4 Sentrale utfordringer og strategier
4.1 Innledning
De mål og retningslinjer som ligger til grunn for reindriftspolitikken er trukket opp i St meld nr 28 (1991 – 1992), En bærekraftig reindrift, og Stortingets behandling av denne, jfr. Innst S nr 167 (1991 – 1992). I etterkant av meldingen har Stortinget to ganger i året behandlet reindriftspolitikken; ved den årlige reindriftsavtaleproposisjonen og ved behandlingen av det årlige statsbudsjettet. Hovedlinjene i meldingen er videreført, men det er underveis gjennomført justeringer samt at nye momenter er blitt vektlagt.
Regjeringens føringer for reindriftspolitikken finnes i Soria Moria erklæringen av 13. oktober 2005, samt St prp nr 1 (2006 – 2007) L andbruks- og matdepartementet.
Landbruks- og matdepartementet mener reindriftspolitikken bør føres videre basert på Stortingets forutsetninger og ut fra situasjonen man står overfor i næringen. Departementet ser det som viktig å videreføre og videreutvikle de omleggingene som ble gjennomført i reindriftsavtalen for 2003/2004. I dette arbeidet er det sentralt å fortsette arbeidet med å forenkle og effektivisere reindriftsavtalens virkemiddelsystem. Videre ser departementet det som viktig å stimulere til reell markedsrettet produksjon og verdiskaping, samt stimulere til bruk av biprodukter fra reinslakting. Reindriften er oppfattet og akseptert som en helt spesiell samisk næring, og skal forvaltes som en næring. I den forbindelse er det vesentlig at det tilrettelegges for de reindriftsutøverne som har reindrift som hovednæring. Det er gjennom en aktiv verdiskapende næringsutøvelse reindriften selv kan gi et viktig bidrag for en bedre sikring av reindriften arealer.
4.2 Markedsforhold
Produksjonen av reinkjøtt utgjør under 1 % av den totale produksjonen av rødt kjøtt i Norge. I den siste tiårsperioden er det årlig slaktet mellom 900 og 1.900 tonn norsk rein ved registrerte slakterier. All innenlands slakting av rein, med unntak av slakt til privat forbruk og omsetning, skjer ved registerte slakterier. I kalenderåret 2006 var det 25 registrerte slakterier som innrapporterte slakting av norsk rein. Seks slakterier, fire i Finnmark og to i Trøndelag, derav ett moibilslakteri, sto for vel 80 % av slaktingen.
Slakteriene som videreformidler reinkjøtt er små sett i forhold til andre bedrifter innenfor kjøttbransjen. De største bedriftene som foredeler reinkjøtt har fra 10 til 20 ansatte. I tillegg kommer flere bedrifter som foredler reinkjøtt i mindre omfang. Disse har fra én til tre ansatte. Ved at produksjonen av reinkjøtt er liten og slakteribedriftene som videreforedler reinkjøtt er små, innebærer dette at reinkjøtt utgjør en marginal del av omsetningen for de store aktørene i grossist- og detalijistleddet.
Markedstiltak er i utgangspunktet et ansvar for næringen og aktørene i verdikjeden. Det offentliges ansvar er å sørge for at gjeldende rammebetingelser støtter opp om og stimulerer til samarbeid og omsetning av reinkjøtt. Imidlertid har det vist seg et behov for mer selektive tiltak og direkte engasjement fra det offentlige når det gjelder reindriftsnæringen. Det er tre hovedgrunner til dette. For det første har det vært behov for å styrke dialogen og samarbeidet mellom de ulike aktørene i verdikjeden. For det andre krever prosessen med reintallstilpassingen i Finnmark en mer aktiv offentlig innsats, og for det tredje har næringen vært gjennom en periode med svært vanskelige markedsforhold, noe som har krevd økt offentlig oppmerksomhet.
Av de tiltak som er iverksatt for å få til økt slakting og omsetning av reinkjøtt, fremheves den positive effekt som har vært i forbindelse med stans i salg av importkvoter med redusert tollsats for reinkjøtt.
Siden vinteren 2003 er det ikke omsatt importkvoter for reinkjøtt med redusert tollsats. Med unntak av 2000 har tilbudet av reinkjøtt i det norske markedet vært om lag 2000 tonn siden 1996. Manglende norsk produksjon har blitt kompensert av import til redusert toll. Importordningen ble ofte gjennomført slik at man allerede ved inngangen til den enkelte slaktesesong hadde etablert et importskapt lager som direkte virket inn på slakting av norsk rein, samt produsentprisen. Indirekte fikk de importskapte lagrene bl.a. den effekt at man fikk en forskyvning av slaktetidspunktet som igjen medførte økt beitetrykk på vinterbeitene.
