell utforming av boliger og omgivelser og bedre økonomi hos alderspensjonistene vil gi brukerne større mulighet til å finansiere tilrettelegging av egen bolig, eller betale høyere husleie, innskudd og vederlag ved opphold i sykehjem. Det legges til grunn at det offentlige først og fremst skal sikre botilbud for personer som har behov for omfattende omsorgstjenester/ døgntjeneste. Behovet er begrunnet i følgende forhold:

• SSB sine fremskrivninger viser at Norge fra rundt 2020 må forvente en kraftig vekst i antall innbyggere over 80 år (årlig vekst mellom 3,5-7 prosent). En del kommuner vil imidlertid møte veksten tidligere (eksempel folkerike kommuner i Akershus) mens andre vil få en reell nedgang i antall eldre. Utvidelse av kapasiteten i den enkelte kommune må starte i god tid før veksten inntreffer.

• Kommunene har i dag et udekket behov for egnede boliger til yngre tjenestemottakere med omfattende tjenestebehov, herunder både mennesker med utviklingshemming og psykisk lidelser. Sosial- og helsedirektoratet har dokumentert behov for 2 700 boliger til personer med psykiske lidelser og omfattende tjenester ut over opptrappingsplan for psykisk helse.

• Ut over det ordinære vedlikehold er det et løpende behov for utskifting av gamle bygninger som ikke oppfyller hensynet til effektive driftsformer, krav til tilgjengelighet, arbeidsmiljø og brannsikkerhet.

Som et anslag antydes det behov for om lag 60 000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger fram til 2030. Anslaget omfatter både eldre og yngre personer med behov for heldøgns omsorgstjenester. En del av de 60 000 enhetene kan finansieres av brukerne. Et jevnt utbyggingsnivå de nærmeste 20 årene innebærer 3 000 plasser og boenheter per år. Imidlertid kan en tenke seg at investeringstakten fram mot 2030 vil være økende, og at takten de nærmeste årene er noe lavere. Husbanken skal stimulere til livsløpsstandard og universell utforming av boliger og omgivelser. Dette forebygger og utsetter behovet for tilbud i sykehjem og omsorgsboliger.

6.7 Framtidige utgifter til pleie og omsorg

De sosiale velferds- og trygghetsordningene kan ikke bare ses på som en utgiftspost. Ordningene har bidratt til velferd, likhet og sosial og økonomisk stabilitet. Norge har høy yrkesdeltaking, særlig blant kvinner, men også blant eldre sammenliknet med andre land. Både fødselshyppighet og levealder er relativ høy. Dette har trolig sammenheng med godt utbygde allmenne sosiale trygde- og velferdsordninger. Både fødselspermisjonsordninger og barnehagedekning er av betydning. Det samme er utbyggingen av omsorgssektoren. Velferdsordningene er viktige fra et fordelingsperspektiv, men også ut fra et verdiskapningsperspektiv. Utgiftene til omsorgssektoren bør derfor i utgangspunktet ses i en slik sammenheng. Dette vil imidlertid ikke gå fram i modellberegningene nedenfor, der utgiftene til pleie og omsorg framskives. Når det gjelder virkningene av ulike strategier for å påvirke disse utgiftene er dette nærmere omtalt i kapittel 13 Økonomiske og administrative konsekvenser.

Utviklingen i utgiftene til pleie og omsorg de siste 25 år

I løpet av perioden 1980 til 1999 ble bruttonasjonalproduktet (BNP) i løpende kroner nesten 4-doblet, mens de totale offentlige utgiftene til helse, omsorg, trygd og sosiale ytelser ble 5-doblet. Av disse var det utgiftene til pleie og omsorg som økte mest – utgiftene ble mer enn 12-doblet i denne 20-årsperioden.

Veksten i sektoren har imidlertid ikke vært like stor som tallene tilsier. I tillegg til en reell økning i utgiftsnivå, ligger hovedforklaringen på den store veksten i forvaltningsreformer, der ansvaret for kommunehelsetjeneste, sykehjem og tjenestetilbud til mennesker med utviklingshemming ble overført til kommunene i denne perioden.

