Del 3
innsats for en ny politikk

17 Ny politikk: Veien til en kunnskapsbasert forvaltning

Del III består av tre kapitler, og er utformet på bakgrunn av del I og del II. I kapittel 17 beskrives et nytt forvaltningssystem for biologisk mangfold. Departementene har i fellesskap utviklet dette. Videre beskrives felles tiltak for de syv hovedutfordningene i 2001-2005. I kapittel 18 og 19 redegjøres det for rapportering, økonomiske og administrative konsekvenser.

En analyse av de syv hovedutfordringene i del I og departementenes kapitler i del II viser at det er behov for felles innsats på tre områder:

1. Kartlegging og overvåking som identifiserer og verdisetter det biologiske mangfoldet.

2. Samordning av juridiske og økonomiske virkemidler som skal gi bedre grunnlag for en felles forvaltning.

3. Samordning av informasjon, forskning og kompetanse, som faglig basis for forvaltning av biologisk mangfold i forhold til alle sektorer.

Regjeringens fremste konklusjon i meldingen er å etablere et nytt forvaltningssystem for biologisk mangfold. Konklusjonen er resultatet av en felles prosess mellom departementene. Det er redegjort nærmere for dette i kap. 17.1, og i kap. 17.2 presenteres de felles tiltakene som skal gjennomføres i forhold til hovedutfordringene i del I.

17.1 Meldingens hovedkonklusjon: Nytt forvaltningssystem for biologisk mangfold

Det er nødvendig å etablere et nytt forvaltningssystem for å hindre unødig tap av biologisk mangfold. Det nye forvaltningssystemet for biologisk mangfold innebærer at områder med stor verdi for biologisk mangfold identifiseres. For å få dette faktagrunnlaget må det igangsettes kartlegging og overvåking, herunder etablering av en artdatabank (Figur 17.2).

Informasjon om områdene som har stor verdi for biologisk mangfold skal være allment tilgjengelig. Dette skal være faktagrunnlaget for sentral, regional og lokal forvaltning.

For å sikre vern og bærekraftig forvaltning av biologisk mangfold må juridiske og økonomiske virkemidler samordnes. Disse virkemidlene må rettes mot områder med stor verdi for biologisk mangfold (Figur 17.2).

Når det gjelder juridiske virkemidler er et lovutvalg nedsatt for å vurdere lovverk om biologisk mangfold og relevant sektorlovgivning. Videre vurderer Planlovutvalget endringer i plan- og bygningsloven som ivaretar hensynet til biologisk mangfold på en bedre måte.

Når det gjelder økonomiske virkemidler vil det bli iverksatt en utredning som gjennomgår disse i forhold til alle relevante forhold. Det skal vurderes endringer i eksisterende, og behov for nye økonomiske ordninger som kan rettes inn mot områder med stor verdi for biologisk mangfold.

Regjeringens nye forvaltningssystem skal utvikles slik at det er kunnskapsbasert. Informasjon, forskning og kompetanse vil være faglig grunnlag for utviklingen av det nye forvaltningssystemet, som bygges opp i perioden 2001-2005 (Figur 17.2).

17.2 Felles tiltak for de syv hovedutfordringene i perioden 2001-2005.

17.2.1 Sektoransvar og samordning av virkemiddelbruk

17.2.1.1 Sektoransvar

Storting og regjering har slått klart fast sektorenes ansvar for å forvalte bærekraftig både når det gjelder biologisk mangfold og forbruk. Dette er blant annet fastlagt gjennom: St.meld. nr 46 (1988-89) Miljø og utvikling. Norges oppfølging av Verdenskommisjonens rapport, St.meld. nr. 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, St.meld. nr. 40 (1998-99) Om forbrukerpolitikk og organisering av forbrukerapparatet, Lov om offentlige anskaffelser av 16.7.1999 nr. 69 og St.meld. nr. 8 (1999-2000) og St.meld. nr. 24 (2000-2001), de to sistnevnte om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand.

I denne meldingen foreslår regjeringen tiltak som krever felles innsats med utgangspunkt i sektorenes ansvar jf. punktene under 2.2.1.1 «Sektoransvar».

17.2.1.2 Samordning av virkemiddelbruk

Juridiske virkemidler

Et regjeringsoppnevnt utvalg skal vurdere om det bør foreslås en egen lov om biologisk mangfold, og hvordan en slik lov skal avgrenses i forhold til sektorlovene på dette området (Boks 17.1). Utvalget skal også vurdere om gjeldende naturvernlov bør inngå i en eventuell ny lov om biologisk mangfold, med de endringer som anses nødvendig. Når det gjelder øvrig lovverk under Miljøverndepartementet er det utvalgets oppgave å utrede hensiktsmessige koblinger mellom en eventuell ny lov om biologisk mangfold og særlig viltloven, lakseloven, kulturminneloven, friluftsloven og motorferdselloven.

I vurderingen av ny lovgivning om biologisk mangfold skal det utredes gjennomgående hovedprinsipper for vern og bruk av biologisk mangfold, som skal gjelde uavhengig av sektor. Det forutsettes at dagens ansvars- og myndighetsfordeling mellom Miljøverndepartementet og øvrige departement legges til grunn. De forskjellige sektorlover slik som skogbruksloven, jordloven, vassdrags- og energilovgivingen, oppdrettsloven, saltvannsfiskeloven, såvareloven, dyre- og plantesjukdomsloven, og plantevernmiddelloven beholdes.

I flere av departementenes kapitler uttrykkes ønske om at det igangsettes arbeide med regulering av tilgang til genressurser og fordeling av utbytte, blant annet som ledd i oppfølgingen av rapporten fra embetsgruppen for EUs patentdirektiv. Et slikt arbeid er blant lovutvalgets oppgaver.

Tilsvarende har de berørte departementene ønsket en styrking av regelverk og kontroll når det gjelder introduksjon av fremmede arter. Også dette inngår i utvalgets arbeid, men det kan i tillegg være aktuelt med strakstiltak pga. risiko for skade på biologisk mangfold. Tiltak som kan gjennomføres i henhold til gjeldende regler, er å sikre at bevisste utsettinger baseres på fullverdige risikovurderinger som omfatter skadevirkninger på biologisk mangfold, og at overvåking kan pålegges i den forbindelse. Regjeringen vil videre etablere gode samordnede kontrollrutiner mellom myndigheter på området, slik at uønsket import og spredning kan forebygges og hindres mer effektivt og oppdages tidligst mulig. I dette ligger også at kompetansen styrkes, og at det utvikles veiledningsmateriale til underliggende etater og relevante bransjer.

