1
Internasjonal konvensjon om bekjempelse av terroristbombing
De stater som er part i denne konvensjon,
som tar hensyn til de mål og prinsipper som er nedfelt i De forente nasjoners pakt, med hensyn til å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet og å fremme gode naboforhold og vennskapelige forbindelser og samarbeid statene imellom,
som er dypt bekymret over at det verden over finner sted en opptrapping av alle former for og utslag av terrorisme,
som minner om erklæringen som ble avgitt i anledning De forente nasjoners femtiårsjubileum 24. oktober 1995,11
som også minner om erklæringen om tiltak for å eliminere internasjonal terrorisme, som følger som vedlegg til Generalforsamlingens resolusjon 49/60 av 9. desember 1994, der De forente nasjoners medlemsstater blant annet høytidelig bekrefter at de klart fordømmer alle terrorhandlinger og -metoder og all terrorpraksis som kriminelle og ikke mulig å rettferdiggjøre, uansett hvor og av hvem de er begått, også når de setter på spill de vennskapelige forbindelser mellom stater og folk og truer staters territorielle integritet og sikkerhet,
som merker seg at erklæringen også oppmuntret statene til med det aller første å foreta en gjennomgang av virkeområdet for eksisterende internasjonale rettslige bestemmelser som tar sikte på å forhindre, bekjempe og eliminere alle former for og utslag av terrorisme, for å sikre at det foreligger en omfattende rettslig ramme som dekker alle sider ved dette spørsmålet,
som videre minner om Generalforsamlingens resolusjon 51/210 av 17. desember 1996 og den utfyllende erklæring til erklæringen fra 1994 om tiltak for å eliminere internasjonal terrorisme, som følger som vedlegg til resolusjonen,
som også merker seg at terroristangrep ved hjelp av sprenglegemer eller andre dødbringende innretninger er blitt stadig mer utbredt,
som videre merker seg at de eksisterende multilaterale rettslige bestemmelser ikke dekker slike angrep på en tilfredsstillende måte,
som er overbevist om at det er et presserende behov for å styrke det internasjonale mellomstatlige samarbeidet om å utforme og vedta effektive og praktiske tiltak med sikte på å forhindre slike terrorhandlinger og å reise påtale mot og straffe gjerningsmennene,
som anser at slike handlinger gir grunn til dyp bekymring for hele det internasjonale samfunn,
som merker seg at de aktiviteter som drives av statenes væpnede styrker, er regulert av folkerettslige bestemmelser som ligger utenfor rammen for denne konvensjon, og at utelatelsen av visse handlinger fra denne konvensjons virkeområde ikke innebærer at handlinger som ellers er ulovlige, kan tolereres eller blir lovlige, eller at påtale etter annen lovgivning er utelukket,
er blitt enige om følgende:
Artikkel 1
I denne konvensjon gjelder følgende definisjoner:
«Statlig eller offentlig anlegg» omfatter ethvert fast eller midlertidig anlegg eller befordringsmiddel som benyttes eller besittes av representanter for en stat, medlemmer av en regjering, en lovgivende forsamling eller domstolene, eller tjenestemenn eller ansatte i stat eller annen offentlig myndighet eller enhet, eller ansatte eller tjenestemenn i en mellomstatlig organisasjon, i forbindelse med deres offisielle oppgaver.
Med «infrastrukturanlegg» menes ethvert offentlig- eller privateid anlegg som yter eller formidler offentlige tjenester, slik som vann, kloakk, energi, brensel eller kommunikasjoner.
Med «sprenglegeme eller annen dødbringende innretning» menes:
et sprenglegeme eller brannvåpen eller -innretning som er utformet for, eller er i stand til, å forårsake død, alvorlig legemsskade eller vesentlig materiell skade, eller
et våpen eller en innretning som er utformet for, eller er i stand til, å forårsake død, alvorlig legemsskade eller vesentlig materiell skade ved utslipp, spredning eller påvirkning av giftige kjemiske stoffer, biologiske agenter eller toksiner eller liknende stoffer eller av stråling eller av radioaktivt materiale.
Med «en stats militære styrker» menes statlige væpnede styrker som er organisert, opplært og utstyrt i henhold til vedkommende stats interne lovgivning, hovedsakelig for det formål å ivareta nasjonalt forsvar eller nasjonal sikkerhet, og personer som handler til støtte for disse væpnede styrker, og som formelt er under deres kommando, kontroll og ansvar.
Med «offentlig sted» menes de deler av en bygning, grunn, gate, vannvei eller annet sted som er tilgjengelige eller åpne for allmennheten, det være seg permanent, periodevis eller ved enkelte anledninger, og som omfatter ethvert kommersielt, kulturelt, historisk, offisielt eller religiøst sted, et forretnings-, utdannings-, underholdnings- eller fritidssted, eller et sted som på tilsvarende måte er tilgjengelig eller åpent for allmennheten.
Med «offentlig transportsystem» menes alle offentlig- eller privateide anlegg, befordringsmidler og hjelpemidler som brukes i eller til offentlig tilgjengelig person- eller godstransport.
