T-1115 Nasjonalt program for utvikling av fem miljøbyer

Rapport | Dato: 10.07.1995 | Kommunal- og distriktsdepartementet

Opprinnelig utgitt av: Miljøverndepartementet

Miljøverndepartementet

Nasjonalt program for utvikling av fem miljøbyer

Innhold

Forord

Høsten 1992 inviterte Miljøverndepartementet de 20 største byene i Norge til å søke om å delta i et forsøks- og utviklingarbeid rettet mot bærekraftig by- og tettstedsutvikling. Det var stor interesse om å få være med på et slikt utviklingsarbeid. Etter gjennomgang av søknadene tok departementet ved årsskiftet 1992/93 initiativ til et videre samarbeid med byene Fredrikstad, Kristiansand, Bergen, Tromsø og Bydel Gamle Oslo for å utvikle disse fem byene til «miljøbyer».

I dag bor 72% av Norges befolkning i byer og tettsteder. Det er i byene vi finner de største miljøproblemene. Bedre miljø i byene vil derfor få stor betydning for befolkningens velferd.

Målet for forsøksarbeidet er å få fram modeller for en bærekraftig byutvikling. Dette vil samtidig legge grunnlag for arbeidsplasser, bedre oppvekstmiljø og levekår i byene. Hovedidèen er å utvikle en helhetlig arbeidsmåte, der løsningen av mange miljøproblemer ses i sammenheng. Langsiktig planlegging og raske miljøforbedringer skal trekke samme veg. Lokale eksempler og tiltak i byene skal spille sammen med og danne bakgrunn for faglig utviklingsarbeid både lokalt og sentralt. Gjennom et bredt samarbeidsprosjekt mellom flere departementer, fagmiljøer og byene skal det høstes nye erfaringer som kan komme til nytte også for andre kommuner i landet.

På Miljøverndepartementets budsjett har det siden 1992 vært avsatt midler til sekretariatsarbeid, faglige utredninger og stimuleringsmidler til tiltak i byene. Dette har økt betydelig i perioden, men utgjør bare en mindre del av de samlede ressurser som går til miljøbyarbeidet idet andre departementer, direktorater og ikke minst byene selv står for viktige bidrag.

Forsøksvirksomheten skal gå fram mot år 2000. Miljøbyarbeidet skal føre til:

Gode eksempler i byene som forbilder for andre byer
Eksempelsamlinger og veiledere om bærekraftig byutvikling
Vurdering av og forslag til bedre virkemidler for bærekraftig byutvikling
Bedre metoder for å beskrive miljøtilstanden i norske byer

I dette heftet presenteres det nasjonalemiljøbyprogrammet. Det nasjonale programmet er utformet av Miljøverndepartementet og direktoratene, med bidrag fra miljøbyene og de samarbeidende departementene. Det henvender seg til de som arbeider med miljøbyene, lokalt og sentralt, samt andre byer og fagmiljøer som er opptatt av bærekraftig byutvikling. Alle byene utarbeider egne miljøbyprogrammer som beskriver planer og prosjekter byene tar sikte på å gjennomføre. Gjennom aktivt samspill med innbyggerne og lokale organisasjoner vil disse kunne bli eksempler på lokale «Agenda 21»

Oslo, august 1995

Anne Sæterdal
Ekspedisjonssjef

1 Miljøutfordringer og mål for miljøbyarbeidet

1.1 Utfordringene

En bærekraftig utvikling handler om våre barns og barnebarns muligheter for en sikker framtid. Den siste generasjonen har forbrukt like mye av jordens ressurser som alle tidligere generasjoner til sammen. Livsstilen til den rike femtedelen av verdens befolkning, som vi tilhører, utgjør en enorm belastning på miljøet og bruker nesten 80% av verdens ressurser. Det vil oppstå alvorlige økologiske problemer som vil gå utover menneskenes livsvilkår dersom den langsiktige utviklingen på verdensbasis fortsetter etter disse utviklingstrendene.

Det finnes i dag en rekke utfordringer i de norske byer og tettsteder, dersom vi skal nærme oss målene om en miljøvennlig og bærekraftig utvikling: Byene er sentrale bidragsytere til den globale forurensningen. Her er miljø og helseproblemene størst, med konsentrasjon av støy, støv, luftforurensning og ulykker, spesielt på grunn av vegtrafikken. Det er i byene miljøutfordringene og de negative konsekvensene av utviklingen kommer best til syne:

Arealbruk til utbygging og transportanlegg har økt kraftig. Byene spres stadig mer og krever økt trafikk. Økt trafikk er også forårsaket av økt velstand og mobilitet. Utbygging av perifere eneboligområder har også gjort store deler av bybefolkningen avhengig av privatbil.
Kollektivtrafikken taper i de fleste byene stadig terreng som transportmiddel.
Sentrum svekkes som møtested. Bilbaserte kjøpesentre utkonkurrerer handelen både i det tradisjonelle sentrum og i nærmiljøene.
Verdifulle natur- og strandområder som har betydning for biologisk mangfold, friluftsliv, luftkvalitet, byens identitet og folks helse bygges ned, mens mange nærmiljøer mangler gode og trygge utearealer
Kvaliteten på de fysiske omgivelsene forringes gjennom mangelfull planlegging, utilstrekkelig vern av bygningsarven, dårlig vedlikehold og tilfeldig utforming av nye bygg og anlegg. Prangende reklame dominerer en rekke miljøer. Torget er blitt parkeringsplass og boliggaten gjennomfartsåre.
Byene er store bidragsytere til den globale forurensingen.
I Norge sto vegtrafikken for hele 35,5 % av CO ₂-utslippene i 1992.
Ca. 6-700 000 mennesker bor eller oppholder seg i områder der luftforurensningen overskrider SFT og Folkehelsa's anbefalte grenseverdier for luftkvalitet. Bare i Bergen er det nærmere 100 000 personer som utsettes for overskridelser av anbefalte grenseverdier for NO2.
Sykelighet og dødelighet på grunn av astma er tre-doblet på 30-40 år og allergi er blitt en folkesykdom. Årsakene til dette er sammensatte.
Nesten 1/4 av befolkningen i Norge plages av støy ved sin bolig. Anslagsvis 260000 er sterkt plaget av vegtrafikk-støy.
I 1960 og 1970 årene omkom ca. 400 mennesker årlig i trafikken av totalt ca. 4 mill. innbyggere i Norge. I 1994 var antall dødsulykker kommet ned i 283. Omlag 11 000 mennesker skades hvert år i trafikken.