I de tre siste slaktesesongene har man kompensert manglende import med et økt uttak av norsk rein. I slaktesesongen 2004/2005 var den innenlandske produksjonen i underkant av 78.000 rein. I 2005/2006 gikk den noe ned til vel 62.000 rein, for deretter å øke til vel 70.000 rein i slaktesesongen 2006/2007.
Selv om markedssituasjonen for reinkjøtt har bedret seg de siste årene, påvirkes reinkjøttbransjen av mange ulike forhold som gir ulike utfordringer og muligheter for økt verdiskaping. Å sikre økt verdiskaping i reinkjøttbransjen er grunnleggende for en framtidig levedyktig reindriftsnæring. Fortsatt er det sentralt å videreutvikle samarbeidet mellom sentrale aktører innenfor produksjon, slakting og omsetning av reinkjøtt. En koordinering av slaktingen er sentralt for å utnytte slaktekapasiteten og sikre markedet en forutsigbarhet på levering av reinprodukter. I tillegg er det viktig med fortsatt produktutvikling og at det blir etablert en standardisering i forhold til nedskjæring og pakking av reinkjøtt som tilfredsstiller markedets krav og behov. Dette betinger både videreutvikling av kompetanse, samt satsinger for å få bygd opp og tilpasset nedskjærings- og videreforedlingsanlegg slik at de tilfredsstiller dagens krav til rasjonelle løsninger. Videre er det sentralt at reinkjøttbransjen utvikler en konkurransestrategi.
Hensikten med en konkurransestrategi er få avklart hvordan de norske produsentene, best kan lykkes med å nå frem med sine produkter. En felles konkurransestrategi betyr ikke at man velger mellom volumproduksjon og småskalaproduksjon, men at reinkjøttet profileres i de samme markedene og med de samme egenskapene. Bakgrunnen for dette er at utfordringen ligger i å skape helhet og samspill i verdikjeden som en samlet bransje. Reinkjøttbransjen er uansett avhengig av en viss volumproduksjon, samtidig som det ikke skaper hindringer for småskalaproduksjonen. Gjennom en felles strategi og økt samarbeid i verdikjeden for reinkjøtt vil man kunne få et mer effektivt arbeid i forhold til å styrke bl.a. markedskanaler, produktutvikling og salg. I den forbindelse vil det være sentralt å utarbeide en strategi som er i samsvar med den samiske reindriften og kulturen. Dette vil også påvirke prisnivået på reinkjøtt.
Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) deltar i dag på de fleste arenaer hvor premissene for produksjon, slakting og omsetning av reinkjøtt fastsettes. På bakgrunn av NRLs særegne stilling, forutsettes det at NRL tar initiativ og deltar aktivt i utarbeidelsen av en felles konkurransestrategi. Foruten NRL vil ulike utvalg og styrer med sine sekretariat være sentrale aktører. Her nevnes særskilt Kontaktforumet for reinkjøttomsetning, styret for Reindriftens utviklingsfond og styret for Verdiskapingsprogrammet for rein. I tillegg bør Private reinsdyrslakteriers forening være delaktige i dette arbeidet.
4.3 Fastsetting av rammebetingelser i reindriften
En prioritert oppgave for myndighetene er fastsetting av rammebetingelser for reindriften. Dette gjelder fastsetting av grenser mellom reinbeiteområder, distrikter og siidaer, samt beitetider og reintall. Etter departementets mening er klare rammebetingelser for reindriftsnæringen en forutsetning for å nå målet om en bærekraftig reindrift. Dette underbygges av Riksrevisjonen sitt dokument nr 3:12 (2003 – 2004) Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig bruk av reinbeiteressursene i Finnmark, hvor Riksrevisjonen påpeker at det ikke foreligger en helhetlig strategi for å nå målet om en bærekraftig reindrift. Videre påpekes behovet for at de nødvendige rammebetingelsene for å nå dette målet blir fastsatt. Disse forholdene er også påpekt av næringskomiteen i behandlingen av både Reindriftsavtalen 2005/2006, jfr Innst S nr 226 (2004 – 2005) og Reindriftsavtalen 2006/2007, jfr Innst S nr 222 (2005 – 2006).