Artikkel 2
En person begår en straffbar handling i henhold til denne konvensjon når han eller hun ulovlig og forsettlig leverer, plasserer, utløser eller detonerer et sprenglegeme eller annen dødbringende innretning på, i eller mot et offentlig sted, et statlig eller offentlig anlegg, et offentlig transportsystem eller et infrastrukturanlegg:
i den hensikt å forårsake død eller alvorlig legemsskade; eller
i den hensikt å forårsake omfattende ødeleggelser på et slikt sted, anlegg eller system, når slike ødeleggelser fører til eller kan føre til et større økonomisk tap.
En person begår også en straffbar handling dersom han eller hun forsøker å utføre en handling som nevnt i nr. 1.
En person begår også en straffbar handling dersom han eller hun:
medvirker til en straffbar handling som angitt i nr. 1 eller 2; eller
organiserer eller gir andre ordre om å begå en straffbar handling som angitt i nr. 1 eller 2; eller
på annen måte bidrar til at en gruppe personer som handler ut fra et felles mål, begår en eller flere straffbare handlinger som angitt i nr. 1 og 2; et slikt bidrag skal være forsettlig og enten gjøres med sikte på å fremme gruppens generelle kriminelle virksomhet eller formål, eller gjøres med viten om at gruppen har til hensikt å begå den eller de aktuelle straffbare handlinger.
Artikkel 3
Denne konvensjon får ikke anvendelse når den straffbare handlingen er begått i en enkelt stat, den antatte gjerningsmannen og ofrene er borgere av vedkommende stat, den antatte gjerningsmannen blir funnet på vedkommende stats territorium og ingen annen stat har hjemmel til å utøve jurisdiksjon etter artikkel 6 nr. 1 eller 2 i denne konvensjon, med det unntak at bestemmelsene i artikkel 10 til 15, alt etter hva som er tilfellet, skal gjelde i disse tilfeller.
Artikkel 4
Hver part skal vedta de tiltak som er nødvendige
for å fastsette at de handlinger som er angitt i artikkel 2 i denne konvensjon, er straffbare etter intern lovgivning,
å fastsette passende strafferammer i denne forbindelse, der det tas hensyn til handlingenes alvorlige karakter.
Artikkel 5
Hver part skal vedta de tiltak som er nødvendige, herunder bestemmelser i intern lovgivning når det er hensiktsmessig, for å sikre at kriminelle handlinger som hører under denne konvensjons virkeområde, særlig når de er forsettlige eller beregnet på å skape frykt blant allmennheten eller i en gruppe personer eller hos bestemte personer, ikke under noen omstendighet er berettiget ut fra politiske, filosofiske, ideologiske, rasemessige, etniske, religiøse eller liknende hensyn, og ilegges en straff som er forenlig med handlingenes alvorlige karakter.
Artikkel 6
Hver part skal treffe de tiltak som er nødvendige for å etablere jurisdiksjon over de straffbare handlinger som er angitt i artikkel 2, når:
den straffbare handlingen er begått på denne stats territorium; eller
den straffbare handlingen er begått om bord i et fartøy som førte denne stats flagg, eller et luftfartøy som var registrert etter denne stats lovgivning, på tidspunktet da den straffbare handlingen fant sted; eller
den straffbare handlingen er begått av en borger av denne stat.
En part kan også etablere jurisdiksjon over en slik straffbar handling når:
den straffbare handlingen er begått mot en borger av denne stat; eller
den straffbare handlingen er begått mot et statlig eller offentlig anlegg tilhørende denne stat i utlandet, herunder en ambassade eller annet diplomatisk eller konsulært område; eller
den straffbare handlingen er begått av en statsløs person som har sitt vanlige bosted på denne stats territorium; eller
den straffbare handlingen er begått i et forsøk på å tvinge denne stat til å utføre eller unnlate å utføre en bestemt handling; eller
den straffbare handlingen er begått om bord i et luftfartøy som drives av denne stats regjering.
Hver part skal, når den ratifiserer, godkjenner, godtar eller tiltrer denne konvensjon, underrette De forente nasjoners generalsekretær om den jurisdiksjon som den har etablert i samsvar med nr. 2, i henhold til sin interne lovgivning. Ved enhver endring skal den berørte part umiddelbart underrette generalsekretæren.
Hver part skal likeledes treffe de tiltak som er nødvendige for å etablere jurisdiksjon over de straffbare handlinger som er angitt i artikkel 2, i de tilfeller der den antatte gjerningsmannen befinner seg på dens territorium og den ikke utleverer vedkommende til noen av de parter som har etablert jurisdiksjon i samsvar med nr. 1 eller 2.
Denne konvensjon utelukker ikke utøvelse av strafferettslig jurisdiksjon som en part har etablert i samsvar med sin interne lovgivning.
Artikkel 7
Når en part mottar opplysninger om at en person som har begått eller som antas å ha begått en straffbar handling som angitt i artikkel 2, muligens befinner seg på dens territorium, skal den treffe nødvendige tiltak i henhold til sin interne lovgivning for å undersøke innholdet i opplysningene.
Etter å ha forsikret seg om at forholdene tilsier det, skal den part på hvis territorium gjerningsmannen eller den antatte gjerningsmannen befinner seg, treffe hensiktsmessige tiltak i henhold til sin interne lovgivning for å sikre vedkommendes tilstedeværelse med henblikk på straffeforfølgning eller utlevering.
