Del 2
kapitler

3 Barne- og familiedepartementet (BFD)

I del II har 14 departementer tatt utgangspunkt i de syv hovedutfordringene fra kapittel 2 og utformet egne kapitler.

Departementene beskriver sin rolle i samfunnet og aktiviteter som har betydning for biologisk mangfold. Departementene redegjør for tiltak de vil iverksette i 2001-2005.

3.1 Forbrukerpolitikk og biologisk mangfold

Barne- og familiedepartementet (BFD) har ansvaret for forbrukerpolitikken. Å bidra til å utvikle et bærekraftig forbruksmønster er et sentralt mål.

I denne sammenheng er det viktig å styrke folks kunnskap og engasjement om miljøkonsekvensene av forbruket, og å tilrettelegge informasjon slik at det blir mulig for den enkelte forbruker å legge vekt på miljøhensyn.

Målene i forbrukerpolitikken og prioriteringen av hensynet til bærekraftig forbruk er nærmere beskrevet i St.meld. nr. 40 (1998-99) Om forbrukerpolitikk og organisering av forbrukerapparatet (forbrukermeldingen). Tiltakene i forbrukerpolitikken som er rettet inn mot å redusere miljøbelastningen av forbruket, vil ha en indirekte virkning på det biologiske grunnlaget.

3.2 Direkte informasjon til forbrukerne: Miljømerking

Innføringen av frivilllig positiv miljømerking har vist seg å være en hensiktsmessig metode når det gjelder å veilede forbrukere i valg av produkter. Det nordiske Svanemerket er i dag det dominerende miljømerket. (Figur 3.1). Svanen gir et enkelt signal til forbrukeren om at produktet er blant de minst miljøbelastende innen sin kategori. Stiftelsen miljømerking administrerer Svanemerket i Norge. Barne- og familiedepartementet gir økonomisk støtte til Stiftelsen miljømerking. Støtten har de senere år ligget på ca. kr 2,5 millioner i året.

EUs forordning om miljømerking er en del av EØS-avtalen. Stiftelsen Miljømerking ivaretar, gjennom avtale med Barne- og familiedepartementet, rollen som «competent body» for EUs miljømerke ( Miljøblomsten) i Norge. (Figur 3.2).

I forbindelse med 10-årsjubileet for det nordiske miljømerket gjennomføres en evaluering av Svanen, i regi av Nordisk Ministerråd. På grunnlag av evalueringen vil de nordiske landene samarbeide om tiltak for å forbedre og styrke miljømerkingen som informasjonsverktøy, og samordningen mellom Svanen og Miljøblomsten.

Krav til bevaring av det biologiske mangfold inkorporeres i kriteriene for miljømerking i både Svanen og Miljøblomsten ved at produktenes miljøbelastning gjennom hele produktets livsløp vurderes. Ved enkelte produktgrupper, som papir, byggevarer og møbler, stilles også spesifikke krav til biologisk mangfold ved at kriteriene omfatter bærekraftig skogbruk.

Regjeringen oppfordrer næringslivet og bransjeorganisasjoner til økt bruk av de offisielle miljømerkesystemene, Svanemerket og Miljøblomsten. Bransjeorganisasjonene oppfordres til aktivt å bidra til dette. Regjeringen ser det som viktig å få med flere bedrifter innen tekstilbransjen og hotell- overnattingstjenester, og det er også et stort potensiale innen trykkeribransjen.

Tiltak innen miljømerking:

• Nordisk oppfølging av evalueringen av Svanemerket.

• Nordisk samarbeid om tiltak for å styrke miljømerkingen.

• Fortsatt aktiv norsk deltakelse under EØS-avtalen i arbeidet med å følge opp EUs miljømerking.

• Statlig økonomisk støtte til Stiftelsen Miljømerking vil føres videre.

BFD vil bidra til at befolkningens kunnskap om miljømerking øker, blir bedre spredt i befolkningen enn den er i dag, blant annet gjennom forbrukerundervisningen i skolen.

3.3 Forskning om forbruk og miljø

Bærekraftig produksjon og forbruk. Norges forskningsråd driver et tverrfaglig forskningsprogram om «Bærekraftig produksjon og forbruk» for perioden 1996-2001. BFD bidrar med ca. 1,7 millioner kroner i året til dette arbeidet. Sammenhengen mellom forbrukernes holdninger og handlinger står sentralt i flere av problemstillingene. På husholdsnivå vil problemstillingene spesielt dreie seg om å kartlegge husholdningenes egen miljøinnsats, og belyse hvilke rammebetingelser og faktorer som bidrar til et mer bærekraftig forbruksmønster, mao. hva som henholdsvis fremmer og hemmer en forbrukeratferd som tar hensyn til miljøet. Et av målene vil være at den kunnskap som vinnes gjennom forskningen skal benyttes blant annet i en forbrukerpolitisk sammenheng, med sikte på å fremme et bærekraftig forbruksmønster. Mens husholdningene har gjort en god innsats når det gjelder avfallsbehandling og kildesortering generelt, er Norge ikke kommet langt når det gjelder husholdningenes innkjøpsmønster. Søkelyset vil framover i særlig grad bli konsentrert om dette området.

Grønt husholdningsbudsjett. Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) har i 1998 avsluttet prosjektet «Grønt husholdningsbudsjett» på oppdrag fra BFD og MD. Prosjektet har systematisk gått gjennom miljøkonsekvensene innenfor hele spekteret av områder som inngår i et vanlig forbruk, inndelt i 10 forbruksområder. Områdene med størst virkning på miljøet viser seg å være transport, matvarer og bolig/energi. Disse områdene står for blant annet 80% av det private energiforbruket. Prosjektresultatet er både publisert som forskningsrapport, i brosjyreform, og lagt ut på internett, som et hjelpemiddel til de som er interessert i å legge om forbruket i en mindre miljøskadelig retning (http://www.sifo.no).

Som en utdyping og videreføring av prosjektet er det laget en egen delrapport om «Bærekraftig matforbruk». Også dette prosjektet er finansiert av BFD og MD. Rapporten påpeker at for å redusere miljøbelastningene fra forbruk av mat, kan husholdningene ta i bruk disse strategiene:

• Velge økologiske matvarer.

• Legge om kostholdet til mer bruk av grønnsaker og frukt og mindre kjøtt.

• Velge lokalt produserte matvarer eller produsere deler av maten selv.

• Redusere matavfallet og bidra til kompostering eller gjenvinning av matavfallet.

SIFO samarbeider med UNEP (United Nations Environmental Programme) om et forskningsprosjekt om ungdom og bærekraftig forbruk. Prosjektet er en del av UNEPs 'Youth and Sustainable Consumption Strategy', som har som formål å øke bevisstheten og stimulere til debatt om ungdommens rolle i å fremme bærekraftig forbruk. I prosjektet står spørsmålet om drivkreftene for ungdommens forbruk sentralt. Oppgaven har gjennom et spørreskjema vært å kartlegge holdningen til unge mennesker (18-25 år) fra middelklassen i større byer i noen utvalgte land. Resultatet viser at unge mennesker i denne kategorien erkjenner til en viss grad at det er sammenheng mellom deres forbruk og deponering av varer og belastning på miljøet, men at det er liten erkjennelse av at det også er sammenheng mellom deres kjøpevaner og miljøproblemer. Særlig pris og kvalitet, men også hva som oppfattes som «trendy» synes å være viktigere drivkrefter bak kjøpsvanene enn hva som er miljøvennlig.»

Tiltak

• Oppfølging av forskningsprogrammet «Bærekraftig produksjon og forbruk» avsluttes i 2001.

• Videreutvikling av SIFOs nettsider om bærekraftig forbruk, medregnet oppdatering av «Grønt husholdningsbudsjett», samt oppfølgning av rapporten «Bærekraftig matforbruk».

3.4 Undervisning og bevisstgjøring

Miljøorientert forbrukerundervisning. Det er bygget inn i de nye læreplanene både i grunnskolen og i flere fag i videregående skole at barn og unge skal læres opp i sammenhengen mellom miljø og forbruk, og få mulighet til å sette seg inn i hva et bærekraftig forbruksmønster innebærer. Det bør imidlertid settes større fokus på de miljømessige valgmuligheter husholdene selv har ved forvaltning av sine ressurser.

Gjennom samarbeidet med blant annet Nettverk for miljølære under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Miljøverndepartementet vil forbrukermyndighetene bidra til å rette et sterkere søkelys mot temaet bærekraftig forbruk i undervisningen.

Tiltak

• Oppfølging når det gjelder de relevante undervisningseksemplene i Veiledningen i forbrukerlære for grunnskolen.

• Gjøre informasjonsmateriale om grønt forbruk tilgjengelig for bruk i videregående skole. (Det gjelder blant annet SIFOs «Grønt husholdningsbudsjett»).

• Iverksettelse av den nye etterutdanningsplanen i forbrukerlære for lærere i grunnskolen.

• Utvikle og fremme bruk av undervisningsmateriell for lærere.

3.5 Bevisstgjøring om biologisk mangfold i barnehager

Departementets fagblad «Familia» sendes fire ganger i året blant annet til alle kommuner og barnehager. I «Familia», april 2000, var det et oppslag om energimåling i barnehagen - «Små energisparere kutter 13 000 kroner i strømutgiftene.» I 2000 utgav departementet et hefte om barnehagens fysiske miljø, herunder spørsmål som angår både innemiljø og uteområdene (Q.nr.1011).

Når det gjelder lære om biologisk mangfold i barnehager, finnes det en forskriftsfestet rammeplan der ett av fem fagområder i barnehagen heter «Natur, miljø, teknikk». Alle barnehager skal arbeide med dette fagområdet, men hvordan og med hvilke hjelpemidler er ikke sentralstyrt. Den enkelte barnehage og barnehageeier avgjør dette. Men målene er klare. Gjennom arbeid med disse områdene skal barnehagen bidra til at barna får grunnleggende erfaringer og kunnskaper om natur, økologi, miljøvern og samspillet i naturen, om mennesket, dyr, vekster og deres gjensidige avhengighet. Gjennom rike naturopplevelser skal de utvikle respekt for og tilhørighet til liv, natur og nærmiljø. Alle barnehager arbeider med dette, de fleste også med friluftsliv der blant annet dette faget inngår. (Figur 3.3)

Tiltak

• BFD vil bidra til erfaringsspredning på ulike måter vedrørende arbeid med biologisk mangfold i barnehagene.

• BFD vil stimulere til bevisst bruk av barnehagenes utemiljø i sitt veiledningsmateriell.

3.6 Oppsummering av tiltak

• Nordisk oppfølging av evalueringen av Svanemerket.

• Nordisk samarbeid om tiltak for å styrke miljømerkingen.

• Fortsatt aktiv norsk deltakelse under EØS-avtalen i arbeidet med å følge opp EUs miljømerking.

• Statlig økonomisk støtte til Stiftelsen Miljømerking vil føres videre.

• Forskningsprogrammet «Bærekraftig produksjon og forbruk» avsluttes i 2001.

• Videreutvikling av SIFOs nettsider om bærekraftig forbruk, medregnet oppdatering av «Grønt husholdningsbudsjett», samt oppfølgning av rapporten «Bærekraftig matforbruk».

• Oppfølging når det gjelder de relevante undervisningseksemplene i Veiledningen i forbrukerlære for grunnskolen.

• Gjøre informasjonsmateriale om grønt forbruk tilgjengelig for bruk i videregående skole. (Det gjelder blant annet SIFOs «Grønt husholdningsbudsjett»).

• Iverksettelse av den nye etterutdanningsplanen i forbrukerlære for lærere i grunnskolen.

• Utvikle og fremme bruk av undervisningsmateriell for lærere.

• BFD vil bidra til erfaringsspredning på ulike måter vedrørende arbeid med biologisk mangfold i barnehagene.

• BFD vil stimulere til bevisst bruk av barnehagenes utemiljø i sitt veiledningsmateriell.

3.7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Tiltakene har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser utover det som ligger innenfor årlige budsjettrammer.

4 Fiskeridepartementet (FID)

I del II har 14 departementer tatt utgangspunkt i de syv hovedutfordringene fra kapittel 2 og utformet egne kapitler.

Departementene beskriver sin rolle i samfunnet og aktiviteter som har betydning for biologisk mangfold. Departementene redegjør for tiltak de vil iverksette i 2001-2005.

4.1 Innledning

Det er etter hvert blitt en stadig klarere erkjennelse av at vern av det biologiske mangfoldet er avgjørende for å opprettholde det rike ressursmessige potensialet i våre kyst- og havområder. I fiskeri- og havbruksforvaltningen legges det derfor vekt på at utnyttelsen av de marine ressursene ikke skal ha uheldige virkninger på miljøet og det biologiske mangfoldet.

Fiskerimyndighetene er opptatt av å innarbeide føre-var- og økosystemtilnærming i fiskeri- og havbruksforvaltningen. Det gjenstår imidlertid et betydelig arbeide for å gi disse ressursforvaltningsmetodene et tilstrekkelig vitenskapelig fundament, slik at de kan bli gode verktøy i forvaltningen. Et av de viktige praktiske grep som må gjøres, er å få på plass en bedre kartlegging og overvåking av det biologiske mangfoldet. For å kunne verne og bruke det biologiske mangfoldet på en forsvarlig måte, må en ha tilstrekkelige kunnskaper om det. Dette innebærer behov for ytterligere kartlegging og overvåking av habitater (leveområder) og artssammensetting.

Fiskeriforvaltningen har deltatt i arbeid ledet av Direktoratet for naturforvaltning med å utarbeide en nasjonal plan for overvåking av det biologisk mangfoldet (DN-rapport 1998-1). Det er behov for å sette inn betydelige ressurser for å følge opp denne planen, ikke minst på det marine området.

En bærekraftig utvikling er ikke bare avhengig av en ansvarlig fiskeriforvaltning, men i minst like stor grad avhengig av ansvarlighet innenfor annen virksomhet som påvirker miljøet i kyst- og havområdene. Fiskerimyndighetene legger derfor vekt på aktivt samarbeid med miljømyndighetene og andre sektormyndigheter for å synliggjøre skadelige effekter av ulike aktiviteter og hindre utslipp av skadelige stoffer i sjøområdene.

Bevisstheten om at vi forvalter levende marine ressurser, som ikke bare er et viktig næringsgrunnlag for kysten og for landet som helhet, men også en viktig ressurs i verdenssammenheng, gjør ansvaret desto større for å forvalte ressursene slik at avkastningen kan bli størst mulig.

Generelt mål:

Sikre at fiskeri og havbruk drives i tråd med prinsippene om bærekraftig utnyttelse, bærekraftig utvikling, bærekraftig produksjon og forbruk.

Tiltak av generell betydning:

• Fornye fiskerilovgivningen med sikte på å forbedre den som virkemiddel for å ivareta det marine naturmiljøet og det marine biologiske mangfoldet

• Gjennomføre nødvendig kartlegging og overvåking av det biologiske mangfoldet, som grunnlag for å implementere føre-var og økosystemtilnærming i forvaltningen av sjøområdene.

4.2 Sektoransvar og samordning av kunnskap og virkemiddelbruk

4.2.1 Sektoransvar

Fiskeridepartementets sektoransvar når det gjelder biologisk mangfold omfatter i første rekke ansvar for å unngå negativ påvirkning på det marine biologiske mangfold fra næringsutøvelse som tilligger departementets forvaltningsområde. Dette ansvaret omfatter i hovedsak næringsutøvelse basert på marine levende ressurser gjennom fangst og oppdrett, samt bearbeiding av disse ressursene.

Forutsetningen for optimal produksjon av marine levende ressurser og dermed for et optimalt høstingsgrunnlag, er gode vekstvilkår og livsbetingelser for den naturlige marine flora og fauna. I dette ligger at forhold som medvirker til å forringe kvaliteten på havmiljøet vil ha en negativ effekt på det marine biologiske mangfold og på marin produksjonsevne. En følge av dette er at fiskeriforvaltningen også har et ansvar for å arbeide for at tilførsel av forurensende stoffer til det marine naturmiljø reduseres til et minimum. Det meste av slik forurensende påvirkning har årsaker som ligger utenfor Fiskeridepartementets myndighetsområde. Departementet vil derfor arbeide sammen med miljøvernforvaltningen og andre sektordepartementer for å bidra til at havmiljøet kan opprettholde best mulig kvalitet.

Kartlegging og overvåking av biologisk mangfold er nødvendig for å kunne ha en formening om tilstand og endringer over tid og for derved å kunne ha mulighet for å sette i verk nødvendige tiltak for å unngå negative virkninger på det biologiske mangfoldet.

Kartlegging må først og fremst konsentreres om identifisering av særlig sårbare arter og biotoper og nøkkelarter, som kan gi indikasjon om tilstandsendringer og som kan følges opp i et overvåkingsprogram. Dette vil gjelde både det åpne havmiljøet samt kystnære områder. En slik kartlegging vil kunne gi grunnlagsinformasjon for eventuell iverksettelse av nødvendige tiltak for å skåne områder og visse arter, eller for å verne områder som referanseområder.

I denne forbindelse knyttes det stor interesse til et prosjekt for etablering av en marin arealdatabase for norske kyst- og havområder (MAREANO), der innhenting av ny kunnskap innen biologisk mangfold og marine ressurser inngår som et delprosjekt. Havforskningsinstituttet, Norges geologiske undersøkelser og Sjøkartverket er initiativtakere, men det forutsettes at prosjektet skal utvikles i samarbeid med blant annet Direktoratet for naturforvaltning, Fiskeridirektoratet, Oljedirektoratet og Statens forurensningstilsyn. Prosjektet er planlagt å inngå i et 5-årig Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold, som regjeringen vil starte i 2001. Programmet er nærmere omtalt i kapittel 17.

4.2.2 Samordning av kunnskap og virkemiddelbruk

Kunnskap om det marine naturmiljø finnes ved ulike institusjoner innen undervisning, forskning og forvaltning. Havforskningsinstituttet har et særlig ansvar når det gjelder forskning og overvåking av marine levende ressurser og havmiljø.

I gjennomføringen av kartlegging og overvåking av marint biologisk mangfold er samordning et nøkkelord. Et godt grunnlag for samordning er lagt gjennom Plan for overvåking av biologisk mangfold, DN-rapport 1998-1. Det er viktig at databaser, både eksisterende og nye, gjøres tilgjengelige for aktører og brukere. Disse blir kunnskapsverktøy som behøves for å nå målet om en økosystem basert forvaltning.

Forvaltningen vil ofte ha særlige kunnskapsbehov som krever en tilpasset forskning. Ofte er det nødvendig med forskning over lang tid for å oppnå tilstrekkelig kunnskap til å iverksette forvaltningstiltak. Da er det viktig at både forskerne og forvaltningsmyndighetene har den nødvendige langsiktighet i sin planlegging. Det ble i 2000 besluttet å videreføre et arbeid for å samordne og styrke forskningen omkring langtidsvirkninger på marine organismer ved utslipp til sjø fra petroleumsindustrien. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom fiskeri-, miljø-, olje- og energimyndighetene, som har vist seg å være en betydelig utfordring, både når det gjelder å finne samarbeidsform og å etablere den nødvendige langsiktighet. Både næring, forskning og forvaltning er nødvendige deltakere i dette arbeidet.

Fiskeridepartementet vil utarbeide en havlov til erstatning for den nåværende saltvannsfiskeloven. Den nye loven skal blant annet ivareta miljøhensyn på en bedre måte enn nåværende lovgivning. Dette arbeidet vil også måtte samordnes med andre sektorer, både for å avklare ansvar og for at loven skal bli et hensiktsmessig verktøy for samarbeid og samordning med andre sektorer og miljøvernmyndighetene. Fiskeridepartementet vil også delta i arbeidet som er initiert av Miljøverndepartementet for å utarbeide et eget lovverk for biologisk mangfold og lovverk som regulerer tilgang på og bruk av naturlig forekommende genressurser.

Introduksjon og utbredelse av amerikansk hummer i norske farvann har vist at det er behov for et regelverk som bedre regulerer innførsel av fremmede organismer og også håndhevelse av regelverket. Dette krever bedre samordning mellom regelverk som forvaltes av flere myndigheter.

Fiskeridepartementet vil delta i arbeidet med utvikling av plan- og bygningsloven for å bidra til at denne lovgivningen ivaretar hensynet til bærekraftig bruk og bevaring av biologisk mangfold på en hensiktsmessig måte. Det er her viktig å påse at et slikt regelverk tar hensyn til at sjøområder og marint biologisk mangfold har generelle særtrekk og utfordringer som er annerledes enn landbaserte forhold.

4.3 Bruk av biologiske ressurser

4.3.1 Fiske og fangst

Årlig registreres det i Norge landinger fra fiske og fangst på bestander av ca. 80 ulike arter. Av disse har 28 arter stor økonomisk betydning. Resten har mindre verdi for næringen og kysten totalt sett, men er likevel viktige for mange lokalsamfunn. Gjennomsnittlig totalfangst i de norske fiskeriene har fra 1960 og fram til i dag ligget rundt 2,5 mill. tonn årlig. Om lag 90% av fiskeproduktene eksporteres. I 1999 var eksportverdien 18 milliarder kroner.

Torsk, hyse, sei, brosme og lange er de økonomisk viktigste bunnfiskeartene. De viktigste pelagiske artene er sild, makrell, kolmule og lodde. Av skalldyrartene er det reker og krabbe som er økonomisk viktigst.

Fiske og fangst påvirker det marine økosystemet på forskjellig vis. Uttak av en bestand kan føre til reduksjon av bestanden og til endring i bestandsstrukturen (Figur 4.2). Dette kan påvirke det genetiske mangfoldet innen arten og artens evne til å tilpasse seg svingninger i naturmiljøet. Fiske påvirker også andre arter enn målartene og det påvirker artenes leveområder.

Bestandene påvirkes imidlertid også av annen menneskelig virksomhet og av svingninger i naturgitte forhold som temperatur, strømforhold, klimatiske faktorer, interaksjoner mellom arter m.m. Det er ofte vanskelig å skille mellom menneskelig påvirkning og naturlige svingninger når det gjelder langtidseffekter på bestandene.

Fiske

Fiskeriene har stor innflytelse på økosystemet, særlig på bunnhabitater (leveområder på bunnen) og bestandsstørrelser av de arter som fisket rettes mot og som det tas uønsket bifangst av. Nasjonalt og internasjonalt har det vært satt spesiell fokus på miljømessige effekter av fiske. I de seinere år har det blitt utført betydelig forskning for å avdekke hvordan ulike fiskeredskaper og ulike fiskemetoder påvirker arter og artenes leveområder. I dette underkapitlet behandles miljømessige effekter av fiske i frie vannmasser, mens effekter på bunnhabitater mv. behandles i 4.5.

Fiske med trål, not, snurrevad og autoline er svært effektivt, og kan dersom det drives uregulert, lett medføre overbeskatning av målarter. Fiske med disse redskapene i kystnære områder og fjordområder kan føre til overbeskatning av lokale bestander. Fiske med torsketrål er forbudt i kystnære områder og i flere fjordområder er det også forbud mot not- og snurrevadfiske. Tiltak for å begrense de negative virkningene bruken av disse redskapene har på fiskebestandene og det marine miljø for øvrig, vurderes løpende (Figur 4.3).

Kilde: Havforskningsinstituttet.

Arter med lavt reproduksjonspotensiale kan være særlig utsatt ved intensivt fiske. Et eksempel på dette er vanlig skate som er blitt lokalt utryddet fra områder i den sørlige Nordsjøen, på grunn av høy intensitet i trålaktiviteten. Fiskerikomiteen i FAO (COFI) vedtok i 1999 at det skal utarbeides nasjonale handlingsplaner for vern av hai som bidrag til en internasjonal handlingsplan for vern av truede haiarter. Fiskeridepartementet vil følge opp dette vedtaket fra norsk side i samarbeid med Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet.

Garn er som regel et miljø- og ressursvennlig redskap fordi det er både arts- og størrelesesselektivt. Artsseleksjonen oppnås ved et målrettet fiske på områder som domineres av en art, og størrelsesseleksjonen oppnås ved valg av riktig maskevidde. Et problem med garnfiske er såkalt «ghost-fishing» av tapte garn av kunstfiber. Disse garnene kan beholde fiskeevnen i flere år etter at de er mistet. Garntap kan være særlig omfattende på store dyp der det drives fiske under vanskelige strømforhold og i dårlig vær. Fiskeridirektoratet gjennomfører hver sesong opprydding med en innleid tråler og har gjennom dette tiltaket ryddet bort det aller meste av de tapte garnene. Kostnadene forbundet med å rydde bort de tapte garnene dekkes i dag av staten.

Havforskningsinstituttet sammen med Fiskeriforskning har hovedansvaret for overvåking av fiskebestandene og de marine ressursene. I dag utføres årlig systematisk bestandsovervåking av ca. 20 fiskearter av de i alt ca. 80 artene som utnyttes i norske fiskerier. I tillegg blir det gitt faglige råd basert på fangstdata for ytterligere ca. 20 arter.

Mange av artene som ikke overvåkes har liten økonomisk betydning, men kan likevel være betydningsfulle i næringskjeden og økosystemene. Det er behov for å forbedre og utvide bestandsovervåkingen til flere kommersielle arter og inkludere ikke-kommersielle arter og habitater (økosystemovervåking). Fiskeridirektoratet og salgslagene har en sentral rolle i forbindelse med kontroll av uttaket når det gjelder kvantum og størrelsessammensetning.

Det er ofte sprik mellom trendene som fremkommer av fangstdata fra fiskeflåten og de direkte målinger av bestandene som foretas av forskerne. Særlig i perioder hvor bestandssituasjonen forverres er dette et stort og grunnleggende problem, som utgjør en betydelig risiko for overbeskatning og avkastningstap for norske fiskerier og for samfunnet. I fiskeriforvaltningen er det derfor behov for å forbedre metoder og modeller for bestandsberegning. Forskning for å øke kunnskapen om fysisk-klimatiske faktorer, interaksjoner mellom bestander som forårsaker svingninger i våre fiskebestander - kort sagt; bedre kunnskap om dynamikken i de marine økosystemer - er et nødvendig bidrag til dette arbeidet. Bedre oversikt over og forståelse av det biologiske mangfoldet og de fysisk-klimatiske faktorer vil gi grunnlag for bedre prognoser og dermed kunne sikre en bærekraftig forvaltning av de levende ressurser i havet.

Fangst av sel og hval

Den tradisjonelle norske fangsten på klappmyss og grønlandssel i Vesterisen (Grønlandshavet ved Jan Mayen) og Østisen (den sørøstlige delen av Barentshavet) er i dag beskjeden. Fangstkvotene settes på et forsiktig nivå, og selv disse utnyttes ikke. Dette medfører at bestandene vokser. Nye tellinger i russisk sone har vist at bestanden av grønlandssel er betydelig større enn tidligere antatt.

I år med dårlig næringstilgang i Barentshavet og Nordishavet har selinvasjon på kysten i Nord-Norge vært til stort hinder for torskefisket, både fordi den tar fisken og fordi den setter seg fast i garn.

I 1996 ble det fastsatt forskrift som regulerer fangst av havert og steinkobber langs kysten, som skal sikre livskraftige bestander av disse artene. Selene skal kunne beskattes som en fornybar ressurs, og bestandene skal reguleres ut fra økologiske og samfunnsøkonomiske hensyn. Kystselene er mellomvert for spredning av kveis i torsk, noe som skaper problem for utnyttelsen av kysttorsk i flere områder langs kysten. Fiskeriforskning i Tromsø er i ferd med å utarbeide bedre bestandsestimater for disse artene.

Det forekommer i alt 19 hvalarter i norske farvann. Syv av disse er bardehvaler, herunder de planktonspisende artene blåhval, seihval, nordkaper og grønlandshval. Ingen av disse artene er tallrike i våre farvann, og gir ikke grunnlag for fangst.

Tre av bardehvalartene - finnhval, knølhval og vågehval - er langt mer vanlige i dag. Disse er alle i betydelig grad fiskespisere som særlig synes å øve et visst beitepress på bestandene av sild og lodde. Som den mest tallrike, er vågehvalen den av bardehvalene som betyr mest som predator i norske farvann, og det er beregnet at arten i perioden 1992-1995 i gjennomsnitt tok ut om lag 1.2 millioner tonn fisk (særlig sild, lodde, torsk og hyse) per år langs norskekysten og i Barentshavet.

Fangst av vågehval har lange tradisjoner på norskekysten. Uregulert industriell hvalfangst og uansvarlig beskatning av mange bestander av hval i andre havområder resulterte i sterke internasjonale reaksjoner. Som en følge av dette kom også norsk småskalafangst på vågehval i miskreditt. Etter å ha stått i mot internasjonalt press i flere år, besluttet norske myndigheter å stoppe vågehvalfangsten i 1987. På grunnlag av sterk forskningsinnsats og vitenskapelig dokumentasjon av vågehvalbestandens størrelse ble det mulig å gjenåpne fangsten i 1993. Fangstkvotene på vågehval utgjør nå ca 1/3 av det årlige gjennomsnittet av den høstingen vi hadde før fangsten ble stoppet. Dette medfører at bestanden fortsatt vokser.

Beregninger fra IWC 1 viser en totalbestand av vågehval i Nordøst-Atlanteren på 112 000 dyr. I tillegg kommer 72 000 vågehval i Sentral Atlanteren (beregninger fra NAMMCO). 2

Tellinger viser at også bestanden av andre hvalarter i Nord-Atlanteren øker. I Norskehavet er det gode forekomster av finnhval og knølhval, og en betydelig stasjonær forekomst av spermhval.

Spermhvalen tilhører den andre store hvalgruppen - tannhvalene - som er representert med 12 arter i norske farvann. Spekkhogger og nise er vanlige tannhvalarter på norskekysten. Tannhvalene spiser først og fremst blekksprut, men også betydelige mengder fisk av ulike slag. Nisa er kanskje den mest kystnære av alle hvalene i norske farvann, noe som blant annet har gjort at den er utsatt for bifangst i ulike garnredskaper.

I Norge har det hittil ikke vært noen permanent form for rapportering av bifangst av sjøpattedyr, og dokumentasjonen av bifangst av sjøpattedyr er svak. Internasjonale rådgivende organisasjoner som Norge er medlem av, (ICES, 3 NAMMCO og Den vitenskapelige komité i IWC) eller som Norge har et aktivt vitenskapelig samarbeide med, (ASCOBANS) 4 har anbefalt landene å sette i gang registrering og rapportering av data om bifangst av sel og hval i fiskeriene.

Fiskeriforvaltningen har nå satt i gang arbeid med å følge opp disse anbefalingene. Arbeidet med innhenting av data er strukturert i to faser. Første fase skal kartlegge problemets omfang. Andre fase skal innføre enkle og kostnadseffektive rutiner for kontinuerlig overvåking av bifangster av sjøpattedyr, slik at virkningen på de berørte bestandene kan vurderes. Arbeidet er nå i sin første fase.

Taretråling

I Norge høstes grisetang og stortare. Stortareskog dekker om lag 5 000 km² langs norskekysten. Total biomasse er beregnet til 10 mill. tonn med en årlig produksjon på ca. 4 millioner tonn. Årlig uttak er 160 000 tonn. Tråling etter tare pågår for tiden langs kysten fra Rogaland til og med Sør-Trøndelag. Høstingen foregår vekselvis i felt med en frekvens på 5 år i de ulike feltene. Viktige produkter fra stortare er alginater, tangmel og tangekstrakt til en årlig eksportverdi på ca. 500 millioner kroner.

Rettighetene til stortaren tilligger staten, og høstingen reguleres ved forskrift. Høsting av tare er ikke konsesjonsbelagt, og i prinsippet kan hvem som helst høste. Ressurser av tang og tare i områder med privat eiendomsrett (ned til ca. 2 m dyp) faller utenfor den offentlige reguleringen.

Stortare utgjør et viktig habitat i kystøkosystemet. Mange arter lever på tareplantene og i tilknytning til stortareskogene, eller bruker tareskogene som næringsområde. Høsting i seg selv ser ikke ut til å være noe problem for tareressursene med den utnyttelsesgraden man nå har. Et mer usikkert spørsmål er imidlertid økologiske effekter av stortarehøstingen. Flere forskningsinstitusjoner arbeider med kartlegging av økologiske effekter av tarehøstingen og kartlegging av biologisk mangfold i tareskogen.

I 1995 ble det nedsatt en faggruppe som skal vurdere hvilke områder som kan være aktuelle for høsting av tang og tare, og legge fram en langsiktig forvaltningsplan for tang- og tareressursene. Det skal legges vekt på å ivareta tarenæringens interesser samtidig son det tas hensyn til fiskeriene og det marine miljøet. Forvaltningsplanen skal legge grunnlag for en bærekraftig utnyttelse av tang- og tareressursene. Faggruppen leverte sin rapport om langsiktig forvaltningsplan for tang- og tareressursene i november 2000.

Skjellsanking

Skjellsanking er relativt begrenset. Årlig uttak innenfor grunnlinjen har i de seinere år ligget på ca. 250 tonn haneskjell og 450 tonn kamskjell. I tillegg høstes andre ville skjellarter som kuskjell, hjerteskjell og o-skjell i mindre omfang. Høsting av haneskjell i Nordland, Troms og Finnmark er regulert ved forskrift.

Bifangst av fugl

Mange dykkende sjøfugl drukner i garn, spesielt i redskap som står grunt. Sjøfugl som går i garn og drukner kan være et problem for enkelte sjøfuglbestander og regnes for å være medvirkende årsak til nedgang i populasjonen av alkefugler i Nord-Norge. Alkefuglene lomvi, alke og lunde er mest utsatt ved fiske etter torsk, og teist ved fiske etter rognkjeks. Det kan være vanskelig å spore bestandstilhørigheten til disse fuglene, og det er derfor usikkert hva dette betyr for bestandene. Alke, lunde, storskarv, toppskarv og lomvi er ansett som sårbare i Norge, mens situasjonen for teist er utilstrekkelig kjent. I Norden har Norge et spesielt ansvar for hekkebestanden av lomvi.

Fiskeriene kan påvirke fuglefaunaen på flere måter, både størrelse på visse fuglebestander og forholdet mellom slike bestander. Når fugl og fiskere har samme målart kan fisket ha en negativ effekt på mattilgangen hos fugl. Fiske kan på den annen side øke mattilgangen til fugl ved at fisk bringes opp til overflaten og blir lettere tilgjengelig, eller ved utkast av slo.

Fødemangel er beskrevet som den mest betydningsfulle negative faktoren for alkefuglbestandene i nordiske farvann i den siste 30-års perioden. Sjøfugl spiser bunndyr, pelagiske virvelløse dyr (invertebrater), pelagisk fisk samt fiskeavfall. Denne kompleksiteten sammen med mangel på kunnskap på mange felter, f.eks. om sjøfuglers diett når de er ute på havet, gjør det vanskelig å kvantifisere den effekten fiskeriene som sådan har på sjøfugl.

En del fugl tas også som bifangst på line. Fiskerikomiteen i FAO (COFI) vedtok i 1999 at det skal utarbeides nasjonale handlingsplaner for å unngå bifangst av sjøfugl i linefiske. Fiskeridepartementet følger opp dette vedtaket fra norsk side i samarbeid med Havforskningsinstituttet, Fiskeridirektoratet og Direktoratet for naturforvaltning.

Tiltak

1. Stimulere til utvikling av fiskeredskaper og driftsformer som er mer skånsomme mot naturmiljøet og selektive med hensyn på art og størrelse, for å oppnå mer miljøvennlige fiskerier med bedre utnyttelse av fiskeressursene.

2. Forbedre overvåkingen av fiskebestandene for å sikre bærekraftig beskatning.

3. Videreutvikle metoder og modeller for flerarts- og økosystemforvaltning.

4. Iverksette nødvendige reguleringstiltak for å beskytte lokale fiskebestander og områder langs kysten som er viktige oppvekst- og gyteområder, mot for intensive driftsformer.

5. Etablere rutiner for registrering, kvalitetssikring og rapportering av data om bifangster av sjøpattedyr og sjøfugl i norske fiskerier.

6. Evaluere virkningen av bifangst på de berørte bestandene av sel og småhval som grunnlag for å sette inn tiltak med sikte på å holde bifangstene innenfor biologisk sikre rammer.

7. Bidra til at uønsket fangst av fugl minimaliseres, særlig i forbindelse med garn og linedrift, gjennom å stimulere til utvikling av mer hensiktsmessig redskapsteknologi og fartøykonstruksjon.

8. Arbeide videre med opprensking av tapte garn og med å finne måter å hindre at tapte garn fortsetter å fiske.

9. Etablere en langsiktig forvaltningsplan for tang- og tareressursene som ivaretar hensynet til miljøet og det biologiske mangfoldet

10. Følge opp vedtak i FAO om utarbeiding av nasjonal handlingsplan om bifangst av sjøfugl i linefisket og om bærekraftig forvaltning av hai.

4.3.2 Oppdrettsnæringen

På 30 år har oppdrett av laks og ørret vokst fram til en næring med en eksportverdi på over 13 milliarder kroner. I 2000 ble det produsert 421 000 tonn laks, 38 000 tonn ørret, 400 tonn kveite, 100 tonn torsk og 1000 tonn skjell av forskjellig slag. Oppdrett av laks og ørret utgjør fundamentet for norsk oppdrettsnæring, og representerer hoveddelen av produksjonspotensialet i mange år framover. Fiskerimyndighetene arbeider med å legge til rette for etablering av nye marine arter i oppdrett. Det gjenstår til dels betydelige forskningsutfordringer og tålmodig utviklingsarbeid før disse nye artene er etablert i oppdrett, med et visst unntak for skjell. Dyrking av skjell involverer flere arter, hvor hovedinnsatsen er rettet mot blåskjell, kamskjell og østers.

Norge ligger i dag langt fremme når det gjelder miljø-, helse- og driftsmessige forhold i oppdrettsnæringen. Dette har blant annet sin bakgrunn i utviklingen av nye vaksiner, strengere krav til drift, bedre driftsrutiner blant oppdretterne, flere og bedre lokaliteter, bedre fôr og bedre fôringsteknologi. Bruken av antibiotika er eksempelvis redusert fra 48 tonn i 1987 til under 0,6 tonn i 1999, mens fiskeproduksjonen er 8-doblet i samme periode. Oppdrettsnæringen forbruker under 2% av det samlede forbruket av antibiotika i Norge.

Fiskeridepartementet har det overordnede og koordinerende ansvar for forvaltningen av oppdrettsnæringen gjennom oppdrettsloven. Forvaltningen skjer også gjennom flere andre lovverk, der fiskesykdomsloven, forurensningsloven og plan- og bygningsloven er sentrale. Endringene i oppdrettsloven, som ble vedtatt 30. juni 2000 innebærer at loven har fått en sterkere miljøprofil. Dette gjelder spesielt innføring av hjemmel til å kunne innføre strengere krav til ivaretagelse av det ytre miljø gjennom krav til miljøovervåking samt nye krav til godkjenning av oppdrettsanlegg og utstyr, for å begrense rømming.

Som følge av et samarbeidsprosjekt på direktoratsnivå mellom fiskeri-, miljø-, helse- og veterinærmyndighetene, har det siden 1994 eksistert miljømål for oppdrettsnæringen. Miljømålene fungerer som veileder i direktoratenes arbeid med å integrere miljøhensyn i havbruksnæringen. Miljømålene er tiltaksrettet og så vidt mulig tallfestet og blir årlig gjenstand for rapportering mht. måloppnåelse og revidering. Departementet gir føringer av overordnet karakter, hvilket i praksis innebærer å peke ut satsingsområder på basis av blant annet eksisterende miljørapporters anbefalinger. I tillegg er Fiskeridepartementets miljøpolitiske mål nedfelt i departementets miljøhandlingsplan for 2000-2004. Målsettingen er gjennom regelverksutforming og stimulans til grunnforskning å bidra til;

• videreutvikling av driftsformer som vektlegger sykdomsforebyggende arbeid,

• effektiv og miljøvennlig bekjempelse av lakselus og

• videreutvikling av teknologi og driftsformer som minimaliserer utslipp og rømninger, og som ikke medfører negative effekter på det marine biologiske mangfoldet og havmiljøet.

Næringsaktørene og næringens organisasjoner har også engasjert seg i arbeidet med å redusere miljøpåvirkningen fra oppdrettsnæringen. Ved årsskiftet 1998/1999 la oppdrettsnæringens miljøgruppe fram «Strateginotat om miljø og ressurser, et underlag for vurdering av miljøstatus, miljømerking, informasjonsarbeid og mulige miljøforbedringer i oppdrettsnæringen.» Næringen har deltatt aktivt i nasjonal handlingsplan mot lus på laksefisk. Næringen har dessuten tatt initiativ til og utarbeidet en nasjonal tiltaksplan mot rømming.

Når det gjelder miljø og bevaring av biologisk mangfold gjenstår det å løse flere utfordringer. I første rekke gjelder dette oppdrettsanleggenes miljømessige påvirkning på det omkringliggende miljø, rømming, samt spredning av parasitter og sykdommer. Disse utfordringene gjelder oppdrett av laks, ørret og marine arter. Det har vært satt særlig fokus på effekten oppdrett av laksefisk kan ha og har på de ville laksebestandene, med vekt på rømming, lakselus og sykdommer. Dette er seinest vurdert i NOU 1999:9 «Til laks åt alle kan ingen gjera?», - Om årsaker til nedgangen i de norske villaksbestandene og forslag til strategier og tiltak for å bedre situasjonen, og fulgt opp i St meld nr 8 (1999-2000) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, samt tilleggsmeldingen til denne, St meld nr. 33.

Rømming av fisk fra anleggene

Rømt oppdrettsfisk representerer et problem i forhold til mulighetene for spredning av parasitter og sykdom samt økologiske og genetiske interaksjoner. En framtidig stor og lønnsom oppdrettsnæring, basert på oppdrett av flere ulike arter, vil være avhengig av å benytte teknologi og driftsrutiner som betraktelig reduserer rømningsproblemet.

Særlig rømming av laks representerer et problem både for den enkelte oppdretter, for oppdrettsnæringen samlet og for de ville laksestammene, og er et økende konfliktområde. Dette er også et område med behov for økt kunnskap. Foreliggende data tyder på at det norske avlsmaterialet er dominert av et lite antall (5 - 6) utgangsbestander, og at innkryssing med villaksbestander kan ha negative effekter. Dette er bakgrunnen for at næringen har utarbeidet en nasjonal tiltaksplan mot rømming.

Det er et nasjonalt mål i denne sammenheng at rømt oppdrettslaks ikke skal utgjøre noen trussel mot de ville laksebestandene.

Parasitter og sykdommer

Naturlig forekommende parasitter, som er avhengig av vertsorganismer, vil oppnå større bestander i områder der det er høy tetthet av slike verter. Oppdrett skaper slike situasjoner. Ville arter som er mottagelig for disse parasittene, vil være utsatt for smitte ved opphold i områder med høy tetthet av parasittene.

I forhold til oppdrett av laks og ørret representerer lakselus et særlig problem. I sjøområder med forekomst av lakselus, vil utvandrende smolt fra lakseførende vassdrag være utsatt for lusepåslag. Det er derfor utarbeidet miljømål og en nasjonal handlingsplan mot lakselus, hvor oppdretter pålegges å jevnlig undersøke anlegget for lakselus og iverksette tiltak om antallet overskrider en viss grense. Leppefisk, som spiser lakselus av laks, er eksempel på en bærekraftig løsning av parasittproblemet. Det er behov for å utvikle flere miljøvennlige løsninger for å bekjempe problemet.

Sykdom i fiskeoppdrett medfører driftsmessige og økonomiske problemer for næringsutøverne. Spredning av fiskesykdom fra oppdrett til det omkringliggende miljø kan også utgjøre en potensiell fare for viltlevende organismer. Utfordringene ligger primært i å videreføre det arbeidet som er gjort innenfor utvikling av vaksiner og driftsforhold på anleggene, samt utvikle og implementere nye effektive tiltak.

Tiltak

1. Bidra i oppfølgingen av de nasjonale mål mot rømming gjennom

   1. kartlegging av rømmingsårsaker,

   2. innføring av teknisk typegodkjenning av oppdrettsutstyr,

   3. innføring og kontroll av pålegg om forebygging og begrensning av rømming på - anleggene,

   4. krav om beredskapsplaner,

   5. journalføring av rømmingsårsak og -mengde,

   6. plikt til overvåkingsfiske og plikt til gjenfangst av rømt fisk.

2. Medvirke til bedre driftsrutiner under risikooperasjoner ved anleggene.

3. Generere kunnskap om genetisk sammensetning/mangfold hos norsk oppdrettslaks og villaks, samt om genetiske og økologiske effekter av rømming på bestandene av villaks.

4. Videreutvikle sykdomsforebyggende arbeid og redusere problemene forårsaket av parasitter.

5. Videreføre et soneregime for å begrense kontaktflaten mellom oppdrettsfisk og villfisk.

6. Følge opp nasjonal handlingsplan mot lus hos laksefisk i samarbeid med Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet og i nær dialog med oppdrettere og ulike fagmiljøer.

7. Arbeide med å dokumentere miljøeffekter; pålegg om lusetelling og gode journalførings- og kontrollrutiner på oppdrettsanleggene.

8. Øke kunnskapsgrunnlaget om bakterie- og virussykdommer.

9. Stimulere forskning som kan bidra til utvikling av vaksiner og vaksinasjonsstrategier.

10. Tiltak for å redusere konflikt med viltlevende fugl og pattedyrarter.

11. Innføre krav om miljøovervåking.

4.4 Introduksjon av nye organismer

4.4.1 Utilsiktede introduksjoner

Nye organismer introduseres oftest utilsiktet i det marine miljøet ved at de følger med som blindpassasjerer på akvakulturorganismer eller overføres med skip i ballastvannet, i sediment i ballastvanntanker og som påvekst på skip (på skrog, vanninntak, tunneller for baugpropeller o.l.). Nye organismer kan også overføres i transportvann og emballasje (f.eks. levende skalldyr pakket i tang). Disse spredningsmåtene kan innebære introduksjon av nye sykdomsfremkallende organismer (patogener) eller antibiotikaresistente bakterier, og dermed få betydning både for havbruk og for helsesituasjonen i befolkningen. Introduserte flercellede dyr og alger kan også påvirke kystøkosystemet ved sin vekst og biomasse. Omfattende endringer av kystøkosystemet kan få betydning for rekruttering og bestandsstørrelse til viktige fiskeslag.

Kunnskapen om marint biologisk mangfold er generelt mangelfull. Det gjør det vanskelig å identifisere nye organismer og skille dem fra naturlig forekommende organismer i vårt miljø.

Furunkulose og Gyrodactulus salaris er kjente norske eksempler på ufrivillig introduserte blindpassasjerer ved import til henholdsvis havbruksvirksomhet og til kultiveringsvirksomhet (se også kapittel 2). Ettersom kunnskapsgrunnlaget om fiskesykdommer i akvakulturvirksomhet har økt, har en bedre grunnlag for å hindre innføring av patogener ved import. Forskrifter og veterinærkontroll ved import skal forebygge denne typen introduksjon og følges opp i samarbeid mellom Landbruksdepartementet og Fiskeridepartementet. Den største utfordringen vil være å avdekke ukjente sykdomsorganismer ved import og å få etablert karanteneordninger.

Introduksjon av nye arter i forbindelse med sjøtransport er relativt dårlig kartlagt, men mengden og artene av encellede dyr, bakterier og virus som transporteres er sannsynligvis svært høy. Det er ikke utviklet teknologiske eller andre tiltak for å hindre overføringer eller redusere risiko for slik overføring. Den internasjonale skipsfartsorganisasjonen IMO arbeider med regler som skal redusere risiko for overføring via ballastvann. Dette er særlig viktig med tanke på sykdomsfremkallende organismer og giftproduserende alger. En rekke steder i verden er det foreslått lover mot introduksjoner med ballastvann. I løpet av 1998 har russiske forskere gjort funn av en ny krabbeart i Barentshavet, en såkalt «tanner crab» Chionoecetes opilio. Det antas at arten er introdusert via ballastvann. Det foregår ingen forskning på denne arten i Barentshavet.

4.4.2 Tilsiktet introduksjon

I enkelte tilfeller introduseres nye organismer fordi en ønsker å importere eller sette ut spesielle arter i marint miljø eller til akvakulturvirksomhet. Slik introduksjon krever tillatelse etter saltvannsfiskeloven.

Utsetting av nye arter kan ha store konsekvenser for miljøet, og det er en stor utfordring å kartlegge og forstå de biologiske effektene en introduksjonen av en ny art kan få før arten eventuelt settes ut, blant annet for å kunne regulere bestanden. Det er streng kontroll og en restriktiv holdning i Norge til å introdusere nye arter til marint miljø. I norsk havbruksnæring importeres det per i dag ikke arter som ikke forekommer i norske farvann.

Kongekrabben ( Paralithodes camtschaticus) ble satt ut i Kolskybukta ved utløpet av Murmanskfjorden på 1960-tallet. Arten har etablert seg, økt i antall og finnes nå i betydelige mengder langs hele Kola-kysten og i fjordområdene i Norge vest til Nordkapp. Vi kjenner i dag ikke til hvilke mulige skadevirkninger kongekrabben kan ha på økosystemene langs kysten. Kongekrabbens diett er delvis kartlagt, men blant annet dens generelle økologi og mulige rolle som vert for sykdomsfremkallende organismer er lite kjent.

Arbeidet med å kartlegge og overvåke kongekrabbens mulige effekter på det eksisterende økosystemet må intensiveres, slik at eventuelt negative konsekvenser kan identifiseres og begrenses.

Det er oppnevnt en arbeidsgruppe med representanter fra forvaltning, forskning, fiskerinæringen, fylkeskommunen og Sametinget som skal vurdere problemstillinger knyttet til den framtidige forvaltningen av kongekrabbe. Arbeidsgruppen forventes å legge fram sine tilrådninger tidlig på høsten 2001, og det vil deretter bli tatt stilling til den framtidige forvaltningen av denne arten.

Det nyeste eksemplet på en introdusert art i norske sjøområder er amerikansk hummer. Flere eksemplarer av denne hummeren er oppdaget i Oslofjorden, og man antar at arten kan spre seg videre og medføre varige endringer i den marine fauna, og utgjøre en trussel for den vanlige hummeren (europeisk hummer). Det antas at denne introduksjonen er et resultat av import av levende hummer for omsetning og at levende hummer som ikke er solgt, er blitt satt ut i sjøen. Fiskeridepartementet har nylig iverksatt tiltak, for å få undersøkt omfang og økologiske konsekvenser av spredningen, ved en bevilgning til gjennomføring av to forskningsprosjekter.

4.4.3 Tiltak

1. Bidra til å redusere antallet uønskede/utilsiktet introduserte arter til vårt marine miljø.

2. Overvåke og kartlegge introduksjon av nye arter og på sikt etablere en database med oversikt over introduserte arter til marint miljø.

3. Medvirke til at patogener ikke overføres ved import eller transport av marine organismer til oppdrett.

4. Medvirke nasjonalt og internasjonalt for å få et regelverk som fører til reduserte utslipp av ballastvann og for hvordan transportvann og emballasje skal behandles.

5. Overvåke kongekrabbens bestandsstørrelse, utbredelsesmønster og artens fysiske tilstand.

6. Opparbeide kunnskap om kongekrabbens økologiske tilpasning og miljøkonsekvenser.

7. Gjennomføre utredninger i løpet av 2001 som grunnlag for en framtidig forvaltning av kongekrabbe.

8. Opparbeide kunnskap om omfang og miljøkonsekvenser av amerikansk hummer i norske sjøområder.

9. Iverksette tiltak for å begrense skadevirkninger som introduksjonen av amerikansk hummer kan ha.

4.5 Arealbruk

Eksisterende verneområder som berører sjøarealer, har til i dag med unntak av vern av korallrev ikke vært opprettet for å sikre marine naturkvaliteter spesielt, men trukket inn som et ledd i sikring av verneverdier på land (Figur 4.5).

Kilde: Havforskningsinstituttet.

Som nevnt i kap. 4.3.1 kan fiskeredskaper føre til negative effekter på bunnhabitater og andre former for marint liv. Fiskemetoder som line-, garn- og notfiske har liten påvirkning på bunnfaunaen. Spørsmålet om miljømessige effekter av fiske har først og fremst blitt reist i forbindelse med bruk av tunge tauede bunnredskaper som bunntrål, bomtrål og skraper.

Forskrift om beskyttelse av korallrev ble med hjemmel i fiskerilovgivningen vedtatt av Fiskeridepartementet i mars i 1999. Forskriften gjelder norske sjøområder innenfor 200 milsgrensen for både norske og utenlandske fartøyer. Forskriften inneholder et generelt forbud mot å ødelegge koraller med hensikt og stiller krav om at det utvises særlig aktsomhet ved fiske i nærheten av kjente forekomster av korallrev. I et nærmere angitt område rundt Sularyggen og Iverryggen er det nå forbudt å benytte redskap som slepes under fiske, og i den forbindelse kan berøre bunnen (Figur 4.6).

I juni 2000 innførte Direktoratet for naturforvaltning midlertidig vern av et korallrev i Trondheimsfjorden (Tautraryggen) med hjemmel i naturvernloven. Korallrevet er det grunneste kjente kaldtvannskorallrev i verden. Det midlertidige vernet er innført etter råd fra Havforskningsinstituttet og i samråd med Fiskeridepartementet. Vernevedtaket setter forbud mot all aktivitet som kan skade eller fjerne koraller og fastlevende dyr på korallene, herunder fiske med redskaper som slepes etter bunnen. (Figur 4.6).

Et rådgivende utvalg under Direktoratet for naturforvaltning har utarbeidet en prioritert liste over verneverdige marine områder på vitenskapelig grunnlag (DN-utredning nr.1995-3).

Bunnhabitater og bunndyrsamfunn er dårlig kartlagt i norske farvann, og noen av dem kan være til dels sterkt truet av menneskelige aktiviteter. Som tidligere nevnt har en gruppe statlige institusjoner utarbeidet et prosjekt for etablering av en marin arealdatabase for norske kyst- og havområder (MAREANO). Formålet med prosjektet er å foreta en helhetlig kartlegging av geologi, topografi, forurensing, bunnhabitater og utvalgte arter.

Regjeringen la 18. juni 1999 fram St.meld. nr. 43 (1998-99) Vern og bruk i kystsona - tilhøvet mellom verneinteresser og fiskerinæringene. Meldingen omhandler verneområder som omfatter landområder med tilhørende sjøareal, men omtaler kort også marine verneområder. Regjeringen viser i meldingen til at etablering av verneområder med hjemmel i naturvernloven fremdeles skal være en bærebjelke i arbeidet med å sikre biologisk mangfold. Vern av sjøareal skal inngå som en naturlig del av områdevernet der det er nødvendig i forhold til verneformålet på land.

Under forutsetning av at det ikke er i strid med verneformålet, vil det i framtiden kunne være mulig å kombinere vern av sjøareal og bruk av det samme området, blant annet til havbruksvirksomhet, i større grad enn ved tidligere vernevedtak. I meldingen konstateres behov for å gjennomføre evaluering av eksisterende verneområder, og det varsles en gjennomgang av eksisterende verneområder for å vurdere om omfang av sjøareal og restriksjoner i forhold til utøvelse av fiske, havbruk og tang- og tarehøsting i eksisterende verneområder er i samsvar med retningslinjene i meldingen. Når det gjelder marine verneområder blir det foreslått å utarbeide en marin verneplan. I den forbindelse foreslås også opprettelse av et rådgivende utvalg som blant annet skal gi råd om hvor mange og hvilke områder som bør inngå i forslaget til verneplan.

Både vern og næringsutvikling vil være en del av en langsiktig utvikling i kystsonen. Derfor er det viktig å sette av areal som ikke blir påvirket av ulike aktiviteter og inngrep, slik at vi kan ha et nettverk av referanseområder der økologisk utvikling kan skje med minimal påvirkning av menneskelig aktivitet og inngrep. Det er også viktig å sikre for ettertiden områder som har særlige verdier med tanke på representativitet og som typeområder.

Fiskerimyndighetene deltar i prosesser som gjelder vern av sjøområder både på sentralt og regionalt nivå. Deltakelse i disse prosessene er viktig av flere grunner. For det første er samspill mellom bærekraftig ressursforvaltning og vern viktig for å ta vare på biologisk mangfold i sjø. Som følge av at ansvaret for forvaltningen av de levende marine ressursene i sjø for en stor del skjer gjennom sektorlovverket som Fiskeridepartementet forvalter, er det viktig at Fiskeridepartementet har en aktiv rolle i drøftingene av hvordan dette samspillet skal være. For det andre vil de ulike typene verneplaner som berører sjøområder få betydning for tilgangen på arealer for andre samfunnsinteresser som for eksempel fiskeri, havbruk og tang- og tarehøsting. Av disse grunnene legger Fiskeridepartementet vekt på deltakelse fra et tidlig tidspunkt i verneprosesser som omfatter sjø, og godt samarbeid med vernemyndigheter og kommunale myndigheter gjennom hele prosessen for å oppnå reell innflytelse.

Tiltak

1. Delta i et nasjonalt rådgivende utvalg vedrørende marine verneområder og i arbeidet med gjennomgang/evaluering av eksisterende verneområder.

2. Foreslå endringer i saltvannsfiskeloven for å klargjøre virkeområdet i forhold til å ivareta miljøhensyn.

3. Videreføre arbeidet med å kartlegge fiskeri-, havbruks-, samt tang- og tarenæringens bruk og behov for arealer blant annet gjennom deltakelse i AREALIS-prosjektet i fylkene, og bidra til å utrede hvilke konsekvenser næringene har for det marine miljøet og biologiske mangfoldet.

4. Bidra til kartlegging av habitater og arter i områder hvor det er mest påkrevd; evaluere tilstanden og eventuelt gjennomføre vernetiltak.

5. Kartlegge områder med korallrev, og innrette reguleringen av fiske slik at fiskeredskaper ikke skader disse sårbare habitatene.

6. Samarbeide med andre berørte departementer om etablering av en marin arealdatabase for norske kyst- og havområder (MAREANO).

4.6 Forurensing

4.6.1 Utslipp fra fiskeri, oppdrett og havnevirksomhet

4.6.1.1 Utslipp fra fiske og fiskeindustri

Utslipp til sjø

Utslipp fra fiskefartøy er først og fremst utkast av fisk og avskjær fra fisk. Dette representerer ikke noe avfallsproblem i fritt farvann, men går inn som et næringselement for de levende organismer i området. Utkast av fisk og avskjær blir først et forurensingsproblem når det skjer innenfor avgrensede områder, for eksempel havneområder. I slike tilfelle kan omfanget bli så stort at det representerer et lokalt forurensingsproblem.

Ved lossing av fangst fra fiskefartøy vil det kunne renne vann ut i sjøen som inneholder vannløselig og partikulært organisk materiale. Sammenlignet med normale forekomster er disse mengder neppe av betydning. Unntaket kan være i områder der belastningen fra andre kilder kan være høy.

I tillegg til utslipp av fisk og avskjær vil fiskefartøy på samme måte som andre fartøy kunne ha utslipp til hav av oljeprodukter. Håndteringen av dette bør ikke være særskilt for denne type fartøy, men reguleres og håndheves ved et generelt regelverk for fartøy.

Utslipp til sjø fra fiskeindustri må sees i sammenheng med en økt utnyttelse av avfall, avskjær og biprodukter fra råstoff som mottas ved de forskjellige fiskeindustrianlegg. Egnet deponering av slikt avfall er godt organisert. Det antas imidlertid at det årlig deponeres noe biologisk materiale i sjøen utenfor slike anlegg. Dette kan representere forurensing lokalt i havneområder.

Luftforurensing fra fiskefartøy

Utslipp fra fiskefartøy inngår som en del av den samlede luftforurensingen gjennom utslipp av CO₂ og NO_X. Fiskeridepartementet har et medansvar for å bidra til å redusere utslippene av klimagasser fra fiskeflåten. Med omfattende bruk av dieselmotorer som framdriftsmaskineri er de totale NO_X-utslippene fra den norske fiskeflåten betydelige. I 1997 var disse utslippene 34,6 tusen tonn. Det tilsvarer ca. 16% av Norges samlede utslipp av NO_X.

Mens NO_X-utslippene fra andre sektorer i stor grad har både en lokal og regional skadeeffekt, har utslippene fra fiskeflåten, som er spredt utover havområdene, i meget liten grad en lokal effekt. Den regionale effekten er betinget av at vind- og klimaforhold transporterer utslippene fra utslippsstedet til området hvor disse utslippene har negativ miljøeffekt. For deler av utslippene fra fiskeflåten vil effekten på utsatte områder være liten. Arbeidet med å oppnå NO_X-reduksjoner må ses i sammenheng med fornying av fartøy og framdriftsmaskineri.

Fiskeridepartementet deltar i arbeidet med innføring av klimamotiverte skatter og avgifter, eksempelvis CO₂-avgift på drivstoff. Fiskeflåten har per i dag en refusjonsordning som innebærer at det vesentligste av avgiftene på drivstoff blir refundert. Et hovedargument for dette har vært at fulle avgifter ville innebære en konkurransevridning både mellom fartøygrupper og i forhold til andre fiskerinasjoner. Ulempen ved avgiftsfritaket er at dette reduserer insentivet for den enkelte fiskebåtreder til å investere i mer miljøvennlig framdriftsmaskineri, eventuelt omstille til en mer miljøvennlig driftsform. Fra et samfunnsøkonomisk synspunkt fører avgiftsfritaket til overforbruk.

Som et resultat av den alminnelige effektivisering forventes betydelige reduksjoner i CO₂-utslippene fra fiskeflåten relativt til de totale CO₂-utslippene fram mot 2010. De absolutte utslippstallene vil også reduseres noe.

En naturlig målsetting for fiskeflåten er å iverksette tiltak som innebærer at sektorens utslipp i 2010 samsvarer med den totale norske forpliktelsen. I tillegg vil tiltak rettet mot NO_X-utslipp i noen grad også redusere utslippene av CO₂.

Reguleringer innen kystflåten som gir fiskebåtrederne insentiv til å delta i flest mulig fiskerier for å opprettholde rettigheter i disse fiskeriene, medfører ekstra mye forflytting fra område til område og dermed økt forbruk av drivstoff. Fiskeridepartementet er i gang med å utrede mer hensiktsmessige reguleringsformer som vil redusere kostnadene for flåten og ha positive miljømessige effekter.

Luftforurensing fra fiskeindustrien

Luftforurensing fra fiskeindustri er i hovedsak knyttet til anlegg som produserer mel og olje, samt i noen grad fôrfabrikker. Slike anlegg er relativt energiintensive i sine industri- og produksjonsprosesser. Energiforbruket går hovedsakelig til produksjon av varme som brukes til koking, tørking og inndamping. Energien fremskaffes til dels gjennom forbrenning av fossilt brensel, noe som medfører utslipp av klimagasser. Fiskemelindustrien bruker 50 000 - 70 000 tonn fyringsolje årlig, og dette utgjør 10% av samlet utslipp fra hele fiskerinæringen.

Den økte oppmerksomheten rettet mot miljøeffekter av CO₂-utslipp på 1990-tallet har ledet næringen til å investere 80 - 100 millioner kroner i ny teknologi. Dette har redusert utslippene med 20-25%. Ytterligere reduksjon av CO₂- og andre klimagassutslipp fra industrien er fortsatt en viktig miljømessig utfordring.

Utslipp av lukt kan utgjøre et problem lokalt til tross for betydelig teknologiforbedring på feltet. Lukten henger også sammen med grad av friskhet på råstoffet, som stadig forbedres.

I fiskeindustrien er kjøling og frysing en viktig del av prosesseringen, og lekkasje av kjølemedium til omgivelsene representerer et tilskudd til utslipp av drivhusgasser.

4.6.1.2 Utslipp fra oppdrett

Under oppdrett av fisk slippes det ut næringssalter og organisk materiale, i tillegg til at det ved bruk av ulike kjemikalier og legemidler vil kunne bli utslipp til det marine miljøet.

Utslippene av næringssalter (nitrogen og fosfor) fra oppdrettsvirksomhet har neppe nevneverdige miljøeffekter. Resipientkapasiteten er så stor at de aktuelle utslippene til det marine miljøet normalt ikke har negative effekter. Satt i perspektiv utgjør dagsutslippene av nitrogen fra et oppdrettsanlegg for laks på 12 000 m³ kun 1% av mengdene av naturlig forekommende nitrogen som ved en strømhastighet på 5 cm/sek daglig passerer gjennom anlegget. Tilsvarende for fosfor er ca. 2%.

Det har tidligere vært en tendens til å føre problemstillinger knyttet til ferskvann og næringssalter/organisk materiale over til marint miljø. Som resipient er imidlertid det marine miljøet langt mer åpent og kapasiteten vesentlig forskjellig sammenlignet med ferskvann. Ubalanse mellom næringssaltkomponentene i sjøen kan imidlertid favorisere giftproduserende alger både med hensyn til antall og den enkeltes toksinproduksjon. Det er behov for økt kunnskap om årsaker til og effekter av algeoppblomstring.

Fra fiskerhold er det reist spørsmål om utslipp fra oppdrettsanlegg kan påvirke lokale og stasjonære bestander av villfisk. Det gjelder i områder der oppdrettsanlegg ligger i gyteområder for lokale bestander og i områder der det tradisjonelt har vært et lokalt fiske. Det er behov for å undersøke dette nærmere.

Organisk materiale

Spillfôr og ekskrementer fra fisken vil i større eller mindre grad kunne sedimentere under anleggene, avhengig av blant annet produksjonsmengde, størrelse på anlegg og hydrologiske forhold ved anleggene. Datamodeller for beregning av utslippsmengder og effekter er laget, blant annet i regi av prosjekt MOM (Matfiskanlegg-Overvåking-Modellering). Prosjektet ligger til grunn for utarbeidelse av nasjonale standarder for måling av effekter både i nærområdet og i resipientene omkring anleggene. I tillegg er det laget et forslag til overvåking som bygger på nevnte metoder. Den ene av målemetodene har hatt som siktemål å skaffe tilfredsstillende dokumentasjon på basis av enkle og følgelig kostnadseffektive målinger. Satt i system ventes et slikt opplegg å gi informasjon som både er i myndighetenes og næringens egen interesse. Dette både med tanke på fiskens trivsel og tilvekst, men også som et dokumentasjonsgrunnlag overfor et stadig mer miljøbevisst marked. Metodene er allerede tatt i bruk av en rekke oppdrettere.

Helse- og miljøfarlige kjemikalier

I de seinere år er forbruket av antibakterielle midler til oppdrettsfisk sterkt redusert. Målrettede sykdomsforebyggende tiltak som bedre driftshygiene og et aktivt vaksinasjonsprogram er mye av årsakene bak dette.

I forbindelse med bruk av antibakterielle midler i oppdrett, har spesielt utvikling av resistente bakterier i miljøet vært diskutert. Slik resistensutvikling er blant annet påvist i sedimenter under anleggene. Det er ennå ikke klarlagt hvilken økologisk betydning denne resistensutviklingen kan ha, eller hvilken betydning dette kan få for resistensnivået hos sykdomsfremkallende bakterier hos mennesker, fisk eller andre produksjonsdyr. Med det lave forbruket en nå har av antibakterielle midler i oppdrett, er imidlertid de mulige negative konsekvenser sterkt redusert.

Også for parasittsykdommene er det gjort mye for å redusere medisin- og kjemikaliebruken. Nye stoffer gitt som fôrtilsetning eller benyttet til badebehandling har medført at forbruket av noen fosforinsektisider til badebehandling er blitt redusert. Som en del av registreringsprosessen har produsentene av lakselusmidlene Lepsidon® og Ektobann® stilt miljødokumentasjon for stoffene til rådighet. I tillegg utredes mulige miljøkonsekvenser i regi av Havforskningsinstituttet.

For bedøvelsesmidlene, som brukes ved vaksinasjoner, lusetellinger og diverse prøvetakinger, ser forbruket stort sett ut til å følge økningen i produksjonen.

Norge har et omfattende kontrollsystem for legemiddelrester i fisk til konsum. All bruk registreres, og slaktefisk analyseres rutinemessig. I tillegg gjennomføres det et overvåkingsprogram for undersøkelser av fremmedstoffer i oppdrettsfisk i henhold til EØS-forpliktelser. I dette programmet forutsettes det en årlig analyseaktivitet som med dagens produksjonsnivå resulterer i ca. 3000 prøver. Undersøkelser gjøres med hensyn til 30 fremmedstoffer innen gruppene hormoner, antibakterielle midler, parasittmidler, tungmetaller, mykotoksiner og midler mot soppinfeksjon.

Kobber

Ved begroing av nøter hindres vanngjennomstrømningen til fisken. Ved hyppig vask slites nøtene fortere, faren for nothull og rømming øker og fisken stresses. Ved begroing avtar også effekten av leppefisk som brukes til avlusing ettersom denne egentlig foretrekker mat som vokser på nøtene. Begroingshindrende midler er derfor nødvendige.

I dag benyttes kun kobberholdige impregneringsmidler med antibegroingseffekt. Stoffet tas i svært liten grad opp i fisk, men kan spores tilbake i sedimenter, i tang, og i varierende grad også i flere skjellarter når disse befinner seg i anleggenes nærområde. Høye konsentrasjoner av kobber har uønskede miljøeffekter.

Impregneringsmidler er ikke et problem kun i oppdrettssammenheng. De samme stoffene benyttes eksempelvis også innen skipsfart. Forskning på alternative løsninger pågår, og innen oppdrett arbeides det nå med å beskrive de lokale miljømessige konsekvensene.

4.6.1.3 Anleggsdrift og utbygging i kyst- og havneområder

Havner og farleder utdypes ved undervannssprengning og mudring. Massene deponeres enten i sjø eller på land. Disse operasjonene vil kunne påvirke det marine miljøet.

Fylkesmannens miljøvernavdeling/Statens forurensingstilsyn (SFT) kan sette krav til prøvetaking og tiltak for å begrense ulemper, jf. 1997-12-04 nr. 1442 Forskrift om regulering av mudring og dumping i sjø og vassdrag. Fiskeriforvaltningen og fiskeriorganisasjonene m.fl. blir alltid konsultert før utdypningsarbeide blir igangsatt.

Kystverket, som utfører mudringen, følger de pålegg som blir gitt og tar hensyn til sesongfiske, oppdrettsanlegg, oppvekstområder for fisk, mv.

Kystdirektoratet sørger for å være oppdatert på utstyr og metoder for mudring av forurensede masser og følger blant annet opp de krav til slikt utstyr som SFT fastsetter, som f.eks. bruk av siltskjørt ved mudring og deponering av masser i sjø og bruk av filterduk når massene skal fylles i bassenger gjerdet inn av innfatningssjetéer i strandsonen. Kystdirektoratet har i den sammenhengen deltatt i et internasjonalt samarbeid for utforming av felles retningslinjer for forsvarlig deponering av mudringsmasser.

Tiltak

1. Stimulere til kostnadseffektive tekniske tiltak knyttet til det enkelte fartøy innenfor den eksisterende flåte, herunder motortekniske justeringer, som bidrar til redusert utslipp av NO_X og CO₂.

2. Utrede kvotemodeller i kystfiske med sikte på å innføre en mer hensiktsmessig regulering av kystflåtens fiske, som blant annet vil ha positiv effekt på energiforbruk.

3. Videreføre en høy aktivitet for kontroll av medisinrester i oppdrettsfisk. Opprettholde og videreutvikle databasen med statistikk over medisinbruken.

4. Stimulere til reduksjon i bruken av antibakterielle midler og kjemikalier ved parasittbekjemping.

5. Ta sikte på i samarbeid med miljøvernmyndighetene å fremskaffe bedre dokumentasjon av impregneringstoffenes effekt på organismer i anleggenes nærområde, og om nødvendig legge til rette for investeringer og økt bruk av stasjoner med oppsamling av kobber.