Reindriftsforvaltningen og Reindriftsstyret har fulgt opp Riksrevisjonens merknader ved at Reindriftsstyret har vedtatt retningslinjer for fastsetting av vilkår. Dette gjelder fastsetting av grenser mellom reinbeiteområdene, distrikt og siidaområdene. Videre gjelder det fastsetting av beitetider for de ulike årstidsbeitene, samt høyeste reintall basert på det samlede arealet av de ulike årstidsbeitene. Med bakgrunn i de vedtatte retningslinjene, har forvaltningen utarbeidet en treårig plan for fastsetting av de resterende rammebetingelsene. I tillegg vil dette arbeidet også omfatte en vurdering av økonomiske forhold og infrastruktur som viktig grunnlag for en bærekraftig reindrift. Stortinget har lagt til rette for en effektuering av planen ved behandling av statsbudsjettet for 2006 og 2007. Forvaltningen har organisert arbeidet som et prosjekt med delprosjekt.
Saker om grenser, beitetider og høyeste reintall er i utgangspunktet en del av en større sammenheng. Beitekapasitet avhenger for eksempel av beitetider, beitebruk og grenser. Videre vil grenser være av betydning, blant annet for forvaltningsstrukturen. Ideelt sett ville en samlet behandling av alle rammebetingelser være det mest hensiktsmessige. En slik behandling vil imidlertid føre til en svært komplisert beslutningsprosess. I praksis har man derfor delt fastsettingen av rammebetingelsene på flere prosjekter.
De ulike prosjektgruppene som er etablert har hatt utstrakt kontakt med næringen, og det er gjennomført en rekke møter i sakens anledning. Selv om det har vært god framdrift i flere av prosjektene, har særlig siidainndelingen i Vest-Finnmark ikke hatt den forventede progresjon. Årsakene til dette er flere. Her nevnes særlig reindriftens oppmerksomhet omkring bruksrettighetenes omfang. Reindriften frykter at de vil miste etablerte rettigheter og arealer dersom de inngår interne avtaler og beitebruk. Behovet for fleksibilitet ved utøvelse av tradisjonell reindrift har vært fremtredende i dialogen med næringen. Stor omstillingsevne til vekslende ytre vilkår har alltid vært reindriftens og siidaens styrke. I tillegg foreligger det i dag en usikkerhet knyttet til hvilke rettslige forutsetninger som gjelder ved erverv av rettigheter til utøvelse av reindrift, og hvem som er bærere av disse rettighetene. Dette har bidratt til at det ikke er vilje til å inngå privatrettslige avtaler. I den senere tid er det lagt til grunn at det også i reindriften etableres individuelle rettigheter. Imidlertid er det ikke etablert praksis i forhold til hvordan rettighetene skal forvaltes.
Etter Landbruks- og matdepartementets syn må arbeidet med rammebetingelser prioriteres. Dette er ikke minst viktig for næringen. Det er gjennom klare rammebetingelser man kan gi reindriftsutøverne den nødvendige forutsigbarhet og muliggjøre en effektiv oppfølging av de juridiske virkemidlene. Med bakgrunn i de utfordringer man har møtt i arbeidet med å fastsette siidagrenser, vil departementet vurdere andre metoder for å få sluttført arbeidet. I den forbindelse vil tiltak for å få nødvendige rettslige avklaringer stå sentralt.
4.4 Sikring av reindriftens arealer
Dagens nomadiske reindrift er en arealavhengig næring. Dette har sammenheng med reinens komplekse utnyttelse av sine leveområder. Topografi og fordeling av tilgjengelige beiteressurser er viktige faktorer for å forklare reinens grunnleggende biologiske behov og områdebruk. Ved at reinen trenger tilgang til ulike beiter gjennom året med tilhørende flyttveier, samt at beitene ofte er av marginal karakter, forsterkes behovet for store sammenhengende bruksområder.
Inngrep og forstyrrelser innen reindriftens bruksområder har økt betydelig de siste årene. Direkte konsekvenser av inngrep og forstyrrende aktivitet kan være permanent tap av det beiteland som nedbygges eller oppdyrkes, samt hindringer i reinens trekk- eller flyttleier. Indirekte konsekvenser kan være midlertidig tap eller redusert bruk av omkringliggende beiteland, merarbeid for reineier og stress for reinen. Totaleffekten av mange små inngrep og forstyrrelser er oftest større enn summen av de enkelte inngrep skulle tilsi. Dette henger sammen med oppstykking av beiteområdene, noe som vanskelig lar seg forene med reinens behov for sammenhengende «friområder» og flytt- og trekkleier. En slik fragmentering av reinbeiteland har vært, og er trolig, en av de alvorligste truslene mot dagens reindrift.