Enhver person som tiltakene nevnt i nr. 2 gjelder, skal ha rett til:
omgående å sette seg i forbindelse med den nærmeste egnede representant for den stat der han eller hun er borger, eller som på annen måte har rett til å verne om vedkommendes rettigheter, eller dersom vedkommende er statsløs, den stat på hvis territorium han eller hun har sitt vanlige bosted;
å motta besøk av en representant for denne stat;
å bli informert om sine rettigheter etter bokstav a) og b).
Rettighetene nevnt i nr. 3 skal utøves i samsvar med lover og forskrifter i den stat på hvis territorium gjerningsmannen eller den antatte gjerningsmannen befinner seg, under den forutsetning at disse lover og forskrifter fullt ut gjør det mulig å å oppfylle de formål som ligger til grunn for rettighetene omhandlet i nr. 3.
Bestemmelsene i nr. 3 og 4 skal ikke berøre den rett som tilkommer en part som har krav på jurisdiksjon i samsvar med artikkel 6 nr. 1 bokstav c) eller nr. 2 bokstav c), til å innby Den internasjonale Røde Kors-komiteen til å sette seg i forbindelse med den antatte gjerningsmannen og avlegge vedkommende et besøk.
Når en stat har tatt en person i forvaring i henhold til denne artikkel, skal den umiddelbart, direkte eller via De forente nasjoners generalsekretær, underrette de parter som har etablert jurisdiksjon i samsvar med artikkel 6 nr. 1 og 2, og eventuelle andre berørte parter dersom den mener at det er tilrådelig, om at denne person er tatt i forvaring, og om hvilke forhold som ligger til grunn for frihetsberøvelsen. Den stat som foretar undersøkelsen omhandlet i nr. 1, skal omgående underrette nevnte parter om resultatene av undersøkelsen, og skal opplyse om den har til hensikt å utøve jurisdiksjon.
Artikkel 8
Den part på hvis territorium den antatte gjerningsmannen befinner seg skal, i tilfeller der artikkel 6 får anvendelse og dersom den ikke utleverer vedkommende, uten unntak og uansett om den straffbare handlingen ble utført på dens territorium eller ikke, være forpliktet til uten unødig opphold å forelegge saken for sine kompetente myndigheter med sikte på straffeforfølgning på den måte som er fastsatt i vedkommende stats lovgivning. Disse myndigheter skal treffe sin avgjørelse etter de samme retningslinjer som dem som gjelder for enhver annen straffbar handling av alvorlig karakter etter vedkommende stats lovgivning.
Når en part i henhold til sin interne lovgivning kan utlevere eller på annen måte overlevere en av sine borgere bare under den forutsetning at vedkommende vil bli sendt tilbake til denne stat for å sone den straff han eller hun er idømt som en følge av rettssaken eller prosessen som lå til grunn for anmodningen om utlevering eller overlevering, og denne stat og den stat som ber om at vedkommende utleveres, er enige om dette og andre vilkår som de anser som hensiktsmessige, skal en slik utlevering eller overlevering på vilkår være tilstrekkelig til å oppfylle forpliktelsen angitt i nr. 1.
Artikkel 9
De straffbare handlinger som er angitt i artikkel 2, skal anses som utleveringsgrunnlag i overenskomster om utlevering inngått mellom parter før denne konvensjons ikrafttredelse. Partene forplikter seg til å anse slike straffbare handlinger som utleveringsgrunnlag i enhver framtidig overenskomst om utlevering seg imellom.
Når en part som gjør utlevering betinget av en inngått overenskomst, mottar en anmodning om utlevering fra en annen part som den ikke har inngått noen overenskomst om utlevering med, kan den anmodede part dersom den ønsker det, anse denne konvensjon som et rettslig grunnlag for utlevering i forbindelse med de straffbare handlinger som er angitt i artikkel 2. Utlevering skal skje i samsvar med de øvrige vilkår som er fastsatt i den anmodede stats lovgivning.
Parter som ikke gjør utlevering betinget av en inngått overenskomst, skal seg imellom anse straffbare handlinger angitt i artikkel 2 som utleveringsgrunnlag, i samsvar med de vilkår som er fastsatt i den anmodede stats lovgivning.
Om nødvendig skal de straffbare handlinger som er angitt i artikkel 2, for så vidt angår spørsmålet om utlevering, anses utført ikke bare der de fant sted, men også på territoriet til de stater som har etablert jurisdiksjon i samsvar med artikkel 6 nr. 1 og 2.
De bestemmelser som gjelder straffbare handlinger angitt i artikkel 2, i alle overenskomster eller avtaler om utlevering inngått mellom parter, skal anses som endret mellom disse parter i den grad de er uforenlige med denne konvensjon.
Artikkel 10
Partene skal gi hverandre størst mulig bistand i forbindelse med enhver etterforskning, straffesak eller utleveringsprosess knyttet til straffbare handlinger som angitt i artikkel 2, herunder bistand til opptak av bevis som de har rådighet over, og som er nødvendige av hensyn til rettsforfølgningen.
Partene skal oppfylle sine forpliktelser etter nr. 1 i samsvar med de traktater eller andre avtaler om gjensidig rettslig bistand som er inngått dem imellom. Dersom slike traktater eller avtaler ikke foreligger, skal partene gi hverandre bistand i samsvar med sin interne lovgivning.