Faktorer som vil påvirke framtidige utgifter

Diskusjonen i de innledende kapitlene illustrerer en del av de utviklingstrekk som vil påvirke utgiftene til omsorgssektoren framover. I forhold til en ren framskrivning av utgiftene til pleie og omsorg basert på dagens helsetilstand og funksjonsnivå, vil bl.a. følgende momenter trekke i retning av lavere utgifter:

• en positiv velferds- og økonomisk utvikling vil kunne bedre helsen

• høyere utdanningsnivå vil kunne føre til bedre helse og større evne til egen mestring

• en større andel av framtidas eldre blir menn, som har et lavere forbruk av helse- og omsorgstjenester enn kvinner

Faktorer som trekker i retning av økte utgifter er:

• potensialet for familieomsorg holdes forholdsvis konstant, noe som innebærer at veksten i omsorgsbehovet må dekkes av det offentlige

• standardforbedringer

• høyere reallønn i sektoren som følge av rekrutteringsstrategier og lav produktivitetsvekst

En del faktorer kan slå ut i begge retninger:

• den medisinske utviklingen kan gi folk en bedre helsetilstand, men vil også føre til at flere med svak helse kan leve lenger

• en bedring i eldres ressurser samt et mer individualistisk verdisyn kan føre til at flere ønsker å klare seg selv, men også at de kan bli mer krevende brukere

• omsorgstjenesten er avhengig av hvordan kapasiteten i sykehus og spesialisthelsetjenesten utvikler seg

Tidligere framskrivninger

Beregninger fra Pensjonskommisjonen (NOU 2004:1 Modernisert folketrygd – Bærekraftig pensjon for framtida), viste at utgiftene til alderspensjoner var på 4,5 prosent av BNP i 2000, men ville stige til ca 12 prosent i 2050 med Pensjonskommisjonens forslag til en modernisert folketrygd. OECD beregninger viser også at mens økningen i aldersrelaterte utgifter til pensjoner vil legge beslag på 8,0 prosent mer av BNP fra 2000 til 2050, vil økningen i aldersrelaterte utgifter til helse og omsorg legge beslag på 3,2 prosent mer av BNP i den samme perioden. De finansielle utfordringene er derfor langt større på pensjonsfeltet enn på omsorgsfeltet.

I langtidsprogrammet (2002- 2005) ble det foretatt framskrivninger av utgiftene til offentlig finansiert eldreomsorg, dvs. utgifter til omsorgstjenester til henholdsvis personer over 67 og 80 år. Utgiftene for personer over 67 år er framskrevet under ulike forutsetninger om endringer i eldres funksjonsevne. Alle beregningene er gjort under antagelsen om lik forventet levetid. Som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) vil utgiftene for aldersgruppen over 67 år øke fra 2,9 prosent i 1998 til 4 prosent i 2030, hvis det ikke skjer en endring i eldres funksjonsevne. Dette innebærer en relativ økning på 40 prosent. For gruppen over 80 år, vil den relative økningen være på knapt 50 prosent. Legger en til grunn en fortsatt forbedring av eldres funksjonsnivå i samme takt som de siste 10-15 årene antyder, vil omsorgstjenestenes andel av BNP kunne stabiliseres fram mot 2030 til tross for økningen i antall eldre. Det understrekes imidlertid at framskrivningene bygger på svært få variabler for å beskrive funksjonsevne.

Nye framskrivninger av utgiftene til pleie og omsorg

Statistisk sentralbyrå har foretatt framskrivninger av utgiftene til sektoren fram til 2050 ved hjelp av MSG-modellen.

I de framskrivningene som hittil har vært laget av norsk økonomi og offentlige finanser til 2050-60, for eksempel i Perspektivmeldingen, er det antatt at dagens aldersspesifikke helsetilstand ikke endres. Hensikten med de nye beregningene er å vise betydningen av alternative forløp for helsetilstanden for offentlige finanser.

Konkret ser vi på forløpet fram til 2050 under følgende alternative forutsetninger om helsetilstand:

• utsatt sykelighet: Forventet antall år med alvorlig sykdom og funksjonstap holdes på 2002-nivå, men utsettes ved lengre levealder

• utvidet sykelighet: Helsetilstand holdes konstant som i 2002, og utvides med økt levealder

• sammentrengt sykelighet: Forventet antall år med alvorlig sykdom og funksjonstap blir færre enn i 2002

I alle tre alternativene holdes frivillig og familie­basert omsorg konstant, og det forutsettes ingen endringer i oppgavefordelingen mellom spesialisttjenesten og kommunene. Figur 6.16 nedenfor gir utviklingen i lønnskostnadene for omsorgstjenesten som andel av BNP for de tre helsealternativene.