6. Stimulere til vask og impregnering av nøter i anlegg der oppsamling av kobber er mulig.

7. Foreta vurderinger og eventuelt gjøre endringer, i samarbeid med miljøvernmyndigheter, i lovgivningen for bruk av impregnering som inneholder miljøgifter.

8. Overvåke fremmedstoffer i det marine miljø og i marine organismer.

9. Gi råd om forurensingsbegrensende tiltak dersom et område blir uakseptabelt påvirket.

10. Vedlikeholde beredskap ved eventuelle akuttutslipp.

11. Arbeide videre med problemstillinger knyttet til:

    • Utdyping og transport av mudringsmasser, herunder sedimenttap under mudring, spredningsberegninger og miljøkonsekvenser.

    • Håndtering av forurensede masser, herunder metoder og kriterier for identifikasjon, behandling og deponering; utvikling av teknisk utstyr for opptak og transport; grunnlag for handlingsplan for disponering av forurenset materiale i havner.

4.6.2 Påvirkning fra eksterne kilder

4.6.2.1 Gamle miljøsynder i havnene

Forurensing i havnene skyldes blant annet den virksomheten (industri, skipsverft mv.) som har foregått langs elvene og i havnene hvor til dels meget giftige stoffer eller konsentrerte mengder organisk materiale har avsatt seg på sjøbunnen i havnebassenget over flere generasjoner.

4.6.2.2 Havområdene

Forurensingsnivåene i norske havområder er lave, både i det marine miljø generelt og i marin fisk spesielt. Alle norske fiskeriområder er imidlertid i større eller mindre grad påvirket av forurensinger som i stor grad skyldes langtransport fra mer belastede områder. Utslipp fra olje- og gassproduksjonen til havs og tilførsel av næringssalter og organiske stoffer fra sydlig del av Nordsjøen og Østersjøen representerer jevne tilførsler av forurensingskomponenter til våre marine områder. I tillegg kommer luftbårne forurensingskomponenter som spesielt gir bidrag i de nordlige havområder og forurensingskomponenter i form av radionuklider (radioaktive stoffer). Økt organisk belastning kan føre til langsomme forandringer i økosystemet og dermed forringe det marine miljøet og oppvekstbetingelsene for de levende ressursene.

Nasjonale regler og internasjonale avtaler er etablert for å begrense tilførslene av forurensinger til det marine miljøet, og det arbeides blant annet gjennom ICES med å finne fram til indikatorer for å kunne vurdere tilstanden i marint miljø. Indikatorer er også viktige for å kunne dokumentere resultater av forurensingsbegrensende tiltak.

Organiske miljøgifter

De største problemene knytter seg til de globalt spredde organiske miljøgiftene. Til denne gruppen hører stabile og fettløselige komponenter som PCB, DDT, toksafener, dioksiner med flere. Disse stoffene er sterkt giftige og kan akkumuleres gjennom næringskjedene. De kan blant annet nedsette reproduksjonsevnen til organismer som står høyt i marine næringskjeder (sjøfugl, isbjørn).

Overgjødsling og organisk belastning

Skagerrak tilføres betydelige mengder næringssalter fra sørlige del av Nordsjøen. Det er påvist omtrent en dobling i innholdet av nitrat i kystvannmassene på den norske Skagerrakkysten siden 1970-årene. Denne ekstra tilførselen av næringssalter har medført en betydelig økning i den organiske belastningen i fjorder og nære kystfarvann og dårligere oksygenforhold i alle terskelfjordene langs Skagerrakkysten. Dette representerer en betydelig miljøpåvirkning og forringelse av levevilkårene for fisk og bunndyr i sørlandsfjordene.

Langtransportert overgjødsling av kystvannmassene er sannsynligvis årsak til økt hyppighet og omfang av forekomster av giftige alger. Dette kan utgjøre en trussel for oppdrettsanlegg på Vestlandet og nordover i tillegg til på Skagerrakkysten. Tilførselen fra fastlands-Norge medfører i liten grad annet enn lokale problemer i belastede fjord- og kystområder. Vest og nord for Lindesnes er det ikke et generelt overgjødslingsproblem slik som observert for Skagerrakkysten.

Olje- og gassutvinning

Utslipp fra oljeutvinningen i Nordsjøen bidrar med forurensingsbelastning. I Skagerrak er det registrert en økning i innholdet av barium i bunnsedimentene fra ca. 1970. Barium er nyttet i til dels store mengder i borevæsker som brukes i boreoperasjoner. Det er grunn til å anta at også andre komponenter som slippes ut fra borevirksomheten kan ha en tilsvarende spredning som barium.

I petroleumsvirksomheten er det de operasjonelle utslippene som dominerer, hvor det største bidraget utgjør utslipp av oljeholdig vann som følger med olje og gass opp fra brønnen (produsert vann). I 1999 ble det sluppet ut til sammen 2 467 tonn olje i produsert vann av de totale operasjonelle utslippene olje fra petroleumsvirksomheten på 2 750 tonn (3437 m³). Mengden produsert oljeholdig vann øker med oljefeltenes alder og med antall felt som kommer i produksjon. Maksimalt tillatt konsentrasjon av olje i vannet som slippes ut er 40 mg pr. liter. Årsgjennomsnittet for norske installasjoner har på 1990-tallet vært 20-25 mg olje per liter produsert vann. Det er imidlertid ikke fastsatt utslippsgrenser for de vannløselige fraksjonene i olje (lavaromatiske forbindelser, fenoler og PAH), og disse er ikke omfattet av utslippstallene. Disse stoffene kan ha negative biologiske og økologiske effekter. Det benyttes store mengder kjemikalier i petroleumsvirksomheten. Enkelte av disse stoffene er miljøfarlige. I 1999 var de totale operasjonelle utslippene av offshorekjemikalier på 177 303 tonn. Utslippene varierer i takt med aktiviteten på sektoren.

Det er ikke dokumentert akutt giftighet som følge av slike utslipp annet enn meget nær utslippspunktene. Dette utelukker imidlertid ikke mulige langtidsvirkninger ved vedvarende belastning av organismer til lave konsentrasjoner. Etterhvert som oljevirksomheten utvides nordover, kan utslippene få mer direkte betydning i fiskerisammenheng, spesielt fordi olje- og gassutvinningen fra Møre og nordover skjer i områder av vesentlig betydning for de norske fiskeriene. Egg og larver (de mest kritiske stadiene i fiskens liv) og deres bytteorganismer driver konsentrert med strømsystemene gjennom områdene hvor det foregår olje- og gassutvinning.

Ved en utblåsning eller annen akutt oljeforurensing, spesielt når det er fare for at olje når kysten, er det aktuelt å bruke bekjempelsesmidler (dispergeringsmidler) som får oljen til å løse seg opp, eller synke til bunns. Disse stoffene kan i seg selv være giftige for organismer, spesielt fiskeegg og larver.

Det er i gang et samarbeid mellom fiskeri-, miljø-, olje- og energimyndighetene for å samordne og styrke forskningen omkring disse spørsmålene, jf. kap. 4.2.2.

Radioaktivitet

Selv om det skjer en betydelig fortynning av radioaktive komponenter i havstrømmene, er det mulig å følge transporten og beregne transporttider for enkelte komponenter. Radioaktive utslipp fra kjernekraftindustrien i Sellafield i Irskesjøen og eventuelle utslipp ved atomubåtene Komsomolets og Kursk i Barentshavet overvåkes spesielt.

Utslippene fra Sellafield av det radioaktive stoffet technetium-99 var betydelige i perioden fram til 1980, med en topp i 1978 og reduksjon fram til 1994. Fra 1994 økte utslippene igjen. Mønsteret i utslippene kommer til syne i forekomst av technetium-99 i tang og andre organismer. Innholdet av technetium-99 økte i tang i norske farvann fra syttiårene og utover for deretter å avta. De økte utslippene fra Sellafield etter 1994 er registrert med forhøyede konsentrasjoner i organismer langs norskekysten. Det har vært mulig å følge den siste økningen i utslippet av technetium som en gradient langs norskekysten både i konsentrasjon og i tiden til det skjer en økning i organismer. Technetium-99 blir værende i det marine miljø nærmest i det uendelige, men reduksjon eller stopp i utslippene vil innebære at nivåene i marine organismer langs kysten vår reduseres. Selv om det er mulig å måle innholdet av technetium-99 i marine organismer i norske farvann, er nivåene så lave at de ikke har noen helsemessige effekter.

4.6.2.3 Ekstern forurensing i nordlige områder

Barentshavet er mottaker av de forurensingskomponentene som ikke er avsatt lengre sør. I tillegg er det en ikke uvesentlig lufttransport av enkelte stabile miljøgifter til de nordlige havområdene. Transport inn i Barentshavet med is fra nord og øst kan også være av betydning for graden av forurensing i dette havområdet, og forurensingskomponenter som tilføres arktiske farvann fra de store elvene i Russland kan nå Barentshavet.

Innholdet av forurensingskomponenter i fisk fra Barentshavet og i bunnsedimenter er ikke spesielt høyt. Det at forurensingskomponenter kan registreres i et område så langt vekk fra kildene til forurensingene, viser imidlertid hvor viktig det er å få utslippene under kontroll. Forskningsmessig er det viktig å følge med slik at vi til enhver tid kan beskrive situasjonen med hensyn til transport og forekomst av forurensingskomponenter og deres effekter på marine organismer. En forutsetning for å kunne vurdere mulige virkninger, er gode kunnskaper om mekanismer for opptak og virkninger i organismer. Det er også viktig å få etablert indikatorer som f.eks. kan nyttes som mål på effekten av forurensingsreduserende tiltak. Slik kunnskap er viktig som grunnlag for eventuelle tiltak gjennom internasjonalt samarbeid.

Akutt forurensing fra eksterne kilder til marint miljø

Akutt forurensing fra eksterne kilder kan skje i forbindelse med større utslipp ved ulykker, for eksempel en oljeutblåsing eller utslipp fra fartøy ved forlis. Fiskeridirektoratet har utarbeidet en nasjonal beredskapsplan for fiskerimyndighetene med hensyn til krisehåndtering i kystsonen. Planen klarlegger kommando- og informasjonslinjene internt og samarbeid mot eksterne institusjoner (statlige og kommunale etater, oppdrettsnæringen, fiskeriene, presse m.fl.) under planktonalgeoppblomstringer, ved oljeutslipp og havari, og ved «invasjoner» og massedød av marine pattedyr. I tillegg forvalter Fiskeridepartementet ulike virkemidler rettet mot å bedre sikkerheten til sjøs, og dermed avverge ulykker, som for eksempel utdyping og utbedring av farleder, los, fyr og merker, trafikksentraler og elektroniske navigasjonshjelpemidler.

4.6.2.4 Overvåking av marint miljø

Fiskerimyndighetene overvåker tilstanden i det marine miljøet. Overvåkingen er viktig for å kunne gjennomføre nødvendige tiltak som sikrer at ikke kontaminert sjømat markedsføres, og for å gi råd til ansvarlig forurensingsmyndighet dersom et område av en eller annen grunn skulle bli uakseptabelt belastet. Per i dag gjennomføres det i forbindelse med den generelle havovervåkingen blant annet overvåking av langsomt nedbrytbare organiske miljøgifter, de såkalte POP (persistent organic pollutants), tungmetaller og radionuklider.

4.6.2.5 Tiltak

• Øke kunnskapen om effektene på det marine miljøet av de ulike forurensingskomponentene.

• Kunne dokumentere påvirkning og utvikle indikatorer for påvirkning.

• Overvåke tilstanden i områder av særskilt betydning for oppvekst og utvikling av viktige bestander og for havbruk.

• Delta i nasjonale og internasjonale prosesser for å redusere forurensing fra eksterne kilder og påvirke utforming av relevant regelverk og håndhevelse av dette.

• Vedlikeholde beredskapsplaner som ivaretar varslingsmottak fra forurenser eller andre myndigheter, igangsetting av nødvendige tiltak (eks. flytting av oppdrettsanlegg, stenging av fiskefelt) og varsling til næringsutøvere, andre myndigheter og allmennheten.

• Utvikle sikkerhetsmessige virkemidler for sjøtransporten slik at risikoen for ulykker blir minst mulig.

4.7 Internasjonalt samarbeid

Fiskeriforvaltningen er aktiv deltaker i en rekke internasjonale prosesser og avtaler som omfatter bærekraftig utnyttelse av de levende marine ressursene og vern av marint biologisk mangfold. Flere av avtalene forutsetter føre-var tilnærming og integrering av miljøhensyn i ressursforvaltningen innenfor rammen av en økosystemtilnærming. Det er en utfordring å følge opp avtalene gjennom implementering i nasjonale regelverk og tiltak.

4.7.1 Sentrale internasjonale organisasjoner, prosesser og avtaler

FNs kommisjon for bærekraftig utvikling (Commission on Sustainable Development, CSD) er etablert for å følge opp FN konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro 1992 (UNCED).

FNs matvareorganisasjon (Food and Agricultural Organization, FAO) ble etablert i 1945 og arbeider aktivt blant annet med å utvikle internasjonale regler innen alle deler av fiskerinæringen. FAOs råd besluttet i 1992 at det skulle utarbeides en handlingsplan for forsvarlig fiskeri med henblikk på å sikre en bærekraftig utnyttelse og utvikling av havets levende ressurser. Handlingsplanene omfatter retningslinjer for fiskeriforvaltning, fiskeoperasjoner, akvakultur, integrert forvaltning av kystnære områder, bearbeiding og handel med fisk og fiskeriforskning. «Retningslinjer (adferdskodeks) for ansvarlig fiskeri» inneholder beskrivelse (kodeks) av prinsipper og internasjonale standarder for utøvelse av ansvarlig fiske, produksjon og akvakultur, med formål å sikre effektiv bevaring, forvaltning og utvikling av levende marine ressurser. Retningslinjene er delvis basert på internasjonale lover, men er i seg selv ikke juridisk bindende. De ble vedtatt av FAO 31. oktober 1995.

Havrettskonvensjonen (UN Convention on the Law of the Sea, UNCLOS) av 1982. Denne konvensjonen bekrefter prinsippet om kyststatenes rettigheter til naturressursene i havet ut til 200 nautiske mil. Den inneholder også bestemmelser om bevaring og forvaltning av fiskebestander som vandrer mellom flere lands økonomiske soner og ut i internasjonalt farvann. Avtale om gjennomføring av sistnevnte bestemmelser ble vedtatt 4. august 1995 på FN-konferansen om fiske på det åpne hav.

Klimakonvensjonen (FNs rammekonvensjon om klimaendringer).

Konvensjonen om biologisk mangfold (Convention on Biological Diversity - CBD), vedtatt under Rio-konferansen i 1992 (UNCED). Gjennom denne konvensjonen forplikter landene seg til å arbeide for å bevare det biologiske mangfoldet. På partsmøtet i 1998 ble det vedtatt et program for arbeidet med kyst og marint biologisk mangfold.

MARPOL er en konvensjon om hindring av forurensing fra skip under FNs sjøfartsorganisasjon (IMO). Norge ratifiserte konvensjonen i 1980. Under konvensjonen er det flere annekser. IMO er nå i sluttfasen med utarbeidelse av internasjonalt regelverk for luftutslipp fra skip. Regelverket vil inngå som et nytt anneks.

Verdens handelsorganisasjon (World Trade Organisation, WTO) arbeider for et åpent og ikke-diskriminerende handelssystem samtidig som at miljøhensyn skal ivaretas. Norge arbeider for at rammebetingelsene for handel og miljø innenfor WTO bidrar til en bærekraftig utvikling.

Arktisk Råd behandler miljørelaterte oppgaver knyttet til Arktis. Til hjelp har Rådet opprettet programmer som AMAP (Arctic Monitoring and Assessment Programme), CAFF (Conservation of Arctic Flora and Fauna) og PAME (Protection of the Arctic Marine Environment) som blant annet utarbeider rapporter om miljøstatus i nordområdene.

Det internasjonale råd for havforskning (International Council for Exploration of the Sea, ICES). Gjennom sine komiteer og arbeidsgrupper utfører ICES et stort arbeid på miljøsiden, særlig innen klima og forurensing. Spesielt kan nevnes Advisory Committee on Marine Environment (ACME) og den nyopprettede Advisory Committee on Ecosystems (AIE), som arbeider med en rekke av de problemstillingene som er omtalt i dette kapitlet.

Nordsjøkonferansene. Den første Nordsjøkonferansen ble holdt i Bremen i 1984. Siden har det vært avholdt fire internasjonale konferanser. Som resultat av konferansene er det vedtatt en rekke erklæringer som grunnlag for videre arbeid. Erklæringene er politiske forpliktelser som har hatt stor innflytelse på rettslig bindende beslutninger om forvaltning av miljøet både nasjonalt og internasjonalt. I 1987 ble det etablert en spesialgruppe, the North Sea Task Force, med henblikk på å undersøke mulighetene for en forbedret innsats i overvåkingen og vurderingen av Nordsjøens tilstand.

I forbindelse med Nordsjøkonferansene ble det holdt et miljø- og fiskeriministermøte 13.-14. mars 1997 i Bergen. På dette møtet ble det blant annet vedtatt en erklæring med sikte på å redusere negative miljømessige effekter av fiskeriene og andre menneskeskapte virkninger på økosystemene i Nordsjøen. I § 19 i erklæringen understreker ministrene betydningen av at integreringen av fiskeri- og miljøvernpolitikk videreføres og legger vekt på behovet for å utvikle en økosystemtilnærming basert på samarbeid mellom de ulike kompetente myndighetene som er involvert. Den neste konferansen avholdes i Norge i 2002.

OSPAR- The Convention for the Protection of the Marine Environment of the North-East Atlantic - Konvensjonen om beskyttelse av havmiljøet i Det Nordøstlige Atlanterhavsområdet.

Konvensjonens formål er å se alle former for forurensning i det marine miljø i sammenheng. Det er medtatt en forpliktelse til å vurdere kvaliteten av havmiljøet og det marine økosystemet, herunder en vurdering av alle aktiviteter på havmiljøet, en vurdering av gjennomførte og planlagte foranstaltninger samt behov for ytterligere foranstaltninger. Konvensjonen regulerer uttrykkelig anvendelsen av forsiktighetsprinsippet (føre-var) om at forurenseren betaler og prinsippet om anvendelse av den best tilgjengelige teknologi. I utgangspunktet var formålet å bekjempe alle former for forurensning av det marine miljø.

På ministerkonferansen i 1998 ble det vedtatt et nytt vedlegg (Anneks V) om beskyttelse og bevaring av økosystemer og biologisk mangfold, noe som utvider konvensjonens virkeområde utover det å forhindre forurensende utslipp. Fiskeriforvaltning, herunder forvaltning av sjøpattedyr, ligger imidlertid utenfor OSPARs virkeområde, dette er slått fast i konvensjonsteksten og i en egen OSPAR Agreement (1998-15). Det innbærer at OSPAR på egen hånd ikke kan gjøre vedtak om iverksetting av tiltak innrettet mot fiskeri. Men OSPAR kan overfor kompetente organer henlede oppmerksomhet mot forhold der fiskeri kan ha uheldig eller skadelig påvirkning av det marine miljø og samarbeide om iverksetting av tiltak på dette område.

Regjeringens handlingsplan for atomsaker er en oppfølging av St.meld. nr. 34 (1993-98) om atomvirksomhet og kjemiske våpen i våre nordlige nærområder. Programmet ble utformet i 1995 og revidert i 1997. Det er gitt stor prioritet budsjettmessig og omfatter et bilateralt samarbeid med Russland for sikre atominstallasjoner, trygg lagring og deponering av radioaktivt avfall og brukt brensel, og redusere faren for radioaktiv forurensing i nordområdene. Fiskeridepartementet er med i en styringsgruppe på departementsnivå og deltar ved Havforskningsinstituttet med faglig kompetanse i enkelte av prosjektene som gjennomføres i handlingsplanens regi.

Tiltak

• Bidra som premissleverandør i internasjonale miljøfora og -prosesser.

• Bidra med forskningsresultater som sikrer et vitenskapelig grunnlag for bærekraftig forvaltning.

• Bidra til utvikling av føre-var tilnærming og økosystemtilnærming innen forvaltningen av marine ressurser.

4.8 Oppsummering av tiltak

Tiltak av generell betydning:

• Fornye fiskerilovgivningen med sikte på å forbedre den som virkemiddel for å ivareta det marine naturmiljøet og det marine biologiske mangfoldet

• Gjennomføre nødvendig kartlegging og overvåking av det biologiske mangfoldet, som grunnlag for å implementere føre-var og økosystemtilnærming i forvaltningen av sjøområdene.

Fiske og fangst:

• Stimulere til utvikling av fiskeredskaper og driftsformer som er mer skånsomme mot naturmiljøet og selektive med hensyn på art og størrelse for å oppnå mer miljøvennlige fiskerier med bedre utnyttelse av fiskeressursene.

• Forbedre overvåkingen av fiskebestandene for å sikre bærekraftig beskatning.

• Videreutvikle metoder og modeller for flerarts- og økosystemforvaltning.

• Iverksette nødvendige reguleringstiltak for å beskytte lokale fiskebestander og områder langs kysten som er viktige oppvekst- og gyteområder, mot for intensive driftsformer.

• Etablere rutiner for registrering, kvalitetssikring og rapportering av data om bifangster av sjøpattedyr og sjøfugl i norske fiskerier.

• Evaluere virkningen av bifangst på de berørte bestandene av sel og småhval som grunnlag for å sette inn tiltak med sikte på å holde bifangstene innenfor biologisk sikre rammer.

• Bidra til at uønsket fangst av fugl minimaliseres, særlig i forbindelse med garn og linedrift, gjennom å stimulere til utvikling av mer hensiktsmessig redskapsteknologi og fartøykonstruksjon.

• Arbeide videre med opprensking av tapte garn og med å finne måter å hindre at tapte garn fortsetter å fiske.

• Etablere en langsiktig forvaltningsplan for tang- og tareressursene som ivaretar hensynet til miljøet og det biologiske mangfoldet

• Følge opp vedtak i FAO om utarbeiding av nasjonal handlingsplan om bifangst av sjøfugl i linefisket og om bærekraftig forvaltning av hai.

Oppdrettsnæringen:

• Bidra i oppfølgingen av de nasjonale mål mot rømming gjennom

  • kartlegging av rømmingsårsaker,

  • innføring av teknisk typegodkjenning av oppdrettsutstyr,

  • innføring og kontroll av pålegg om forebygging og begrensning av rømming på - anleggene,

  • krav om beredskapsplaner,

  • journalføring av rømmingsårsak og -mengde,

  • plikt til overvåkingsfiske og plikt til gjenfangst av rømt fisk.

• Medvirke til bedre driftsrutiner under risikooperasjoner ved anleggene.

• Generere kunnskap om genetisk sammensetning/mangfold hos norsk oppdrettslaks og villaks, samt om genetiske og økologiske effekter av rømming på bestandene av villaks.

• Videreutvikle sykdomsforebyggende arbeid og redusere problemene forårsaket av parasitter.

• Videreføre et soneregime for å begrense kontaktflaten mellom oppdrettsfisk og villfisk.

• Følge opp nasjonal handlingsplan mot lus hos laksefisk i samarbeid med Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet og i nær dialog med oppdrettere og ulike fagmiljøer.

• Arbeide med å dokumentere miljøeffekter; pålegg om lusetelling og gode journalførings- og kontrollrutiner på oppdrettsanleggene.

• Øke kunnskapsgrunnlaget om bakterie- og virussykdommer.

• Stimulere forskning som kan bidra til utvikling av vaksiner og vaksinasjonsstrategier.

• Tiltak for å redusere konflikt med viltlevende fugl og pattedyrarter.

• Innføre krav om miljøovervåking.

Introduksjon av nye organismer:

• Bidra til å redusere antallet uønskede/utilsiktet introduserte arter til vårt marine miljø.

• Overvåke og kartlegge introduksjon av nye arter og på sikt etablere en database med oversikt over introduserte arter til marint miljø.

• Medvirke til at patogener ikke overføres ved import eller transport av marine organismer til oppdrett.

• Medvirke nasjonalt og internasjonalt for å få et regelverk som fører til reduserte utslipp av ballastvann og for hvordan transportvann og emballasje skal behandles.

• Overvåke kongekrabbens bestandsstørrelse, utbredelsesmønster og artens fysiske tilstand.

• Opparbeide kunnskap om kongekrabbens økologiske tilpasning og miljøkonsekvenser.

• Gjennomføre utredninger i løpet av 2001 som grunnlag for en framtidig forvaltning av kongekrabbe.

• Opparbeide kunnskap om omfang og miljøkonsekvenser av amerikansk hummer i norske sjøområder.

• Iverksette tiltak for å begrense skadevirkninger som introduksjonen av amerikansk hummer kan ha.

Arealbruk:

• Delta i et nasjonalt rådgivende utvalg vedrørende marine verneområder og i arbeidet med gjennomgang/evaluering av eksisterende verneområder.

• Foreslå endringer i saltvannsfiskeloven for å klargjøre virkeområdet i forhold til å ivareta miljøhensyn.

• Videreføre arbeidet med å kartlegge fiskeri-, havbruks- og tang og tarenæringens bruk og behov for arealer blant annet gjennom deltakelse i AREALIS-prosjektet i fylkene, og bidra til å utrede hvilke konsekvenser næringene har for det marine miljøet og det biologiske mangfoldet.

• Bidra til kartlegging av habitater og arter i områder hvor det er mest påkrevd; evaluere tilstanden og eventuelt gjennomføre vernetiltak.

• Kartlegge områder med korallrev, og innrette reguleringen av fiske slik at fiskeredskaper ikke skader disse sårbare habitatene.

• Samarbeide med andre berørte departementer om etablering av en marin arealdatabase for norske kyst- og havområder (MAREANO).

Forurensing:

• Stimulere til kostnadseffektive tekniske tiltak knyttet til det enkelte fartøy innenfor den eksisterende flåte, herunder motortekniske justeringer, som bidrar til redusert utslipp av NOx og CO₂.

• Utrede kvotemodeller i kystfiske med sikte på å innføre en mer hensiktsmessig regulering av kystflåtens fiske, som blant annet vil ha positiv effekt på energiforbruk.

• Videreføre en høy aktivitet for kontroll av medisinrester i oppdrettsfisk. Opprettholde og videreutvikle databasen med statistikk over medisinbruken.

• Stimulere til reduksjon i bruken av antibakterielle midler og kjemikalier ved parasittbekjemping.

• Ta sikte på i samarbeid med miljøvernmyndighetene å fremskaffe bedre dokumentasjon av impregneringstoffenes effekt på organismer i anleggenes nærområde, og om nødvendig legge til rette for investeringer og økt bruk av stasjoner med oppsamling av kobber.

• Stimulere til vask og impregnering av nøter i anlegg der oppsamling av kobber er mulig.

• Foreta vurderinger og eventuelt gjøre endringer, i samarbeid med miljøvernmyndigheter, i lovgivningen for bruk av impregnering som inneholder miljøgifter.

• Overvåke fremmedstoffer i det marine miljø og i marine organismer.

• Gi råd om forurensingsbegrensende tiltak dersom et område blir uakseptabelt påvirket.

• Vedlikeholde beredskap ved eventuelle akuttutslipp.

• Arbeide videre med problemstillinger knyttet til:

  • Utdyping og transport av mudringsmasser, herunder sedimenttap under mudring, spredningsberegninger og miljøkonsekvenser.

  • Håndtering av forurensede masser, herunder metoder og kriterier for identifikasjon, behandling og deponering; utvikling av teknisk utstyr for opptak og transport; grunnlag for handlingsplan for disponering av forurenset materiale i havner.

Påvirkning fra eksterne kilder:

• Øke kunnskapen om effektene på det marine miljøet av de ulike forurensingskomponentene.

• Kunne dokumentere påvirkning og utvikle indikatorer for påvirkning.

• Overvåke tilstanden i områder av særskilt betydning for oppvekst og utvikling av viktige bestander og for havbruk.

• Delta i nasjonale og internasjonale prosesser for å redusere forurensing fra eksterne kilder og påvirke utforming av relevant regelverk og håndhevelse av dette.

• Vedlikeholde beredskapsplaner som ivaretar varslingsmottak fra forurenser eller andre myndigheter, igangsetting av nødvendige tiltak (eks. flytting av oppdrettsanlegg, stenging av fiskefelt) og varsling til næringsutøvere, andre myndigheter og allmennheten.

• Utvikle sikkerhetsmessige virkemidler for sjøtransporten slik at risikoen for ulykker blir minst mulig.

Internasjonalt samarbeid:

• Bidra som premissleverandør i internasjonale miljøfora og -prosesser.

• Bidra med forskningsresultater som sikrer et vitenskapelig grunnlag for bærekraftig forvaltning.

• Bidra til utvikling av føre-var tilnærming og økosystemtilnærming innen forvaltningen av marine ressurser.

4.9 Økonomiske og administrative konsekvenser

Som nevnt overvåkes i dag bare de økonomisk viktigste fiskebestandene. Dersom en skal utvide overvåkingen til å omfatte det biologiske mangfold i våre kyst- og havområder (jf omtale i 4.2.1) viser foreløpige beregninger utført av Havforskningsinstituttet at det vil medføre etableringskostnader på i størrelsesorden 200 mill kroner. I tillegg kommer økning av årlige kostnader for en utvidet overvåking.

Gjennomføring av en slik kartlegging og overvåking gjør det også nødvendig med et nærmere samarbeid mellom fiskeriforvaltningen, miljøvernforvaltningen og andre sektormyndigheter. Vi vil i denne sammenheng vise til Plan for overvåking av biologisk mangfold, DN-rapport 1998-1, som skisserer oppbygging av en varig organisatorisk struktur, blant annet system for dataformidling og koordinering.

Nedenfor er nevnt noen konkrete prosjekter som vil være elementer i en etablering av et system for overvåking av marint biologisk mangfold:

• Videreutvikle metoder og modeller for flerarts- og økosystemforvaltning

• Overvåke introduserte fremmede arter

• Etablering av marin arealdatabase for norske kyst- og havområder (MAREANO). Prosjektet er planlagt å gjennomføres over 5 år med en total kostnadsramme på 191 mill. kr. Det forutsettes finansiering over flere departementers budsjett, hvorav Fiskeridepartementets andel er beregnet til i overkant av 50 mill. kroner.

Oversikten nedenfor viser noen konkrete områder som krever økt innsats:

• Følge opp nasjonal handlingsplan for bekjempelse av lus hos laksefisk

• Redusere rømming av oppdrettsfisk

• Videreutvikle sykdomsforebyggende arbeid i oppdrett

5 Forsvarsdepartementet (FD)

I del II har 14 departementer tatt utgangspunkt i de syv hovedutfordringene fra kapittel 2 og utformet egne kapitler.

Departementene beskriver sin rolle i samfunnet og aktiviteter som har betydning for biologisk mangfold. Departementene redegjør for tiltak de vil iverksette i 2001-2005.

5.1 Forsvarets rolle i samfunnet

Forsvaret skal forsvare norsk land-, sjø- og luftterritorium mot militære angrep og evne å samvirke med allierte styrker i internasjonale operasjoner. Sektoren sysselsetter i underkant av 25 000 årsverk samt 18 000 vernepliktige. Forsvaret disponerer blant annet mer enn 175 fartøyer, fly og helikoptre. Hæren opererer et betydelig antall tunge terrenggående kjøretøy. Kystvakten driver suverenitetshevdelse og utstrakt overvåking og kontroll av ressursuttaket i norske havområder. En bredt anlagt og mangeartet virksomhet fordelt over hele landet kan innebære konflikter i forhold til andre samfunnsinteresser.

Mange av Forsvarets aktiviteter har, og kan ha, negativ innvirkning på naturmiljøet. Hensyn til miljø har vært en prioritert oppgave i Forsvaret siden begynnelsen av 1990-tallet, og i 1993 kom den første samlede handlingsplanen for miljøvern i Forsvaret, St.meld. nr. 21 (1992-93). Det er fra 1999 satt i gang en prosess for å innføre et miljøstyringsverktøy i hele organisasjonen. Dette for å sikre at miljøhensyn forankres på ledelsesnivå og blir ivaretatt i all aktivitet.

Forsvarssjefens Forsvarsstudie 2000 (FS 2000) og Forsvarspolitisk utvalg (FPU) danner grunnlaget for St.prp. nr. 45 (2000-2001), Omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005, som foreslår en omstilling av Forsvaret. Omstillingen skal være gjennomført innen 2006 og innebærer nedleggelse av et stort antall avdelinger og etablissementer, samtidig som man får en konsentrert bruk av de enheter som skal opprettholdes.

5.2 Forsvarets sektoransvar og miljøstrategi

Forsvarsdepartementet har ansvaret for å gjennomføre regjeringens miljøvernpolitikk innen forsvarssektoren i tråd med foreliggende konvensjoner, lover og retningslinjer. Dette innebærer at departementet skal utforme og styre miljøvernpolitikken for Forsvaret, samordne problemstillinger knyttet til ytre miljø og følge opp forsvarsrelaterte miljøvernspørsmål nasjonalt og internasjonalt. Departementet har et sektoransvar for å følge opp konvensjonen om biologisk mangfolds mål om bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold.

Forsvaret skal verne om miljøet på lik linje med samfunnet for øvrig, og samarbeid og samordning med andre statlige og kommunale instanser vektlegges. Grunnleggende prinsipper som «føre var» og «forurenser betaler» skal være styrende for sektorens virksomhet. For å etterleve disse prinsippene innfører Forsvaret blant annet et standardisert styringsverktøy for ledelse og rapportering av miljøvernarbeidet.

Forsvaret deltar i miljøvernrelaterte samarbeidsprosjekter med andre land. Hensikten med samarbeidet er dels en gjensidig utveksling av kunnskap om våre felles miljøvernutfordringer, og dels å redusere faren for forurensning i våre nærområder. Avtalen om arktisk militært miljøsamarbeid mellom Russland, USA og Norge er et eksempel på slikt samarbeid. Forsvarsmyndighetene i de nordiske land har også tatt initiativ til å etablere samarbeid om forsvarsrelaterte miljøvernspørsmål med de baltiske landene, Russland og Polen.

Miljøvern i Forsvaret er et sjefsansvar. Dette medfører at sjefer på alle nivåer skal legge forholdene til rette for at miljøvernprinsippene blir forstått av alt personell, og at de følges opp gjennom planlegging og praktiske tiltak. Forståelsen for at det er gjensidig sammenheng mellom naturgrunnlag, livsstil, økonomi og den politikk som gjennomføres, er en viktig forutsetning for miljøvernarbeidet. Den enkelte må gis kunnskap, holdninger og ferdigheter til å beskytte miljøet.

5.3 Forsvarets mål for forvaltning av biologisk mangfold

5.3.1 Hovedmål

Forsvarets virksomhet skal ikke skade grunnlaget for biologisk mangfold.

Bruk av arealer samt virksomhetens materiellkonsum vil i varierende grad skape trusler mot det biologiske mangfold, blant annet ved ressursforbruk, utslipp av kjemikalier eller andre miljøskadelige stoffer, terrengslitasje og fortrengning av sårbar flora og fauna.

De restriksjoner som følger av aktiviteten i Forsvarets skyte- og øvingsfelt bidrar generelt indirekte til vern av biologisk mangfold, blant annet ved at relativt store arealer ikke forstyrres av annen virksomhet.

5.3.2 Delmål og tiltak

Som ledd i vern og bærekraftig bruk av det biologiske mangfold vil Forsvaret:

5.3.2.1 Delmål 1:

Kartlegge og følge utviklingen av det biologiske mangfold i områder med militær virksomhet.

Tiltak

• Utarbeide elektroniske miljøsårbarhetskart som en integrert del av Forsvarets operative kartverk, blant annet for å bedre kontroll med miljøpåvirkning under øvelser.

Indikatorer:

• hvor stor del av områder med utviklede miljøsårbarhetskart som nyttes av Forsvaret

5.3.2.2 Delmål 2:

Ta hensyn til verneområder, sårbare biotoper og økosystemer ved militær aktivitet.

Tiltak

• alle militære enheter og avdelinger skal gjøre seg kjent med sårbare biotoper og økosystemer i sitt operasjonsområde, og tilpasse virksomheten for å verne disse

• verneverdige biotoper markeres på kart til bruk ved militær øving

• bidra til bevaring av biologisk mangfold gjennom rullerende planer for felles bruk av områder for ulike interessegrupper (flerbruksplaner).

Indikatorer:

• operative kart til bruk ved øvinger som viser områder med aktuelle utsatte biotoper og økosystemer (sårbarhetskart tilpasset ulike operative nivåer)

• rutinemessige lokale miljøorienteringer for alt personell ved avdelinger og enheter

• utvikling av, og periodisk kontroll med virkningen av godkjente flerbruksplaner

• antall forvaltningsområder underlagt flerbruksplaner

5.3.2.3 Delmål 3:

Integrere aktuelle hensyn til bevaring av biologisk mangfold i beslutningsprosess forut for opprettelse, omorganisering eller relokalisering av militære enheter og avdelinger, samt ved forslag om endringer i operasjonskonsept eller operasjonsområder.

Tiltak

• integrere krav om hensyn til bevaring av artsmangfold og utsatte biotoper og økosystemer i Forsvarets plandokumenter for anskaffelse, drift og avhending av materiell og eiendom, bygg og anlegg

Indikatorer:

• miljøvurdering som eget punkt i alle planleggingsdokumenter

5.3.2.4 Delmål 4:

Gjennomføre særskilte tiltak.

Tiltak

• i samråd med miljøvernmyndighetene iverksette aktuelle rehabiliteringstiltak i tilfeller der Forsvaret er involvert i skade eller trussel om skade på det biologiske mangfold

Indikatorer:

• innrapporterte tilfeller gitt formell saksbehandling

• iverksatte rehabiliteringstiltak, resultatrapporter

5.4 Beskrivelse av Forsvarets aktiviteter

5.4.1 Forsvarets oppgaver

I St.prp. nr. 45 (2000-2001) er Forsvarets viktigste oppgaver beskrevet slik:

• militær tilstedeværelse i prioriterte områder

• etterretning og overvåking av norske interesseområder

• suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse

• krisehåndtering i norske områder

• forsvar av norske områder og tilrettelegging for å møte større utfordringer mot norsk sikkerhet sammen med allierte

• sikring av vitale samfunnsfunksjoner

• internasjonalt engasjement

• annen samfunnsnyttig bruk av Forsvaret

En av de viktigste målsettingene har vært å ha et effektivt invasjonsforsvar. For å oppnå dette, har mannskapet blitt utdannet og trenet til å mestre og kunne utnytte det norske landskapet i alle stridsformer. I den seinere tid har også Forsvarets rolle i forbindelse med internasjonale operasjoner fått økt betydning. Dette medfører utdanningsbehov som ikke er typisk for norsk lende og klima.

Forsvaret har gjennomgått, og står foran, omfattende omstillinger. Dette går blant annet på omlegging til nytt operasjonskonsept der det satses på større mobilitet og nye våpensystemer. FS 2000, FPU og St. prp. nr. 45 (2000-2001) beskriver en omfattende omstrukturering av hele Forsvaret med større vekt på mobile- og deployerbare enheter. En framtidig omstrukturering med endret fokus fra invasjonsforsvar i en landsdel til vektlegging av reaksjonsevne og kvalitet for å kunne håndtere de utfordringer som er mest sannsynlig, vil få betydning for dimensjoneringen og tilpassingen av den framtidige kommandostrukturen.

5.4.2 Hæren

Hæren har bidratt til å etablere invasjonsforsvar i en landsdel og å sikre infrastruktur, ressurser og kommunikasjonslinjer av avgjørende betydning for totalforsvaret av hele landet. Etter en omstrukturering vil hærens oppgave i større grad være å stanse eller avvise et begrenset angrep mot norsk område.

Hæren disponerer mange ulike typer våpen og materiell. I de siste årene har de operative enhetene fått større mobilitet i veiløst lende ved at det er anskaffet nye typer terrenggående kjøretøy. Overgangen til nye operasjonsmønstre med økt bruk av terrengkjøretøy i større geografiske områder, utgjør en utfordring med hensyn til å identifisere og kontrollere eventuelle negative miljøkonsekvenser.

5.4.3 Sjøforsvaret

Sjøforsvaret ivaretar nasjonale rettigheter og plikter i norske jurisdiksjonsområder til havs. Marinen benytter mange ulike typer skip og våpen for å løse sine oppgaver med eskortetjeneste, invasjonsforsvar og transport.

Kystvakten har oppgaver i forbindelse med overvåking av norske havområder, utøvelse av norsk råderett i havområdene, samt deltagelse ved redningsaksjoner og miljøkatastrofer til sjøs.

Kystartilleriet har som oppgave å sperre fjorder som fører inn til strategisk viktige områder.

Forsvaret har store marine skyte- og øvingsfelt der dagens bruksrestriksjoner kun er relatert til fiskeri- og friluftsinteresser. Aktivitetenes konflikter i forhold til biologisk mangfold er lite kjent.

Det er gjennomført flere studier relatert til skader på fisk som følge av seismikk/sprengninger (Larsen et al. 1992, Booman et al. 1993, Eknes 1993, Holmstrøm 1993, Løkkeborg og Soldal 1993), men ikke i forhold til økologiske problemstillinger relatert til Forsvarets aktivitet.

5.4.4 Luftforsvaret

Luftforsvarets oppgaver er å hindre inntrenging i norsk luftrom, overvåke luftrommet, samt yte transporttjenester. Luftforsvaret yter også bistand til redningstjenesten og kystvakten.

Luftforsvaret omfatter fly, flyplasser med luftvern og baseforsvarsorganisasjon, og varslings- og kontrollsystem. Om lag 80% av infrastrukturen er knyttet til flyplasser.

Luftforsvaret benytter mange ulike typer fly, helikopter og våpen i utførelsen av sine oppgaver. Denne våpengrenens negative miljøpåvirkninger er først og fremst knyttet til støy og forbruk av kjemikalier og drivstoff. Bruk av ulike typer våpen på land og sjø kan også ha negative innvirkninger på naturmiljøet.

5.4.5 Heimevernet

Heimevernets (HV) oppgave har vært å sikre totalforsvarets mobilisering, overvåke lokalområdene og støtte forsvarsgrenenes operasjoner. HVs oppgave har videre vært å gi støtte til det sivile samfunn, blant annet gjennom å bidra til å avverge eller begrense naturkatastrofer og andre alvorlig ulykker. FS 2000 har blant annet resultert i en redefinering av HVs oppgaver, hvor fokus på sikring av mobiliseringen har blitt nedtonet.

Heimevernet er for tiden organisert i 18 distrikter og omfatter Landheimevernet, Sjøheimevernet og Luftheimevernet. Ved beredskap, mobilisering og krig blir disse underlagt sine respektive forsvarsgrener. Framtidig organisasjon kan medføre en reduksjon av antall HV-distrikter, men HV vil fortsatt være representert med HV-avsnitt og HV-områder over hele landet.

Heimevernet er utrustet for å løse lokale oppdrag, og disponerer vesentlig håndvåpen og lette kjøretøy. En stor del av Heimevernets aktiviteter foregår på sivile arealer.

5.4.6 Forsvarets eiendommer, bygninger og anlegg

Forsvaret er i dag Norges klart største eiendomsforvalter med ansvar for omkring 6 millioner m² bygningsmasse og om lag 1,4 millioner dekar grunnareal hvorav 2/3 er leid grunn. Det er i St. prp. nr. 45 (2000-2001) satt som et mål å avhende mellom 1 og 2 millioner m² bygningsmasse i løpet av eller som følge av omstillingsprosessen. Samtidig vil det oppføres ca 300 000 m² ny bygningsmasse.

Forsvaret har omlag 80 skyte- og øvingsfelt spredt utover landet. De fleste feltene er mindre felt under 10 km². Skyte- og øvingsfeltene er representert i alle de ulike naturgeografiske regioner som forekommer i Norge. (Figur 5.1)

For avdelingene er det et overordnet krav å kunne øve i et terreng som representerer de forholdene det forventes at disse avdelingene skal operere i. Kravene til de utdanningsmessige rammefaktorene som et øvingsterreng representerer, vil endre seg med nye våpen, nytt utstyr og nye stridsteknikker. Større vekt på internasjonale oppdrag i fredstid medfører også trening i tilknytting til spesielle landskapselementer. Dette medfører behov for raskt å kunne tilpasse det eksisterende øvingsterrenget til nye roller og at deler av øvingsområdene vil kunne bli underlagt krav til terrengmessig behandling.

Forsvarets skyte- og øvingsfelt kan deles inn i felt beliggende enten på land eller vann. Skyte- og øvingsfelt på land kan kategoriseres i regionfelt og felt som dekker Hærens, Sjøforsvarets, Luftforsvarets og Heimevernets behov, samt felt som dekker industriens behov.

Kilde: Forsvarets overkommando.

5.4.6.1 Øvinger utenfor Forsvarets områder

Forsvaret er avhengig av å øve utenfor de faste skyte- og øvingsområdene. Operative øvelsesmål og eventuelle beredskapskrav er styrende for øvingsplanleggingen og valg av øvelsesområder. Tilsvarende vil operasjonstype og stridsform påvirke valg av områder og størrelsen på dette. Organisasjon, utrustning og stridsteknikk bygger i utgangspunktet på full utnyttelse av de fordeler norsk terreng gir.

Deler av Sjøforsvaret er utviklet spesielt for anti-invasjonsforsvar, og må kunne operere i kystnære farvann med blant annet missiltorpedobåter og undervannsbåter i samvirke med kystfort. Dette medfører behov for realistiske øvelser i trange farvann og i nær tilknytning til øyer, holmer og skjær. Dette er aktiviteter som kan være i konflikt med både miljø- og friluftsinteresser. «Stridsbåt 90-konseptet» innebærer at Sjøforsvaret utrustes med lette båter som kan foreta raske manøvrer og landganger. Dette kan innebære økt konflikt i forhold til naturverdier i strandsonen, og vil kreve gode oversikter over sårbare arealer i områdene som vil bli brukt. Fartøyene har også behov for å øve taktisk samvirke med kystartillerifortene. Sjøforsvaret øver også i havområdene med tilhørende aktiviteter som eksempelvis dypvannsbombing. Øvelser på fortene er konsentrert til nærområdene og skytefelt i tilknytning til fortene.

Luftforsvarets jager- og transportfly opererer fra faste baser/flyplasser. Deler av helikopterparken opererer fra baser i felten i tilknytning til hæravdelingenes operasjoner. Særlig ved øvelser der utenlandske avdelinger deltar, kan helikopterinnslaget bli stort. Helikopteravdelingene skal kunne utnytte de mulighetene terrenget gir til skjul og dekning. Både norske og allierte flystyrker som skal operere i Norge øver i spesielt avsatte lavflygingsområder.

Internasjonale operasjoner har i de seinere år økt i omfang, og det er viktig at norske styrker i tillegg til det rent stridsmessige også innhenter informasjon om naturgrunnlaget samt lover og forskrifter i de områdene de skal operere. Både vertslandets lover og forskrifter og det norske lovverket skal følges. Ved operasjoner i utlandet må kravene til miljøvernhensyn derfor gjelde i minst like stor grad som i Norge.

5.5 Forsvarets innvirkning på biologisk mangfold

5.5.1 Trusler mot biologisk mangfold

En rekke forhold ved Forsvarets aktiviteter kan ha negativ innvirkning på det biologiske mangfoldet. Det er viktig å ha oversikt over hvilke faktorer som kan virke negativt inn på naturmiljøet. Nedenfor er hovedtruslene mot biologisk mangfold listet opp, med en vurdering av hvilke aktiviteter som særlig har betydning. Inndelingen er basert på Miljøverndepartementets tidligere inndelinger i St.meld. nr. 58 (1996-97).

5.5.1.1 Tap og fragmentering av leveområder

Militære installasjoner:

Anleggelse av skytebaner, manøver- og tørrøvingsfelt, sprengningsfelt, bygninger, veier, etc., kan forårsake biotopødeleggelser og omfattende forandringer av naturmiljøet. Den opprinnelige fauna og flora kan reduseres eller forsvinne, eventuelt erstattes av arter som tilpasser seg den nye aktiviteten. Dette må antas å være hovedtrusselen mot det biologiske mangfoldet som følger av Forsvarets aktivitet.

Skogbruk:

Skogbruket som drives i Forsvarets områder, kan føre til inngrep og endringer i de naturgitte forhold. Særlig arter knyttet til gammel skog kan bli skadelidende ved dagens driftsformer. I mange av Forsvarets områder der det drives aktivt skogbruk, kan den militære aktiviteten og skogsdriften samlet utgjøre en belastning på det biologiske mangfoldet. Statsskog har ansvaret for skogsdriften i store deler av Forsvaret sine områder.

5.5.1.2 Forurensning til jord, vann og luft

Luftforurensning:

Forsvarets aktiviteter innebærer, i likhet med mye annen menneskelig aktivitet, utslipp av forurensninger til luft, noe som har betydning i forhold til forsurings- og klimaproblematikken.

Forurensning til jord og vann:

Forsvarets virksomhet kan føre til ulike typer forurensning til jord og vann. Fra skytebanevoller og nedslagsfelt hvor det forekommer en opphopning av prosjektiler, er det i undersøkelser registrert lokal avrenning av de miljøskadelige tungmetallene bly og kobber (Rognerud 1996, 2000). Forurensning kan ellers komme fra faste anlegg og ulik aktivitet, blant annet som utslipp og lekkasjer av drivstoff og fyringsolje. Forurensningene kan føre til lokale endringer i økosystemene.

5.5.1.3 Overbeskatning av planter og dyr

Jakt og fiske:

I Forsvarets områder blir jakt- og fiskeressursene forvaltet etter gjeldende lover og regler. Lokalt kan uheldig forvaltningspraksis trolig få konsekvenser for dyrelivet, uten at dette er en problemstilling som er spesiell for Forsvaret.

Skogbruk:

Intensiv kommersiell skogsdrift i Forsvarets skyte- og øvingsfelt har medført at store deler av den eldre skogen er høstet.

5.5.1.4 Stress av flora og fauna

Terrengslitasje:

Forsvarets bruk av areal kan forårsake en betydelig slitasje på terrenget, spesielt i forbindelse med motorisert trafikk. Vegetasjon kan ha liten slitasjestyrke og dårlig bæreevne, og eksempelvis er myrområder utsatt. Kjørespor i myr kan i enkelte tilfeller føre til drenering og lokale endringer i økosystemene. Strandeng og lavmark er eksempler på andre naturtyper som er spesielt ømfintlige. Økt grad av mekanisering og bruk av tyngre terrenggående kjøretøy medfører at problemet er økende.

Detonasjon/Sprengning:

Skyting med blant annet granater og bruk av eksplosiver både på land og i marine områder, kan føre til fysiske endringer av naturmiljøet. Det er også sannsynlig at rystelser fra sprengninger kan virke ugunstig inn på vannlevende organismer. Hvilke effekter undervannssprengninger i marine områder får på faunaen og floraen i havet, er bare i liten grad undersøkt. Dette er imidlertid mest aktuelt på svært avgrensede områder, slik at effekten trolig er begrenset.

Støy:

Støy fra våpen og kjøretøy kan stresse faunaen, selv om undersøkelser viser at pattedyr reagerer mer på støy fra mennesker i terrenget, enn på støy forårsaket av kjøretøy (Langvatn og Andersen 1991). Det må likevel antas at enkelte sky dyrearter kan påvirkes av ulike typer støy, og fortrenges fra områder med militær aktivitet. Et utvalg som har vurdert Forsvarets behov for øvingsflyving (Lavtflyvingsutvalget, NOU utgis våren 2001), har bl.a. foreslått å heve minsteflyhøyden i viktige deler av leveområder for spesielt sårbare arter. Det er imidlertid behov for mer kunnskap for å styrke beslutningsgrunnlaget om dette.

Ferdsel:

Forsvarets ferdsel på land, sjø og i luft kan forårsake forstyrrelser av fauna. Undersøkelser har vist at menneskers tilstedeværelse, i langt større grad enn motorkjøretøy i bevegelse, forårsaker de største fryktreaksjonene hos pattedyr (Langvatn og Andersen 1991).

5.5.1.5 Introduksjon av fremmede arter

Utenlandske styrkers øvingsaktivitet i Norge:

Utenlandske styrkers øving i Norge innebærer blant annet at kjøretøy og annet materiell krysser landegrensene. Denne aktiviteten kan føre til spredning av arter, selv om det ennå ikke er påvist uheldige spredninger som følge av militær aktivitet i Norge.

Norske styrkers øvingsaktivitet utenlands:

Når norske styrker opererer utenlands finnes også et potensiale for at vi sprer arter fra våre økosystemer, samt at vi tar med oss fremmede arter til Norge etter endt opphold. Dette er forhold som berører alle forsvarsgrener.

Forflytning av materiell innenlands:

Ved forflytninger innenlands kan ulike arter spres med materiellet. Et eksempel er trusselen om spredning av lakseparasitten Gyrodactylus salaris, hvor spredning kan skje gjennom kontakt med vann fra infiserte vassdrag.

Anskaffelser av forsvarsmateriell fra utlandet:

Ved anskaffelse av materiell fra utlandet er det en risiko for innføring av fremmede arter til Norge.

5.5.2 Positive konsekvenser av Forsvarets virksomhet

5.5.2.1 Lokalt beskyttede områder

Forsvarets faste skyte- og øvingsfelt legger beslag på store naturarealer (Figur 5.1). I disse feltene er det store arealer som blir liggende nærmest urørt, i form av sikkerhetsområder/farlige områder, og hvor aktiviteten er kanalisert og tidsbegrenset. Flere av Forsvarets områder har også restriksjoner på ferdsel som sterkt begrenser bruken av disse. I mange av disse lommene vil mangfoldet ha mulighet til å utvikle seg uforstyrret (Boks 5.1). Det er grunn til å anta at ubrukte sikkerhetssoner kan være gunstige for blant annet lav, sopp og insekter som er avhengig av kontinuitetsområder med død ved. For flere av kystfortene i Oslofjorden er det påvist at det finnes naturtyper og truede arter av nasjonal verneverdi (Wexelsen og Svendsen 2000), som ellers i samfunnet er blitt kraftig redusert som følge av menneskelig aktivitet. Det er svært viktig at disse verdiene ikke forringes ved egen aktivitet, og at områdene ivaretas ved en eventuell tilbakeføring av arealene til sivile formål.

5.5.2.2 Overvåking av marine naturressurser

Sjøforsvarets kystvaktskip bidrar til overvåking av våre marine ressurser gjennom oppsyn med fiskeri, sårbare miljøressurser og forskningsaktivitet i norsk økonomisk sone. Forsvaret har til hensikt å etablere en marin overvåkings- og varslingssentral (MOVS). Formålet med dette er å sikre en mer effektiv utnyttelse av Forsvarets overvåkingsressurser langs kysten og integrere informasjon fra militære og sivile informasjonssystemer. Dette omfatter blant annet Kystverkets trafikksentraler og informasjon basert på sensorer installert på faste installasjoner i Nordsjøen. Etableringen av MOVS vil styrke overvåkingen av kysten generelt og vil sammen med Sjøforsvarets fartøyer være Forsvarets viktigste bidrag til overvåking av det biologiske mangfold i norsk økonomisk sone og langs kysten.

Luftforsvaret bidrar også til overvåkingen gjennom sin flyvirksomhet og samarbeider med Kystvakten i kontroll av fiskefartøy. I tillegg rapporterer flygere generelt om oljeutslipp i havområder.

5.6 Innsatsområder i planperioden

Denne stortingsmeldingen om biologisk mangfold skal koordineres mot Forsvarets øvrige planverk og styringssystemer.

5.6.1 Arealdisponering av faste skyte- og øvingsfelter på land

Hvordan Forsvarets arealer disponeres er av avgjørende betydning for hvordan det biologiske mangfold blir ivaretatt.

Forsvaret har allerede iverksatt prosjekter som berører biologisk mangfold i faste skyte- og øvingsfelter: Forvaltning av biologisk mangfold i Forsvarets skyte- og øvingsfelt (Anon. 1997a og b), Rehabilitering av fysiske naturskader (e.g. Eriksen 1992a og b, Hagen 1996, Hagen et al. 1998), Flerbruk på forsvarets skyte- og øvingsfelter (e.g. Anon. 2000), samt prosjektet Miljømodulen som ligger under Forsvarets informasjonssystem for eiendom, bygg og anlegg (FIS-EBA). Som grunnlag for prioritering og innsats for disse og eventuelle andre prosjekter i faste skyte- og øvingsfelter, vil det bli lagt vekt på helhetlig oversikt over arealfordeling innenfor de enkelte feltene. Arealfordelingens hovedkategorier vil blant annet omfatte:

• arealer til teknisk og militær bruk, som for eksempel trafikk, faste installasjoner og feltbaner for militær trening og øving

• verdiklassifiserte arealer, nøkkelbiotoper og andre lokaliteter som antas å være spesielt viktige for det biologiske mangfoldet

• arealer for militært betinget skogsdrift der det legges vekt på hogstformer som ivaretar biologisk mangfold og militære behov på en sammenfallende måte

• områder avsatt til ordinær skogsdrift, for eksempel sikkerhetssoner

Oversikten over arealfordeling av disse kategoriene innenfor de enkelte skyte- og øvingsfelt vil gi indikasjoner på miljøtilstanden, og den bør danne grunnlag for eventuelle interne retningslinjer for drift av arealtyper med betydning for militær virksomhet og for biologisk mangfold. Det vil, som et overordnet prinsipp, bli stilt strenge krav til skogsdriften som skal foregå i militære områder slik at hensyn til biologisk mangfold og militære behov ivaretas på en best mulig måte. Der det planlegges konkrete inngrep som berører arealfordelingen, vil det bli vurdert å foreta registreringer på artsnivå i forkant av inngrepet. Dette skal også gjelde for tiltak som ikke er pålagt konsekvensutredning etter plan- og bygningsloven. Innenfor større faste felt vil det bli vurdert å avsette arealer med erstatningsbiotoper som kompensasjon for arealbruk til teknisk og militær bruk. Et ledd i kvalitetssikring vil være at driftsplaner, avtaler og retningslinjer som berører det biologiske mangfoldet, vil bli utarbeidet i samråd med miljøvernmyndigheter på relevant nivå. Oversiktene over sårbare ressurser og områder av spesiell viktighet for biologisk mangfold, skal integreres i kommando-, kontroll- og informasjonssystemer som danner grunnlag for planlegging og gjennomføring av øvelser for alle forsvarsgrener.

En arealdisponering som ivaretar det biologiske mangfold kan innebære betydelige utfordringer i forvaltningen av de enkelte faste skyte- og øvingsfelt, jf kap 5.4.6 og 5.5.2.1. Samtidig medfører omstillinger i Forsvarets virksomhet nye utfordringer. Eksempelvis skal Hjerkinn skytefelt nedlegges når Regionfelt Østlandet åpner. Naturtilstanden i et betydelig fjellområde blir da søkt restaurert best mulig og arealbruken tilbakeført til sivile formål. Fylkesmannen i Oppland har i samarbeid med lokale myndigheter, Direktoratet for naturforvaltning og Forsvaret startet arbeidet med verneplan med sikte på at det meste av Hjerkinn kan innlemmes i Dovrefjell nasjonalpark.

5.6.2 Kartlegging av biologisk mangfold i Forsvarets områder

Forsvaret har kartlagt naturverdiene i flere av sine områder, blant annet ved feltene Terningmoen, Rødsmoen og Setermoen. For noen mindre etablissementer er det også utført en del naturregistreringer. Videre kartlegging skal sees i sammenheng med den nasjonale/kommunale kartleggingsprosessen som pågår i planperioden, og arbeidet skal der det ansees hensiktsmessig søkes koordinert og samordnet med kommunene. Forsvaret vil basere sin kartlegging på de samme prinsipper som den sivile kartleggingen utføres etter. Dette innebærer at man i kartleggingsprosessen også skal verdiklassifisere arealene.

Det vil bli foretatt prioriteringer for å sette inn ressursene til kartlegging i de mest påkrevde områder først. Prioriteringen vil baseres på rangering av etablissementer ut fra kjent kunnskap om innhold av sårbare naturverdier, nåværende bruksintensitet og planlagt framtidig bruksintensitet - blant annet basert på St. prp. nr. 45 (2000-2001) (Boks 5.2).

Forsvaret tar sikte på å gjøre innsamlet informasjon tilgjengelig for bruk i kommando-, kontroll- og informasjonssystemer på alle kommandonivå. Med tanke på gjensidig informasjonsutveksling søkes både selve kartleggingsarbeidet og arbeidet med å utvikle databaserte kartmoduler for lagring og bruk av innsamlet informasjon, samordnet og koordinert med andre sektorer i samfunnet. Dette innebærer at informasjon om biologisk mangfold som erverves i Forsvarets områder skal registreres på en slik form at den kan gå inn i den planlagte sivile databasen, jf. kap. 17.

Hvilken lagringsenhet som skal benyttes til denne form for informasjon er ennå ikke avklart, men dette må sees i sammenheng med allerede eksisterende systemer.

Det skal arbeides for utveksling og tilgjengeliggjøring av kunnskaper om forekomster av biologisk mangfold. Dette arbeidet skal sees opp mot det som skjer på nasjonalt plan.

5.6.3 Sårbarhetsvurdering

I forvaltningen av det biologiske mangfoldet i Forsvarets områder skal det foretas en sårbarhetsvurdering av de ulike arealer sett i forhold til aktivitetene som planlegges. Sårbarhetskriterier vil være forekomst av sjeldne eller truede arter (rødlistearter), nøkkelbiotoper og arealer som er verdiklassifisert til å ha stor betydning for biologisk mangfold. Flere av Forsvarets aktiviteter er kjennetegnet ved stort potensiale for fysiske naturskader. Eksempler er kjøreskader, slitasjeskader og skader som følge av detonasjoner eller nedslag. Verdiklassifiserte arealer må vurderes i forhold til den planlagte aktiviteten, for å unngå forringelse av naturverdiene. Et areals sårbarhet kan variere gjennom året, med hekke-, myte- og kalvingstider som eksempler på spesielt utsatte perioder. Tilsvarende vil de fleste terrengtyper være mest utsatt for slitasje under snøsmeltingen om våren. Forsvarets aktivitet skal tilpasses de ulike arealenes variasjoner i sårbarhet.

5.6.4 Utvikling av miljøsårbarhetskart

I forbindelse med større øvinger som berører arealer utenfor Forsvarets faste skyte- og øvingsfelter, er det vanlig at det utarbeides miljøsårbarhetskart (øvingskart) i samarbeid med lokale myndigheter. Slike kart utvikles også for Forsvarets egne områder og brukes ved trening og aktivitet som i sin helhet ligger innenfor disse. Disse kartene viser områder som er spesielt sårbare ut fra økonomisk, natur- og kulturhistorisk verdi. Det skal i planperioden utarbeides et system for å implementere verdiklassifiserte arealer, arealer med nøkkelbiotoper og leveområder for rødlistearter, på disse kartene. Sårbare marine områder skal også inngå i disse. Hvordan slike sårbare områder mest hensiktsmessig kan fremstilles på denne type kart skal det arbeides videre med.

I forbindelse med utviklingen av Forsvarets kystovervåkingssystem COSS (Coastal operations and Surveillance System) ble det i 1999 etablert en interdepartemental rammeavtale mellom Forsvarsdepartementet og fem andre departementer, herunder Miljøverndepartementet. Rammeavtalen regulerer underliggende etaters tilknytning til kystovervåkingssystemet. Rammeavtalen vil blant annet danne grunnlag for et samarbeid om miljøsårbarhetskartlegging mellom en rekke etater med ansvar for forvaltning av og oppsyn med sårbare miljøressurser. I samsvar med avtalen vil Forsvaret ta initiativ i denne sammenheng.

Forsvaret har gått inn i et samarbeid med petroleumsselskapene på norsk sokkel om tilgang til maritim ressursdatabase (MRDB), utviklet av selskapene i samarbeid med Det norske Veritas. Med dette har Forsvaret tilgang til informasjon om ressurser som er sårbare ut fra blant annet økonomisk, natur- og kulturhistorisk verdi. Eksempelvis nevnes områder som er fredet av hensyn til sjøfugl, flora eller gyteområder. Det videre samarbeidet vil omfatte bruk, drift, oppdatering og kvalitetssikring. Etter kvalitetssikring forventes disse dataene å bli integrert i kartmodulen i aktuelle kommando-, kontroll- og informasjonssystemer. Kartmodulen danner grunnlag for planlegging og gjennomføring av militære øvelser for alle forsvarsgrener.

For å ivareta naturverdiene ved Sjøforsvarets aktivitet, vil det i løpet av 2001 bli utarbeidet miljøsårbarhetskart for Østlandet Sjøforsvarsdistrikt. Bakgrunnen for dette pilotprosjektet er innføringen av «Stridsbåt-90-konseptet». Informasjon om naturverdier, inkludert biologisk mangfold, vil innhentes fra kommuner, fylkesmenn og andre instanser. Det vil i løpet av planperioden bli vurdert om det skal utarbeides tilsvarende kart for andre områder.

5.6.5 Overvåking av biologisk mangfold

5.6.5.1 Oppsyn med naturverdier i alle felter i bruk

Arealer som det må tas spesielle hensyn til vil avdekkes i kartleggingsprosessen. For å unngå forringelse av verdiene i disse arealene, vil det bli etablert en overvåkingsrutine, fortrinnsvis basert på et indikatorsystem, som kan utføres av Forsvarets eget personell. Dette systemet vil bli oppsynspreget, og ha som formål å påse at pålagte restriksjoner vedrørende arealbruk overholdes. Når kartleggingen over tid har avdekket hvilke naturforekomster som finnes innenfor Forsvarets områder, vil dette oppsynssystemet bli vurdert utvidet til å også inkludere bestandsovervåking av enkelte arter.

5.6.5.2 Overvåking av utvalgte felter

For å få mer kunnskap om hvordan Forsvarets aktivitet innvirker på biologisk mangfold, vil det bli lagt opp til en overvåking av noen utvalgte større felter. Her vil det bli lagt vekt på registrering av endringer i arealbruk med betydning for biologisk mangfold, kombinert med bestandsovervåking av en del utvalgte arter. Det er her planlagt å overvåke felter der det allerede finnes god kunnskap om de biologiske forholdene, eller felter der det er planlagt store fysiske endringer i arealbruken. Ved å velge felter med et representativt bruks- og belastningsnivå skal kunnskap om effekter av militær aktivitet på det biologiske mangfoldet økes. Når det gjelder det allerede igangsatte forskningsprosjektet «Forsvarets langtidsvirkninger på miljøet i Troms», vil dette bli justert slik at det i større grad fokuserer på arealbrukens innvirkning på biologisk mangfold. Det skal vurderes om andre igangsatte prosjekter kan tilpasses hensiktsmessig slik at kunnskap om biologisk mangfold kan erverves. Forskning og utredninger om biologisk mangfold skal sees i sammenheng med det som skjer på nasjonalt plan, blant annet det nasjonale programmet for overvåking (Direktoratet for naturforvaltning 1998).

5.6.6 Håndtering av trusselen om spredning av arter

Det er et mål for Forsvaret å skaffe oversikt over hvilke aktiviteter, innenlands og utenlands, som kan innebære en risiko for spredning av arter. Aktuelle tiltak vil bli vurdert der det ansees hensiktsmessig, og «føre var»-prinsippet legges til grunn ved håndtering av problemstillingen. En vurdering av eksisterende rutiner vil bli gjennomført for å se om disse er gode nok. På aktuelle områder der rutiner og systemer mangler vil det bli vurdert om det må etableres slike. Det er særlig behov for å vurdere tiltak der det blir brakt militære kjøretøy og utstyr over landegrensene. Innenlands er det blant annet nødvendig å ha god oversikt over og kontroll med aktivitet i tilknytning til elver infisert med lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Problemområdet er lite belyst og krever oppmerksomhet.

5.6.7 Samordning og styrking av kunnskap

Det legges vekt på heving av miljøkunnskapsnivået i alle ledd i Forsvarets forvaltning. Dette er blant annet en viktig drivkraft for innføring av miljøledelse i Forsvaret. I miljøledelseskursene som skal gjennomføres i implementeringsfasen, vil biologisk mangfold være et av temaene prosjektlederne undervises i.

Det skal arbeides videre med å få innført nødvendig miljøundervisning i Forsvarets utdanningssystemer og da særlig for befals-, krigs- og stabsskolenivå hvor personell til nøkkelstillinger utdannes. Holdningsskapende arbeid vil også være et satsningsområde i soldatutdanningen, noe som forutsetter at operativ og forvaltningsmessig ledelse innehar grunnleggende miljøkunnskap. Det må vurderes om utdanningen innen miljø skal være spesialtilpasset de ulike forsvarsgrener og tjenestefunksjoner for å få størst mulig kostnadseffektivitet i forhold til undervisningsopplegg.

I forbindelse med prosjektet Forsvarets langtidsvirkninger på miljøet i Troms (Anon. 1998), blir det, som et delprosjekt, utarbeidet en helhetlig oversikt over resultater fra forskning i Norge om innvirkning av militær aktivitet på plante- og dyreliv (Christensen et al., in press). I videreføringen av hovedprosjektet vil det bli lagt vekt på å innarbeide undersøkelser rettet mot biologisk mangfold i de aktuelle delprosjekter. Dette vil bli sett i sammenheng med det som skjer på nasjonalt nivå. Det vil seinere bli vurdert om dette arbeidet skal gis en uavhengig forskningsmessig evaluering ut fra et eget mandat.

5.6.8 Oppfølgingsprogram

Det skal utarbeides et detaljert oppfølgingsprogram til denne stortingsmeldingen for å sikre at de nødvendige tiltak blir gjennomført. I dette arbeidet må det også tas stilling til viktige momenter som ennå ikke er belyst, for eksempel i hvilken grad det skal tas hensyn til biologisk mangfold ved krise og militær mobilisering, og hvordan hensyn skal ivaretas ved deltakelse i internasjonale styrker og operasjoner.

5.7 Oppsummering av tiltak

• Det skal arbeides for endringer i skogsdriften i Forsvarets områder for å imøtekomme sammenfallende militære og økologiske interesser.

• Arealer med erstatningsbiotoper skal avsettes der dette kan gi gunstig effekt.

• Forsvaret skal kartlegge og verdiklassifisere det biologiske mangfoldet i områder der Forsvaret har hovedansvar. Tidligere kartlegginger skal kvalitetssikres og verdiklassifiseres etter samme metode som de nye kartleggingene.

• Det skal skaffes oversikt over arealdisponeringen i skyte- og øvingsfeltene som skal danne grunnlag for forvaltningen av disse feltene.

• Innkomne data om biologisk mangfold skal gjøres lett tilgjengelig ved at lagring av data utføres etter standardiserte metoder.

• Det skal utarbeides standard regler for bruken av områder som inneholder sårbare biotoper. Disse standardene skal innarbeides i miljøsårbarhetskart og andre presentasjonsredskaper.

• I noen utvalgte felter skal det utføres vitenskapelig overvåking for å vurdere effekten av Forsvarets virksomhet på ulike aspekter av naturmiljøet.

• I alle verdiklassifiserte felter som jevnlig brukes av Forsvaret, skal det innføres et oppsynssystem.

• For å hindre spredning av uønskede arter, skal rutiner og systemer vurderes i aktiviteter som kan medføre slik uønsket spredning.

• Det skal arbeides med å få vektlagt hensyntagen av biologisk mangfold i større grad i Forsvarets utdanningssystem. Som en del av Miljøledelsessytemet, vil prosjektledere få opplæring om biologisk mangfold. Det skal også vurderes å innføre spesialtilpasset undervisning om biologisk mangfold for de ulike forsvarsgrenene.