Artikkel 11
Ingen av de straffbare handlinger som er angitt i artikkel 2 skal, for så vidt angår spørsmålet om utlevering eller gjensidig rettslig bistand, anses som en politisk straffbar handling eller som en straffbar handling knyttet til en politisk straffbar handling eller som en straffbar handling som er politisk motivert. En anmodning om utlevering eller gjensidig rettslig bistand kan derfor ikke avslås utelukkende fordi det dreier seg om en politisk straffbar handling eller en straffbar handling knyttet til en politisk straffbar handling eller en straffbar handling som er politisk motivert.
Artikkel 12
Ingen bestemmelse i denne konvensjon skal tolkes slik at det pålegges en forpliktelse til å utlevere eller gi gjensidig rettslig bistand dersom den anmodede part har god grunn til å tro at anmodningen om utlevering for straffbare handlinger som angitt i artikkel 2, eller om gjensidig rettslig bistand i forbindelse med slike handlinger, er framsatt i den hensikt å reise påtale mot eller straffe en person på grunn av hans eller hennes rase, religion, nasjonalitet, etniske opprinnelse eller politiske meninger, eller at vedkommende av en av disse årsaker ville komme i en vanskelig stilling om anmodningen ble etterkommet.
Artikkel 13
En person som holdes i forvaring eller som soner en straff på en parts territorium, og hvis tilstedeværelse er ønsket hos en annen part for det formål å avlegge forklaring, foreta identifisering eller på annen måte bistå ved bevisopptak i forbindelse med etterforskning eller straffeforfølgning innledet i henhold til denne konvensjon, kan overføres dersom følgende vilkår er oppfylt:
vedkommende gir frivillig samtykke på grunnlag av full informasjon om saken; og
begge staters kompetente myndigheter samtykker, på de vilkår som disse stater anser som hensiktsmessige.
For denne artikkels formål
skal den stat som vedkommende er overført til, ha myndighet og plikt til å holde ham eller henne i forvaring, med mindre den stat som vedkommende er overført fra, ber om eller gir tillatelse til noe annet;
skal den stat som vedkommende er overført til, uten opphold oppfylle sin forpliktelse til å sende ham eller henne tilbake til forvaring i den stat som vedkommende er overført fra, slik det er avtalt på forhånd, eller slik begge staters kompetente myndigheter på annen måte er blitt enige om;
skal den stat som vedkommende er overført til, ikke kreve at den stat vedkommende er overført fra, iverksetter utleveringsprosess med sikte på tilbakesendelse;
tidsrommet vedkommende har vært holdt i forvaring i den stat som han eller hun er overført til, skal gå til fradrag i straffen som vedkommende skal sone i den stat som han eller hun er overført fra.
Med mindre det foreligger samtykke fra den part som det skal overføres en person fra, i samsvar med denne artikkel, skal vedkommende person, uansett nasjonalitet, ikke straffeforfølges eller tas i forvaring eller på annen måte få innskrenket sin personlige frihet på territoriet til den stat som han eller hun overføres til, for handlinger eller domfellelser som fant sted før vedkommende forlot territoriet til den stat som han eller hun er overført fra.
Artikkel 14
Enhver person som er tatt i forvaring, eller som det er truffet andre tiltak overfor, eller som straffeforfølges i henhold til denne konvensjon, skal sikres en rettferdig behandling og alle rettigheter og garantier i samsvar med lovgivningen i den stat på hvis territorium vedkommende befinner seg og de folkerettslige bestemmelser som kommer til anvendelse, herunder folkerettens bestemmelser på menneskerettighetsområdet.
Artikkel 15
Partene skal samarbeide om å hindre straffbare handlinger som angitt i artikkel 2, særlig:
ved å treffe alle praktisk gjennomførbare tiltak, om nødvendig ved å tilpasse sin interne lovgivning, for å forhindre og motvirke at det på deres respektive territorier forberedes slike straffbare handlinger innenfor og utenfor disse territorier, herunder tiltak for å forby ulovlig virksomhet på sine territorier utført av enkeltpersoner, grupper og organisasjoner som oppmuntrer, tilskynder, organiserer, bevisst finansierer eller deltar i gjennomføringen av straffbare handlinger som fastsatt i artikkel 2;
ved å utveksle nøyaktige og verifiserte opplysninger, i samsvar med sin interne lovgivning, og ved å samordne administrative og andre tiltak som etter behov er truffet for å hindre at det begås straffbare handlinger som fastsatt i artikkel 2;
når det er hensiktsmessig, ved forsknings- og utviklingsarbeid omkring metoder til påvisning av sprenglegemer og andre skadelige stoffer som kan forårsake død eller legemsskade, og ved samråd om fastsettelse av standarder for merking av sprenglegemer med sikte på å kunne identifisere deres opprinnelse under etterforskningen etter en sprengning, og ved utveksling av opplysninger om forebyggende tiltak, samarbeid og overføring av teknologi, utstyr og liknende.
Artikkel 16
Den part der den antatte gjerningsmannen straffeforfølges skal, i samsvar med sin interne lovgivning eller de framgangsmåter som får anvendelse, meddele det endelige utfallet av rettsforhandlingene til De forente nasjoners generalsekretær, som skal underrette de øvrige parter.