Det er en langsiktig utfordring for miljøbyarbeidet å redusere disse miljøulempene.

1.2 Overordnete mål og prinsipper for utvikling av bærekraftige byer

Kommunenes medansvar for å løse de globale miljø- og utviklingsproblemene ble slått fast i Brundtlandkommisjonens rapport fra 1987: «Vår felles framtid» og Norges oppfølging i St.meld. 46 (1988-89) «Miljø og utvikling». Det heter at «En bærekraftig utvikling sikrer behovene til dagens befolkning uten å svekke mulighetene for fremtidige generasjoner til å få sine behov dekket». En slik målsetting har konsekvenser for en rekke områder i samfunnet. Det betyr mye for hva, hvordan og hvor mye vi produserer og forbruker – og hvordan vi former våre byer.

Dette ble også understreket under FN-konferansen om miljø og utvikling i juni 1992 i Rio de Janeiro som resulterte i handlingsplanen «Agenda 21» som er en handlingsplan for arbeidet med miljø og utvikling inn i neste århundre, (kfr. St.meld. 13 1992-93). I «Agenda 21» heter det bl.a.: « Kommunene i hvert land bør innen 1996 gjennomføre tiltak for å informere og for å sikre seg tilslutning om en lokal «Agenda 21» for sine innbyggere. Alle lands kommuner oppfordres til å gjennomføre opplegg som sikrer deltagelse fra kvinner og ungdom i planleggings-, beslutnings- og gjennomføringsprosessen».

På IULA's verdenskongress (The International Union of Local Authorities) i Oslo i 1991, vedtok kommunenes egen internasjonale organisasjon en deklarasjon (Oslodeklarasjonen) som understreker de lokale og regionale myndigheters ansvar for å nå målet for en bærekraftig utvikling.

Målet om å utarbeide lokale «Agenda 21» følges opp av Miljøverndepartementet, bl.a. gjennom utviklingsprogrammet «Miljøvern i kommunene» (MIK). I Stortingsmelding nr. 34 (1990-91) «Om miljøvern i kommunene» blir kommunenes rolle for å tilfredstille en bærekraftig utvikling understreket og utdypet. Kommunene har ifølge meldingen to hovedoppgaver:

Å følge opp nasjonal miljøvernpolitikk ved å gjennomføre tiltak og ta i bruk virkemidler som kommunen rår over og har tilgang til, og som er nødvendig for å nå nasjonale mål.
Å fastlegge og gjennomføre lokal miljøvernpolitikk for å løse lokale miljøproblemer utover de minimumskrav den nasjonale miljøvernpolitikken forutsetter, og slik at kommunene sikrer helse og trygghet for sin befolkning. Kommunene har et spesielt ansvar for å se miljøproblemene i sammenheng og i forhold til andre kommunale oppgaver og utfordringer.

Utvikling av miljøbyer samordnes med MIK og de lokale miljøbyprogrammene vil kunne bli viktige eksempler på lokale «Agenda 21»

Nasjonale mål og prinsipper for arealpolitikken er formulert i St.meld. 31 (1992-93) «Den regionale planleggingen og arealpolitikken». Her understreker Regjeringen at en grunnleggende premiss for arealpolitikken er å fremme en økologisk forsvarlig bruk av arealressursene som sikrer naturen som varig kilde for helse, trivsel og næringsvirksomhet.

Arealpolitikken skal bidra til at utbyggingstiltak gjennomføres på en måte som fremmer effektiv bruk av samfunnets samlede ressurser, ivaretar overordnede mål om økonomisk utvikling og tar hensyn til naturens tåleevne og mangfold samt en god regional utvikling.

De overordnede mål som er viktige i forhold til utformingen av arealpolitikken, er:

å sørge for effektiv utnyttelse av ressursene og legge til rette for økonomisk vekst
å sikre helse, trivsel, sikkerhet og gode levekår for befolkningen
å ta vare på naturen og produksjonsgrunnlaget
å sikre landskaps- og kulturminneverdier og mulighet for rekreasjon
å redusere forurensende utslipp, inklusive støy
å utvikle levedyktige regioner i alle deler av landet.

For at framtidig utbygging skal foregå innenfor rammene av målsettingene ovenfor og samtidig være forutsigbar i forhold til planlegging og arealdisponering, har Regjeringen utarbeidet prinsipper som kan gi anvisning for et helhetlig grep i planlegginga. Disse prinsippene er:

Arealøkonomisering
Samlokalisering
Samle og minimalisere naturinngrep
Flerbruk av områder
Tilpassing/omstrukturering av transportsystemet
Tilpassing av ny bebyggelse til omgivelsene

«Rikspolitiske retningslinjer (RPR) for areal- og transportplanlegging» sammenfatter de viktigste prinsipper i denne stortingsmeldingen for en mer miljøvennlig byutvikling. Det heter bl.a. at:

Det bør tilstrebes klare grenser mellom bebygde områder og landbruks- natur- og friluftsområder. Naturinngrepene bør samles mest mulig.
Det skal legges vekt på å utnytte mulighetene for økt konsentrasjon av utbyggingen i byggesonene i by- og tettstedsområder. Utformingen av utbyggingen bør bidra til å bevare grøntstruktur, plante- og dyreliv og de estetiske verdiene i bebygde områder.
Planlegging av utbyggingsmønstret og transportsystemet bør samordnes slik at det legges til rette for en mest mulig effektiv, trygg og miljøvennlig transport, og slik at transportbehovet kan begrenses. Det bør legges vekt på å få til løsninger som gir korte avstander i forhold til daglige gjøremål og effektiv samordning mellom ulike transportformer
Utbyggingsmønster og transportsystem bør utformes slik at en unngår omdisponering av store, sammenhengende arealer med dyrket eller dyrkbar mark av høy kvalitet
I regioner eller områder der befolkningstettheten kan gi grunnlag for kollektivbetjening som et miljøvennlig og effektivt transportalternativ, skal det ved utformingen av utbyggingsmønstret og transportsystemet legges vekt på å tilrettelegge for kollektive transportformer. Sykkel som transportform skal tillegges vekt der det ligger til rette for det. Hensynet til gående og bevegelseshemmede skal tillegges vekt i planleggingen.