Plan- og bygningsloven er et sentralt juridisk virkemiddel for å ta vare på biologisk mangfold i areal- og naturressursdisponeringen. Vel 80% av arealene i Norge er gjennom vedtatte kommuneplaner lagt ut som landskaps-, natur- og friluftsområder, såkalte LNF-områder. Regjeringen vil vurdere mulige endringer i regelverket når det gjelder disse arealkategoriene slik Planlovutvalget har pekt på i sin første delutredning, NOU 2001:7 om Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven, del V og VI.

Plan- og bygningsloven er også et virkemiddel for avveining av ulike interesser og formål i sjø og vassdrag og i forhold til kystnære områder. Forvaltning av marine ressurser ivaretas i stor grad gjennom sektorlovverk.

Med åpne og demokratiske planprosesser bidrar planleggingen etter plan- og bygningsloven til balanse mellom næringsaktivitet, vern og kompenserende tiltak, for å oppnå helhetlige samfunnsløsninger og innrette utviklingen etter bærekraftig bruk.

Økonomiske virkemidler

Staten forvalter en rekke økonomiske ordninger som tilskudd, subsidier, avgifter, låne- og garantiordninger. Det primære formålet med disse er å stimulere til en samfunnstjenelig utvikling på bestemte områder, i tråd med regjeringens politikk. Det er imidlertid viktig at ordningene forvaltes slik at de ikke unødig kommer i konflikt med regjeringens mål om vern og bærekraftig bruk av mangfoldet. Dette gjør det nødvendig å vurdere endringer i økonomiske ordninger i forhold til de områdene som identifiseres som særlig viktige for biologisk mangfold (Figur 17.2).

Videre vil det være nødvendig med tilsvarende gjennomgang når det gjelder å innarbeide hensynet til biologisk mangfold i kriteriene for de offisielle systemene for miljømerking og i tiltak i forbrukerpolitikken rettet på bærekraftig produksjon og forbruk.

Mange tiltak kan ha irreversibel virkning i forhold til biologisk mangfold. Slike tiltak innebærer at tiltakshaver forbruker eller reduserer viktige fellesskapsverdier og selv oppnår en økonomisk fordel av dette. Det er aktuelt å utrede en egen areal- eller naturavgift som stat eller kommune på nærmere vilkår kan ilegge tiltakshaver for inngrep i arealer av særlig verdi for biologisk mangfold (Boks 17.2).

Organisatoriske virkemidler

Det fremgår av meldingen at sektorenes informasjon og kompetanse for å ivareta hensynene til biologisk mangfold varierer betydelig. Et gjennomgående tema i departementenes kapitler er behov for økt informasjon og oppbygging av forvaltningsrettet kompetanse på biologisk mangfold (Boks 17.3).

Det regjeringsoppnevnte lovutvalget for miljøinformasjon har avgitt sin innstilling i NOU 2001:2 Retten til miljøopplysninger. Utvalget foreslår strengere krav til alle sektorer når det gjelder opplysninger om forhold ved virksomheten som har vesentlig betydning for miljøet. Bestemmelser om dette foreslås i lov om retten til miljøopplysninger. Det foreslås her lovfestet plikt for offentlige myndigheter til å ha kunnskap om miljøtilstanden. Videre foreslås det en plikt til å stille disse miljøopplysningene til rådighet for å gi dem til allmennheten. For å oppfylle lovutvalgets krav vil det være helt nødvendig å styrke departementenes samarbeide om informasjon og kompetanse.

For å få til en god oppfølging av forpliktelsene etter konvensjonen om biologisk mangfold, må det stilles helt spesielle krav til samordning av virkemidler og samarbeide mellom sektorene. Erfaringene fra arbeidet med blant annet utviklingen av resultatdokumentasjonssystemet, syv departementers sektorvise handlingsplaner for biologisk mangfold fra 1994 og de sektorvise miljøhandlingsplanene viser tre viktige forhold:

1. På grunn av målbarhet, innretting av regelverk og kvantifiserbare resultatkrav, har det vært enklere for sektorene å identifisere og gjennomføre tiltak i forurensningspolitikken enn for naturforvaltning og biologisk mangfold der verdivurderingene i stor grad er basert på skjønn.

2. I forurensningspolitikken styres krav til utslipp, kjemikaliebruk og gjenbruk i stor grad gjennom enhetlige normer for de ulike forvaltningsområdene. Resultatet blir en sektorovergripende styring. For å oppnå slik styring for biologisk mangfold, må det fremskaffes mer konkret kunnskap gjennom kartlegging og overvåking. Denne skal legges til grunn for alle sektorers forvaltning.

3. Mens tiltak mot forurensning i stor grad gir merkbare forandringer for befolkning og lokalsamfunn, vil tiltak rettet mot biologisk mangfold opprettholde nå-tilstanden og ikke gi virkninger på kort sikt. Dette påvirker motivasjon for handling og styring i stats- og lokalforvaltningen og overfor næringsliv og organisasjoner når det gjelder å ivareta hensynene til biologisk mangfold.

Disse erfaringene sammenfaller med hovedinntrykket fra de 14 departementenes kapitler, og viser at en styrket felles innsats på tvers av sektorene er nødvendig.

Samarbeid med frivillige organisasjoner

Oppfølgingen av viktige tiltak i meldingen vil ha stor nytte av frivillige organisasjoners medvirkning. Særlig sentralt vil det være å sikre den brede og landsdekkende biologiske fagkompetanse og praktiske erfaring rettet mot biologisk mangfold som for eksempel Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA) har. Utvikling av samarbeidet mellom frivillige organisasjoner og staten vil bli prioritert for tiltaksperioden 2001-2005. Midler vil bli øremerket til organisasjonene for oppfølging av kartleggingsarbeidet i kommunene.

17.2.2 Samordning og styrking av kunnskap

17.2.2.1 Kartlegging og overvåking

Kunnskap om hva vi har av biologisk mangfold og hvordan disse verdiene fordeler seg geografisk er et helt nødvendig grunnlag nasjonalt for å forvalte mangfoldet. En samlet kartlegging og overvåking av tilstand og utvikling for biologisk mangfold er også en plikt for partene etter konvensjonen om biologisk mangfold.