Artikkel 17
Partene skal oppfylle sine forpliktelser etter denne konvensjon på en måte som er forenlig med prinsippene om statenes suverene likhet og territorielle integritet, og med prinsippet om ikke-innblanding i andre staters indre anliggender.
Artikkel 18
Ingen bestemmelse i denne konvensjon gir en part myndighet til å utøve, på en annen parts territorium, jurisdiksjon eller funksjoner som utelukkende er forbeholdt den annen parts myndigheter etter dens interne lovgivning.
Artikkel 19
Ingen bestemmelse i denne konvensjon berører andre rettigheter og forpliktelser og annet ansvar som faller på stater og enkeltpersoner etter folkeretten, særlig formålene og prinsippene i De forente nasjoners pakt og i internasjonal humanitær rett.
Væpnede styrkers aktiviteter i en væpnet konflikt, slik disse uttrykk forstås i internasjonal humanitær rett, og som reguleres av denne rett, reguleres ikke av denne konvensjon, og aktiviteter som drives av en stats militære styrker i forbindelse med at de utfører sine offisielle oppgaver, reguleres ikke av denne konvensjon i den grad de reguleres av andre folkerettslige bestemmelser.
Artikkel 20
Enhver tvist mellom en eller flere parter om tolkningen eller anvendelsen av denne konvensjon som ikke lar seg løse ved forhandling i løpet av et rimelig tidsrom, skal på anmodning fra en av partene henvises til voldgift. Dersom partene ikke blir enige om organiseringen av voldgiften innen seks måneder fra datoen for anmodning om voldgift, kan hver av partene bringe tvisten inn for Den internasjonale domstol, ved stevning i samsvar med Domstolens vedtekter.
Hver stat kan, når den undertegner, ratifiserer, godtar eller godkjenner denne konvensjon, eller når den tiltrer konvensjonen, erklære at den ikke anser seg bundet av nr. 1. De øvrige parter skal ikke være bundet av nr. 1 med hensyn til en part som har tatt et slikt forbehold.
En stat som har tatt et forbehold i samsvar med nr. 2, kan på ethvert tidspunkt trekke forbeholdet tilbake ved underretning til De forente nasjoners generalsekretær.
Artikkel 21
Denne konvensjon skal være åpen for undertegning av alle stater fra 12. januar 1998 til 31. desember 1999 ved De forente nasjoners sete i New York.
Denne konvensjon skal ratifiseres, godtas eller godkjennes. Ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsdokumentene skal deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær.
Denne konvensjon skal være åpen for tiltredelse av enhver stat. Tiltredelsesdokumentene skal deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær.
Artikkel 22
Denne konvensjon skal tre i kraft den trettiende dagen fra den dag det tjueandre ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumentet er deponert hos De forente nasjoners generalsekretær.
For hver stat som ratifiserer, godtar, godkjenner eller tiltrer konvensjonen etter at det tjueandre ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumentet er deponert, skal konvensjonen tre i kraft den trettiende dagen etter at denne stat har deponert sitt ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument.
Artikkel 23
Hver part kan si opp denne konvensjon ved skriftlig underretning til De forente nasjoners generalsekretær.
Oppsigelsen får virkning ett år fra den dag De forente nasjoners generalsekretær mottar underretningen.
Artikkel 24
Originaleksemplaret av denne konvensjon, hvis arabiske, engelske, franske, kinesiske, russiske og spanske tekst har samme gyldighet, skal deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær, som skal sende bekreftede kopier av den til alle stater.
SOM BEKREFTELSE PÅ DETTE har de undertegnede, som av sine regjeringer er gitt behørig fullmakt til det, undertegnet denne konven31sjon, som ble åpnet for undertegning i New York 12. januar 1998.
International Convention for the Suppression of Terrorist Bombings
The States Parties to this Convention,
Having in mind the purposes and principles of the Charter of the United Nations concerning the maintenance of international peace and security and the promotion of good-neighbourliness and friendly relations and cooperation among States,
Deeply concerned about the worldwide escalation of acts of terrorism in all its forms and manifestations,
Recalling the Declaration on the Occasion of the Fiftieth Anniversary of the United Nations of 24 October 1995,
Recalling also the Declaration on Measures to Eliminate International Terrorism, annexed to General Assembly resolution 49/60 of 9 December 1994, in which, inter alia, «the States Members of the United Nations solemnly reaffirm their unequivocal condemnation of all acts, methods and practices of terrorism as criminal and unjustifiable, wherever and by whomever committed, including those which jeopardize the friendly relations among States and peoples and threaten the territorial integrity and security of States»,
Noting that the Declaration also encouraged States «to review urgently the scope of the existing international legal provisions on the prevention, repression and elimination of terrorism in all its forms and manifestations, with the aim of ensuring that there is a comprehensive legal framework covering all aspects of the matter»,
Recalling General Assembly resolution 51/210 of 17 December 1996 and the Declaration to Supplement the 1994 Declaration on Measures to Eliminate International Terrorism annexed thereto,
Noting that terrorist attacks by means of explosives or other lethal devices have become increasingly widespread,
Noting also that existing multilateral legal provisions do not adequately address these attacks,
Being convinced of the urgent need to enhance international cooperation between States in devising and adopting effective and practical measures for the prevention of such acts of terrorism and for the prosecution and punishment of their perpetrators,
Considering that the occurrence of such acts is a matter of grave concern to the international community as a whole,
Noting that the activities of military forces of States are governed by rules of international law outside the framework of this Convention and that the exclusion of certain actions from the coverage of this Convention does not condone or make lawful otherwise unlawful acts, or preclude prosecution under other laws,
Have agreed as follows:
Article 1
For the purposes of this Convention:
«State or government facility» includes any permanent or temporary facility or conveyance that is used or occupied by representatives of a State, members of Government, the legislature or the judiciary or by officials or employees of a State or any other public authority or entity or by employees or officials of an intergovernmental organization in connection with their official duties.