Arealenes bærekraft, dvs hvor mange rein det kan være på et nærmere geografisk avgrenset areal, er sentralt i vurderingen av ulike inngreps virkning på reindriften. Aktiviteter som medfører en reduksjon i bruksarealer vil føre til færre resurser, og kan medføre behov for bestandsreduksjon for å sikre en reinbestand tilpasset ressursgrunnlaget. En annen løsning på resursproblemet kan være en omlegging fra en nomadisk reindrift til en stasjonær reindrift hvor man i vesentlig grad fôrer reinen. En endring fra en nomadisk reindrift til en stasjonær reindrift, samt en vesentlig reduksjon i reintallet i enkelte områder, vil etter departementets vurderinger ikke være i samsvar med de fastsatte delmål om en økonomisk og kulturell bærekraftig reindrift.
Det er en stor utfordring å skape forståelse for reindriftens arealbehov og de konsekvenser ulike tiltak kan få i forhold til reindriften. Bedre forståelse skapes bl.a. gjennom kommunikasjon med berørte interesser, det være seg både offentlige og private interesser. Reindriften må selv ta aktivt del i dette arbeidet og delta på de arenaer hvor premissene for bruken av arealene blir drøftet og fastlagt. Videre er det viktig at reindriftens bruk av arealene blir synliggjort gjennom en produksjonsrettet og aktiv reindrift. I tillegg er det fortsatt sentralt at ulike inngreps virkning innenfor reinbeiteland blir dokumentert gjennom forskning.
Reindriftsforvaltningen er i ferd med å utarbeide en metode for en verdiklassifisering av reindriftens arealbrukskart. Det er viktig at reindriften og dens organisasjoner bidrar i dette arbeidet. Den metoden som blir utarbeidet må ha legitimitet i næringen. Samtidig er det viktig at man ikke skaper den forståelse av at områder med lavere klassifisering er å anse som uviktige for reindriften. Disse kartene vil være viktige bidrag for å skape en forutsigbarhet i kommunal- og fylkeskommunal planlegging, og en bedre forståelse for reindriftens bruk og behov for arealer. I tillegg vil kartene være sentrale hjelpemidler ved en evt utarbeidelse av rikspolitiske bestemmelser for reindriften etter plan- og bygningsloven.
Utover de nevnte forhold er det behov for å styrke det interdepartementale samarbeidet. Det er av avgjørende betydning at man får en mer helhetstenkning i forhold til arealforvaltning i reinbeiteland. Dette er forhold som vil få økt prioritet og oppmerksomhet fra Landbruks- og matdepartementet. I den forbindelse vises det til at arealpolitikken er under kontinuerlig utvikling. I utvikling av lover og forskrifter som styrer arealbruken er det viktig at reindriftens interesser og behov blir synliggjort og ivaretatt. Dette er særlig viktig i forbindelse med den pågående revisjonen av plan- og bygningsloven og ny minerallov.
4.5 Grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige
Konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite opphørte å gjelde 1. mai 2005. Stortinget vedtok 17. juni 2006 endringer i lov 9. juni 1972 om reinbeite mellom Norge og Sverige som innebærer at forvaltningssystemet i henhold til 1972-konvensjonen videreføres på norsk side. Svenske samebyer er dermed i hovedsak gitt tilgang til de samme områder og på samme vilkår som under 1972-konvensjonens gyldighetstid. På svensk side har man inntatt det standpunkt at Lappekodisillen alene skal regulere den grenseoverskridende reindriften og at noen ytterligere særskilt lovgivning ikke er nødvendig. Dette innebærer at rettstilstanden for den grenseoverskridende reindriften, inntil en ny konvensjon måtte foreligge, er forskjellig i de to land. Det vises for øvrig til Ot prp nr 75 (2004 – 2005).
Forhandlingene med Sverige om en ny reinbeitekonvensjon ble tatt opp igjen i desember 2005 etter at de to land var blitt enige om et nytt felles mandat for videre forhandlinger. Fastsettelse av mandat og oppnevning av ny norsk forhandlingsdelegasjon fant sted ved kongelig resolusjon 4. november 2005. Forhandlingene er nå inne i en sluttfase. En ny konvensjon vil imidlertid tidligst tre i kraft høsten 2008.