Kilde: SSB Rapport 21/2006

Forutsetningene om befolkningens helsetilstand vil ha stor betydning for utviklingen i utgiftene til pleie og omsorg i årene framover. Framskrivingen viser at omsorgstjenestens utgifter vil øke fra 3,4 prosent av BNP i 2005 til 4,7 prosent i 2030 og 6,4 prosent i 2050, under forutsetning av at perioden med nedsatt funksjonsevne på slutten av livet er uendret, men utsettes ved forlenget levealder («Utsatt sykelighet«).

I alternativet med «Utvidet sykelighet» vil utgiftene utgjøre hele 10,5 prosent av BNP i 2050. Hvis derimot helseutviklingen fører til at befolkningen i gjennomsnitt får en kortere periode med stort omsorgsbehov før død («Sammentrengt sykelighet«), vil det bli en forholdsvis moderat økning i de relative utgiftene, og det vil til og med bli en nedgang i disse fram mot 2020.

6.8 Utfordringer

Demografiske framskrivninger viser at framtidas brukere av de kommunale omsorgstjenestene vil bli flere. Samtidig ser vi at den største økningen av tjenestemottakere de seneste tiår er personer under 67 år.

Morgendagens brukere vil ha andre behov og problemer enn dagens tjenestemottakere, men også andre ressurser til å mestre dem. Framtidas brukere vil både bestå av nye generasjoner eldre og flere yngre tjenestemottakere som krever et mer mangfoldig tjenestetilbud. Framtidas eldre vil både ha høyere utdanning, være mer ressurssterke og ha bedre helse enn dagens eldre. I større grad enn dagens eldre vil de også være vant til, og forventer, å kunne bestemme over egen tilværelse.

Den største delen av mottakerne av omsorgstjenester er kvinner. Alderdommens helseproblemer bør derfor vurderes og ses i et kvinneperspektiv. Sosial utjevning og tiltak for å bedre hverdagen for eldre kvinner vil være svært viktig. Dette er en spesielt stor utfordring for medisinen og spesialisthelsetjenesten.

Sterk vekst i de offentlige omsorgstjenestene har ikke ført til en reduksjon av familieomsorgen. Lite tyder på at en velutbygd velferdsstat og trenden med økt individualisering vil føre til at omsorgsrelasjoner i familien forvitrer. For unge mennesker er foreldre og søsken de viktigste omsorgspersonene. For eldre er det ektefelle og barn. Tradisjonelt har dette vært kvinner, men i de senere år har menn blitt mer aktive. Det største potensialet for framtidas familieomsorg ligger i likestilling og økt deltakelse fra menn. Demografiske endringer fører også til at stadig flere familier består av få barn og mange eldre. Dette vil kreve at eldre mottar mer omsorg fra det enkelte barn eller et større press på omsorgstjenester.

Sammenlignet med andre land er Norge i en gunstig situasjon, ettersom effektene av de demografiske endringene er mindre dramatiske. Tallet på eldre over 80 år fordobles de neste 35 år. Den sterkeste tilveksten skjer først fra rundt 2020. Det gir oss knapt 15 år til å bygge ut en omsorgs­tjeneste som er robust nok til å tåle kraftig behovsvekst. I forhold til veksten i tallet på eldre, blir det færre i yrkesaktiv alder og færre middelaldrende til å yte omsorg for et økende antall eldre. Dette gir utfordringer både i forhold til verdiskapning, rekruttering og familieomsorg.

Det store antallet personer som berøres av demenssykdommene stiller personell og tjenesteapparat overfor store utfordringer med å planlegge og tilrettelegge et faglig forsvarlig og individuelt tilrettelagt tjenestetilbud. Funn fra flere undersøkelser viser at personer som utvikler symptomer på demens ofte ikke er tilstrekkelig utredet og mangler diagnose. Bare mellom en tredel og en firedel av de hjemmeboende har et tilrettelagt botilbud, og bare 4 prosent av de hjemmeboende mottar et tilrettelagt dagtilbud. Pårørende bidrar til å sikre den enkelte en god omsorg, og både pårørende og brukere har et stort behov for informasjon, kunnskap, veiledning og rådgivning om demens.