«Infrastructure facility» means any publicly or privately owned facility providing or distributing services for the benefit of the public, such as water, sewage, energy, fuel or communications.
«Explosive or other lethal device» means:
An explosive or incendiary weapon or device that is designed, or has the capability, to cause death, serious bodily injury or substantial material damage; or
A weapon or device that is designed, or has the capability, to cause death, serious bodily injury or substantial material damage through the release, dissemination or impact of toxic chemicals, biological agents or toxins or similar substances or radiation or radioactive material.
«Military forces of a State» means the armed forces of a State which are organized, trained and equipped under its internal law for the primary purpose of national defence or security and persons acting in support of those armed forces who are under their formal command, control and responsibility.
«Place of public use» means those parts of any building, land, street, waterway or other location that are accessible or open to members of the public, whether continuously, periodically or occasionally, and encompasses any commercial, business, cultural, historical, educational, religious, governmental, entertainment, recreational or similar place that is so accessible or open to the public.
«Public transportation system» means all facilities, conveyances and instrumentalities, whether publicly or privately owned, that are used in or for publicly available services for the transportation of persons or cargo.
Article 2
Any person commits an offence within the meaning of this Convention if that person unlawfully and intentionally delivers, places, discharges or detonates an explosive or other lethal device in, into or against a place of public use, a State or government facility, a public transportation system or an infrastructure facility:
With the intent to cause death or serious bodily injury; or
With the intent to cause extensive destruction of such a place, facility or system, where such destruction results in or is likely to result in major economic loss.
Any person also commits an offence if that person attempts to commit an offence as set forth in paragraph 1 of the present article.
Any person also commits an offence if that person:
Participates as an accomplice in an offence as set forth in paragraph 1 or 2 of the present article; or
Organizes or directs others to commit an offence as set forth in paragraph 1 or 2 of the present article; or
In any other way contributes to the commission of one or more offences as set forth in paragraph 1 or 2 of the present article by a group of persons acting with a common purpose; such contribution shall be intentional and either be made with the aim of furthering the general criminal activity or purpose of the group or be made in the knowledge of the intention of the group to commit the offence or offences concerned.
Article 3
This Convention shall not apply where the offence is committed within a single State, the alleged offender and the victims are nationals of that State, the alleged offender is found in the territory of that State and no other State has a basis under article 6, paragraph 1 or paragraph 2, of this Convention to exercise jurisdiction, except that the provisions of articles 10 to 15 shall, as appropriate, apply in those cases.
Article 4
Each State Party shall adopt such measures as may be necessary:
To establish as criminal offences under its domestic law the offences set forth in article 2 of this Convention;
To make those offences punishable by appropriate penalties which take into account the grave nature of those offences.
Article 5
Each State Party shall adopt such measures as may be necessary, including, where appropriate, domestic legislation, to ensure that criminal acts within the scope of this Convention, in particular where they are intended or calculated to provoke a state of terror in the general public or in a group of persons or particular persons, are under no circumstances justifiable by considerations of a political, philosophical, ideological, racial, ethnic, religious or other similar nature and are punished by penalties consistent with their grave nature.
Article 6
Each State Party shall take such measures as may be necessary to establish its jurisdiction over the offences set forth in article 2 when:
The offence is committed in the territory of that State; or
The offence is committed on board a vessel flying the flag of that State or an aircraft which is registered under the laws of that State at the time the offence is committed; or
The offence is committed by a national of that State.
A State Party may also establish its jurisdiction over any such offence when:
The offence is committed against a national of that State; or
The offence is committed against a State or government facility of that State abroad, including an embassy or other diplomatic or consular premises of that State; or
The offence is committed by a stateless person who has his or her habitual residence in the territory of that State; or
The offence is committed in an attempt to compel that State to do or abstain from doing any act; or
The offence is committed on board an aircraft which is operated by the Government of that State.
Upon ratifying, accepting, approving or acceding to this Convention, each State Party shall notify the Secretary-General of the United Nations of the jurisdiction it has established under its domestic law in accordance with paragraph 2 of the present article. Should any change take place, the State Party concerned shall immediately notify the Secretary-General.
Each State Party shall likewise take such measures as may be necessary to establish its jurisdiction over the offences set forth in article 2 in cases where the alleged offender is present in its territory and it does not extradite that person to any of the States Parties which have established their jurisdiction in accordance with paragraph 1 or 2 of the present article.
This Convention does not exclude the exercise of any criminal jurisdiction established by a State Party in accordance with its domestic law.
Article 7
Upon receiving information that a person who has committed or who is alleged to have committed an offence as set forth in article 2 may be present in its territory, the State Party concerned shall take such measures as may be necessary under its domestic law to investigate the facts contained in the information.