• Det skal utarbeides et detaljert oppfølgingsprogram til stortingsmeldingen om biologisk mangfold for å sikre at de nødvendige tiltak blir gjennomført.

5.8 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forsvaret har ansvaret for å ivareta biologisk mangfold ved omfattende og mangeartede aktiviteter på store arealer. For å oppfylle dette sektoransvaret, må den økonomiske innsatsen på området økes. En stor del av den økonomiske innsatsen vil gå med til å få kartlagt Forsvarets områder. Nødvendigheten av å utarbeide økonomiske og administrative konsekvenser i forbindelse med det videre arbeidet understrekes. De foreslåtte innsatsområdene vil bli reflektert som tiltak i aktuelle plandokumenter og inngå i styringsdialogen om prioritering av midler og oppdrag.

6 Justisdepartementet (JD)

I del II har 14 departementer tatt utgangspunkt i de syv hovedutfordringene fra kapittel 2 og utformet egne kapitler.

Departementene beskriver sin rolle i samfunnet og aktiviteter som har betydning for biologisk mangfold. Departementene redegjør for tiltak de vil iverksette i 2001-2005.

6.1 Generelt

Justisdepartementets lovavdeling har i sin virksomhetsplan for 2000 satt opp sju hovedmål, hvorav ett av målene lyder: «Bidra til at lovverket fremmer en bærekraftig utvikling og likestilling.»

Dette er nærmere forklart slik:

1. «Være oppmerksom på hensynet til bærekraftig utvikling og likestilling mellom kjønnene ved utarbeiding av nye lover på eget ansvarsområde.

2. Etter behov søke å belyse hvordan hensynet til bærekraftig utvikling og likestilling kan eller vil bli varetatt gjennom andre departementers forslag.»

Videre viser vi til St.prp. nr. 1 (1999-2000) kap. 1.6 som omhandler Justisdepartementets miljøtiltak. Vi bemerker imidlertid at ikke alle miljøtiltakene her er relevante i forbindelse med biologisk mangfold. For eksempel synes spørsmålet om innføring av gruppesøksmål som et ledd i Tvistemålsutvalgets utredninger å favne så mye bredere enn bare biologisk mangfold.

6.2 Særskilt om Justisdepartementets lovavdeling

Lovavdelingen har - med unntak av skatterett - et overordnet ansvar for regjeringens samlede lovgivningsarbeid, dels et primæransvar og dels et veiledningsansvar overfor andre departementer og avdelinger i Justisdepartementet. I avdelingens virksomhetsplan for 2000 heter det at man vil «søke å fremme en bærekraftig utvikling gjennom regelverket. Dette vil reflektere det overordnede synspunkt at miljøhensyn skal integreres i alle samfunnssektorer, og tar i betraktning at rettssystemets betydning for en bærekraftig utvikling har lett for å bli oversett».

Ansvaret for erstatningsretten og strafferetten - to meget sentrale virkemidler for å oppnå etterlevelse av bestemmelser som skal motvirke ødeleggelse og skader på det biologiske mangfoldet - ligger hos Lovavdelingen.

I inneværende år arbeider avdelingen med følgende lovsaker innen erstatningsrett og strafferett med betydning for det biologiske mangfoldet (og miljøvern mer allment):

1. Norsk gjennomføring av «International Convention on Liability and Compensation for Damage in Connection with the Carriage of Hazardous and Noxious Substances by Sea» 3. mai 1996, den såkalte HNS-konvensjonen.

2. Norsk gjennomføring av Europarådets konvensjon nr. 172 om beskyttelse av miljøet gjennom straffelovgivningen.

3. Norsk gjennomføring av Europarådets konvensjon nr. 150 om erstatningsansvar for miljøfarlig virksomhet.

4. Norsk gjennomføring av «Protocol on Liability and Compensation for Damage Resulting from Transboundary Movements of Hazardous Wastes and their Disposal» til Basel-konvensjonen.

5. Norsk oppfølging av EUs hvitbok om miljøansvar («White paper on environmental liability», COM (2000) 66 final).

Avdelingen har også ansvaret for norsk gjennomføring av EUs direktiv 98/44/EF om rettslig beskyttelse av bioteknologiske oppfinnelser, patentdirektivet, jf. omtalen i kap. 2.2.3. Avdelingen ledet embetsverksgruppen for EUs patentdirektiv. Lovavdelingen vil koordinere embetsverkenes arbeid med oppfølgingen av de tiltakene i rapporten som ikke knytter seg til konvensjonen om biologisk mangfold. Tiltakene som er knyttet til denne konvensjonen, vil bli utredet videre av et offentlig utvalg (se kapittel 17).

Lovavdelingen har også som oppgave å kontrollere at det er samsvar mellom lovforslag som fremmes og Grunnloven § 110 b og andre overordnede miljøprinsipp (Boks 6.1).

6.3 Beredskap/øvelser

Justisdepartementets rednings- og beredskapsavdeling har etatstyringsansvaret for Direktoratet for sivilt beredskap og et samordningsansvar for departementenes beredskapsarbeid.

Beredskapsarbeidet i Norge de seinere årene har fokusert på det prinsippet at den som har ansvaret for en sektor i normalsituasjonen, også har et tilsvarende ansvar i tilfelle situasjonen blir ekstraordinær. En av det sivile beredskaps kjerneoppgaver er å støtte opp om dette arbeidet. Satsingen på å styrke samfunnets generelle beredskap er bred og innbefatter en rekke tiltak. Beredskapsarbeidet fokuserer både på forebygging og krisehåndtering. I det forebyggende arbeidet har det vært rettet særlig fokus på kommunenes evne til å kunne håndtere ekstraordinære situasjoner. I denne forbindelse er fylkesmannen gitt innsigelsesrett i plansaker i tilfeller hvor risikoaspektene ved for eksempel utbygging bør kartlegges nærmere.

Beredskapsarbeidets helhetlige fokus tilsier at det ikke er etablert en særlig beredskap for å ivareta hensynet til miljøet eller det biologiske mangfoldet. På den annen side vil en rekke større katastrofer kunne ha vidtrekkende konsekvenser for miljøet, eventuelt at konsekvensene for miljøet er det kjennetegn ved en hendelse som gjør at den oppfattes som alvorlig. Ulike miljøkatastrofer er gjerne også en del av scenariene som øves i ulike sammenhenger.

Justisdepartementet har i samarbeid med Direktoratet for naturforvaltning trukket opp noen retningslinjer for forberedende redningstjeneste i vernede områder. Målsettingen har vært å finne frem til praktiske retningslinjer og rutiner som både ivaretar hensynet til verneverdiene i et område, og behovet for forberedende og forebyggende redningstjeneste/sikringstjeneste.

6.4 Sivilforsvaret

Sivilforsvaret skal kunne forsterke nødetatene ved større ulykker og andre krisesituasjoner. Sivilforsvaret har intet særskilt beredskap eller ansvar for håndteringen av miljøhendelser som sådan. Miljømessige hensyn vil kunne ha en fremtredende plass i situasjoner hvor Sivilforsvaret yter innsats. Dette kan for eksempel gjelde ved innsats i forbindelse med skogbranner. Sivilforsvaret har også en rolle i olje- og strålevernberedskapen. I oljevernberedskapen har Sivilforsvaret bidratt og vil også i framtiden kunne bidra ved opprydding langs kysten etter oljesøl.

Det er inngått en avtale mellom Direktoratet for sivilt beredskap og Statens forurensningstilsyn som innebærere at Direktoratet for sivilt beredskap skal ha det administrative ansvaret i forbindelse med oljeforurensning i strandsonen.

6.5 Særskilt om politi og påtalemyndighet

6.5.1 Sektorens rolle i samfunnet

Justispolitikken skal legge grunnlaget for at rettssikkerhetsgarantier opprettholdes, og sikre enkeltmennesket og samfunnets trygghet. En helhetlig justispolitikk skal sikre individets rettssikkerhet og personvern, samtidig som den skal ivareta fellesskapets interesser. Ved å opprettholde et biologisk mangfold og verne om en levende natur er vi med på å ivareta dette. Det kan være sterke enkeltinteresser som ikke er forenlig med fellesskapets interesser. Årsaken til konflikter mellom enkeltinteresser og fellesskapets interesser kan være motivert av ønske om økonomisk gevinst eller være en kortsiktig måte å løse problemer på. Det er derfor viktig at man har klare lovregler på disse områdene og et effektivt justisvesen som raskt kan foreta de nødvendige korrigeringer når reglene brytes. Kriminalitet er ofte et resultat av miljøer som ikke gir mennesket rotfeste, kontakt og positive utfordringer. Kriminalitetsforebygging er avhengig av trygge og gode oppvekstvilkår for barn og unge. Et godt vern om vår natur og det biologiske mangfold bidrar til slike oppvekstvilkår.

Målet med politiets virksomhet er gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet å redusere kriminaliteten, og således bidra til rettssikkerhet og et trygt samfunn for borgerne. Et av delmålene er å redusere miljøkriminaliteten.

Det tilligger Riksadvokaten å gi nærmere instrukser til påtalemyndigheten om hvilke saker som skal prioriteres og fastsette retningslinjer for blant annet påtale om straff. Hans prioriteringer går ut på at følgende saksområder skal gis forrang når det er knapphet på ressurser.

• Drap og andre alvorlige volds- og sedelighetsforbrytelser

• Alvorlig narkotikakriminalitet

• Alvorlige trafikklovbrudd

• Økonomisk kriminalitet av alvorlig karakter, og alvorlig miljøkriminalitet som rammer det indre miljø (arbeidsmiljøet) og det ytre miljø (natur og kulturminner)

De prioriterte områder fra Riksadvokaten er få og de har vært stabile over tid. Det viser at Riksadvokaten blant mange typer lovbrudd legger særlig vekt på alvorlig miljøkriminalitet. Man kan derfor være trygg på at slike saker vil bli etterforsket med nødvendig effektivitet og grundighet av politiet, og at påtalemyndigheten prioriterer disse sakene.

6.5.2 Det biologiske mangfoldets betydning innen politi- og påtalesektoren

Naturen og våre arter er en fellesarv for framtiden. Det er viktig at disse verdier får den nødvendige oppmerksomhet og beskyttelse fra politiet, i likhet med det vern det offentlige har for privat eiendom. Alvorlig miljøkriminalitet er et prioritert satsingsområde for politi og påtalemyndighet, og reduksjon av slike lovbrudd er pekt på som viktig fra de politiske myndigheter. Våre truede arter er gjennom straffeloven § 152 B, 2 ledd nr 1 gitt en særlig strafferettslig beskyttelse med inntil 6 års strafferamme.

1. januar 1989 ble Den sentrale enhet for etterforskning og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet - ØKOKRIM - opprettet. ØKOKRIM er det sentrale organ innen denne sektoren som er direkte rettet inn mot kampen mot miljøkriminalitet. ØKOKRIM etterforsker og påtaler egne saker og bistår lokale politidistrikter i behandlingen av deres saker. De fleste miljøsaker etterforskes og påtales av politiet, men ØKOKRIM etterforsker og påtaler selv de miljøsaker som er særlig alvorlige, komplekse eller av prinsipiell betydning (Figur 6.2). ØKOKRIM har dessuten ansvaret for kompetanseoppbygging og internasjonalt samarbeid innen sitt arbeidsfelt og er rådgivningsorgan for sentrale myndigheter. Enheten utgir også et eget magasin - Miljøkrim - 4 ganger i året. Bladet behandler ulike problemstillinger knyttet til overtredelse av miljølovgivningen, herunder overtredelse av de lover som beskytter vårt biologiske mangfold, særlig viltloven og naturvernloven. Bladet Miljøkrim sendes gratis til hele politietaten, miljøforvaltningen, alle kommuner og andre samarbeidsparter. ØKOKRIM utga i 1994 en lærebok for politiet i faunakriminalitet hvor det særlig ble lagt vekt på vern av fredede fuglearter og de store rovdyrene.

I hvert politidistrikt er det utpekt en miljøkoordinator som er politimesterens fremste rådgiver i miljøspørsmål. Miljøkoordinatoren skal koordinere det som skjer i distriktet når det gjelder miljøkriminalitet, og denne holder kontakten med regional miljøforvaltning herunder Fylkesmannens miljøvernavdeling. I alle fylker er det etablert et Miljøforum som er et regelmessig kontaktmøte mellom politidistriktene og regional miljøforvaltning. Ved hver driftsenhet (politistasjon og lensmannskontor) er det utpekt en miljøkontakt. Miljøkontakten knytter kontakter på kommunenivå, og sørger for at det ved driftsenheten utarbeides sårbarhetsanalyser etter mal fra ØKOKRIM.

Sårbarhetsanalysene har særlig 3 funksjoner:

1. kartlegge politidistriktets miljøverdier

2. foreta en trusselvurdering på bakgrunn av kartleggingen

3. danne grunnlag for distriktets prioriteringer og munne ut i konkrete planer for oppsyn og håndhevelse.

I sårbarhetsanalysene får man kartlagt aktuelle lokale oppsynsobjekter. Det kan for eksempel være verneområder, truede eller sårbare biotoper, drikkevannskilder, objekter med særlig fare for forurensning eller verneverdige bygninger. I de fleste politidistrikt er arbeidet med sårbarhetsanalysene godt i gang, og noen steder er man ferdig. Ved noen få politidistrikt er man ikke kommet så veldig langt. Sårbarhetsanalysene skal benyttes når det legges planer for naturoppsynstjenesten, og de skal danne grunnlaget for konkrete mål i politidistriktenes planverk. Dette er med på å bevare det biologiske mangfoldet.

Det er politiets oppgave å påse at lover og regler etterleves av borgerne. Men fordi landet vårt er stort i forhold til antall innbyggere og politiet har mange andre oppgaver, kan ikke politiet alene makte å holde tilstrekkelig kontroll. Politiet har derfor knyttet til seg noen viktige samarbeidspartnere til å bistå med kontrolloppgavene i miljøsakene, deriblant Statens naturoppsyn, Kystvakten, Statskogs fjelltjeneste, Fjellstyrene og andre personer som har fått tildelt begrenset politimyndighet på akkurat dette området. Det betyr at personer med begrenset politimyndighet opptrer i politiets sted på dette bestemte området og skal rapportere direkte til politimesteren om overtredelser av lover og regler.

Statens naturoppsyn er miljøvernmyndighetenes eget oppsynsorgan som innehar stor kompetanse. De bidrar med både kompetanse og økonomiske midler til politiet for å få et best mulig oppsyn. Samarbeidet mellom politiet og Statens naturoppsyn er viktig for å få en best mulig oppsynstjeneste, og dette samarbeidet er meget bra i de fleste områder.

6.5.3 Tiltak

1. Sårbarhetsanalysene i politidistriktene er vesentlige og danner grunnlaget for oppsynstjeneste og andre planlagte aktiviteter. Arbeidet med sårbarhetsanalysene må derfor være sluttført innen 2002.

2. Justisdepartementets mål er å intensivere arbeidet for å forebygge nye straffbare forhold ved at oppdagelsesrisikoen økes. Dette gjøres ved blant annet et effektivt naturoppsyn. Departementet vil sørge for at naturoppsyn nedfelles i politidistriktenes virksomhetsplaner, selv om oppsynet i hovedsak utføres av andre enn polititjenestemenn.

3. Et effektivt naturoppsyn krever samarbeid og samordnet innsats fra både politi og politiets samarbeidspartnere. Det er et mål for politiet å utvikle et best mulig samarbeid på dette området, især med Statens naturoppsyn.

Polititjenestemenn og jurister i politiet som arbeider med miljøsaker, må tilegne seg nødvendig kunnskap om miljøkriminalitet og utviklingen på området. Det må derfor sørges for at disse blir oppdatert og styrker sin kompetanse. ØKOKRIM er sentral i formidling og oppdatering av kunnskaper om miljøkriminalitet gjennom utgivelsen av bladet Miljøkrim og kursvirksomhet.

6.5.4 Arbeid mot miljøkriminalitet på Svalbard

Regjeringen har som mål at Svalbard skal fremstå som et av verdens best bevarte villmarksområder. Arbeidet mot miljøkriminalitet er derfor særlig viktig på Svalbard. Ansvaret for å forebygge og etterforske miljøkriminalitet ligger hos Sysselmannen på Svalbard. Sysselmannens organisasjon med politifaglig og miljøfaglig ekspertise samlet, gir unike muligheter til faglig godt funderte informasjonsopplegg og effektiv etterforskning mot miljøkriminalitet. Det legges ned betydelige ressurser i å forebygge og oppklare slike overtredelser, og saker innenfor miljøkriminalitet har høy prioritet (Figur 6.3).

Svært mange av dem som bryter miljøvernreglene, påberoper seg uvitenhet om rettstilstanden. Økt kunnskap og forståelse for naturmiljøet på Svalbard generelt og miljøvernregelverket spesielt er sannsynligvis det mest forebyggende tiltaket vi har mot miljøkriminalitet. Informasjonsvirksomheten vil derfor bli ytterligere opptrappet. Arbeidet med informasjonshefter og sysselmannens hjemmesider på internett vil bli videreført.

Oppsynsvirksomhet er et viktig tiltak for å avdekke miljøkriminalitet, men også et viktig virkemiddel til informasjon og forebyggende tiltak. Sysselmannen driver oppsyn på hele Svalbard gjennom hele året, men med klart høyest aktivitet på våren og sommeren i områder med stor ferdsel. Oppsynsvirksomheten vil bli videreført og eventuelt intensivert der det er nødvendig på grunn av økt ferdsel.

Vi nevner også at det som et ledd i arbeidet med miljøkriminalitet på Svalbard er opprettet et nært samarbeid med tollvesenet i Tromsø og Økokrim. Dette samarbeidet vil bli utviklet videre.

6.6 Oppsummering av tiltak

Politi og påtalemyndighet:

• Sårbarhetsanalysene i politidistriktene er vesentlige og danner grunnlaget for oppsynstjeneste og andre planlagte aktiviteter. Arbeidet med sårbarhetsanalysene må derfor være sluttført innen 2002.

• Justisdepartementets mål er å intensivere arbeidet for å forebygge nye straffbare forhold ved at oppdagelsesrisikoen økes. Dette gjøres ved blant annet et effektivt naturoppsyn. Departementet vil sørge for at naturoppsyn nedfelles i politidistriktenes virksomhetsplaner, selv om oppsynet i hovedsak utføres av andre enn polititjenestemenn.

• Et effektivt naturoppsyn krever samarbeid og samordnet innsats fra både politi og politiets samarbeidspartnere. Det er et mål for politiet å utvikle et best mulig samarbeid på dette området, dette gjelder især Statens naturoppsyn.

Tiltak på andre felter finnes i teksten i kapittel 6.

6.7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Tiltakene har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser utover det som ligger innenfor årlige budsjettrammer.

7 Kirke- utdannings- og undervisningsdepartementet (KUF)

I del II har 14 departementer tatt utgangspunkt i de syv hovedutfordringene fra kapittel 2 og utformet egne kapitler.

Departementene beskriver sin rolle i samfunnet og aktiviteter som har betydning for biologisk mangfold. Departementene redegjør for tiltak de vil iverksette i 2001-2005.

7.1 Mål

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil

• Bidra til økt kunnskap om klodens livsmangfold

• Bidra til at befolkningen er opplyst om viktigheten av biologisk mangfold

• Bidra til å utvikle handlingskompetanse i befolkningen knyttet til bærekraftig bruk av biologisk mangfold

• Bidra til sterke kunnskapsmiljøer

• Bidra til bedret tilgjengelighet av data om biologisk mangfold

• Bidra til at kirkens eiendommer forvaltes til beste for det biologiske mangfoldet.

7.2 Status og utviklingstrekk

7.2.1 Generelt

Økt kunnskap om sammenhenger i naturen, om konsekvenser av menneskelig adferd for naturens tålegrense og samfunnssystemers virkning på naturressursene er nødvendig dersom morgendagens miljøutfordringer skal kunne møtes på en tilstrekkelig og god måte. Forskning og utdanning er sentrale virkemidler for å utvikle og formidle denne kunnskapen. Et kunnskapstilfang fra mange ulike fagdisipliner er nødvendig og relevant i forhold til biologisk mangfold. Biologi er et nøkkelfag - men også andre naturfag og samfunnsfag er sentrale.

Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet vil legge til rette for opplæring på alle utdanningsnivåer, slik at deltakerne forstår hva biologisk mangfold er og hvilke faktorer som påvirker det. Opplæring på alle nivåer vil på sikt kunne bidra til at hele befolkningen innser viktigheten av å bevare mangfoldet i naturen. Plan- og bygningsloven stiller krav om at det ved store inngrep eller inngrep som berører viktige egenskaper ved en lokalitet skal foreligge konsekvensanalyser som viser den virkningen inngrepet vil ha for økosystemet, og om det er truede arter som kan/vil bli berørt. En opplyst befolkning vil kunne forstå slike krav, og pålegget vil kunne bli fulgt opp av lokale beslutningsorganer.

Innen undervisning og forskning vil det foregå aktiviteter som kan innvirke på/redusere det biologiske mangfoldet. Det vil derfor være nødvendig med en bevisstgjøring i alle sammenhenger, ved planlegging av forskningsaktiviteter, ved planlegging av undervisning ute, ved feltkurs og turer i naturen.

Det holder ikke at kunnskapen finnes i forskermiljøene eller er tilgjengelig for noen få eksperter. Skal målet om bærekraftig forvaltning og bruk av det biologiske mangfoldet realiseres, er det en forutsetning at allmennheten generelt, og ulike brukergrupper mer spesielt, har tilgang på kvalitetssikret miljøinformasjon. Aktivt og målrettet formidlingsarbeid er derfor viktig.

Gjennom forvaltningen av Opplysningsvesenets fonds eiendommer, herunder prestegårdene, vil Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet bidra til at det biologiske mangfoldet blir ivaretatt.

7.2.2 Grunnskole og videregående opplæring

Departementet styrer virksomheten i opplæringssystemet gjennom regelverk, læreplaner, fastsetting av lærerkompetanse og evalueringstiltak.

Læreplanene har status av forskrifter, og skolene er derfor forpliktet til å følge disse planene. Generell del av læreplanen, som gjelder både grunnskolen, videregående opplæring og voksenopplæring, vektlegger miljøperspektivet. Et helt kapittel er viet det miljøbevisste mennesket, og biologisk mangfold har der en naturlig og sentral plass.

Med bakgrunn i opplæringsloven og i den generelle læreplanen, er det utarbeidet læreplaner for grunnskolen, for alle opplæringstilbudene i videregående opplæring og for de enkelte fag innen videregående opplæring. I de læreplanene der det er naturlig, har temaet biologisk mangfold en sentral plass.

Opplæringen skal være i tråd med de fastsatte læreplanene. Læreplanene er bindende og de gir forskrifter om fag- og timefordeling, sentrale arbeidsmåter, kunnskaps- og ferdighetsmål og hovedmomenter i fagene. For å sikre at temaer blir fulgt opp på fylkeskommunalt og kommunalt nivå, kan departementet etterspørre resultater gjennom de årlige tilstandsrapportene som utarbeides av Statens utdanningskontorer. Det er imidlertid ikke aktuelt å etterspørre eksplisitt om spesielle faglige begrep som biologisk mangfold, er behandlet. Gjennom at statlig nivå har lagt til rette for at det skal gis opplæring i biologisk mangfold og ved at det utarbeides hjelpemidler som motiverer skolen til å fokusere på dette temaet spesielt, kan det sikres at spesielle tema blir fulgt opp i opplæringen.

Kommunene og fylkeskommunene har arbeidsgiveransvar for lærerne og således ansvar for at lærere blir oppdatert faglig. Kommunalt nivå har ansvar for at opplæring blir gjennomført i tråd med de styringssignaler som blir gitt fra statlig nivå. Det er derfor kommunalt nivå som må etterse at skolen legger sterk nok vekt på tema biologisk mangfold. Dette kan en spesielt oppnå ved at kommunalt nivå gir skoler i oppdrag å overvåke biologisk mangfold i gitte lokaliteter i kommunen. Departementet kan påvirke skolens valg av tema, innhold og kvalitet ved å gi tilskudd til spesielle FoU-tiltak og til etterutdanning. Tiltak «Nettverk for miljølære» kombinerer kompetanseutvikling gjennom at skoler gjennomfører lokale utviklingsprosjekter på tema biologisk mangfold. Ved å tilby etterutdanning knyttet til Nettverk for miljølære vil departementet motivere skoler til å behandle tema biologisk mangfold i opplæringen (se kap. 7.3.1).

Allmennlærerutdanningen er en 4-årig utdanning som i hovedsak er rettet mot grunnskolen. Utdanningen består av en obligatorisk kjerne med pedagogikk, praksisopplæring og sentrale grunnskolefag, der fagstudium er kombinert med fagdidaktikk. Da allmennlærerutdanningen ble 4-årig, ble miljøundervisningen samlet i et eget fagområde med 10 vekttall med navnet Natur, samfunn, miljø. Dette er et obligatorisk fag bygd opp som et selvstendig, tverrfaglig basert miljøstudium. Faget er lagt til tredje studieår og omfatter følgende målområder: Miljøundervisningens grunnlagsproblemer og didaktikk, energi og teknologi, stoffer, ressurser, kretsløp, utvikling, befolkning og fordeling, økosystem, naturmiljø og lokalsamfunn. I det fjerde året av utdanningen kan studentene velge å videreføre fag som inngår i den obligatoriske delen av utdanningen. Dette kan blant annet omfatte faget «Natur og miljø» med inntil 20 vekttall.

7.2.3 Folkehøgskolene

Folkehøgskolene er pensum- og eksamensfrie skoler. For å kunne få statstilskudd, må de godkjennes av departementet. Kurstilbudenes innhold og form fastsettes imidlertid av skolene selv.

Ved mange folkehøgskoler gjennomføres det kurs med naturmiljøfaglig innhold. De fleste av kursene dreier seg om friluftsliv der en lærer om samspillet i naturen. Kursene har en varighet fra et helt skoleår og ned til en uke. Om lag 500 elever deltok på slike kurs i 2000.

Etter initiativ fra Svanvik Folkehøgskole ble det i 1991 innledet et miljøsamarbeid mellom folkehøgskolene på Nordkalotten og på Kola-halvøya. Gjennom dette samarbeidet har en satt søkelys på miljøproblemer i nordområdene til Norge, Sverige og Finland foruten Nordvestrussland. Siden da har en hvert år arrangert miljøleire der det har deltatt flere hundre ungdommer. Det er også utgitt et miljømagasin - «Econord» - med ett eller to nummer i året. Under mottoet «Fra kunnskap til holdning og handling» har en drevet holdningsskapende virksomhet blant de unge i regionen.

I 1995 ble «Nordisk Studiesenter» i Apatit i Murmansk etablert. Senteret arrangerer miljøekskursjoner, formidler besøk av fagpersonale, gjennomfører språkkurs, organiserer miljøaktiviteter blant ungdom, m.m. Senteret sørger også for artikler til magasinet Econord.

7.2.4 Voksenopplæringen

Skal en oppnå målet om å stoppe unaturlig store tap av biologisk mangfold, må miljøopplæringen bli en livslang prosess. Voksne er en viktig målgruppe.

Ved voksenopplæring i regi av skoleverket gjelder de læreplanene som er beskrevet under avsnittet om videregående opplæring.

Voksenopplæring i regi av studieforbundene er i prinsippet ubundet av pensa og eksamener. Disse forbundene er frivillige, ideelle sammenslutninger knyttet til politiske partier eller til ulike næringslivs-, interesse- og livssynsorganisasjoner. I likhet med folkehøgskolene må studieforbundene godkjennes av departementet for å kunne få statstilskudd. Kurstilbudenes form og innhold fastsettes likevel av forbundene selv. Studieforbundene kan imidlertid også gjennomføre eksamensrettede kurs. Undervisningen må da følge godkjente læreplaner.

Mange studieforbund har lenge prioritert miljøprosjekter innenfor sitt pedagogiske utviklingsarbeid. De har dessuten lang tradisjon når det gjelder studiesirkler i miljøspørsmål i lokalmiljøene. Studieforbundene er derfor viktige pådrivere i miljøopplæringen. På lokalnivå er det et utstrakt samarbeid mellom studieforbundene og skoleverket.

I voksenopplæringsstatistikken omfatter kursgruppen «Naturbruk, økologi og miljøvernfag» bl.a. kurs i jordbruk, hagebruk, plantekultur og -vern, skogbruk, husdyrhold, jakt, fiske og havbruk samt miljøvern. I 2000 var det om lag 50 000 deltakere ved slike kurs.

Også en del frittstående fjernundervisningsinstitusjoner gjennomfører kurs innenfor kursgruppen «Naturbruk, økologi og miljøvernfag». I 2000 var det om lag 400 deltakere ved slike kurs.

Statsinstitusjonen Norsk fjernundervisning utviklet i 1991 et 10 vekttalls multimedia undervisningsopplegg i miljølære - «Tilfellet Tellus» (Tellus I) - i samarbeid med Universitetet i Bergen - som var ansvarlig for innhold, gjennomføring og eksamensavvikling. Fram til 1995 var det over 1 000 studenter som gjennomførte dette kurset.

Tellus I er seinere blitt fulgt opp med Tellus II, som også er på ti vekttall. Dette undervisningsopplegget har et humanøkologisk perspektiv, og dreier seg om hvordan man kan bruke sosialantropologisk og økologisk kunnskap når en analyserer ulike samfunns tilpasning til og bruk av naturen, særlig i den tredje verden. Tellus II ble gjennomført første gang i 1997/98. Senter for etter- og videreutdanning (SEVU) er nå i ferd med å omarbeide og tilrettelegge kurset også for andre former for informasjons- og kommunikasjonsteknologi. En tar dessuten sikte på å utvikle ytterligere et kursopplegg - Tellus III.

7.2.5 Høyere utdanning og forskning

7.2.5.1 KUFs roller innen høyere utdanning og forskning

Universitetene og høgskolene er sentrale institusjoner i landets kunnskapsoppbygging gjennom de forskningsresultatene som produseres i sektoren, ved å utdanne kvalifisert personell og ved å drive utstrakt formidlingsvirksomhet. Gjennom finansieringen av universiteter og høgskoler sørger Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet først og fremst for at landet har en offentlig støttet infrastruktur for utdanning, forskning og utvikling. Departementet har deretter et særlig ansvar for høyere utdanning og for den langsiktige, grunnleggende forskningen, som i hovedsak foregår ved universiteter og høgskoler. I tillegg har departementet et koordineringsansvar for forskningspolitikken.

I forhold til institusjonene i universitets- og høgskolesektoren har departementet et overordnet ansvar for at disse følger lover, regler og instrukser og at det er etablert forsvarlige interne kontrollrutiner. Ved tildeling av institusjonenes grunnbevilgninger er det satt krav om måltall for hvor mange studenter institusjonen skal ha og til en viss grad for hvilken type utdanning som skal drives. Forskningen er knyttet til institusjonenes fagprofil. Gjennom prinsippet om rammebudsjettering er universiteter og høgskoler gitt utstrakt selvstyre i disponering av budsjettmidler. Dette skal skje innenfor rammen av krav til virksomhetene som er definert av Stortinget og departementet gjennom blant annet lovgivning, bevilgninger, resultatmål og andre pålegg i budsjettet. På det faglige området er institusjonene i stor grad tillagt selvstendig myndighet gjennom lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler. I henhold til loven kan departementet for eksempel ikke gi institusjonene pålegg om læreinnholdet i undervisningen eller innholdet i forskningen.

Hvert departement har i henhold til sektorprinsippet ansvar for å finansiere forskning og kunnskapsutvikling på sin sektor. I tillegg til ansvar for egen sektor har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ansvaret for koordinering av forskningspolitikken. Som instrumenter for koordinering bruker departementet ulike samordningsfora - blant annet Regjeringens forskningsutvalg og Departementenes forskningsutvalg. I tillegg brukes prosesser i tilknytning til statsbudsjett og til stortingsmeldinger om forskning. Stortingsmeldingene om forskning angir overordnede forskningspolitiske prioriteringer, eventuelt formulert som brede, tematiske satsingsområder.

Departementet har et særlig ansvar for å finansiere langsiktig, grunnleggende forskning gjennom Norges forskningsråd og gjennom deltakelse i internasjonale grunnforskningsorganisasjoner. På dette området er de viktigste styringsparametrene fagområde og kvalitet, ikke avgrensede forskningstemaer. I den grad departementet støtter tematisk forskning, skjer det i stor utstrekning på bakgrunn av råd fra Forskningsrådet. Departementet har i tillegg forvaltningsansvar for Forskningsrådet, og derigjennom et ansvar for å påse at Forskningsrådet følger opp de mål som er satt for virksomheten.

Det er et mål at de resultater som springer ut av forskningen skal bli formidlet til allmennheten og til interesserte brukere. Både Norges forskningsråd, institusjonene og den enkelte forsker har et ansvar for god og effektiv kunnskapsformidling. Departementets ansvar er å sørge for at de nødvendige rammebetingelser er til stede for at disse kan drive formidling.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets ansvar for høyere utdanning, langsiktig, grunnleggende forskning og formidling ivaretas derfor innenfor et system der faglige disposisjoner og prioriteringer i hovedsak skjer desentralisert. Hvor mye forskning departementet faktisk finansierer innen biologisk mangfold bestemmes også i stor grad på et lavere nivå. Selv om departementet derfor ikke styrer direkte langs en slik faglig akse, kan sektoren vise til en rekke aktiviteter med stor betydning for kunnskap om biologisk mangfold.

7.2.5.2 Status og utviklingstrekk

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet forvalter i overkant av 40 prosent av de statlige FoU-bevilgningene. Gjennom ansvaret for institusjonene i universitets- og høgskolesektoren og langsiktig, grunnleggende forskning er departementet en hovedbidragsyter til å sikre en sterk nasjonal kunnskapsmessig infrastruktur. Sterke fagmiljøer av internasjonal kvalitet er en forutsetning for å få fram gode kandidater og god forskning innen nær sagt alle de felt der samfunnet står foran store utfordringer - også biologisk mangfold.

Forskning og undervisning innenfor svært forskjellige fagdisipliner som har lite til felles med hensyn til metoder og teoretisk grunnlag, ligger til grunn for den kunnskapen som gir oss forståelse av miljøproblemene. Det er behov for å få fram ny kunnskap innenfor en rekke enkeltdisipliner. Det vil også være behov for gode tverrfaglige tilnærminger, både i undervisning og forskning, for å komme fram til helhetlige løsninger på miljøproblemene.

Både innen høyere utdanning og forskning foregår det en betydelig aktivitet som direkte faller inn under begrepet biologisk mangfold. Gitt den måten departementet ivaretar sitt ansvar på, har departementet imidlertid ingen samlet oversikt over aktiviteten. Universitetene og høgskolene gir miljø og utvikling stor plass i sine undervisningstilbud og legger derigjennom til rette for at det utvikles nasjonal spisskompetanse innenfor blant annet området biologisk mangfold, så vel som en bred og økt kompetanse i befolkningen generelt på miljøområdet.

I den nye rammeplanen for allmennlærerutdanningen (1998) inngår en obligatorisk 10 vekttallsmodul - Natur, samfunn og miljø - som omtalt i kap. 7.2.2. Slik legges det til rette for at grunnskolens lærere skal ha kunnskap om biologisk mangfold og at denne kunnskapen formidles videre til den oppvoksende slekt gjennom føringer gitt i grunnskolens læreplaner.

Universitetenes naturhistoriske museer er i besittelse av vitenskapelige samlinger av uvurderlig verdi, sett i nasjonalt så vel som i internasjonalt lys, og er gjennom lov om universiteter og høgskoler forpliktet til å drive fortløpende innsamling av naturhistorisk materiale (bygge opp, drive og vedlikeholde museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger).

Museene er viktige forskningsinstitusjoner, dels med basis i egne undersøkelser i felt, dels basert på samlingsmaterialet. De naturhistoriske samlingene er av uvurderlig betydning for løsning av presserende forskningsoppgaver som dokumentasjon av klimahistoriske endringer, kartlegging av verdens artsmangfold m.m. Omfanget og organiseringen av disse samlingene gjør dem imidlertid vanskelig tilgjengelig for forskning og undervisning, forvaltning og allmennhet. Utviklingen innen IKT har gitt nye muligheter for å bedre tilgjengeligheten til denne type informasjon, og vil kunne bidra til blant annet å knytte museene tettere opp mot skoleverket og å gjøre det lettere for verden utenfor museene å tilegne seg museenes informasjon og kunnskap.

Museumsprosjektet ble startet opp i 1998 som en videreføring av Dokumentasjonsprosjektet og UNADOC-prosjektet. Dette treårige samarbeidsprosjektet mellom våre fire universiteter innbefatter digitalisering av universitetsmuseenes naturhistoriske og kulturhistoriske samlinger, med det mål å gi en samlet og rasjonell tilgang til universitetsmuseenes informasjon (Figur 7.2 og 7.3). Ved hjelp av felles grensesnitt og tverrfaglige koblinger av data vil det være mulig å skape helt nye kunnskapskombinasjoner og ny innsikt i de forskjellige fagområdene.

I den naturhistoriske delen av Museumsprosjektet finner en i dag 10 forskjellige delprosjekter:

Universitetet i Oslo:

• Delprosjekt botanikk «Sopp og lav» ved Botanisk hage og museum

• Delprosjekt botanikk «Nordiske og arktiske karplanter» ved Botanisk hage og museum

• Delprosjekt paleontologi «Oslofeltets fossiler»

• Delprosjekt zoologi «Entomologiske samlinger»

Universitetet i Tromsø, Tromsø Museum:

• Delprosjekt naturhistorie, Zoologi og geologi

• Delprosjekt botanikk

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Vitenskapsmuseet:

• Delprosjekt naturhistorie, Zoologi og botanikk

Universitetet i Bergen, Bergen Museum:

• Delprosjekt zoologi

• Delprosjekt botanikk

• Delprosjekt geologi

I tillegg til universitetenes egne bidrag har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i løpet av den treårige prosjektperioden bidratt med i alt 12,5 mill. kroner til Museumsprosjektet. For å sette de naturhistoriske museene i stand til å videreføre Museumsprosjektet ett år til, vil Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Miljøverndepartementet bidra med 3 mill. kroner hver for 2001. Resultatet av dette arbeidet vil blant annet være et bidrag til en norsk artdatabank.

Av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets samlede bevilgning til langsiktig, grunnleggende forskning gjennom Forskningsrådet gikk til sammen 14,1 mill. kroner i 2000 til forskning innenfor området vern og bruk av biologisk mangfold. Innenfor denne bevilgningen ligger det delfinansiering av blant annet Forskningsrådets program «Biologisk mangfold - dynamikk, trusler og forvaltning» som skal bedre kunnskapsgrunnlaget for bærekraftig bruk av biologiske ressurser og bevaring av naturens egenart og mangfold. Til sammen finansierte KUF miljørelevant forskning for 71,1 mill kroner i 2000. Av dette utgjorde klimaforskning, vern og bruk av biologisk mangfold og internasjonalt miljøvernsamarbeid/polarforskning de tre største resultatområdene.

I den siste forskningsmeldingen, St.meld. nr. 39 (1998-99), ble det understreket at satsingen på miljøforskning skal videreføres og forsterkes gjennom en egen satsing på forskning i skjæringsfeltet mellom miljø og energi og gjennom satsing på langsiktig, grunnleggende forskning. Videre ble det lagt vekt på at miljøforskning ivaretas i alle sektorer og som et tverrgående perspektiv i de øvrige tematiske satsingsområdene som ble utpekt i meldingen (marin forskning, forskning innen IKT og forskning innen medisin og helse). Dette er et ansvar for alle departementer som finansierer forskning. I meldingen ble det også pekt på at det er nødvendig å øke kunnskapen om klimautviklingen - blant annet for å bedre kunnskapsgrunnlaget om effektene av klimaendringer på biologisk mangfold. Det motsatte, nemlig hvordan mangfoldet kan dempe effektene av klimaendringer, er også viktig. Forskningen må se på hele kompleksiteten i dette samspillet.

Norges forskningsråd skal i henhold til sine vedtekter «bidra til kunnskapsutvikling rettet mot menneskehetens felles problemer, og særlig mot problemer knyttet til miljø og utvikling». Miljøforskning er både forankret i et eget område (Området for miljø og utvikling) og foregår som en integrert del av forskningen i de andre områdene. Forskningsrådet har gjennomført en rekke tiltak på miljøområdet. Blant annet er det innført prosedyre for sikring av miljøaspekter i prosjekter og programmer, og det er innført krav om at miljøaspekter skal innarbeides i søknadsbeskrivelsene. Etter Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering har Forskningsrådet på en god og omfattende måte integrert miljøaspekter i sin virksomhet.

Forskningsrådet har også et viktig ansvar for å sette ny kunnskap og viktige problemstillinger på samfunnets dagsorden. Forskningsrådet bidrar gjennom en rekke tiltak, blant annet har det de siste årene blitt arrangert store nasjonale konferanser om ulike sider ved bærekraftig utvikling og det er laget spesielle formidlingstiltak for barn og unge, for eksempel «Nysgjerrigper-klubben».

Norsk deltakelse i internasjonal forskning er viktig for å fremme kvalitet og kunnskapsbasert nyskaping. Særlig viktig er deltakelsen i EUs rammeprogram som i stadig sterkere grad vektlegger miljøperspektiver. Både personbasert og institusjonelt samarbeid må forsterkes i årene som kommer.

Svalbard skal videreutvikles som internasjonal plattform for arktisk forskning. På Svalbard er forskning og utdanning blant de virksomhetsområdene som kan få betydning for oppfyllelsen av sentrale miljømål, og den forskning som foregår vil være et viktig bidrag til økt kunnskap om biologisk mangfold. Det er et mål å bevare Svalbards flora og fauna tilnærmet uberørt. Samtidig er verneområdene også viktige referanseområder for økologisk forskning. En økende forskningsaktivitet kan innebære utbygging av ny fysisk infrastruktur og økt motorisert ferdsel. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet understreker at forsknings- og utdanningsvirksomheten selv har et ansvar for å ta miljøhensyn og at den virksomheten som følger av aktiviteter til enhver tid følger de regler og forskrifter som gjelder på miljøområdet, med mindre unntak eller tillatelse er gitt. Dette er tatt inn i strategiplanen for Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS).

7.2.6 Opplysningsvesenets fonds eiendommer

Eiendommene består av ca. 210 landbrukseiendommer, hvorav ca. 90 er selvstendige forpaktningsbruk. Stortinget besluttet i 1985 (St.meld. 64 1984-85) at forpaktningsbruk skulle selges der det lå til rette for det. Antall eiendommer blir derfor stadig redusert som følge av eiendomssalg. En del jordbrukseiendommer vil også bli beholdt der disse eiendommene på en særlig måte ivaretar prestegårdshistorien. Videre eier Opplysningsvesenets fond ca 1 000 000 dekar skog, hvorav vel halvparten er produktiv. Fondets landbrukseiendommer er underlagt de samme retningslinjer som landbruket ellers i landet der miljøhensyn og hensynet til biologisk mangfold etter hvert blir tillagt stadig større vekt.

7.3 Tiltak og virkemidler

7.3.1 Nettverk for miljølære - kunnskapsutvikling og informasjon

Generelle virkemidler er beskrevet i kap 7.2. For å styrke kunnskapsgrunnlaget, spre informasjon og innhente ny informasjon om biologisk mangfold har departementet gjennom flere år gitt skoler i oppdrag å samle informasjon om miljøtilstanden knyttet til vannlokaliteter. Informasjonen samles i databaser og viser endringer i økosystemet over tid. Sentralt har vært å samle informasjon om faktorer som påvirker det biologiske mangfoldet. Skolene utformer undervisning om biologisk mangfold knyttet til informasjonsinnhentingen. Det erlagt opp til at forskningsmiljøer skal kunne legge inn informasjon om nytt innen forskningen slik at det blir et system for formidling av forskningsresultater knyttet til miljø generelt og biologisk mangfold spesielt. Forskere bidrar til å sammenstille data som elever samler inn slik at de lettere kan tolkes av allmennheten.

Programmer knyttet til tema vann er samlet og integrert i «Nettverk for miljølære». 145 skoler, som har deltatt i Vannprogrammet (Boks 7.1 og Figur 7.4), har gjennomført ferskvannsundersøkelser og lagt inn materiale i den sentrale databasen. I denne basen er det nå registrert over 1800 arter. Gjennom dette arbeidet er det registrert nye arter som tidligere ikke har vært vitenskapelig kjent, det er oppdaget sjeldne arter på nye levesteder og spredning av arter til nye leveområder. Elever har f.eks. påvist en langt større utbredelse av den introduserte arten Japansk drivtang ( Sargassum muticum) enn det forskningen har visst om.

Boks 7.1 Vannprogrammet

Knyttet til området vann i «Nettverk for miljølære» er det metodisk og faglig lagt til rette slik at elever på alle nivå i skolen, frivillige organisasjoner og andre kan undersøke ulike forhold rundt vannforekomster. Deltakerne undersøker avgrensede områder. Informasjon blir samlet i en felles database, som er åpen og tilgjengelig over internett. Data som blir sendt inn blir gjennomgått av fagfolk. Deltakerne kan få råd og veiledning.

Det er laget oppgaver som viser hvordan de fysiske, kjemiske og biologiske forholdene i vann kan undersøkes og hvordan inngrep og forurensning påvirker det biologiske mangfoldet. Ved å kartlegge hvem som bruker området, og om det er konflikter mellom forskjellige typer brukere, vil deltakerne få innsikt i hvordan biologisk mangfold påvirkes av brukere. Deltakerne oppfordres til å samarbeide med lokale miljøvernmyndigheter, og foreslå hva som bør gjøres for å løse konfliktene. Det er lagt til rette for aktiv medvirkning slik at deltakerne ser verdien av biologisk mangfold, hvordan bruken av naturområder påvirker dette og hva som kan gjøres for å hindre tap av biologisk mangfold.

Materialet inneholder veiledninger og skjema for registrering samt bakgrunnsstoff. Dette er kvalitetssikret av fagfolk. Veiledninger og skjema kan hentes ned direkte som filer fra internett ved å gå inn på nettadressen: http://miljolare.no.

Gjennom «Nettverk for miljølære» kan sentrale og lokale forvaltningsorganer gi skolen oppdrag å samle informasjon om biologisk mangfold. Ved at elever henter inn informasjon etter gitte prosedyrer, vil skolen kunne overvåke endringer i lokaliteter som samfunnet ellers ikke har økonomiske muligheter til å gjennomføre. På den andre siden representerer slikt arbeid en god læringsarena og gir faglig og metodisk støtte for skolens miljøopplæring.

Erfaringer viser også at det er viktig for elev og lærer at resultatene av læringsarbeidet blir til nytte for andre utenfor skolen. Departementet vil derfor knytte Nettverk for miljølære til Direktoratet for naturforvaltnings prosjekt «Kartlegging av naturtyper- Verdisetting av biologisk mangfold». I løpet av 2001 vil det bli utviklet en rekke aktiviteter som grunnlag for innhenting av informasjon om biologisk mangfold tilknyttet Direktoratets prosjekt. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet bidrar slik til at flere tusen barn og unge deltar i utvikling av det datagrunnlaget som er nødvendig for å ha en landsomfattende oversikt over utbredelse av arter og endringer over tid. Det legges også opp til at barn og unge skal analysere årsaker til endringer og ta del i de lokale beslutningsprosesser som påvirker endringene. Det er i tillegg utarbeidet en rekke veiledende oppgaver som viser hvordan ulike forhold som forurensninger, arealbruk etc. påvirker det biologiske mangfoldet.

Departementet vil våren 2001 iverksette en kampanje for å kartlegge når løvet på bjerka kommer ut og når en ser linerla første gang. Denne kampanjen vil bli fulgt opp hvert år over en lengre periode. Gjennom denne typen kampanjer vil fokus bli satt på biologisk mangfold og befolkningens mulige delaktighet i å sikre arter og naturtyper. Gjennom at skoleverket blir aktivt brukt og at alle data legges i databaser som er tilgjengelig for alle, sikres rettighetene knyttet til tilgang til miljøinformasjon. Konseptet Nettverk for miljølære vil være et viktig tiltak i en interdepartemental informasjonsstrategi for biologisk mangfold (Figur 7.5).

7.3.2 Tiltak innen forskning og høyere utdanning av betydning for biologisk mangfold

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil bidra til å videreutvikle sterke kunnskapsmiljøer innen høyere utdanning og forskning. Sterke norske fagmiljøer innen en rekke ulike fagdisipliner vil være en viktig forutsetning for å få ny kunnskap om miljøutfordringene og for å utdanne godt kvalifiserte kandidater. Departementet vil også bidra til at det legges sterkere vekt på tverrfaglighet, formidling og samordning av kunnskap.

Stortinget har i forbindelse med behandlingen av St. meld. nr. 39 (1998-99) «Forskning ved et tidsskille» gått inn for at den norske forskningsinnsatsen skal økes og at den langsiktige, grunnleggende forskningen skal prioriteres. Stortinget har seinere bedt om at det lages en opptrappingsplan for forskningsbevilgningene, og dette vil bli fulgt opp. Økt forskningsinnsats vil, om enn indirekte, også ha en positiv effekt på forskning innen biologisk mangfold.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil både gjennom egne faglige bevilgninger og som koordinator for forskningspolitikken bidra til at miljøprioriteringene i forskningsmeldingen følges opp. Departementet vil derfor - på et overordnet nivå - ta opp disse problemstillingene med andre departementer og med Norges forskningsråd.

Som et supplement til den disiplinbaserte forskningen og undervisningen er det nødvendig å få fram gode prosjekter med fler- eller tverrfaglig innretning. Departementet vil be både institusjonene og Forskningsrådet om å legge bedre til rette for tverrfaglige studie- og forskningsprogrammer på miljøområdet. Det er behov for å vurdere foreløpige erfaringer med tverrfaglig miljøforskning og å tilpasse evaluerings- og støtteformer til tverrfaglige prosjekter, og departementet har bedt Forskningsrådet utrede og komme med forslag på dette området.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet forventer generelt at alle institusjoner innen høyere utdanning og forskning deltar på en aktiv og opplysende måte i samfunnsdebatten, og vil bidra til at Forskningsrådet viderefører sine formidlingstiltak innenfor miljøområdet. Departementet vil også oppfordre institusjonene innenfor høyere utdanning og forskning til å ha fokus på internasjonalt samarbeid og utnytte de ordningene og avtalene som er etablert.

For å sette de naturhistoriske museene i stand til å videreføre Museumsprosjektet ett år til, vil Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Miljøverndepartementet bidra med 3 mill. kroner hver for 2001. Deretter vil Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, i samarbeid med andre departementer, bidra til at Museumsprosjektet blir gjennomført (med en totalregistrering av de naturhistoriske samlingene). Resultatet av dette arbeidet vil blant annet være et bidrag til en norsk artdatabank.

7.3.3 Opplysningsvesenets fonds eiendommer

Tiltak for å redusere forurensing og skadelig avrenning fra disse eiendommene er det viktigste tiltaket for å ta vare på det biologiske mangfoldet. Det er lagt opp en plan for å redusere skadelig avrenning og utslipp av organiske stoffer til grunnvann og vassdrag for kommende 5-årsperiode. Dette gjelder særlig på eiendommer med husdyrproduksjon. Når det gjelder skogbruket og tiltak vedrørende biologisk mangfold, deltar departementet i en arbeidsgruppe som skal legge til rette for miljøsertifisering av fondets skoger. Det drives også med nøkkelbiotopregistrering i skog.

7.4 Oppsummering av tiltak

• Gi opplæringsansvarlige tilbud om kompetanseutvikling om biologisk mangfold, hvilke forhold som påvirker det og hvilke tiltak som må iverksettes for å hindre tap av biologisk mangfold.

• Legge forholdene til rette slik at elever, lærlinger og studenter får opplæring om biologisk mangfold

• Legge forholdene til rette slik at elever, lærlinger og studenter bidrar til overvåking av biologisk mangfold

• Bidra til bedre tilgjengelighet av kunnskap om biologisk mangfold overfor beslutningstakere

• Bidra til kommunal kartlegging og verdiklassifisering av biologisk mangfold

• Bidra til fortløpende oppdatering av geografisk stedfestede arealer som er viktige for biologisk mangfold

• Bidra til at eksisterende data blir tilgjengelige og kommunisert til befolkningen

• Bidra til at eksisterende databaser blir samordnet

• Bidra til å videreutvikle sterke kunnskapsmiljøer ved universiteter og høgskoler

• Bidra til å møte samfunnets behov for godt kvalifiserte kandidater og god forskning

• Bidra til å legge grunnlaget for en norsk artdatabank gjennom fullføring av «Museumsprosjektet» og videreutvikling av Nettverk for miljølære

• Følge opp miljøprioriteringene i forskningsmeldingen

• Be institusjonene legge til rette for tverrfaglige studie- og forskningsprogrammer

• Følge opp Norges forskningsråd forslag når det gjelder tverrfaglig forskning

• Bidra til at Norges forskningsråd viderefører sine formidlings- og møteplasstiltak.

7.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Tiltak i regi av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil i hovedsak foregå innenfor de etablerte organer i sektoren. Opplæring foregår innefor det offentlige skoleverket og på høgskoler og universiteter som del av ordinær virksomhet. Tiltak i regi av Norges forskningsråd finansieres i hovedsak via departementets faglige bevilgning til Forskningsrådet, som foruten prosjekter og programmer også inkluderer strategiske fellesfunksjoner og informasjon. Midler fra Fondet for forskning og nyskaping supplerer finansiering av forskning som ikke i tilstrekkelig grad blir ivaretatt gjennom de ordinære bevilgningene og slik at særlig den langsiktige, grunnleggende forskningen blir styrket.

Spesielle utviklingsprosjekter innenfor opplæringen blir finansiert av sentrale FoU-midler. Det er også nødvendig å tilføre kommunalt nivå midler for kompetanseutvikling i opplæringsinstitusjoner dersom en vil sette fokus på spesielle satsningsområder. Biologisk mangfold vil være et område det er nødvendig å rette spesielle oppmerksomhet mot. Departementet skal derfor i samarbeid med en rekke andre departementer, videreutvikle og drive Nettverk for miljølære der mangfoldet i naturen er et av fire fokusområder. For at nettverket skal fungere etter intensjonene og for at det skal utvikles tilstrekkelig kompetanse, må det årlig tilføres midler. Disse midlene går til forskningsmiljøer som skal kvalitetssikre metoder og resultater, de går til oppretting og drift av databaser, til utvikling av nye oppgaver og til opplæring i bruk av programmet.

Det er inngått kontrakter med forskningsmiljøer som skal bidra til kvaliteten på produktene i Nettverk for miljølære. Med en økt økonomisk innsats kan en oppnå at mange flere skoler deltar i programmet og at de dataene som samles inn, vil få økt troverdighet. Ved en slik sikring vil Nettverk for miljølære bli et viktig bidrag til en nasjonal plan som vil bedre informasjonsgrunnlaget og styrke forståelsen for verdien av det biologiske mangfoldet. Nettverk for miljølære vil således være et tiltak som kan inngå i en samordnet informasjonsstrategi rettet mot viktige sektorer og instanser når det gjelder biologisk mangfold.

Museumsprosjektet, som er et bidrag til en nasjonal artdatabank, er knyttet til institusjoner under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. En del av innsatsen til prosjektet tas av ordinære bevilgninger, men det må til en ekstra finansiering dersom programmet skal kunne fullføres i rimelig framtid. Dette bør også være en del av en samordnet statlig informasjonsstrategi, og bør finansieres med bidrag fra flere departementer. Brukergruppen for denne informasjonen vil i stor grad finnes utenfor utdanning og forskning, særlig vil kommunalt nivå ha nytte av informasjonen.

8 Kommunal- og regionaldepartementet (KRD)

I del II har 14 departementer tatt utgangspunkt i de syv hovedutfordringene fra kapittel 2 og utformet egne kapitler.

Departementene beskriver sin rolle i samfunnet og aktiviteter som har betydning for biologisk mangfold. Departementene redegjør for tiltak de vil iverksette i 2001-2005.

8.1 Innledning

Kommunal- og regionaldepartementet har ansvaret for følgende områder:

1. Bolig, bomiljø og bygningssaker

2. Urfolks-, minoritets- og innvandringsspørsmål

3. Arbeidsmiljø og sikkerhet

4. Regional- og distriktspolitikk

5. Samordning av den statlige styringen av kommunalforvaltningen.

Tiltakene som foreslås berører alle ansvarsområdene til departementet unntatt samordningen av den statlige styringen av kommunalforvaltningen. Kommunalforvaltningen berøres imidlertid indirekte av det som er nevnt nedenfor under bolig- og byggsektoren (arealforvaltning, lokalisering, etc.), og via planbestemmelsene i plan- og bygningsloven som MD har ansvaret for. Den tyngste sektoren m.h.t. biologisk mangfold innenfor Kommunal- og regionaldepartementets område er bolig- og byggsektoren.

Under området arbeidsmiljø og sikkerhet omtales fagområdet skogbranner. Dette fagområdet ble overført til Arbeids- og administrasjonsdepartementet fra 1.1.2001. Det er likevel plassert i dette kapittelet.

8.2 Bolig- og byggsektoren

8.2.1 Bolig- og byggsektorens rolle i samfunnet

Det er knyttet betydelige verdier til bolig- og byggsektoren både for samfunnet og den enkelte. Verdiene er både av økonomisk, sosial og kulturell art.

Det bygde miljø er en viktig fysisk ramme rundt vår tilværelse. Byggene skal tjene bestemte sosiale eller økonomiske funksjoner. Samtidig er den fysiske utformingen og hvordan byggene er lokalisert viktige elementer i dannelsen av identitet og tilhørighet. Hvordan og hvor vi har bygd, og kommer til å bygge, vil ha avgjørende innvirkning på folks hverdagsliv både i familiesituasjonen, i arbeid og i fritid, og legge premisser for trivsel, trygghet og helse.

Årlig har vi de siste år bygd mellom 4,5 og 7,5 mill m² bruksareal, noe under en halvpart av dette som boligareal. Tilveksten representerer 1- 2 pst. av det arealet som allerede er bygd. Samlet har vi i Norge om lag 300 mill m² bolig- og byggareal (200 mill i boliger og 100 mill i andre bygg). Ca. 35 pst. av realkapitalen i fastlands-Norge, eller opp mot 1000 milliarder kroner, er bundet opp i bygninger.

For den enkelte er gjerne investering i egen bolig den største realinvestering som gjøres i livet. I gjennomsnitt utgjør utgifter til boligen og vedlikehold av den ca. 20 pst. av det årlige forbruket til den enkelte husholdning. Medregnet utgifter til lys, brensel og utstyr, kommer dette tallet opp i over 30 pst.

Tradisjonelt har økonomiske og sosiale aspekt hatt en dominerende plass i bolig- og byggepolitikken. Når det gjelder krav til bygg, har perspektivet vært helse, sikkerhet og miljø, primært i betydningen innemiljø, samt energiøkonomisering. Miljøvern i en bredere betydning er først de siste årene satt tydelig på dagsorden i sektoren. Regjeringen la i 1998 fram St.meld.nr. 28 (1997-98) Oppfølging av HABITAT II - Om miljøhensyn i bolig- og byggsektoren, jf. Innst.S. nr. 233 (1997-98), der de miljøvernpolitiske målsettingene for første gang i et offentlig dokument er vurdert i forhold til bolig- og byggsektoren.

8.2.2 Bolig- og byggsektorens utfordringer, delmål og indikatorer for vern og bruk av biologisk mangfold

Bolig- og byggsektoren er også en tung sektor i miljøsammenheng. Ca. 40 pst. av de materialer som vi bruker i samfunnet, brukes i bygg- og anleggssektoren. Mange av de materialer som har vært brukt i byggevirksomheten har negative konsekvenser for miljøet, enten direkte i form av dårlig inneklima, eller mer indirekte som byggavfall. Om lag 40 pst av alt avfall til deponi kommer fra denne sektoren. I tillegg bruker sektoren 40 pst av energien i samfunnet. Nær 60 pst av husholdningene i landet har elektrisitet som hovedoppvarmingskilde.

I Habitat-meldingen legges til grunn at det også innen bosettingssektoren må oppnås et mer økologisk riktig produksjons-, forbruks- og utbyggingsmønster og at sektoren må bidra til en mer fornuftig og bærekraftig ressursanvendelse. Det langsiktige målet for bolig- og bygningspolitikken er at miljø- og ressurseffektiviteten i hele bygningsmassen bedres. Det legges opp til at det både ved nybygging og utbedring i økende grad skal tas hensyn til miljøkonsekvenser.

Miljøvernpolitikkens mål stiller sektoren overfor store utfordringer. Miljøkonsekvensene av sektoren er betydelige, men også til dels komplekse og vanskelig å overskue for de mange aktører som til sammen vil bestemme utviklingen framover. I bolig- og byggsektoren er det i stor grad privat sektor som vil komme til å forme utviklingen. Staten gir rammer for virksomheten gjennom lovgivning, økonomiske virkemidler og informasjon. Kommunene har en tilretteleggende funksjon gjennom planlegging og tilrettelegging av tomter og infrastruktur, men det er oftest privat sektor som tar initiativ til konkrete tiltak, gjennomfører bygging og som står som eiere og forvaltere av de ferdige byggene.

I den konkrete sak, ved beslutningen om det skal bygges nytt eller utnytte eksisterende bebyggelse, om lokaliserings- og tomtevalg, vil den enkelte tiltakshaver og andre beslutningstakere måtte foreta et valg mellom ofte svært mange hensyn. Det vil måtte veies mellom et til dels komplekst mønster av bl.a. økonomiske, sosiale og miljøvernmessige hensyn. Miljøaspektene har til nå av flere grunner stått relativt svakt i disse avveiningene. Ett forhold er at miljøaspektene ikke har veid tungt nok i de økonomiske kalkylene til de ulike tiltakshavere. Et annet forhold er at mange av miljøkonsekvensene enten er ukjente for beslutningstakerne, eller at konsekvensene i enkelttilfeller ikke synes å være tungtveiende nok.

Oppmerksomhet om miljøkonsekvensene i bolig- og byggsektoren har økt klart de siste år. Blant annet har byggebransjen selv tatt initiativet til et større program for informasjons- og kunnskapsformidling - ØkoBygg-programmet - som sikter på å øke miljøeffektiviteten i sektoren. Programmet har konsentrert virksomheten om farlige stoffer og kjemikalier, avfall og energibruk. Konsekvensene av virksomheten i sektoren for det biologiske mangfoldet har imidlertid ikke vært et tema i denne sammenheng. Kunnskapene om dette er fortsatt lite utviklet og utbredt i sektoren.

Byggevirksomhet vil alltid på en eller annen måte ha konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Utbygging av store, nye boligområder vil nødvendigvis gripe inn i den økologiske balansen på angjeldende sted. Men også mindre inngrep kan i gitte tilfeller gi store konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Forvaltningen av boligområder, hvordan utearealene brukes og innrettes; utbygging av parkeringsplasser og lekeplasser og beplantning vil ha innvirkning på det biologiske mangfoldet. Selv små disposisjonsendringer på en eneboligtomt kan i uheldige fall forrykke den lokale økologiske balansen.

Bygg- og anleggsvirksomhetens bruk av arealer er trolig det som påvirker det biologiske mangfoldet mest. Bruk av ulike naturressurser i forbindelse med byggevirksomhet og til produksjon av byggematerialer samt bruk av miljøproblematiske stoffer i byggematerialer vil imidlertid også ha slik innvirkning.

8.2.2.1 Arealbruk

Bare ca. 3 pst av arealet i Norge er bebygd. Samtidig bor ca. 75 pst av befolkningen i byer og tettbygde områder. Det er særlig i områdene i og omkring de største byene utbyggingspresset er stort og byggevirksomheten har noe omfang. Det er derfor også her presset på naturen er størst og naturkvaliteter mest truet som følge av byggevirksomhet.

Det er relativt komplekse sammenhenger mellom bygging og biologisk mangfold. Kunnskapene om økologiske sammenhenger vil ofte være beskjedne blant de aktuelle beslutningstakerne. Konsekvensen av ett bestemt tiltak kan i tillegg være vanskelig å overskue. Det kan også være slik at konsekvensene av ett bestemt byggetiltak i et område er små, men at summen av flere tiltak som iverksettes uavhengig av hverandre, kan være betydelig. Særlig i områder med utbyggingspress der areal er en verdifull, økonomisk ressurs, vil dette kunne falle uheldig ut.

Hensynet til det biologiske mangfoldet som sådan har ikke vært særlig påaktet i bolig- og byggsektoren. Derimot har man vært opptatt av å bevare «grønne verdier» i boligområder og tettbygde strøk vesentlig ut fra et trivselsmessig utgangspunkt. I de fleste tilfeller vil det være et klart sammenfall mellom et mål om å bevare grønne områder, trær og vegetasjon, med målet om å bevare et artsmangfold. En økt oppmerksomhet om bevaring av de grønne verdiene vil derfor langt på vei samtidig øke mulighetene for å bevare artsmangfold også i tettbygde strøk.

Men de grønne verdiene er truet. Undersøkelser som omtales i St.meld.nr. 58 (1996-97) viser at de grå arealene (asfalterte eller gruslagte områder) har økt på bekostning av de grønne, og at særlig områder med trær, har gått sterkt tilbake siden 1950-tallet. Vannmiljøene er også redusert, f.eks. i Oslo hvor 40 prosent av bekker og elver er lagt i rør i denne perioden. Det er en tydelig tendens til at sammenhengen i grønnstrukturen brytes opp. Dette gjelder både de sammenhengende strukturene som binder de store natur- og jordbrukslandskapene rundt byen sammen og strukturene internt i byen. Av de gjenstående grønne arealene har den parkmessige andelen økt. 20 - 30 prosent av de naturområdene som fantes i byer og tettsteder på 1950-tallet er igjen i dag. Arealstatistikk for tettsteder viser at bygninger opptar 6 - 10 prosent. Veier mv. opptar 20 - 25 prosent av tettstedsarealene (Figur 8.1).

Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB).

Opp til 70-80-åra var det ikke uvanlig å snaue store utbyggingsområder for trær og annen vegetasjon og omforme terrenget gjennom store masseforflytninger slik at områdene kunne bygges ut med rasjonelle og kostnadseffektive metoder. Verdien av å bevare eksisterende vegetasjon i de framtidige boligområdene ble imidlertid fort et tema av trivselsmessige grunner, og mer hensynsfulle utbyggingsmetoder ble tatt i bruk. «Lett kommunalteknikk», dvs. samling av vann-, avløpsledninger og kabler etc. lagt i isolasjonskasser i grunne grøfter, som ble introdusert på tidlig 80-tall, betydde også mye for muligheten til å redusere masseforflytninger, og bevare både terreng og vegetasjon i feltutbygginger med tett/lav bebyggelse. Selv om teknikken ga åpenbare gevinster, også økonomiske, tok det lang tid før denne teknologien fikk allmen utbredelse. Lett kommunalteknikk fører til mindre drenering av området og vil påvirke grunnvannstand i langt mindre grad enn eldre, tradisjonell teknikk med dype grøfter.

Husbanken har gjennom flere år stimulert de «grønne verdier» i boligområder på ulike måter. Banken gir lånetillegg og kan gi tilskudd til prosjekter med gode uteområder der ulike miljøkvaliteter er ivaretatt. Ulike utviklingsprosjekter har vært støttet og Husbanken har også drevet informasjon om gode boligområder som også har understreket de grønne verdier.

Det Norske Hageselskaps avdeling Samfunn, som ble opprettet på 70-tallet som et kunnskaps- og informasjonssenter for landskapsarkitektur, har siden drevet et systematisk informasjonsarbeide om «grønne kvaliteter» i boligområder og tettsteder støttet av Kommunal- og regionaldepartementet og Husbanken (Figur 8.2).

Prosjektene «Bedre arealbruk i byer og tettsteder» og «Miljøbyprogrammet», ble begge ledet av Miljøverndepartementet og støttet av Kommunal- og regionaldepartementet. De la stor vekt på bevaring av det biologiske mangfoldet og ble foreløpig avsluttet i 2000. Erfaringene fra prosjektene befester indikasjonene på at grunnlaget for det biologiske mangfoldet i byer og tettbygde strøk er under betydelig press. I prosjektene presiseres verdien av at eksisterende grønne arealer i byggesonen ikke må forringes for å legge til rette for gode bomiljøer og levekår i tette boligområder. Videre ønskes tiltak for å oppnå sammenhengende grønne forbindelser mellom boliger, parker og friområder. Dette er særlig viktig der det er lite utearealer i nærheten av boligen. I områder hvor det er lite grønne arealer anbefales det at gater/parkeringsplasser og andre «grå arealer» omdisponeres til parker og trygge utearealer.

Anbefalingene fra disse to prosjektene vil bli lagt til grunn for det videre arbeidet med biologisk mangfold i bolig- og byggsektoren.

En helhetlig kommunal planlegging er det viktigste myndighetsinstrumentet for å motvirke en uønsket utvikling. Kommunenes arealplanlegging legger rammene for utbygging og lokalisering av ulike typer byggverk. Ved større utbygginger og inngrep kreves konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven som kan kartlegge miljøkonsekvensene for tiltaket slik at uheldige miljøvirkninger blir registrert og kan unngås. Utfordringen for bolig- og byggsektoren vil først og fremst være knyttet til de mange små inngrep, fortrinnsvis i og i tilknytning til tettbygde strøk, som til sammen kan gi et uheldig utslag for det biologiske mangfoldet.

8.2.2.2 Ressursbruk og farlige stoffer

Konsekvensene for det biologiske mangfoldet av andre sider av bygge- og anleggsvirksomhet enn den som er knyttet til arealbruk, er svært lite kartlagt. Det betydelige kvantum av materialer og bruk av ulike naturressurser i forbindelse med byggevirksomhet og til produksjon av byggematerialer, samt bruk av miljøproblematiske stoffer i byggematerialer indikerer imidlertid at innvirkningen på det biologiske mangfoldet som følge av disse forhold kan være signifikant. Noen sammenhenger er kort kommentert i det følgende:

Energibruk

Det er nær sammenheng mellom energibruk og klimagassutslipp. Det er beregnet at om lag 10 pst av klimagassutslippet i Norge kan tilskrives bygge- og anleggsvirksomheten. Klimaendringer vil selvsagt påvirke det biologiske mangfoldet generelt, men sammenhengen er ikke spesifikt knyttet til bolig- og byggsektoren. Tilsvarende gjelder for energiproduksjon og - transport. Disse forholdene er derfor ikke behandlet nærmere i denne stortingsmeldingen.

Annen ressursbruk

Direkte - og indirekte gjennom bl.a. produksjon av byggematerialer - brukes naturressurser i byggevirksomheten. Det kan være særlig to forhold som kan ha en mer direkte betydning for det biologiske mangfoldet:

• Anleggsvirksomhet vil ikke bare kunne bety nedbygging av naturområder, men også bruk av ressurser i form av masseuttak (sand, grus, pukk) som der massene tas ut, kan forrykke en lokal økologisk balanse. Dette er forhold som imidlertid ikke anses å være av stor betydning i bolig- og byggsektoren isolert. Imidlertid kan byggavfall av tunge byggematerialer som mur og betong brukes som fyllmasser ved bl.a. veibygging og kan på sikt redusere noe av behovet for å ta ut fyllmasser på tradisjonell måte.

• Tradisjonelt har vi i Norge brukt relativt sett mer trevirke i byggingen, særlig i boligbygging, enn i mange andre land. Bruk av trevirke vil i de fleste tilfeller være mindre økologisk problematisk enn bruk av mange alternative materialer. Unntaket vil være dersom trevirket er impregnert eller blir hentet fra avskogningsområder eller fra verneverdig skog.