Miljøbyarbeidet skal videreutvikle målene og prinsippene for en bærekraftig byutvikling og komme fram til eksempler som kan illustrere dette.

1.3 Ti mål for miljøbyene

For å kunne beskrive veien mot en mer bærekraftig byutvikling og registrere utvikling og endring er det nødvendig å ha en forståelse av dagens miljøtilstand. Videre må byene sette konkrete mål i forhold til miljøutfordringene og dagens situasjon. Det er derfor nødvendig både å definere konkrete mål og noen «miljøindikatorer» som kan brukes til å måle tilstand og endringer. På en rekke sektorer er det laget slike konkrete indikatorer for miljø. For sammensatte helheter som byer, vil dette alltid være vanskelig.

Nedenfor er listet opp 10 konkrete miljømål og tilhørende indikatorer som vi vil prøve ut som redskap. Målene og indikatorene skal utvikles underveis. I samarbeid med MIK-programmet, miljøbyene og direktoratene vil det i løpet av 1995-96 bli utarbeidet et opplegg for å kartlegge miljøstatus og utviklingen av viktige miljøforhold i byene.

MÅL	INDIKATOR

1. Redusere arealbruk til utbyggings- og transportformål	- M ²> tettstedsareal pr. innbygger.
	- M ²> tomteareal/bolig/år i nye prosjekter.
2. Redusere energibruk til transport og oppvarming	- Kwh./år til mobile kilder. (pr 1000 innb.)
2. Redusere energibruk til transport og oppvarming	- Kwh./år til stasjonære kilder eksklusive industri.
3. Redusere luftforurensing og støy	- Tonn utslipp/år pr. 1000 inbyggere av forurensede gasser.
3. Redusere luftforurensing og støy	- Antall pers. som utsettes for forurensing (fortrinnsvis NO _x og PM10) og støy utover anbefalte luftkvalitetskriterier fra SFT og anbefalte grenseverider for støy i MD's retningslinjer.
4. Øke andelen av miljøvennlig transport	Antall personkilometer, prosentandeler og antall reiser pr.år som avvikles ved hjelp av:
	- Personbil
	- Kollektivtransport
	- Sykkel
	- Til fots
5. Sikre natur og nære friområder for biologisk mangfold og friluftsliv, samt forbedre tilgjengelighet til vassdrag og sjø	- Grøntareal i % av total byggesone
	- Størrelse, kvalitet og samenheng mellom grøntområdene. Endringer på dette.
	- %-andel av befolkningen som bor maks. 500 m til større grøntområder/utfartssteder.
	- %-andel av befolkningen som bor maks. 200 m fra nær-friområder
	- Forekomst av vannmiljø og endringer over tid (vann, elver, bekker, strandsone)
	- %-andel av belfokningen som kan nå natur-/friluftsområder uten å krysse sterkt trafikkerte veier.
	- %-andel av befolkningen med tilgang til lekearealer ved boligen.
6. Redusere avfallsmengden gjennom bl.a. endret forbruk og produksjon og ved økt kildesortering og gjenvinning	- Samlet avfallsmengde som produseres.
	- Kilo avfall pr. innb. til deponi/forbrenningsanlegg pr. år.
	- %-andelen av avfallet som kildesorteres.
	- %-andelen av avfallet som gjenvinnes.
7. Sikre beboerne et trygt og stabilt miljø med tilgang til lokale service og tjenester	- %-andel av befolkningen som har trafikksikker gangadkomst til de viktigste service- og tjenesteinstitusjonene.
	- Antall og omfang på skadeverk og kriminalitet i lokalsamfunnet.
	- Befolkiningssammensetning og botid.
8. Styrke sentrum som byens viktigeste møtested for handel og kultur	- Sentrums andel av handelsomsetningen i kommunen/regionen.
	- Variasjon av kulturtilbud, boliger og andre funksjoner.
9. Sikre kulturhistorisk egenart, stedskvalitet og verdifulle bygnings- og kulturmiljø. Lokalisere og utforme nye bygg og anlegg slik at de stryker stedets identitet og bidrar til et godt fysisk miljø	- Antall verdifulle/stedstypiske bygnings- og kulturmiljø som er registrert og vernet.
	- Antall steder i kommunen som har fått utarbeidet stedsanalyser.
	- Beskrivelse av vedtatte retningslinjer for utforming av anlegg, bygg og planer.
10. Styrke befolkningens deltakelse i utvikling av nærmiljøet og et bærekraftig bysamfunn	- Andel av befolkningen som deltar i lokale aktiviteter og/eller er organisert i frivillige organisasjoner.

2 Seks satsingsområder

Det er utviklet seks satsingsområder for miljøbyarbeidet som utfyller hverandre og må virke sammen i en større helhet.

Viktige elementer i en by er sentrum, lokalsamfunn og næringsområder. Disse er igjen knyttet sammen av transportårer som bilveger, trikk/jernbane og gang/sykkelveger. Mellom og i dette finner vi mer eller mindre sammenhengende grøntområder, «grønnstrukturen». Tilsammen utgjør transportsystemet, bebyggelsen og grønnstrukturen det vi kan kalle bystrukturen.

Mange byer har ikke samordnet areal- og transportplaner på en god nok måte . Resultatet er blitt uklare og utflytende bystrukturer som forbruker mye areal og energi. Det er derfor behov for en utvikling av selve bystrukturen og transportsystemet i en mer bærekraftig retning.

Samtidig er det behov for å verne om og styrke den stedegne karakteren og de historiske forutsetningene for byen.

Stort forbruk og opphopningen av avfall er et miljøproblem i seg selv, samtidig som det gir uttrykk for et uhensiktsmessig produksjons- og forbruksmønster. Miljøbyprosjektet skal derfor også studere hvordan avfall kan reduseres, kildesorteres og resirkuleres for å redusere dette problemet.

For å studere en bærekraftig byutvikling har departementet valgt å ta utgangspunkt i disse elementene og gruppert dem i seks satsingsområder. De tre første er områderettede, behandler bredden i byens fysiske dimensjoner, mens de tre siste tar for seg mer avgrensede fagligetemaer.

For hvert av satsingsområdene er visjonen for og kravet til en bærekraftig byutvikling beskrevet innledningsvis i kursiv. Derpå følger en kort faglig utdyping. Satsingsområdene er ytterligere fyldig beskrevet i egne fagnotater som følger til slutt i dette heftet.