Upon being satisfied that the circumstances so warrant, the State Party in whose territory the offender or alleged offender is present shall take the appropriate measures under its domestic law so as to ensure that person's presence for the purpose of prosecution or extradition.
Any person regarding whom the measures referred to in paragraph 2 of the present article are being taken shall be entitled to:
Communicate without delay with the nearest appropriate representative of the State of which that person is a national or which is otherwise entitled to protect that person's rights or, if that person is a stateless person, the State in the territory of which that person habitually resides;
Be visited by a representative of that State;
Be informed of that person's rights under subparagraphs (a) and
The rights referred to in paragraph 3 of the present article shall be exercised in conformity with the laws and regulations of the State in the territory of which the offender or alleged offender is present, subject to the provision that the said laws and regulations must enable full effect to be given to the purposes for which the rights accorded under paragraph 3 are intended.
The provisions of paragraphs 3 and 4 of the present article shall be without prejudice to the right of any State Party having a claim to jurisdiction in accordance with article 6, subparagraph 1 (c) or 2 (c), to invite the International Committee of the Red Cross to communicate with and visit the alleged offender.
When a State Party, pursuant to the present article, has taken a person into custody, it shall immediately notify, directly or through the Secretary-General of the United Nations, the States Parties which have established jurisdiction in accordance with article 6, paragraphs 1 and 2, and, if it considers it advisable, any other interested States Parties, of the fact that that person is in custody and of the circumstances which warrant that person's detention. The State which makes the investigation contemplated in paragraph 1 of the present article shall promptly inform the said States Parties of its findings and shall indicate whether it intends to exercise jurisdiction.
Article 8
The State Party in the territory of which the alleged offender is present shall, in cases to which article 6 applies, if it does not extradite that person, be obliged, without exception whatsoever and whether or not the offence was committed in its territory, to submit the case without undue delay to its competent authorities for the purpose of prosecution, through proceedings in accordance with the laws of that State. Those authorities shall take their decision in the same manner as in the case of any other offence of a grave nature under the law of that State.
Whenever a State Party is permitted under its domestic law to extradite or otherwise surrender one of its nationals only upon the condition that the person will be returned to that State to serve the sentence imposed as a result of the trial or proceeding for which the extradition or surrender of the person was sought, and this State and the State seeking the extradition of the person agree with this option and other terms they may deem appropriate, such a conditional extradition or surrender shall be sufficient to discharge the obligation set forth in paragraph 1 of the present article.
Article 9
The offences set forth in article 2 shall be deemed to be included as extraditable offences in any extradition treaty existing between any of the States Parties before the entry into force of this Convention. States Parties undertake to include such offences as extraditable offences in every extradition treaty to be subsequently concluded between them.
When a State Party which makes extradition conditional on the existence of a treaty receives a request for extradition from another State Party with which it has no extradition treaty, the requested State Party may, at its option, consider this Convention as a legal basis for extradition in respect of the offences set forth in article 2. Extradition shall be subject to the other conditions provided by the law of the requested State.
States Parties which do not make extradition conditional on the existence of a treaty shall recognize the offences set forth in article 2 as extraditable offences between themselves, subject to the conditions provided by the law of the requested State.
If necessary, the offences set forth in article 2 shall be treated, for the purposes of extradition between States Parties, as if they had been committed not only in the place in which they occurred but also in the territory of the States that have established jurisdiction in accordance with article 6, paragraphs 1 and 2.
The provisions of all extradition treaties and arrangements between States Parties with regard to offences set forth in article 2 shall be deemed to be modified as between State Parties to the extent that they are incompatible with this Convention.
Article 10
1. States Parties shall afford one another the greatest measure of assistance in connection with investigations or criminal or extradition proceedings brought in respect of the offences set forth in article 2, including assistance in obtaining evidence at their disposal necessary for the proceedings.
States Parties shall carry out their obligations under paragraph 1 of the present article in conformity with any treaties or other arrangements on mutual legal assistance that may exist between them. In the absence of such treaties or arrangements, States Parties shall afford one another assistance in accordance with their domestic law.
Article 11
None of the offences set forth in article 2 shall be regarded, for the purposes of extradition or mutual legal assistance, as a political offence or as an offence connected with a political offence or as an offence inspired by political motives. Accordingly, a request for extradition or for mutual legal assistance based on such an offence may not be refused on the sole ground that it concerns a political offence or an offence connected with a political offence or an offence inspired by political motives.
Article 12
Nothing in this Convention shall be interpreted as imposing an obligation to extradite or to afford mutual legal assistance, if the requested State Party has substantial grounds for believing that the request for extradition for offences set forth in article 2 or for mutual legal assistance with respect to such offences has been made for the purpose of prosecuting or punishing a person on account of that person's race, religion, nationality, ethnic origin or political opinion or that compliance with the request would cause prejudice to that person's position for any of these reasons.
Article 13
A person who is being detained or is serving a sentence in the territory of one State Party whose presence in another State Party is requested for purposes of testimony, identification or otherwise providing assistance in obtaining evidence for the investigation or prosecution of offences under this Convention may be transferred if the following conditions are met:
The person freely gives his or her informed consent; and
The competent authorities of both States agree, subject to such conditions as those States may deem appropriate.