Farlige stoffer

Det er på det rene at det i byggevirksomheten brukes materialer som inneholder stoffer og kjemikalier som på ett eller flere stadier i byggeprosessen fra bygging og montering til riving og eventuell deponering vil kunne gi negative utslag i forhold til det biologiske mangfoldet. Miljøvernmyndighetenes arbeid med farlige stoffer og kjemikalier har allerede gitt resultater som også har redusert bruken av slike stoffer i byggingen. Innføring av substitusjonsprinsippet i produktkontrollovgivningen vil gi ytterligere reduksjoner. Bruk av impregnert trevirke med tinn, arsen og kopper ble forbudt 1.1.2000. Fra 1. januar 2000 utgis også en «Obs.-liste» over stoffer og kjemikalier som det frarådes å bruke, og som også vil være en viktig veiledning for byggebransjen.

Bevisstheten om bruk av farlige stoffer i byggevirksomheten er i ferd med å bli høyere enn tidligere. Noen bedrifter i bransjen har innført et «føre-var»-prinsipp i sin virksomhet og bruker bare materialer de er sikre på er akseptable i en miljøsammenheng. Det er også under utvikling en miljødeklarasjonsordning for byggematerialer.

Når det gjelder eksisterende bygg er det i regi av ØkoBygg-programmet utviklet en metode for å lage en «øko-profil» av de enkelte bygg som grunnlag for mer miljøvennlig drift og vedlikehold. Tilsvarende for boligbygg er under utvikling.

Trolig er utfordringene når det gjelder materialbruk og biologisk mangfold størst i forbindelse med rivnings- og byggavfall. Mulighetene for gjenbruk og resirkulering er betydelige, men lite utnyttet. Også på dette området er bransjen selv nå aktiv og iverksatte i 2000 en «nasjonal handlingsplan» for byggavfall som har som målsetting å redusere avfallsmengdene med 70 prosent. Enkelte kommuner har som en prøveordning fått delegert fullmakt etter forurensingsloven til å kreve fremlagt en «avfallsplan» ved riving av byggverk, for på denne måten å få bedre kontroll med avfallsstrømmene og som samtidig vil kunne bevisstgjøre aktørene i forhold til gjenvinning og gjenbruk.

8.2.3 Tiltak og virkemidler

I forhold til lokalisering av utbyggingsområder og arealbruk generelt, er kommunenes arealplanlegging et vesentlig virkemiddel. De viktigste virkemidler for å styre arealbruken er naturvernloven og plan- og bygningslovens planbestemmelser. Disse virkemidlene administreres av Miljøverndepartementet. I tillegg vil informasjon, kunnskapsspredning og kompetanseoppbygging være viktige virkemiddel. Det vil også gjelde i forhold til aktørene i bolig- og byggsektoren. Viktig i denne sammenheng vil være utvikling av relevant informasjon for de mange beslutningstakere i sektoren, private som kommunale. Miljøverndepartementets arbeid med AREALIS vil kunne bli viktig i denne sammenheng.

Kommunal- og regionaldepartementet har et generelt ansvar for bolig- og byggepolitikken. Politikkområdet berører en rekke andre områder som sorterer under andre departementer. Andre sektorer har virkemidler som inngår som rammebetingelser for bolig- og byggsektoren. Det gjelder også i miljøvernsammenheng. Kommunal- og regionaldepartementets virkemidler er i hovedsak bygningslovgivningen og låne- og tilskuddsordningene som kanaliseres gjennom Husbanken, samt utvikling-, informasjon og opplysningsvirksomhet som støtter opp om hovedmålene for bolig- og byggpolitikken.

Tiltak

1. Bidra til å formidle informasjons- og veiledningsmateriale rettet mot byggebransjen og boligsektoren om biologisk mangfold blant annet i samarbeid med miljøvernmyndighetene og Det Norske Hageselskap.

2. Bidra til at det utvikles veiledningsmateriale om helhetlig områdeutvikling på basis av bl.a. erfaringer fra Miljøbyprogrammets arbeid med grøntstruktur.

3. Stimulere til tiltak som ivaretar en helhetlig utvikling av boligområder hvor viktige miljømål, herunder biologisk mangfold, tas hensyn til gjennom bruk av Husbankens tilskudd.

4. Bidra til at det avsettes og/eller opparbeides gode, felles utearealer - der inngrepene i naturlig og urørt terreng begrenses - i nye, husbankfinansierte boligprosjekter gjennom bruk av lånetillegg for utomhuskvaliteter.

5. Støtte byggenæringens informasjons- og utviklingsprogram - ØkoBygg-programmet - og arbeide for at hensynet til biologisk mangfold tydeliggjøres i forbindelse med programmets arbeid med miljøskadelige byggematerialer og byggavfall.

8.3 Samiske forhold

Kommunal- og regionaldepartementet har et samordningsansvar for samiske saker, mens gjennomføringen av politikken og fagansvaret stort sett er lagt inn under andre fagdepartementer.

Virkemiddelet til Kommunal- og regionaldepartementet i miljøvernpolitikken på dette området, er hovedsakelig dialog med fagdepartementene og Sametinget.

Sametinget er tillagt forvaltningsoppgaver og myndighet som er delegert fra flere departementer. Samtidig er Sametinget et frittstående folkevalgt organ som Regjeringen ikke har instruksjonsmyndighet overfor. Sametinget har bidratt med et eget kapittel som er vedlegg til denne stortingsmeldingen.

8.3.1 Samiske kulturminner

Sametinget ved Miljø- og kulturvernavdelingen skal forvalte samiske kulturminner etter kulturminneloven. Riksantikvaren har det faglige ansvaret, mens Sametinget har den politiske styringen og arbeidsgiveransvaret. Sametingets overordnede målsetting er å verne samiske kulturminner og kulturmiljøer på en måte som bidrar til å styrke og videreføre samisk kultur.

8.3.2 Tradisjonell kunnskap hos urfolk

Ifølge artikkel 8j i Konvensjonen om biologisk mangfold skal partene anerkjenne og opprettholde urfolks og lokalsamfunnenes kunnskaper om bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold.

Bevaring og dokumentering av tradisjonell kunnskap er svært viktig for å bevare og gi mulighet til å utvikle den samiske kultur. Denne kunnskapen, som i dag oftest besittes av eldre mennesker og tradisjonelt overleveres til neste generasjon gjennom arbeid og aktiviteter i naturen, kan lett gå tapt under den raske moderniseringen som det samiske samfunnet gjennomgår. Eksempel på slik kunnskap er bruk og utnyttelse av ressurser som bær, planter og fisk i utmarka. Flere aktører er i gang med prosjekter som har som siktemål å dokumentere og bevare tradisjonell samisk kunnskap.

Kommunal- og regionaldepartementet ser på bevaring av tradisjonell kunnskap som et prioritert arbeidsområde, og vil følge det arbeidet som blir gjort. (Figur 8.3)

8.3.3 Agenda 21

Agenda 21 inneholder et eget kapittel om styrking av urfolkenes rolle. Det forutsettes at urfolk, i dette tilfellet samene får delta aktivt i etablering av miljømessige forvaltningsregimer. I forvaltningssystemene må det bli tatt hensyn til urfolks kunnskap og erfaringer. Sametinget vil være en viktig aktør i denne sammenhengen.

8.3.4 Tiltak

• Dialog med Sametinget og de berørte fagdepartementene for å ta vare på det materielle grunnlaget for samisk kultur og tradisjonell samisk kunnskap.

8.4 Arbeidsmiljø- og sikkerhet

8.4.1 Skogbranner

Dette fagområdet ble overført til Arbeids- og administrasjonsdepartementet fra 1.1.2001.

Det er kjent fra nasjonal og internasjonal litteratur at skogbranner kan bidra til biologisk mangfold. Norge har forpliktet seg til å bevare det biologiske mangfoldet. Slikt mangfold, eller diversitet, kan defineres på tre nivåer: på landskaps/biotopnivå, på artsnivå og på genetisk nivå. Med mangfold på landskapsnivå menes det mangfold av ulike landskaps-/biotoptyper som forefinnes innenfor en region; på artsnivå det mangfold av arter som finnes innenfor hver slik landskaps-/biotoptype, og med genetisk mangfold den genetiske variasjon innenfor en art.

På begynnelsen av 1990-tallet fantes det ingen god samlet norsk oversikt over eksisterende litteratur og viten om de virkninger skogbranner har på miljøet, herunder på det biologiske mangfoldet. Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE) tok derfor initiativet til å få utarbeidet en større skogbrannrapport, «Skogbrann og miljøvernforvaltning», der denne problemstilling ble satt i fokus. Rapporten ble utviklet i et samarbeidsprosjekt mellom DBE, Direktoratet for sivilt beredskap, Direktoratet for naturforvaltning, Universitet i Oslo og forsikringsselskapet Skogbrand. En del hovedpunkter fra denne rapporten som er av interesse i forbindelse med mangfoldsaspektet er nevnt nedenfor.

Skogbrann er en økologisk forstyrrelsesfaktor på linje med andre, f.eks. storm og annet uvær, og har som sådan virkninger på alle de tre mangfoldsnivåene. Virkningene er av både kortsiktig art, som f.eks. eliminasjon av større eller mindre deler av det biologiske samfunnet, og av mer langsiktig art, som påvirkning av naturlige suksesjonsforløp. Det må imidlertid sies at det er umulig å generalisere på den måte at man f.eks. sier at skogbranner, som generelt fenomen, øker, eller reduserer det biologiske mangfoldet.

Hver skogbrann er nemlig unik, både med hensyn til selve brannintensiteten, hastigheten, og i hvilke(n) type(r) områder brannen går.

På landskapsnivå kan brannene selvsagt gi en midlertidig overvekt av unge suksesjonsstadier, og således fremme denne delen av landskapsmangfoldet. Når det gjelder mangfold på artsnivå, vil noen arter kunne utryddes midlertidig, og noen svekkes svært i individantall; mens igjen andre kan øke i individantall, og nye, branntilpassede arter kan komme inn. På genetisk nivå er det visse indikasjoner på at spesielle mer eller mindre branntilpassede former kan øke sin frekvens i populasjonen, slik at det genetiske mangfold også påvirkes.

Basert på blant annet ovennevnte skogbrannrapport er det designet et forskningsprosjekt i regi av Norges forskningsråd, der en skal brenne et skogareal eid av Borregaard i Hedmark. Formålet er å studere de virkninger skogbrann har på vannkjemi og næringssalter, på sopper, på flora og på insektfauna, relatert til flatehogst, flerbrukshogst og et kontrollfelt. Virkningene studeres i flere skogstyper, fra tørre til fuktige.

Det er et stadig sterkere krav fra markedet til skogbruket om at skogbruket skal drives med miljøhensyn for øyet. I denne sammenheng er det fra ulikt hold fremmet det syn at det faktisk bør brenne mer skog enn det gjør, og til og med at skogbranner bør tennes på. Å tenne på skog er vel som et foreskrevet forvaltningstiltak lite realistisk i Norge i dag. Et mer realistisk tiltak som er oppe til diskusjonen for tida er at man etter en skogbrann lar noe brent areal stå igjen urørt, slik at mangfoldet kan studeres gjennom suksesjonen.

Mye av den viten som har blitt systematisert under ovennevnte skogbrannrapport, og som vil framkomme i ovennevnte forskningsprosjekt, vil kunne være med på å danne beslutningsgrunnlag for framtidige slokkestrategier.

Tiltak

• Bidra til forskningsprosjekt i regi av Norges forskningsråd, for å studere virkningene skogbrann har på vann og biologisk mangfold i ulike skogstyper.

• Vurdere utarbeidelse av ny slokkestrategi for skogbranner basert på den kunnskapen som allerede finnes og ut fra den forskningen som foregår.

8.5 Regional- og distriktspolitikk

8.5.1 Mål

Forvaltningen av de distriktspolitiske virkemidlene skal bidra til en bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet.

8.5.2 Status og utviklingstrekk

Hensynet til det biologiske mangfoldet er av betydning for de distriktspolitiske målene knyttet til bosettingsmønsteret og robuste regioner/lokalsamfunn.

Norge deltar i EUs grenseregionale samarbeidsprogram Interreg. Målet for norsk deltakelse er å bedre vilkårene for næringsutvikling, verdiskaping og sysselsetting i grenseregionene. Midlene forvaltes i tråd med fylkenes nærings- og sysselsettingsstrategier. Satsingen har et miljøperspektiv, blant flere. Satsingsområdet miljø og helse har som et mål å fremme et godt miljø i kyst- og innsjøområder og å ivareta det biologiske mangfoldet. Bevilgningen, etter hvert innen Interreg III, vil bli videreført.

Midler til tilrettelegging av næringsarealer med fysisk infrastruktur går først og fremst til utbedringer/utvidelser av kaianlegg og investeringer i vei, vann og avløpsanlegg i tilknytning til kommunale næringsarealer. Også infrastrukturtiltak for reiseliv som parkanlegg, stier o.l. kan bidra til økt miljøbelastning lokalt og i verste fall true det biologiske mangfoldet i bestemte områder. I praksis er det stor lokal årvåkenhet på dette spørsmålet. Særlig i reiselivet er det økende bevissthet overfor verdien av miljøvern, som konkurransefortrinn og som markedskrav.

8.5.3 Tiltak

1. Bidra til at hensynet til det biologiske mangfoldet innarbeides i en miljøsjekkliste for de bedriftsrettede virkemidlene, i regi av SND.

2. Formulere miljøkriterier som ivaretar hensynet til det biologiske mangfoldet, for saksbehandling av distriktspolitiske virkemidler.

8.6 Oppsummering av tiltak

• Bidra til å formidle informasjons- og veiledningsmateriale rettet mot byggebransjen og boligsektoren om biologisk mangfold blant annet i samarbeid med miljøvernmyndighetene og Det Norske Hageselskap.

• Bidra til at det utvikles veiledningsmateriale om helhetlig områdeutvikling på basis av bl.a. erfaringer fra Miljøbyprogrammets arbeid med grøntstruktur.

• Stimulere til tiltak som ivaretar en helhetlig utvikling av boligområder hvor viktige miljømål, herunder biologisk mangfold, tas hensyn til gjennom bruk av Husbankens tilskudd til boligkvalitet.

• Bidra til at det avsettes og/eller opparbeides gode, felles utearealer - der inngrepene i naturlig og urørt terreng begrenses - i nye, husbankfinansierte boligprosjekter gjennom bruk av lånetillegg for utomhuskvaliteter.

• Støtte byggenæringens informasjons- og utviklingsprogram - ØkoBygg-programmet - og arbeide for at hensynet til biologisk mangfold tydeliggjøres i forbindelse med programmets arbeid med miljøskadelige byggematerialer og byggavfall.

• Dialog med Sametinget og de berørte fagdepartementene for å ta vare på det materielle grunnlaget for samisk kultur og tradisjonell samisk kunnskap.

• Bidra til at hensynet til det biologiske mangfoldet innarbeides i en miljøsjekkliste for de bedriftsrettede virkemidlene, i regi av SND.

• Formulere miljøkriterier som ivaretar hensynet til det biologiske mangfoldet, for saksbehandling av distriktspolitiske virkemidler.

• Bidra til forskningsprosjekt i regi av Norges forskningsråd, for å studere virkningene skogbrann har på vann og biologisk mangfold i ulike skogstyper.

• Vurdere utarbeidelse av ny slokkestrategi for skogbranner basert på den kunnskapen som allerede finns og ut fra den forskningen som foregår.

De to siste tiltakene er innenfor fagområdet skogbrann. Dette fagområdet ble overført til Arbeids- og administrasjonsdepartementet fra 1.1.2001.

8.7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Når det gjelder tiltak og virkemidler er det ikke registrert vesentlige administrative konsekvenser. Tilskudd til tiltak som berører biologisk mangfold vil bli prioritert innenfor gjeldende budsjettrammer.

9 Kulturdepartementet (KD)

I del II har 14 departementer tatt utgangspunkt i de syv hovedutfordringene fra kapittel 2 og utformet egne kapitler.

Departementene beskriver sin rolle i samfunnet og aktiviteter som har betydning for biologisk mangfold. Departementene redegjør for tiltak de vil iverksette i 2001-2005.

Kulturdepartementet har ansvar for blant annet kulturpolitikken og idrettspolitikken. Sentrale utfordringer på disse områdene er beskrevet i St.meld. nr. 22 (1999-2000) Kjelder til kunnskap og oppleving - Om arkiv, bibliotek og museum i ei IKT-tid og om bygningsmessige rammevilkår på kulturområdet og i St.meld. nr. 14 (1999-2000) Idrettslivet i endring - Om statens forhold til idrett og fysisk aktivitet.

9.1 Museenes rolle i pedagogisk og holdningsskapende arbeid

I utredningen fra et utvalg med oppgave å utarbeide grunnlaget for en nasjonal museumspolitikk, NOU 1996: 7 Museum - Mangfald, minne, møtestad, ble det foreslått en tiltaksplan for spredning av naturhistoriske tilbud ved museene. I utredningen heter det blant annet:

»Museumsutvalet meiner at det bør lagast ein tiltaksplan for å styrkja tilbodet av naturhistorisk kunnskap i museumssamanheng. Rett utforma kan ein slik plan vera med på å gje innhald til og kunnskap om omgrep som «biologisk mangfald», «berekraftig utvikling» og «økologisk samspel».»

I St.meld. nr. 22 (1999-2000) Kjelder til kunnskap og oppleving blir det også vist til at museene kan være en velegnet arena for å vise sammenhenger i naturen og sammenhenger mellom menneskelig aktivitet og landskapet. Det understrekes i meldingen imidlertid at det vil være nødvendig å styrke den naturvitenskapelige kompetansen ved museene, dersom museene skal spille en utvidet rolle innenfor økologi og miljøvern.

Vurderingene i utredningen og stortingsmeldingen har gitt grunnlag for en satsing i regi av Norsk museumsutvikling i forhold til vitenskapsmuseene og andre kultur- og naturhistoriske museer som mottar tilskudd fra Kulturdepartementet. Norsk museumsutvikling har utarbeidet en plan for satsing på naturhistorie ved museene. Planen omfatter formidlingstiltak, forskning, samling og bevaring. Det er blant annet lagt vekt på at naturhistoriske samlinger er viktige for miljøforskningen, og at museene har enestående kompetanse i forhold til å ta vare på slike samlinger. Det samarbeides med universiteter og høgskoler, skoleverk og miljøvernmyndigheter.

Det bør arbeides for bedre integrering av naturhistorie i kulturhistoriske museer. Her varierer mulighetene fra en liten naturhistorisk vandreutstilling til ansettelse av naturhistoriker på museet som opparbeider/bygger ut en naturhistorisk samling, driver forskning innen naturfaglige tema eventuelt i skjæringspunktet natur og kultur, og utarbeider utstilling og andre formidlingsprogram på natur-kultur tema.

Naturhistorisk samling og naturfaglig kompetanse bør oppbygges videre. I NOU 1997:6 ble det foreslått tiltak på naturhistorie i hvert fylke. Noen fylker har allerede muligheter for et bra tilbud, mens andre fylker mangler naturhistorisk museumstilbud. Det bør bygges opp naturhistoriske samlinger og naturfaglig kompetanse for å kunne gi et tilfredsstillende tilbud med rimelig tilgjengelighet i alle regioner.

Samarbeidet med miljøvernmyndighetene bør forbedres. På dette området vil det være mulig å gå f.eks. via Lokal agenda 21, samarbeide med naturinformasjonssentra eller inngå avtale med forskningsinstitusjoner om deponering av miljødatasamlinger til museene.

Det naturhistoriske tilbudet vi allerede har bør styrkes. Kvaliteten på spredningen av naturhistorisk kunnskap har stor betydning for hva en kan oppnå med slik spredning. Utvikling av museumspedagogikk og vinklinger ved valg av faglig innhold er vesentlige elementer i dette.

Norsk museumsutvikling vil være Kulturdepartementets utøvende virksomhet i dette arbeidet.

Jærmuseet kan framheves som særegent eksempel på utviklingen ved norske museer i forhold til pedagogisk og holdningsskapende arbeid rettet mot blant annet bevaring av biologisk mangfold. Dette museet har som faglig siktemål å formidle bred og allsidig kunnskap om og forståelse for sammenhenger mellom natur, kultur, landskap, teknologi og miljø. Museumsområdet omfatter blant annet et fornminne- og landskapsvernområde og to gardsbruk med eldre bygninger fra 1700- og 1800-tallet. Museet har fått tilsagn om tilskudd til basisutstillinger som «vitensenter», dvs. interaktive utstillinger som oppfordrer publikum til handling og deltakelse. Realiseringen av museets planer vil innebære en nyskapning innenfor museal formidling i Norge (Figur 9.1).

Tiltak

• Bedre integrering av naturhistorie i kulturhistoriske museer.

• Oppbygging av naturhistorisk samling og naturfaglig kompetanse.

• Bedret samarbeid mellom museene og miljøvernmyndighetene.

9.2 Hensynet til biologisk mangfold ved styring av spillemidler til idretts- og friluftstiltak

Kulturdepartementet har i sine «Forskrifter og bestemmelser om stønad av spillemidlene til anlegg for idrett og friluftsliv», som kommer ut årlig, slått fast at ved tilskudd fra spillemidlene til idretts- og friluftsanlegg skal den miljømessige kvaliteten ved idrettsanlegg som bygges med offentlig støtte tillegges vekt. Ved forhåndsgodkjenning av planer (de største anleggene godkjennes i Kulturdepartementet, de andre i kommunene) tillegges estetikk og miljø vekt og kan få avgjørende betydning for godkjenningen. Forskriftene slår fast at: «Tiltak for å begrense utslipp av klimagasser og miljø- og helsefarlige kjemikalier, arbeidet mot lokal luftforurensing og støy, samt arbeidet med bærekraftig energi- og materialbruk, og bevaring av det biologiske mangfoldet er de viktigste oppgavene vi står ovenfor i miljøarbeidet».

Forskriftene inneholder også en sjekkliste som viser til viktige punkter ved planlegging (og bygging) av idrettsanlegg. Disse skal være utgangspunkt for søkere som ønsker sine planer godkjent. For miljømessige kvaliteter som må tas hensyn til ved vurdering av anlegget i forhold til tomt og omgivelser, ber departementet om at arealdisponering, hensynet til omgivelsene og lokalisering skal være vurdert. Videre omfatter listen miljømessige kvaliteter for anlegget i seg selv; ressursbruk, materialbruk, energibruk, avfallsmengde, vannsparing og miljøoppfølgingsprogram.

For å bistå kommuner og andre tiltakshavere ga Kulturdepartementet høsten 2000 ut en veileder med sjekklister; «Miljøhensyn ved bygging og rehabilitering av idrettsbygg». I denne drøftes åtte viktige miljøhensyn: miljøstyring av byggeprosjektet, byggeskikk og estetikk, lokalisering og plassering på tomta, materialbruk, energieffektivitet, avfall, vann og avløp og til slutt miljøhensyn ved drift av idrettsanlegg og ved idrettsarrangement. Teksten er supplert med sjekklister for aktuelle problemstillinger. Departementet arbeider nå med oppfølgingen av denne veilederen.

Kulturdepartementet deltar i en arbeidsgruppe for prosjektet «Idrettens agenda 21», med representanter fra Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité, kommunene (Lillehammer), idrettsråd (Ringsaker) og miljøbevegelsen (Miljøheimevernet). Prosjektet ledes av Stiftelsen Lillehammer Miljø AS. Målet med Idrettens agenda 21 er å integrere miljøhensyn i norsk idrett knyttet til bygging og rehabilitering av idrettsanlegg, samt driften av disse. I tillegg kommer at idrettsarrangement i anlegg og i naturen, skal framstå med miljøprofil. Delmålene til prosjektet er:

• Utarbeide Idrettens agenda 21 som overordnet styringsdokument for norsk idrett.

• Ved hjelp av Idrettens agenda 21, og i samarbeid med lokale, regionale og sentrale myndigheter, frivillige miljøorganisasjoner og andre kompetansemiljø, integrere miljøhensyn i virksomheten innen norsk idrett.

• Synliggjøre konkrete og praktiske tiltak som bidrar til å redusere den negative miljøpåvirkningen fra idrettsanlegg og idrettsaktiviteter.

Den prioriterte handlingsplanen for prosjektet, som Kulturdepartementet har godkjent og er aktiv bidragsyter til, er:

• Oppfølging av ovennevnte veileder.

• Miljøsertifisering av idrettslag.

• Reduksjon av transporten som genereres av idretten.

• Lokalisering av idrettsanlegg/idrettens arealbehov.

• Naturbasert idrett.

Tiltak

• Kulturdepartementet vil stille krav til alle idrettsanlegg som mottar tilskudd fra spillemidler om at det skal foreligge en miljømessig gjennomgang av prosjektet.

• Kulturdepartementet vil bidra til at prosjekter som ivaretar hensynet til biologisk mangfold blir prioritert ved tildeling av tilskudd fra spillemidler til friluftsliv i fjellet.

9.3 Naturen som arena for breddeidretten

Naturen er vår viktigste arena for fysisk utfoldelse. Fotturer i skog og mark, skiturer, sykling og jogging, er de aktivitetene som har størst oppslutning i befolkningen (Figur 9.2). På bakgrunn av dette har Kulturdepartementet i St.meld. nr. 14 (1999-2000) «Idrettslivet i endring», lagt opp til å prioritere tilskudd fra spillemidlene til turløyper, turveier og turstier. Dette er anleggstyper som imøtekommer aktivitetsprofilen for en stor del av befolkningen.

Kulturdepartementet gir også tilskudd til anlegg i fjellet. Blant annet benyttes tilskuddene til å sikre naturen, med klopping over sårbare våtområder og merking av stier. Av totalt 9 millioner kr til anlegg for friluftsliv for 2000 gikk 1,8 mill kr til slike tilretteleggings- og sikringstiltak.

I Idrettens agenda 21 er som nevnt foran ett av delprosjektene «naturbasert idrett», dvs. å bidra til at aktiviteter i naturen foregår på naturens premissser. Det vil bli lagt opp til at ansvaret for dette delprosjektet i all hovedsak utøves av særforbundene som driver slik idrett (orientering, motorsport, golf, ski, skyting m.fl), men med oppfølging fra hovedprosjektet.

Tiltak

• Kulturdepartementet vil ta initiativ overfor Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité med sikte på en bedre bevisstgjøring av at utøvelse av idrettsaktivitet ikke må skje i strid med de tiltak som skal sørge for bevaring av biologisk mangfold.

• Kulturdepartementet vil ved deltakelse i fora hvor miljøutfordringene for ulike særforbund blir drøftet søke å påvirke til at hensynet til biologisk mangfold blir best mulig ivaretatt.

9.4 Oppsummering av tiltak

Museenes rolle i pedagogisk og holdningsskapende arbeid:

• Bedre integrering av naturhistorie i kulturhistoriske museer.

• Oppbygging av naturhistorisk samling og naturfaglig kompetanse.

• Bedret samarbeid mellom museene og miljøvernmyndighetene.

Spillemidler til idretts- og friluftstiltak

• Kulturdepartementet vil stille krav til alle idrettsanlegg som mottar tilskudd fra spillemidler om at det skal foreligge en miljømessig gjennomgang av prosjektet.

• Kulturdepartementet vil bidra til at prosjekter som ivaretar hensynet til biologisk mangfold blir prioritert ved tildeling av tilskudd fra spillemidler til friluftsliv i fjellet.

Naturen som arena for breddeidrett:

• Kulturdepartementet vil ta initiativ overfor Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité med sikte på en bedre bevisstgjøring av at utøvelse av idrettsaktivitet ikke må skje i strid med de tiltak som skal sørge for bevaring av biologisk mangfold.

• Kulturdepartementet vil ved deltakelse i fora hvor miljøutfordringene for ulike særforbund blir drøftet søke å påvirke til at hensynet til biologisk mangfold blir best mulig ivaretatt.

9.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Tiltakene innenfor kulturområdet forutsettes realisert innenfor de budsjettrammer som måtte bli fastsatt til enhver tid. Tiltakene innenfor idrettsområdet går enten på prioritering innenfor rammer (styring av spillemidler) eller er tiltak som ikke har umiddelbare økonomiske konsekvenser.

10 Landbruksdepartementet (LD)

I del II har 14 departementer tatt utgangspunkt i de syv hovedutfordringene fra kapittel 2 og utformet egne kapitler.

Departementene beskriver sin rolle i samfunnet og aktiviteter som har betydning for biologisk mangfold. Departementene redegjør for tiltak de vil iverksette i 2001-2005.

10.1 Landbrukets rolle i samfunnet

Landbruket skal i tråd med samfunnets behov:

1. Produsere trygg mat av høy kvalitet med bakgrunn i forbrukernes preferanser

2. Produsere andre varer og tjenester med utgangspunkt i naturressursene

3. Produsere fellesgoder som; livskraftige bygder, et bredt spekter av miljøgoder og en langsiktig matvareberedskap

Landbruket omfatter et mangfold av næringsaktivitet basert på utnytting av areal- og naturressurser, og det yter et vesentlig bidrag til sysselsetting og verdiskaping i Norge. Jordbruket, inkludert jakt og viltstell, står for vel 1 prosent av BNP, og nær 5 prosent av den samlede sysselsettingen. Skogsektoren står for ca. 1,6 prosent av BNP, og 1,7 prosent av sysselsettingen. Det blir årlig eksportert treprodukter for ca. 15 mrd. kr. I en av fire kommuner står landbruket for mer enn halvparten av sysselsettingen. Trelast og trevareindustri er representert i 313 av 435 kommuner.

Matproduksjonen er for en stor del basert på små jordbruksarealer, som samlet omfatter ca. tre prosent av det totale landarealet. Bare ca. en prosent av landets areal er egnet for matkornproduksjon. Næringsaktivitet knyttet til skog, reindrift (reinbeite) og annen utnytting av beiteressurser i utmark er mer arealkrevende enn jordbruksdrift. Landbrukets arealinteresser er totalt sett svært store. Vern om landbruksarealene som produksjonsgrunnlag for framtidige generasjoner er derfor prioritert.

Det er et mål å øke de positive miljøbidragene fra landbruket. Gjennom aktiv drift bidrar landbruket til å ivareta et helhetlig og levende kulturlandskap, naturlig- og kulturbetinget biologisk mangfold, kulturhistoriske verdier, kulturminner, variasjon i landskapsbildet og rekreasjonsmuligheter. Landbruket spiller dessuten en viktig rolle i forvaltningen av biologisk mangfold gjennom å ivareta genetiske ressurser i produksjonen og gjennom bevaring i genbanker og i klonarkiv. Landbruket kan også bidra positivt når det gjelder miljøutfordringer som går ut over Norges grenser. Skog binder CO₂, og ved bruk av trevirke i produkter med lang levetid, forlenges karbonbindingen. Økt bruk av trevirke bidrar til mer gjenvinning og til reduksjon i avfallsmengden, og reduserer utslippet av klimagasser. Bruk av trevirke til bioenergi kan dessuten erstatte fossilt brensel og dermed redusere CO₂-utslippene.

Integrering av miljøhensyn i landbrukspolitikken er viktig for den videre utviklingen av et mer miljøvennlig landbruk. Landbrukets påvirkning på naturmiljøet tilsier at det er en sentral oppgave å fortsatt sikre levevilkårene for truede arter ved å skjøtte eller skjerme viktige arealer. Det må arbeides videre med å redusere erosjon, avrenning av nitrogen og fosfor og bruken av plantevernmidler. Det knytter seg også store utfordringer til å sikre god dyre- og plantehelse, og å sørge for at matproduktene ikke inneholder skadelige stoffer som følge av produksjonsopplegget i jordbruket.

10.2 Landbruk og biologisk mangfold

Det biologiske mangfoldet omfatter mangfold av økosystemer, artsmangfold og genetisk mangfold.

Landbrukets virksomhet berører i stor grad forhold knyttet til biologisk mangfold. De nasjonale resultatmålene for biologisk mangfold legges også til grunn for utforming av landbrukspolitikken. Landbruket bygger på en aktiv bruk av det biologiske mangfoldet. De biologiske ressursene i plante-, skog- og dyremateriale spiller en helt sentral rolle for mat- og landbruksproduksjon. De genetiske ressursene i landbruket bevares både ved at de inngår i aktiv produksjon og ved at de tas vare på i genbanker, sædbanker og klonarkiv. En bærekraftig forvaltning av disse verdiene i et langsiktig perspektiv er avgjørende både for bevaringen av biologisk mangfold og for et fortsatt livskraftig landbruk.

Mangfoldet er utviklet gjennom de livsbetingelser som er skapt ved samvirkningen av mange faktorer over en lang tidsperiode. Mesteparten av mangfoldet er knyttet til naturlig forekommende arter og økosystemer, mens en liten del av mangfoldet er blitt til som en direkte følge av menneskelig virksomhet, f. eks. ved kontrollert foredling.

Kulturlandskapet står sentralt i Landbruksdepartementets politikk og virkemiddelbruk. Det biologiske mangfoldet i kulturlandskapet er utviklet i en vekselvirkning mellom natur og mennesker gjennom århundrer. Jordbruksarealer, skog- og utmarksarealer er aktivt brukt og høstet, og bruksformene har endret seg over tid. Det biologiske mangfoldet er derfor i stor grad en konsekvens av kultur- og næringspåvirkning av arealene.

10.3 Utfordringer

10.3.1 Jordvern og miljøvern

Jordressursen er sammen med luft og vann de viktigste og mest grunnleggende faktorer for all biologisk produksjon og mangfold. I Norge har vi knapphet på arealer med et høyt biologisk produksjonspotensial. Arealene som brukes til jordbruksproduksjon utgjør bare ca. tre prosent av totalarealet i Norge. Av dette er bare 1/3 egnet for matkornproduksjon, hovedsakelig på grunn av de begrensninger klima, topografi og jordkvalitet setter. I tillegg er det lite dyrkingsreserver igjen i de beste klimasonene. Jordressursen er en ikke-fornybar ressurs, og det er derfor viktig i et langsiktig ressursvernperspektiv å være føre var og verne om jordsmonnet som ressurs. Det å ta vare på potensialet for framtidig biologisk produksjon og mangfold, er viktig for å sikre framtidige generasjoners primærbehov i form av tilgang på mat. Miljøvern dreier seg blant annet om å sikre livsgrunnlaget for framtidige generasjoner og gi mulighet for å tilfredsstille grunnleggende menneskelige behov på kort og lang sikt. Den langsiktige bevaringen av jordressursene er derfor en del av den nasjonale miljøvernpolitikken. I det langsiktige perspektivet er det særlig viktig å verne om arealer som det kan dyrkes matkorn på, fordi det er disse arealene vi har størst knapphet på. Hva arealene i dag brukes til, er i jordvernsammenheng uvesentlig, så lenge de ikke bygges ned.

Landbruksdepartementet skal, i tillegg til å verne om jordressursene i et langsiktig perspektiv, legge til rette for landbruksnæringens bruk av areal som basis for inntekt, bosetting og drift. I dette mer kortsiktige og driftsøkonomiske perspektivet er fokuset rettet mot næringsgrunnlaget for bonden og landbruksnæringen. Nedbygging av dyrka mark får større direkte konsekvenser for dagens bønder enn nedbygging av utmark, og den samfunnsmessige kostnad i dag er derfor større. En forutsetning for et levedyktig landbruk i hele landet er at produksjonen skjer på arealer med et stort produksjonspotensiale. Dette er viktig både for landbruksnæringen og av hensyn til det langsiktige ressursvernet. De næringsdrivende i landbruket er i tillegg ansvarlige for at deres bruk av jordressursen skjer på en miljøforsvarlig og bærekraftig måte.

Det er grunn til å anta at det årlig blir bygget ned minst 20 000 dekar dyrka og dyrkbar jord her i landet. Totalt etter andre verdenskrig er det bygd ned over 900 000 dekar dyrka og dyrkbare arealer. Omdisponeringen av arealer med potensial for biologisk produksjon til andre formål skjer i stort omfang gjennom samfunnsplanlegging og utbygging. Størst press er det på de bynære arealene i de beste klimasonene. Ulike utbyggingsprosjekter, tettstedsutvikling, etablering av større veianlegg og annen infrastruktur innebærer irreversible tap av viktige arealer. Oppsplitting av sammenhengende arealer påvirker så vel livsvilkårene til de artene som er knyttet til områdene, som mulighetene for framtidig matproduksjon. Demografiske forhold knyttet til bosettingsmønstre og befolkningsutvikling på landsbasis gir grunn til å tro at utbyggingspresset i disse områdene vil fortsette å øke.

Landbruksdepartementet mener at takten i nedbyggingen av produktive arealer ikke kan vedvare. Det er derfor et mål å begrense nedbyggingen av produktive arealer. I arealbrukskonflikter må også andre relevante hensyn trekkes inn i vurderingene, blant annet behovet for utvikling av funksjonelle og levedyktige byer og tettsteder. Det er en viktig felles utfordring for landbruks- og miljøvernmyndighetene å skape forståelse i andre sektorer og hos andre myndigheter for de langsiktige effektene av dette.

Det er dessuten avgjørende at landbruket benytter mulighetene for å påvirke den overordnede arealplanleggingen, både nasjonalt, regionalt og lokalt.

10.3.2 Kulturlandskap og økosystemer

De utfordringene landbruket står overfor når det gjelder bevaring av mangfoldet av økosystemer er særlig knyttet til bevaring og utvikling av jordbrukets kulturlandskap, til bevaring av arealer for reinbeite og til skogbrukets innvirkning på skog som økosystem.

Endringer i bruken av arealer påvirker mosaikken av økosystemer i landskapet. Endringene i anvendelsen av landbruksarealer er i hovedsak knyttet til nedbygging, intensivering av landbruket og redusert bruk eller opphør av driften.

Det biologiske mangfoldet i kulturlandskapet er knyttet både til produksjonsarealene og tilliggende arealer. I følge Direktoratet for naturforvaltning har 30 prosent av de truede og sårbare artene i Norge kulturlandskapet som leveområde. Det er en utfordring å opprettholde driften på et tilstrekkelig utvalg av de arealer som tidligere ble brukt til beiter, slått og annen høsting, men som nå er ute av eller er på vei ut av drift, slik som lyngheier, seterområder, urterike slåttenger og andre (Figur 10.2 og Figur 10.3).

Utfordringene i reindriften er særlig knyttet til tilpasningen mellom reintall og beitegrunnlaget. Inngrep og forstyrrende aktiviteter i reinbeiteområder har økt i omfang gjennom de siste tiårene. Dette har ført til en varig reduksjon av reindriftsarealene. Beitevurderinger i form av feltregistreringer og satelittkartlegging av vegetasjonen har entydig påpekt at deler av høst, vinter og vårbeiter i Finnmark har vært utsatt for nedbeiting og sterk slitasje gjennom de siste tretti årene. Nedslitte beiter over store områder vil påvirke det biologiske mangfoldet negativt.

For skogbruket ligger det fortsatt store utfordringer i å styrke kunnskapen om miljøverdiene og forbedre de praktiske miljøhensynene. Skogøkosystemene består av et mangfold av livsmiljøer for plante- og dyrearter og sopp og lav. Skogbrukets virksomhet kan medføre oppsplitting av leveområder på en uheldig måte. Skogøkosystemer er preget av naturlige små og store forandringer, og det er nødvendig med kunnskaper om det biologiske mangfoldets sammensetning, funksjon og dynamikk for å kunne ta riktige hensyn til verdifulle miljøkvaliteter.

10.3.3 Arter, fremmede arter og nyttegjørere

Mange plante- og dyrearters krav til leveområder forutsetter aktiv landbruksdrift. Landbruket er dermed viktig for å opprettholde den typen kulturbetingede arter. Intensivering eller opphør av drift eller en spesiell driftsform kan lokalt representere en trussel for enkelte arter som er tilpasset slike spesielle livsvilkår.

Videre er det store utfordringer knyttet til utilsiktete og tilsiktete introduksjoner av nye arter som kan påvirke vekst- og livsvilkårene til naturlig forekommende arter. Landbruket har gjennom tidene basert mye av sin produksjon på utenlandske arter. I dag er det aktuelt med innførsel av fremmede arter til mange formål.

Introduksjon av nye plantearter til pryd-, landskaps- og landbruksformål kan føre til etablering av nye arter i norsk natur, fortrengning av eksisterende arter, og endring i balansen i økosystemene.

Bruken av nytteorganismer i biologisk bekjempelse og ved pollinering i drivhusproduksjoner er økende. Biologisk bekjempelse er en viktig metode i moderne plantevern, enten alene eller i kombinasjon med metoder som en del av integrert bekjempelse, og er et viktig tiltak for å redusere bruken av kjemiske plantevernmidler. Nytteorganismene som brukes til landbruksformål er også ofte fremmede eller ukjente i vår natur, og vil kunne representere en risiko for uønsket miljøpåvirkning og smitteoverføring.

Bruk av genmodifiserte organismer kan innebære en særskilt risiko for uønskede effekter på biologisk mangfold.

Globalt sett regnes spredning av fremmede arter som en alvorlig trussel mot det naturlig forekommende biologiske mangfoldet. De landene som har undertegnet konvensjonen om biologisk mangfold, har derfor bl. a. forpliktet seg til, så langt det er mulig og hensiktsmessig, å hindre innføring av fremmede arter som truer økosystemer, habitater eller arter.

Mange arter som opptrer som skadegjørere og patogene organismer er utilsiktet innført med landbruksvarer. Som følge av en geografisk spredd produksjon, klimaet og overvåkings- og kontrollprogrammer, har Norge imidlertid unngått flere alvorlige skadegjørere på planter. Nyere undersøkelser og kontroll med spesifikke skadegjørere har vist at status for enkelte av dem likevel ikke er like bra som tidligere. Det er fortsatt en viktig utfordring for landbruket å hindre introduksjon og spredning av farlige planteskadegjørere.

De smittsomme sykdommene hos akvatiske dyr og landdyr er i de seinere årene kommet under god kontroll, og det er ikke påvist at nye alvorlige smittsomme sykdommer er kommet inn i landet.

Det knytter seg også utfordringer til bruken av utenlandske treslag i skogbruket og til mulig innførsel av fremmede arter med import av tømmer. Det er samtidig klart at mulighetene for å forhindre spredning av skadeinsekter og patogener ved importmessige tiltak er begrenset.

10.3.4 Genetiske ressurser

Genetiske ressurser innen planter og husdyr er en viktig forutsetning for all landbruksproduksjon. Det genetiske mangfoldet har gitt grunnlaget for at det gjennom foredling og avl er utviklet planter og husdyr med høyt produksjonspotensiale, og som er tilpasset forskjellige vekstforhold, dyrkingsmetoder og kvalitetskrav. Bevaring av det genetiske mangfoldet er derfor viktig for framtidig matvaresikkerhet og verdiskaping i landbruket. Det genetiske mangfoldet ivaretas både gjennom bevaring og bruk av ulike plantesorter og husdyrraser innenfor artene, og gjennom den genetiske variasjonen innenfor sorten og rasen.

Skogstrærnes genetiske mangfold er avgjørende for skogens klimatilpasning, vekst og vitalitet. Det ligger store utfordringer i å sikre en god og langsiktig frøforsyning, og å skape et grunnlag for foredling, genbevaring og formering som gir valgmuligheter fremover.

Økt privatisering og inntjeningskrav for foredlings- og avlsinstitusjoner og de nye mulighetene i moderne bioteknologi, kan åpne for en utvikling mot bruk av færre plantesorter og husdyrraser og redusert genetisk variasjon, med mindre det offentlige går inn med visse reguleringer på virksomheten som motvekt til dette.

Både nasjonalt og internasjonalt er det en utfordring å sikre framtidig tilgang til plantegenetiske ressurser som er viktige for mat og jordbruk. Få land er selvforsynt med genetiske ressurser, og landene vil også i framtiden være gjensidig avhengig av å utveksle genetiske ressurser som ledd i å sikre en bærekraftig utvikling.

Det er behov for å styrke og utvide forvaltningen av genetiske ressurser både nasjonalt og i nordisk sammenheng for å stå best mulig rustet til å møte framtidige utfordringer og oppfylle forpliktelser overfor framtidige generasjoner og det internasjonale samfunnet.

10.4 Landbrukspolitiske hovedprioriteringer i arbeidet med bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold

10.4.1 Oppfølging av internasjonalt samarbeid

Landbruksdepartementet vil, med utgangspunkt i Norges forpliktelser knyttet til nordisk og internasjonalt miljøvernsamarbeid, arbeide for å integrere hensynet til biologisk mangfold i landbrukssektorens virksomhet og medvirke til at landbruksproduksjonen skjer på en slik måte at mangfoldet i størst mulig grad bevares.

Konvensjonen om biologisk mangfold har som målsetting å sikre bevaring, bærekraftig bruk og en rettferdig fordeling av godene. Aktiv deltakelse i det internasjonale arbeidet for oppfølging og videreutvikling av konvensjonen er en prioritert oppgave. I samsvar med den nordiske bærekraftstrategien bør mulighetene for felles nordisk innsats mot internasjonale prosesser vurderes løpende.

Norge vil fortsatt bidra aktivt i arbeidet under FAOs Kommisjon for genetiske ressurser. Under reforhandlingene av den Internasjonale overenskomsten for plantegenetiske ressurser vil Norge fortsatt arbeide for at alle land skal få sikret tilgangen til plantegenetiske ressurser som er viktige for mat og jordbruk og at det skal skje på vilkår som sikrer en rettferdig fordeling av godene ved bruk av genetiske ressurser. Et viktig tiltak i denne sammenheng vil være å sikre implementeringen av FAOs globale handlingsplan for plantegenetiske ressurser. FAOs globale program for forvaltning av husdyrgenetiske ressurser følges opp både nasjonalt og nordisk. Norge vil delta i FAOs videre arbeid med å utarbeide en global tilstandsrapport for husdyrgenetiske ressurser.

En arbeidsgruppe under Nordisk ministerråd har utarbeidet en strategi for en bærekraftig utvikling i Norden. Arbeidet er en oppfølging av de nordiske statsministrenes deklarasjon om et bærekraftig Norden. Strategien er tredelt. Første del omfatter de tverrgående innsatsområdene; klimaendringer, biologisk mangfold og genetiske ressurser - natur- og kulturmiljø, havet, kjemikalier og matvaretrygghet. Annen del omfatter de sektorspesifikke områdene; energi, transport, jordbruk, skogbruk, fiske, fangst og akvakultur og øvrig næringsliv. Tredje del omfatter innsatsområdene; kunnskapsgrunnlaget, virkemidler og ressurseffektivitet, nærområdene, offentlighetens deltagelse og Lokal agenda 21.

Strategien omfatter flere av Landbruksdepartementets ansvarsområder og blir et viktig virkemiddel i gjennomføringen av mat- og landbrukspolitikken. Landbruksdepartementet vil derfor gi oppfølging av strategien høy prioritet fremover, bl.a. gjennom utstrakt kontakt og samspill med myndigheter i andre land, Nordisk ministerråd, andre departementer, og institusjoner og organisasjoner i Norge.

Norge vil også delta aktivt i arbeidet for å utvide og styrke det nordiske samarbeidet om genetiske ressurser under Nordisk ministerråd. Nordisk genbank for planter, Nordisk genbank for husdyr og det nordiske samarbeidet om skoggenetiske ressurser i Nordisk skogbruks frø- og planteråd og i Samnordisk skogforskning er viktige institusjoner og organ for felles gjennomføring av de internasjonale forpliktelsene og nasjonale handlingsplaner. Innen kulturplanter og skogstrær vil henholdsvis det europeiske programmet for plantegenetiske ressurser (ECP/GR) og skoggenetiske ressurser (EUFORGEN) fortsatt være viktige samarbeidsorgan innen den europeiske regionen. Norge deltar også aktivt i OECDs arbeid med å utvikle miljøindikatorer i landbruket.

Den internasjonale plantevernkonvensjonen (IPPC) danner grunnlaget for Norges plantehelselovgivning og for de beslutninger som tas i SPS-avtalen under WTO. I EØS-avtalen legger EUs såvaredirektiv 1998/95/EF premissene for markedsføringen av plantesorter. Norge deltar i EUs arbeid med å utvikle felles regulering og felles sortslister for godkjente sorter.

Vern og bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet har en sentral rolle i det internasjonale skogpolitiske arbeidet. Norge vil arbeide for at den institusjonelle oppfølgingen av FNs mellomstatlige skogforum skjer gjennom en skogkonvensjon, under forutsetning av at det er bred enighet mellom i-land og u-land om dette, og at konvensjonen omhandler alle relevante skogspørsmål (miljø, økonomi og sosiale og kulturelle forhold) på en balansert og integrert måte. Samtidig vil Norge arbeide aktivt i andre aktuelle internasjonale fora for en mer bærekraftig skogforvaltning. I Europa har de pan-europeiske ministerkonferansene for beskyttelse av Europas skoger vært førende for samarbeidet om skogpolitiske spørsmål. Norge har sluttet seg til 12 resolusjoner om bærekraftig skogbruk og europeisk samarbeid i skogspørsmål. I tillegg er det utviklet et opplegg for kriterier og indikatorer for vurdering av skogtilstanden, og et sett med retningslinjer for bærekraftig skogbruk. Norge vil i tiden fremover delta aktivt i koordineringen av denne prosessen.

Det er viktig å delta på de internasjonale forskningsarenaene og bruke internasjonal kunnskapsproduksjon i landbrukssektorens arbeidet med å sikre oppfølgingen av internasjonale målsettinger knyttet til biologisk mangfold. Internasjonal deltakelse er godt etablert i de fleste av landbrukets forskningsinstitutter, men Landbruksdepartementet vil arbeide for å styrke denne profilen ytterligere.

10.4.2 Jordvern

Gjennom St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om landbruk og matproduksjon og Stortingets behandling av denne er det slått fast at hensynet til jordvern også er en del av miljøvernpolitikken, og må integreres i sektorenes miljøvernpolitikk. Det er et mål å få redusert omdisponering og nedbygging av landbruksarealer generelt, og spesielt av jord med høyt produksjonspotensial. Det er derfor nødvendig å videreutvikle jordvernpolitikken og praktisere den strengt.

Departementet vil videreføre kartleggingen av arealenes produksjonsevne og arbeide for å skaffe bedre dokumentasjon omkring omdisponeringen av landbruksarealer til andre formål, både med sikte på bedre arealstatistikk og med sikte på å få fram et bedre grunnlag for prioritering av jordvernet.

Det er avgjørende at landbruksforvaltningen benytter mulighetene de har for å påvirke den overordnede planleggingen, både nasjonalt, regionalt og lokalt. Som et virkemiddel for dette er det viktig at utforming av landbruksplaner for de enkelte kommuner gis høy prioritet fremover. Landbruksdepartementet vil legge vekt på at den regionale og kommunale landbruksforvaltningen sørger for å innarbeide strategier for miljøvern og jordvern i disse planene.

10.4.3 Kulturlandskap og økosystemer

Landbruksdepartementet har som mål å legge til rette for en bærekraftig jordbruksdrift som ivaretar ressursgrunnlaget og de livsbærende økologiske prosessene. Dette omfatter også å ta vare på viktige kulturlandskap, biotoper, økosystemer og naturlig og domestisert biologisk mangfold knyttet både til de dyrkede arealene med restarealer og kantsoner og til de landbrukspåvirkede utmarksarealene. Landbruksdepartementet har satset mye de seinere årene på å bevare kulturlandskapet, økosystemene og artene knyttet til landbruket. Innsatsen retter seg både mot det generelle kulturlandskapet hvor mosaikken og variasjonen i landskapet er viktig, og mot det mer spesielle kulturlandskapet som blant annet er viktig for økosystemer og arter som er betinget av ekstensiv jordbruksdrift og et åpent landskap. Disse spesielle kulturlandskapsverdiene er i hovedsak utsatt for opphør av drift, og det trengs derfor en ekstra innsats for å sikre et tilstrekkelig utvalg av slike kulturlandskap.

I enkelte områder er en del spesielle kulturlandskap og økosystemer utsatt for intensivering av jordbruksdriften. Dette kan også ha negative konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Landbruksdepartement ønsker å stimulere til tiltak som kan sikre det biologiske mangfoldet i disse områdene. Departementet vil legge særskilt vekt på de mest sårbare områdene.

Landbruksdepartementet vil velge ut de viktigste områdene i samarbeid med miljøvernmyndighetene og næringsorganisasjonene. Dagens registrering og kartlegging av verdifulle kulturlandskap og økosystemer er mangelfull. Landbruksdepartementet vil derfor styrke kartleggingen og forbedre koordineringen av eksisterende data. En videre kartlegging og registrering vil bygge på tidligere prosjekter som f.eks. «Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap». Arbeidet må koordineres opp mot kartleggingen av biologisk mangfold som kommunene skal gjøre. I første omgang vil Landbruksdepartementet konsentrere kartleggingen om utvalgte arealer, f.eks. der det er gjennomført eller planlagt gjennomført tiltak. Landbruksdepartementet vil også samarbeide med Miljøverndepartementet med sikte på å forbedre og videreutvikle opplegget for kommunal naturtypekartlegging og verdiklassifisering av slike naturtyper.

For å øke effekten av miljøinnsatsen i landbruket legger departementet nå opp til å samordne tiltak med miljøeffekt i et statlig miljøprogram, og å innføre krav om at alle driftsenheter må ha en miljøplan. Miljøprogrammet vil også gi den enkelte næringsutøver større mulighet til å bidra til å løse de lokale miljøutfordringene.

10.4.4 Forurensning

Landbruksdepartementet vil gjennom iverksettelse av en 5-årig handlingsplan for plantevernmidler gjennomføre en rekke tiltak som har som formål å redusere risikoen ved bruk av plantevernmidler. Tiltakene omfatter en betydelig heving av miljøavgiften på plantevernmidler, økt satsing på integrert plantevern og utvikling av skadeterskler, prognoser og varsling, videreføring av autorisasjonsordning for forhandlere og brukere og funksjonstesting av åkersprøyter m.m.

Tiltakene for å redusere avrenningen fra landbruket vil i stor grad være en oppfølging av EUs nitratdirektiv, Nordsjøplanen. Krav til gjødsling vil bli videreført gjennom forskrift om husdyrgjødsel og forskrift om gjødslingsplanlegging.

Det tas sikte på å videreføre og videreutvikle tilskuddsordninger som fremmer miljøvennlige driftsformer; f.eks. tilskudd til miljørettet omlegging og investeringsstøtte til miljøtiltak. For å øke kunnskapen om miljøvennlige driftsformer bevilges det også midler til informasjons- og demonstrasjonstiltak.

Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet har i lang tid samfinansiert Overvåkings-programmet for skogskader. Programmet har til formål å klarlegge skadeomfang på norsk skog, vise utviklingstendenser over tid, og belyse i hvilken grad langtransporterte luftforurensninger fører til skogskader i Norge. Programmet ble evaluert i 1993, og justert i tråd med anbefalingene. Det er etablert god oversikt over utviklingen av skogens helsetilstand og det er klarlagt at det ikke er grunnlag for den samme bekymring som da programmet ble etablert. Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet vil derfor - sammen med institusjonene i programmet - gjennomgå programmet med sikte på å videreføre denne overvåkingen på et lavere nivå i årene som kommer. Programmet gir også data som kan være relevante blant annet i forhold til utviklingen når det gjelder biologisk mangfold. Dette vil inngå i drøftingene til det tverrsektorielle utvalgets arbeid med Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold (jf. kap. 17).

10.4.5 Økologisk landbruk

Det er et mål at 10 prosent av det totale jordbruksarealet skal være omlagt til økologisk drift innen 2010, forutsatt at de økologiske produktene avsettes i markedene.

Økologisk landbruk bygger på miljøvennlige driftsmetoder uten bruk av plantevernmidler og mineralgjødsel. Mest mulig resirkulering av næringsstoffer, bevaring av genetisk mangfold og artsrikdom er eksempler på sentrale målsettinger i driftsformen. Den økologiske produksjonen er med på å gjøre det norske landbruket mer miljøvennlig. Det skjer både gjennom den økologiske driften i seg selv og gjennom å utvikle mer miljøvennlige driftsmetoder som også kan brukes i det konvensjonelle landbruket.

10.4.6 Reindriftsarealer

Det er et mål å sikre en bærekraftig reindrift. Det er videre et mål å få til en bedre tilpasning mellom reintall og beitegrunnlag. I reindriftsavtalen 1999-2000 ble det lagt opp til at sanksjonshjemlene i reindriftsloven og stimuleringstiltakene over reindriftsavtalen i større grad skulle knyttes sammen. Det ble skissert en felles strategi for nærmere definerte tiltaksdistrikter hvor det skulle utarbeides planer for utslakting i henhold til fastsatte vektgrenser. Samtidig ble det etablert en spesiell ordning for innløsning av driftsenheter. Dersom disse frivillige tiltakene ikke ga nødvendige resultater med hensyn til reintallsreduksjon, skulle det innføres lovbaserte (obligatoriske) tiltak for slaktesesongen 2000/2001.

Ved reindriftsforhandlingene for 2000-2001 ble alle forhold knyttet til reintallsregulering med hjemmel i reindriftsloven trukket ut av avtalen. Disse reguleringene, i form av øvre reintall pr. distrikt og pr. driftsenhet vil bli fulgt opp etter de prosedyrer som reindriftsloven foreskriver. Årets reindriftsavtale har i større grad enn tidligere vektlagt inntektsfordeling og en optimal produksjon, og i mindre grad tiltak for å tilpasse reintallet. Det er slik etablert en klarere arbeidsdeling mellom avtaleverket og lovverket på disse områdene.

Reindriftsavtalen som er framforhandlet for 2001/2002 forutsetter at arbeidet med å bringe reintallet i balanse med beitegrunnlaget i Finnmark følger opp Stortingets vedtak. Reindriftsstyret vil ha grunnlag for å fastsette rammevilkårene for distriktene etter sommeren 2001. Områdestyrene vil da kunne fastsette øvre reintall pr. driftsenhet ved årsskiftet 2001/2002, der hvor fordelingen mellom driftsenhetene innenfor distriktet ikke løses ved enighet.

10.4.7 Skogbruk

Det er et mål å drive et stedstilpasset og variert næringsrettet skogbruk der også hensynet til truete, sårbare og hensynskrevende arter blir ivaretatt.

Hovedstrategien for å få til dette innebærer utvikling av bedre kunnskap om sårbare livsmiljøer, god kompetanse og relevant miljøkunnskap hos alle som arbeider med skogbruk, forbedrede miljøregistreringer og mer bevisst arealsortering og planlegging.

Arbeidet for å bevare det biologiske mangfoldet må særlig bygge på oversiktsplanleggingen for skogbruk i kommunene og skogbruksplanleggingen for enkelteiendommer.

Oversiktsplanleggingen i kommunene har bl.a. som mål å identifisere arealer som egner seg for skogbruk, og samtidig identifisere de deler av skogarealet som omfatter viktige miljøverdier som skogbruket må ta spesielle hensyn til.

Skogbruksplanleggingen for enkelteiendommer gir den enkelte eier et bedre grunnlag for å drive et bærekraftig skogbruk. Det er et mål å gjøre planene bedre når det gjelder opplysninger om miljøkvaliteter og konkrete råd om miljøhensyn.

Gode skogbruksplaner og gode miljøregistreringer vil være et viktig grunnlag for bedre miljøhensyn og dermed for større trygghet for næringsutøverne som etter hvert står overfor en rekke komplekse utfordringer ved gjennomføring av de ulike skogbrukstiltak. Dette vil også bidra til en mer effektiv gjennomføring av den offentlige virkemiddelbruken.

Første fase i et større prosjekt (Miljøregistreringer i skog) der siktemålet har vært å utvikle et vitenskapelig basert verktøy for registrering av miljøverdier som kan benyttes i skogbruksplanleggingen, ble sluttført i 2000. Et av resultatene er et opplegg for feltregistrering av egnede indikatorer for verdier knyttet til biologisk mangfold. Arbeidet med konkrete registreringer vil bli startet opp i stor skala fra 2001 og ført videre i de kommende årene.

Departementet vil stille krav om at det foretas miljøregistreringer etter denne metodikken i skogbruksplanleggingen fra 2001. Fra 2001 er det over Landbrukets utbyggingsfond bevilget ekstra midler til registrering.

Parallelt med igangsettingen av miljøregistreringer vil departementet legge til rette for økt tilgjengelighet til viktige miljødata som samles inn i forbindelse med skogbruksplanleggingen og at deler av denne informasjonen blir tilgjengelig over internett.

I tillegg til registreringer gjennom den ordinære skogbruksplanleggingen er det også aktuelt å iverksette særskilte miljøregistreringer i tilknytning til eksisterende skogbruksplaner. Departementet vil også bl.a. stille krav om særskilte miljøregistreringer ved tilskudd til drift i vanskelig terreng og ved skogsveibygging. Dette krever noe metodeutvikling og departementet legger opp til at slike registreringer iverksettes som en forsøksordning i løpet av 2001.

Oversiktsplanleggingen og annen veiplanlegging kan bidra til å klargjøre hvilke deler av skogarealet som har slike miljøkvaliteter at det er nødvendig å føre en restriktiv linje knyttet til ny veibygging. Det må utvises særlig varsomhet og økte restriksjoner på veibygging der de planlagte veiene vil berøre områder med spesielle miljøverdier. Det kan være områder med formell miljøstatus, villmarkspregede områder, 100-metersbeltet langs varig vernede vassdrag, biologisk viktige områder, kulturminner, kulturmiljø og bynære friluftslivsområder.

Tiltakene nevnt ovenfor vil inngå i et samlet opplegg for en målrettet skogforvaltning i miljøsammenheng. Det skal legges til rette for at skogeierne kan ivareta biologisk viktige områder på en forsvarlig måte. Andre elementer i dette opplegget omfatter arbeidet med en ny skogbrukslov og endring av skogavgiftsbestemmelsene med sikte på en mer omfattende miljøvirkning.

Om lag 3000 arter står i år 2000 på den norske rødlista over truede, sårbare og hensynskrevende arter. Nærmere halvparten av disse lever i skog. En rapport fra Norsk institutt for skogforskning der den forrige versjonen av rødlista ble gjennomgått, viste i en oversikt at av 1619 skoglevende rødlistearter ville 269 (17 prosent) være truet av skogbruk, med mindre skogbruket gjennomfører hensiktsmessige miljøhensyn. 1 136 (70 prosent) hadde usikker status i forhold til skogbruk, mens 214 (13 prosent) arter var truet av annet enn skogbruk. Andre resultater fra den nevnte gjennomgangen viser at rødlista har betydelige begrensninger knyttet til innsamlingsmetodikk, størrelsen på datamaterialet, og tolkning av datamaterialet. Resultater fra første fase av prosjektet Miljøregistreringer i skog underbygger at det er et behov for å foreta en kvalitetssikring av rødlistas innhold, slik at kunnskapsgrunnlaget for trusselvurderinger og tiltaksbehov kan forbedres. For å sikre at rødlista er troverdig og nyttig i forvaltningssammenheng, er det viktig å få til de nødvendige forbedringer i opplegget. Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning (DN) arbeider derfor for å utvikle et prosjekt som skal bidra til en slik forbedring (Figur 10.4).

DN arbeider nå med en oppgradering av naturbasen. Her ligger miljødata som kan være til nytte for skogbrukets planlegging, så som rovfugllokaliteter, skogsfuglleiker, lokaliteter med rødlistearter, lokaliteter som har vært til vurdering for bl.a. barskogvern m.m. Disse data bør gjøres tilgjengelige for skogforvaltningen og nyttiggjøres i planleggingen. Med en forbedret presisjon på denne informasjonen vil nytten for skogbruket kunne øke vesentlig.

10.4.8 Import av arter og genmodifiserte organismer

Det er et mål å hindre etablering av fremmede arter og genmodifiserte organismer som kan ha en negativ effekt på det biologiske mangfoldet.

Mange av de fremmede artene som importeres til Norge innføres som nytteorganismer. En hovedprioritering på dette området er å etablere strengere krav til dokumentasjon og risikoanalyse ved bruk av slike organismer. Det vil da være mulig å hindre introduksjoner av arter som representerer en stor risiko for det biologiske mangfoldet. I plantevernet er det også lagt opp til å innføre en godkjenningsordning for bruk av organismer til biologisk bekjempelse av skadegjørere. Gjennom utarbeidelse av en handlingsplan for plantegenetiske ressurser, jf. omtalen av genetiske ressurser, vil behovet for tiltak som regulerer introduksjon av nye plantearter bli vurdert.

Departementet ser det som viktig å forbedre kontrollen med handel og bruk av genmodifiserte organismer og vil aktivt føle opp Cartagenaprotokollen. Midler til dette er videreført i statsbudsjettet for 2001. Satsingen vil bl.a. omfatte bedre kontroll og tilsyn når det gjelder genmodifiserte organismer som importeres som landbruksprodukter eller som innsatsvarer i landbruket. Det er også nødvendig å sikre en viss oppbygging av kompetanse på forskningsinstitusjonene, med sikte på risikovurderinger og med sikte på metodeutvikling for påvisning av genmodifiserte organismer.

Når det gjelder skogbruket, vil god kontroll med bruken av ikke stedegne treslag være et viktig arbeidsområde. Departementet vil vurdere meldeplikt på bruk av utenlandske treslag i næringsrettet skogbruk i forbindelse med den pågående lovprosessen. Det er videre nødvendig å ha et sikkerhetsnett omkring import av tømmer og trevirke som i størst mulig grad kan forhindre utilsiktet spredning av uønskede utenlandske organismer i norsk natur.

Departementet har finansiert et prosjekt ved Norsk institutt for skogforskning (NISK) knyttet til kartlegging av naturlig spredning av fremmede treslag. Dette arbeidet vil bli ført videre. Departementet vil blant annet sammen med NISK og Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) videreføre dette arbeidet og vurdere hvordan en videre kartlegging eventuelt kan integreres i Landsskogtakseringen.

10.4.9 Plante- og dyrehelse

En viktig målsetting innen plantehelsen er å hindre utilsiktet introduksjon av organismer som kan opptre som alvorlige skadegjørere på planter og skogstrær.

Landbruksdepartementet satte i gang en større satsing på plantehelse i 1999, basert på forebyggende tiltak og tilsyn med nøkkelledd i produksjonen. Målet er å gjøre norsk planteproduksjon mer robust og konkurransedyktig og fri for plantesykdommer, samt bidra til redusert bruk av plantevernmidler og dermed lavere miljø- og helserisiko. Et hovedelement i satsingen er oppbygging av et system for innenlands produksjonskontroll.

Departementet vil utvide plantehelselovgivningen med sikte på bedre regulering og kontroll med import av organismer som indirekte forårsaker skade på planter.

I dyrehelsearbeidet innen domestiserte og ville dyr og for akvatiske organismer er det en målsetting å holde Norge fritt for alvorlige og smittsomme dyresykdommer og føre kontroll med smittsomme dyresykdommer som finnes i landet.

Når det gjelder fiskeoppdrett er den største utfordringen i dag å få kontroll med lakselus som utgjør en trussel for villaksen. Undersøkelser viser at utvandrende vill smolt har så høye lusepåslag i områder med mye oppdrett at det sannsynligvis er årsak til at en del av smolten dør. Flere ulike bekjempelsesmetoder benyttes for å få lakseluspåslagene under kontroll, men det er fortsatt behov for en mer effektiv bekjempelse i mange områder. Den nasjonale handlingsplanen mot lus på laksefisk må følges opp, og 1. februar 2000 trådte en ny nasjonal forskrift for bekjempelse av lakselus i kraft. Forskriften innebærer skjerpede krav til telling og rapportering av lus samt lavere grenseverdi for obligatorisk avlusning.

Lakseparasitten Gyrodactylus salaris er nå registrert i 40 vassdrag. (se også kap. 2). Den ble innført til Norge i 1975 og har rammet flere viktige laksebestander som nå er utryddet eller sterkt truet. Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet er enige om at parasitten skal bekjempes. Det er et mål å utrydde denne parasitten i alle fiskeanlegg og vassdrag hvor dette er mulig med dagens teknologi. Bruk av rotenon er i dag det eneste alternativ som finnes for å utrydde parasitten i et smittet vassdrag og denne metoden er ikke egnet i de to største vassdragene (Drammensvassdraget og Liervassdraget). Det legges stor vekt på smittebegrensende tiltak og gjennomføring av et utvidet overvåkingsprogram i tråd med handlingsplanen for bekjempelse av G. salaris som er utarbeidet av Statens dyrehelsetilsyn og Direktoratet for naturforvaltning.

Veterinærinstituttets arbeid med kontroll av smittestoffer som kan overføres fra dyr til mennesker, ble styrket i 1999. Departementet vil også styrke den veterinære beredskapen slik at alvorlige husdyrsykdommer kan bli oppdaget så raskt som mulig.

10.4.10 Genetiske ressurser

Hovedmålsettingen for arbeidet med genetiske ressurser, både innenfor husdyr-, plante- og skogsektoren, er å styrke arbeidet med bevaring og sikre bærekraftig bruk av genetiske ressurser, samtidig som godene fra bruken av ressursene fordeles i tråd med intensjonene i konvensjonen om biologisk mangfold.

Landbruksdepartementet har derfor utarbeidet en nasjonal plan for forvaltningen av genetiske ressurser. Den omfatter husdyr, kulturplanter og skogstrær. Planen har til formål å sikre økt utnyttelse og vern av genetiske ressurser, og styrke koordineringen av genressursarbeidet både nasjonalt og internasjonalt. Som følge av planen er det under oppretting et bredt sammensatt nasjonalt genressursråd for å sikre koordinering og behandling av aktuelle problemstillinger. Det opprettes videre nasjonale genressursutvalg for henholdsvis planter, husdyr og skog, som skal arbeide med gjennomføring av relevante tiltak utarbeidet i handlingsplanene for de tre sektorene. Miljøverndepartementet er representert i disse råd og utvalg.

Landbruksdepartementet vil arbeide for å styrke det nordiske samarbeidet om genbankene, delta aktivt i arbeidet med å utarbeide en nordisk strategi for genetiske ressurser. Departementet har bidratt til å opprette et nordisk råd for genetiske ressurser som skal arbeide med generelle og prinsipielle spørsmål på tvers av sektorene skog, planter og husdyr. En målsetting for det nordiske arbeidet vil være å etablere et eget samarbeidsorgan som skal koordinere arbeidet med skoggenetiske ressurser på nordisk nivå, styrke Nordisk genbank for husdyr og Nordisk genbank for planter og øke koordineringen mellom de nordiske institusjoner og organer på dette området (Figur 10.5).

10.4.11 Registrering og kartlegging av biologisk mangfold

En effektiv bevaring av det biologiske mangfoldet forutsetter i utgangspunktet at økosystemene holdes intakt og at leveområdene for spesielt utsatte arter behandles aktsomt. Bevaring av arter og genressurser i genbanker, plantasjer eller botaniske hager kan være et supplement til generelle og spesielle hensyn på de arealene der det drives landbruk.

For forbedring av landbrukets hensyn til biologisk mangfold er det særlig innenfor registrering og ivaretakelse av miljøverdier de store utfordringene ligger. Utfordringene er knyttet til hvilke verdier som krever særlige hensyn, identifisering av disse verdiene og klarlegging av hvilke hensyn som er riktige.