Regjeringen vil derfor starte opp Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold, herunder etablering av en artdatabank (Boks 17.4). Stedfesting av arealinformasjon, verdiklassifisering og målbarhet mangler på dette forvaltningsområdet slik tilfellet i stor grad var innenfor forurensningsområde fram til siste del av 1980-tallet. Det ble da iverksatt et statlig program for forurensningsovervåking med en årlig ramme på 40 millioner kroner. Dette programmet la grunnlaget for den oversikt som har satt norsk forvaltning i stand til å arbeide systematisk og effektivt med forurensning. Det må være en klar intensjon å utvikle forvaltning av biologisk mangfold etter tilsvarende mønster.

For å få et helhetlig kartleggings- og overvåkingsprogram er det nødvendig å igangsette kunnskapsinnhenting om blant annet truede og sårbare arter (rødlistearter), domestiserte arter og fremmede arter. Regjeringen vil etablere en artdatabank, slik Stortinget har bedt om i Innst. S. nr. 256 (1999-2000). Artdatabanken skal også gi relevante opplysninger om stedfestede lokaliteter.

Berørte departementer har i fellesskap utarbeidet et mandat for et utvalg som skal etablere et Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold, herunder en artdatabank (Boks 17.4). Mandatet kan etter behov konkretiseres og utdypes av Miljøverndepartementet etter samråd med berørte departementer. Dette kan gjøres dersom det blir nødvendig å ta opp flere tema for å sikre et best mulig nasjonalt program.

Regjeringen vil arbeide for at miljødata som samles inn gjøres allment tilgjengelig etter grunnlovens § 110 og intensjonene i Århuskonvensjonen. Dette er også forutsatt i forslag til lov om retten til miljøopplysninger i NOU 2001:2. Data om biologisk mangfold må derfor samles inn etter standardiserte metoder. Regjeringen vil sikre tilgjengelighet av arealinformasjon om miljø gjennom at stedfestede data fra ulike kartleggings- og overvåkingsprogrammer gjøres åpent tilgjengelig gjennom blant annet AREALIS. Dette er et nasjonalt prosjekt for å gjøre areal-, miljø- og planinformasjon tilgjengelig i kommuner og fylker.

I KU-bestemmelsen i plan- og bygningsloven er det lovpålagt kartleggingsoppgaver. Et tiltak rettet mot sektorene må være at all lovpålagt kartlegging av biologisk mangfold gjennom KU og andre prosesser tilpasses og legges inn i sentrale databaser.

Eksisterende kartleggings- og overvåkingsprogrammer skjer i dag i regi av ulike departementer (se kapittel 3-16). Departementenes kapitler i denne meldingen viser at disse programmene ofte er utilstrekkelig for å ivareta sektoransvaret innenfor forvaltningsområdet biologisk mangfold. Det forutsettes at disse programmene tilpasses eller utvikles slik at de effektivt bidrar til Nasjonalt program for kartlegging og overvåking. Nedenfor redegjøres det for noen av disse programmene.

En sentral del av kartlegging og overvåking er oversikt over jordbrukets og skogbrukets arealbruk i forhold til biologisk mangfold. På dette området ligger det til rette for å utvikle eksisterende registrerings- og overvåkningssystemer slik at det også innen disse sektorene frembringes tilfredsstillende data. Det er viktig at disse dataene er tilgjengelige for alle myndigheter og allmennheten slik det forutsettes i lovforslaget om retten til miljøopplysninger.

For jordbruket foreligger det begrenset oversikt når det gjelder kartlegging av biologisk mangfold både tilknyttet kulturlandskap og landbrukspåvirkede utmarksarealer. Det er imidlertid iverksatt et overvåkingsprogram i samarbeid og samfinansiering mellom LD og MD, «Tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap». Dette programmet avdekker endringer i jordbrukets kulturlandskap, men dekker ikke dyrkede områder i fjellet. Overvåkningsprogrammet må utvikles videre for å tilfredsstille utvidet kartlegging og overvåkning for alle jordbrukspåvirkede innmarks- og utmarksarealer.

Et ikke ulikt program er iverksatt for kartlegging og overvåking av lavbeitetilstander i indre Vest-Finnmark, som er finansiert av midler over Reindriftsavtalen. Dette er primært beiterettet, men har også potensiale for utvidelse.

Skogbrukstiltak påvirker hver for seg og i sum det biologiske mangfoldet gjennom å endre skogens struktur, alderssammensetning, forekomst av skogtyper og skogområdenes tilgjengelighet. Det er derfor viktig at miljøverdiene blir registrert og kartfestet på en måte som skogbruket kan nyttiggjøre seg. Samarbeidsprosjektet Levende skog og sertifiseringsoppleggene er viktige drivkrefter i dette arbeidet. Landbruksdepartementet har et større prosjekt knyttet til kartlegging av verdifulle områder for biologisk mangfold gående. Første fase som blant annet omfattet metodeutvikling ble avsluttet i 2000, og følges nå opp med iverksetting av et konkret registreringsopplegg. Miljøinformasjon fra denne typen registreringer, der det gis statlige tilskudd, vil bli gjort offentlig tilgjengelig.

Fiskeridepartementet har kartlegging og overvåking som prioriterte målsettinger. Spesielt i forhold til oseanografi og yrkesfiske har dette departementet og Havforskningsinstituttet (HI) mer enn 100-års sammenhengende kartleggings- og overvåkingsdata. Økosystemtilnærming og bruk av flerbestandsmodeller nyttes i ressursforvaltningen og videreutvikles fortløpende. HI står sentralt i programmene for kartlegging av fiskeri, havbruk, sjøpattedyr, tarehøsting og deltar i utviklingen av datatilfang gjennom AREALIS. Kartleggingen og overvåkingen omfatter arter, deres leveområder og konsekvenser av høsting og andre påvirkninger. En tverrfaglig gruppe har nylig fremlagt forslag til «Marin kartlegging og utvikling av forvaltningsdatabase for Norskehavet» (MAREANO).

OED har et overordnet ansvar for ressursforvaltning særlig ut fra ny vannressurslov, forvaltningsansvaret for ca. 340 varig vernede vassdrag og utbygging av vannkraftverk med tilhørende nett av kraftlinjer. Norges vassdrags- og energiverk, har betydelig fagkompetanse og data som vil utgjøre viktige bidrag til kartlegging og overvåking av biologisk mangfold i vann, vassdrag og tilknyttede områder. OED har også ansvar i forhold til å sette krav om overvåking av effekter av oljerelaterte aktiviteter på biologisk mangfold i havet, og at overvåkingsresultatene gjøres tilgjengelige for andre sektorer.