4.6 Tap av rein grunnet rovvilt
Det er mange årsaker til at rein tapes. De viktigste er ugunstige vær- og beiteforhold, rovvilt, sykdom, ulykke og tyveri. I samtlige reinbeiteområder oppgir næringen at rovvilt står for den klart største andelen av de totale tapene. Hovedårsaken til at reindriftsnæringen er spesielt utsatt for rovvilttap, er at rein er det eneste beitedyret som finner sin næring i utmark hele året. Dette innebærer at driftsformen i seg selv gir en økt tapsrisiko, og det gjør reindriftsnæringen spesielt sårbar ved en økning i rovviltstammene. Tapet i reindriften skjer hovedsakelig i forbindelse med kalving og på vinteren. Særlig kan vintertapene være store dersom det er klimatisk ugunstige beiteforhold. Det finnes få tapsforebyggende tiltak som er effektive for reindriften. Tiltakene er både arbeids- og kostnadskrevende, og de kommer ofte i konflikt med reindriftens tradisjonelle driftsmåter. Det er derfor viktig at fremtidens rovviltforvaltning også legger til rette for å opprettholde en bærekraftig reindrift basert på næringens tradisjonelle driftsmåter.
Våren 2004 behandlet Stortinget St meld nr 15 (2003 – 2004) Om «rovvilt i norsk natur». Det ble da innført et nytt forvaltningsregime med hensyn til etablering av forvaltningsregioner og regionale rovviltnemnder. Det ble også fastsatt nasjonale bestandsmål for hver enkelt art, som senere ble fordelt mellom de ulike forvaltningsregionene. I løpet av 2006 og 2007 er det utarbeidet forvaltningsplaner i de ulike rovviltregionene hvor det foregår reindrift. Forvaltningsplanene har så langt som mulig søkt å oppnå Stortingets mål om en differensiert forvaltning ved å skille rovvilt og beitedyr. I reindriftsområdene har man prioritert rein fremfor rovvilt hovedsakelig i kalvingsområdene. I disse områdene har man lagt opp til en lavere terskel for uttak generelt, samt mulighet for hiuttak på jerv for å forhindre yngling. I de senere årene har jervebestanden vært betraktelig høyere en det fastsatte målet, og likeledes har det vært en økning i tap av beitedyr til jerv. I de tilfeller der den ordinære lisensfellingen ikke har medført tilstrekkelig uttak av jerv, relatert til skadesituasjonen i området, er det iverksatt ekstraordinær felling/hiuttak av jerv våren 2007. Det er forventet at dette ekstraordinære tiltaket på sikt skal redusere tapet av rein. Enkelte områder vil fortsatt ha høye tap selv med en differensiert forvaltning. I slike områder videreføres forebyggende tiltak som kalving i gjerde, fôring, ekstraordinært tilsyn og flytting til rovviltfrie områder. Regjeringen ønsker å styrke arbeidet med forebyggende tiltak gjennom en betydelig økning i bevilgningen for 2007.
Tap grunnet fredet rovvilt har vært økende i hele reindriften, og situasjonen er særlig bekymringsfull i Nord-Trøndelag, Nordland og Troms. Store tap til rovvilt går utover produksjon og lønnsomheten i næringen. Den store differansen mellom omsøkt og erstattet rovvilttap har økt konfliktnivå mellom myndighetene og næringen. Derfor er det et stort behov for å øke innsatsen på å dokumentere tap. Samtidig er det et behov for å klarlegge nærmere de regionale/områdevise forskjeller i tapsårsak. I motsetning til deler av Finnmark er det i Nord-Trøndelag, Nordland og Troms ikke et problem med overbeite. Til tross for dette er det store tap som går utover produksjon og lønnsomhet i næringen. Det vil i løpet av 2007 bli igangsatt omfattende studier for å dokumentere produksjonen og tapene i disse områdene.
4.7 Skatter og avgifter i reindriften
I forbindelse med de årlige reindriftavtaleforhandlingene har Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) ved flere anledninger reist krav knyttet til skatter og avgifter i reindriften, senest ved forhandlingene om Reindriftsavtalen 2007/2008. Ved forhandlingene om Reindriftsavtalen 2006/2007 ble det på politisk nivå avklart at det skal nedsettes en arbeidsgruppe som skal vurdere virkningen av omleggingen i 1982 fra avgiftsfritak til økt tilskudd over reindriftsavtalen. Det vises til omtale i St.prp. nr. 64 (2005 – 2006) Om Reindriftsavtalen 2006/2007 kapittel 4.8. Høsten 2006 ble det oppnevnt en arbeidsgruppe bestående av representanter fra Finansdepartementet (FIN) og fra Landbruks- og matdepartementet (LMD). Arbeidsgruppen la frem sin rapport i november 2006.