For skogarealene vil Miljøregistreringsprosjektet som er nevnt foran, bidra til økt kunnskap. Det bør videre gjennomføres et kartleggings- og verdsettingsarbeid for kulturmarker på arealer knyttet til aktivt landbruk. I første omgang bør en vurdere å konsentrere en slik kartlegging om utvalgte arealer, f.eks:

• arealer som har fått STILK-midler eller der det søkes om STILK-midler

• innmarksbeite som søkes godkjent som nytt spredeareal

• arealer innenfor områdetiltak

• arealer der det planlegges fangdammer eller plantinger

10.4.12 Resultatkontroll, overvåking og indikatorer

10.4.12.1 Overvåking og resultatkontroll

Landbruksdepartementet har i samarbeid med Miljøverndepartementet satt i gang et overvåkingsprogram for kulturlandskap. Hovedmålsettingen med programmet er å dokumentere tilstanden og endringene i jordbrukets kulturlandskap. Dataene gir grunnlag for å analysere endringer både på regionnivå og nasjonalt nivå. Overvåkingsdataene vil bl.a. bli brukt til å måle i hvilken grad eksisterende miljømål er nådd og til å utvikle nye miljømål. Dataene vil også bli brukt til å evaluere effekten av virkemidler og bidra til å forbedre disse. Til sist vil det også kunne brukes til å sammenligne utviklingen i Norge med utviklingen i andre land.

Gjennom programmet for overvåking av jordsmonnet, er det mulig å følge utviklingen av forurensning fra landbruket knyttet til bruk av gjødsel og plantevernmidler. Overvåkingsprogrammet har til nå framskaffet grunnleggende data om utslipp av næringsstoffer (nitrater, fosfater) og rester av plantevernmidler som gir et godt grunnlag for videre arbeid med å klargjøre hvilke virkninger denne typen forurensning har på økosystemene, herunder det biologiske mangfoldet.

På oppdrag fra Landbruksdepartementet utarbeider Statistisk Sentralbyrå hvert år en resultatkontrollrapport for jordbruket der det gis oversikt over status og gjennomføring av ulike miljøtiltak innen jordbruket i hele Norge. I rapporten legges det spesiell vekt på tiltak mot forurensning. Departementet tar sikte på å utvide denne gradvis til også å omfatte andre miljøområder.

I 1994 ble det satt i gang en landsomfattende resultatkontroll for skogbruket som ble utviklet i et samarbeid mellom miljøvern- og skogbruksmyndighetene. Kontrollen omfatter to hoveddeler. Den ene delen omfatter registrering av skogens tilstand over tid. Denne skjer gjennom Landsskogtakseringen og skogskadeovervåkingen. Den andre delen er en kontroll av aktiviteten i skogbruket det enkelte år, og omfatter skogbruksplanlegging, bygging av skogsveier og skogkulturtiltak (foryngelsesfeltkontroll). Departementet vil, med bakgrunn i de erfaringene som er høstet, forbedre resultatkontrollopplegget. Departementet vil i denne forbindelse utrede om informasjon fra næringens internkontrollinnsats i sertifiseringssammenheng kan utnyttes bedre for en mer effektiv resultatkontroll. Det er også aktuelt å se tilstandsovervåkingen innen resultatkontrollen i sammenheng med det tverrsektorielle utvalgets arbeid med Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold (jf. kap. 17).

10.4.12.2 Nasjonalt overvåkingsprogram for biologisk mangfold

Det vises her til meldingens kapittel 2 og 17.

10.4.12.3 Indikatorer

Departementet vil legge økt vekt på bruk av indikatorer i arbeidet for å følge utviklingen for det biologiske mangfoldet. På flere områder er det allerede etablert systemer for tilstandsvurdering og rapportering etter indikatorer. Disse systemene må utvikles videre og utnyttes med sikte på et enhetlig opplegg for dokumentasjon.

Gjennomføringen av planen for nasjonal forvaltning av genetiske ressurser for husdyr, kulturplanter og skogstrær vil innebære utvikling av indikatorer som viser endringer i den genetiske variasjonen som følge av endringer av dyre og plantemateriale i produksjon og endring i produksjonssystemer. Til dette arbeidet vil en legge til grunn FAOs indikatorer om husdyrrasenes størrelse og hvorvidt det er fare for at rasen er truet eller skal dø ut, OECDs indikatorer for biologisk mangfold i jordbruket og så langt mulig indikatorer fra det europeiske skogsamarbeidet.

Som et ledd i det europeiske skogsamarbeidet har Norge sluttet seg til et opplegg for tilstandsvurdering av skogen basert på kriterier og indikatorer for bærekraftig skogbruk. Dette opplegget omfatter 6 ulike kriterier og 27 kvantitative indikatorer, deriblant noen indikatorer for biologisk mangfold. Samarbeidsprosjektet Levende Skog har supplert de kriteriene og indikatorene som er utformet i det paneuropeiske skogsamarbeidet med indikatorer som er mer direkte beskrivende for norske forhold; spesielt gjelder dette biologisk mangfold. Videre er det etablert et resultatkontrollopplegg for skogbruk som både dekker aktiviteten det enkelte år og miljøtilstanden. Departementet tar sikte på å utvide resultatkontrollen vesentlig, bl.a. for å skaffe bedre data for regioner. Landskogtakseringen og Overvåkingsprogrammet for skogskader gir mye av grunnlaget for miljøtilstandsvurderingene, og departementet vil spesielt vurdere integrering av spesielle indikatorer for biologisk mangfold i Landskogtakseringen. Indikatorer fra departementets store miljøregistreringsprosjekt vil kunne være relevant i et helhetlig opplegg for tilstandsvurdering og evaluering av utviklingen for biologisk mangfold.

10.4.13 Formidling og kompetanseoppbygging

Det er behov for økt informasjon om betydningen av biologisk mangfold og landbrukets rolle for å sikre bevaring og bærekraftig utnytting av biologisk mangfold både i og utenom landbruket. Formidling av kunnskap til allmennheten, interesseorganisasjoner, forskningen, næringsutøverne og forvaltningen er derfor en prioritert oppgave. Informasjonen bør skje på flere plan og målrettes i forhold til mottakergruppen. Økt interesse for biologisk mangfold blant barn og ungdom vil ved siden av å legge grunnlag for økt innsikt blant forbrukere og allmennheten generelt, også legge grunnlag for økt søkning til realfag i videregående skole så vel som på universitetsnivå.

Landbruksdepartementet vil arbeide for å øke informasjonen om biologisk mangfold. Siden biologisk mangfold berører mange sektorer vil informasjonstiltak som bygger på samarbeid med andre departementer bli prioritert.

10.4.14 Forskning og utvikling

Kunnskapene om det biologiske mangfoldet, påvirkninger og trusler utvikler seg raskt. Generelt er kunnskapene om biologiske og økologiske sammenhenger ufullstendige i forhold til å gjennomføre et kostnadseffektivt vern og en bærekraftig forvaltning. Kunnskapene om mangfoldet og landbrukets påvirkning er dessuten generelt dårlig kjent. Formidling av kunnskap til allmennheten, næringsutøverne og forvaltningen er derfor nesten like viktig som utvikling av ny kunnskap, og bør være en prioritert oppgave fremover.

Innhold, hovedprioriteringer og strategier for landbruksforskningen er nedfelt i Langtidsplan for landbruksforskningen. Internasjonalt forsknings- og utviklingssamarbeid knyttet til internasjonale konvensjoner og avtaler, deltakelse i EUs rammeprogram, bilateral forskning og utvikling har høy prioritet. Departementet har utarbeidet en egen strategi for internasjonal forskningspolitikk innenfor landbruket. Prioriteringene innebærer at forskning relatert til landbrukets effekter på biologisk mangfold skal styrkes.

Det norske landbruksrelaterte forskningsmiljøet er lite. Det må derfor konsentrere sin innsats på områder hvor det er størst mulighet for å bygge opp spisskompetanse. Målsettingen er å ha et kunnskapsnivå som gjør det mulig å delta aktivt på de internasjonale forskningsarenaene og bruke internasjonal kunnskapsproduksjon i landbrukssektorens arbeide med å sikre oppfølgingen av internasjonale målsettinger knyttet til biologisk mangfold. Internasjonal deltakelse er godt etablert i de fleste av landbrukets forskningsinstitutter. Landbruksdepartementet vil arbeide for å styrke denne profilen ytterligere.

Forsknings- og utviklingsbehovet knyttet til biologisk mangfold og landbruk vil være knyttet til:

• effekter av nedbygging av dyrket mark

• effekter av oppsplitting av arealer og arters leveområder

• effekter av introduksjoner av fremmede arter og genmodifiserte organismer

• kartfesting av truede arter og naturtyper i kulturlandskapet og i skog

• effekter av økologisk landbruk

• effekter av lovverk og virkemidler

• sammenhengene mellom biologisk mangfold i skog og effekter av ulike skjøtsels- og driftsformer i skogbruket

• opprettholdelse av biologisk mangfold i kulturlandskap, effekter av forskjellige skjøtsels- og driftsregimer, herunder f.eks. opphør av beite og overbeiting, økologisk landbruk

• effekter av in situ bevaring og bevaringsbesetninger

• skade- og nyttedyr problematikk bl.a. knyttet til biologisk bekjempelse av skadedyr.

Videre bør det tas utgangspunkt i «Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap» og annen eksisterende kartlegging. Arbeidet må også koordineres opp mot kartleggingen av biologisk mangfold som kommunene skal gjøre. Det bør vurderes å utarbeide konkrete målsettinger for hvor stor andel av denne typen arealer som skal ivaretas, slik at effekten av eventuelle tiltak kan måles. Både Sverige, Danmark og Finland har gjort denne typen inventeringer. Sverige og Finland har også utarbeidet konkrete målsettinger for hvor store arealer som skal ivaretas.

For øvrig vises det til omtale av registrering og kartlegging knyttet til skogbruk.

10.5 Oppsummering av tiltak

Internasjonalt arbeid

• Delta aktivt i det nordiske og internasjonale arbeidet for å få gjennomslag for norske synspunkter i relevante internasjonale avtaler innen landbruksområdet, herunder i den videre oppfølging av konvensjonen om biologisk mangfold.

• Følge opp anbefalingene i Nordisk Ministerråds handlingsplan for en bærekraftig utvikling i Norden.

Jordvern

• Videreutvikle en streng jordvernpolitikk, - herunder forbedre virkemidlene i jordvernpolitikken gjennom planlovrevisjonsarbeidet og oppfølging av landbruksmeldingen.

• Kartlegge arealenes produksjonsevne og bedre statistikken over arealavgang.

Kulturlandskap

• Stimulere til tiltak som ivaretar biologisk mangfold i verdifulle kulturlandskapsområder.

• Samordne tiltak med miljøeffekt i et statlig miljøprogram for å øke miljøeffekten av virkemidlene.

• Innføre krav om miljøplan for alle næringsutøvere i jordbruket.

• Øke kartlegging av verdifulle kulturlandskap knyttet til aktivt landbruk.

Økologisk landbruk

• Legge til rette for økt oppslutning om økologisk landbruk gjennom tilrettelegging av virkemiddelsystemet, videreutvikle markedet for økologiske produkter og gjennom satsing på forskning, informasjon og kunnskapsformidling.

Reindriftsarealer

• Føre videre arbeidet for en bedre tilpasning mellom reintall og beitegrunnlag med utgangspunkt i reindriftsloven og reindriftsavtalen.

Skogbruk

• Iverksette et opplegg for miljøregistering i skog i tilknytning til skogbruksplanlegging og med basis i vitenskapelig dokumenterbare sammenhenger, herunder etablere nødvendige rutiner i denne forbindelse og gjøre nødvendige virkemiddeltilpasninger samt utvikle et opplegg for tilgang til data fra disse registreringene.

• Vurdere mulige økonomiske ordninger som stimulerer ivaretakelse av miljøverdiene.

• Gjennomføre arbeidet med en ny skogbrukslov og herunder vurdere hvordan loven kan ivareta behovet for mer presise miljøbestemmelser.

Introduserte arter og genmodifiserte organismer

• Forbedre kontrollen med bruk av genmodifiserte organismer.

• Etablere en godkjenningsordning for bruk av organismer til biologisk bekjempelse av skadegjørere.

• Gjennomføre konsekvensvurderinger før fremmede nytteorganismer innføres i landbruket.

Plante- og dyrehelse

• Utvide plantehelselovgivningen med sikte på bedre regulering og kontroll med import av organismer som indirekte forårsaker skade på planter.

• Styrke den veterinære beredskapen slik at alvorlige husdyrsykdommer og fiskesykdommer kan bli oppdaget så raskt som mulig.

Genressurser

• Iverksette en nasjonal plan for forvaltning av genetiske ressurser for husdyr, kulturplanter og skogstrær.

• Etablere et nasjonalt utvalg for genetisk mangfold.

• Delta aktivt i arbeidet under Nordisk ministerråd for å styrke det nordiske samarbeidet på genetiske ressurser.

• Aktivt følge opp arbeidet i FAOs kommisjon for genetiske ressurser, og bidra til å oppnå snarlig løsning i reforhandlingene om en internasjonal overenskomst for plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk.

Forskning og utvikling

• Styrke forskning om landbrukets konsekvenser på biologisk mangfold.

• Stimulere til aktiv deltakelse i internasjonal forskning på biologisk mangfold.

10.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

De økonomiske og administrative konsekvensene av lov- og regelverksendringer vil bli drøftet i særskilte prosesser, slik som i arbeidet med ny skogbrukslov.

Det knytter seg økonomiske konsekvenser til en del nye satsingsområder. Dette vil også gjelde for det videre arbeidet med genressurser nasjonalt og internasjonalt. Behovet for nye og mer konkrete avsettinger av økonomiske ressurser vil bli vurdert og tilpasset i de årlige budsjettprosessene med sikte på å etablere et nasjonalt utvalg for genetisk mangfold, og gjennomføre tiltak som inngår i den nasjonale planen for genetiske ressurser.

Etablering av et nasjonalt overvåkingsprogram for biologisk mangfold kan kreve at pågående programmer og overvåkingsopplegg under Landbruksdepartementets ansvarsområde styrkes for bedre å fange opp utviklingen for det biologiske mangfoldet. Behovet for å opprette nye overvåkingsområder må vurderes ut fra de midler som stilles til disposisjon for etablering av et nasjonalt overvåkingsprogram.

Kostnadene knyttet til kartlegging og verdsetting av kulturmarker må utredes nærmere. På sikt må et slikt kartleggingsarbeid forventes å bidra til en mer effektiv og målrettet bruk av kulturlandskapsmidlene. Omdisponering og prioritering av midler innenfor eksisterende ordninger vil ikke være tilstrekkelig til å gjennomføre en fullstendig kartlegging av verdifulle kulturmarker.

Departementet har de siste årene finansiert utvikling av en metodikk for registrering av miljøverdier i skog. Konkrete registreringer vil være et viktig innsatsområde fremover. Omfanget på registreringene og etablering av eventuelle økonomiske ordninger knyttet til bevaring av biologisk viktige områder og andre miljøverdier, vil bero på de midler som kan stilles til disposisjon for dette formålet.

Departementet vil vurdere gjennomføringstakten for de foreslåtte tiltakene ut fra den økonomiske situasjonen og budsjettene hvert år.

11 Miljøverndepartementet (MD)

I del II har 14 departementer tatt utgangspunkt i de syv hovedutfordringene fra kapittel 2 og utformet egne kapitler.

Departementene beskriver sin rolle i samfunnet og aktiviteter som har betydning for biologisk mangfold. Departementene redegjør for tiltak de vil iverksette i 2001-2005.

11.1 Sektoransvar og samordning av virkemiddelbruk

11.1.1 Sektoransvar

Konvensjonen om biologisk mangfold er en global avtale, og arbeidet med å operasjonalisere, videreutvikle og rapportere om implementeringen skjer på et internasjonalt nivå. Miljøverndepartementet har hovedansvar for Norges oppfølging og deltagelse under konvensjonen. Videre har Miljøverndepartementet ansvar for å koordinere Regjeringens nasjonale miljøvernpolitikk for vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Departementet har også en viktig rolle som pådriver overfor sektormyndighetene og i arbeidet med å fastsette de miljøvernpolitiske nasjonale målene. Det er også Miljøverndepartementets ansvar å sørge for at det etableres et system for resultatrapportering og invitere til bred lokal forankring og deltakelse i miljøvernarbeidet.

Miljøvernforvaltningen har sektoransvar for en rekke juridiske, økonomiske og administrative virkemidler. Disse brukes separat og i kombinasjon med andre sektorers virkemidler for å oppnå best mulig effekt.

11.1.2 Samordning av virkemiddelbruk

11.1.2.1 Juridiske virkemidler

Miljøvernforvaltningens lovverk er utviklet på ulike tidspunkt og med ulike målsettinger. Viktige lover i dagens forvaltning av biologisk mangfold under MDs ansvarsområde er:

• Plan- og bygningsloven

• Naturvernloven

• Viltloven

• Laks- og innlandsfiskeloven

• Genteknologiloven

• Forurensningsloven

• Svalbardloven

• Produktkontrolloven

• Lov om motorferdsel i utmark

• Friluftsloven

• Kulturminneloven

• Svalbardmiljøloven

De utfordringene en står overfor, blant annet innen arealforvaltning og introduksjoner av fremmede arter, understreker behovet for et mer helhetlig og samkjørt lovverk. I tillegg er lovverket direkte mangelfullt på enkelte områder. Det gjelder spesielt i forhold til bevaring av sårbare naturtyper og leveområder for truede og sårbare arter. Det er derfor oppnevnt et utvalg som skal vurdere en ny og samordnet lovgivning for biologisk mangfold, jf. kap. 17.

Plan- og bygningsloven er et sentralt virkemiddel, siden mange trusler for biologisk mangfold er arealrelaterte. Planlovutvalget som ble oppnevnt på grunnlag av St.meld. nr. 29 (1996-97) om regional planlegging og arealpolitikk, har nå lagt fram sin første delutredning i NOU 2001:7. «Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven».

11.1.2.2 Økonomiske virkemidler

Av økonomiske virkemidler som miljøvernforvaltningen håndterer, er fonds- og tilskuddsmidler de viktigste. I tillegg er midler til erstatning og forebyggende arbeid for rovdyrskader et viktig konfliktdempende virkemiddel for opprettholdelse av levedyktige bestander for store rovdyr i Norge.

Økonomiske virkemidler som er direkte rettet mot biologisk mangfold er for eksempel vilt- og fiskefondet, tilskudd til kartlegging av biologisk mangfold i kommuner og tilskudd for å ivareta biologisk mangfold i kulturlandskapet.

11.1.2.3 Organisatoriske virkemidler

Regjeringens miljøvernpolitikk bygger på at aktører i alle samfunnssektorer har et selvstendig ansvar for å legge miljøvernhensyn til grunn for sin virksomhet. Miljøvernmyndighetenes ansvar vil være å samordne Regjeringens arbeid med å fastsette de miljøvernpolitiske målene nasjonalt og for sektorene. Miljøvernmyndighetene skal også sørge for at det utvikles og iverksettes et system for rapportering på miljøtilstanden.

MD har ansvar for å koordinere utviklingen av et faglig grunnlag for forvaltningen som kan brukes av sektorene. Eksempler på slike faglige virkemidler er den nasjonale rødlista for truede arter, kartleggingshåndboka for viktige naturtyper, håndbok for kartlegging i ferskvann og håndbok i viltkartlegging. Dette er verktøy som gir grunnlag for kartlegging og prioritering av verdifulle områder for biologisk mangfold, og forvaltning av truede arter.

Kartleggingsverktøyene må videreutvikles for å kunne nå regjeringens nasjonale resultatmål og ivareta arealforvaltningen også for viktige områder for biologisk mangfold.

Andre virkemidler for å imøtekomme viktige mål, eksempelvis for arter der flere land har forvaltningsansvar, er artsvise handlingsplaner. Slike planer bør også omfatte flere sektorer for å samkjøre innsatsen og å hindre at arter blir utryddet.

Fra miljøvernforvaltningens side vil Statens naturoppsyn være et viktig virkemiddel for å hindre og forebygge miljøkriminalitet, forvalte verneområder og drive utadrettet informasjonsarbeid.

11.1.2.4 Samarbeid med frivillige organisasjoner

MD er opptatt av å legge til rette for at de frivillige organisasjonene skal kunne bidra til å løse de utfordringer som er presentert i denne stortingsmeldingen i tråd med egne forutsetninger. Organisasjonene er sentrale aktører i opplærings- og veiledningsarbeid, særlig overfor barn og ungdom. Kompetansen som organisasjonene besitter er ikke minst viktig for lokale myndigheter blant annet når det gjelder registrering og kartlegging av biologisk mangfold. De har derfor en viktig rolle å spille i Lokal agenda 21-prosessene. De frivillige organisasjonene er talerør for allmennhetens interesser i lokale planprosesser og andre politiske beslutningsprosesser.

11.1.3 Tiltak

• Vurdere lovverket som omhandler naturforvaltning og naturressurser mht behovet for en samordnet virkemiddelbruk. Tiltaket innebærer en lovutredning av et regjeringsoppnevnt offentlig utvalg for å gjøre naturforvaltnings- og ressursregelverket bedre egnet til å ivareta biologisk mangfold. Utgangspunktet er at miljø- og sektorlovverk skal støtte opp om hverandre for å ivareta nasjonale mål og forpliktelser med hensyn til biologisk mangfold. Se for øvrig kapittel 17.

• Miljøvernforvaltningen skal bistå sektorene i deres arbeid med å ivareta biologisk mangfold og etablere verktøy for måling av resultatoppnåelse gjennom utvikling av resultatoppfølgingssystemet. Etableringen av resultatoppfølgingssystemet vil være et viktig instrument for å rapportere måloppnåelse og miljøvernhensyn, også innenfor resultatområde for biologisk mangfold. I planperioden vil det være viktig å få denne strukturen på plass slik at en får et felles system for alle sektorer koblet til felles resultatmål. Miljøvernforvaltningen vil være den sentrale drivkraften i dette.

• Revidere den norske rødlista for truede arter i forhold til nye kriterier for utforming av nasjonale rødlister og utforme en strategi for operasjonalisering av rødlista.

• Utarbeide handlingsplaner for prioriterte truede arter. Den nasjonale rødlista skal gjøres operativ ved å beskrive trusselfaktorer for hver enkelt rødlisteart mest mulig konkret, slik at tiltak om mulig kan settes i verk for å bedre vilkårene for artene. Artsvise handlingsplaner for utvalgte arter vil være viktige virkemidler, der en inkluderer andre relevante sektorers påvirkning av artene for å oppnå felles målsetting om at antall arter på rødlista skal reduseres. Tiltaket forutsetter at andre departementer involveres.

• Bygge ut et landsdekkende helhetlig naturoppsyn for å sikre økt oppfølging av truede og sårbare arter og områder. Etableringen av Statens naturoppsyn er et viktig virkemiddel for å forebygge ulovlig aktivitet knyttet til natur. Videre vil Statens naturoppsyn bidra til å sikre en god forvaltning av verneområder. I denne sammenheng vil det å bygge ut Statens naturoppsyn til å bli landsdekkende være viktig for å ivareta biologisk mangfold. Tiltaket gjennomføres i samarbeid med politiet, kystvakta, skjærgårdstjenesten og fjelltjenesten.

• Miljøverndepartementet tar sikte på å styrke samarbeidet med de frivillige organisasjonene i perioden 2001-2005 om vern og bruk av biologisk mangfold og lokal medvirkning, jf. Direktoratet for naturforvaltnings samarbeid med Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA).

11.2 Samordning og styrking av kunnskap

11.2.1 Kartlegging

Både Grunnloven og internasjonale avtaler fastslår allmennhetens rett til miljøinformasjon. Åpenhet og kunnskap om nøkkelbiotoper og andre viktige områder er svært viktig for å motivere folk til å ta vare på biologisk mangfold.

Kartlegging av viktige områder for biologisk mangfold (stedfesta data) er viktig som underlag for planlegging og forvaltning av areal- og naturbaserte ressurser. Økt kunnskap om hvor viktige områder for biologisk mangfold finnes, vil bidra til bedre bevaring gjennom kunnskapsbasert forvaltning, men også økt forutsigbarhet for næringsliv, utbyggerinteresser og innbyggere.

Kilde: Ringsaker kommune og Direktoratet for naturforvaltning.

Innen kartlegging av biologisk mangfold har MD utviklet flere verktøy for stedfesting av viktige områder for biologisk mangfold: kartlegging av naturtyper (DN-håndbok 13 1999), vilthåndboka (DN-håndbok 11 1996) og rødlista (DN-rapport 1999-3). Håndbok for kartlegging av marine naturtyper og arter i ferskvann (DN-håndbok 15, 2000). Det er også utarbeidet planer for en marin arealdatabase for norske kyst- og havområder (MAREANO) som kan bli et viktig bidrag til kartlegging og overvåking av marint biologisk mangfold. I tillegg må inngrepsfrie områder vurderes som viktige for biologisk mangfold. Hovedutfordringen nå er å få tatt i bruk kartleggingsverktøyene i kommunene. Gjennomføring av det kommunale kartleggingsprogrammet forutsetter at eksisterende data om biologisk mangfold gjøres tilgjengelig. MD har med utgangspunkt i dette innledet et samarbeid med KUF for å få økt tilgjengeligheten på eksisterende stedfesta data om biologisk mangfold som finnes i museene.

Det eksisterende kommunale kartleggingsprogrammet vil inngå i Nasjonalt program for kartlegging og overvåking, jf. kap. 17. Programmet som startet i 1999 dekker nå 170 kommuner (Figur 11.2). Data innarbeides i AREALIS og i kommuneplanleggingen. De kommunene som nå står foran iverksetting har i langt større grad behov for faglig og praktisk bistand for sin gjennomføring.

Det arbeides også for å få opprettet en artdatabank som kommuner og sektorer får tilgang til i arealplanlegging og ulike beslutningsprosesser. Et annet aspekt ved arbeidet med en artdatabank ligger i å fortsette arbeidet med å tilgjengeliggjøre det faglige materialet om biologisk mangfold som finnes hos de naturhistoriske museene. En artdatabank vil også imøtekomme mange av utfordringene på kunnskapsinnhenting og formidling. Arbeidet skal koordineres med KUF og andre berørte departementer. Norsk Polarinstitutt og Sysselmannen arbeider med å etablere en database for flora og fauna på Svalbard (Figur 11.3).

I tillegg til å gjøre eksisterende informasjon tilgjengelig er det nødvendig med nyregistereringer av viktige områder for biologisk mangfold. Dette gjøres gjennom det statlig-kommunale kartleggingsprogrammet, men gjøres også gjennom satelittkartlegging. Arealdata som framkommer gjennom det kommunale kartleggingsprogrammet, satelittkartlegging og annen kartlegging, skal benyttes til å framskaffe en norsk arealstatistikk over truede og hensynskrevende naturtyper. Dette gjøres ved bruk av moderne GIS-teknologi.

11.2.2 Overvåking

Overvåking av biologisk mangfold skjer i dag hovedsaklig på økonomisk viktige biologiske ressurser, for eksempel laks, rovdyr, skog og marine fiskebestander. Mangel på et helhetlig overvåkingsprogram gjør at overvåking av truede og sårbare arter og naturtyper ikke er tilstrekkelig prioritert. Det er derfor utarbeidet «Plan for overvåking av biologisk mangfold» (DN-rapport 1998-1) for igangsetting av overvåking av biologisk mangfold. Planen bygger på etablerte overvåkingsprogrammer i regi av ulike departementer, og gir konkrete forslag til utvidelse av eksisterende overvåking og igangsetting av nye aktiviteter (Figur 11.4).

Miljøverndepartementet har et hovedansvar for å sette i gang, videreutvikle og samordne overvåking av arter og naturtyper knyttet til ferskvann, fjell, myr og våtmark, og norsk Arktis. Overvåking av biologisk mangfold i norsk Arktis er satt i gang gjennom overvåkingsprogrammet Miljøovervåkingssystem for Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). Det pågår også et arbeid bilateralt med Russland om etablering av Miljøovervåkingssystem/-program for norske og russiske havområder (MONRA). Et omforent utkast til program foreligger. Det er satt i gang tiltak for å samordne overvåking av biologisk mangfold i ferskvann, og det foreligger et forslag til nasjonalt nettverk av elver og innsjøer som samordner dagens overvåking i ferskvann i regi av DN, SFT og NVE. Overvåking av laks vil bli videreutviklet. MD har satt i gang arbeidet med å videreutvikle overvåkingen i fjell, myr og våtmark. Terrestrisk overvåkingsprogram (TOV) vil få utvidet målsetting og omfatte ny og etablert overvåking av biologisk mangfold i terrestre miljø. Innenfor begrepet «naturtypeovergripende overvåking» er det satt i gang aktiviteter knyttet til blant annet overvåking av store rovdyr, hjortevilt og arealdokumentasjon om naturtyper og menneskelig påvirkning.

MD har i dag sammen med Landbruksdepartementet (LD) ansvaret for overvåking av kulturlandskap og skog. MD og LD har igangsatt et prosjekt for tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap. Prosjektet tar sikte på å gi en oversikt over tilstand og endring av blant annet biologisk mangfold i jordbrukslandskapet. For skog er det et felles fagråd for landbruk og miljø som koordinerer overvåkingen av skogskader. LD vil samarbeide med MD og vurdere dette i sammenheng med kartleggings- og overvåkingsoppgavene for skog. For hav- og kystmiljøer vil MD ta initiativ til en grenseoppgang om ansvarsfordeling for overvåking av biologisk mangfold opp mot Fiskeridepartementet, og operasjonalisere «Plan for overvåking av biologisk mangfold» i naturtypene hav og kyst.

Mye av arbeidet kan rasjonaliseres ved å samordne og tilgjengeliggjøre relevante data. Dette vil bidra til både økt kostnadseffektivitet i samfunnsplanleggingen og økt forutsigbarhet for departementene i arealforvaltningen. I tillegg vil en samordning av data bidra til lettere tilgang for både beslutningstakere og publikum.

11.2.3 Forskning

Miljøverndepartementet organiserer sin forskningsvirksomhet gjennom bevilgninger til programmer i Norges forskningsråd og gjennom basisbevilgninger til instituttene. MD deltar på ulike måter i utforming av instituttprogrammer og forskningsrådsprogrammer. I tillegg bestiller MD noen FoU-oppdrag direkte hos faginstitusjoner. Dette er som regel overvåkingsoppdrag, eller forskning for å undersøke effekten av gitte forvaltningstiltak. MD gjennomgår nå sine FoU-prioriteringer, og vil revidere strategien for kunnskapsinnsamling i løpet av år 2001. Dette vil gi grunnlag for å vurdere kunnskapsbehov som MD ønsker å belyse gjennom forskning de nærmeste årene. Programmene «Biologisk mangfold - dynamikk, trusler og endringer», og «Landskap i endring» er i dag blant hovedsatsingsområdene til MD i Forskningsrådet, mens et eget handlingsrettet program på villaks vil bli igangsatt i 2001.

Kunnskapen om virkninger av utsetting av genmodifiserte organismer er mangelfull, og vil bli prioritert. Utvikling av nye produkter (genmodifiserte organismer) er inne i en rask utvikling, og samarbeid med FID, KUF, LD og NHD er nødvendig for å sikre relevant forskning og formidling.

Kunnskapen om biologisk mangfold i verneområdene er nødvendig for å sikre at verdiene i verneområdene blir ivaretatt over tid. Kunnskap om trusler og påvirkningsfaktorer i verneområdene må derfor styrkes.

11.2.4 Informasjon

Skreddersydde informasjonstiltak mot ulike sektorer og grupper i befolkningen skal benyttes for å nå målgruppene bedre. Dette innebærer å legge opp gode kommunikasjonsprosesser med viktige deler av samfunnet innen primær- og sekundærnæringer, offentlig forvaltning i alle ledd, nærings- og arbeidstakerorganisasjoner og organisasjoner som arbeider med miljø- og kulturminnevern. Det bør videre satses på utdanningssystemet gjennom Læringssenterets Nettverk for miljølære og på opplæring i plan- og bygningsloven for kommunalt ansatte, arkitekter, entreprenører og andre som deltar aktivt i kommunenes planarbeid. MD arbeider også for å sikre allmenn miljøinformasjon gjennom den årlige stortingsmeldingen om «Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand» og Miljøstatus i Norge. Internett vil også bli benyttet for formidling av annen miljøinformasjon gjennom oppretting av en internettportal til miljøinformasjon i andre sektorer. Videre har MD utviklet et internettbasert referansesystem som peker på miljøinformasjon i andre etater. Dette skal gjøre det enklere å finne fram til miljøinformasjon på tvers av sektorer og faggrenser. MD vil prioritere samordning av databaser gjennom portalen for miljøinformasjon.

MD vil gjøre informasjon om viktige arealer for biologisk mangfold tilgjengelig for ulike sektormyndigheter, lokale planleggere og beslutningstakere gjennom planleggingsverktøyet AREALIS. Her vil det bli formidlet hvilke arealer som er mest verdifulle ut i fra miljøvernmyndighetenes syn. Dette felles beslutningsgrunnlaget for arealplanleggere i ulike sektorer legger til rette for at kommunikasjonen mellom sektorene blir bedre. Det er et mål å øke forutsigbarheten i plansaker og redusere antall innsigelser og arealkonflikter i forhold til dagens praksis. MD vil prioritere å utvikle AREALIS, og samordne informasjon om viktige områder for biologisk mangfold gjennom AREALIS fra egne databaser.

11.2.5 Tiltak

1. Gjennomføre det statlig-kommunale 5-årige kartleggingsprogrammet på biologisk mangfold for å bedre beslutningsgrunnlaget i kommunene. Innen 2003 skal alle kommuner ha gjennomført en basiskartlegging av viktige naturtyper, inkludert truede og sårbare naturtyper og verdiklassifisert biologisk mangfold, i henhold til metodikk beskrevet i «Kartlegging av naturtyper. Verdsetting av biologisk mangfold» (DN-håndbok 13).

2. Sikre allmenn tilgjengelighet til data om biologisk mangfold som finnes i miljøvernetatene. Relevante data om biologisk mangfold skal være tilgjengelige for befolkningen (i henhold til Grunnloven, Årshuskonvensjonen o.a.). MD vil arbeide med å gjøre egne data tilgjengelige for arealplanleggere, beslutningstakere og allmennheten.

3. Miljøverndepartementet skal bidra til at det etableres en artdatabank i samarbeid med berørte departementer. Her vil KUF ha et særlig ansvar, sammen med FID og LD.

4. Implementere Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold i samarbeid med berørte departementer, jf. kap. 17.

5. Videreutvikle et faglig bestandsovervåkingssystem for de fire store rovdyra og de ville laksebestander.

6. Framskaffe nasjonal arealstatistikk basert på kommunenes kartlegging, bruk av satelittdata og GIS-teknologi.

7. Bidra til ny forskning om biologisk mangfold rettet mot økosystemforvaltning, samt sikre slik forskning ved relevante miljøforskningsinstitutter.

8. Ta initiativ til «Åpent forskningsforum om biologisk mangfold» i samarbeid med KUF, herunder vurdere en nasjonal millenniumutredning (jf. kap. 17)

9. Sette av ressurser til forskningsprogrammene «Biologisk mangfold - dynamikk, trusler og endringer» og «Landskap i endring.» Tiltaket vil involvere berørte departementer mht. ressurser og Norges forskningsråd mht. gjennomføring av programmene.

10. Prioritere gjennomføring av det ti-årige handlingsrettede forskningsprogrammet for villaks. Programmet skal gi et felles kunnskapsgrunnlag for alle berørte sektorer og næringer og på sikt gi et bedre grunnlag for forvaltningen av de ville laksebestandene. Det tas sikte på medvirkning fra sektordepartementene og Norges forskningsråd i gjennomføringen av programmet

11. For at kunnskapen om mulige konsekvenser ved utsetting og omsetning av genmodifiserte organismer skal bli god nok til å ivareta sikkerheten, må det skaffes til veie vitenskapelig informasjon og dokumentasjon, via blant annet internasjonalt samarbeid, kontakt med faginstitusjoner, utredninger og forskning. Ansvaret for gjennomføring av tiltaket deles mellom miljøvernmyndighetene, sektorene og Norges forskningsråd.

12. Innhente og formidle nødvendig kunnskap om biologisk mangfold for en bedre forvaltning av verneområdene. Dette vil være viktig når ytterligere ansvar skal delegeres til kommunene.

13. Utvide miljøvernforvaltningens evne til å formidle kunnskap og fakta gjennom aktiv bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi for å samle, lagre og formidle stedfesta informasjon om biologisk mangfold, herunder videreføre AREALIS som en viktig plattform.

14. Utvikle en målrettet informasjonsstrategi i samarbeid med berørte departementer, jf kap. 17.

11.3 Bærekraftig bruk av biologiske ressurser

11.3.1 Verdier og prinsipper

Friluftsliv representerer en form for bærekraftig høsting og bruk av biologiske ressurser som gir naturopplevelser, erfaringer og kunnskap som skaper forståelse for verdien av det biologiske mangfoldet. Friluftsliv er derfor et viktig virkemiddel i arbeidet for å ta vare på det biologiske mangfoldet. For at friluftsliv fortsatt skal ha en slik virkning, er det imidlertid en forutsetning at det er det enkle og naturvennlige friluftslivet som videreføres. En egen stortingsmelding om friluftsliv skal legges fram våren 2001.

Det er et overordnet mål at høsting av utnyttbare ressurser i størst mulig grad skal forvaltes på lokalt nivå. En av de viktigste utfordringene vil være å få til en mest mulig driftsplanbasert forvaltning der rettighetshaverne selv bidrar til en bedre forvaltning. Det er nødvendig å sikre mulighetene til økt bærekraftig utnytting av utmarka til næringsutvikling.

Den generelle vassdragsforvaltningen har stor betydning for fiskebestandene. Den nye «vannressursloven», som ligger under OEDs ansvarsområde, er viktig i denne sammenhengen, da den gir muligheter for å regulere andre typer inngrep enn kraftutbygging og dermed bidra til å beskytte økosystemene i ferskvann og fiskens leveområder. Loven vil gi en mer reell bevaring av verneverdiene i de vernede vassdragene. Nye bestemmelser om bevaring av kantvegetasjon langs vassdrag, minstevannføring og kvalitetsmål for vann og vassdrag er viktige for lakse- og innlandsfiskeforvaltningen. EUs rammedirektiv for vann er EØS-relevant og vil utgjøre et viktig bidrag til å ivareta biologisk mangfold i vann og vassdrag.

Fiskestelltiltak skal i framtida i første rekke rettes inn mot restaurering av fiskens leveområder. I vassdrag med større inngrep der restaureringstiltak ikke er tilstrekkelig eller mulig, må det settes ut fisk for å kompensere for produksjonstapet. Forvaltningen av de ville laksebestandene vil bli styrket i samsvar med St.meld. nr. 8 (1999-2000) og St.meld. nr 53 (1999-2000).

Viltloven er et godt grunnlag for bærekraftig høsting av fugl og landlevende pattedyr. Jakttidsforskrifter fastsettes hvert 4. år. Tilsvarende forvaltningsregime er opprettet også på Svalbard. Hjorteviltbestandene forvaltes etter et detaljert regelverk med kvoteregulert, bestandsrettet høsting. Viltloven håndterer også uttak av viltarter utenom ordinær jakt. Dette gjelder felling av dyr som gjør skade og felling/innsamling til vitenskapelige formål.

Selv om forvaltningen av hjortevilt er godt utviklet gjennom forskrifter, lokal forvaltning og overvåking, foreligger det store utfordringer. For store bestander fører i en del tilfeller til overbeiting, beiteskader på innmark og personskader i trafikk. Videre fører jaktseleksjon til vesentlig endring i forhold til naturlig sammensetning av bestandene og muligens også til uønskede genetiske effekter. Økt ansvarliggjøring av de lokale aktørene vil være viktig for å få til en best mulig forvaltning.

Rettighetshaverne styrer høstingen av lokale bestander av de øvrige jaktbare arter (småvilt). Den lokale forvaltningen etterspør stadig mer kunnskap og et bedret beslutningsgrunnlag. Målet er at den lokale forvaltningen av både stor- og småviltjakt skal bli mer driftsplanbasert. Utmarksressurser utgjør potensiale for naturbasert næringsutvikling. Utnytting av utmarksressursene skal bidra til å øke jakt- og fiskemulighetene.

Forvaltning av trekkende arter gir spesielle utfordringer. Særlig har dette blitt synliggjort i forvaltningen av våre gåsearter. I 1996 ble det lagt fram en handlingsplan for forvaltning av gjess. Tiltakene i handlingsplanen spenner fra vern av truede arter til økt høsting og konfliktdempende tiltak på tallrike og økende bestander. Av de viktigste forvaltningsgrepene er lokale forvaltningsplaner for de konfliktskapende artene og artsvise forvaltningsplaner hvor alle involverte land trekkes med for de arter som krever samkjørt forvaltning over landegrensene. I de mest konfliktfylte områdene med grågås og kortnebbgås er det vedtatt flere lokale forvaltningsplaner. For Svalbardbestanden av hvitkinngås er det laget en internasjonal forvaltningsplan.

Forvaltningen av de fire store rovdyra er ressurskrevende arbeidsfelt. Det er fastsatt rammer for rovdyrpolitikken i St.meld. nr. 35 (1996-97) «Om rovviltforvaltning». Hovedmålene er levedyktige bestander av de fire store rovdyrartene, samtidig som en vil minimalisere konflikten med bufehold og reindrift. Rovviltmeldingen og behandlingen av denne i Stortinget legger opp til flere tiltak for å nå målsettingene. Framover vil videreføring av tiltak knyttet til forvaltningsplaner, konfliktdemping og forebygging av skade, mer effektiv erstatningsprosess, forsvarlig inngrep i rovviltbestanden, og omlegging til mindre konfliktfylte driftsformer i landbruket være hovedsatsingsområder. Erfaringene med gjennomførte tiltak innenfor rovviltforvaltningen siden 1997 vil bli presentert for Stortinget i en egen melding. Denne vil bli framlagt senest i løpet av 2003.

For Svalbard er det lagt spesielle føringer på forvaltning av vilt og fisk. De overordnede mål er at høsting ikke skal endre bestandenes naturlige størrelse, sammensetning og utbredelse i nevneverdig grad. Bestandene skal få utvikle seg relativt upåvirket av menneskelig inngripen jf. St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard.

Kulturlandskap er et resultat av vår ressursutnyttelse og høsting av naturen gjennom tidene. Endringene i landbruksdriften har vært store, særlig de siste 50 år, og dette har ført til at arealer av de gamle kulturmarkene, dvs. semi-naturlige naturtyper (upløyde og ugjødslete arealer til slått og beite) er blitt svært redusert og til dels truet på grunn av gjengroing, oppdyrking, gjødsling m.v. En vesentlig del av de rødlistede artene (ca. 30%) er knyttet til slike naturtyper, vesentlig i utmarka. Disse er avhengig av fortsatt drift eller skjøtsel for at de økologiske verdiene skal ivaretas. Den «Nasjonale registreringen av verdifulle kulturlandskap» inneholder et utvalg av slike områder.

Landbruket har sektoransvar for landbrukets kulturlandskap, og har tilskuddsordninger som skal sikre eller ivareta kulturlandskapsverdier, herunder biologisk mangfold, i produksjonslandskapet. Mange av de aller viktigste arealer for biologisk mangfold, særlig områder som tas ut av drift, må det rettes særskilt fokus på slik at de i større grad fanges opp av landbrukets ordninger. I denne sammenheng bør derfor tilskuddsordningene for å ivareta biologisk mangfold i kulturlandskapet styrkes. Samarbeidet mellom landbruks- og miljøvernforvaltningen både regionalt og lokalt bør rettes mot å oppnå optimalt resultat av den samlede kulturlandskapsinnsatsen.

11.3.2 Genressurser og genteknologi

Kappløpet for å skaffe til veie nye genetiske ressurser som kan brukes som basis for utvikling av nye produkter, blant annet innen genteknologien, har økt betraktelig de seinere årene. Innsamling av organismer og kunnskapen om deres genetiske sammensetning vil i økende grad få betydning for bioteknologiindustrien. Denne utviklingen vil få stor innvirkning på produksjonen av mat, medisiner og biokjemikalier i framtidens samfunn. Samtidig innebærer denne utviklingen store utfordringer for miljøvernforvaltningen.

Hovedutfordringen er å sikre disse ressursene for framtiden, slik at de blir utnyttet på en bærekraftig måte til det beste for samfunnet og uten skade for miljøet og det biologiske mangfoldet.

Det er behov for å utvikle virkemidler i samarbeid med andre departementer for å regulere uttak av genressurser. Arbeidet vil være en del av utviklingen av et samordnet regelverk om biologisk mangfold.

Ved opprettelsen av genteknologiloven og implementering av EØS-avtalens regelverk på området ble det opprettet et omfattende system for konsekvensutredninger og godkjenning ved utsetting og omsetting av genmodifiserte organismer. Konsekvensutredningsforskriften og utredningsverktøyet som brukes ved søknadsbehandling og vurderinger etter genteknologiloven er basert på vitenskapelig kunnskap om de genmodifiserte organismene og utsettingsmiljøet.

Det faglige kunnskapsgrunnlaget for å foreta tilfredsstillende vurderinger i tråd med EØS-avtalen og Forskrift om konsekvensutredninger etter genteknologiloven er mangelfullt. Det foretas i dag en behandling av enkeltsøknader om utsetting og omsetning, slik at hver genmodifiserte organisme med nye genetiske endringer blir vurdert for seg i forhold til blant annet utsettingsmiljøet. For å avdekke mulige konsekvenser for helse og det biologiske mangfoldet kreves det svært gode kunnskaper om arten, endringen av den genetiske sammensetningen, utsettingsmiljøet og mulige interaksjoner mellom genmodifiserte organismer og andre organismer i miljøet.

Det kommer stadig flere typer genmodifiserte organismer på det internasjonale markedet som ikke er godkjent for omsetning i Norge. Dette medfører store utfordringer for miljøvernforvaltningen og det kontroll- og tilsynsapparatet som skal bygges opp for å hindre at genmodifiserte organismer som ikke er godkjent for utsetting eller omsetning havner på det norske markedet eller settes ut i miljøet.

11.3.3 Tiltak

• Forvaltningen av de utnyttbare vilt- og fiskeressursene er under omlegging til et system som bygger på et lokalt, driftsplanbasert forvaltningskonsept i regi av rettighetshavere, kommunen og brukerinteressene.

• Tilskuddsordning til verdifulle kulturlandskap utvides. Omfatter drift/skjøtsel av truede semi-naturlige naturtyper og kulturbetingede arter. Tilskuddene utvides til å omfatte planlegging, informasjon og samordning m.v. av tiltak med landbrukets tilskuddsordninger og strategier.

• Oppfølging av «Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap». Statusoversikt, forvaltning, informasjonstiltak overfor sektorer for å anvende kunnskapen, aktiv satsing på de høyest prioriterte områdene.

• Utvikling av et lov- og regelverk i tråd med intensjonene i konvensjonen om biologisk mangfold som sikrer og regulerer adgangen til og bruken av naturlige genetiske ressurser, som en del av utvalgsarbeidet med å utrede et nytt lovgrunnlag for biologisk mangfold.

• Ivareta kompetanseoppbygging rettet mot miljøvirkninger knyttet til utsetting og handel med genmodifiserte organismer.

• Utvikle det norske regelverket for å ivareta norske forpliktelser i tråd med Cartagenaprotokollen, om handel med og bruk av levende genmodifiserte organismer, herunder bygge ut kontroll- og tilsynssystemer i samarbeid med sektormyndigheter for å påvise genmodifiserte organismer som ikke er godkjent, og for å hindre ulovlig omsetting og utsetting av genmodifiserte organismer i Norge.

11.4 Unngå uheldig spredning av fremmede arter

MD skal i samarbeid med relevante sektorer bidra til at norsk politikk ikke medfører uheldige introduksjoner av fremmede arter som gjør skade på det biologiske mangfoldet. MD har sektoransvar for viltloven, lakse- og innlandsfiskeloven, produktkontrolloven, forurensningsloven og genteknologiloven, som alle er sentrale i forbindelse med introduksjoner av fremmede organismer til miljøet.

Introduksjoner er ikke bare begrenset til innførsel til Norge. Regional spredning av norske arter innen landet til nye områder er også inngrep som endrer de økologiske forholdene. Eksempler på dette er planting av gran på Vestlandet og i Nord-Norge, og spredning av platanlønn og fiskearten ørekyt til hele Sør-Norge.

Det er et stort behov for et helhetlig og dekkende regelverk som kan forhindre introduksjon og spredning av fremmede organismer.

Samtidig med en gjennomgang av regelverket må de myndigheter som har ansvar på dette området koordineres og samkjøres. Det vil være naturlig at MD tar en slik koordinerende rolle inntil en får formalisert og bedret et framtidig regelverk på området. I denne sammenheng vil det være behov for informasjon og økt kunnskap om introduksjon.

Tiltak

• Endre lovverket for å bedre håndteringen av introduserte fremmede organismer og spredning av disse etter et «føre-var»-prinsipp og basert på konsekvensvurderinger. Forpliktelser i forhold til internasjonale avtaler innarbeides i lovverket, jf lovarbeidet om biologisk mangfold i kap. 17, Boks 17.1.

• Arbeidet med å bekjempe lakseparasitten Gyrodactylus salaris vil bli gitt særlig prioritet i årene framover, jf. forslaget til handlingsplan for bekjempelse av G. salaris.

11.5 Bærekraftig arealbruk

Miljøverndepartementet har ansvar for flere virkemidler som styrer arealbruken. Et viktig virkemiddel for å ivareta særlig viktige områder for biologisk mangfold er naturvernloven. Gjennom å verne et utvalg av viktige arealer for biologisk mangfold, sikres disse verdiene for kommende generasjoner. For å sikre viktige leveområder for enkelte arter kan også virkemidler gjennom viltloven og lakse- og innlandsfiskeloven brukes. Arealbruk som ivaretar befolkningens muligheter til å drive friluftsliv, vil være viktig mht. å skape forståelse for verdien av å ta vare på det biologiske mangfoldet.

Miljøvernforvaltningen har også en viktig rolle både i samarbeid med ulike sektorer og som koordinator for sektorovergripende miljøtema.

Etablering av særskilte verneområder i henhold til naturvernloven vil fortsatt være en bærebjelke i arbeidet med å sikre det biologiske mangfoldet i Norge. Flere nasjonalparker og landskapsvernområder er også viktige i friluftssammenheng. Gjennomføring av vern og prosesser knyttet til dette er MDs ansvarsområde (Figur 11.5 og Tabell 11.1).

Ca. 7,5% av Norges fastlandsareal er vernet i medhold av naturvernloven. Det vernede arealet er skjevt fordelt mht. naturtyper. Kyst- og sjøområder er dårlig representert. Kun 1-2% av lavereliggende, produktive områder er vernet, og for en viktig naturtype som lavereliggende høyproduktiv barskog er andelen klart under 1% (Figur 11.6). Her fins de rikeste naturtypene med det største mangfoldet av planter og dyr. Høyfjellsområder dominerer i verneomfang. Gjennomføring av nasjonalparkplanen, verneplan for barskog og de fylkesvise verneplanene, kan gi et vernet areal på 12-13%. Dette vil gi en bedre dekning av andre naturtyper, men produktive områder vil fortsatt være underrepresentert. I siste 10-år er det fredet ca. 100-200 km² pr år, tilsvarende en årlig økning i fredningsarealet med ca. 0,5%. Siste år økte dette til 3000 km², som tilsvarer mer enn 10% økning av landets fredete areal. Det er over 20 ganger mer enn gjennomsnittet siste 10-år.

Kilde: DN.

Som ledd i oppfølgingen av St.meld. nr. 43 (1998-99) «Vern og bruk i kystsona» og Stortingets behandling av denne, skal det utarbeides en verneplan for marine områder. I tillegg til vern av områder etter naturvernloven, vil det her være aktuelt å vurdere bruk av fiskerisektorens virkemidler og eventuelt plan- og bygningsloven for å beskytte områder.

Konklusjonene fra Norsk Polarinstitutts evaluering av områdevernet på Svalbard er at selv om ca. 60% av øygruppen er vernet, mangler de mest produktive områdene. Sett i lys av de ambisiøse bevaringsmålene for Svalbard kreves en revisjon av de eksisterende verneområdene, da særlig planteartsfredningene fra 1932, og en utvidelse av vernet for å dekke bredden av Svalbardnaturen og det biologiske mangfoldet. Mange av de aktuelle områdene med betydelige vernekvaliteter ligger nær bosettingene og ligger derfor utsatt til i forhold til menneskelig aktivitet og inngrep. Vern av Bjørnøya som et internasjonalt viktig sjøfuglområde vil bli gjennomført våren 2001. Verneforslag for områder på Svalbard omfatter ni nye områder på Spitsbergen og Hopen med et samlet areal på ca. 4000 km². Gjennomføring av disse fredningene er planlagt våren 2001. Det øvrige behovet for arealforvaltning utenfor verneområdene på Svalbard hjemles i den nye loven om miljøvern på Svalbard, som Stortinget behandler i vårsesjonen 2001.

Lokal forvaltning av verneområder vil bidra til lokal forankring av miljøvernarbeidet. Det pågår et arbeid med å delegere forvaltningsmyndighet for en del verneområder (landskapsvernområder, naturminner og naturreservater) til kommunene. For at forvaltningen skal bli best mulig, kreves det utstrakt kunnskap om verneområdene.

De fleste eksisterende verneområder er et resultat av tematiske verneplaner. Det vil være viktig for framtidig forvaltning av biologisk mangfold at vi har en best mulig oversikt over hva som faktisk er vernet. Videre er det viktig med oversikt over hva som ligger utenfor disse områdene og må sikres på annet vis. Her vil det være snakk om nye registreringer for å øke totalkunnskapen om verneområdene. Nye verneplaner, og da særlig barskogsplanene, utgjør et særlig omfattende registreringsbehov i forhold til biologisk mangfold.

For å ta vare på mangfoldet av arter og naturtyper i skog, må det sikres en god balanse mellom vern og bærekraftig bruk. Barskogvernets funksjon i denne sammenhengen er å sikre en tilstrekkelig «grunnmur» i form av et landsdekkende nettverk av de typiske og de sjeldne/truede elementene i norsk skognatur. Det vedtatte barskogvernet skal nå sluttføres, og Norge vil da ha vernet ca. 1 prosent av produktivt skogareal. Dagens verneplan for barskog viser seg å være langt dyrere enn det som lå til grunn da Stortinget vedtok verneplanen. Gjeldende verneplan er beregnet til å koste om lag 680 mill. kr. Verneomfanget i Norge blir ofte sammenliknet med Sverige og Finland som nå har vernet hhv. 3,8 og 3,6 prosent, og som fortsatt gjennom store årlige bevilgninger har høy innsats i arbeidet med ytterligere vern.

Internasjonalt har det de seinere årene kommet sterkere krav fra markedet om bærekraftig skogforvaltning, og omfanget av vern av skog blir benyttet som et viktig kriterium for bærekraftig skogforvaltning.

Det vil fortsatt være et mål å supplere det etablerte nettet av verneområder med relevante representative eller på annen måte verdifulle områder. Første prioritet er imidlertid å holde framdriftsplanene for gjennomføring av allerede vedtatte verneplaner.

For en del områder er vernekvalitetene kulturbetinget, dvs. at de trenger aktiv skjøtsel for å kunne opprettholdes. I landskapsvernområder der verdifullt kulturlandskap er en viktig del av verneformålet, vil dette være avgjørende. En undersøkelse gjennomført av Direktoratet for naturforvaltning viser at verneverdiene i en del verneområder er forringet på grunn av manglende skjøtsel. Det er viktig at forvaltningsplaner er oppdatert mht. kunnskapen om verneområdene (Figur 11.7).

Kilde: Asbjørn Moen og Dag-Inge Øien: Jordbrukets Kulturlandskap, Universitetsforlaget.

Naturvernloven har mangler på noen punkter, blant annet mht. ivaretakelse av truede og sårbare arter, skjøtselshjemmelen og mulighet for fjerning av ulovlige anlegg m.m. Det er behov for forbedringer som et ledd i vurderingen av et mer omfattende lovverk om biologisk mangfold.

Plan- og bygningsloven er et sentralt virkemiddel i forhold til sikring av det biologiske mangfoldet gjennom styring av arealdisponeringene. Loven legger opp til en samordnet helhetsplanlegging av areal- og ressursdisponeringen av folkevalgte myndigheter på hvert nivå.

For å sikre at hensynet til biologisk mangfold blir vurdert godt nok i sektorer og i det offentlige plansystemet, må miljøvernforvaltningen tydeliggjøre hvilke krav som er viktige. I den seinere tid har miljøvernforvaltningen utviklet flere verktøy for å kunne kartlegge og verdiklassifisere biologisk mangfold. Nasjonale resultatmål tar utgangspunkt i dette kunnskapsgrunnlaget. Flere sektorer etterspør «standarder» på dette feltet for å øke forutsigbarheten og tydeliggjøre biologisk mangfold ovenfor alle som driver arealforvaltning. Rikspolitiske retningslinjer for biologisk mangfold vil være et viktig virkemiddel for dette i arealforvaltningen.

Planlovutvalgets arbeid med utvikling av plan- og bygningsloven med blant annet sikte på å styrke denne loven som virkemiddel for å ivareta biologisk mangfold, blir svært viktig. Utvalget har vurdert en rekke tiltak i NOU 2000:7 som ble fremlagt i februar 2001.

Vassdragsbeltene er av de områdene som har størst artsrikdom og biologisk produksjon. Vassdragene med kantsoner har for mange truede og sårbare arter en avgjørende funksjon for spredning, og som leveområde gjennom hele, eller deler av artenes livssyklus. Vassdragene er også viktige for en rekke arter som for øvrig har landbaserte leveområder.

Regjeringen har i St.meld. nr. 24 (2000-2001) om Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand foreslått en omlegging av Samlet plan for vassdrag slik at den videre vannkraftutbyggingen vil bygge på en gruppevis sortering av vassdrag og vassdragsområder i stedet for en sortering av konkrete utbyggingsprosjekter. Regjeringen har også lagt opp til å supplere Verneplan for vassdrag. Aktuelle vassdrag vil bli vurdert i forbindelse med gjennomgangen av Samlet Plan.

EU vedtok i fjor et rammedirektiv om vannressursforvaltning. Formålet med direktivet er å bidra til å bevare, beskytte og forbedre vannressursene og det akvatiske miljøet og sikre en bærekraftig vannbruk. Direktivet skal innlemmes i EØS-avtalen.

Samarbeidet med Norges vassdrags- og energidirektorat og OED om blant annet Samlet Plan for vassdrag, Verneplan for vassdrag og utviklingen av den nye vannressursloven videreføres. Den nye vannressursloven (Lov av 24. november 2000 nr. 82) om vassdrag og grunnvann vil ha stor betydning for å ivareta biologisk mangfold i vassdrag.

I Norge er ca. 20% av de truede artene avhengige av våtmark, myr og ferskvann.

Kommunene som styrere av arealbruk

Biologisk mangfold er en del av kommunenes ressurskapital og er et grunnlag for lokal verdiskaping, trivsel, identitet og stedstilhørighet.

Miljøverndepartementet har utfordret alle kommuner til å delta aktivt i Program for kartlegging og verdiklassifisering av biologisk mangfold i kommunene. Systematisert kunnskap om mangfoldet gir bedre grunnlag for arealplanlegging og ressursdisponering i den enkelte kommune og for de ulike sektorene. Kommunene har et selvstendig ansvar for å ha oversikt over sin ressurssituasjon, inkludert biologisk mangfold. Forvaltningslovens krav til at en sak skal være tilstrekkelig opplyst før vedtak treffes gjelder også for eventuelle konsekvenser for biologisk mangfold. I denne sammenheng vil kommunene høste fordeler ved å delta i AREALIS, fordi en her får fram hvordan ulike sektorer ser på arealverdier og sin arealbruk. Både kommuneloven og plan- og bygningsloven gir kommunen handlingsrom og virkemidler for bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold, det samme gjør sektorlover som for eksempel skogbruksloven, viltloven og lakse- og innlandsfiskeloven. Arbeidet forutsetter kompetanse om miljø- og ressursspørsmål som kommunen må ta ansvar for.

Kommunene må samarbeide om felles utfordringer angående biologisk mangfold. Fylkesplanene må brukes aktivt for å identifisere interkommunale utfordringer og samarbeidsmekanismer. Videre er kommunen avhengig av klare statlige signaler om biologisk mangfold av nasjonal verdi.

Tiltak

1. Forvaltning og skjøtsel av verneområder skal styrkes for å sikre verneverdiene og øke lokalsamfunnenes interesse for naturvern. Iverksetting av tiltak iht. DN-rapport 1996-4, samt rapportering av tilstand i verneområdene. Herunder utarbeiding av en egen forvaltningshåndbok for verneområder og legge til rette for at kommunene får delegert ansvar.

2. Iverksette arbeidet med marint vern. Starte opp en faglig utredningsprosess som bygger på St.meld. nr. 43 (1998-99) «Vern og bruk i kystsona» og «Kartlegging av egnede marine verneområder i Norge. Tilrådning fra rådgivende utvalg» (DN-utredning 1995-3), med sikte på et vern av særlig viktige marine områder. Arbeidet skal skje i samarbeid med Fiskeridepartementet.

3. Gjennomføre vedtatte verneplaner. Omfatter fylkesvise verneplaner, Verneplan for barskog, nasjonalparkplanen og vern i Arktis.

4. Evaluere vernet av ulike naturtyper i Norge. Vernet av naturtypene skal evalueres for å dokumentere hvordan ulike naturtyper er fanget opp. Det skal dokumenteres om enkelte naturtyper er sterkt underrepresentert.

5. Utvikle en strategi for framtidig vern av skog for å følge opp Stortingets anmodning om dette i Inns. S. nr. 220 (1995-96) og nr. 256 (1999-00). Det skal i 2001 iverksettes en evaluering av det vedtatte barskogvernet. På grunnlag av resultatene fra denne evalueringen skal Miljøverndepartementet i samarbeid med Landbruksdepartementet og andre berørte parter i løpet av 2002 utvikle en strategi for å hindre tap av biologisk mangfold i skog. Utgangspunktet for strategiarbeidet er blant annet kravet om at barskogvern skal være et kostnadseffektivt virkemiddel for å ivareta biologisk mangfold i skog, og at sektoren selv i framtida skal medvirke i arbeidet.

6. Forbedre og øke presisjonsnivået i forvaltningen av vernede vassdrag. Omfatter revisjon av rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag, herunder tilrettelegging for fortsatt kartlegging og økt tilgjengelighet av kunnskap om verdier i vernede vassdrag, blant annet over internett. Oppfølging overfor kommunene er en annen viktig del av dette arbeidet. Tiltaket vil involvere OED/NVE.

7. Klargjøre og presisere hvordan biologisk mangfold skal ivaretas i arealforvaltningen. Øke veiledningen om hva som skal legges til grunn ved planlegging og utbygging for å ivareta biologisk mangfold. Viktige utgangspunkt er DNs håndbøker og det nasjonale kartleggingsprogrammet for biologisk mangfold i kommunene, som danner grunnlag for å utvikle en god planmetodikk knyttet til dette. Dette vil gi en mer forutsigbar forvaltning av viktige arealer med økt presisjonsgrad i forhold til biologisk mangfold.

8. Etablere et strategisk samarbeid med Kommunenes sentralforbund, viktige sektormyndigheter og organisasjoner, med sikte på å styrke og samordne kommunenes forvaltning av biologisk mangfold. Dette vil omfatte blant annet utvikling av et system for resultatoppfølging for kommunene.

9. Fremme en tettere byutvikling, som kan redusere presset på jordressursene og det biologiske mangfoldet.

11.6 Unngå forurensning

Forurensning er en av hovedårsakene til tap av biologisk mangfold. I de nasjonale resultatmålene som omhandler forurensning, står hensynet til bevaring av miljøkvalitetene og menneskenes helse og trivsel helt sentralt. Dette kommer til syne som overordnede og langsiktige strategiske mål i de resultatområdene som Regjeringen har valgt å legge til grunn for arbeidet med forurensning og avfall.

Betrakter vi påvirkningen av biologisk mangfold i en større regional eller nasjonal skala, vurderes forurensning i form av forsuring (sur nedbør) og tilførsler av miljøgifter å ha størst betydning på kort sikt. Eutrofiering og bakkenært ozon bidrar også til å påvirke det biologiske mangfoldet, men i dag i mindre grad enn forsuring. På lengre sikt vil også menneskeskapte klimaendringer kunne påvirke det biologiske mangfoldet i Norge og andre land. Forurensningen tilføres naturmiljøet som langtransporterte tilførsler og via innenlandske utslipp og spredning av stoffer/produkter. De langtransporterte tilførslene vil regionalt ha en dominerende effekt i forhold til de nasjonale kildene, slik det er avdekket gjennom mange års miljøovervåking i regi av miljøvernmyndighetene. Vi står her overfor et komplisert forurensningsbilde med utfordringer knyttet til kunnskap om virkninger, samarbeid på internasjonalt og nasjonalt nivå, og når det gjelder valg av miljøvernpolitiske virkemidler.

11.6.1 Forsuring

Norge har gjennom flere tiår mottatt store tilførsler av sur nedbør og naturens tålegrenser har vært sterkt overskredet i store deler av Sør-Norge. Det er svovel som er hovedårsaken til forsuringen, men nitrogen bidrar også til både forsuring og til mulige uønskede gjødslingsvirkninger i naturmiljøet. Tilførslene av svovel med luft og nedbør til Norge er redusert med omkring 50% siden 1980. En samlet gjennomgang av overvåkingen av sur nedbør i Norge viser at naturens tålegrenser fortsatt er overskredet for nær 18% av landets arealer. De reduserte tilførslene av svovel vises også i vannkjemien, særlig i Sør-Norge. Dette har ført til at vassdrag og innsjøer i Sør-Norge er mindre sure nå enn tidligere. Vannkvaliteten er den beste som er registrert siden overvåkingen startet i 1980. Den bedrete vannkvaliteten fører også til at forholdene for bunndyr, krepsdyr og fisk er blitt noe bedre siden 1990. Det er likevel fortsatt store skader på fiskebestander i de områdene som mottar mest sur nedbør.

Norge er avhengig av omfattende utslippsreduksjoner i Europa for at miljøproblemene som forårsakes av langtransportert luftforurensning kan løses. Protokollen om reduksjon av stoffer som medfører forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon under ECE-konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning som ble vedtatt i 1999, er derfor av stor betydning for Norge. Avtalen som er undertegnet av 21 land og baserer seg på naturens tålegrenser, skal ivareta hensyn til kostnadseffektivitet på tvers av landegrenser.

Strategiske mål for langtransporterte luftforurensninger er at utslippene av svoveldioksid, nitrogenoksider, ammoniakk og flyktige organiske forbindelser skal reduseres slik at påvirkningen av naturen holdes innenfor kritiske belastningsgrenser (naturens tålegrense), og slik at menneskets helse og miljøet ikke skades. De tre førstnevnte stoffene er medvirkende årsak til sur nedbør. De nasjonale resultatmålene for svoveldioksid, nitrogenoksider og ammoniakk er i tråd med de forpliktelsene Norge har påtatt seg i henhold til Gøteborgprotokollen av 1999.

11.6.2 Helse- og miljøfarlige kjemikalier

Bruken av kjemikalier er nært knyttet til produksjons- og forbruksmønsteret. Både mengden, antall kjemikalier og antall bruksområder har økt betraktelig de siste årene. Selv om norsk industri har redusert sine utslipp av de alvorligste miljøgiftene, bidrar enkelte industribransjer også til økt forbruk av kjemikalier. Miljøvernmyndighetene arbeider for å fase ut eller redusere bruken av flere av disse stoffene, og har ambisiøse mål om å stanse eller redusere utslippene av de verste miljøgiftene, jf. St.meld. nr. 8 (1999-2000). Det er også et mål å redusere risikoen for at utslipp og bruk av kjemikalier skal forårsake skade på helse og miljø. I tillegg arbeides det med å sikre en forsvarlig håndtering av utslipp og avfall som inneholder helse- og miljøfarlige kjemikalier og med opprydding av «gamle synder».

Overfor de høyest prioriterte enkeltkjemikaliene, jf. resultatmål 1 - St.meld. nr. 8 (1999-2001), benyttes det sterke virkemidler som direkte reguleringer, konsesjonskrav overfor industrien og kontroll. Helse- og miljøfarlige kjemikalier transporteres over store avstander via luft og havstrømmer og via den utstrakte internasjonale handelen med produkter. Langtransportert forurensning står for de største tilførslene til det norske miljøet av flere av de farligste kjemikaliene. Regjeringen legger derfor stor vekt på det internasjonale samarbeidet for å stanse utslipp og bruk av helse - og miljøfarlige kjemikalier, og vil videreutvikle og styrke innsatsen for rettslig bindende avtaler, både på regionalt og globalt nivå, som så langt som mulig forbyr og setter strenge grenser for bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier. I tillegg benyttes en rekke virkemidler som informasjon, bransjesatsningen, substitusjonsplikt for å redusere den samlede risikoen knyttet til helse- og miljøfarlige kjemikalier (Figur 11.8).

For nærmere beskrivelse vises det til St.meld. nr. 24 (2000-2001), «Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand.»

Innen OSPAR utarbeides det en liste over stoffer der bruken skal opphøre eller reduseres. En første versjon av listen skal være ferdig sommeren 2000 og innen 2003 skal det fastsetttes tiltak for å stanse utslippene av disse stoffene. Trolig vil listen i utgangspunktet inneholde 25 miljøgifter. Listen skal revurderes jevnlig.

Kilde: Norsk institutt for vannforskning/Statens forurensningstilsyn.

Norge har vært aktiv i framforhandlingen av to regionale avtaler om begrensninger i bruk av miljøgifter. Avtalene setter begrensninger for produksjon, bruk og utslipp av henholdsvis utvalgte organiske forbindelser og tungmetallene bly, kvikksølv og kadmium. Norge vil bidra til en effektiv gjennomføring av disse avtalene, og vil i samarbeid med andre land forberede forslag til nye stoffer som kan fremmes straks konvensjonen trer i kraft. Norge deltar nå aktivt i arbeidet med en global konvensjon om regulering av organiske miljøgifter i regi av UNEP. I dette arbeidet går Norge inn for en streng regulering av en rekke alvorlige miljøgifter.

Arbeidet med kjemikalier i EU er av stor betydning for risikobildet knyttet til helse- og miljøfarlige kjemikalier i Norge. En stor andel av de kjemikaliene som tilføres Norge, enten via langtransport eller via innførsel av produkter, kommer fra EU. Norge skal være en pådriver for å få høyere miljøstandarder innenfor EØS-området.

For å nå målet om å redusere risikoen knyttet til omfattende kjemikaliebruk er det nødvendig å bedre tilgangen på informasjon om helse- og miljøfarlige kjemikalier. Bedre tilgang på informasjon er nødvendig for at enkeltmennesker og bedrifter skal kunne velge løsninger som minimerer bruken av farlige kjemikalier.

I arbeidet med forurenset grunn og forurensede sedimenter er det viktig å holde oversikt over miljøproblemene og sørge for opprydding ved å pålegge undersøkelser og klargjøre aktørenes ansvar etter forurensningsloven. Dersom det ikke finnes noen ansvarlig som kan pålegges å ta ansvar for opprydding, er statlige midler et viktig supplement.

11.6.3 Tiltak

• Følge opp protokollen om reduksjon av stoffer som medfører forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon i forhold til prosessindustrien, petroleumsvirksomheten, vei- og fartøytrafikken

• Innføre nasjonale bruksbegrensinger, avgifter og strenge konsesjonskrav overfor kjemikaliene på prioritetslisten.

• Være pådriver for internasjonale avtaler om forbud og bruksbegrensninger for miljøgifter regionalt og globalt, samt arbeide for å heve de miljøstandarder som gjelder EØS-området.

• Iverksette tiltak som bedrer tilgangen på informasjon om kjemikalier.