KUF har forvaltningsansvar i forhold til landets fire universiteter og deres naturhistoriske museer. Gjennom museumsprosjektet har KUF bidratt til å overføre deler av museenes materiale i samlingene inn i databaser med geografiske informasjonssystemer. Dette gjør kunnskapen lett tilgjengelig i forvaltnings- og beslutningsprosesser sentralt og lokalt. Det er viktig at KUF tar ansvar for videreføring av museumsprosjektet, som vil være et bidrag til en artdatabank.

Det statlig-kommunale kartleggingsprogrammet, og kartlegging og overvåking i regi av Miljøverndepartementet er omtalt i kapittel 2 og 11.

Prinsipper for sektorenes ansvar for kartlegging og overvåking av miljøet

Kartlegging og overvåking av miljøtilstanden og forhold som påvirker den, utgjør et sentralt grunnlag for utvikling av mål og virkemiddel for miljøvernpolitikken. Når sektormyndighetene og kommuner får et større og mer selvstendig ansvar for oppfølging og gjennomføring av miljøvernpolitikken, må miljøvernmyndighetene sikre et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag. En fungerende kartlegging og overvåking av miljøet er en avgjørende forutsetning for integrering av miljøvernpolitikken i sektorene og for en økt delegering av ansvar for miljøvern til kommunene. Betydningen av gode kartleggings- og overvåkingsdata vil øke i tida framover, og er gitt en fremtredende betydning i resultatoppfølgingen av miljøvernpolitikken.

Det forutsettes at de generelle prinsippene nedenfor legges til grunn i arbeidet med Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold.

Prinsipper for sektormyndighetenes ansvar for kartlegging og overvåking av miljøet:

1. Sektormyndighetene har ansvaret for kartlegging og overvåkingen av sitt eget bidrag til påvirkning av miljøet, herunder konsekvensene for miljøtilstanden i økosystemene av høsting.

2. Sektormyndighetene har ansvaret for gjennomføring av kartlegging og overvåking av miljøets tilstand på områder der hvor de står for en vesentlig del av påvirkningen.

3. Sektormyndighetene har ansvaret for å synliggjøre effekt og kostnader av gjennomførte miljøverntiltak.

4. Sektorene har ansvar for at data samlet inn gjennom kartlegging og overvåking skal være kvalitetssikret og tilgjengelige.

5. Miljøvernmyndighetene har ansvar for å påse at tilstandsovervåkingen av miljøet i Norge er tilfredsstillende. De har et spesielt ansvar for å ha en bred oversikt over den generelle tilstand og utvikling for natur og kulturminner i Norge. Miljøvernforvaltningen har videre et overordnet ansvar i forhold til sektorene når det gjelder koordinering av kartlegging og overvåking av miljøet, samt å påse at sektorene kvalitetssikrer miljødata.

6. En dekkende kartlegging og overvåking av miljøet er ressurskrevende og forutsetter god samordning av aktivitetene, slik at midler og kompetanse kan brukes effektivt og for å unngå dobbeltarbeid. Det forutsettes derfor et utstrakt samarbeid mellom sektormyndighetene og miljøvernmyndighetene.

17.2.2.2 Forskning og utredning

Ytterligere konkretisering av tema vil bli drøftet av Åpent forskningsforum for biologisk mangfold.

Departementene viser til forskningsprogrammer for biologisk mangfold i kapittel 3-16. Disse omfatter forskning både innenfor egen sektor og tverrgående forskningsinnsats mellom sektorene. Flere departementer uttrykker i sine kapitler at forskning om biologisk mangfold bør styrkes på tvers av sektor- og institusjonsgrensene (Boks 17.5).

Det vil være viktig at Norges forskningsråd i samarbeid med departementene tar disse utfordringene, slik det blant annet forutsettes i Nasjonalt program for kartlegging og overvåking. Forskningsrådet skal bidra til kunnskapsutvikling knyttet til miljø og utvikling. I tillegg er Forskningsrådet en sentral koordinator i forskningspolitikken. Forskningsrådet bør derfor vurdere metoder og tema som kan styrke integreringen ytterligere på områder som kartlegging og overvåking, og kompetanseutvikling. Det er registrert utilstrekkelig kapasitet innenfor deler av den feltfaglige kompetanse ved landets universiteter og høgskoler. Denne kompetansen er nødvendig for å skaffe kunnskap om biologiske mangfold, som det settes krav om i forslag til lov om retten til miljøopplysninger (NOU 2001:2).

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har vist til at den norske forskningsinnsatsen skal økes og at den langsiktige, grunnleggende forskningen skal prioriteres. Regjeringen vil dessuten at satsingen på miljøforskning skal videreføres og forsterkes gjennom en egen satsing i skjæringsfeltet mellom miljø og energi. Dette vil også ha en positiv effekt på forskning innen biologisk mangfold.

17.2.3 Bærekraftig bruk av biologiske ressurser

Verdier og prinsipper

Nasjonalformuen avhenger av tilstanden i naturmiljøet, tilgangen på naturressurser, produksjonskapitalen, de menneskelige ressursene og økonomibalansen overfor utlandet. Ved en fornuftig forvaltning gir komponentene i nasjonalformuen avkastning og er kilde til velferd. Forringelse av naturressursene betyr svekkede økonomiproduksjons- og forbruksmuligheter. Når vi legger opp til en bærekraftig forvaltning av biologisk mangfold innebærer det at vi også ønsker en økonomisk utvikling i samfunnet som søker å unngå belastninger som overstiger naturens tålegrense og reduserer mangfoldet. Aktiviteter som direkte eller indirekte skader mangfoldet vil gjerne være motivert ut fra en kortsiktig økonomisk gevinst for en større eller mindre gruppe. Kostnader av inngrep vil være langsiktige og lar seg ikke beregne, men tapene går på bekostning av oss alle. Vi ser dette i avgrenset målestokk, for eksempel når bonden har tatt ut all gårdens skogkapital før den leveres til arvtakeren, når vi har overbeskattet silde- eller loddebestandene med fiskestopp som resultat, eller når vår lakseforvaltning ikke kan hindre at stammen dør ut i et vassdrag.

Manglende oversikt og mulighet for å beregne hvilke økonomiske og andre verdier tilknyttet biologisk mangfold som vi årlig taper, gjør at vi har sterk tradisjon for å vurdere inngrep enkeltvis og ut fra umiddelbar økonomisk fordel. Det sektorovergripende samarbeidet om tiltakene som fremmes i denne meldingen, særlig kartlegging, verdiklassifisering og overvåking av biologisk mangfold, skal bringe oss et skritt nærmere mer helhetlig og bærekraftig forvaltning av den delen av nasjonalformuen som det biologiske mangfoldet representerer. Det påligger partene under konvensjonen om biologisk mangfold å bruke føre-var prisippet i nasjonal oppfølging av konvensjonen.