For the purposes of the present article:
The State to which the person is transferred shall have the authority and obligation to keep the person transferred in custody, unless otherwise requested or authorized by the State from which the person was transferred;
The State to which the person is transferred shall without delay implement its obligation to return the person to the custody of the State from which the person was transferred as agreed beforehand, or as otherwise agreed, by the competent authorities of both States;
The State to which the person is transferred shall not require the State from which the person was transferred to initiate extradition proceedings for the return of the person;
The person transferred shall receive credit for service of the sentence being served in the State from which he was transferred for time spent in the custody of the State to which he was transferred.
Unless the State Party from which a person is to be transferred in accordance with the present article so agrees, that person, whatever his or her nationality, shall not be prosecuted or detained or subjected to any other restriction of his or her personal liberty in the territory of the State to which that person is transferred in respect of acts or convictions anterior to his or her departure from the territory of the State from which such person was transferred.
Article 14
Any person who is taken into custody or regarding whom any other measures are taken or proceedings are carried out pursuant to this Convention shall be guaranteed fair treatment, including enjoyment of all rights and guarantees in conformity with the law of the State in the territory of which that person is present and applicable provisions of international law, including international law of human rights.
Article 15
States Parties shall cooperate in the prevention of the offences set forth in article 2, particularly:
By taking all practicable measures, including, if necessary, adapting their domestic legislation, to prevent and counter preparations in their respective territories for the commission of those offences within or outside their territories, including measures to prohibit in their territories illegal activities of persons, groups and organizations that encourage, instigate, organize, knowingly finance or engage in the perpetration of offences as set forth in article 2;
By exchanging accurate and verified information in accordance with their national law, and coordinating administrative and other measures taken as appropriate to prevent the commission of offences as set forth in article 2;
Where appropriate, through research and development regarding methods of detection of explosives and other harmful substances that can cause death or bodily injury, consultations on the development of standards for marking explosives in order to identify their origin in post-blast investigations, exchange of information on preventive measures, cooperation and transfer of technology, equipment and related materials.
Article 16
The State Party where the alleged offender is prosecuted shall, in accordance with its domestic law or applicable procedures, communicate the final outcome of the proceedings to the Secretary-General of the United Nations, who shall transmit the information to the other States Parties.
Article 17
The States Parties shall carry out their obligations under this Convention in a manner consistent with the principles of sovereign equality and territorial integrity of States and that of non-intervention in the domestic affairs of other States.
Article 18
Nothing in this Convention entitles a State Party to undertake in the territory of another State Party the exercise of jurisdiction and performance of functions which are exclusively reserved for the authorities of that other State Party by its domestic law.
Article 19
Nothing in this Convention shall affect other rights, obligations and responsibilities of States and individuals under international law, in particular the purposes and principles of the Charter of the United Nations and international humanitarian law.
The activities of armed forces during an armed conflict, as those terms are understood under international humanitarian law, which are governed by that law, are not governed by this Convention, and the activities undertaken by military forces of a State in the exercise of their official duties, inasmuch as they are governed by other rules of international law, are not governed by this Convention.
Article 20
Any dispute between two or more States Parties concerning the interpretation or application of this Convention which cannot be settled through negotiation within a reasonable time shall, at the request of one of them, be submitted to arbitration. If, within six months from the date of the request for arbitration, the parties are unable to agree on the organization of the arbitration, any one of those parties may refer the dispute to the International Court of Justice, by application, in conformity with the Statute of the Court.
Each State may at the time of signature, ratification, acceptance or approval of this Convention or accession thereto declare that it does not consider itself bound by paragraph 1 of the present article. The other States Parties shall not be bound by paragraph 1 with respect to any State Party which has made such a reservation.
Any State which has made a reservation in accordance with paragraph 2 of the present article may at any time withdraw that reservation by notification to the Secretary-General of the United Nations.
Article 21
This Convention shall be open for signature by all States from 12 January 1998 until 31 December 1999 at United Nations Headquarters in New York.
This Convention is subject to ratification, acceptance or approval. The instruments of ratification, acceptance or approval shall be deposited with the Secretary-General of the United Nations.
This Convention shall be open to accession by any State. The instruments of accession shall be deposited with the Secretary-General of the United Nations.
Article 22
This Convention shall enter into force on the thirtieth day following the date of the deposit of the twenty-second instrument of ratification, acceptance, approval or accession with the Secretary-General of the United Nations.
For each State ratifying, accepting, approving or acceding to the Convention after the deposit of the twenty-second instrument of ratification, acceptance, approval or accession, the Convention shall enter into force on the thirtieth day after deposit by such State of its instrument of ratification, acceptance, approval or accession.
Article 23
Any State Party may denounce this Convention by written notification to the Secretary-General of the United Nations.
Denunciation shall take effect one year following the date on which notification is received by the Secretary-General of the United Nations.
Article 24
The original of this Convention, of which the Arabic, Chinese, English, French, Russian and Spanish texts are equally authentic, shall be deposited with the Secretary-General of the United Nations, who shall send certified copies thereof to all States.
IN WITNESS WHEREOF, the undersigned, being duly authorized thereto by their respective Governments, have signed this Convention, opened for signature at United Nations Headquarters in New York on 12 January 1998.
Fotnotar
Generalforsamlingens resolusjon 50/6.