• Klargjøre forurensers (andre sektorer/sektormyndigheter, industri og næringsliv og kommuner) ansvar etter forurensningsloven, for å forsterke innsatsen for å løse miljøproblemene i områder med forurenset grunn og sedimenter.

• Sørge for opprydding på områder med forurenset grunn og sedimenter ved å pålegge undersøkelser og avbøtende tiltak.

11.7 Internasjonalt arbeid

I tillegg til konvensjonen om biologisk mangfold har miljøvernforvaltningen oppfølgingsansvar for en rekke andre globale og regionale konvensjoner med høy relevans for biologisk mangfold (Figur 11.9 og Figur 11.10). Dette gjelder både konvensjoner som adresserer miljøpåvirkninger i form av forurensninger og utslipp samt konvensjoner som direkte adresserer bruk og vern av biologisk mangfold. Av andre konvensjoner med høy relevans for biologisk mangfold kan blant annet nevnes:

• Bernkonvensjonen - truede arter og deres levesteder

• Bonnkonvensjonen - trekkende arter

• Washingtonkonvensjonen (CITES) - handel med truede arter

• Ramsarkonvensjonen - verdifulle våtmarker

• NASCO - samarbeide for bærekraftig forvaltning av atlantisk laks

• OSPAR-konvensjonen om marin forurensning, ressursforvaltning og bevaring av marint mangfold

• Klimakonvensjonen

Miljøvernforvaltningen deltar også i andre regionale og globale fora der forvaltning av biologisk mangfold står sentralt, herunder nordiske og arktiske fora. Viktige organer innen det arktiske samarbeidet er Arktisk råds program for bevaring av arktisk flora og fauna (CAFF) og fellesgruppen for det norsk-russiske bilaterale miljøvernsamarbeidet. Innen samarbeidet i Nordisk Ministerråd spiller Natur- og friluftsgruppen en viktig rolle fordi bevaring av biologisk mangfold i Norden er et sentralt tema.

Antarktistraktaten (1959) og de anbefalinger som gjøres i tråd med denne, danner det overordnete rammeverket for vern og forvaltning i Antarktis. Under denne traktaten ligger det flere internasjonale avtaler som har betydning for forvaltning av det biologiske mangfoldet.

1. Selkonvensjonen (Convention for the Conservation of Antarctic Seals, 1972) regulerer beskatning av de antarktiske selartene. Gjennom konvensjonen reguleres fangst. I henhold til konvensjonen er det i dag mulig å drive fangst på et gitt antall sel av enkelte arter, men dårlige økonomiske utsikter og presset fra opinionen er slik at ingen kommersiell fangst finner sted.

2. Gjennom krillkonvensjonen (Convention for the Conservation of Antarctic Marine Living Resources, 1982) forvaltes det marine økosystemet i Antarktis. Konvensjonen har som hovedprinsipp å forhindre at fangst medfører at bestandsstørrelser reduseres til en størrelse som er mindre enn det som kreves for å opprettholde en stabil rekruttering. Krillkonvensjonen regulerer fangst av alle marine ressurser med unntak av sel og hval.

3. Miljøprotokollen (Protokoll om miljøvern til Antarktistraktaten, 1991) er den siste og mest omfattende miljøvernavtalen i Antarktis. Protokollen har som overordnet mål å verne miljøet i Antarktis og sørge for at aktiviteter som finner sted i Antarktis får minst mulig konsekvenser for miljøet. Vedlegg II til Protokoll om miljøvern under Antarktistraktaten fastslår at flora og fauna ikke skal forstyrres/skades unødig, og at innsamling ikke er tillatt uten tillatelse. Det er heller ikke tillatt å innføre arter som ikke naturlig forekommer i området. Det kan også under Vedlegg II utpekes spesielt vernede arter.

I tillegg til avtalene under Antarktistraktatsystemet har også andre avtaler betydning for bevaring av det biologiske mangfoldet. For eksempel, i 1994 opprettet hvalfangstkonvensjonen (International Convention for the Regulation of Whaling) et hvalreservat i Sydishavet som forbyr all hvalfangst i Antarktis (unntak kan gjøres for forskningsfangst). Videre er det nå utarbeidet en regional avtale for sydlig albatross og petrell under Bonnkonvensjonen (Convention on the Conservation of Migratory Species of Wild Animals, 1979).

Innen OECD har Norge deltatt aktivt i flere år i arbeidsgrupper som gir anbefalinger og føringer for sikker og miljøvennlig håndtering av genmodifiserte organismer. Norge deltar også i arbeidsgruppe for økonomiske aspekter ved biologisk mangfold.

EØS-avtalen omfatter ikke naturforvaltning, men i forbindelse med regulering av genteknologifeltet har Norge implementert EUs direktiver på området via EØS-avtalen. Miljøvernforvaltningen deltar aktivt i EU-fora som omhandler regulering og miljøeffekter i forbindelse med genmodifiserte organismer. Alle søknader om forsøksutsettinger og markedsføring av genmodifiserte organismer innen EU behandles samtidig i Norge. Norge følger i tillegg opp EUs direktiver mht forurensning og konsekvensutredninger via EØS-avtalen. Norge er medlem av Det europeiske miljøbyrået (EEA) som samler inn og analyserer informasjon om blant annet biologisk mangfold i EØS-området og i EUs søkerland.

Miljøverndepartementet, Direktoratet for naturforvaltning, Statens forurensningstilsyn, Riksantikvaren og Statens kartverk har inngått rammeavtaler med NORAD der disse miljøvernetatene over en treårsperiode skal bygges opp som fagsenter innenfor sine forvaltningsområder overfor NORAD. Miljøetatene skal bidra til kompetanseoverføring, og dessuten skal de utvikle samarbeidsrelasjoner med tilsvarende institusjoner i utviklingsland for å styrke disse landenes evne og vilje til å ta ansvar for sine egne miljøutfordringer. En vesentlig del av dette arbeidet vil være å gi støtte til utviklingslandenes oppfølging av konvensjonen om biologisk mangfold. DN har et særlig ansvar for dette.

Norge har også bilaterale samarbeidsavtaler om miljøvern med Indonesia, Kina og Sør-Afrika, som alle omfatter bevaring av biologisk mangfold i arbeidet.

Norge har i samarbeid med FN og FNs miljøprogram arrangert tre store konferanser om biologisk mangfold, kalt Trondheimskonferansene. Disse har fokusert på utvalgte tema under konvensjonen om biologisk mangfold. Både arbeidet med fremmede arter og med utvikling av en økosystemtilnærming har vært gjennomgått på disse konferansene.

Fra norsk side legges det, i tråd med norsk utenrikspolitikk innen miljø- og ressursforvaltning, stor vekt på at konvensjonen om biologisk mangfold utvikles på vitenskapelig grunnlag. Trondheimskonferansen virker mobiliserende grunnet den brede ekspertdeltakelsen, og har vist seg å ha stor innflytelse på beslutninger som fattes under konvensjonen om biologisk mangfold. Konvensjonen er normgivende for andre internasjonale avtaler og internasjonale organisasjoners arbeid.

Det blir i økende grad viktig å se oppfølgingen av miljøvernavtalene i sammenheng med hverandre for å unngå at oppfølging av en konvensjon er i motstrid til oppfølgingen av en annen konvensjon. Det er allerede opprettet samarbeidsavtaler (såkalte Memorandum of Understanding) mellom noen av konvensjonene for dette formål. Samarbeid mellom konvensjonene bør utvikles når det gjelder bærekraftig bruk av biologisk mangfold.

Tiltak

• Videreføre Trondheimskonferansene som et forum for strategisk og faglig videreutvikling for konvensjonen om biologisk mangfold. Arrangere neste Trondheimskonferanse i 2003 i samarbeid med relevante departementer og FN-organisasjoner.

• Oppbygging av fagsenter for NORAD i bistandsarbeid. Miljøetatene skal i løpet av tre år ha utviklet effektive fagsenter for NORAD for å kunne fylle sin rolle som sentrale rådgivere i henhold til integrering av miljøhensyn i norsk bistandsvirksomhet.

11.8 Oppsummering av tiltak

I dette kapittelet er det redegjort for tiltak som departementet og tilhørende etater tar sikte på å gjennomføre i planperioden 2001-2005. Tiltakene forutsetter også et bredt samarbeide med en rekke andre aktører sentralt og lokalt. Oppsummeringen nedenfor følger hovedutfordringene for perioden 2001-2005, jf. kap. 2 og er ikke ordnet etter prioritet.

Sektoransvar og samordning av virkemiddelbruk

• Vurdere lovverket som omhandler naturforvaltning og naturressurser mht. behovet for en samordnet virkemiddelbruk. Regjeringen har nedsatt et lovutvalg som skal utrede dette.

• Miljøvernforvaltningen skal bistå sektorene i deres arbeid med å ivareta biologisk mangfold og etablere verktøy for måling av resultatoppnåelse gjennom utvikling av resultatoppfølgingssystemet.

• Revidere den norske rødlista for truede arter i forhold til nye kriterier for utforming av nasjonale rødlister og utforme en strategi for operasjonalisering av rødlista.

• Utarbeide handlingsplaner for prioriterte truede arter.

• Bygge ut landsdekkende helhetlig naturoppsyn for å sikre økt oppfølging av truede og sårbare arter og områder.

• Miljøverndepartementet tar sikte på å styrke samarbeidet med de frivillige organisasjonene i perioden.

Samordning og styrking av kunnskap

• Gjennomføre det statlig-kommunale 5-årige kartleggingsprogrammet for biologisk mangfold for å bedre beslutningsgrunnlaget i kommunene.

• Sikre allmenn tilgjengelighet til data om biologisk mangfold som finnes i miljøvernetatene.

• Miljøverndepartementet skal bidra til at det etableres en artdatabank i samarbeid med berørte departementer. Her vil KUF ha et særlig ansvar, sammen med FID og LD.

• Implementere et nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold i samarbeid med berørte departementer.

• Videreutvikle et faglig bestandsovervåkingssystem for de fire store rovdyra og de ville laksebestander.

• Framskaffe nasjonal arealstatistikk basert på kommunenes kartlegging, bruk av satelittdata og GIS-teknologi.

• Bidra til ny forskning om biologisk mangfold rettet mot økosystemforvaltning, samt sikre slik forskning ved relevante miljøforskningsinstitutter.

• Ta initiativ til «Åpent forskningsforum om biologisk mangfold» i samarbeid med KUF, herunder vurdere en nasjonal millenniumutredning.

• Sette av ressurser til forskningprogrammene «Biologisk mangfold - dynamikk, trusler og endringer» og «Landskap i endring».

• Prioritere gjennomføring av det ti-årige handlingsrettede forskningsprogrammet for villaks.

• For at kunnskapen om mulige konsekvenser ved utsetting og omsetning av genmodifiserte organismer skal bli god nok til å ivareta sikkerheten, må det skaffes til veie vitenskapelig informasjon og dokumentasjon, via blant annet internasjonalt samarbeid, kontakt med faginstitusjoner, utredninger og forskning.

• Innhente og formidle nødvendig kunnskap om biologisk mangfold for en bedre forvaltning av verneområdene.

• Utvide forvaltningens evne til å formidle kunnskap og fakta gjennom aktiv bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi for å samle, lagre og formidle stedfesta informasjon om biologisk mangfold, herunder videreføre AREALIS som en viktig plattform.

• Utvikle en målrettet informasjonsstrategi i samarbeide med berørte departementer.

Bærekraftig bruk av biologiske ressurser

• Forvaltningen av de utnyttbare vilt- og fiskeressursene er under omlegging til et system som bygger på et lokalt, driftsplanbasert forvaltningskonsept i regi av rettighetshavere, kommunen og brukerinteressene.

• Tilskuddsordning til verdifulle kulturlandskap utvides.

• Oppfølging av «Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap».

• Utvikling av et lov- og regelverk i tråd med konvensjonens intensjoner som sikrer og regulerer adgangen til og bruken av naturlige genetiske ressurser, som en del av utvalgsarbeidet med å utrede et nytt lovgrunnlag for biologisk mangfold.

• Ivareta kompetanseoppbygging rettet mot miljøvirkninger knyttet til utsetting og handel med genmodifiserte organismer.

• Utvikle det norske regelverket for å ivareta våre forpliktelser i tråd med Cartagenaprotokollen, om handel med og bruk av levende genmodifiserte organismer. Det er nødvendig å bygge ut kontroll- og tilsynssystemer i samarbeid med sektormyndigheter for å påvise genmodifiserte organismer som ikke er godkjent, og for å hindre ulovlig omsetting og utsetting av genmodifiserte organismer i Norge.

Unngå uheldig spredning av fremmede arter

• Endre lovverket for å bedre håndteringen av introduserte fremmede organismer og spredning av disse etter et «føre-var-prinsipp», herunder konsekvensvurderinger. Forpliktelser i forhold til internasjonale avtaler innarbeides i lovverket, jf. lovarbeidet om biologisk mangfold.

• Arbeidet med å bekjempe lakseparasitten Gyrodactylus salaris vil bli gitt særlig prioritet i årene framover.

Bærekraftig arealbruk

• Forvaltning og skjøtsel av verneområder skal styrkes for å sikre verneverdiene og øke lokalsamfunnenes interesse for naturvern.

• Iverksette arbeidet med marint vern i henhold til St.meld. nr. 43. (1998-99) Vern og bruk i kystsona.

• Gjennomføre vedtatte verneplaner, fylkesvise verneplaner, verneplan for barskog, nasjonalparkplanen, og vernetiltak i Arktis.

• Evaluere vernet av ulike naturtyper i Norge.

• Utvikle en strategi for framtidig vern av skog for å følge opp Stortingets anmodning om dette i Innst. S. Nr. 220 (1995-96) og Nr. 256 (1999-00).

• Forbedre og øke presisjonsnivået i forvaltningen av vernede vassdrag.

• Klargjøre og presisere hvordan biologisk mangfold skal ivaretas i arealforvaltningen.

• Etablere et strategisk samarbeid med Kommunenes sentralforbund, viktige sektormyndigheter og organisasjoner, med sikte på å styrke og samordne kommunenes forvaltning av biologisk mangfold.

Unngå forurensning

• Følge opp protokollen om reduksjon av stoffer som medfører forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon i forhold til prosessindustrien, petroleumsvirksomheten, vei- og fartøysenheten.

• Innføre nasjonale bruksbegrensninger, avgifter og strenge konsesjonskrav overfor kjemikaliene på prioritetslisten.

• Være pådriver for internasjonale avtaler om forbud og bruksbegrensninger for miljøgifter både regionalt og globalt, samt arbeide for å heve de miljøstandarder som gjelder EØS-området.

• Iverksette tiltak som bedrer tilgangen på informasjon om kjemikalier.

• Klargjøre forurensers ansvar etter forurensningsloven, for å forsterke innsatsen for å løse miljøproblemene i områder med forurenset grunn og sedimenter.

• Sørge for opprydding på områder med forurenset grunn og sedimenter ved å pålegge undersøkelser og avbøtende tiltak.

Internasjonalt samarbeid

Norge skal bidra til det strategiske arbeidet under konvensjonenen om biologisk mangfold ved primært å fokusere på rutiner og krav til oppfølging samt betydningen av vitenskapelig kunnskap som grunnlag for beslutninger på alle nivåer.

• Videreføre Trondheimskonferansene som et forum for strategisk og faglig videreutvikling for konvensjonen om biologisk mangfold.

• Oppbygging av fagsenter for NORAD i bistandsarbeidet.

11.9 Økonomiske og administrative konsekvenser

I Miljøverndepartementets kapittel er det foreslått å iverksette et nytt Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold i samarbeid med berørte departement, jf. kap. 17. Dette skal sikre at hensynet til mangfoldet kan ivaretas i arealplanleggingen og i den øvrige sentrale og lokale forvaltningen. I St.meld. nr. 29 (1996-97) om: Regional planlegging og arealpolitikk er bidrag til dette programmet varslet: «a. Nasjonal kartlegging og verdiklassifisering av naturtyper og leveområder. b. Kartlegging og verdiklassifisering av det biologiske mangfoldet i kommuner og regioner.»

Det er videre varslet etablering av en artdatabank i St.meld. nr. 8 (1999-2000), tilleggsmeldingen St.meld. nr. 33 (1999-2000) og tilhørende Innst. S. Nr. 256 (1999-2000) om: Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand.

Begge disse tiltakene er påbegynt med midler som er prioritert til formålene innenfor de årlige budsjettrammene. Erfaringene med dette arbeidet viser at en forsvarlig og tilfredsstillende oppfølging som ivaretar alle nødvendige hensyn, krever styrket satsing for å ferdigstille kartlegging, overvåking og artdatabank.

For en del andre forslag til tiltak som ligger i dette kapittelet kan det være nødvendig å vurdere framtidig styrking. Stortingskomiteens flertall sier for eksempel til St.meld. nr. 40 (1994-95) om: Barskogvern i Innst. S. Nr. 220 (1995-96) at det burde utarbeides en strategi for vern av nye områder for barskogvern utover de som ligger i dagens rammer for verneplanen. Dette er igjen tatt opp i Innst. S. Nr. 256 (1999-2000) og må følges opp gjennom denne meldingen.

Utover det forannevnte vil tiltak og forslag i Miljøverndepartementets kapittel ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser i form av økte krav.

Konsekvenser av den art som er nevnt ovenfor vil en imidlertid måtte komme tilbake til i de årlige budsjettprosessene.

12 Nærings- og handelsdepartementet (NHD)

I del II har 14 departementer tatt utgangspunkt i de syv hovedutfordringene fra kapittel 2 og utformet egne kapitler.

Departementene beskriver sin rolle i samfunnet og aktiviteter som har betydning for biologisk mangfold. Departementene redegjør for tiltak de vil iverksette i 2001-2005.

12.1 Visjon

Nærings- og handelsdepartementets overordnede miljømål er å bidra til en bærekraftig næringslivsutvikling som i størst mulig grad imøtekommer både næringslivs-, handels- og miljøhensyn. Miljøriktige produkter vil i framtiden i økende grad være sammenfallende med konkurransedyktige produkter fordi både nasjonale og internasjonale markeder i økende grad legger vekt på miljøhensyn. Det at hverken produksjonen eller produktene selv skader det biologiske mangfoldet, er et viktig aspekt i denne sammenhengen. For å nå dette målet, bør det fremover være et mål for næringslivet å øke investeringene i forskning på og utvikling av miljøvennlig produksjon.

12.2 Sektoransvar - næringsvirksomhetens betydning for det biologiske mangfoldet

12.2.1 Miljøpåvirkning fra tradisjonell industri

Industriutslippene til luft kommer både fra prosesser og fra forbrenning av fossilt brensel. Av andre klimagasser enn CO₂ gir gjødselproduksjon utslipp av lystgass (N₂O), aluminiumsproduksjon utslipp av perfluoriserte karboner (CF-gasser) og magnesiumproduksjon utslipp av svovelheksafluorid (SF₆).

Luftstrømmer fører svovel- og nitrogenforbindelser fra inn- og utlandet inn over norsk natur, som er spesielt utsatt for forsuring på grunn av sure bergarter og tynt jordsmonn, og derfor liten mulighet til å nøytralisere surt nedfall. I tillegg påvirker denne type forurensninger ozonlaget (Figur 12.1).

Innen industri og bergverk har utslipp av svovel- og nitrogenforbindelser vært et vesentlig miljøproblem. Utslippene fra virksomhet i Norge er imidlertid betydelig redusert de siste årene, og mer enn 90 pst. av svovel- og nitrogen-nedfallet i Norge stammer nå fra andre land. Dette setter behovet for internasjonale avtaler og internasjonalt samarbeid på miljøområdet i et skarpt lys.

Miljøet belastes med miljøgifter både gjennom langtransporterte forurensninger og ved lokale utslipp til luft, vann og jord. Utslipp av miljøgifter skjer i alle stadier av produksjonsstrømmen i samfunnet. I industrien stammer utslippene i hovedsak fra produksjonen av råstoffer og ferdigvarer.

Miljøgifter stammer også fra bruk av produkter i landbruket, husholdninger og arbeidsliv, transportsektoren, fra kommunale avløp og fra avfallsbehandling. Bergverksdrift medfører avrenning av tungmetaller (miljøgifter) og svovelsyre fra gruver og bidrar til forurensning av vassdrag og grunnvann. Avrenningen skriver seg både fra nedlagte og eksisterende gruver.

Kilde: EMEP MSC-W Report.

12.2.2 Miljøpåvirkning fra tjenesteytende virksomhet

Både distribusjon og innkjøp av varer og tjenester medfører utstrakt bruk av transport, som gir ulike former for utslipp. Transport er en faktor for verdiskaping som har sterkt økende betydning i den moderne økonomien, med redusert lagerhold og knappe leveringsfrister. Dermed blir det viktigere å sørge for at den foretas så effektivt og miljøvennlig som mulig, og at unødvendig trafikk unngåes. Dermed får kvaliteten på transportinfrastrukturen og - tilbudet økt betydning for miljøet, herunder biologisk mangfold. Det er viktig å arbeide langsiktig og målrettet for å redusere miljøbelastningene fra transporten. Det er nødvendig med en helhetlig transportplanlegging der de ulike transportsektorene ses i sammenheng. I Regjeringens Stortingsmelding nr. 46 (1999-2000) om Nasjonal transportplan (NTP) blir samferdsels- og transportpolitikken drøftet i en helhetlig sammenheng.

I tjenesteytende næringer genereres avfall på lik linje med annen næringsvirksomhet, og spesielt varehandelsnæringen står overfor en avfallsutfordring.

For papp- og plastemballasje finnes det i dag godt innarbeidede resirkuleringssystemer. Glassflasker samles inn og gjenbrukes. 3. mai 1999 ble det igangsatt et system for retur av engangs drikkevareemballasje. Byggevarer kildesorteres og brukes på nytt. Videre ble det fra 1. juli 1999 igangsatt innsamling av elektriske og elektroniske produkter hvor helse- og miljøskadelige stoffer destrueres, mens resten brukes på nytt.

Den totale materialgjenvinningsandelen har økt fra 51,2 prosent i 1997 til 56,7 prosent i 1998. Andelen til energiutnyttelse har også økt betydelig. Målet for brunt papir er allerede nådd. I 1998 ble målet for kartong ved energiutnyttelse nådd, mens resultatet for kartong ved materialgjenvinning ligger tett opp til målet. Så langt har vi oppnådd gjenvinningsgrader for de fleste avfallsfraksjoner som ligger over de krav som EU stiller i emballasjedirektivet.

Innen forretningsmessig tjenesteyting er det et eget forretningsområde for miljørelaterte tjenester.

12.2.3 Miljøpåvirkning fra reisevirksomhet

Norsk natur er et viktig grunnlag for produksjon av aktiviteter og opplevelser som de norske reiselivsnæringene tilbyr. For reiselivsnæringene er det således av stor betydning at naturen forvaltes slik at de attraktive egenskapene av norsk natur og miljøkvaliteten opprettholdes. Grunnlaget for å utøve organisert, naturbasert aktivitet er at aktiviteten ikke skal foregå på en slik måte at den er til vesentlig ulempe for natur og miljø, grunneiere og andre brukerinteresser, og ikke har negative konsekvenser for det biologiske mangfoldet.

I populære turismeområder kan utstrakt bruk av arealene til turisme føre til slitasje (erosjon) og forsøpling, noe som kan forringe opplevelsen og til og med gjøre uopprettelig skade på naturen og det biologiske mangfoldet. I forhold til mange andre land har imidlertid disse problemene hittil stort sett vært små i Norge.

Reiselivsbedriftenes krav til lokalisering av virksomheten kan i enkelte tilfelle komme i konflikt med bruken av områder, f.eks. friluftsliv og rekreasjon. Det vil derfor være sentralt at konsekvensene for det biologiske mangfoldet er klarlagt gjennom behandlingen i plan- og bygningsloven før bedriftene velger en bestemt lokalisering og det treffes utbyggingsvedtak. Departementet er ansvarlig for å påse at konsekvensutredninger blir gjennomført for større tiltak, og for å godkjenne dem, jf. 12.3.6. Departementet vil i denne prosessen legge til rette for at utbyggingens konsekvenser for det biologiske mangfoldet klargjøres og vurderes før det treffes utbyggingsvedtak.

Det er kommunene som gjennom arealplanleggingen har hovedansvaret for å sette rammer og skape muligheter for tilrettelegging av virksomhet ut fra en helhetlig vurdering av arealsituasjonen i kommunen. Hensynet til det biologiske mangfoldet vil her i økende grad være et viktig aspekt. I arealplanene legges rammer og ønsket lokalisering av næringsvirksomhet angis. Gjennom arealplan-prosessene i kommunene klarlegges næringslivets behov og mulige areal-konflikter med det biologiske mangfoldet. Det er viktig at arealplanleggingen skjer i en åpen prosess, hvor både befolkningen i området, reiselivsnæringen, frivillige organisasjoner og andre berørte deltar. Dette vil bidra til at konflikter tas opp i en tidlig fase og gi kommunen et best mulig grunnlag for å treffe sine vedtak etter å ha avveid de ulike interessene i området.

De mulighetene som forvaltningsmyndighetene har for å regulere arealbruk og aktiviteter i utmark i et bestemt område, jf. blant annet plan- og bygningsloven, friluftsloven og skogbruksloven, vil kunne vurderes dersom det i bestemte områder finnes spesielle arealer, f.eks. nøkkelbiotoper. I områder som er vernet etter naturvernloven, kan regjeringen innføre restriksjoner på bruken av områdene.

Tilrettelegging for bruk av naturen kan både ha en vernefunksjon og en servicefunksjon. En planlagt tilrettelegging, f.eks. ved opparbeiding av stier og løyper og gjennom informasjon, kan sikre at naturens viktige kvaliteter bevares ved at belastningen i form av stor ferdsel og intensiv bruk blir mindre. I tillegg kan slik tilrettelegging bidra til å kanalisere og konsentrere ferdsel og på denne måten skåne omkringliggende natur og biotoper mot miljøbelastninger. Tilrettelegging har også en servicefunksjon ved at naturen blir lettere tilgjengelig for brukere av området. Ut fra en vurdering av lønnsomhet og hensyn til miljø, vil det være forhold som tilsier at tilrettelegging som konsentrerer og kanaliserer reiselivsrelatert ferdsel, kan være formålstjenlig. NHD har ingen direkte virkemidler for slike tiltak, men kan påvirke utviklingen.

Transport er en nødvendig forutsetning for reiselivet. Transportnæringen og all transport som genereres av reiselivet i Norge, er trolig en av de største utfordringene for reiselivet i miljøsammenheng. Gjennom tilrettelegging og informasjon har reiselivsnæringene en mulighet til å øke bevisstheten hos de reisende om viktigheten av å ta vare på det biologiske mangfoldet.

12.3 Mål for departementets miljøarbeid, herunder relevansen for det biologiske mangfoldet

12.3.1 Bidra til en næringslivsutvikling som forener miljø- og næringshensyn

Et sentralt element i regjeringens næringspolitiske strategi, er at det skal legges til rette for et allsidig og samtidig miljøvennlig næringsliv i hele landet.

Hovedmålet for departementets miljøarbeid er å bidra til en mest mulig effektiv forebygging og håndtering av miljøproblemer i næringslivet i tråd med denne strategien. For å kunne oppnå dette, vil Nærings- og handelsdepartementet bidra til at det iverksettes avtaler og tiltak mot den mest forurensende aktiviteten til lavest mulig kostnad, både- nasjonalt og internasjonalt.

Nærings- og handelsdepartementet vil bidra til utforming av overordnede retningslinjer på områder der nærings- og miljøpolitikk griper inn i hverandre. Nærings- og handelsdepartementet deltar blant annet aktivt i oppfølgingen av Kyoto-meldingen (St.meld. nr. 29 1997-98). Videre har departementet deltatt i de internasjonale forhandlingene om en ny NO_X-protokoll. Den konkrete utforming og gjennomføring av reguleringer av forurensning og avfall fra næringslivet er underlagt miljøvernmyndighetene.

Miljøkvalitet og -standarder er i ferd med å utvikle seg til en internasjonal konkurranse-faktor for bedrifter og produkter. I denne sammenheng er det viktig for Norge at internasjonale miljøvernavtaler og miljøstandarder blir basert på prinsipper og mekanismer som reflekterer forskjeller mellom lands miljøbelastning i produksjon og forbruk av varer og tjenester.

Ca. 70 pst. av de akkrediterte prøvingslaboratoriene i Norge, utfører miljørelatert prøving innen områder som kjemisk og biologisk testing av vann, luft, slam, kloakk og avfall, samt analyse av farlige kjemikalier og oljerester. Laboratorier som er inspisert etter kravene for «god laboratoriepraksis» (GLP), utfører testing av kjemikalier, farmasøytiske produkter, fiskemedisiner og offshore boreslam med mulig miljøskadelig effekt. I tillegg bekrefter akkrediterte miljøkontrollører om virksomhetene tilfredsstiller kravene i EUs EMAS 5-forordningen.

I de norske standardiseringsorganisasjonenes arbeid er miljø og miljøkonsekvenser et viktig element. Sentrale områder med miljørettede problemstillinger er vannanalyser, bioteknologi, luftkvalitet, trafikkstøy, resirkulering av byggevarer og offshorevirksomheten.

12.3.2 Utvikling av miljøvennlig teknologi

En viktig oppgave for Nærings- og handelsdepartementet er at det utvikles nye produkter, prosesser og tjenester som gjør det mulig å redusere utslipp og energibruken i industrien, samt effektivisere bruken av råvarer. Dette vil bidra til å sikre det biologiske mangfoldet i naturen. Nærings- og handelsdepartementet støtter en rekke forskningsprogrammer i Norges forskningsråd for utvikling av miljøteknologi i og for industri. Dette øker bedriftenes engasjement for å bli miljøvennlige. De viktigste programmene som bidrar til utvikling av mer miljøvennlig teknologi er NORMIL 2000, KLIMATEK og NYTEK.

12.3.2.1 NORMIL

NORMIL er et forskningsprogram for utvikling av miljøteknologi som næringsområde. Programperioden er fra 1996 til 2000, men er besluttet videreført til 2001. Miljøteknologi er definert som «Produkter, prosesser og tjenester» hvis hovedformål er å forhindre eller redusere miljøbelastninger. Dette betyr i praksis at programmet støtter prosjekter knyttet til rensing av utslipp til luft og vann, rensing av drikkevann, håndtering av avfall samt miljøovervåking.

12.3.2.2 KLIMATEK

KLIMATEK (teknologi for reduksjon av klimagassutslipp) er et program for forskning og utprøving av aktuelle teknologier som kan redusere utslipp av CO₂ og andre klimagasser. Programmet startet i 1997 og skal stimulere til økt bruk av utslippsreduserende teknologier og retter seg spesielt mot prosjekter innen petroleumssektoren, prosessindustrien og transportsektoren.

12.3.2.3 NYTEK

Programmet «Effektive og fornybare energikilder» (NYTEK) ble etablert i 1995. NYTEK skal bidra til utvikling av produkter og systemer som skal gi grunnlag for lønnsom norsk næringsvirksomhet innen effektive og fornybare energikilder, legge grunnlag for framtidige nærings- og forvaltningsvirksomhet innenfor utvikling og bruk av effektive og fornybare energikilder og sikre tilfredsstillende kompetanse i sentrale forskningsmiljøer på utvalgte områder.

12.3.3 Bioteknologi

Utsetting av genmodifiserte organismer i naturen og utslipp fra bioteknologiske produksjonsprosesser kan tenkes å påvirke det biologiske mangfoldet. Det er derfor nødvendig å vurdere dette i forkant av oppstart av prosjekter, slik det skal gjøres iht. genteknologiloven. Det virker naturlig å gjennomføre denne vurderingen som en del av den totale miljøvurderingen.

Regjeringen la fram nasjonal strategi for næringsrettet bioteknologi 9. juni 1998. Strategien ble utarbeidet av en interdepartemental arbeidsgruppe ledet av Nærings- og handelsdepartementet, og bygger på to tidligere utredninger som er «Perspektivanalyse og handlingsplan for bioteknologi 1995-2005» og «Norges forskningsråds strategi for bioteknologi». En av konklusjonene i strategien er at det skal satses på tre områder innen bioteknologi. Disse er medisin og helse, matvareproduksjon og marin bioteknologi. Målsettingen er å legge forholdene bedre til rette for bioteknologisk virksomhet og industri, blant annet med basis i de komparative fortrinn Norge allerede har. Disse kan for eksempel være nasjonale registre og helseundersøkelser samt biobanker på helseområdet, og høy kompetanse på havbruksområdet. Samtidig bør utviklingen følges opp slik at hensynet til miljø, sikkerhet og etikk blir varetatt. Dette forutsetter mye forskning og utvikling på dette området fremover. Videre er det viktig å sikre seg aksept for nye produkter i de relevante markedene.

Etiske aspekter og mulige helse- og miljøkonsekvenser bør inngå som en integrert del av vurderingen ved godkjenning av bruken av bioteknologiske metoder og utviklingen av nye produkter, både i forskningen og næringsvirksomhet. En forutsetning for slik integrering er at kompetansen som er opparbeidet på helse- og miljøvirkninger av bioteknologi styrkes. Dette forutsettes imidlertid gjort ved prioritering innenfor eksisterende budsjettrammer.

Nærings- og handelsdepartementet vil i framtiden be om at Norges forskningsråd årlig rapporterer om hvordan etikk og sikkerhet for helse og miljø er integrert i satsingen på verdiskaping på grunnlag av biologiske ressurser og næringsmidler. Dette inkluderer bevaring av biologisk mangfold, og departementet kommer til å be om at dette belyses med eksempler.

Med hensyn til forskning på miljøeffekter av bruken av genmodifiserte organismer, og utvikling av metoder for påvisning og identifisering av slike organismer, har Nærings- og handelsdepartementet i arbeidet med oppfølging av Nasjonal strategi for næringsrettet bioteknologi bedt Miljøverndepartementet og Sosial- og helsedepartementet vurdere å lage et eget program på dette området.

Nærings- og handelsdepartementet bevilger blant annet midler til et forskningsprogram innen grunnleggende bioteknologi (1997-2001). Programmets mål er å utvikle vitenskapelig kompetanse som er viktig for bioteknologisk forskning, utdanning og industri, ved å støtte forskningsprosjekter av høy vitenskapelig kvalitet. Grunnleggende kunnskap særlig innen molekylærbiologi er nødvendig for at moderne bioteknologi skal kunne utnyttes i miljøvern, medisin, landbruk, havbruk og industri. En kombinasjon av innsikt i biologiske mekanismer og evnen til å utvikle og nytte nye anvendelser og produkter, er en viktig forutsetning for økt verdiskaping innen bioteknologi. De fleste teknikkene som har skapt nye muligheter innen moderne bioteknologi, er resultater av grunnforskning. Programmet er derfor rettet mot å få frem ny viten på områder der kunnskapen vil kunne gi grunnlag for ny forskning, nye metoder, produkter og tjenester. Programmet vil bidra til å etablere og sikre gode bioteknologiske forskningsmiljøer i Norge som grunnlag for undervisning, bioteknologisk forskning og næringslivsutvikling.

Programmet er et ledd i oppfølging av «Forskning for framtiden» og «Perspektivanalyse og handlingsplan for bioteknologi». Av programmets budsjett skal minst 5 prosent brukes til å undersøke de etiske, juridiske og samfunnsmessige følger av bruk av bioteknologi. Programmet består av fire hovedområder: Cellen som produksjonsenhet, makromolekylære interaksjoner, genomanalyse som bioteknologisk verktøy for miljøovervåking og ressursanalyse, samt bioinformatikk og molekylær strukturbiologi. Innen området genomanalyse vil analyser av arvematerialet gi informasjon som kan utnyttes til bestemmelse av art, økologisk analyse av artsrikdommen og miljøovervåking. Videre kan teknologien gi muligheter til å søke etter gener for bestemte egenskaper i naturen og undersøke muligheten for miljøkonsekvenser, for eksempel i form av horisontal genoverføring. Denne forskningen kan tenkes å få betydning for bevaring av biologisk mangfold.

EU-direktivet om patentering av bioteknologiske oppfinnelser ble vedtatt av Ministerrådet 6. juli 1998. Det er trådt i kraft og skulle gjennomføres i EU-medlemsstatenes nasjonale lovgivning innen 31. juli 2000. Direktivet er aktuelt for innlemmelse i EØS-avtalen, dersom EF-domstolen ikke opphever det som følge av Nederlands annulasjonssøksmål. Det er regjeringens mål å bidra til en kraftig økning i private investeringer i bioteknologisk forskning og teknologiutvikling. Næringslivet har i denne forbindelse gitt uttrykk for at adgangen til å ta patent på bioteknologiske oppfinnelser i Norge, er en viktig faktor for dette.

Spørsmålet om hvorvidt Norge skal akseptere direktivets innlemmelse i EØS-avtalen er til behandling i regjeringen. Saken er ennå ikke offisielt tatt opp til behandling i EØS-komiteen, fellesorganet for EU og EFTA-EØS-landene hvor det blant annet forhandles om innlemmelse av nytt EU-regelverk i EØS-avtalen.

12.3.4 Bidra aktivt innenfor internasjonale organisasjoner for å redusere forurensing fra skipsfart

Miljøverndepartementet har det overordnede miljøansvaret innenfor skipsfartsområdet, for eksempel giftige bunnstoffer på skip. Nærings- og handelsdepartementet har rolle som koordinator for tiltak som behandles i FNs International Maritime Organisation (IMO). Sjøfartsdirektoratet er administrativt underlagt Nærings- og handelsdepartementet, men på miljøområdet er direktoratet underlagt Miljøverndepartementet og arbeider bl.a. direkte med problematikken rundt ballastvann. IMOs miljøkomite tar sikte på å avholde en diplomatkonferanse i IMO i 2003 om en ny konvensjon vedr. ballastvann ( «International Convention for the control and management of ships' ballast water and sediments»). Norge har vært aktiv under arbeidet med utformingen av forslaget til konvensjonstekst.

Miljøvernlovgivningen kan ikke sees isolert, men er en del av en samlet lovgivning på skipsfartsområdet som også omfatter sikkerhetskrav, krav til arbeidsmiljø osv. Nærings- og handelsdepartementets virkemiddelapparat for å ivareta sikkerhet for skip har stor betydning for å hindre forurensing og sikre det marine miljø.

12.3.5 Grønne offentlige innkjøp

I 1998 stod offentlig sektor for anskaffelser til en verdi av 206 milliarder kroner. Ca 80 milliarder kroner av disse, var anskaffelser foretatt av statlige organ. Staten representerer med dette en betydelig kunde i det norske markedet og har derfor også som kunde innflytelse på hvilke produkter som blir produsert og etterspurt i markedet.

I § 6 i lov om offentlige anskaffelser av 16. juni 1999 nr. 69, pålegges offentlige innkjøpere å vurdere de miljømessige konsekvenser i forkant av en planlagt anskaffelse (loven skal tre i kraft 1. juli 2001). Ved Ot. prp. nr. 3 (2000-2001) fremmet regjeringen en lovproposisjon om at loven også skal gjelde under terskelverdiene i EØS-regelverket, slik at også kommunesektoren skal omfattes av samme anskaffelsesregelverk. Stortinget vedtok 6. desember 2000 denne lovendringen. Bestemmelsen innebærer at innkjøpere skal vurdere om de kan dekke sitt behov på en miljømessig fornuftig måte. F.eks. kan slike vurderinger dreie seg om hvordan oppvarmingsbehovet for et offentlig bygg kan dekkes mest mulig miljøvennlig, hvorvidt et behov skal dekkes ved kjøp, leieforhold, produseres i egenregi eller dekkes på en annen måte. Videre kan offentlige oppdragsgivere henvise til relevante lover, forskrifter og offentlige vedtatte miljøstandarder for å sikre at anskaffelsen oppfyller vedtatte miljøkrav.

Regjeringen anser ovennevte vurderinger som strategisk viktige føringer når det gjelder å dreie det offentlige forbruket mot miljøbevisste anskaffelser. Regjeringen har også vedtatt at den statlige innkjøpsstrategien skal gjennomgås og endres for å sikre at statlige anskaffelser har den ønskede miljøprofil. Nærings- og handelsdepartementet vil i året 2001 i samarbeid med Miljøverndepartementet og GRIP-senteret utarbeide en veileder som konkretiserer § 6 i loven, dvs. om hvordan man kan ta miljøhensyn innenfor regelverket for offentlige anskaffelser.

Det er forventet at en økt offentlig bevissthet for å dekke forsyningsbehovet på miljøfordelaktige måter, vil medføre en økt etterspørsel i markedet for innovative løsninger som gir positiv miljøeffekt. Som en konsekvens av økt etterspørsel for «grønne løsninger» fra staten er det sannsynlig at også næringslivet må øke sin aktivitet, sin bevissthet og sitt tilbud for slike løsninger mht. å dekke et framtidig statlig behov. Når det gjelder de virksomheter som i tiden fremover er bevisst om denne siden av det offentliges behov, er det forventet at de ovennevnte tiltak vil gi et større marked for disse å selge sine «grønne produkter» på.

12.3.6 Arealforvaltning

Næringsvirksomhet kan representere inngrep i naturen i form av arealbruk som kommer i konflikt med friluftsinteresser, kulturminneinteresser eller leveområder for truede eller sårbare plante- og dyrearter. Samtidig er det viktig at det blir lagt til rette for at de muligheter for ny virksomhet som er forenlig med landbruks-, natur- og friluftsområder, kan utnyttes, bl.a. gjennom en god arealpolitikk. En ryddig og god planlegging er viktig for å unngå negative miljøkonsekvenser av ny aktivitet. Det er viktig at kommunene, gjennom kommuneplanlegging, legger til rette for etablering av næringsvirksomhet. For å imøtekomme næringslivets behov, bør planprosessene organiseres slik at næringslivet får tid og anledning til å delta.

I henhold til Forskrift om konsekvensutredninger av 21. mai 1999, hjemlet i Plan- og bygningslovens kap. VII-a med overskrift «Bestemmelser om konsekvensutredninger», er Nærings- og handelsdepartementet ansvarlig for å sørge for at det gjennomføres konsekvensutredninger ved etablering av industri-, nærings- og lagerbygg dersom prosjektet har et investeringsvolum på mer enn 400 mill. kroner. Iht. forskriftens vedlegg I.5 er NHD også ansvarlig for å sørge for at det gjennomføres konsekvensutredninger ved utvidelser av eksisterende virksomhet. Departementet er ikke ansvarlig for å bekoste utredningene. Kostnadene skal utbyggeren bære. Departementet er imidlertid ansvarlig for å påse at konsekvensutredninger blir gjennomført, og for å godkjenne dem.

Ved vurderingen av konsekvensutredninger legger departementet vekt på å få belyst hvilke miljømessige og arealmessige konsekvenser utbyggingen vil kunne medføre. Det miljømessige aspektet blir på denne måten tatt i betraktning under planleggingen av prosjektene og når det skal tas standpunkt til om, og eventuelt på hvilke vilkår, prosjektene kan gjennomføres. Klargjøring av miljømessige konsekvenser av ny aktivitet vil i økende grad bli lagt til grunn for disponering av arealer til ny virksomhet.

12.3.7 Svalbard

På Svalbard er det meste av landarealene villmark. Det er et mål at omfanget av sammenhengende villmark skal opprettholdes. Også flora, fauna og verneverdige kulturminner skal bevares tilnærmet uberørt, samtidig som Svalbards villmark skal kunne brukes. Dette forutsetter klare og strenge rammer for næringsvirksomheten på øygruppen. Hovedutfordringen er å sikre at bruk og ferdsel i dag ikke reduserer områdenes omfang eller kvalitet på lengre sikt.

Aktiviteten innen næringslivet, blant annet innen reiselivet og industri, bør bli innrettet på en måte som sikrer at uønsket påvirkning og spor unngås så langt som mulig. De strenge miljømessige krav som settes på Svalbard vil være en sentral rammebetingelse for utøvelse av næringsvirksomhet.

I St.meld. nr. 50 (1990-91) Næringstiltak for Svalbard gikk regjeringen inn for at forholdene skulle legges til rette for utvikling av reiseliv som egen næring på Svalbard. Det ble imidlertid lagt til grunn at turismen ikke må bygges ut i et omfang som kan true områdets særegne villmarksnatur. Siden stortingsmeldingen ble lagt frem, har det vært en sterk vekst innen reiselivsnæringen på Svalbard. Så vel antallet turister som reiselivsprodukter, bedrifter og aktører og antallet ansatte har økt. Det er grunn til å anta at potensialet for reiselivsnæringen på Svalbard er stort også de kommende årene.

Erfaringene så langt viser at reiselivet har tatt miljøutfordringen på alvor og vist ansvarlighet ved utvikling av reiselivsproduktet.

Svalbard Reiselivsråd har siden opprettelsen hatt miljøarbeid som en prioritert oppgave. Det inngår i reiselivsrådets overordnede mål at reiselivsnæringen skal være miljøvennlig og at miljøansvarlighet skal være et av hovedelementene i profileringen av Svalbard. Næringen har også satt i verk flere tiltak for å minske den miljøbelastning som reiselivet kan påføre villmarksnaturen på Svalbard, blant annet miljøinformasjon, Svalbardvettregler for ferdsel i naturen, retningslinjer for bruk av snøscooter og guideopplæring (Figur 12.2).

I henhold til St.meld. nr. 9 (1999-2000) om Svalbard er grunnleggende forutsetninger for Store Norskes kullvirksomhet at den skal drives mest mulig kostnadseffektivt innen den rammen som er fastsatt, og at driften skal baseres på velprøvde metoder der miljø- og sikkerhetsmessige forhold er ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Når det gjelder miljømessige rammebetingelser for kulldriften, er det med hjemmel i svalbardlovens § 4 gitt forskrifter om miljø- og kulturminnevern på Svalbard. Sysselmannen har ansvaret for å ivareta både forurensingstilsyn og natur- og kulturminneforvaltningen på Svalbard.

12.4 Resultater av aktiviteten på de ulike områder

12.4.1 Industriutslipp, herunder langtransporterte luftforurensninger og miljøgifter

Industriens samlede prosessutslipp 6 av klimagasser målt i CO₂-ekvivalenter ble redusert med om lag 21 pst. fra 1990 til 1997. Utslippsreduksjonen er oppnådd i en periode med sterk vekst i industriproduksjonen. Utslippene av SO₂ fra industriprosesser er redusert med om lag 64 pst. i perioden 1980-97.

Utslippene fra industrien av de farligste miljøgiftene (bly, kadmium, kvikksølv og kobber) til luft og vann er generelt redusert med mellom 80 og 99 pst. i perioden 1985-97. Dette har ført til betydelig bedret miljøtilstand i de fleste forurensede fjord- og vassdragsområder. Industriens utslipp av næringssalter (nitrogen og fosfor) er redusert betydelig og står nå for 3-4 pst. av totale tilførsler til primærresipient i hele landet. Det finnes imidlertid fortsatt store enkeltkilder som kan ha negativ innvirkning lokalt.

12.4.2 Utslipp fra gruver

Et av Bergvesenets hovedmål er å arbeide for å redusere de miljømessige konsekvenser av mineraluttak og bidra til en balansert miljøforvaltning. Det arbeides kontinuerlig med å minske avrenningen fra nedlagte gruver, sikre at eksisterende gruvedrift utføres med henblikk på å minimere forurensning og sørge for at driften er mest mulig skånsom med terrenget. Etaten har en sentral rolle ved behandling og godkjenning av meldinger etter plan- og bygningslovens regler om konsekvensutredninger. Bergvesenet vil nå opprette et register hvor alle sulfidgruver og skjerp skal registreres, til bruk blant annet for arealplanlegging i kommuner. Videre administrerer Bergvesenet miljøtiltak.

Norges Geologiske Undersøkelser (NGU) har de seinere årene arbeidet systematisk med å avgrense hvilke arealer som har potensiale for framtidig mineral- og steinproduksjon for å ta vare på ressursene på lengre sikt for framtidige generasjoner. NGU har videre mål om å bidra til en økning i produksjonen av grunnvarmebasert energi. Det arbeides dessuten med å kartlegge mulighetene for å lagre CO₂ i kystnære sedimentære lag under havbunnen. NGU vil fremover mineralkarakterisere aktuelle mineral- og steinforekomster med hensyn til utnyttelse og miljøaspektet, samt bidra til utvikling av miljømessige standarder for mineralske produkter.

Bergvesenet har siden 1989 gjennomført arbeid for å begrense forurensningen fra nedlagte gruver. I 1998 ble det gjennomført tiltak ved Mugg gruver i Holtålen kommune. Bergvesenet førte gjennom hele 1998 tilsyn med gruvene i Sulitjelma der det ble foretatt etterarbeider og sikring av tidligere miljøtiltak. Arbeidene i Sulitjelma vil trolig fortsette i flere år framover.

12.4.3 Forskningsrådets programmer

I programmet for miljøteknologi (NORMIL) har mer enn 75 pst. av de løpende prosjektene begynt å gi avkastning innenfor nasjonalt prioriterte miljøutfordringer som avfallshåndtering, støy, overvåking og vann- og avløpsrensing.

Interessen for energiøkonomisering og nye fornybare energikilder er økende spesielt blant små og mellomstore industribedrifter. Bedrifter som Aitos AS, Engros AS og Jøtul AS har oppnådd betydelige salgsinntekter fra nye produkter utviklet gjennom Norges forskningsråds miljøsatsing. Videre har flere bedrifter fått tilført betydelig kapital og er nå i ferd med å oppnå kommersiell suksess, eksempelvis SolarNor, Geovarme og Tech Partner.

12.4.4 Internasjonalt arbeid

Nærings- og handelsdepartementet deltar aktivt sammen med andre berørte departementer for å vurdere spørsmål knyttet til internasjonale regler for handel og miljø i WTO og OECD. I forbindelse med de aktuelle og kommende WTO-forhandlingene har handel og miljø vært et prioritert område. Det legges vekt på at miljøhensyn integreres på alle aktuelle forhandlingsområder for å bidra til bærekraftig utvikling.

12.4.5 Miljøretningslinjer

Det er viktig at det innen de offentlige finansieringsordningene stilles krav til miljøaspektene i de prosjektene det søkes om støtte til. For å bidra til at miljøutfordringene møtes på en måte som i størst mulig grad fremmer både bedriftsøkonomiske og miljøpolitiske mål, etablerte Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) i 1996 miljøretningslinjer for vurdering av prosjektsøknader. Miljøkravene innebærer at SND systematisk vurderer miljøaspekter i de prosjekter som søkes finansiert, og denne vurderingen skal gi premisser for SNDs finansielle engasjement i bedriftene og prosjektene.

Det ble våren 1998 tatt initiativ til at Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK) skulle utarbeide miljøretningslinjer for sin virksomhet. GIEKs miljøretningslinjer, som trådte i kraft 1. mars 1999, innebærer at man på en systematisk møte innlemmer miljøkriterier som en del av GIEKs generelle risikovurdering. På denne måten bidrar GIEK til at norske bedrifter fokuserer på miljøhensyn ved at det stilles krav til miljøaspektene i de prosjektene GIEK skal delta i. Miljøprofilen omfatter i prinsippet hele GIEKs virksomhet, både enkeltleveranser, prosjekter og investeringer.

Regjeringen har nedsatt et lovutredningsutvalg for biologisk mangfold, jf. kapittel 17. Departementet forutsetter at utvalget skal inneha kompetanse innen blant annet næringsrettet forskning og næringslivsutvikling basert på naturlig forekommende biologiske ressurser. Nærings- og handelsdepartementet vil følge opp utvalgets arbeid spesielt i forhold til tilgang til og uttak av biologiske ressurser (såkalt bioprospektering), reiseliv (jf. også punkt 12.5.3) og internasjonal handel.

Norges forskningsråd tok i bruk miljøkriterier i 1995. Det innebærer at Forskningsrådet stiller krav til at de som søker støtte vurderer positive og negative miljøeffekter knyttet til prosjekter og programmer. På den måten bidrar Forskningsrådet til miljøriktige valg og ansvarliggjøring av norske FoU-miljøer. Nærings- og handelsdepartementet vil foreta en gjennomgang av miljøretningslinjene for å vurdere om de i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til biologisk mangfold.

12.4.6 Svalbard

Store Norske Kulkompani har utarbeidet en miljørapport som beskriver de lokale miljøutfordringene ved gruvedriften. Miljørapporten er forelagt Sysselmannen på Svalbard som har gitt positiv tilbakemelding. På bakgrunn av denne rapporten har selskapet utarbeidet en strategisk plan for ivaretakelse av det ytre miljø.

Prosjektet Svea Nord er planlagt gjennomført uten vesentlige nye naturinngrep.

12.5 Gjenstående utfordringer og aktuelle tiltak

12.5.1 Tradisjonell industri

Miljøproblemene fra industri og bergverk er som nevnt blitt vesentlig redusert de siste årene. Gjennom utvikling og salg av renere teknologi, prosess- og teknologiendringer og ved gjenvinning av avfall bidrar industrien i betydelig grad selv til en løsning av miljøproblemene.

Nærings- og handelsdepartementet vil arbeide for å gjøre produksjonsprosessene mer energieffektive og mindre forurensende enn i dag. Dette vil kreve en videre satsing på teknologiutvikling og forskning.

Miljøkvalitet og -standard er nettopp i ferd med å utvikle seg til en internasjonal konkurranse-faktor for bedrifter og produkter. Med stor tilgang på rene ressurser, høyt teknologisk nivå og en ambisiøs miljøpolitikk bør næringsvirksomhet i Norge ha grunnlag for å utvikle miljømessige konkurransefortrinn.

Nærings- og handelsdepartementet vil påvirke bedriftene til å finne alternativer og miljøvennlige substitutter til de stoffer og kjemikalier som utgjør en trussel mot det biologiske mangfoldet. Videre er det helt sentralt at bedriftene ser produksjon og produkter i et livsløpsperspektiv. Dette vil blant annet kunne være avgjørende for at Regjeringens mål om gjenvinning og avfallsreduksjon oppnås.

I St.meld. nr 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling ble det fremmet forslag om å gjennomgå statsbudsjettets utgiftsside med sikte på å fjerne subsidier som har negativ virkning på biologisk mangfold. Nærings- og handelsdepartementet vurderer det slik at vi ikke har noen virkemidler/utgifter som har vesentlig virkning for biologisk mangfold.

12.5.2 Skipsfart

Regulering av transport av farlig gods på skip er gjennomført, men likevel under løpende revidering av Miljøkomiteen under International Maritime Organisation (IMO). IMO arbeider også med tiltak mot uønsket spredning av fremmede arter. Det er på det nåværende tidspunkt ikke ønskelig at Norge innfører nasjonale særkrav på dette området før et internasjonalt regelverk trer i kraft. Det er for øvrig Sjøfartsdirektoratet som direkte arbeider med spørsmålet, og Miljøverndepartementet er ansvarlig departement på området. Når det gjelder beredskap for utslipp av kjemikalier fra skip, ble det på en diplomatkonferanse i mars 2000 vedtatt at konvensjonen om Oil Pollution Preparedness and Response (OPRC) skal utvides med en ny protokoll som dekker internasjonalt samarbeid for beredskap, utstyrstilgang, kompetanse med mer.

12.5.3 Reiselivsvirksomhet

Etter forslag fra Reiselivets fellesråd og i samtaler med Miljøverndepartementet nedsatte det daværende Nærings- og energidepartementet en arbeidsgruppe med representanter fra reiselivet, Nærings- og energidepartementet, Miljøverndepartementet, NORTRA, fylkeskommunene og Norges Naturvernforbund, for å vurdere hvilke hovedutfordringer man sto overfor i reiselivsnæringen. Arbeidsgruppen leverte sin rapport i desember 1996, hvor man konkretiserte natur- og miljøutfordringene og kom med forslag til kriterier og retningslinjer som grunnlag for en lønnsom og miljømessig forsvarlig utvikling i reiselivet. Rapporten satte i gang noen prosesser og samarbeidsforhold som har vært viktige, men dette er et langsiktig arbeid som tar tid, og som forutsetter innsats på mange områder og mellom aktører som ofte har ulike utgangspunkter og mål.

Nærings- og handelsdepartementet har holdt en dialog gående med Reiselivsbedriftenes landsforening (RBL). Dette har ført til at det ble satt i gang et omfattende kartleggingsarbeid for å utvikle et eget miljøprogram for bedriftene i reiselivet. Nærings- og handelsdepartementet vil følge opp et handlingsprogram kalt Reiselivets Agenda 21, slik at norsk reiseliv vil fremstå med en tydelig og dokumenterbar miljøprofil innen utgangen av 2003. Denne er nå i ferd med å implementeres, blant annet gjennom opplæring av ansatte i reiselivsnæringene, gjennom påvirkning av miljøundervisning, deltakelse i forskning og utvikling av veiledningsmateriell, samt å sette miljøkrav i forbindelse med store spektre av leverandøravtaler. RBL har også opprettet reiselivets miljøforum, som er bredt sammensatt og hvis målsetting er at norsk reiseliv skal fremstå med en tydelig og dokumenterbar miljøprofil i løpet av fem år.

Det har også vært et omfattende samarbeid mellom næringsliv og myndigheter om miljø, blant annet gjennom stiftelsen GRIP Senter, som ble etablert i 1995, og som arbeider for bærekraftig produksjon og forbruk. GRIP har hatt reiselivsnæringene som et satsingsområde gjennom flere år, og de har utviklet veiledere og verktøy rettet både mot hotell, servering, camping og hytter, samt sykkelturisme og reisemål. Disse retningslinjene er blitt godt mottatt i reiselivsnæringene. Det vil bli vurdert å ta i bruk miljømerking og miljø som markedsmulighet. Dette vil bli videreutviklet og tilpasset bedriftene. I forbindelse med markedsføring og salg av naturbaserte tjenester er det sentralt at reiselivet selv tar ansvar for å gi korrekt og fullstendig informasjon til markedet. Slik informasjon må også være i tråd med allemannsretten. Norges turistråd legger i dag vekt på dette i sin profilering og markedsføring av Norge i utlandet.

Ved flere av distriktshøyskolene som har reiseliv som fag, og ved Norsk hotellhøyskole gis det i dag undervisning med tanke på en bærekraftig utvikling av reiseliv, blant annet også hensynet til biologisk mangfold.

Nærings- og handelsdepartementet er orientert om det arbeidet Miljøverndepartementet gjør i forbindelse med opplegget for økt statlig medvirkning i finansieringen av nasjonalparksentra. Departementet ser verdien av å etablere nasjonalparksentra, og håper at de kan gi næringsmessige gevinster og positive ringvirkninger for reiselivsnæringen. Det vil i første rekke være opp til regionale vurderinger fra reiselivsnæringen om de foreslåtte sentra er av en slik interesse at næringslivet vil gå inn og støtte dem økonomisk.

12.5.4 Svalbard

Reiseliv

Ved bevilgning av statlige midler til reiselivsformål på Svalbard bør det bli lagt vekt på utvikling av et reiseliv med en miljøvennlig profil. Det er ikke ønskelig at det utvikles turistprodukter som innebærer en miljømessig eller sikkerhetsmessig risiko, f.eks. aktiv markedsføring av isbjørnopplevelser. Som et tiltak for å belaste naturmiljøet minst mulig bør det heller ikke legges opp til sightseeing med turister med helikopter. Det vil være et viktig miljømessig tiltak at Reiselivsrådet legger vekt på å informere de tilreisende til Svalbard om det sårbare naturmiljøet og hvordan turistene bør opptre i naturen. Dette både av hensyn til miljøet og til turistenes egen sikkerhet (Figur 12.3).

Departementet tok i forbindelse med St.meld. nr. 50 (1990-91) Næringstiltak for Svalbard initiativet til at det skulle utarbeides en reiselivsplan for Svalbard. Svalbard samfunnsdrift AS hadde ansvaret for å få utarbeidet planen, som ble revidert i 1997. På bakgrunn av den sterke veksten innen reiselivsnæringen mener Nærings- og handelsdepartementet at reiselivsnæringen på Svalbard selv, i dialog med myndighetene, bør ta ansvar for å videreutvikle og følge opp planen. Som følge av utviklingen innen næringen de kommende år, kan det være hensiktsmessig at planen evalueres og oppdateres etter noen år. Planen vil være et sentralt tiltak for å utvikle et miljøtilpasset reiseliv og bør inneholde strategier for å oppnå en slik utvikling. Det skjer i dag et godt samarbeide mellom reiselivsnæringen og miljøvernmyndighetene på Svalbard. Nærings- og handelsdepartementet vil understreke det viktige i at dette samarbeidet og dialogen mellom myndighetene fortsetter også i årene fremover. Dette vil være et viktig tiltak for å forebygge miljøslitasje og avklare konflikter på et tidligst mulig tidspunkt.

Kullgruvedrift

Store Norske Kulkompanis Miljørapport ble som sagt forelagt Sysselmannen på Svalbard, som har gitt positiv tilbakemelding. På bakgrunn av denne rapporten har selskapet utarbeidet en strategisk plan for ivaretakelse av det ytre miljø. Den strategiske planen bør danne grunnlag for tiltak som for eksempel intensivert arbeid med bevisstgjøring og holdningsskapende aktiviteter. Nærings- og handelsdepartementet vil sørge for at planen følges opp.

Spørsmålet om videre drift i Svea Nord etter år 2002 vil bli forelagt Stortinget i vårsesjonen 2001. Ved vurderingen av dette spørsmålet vil det bli lagt betydelig vekt på miljømessige konsekvenser. I henhold til St.meld. nr. 9 om Svalbard vil fortsatt kulldrift i Svea innebære trafikk mellom Longyearbyen og Svea, og en økt bruk av snøscooter og småbåter i fritidsøyemed med Svea som utgangspunkt. Eventuell økt kullproduksjon vil medføre flere kullskip i Van Mijenfjorden. Selskapet har opplyst at det i forbindelse med prosjektet Svea Nord ikke er planlagt bygget noen vei til Svea-gruven.

Det er et viktig mål å sikre at endringer i kullvirksomheten ikke kommer i konflikt med sentrale naturvernhensyn. Utfordringen består i å sikre at utviklingen holdes innenfor de rammer miljømålene for Svalbard setter. Det er et mål at omfanget av villmark skal søkes opprettholdt og at man skal unngå at sammenhengende villmarksområder deles opp. Det blir gjennomført tiltak for å begrense risikoen for større oljesøl i forbindelse med utskiping av kull gjennom Van Mijenfjorden og Bellsund.

12.6 Oppsummering av tiltak

• bidra til at det iverksettes avtaler og tiltak mot den mest forurensende aktiviteten i næringslivet til lavest mulig kostnad, både- nasjonalt og internasjonalt.

• påvirke bedriftene til å finne alternativer og miljøvennlige substitutter til de stoffer og kjemikalier som utgjør en trussel mot det biologiske mangfoldet.

• arbeide for å gjøre produksjonsprosessene mer energieffektive og mindre forurensende enn i dag. Dette vil kreve en videre satsing på teknologiutvikling og forskning.

• be om at Norges forskningsråd årlig rapporterer om hvordan etikk og sikkerhet for helse og miljø er integrert i satsingen. Dette inkluderer bevaring av biologisk mangfold, og departementet kommer til å be om at dette blir belyst med eksempler.

• i året 2001 i samarbeid med Miljøverndepartementet og GRIP-senteret utarbeide en veileder som konkretiserer § 6 i lov av 16. 6. 1999 nr. 69 (jf. Ot. prp. nr. 71 (1997-98), Ot. prp. nr. 3 (2000-2001)) om hvordan man kan ta miljøhensyn innenfor regelverket for offentlige anskaffelser.

• foreta en gjennomgang av miljøretningslinjene for Norges forskningsråd for å vurdere om de i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til biologisk mangfold.

• følge opp et Reiselivsnæringens handlingsprogram «Agenda 21», slik at norsk reiseliv vil fremstå med en tydelig og dokumenterbar miljøprofil innen utgangen av 2003.

Dette er de viktigst tiltakene. Andre tiltak finnes i teksten i kapittel 12.

12.7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Økonomiske konsekvenser

Det ventes ikke vesentlige økonomiske konsekvenser for staten, kommunene, bedrifter eller enkeltpersoner av tiltakene under Nærings- og handelsdepartementets ansvar. Produksjonskostnadene kan stige for bedrifter som går over til mer miljøvennlige produksjonsprosesser, men dette vil vanligvis skje i henhold til allerede gjeldende regelverk. Videre vil slik omstilling ofte skje samtidig med en modernisering av hele produksjonen som også gir økt effektivitet og/eller kvalitet, slik at det kan være vanskelig å isolere kostnadseffekten av slike miljøtiltak.

Tiltakene mot oljesøl på Svalbard er allerede satt ut i livet og vil ikke føre til nye økonomiske konsekvenser utover de som allerede er kjent.

Når det blir inngått nye internasjonale avtaler om miljøtiltak vedrørende skipsfart (behandling av ballastvann og lignende) i regi av IMO, kan det ventes økte kostnader for skipsfartsnæringen ifm. oppfyllelse av nye regler. Det er imidlertid Miljøverndepartementet som har det overordnede miljøansvaret innenfor skipsfartsområde, jf. 12.5.2.

Administrative konsekvenser

Gjennomføringen av tiltakene vil antageligvis gjøre det nødvendig med en viss omdisponering av departementets og noen av de underliggende etaters ressurser fordi miljørelaterte tiltak må prioriteres høyere. Nærings- og handelsdepartementet antar imidlertid at dette vil la seg gjøre innenfor eksisterende budsjettrammer og med de tilgjengelige ressursene.

13 Olje- og energidepartementet (OED)

I del II har 14 departementer tatt utgangspunkt i de syv hovedutfordringene fra kapittel 2 og utformet egne kapitler.

Departementene beskriver sin rolle i samfunnet og aktiviteter som har betydning for biologisk mangfold. Departementene redegjør for tiltak de vil iverksette i 2001-2005.

13.1 Olje- og energidepartementets virksomhetsområder

Olje- og energidepartementet forvalter store samfunnsinteresser knyttet til olje- og gassutvinning, energiproduksjon, energiforsyning og generell vannressursforvaltning. Det er vanlig å omtale olje- og energisektoren som to adskilte sektorer: energi- og vassdragssektoren og petroleumssektoren. Energi- og vannressursforvaltning omfatter innenlands produksjon, overføring og bruk av stasjonær energi, og viktige deler av vassdragsforvaltningen. Petroleumssektoren dekker aktiviteter relatert til olje- og gassutvinning på norsk kontinentalsokkel.

Petroleumsvirksomheten er svært viktig for norsk økonomi. I 1999 utgjorde verdiskapingen i denne næringen 14,6 prosent av BNP. Næringen sto for 36,3 prosent av samlet norsk eksport. Sektoren er også en betydelig bidragsyter til statens inntekter. Gjennom petroleumsinvesteringene har sektoren også stor direkte innvirkning på aktivitetsnivået i fastlands-Norge. Petroleumssektoren kjennetegnes av flere utviklingstrekk, blant annet har de store oljefeltene passert sitt maksimale produksjonsnivå og har synkende produksjon. Videre forventes det at gassens rolle i norsk petroleumsvirksomhet vil øke over tid.

Norge har svært mange vassdrag og vannfall. Disse er av stor betydning både for økonomiske interesser, og for allmenne interesser som naturvern og friluftsliv. Vannkraftutbygging er den viktigste økonomiske utnyttingen av vassdragene. Den innenlandske elektrisitetsproduksjonen er i all hovedsak basert på vannkraft.

I årene framover vil økninger i den innenlandske elektrisitetsproduksjonen i større grad måtte baseres på andre kilder enn vannkraft. Ved utnyttelse av flere av disse kildene kan en stå overfor inngrep som kan ha likhetstrekk med inngrepene ved vannkraftutbyggingen.

Norges rikelige tilgang på primærenergi har vært et viktig grunnlag for økonomisk vekst. Produksjon og bruk av energi er nært knyttet til verdiskapning og velferdsnivå i et moderne samfunn. Dagens energitilbud og energietterspørsel er et resultat av en rekke forandringer i blant annet økonomiske forhold, demografiske faktorer, utvikling i bosettingsmønster og teknologisk utvikling. Mulighetene til å påvirke framtidig energibruk avhenger således av alle disse forholdene, og innebærer blant annet at tunge samfunnsøkonomiske drivkrefter vil være med og bestemme effekten av miljøvernpolitikken.

13.2 Sektorens innsats for bevaring av biologisk mangfold

Petroleums- og energivirksomhetens utnyttelse av naturressurser har ofte miljømessige konsekvenser. Sektoren påvirker det biologiske mangfoldet i hovedsak gjennom utslipp til sjø og luft, arealbeslag og gjennom inngrep i vassdrag. Vindkraftutbygging, og bygging av elektriske anlegg som kraftoverføringslinjer kan også i noen grad påvirke det biologiske mangfoldet. Det gjennomføres omfattende tiltak for å bedre miljøsituasjonen i petroleums- og energisektoren. Det er blant annet utviklet lovverk og planverktøy for å ivareta hensynet til miljøet, blant annet biologisk mangfold. Biologisk mangfold har lenge vært en av flere viktige interesser som tas hensyn til ved forvaltningen av naturressursene.

Olje- og energidepartementet la høsten 1999 fram en egen miljøhandlingsplan for sine ansvarsområder. Miljøhandlingsplanen dekker forhold knyttet til produksjon og bruk av energi på fastlandet og på kontinentalsokkelen. I miljøhandlingsplanen presenteres mål, status og virkemidler for flere resultatområder, hvor ett resultatområde er biologisk mangfold. Målene for biologisk mangfold er følgende:

• Ved åpning av nye områder i petroleumssektoren for letevirksomhet og ved utbygging og drift av nye og eksisterende installasjoner, skal hensynet til det biologiske mangfoldet ivaretas.

• Sektoren skal bidra til bevaring av truede og sårbare arter og deres livsmiljø.

• Sektoren skal bidra til at et representativt utvalg av vassdragsnatur er sikret mot vesentlige inngrep. Sektoren skal forvalte de vernede vassdragene slik at verdier knyttet til biologisk mangfold i minst mulig grad reduseres.

• Når det gjennomføres nye tiltak i vassdrag, skal det tas hensyn til biologisk mangfold, herunder urørt vassdragsnatur som er viktig for miljøet, og sårbare naturområder.

• Ved planlegging og gjennomføring av flom- og erosjonssikringstiltak, skal det tas hensyn til biologisk mangfold.

• Der det biologiske mangfoldet er redusert som følge av tiltak i vassdrag, vil sektoren vurdere muligheten for å forbedre forholdene.

De neste underkapitlene gir en beskrivelse av status og utviklingstrekk samt tiltak og virkemidler knyttet til bevaring av biologisk mangfold i petroleums- og energisektoren.

13.3 Status og utviklingstrekk

13.3.1 Petroleum

Ved letevirksomhet og ved utbygging og drift av nye og eksisterende installasjoner på norsk kontinentalsokkel, vil olje- og gassvirksomheten kunne påvirke artsmangfoldet i havet og i strandsonen. Dette vil hovedsakelig skje gjennom utslipp til luft og sjø, og i begrenset grad gjennom utnyttelse av areal ved landanlegg eller ved legging av rørledninger.

Utslipp til luft fra petroleumsvirksomheten er betydelige i nasjonal sammenheng. I 1998 sto virksomheten for henholdsvis 23 pst av CO₂- utslippene, 18 pst av NOx-utslippene og 56 pst av nmVOC-utslippene. Utslipp av CO₂ og NOx oppstår i all hovedsak ved produksjon av energi til bruk på innretningene, mens størstedelen av sektorens utslipp av nmVOC er knyttet til fordamping av olje ved lasting av råolje offshore (Figur 13.2 og 13.3).

Kilde: Det Norske Meteorologiske Institutt/Univ. of East Anglia.

Kilde: Statens forurensningstilsyn/Statistisk sentralbyrå.