17.2.4 Unngå uheldig spredning av fremmede arter

Globalt sett anses menneskeskapt innførsel og etablering av nye arter i dag som en av de største truslene mot bevaring av det biologiske mangfoldet. Introduserte arter har ofte vist seg å fortrenge eller utrydde lokale arter eller bestander. Innførsel av fremmede arter i det marine miljø via skipsfart og oppdrettsnæringen er et voksende problem. Flere, større og raskere skip krysser verdenshavene i dag enn tidligere, og dette øker mulighetene for at organismer overlever og flyttes i ballastvann, og som begroingsorganismer på skipsskrog. Man antar at det på verdensbasis til enhver tid er ca. 3000 marine arter som fraktes fra et havområde til et annet.

Norge har mange forskjellige typer artsfattige økosystemer som er sårbare mot nye, fremmede organismer. Samtidig utgjør Norge en del av nordvestkysten av Europa, og har enda igjen større sammenhengende områder med særegen og variert natur som er viktig å bevare for framtiden. Med økende handel, turisme, reising og en nedbygging av grensekontrollen mot resten av Europa kan Norge få merke at introduksjoner vil føre til økende miljøproblemer. Indikasjoner på økt innførsel har allerede kommet gjennom økningen i antall saker av denne karakter på tollstedene.

De fleste bevisste introduksjonene kommer i dag fra aktiviteter innen landbruk, hagebruk, fiskeri og hobbyvirksomhet. Disse introduksjonene behandles etter de respektive sektorenes lovverk. Vi har et mangelfullt lovverk når det gjelder muligheten til å regulere innførsel av planter og virvelløse dyr. Det er et stort behov for et helhetlig og dekkende regelverk som kan forhindre introduksjon og spredning av fremmede organismer. En av hovedutfordringene vil være å få en felles statlig strategi for virkemiddelbruken slik at alle mangler i lovverket vil bli tettet, og at introduksjoner blir forhåndsvurdert via konsekvensanalyser før de eventuelt blir satt ut i miljøet. Arbeidet vil være en del av utviklingen av et samordnet regelverk for biologisk mangfold.

Samtidig med en gjennomgang av regelverket må de myndigheter som har ansvar på dette området koordineres og samkjøres. Det vil være naturlig at MD tar en slik koordinerende rolle inntil en får formalisert og bedret et framtidig regelverk på området.

I denne sammenheng vil det være behov for informasjon og økt kunnskap om introduksjonskildene og de ulike myndighetsutøverne på feltet. Her vil også informasjon til de ulike relevante sektormyndighetene være viktig. Ofte vil det være tollmyndighetene som er førsteinstans i slike saker, og her er kunnskapsbehovet stort for å kunne imøtekomme den stadig økende internasjonaliseringen.

Behovet for en økt beredskap på dette området vil være viktig; hvordan vi håndterer ulovlige introduksjoner ved innførsler, og hvordan vi håndterer utilsiktede introduksjoner og begrenser skadeomfanget av disse. I dag oppleves håndteringen av ulovlig innførte arter som et problem mht. karantene og oppbevaring (Boks 17.6).

17.2.5 Bærekraftig arealbruk

Gjennom programmet som ble presentert for Stortinget i St.meld. nr. 34 (1990-91) «Om miljøvern i kommunene» (MIK), iverksatte MD et omfattende program for å styrke den kommunale kompetansen rettet mot naturforvaltning. Kommunene organiserte og utnyttet MIK-programmet på ulike måter, som også må forventes ut fra deres ulikheter i størrelse, oppgaver og prioriteringer. Gjennomgående kan det likevel fastslås at MIK-programmet har økt innsatsen og vektleggingen på naturforvaltning i norske kommuner. Dette er stimulert gjennom Lokal agenda 21 om folkelig medvirkning og økt vektlegging av hensyn til miljø og biologisk mangfold i praktiseringen av plan- og bygningsloven (PBL) i mange kommuner. Det frivillige statlig-kommunale programmet for kartlegging og verdisetting av arealer som er viktige for biologisk mangfold i kommunene synliggjør økt kommunalt engasjement. Hittil har ca. 170 kommuner gjennomført eller er i gang med arbeidet og har prioritert ressurser til gjennomføring.

Lokal agenda 21 og de frivillige organisasjonenes medvirkning er viktige og nødvendige elementer i den nasjonale oppfølgingen i forvaltning av det biologiske mangfoldet. Friluftslivets fellesorganisasjon (FRIFO) har utviklet samarbeide mellom organisasjoner på fylkesnivå og lagt vekt på medvirkning i forhold til tunge arealinngrep og verdispørsmål. Mange frivillige organisasjoner som FRIFO, Friluftsrådenes Landsforbund, Naturvernforbundet, Natur og ungdom, Blekkulf, Verdens Naturfond, Miljøheimevernet og Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA) er aktive på områder som omfatter friluftsliv, kulturminnevern og biologisk mangfold. Små kommuner har små ressurser, og hele 70% av norske kommuner bruker mindre enn ett årsverk på arealforvaltning og øvrige saksområder etter plan- og bygningsloven. Styrking av innsatsen gjennom Lokal agenda 21, særlig de frivillige organisasjonenes medvirkning og bistand, bør derfor videreføres som satsingsområde i tiltaksperioden for oppfølging av denne stortingsmeldingen om biologisk mangfold.

Planlovutvalgets første delutredning er avgitt i NOU: 7 Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven. Den avsluttende utredningen med forslag til et lovarbeide for revisjon av plan- og bygningsloven (PBL) avgis ved utgangen av 2002. Utvalget vurderer en rekke tema i forhold til særlovene og PBL-systemet, herunder styrket hjemmelsgrunnlag for rikspolitiske retningslinjer og bestemmelser, og for LNF områdene (Landbruks-, Natur- og Friluftsområder i kommuneplanen), jordvern, strandvern, friluftsområder, kulturlandskap og biologisk mangfold. Hensynet til områder i utmark med særlig store verdier foreslås styrket i plan- og bygningsloven og knyttes opp mot både fylkesplan og kommuneplan. Forankring til kommunal arealplanlegging og et egnet hjemmelsgrunnlag vil være nokså avgjørende for å ivareta arealer i kommunene som er kartlagt og verdiklassifisert ut fra hensynet til biologisk mangfold.