1 Samordnet areal- og transportplanlegging med prioritering av miljøvennlig transport, miljøtiltak og fortetting i byggesonen.

Miljøvennlig transport prioriteres framfor privatbilen. Kollektivtrafikk, gang- og sykkelveger forbinder boligområder, sentrum og arbeidsplasser. Dette vil gi bedre framkommelighet for næringstrafikk og annen nødvendig veitrafikk. Energiforbruk, støy og forurensning fra transporten blir derved redusert. I tillegg er det behov for opprydding etter den omfattende trafikkbelastningen på byene for å bedre miljøet. Ny utbygging bør fortrinnsvis skje som fortetting innenfor byggesonen for å unngå ytterligere spredning av byen. Slik fortetting skal legge avgjørende vekt på behovet for sammenhengende og nære grøntområder. Nye funksjoner og flere boliger i eksisterende sentrum og bydeler vil styrke disse. Eksisterende infrastruktur kan utnyttes bedre. Samlet vil en konsentrert by gi et mindre areal- og ressursforbruk.

Bystrukturen må vurderes både på et regionalt og kommunalt nivå. Byene er sentre i regionale arbeids- og boligmarkeder som ofte omfatter flere kommuner. Det krever samarbeid og løsninger som går på tvers av kommunegrensene. Det vil si at miljøbyene også må vurderes i et regionalt perspektiv. Bystrukturene kan danne forskjellige mønstre formet av topografiske og næringsmessige forhold, historisk utvikling og arealplanlegging. Byutviklingen slik den har foregått de siste 30 år, har ført til store endringer i opprinnelig bymønster og arealbruk. Overordnet vegutbygging har åpnet for nye utbyggingsområder. Store, nye arealer er tatt i bruk og sentrale områder har mistet mange av sine funksjoner. Det framherskende planleggingsprinsippet om sone- og funksjonsdeling har ført til økende skille mellom arbeidsplasser, boliger og sentrumsfunksjoner. Omlegging av transport fra sjøen og jernbane har f.eks. bidratt til at mange havneområder og jernbanestasjoner har mistet sin funksjon som byens hovedinnfallsport og blitt liggende i «bakevjen», mens store arealer, spesielt langs innfartsårene er beslaglagt til transportformål. Arealene mellom det gamle byområdet og nye utbyggingsområder er ofte dårlig utnyttet med tilfeldige og skjemmende utearealer.

Bystrukturen må derfor samordnes med kollektivsystemets stamnett og bygges opp slik at mobiliteten sikres samtidig som bilbruken reduseres. Byveksten må konsentreres rundt knutepunktene. Sykkel må utnyttes som et individuelt og meget miljøvennlig transportmiddel. Grønnstrukturen og parker må sikres som grunnlag for biologisk mangfold, friluftsliv og rekreasjon for byens befolkning. Byområdets senterstruktur må fastsettes på regionalt nivå som grunnlag for lokalisering av privat næringsliv og offentlig tjenesteyting. I miljøbyen skal alle viktige offentlige funksjoner og publikumsrettet service kunne nås med kollektive transportmidler.

Eksisterende byområder må utvikles med et langsiktig perspektiv for at vi skal oppnå et mer bærekraftig by- og transportmønster. Det ligger også store utfordringer i å samle den nye bystrukturen til helhetlige, funksjonelle og vakre bysamfunn. Dette krever en aktiv holdning til stedsforming. En forståelse av byen som helhet og en analyse av byen som «sted» er et nødvendig grunnlag for denne oppgaven. En bevisst forsterkning av eksisterende sentra, hovedstrukturer og viktige kollektivårer vil ofte kunne gi rasjonelle kollektivsystemer og en mere miljøvennlig byutvikling.

Viktige utviklingsoppgaver er å:

Avklare og utvikle byenes senterstruktur, transport- og utbyggingsmønster i en bærekraftig retning.
Styrke miljøvennlige transportformer som sykkel og kollektivtransport.
Kartlegge ressursbruken til ulike transportformer lokalt, bl.a. som grunnlag for en helhetlig vurdering for finansiering av ønskede transportformer i byområdene.

2 Styrke sentrum som møtested for handel, næringsliv og kultur.

Sentrum skal være byens viktigste møtested for mennesker, næringsliv, handel og kulturliv. Gater, torg og parker settes i stand. En blanding av boliger, arbeidsplasser og kulturtilbud gir liv og aktivitet til sentrum. God tilgjengelighet til sentrum, spesielt med kollektive transportmidler, til fots og på sykkel skal gjøre bysentrene mer attraktive for et større mangfold brukere enn i dag.

Det er flere grunner til å styrke det historiske sentrum:

Sentrum er den viktigste formidler av den historiske arven og er kjernen i byens identitet.
Sentrum har store økonomiske, kulturelle og miljømessige ressurser som må utnyttes bedre.
Sentrum er den delen av byen som er lettest tilgjengelig med kollektivtransport.
Sentrum har et viktig potensiale som byens viktigste møteplass for kultur, handel og annet næringsliv.

Sentrumsutvikling er en møysommelig prosess med mange aktører og interesser. Det forutsetter en samordnet planprosess med både tiltaksplanlegging og arealplanlegging. Både det offentlige, grunneiere og næringsliv må samarbeide om planlegging og gjennomføring.

Sentrene konkurrerer i dag med bilbaserte kjøpesentre som ligger langs hovedvegene. Viktige tiltak for å styrke de historiske og lokale sentra i denne konkurransen er:

Bedre tilgjengeligheten, primært med kollektiv transport
Ordnete parkeringsforhold ved kollektivtrafikken og i sentrums randsone
Forbedre og utvikle byrommene og det fysiske miljøet
Øke antall boliger i sentrum
Utvikle et bredt tilbud av aktiviteter og næringsvirksomhet.

Etablering av bilbaserte kjøpesentre kan først og fremst styres gjennom regionale retningslinjer gitt gjennom fylkesplanlegging, kommunal arealplanlegging og rikspolitiske retningslinjer knyttet til Plan- og bygningsloven. Det bør vurderes hvordan man kan utvikle likeverdige konkurranseforhold, for eksempel ved avgifter og regulering av parkeringskapasiteten til disse sentra.