Utslippene til sjø fra petroleumsvirksomheten består hovedsakelig av olje, kjemikalier og organiske forbindelser. Produsert vann, som er med oljen og gassen fra reservoaret, er hovedkilden til utslipp av olje og organiske forbindelser til sjø. Mengden produsert vann øker med oljefeltenes alder og med antall felt som er i produksjon. Det foregår en omfattende rensing av vannet, men små oljedråper og rester av kjemikalier er fortsatt i vannet når det slippes ut. Oljeholdig borekaks og borevæske sto tidligere for en vesentlig andel av oljeutslippene fra aktiviteten. Etter at det ble forbudt med slike utslipp i 1991, blir dette nå enten injisert under havbunnen eller tatt til land for videre behandling. Mindre oljeutslipp stammer også fra oljelagrene i foten på de store betongplattformene og fra kjølevann. Det forekommer også utslipp i tilknytning til uhell og søl.

Det brukes mange typer kjemikalier for å sikre jevn og sikker drift i petroleumsvirksomheten. Mesteparten av kjemikaliene består av stoffer som er naturlige bestanddeler i havet eller på land. Det er streng kontroll av kjemikaliebruken, og tilnærmet alle kjemikaliene som slippes ut har antatt liten eller ingen miljøeffekt. Hoveddelen av utslippene av kjemikalier stammer fra boreoperasjoner (92%), men det følger også med rester av benyttede produksjonskjemikalier i det produserte vannet. For en omtale av hvordan olje- og kjemikalier vil kunne påvirke det biologiske mangfoldet vises det til kapittel 2.

I tillegg til den indirekte effekten petroleumsvirksomheten vil kunne ha på det biologiske mangfoldet gjennom utslipp til luft og sjø, vil også virksomheten i noen grad kunne påvirke det biologiske mangfoldet direkte gjennom beslagleggelse av arealer. Dette vil hovedsakelig være ved bygging av landanlegg og gjennom legging av rørledninger.

13.3.2 Vassdrag

Det er mange aktiviteter og inngrep i og rundt vassdragene våre som kan påvirke biologisk mangfold. Eksempler på slike aktiviteter og inngrep er vannkraftutbygging, fiskeoppdrettsanlegg, veibygging, bygging av anlegg for flom, ras- og erosjonssikring, kanalisering, senking, utfylling til ulike formål, masseuttak/grusgraving, vannuttak, fjerning av kantvegetasjon, grøfting eller oppdyrking, eller kombinasjoner av disse. Kraftutbygging er av de tiltak som kan ha størst virkning på det biologiske mangfoldet samtidig som det er en av de viktigste måtene å utnytte vannressursene på. Kraftutbygging omtales nærmere i pkt. 13.3.3.

Oppmerksomheten omkring flom- og erosjonssikring i tilknytning til biologisk mangfold har økt den seinere tid. NVE har nylig avsluttet et forskningsprogram der en har studert hvordan menneskelig inngrep påvirker flomforhold i vassdrag (HYDRA-programmet). Forskningsresultatene viser at det ikke finnes noen enkel sammenheng mellom flom og biologisk mangfold. Frekvensen og størrelsen på flommen, og utformingen av vassdraget er forhold som vil påvirke artssammensetningen og det biologiske miljøet. Det kan generelt sies at de vassdrag som stadig blir utsatt for flom, vil ha større innslag av arter som har kortere livssyklus og ha større del av biologiske samfunn i tidlig utviklingsstadier. Flom er også viktig for å opprettholde en balanse mellom artene.

Det legges stor vekt på de miljømessige konsekvensene av vassdragsreguleringer. Ulike kartleggings- og forskningsprosjekter har tydeliggjort reguleringenes virkning på vannkvalitet, vegetasjon, bunnfauna, fisk, fugleliv, viltbestand og friluftsliv. I konsesjoner til vassdragsutbygginger fastsettes det vilkår og manøvreringsreglement som skal avbøte skader og ulemper som vil oppstå i forbindelse med utbyggingen. Vassdragsutbygginger som er gjennomført i de seinere årene har derfor medført mindre skader og ulemper for det biologiske mangfoldet enn det som var tilfelle tidligere.

EUs rammedirektiv for vann trådte i kraft 22. desember 2000 og vil være retningsgivende og bestemmende for vannressursforvaltningen i hele Europa framover. Direktivet skal bidra til å bevare, beskytte og forbedre vannkvaliteten og det akvatiske miljøet og sikre en bærekraftig vannbruk. Dette skal oppnås gjennom en felles tilnærming, felles siktemål, felles prisnipper og et felles sett av forholdsregler for beskyttelse av ferskvann, brakkvann, grunnvann og kystvann. I direktivet legges det stor vekt på at ulike faktorer som påvirker vassdrag og grunnvann skal ses under ett. Det skal derfor tas utgangspunkt i en nedbørfeltbasert forvaltning av vannressursene.

Det miljømessige målet som minimum skal oppnås betegnes som «god vannstatus» og skal nås senest 15 år etter at direktivet er trådt i kraft. Økologisk, kjemisk og kvantitetsmessig vannstatus skal defineres, klassifiseres og overvåkes. Det skal utarbeides forvaltningsplaner og utarbeides tiltaksprogram.

Norge har gitt melding om at EUs vanndirektiv anses relevant og på visse vilkår kan innlemmes i EØS-avtalen. Det skal utarbeides en konsekvensutredning og forslaget til implementering av direktivet vil antagelig bli sendt på høring i slutten av 2001. Direktivet skal være implementert i det enkelte lands lovverk senest 3 år etter at direktivet er trådt i kraft.

Direktivet vil legge viktige føringer for den framtidige vannressursforvaltningen. Kravene i direktivet antas å berøre forvaltningen etter flere lovverk og må iakttas av ulike myndigheter og brukere av vannressursene.

Vannkraftpotensialet er energien i de norske vassdragene som kan bygges ut til kraftformål. I dag er en betydelig del av vannkraftpotensialet vernet mot kraftutbygging ved Stortingets vedtak i henhold til verneplanene I - IV. Verneplanene er en instruks til forvaltningen om ikke å gi konsesjon for regulering eller utbygging av bestemte vassdrag til kraftproduksjonsformål. I vurderingen av hvilke vassdrag som burde vernes er det lagt vekt på å ta vare på et representativt utvalg av norsk vassdragsnatur, blant annet ut fra vassdragenes naturfaglige verdier, kulturminneverdier, landskapsverdier og verdier for friluftsliv (Figur 13.4).

I ny lov av 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) som trådte i kraft 1. januar 2001, er det fastsatt særskilte regler om vernede vassdrag. Foruten å lovfeste vernet mot kraftutbygging, er det tatt inn bestemmelser som skal sikre verneverdiene mot andre typer inngrep.

13.3.3 Vannkraftutbygging

I vannressursforvaltningen spiller kraftutbygging en sentral rolle. Miljøkonsekvensene av vannkraftutbygging er i første rekke knyttet til inngrep i naturen ved opp- og neddemming av vann, bygging av veger, kraftlinjer og -stasjoner og ved at den naturlige vannføringen i vassdragene blir endret. Selv om vi ved verneplaner, nasjonalparker og landskapsvernområder har et til dels omfattende vern av vassdrag i landet, vil det likevel bli lagt økende vekt på miljøhensyn i den framtidige forvaltingen av vannkraftressursene. Synet på vannkraftutbygging har endret seg gjennom de siste tiår. Konsesjonsbehandlingen har vært preget av dette og mange saker har vært kompliserte og tidkrevende. Gjennom konsesjonsbehandlingen gjør vassdragsmyndighetene en grundig vurdering av fordeler og ulemper ved en kraftutbygging. Hensynet til miljøet har gradvis blitt tillagt større vekt. Nye store prosjekter der det gripes inn i urørt natur som er viktig for miljøet, vil ikke bli gjennomført.

En forventet økning i etterspørselen etter kraft vil føre til et behov for økt produksjon. Vannkraftprosjekter, som gjelder opprustning og utvidelser av eksisterende kraftverk som ikke er til særlig skade for urørt natur samt andre skånsomme utbygginger, vil derfor kunne utføres. Det er et betydelig potensiale for opprustning og utvidelser av eksisterende vannkraftanlegg. Disse prosjektene vurderes å være blant de billigste og mest miljøvennlige av de fornybare energikildene i Norge.

I Samlet plan for vassdrag, jf. St.meld. nr 60 (1991-92) har Stortinget gitt en prioritetsrekkefølge for konsesjonsbehandling av vannkraftprosjekter. Prioriteringen av de ulike prosjektene er gjort ut fra samfunnsøkonomiske og konfliktmessige vurderinger. I St.meld. nr. 24 (2000-2001) Om vasskrafta og kraftbalansen har Regjeringen konkludert med at Samlet Plan i sin nåværende form ikke lenger er et hensiktsmessig styringsverktøy for forvaltningen. Den fører i hovedsak til en fordyrende og mer forsinket saksbehandling. Planen kan heller ikke binde framtidige Storting og har derfor liten verdi som rammevilkår framover. For å sikre en helhetlig forvaltning i tråd med Regjeringens miljø- og energipolitikk, er det nødvendig med en vesentlig omlegging av Samlet Plan som innebærer supplering av Verneplanen for vassdrag og at nasjonale laksevassdrag ivaretas. Verneplanen vil blant annet bli supplert med en del av de vassdragene fra Samlet Plan der ulempene ved en kraftutbygging vil være størst. For de vassdragene der en kan søke konsesjon til kraftutbygging, vil det være viktig å ha god kunnskap om miljø- og brukerverdier. Det vil derfor bli utviklet en vassdragsbasert ressursoversikt som vil tjene som beslutningsgrunnlag og nyttig hjelpeverktøy for vassdrags-, energi, og miljøforvaltningen til erstatning for det prosjektorienterte plansystemet vi har i dag.

De siste årene har det vært en sterk økning i antall kraftutbyggingssaker til behandling i NVE, spesielt mini- og mikrokraftverkssaker. Trolig vil denne utviklingen fortsette. I 1999 undersøkte NVE miljøkonsekvensene, herunder konsekvensene for biologisk mangfold, av ulike mini- og mikrokraftverk som er bygd på Vestlandet. Undersøkelsen viste at belastninger på naturmiljøet ved bygging av mini- og mikrokraftverk konsentrerer seg i de fleste tilfellene til redusert vannføring.

13.3.4 Regulering av vannstand og vannføring

Vannkraftutbygging innebærer ofte inngrep i de naturlige variasjonene i vannstand og vannføring i et vassdrag. Vassdragene i Norge er imidlertid svært forskjellige. Dette har betydning for hvordan de kan benyttes til kraftproduksjon og dermed for det biologiske mangfoldet.

Lavtrykkskraftverk, eksempelvis elvekraftverk, utnytter ofte store vannmengder mens fallhøyden er liten. Vannføringen er vanskelig, eller ikke ønskelig å regulere og elvekraftverket må ta i bruk vannføringen i elven slik den til enhver tid er. Dette medfører små eller ingen inngrep i vannstand og vannføring, og utbyggingen har ofte liten innvirkning på biologisk mangfold dersom ikke strykstrekninger neddemmes eller tørrlegges.

Høytrykkskraftverkene, også kalt magasinkraftverk, er som regel anlegg som utnytter større fallhøyder og mindre vannmengder enn elvekraftverk. Disse anleggene består av et oppdemmet vannmagasin og tunnel eller rør som leder vann ned til kraftstasjonen. Magasinkraftverkene har som regel større effektinstallasjon enn elvekraftverk.

Magasinet kan benyttes til å lagre vann over sommeren og høsten for bruk om vinteren når behovet for kraft er størst. Dette kalles sesongregulering. Tørrårsreguleringer er lagring av vann i gode vannår for bruk i nedbørsfattige år. Magasinkraftverkene er også godt egnet til raske opp- og nedreguleringer av produksjonen (effektregulering), som typisk skjer over døgnet, der forbruket er vesentlig større om dagen enn om natten.

Figur 13.5 viser magasinutviklingen over året i 1999 og minimum, median og maksimum magasinbeholdning for tiårsperioden 1982-1991, i TWh av total magasinkapasitet. Normalt tappes magasinene om høsten og vinteren når etterspørselen etter elektrisitet er størst. I vår- og sommerperioden, når etterspørselen etter elektrisitet er på sitt laveste og tilsiget stort, fylles magasinene med vann. Figuren viser at det kan være en betydelig forskjell i magasinbeholdningen over året.

Kilde: Nordpool/ASA.

I reguleringsmagasinene er påvirkningen på biologisk mangfold avhengig av reguleringshøyden (dvs. forskjeller mellom laveste regulerte vannstand og høyeste regulerte vannstand). Vannstandsendringer over året kan føre til utvasking av finstoff og næring som kan påvirke planter og vegetasjon, og føre til erosjon i reguleringssonen. Neddemming kan også påvirke viltets næringsområder og vandringsveier. Forskjellen mellom høyeste og laveste tillatte vannstand i magasinene er fastsatt i et manøvrerings-reglement, som gis som en del av konsesjonsvilkårene. Manøvreringsreglementet vil variere med topografiske og miljømessige forhold, og bli individuelt tilpasset.

Ved bygging av magasinkraftverk ledes vann normalt vekk fra sitt naturlige vannløp. Vannføringen i tilgrensede elver og bekker høyt oppe i vassdraget kan derfor også bli påvirket. Over tid vil vassdraget tilpasse seg en ny naturtilstand forårsaket av reguleringen. I nye konsesjoner for kraftutbygging fastsettes det i praksis nesten alltid bestemmelser om minstevannføring. Ved fornyelse av konsesjoner har myndighetene vært noe tilbakeholdne med å fastsette nye og strengere krav til minstevannføring for ikke å forstyrre den nye naturtilstanden som i mellomtiden har etablert seg.

I magasinkraftverk kan opp- og nedreguleringer i løpet av døgnet forårsake raske endringer i vannføringsforholdene nedenfor kraftstasjonen. Plutselige vannstandsendringer kan føre til stranding av fisk og yngel og dermed føre til betydelige skade på fiske og faunaen. Av den grunn blir det derfor satt restriksjoner for hvordan kraftverket kan kjøres, dvs. myke overganger ved ulike vannslippinger. På en annen side benyttes ofte kortvarige vannstandsøkninger (lokkeflommer) for å sikre fiskens naturlige vandringer. Manøvreringsreglementet blir fastsatt for å best mulig sikre de ovennevnte hensyn.

Enhver opp- eller nedregulering i hvert enkelt vassdrag må imidlertid holdes innenfor gjeldende manøvrerings-reglement. Å ivareta det biologiske mangfoldet best mulig innenfor de rammer som gis er et av hensynene som skal være ivaretatt ved fastsettelse av regler for regulering i det enkelte vannkraftverk. Brudd på disse reglene kan medføre både erstatnings- og straffeansvar.

Reguleringsevnen ved de norske vannkraftverkene har vært en viktig og lønnsom del av kraftutvekslingen med utlandet. Krafthandel og utvekslingen av kraft mellom Norge og våre naboland utnytter fordelene ved å samkjøre vannkraft og varmekraft (olje-, kull-, gass- og kjernekraftverk). Dette gir betydelige gevinster ved handel med elektrisitet, både økonomisk og miljømessig. Det er grunn til å tro at denne effektreguleringen vil øke noe i framtiden blant annet som følge av økt kraftutveksling med utlandet.

Økt effektregulering i framtiden styrker behovet for økt kunnskap om miljøvirkningene av effektregulering. Et viktig forskningsprosjekt i regi av NVE, "Effektregulering - Miljøvirkninger og konfliktreduserende tiltak", hvor en ser på virkninger i innsjøer og i noen grad fjordssystemer, vil bli avsluttet i 2000. Et av hovedmålene med prosjektet er å utforme planløsninger og foreslå avbøtende tiltak for å redusere negative miljøvirkninger av økt effektkjøring.

13.3.5 Kraftledninger

Kraftledninger kan i noen grad påvirke fuglebestandene. Der kraftoverføringer anlegges som jordkabler, vil graving og sprenging av grøfter kunne påvirke hydrologi og vegetasjon.

Luftledninger kan påvirke fuglebestander på to ulike måter, ved kollisjon og ved kortslutning på grunn av fugl. Kollisjonsfaren kan være tilstede ved alle spenningsnivåer, mens kortslutning på grunn av fugl kun kan være et mulig problem i distribusjonsnettet. Kortslutning kan ramme for eksempel ugler, rovfugler og storkefugler, deriblant arter som kan være fåtallige, sårbare eller utrydningstruede. At fugler kolliderer med kraftledninger forekommer for mange arter, men er mest utbredt blant vanlige arter som måker og ryper. Kollisjoner med kraftledninger kan, sammen med en rekke andre faktorer, bidra til nedgang i enkelte fuglebestander.

Etablering av hogstgater i skog innebærer fjerning av trær og bedre forhold for kratt og bunnvegetasjon. Dette er normalt en fordel for beitende arter. I fjellområder kan kraftledninger i visse tilfeller fungere som barrierer for villrein og innskrenke beiteområdene.

Jordkabelanlegg påvirker vegetasjon på overflaten og kan endre plantesammensetningen ved drenering av jord og myr. Luftledninger reduserer normalt ikke forekomsten av sårbare plantearter eller naturtyper.

13.3.6 Vindkraft

Vindkraftverk kan forstyrre leveområder for planter og dyr. Det kan være kollisjonsfare for fugl, og det kan være fare for nedbygging og forringelse av biotoper. Vindkraftverk kan unntaksvis gi noen ulemper for reindrift. Anleggene kan også forringe estetikken i landskapet, og dermed gi reduserte naturopplevelser.

Vi har ikke i dag et tilstrekkelig erfaringsgrunnlag for å vurdere alle konsekvenser av vindkraftanlegg i norske naturtyper. De fleste undersøkelser konkluderer med at faren for fuglekollisjoner er liten. 7 Størrelsen på vindturbinen synes å ha lite å si. Undersøkelsene tyder heller ikke på at kollisjonsfaren øker med høyden og størrelsen på rotordiameteren. Sammenlignet med andre former for infrastruktur som radiomaster og høyspentledninger, synes vindturbiner å utgjøre en mindre kollisjonsrisiko.

Innvirkning fra vindkraftverk på hekkebestander, rastende og beitende fugl er ikke systematisk undersøkt i Norge, eller i land med sammenlignbar natur. Foretatte undersøkelser fra utlandet er gjort i kulturlandskap. Disse viser liten innvirkning på hekkebestandene. Det synes som om vindkraftverk i noe større grad kan påvirke fuglers bruk av nærområdene til vindparker som rasteplasser. For de fleste fuglearters vedkommende skjer det en gradvis tilvenning til vindturbinene.

En enkel vindturbin legger ikke beslag på mye areal (10-12 m²), men med et stort antall vindturbiner, permanent adkomstvei til disse og tilknytningsledninger til eksisterende kraftledningsnett, kan det samlede arealtapet likevel ha en viss betydning. Så vel jordbruk som inn- og utmarksbeite kan drives tett opptil vindturbinene.

13.4 Vurdering av virkemidler innenfor petroleumssektoren og energi-og vassdragssektoren

13.4.1 Innledning

Myndighetene har utviklet et omfattende rammeverk som skal bidra til at norske petroleums- og energiressurser forvaltes på en samfunnsmessig og miljømessig forsvarlig måte. Gjennom konsekvensutredninger i henhold til petroleumsloven, energi- og vassdragslovene, samt plan- og bygningsloven, Samlet plan for vassdrag og verneplanene for vassdrag har myndighetene streng kontroll med hvilke områder som kan utnyttes for energiproduksjon. Ved tildeling av konsesjoner for olje- og gassutvinning, vannkraftutbygging, bygging av vindkraftturbiner og bygging av overføringslinjer kan det settes en rekke vilkår. Slike vilkår blir i stor utstrekning satt, blant annet for å ivareta hensynet til biologisk mangfold.

Olje- og energidepartementet er ansvarlig for petroleums-, energi- og vassdragslovene. Andre lover som gjør seg gjeldende ved forvaltningen av energiressursene er plan- og bygningsloven, kulturminneloven, lakse- og innlandsfiskeloven og forurensningsloven. Disse lovene forvaltes av Miljøverndepartementet. Ved arealutnytting gjelder plan- og bygningsloven i stor grad parallelt med petroleums-, og energi- og vassdragslovgivningen. For en nærmere omtale av hvordan plan- og bygningsloven samt forurensningsloven benyttes for å beskytte biologisk mangfold, vises til kapittel 2 og 11.

Økonomiske virkemidler rettet mot biologisk mangfold i olje- og energisektoren består av bevilgninger over statsbudsjettet til ulike forsknings-, overvåkings- og kartleggingsprosjekter. Disse prosjektene har som mål å styrke kunnskapen om miljøvirkninger av ulike tiltak i petroleums- og energisektoren. Det gis også midler fra konsesjonsavgiftsfondet til vassdragsprosjekter.

Det benyttes også avgifter som har som formål å begrense miljøbelastninger.

13.4.2 Petroleum

Den viktigste loven petroleumsmyndighetene disponerer for å kunne ivareta hensynet til biologisk mangfold, er petroleumsloven. De viktigste tillatelsene petroleumsloven opererer med er undersøkelsestillatelser, utvinningstillatelser, godkjennelse for plan for utbygging og drift, godkjennelse for plan for anlegg og drift, produksjonstillatelser, faklingstillatelser og godkjennelse av avslutningsplan. Ved behandlingen av avslutningsplanen fattes også vedtak om disponering av innretningene. Når det gjelder faklingstillatelsen har Stortinget sluttet seg til forslaget som ble fremmet i St.meld. nr. 39 (1999-2000)Olje og gassvirksomheten om å fjerne denne.

Petroleumsloven krever gjennomføring av utredninger, analyser og undersøkelser av utslipp med tilhørende konsekvenser i ulike faser av petroleumsvirksomheten. Dette gjelder både før et område åpnes for letevirksomhet og i forbindelse med leteaktivitet, utbygging og drift og avslutning av et felt.

Før et nytt område blir åpnet for aktivitet, gjennomføres det i regi av myndighetene grundige analyser av i hvilken grad leteboring kan skade miljøet. Plikten til å utarbeide slike konsekvensutredninger følger av petroleumsloven. Utredningene sendes på offentlig høring, og forelegges deretter Stortinget. Særlige konsekvensutredninger er gjennomført for Norskehavet, Skagerrak og det sørlige Barentshavet.

Før åpning av nye områder, foretar Stortinget en samlet vurdering av miljøhensyn, fiskeriinteresser, interessene til andre berørte næringer, samt fordelene ved å drive petroleumsvirksomhet. Områder der ulempene ved petroleumsvirksomheten veier tyngre enn fordelene, åpnes ikke for letevirksomhet. 8 Stortinget kan dessuten pålegge enkeltområder særlige vilkår, eksempelvis borefrie perioder. Miljømyndighetene har i samarbeid med forskningsmiljø utviklet et verktøy, Spesielt Miljøfølsomme Områder (SMO), for å prioritere områder og utforme tiltak for å redusere miljøbelastningen. SMO er en systematisk kartlegging for å identifisere områder som krever spesiell oppmerksomhet. SMO-verktøyet dekker i dag sårbarhet for akutte utslipp, men det er planer om å videreutvikle SMO til også å dekke driftsutslipp

I områder som åpnes for leting, setter Regjeringen i tillegg spesifikke krav til leteaktiviteten for å begrense interessekonflikten mellom miljø- og fiskeriinteressene. Eksempler på slike krav kan være begrensninger i når på året leteboring kan skje og spesifikke krav til beredskap for å begrense skadene ved eventuelle oljesøl. I forbindelse med 16. konsesjonsrunde i 1999 og Nordsjørunden 2000 ble det i utlysningsteksten satt flere vilkår for også å ivareta det biologiske mangfoldet.

Også i utbyggings- og driftsfasen vil myndighetene gjennom petroleumsloven kunne ivareta miljøhensyn. Før deltakerne i utvinningstillatelsen kan starte utbygging av et funn, krever petroleumsloven at en plan for utbygging og drift (PUD) og eventuelt en plan for anlegg og drift (PAD) skal godkjennes av myndighetene.

Som en del av PUD/PAD for de enkelte felt, skal utbygger levere en feltspesifikk utredning som blant annet dekker konsekvensene for natur og miljø av at det aktuelle funnet realiseres. I utredningen beskrives eventuelle miljøeffekter av forventede utslipp, og det foretas en systematisk gjennomgang av kostnader og nytte av mulige avbøtende tiltak. Både programmet for, og selve konsekvensutredningen, sendes på høring til berørte samfunnsaktører. I figur 13.6 illustreres utredningsprosessen og saksbehandlingen for feltspesifikke konsekvensutredninger. Et felles initiativ fra myndigheter og industri førte til at operatører på norsk sokkel startet et samarbeid om regionale konsekvensutredninger. Hensikten er gjennom stordriftsfordeler å effektivisere arbeidet med de feltspesifikke konsekvensutredningene, og å kunne se bidragene fra hvert enkelt felt i en større sammenheng for bedre å kunne vurdere miljøbelastningen.

Avhengig av omfanget av utbyggingen, godkjennes PUD/PAD av Kongen i Statsråd eller Stortinget etter en samlet vurdering av prosjektet. Ivaretakelse av miljøhensyn er ett av kriteriene i denne vurderingen.

I driftsfasen vil imidlertid det viktigste arbeidet knyttet til å bevare det biologiske mangfoldet være knyttet til å redusere de kontinuerlige utslippene av luft og sjø som indirekte vil kunne påvirke det biologiske mangfoldet.

Utslippene til luft fra petroleumsvirksomheten reguleres i dag gjennom flere ulike virkemidler. Bruk av gass, olje og diesel i tilknytning til petroleumsaktiviteten på kontinentalsokkelen er i henhold til CO₂-avgiftsloven pålagt CO₂-avgift. Brenning av gass i fakkel, ut over det som er nødvendig av sikkerhetsmessige grunner for normal drift, er etter petroleumsloven ikke tillatt uten godkjenning fra Olje- og energidepartementet. Som nevnt tidligere er denne tillatelsen vedtatt fjernet.

Dagens virkemiddelbruk overfor NOx er utformet med utgangspunkt i St.meld. nr 41 (1994-95). For petroleumssektoren stilles det krav om at det skal installeres lav-NOx på nye gassturbiner som settes i drift. På de turbintypene hvor det ennå ikke er ferdig utviklet og kvalifisert lav-NOx, krever myndighetene at det legges til rette for ettermontering av teknologien når denne foreligger. Ved å legge forholdene til rette for seinere ettermontering av lav-NOx, vil kostnadene for slik ettermontering bli lavere enn uten tilrettelegging. Når det gjelder oppfølging av Gøteborgprotokollen vises det til kap. 11.

VOC-utslippene reguleres i dag gjennom utslippstillatelser i forurensningsloven.

Utslippene til sjø av olje og kjemikalier reguleres i dag gjennom forurensningsloven. Selskapene må søke om utslippstillatelse hos myndighetene for å kunne slippe ut forurensende komponenter, i første rekke olje og kjemikalier. Operatørselskapene på norsk sokkel har, i henhold til forurensningsloven, selv ansvar for og plikt til å etablere nødvendig overvåking og foreta rapportering av utslipp av forurensende komponenter til sjø. Både havbunnen og vannmassene rundt installasjonen skal undersøkes til bestemte rutiner i henhold til retningslinjer som er utarbeidet i samarbeid med operatørens fagkonsulenter på området og myndighetene.

For å påse at de vilkårene myndighetene setter for aktivitetene blir overholdt, benyttes også tilsyn som virkemiddel. Tilsynet omfatter gjennomgang av operatørenes målsettinger og oppfølging av disse, deres vurderinger av miljøeffekter av operasjonelle utslipp, planer og aktiviteter for å redusere utslipp av olje og kjemikalier, og gjennomgang av styringssystemer og dokumentasjon.

Miljøvernmyndighetene er med som pådrivere i arbeidet med å finne fram til de utslippene og de komponentene i utslippene som er de mest miljøskadelige i operasjonelle utslipp fra offshorevirksomheten. Dette gjøres blant annet ved deltakelse i styringsgrupper og referansegrupper i ulike prosjekter. Tilsvarende gjelder utviklingen av ny teknologi blant annet innen rensing av olje- og kjemikalieholdig vann.

For å sette i gang prosessen med å nå målet om nullutslipp som omtalt i St.meld. nr 58 (1996-97), har miljøvernmyndighetene etablert et utstrakt samarbeid med industrien. På oppdrag fra Statens forurensningstilsyn har operatørselskapene utredet mulige tiltak for å redusere utslippene til sjø fra hver enkelt installasjon. Dette materialet er blitt brukt av myndighetene i arbeidet med å legge opp en strategi for å følge opp operatørenes aktiviteter. I det videre arbeidet vil det bli gitt en nærmere beskrivelse av hva myndighetene legger i begrepet «nullutslipp». Petroleumssektoren skal også stanse eller sterkt redusere bruken av de høyest prioriterte miljøgiftene (jf. prioritetslista) innen år 2000, 2005 og 2010, og kontinuerlig redusere bruken av kjemikalier som utgjør en alvorlig trussel mot helse og miljø i den hensikt å stanse utslippene innen en generasjon (jf. St.meld. nr. 58 (1996-97).

Internasjonalt har det i regi av Konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i Nordøst Atlanteren (OSPAR) gjennom flere år pågått et arbeid med sikte på å bevare marine økosystemer. I 1998 ble det fremforhandlet et nytt vedlegg til OSPAR-konvensjonen om vern og bevaring av økosystemene og det biologiske mangfold i sjøområdet. Vedlegget trådte i kraft høsten 2000. Kommisjonen vil implementere en strategi for vern og bevaring av økosystemer og biologisk mangfold i marine områder.

Overvåking- og rapporteringsrutinene på norsk sokkel gir myndighetene en systematisk oversikt over status og utvikling på norsk sokkel, også vedrørende det biologiske mangfoldet. Utslippsdataene danner grunnlag for å prioritere tiltak for å nå nasjonale miljømål, og for å rapportere utslipp i henhold til internasjonale avtaler.

Det er viktig å videreføre tiltak som forskning, kartlegging, overvåking, rapportering og konsekvensutredninger for å kartlegge eventuelle effekter på biologisk mangfold av petroleumsaktivitet, og for å styrke kunnskapsgrunnlaget til involverte myndigheter og andre aktører.

I St.meld. nr. 39 (1999-2000) signaliserte departementet flere tiltak som også vil ha positive effekter for det biologiske mangfoldet.

Tiltak

• rettighetshaverne skal utarbeide et overvåkingsprogram som en del av konsekvensutredninger som følger med PUD i Møre I området,

• overvåkingsaktiviteten av levende marine ressurser i Norskehavet skal samordnes, evt. utvides, for å kartlegge eventuelle effekter av petroleumsaktiviteten i området,

• innsatsen mot negative effekter av akutte utslipp fra aktiviteter på dypt vann skal økes, og

• kunnskapsgrunnlaget vedrørende langtidseffekter fra utslipp til sjø skal styrkes.

13.4.3 Vassdrag

Det viktigste rammeverktøyet for inngrep i vassdrag til kraftformål består av Verneplanene I-IV, Samlet plan for vassdrag (som nå skal omlegges til en ressursoversikt), industrikonsesjonsloven, vassdragsreguleringsloven og den nye vannressursloven. Det er godtatt fra norsk side at EUs rammedirektiv for vann tas inn i EØS-avtalen. Direktivet må da legges til grunn for framtidig norsk vannressursforvaltning. I tillegg gir energiloven rammene for organisering av kraftforsyningen, herunder kraftomsetningen og monopolkontroll, og bygging og drift av elektriske anlegg og fjernvarmeanlegg.

Som vassdragsmyndighet skal Olje- og energidepartementet føre kontroll med tiltak i tilknytning til vassdrag. Ny lov om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) av 24. november 2000 nr. 82 trådte i kraft 1. januar 2001. Loven gir et godt grunnlag for å ivareta det biologiske mangfoldet i vassdrag. Den åpner for omgjøring av konsesjoner og innkalling av eldre tiltak med store miljømessige ulemper til konsesjonsbehandling, jf. § § 28 og 66. Lovens § 9 om fastsetting av kvalitetsmål legger til rette for en helhetlig vurdering av vassdragstiltak. Ut over reglene i vannressursloven kan det iverksettes revisjon av vilkår i tidligere gitte vassdragsreguleringskonsesjoner for å ivareta det biologiske mangfoldet. NVE har satt i gang arbeid med revisjonsprosesser i forhold til enkelte konsesjoner, men foreløpig har ingen innstillinger kommet til behandling i departementet.

Bestemmelsene i vannressursloven om bevaring av kantvegetasjon langs vassdrag og minstevannføring vil i tillegg til en fortsatt streng konsesjonsbehandling med fastsettelse av vilkår, legge til rette for ivaretagelse av biologisk mangfold i vassdrag.

Brudd på konsesjonsvilkår skal i større grad følges opp. I vannressursloven er sanksjonsbestemmelsene vesentlig styrket i forhold til de sanksjonsmuligheter vassdragsforvaltningen har i dag.

Det nye vanndirektivet vil legge viktige premisser for den framtidige vannressursforvaltningen i Europa. Med den nye vannressursloven og de krav denne setter blant annet til beskyttelse av biologiske mangfold og bærekraftig bruk, antas det at det ikke vil by på store problemer å implementere og følge opp vanndirektivet. Nytt av betydning i dette direktivet er kravet om en nedbørfeltvis forvaltning. En slik forvaltning på kryss av eksisterende administrative inndelingsgrenser vil sikre en mer helhetlig forvaltning av vannressursene.

Olje- og energidepartementet vil bidra til arbeidet med opprettelse av Nasjonale laksevassdrag og fjorder. Dette arbeidet er nærmere omtalt i kap. 11 (Miljøverndepartementet).

I NOU 1996:16 Tiltak mot flom (Flomtiltaksutvalget) og St.meld. nr. 42 (1996-97) Tiltak mot flom, gis en bred gjennomgang av gjeldende politikk på dette området. Miljøaspektet, herunder biologisk mangfold, er tillagt vekt. Det viktigste tiltaket er å styre utnyttingen av flomutsatte områder. Dette forutsetter en bevisstgjøring av planmyndighetene, og på dette område har NVE styrket sin innsats betydelig etter flommen på Østlandet i 1995. I 1998 satte NVE også i gang et arbeid med å utarbeide flomsonekart. Når fysiske inngrep likevel er nødvendig, peker Flomutvalget på at en bør få en økt bevissthet rundt etablering, styrking og bevaring av kantvegetasjon, samt tilpasning av flomverk til det som skal sikres, med ivaretakelse av for land- og kantvegetasjon.

Vannressursloven har som nevnt spesielle regler som skal ivareta verneverdiene i vernede vassdrag, herunder biologisk mangfold. Loven gir blant annet mulighet for restaureringstiltak i form av reetablering av kantvegetasjon i vernede vassdrag. Vernede vassdrag kan også gis et strengere vern i medhold av naturvernloven etter ny § 11a.

Vassdragsmyndighetene må sammen med miljøvernmyndighetene bidra til at rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag blir tilfredsstillende fulgt opp i planleggingen etter plan- og bygningsloven. Det tas sikte på å styrke informasjonen til kommunene.

Det skal foretas en vesentlig omlegging av Samlet Plan og Verneplanene skal suppleres. Målet er at disse skal bli mer effektive virkemidler i forvaltningen av vassdragsressursene. En omlegging av Samlet Plan vil være bedre tilpasset dagens energi- og miljøpolitikk og sikre vesentlige forenklinger og større forutsigbarhet.

13.4.4 Forskning og kartlegging

Olje- og energidepartementet prioriterer å få økt kunnskap om miljøkonsekvensene ved inngrep og tiltak i vassdrag. Flere forskningsprogrammer i regi av NVE er rettet mot denne problemstillingen. Det er allmenn enighet om at det er mangelfull kunnskap om mulige langtidsvirkninger av utslipp til sjø. For å kartlegge kunnskapsbehovet, vurdere en bedre samordning av innsatsen og prioritere videre forskningsinnsats, har OED i samråd med Miljøverndepartementet og Fiskeridepartementet tatt intiativ til et arbeid som ledes av Norges forskningsråd. Den endelige rapporten fra dette arbeidet vil være et viktig bidrag i myndighetenes videre innsats i forhold til mulige langtidsvirkninger av utslipp til sjø.

Vassdragsmiljøprogrammet ble startet opp i 1997 og har hovedvekt på temaene naturgrunnlag (materialtransport, erosjon, klima og hydrologi), analyse av inngrep i vassdrag og opplevelse og miljø. Programmet skal blant annet øke kunnskapen om naturgrunnlaget og prosesser i vassdragsmiljøet, øke kunnskapen om miljøkonsekvenser av inngrep og tiltak i vassdrag og øke kunnskapen om behov og metoder for å sikre et levende vassdragsmiljø. Forskningen skal bedre forvaltningskompetansen innenfor vassdragssektoren. Programmet avsluttes i 2001.

Minstevannføringsprogrammet (2001-2005/10) er rettet mot å finne optimale løsninger for fastsettelse av minstevannføring i regulerte vassdrag. Programmet skal sette fokus på blant annet tålegrense og biologisk mangfold i vassdraget for å bedre vurderingsgrunnlaget for fleksibilitet ved fastsettelse av minstevannføringer. Forskningsprosjektet vil gi viktig kunnskap både med tanke på oppfølging av bestemmelsen om minstevannføringer i forslag til ny vannressurslov og ved revisjon av vilkår i konsesjoner.

Det nyoppstartede programmet VAKLE (2001-2005) ser på miljørettet bruk av vannressursene i et endret klima- og energiregime.

Prosjektet «Effektkjøring - konsekvenser på økosystemer i rennende vann» har som målsetting å utvikle et metodisk grunnlag og modeller for å vurdere konsekvenser av økt effektkjøring av kraftverk på økosystemer i rennende vann. Basert på feltobservasjoner og eksperimentell studier skal det etableres metoder og modeller for å vurdere konsekvenser for vannvegetasjon, invertebrater (mengde og sammensetning av bunnfauna og drivfauna), produksjon av ungfisk og smolt, vandring av smolt og voksen anadrom fisk, vannkvalitet i forsuringsområder, og vanntemperatur, isforhold og erosjon.

HYDRA-programmet, som så på tiltak mot skadeflommer og omfanget av flomskader, ble avsluttet i april 2000. Det blir vurdert en oppfølging av programmet, der videreutvikling av datagrunnlag og metodikk vil bli prioritert.

I St.meld. nr. 39 (1998-99) Forskning ved et veiskille er det signalisert at økt satsing på forskning i skjæringsfeltet mellom energi og miljø er et viktig virkemiddel for å ivareta Regjeringens energi- og miljøpolitiske målsettinger.

Forskning i skjæringsfeltet energi/miljø skal blant annet bidra til å møte følgende behov:

• Robuste strategier for bærekraftig planlegging og valg av energisystemer og forvaltning av energiressursene, og for integrering av miljøhensyn i samfunnsplanleggingen

• Effektiv og miljøvennlig produksjon og bruk av energi, utvikling av teknologi som bidrar til å redusere utslipp av klimagasser og videreutvikling av modeller og styringsverktøy

• Økt kunnskap om miljømessige konsekvenser av stasjonær og mobil bruk av energi, og som økologiske effekter ved tiltak som påvirker energisystemer

• Økt kunnskap som grunnlag for forhandlinger om internasjonale avtaler og deres oppfølging, slik at Norge kan spille en aktiv og konstruktiv rolle i det internasjonale samarbeidet om energi- og miljøspørsmål.

Det er viktig at den energirelaterte forskningen møter de krav som internasjonale klimatiltak stiller. Utvikling av forskningsmiljøer ved instituttene og universitetene med tilstrekkelig kompetanse bidrar å møte disse langsiktige utfordringene.

Olje- og energidepartementet følger opp satsingen på forskning i skjæringsfeltet energi/miljø gjennom å gi støtte til en rekke energiforskningsprogrammer i regi av Norges forskningsråd, både langsiktig grunnleggende forskning og brukerstyrt, anvendt forskning.

Departementet bevilger blant annet midler til programmet Forurensning: Kilder, spredning, effekter og tiltak. Programmet fokuserer på langtidseffekten av kontinuerlig utslipp av produsert vann knyttet til petroleumsvirksomheten. Det overordnede målet er å frembringe ny kunnskap og styrke den nasjonale kompetanse på området forurensningskilder, spredning, eksponering og virkninger av forurensninger på naturmiljøet. Det vil stå sentralt å identifisere kjemikalier og oljekomponenter som kan gi langtidseffekter, og å identifisere organismer som kan være utsatt for langtidseffekter, inkludert forslag til egnede indikatororganismer til overvåkingsformål.

13.4.5 Kraftledninger

Ved etablering av nye kraftledninger vil mulige virkninger for fugl alltid være et hensyn som vurderes. I konsesjonsbehandlingen vurderer en kritisk behovet for nye anlegg og mulighet for riving av eksisterende anlegg for å unngå unødvendige kraftledninger. Valg av traséføringer er også en problemstilling i alle saker, og traséer i viktige fugleområder søkes alltid unngått.

Legging av kabler som alternativ til luftledning vurderes i visse tilfeller, særlig på lavere spenningsnivåer der ekstrakostnadene er mer moderate. Jordkablene er en fordel for fugler, men har større virkning for vegetasjon enn luftledninger. Tynne toppliner for kommunikasjon og lynavledning har vist seg å være en større ulempe for fugler enn tykkere strømførende liner som lettere sees. Merking av liner er et tiltak som kan nyttes for å redusere kollisjonsfare for fugl.

At større fugler berører to strømførende liner eller en line og en jordet komponent søkes også forebygd ved tekniske tiltak. En kombinasjon av tiltakene nevnt ovenfor gjør at nye kraftledninger har mindre virkninger for fugl enn tidligere etablerte anlegg.

Annen fauna kan skremmes under etableringen av nye kraftledninger, men i driftsperioden er virkningen ofte positiv ved etablering av mer lauvkratt. Et tiltak som etterhvert er blitt vanlig er å stille krav om at en unngår å legge anleggsperioden til tider på året da aktuelle arter er spesielt sårbare.

I skog vil fjerning av trær i hogstgaten påvirke bunnvegetasjonen og eventuelle sårbare plantearter der. Uønskede virkninger for spesielle arter kan unngås ved traséendringer. Ledningsetableringen kan i noen tilfeller gi transportskader på vegetasjon, men valg av riktig årstid for transporten og bruk av helikopter er blitt vanlig ved nye anlegg.

13.4.6 Vindkraft

Virkemidlet for å redusere negative virkninger av vindkraft er i første rekke å lokalisere vindparker til områder med akseptable virkninger for biologisk mangfold.

Et punkt i konsekvensutredning og konsesjonsbehandling av vindkraft er alltid en vurdering av eventuelle virkninger for biologisk mangfold. Virkninger for fugl, annen fauna og vegetasjon blir alltid vurdert ved beslutning om lokalisering.

Mulig fortrengning av fugl fra hekke- og beiteområder er antatt å være den viktigste biologiske virkning av vindkraft. Framover vil en særlig prioritere undersøkelser av virkninger for fugl i de områder der vindkraft faktisk blir etablert i Norge. I forbindelse med konsesjonstildeling er det satt vilkår om å utføre forundersøkelser som basis for undersøkelser over noen år etter utbygging.

Store vindturbiner og utbygging i vindkraftparker regnes som den mest kostnadseffektive måten å bygge vindkraft på. Ordningen med investeringsstøtte til vindkraftanlegg stimulerer til å ivareta slike hensyn. NVE kartlegger sammen med blant andre Direktoratet for naturforvaltning hvordan reinsdyr eventuelt påvirkes av kraftledninger og vindturbiner. Arbeidet ventes ferdig i 2001 (Figur 13.7).

13.5 Oppsummering av tiltak

13.5.1 Petroleumssektoren

Juridiske virkemidler

• Krav om gjennomføring av utredninger, analyser og undersøkelser av miljøkonsekvenser i ulike faser av petroleumsvirksomheten.

• Fastsettelse av vilkår ved åpning av et område og ved tildeling av utvinningstillatelse.

Økonomiske virkemidler

• Støtte til forskning og utvikling rettet mot miljøutfordringer i sektoren.

13.5.2 Energi- og vassdragssektoren

Juridiske virkemidler

• Regulering gjennom konsesjonsordninger og alminnelige regler, herunder blant annet gjennom meldings- og konsekvensutredningsbestemmelsene i plan- og bygningsloven. Fastsettelse og revisjon av vilkår og bestemmelser ved konsesjoner.

• Sanksjonsmuligheter dersom regler, vilkår og bestemmelser ikke overholdes.

Økonomiske virkemidler

• Støtte til ulike kartleggings- og overvåkingsaktiviteter.

• Støtte til forskning og utvikling rettet mot miljøutfordringer i sektoren.

Administrative virkemidler

• En vesentlig omlegging av Samlet Plan

• Supplering av Verneplan for vassdrag

13.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Tiltakene har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser utover det som ligger innenfor årlige budsjettrammer.

14 Samferdselsdepartementet (SD)

I del II har 14 departementer tatt utgangspunkt i de syv hovedutfordringene fra kapittel 2 og utformet egne kapitler.

Departementene beskriver sin rolle i samfunnet og aktiviteter som har betydning for biologisk mangfold. Departementene redegjør for tiltak de vil iverksette i 2001-2005.

14.1 Samferdselssektorens rolle i samfunnet

Et effektivt, trafikksikkert og miljøvennlig transportsystem er viktig i et moderne samfunn. Dette gjelder både den transport privatpersoner foretar og den transport som utføres av næringslivet. Samferdsel har imidlertid også negative virkninger i form av ulykker, miljø- og helseproblemer.

Transportomfanget og fordelingen av transport mellom ulike transportmidler henger nøye sammen med viktige trekk ved samfunnsutviklingen som økonomiske forhold, forhold på arbeidsmarkedet, demografiske forhold, bosettingsmønster, kjøretøyteknologi og transportnett. I tillegg vil utformingen av avgiftspolitikken påvirke transportutviklingen. Effektene av samferdselspolitikken vil derfor i betydelig grad avhenge av tunge samfunnsmessige drivkrefter.

Det har vært en sterk vekst i omfanget av person- og godstransport i Norge de siste tjue til tretti årene. Dette har blant annet sammenheng med den sterke økonomiske veksten i samme periode.

Hovedutfordringen for samferdselsmyndighetene framover vil være å sikre god framkommelighet for befolkning og næringsliv innenfor de rammer hensynet til miljø og trafikksikkerhet setter. Hovedutfordringene på miljøområdet er særlig knyttet til tre av Regjeringens miljøvernpolitiske resultatområder; Vern og bruk av biologisk mangfold, Kulturminner og kulturmiljø samt Klimaendringer, luftforurensing og støy. Samferdselsdepartementet legger betydelig vekt på å bidra til å nå de nasjonale målene innen disse resultatområdene.

Samferdselsdepartementet presenterte i forbindelse med statsbudsjettet for 1999 en miljøhandlingsplan for sine ansvarsområder. Omtalen nedenfor bygger i hovedsak på omtalen av biologisk mangfold i miljøhandlingsplanen.

14.2 Samferdselssektorens utfordringer knyttet til biologisk mangfold

Transportsektoren kan påvirke det biologiske mangfoldet både ved direkte forbruk av arealer og ved kvalitetsforringelse av arealene. Utbygging og drift av samferdselsanlegg kan danne barrierer som deler opp arters leveområder, endre hydrologi og gi økt viltdødelighet. Nye samferdselsanlegg, spesielt nye veier, kan åpne for økt ferdsel og nye aktiviteter i lite påvirkede naturområder. De største konsekvensene for biologisk mangfold er imidlertid tap av naturtyper som er leveområder for sårbare arter, enten grunnet arealforbruk eller oppsplitting av sammenhengende naturområder (Figur 14.2).

Selv om det i dag blir lagt stor vekt på å unngå uheldige inngrepsvirkninger ved samferdselsutbygging, vil enkelte samferdselsprosjekt gripe inn i viktige naturmiljø. Tabell 14.1 viser omfanget av inngrep og nærføring i viktige naturmiljø som følge av nye veg- og jernbaneprosjekt som er foreslått i Nasjonal transportplan 2002-2011.

Innen samferdselssektoren er det vegprosjekt og vegtrafikk som i størst grad påvirker naturmiljøet. Det er en viktig utfordring for Statens vegvesen å begrense omfanget av inngrep i og nærføring til verdifulle naturområder på kort og lang sikt. For mange av prosjektene som forårsaker uønskede inngrep kan miljømessig kvalitetssikring av eksisterende planer og videre arbeid med detaljplaner bidra til forbedringer.

Statens vegvesen kartla i 1995 belastninger fra veg og vegtrafikk på naturmiljø, kulturmiljø og landskapsbilde, såkalte problemsoner på de mest trafikkerte delene av riksvegnettet. Kartleggingsarbeidet ble foretatt langs ca. 10 pst. av riksvegnettet. En metodikk som graderte problemene i problemnivå 0-3, hvor 3 er høyeste problemnivå, ble benyttet. Vurderingene for naturmiljø, kulturmiljø og landskapsbilde ble sammenstilt til landskap, helhetsvurdering. Kartleggingsarbeidet viser at i 1999 hadde om lag halvparten av 2 470 km registrert riksveg landskapsproblemer i de høyeste problemnivåene. Av dette berørte om lag en femtedel naturmiljøet. I stor grad er dette knyttet til vassdrag, våtmark og barrierer for vilt.

Sammen med data om ulykker, støy og lokal luftforurensning gir disse dataene mulighet for å gjøre systematiske utbedringer av problemsoner langs eksisterende vegnett der flere problemer ses under ett langs en strekning.

Jernbaneanlegg kan også komme i konflikt med målene om vern av det biologiske mangfold. Virksomheten er arealkrevende og jernbanelinjer skjærer for eksempel gjennom både høyfjells- og våtmarksområder, vilttrekk og vassdrag. Jernbanelinjer vil også være barrierer for viltet, men generelt sett skaper jernbanevirksomhet i driftsfasen få problemer for det biologiske mangfoldet.

Luftfartens direkte påvirkning på det biologiske mangfoldet er begrenset, selv om flyplassene legger beslag på betydelige arealer. Det forventes imidlertid i liten grad ytterligere naturinngrep knyttet til flyplassystemet framover.

Drift av flyplassene kan imidlertid føre til forurensing av vann og grunn i nærheten av flyplassene. Dette som følge av blant annet avising av fly og rullebaner. Det kjemiske middelet glykol som benyttes ved flyavising og det organiske middelet urea som benyttes ved baneavising har gitt negative effekter på miljøet ved enkelte av lufthavnene. Dette som følge av stort forbruk av midlene i kombinasjon med dårlige resipientforhold.

Bortsett fra hjortevilt vet vi lite om hvor mange dyr som blir drept på grunn av påkjørsler med bil og tog. Antallet påkjørte hjortevilt har imidlertid økt sterkt siden 1970-årene, noe som skyldes økning både i viltstammene og i trafikkmengden på norske veger. Dyr som blir drept på grunn av påkjørsler av bil og tog er generelt sett ikke noen trussel mot det biologiske mangfoldet, selv om dette sammen med andre faktorer kan bidra til press på enkelte arter. Viltpåkjørsler er i hovedsak et problem i forhold til trafikksikkerhet og dyrevern.

De tiltak som er gjennomført for å redusere antallet viltpåkjørsler har primært vært rettet mot større hjortevilt. Bruk av viltgjerder for å holde viltet, og da primært elg, borte fra veg og jernbane, forsterker samferdselsårenes barriereeffekt for flere arter. Statens vegvesen og NSB Gardermobanen har i de seinere år tilrettelagt for viltkryssinger både over og under større anlegg. Det er imidlertid et problem å sikre at den grøntstruktur viltet er avhengig av, for å benytte disse kryssingspunktene, blir opprettholdt i forhold til annen lokal og regional arealbruk.

Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ta vare på den siste rest av den opprinnelige europeiske fjellreinen (Figur 14.3). Oppsplitting av villreinens leveområder er i vår tid den største trusselen mot artens genetiske variasjon og langsiktige overlevelse. Når det gjelder villrein, kan forstyrrelser forårsaket både av vei- og jernbanetrafikken og de barrierer disse samferdselsårene representerer, skape problemer. På for eksempel Hardangervidda tyder det på at villreinstammen holder seg borte fra områdene langs transportårene. Dette både som følge av vegtrafikken, men også pga. andre aktiviteter i tilknytning til Rv 7 som for eksempel friluftslivsaktivitet og turisme. Reinens beitepress øker derfor på andre arealer. Villreinen kan også ha problem med å krysse veger med høye brøytekanter. Rv 7 over Hardangervidda er holdt vinteråpen siden vinteren 1984/85. Dette kan ha ført til at villreinens vandringer til beiter om vinteren er blitt hindret, og således vært med på å gi villreinstammen nedsatt kondisjon.

14.3 Mål og miljørapportering i samferdselssektoren

Regjeringen legger stor vekt på å begrense miljøulempene som samferdsel påfører samfunnet. De nasjonale målene for biologisk mangfold legger derfor viktige premisser for utforming av samferdselspolitikken.

Samferdselsmyndighetene søker å unngå inngrep i vernede naturområder, større sammenhengende naturområder og sårbare naturtyper ved etablering og drift av samferdselsanlegg.

Hensynet til det biologiske mangfoldet skal integreres bedre i planlegging, utbygging og drift av samferdselsanlegg. I tillegg til at det er viktig å integrere miljøhensyn i investeringspolitikken, vil dette også gjelde innen deler av drifts- og vedlikeholdsvirksomheten. Det skal derfor utarbeides strategier for å utvikle mer miljøvennlige drifts- og vedlikeholdsrutiner.

Samferdselsetatene har som mål å videreføre arbeidet med å bygge opp og vedlikeholde en bred naturfaglig kompetanse. Videre skal kunnskapen om effektene av inngrep og avbøtende tiltak forbedres gjennom videre FoU-satsing, blant annet med opptrapping av før- og etterundersøkelser.

For å synliggjøre miljøutviklingen og resultatene av sektorenes innsats i forhold til de nasjonale miljømålene utarbeides det, under ledelse av miljøvernmyndighetene, et nasjonalt system for resultatrapportering. Samferdselsetatene har vært aktivt med under utarbeidelsen av dette systemet, og etatene arbeider nå med å implementere det i sine egne styringssystemer.

14.4 Samferdselssektorens tiltak og virkemidler med betydning for biologisk mangfold

Hensynet til biologisk mangfold skal ivaretas i alle faser av samferdselsmyndighetenes virksomhet, ikke minst ved planlegging av nye samferdselsprosjekt. Når det planlegges anlegg som vil kunne medføre påvirkning av eller inngrep i områder med verdifullt naturmiljø, blant annet vernede områder, skal det alltid utarbeides alternativer som søker å unngå at naturverdiene berøres. I rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag legges føringer for kommunenes planlegging i og langs vernede vassdrag. Spesielt i urørte deler av disse vassdragene skal inngrep i 100-meters beltet langs vassdraget søkes unngått.

En god kartlegging av biologisk mangfold gjennom et nasjonalt program, vil sammen med kartlegging i forbindelse med planleggingsarbeidet gi et godt grunnlag for å foreta konkrete avveininger og beslutninger.

I tilfeller der prosjekt velges gjennomført selv om det får konsekvenser for det biologiske mangfoldet, skal avbøtende tiltak iverksettes. Det er spesielt viktig å vurdere tiltak som kan redusere eventuelle regionale barriereeffekter og direkte inngrep i eller nærføring til vernede eller sårbare områder. Tilrettelagte viltpassasjer og kulverter som bevarer fiskens vandringer er eksempler på tiltak som kan være aktuelle.

Statens vegvesen er involvert i to vegprosjekter som berører våtmarker med internasjonal verneverdi, såkalte Ramsarområder (Figur 11.9). Dette er omlegging av E16 i Buskerud og åpning av vegfylling for Fv 67 ut til øya Tautra i Nord-Trøndelag. Vegdirektoratet har gjennomført et forprosjekt, for å kartlegge ulike forhold i forbindelse med vegutfyllingene mellom Steinsfjorden og Tyrifjorden i Buskerud. Rapporten konkluderer med at vannkvaliteten i Steinsfjorden, og dermed kvaliteten i det nærliggende Ramsarområdet vil forbedres ved å erstatte fyllingene med bruer. Det må imidlertid iverksettes tiltak i andre sektorer samtidig. I følge Nasjonal transportplan 2002-2011 er det anbefalt å erstatte vegfyllingene med bruer i siste del av 10-årsperioden. Åpning av vegfyllingen ut til Tautra i Nord-Trøndelag vil gi tilsvarende forbedringer av vanngjennomstrømningen og vil bidra til en restaurering av kvaliteten i Ramsarområdet.

For å øke kunnskapen om naturmiljøet samt utvikle planverktøy og metoder for naturfaglige analyser, planlegger samferdselsetatene en fortsatt høy FoU-aktivitet på området. Erfaringer og resultater fra en rekke pågående FoU-prosjekter skal brukes til forbedring av rutiner og arbeidsverktøy de nærmeste årene. Prosjektet «Artsrike vegkanter» er et eksempel på et FoU-prosjekt som vil kunne gi direkte innspill til mer miljøvennlige rutiner for drift og vedlikehold av veikantene (Figur 14.4). Statens vegvesen har også nylig igangsatt FoU-arbeid både for å øke kunnskapen om transportinfrastrukturens økologiske barrierevirkninger, og for å vurdere de samfunnsøkonomiske sidene av drift og vedlikehold av veganlegg. Statens vegvesen vil også utvide sitt samarbeid med Direktoratet for naturforvaltning med sikte på en utvidet dokumentasjon av hvilke konsekvenser fortsatt vinterdrift av Rv 7 over Hardangervidda kan få for villreinen.

Arbeidet med før- og etterundersøkelser av samferdselsanlegg for å få bedre kunnskap om effekter av inngrep og virkninger av ulike avbøtende tiltak vil bli opptrappet. For utbyggingsprosjekt som har store negative konsekvenser i fht. biologisk mangfold kan før- og etterundersøkelser pålegges gjennomført.

Statens vegvesen vil også videreføre arbeidet med registrering og utbedring av problemsoner i forhold til naturmiljøet.

Samferdselsetatene vil legge til rette for at kartlegging av biologiske verdier i forbindelse med konsekvensutredninger og annet kartleggingsarbeid, vil bli gjort tilgjengelig for andre brukere gjennom AREALIS-prosjektet.

Det legges betydelig vekt på å bygge opp en bredere miljøkompetanse i samferdselssektoren. Statens vegvesen vil blant annet videreføre rekruttering av nye faggrupper, deriblant personer med naturfaglig kompetanse. Et særskilt etterutdanningsprogram innen miljø for de ansatte i Statens vegvesen ble startet opp høsten 1998 i samarbeid med Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet og Norges landbrukshøgskole. Programmet vurderes videreført. Veiledningsmateriell for å ivareta miljøhensyn i planleggings- og anleggsfasen utarbeides i både Statens vegvesen og Jernbaneverket. Jernbaneverket har i tillegg opprettet et miljøforum som skal være et nettverk for miljøansvarlige i hovedkontoret og hovedenhetene.

Som nevnt vil utbygging av enkelte foreslåtte veg- og jernbaneprosjekt i Nasjonal transportplan 2002-2011 kunne innebære at viktige naturmiljø blir berørt. Statens vegvesen vil, for å unngå irreversible inngrep i vernede og særlig sårbare naturområder, som strandsoner, elvedelta og edelløvskog, vurdere å utsette prosjekt med betydelig inngrep i eller nærføring til vernede eller verneverdige naturmiljø, slik at alternative løsninger eller nødvendige avbøtende tiltak kan utredes.

Ved utbyggingsprosjekt og større vedlikeholdsprosjekt bør det utarbeides miljøoppfølgingsprogram. Miljøoppfølgingsprogrammet beskriver de miljøparametre som er viktig å følge opp i anleggs- og driftsfasen. I tillegg bør det settes krav til beredskapsplaner for leverandører og entreprenører samt rutiner for behandling av uheldige miljøhendelser. Det bør også systematisk registreres erfaringstall fra anleggsprosjekt til bruk ved annen planlegging og gjennomføring.

Fleksibel bruk av vegnormalene for å ivareta hensynet til natur- og kulturmiljø kan være et vesentlig tiltak både ved utbedring av eksisterende vegnett og ved nybygging. I forslag til ny stamvegstandard er det lagt opp til at man til en viss grad kan fravike vegnormalene av hensyn til landskap og naturverdier på veger med lite trafikk.

Statens vegvesen har interne retningslinjer for miljømessig kvalitetssikring av tidligere vedtatte planer. Retningslinjene forutsetter at alle planer for utbyggingsprosjekt skal være kvalitetssikret i forhold til miljø, og om nødvendig være endret (miljørevidert) senest ett år før oppstart. Miljømessig kvalitetssikring skal gjennomføres på oversiktsplan-/kommunedelplannivå og på reguleringsplannivå. Vedtatte planer skal vurderes i forhold til nye miljømål, lovendringer, ny kunnskap og nye føringer gitt fra sentralt hold.

Statens vegvesen er ansvarlig for å gjennomføre den miljøfaglige vurderingen av planene og for å legge fram tilstrekkelig dokumentasjon. Vurdering av behovet for miljørevisjon skal skje i samråd med fylkesmannens miljøvernavdeling og fylkeskommunens kulturvernetat.

Statens vegvesen vil redusere bruken av miljøfarlige kjemikalier, redusere avfallsmengden og øke gjenvinningsgraden av avfall. Dette anses også å være av betydning i fht. biologisk mangfold.

For å hindre forringelse av vekst og levevilkår for flora og fauna i berørte områder har Jernbaneverket etablert rutiner for planleggings-, anleggs- og driftsfasen av sitt arbeid. Jernbaneverket gjennomfører miljørevisjoner for å sikre at relevante krav fastsatt i Miljøplan for Jernbaneverket 1998-2001 blir ivaretatt i alle deler av virksomheten.

I en del områder som er vernet etter naturvernloven er det innført forbud mot landings- og/eller lavtflyging, blant annet av hensyn til dyrelivet. Luftfartsverket informerer pilotene om slike forbud, og kan også tilrå at det ikke flyges lavt over blant annet villreins- og tamreinsområder. Luftfartsverket er sammen med Statens kartverk og Forsvaret i ferd med å utarbeide to kartserier der verneområder med forbud mot lavtflyging og områder der det frarådes slik flyging er avmerket. Norsk Polarinstitutt har utarbeidet en tilsvarende kartserie for Svalbard.

Luftfartsverket arbeider for å redusere miljøulempene ved flyavising og baneavising til det minimale. Blant annet er Luftfartsverket i ferd med å sikre tilfredsstillende oppsamling av flyavisingsvæske ved de lufthavnene der eksisterende forhold ikke har vært gode nok. Luftfartsverket vil også i økende grad rette søkelyset mot forbruket av flyavisingsvæske og deres tilsetningsstoffer. Videre har Luftfartsverket besluttet at lufthavnene skal fase ut bruken av urea til fordel for baneavisingskjemikalier som er basert på acetat og formeat som gir vesentlig mindre negative miljøvirkninger.

14.5 Oppsummering av tiltak

Ved etablering og drift av samferdselsanlegg søker samferdselsmyndighetene å unngå nye inngrep i:

• vernede naturområder som nasjonalparker, landskapsvernområder og naturreservat,

• større sammenhengende naturområder,

• sårbare naturtyper, som for eksempel strandsoner og elvedelta samt

• andre områder av stor verdi for biologisk mangfold.

Samferdselsmyndighetene vil for å ivareta hensynet til biologisk mangfold:

• integrere hensynet til biologisk mangfold i alle faser av virksomheten, ved for eksempel å utarbeide strategier for å utvikle mer miljøvennlige drifts- og vedlikeholdsrutiner,

• alltid utarbeide prosjektalternativer, som ikke påvirker eller gjør inngrep i områder med verdifullt naturmiljø, blant annet vernede områder,

• vurdere utarbeiding av miljøoppfølgingsprogram ved utbyggingsprosjekt og større vedlikeholdsprosjekt,

• iverksette avbøtende tiltak dersom prosjekt får konsekvenser for biologisk mangfold,

• ha en fortsatt høy FoU-aktivitet knyttet til naturmiljøet,

• trappe opp arbeidet med før- og etterundersøkelser av samferdselsanlegg

• bygge opp og vedlikeholde en bred naturfaglig kompetanse i samferdselsetatene.

Statens vegvesen vil:

• Videreføre arbeidet med registrering og utbedring av problemsoner i forhold til naturmiljøet.

• Vurdere å utsette vegprosjekt med betydelige inngrep i eller nærføring til vernede eller verneverdige naturmiljø.

• Fravike vegnormalene av hensyn til spesielle landskap og naturverdier på veger med lite trafikk.

• Foreta miljømessig kvalitetssikring og eventuell revisjon av tidligere vedtatte planer.

Jernbaneverket vil:

• Gjennomføre miljørevisjoner for å sikre at relevante krav fastsatt i Miljøplan for Jernbaneverket 1998-2001 blir ivaretatt i alle deler av virksomheten.

Luftfartsverket vil:

• Utarbeide kartserier der verneområder med forbud mot lavtflygning og områder der det frarådes slik flygning avmerkes.

• Arbeide for å redusere miljøulempene ved flyavising og baneavising til det minimale, blant annet ved å sikre tilfredsstillende oppsamling av flyavisingsvæske, rette søkelyset mot forbruket av flyavisningsvæsker og deres tilsetningsstoffer samt fase ut bruken av urea som baneavisingsvæske.

14.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

En rekke av de ovennevnte tiltakene for oppfølging av samferdselsmyndighetenes ansvar for biologisk mangfold er allerede integrert i samferdselsetatenes virksomhet. Prioritering av eventuelt økt ressursinnsats for å ivareta samferdselssektorens ansvar for biologisk mangfold, må skje i ordinære plan- og budsjettprosesser.

15 Sosial- og helsedepartementet (SHD)

I del II har 14 departementer tatt utgangspunkt i de syv hovedutfordringene fra kapittel 2 og utformet egne kapitler.

Departementene beskriver sin rolle i samfunnet og aktiviteter som har betydning for biologisk mangfold. Departementene redegjør for tiltak de vil iverksette i 2001-2005.

15.1 Innledning

Biologisk mangfold har vært og vil fortsatt være en grunnleggende forutsetning for menneskelig liv og utvikling. Mennesket som art er også selv en del av det biologiske mangfoldet på jorda, men det grunnleggende menneskeverdet gjør at mennesket som biologisk mangfold ikke kan forvaltes og utnyttes på samme måte som det biologiske mangfoldet for øvrig.

Biologisk mangfold er en forutsetning for menneskers helse og trivsel og er en ressurs med hensyn til ernæring, legemidler og rekreasjon. Det biologiske mangfoldet er en ressurs det er viktig å ta vare på i forbindelse med å opprettholde stabile økosystemer og som organismebank og genbank for framtidige uttak ved framstilling av nye produkter, f.eks. legemidler.

En del organismer i naturens mangfold ser vi på som skadelige. Det kan være sykdomsfremkallende mikroorganismer eller insekter som spiser f.eks. tekstiler eller matvarer. Disse organismene forsøker vi å bekjempe. Midler og metoder for bekjempelse kan være skadelige også for andre enn målorganismene. For at tiltakene skal være effektive, men gi minst mulig skade på andre organismer og miljøet, er det avgjørende å ha kunnskap om det biologiske mangfoldet i økosystemene vi griper inn i.

Vern av det biologiske mangfoldet kan av og til komme i konflikt med behovet og metodene for bekjempelse av skadelige organismer. SHD mener det er viktig med en helhetlig forvaltning av biologisk mangfold slik at man sikrer at viktige samfunnshensyn ivaretas på en best mulig måte. Det skal nevnes en del eksempler på områder hvor kunnskap om det biologiske mangfold har betydning for menneskers helse.

15.2 Legemidler

Mange aktive substanser i våre legemidler har sitt opphav i plante eller dyreriket. Et klassisk eksempel er digitalis fra revebjelle. Av dagsaktuelle problemstillinger kan nevnes uttak av genressurser slik som fra dypvannskorallene ved norskekysten. Forskere tror at svamper som lever på disse korallene kan inneholde enzymer som kan være interessante med tanke på utvikling av medikamenter med god effekt på immunsystemet hos mennesker. Et annet eksempel er fremstillingen av Cyclosporin A fra soppen Tolypocladium inflatum, som demper immunitetsreaksjoner og brukes ved organtransplantasjoner. Dette ble oppdaget i 1969 da det ble det dyrket sopper fra jordprøver fra Hardangervidda. Sikring av det biologiske mangfoldet betyr blant annet at man tar vare på potensialet for oppdagelsen av nye substanser for framtidige legemidler (Figur 15.2 og 15.3).

Kilde: Novartis.

15.3 Sykdommer som smitter fra dyr til mennesker (Zoonoser)

Zoonoser er sykdommer som under naturlige forhold kan smittes fra virveldyr til mennesker, som for eksempel salmonellainfeksjon og harepest. Selv om zoonoser er hyppigere i tropiske strøk, fins det enkelte viktige zoonoser også i Norge. For noen av dem mangler vi tilstrekkelig kunnskap om økologiske forhold og om klassifisering og genetisk variasjon hos mikroorganismene. Hvilke vertsdyr tjener som reservoar? Hvordan skjer smitten mellom dyrene og til mennesker?

Flåttoverført borreliose er eksempel på en zoonose med meget komplisert økologi. Bakterien Borrelia burgdorferi har vist seg å bestå av flere genomarter og overføres fra dyr til mennesker med skogflått Ixodes ricinus. Skogflåtten kan også overføre andre sykdommer, som flåttbåren encefalitt og erlichiose, men utbredelsen av disse sykdommene er lite kartlagt i Norge.

Som beredskap for å forebygge og eventuelt bekjempe zoonoser og vektorbårne sykdommer er det viktig å kartlegge og overvåke det biologiske mangfoldet på dette området. Av særlig stor betydning er identifisering og kartlegging av blodsugende insekter og midd som ikke bare angriper mennesker, men som også angriper vertsdyrene og sprer eventuelle sykdommer mellom dem og skaper et reservoar for smitte til mennesker. Det er spesielt viktig å vurdere hvilke mikroorganismer, vektorer og vertsdyr som kan få større utbredelse og betydning ved en eventuell permanent klimaforandring.

Det er ofte umulig å forutsi hvilke organismer i det biologiske mangfold det i framtiden er av størst betydning å ha god kunnskap om. Et eksempel på dette er den nyere oppdagelsen av at frittlevende amøber kan gi alvorlig sykdom.

Tiltak

• SHD vil bidra til forskning omkring mikroorganismer som kan gi zoonoser.

• SHD vil bidra til å kartlegge og overvåke det biologiske mangfoldet som beredskap for å forebygge og eventuelt bekjempe zoonoser og vektorbårne sykdommer.

15.4 Skadedyrbekjempelse

Skadedyr er definert som: «Pattedyr, fugler, insekter og andre levende organismer som kan overføre smittsomme sykdommer eller forårsake andre sykdommer eller helseproblemer hos mennesker, eller som gjør materiell skade og derved utløser bekjempelsestiltak.» Sykdomsfremkallende mikroorganismer regnes ikke som skadedyr.

Lover og forskrifter angående skadedyrbekjempelse utenom plantevernet forvaltes av Sosial- og helsedepartementet. En grunnholdning i all skadedyrbekjempelse er at skadevirkninger på andre organismer enn målorganismen skal unngås. Det er derfor viktig å ha kunnskap både om skadedyrene og deres biologi og andre organismer som finnes i det samme miljøet (f.eks. ved mygg- og flåttbekjempelse) og om hvordan de vil bli påvirket av eventuelle kontrolltiltak. Det er viktig at kjemiske bekjempelsemidler brukes på riktig måte, blant annet slik at de ikke skader miljøet.