Fredete områder etter naturvernloven og planer for vern av nasjonalparker og større naturområder, regionale verneplaner for barskog, gjenstående fylkesvise verneplaner og de gjenværende større inngrepsfrie naturområdene utgjør en verdifull kjerne for bevaring av biologisk mangfold. Det samme vil gjelde arbeidet med vern av marine områder, som nå iverksettes av MD i samarbeid med FID, og det omfattende vernet i verneplanene for vassdrag. Det aller meste av landets areal vil ligge utenfor områder som er fredet, og hovedtyngden av samfunnets aktiviteter vil være rettet mot disse områdene. Hvis inngrep skal unngås i særlige verdifulle områder for biologisk mangfold, er det en forutsetning at områdene er konkret kjent og at virkemidler kan rettes direkte inn på at disse i størst mulig grad skånes for arealinngrep som forringer mangfoldet.

17.2.6 Unngå forurensning

Forurensningspolitikken er viktig for forvaltningen av det biologiske mangfoldet og flere av departementene vektlegger dette spesielt i sine kapitler. Dette politikkområdet behandles grundig i de sektorvise miljøhandlingsplanene som er under utvikling. Denne meldingen tar ikke opp selve forurensningspolitikken, men relasjoner mellom dette viktige innsatsområdet og biologisk mangfold. I kapittel 2 og 11 er de tre prioriterte områdene sur nedbør, klimaendringer, og helse- og miljøfarlige kjemikalier framhevet. Disse er av særlig betydning for forvaltning av biologisk mangfold fordi virkningene er geografisk omfattende og langsiktige. Tiltak for å motvirke skader innenfor disse områdene er mer komplekse og krever mer samordnet forvaltning. Det er nære sammenhenger mellom de internasjonale avtalene om langtransporterte forurensninger, klimakonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold.

17.2.7 Internasjonalt samarbeid

Oppfølgingen av konvensjonen om biologisk mangfold er et felles norsk myndighetsansvar. Dette gjelder også i internasjonalt samarbeid for alle norske myndigheter. UD tar dette opp i sitt kapittel som ansvarlig for å ivareta samordningen i utenriks- og bistandspolitikken.

De store utfordringen knyttet til å videreutvikle konvensjonen berører sentrale diskusjonstemaer i den internasjonale miljøvernpolitikken, slik som en bedre samordning mellom de globale miljøvernavtalene og en bedre samordning mellom miljø- og handelsavtalene.

17.2.7.1 Samordning av miljøvernavtaler

Arbeidet med en styrket institusjonell struktur for internasjonalt samarbeid for «international environmental governance» var et sentralt tema på det uformelle FN-relaterte miljøvernministermøtet i Bergen i 2000. Der ble det blant annet påpekt behov for koordinering av eksisterende internasjonale strukturer og avtaler på miljøvernområdet. Det ligger store og vanskelige utfordringer i dette, herunder:

• vurdering av mulige «huller» i bindende internasjonale avtaler som er vesentlige for å løse prioriterte internasjonale miljøproblemer

• harmonisering, samkjøring og forenkling av avtaleverket

• Etterlevelse, kontroll og effektivisering av implementering

• Organisasjonsmessig samordning og styrking

• Praktisk samarbeid om oppfølging (forskning, rapportering, miljøstatusanalyser)

Norge prioriterer dette arbeidet, og mener økt synergi og bedre koordinering av konvensjonene og avtalene knyttet til biologisk mangfold vil kunne gi økt gjennomslag for miljøutfordringer på dette området. Det er naturlig å se samtlige miljøvernkonvensjoner samlet og trekke ut det beste fra hver konvensjon, eventuelt utarbeide nye systemer, som grunnlag for et felles system med konvensjonen om biologisk mangfold som utgangspunkt. Norge har holdt en høy profil i konvensjonsarbeidet og ønsker å videreføre denne linjen også i forhold til det arbeidet som trengs for å samordne FN konvensjonen om biologisk mangfold med andre sentrale miljøvernkonvensjoner.

Erfaringer fra arbeidet med miljøvernkonvensjonene vil brukes også i et bredere arbeid for styrking av den globale miljøvernforvaltningen som er satt i gang under FNs miljøprogram (UNEP.)

17.2.7.2 Forholdet mellom miljø- og handelsavtalene

Det er i UNEP-sammenheng identifisert et klart behov for en motvekt til Verdens handelsorganisasjon (WTO) på miljøsiden. Miljøvernkonvensjonene er for svake i forhold til de «tunge» økonomiske samfunnssektorene, herunder finans-, handels- og industrisektoren. Noe av årsaken til dette er mangel på sterkere og mer samlende organisasjoner og virkemidler internasjonalt. WTOs styrke og gjennomslag må forstås på bakgrunn av en lang historie og grunnleggende utviklingstrekk. Men det synes uansett å være et behov for en sterkere og mer samordnet struktur internasjonalt på miljøvernområdet for å møte disse sektorene.

For å få til en bedre samordning mellom miljøvern- og handelsavtalen må disse i større grad vurderes i sammenheng ved videreutviklingen av internasjonale avtaler. Dette har flere aspekter. For det første baserer handelsregelverkene seg i vesentlig grad på standarder satt av fagekspertisen innen ulike felter. En måte å arbeide for at miljøaspektene gis økt prioritet er derfor at det utvikles standarder som tar hensyn til grunnleggende miljøkrav ved at miljøvernavtalene enten er med på en standardutforming eller at miljøvernkonvensjonene anerkjennes som standardsettere under WTO-systemet.

Norge har en forvaltning hvor samkjøringen, mellom miljø- og handel fungerer godt, og er i en god posisjon for aktivt å arbeide for å få til den nevnte utviklingen internasjonalt. Dette innebærer i første omgang at vi vil forsøke å samarbeide med organisasjoner som er akseptert innen WTO-systemet som standardsettende organisasjoner- der det er et felles ønske om det. Et interessant initiativ i så måte er at den internasjonale plantevernkonvensjonen (IPPC) ønsker et samarbeide i forhold til konvensjonen om biologisk mangfold-regimet når det gjelder fremmede arter og levende genmodifiserte organismer. Dette kan på sikt utvikle konvensjonen om biologisk mangfold til standardsetter innen WTO-systemet. (Boks 17.9).