Viktige utviklingsoppgaver er:

Handel og tilgjengelighet i sentrum. Skal handelsnæringen bli varig avhengig av omfattende biltilgjengelighet, eller kan en satse sterkere på miljøvennlige transportformer?
Sentrumsboliger. Et levende sentrum er avhengig av et variert funksjonsmønster. Hvordan kan boliger integreres også i sentrale bydeler?
Gode byrom, bruk av historien og kulturminner for å styrke sentrum
Offentlige virksomheter og bygg sin betydning for sentrum

3. Levende lokalsamfunn med gode boligområder og tjenester for oppvekst, omsorg og hverdagsliv.

Uteområdene skal være trafikksikre, trygge og gode for lek, rekreasjon og friluftsliv. Lokale tjenester og fellesløsninger letter hverdagslivet og reduserer behovet for spesialboliger og institusjoner. Møtesteder og lokal organisering er med på å styrke det sosiale nettverket. Lokalsamfunnene har aktiviteter, tjenester og fritidstilbud slik at beboere ikke behøver å reise ut av nærmiljøet for å få dekket vanlige hverdagsbehov. Dette vil bidra til at både unge og gamle, friske og folk med ulik førlighet kan bo og leve i lokalmiljøet. Transportbehovet og foreldrenes kjøring av barn til fritidsaktiviteter kan reduseres. Barna skal kunne ta seg fram på egenhånd i miljøbyen.

Byen kan deles inn i bydeler, lokalsamfunn og nærmiljøer. Miljøbyprosjektet vil se på muligheten av å styrke lokalsamfunnet som en enhet i kommunens planlegging og mobilisere lokalbefolkningen til deltagelse.

Det legges vekt på å komme fram til kriterier for hva som er et godt lokalsamfunn innenfor rammen av et bærekraftig samfunn. Konsentrerte boligformer, i god teknisk utførelse bidrar til redusert areal- og energibruk. Lokal privat og offentlig service samt fritidsaktiviteter i gangavstand vil redusere transportbehovet og bruk av privatbil.

Kvaliteter bør vurderes ut fra følgende fire dimensjoner:

Tjenester og service som bidrag til et enkelt hverdagsliv
Den fysiske kvaliteten etter kriterier for f.eks. arealbruk, tilgjengelighet, lokal forurensning og bygningsmiljø
Lokalsamfunnet som sosialt system
Lokalsamfunnets kultur og historie som grunnlag for folks identitet og tilknytning til stedet.

Bærekraftsbegrepet bør vurderes særlig ut fra:

Energibruk til private husholdninger
Energibruk til lokalt transportarbeid
Arealbruk og biologisk mangfold.

Viktige utviklingsoppgaver er:

Definere avgrensing av og analysere kvaliteter i lokalsamfunn
Studere virkemidler for å oppnå fortetting med kvalitet
Kartlegge ressursbruk (kommunal og privat) til forvaltning, drift og vedlikehold av forskjellige boligområder
Initiere og studere medvirkning og deltagelse i utvikling av levende lokalsamfunn.

4. Natur, vannmiljø og nære friområder sikres for biologisk mangfold og friluftsliv.

Utbyggingsmønsteret skal sikre sammenhengende grønnstruktur, landbruks-, natur- og friluftsområder, vann, elver og sjøområder. Dette vil ta vare på det biologiske mangfoldet og gi befolkningen god kontakt med naturen og de nære friområdene. Grønnstrukturen kan inngå som ledd i gang- og sykkelvegnettet og vil være med på å forbedre lokalklimaet i byen.

By- og tettstedsveksten har ført til nedbygging av de mest produktive, bynære jordbruksarealer og naturområder som det er knapphet på. Det er derfor viktig å rette oppmerksomheten mot naturområdene i og omkring byene. Grøntområder i byen er i denne sammenhengen både naturrester og skogkledde arealer, parker, kirkegårder og private hager. Grønnstrukturen utgjør viktige arealer for rekreasjon og lek. Den er en viktig del av bylandskapet. Grønne områder, elver og vann er dessuten grunnlaget for biodiversiteten og klimaet i byene og tettstedene. Grønnstrukturen har stor betydning for muligheten av å opparbeide sammenhengende gang-, sykkel- og turveger i trivelige og trygge omgivelser.

Nære friområder, leke- og rekreasjonsarealer er ofte en mangelvare i de større byenes indre bydeler. Høy tomteutnyttelse og store trafikkarealer har redusert omfanget av de grønne områdene. Grøntdrag som tidligere fikk grønne områder til å danne sammenhengende strukturer er gradvis nedbygd. Dette har gjort tilgjengeligheten til de bynære naturområder dårligere. Målsetting om at utbygging fortrinnsvis bør skje innenfor eksisterende byggegrenser kan lett komme i konflikt med ønsket om gode nære friområder, leke- og rekreasjonsarealer.Undersøkelser viser at sammenhengen og kvaliteten på grønnstrukturen i mange kommuner er relativt betydelig svekket gjennom summen av en rekke enkeltsaker og dispensasjoner. Hovedtendensen i mange byer har derfor vært en reell nedgang i grøntareal og en forverring av adkomstmulighetene til disse områdene.

Viktige utviklingsoppgaver er:

Samle eksisterende kunnskap om biologisk mangfold i norske byer.
Utvikling av metode for registrering av biologiske forhold i byer og tettsteder.
Bidra til at «Grønn plakat» utarbeides i alle miljøbyene.
Bidra til å realisere planer og gjennomføre tiltak på grøntsiden.
Studere hvordan en kan sikre grønnstrukturen og nære friområder ved fortetting.

5. Avfallshåndtering, kildesortering og gjenvinning av avfall fra hushold og næringsliv.

Omlegging til bærekraftig produksjon og forbruk vil medføre reduserte avfallsmengder og færre farlige stoffer i avfallet. Avfall fra husholdninger og næringsliv sorteres ved kilden eller i sentrale anlegg og er viktige bidrag til en forsvarlig avfallshåndtering. Sortering av avfall vil også føre til at en stor del av avfallet kan brukes som råstoff i gjennvinningsindustrien eller utnyttes som energi. Gjenvinningsgraden skal være høy og restavfallet må håndteres på en forsvarlig måte.

Avfallsmengdene har økt sterkt som et resultat av velstandsutviklingen i de siste 40 – 50 årene, og årlig oppstår det nå ca 5 millioner tonn forbruks- og produksjonsavfall (ikke medregnet avfall fra gruvedrift og bygge- og anleggsvirksomhet). Samtidig har sammensetningen av avfallet endret seg, slik at avfallet i dag både inneholder en betydelig større andel gjenvinnbare ressurser og farlige stoffer. Innsamling og behandling av avfall utgjør derfor i dag en vesentlig større miljøutfordring enn tidligere, samtidig som store ressurser går til spille særlig på kommunale fyllplasser. Statistiske fremskrivinger av avfallsmengdene indikerer at disse problemene vil øke ytterligere dersom det ikke iverksettes tiltak.