Skadedyrkontrollen omfatter også bruk av biologiske bekjempelsesmidler f.eks. insekter og mikroorganismer. Det er viktig at alle forholdsregler tas ved bruk av slike organismer, slik at spredning til naturen ikke gir uønskede bivirkninger. Den samme problemstilling er knyttet til nye skadedyrarter som kommer til landet. Dette kan skje utilsiktet med transport av varer og det er viktig å være på vakt mot slik spredning.

Som for annet helsearbeid er forebygging bedre enn reparering. Det er derfor viktig å ta vare på leveområdene til insekter og andre dyr som er naturlige fiender av skadedyr.

Flaggermus kan være skadedyr i hus, men er samtidig blant de truede dyrearter som det er ulovlig å skade. Det bør derfor utredes hvordan man kan bekjempe flaggermus i hus mens man samtidig tar vare på bestanden.

Tiltak

• SHD vil arbeide for at skadedyrbekjempelse er minst mulig til skade for miljøet og andre arter.

15.5 Allergi

Mange mennesker utvikler allergi mot allergener i det biologiske mangfoldet. F.eks er allergi mot midd vanlig. For å kunne sette inn de riktige kontrolltiltak er det nødvendig å kartlegge hvilke middarter som forekommer og hvilke som har viktige allergener. Det må samles kunnskaper om middartenes økologi med det formål å begrense forekomsten ved forebyggende arbeid. Allergi overfor en del insektarter bør også kartlegges.

Tiltak

• SHD vil bidra til å kartlegge biologiske arter som kan ha allergener med virkning på menneskelig fysiologi.

15.6 Genmodifiserte organismer

15.6.1 Sikkerhet ved bruk av genmodifiserte organismer i laboratorier og anlegg

Genmodifiserte organismer, som andre organismer, har evne til å formere og spre seg. De har også evne til å mutere, miste eller oppta genetisk betingede funksjoner. Det er derfor viktig å være oppmerksom på eventuelle skader på helse, natur og miljø i alle faser hvor genteknologi brukes. Det gjelder både i forskning, produksjon, bruk og avfallsdeponering.

Den eventuelle risikoen avhenger av hvilke organismer det arbeids med, om det er mikroorganismer, planter eller dyr. Likeledes påvirkes risikoen av hvilke sikkerhetsforanstaltninger som blir truffet. Risikoen ved genmodifisering og annen avansert genteknologi knytter seg i første rekke til de mikroorganismer og cellekulturer som brukes i arbeidet med å fremstille en organisme med kunstig endret arvemasse. Cellekulturer og mikroorganismer kan skade mennesker som kommer i kontakt med dem, for eksempel ved å forårsake infeksjonssykdommer, forgiftninger eller allergiske reaksjoner. De kan også - selv om denne muligheten forekommer mer sjeldent- forårsake skade eller ulempe i miljø og natur. Risiko, størrelse og hvem eller hva den er rettet mot, vil avhenge av hvilke mikroorganismer som brukes og hvor farlig den enkelte arbeidsoperasjon er. Sikkerhetstiltakene skal derfor være realistisk tilpasset arbeidsoppgaven. Sosial- og helsedepartementet med underliggende etater har hovedansvaret for sikkerhetsspørsmål knyttet til innesluttet bruk av genmodifiserte organismer.

Forskrift om sikkerhetstiltak, klassifisering og protokollføring ved laboratorier og anlegg gir retningslinjer om sikkerhetstiltak og hvilke krav som stilles til laboratorier. Forskrift om meldeplikt eller godkjenning gir retningslinjer for hvilke prosjekter som må meldes og hvilke som må godkjennes. Den norske genteknologiloven regulerer bruk av alle genmodifiserte organismer, både planter, dyr og mikroorganismer, mens EUs rådsdirektiv 90/219/EØF med endringer, i utgangspunktet bare omhandler innesluttet bruk av genmodifiserte mikroorganismer. Eksisterende forskrifter til genteknologiloven omfatter alle typer genmodifiserte organismer, men gir ingen spesifikke krav til hvordan laboratorier og anlegg hvor det arbeides med dyr og planter skal utstyres og innredes. Sosial- og helsedepartementet vil derfor gi egne forskrifter for virksomhet som omfatter dyr og planter.

For genmodifiserte planter vil det blant annet bli stilt krav til opplysninger om sikkerhetstiltak, biologisk inneslutning (f.eks. evne til spredning), beredskapsplaner ved eventuelle utslipp og avfallshåndtering. Både virksomheten og selve laboratoriet/anlegget vil kreve myndighetenes godkjenning.

Forskrift om genmodifiserte dyr vil bygge på samme prinsipper som forskriften for planter. Det er imidlertid flere hensyn å ivareta når det gjelder genmodifiserte dyr. Genmodifisert fisk i basseng vil f.eks. kreve andre tekniske inneslutningstiltak for å unngå spredning enn f.eks. genmodifiserte mus i en dyrestall. Det vil derfor være spesifikke krav for dyrestaller, ulike akvatiske dyr, insekter mm. Forskriften vil også regulere virksomhet der det arbeides med genmodifiserte mikroorganismer i tilknytning til dyr.

EUs rådsdirektiv 98/81/EF, som endrer rådsdirektiv 90/219/EØF, er et resultat av erfaringer med gjeldende regelverk og utviklingen på området for innesluttet bruk av genmodifiserte organismer. Direktivet innebærer endringer av klassifiseringene og kontrollordningene. Det vil være klassifisering etter risiko og ikke som tidligere, virksomhetens art, som skal avgjøre hvilken kontrollordning virksomheten skal omfattes av. Virksomhetens art får imidlertid betydning for vurderingen av risikoens størrelse, f.eks. ved virksomhet i stor skala. Målsettingen er blant annet å få økt kontroll med virksomheter som medfører stor risiko for skade på menneskers helse og for miljøet. Endringene innebærer også at avfallsbehandling nå er inkorporert i risikovurderingene. Opplysninger om beredskapsplaner og rapportering om uhell både nasjonalt og internasjonalt har en sentral plass i EUs lovverk. EØS- komiteen vedtok 17. desember 1999 å endre vedlegg XX (miljø) i EØS-avtalen slik at avtalen nå omfatter rådsdirektiv 98/81/EF av 26. oktober 1998 om innesluttet bruk av genmodifiserte mikroorganismer. Sosial- og helsedepartementet vil legge fram forslag til endringer i genteknologiloven og de berørte forskrifter. Forslagene vil være i tråd med de hensyn som var lagt til grunn ved utformingen av loven; å sikre en forsvarlig balanse mellom de positive muligheter moderne bioteknologi åpner for og de begrensninger som er nødvendige av hensyn til helse og miljø.

15.6.2 Genmodifisert mat

Eventuelle negative helseeffekter av matvarer basert på genmodifiserte organismer kan være følgevirkninger av inntak av slike matvarer, men også indirekte virkninger via påvirkning av menneskers naturmiljø. Per i dag kjenner vi ikke til negative helseeffekter ved konsum av godkjente genmodifiserte matvarer.

Genmodifiserte produkter som benyttes som matvarer kan grovt sett inndeles i 2 kategorier; produkter som er spiringsdyktige, for eksempel tomat, og bearbeidede produkter slik som tomatketchup. Spiringsdyktige produkter godkjennes etter genteknologiloven og er miljømyndighetens ansvar, mens bearbeidede produkter godkjennes av helsemyndighetene etter næringsmiddelloven.

Mye diskusjon og strid har stått om risiko ved eventuell horisontal genoverføring fra genmodifiserte organismer og genmodifisert mat. Dette gjelder spesielt risiko for spredning av antibiotikaresistensgener brukt som markørgener i genmodifiserte planter til tarmbakterier hos mennesker. De fleste er enige om at sannsynligheten for en slik hendelse er uhyre liten men konsekvensene ved at det kan bidra til at antibiotika kan miste sin virkning er stor. Det er derfor fastsatt en forskrift med forbud mot å produsere, importere og framby næringsmidler og næringsmiddelingredienser som inneholder gener som koder for antibiotikaresistens. Forskriften vil tre i kraft når tilstrekkelig analyseverktøy er utviklet.

Organismer som tradisjonelt brukes som mat kan ved hjelp av genmodifisering brukes til fremstilling av legemidler og andre industrikjemikalier. Det er viktig at slike genmodifiserte organismer ikke blandes inn i matproduksjon og har kjennetegn som sikkert kan skille dem fra organismer som tradisjonelt brukes i matproduksjon.

15.6.3 Genmodifiserte vaksiner

Før genmodifiserte levende vaksiner tas i bruk er det viktig å kartlegge om det finnes nærstående organismer i naturen som genmodifiserte organismer kan utveksle gener med, og som igjen kan medføre risiko for menneskers eller dyrs helse. Et eksempel på en genmodifisert vaksine er virusvaksine mot rabies. SHD har gitt bidrag til en undersøkelse som nå pågår under Norges forskningsråds program om Biologisk mangfold - dynamikk og trusler. Formålet er å undersøke i hvilken utstrekning og mangfold orthopoxvirus finnes i norsk fauna og om slike virus kan utveksle gener med genmodifisert vacciniavirus.

Tiltak

• SHD vil bidra til å sikre at genmodifiserte organismer og genmodifisert mat ikke medfører risiko for menneskers helse eller naturmiljø.

15.7 Natur og mennesker - fysisk og mental helse

Det finnes undersøkelser internasjonalt som viser at mennesker reagerer emosjonelt ulikt både på natur og bylandskap, og at det er stor preferanse for landskap som inneholder naturelementer fremfor urbane landskapselementer. Det er også mye som tyder på at kontakt med natur påvirker hormoner og immunforsvar og påskynder tilfriskningsprosessen for syke mennesker. I en undersøkelse ble sykehuspasienter med utsikt til naturlandskap fortere friske enn de som ikke hadde utsikt. Andre undersøkelser viser at personer som har utsikt til natur fra arbeidsplassen sin er mindre plaget av hodepine enn de som ser inn i vegger og bygninger.

Både friluftsliv og fysisk aktivitet har også vist seg å medvirke til mindre psykisk stress, reduksjon av angst og depresjoner, redusert forekomst av selvmordtanker med mer. Det samsvarer også positivt med økt selvrespekt. Amerikanske forskere som har forsket på mental tretthet mener at naturkontakt skaper nytt mentalt overskudd. De tar utgangspunkt i den urbane hverdagens stress og mas, med masse motstridende inntrykk og distraksjon, og samtidig behovet for å tvinge fram konsentrasjon og oppmerksomhet. Oppmerksomhet blir derfor i stadig mindre grad styrt av vår egen nysgjerrighet, men mer av hva andre vil at vi skal være oppmerksomme på. Dette fører til stress og mental tretthet. Naturen kan settes opp som et motsvar til dette. Den fanger oppmerksomheten uten at den påtvinges - løvet som rasler, en sommerfugl som flyr forbi, en bekk som sildrer. Vi benytter ikke energi for å konsentrere oss. Dette gjør at vi slapper av, vi rekreerer. Forskere mener at naturomgivelser er mye mer tilpasset vårt sanseapparat og fyller kravene til omgivelser som kan gi oss nytt overskudd. Dette kan si noe om hvor viktig alle former for natur er i vår hverdag.

Tiltak

• SHD vil øke kompetansen hos helsesektoren for bedre deltagelse i kommunal, nasjonal og internasjonal planlegging og generell samfunnsutvikling som tar hensyn til mangfoldet i naturen.

• SHD vil også medvirke til at planleggingsprosesser legges bedre til rette for å ta hensyn til menneskers helse og trivselsaspekter hvor mangfoldet av natur har vesentlig betydning.

15.8 Oppsummering av tiltak

SHD erkjenner at det er viktig å skaffe kunnskap om biologisk mangfold gjennom kartlegging og overvåking også ut fra et helseperspektiv. Mange slags organismer vil bli kilder til framtidige legemidler, og det må skaffes kunnskap om sykdomsorganismene, deres leveområder og økologi for å forebygge sykdom. Natur som kilde til rekreasjon og opplevelser kan virke positivt på menneskers fysiske og psykiske helse, og det er viktig å sikre så mye som mulig av mangfoldig natur også i bolig- og arbeidsområder.

Tiltak

• SHD vil bidra til forskning omkring mikroorganismer som kan smitte fra dyr til mennesker(zoonoser).

• SHD vil bidra til å kartlegge og overvåke det biologiske mangfoldet som beredskap for å forebygge og eventuelt bekjempe zoonoser og vektorbårne sykdommer.

• SHD vil arbeide for at skadedyrbekjempelse er minst mulig til skade for miljøet og andre arter.

• SHD vil bidra til å kartlegge biologiske arter som kan ha allergener med virkning på menneskelig fysiologi.

• SHD vil bidra til å sikre at genmodifiserte organismer og genmodifisert mat ikke medfører risiko for menneskers helse eller naturmiljø.

• SHD vil øke kompetansen hos helsesektoren for bedre deltagelse i kommunal, nasjonal og internasjonal planlegging og generell samfunnsutvikling som tar hensyn til mangfoldet i naturen.

• SHD vil også medvirke til at planleggingsprosesser legges bedre til rette for å ta hensyn til menneskers helse og trivselsaspekter hvor naturmangfoldet har vesentlig betydning.

15.9 Økonomiske og administrative kostnader

Tiltakene har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser utover det som ligger innenfor SHDs eksisterende rammer.

16 Utenriksdepartementet (UD)

I del II har 14 departementer tatt utgangspunkt i de syv hovedutfordringene fra kapittel 2 og utformet egne kapitler.

Departementene beskriver sin rolle i samfunnet og aktiviteter som har betydning for biologisk mangfold. Departementene redegjør for tiltak de vil iverksette i 2001-2005.

16.1 Innledning

I arbeidet med stortingsmelding om biologisk mangfold, vil en viktig rolle for Utenriksdepartementet være å sikre en konsistent norsk politikk på dette området internasjonalt, samt å bidra til at målsettinger og prinsipper i konvensjonen om biologisk mangfold integreres i alle relevante utenrikspolitiske områder. Ansvaret for norsk utviklingssamarbeid vil blant annet innebære å tilrettelegge utviklingslandenes deltagelse i gjennomføring og videreutvikling av konvensjonen.

16.2 Utfordringer

16.2.1 Behovet for en konsistent politikk

Siden Brundtlandkommisjonens rapport og FNs miljø og utviklingskonferanse i 1992, har det vært et økende internasjonalt fokus på sammenhengen mellom miljø og utvikling. Denne sammenhengen er reflektert både i Agenda 21 og i Rio-konvensjonene, inkludert konvensjonen om biologisk mangfold (Figur 16.2). Med en sterk økning av jordens befolkning i løpet av dette århundret, vil presset på de økologiske systemene også øke dramatisk. Utvikling av bærekraftige produksjons- og høstingssystemer både innen de terrestriske og marine økosystemene vil derfor være av fundamental betydning både for politisk stabilitet og økonomisk utvikling. Dette er særlig kritisk sett i lys av at selv med dagens befolkning finner det sted en akselererende forringelse av disse systemene, samtidig som forurensende utslipp til atmosfæren fortsatt øker.

Bærekraftig bruk og vern av det biologiske mangfoldet, samt rettferdig fordeling, kan bare oppnås dersom konvensjonens målsettinger integreres i alle relevante politikkområder både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Dette krever ikke bare en konsistent nasjonal politikk, men også at relevante internasjonale organisasjoner bidrar til gjennomføring av konvensjonens målsettinger som grunnlag for en bærekraftig utvikling. Mangel på en konsistent politikk kan bidra til at ulike tiltak gjensidig undergraver hverandre. Selv om praktiske løsninger ofte vil innebære avveininger mellom ulike konkurrerende hensyn, vil mer kunnskap om sammenhengen mellom miljø og sosial og økonomisk utvikling også kunne bidra til å ivareta flere hensyn samtidig. Ny teknologi, kunnskap og utviklingen av mer økologisk baserte forvaltningsmodeller, i tråd med den integrerte økosystemtilnærmingen som er lagt til grunn for gjennomføringen av forpliktelsene under konvensjonen om biologisk mangfold, vil kunne bidra til mer effektive og helhetlige løsninger på ulike problemer.

Mer økologisk baserte forvaltningssystemer vil også kunne bidra til en mer helhetlig forståelse for sammenhengen mellom de ulike miljøproblemene som avskoging, tap av biologisk mangfold, jordforringelse, knapphet på vann, forørkning, klimaendring osv. Til tross for den nære sammenhengen mellom problemene og årsakene til disse, behandles de i stor grad av ulike organisasjoner og i ulike prosesser både globalt og nasjonalt. En stor utfordring de nærmeste årene vil være å utvikle mer samarbeid, bedre koordinering og sikre synergi mellom arbeidet i ulike institusjoner og prosesser. Dette vil også være viktig i forhold til utvikling av det vitenskapelige grunnlaget, samt i forbindelse med overvåking og rapportering.

Forringelse av naturressursgrunnlaget er en trussel både mot enkeltmennesker og staters sikkerhet, og kan danne grunnlag for langvarig konflikt. Arbeidet for å opprettholde det biologiske mangfoldet og produktiviteten i økosystemene som grunnlag for en bærekraftig utvikling har derfor også en viktig fredsskapende effekt. Miljøforringelse rammer de fattigste hardest ettersom de ofte er direkte avhengig av naturressursgrunnlaget for å overleve. Vern og bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet er også viktig i forhold til matvaresikkerhet.

16.2.2 Globalisering

Internasjonal handel og internasjonale investeringer er viktige elementer i den økonomiske globaliseringsprosessen. Handel og investeringer kan bidra til økonomisk vekst gjennom blant annet en mer rasjonell ressursbruk mellom land. Handel, investeringer og økonomisk vekst vil også ha ulike miljømessige og sosiale implikasjoner. Det er viktig å få økt kunnskap om slike implikasjoner blant annet gjennom konsekvensanalyser. Denne kunnskapen må legges til grunn i framtidige forhandlinger i Verdens handelsorganisasjon (WTO), og det er viktig å sikre at WTO-regelverket og andre multilaterale avtaler støtter opp under konvensjonen om biologisk mangfold.

16.2.3 Rettferdig og likeverdig fordeling

Vern og bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet er de to målsettingene i konvensjonen om biologisk mangfold som hittil har fått mest oppmerksomhet. Økt prioritet bør imidlertid gis til den tredje målsettingen i konvensjonen; "rettferdig og likeverdig fordeling av godene ved bruk av genetiske ressurser". I konvensjonen er spørsmålet om rettferdig fordeling knyttet spesielt til genetiske ressurser og forholdet mellom land. Spørsmålet om rettferdig fordeling er imidlertid like sentralt i forhold til bruk av arter og økosystemer internt i partslandene. Rettferdig fordeling er viktig, og vil i de fleste tilfeller være en viktig forutsetning for å oppnå de to andre målsettingene i konvensjonen.

I World Intellectual Property Organisation (WIPO) pågår det et arbeid om beskyttelse av tradisjonell kunnskap, folklore og rettferdig fordeling av godene ved bruk av genetiske ressurser. Utenriksdepartementet vil i samråd med andre berørte departementer delta i dette arbeidet.

16.2.4 Finansiell bistand og teknologisamarbeid med utviklingslandene og land med overgangsøkonomier.

Det er avgjørende at alle land erkjenner sitt ansvar for de globale miljøproblemene og at det er en felles vilje til å påta seg de nødvendige kostnadene for å løse disse problemene. Industrilandene må gå foran, men utviklingslandenes medvirkning til å løse de globale miljøtruslene er også nødvendig.

Ved å ratifisere konvensjonen har Norge også forpliktet seg til å støtte oppfølgingen av den i utviklingslandene. Tiltak av global interesse vil primært kunne finansieres av Den globale miljøfasiliteten (GEF), mens nasjonalt og lokalt motiverte tiltak vil kreve nasjonal finansiering. Der OECDs regler åpner for det, kan det være aktuelt å anvende bistandsmidler. Mange utviklingsland har i tråd med forpliktelsene i konvensjonen utarbeidet nasjonale biodiversitetsstrategier og handlingsplaner. Hovedutfordringen i årene som kommer vil være knyttet til den praktiske gjennomføringen av planene. Finansielle ressurser nasjonalt vil i mange av de fattigste landene være begrenset, og bistand vil derfor ofte være nødvendig, selv om alternative finansieringsmekanismer nasjonalt og lokalt bør utredes. Samtidig vil det være viktig å prøve og bruke tilgjengelige ressurser mer effektivt, gjennom blant annet å integrere miljømålene i alle relevante sektorinvesteringer og ved å søke etter vinn-vinn løsninger hvor prosjekter og programmer bidrar til flere målsettinger samtidig. Regionalt samarbeid for felles forvaltning og utvikling av kompetanse vil i mange tilfelle være viktig.

I-landene har også forpliktet seg til overføring av miljøvennlig teknologi og kompetanse for vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold på alle tre nivåer (genressurser/arter/økosystemer).

16.3 Mål

16.3.1 Overordnet mål:

Bidra til operasjonalisering av konvensjonens målsettinger innen Utenriksdepartementets ansvarsområde.

16.3.2 Operative mål:

1. Bidra til en konsistent norsk utenrikspolitikk i forhold til bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold, samt bidra aktivt til at hensyn til biologisk mangfold innarbeides i andre internasjonale prosesser, herunder EU/EØS-samarbeidet, OECD, WTO, FNs kommisjon for bærekraftig utvikling (CSD), WIPO, FNs skogforum og FNs matvareprogram.

2. Bidra aktivt til at hensynet til biologisk mangfold ivaretas i relevante regionale og bilaterale prosesser og dermed bekrefte konvensjonenen om biologisk mangfold sin globale overbyggende rolle.

3. Arbeide for bærekraftig bruk og vern av de marine ressursene og økosystemene i nordområdene (redusert forurensning, avverge innføring av fremmede arter osv.).

4. Bidra til videreutvikling og operasjonalisering av konvensjonen om biologisk mangfold (inkludert fremforhandling av relevante protokoller under konvensjonen).

5. Yte bilateral og multilateral bistand til den regionale og nasjonale oppfølgingen av konvensjonen i utviklingslandene og i land med overgangsøkonomier, samt legge til rette for og bidra til å styrke utviklingslandenes deltagelse i de internasjonale prosessene på dette området.

6. Bidra til at internasjonalt regelverk om patenter og andre immaterielle eiendomsrettigheter til genressurser og bioteknologiske oppfinnelser støtter opp om, og ikke motvirker, målsettingene i konvensjonen om biologisk mangfold.

16.4 Tiltaksområder i Utenriksdepartementet

16.4.1 Global miljø- og ressurspolitikk

Hovedfokus de nærmeste årene må være å operasjonalisere de mål, prinsipper og tiltak man på globalt, regionalt og nasjonalt nivå er blitt enige om er nødvendige for å sikre de biologiske ressursene som grunnlag for en bærekraftig utvikling. Utenriksdepartementet vil fortsette å arbeide aktivt for å sikre god samordning og synergi mellom oppfølging av miljøkonvensjonene og Agenda 21. Samtidig vil det legges vekt på å få miljømålene integrert i alle andre relevante internasjonale prosesser.

Det er fortsatt behov for å arbeide videre med det faglige og politiske grunnlaget for gjennomføringen av konvensjonen om biologisk mangfold. Ettersom dette er en rammekonvensjon vil det være viktig å arbeide for å styrke gjennomføringen av de etablerte arbeidsprogrammene innen skog, landbruk, ferskvann, kyst og marine områder, tørrlandsområder og urfolks rettigheter. Samtidig vil det være nødvendig å vurdere behovet for å etablere nye program eller protokoller under konvensjonen.

Økt vitenskapelig samarbeid mellom de relevante fora under miljøkonvensjonene kan bidra til å skape et bedre grunnlag for felles handlingsplaner og programmer, et nærmere samarbeid om overvåking av økosystemenes tilstand, effekten av ulike tiltak og utviklingstrender. Det vil også kunne danne grunnlag for mer harmonisert rapportering til de ulike konvensjonenes partsmøter og andre aktuelle fora som FNs miljøprogram (UNEP) og FNs kommisjon for bærekraftig utvikling (CSD).

Internasjonalt samarbeid om havressursspørsmål er en viktig del av Utenriksdepartementets arbeid. Overfiske, med trusler mot fiskeriressursene som følge, er et tiltakende problem. Havforurensning fra landbaserte kilder er et annet hovedproblem. Det er viktig å skape forståelse for og enighet om prinsippene for en helhetlig forvaltning av havets ressurser på globalt nivå. Slike prinsipper bør være basert på en økosystemtilnærming som man har erfaring med blant annet fra Nordsjøsamarbeidet, og som er den sentrale tilnærmingen i gjennomføringen av konvensjonen om biologisk mangfold.

16.4.1.1 Konvensjonen om biologisk mangfold

Tiltak

• Delta i videreutvikling av arbeidet under konvensjonen, herunder fremforhandling av protokoller på relevante områder.

• Bidra til globale og regionale ekspertmøter/fora.

• Bidra til økt vitenskapelig samarbeid mellom de ulike miljøkonvensjonene og mellom sekretariatene for konvensjonene og andre relevante prosesser (som f.eks. den mellomstatlige skogdialogen, CSD og lignende).

• Bidra til utredning av sentrale problemstillinger særlig innen områder som kan bidra til en mer konsistent politikk både nasjonalt og internasjonalt, f.eks. forholdet mellom konvensjonen om biologisk mangfold og WTO-avtalen om handelsrelaterte sider ved ikke-matrielle rettigheter (TRIPS).

• Bidra til å legge til rette for og støtte utviklingslandenes deltagelse i den globale prosessen.

• Bidra til at støtte til utviklingslandenes arbeid med å implementere sine forpliktelser i konvensjonen om biologisk mangfold innarbeides i norsk utviklingssamarbeid.

Kilde: IUCN/WRI/UNEP 1992, Global Biodiversity Strategy.

16.4.1.2 Klimakonvensjonen

Endringer i klima kan få store konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Klimatiltak vil derfor også være viktige for biologisk mangfold. Samtidig vil biologisk mangfold kunne spille en viktig rolle i forhold til økosystemenes grad av sårbarhet overfor klimaendringer.

Den grønne utviklingsmekanismen åpner for at industriland kan finansiere utslippsreduserende prosjekter i utviklingsland og benytte de oppnådde utslippsreduksjonene til å møte deler av sine forpliktelser under Kyotoprotokollen. Hvordan og hvorvidt skog og arealbruk kan defineres inn under Den grønne utviklingsmekanismen (CDM) er for tiden et forhandlingstema under klimakonvensjonen.

Tiltak

• Bidra til at virkemidlene og mekanismene under Klimakonvensjonen støtter opp under konvensjonen om biologisk mangfold.

• Delta aktivt i utvikling og gjennomføring av den grønne utviklingsmekanismen under Kyotoprotokollen, herunder bidra til å utrede spesielle problemstillinger i utviklingsland knyttet til skog og arealbruk.

• Bidra til at diskusjonen om sårbarhet i forhold til klimaendringer ses i sammenheng med biologisk mangfold og opprettholdelse av økosystemprosesser og funksjoner.

• Bidra til å støtte utviklingslandenes deltagelse i klimaforhandlingene.

• Støtte utviklingslandenes arbeid med å implementere sine forpliktelser i klimakonvensjonen.

16.4.1.3 Forørkningskonvensjonen

Utenriksdepartementet har ansvaret for den norske deltagelsen i forørkningskonvensjonen. Hovedformålet med konvensjonen er å bekjempe jorddegradering og forringelse av produktiviteten i tørrlands-økosystemene. Målet med konvensjonen er også å bidra til bærekraftig utvikling og bedring av levekårene for befolkningen i disse områdene.

På siste partsmøte i konvensjonen om biologisk mangfold ble det vedtatt å etablere et eget program på tørrlandsbiodiversitet. Det skal i denne sammenheng utarbeides et felles program mellom konvensjonen om biologisk mangfold og forørkningskonvensjonen.

Tiltak

• Sikre konsistente norske posisjoner i partsmøtene og andre relevante møter under konvensjonen om biologisk mangfold og forørkningskonvensjonen

• Støtte utviklingen av et felles program mellom forørkningskonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold og ellers bidra til samarbeid mellom konvensjonene der dette er hensiktsmessig, særlig i forhold til det vitenskapelige/faglige arbeidet og harmonisering av rapportering, men også i utforming og gjennomføring av felles handlingsprogrammer og prosjekter.

• Sikre oppfølging av norske forpliktelser i forørkningskonvensjonen gjennom bistand til utviklingslandenes, særlig de afrikanske landenes gjennomføring av konvensjonen nasjonalt og regionalt.

• Støtte utviklingslandenes aktive deltagelse i de internasjonale forhandlingene/ekspertmøtene knyttet til oppfølging av forørkningskonvensjonen.

16.4.1.4 Kommisjonen for bærekraftig utvikling (CSD)

CSD har som hovedoppgave å overvåke oppfølgingen av den globale handlingsplanen for bærekraftig utvikling, Agenda 21, og foreslå ytterligere tiltak der dette er nødvendig. To sentrale tema de nærmeste årene vil være vann og energi. Sikker tilgang på vann er av grunnleggende betydning for all aktivitet på jorda inkludert husholdning, jordbruk, industriformål og som grunnlag for økosystemprosesser og funksjoner. Det er viktig å sikre rettferdig og bærekraftig bruk av vannressursene. Spørsmål knyttet til vannressursforvaltning må primært løses på det lokale, nasjonale og regionale plan.

Tilgang på energi fra miljøvennlige energikilder (vannkraft, bølgekraft, solenergi etc.) er viktig for en bærekraftig utvikling. En hovedutfordring vil være å imøtekomme de økende energibehovene på en måte som ikke ytterligere forringer økosystemer og fører til tap av biologisk mangfold.

Tiltak

• Samordne den norske deltagelsen i CSD.

• Bidra til at gjennomgangen av de ulike kapitlene i Agenda 21 sees i sammenheng med hva som gjøres under konvensjonen om biologisk mangfold, særlig på de områdene hvor det er etablert egne arbeidsprogrammer (skog, kyst og marine områder, landbruk, ferskvann og tørrlands-programmet som er under etablering).

16.4.1.5 Den mellomstatlige skogdialogen

En stor andel av det biologiske mangfoldet finnes i de tropiske skogsområdene, samtidig som ødeleggelsene av mange av disse skogene skjer med høy hastighet. En god samordning mellom oppfølgingen av arbeidsprogrammet på skog under konvensjonen om biologisk mangfold og oppfølging av tiltak vedtatt i forbindelse med den mellomstatlige skogdialogen vil være av stor betydning for en mer effektiv innsats. Et nært samarbeid må sikres mellom konvensjonen om biologisk mangfold og FNs skogforum (UNFF) som ble etablert på FNs generalforsamling høsten 2000.

Tiltak

• Bidra til synergi og samordning mellom arbeidet i FNs skogforum og arbeidsprogrammet på skog under konvensjonen om biologisk mangfold.

16.4.1.6 Konvensjonen for internasjonal handel med truede dyre- og plantearter, CITES.

Konvensjonen regulerer handelen med truede dyre- og plantearter. Om lag 150 land er tilknyttet konvensjonen og møtes til partsmøte hvert annet år for å ta stilling til om spesifikke dyre- og plantearter møter kriteriene for oppføring på Liste I (totalforbud mot handel) eller Liste II (kontrollert handel).

Tiltak

• Norske myndigheters standpunkt til aktuelle forslag skal bygge på vitenskapelig begrunnede tilrådinger fra faginstansen, Direktoratet for naturforvaltning.

• Norske myndigheter vil i tråd med dette fortsatt arbeide for nedlisting av de aktuelle vågehvalbestandene.

• En vil fortsatt arbeide for at partslandene til CITES fatter sine beslutninger ut fra konvensjonens egne kriterier og ikke på grunnlag av politiske beslutninger i Den internasjonale hvalfangstkommisjon.

• På bakgrunn av CITES-kriterienes karakter er norske myndigheter generelt skeptiske til å anvende disse på fiskearter. En vil derfor arbeide for at fisk også på dette felt behandles i FAO og av regionale fiskeriorganisasjoner.

16.4.1.7 Fiskerisamarbeid/forhandlinger

Fra norsk side legger en også stor vekt på å fremme en forsvarlig forvaltning av de marine ressursene i internasjonalt farvann og videreutvikling av internasjonal rett på dette området. For å kunne sikre en forsvarlig forvaltning av både kommersielle og ikke kommersielle ressurser i havet er myndighetene avhengig av internasjonalt forskningssamarbeid og de tilrådingene forskerne gir.

Norsk forvaltning av marine levende ressurser er basert på flere grunnleggende prinsipper som også er viktige for opprettholdelse av marint biologisk mangfold i våre farvann. Noen av de viktigste prinsippene er at forvaltningen skal være bærekraftig, at den skal være basert på den beste tilgjengelige vitenskapelige kunnskap, at den skal se de ulike arter i sammenheng, og at en økosystem-tilnærming skal legges til grunn for forvaltningen.

Tiltak

• Å søke å fremme disse prinsippene i alle de internasjonale forhandlingsprosessene som Norge deltar i.

• Å arbeide for økt forståelse for at bærekraftig bruk, basert på et godt vitenskapelig grunnlag, ikke utgjør noen trussel for det biologiske mangfold.

• Å arbeide for at viktige internasjonale organisasjoner som Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) og CITES fatter sine avgjørelser på et vitenskapelig grunnlag, ettersom avgjørelser fattet på følelsesmessig grunnlag vil kunne underminere disse organisasjonenes arbeid og dermed også deres bidrag til bevaring av det biologiske mangfold i havet.

16.4.1.8 Den globale miljøfasiliteten (GEF)

Den globale miljøfasiliteten, GEF, ble opprettet for å dekke de omforente tilleggskostnadene ved å gjennomføre tiltak som gir globale miljøfordeler. De fire områdene som kan motta GEF-midler er klimatiltak, vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, beskyttelse av ozonlaget og internasjonale vannspørsmål. GEF fungerer som finansieringsmekanisme for konvensjonene om klimaendring og biologisk mangfold.

Utenriksdepartementet forvalter det norske bidraget til GEF, og deltar sammen med Miljøverndepartementet i fondets styrende organer.

Tiltak

• Bidra til at partsmøtevedtak i biokonvesjonen relevante for GEF følges opp på en tilfredsstillende måte.

• Bidra til økt fokus i GEF på bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet basert på økosystem-tilnærming.

• Bidra til at prosjekter støttet innen de andre tre GEF områdene er konsistente med målene i biokonvesjonen, og bidrar til positive synergieffekter dersom dette er mulig.

16.4.2 Nærområdepolitikken og europapolitikken

16.4.2.1 EØS avtalen

EØS-avtalen omfatter regler om miljø, herunder krav til luftkvalitet, regler om kjemikalier, industrifare, bioteknologi og håndtering av avfall. EØS avtalen omfatter derimot ikke naturforvaltning. Gjennom EØS-avtalen har Norge mulighet til å påvirke innholdet i EUs regelverk om miljø. Det vil være en viktig oppgave å påse at Norge benytter muligheten til å påvirke EUs regler på områder som dekkes av avtalen, blant annet slik at målsettinger og prinsipper i konvensjonen om biologisk mangfold ivaretas på best mulig måte. Dersom rettsakter som er foreslått innlemmet i EØS-avtalen ikke anses tilfredsstillende i så henseende, vil muligheten til å fremforhandle en tilpasningstekst til EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av den relevante rettsakten bli aktuell.

EØS-avtalen omfatter også regler om immaterielle rettigheter. EUs direktiv om patentering av bioteknologiske oppfinnelser er nå gjenstand for et nederlandsk søksmål for EU-domstolen. Norge har intervenert i saken til fordel for Nederland, og har tatt opp mulig motstrid mellom patentdirektivet og konvensjonen om biologisk mangfold. Patentdirektivet berører områder som faller både innenfor og utenfor EØS-avtalens virkeområde.

Tiltak

• Benytte påvirkningsmulighetene i EØS-avtalen til å sikre at miljøhensyn og målsettingene og prinsippene i internasjonale miljøvernavtaler ivaretas på best mulig måte

16.4.2.2 Samarbeid i nordområdene

Økosystemene i Arktis er relativt sett lite påvirket av menneskelige aktiviteter. Det er imidlertid et stort og økende press på uttak av naturressurser i nordområdene, særlig levende marine ressurser. Innføring av fremmede arter som kan føre til miljø- og/eller helseskade er også et økende problem.

Det er påvist høyt nivå av organiske miljøgifter i noen dyrearter på toppen av næringskjedene i Arktis. Det er en relativt høy risiko for utslipp av radioaktive stoffer - spesielt fra russiske installasjoner og anlegg - som kan føre til alvorlige miljøødeleggelser og forringelse av økosystemer i havet og på land. Likeledes medfører leting, utvinning og transport av olje og gass stor risiko for miljøskader.

Som kystnasjon med beliggenhet høyt mot nord har Norge et særlig ansvar for og interesse av å sikre en bærekraftig forvaltning av ressursene i havet. Fiske utgjør en av de viktigste næringene i Norge og bidrar til opprettholdelse av bosetting i distriktene. De fleste økonomisk viktige fiskeslagene forvalter Norge i samarbeid med andre land, herunder Russland og EU. En vellykket videreføring av dette forvaltningssamarbeidet er viktig for Norge.

Norge har sterk interesse av å bevare de gjenværende urørte naturområdene i nordområdene og sikre en forsvarlig arealbruk. Særlig miljøproblemene i Nordvest-Russland har et omfang, en karakter og en nærhet til norske områder som gjør at Norge har en betydelig egeninteresse i å bidra til å løse dem.

Utslipp av organiske miljøgifter og tungmetaller på den sørlige halvkule skaper også miljøproblemer i nord. Det er derfor avgjørende å få til globale avtaler og oppfølgingsmekanismer for å kunne avverge grenseoverskridende forurensning som forringer økosystemene. Forhandlingene om organiske miljøgifter (POP) som ble avsluttet i desember 2000, er et viktig skritt i denne retning.

Det primære fokus for Norges satsing i nordområdene er det marine miljøet og samspillet mellom økosystemene i sjøen og på land. Det legges videre vekt på å integrere hensynet til biologisk mangfold i sektorpolitikken, f.eks. fiskeri og petroleumsutvinning. Tverrgående hensyn er også å bidra til kapasitets- og kompetanseoppbygging, særlig i Russland, og å sikre internasjonalt forsknings- og overvåkingssamarbeid.

Tiltak

• Delta i og stimulere til regionalt samarbeid om felles marine ressurser basert på en økosystem- tilnærming

• Bidra til og legge til rette for et målrettet og konkret samarbeid med Russland om bevaring av biologisk mangfold og bærekraftig bruk av biologiske ressurser.

• Videreutvikle samarbeidet med Russland om å redusere truslene mot det biologiske mangfoldet i regionen, herunder Atomhandlingsplanen med sikte på å redusere risikoen for alvorlig, radioaktiv forurensning.

• Arbeide for globale løsninger på internasjonale miljøproblemer som har særlig relevans i Norge og våre nærområder, herunder forpliktende avtaler om organiske miljøgifter.

• Bidra til økt fokus på miljø og bærekraftig utvikling i relevante regionale samarbeidsfora.

• Bidra til bedre integrering av hensynet til biologisk mangfold i regionalt samarbeid om sektorpolitikken i nordområdene.

• Stimulere til forsknings- og overvåkingssamarbeid.

16.4.2.3 Arktisk Råd

Norge har deltatt i det arktiske miljøsamarbeidet (AEPS) siden starten i 1991. I 1996 ble dette en del av Arktisk Råd (AC). Programmet for bevaring av arktisk flora og fauna (CAFF) ble i likhet med de tre andre miljøprogrammene under AEPS videreført under Arktisk Råd.

På det første ministermøtet i Arktisk Råd i 1998 ble «Strategisk plan for bevaring av biologisk mangfold i Arktis» vedtatt, som et rammeverk for CAFFs aktiviteter. Her er overvåking av biologisk mangfold i Arktis og rapportering om endringer i fauna og flora, samt kartlegging av klimaendringenes innvirkning på arktiske økosystemer blant de sentrale prioriteringene.

På sin arbeidsplan for perioden 2000-2002 har CAFF en rekke ulike aktiviteter som kan grupperes under følgende målsettinger:

• Øke innsatsen for overvåking av arktisk biologisk mangfold, med fokus på arter, populasjoner og økosystemer av spesiell økologisk, kulturell eller samfunnsmessig verdi.

• Iverksette og støtte tiltak for bevaring av arktiske genetiske ressurser, arter og deres leveområder.

• Etablere et nettverk av verneområder i Arktis for å bevare økosystemer, leveområder og arter.

• Øke kontrollen med aktiviteter utenfor verneområder for å opprettholde verneområdenes økologiske integritet og sikre bevaring av biologisk mangfold. (Her har CAFF blant annet i samarbeid med FNs miljøprogram (UNEP) og russiske miljøvernmyndigheter igangsatt et større forprosjekt, finansiert av Den globale miljøfasiliteten (GEF), hvor en i russisk arktis bruker en integrert økosystemtilnærming for å bevare biologisk mangfold og minimalisere fragmentering av habitater).

• Sikre at målsettinger om bevaring av biologisk mangfold og bærekraftig bruk blir integrert i sektorplaner og praktisk politikk.

CAFF samarbeider nært med andre programmer under Arktisk Råd, spesielt med programmet for beskyttelse av det arktiske marine miljø (PAME), og programmet for forurensningsovervåking (AMAP). Det er også igangsatt et eget program for bærekraftig utvikling (SDP). Samlet er dermed Arktisk Råd et vesentlig initiativ for å møte og løse utfordringer gjeldende bevaring av biologisk mangfold i nordområdene.

Tiltak

• Bidra til at programmene under Arktisk råd fokuserer på de vesentlige truslene mot det biologiske mangfoldet og naturverdiene i Arktis.

• Bidra til at hensynet til biologisk mangfold blir en grunnleggende premiss for alt relevant sektorsamarbeid under Arktisk råd.

• Bidra til og legge til rette for et målrettet og konkret samarbeid mellom de arktiske landene om bevaring av biologisk mangfold og bærekraftig bruk av biologiske ressurser, herunder å videreutvikle samarbeidet innenfor CAFF med sikte på effektiv koordinering av tiltak mellom de arktiske landene.

16.4.2.4 Internasjonale vassdrag

Norge er part i FN-konvensjonen om bruk av internasjonale vassdrag til andre formål enn skipsfart og ECE-konvesjonen om beskyttelse og bruk av grenseoverskridende vassdrag og internasjonale innsjøer. Begge konvensjonene pålegger partene forpliktelser som skal motvirke uheldige grenseoverskridende virkninger på (blant annet) miljøet som følge av blant annet forurensning.

Norge og Finland har gjennom overenskomster om felles forskrifter om fisket i Tanaelva og i Neidenvassdraget påtatt seg forpliktelser med sikte på å bevare og øke lakse- og fiskebestanden i Tana- og Neidenvassdragene. Overenskomstene er nå under reforhandling.

Utenriksdepartements koordinerende ansvar innebærer på dette området blant annet et ansvar for å:

• Arbeide for at vassdragskonvensjonen trer i kraft (FN-konvensjonen) og følges opp i arbeidet med internasjonale vannressursspørsmål.

• Påse at reforhandlingene av Tana- og Neidenoverenskomstene støtter opp under konvensjonen om biologisk mangfold.

16.4.2.5 Samarbeid om truede dyrearter

Norge er part i en rekke internasjonale avtaler som skal bidra til å sikre levedyktige bestander av truede arter (eks Bernkonvensjonen og Isbjørnavtalen). Mulighetene for å opparbeide og bevare levedyktige bestander i Norge avhenger i stor grad av at også nabolandene iverksetter tiltak med samme siktemål.

Utenriksdepartementets oppgave på dette området vil være å:

• Samarbeide med våre nærmeste naboland for å opparbeide og bevare levedyktige bestander av truede arter.

16.4.3 Utviklingssamarbeidet

Vern og bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet har i flere år vært en av hovedmålsettingene i det miljørettede utviklingssamarbeidet. Dette fremgår både av St.meld. nr. 19 (1995-96), Strategi for miljørettede utviklingssamarbeid (1997-2005) og Politiske prioriteringer for miljørettet utviklingssamarbeid (1998-2001). Utenriksdepartementets delplan for biologisk mangfold vil bygge på tidligere politikk på området.

Overordnede målsettinger og grunnleggende prinsipper for utviklingssamarbeidet som fattigdomsbekjempelse, mottakerorientering, koordinering, kompetansestyrking og fordelingspolitikk faller godt sammen med de tre hovedmålsettingene i konvensjonen om biologisk mangfold; vern av det biologiske mangfoldet, bærekraftig bruk av de biologiske ressursene og rettferdig fordeling av utbyttet fra ressursbruken. Utviklingslandenes prioriteringer vil være definert i de nasjonale strategiene for biologisk mangfold. Utforming og gjennomføring av strategiene og handlingsplanene skal baseres på bred deltagelse fra ulike sektorer samt lokal deltagelse av både menn og kvinner. Konvensjonen om biologisk mangfold er på en helt annen måte enn tidligere naturforvaltningskonvensjoner, som har vært mer fredningsorientert, fokusert på bærekraftig bruk og utvikling. Dette tilsier at det vil være både riktig og hensiktsmessig å tilpasse norsk utviklingspolitikk på den biologiske ressursforvaltningssiden til de forpliktelser landene har påtatt seg ved å ratifisere konvensjonen.

Med begrensede ressurser tilgjengelig vil det være av avgjørende betydning at disse anvendes effektivt. Utvikling av prosjekter og programmer hvor flere mål kan nås samtidig vil være en viktig måte å bidra til dette. Dette vil stille store krav til samarbeid mellom ulike institusjoner og sektorer. Økt satsing på å få miljømålene integrert i overordnet sektorpolitikk og i utviklingsplanlegging generelt vil være et svært viktig bidrag i denne sammenheng.

16.4.3.1 Prioriterte innsatsområder i utviklingssamarbeidet

Institusjons- og kapasitetsbygging

På bakgrunn av artikkel 6 i konvensjonen om biologisk mangfold, og ofte med støtte fra GEF, har de fleste utviklingsland utarbeidet nasjonale strategier for biologisk mangfold. Planene utformes gjennom konsultative prosesser både med relevante sektordepartementer og regionale og lokale aktører. Planene omfatter både problemanalyse og forslag til nasjonale prioriteringer og vil være et godt utgangspunkt for både bilateral og multilateral bistand, inkludert GEF-støtte.

Støtte til utvikling av mekanismer og saksbehandlingsrutiner for integrering av hensynet til biologisk mangfold i ulike økonomiske sektorer i samfunnet vil være viktig, samtidig som horisontal koordinering og konsistens mellom ulike politikkområder må sikres.

Styrke kunnskapsgrunnlaget

Overvåking av, samt kunnskap om status/trender for arter og økosystemer, samt påvirkningsfaktorer (konvensjonen om biologisk mangfold art.7, 12 og 13) utgjør et viktig grunnlag for politikk-utvikling og forvaltningstiltak. I de fleste land vil det også være behov for mer kunnskap om miljøeffektene av ulike forvaltnings- og brukssystemer, inkludert fordelingseffekter ved ulike forvaltningsmodeller. Prioritet bør gis til å utvikle mer kunnskap om den økonomiske og samfunnsmessige verdien av det biologiske mangfoldet både i forhold til økosystemtjenester og produkter. Dette gjelder ikke minst i forhold til den viktigste målgruppen for norsk utviklingssamarbeid, de aller fattigste, som i stor grad lever direkte av naturgrunnlaget i sitt nærmiljø. Støtte til forskning og utdanning vil i denne sammenheng være viktig. Nasjonal oppfølging av konvensjonen krever opplæring, veiledning og forbedring av kapasitet og kompetanse i mottakerlandenes forvaltningssystemer.

Utvikling av lover og regelverk

Nasjonal gjennomføring av konvensjonen vil også kreve at nasjonale lover tilpasses de internasjonale forpliktelsene, i form av blant annet samordning og utvikling av eksisterende lovverk og utvikling av nytt lovverk. Dette kan for eksempel være aktuelt i forhold til å regulere tilgang til genetiske ressurser (konvensjonen om biologisk mangfold art.15), oppfølging av protokollen om genmodifiserte organismer (Cartagena-protokollen), urfolks rettigheter (konvensjonen om biologisk mangfold art.8.j og 10.c) eller systemer for miljøkonsekvensutredninger (art.14) osv. Det kan også være aktuelt i forhold til utvikling og gjennomføring av annet lovverk der ivaretagelsen av målsettinger i konvensjonen om biologisk mangfold er viktige, for eksempel utviklingen av sui generis IPR-regimer under TRIPs-avtalen i WTO.

Støtte til programmer og prosjekter om biologisk mangfold

Støtte til oppfølgingen av nasjonale biodiversitetsstrategier og handlingsplaner gjennom konkrete prosjekter og programmer vil være av avgjørende betydning for oppnåelse av målsettingene i konvensjonen. Prioritet bør gis til utvikling av bærekraftige produksjonssystemer basert på en økosystem-tilnærming eller prosjekter/programmer hvor vern og bærekraftig bruk ses i sammenheng. Aktiv deltagelse fra alle relevante parter skal sikres i planlegging og gjennomføring av prosjekter og programmer.

Vern av det biologiske mangfoldet vil være av stor betydning for framtidig matvaresikkerhet, men må også ses i sammenheng med matforsyning i dag. Støtte til tiltak for bevaring av agrobiologisk mangfold, både in situ og ex situ vil i denne sammenheng være viktig.

Oppfølging av prosjekter under de tre Rio-konvensjonene (konvensjonen om biologisk mangfold, forørkningskonvensjonen og klimakonvensjonen) bør i størst mulig grad ses i sammenheng. Med begrensede ressurser tilgjengelig, vil det være viktig å prøve og oppnå flere miljømålsettinger samtidig. I tørrlandsområder kan det f.eks. være aktuelt å adressere målsettingene i alle de tre konvensjonene samtidig.

Målsettinger og prinsipper i konvensjonen om biologisk mangfold skal integreres i alle relevante prosjekter og programmer. I naturtyper hvor konvensjonen har spesifikke programmer (skog, landbruk, tørrlandsområder, forvaltning av kystområder og marine ressurser, ferskvann), vil det være særlig viktig å bidra til operasjonalisering av disse programmene på regionalt, nasjonalt og lokalt nivå. Like viktig er det imidlertid at konvensjonens målsettinger integreres i andre sektorer. Systematisk bruk av konsekvensanalyser vil her være et viktig virkemiddel.

Mange av de norske samarbeidslandene, særlig i Afrika, har store naturområder som er godt egnet til utvikling av en økologisk basert turisme. Økoturisme er en av de næringene som vil kunne bidra positivt både til økonomisk utvikling og til bærekraftig bruk og vern av det biologiske mangfoldet. Dette forutsetter imidlertid nasjonale rammebetingelser som sikrer en rettferdig fordeling av godene, samt aktiv deltagelse fra lokalbefolkningen.

Styrke u-landenes deltagelse i den globale prosessen for bevaring av biologisk mangfold

Aktiv deltagelse fra utviklingslandene vil være avgjørende for oppfølgingen av konvensjonen om biologisk mangfold. Hoveddelen av det biologiske mangfoldet finnes i utviklingslandene, samtidig som det vil være viktig at globale vedtak under konvensjonen reflekterer utviklingslandenes problemer, utfordringer og behov.

Gode forberedende prosesser både nasjonalt og regionalt forut for de globale møtene vil være en forutsetning for landenes mulighet til å kunne bidra substansielt. Regionalt samarbeid og utveksling av erfaringer og synspunkter vil være viktig både i forhold til faglige og politiske spørsmål.

16.4.3.2 Prioriterte områder i det bilaterale utviklingssamarbeidet

• Det skal tas hensyn til målsettingene i konvensjonen om biologisk mangfold, konkretisert i det enkelte samarbeidslands nasjonale handlingsplan for biologisk mangfold, ved utarbeidelse av retningslinjer og strategier for prioriterte samarbeidsland og i utforming av landprogram.

• Prosjekter og programmer knyttet til forvaltning av biologiske ressurser skal bidra til å følge opp mål, retningslinjer og prinsipper i konvensjonen om biologisk mangfold.

• Oppfølging av konvensjonens målsettinger må også legges til grunn for støtte til frivillige og andre organisasjoner.

• Næringslivet kan spille en sentral rolle i oppfølgingen av konvensjonen om biologisk mangfold. Dette skal tas hensyn til ved vurdering av støtte til næringslivssamarbeid og tiltak for verdiskaping.

• Konsekvensanalyser mht. biologisk mangfold bør innarbeides i rutiner for vurdering av programmer og prosjekter på alle sektorer der det er relevant.

• Samarbeidslandenes deltagelse i den internasjonale prosessen for å videreutvikle konvensjonen bør også støttes.

• Det vil være riktig å støtte regionale initiativ som gir utviklingslandene mulighet til regionalt samarbeid om forberedelse av posisjoner til møter under konvensjonen. Det vil også være viktig å støtte regionale fora for faglig dialog mellom eksperter på tema som er sentrale i oppfølging og videreutvikling av konvensjonen. Desentralisering av den globale dialogen vil være viktig for å konkretisere og operasjonalisere konvensjonen.

• Utvikling av regionale prosjekter og programmer vil i mange tilfelle være nødvendig for å sikre det biologiske mangfoldet. Det vil særlig være viktig i forhold til økosystemer som deles av flere land f.eks. i forvaltningen av marine områder og delte vannressurser men også i tilknytning til vandrende arter (dyr og fugler) osv.

16.4.3.3 Prioriterte tiltak i det multilaterale utviklingssamarbeidet

FN-organisasjonene (UNEP, UNDP, FAO, ILO, UNESCO osv.)

Arbeidet for biologisk mangfold gjennom internasjonale organisasjoner er spesielt viktig i normutvikling- og kapasitetsbygging, ikke minst for å kunne utvikle internasjonalt forpliktende regelverk på området, og for å kunne hjelpe utviklingsland til å innføre og gjennomføre et slikt regelverk i den nasjonale forvaltningen. Utenriksdepartementet arbeider aktivt for dette i styresammenheng i FN-organisasjonene.

Bærekraftig landbruksproduksjon, bærekraftig miljøforvaltning og bevaring av biologisk mangfold er blant landbruksforsknings-konsortiet CGIAR sine hovedsatsingsområder. Gjennom generell støtte og aktiv styredeltakelse støtter Norge opp om deres arbeid innen naturressursforvaltning, genressurser, biologisk mangfold, bærekraftig matproduksjon, etc. slik at ernæringsnivå, økonomi og matvaresikkerhet for fattige grupper i u-land blir forbedret.

Gjennom strategisk bruk av midler over multibi- og miljøbevilgningen ønsker man å støtte katalytiske tiltak i FN-organisasjonene. Det søkes spesielt å støtte tiltak som kan øke bevisstheten, kompetansen og kapasiteten om disse spørsmålene i de multilaterale organisasjonene og i innsatslandene.

De internasjonale finansinstitusjonene

Utenriksdepartementet arbeider aktivt opp mot de multilaterale utviklingsbankene for å bidra til at disse institusjonene innrettes i tråd med norske utviklingspolitiske mål. Departementet deltar i det overordnede arbeidet med å utvikle politikk og retningslinjer, samtidig som det også gis øremerket støtte til initiativer som forventes å ha særlig positive ringvirkninger i bankenes virksomhet.

Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene har alle utformet strategier og retningslinjer på områder som i større eller mindre grad faller inn under virksomhetsområder under konvensjonen om biologisk mangfold. Gjennom styrebehandlingsprosessene har departementet anledning til å delta i diskusjonen rundt strategiarbeidet, samt å påse at vedtatte retningslinjer følges i bankenes operasjoner.

I tillegg til ordinære kapitalpåfyllinger bevilges det øremerkede midler til utviklingsbankene. Disse midlene forventes å ha en katalytisk effekt i institusjonenes aktiviteter. Tradisjonelt sett har man fra norsk side lagt stor vekt på tiltak som fremmer kapasitets- og kompetansebygging både innad i bankene og i mottakerlandene. Samfinansieringsmidler bevilges for tiden til prosjekter i regi av Verdensbanken innenfor skog, naturressursforvaltning og kystsoneforvaltning.

Tiltak

• Fra norsk side vil det være sentralt å forsikre seg om at institusjonene forholder seg til og støtter opp om de mål, retningslinjer og tiltak som er gitt i konvensjonen om biologisk mangfold eller som er vedtatt på partsmøtene i konvensjonen.

• Norge vil fremme koordinering, samarbeid og utveksling av erfaringer mellom bankene på områder som kan bidra til en effektiv realisering av konvensjonens målsetninger.

• Innenfor rammen av norsk politikk for bruk av samfinansieringsmidler vil departementet også i framtiden kunne vurdere øremerkede bidrag for å støtte videre opp om bankenes arbeid med biologisk mangfold.

16.4.3.4 Frivillige organisasjoner

Frivillige organisasjoner (NGOer) spiller en viktig rolle i norsk utviklingssamarbeid. Samarbeid med NGOer er særlig viktig for å styrke det sivile samfunn og demokratiprosesser. Innen området for forsvarlig forvaltning av biologisk mangfold vil NGOene kunne bidra til lokal bevisstgjøring og mobilisering av lokal deltagelse.

16.4.3.5 Forskning og kompetanseutvikling innen biologisk mangfold

Støtte til forskning i utviklingsland

Forskningsinstitusjoner spiller en avgjørende rolle i ethvert lands økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling. Forskning bidrar til kunnskap om egne naturressurser og hvorledes forvaltningen av disse på en mest mulig hensiktsmessig måte kan bidra til utvikling. Internasjonalt er det store kommersielle interesser knyttet til landbruksrelatert forskning. Uten forskningsbasert kunnskap har utviklingslandene små muligheter til å forsvare sine interesser. Ikke minst gjelder dette et forsømt område som kunnskap om det biologiske mangfoldets betydning for livsvilkårene til de aller fattigste. Disse bruker ressurser på en måte som ofte ikke vektlegges tilstrekkelig i beslutningsprosessene, ettersom de gjerne er aktører i «uformelle» deler av økonomien som ikke reflekteres skikkelig i nytte-kostnads analyser, men som likevel kan være avgjørende for et stort antall mennesker.

En rekke mekanismer er etablert for styrking av forskning i utviklingsland. Dette omfatter blant annet direkte forskningsstøtte, bidrag til forskningssamarbeid med norske universiteter og forskningsinstitusjoner og støtte til sør-sør-samarbeid.

Tiltak

• Når forskning om biologisk mangfold blir prioritert av samarbeidslandene, skal også slik forskning kunne støttes fra norsk side.

• På områder hvor norske fagmiljøer har kompetanse, kapasitet og interesse skal forskningssamarbeid vurderes. Det norske NUFU-programmet, som omfatter samarbeid om forskning og høyere utdanning, kan i en slik sammenheng benyttes aktivt. Dette gir forskere i utviklingslandene mulighet til å knytte internasjonale faglige kontakter og bringe dem ut av faglig isolasjon. Forskerne vil samtidig kunne yte viktige bidrag til internasjonaliseringen av norsk forskning på området.

• Når forholdene ligger til rette vil det også være aktuelt å støtte opp om sør-sør-samarbeid.

Støtte til internasjonal landbruksrelatert forskning

Bidrag ytes i dag i første rekke til de internasjonale landbruksforskningssentrene som er organisert under den såkalte CGIAR-paraplyen. Norsk støtte til denne virksomheten økte fra 1997 til 1998 med 50 prosent og er etter den tid opprettholdt på et relativt høyt nivå. Bidragene hentes fra bistandsbudsjettets multilaterale midler. CGIAR-sentrene driver landbruksrelatert forskning av relevans for utviklingslandene og bidrar til kompetansebygging blant annet innen biologisk mangfold og bærekraftig naturressursforvaltning, som igjen er sentralt for matvaresikkerhet og fattigdomsreduksjon. Økt vekt skal gis til arbeidet med å sikre at CGIAR-sentrene etablerer enda tettere samarbeid med nasjonal landbruksforskning i utviklingslandene. Dette er et viktig bidrag til kompetansebyggingen og sikrer samtidig forskningen praktisk relevans i blant annet miljø- og fattigdomssammenheng.

Tiltak

• Det skal legges økt vekt på å bringe norske fagmiljøer inn i et nærmere samarbeid med sentrene. Det er derfor tatt skritt for å få til en ordning for finansiering av norske forskeres opphold ved CGIAR-sentrene.

• Dersom forhandlingene om en internasjonal avtale om plantegenetiske ressurser resulterer i en avtale der CGIAR-systemet spiller en sentral rolle, vil man fra norsk side i utgangspunktet være positivt innstilt på å bidra til at CGIAR kan fylle en slik rolle.

Støtte til utdanning og opplæring

NORAD forvalter støtte til utdanning og opplæring i samarbeid med norske fagmiljøer. En stor del av midlene går til stipend for videreutdanning ved norske institusjoner innenfor diplom- og mastergradsprogrammer. Formålet er å bidra til å styrke kompetanse og kapasitet på fagområder av strategisk betydning for mottakerlandene. Dette vil også kunne gjelde kompetanse innen biologisk mangfold. Målsettingen med et av mastergradsprogrammene ved Norges landbrukshøgskole er å øke kapasitet og kompetanse i naturressursforvaltning gjennom en helhetlig forståelse av problemer knyttet til ressursforvaltning. Programmet er flerfaglig.

Tiltak

• Bidra til at biologisk mangfold og kunnskap om konvensjonen om biologisk mangfold innarbeides i masterprogrammene ved Norges landbrukshøgskole.

• Bidra til oppbygging av relevante utdanningstilbud i sør, fortrinnsvis regionalt innrettet hvor kunnskap om biologisk mangfold er en integrert del. Dette vil både være kostnadseffektivt og styrke det regionale samarbeidet om høyere utdanning.

Støtte til forskning i Norge om biodiversitetsspørsmål i utviklingslandene

Norges forskningsråds program «Globalisering og marginalisering. Fler- og tverrfaglig forskning om utviklingsveier i Sør» finansieres av Utenriksdepartementet. Miljø- og ressursforvaltning er ett av programmets seks innsatsområder.

Under området Miljø og utvikling i Norges forskningsråd, støtter Utenriksdepartementet forskningsprogrammet «Biologisk mangfold - dynamikk, trusler og forvaltning». Hovedmålsettingen er å bedre kunnskapsgrunnlaget for en kostnadseffektiv bevaring av naturens egenart og mangfold. Det er utviklet samarbeid med forskere i utviklingsland som på sikt kan bidra til kompetansebygging. Utenriksdepartementet vil i denne sammenheng vektlegge kunnskap og forståelse av sammenhengene mellom økologiske og samfunnsmessige variabler, samt spørsmål knyttet til ressursfordeling og rettigheter.

Prioriterte områder:

• Utvikling av kriterier og systemer for bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet basert på en økosystemtilnærming.

• Sammenhengen mellom bruks- og eiendomsrettigheter til arealer og biologisk mangfold og en forsvarlig forvaltning av ressursene.

• Utvikling av mekanismer for rettferdig fordeling av godene ved bruk av det biologiske mangfoldet på alle nivå (lokalt, nasjonalt, regionalt og globalt).

• Utvikling av insentiver for vern og bærekraftig bruk

• Det biologiske mangfoldets betydning for matvaresikkerhet og for uformell sektor.

• Utvikling av forvaltningsmodeller som ivaretar landenes behov for turistinntekter og samtidig sikrer det biologiske mangfold og lokalbefolkningens rettigheter.

16.4.4 Global handelspolitikk

Verdens handelsorganisasjon (WTO) er en hjørnestein i det internasjonale økonomiske samarbeidet. Med 140 medlemsland, herav over 80 utviklingsland, utgjør WTO-avtalene den globale rammen for handel med varer og tjenester. I tillegg regulerer WTO immaterielle eiendomsrettigheter gjennom TRIPS-avtalen. Det er i Norges interesse å ha et vel fungerende globalt handelssystem med felles regler som sikrer like vilkår for alle, og som dessuten tar hensyn til de fattigste landenes spesielle behov. Fra norsk side har man i tilllegg vært opptatt av at handelsregelverket skal bidra til en bærekraftig utvikling, og at det støtter opp under målene i de internasjonale miljøvernavtalene.

Konvensjonen om biologisk mangfold har ingen egne regler om bruk av handelstiltak til vern om biologisk mangfold. På mange måter er konvensjonen om biologisk mangfold en rammekonvensjon med generelle bestemmelser som skal gjennomføres i nasjonal rett. Hittil har man ikke sett noen eksempler på at gjennomføringen av konvensjonens bestemmelser har ført til handelsrelaterte tiltak. Hvorvidt dette vil kunne skje i framtiden avhenger av den videre konkretisering og oppfølging av konvensjonens bestemmelser, herunder utviklingen av protokoller. Relevant i så måte er Cartagenaprotokollen om handel med og bruk av levende genmodifiserte organismer, jf. kap. 2. Protokollen fastslår (i preambelen) at miljø- og handelsavtalene skal støtte hverandre gjensidig, at protokollen ikke er ment å innebære endringer i eksisterende rettigheter og plikter og at protokollen ikke er underordnet andre internasjonale avtaler.

I forhold til WTO-regelverket er det særlig forbudet mot kvantitative importrestriksjoner (GATT art. XI), kravet om at veterinære og plantesanitære tiltak blant annet skal ha en vitenskapelig basis - og ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å beskytte seg mot en helserisiko, kravet om at tekniske handelshindringer ikke skal gå lenger enn det som er nødvendig for å nå et legitimt formål og kravet om at alle WTO-medlemmer skal behandles likt (uavhengig av om de er parter eller ikke til miljøvernavtalen) som er relevante i forhold til miljøvernavtalene.

WTO-systemet gir i dag ingen spesiell status til internasjonale miljøvernavtaler, og de er heller ikke nevnt i GATT(1994)s generelle unntaksklausul (artikkel XX). Hittil har imidlertid ingen land hevdet overfor WTO tvisteløsningssystem at bruken av handelstiltak basert på internasjonale miljøvernavtaler har vært i strid med WTOs regelverk. Konflikter vil imidlertid kunne oppstå hvor to parter er uenige i forståelsen av miljøvernavtalen eller mellom WTO-medlemmer hvor det ene medlemmet ikke er part i miljøvernavtalen.

Det planlegges en ny forhandlingsrunde i WTO. Norge mener at målsettingen om bærekraftig utvikling bør være et bærende prinsipp i den nye forhandlingsrunden. Miljøhensyn bør integreres på alle relevante forhandlingsområder. Miljøanalyser er et viktig instrument i denne sammenheng. Formålet med slike analyser er å kartlegge positive og negative miljøeffekter, lokalt, regionalt og globalt, av handelsliberalisering og utvikling av handelsregelverket. Arbeid med norske miljøanalyser for fiskerisektoren, landbrukssektoren og transporttjenester (herunder shipping), er igangsatt. En makroanalyse skal også gjennomføres. Resultatene vil legges til grunn ved utforming av norske posisjoner for forhandlingene.

WTO-avtalen om immaterielle rettigheter, TRIPS, fastsetter minimumsstandarder for medlemslandenes patentlovgivning. For tiden gjennomgås artikkel 27.3(b) som fastsetter minimumsregler for beskyttelse av bioteknologiske oppfinnelser, planteforedlerrettigheter mv. I disse diskusjonene har enkelte u-land blant annet fremmet forslag om at mikroorganismer skal kunne unntas fra patentering. I annen sammenheng har det også vært tatt til orde for å inkludere forpliktelser til å oppgi opprinnelsessted for genressurser brukt i oppfinnelser som det søkes patent på. Utviklingslandene har i denne forbindelse vist til bestemmelsene i konvensjonen om biologisk mangfold som skal sikre en rettferdig fordeling i forhold til utnyttelse av genressursene. Norge har tatt til orde for at TRIPS-avtalen og konvensjonen om biologisk mangfold skal være gjensidig støttende. Det vil være viktig å beholde en nødvendig fleksibilitet på dette området, både i forhold til minimumsstandarder for planteforedlerrettigheter og i forhold til at det fortsatt bør være mulig med en restriktiv holdning til patentering av planter og dyr.

Tiltak

• Arbeide for at WTO-regelverket og multilaterale miljøvernavtaler, herunder konvensjonen om biologisk mangfold, sammen bidrar til målsettingen om bærekraftig utvikling.

• Sikre at WTO-regelverket og multilaterale miljøvernavtaler gjensidig støtter hverandre.

• Bidra til at miljøhensyn bedre integreres i WTOs regulære arbeide og i framtidige forhandlinger.

• Bidra til mer kunnskap om miljømessige implikasjoner av en ny forhandlingsrunde i WTO (gjennom miljøanalyser).

• Støtte arbeidet i UNEP-UNCTAD Capacity Building Task Force on Trade, Environment and Development.

16.4.5 Demokratiutvikling. Urfolk og lokale befolkningsgrupper

Gjennomføring av forpliktelsene under konvensjonen om biologisk mangfold krever bred deltagelse fra alle relevante aktører. Aktiv deltagelse fra lokale ressursforvaltere som i mange tilfelle er direkte avhengig av de biologiske ressursene og det biologiske mangfoldet for å overleve, vil være spesielt viktig. Tilgang til biologiske ressurser og det biologiske mangfoldet kan også være viktig for sosial og kulturell identitet. Prosesser og mekanismer for aktiv deltagelse og medbestemmelse i forvaltningen av naturressurser kan derfor også være et viktig bidrag til en bredere demokratiutvikling.

Konvensjonen om biologisk mangfold gir også et godt grunnlag for å arbeide med urfolksspørsmål. På global basis er det et stort overlapp mellom områder med et rikt biologisk mangfold og et rikt kulturelt mangfold blant annet representert med et stort antall urfolksgrupper. De tropiske regnskogsområdene er et eksempel på dette. Representanter for flere urfolksgrupper har derfor hele tiden spilt en aktiv rolle under konvensjonen om biologisk mangfold. Dette har bidratt til at hensynet til urfolk og lokale befolkningsgrupper er blitt et sentralt spørsmål i konvensjonen.

På fjerde partsmøte (COP4) i Bratislava i 1998, ble det vedtatt å opprette en ad-hoc arbeidsgruppe med spesielt ansvar for å gi råd om oppfølgingen av urfolksspørsmål under konvensjonen. Arbeidsgruppen møttes i Sevilla i Spania i mars 2000, hvor det ble satt i gang et arbeid for å utarbeide forslag til tiltak for å beskytte tradisjonell kunnskap, utvikling/oppfølging av arbeidsprogram på nasjonalt og internasjonalt nivå, spørsmål knyttet til rettferdig fordeling og tiltak for å styrke det internasjonale samarbeidet på dette området.

Tiltak

• Støtte urfolks deltagelse i prosessen med konvensjonen om biologisk mangfold både nasjonalt, regionalt og globalt (art.8j og art.10c).

• Støtte arbeidet med urfolksspørsmål under konvensjonen om biologisk mangfold i tråd med «Oppfølgingsplanen for arbeidet med urfolk i bistanden».

• Styrke demokratiutvikling gjennom støtte til gode deltagende prosesser i biodiversitetsplanlegging og gjennomføring av biodiversitets-prosjekter og programmer.

• Innarbeide hensynet til biologisk mangfold i nødhjelp- og katastrofebistanden.

• Utrede hvordan urfolks rettigheter til medvirkning i forvaltning av biologisk mangfold kan gjennomføres.

16.5 Oppsummering av tiltak

Dette kapittelet har et stort antall tiltak. Disse er derfor listet opp fortløpende i teksten under punkt 16.4.

16.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Tiltakene har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser utover det som ligger innenfor årlige budsjettrammer.