17.2.7.3 Utviklingssamarbeidet

De overordnete målsettingene i utviklingssamarbeidet faller godt sammen med hovedmålene i konvensjonen om biologisk mangfold; bærekraftig bruk, bevaring og rettferdig fordeling. Det vil være en prioritet i norsk bistand å utvikle kunnskap om den økonomiske og samfunnsmessige verdien av biologisk mangfold både i forhold til økosystem-tjenester og produkter. Videre vil det legges vekt på opplæring, veiledning, forbedring av kapasitet og institusjonelt samarbeide i forhold til bistandslandenes forvaltningssystemer.

17.2.7.4 Marine ressurser, Arktis og urbefolkninger

Særlig relevante samarbeidsområder fra norsk side er marine ressurser, Arktis og urbefolkninger. Det vil bli lagt stor vekt på å fremme en forsvarlig forvaltning av de marine ressursene i internasjonalt farvann og videreutvikle internasjonal rett på dette området. Bærekraftig bruk basert på et godt vitenskapelig grunnlag og vern av det biologiske mangfold står ikke i motstrid. Dette vil være en hovedsak som i første rekke innrettes i forhold til beslutninger i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) og Den internasjonale konvensjonen om handel med truet flora og fauna (CITES), som det er viktig å få gjennomslag for på bakgrunn av prinsippene som er nedfelt i konvensjonen om biologisk mangfold.

Når det gjelder økosystemene i Arktis er det særlig fire hovedområder som bør vies oppmerksomhet. Det gjelder transport av forurensninger som akkumuleres i næringskjeden og i de senere år er erkjent som et problem for enkelte sjøpattedyr og arktiske fuglearter. Videre er det et stort press på uttak av naturressurser i nordområdene, særlig de marine ressursene. Det tredje problemområdet som også har fått økt aktualitet de senere år er innføring av fremmede arter som kan føre til miljø- eller helseskade. Videre foregår det leting etter olje og gass i Barentshavet både på norsk og russisk side. På russisk side er det påvist store forekomster. Disse virksomhetene kan også bli en betydelig trussel mot økosystemene i Arktis. Norsk utenrikspolitikk vil adressere disse problemområdene i tillegg til å samarbeide om et program for bevaring av arktisk flora og fauna gjennom samarbeidet UD koordinerer i forhold til Arktisk Råd og i andre relevante fora.

Norge har en samisk urbefolkning og oppfølging av konvensjonens artikkel 8 og 10 setter krav til partene om bevaring av rettigheter og medvirkning i forvaltningen av biologisk mangfold. I tillegg til den utviklingen som det arbeides med nasjonalt gjennom videreføring av samerettsutvalget og andre initiativ, vil UD bidra til at Norge aktivt støtter urbefolkninger gjennom den internasjonale medvirkningen i konvensjonen. Særlig vil det arbeidsprogrammet som ble vedtatt for urbefolkningsspørsmål på femte partskonferanse i mai 2000 være sentralt for norsk internasjonal medvirkning som også må omfatte den samiske befolkningens medvirkning.

17.2.7.5 Andre fora

Oppfølgingen av konvensjonen om biologisk mangfold internasjonalt er videreført gjennom flere fora i tillegg til selve konvensjonssamarbeidet. Det er blant annet organisert regionalt samarbeide i form av en Pan-Europeisk strategi for biologisk mangfold i regi av Europarådet og FNs miljøprogram (UNEP) i Geneve. En videreføring av dette er gjort i form av en strategi for biologisk mangfold for EU og Nordisk Ministerråd. Sistnevnte har nedfelt dette i rapporten «Nordisk implementering av konventionen om biologisk mångfald» (TemaNord 1998:514).

De overordnete prinsipper og føringer som er nedfelt av Nordisk Ministerråd ivaretas i St.meld. nr. 8 (1999-2000) og St.meld. nr. 24 (2000-2001) og følges videre opp gjennom tiltakene i denne meldingen.

18 Oppfølging og rapportering

I St.meld. nr 8 (1999-2000) og St.meld. nr. 24 (2000-2001) om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand er det redegjort for arbeidet med utvikling av et felles resultatoppfølgingssystem for den statlige forvaltningen. Regjeringen har utformet strategiske mål og nasjonale resultatmål som er grunnlag for departementenes sektorvise arbeidsmål og utvikling av nøkkeltall for konkretisering i form av presis og målbar rapportering. Innenfor resultatområdet bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold er det utarbeidet 14 nøkkeltall, men bare 4 er operative fordi datagrunnlaget foreløpig er utilstrekkelig. Dette står i kontrast til områder som overgjødsling og oljeforurensning, avfall og gjenvinning, klimaendringer, luftforurensninger og støy, der det er definert 30 nøkkeltall som er operative på grunnlag av data fra forurensningsovervåkningen.

Resultatoppfølgingssystemet er under utvikling i samarbeide mellom departementene blant annet som ledd i utarbeidelsen av de sektorvise miljøhandlingsplanene. Gjennom denne stortingsmeldingen om biologisk mangfold iverksettes et samarbeide mellom departementene som skal sørge for styrket datatilfang og et nytt forvaltningssystem for biologisk mangfold. Dette vil gjøre en fullverdig rapportering på resultatområdet bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold mulig på en helt annen måte enn i dag. Dermed følges Stortingets forutsetning opp om et felles system for alle departementene for rapportering på regjeringens miljøvernpolitikk og status for miljøtilstanden på området biologisk mangfold. Gjennom oppfølgingen av meldingen i perioden 2001-2005 vil en arbeide videre med utviklingen av mål og nøkkeltall på basis av økt datatilfang og samordning av virkemidler. Det tas sikte på en rapportering i forhold til tiltakene i meldingen hhv 1. september 2003 og 2005. Tidspunktet er lagt slik at krav om tilbakemelding internasjonalt på partsmøtene for konvensjonen i 2004 og 2006 oppfylles.

Departementene rapporterer til Miljøverndepartementet som koordinerer prosessen og den videre rapporteringen nasjonalt og internasjonalt. Hovedsaken ved rapportering vil være utvikling av forvaltningssystemet i samarbeid med sektorene på bakgrunn av de utredningene og det arbeidet som er gjort.

Rapporteringen i 2003 vil være en «midtveis-rapportering» som skal rapportere gjennomføring av tiltak både i kapittel 3-16 og felles tiltak i kapittel 17. Rapporteringen skal gi oversikt over status for gjennomføring av tiltakene, vurdering av resultatene som foreligger og dekke behov for endring og forbedring av arbeidet videre. Denne rapporteringen vil innarbeides i stortingsmeldingen om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand.