Det foregår både i Norge og internasjonalt mye for å snu utviklingen i en annen retning. Målet er at avfallet blir til minst mulig skade for mennesker og naturmiljø, samtidig som avfallet og håndteringen av dette legger minst mulig beslag på samfunnets ressurser. Hovedstrategien på avfallsområdet er i prioritert rekkefølge (St. prp. nr 1 19993 – 94):

å hindre at avfall oppstår og redusere mengden skadelige stoffer i avfallet
å fremme ombruk, materialgjenvinning og energiutnyttelse
å sikre forsvarlig behandling av restavfallet

En rekke virkemidler er aktuelle i dette arbeidet. Produsenter/importører må ta ansvar for å redusere avfallsmengden og for innsamling/gjenvinning av egne produkter når de kasseres. Avfallsstrømmene vil dessuten bli styrt sterkere enn før ved direkte krav i forskrifter og ved bruk av økonomiske virkemidler som vil stimulere ombruk og gjenvinning. Kommunene får utvidete oppgaver, og det forventes at kommunene i årene fremover vil gjennomføre tiltak som sikrer en betydelig økning av avfallsgjenvinningen. Forholdene i byer og sentrale områder ligger godt til rette for en slik satsing, og mye tyder på at både husholdninger og næringsliv vil være positivt innstilt til dette. Det er imidlertid viktig at kommunene velger sorterings- og innsamlingsordninger som er tilpasset lokale forhold, slik at ikke kildesorteringsordninger og oppsamlings-utstyr oppleves som miljømessig eller estetisk problematisk.

Det er også viktig at kommunene selv, gjennom interkommunalt samarbeid og ved andre samarbeidsordninger sørger for å bygge opp tilstrekkelig kapasitet og kompetanse. Mange kommuner har i dag problemer med å løse oppgaver som går utover ren drift av dagens ordninger. Det vil bli behov for økte ressurser til planlegging og gjennomføring av sorterings- og gjenvinningsordninger, til etablering og drift av samarbeidsordninger med private aktører og til å sikre forsvarlig drift av kommunale avfallsanlegg. Informasjon og veiledning til avfallsbesittere vil bli viktigere og kommunenes rolle som myndighetsutøver vil også kreve økt innsats.

Viktige utviklingsoppgaver i miljøbyprosjektet er:

Konkretisering av begrepene bærekraftig produksjon og forbruk i forhold til avfallsproblemene
Demonstrasjonsprosjekter for avfallsreduksjon, kildesortering og gjenvinning av avfall i byer
Lokale motivasjons- og informasjonstiltak for avfallsreduksjon, kildesortering og gjenvinning
Lokal virkemiddelbruk samt lokale organiserings- og samarbeidsløsninger
Gode estetiske og lokaltilpassede løsninger for kildesortering.6. God stedsforming gjennom vern og utvikling av kulturminner, bygningsmiljø og byens felles rom.

Bygningsmiljø, kulturminner og kulturlandskap skal vernes, brukes og utvikles som et samlet kulturmiljø. Nye bygninger har god arkitektur med vakre uterom som passer inn i omgivelsene. En bevisst stedsforming må gå som en tråd gjennom alle satsingsområdene, og gjenspeile en holdning som viser omsorg for de fysiske omgivelsene og vår felles kulturarv. Samlet skal miljøbyene gi oss en historisk forankring og identitet.

Mange norske byer og tettsteder har et tilfeldig og lite helhetlig preg. En finner steder med utflytende arealbruk der nyere bygg og anlegg har en utforming som i liten grad tar hensyn til eksisterende bygningsmiljø og naturforhold. Stedets formuttrykk, farger, materialbruk, reklameskilt og andre viktige elementer gir ofte inntrykk av en forvirrende visuell uorden.

Den fragmenterte utformingen av mange steder i Norge må ses i sammenheng med den raske urbaniseringen og oppbyggingen etter krigen. Da skjedde det en rask forvandling av mange norske byer og tettsteder som ofte innebar et ublidt oppgjør med fortidens byggemåter og visuelle uttrykk. Norske steder dokumenterer et stort samfunnsbyggende arbeid, men viser samtidig at prioriteringene gav lite rom for den stedlige tilpassing og den historiske omtanke som ettertiden har etterspurt. En mer bevisst stedsutforming er derfor viktig. Den skal gjenspeile en holdning som viser omsorg for de fysiske omgivelsene og vår felles kulturarv.

Viktige utviklingsoppgaver er:

Videreutvikle stedsanalyseverktøyet blant annet med tanke på forholdet mellom store infrastrukturtiltak, bystrukturen og landskapet.
Utvikle kunnskap og eksempler om forming av uterom i urbane og spredtbygde områder
Dokumentere miljøbyenes arbeid med kulturminner. Utvikle eksempler på gode planer, prosjekter og bruk av virkemidler.
Utarbeide metode og indikatorer for å definere og måle kvaliteter knyttet til nye bygg og anlegg samt forvaltning av kulturminner.

3 Organisering av miljøbyarbeidet

Miljøbyarbeidet har som mål å få fram modeller for en bærekraftig byutvikling. Dette vil samtidig legge grunnlag for arbeidsplasser, bedre oppvekstmiljø og levekår i byene. Hovedideen med miljøbyarbeidet er å utvikle en helhetlig arbeidsmåte, der løsningen av mange miljøproblemer ses i sammenheng. Langsiktig planlegging og raske miljøforbedringer skal trekke samme veg.

3.1 Arbeidsformer – miljøbyprosjektet som metode

Miljøbyarbeidet er et bredt anlagt samarbeid mellom flere departementer og fem byer. Miljøutfordringene i byene er svært sammensatt og krever tverrfaglig samarbeid og helhetlig planlegging. Det er derfor nødvendig å prøve ut nye samarbeidsformer i praksis. Men beslutninger må selvsagt fattes av ordinære organer i kommunene og staten/departementene. Arbeidsmetoden i miljøbyprosjektet er basert på det nære samspillet mellom planlegging, prosjektarbeid og tiltak i byene og faglig utviklingsarbeid lokalt og sentralt.