Snøscooter, ATV og terrengmotorsykkel er de motorkjøretøyene som i hovedsak benyttes i reindriften. Disse kjøretøyene blir i merverdiavgiftssammenheng ansett som personkjøretøy. En har derfor i utgangspunktet ikke rett til fradrag for inngående merverdiavgift til anskaffelse og drift av slike kjøretøy. Imidlertid har de reindriftsutøverne som er registrert i merverdiavgiftsregisteret rett til fradrag for inngående merverdiavgift ved anskaffelse av en ny snøscooter annet hvert år.
Ved at reindriften i hovedsak benytter transportmidler som anses og behandles avgiftsmessig som personkjøretøy, kommer reindriften i utgangspunktet dårligere ut enn de næringer som kan benytte seg av kjøretøy som skjermes fra engangsavgifter, samt får fullt fradrag for inngående mva.
I forbindelse med Reindriftsavtalen 1982/1983 ble de særskilte ordningene når det gjaldt refusjoner av avgifter ved kjøp av snøscooter og bensin avviklet. Isteden ble det etablert en egen tilskuddsordning over reindriftsavtalen. Omleggingen skulle innebære full kompensasjon for innbetalte avgifter ut fra innkjøpene i 1981. Disse ble kalkulert til 7,8 mill. kroner.
I 2005 har økonomisk utvalg for reindriften beregnet næringens avgiftsbelastning til vel 13 mill. kroner. Utgiftene kompenseres over reindriftsavtalens tilskuddsystem. Hvor mye kompensasjonen utgjør, er etter arbeidsgruppens vurdering umulig å tallfeste. Bakgrunnen for dette er at snøscooterrefusjonen med mer ikke har blitt synliggjort i reindriftsavtalen siden omleggingen i 1989/1990, verken gjennom konkrete bevilgninger eller gjennom de avtaleforskrifter som er blitt fastsatt.
Ved omleggingen som fant sted i 1982/1983, var det om lag 78 % av driftsenhetene som mottok kompensasjon for bortfall av refusjonsordninger for snøscootere med mer. For Reindriftsavtalen 2005/2006 er tilsvarende tall 77 %. Andelen driftsenhetsinnehavere som mottar tilskudd er altså tilnærmet lik i dag som den var ved omleggingen i 1982/1983. Arbeidsgruppen understreker at selv om andelen er lik i dag, har det vært lengre perioder hvor under halvparten av driftsenhetsinnehaverne har mottatt tilskudd over reindriftsavtalen. Videre vises det til at det i løpet av de siste år har vært en reduksjon i antall driftsenheter. Tilsvarende reduksjon i antall personer i næringen har ikke funnet sted. Ved at tilskuddene betales til driftsenhetsinnehaveren, har dette medført en omfordeling i forhold til hvem som får kompensert deler av sine avgifter over reindriftsavtalens tilskuddsystem.
I en situasjon hvor man viderefører dagens ordning med en indirekte kompensasjon av næringens kostnader knyttet til avgifter over reindriftsavtalens tilskuddsystem, vil det være opp til avtalepartene å avgjøre hvem som i framtiden vil sortere under reindriftsavtalens tilskuddsystem og de ulike tilskuddenes størrelse.
Kostnader i reindriften knyttet til avgifter har økt i 2006. Bakgrunnen for dette er at ATVer typegodkjent etter 1. juli 2005 er å anse som personkjøretøy. Disse ble tidligere behandlet avgiftsmessig som traktor. Dette innebærer at reindriften ikke lenger får fradrag for inngående mva. på denne type kjøretøy og at det skal betales engangsavgift for ATV som motorsykkel. Konsekvensen av dette er at ATV og snøscooter blir behandlet ulikt med hensyn til fradrag for inngående merverdiavgift.
NRL fremmet også i forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2007/2008 krav om full kompensasjon/fritak for avgifter på bruk og kjøp av reindriftens driftsmidler. Sametinget har i sin plenumsbehandling av forhandlingene om Reindriftsavtalen 2007/2008 fremmet innspill som samsvarer med NRLs krav om full kompensasjon/fritak. I forbindelse med forhandlingene ble NRLs krav avvist med bakgrunn i at skatter og avgifter ikke er et forhandlingstema under de årlige reindriftsavtaleforhandlingene. Imidlertid vil skatte- og avgiftsregelverket på vanlig måte bli gjennomgått i forbindelse med de årlige budsjettene.