Rapporteringen i 2005 avslutter oppfølgingen av meldingen og tiltakene og skal gi en analyse av måloppnåelse, status og videre behov for innsats. Konvensjonen om biologisk mangfold forutsetter at det lages nasjonale handlingsplaner for å følge opp konvensjonens forpliktelser. Rapporteringen i 2005 bør derfor også redegjøre for tiltak for en ny fireårsperiode som legges fram i en egen melding.

Opplegget for begge rapporteringer vil skje gjennom drøfting med departementene i en felles prosess våren 2003 og 2005. Dette skal sikre felles eierskap til det nye forvaltningssystemet.

Oppfølging av meldingens felles tiltak og utvikling av det nye forvaltningssystemet skal skje gjennom samarbeid i et interdepartementalt utvalg koordinert av Miljøverndepartementet.

19 Økonomiske og administrative konsekvenser

Denne stortingsmeldingen er resultat av et samarbeide mellom 16 departementer for å følge opp konvensjonen om biologisk mangfold nasjonalt. Miljøverndepartementet har koordinert arbeidet for Regjeringen, og det legges fram en rekke tiltak for departementene enkeltvis og i fellesskap som skal gjennomføres i perioden 2001-2005.

Det forutsettes ingen formelle endringer i ansvars- og myndighetsforhold mellom departementene i meldingen. Det legges økt vekt på samarbeid i forvaltningen sentralt og lokalt samt i forhold til næringer, organisasjoner og andre aktører. Kostnadene for tiltakene innenfor de enkelte departementenes forvaltning slik de framgår av kapittel 3-16 forutsettes dekket innenfor de årlige budsjettrammer.

Når det gjelder tiltak på tvers av forvaltningsområdene har Regjeringen prioritert og redegjort for oppfølgingen av disse i kapittel 17. Det er nødvendig å styrke arbeidet med «Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold». Dette er et felles program for flere departementer som også relaterer seg til det statlig-kommunale kartleggingsprogrammet på samme tema som startet opp i 1999. Det felles programmet er en større ny satsing og vil kreve økt økonomisk innsats og samarbeid mellom berørte departementer og at disse prioriterer midler til programmet innefor de gjeldende budsjettrammene i perioden 2001-2005. Det forutsettes at denne innsatsen trappes ned ved periodens slutt, etter som det vesentligste av kartlegging, stedfesting og verdiklassifisering gjennomføres. Oppfølgingen med overvåking og evt. utvikling av kartleggingsdata bør etter dette skje med bruk av økonomiske midler som dekkes i de årlige budsjettprosessene. Utviklingen av IT-teknologien, satelitteknologi mv. bør også på sikt gi effekt og innsparinger for kartlegging, overvåking og drift av tilhørende databaser.

Regjeringen har i de prioriterte tiltakene også varslet et omfattende arbeid med samordning av virkemidler, som er viktig for det nye forvaltningssystemet som skal utvikles for biologisk mangfold. Flere departementer vil ha behov for å styrke sin administrative kompetanse i denne sammenhengen. Prosessene og tiltakene dette innebærer forutsetter imidlertid ikke økte utgifter. Derimot tas det sikte på at det nye systemet når det iverksettes fra siste del av perioden 2001-2005, skal føre til innsparinger slik det antydes nedenfor. Eksempel på kostnadseffektivitet er at dette systemet vil gi mer forutsigbarhet for de som ønsker å utnytte arealer og drive virksomhet i kommunen. Dette er f.eks. viktig for FD i forbindelse med bygging av skytefelt, for KRD i forbindelse med boligbygging, for NHD og næringslivet i forbindelse med bygging av turistanlegg og parkeringsplasser. Det er i dag flere kartleggings- og overvåkingssystemer som er overlappende og det vil være effektivt å få til en bedre koordinering. Ved utbyggingsprosjekter som krever konsekvensutredninger er innhenting av data i dag kostnadskrevende, men kan effektiviseres ved at data finnes i den felles databasen som nå etableres for biologisk mangfold. Videre vil det være kostnadseffektivt å samordne virkemiddelbruken, slik det redegjøres for nedenfor.

- Juridiske virkemidler vil i første rekke utvikles gjennom det igangsatte arbeidet i Planlovutvalget og utvalget for vurdering av lovverk om biologisk mangfold. Det forutsettes også at samordningen av juridiske virkemidler etterhvert tilpasses og nedfelles i sektorlovene med lovrevisjoner. Lovutvalget som har utredet lov om retten til miljøopplysninger forutsetter en lovfestet opplysningsplikt. «Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold» i denne meldingen blir et nødvendig grunnlag for den offentlige forvaltningen etter lovforslaget. Disse tiltakene vil følge opp Regjeringens mål om kostnadseffektivitet og forenkling i staten og ikke medføre økte krav til budsjett og administrasjon.

- Økonomiske virkemidler forutsettes tilpasset gjennom en prosess som skal ledes av Finansdepartementet og som det skal rapporteres på i 2003. Innenfor dette området bør det ligge resultater som innebærer klare økonomiske innsparinger, evt. nye inntekter og en viss administrativ gevinst. Det er ikke mulig å forhåndsberegne og tallfeste dette, men tiltakene vil være av varig karakter og akkumulere innsparinger/inntekter over år. Dette kan gi grunnlag for å regne med økonomiske og administrative nettogevinster av tiltakene for vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold.

- Organisatoriske virkemidler skal samordnes ytterligere når det gjelder informasjon, veiledning og kompetanse-/kunnskapsutvikling. Disse elementene er tiltaksområder som departementene peker på i kapittel 3-16 og varsler innsats på hver for seg. Gjennom arbeidet med stortingsmeldingen har Regjeringen forutsatt at samordning og effektivisering bør skje i en konkret felles oppfølging mellom departementene. Dette tilsier at administrative og økonomiske ressurser som det enkelte departement ellers ville nyttet separat utnyttes i samarbeidet. Tiltakene i meldingen på dette området skulle derfor ikke tilsi behov for tilleggsytelser.

Regjeringen vedtok ny utredningsinstruks i februar 2000. I tillegg til å sette krav om utredning av økonomiske og administrative konsekvenser, fastslår den nye instruksen at tilsvarende utredning også skal gjøres i saker som kan ha vesentlige konsekvenser for miljøet. Miljøverndepartementet har i januar 2001 utgitt en veileder for miljøutredninger etter den nye instruksen. Det vil bli lagt vekt på oppfølging av tiltakene i denne stortingsmeldingen.