Viktige momenter er:

Miljøbyene skal bygge sitt arbeid på et program med visjoner og overordnete mål for en bærekraftig byutvikling. Det er utviklet seks satsingsområder i miljøbyarbeidet, se kapittel 2.
Planer og konkrete prosjekter skal bygge opp om og synliggjøre de langsiktige målene og forankres administrativt og politisk i kommunen. Prosjektene skal vise til nye løsninger og avklare eventuelt behov for nye virkemidler.
Et bredt spekter av tiltak skal trekke i samme retning. For eksempel må både gode lokalsamfunn og et sterkt sentrum bygge opp om et effektivt kollektivtransportsystem.
En bred organisering i kommunene, fylkeskommunene og staten skal sikre et tverretatlig samarbeid for en miljøvennlig byutvikling.
Beboerne, frivillige organisasjoner og næringslivet trekkes aktivt med i miljøbyarbeidet.
Alternative løsninger og modeller skal gi innbyggerne reelle muligheter til å opptre miljøvennlig. For eksempel må kollektivtransporten kunne konkurrere med privatbilen og gode konsentrerte boligformer må være et fullgodt alternativ til eneboligen.
Erfaringene skal bidra til å bygge opp den faglige kompetansen om en miljøvennlig byutvikling. Dette formidles mellom miljøbyene og til andre byer og tettsteder gjennom et bredt opplegg for informasjon og spredning av erfaringene.

Samspillet mellom lokalt og sentralt utviklingsarbeid vil gi offentlige myndigheter bedre mulighet til å:

Få fram pilotprosjekter og forbilder.
Utvikle metoder og indikatorer som gjør det mulig å måle miljøtilstanden i byene.
Styrke forståelsen for og deltagelse i miljøvennlig byutvikling.
Vurdere og utvikle virkemidler.
Utvikle gode og hensiktsmessige samarbeidsformer lokalt og sentralt som kan fremme en miljøvennlig byutvikling.

3.2 Sentral organisering

Den politiske og administrative ledelsen av forsøksprogrammet sentralt ligger i Miljøverndepartementet. Miljøbysekretariatet i Planavdelingen ivaretar den løpende koordinering og kontakt mellom faggruppene og byene.

Følgende statlige etater deltar i miljøbyarbeidet:

Barne- og familiedepartementet (BFD), Justisdepartementet (JD), Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF), Kommunal- og arbeidsdepartementet (KAD)/Husbanken, Kulturdepartementet (KD), Nærings- og energidepartementet (NOE), Vegdirektoratet (VD), Sosial- og helsedepartementet (SHD), Direktoratet for naturforvaltning (DN), Riksantikvaren (RA), Statens forurensningstilsyn (SFT), og Fylkesmannens miljøvernavdeling. Departementene og direktoratene deltar i ulike faggrupper.

Statlige etater vil sammen med byene avholde møter for å koordinere miljøbyarbeidet. Oppgavenes karakter vil bestemme deltakelse og hvor ofte dette skjer.

En faglig arbeidsgruppe er etablert for hvert satsingsområde (se kap. 2). Den skal bidra i det faglige utviklingsarbeidet og sørge for at erfaringene blir presentert og formidlet til landet forøvrig. Både byene, departementer, direktorater og engasjerte fagmiljøer deltar i faggruppene.

Faggruppene skal være samarbeidsorgan mellom de sentrale myndigheter og det lokale utviklingsarbeidet. De skal:

avklare metoder for å måle miljøtilstanden, bidra til at miljøstatus blir kartlagt i byene og definere miljømål
holde kontakt med utviklingsarbeidet
bidra til å samordne aktuelle statlige tiltak i miljøbyene
holde seg orientert om viktige prosjekter i andre byer og erfaringer fra andre land
rapportere erfaringer overfor miljøbyforum og faglige samlinger
utvikle veildningsmateriale
utarbeide sluttrapport med miljømål og anbefalinger om virkemidler og tiltak.

Faggruppene skal søke samarbeid med hverandre der det er overlappende problemstillinger eller felles prosjekter. Arbeidet innen de faglige satsingsområdene vil kunne omfatte både miljøbyene og andre kommuner. Dette gjør det mulig å utveksle erfaringer og bidra til å trekke andre byer med i utviklingsarbeidet. Faggruppene vil ha som viktig oppgave å bidra til konkretisering av miljømål og vil forøvrig utvikle eksempler og faglig veiledningsmateriale på sitt felt til nytte for både miljøbyene og andre kommuner.

Et miljøbyforum, med en bred fagsamling, etableres når erfaringene skal bearbeides bl.a. med tanke på utvikling av nye virkemidler. Forumet møtes en eller to ganger i året der hovedoppgaven blir å utvikle kunnskap om og en faglig forståelse for helheten i en bærekraftig byutvikling. Behovet for nye/endrete virkemidler vil stå sentralt i disse drøftingene.

En årlig miljøbykonferanse skal ivareta behovet for at viktige erfaringer fra miljøbyarbeidet utveksles underveis mellom miljøbyene, etater på fylkesnivå, direktoratene og departementene samt andre byer og kommuner. Miljøbykonferansen skal være en bred mobilisering for en miljøvennlig byutvikling og arrangeres i samarbeid med miljøbyene.

På sentralt holdskal miljøbyarbeidet ende opp i et informasjonsmateriale om helhetlig lokal planlegging både når det gjelder innhold, prosess og gjennomføring for å oppnå bærekraftig byutvikling. I tillegg skal rammebetingelser og virkemidler for å fremme en mere miljøvennlig byutvikling drøftes.

3.3 Lokal organisering

Det lokale arbeidet i miljøbyene ledes av en politisk styringsgruppe og en administrativ styrings-/prosjektgruppe. Fylkeskommunen, Fylkesmannens miljøvernavdeling og Statens vegvesen deltar i den lokale organiseringen av prosjektet. Den politiske styringsgruppen gir viktige føringer for miljøbyarbeidet lokalt, og sørger for at arbeidet forankres til det overordnete og løpende planleggings- og miljøarbeidet i kommunen. Beslutninger fattes av det ordinære politiske systemet.

Den administrative styrings-/prosjektgruppen er «motoren» i det lokale arbeidet. Den skal sørge for at planer og enkeltprosjekter initiert av miljøbyprosjektet blir gjennomført, enten som ledd i kommunens og etatenes løpende arbeid, eller som egne mere selvstendige prosjekter. Prosjektleder vil som regel være miljøvernsjef/miljøvernrådgiver i rådmannens stab. Prosjektlederen vil ha som hovedoppgave å koordinere og lede det lokale plan- og miljøbyarbeidet. Prosjektlederen vil også ha en viktig funksjon i samarbeidet med miljøbysekretariatet, de sentrale faggruppene og statlige myndigheter/departementet.

Fylkesmannens miljøvernavdeling, fylkeskommunen og Statens vegvesen sin deltagelse i den lokale prosjektgruppen åpner bl.a. for å se på miljøsamarbeid over kommunegrensene. Glommastien mellom Fredrikstad og Sarpsborg er eksempel på dette.

Miljøverndepartementet deltar ikke i de lokale styrings- eller prosjektgruppene, bortsett fra i Miljøbyen Gamle Oslo der de statlige interessene er spesielt store. Her deltar Miljøverndepartementet sammen med KAD, KD, SD, SHD, Byrådet og Bydelsutvalget i en politisk styringsgruppe.

Målsettingen om en bærekraftig byutvikling skal nedfelle seg i lokale planer der de faglige satsingsområdene ses i sammenheng og gir grunnlag for nye løsninger og konkrete tiltak. Det blir viktig å øke forståelsen for hvordan de seks satsingsområdene henger sammen og hvilke faktorer som er av overordnet styrende karakter. De faglige satsingsområdene skal gis et konkret innhold som sammen vil bidra til en bærekraftig byutvikling.

Lokaltskal miljøbyarbeidet ende opp med synlige miljøforbedringer som kan være eksempler og virke mobiliserende i forhold til plan- og miljøarbeidet. Enkeltprosjektene skal også være med på å utvikle ny kunnskap der vi dag har manglende erfaringer. Miljøbyarbeidet skal lokalt kunne vise til praktiske løsninger på miljøutfordringene, evt. nye organisatoriske løsninger og nye samarbeidsmønstre.

4 Kort om miljøbyene

Fredrikstad · Kristiansand · Bergen · Tromsø · Miljøbyen Gamle Oslo

Miljøbyene har laget sine egne programmer. Her følger en kort beskrivelse med de viktigste satsingsområdene, utfordringene og målene

Fredrikstad

Fredrikstad er blitt storkommune ved sammenslåing av kommunene Borge, Fredrikstad, Kråkerøy, Onsøy og Rolvsøy. Dette åpner for å se arealbruk og transport i en større regional sammenheng der bybåndet mellom Fredrikstad og Sarpsborg åpner for en god kollektivdekning og bruk av sykkel. Byen har store muligheter ved å utnytte de kvalitetene som ligger i Gamlebyen, festningeverkene og Glommavassdraget. Glommastien er spesielt viktig som bindeledd i grønnstrukturen og vil knytte byen til elven og de nære friområdene. Eksisterende tettsteder og lokal byggeskikk skal danne basis for den framtidige boligbyggingen. De tidligere komunene er organisert som kommunedeler med ansvar for oppvekst og omsorg.

Areal og transport

Fredrikstad har ca. 65 000 innbyggere og utgjør sammen med Hvaler og Sarpsborg Nedre Glommaregionen. Vi kan se konturene av en båndby, men også av to stjerneformede byområder rundt Fredrikstad og Sarpsborg. Felles bolig- og arbeidsmarked mellom de to byene skaper mye trafikk. Trafikk i og gjennom boligområdene er et stort problem. Det er også en vesentlig pendling inn til Oslo. Buss- og togtilbudet er i følge kommunen for dårlig utbygd. Fergetilbudet er mangelfullt.

Miljøbyprosjektet har som mål å bidra til:

Videre utbygging skal hovedsakelig skje som fortetting i «båndbyen» og i tilknytning til eksisterende sentra.
Tettstedsareal pr. innbyger skal ikke øke og arealforbruk til nye boliger skal reduseres med 10% i forhold til dagens praksis.
Kollektivtransportens andel av det totale trafikkarbeidet skal økes.
Sykkel som transportmiddel skal økes vesentlig.
Det skal etableres en senterstruktur der de viktigste offentlige og private tjenestene kan nås lokalt slik at transportbehovet reduseres.
Hovedvegnettet skal legges utenom boligområdene.
CO ₂, NO _x og CO-utslipp fra trafikken skal reduseres med henholdsvis 10, 30 og 25%
Antall støyutsatte personer langs hovedvegnettet skal reduseres med 15%
Antall trafikkulykker med personskader skal reduseres med 5%

Sentrumsutvikling

I en periode på 60- og 70-tallet snudde byen ryggen mot elva. Arealene mot elva fikk en tilfeldig utforming og bruk og var preget av forfall. Handelen i sentrum synes fortsatt å tape i forhold til de større kjøpesentrene langs innfartsvegene til byen.Terminalplassene for buss og ferje er godt plassert, men jernbanestasjonen ligger for perifert i forhold til bykjernen. I de siste årene er kontakten mot elva gjenerobret med en flott elvepromenade.

Miljøbyprosjektet har som mål å bidra til at:

Byen skal få et nytt rådhus i sentrum
Jernbanestasjonen flyttes nærmere sentrum
Elvepromenaden skal fullføres til Gresvik og på Kråkerøy
Parkeringshus skal etableres langs hovedvegnettet inntil sentrumskjernen
Flere leiligheter etableres i sentrum
Kulturlivet og kulturtilbudene styrkes.

Levende lokalsamfunn

Kommunen legger opp til en desentralisert helse-, sosial- og skoleadministrasjon i de fem kommunedelene. Kommunedelene er igjen sammensatt av en rekke mindre lokalsamfunn hvor barneskolen er et sentralt element. Kommunen ser det som en viktig oppgave å bygge videre på dette desentraliserte mønstret. Småbarnsforeldre i Fredrikstad regner sikkerhet, mye biltrafikk, lite sosialt felleskap og manglende barnehagetilbud som de største problemene i nærmiljøet. Ungdommen mangler ofte møtesteder av mer uformell karakter. Lokalsamfunnenes styrke reduseres i dag ved at lokalbutikkene taper terreng overfor kjøpesentrene og det funksjonelle mangfoldet i nærmiljøet reduseres.

Miljøbyprosjektet har som mål å bidra til at:

Kommunen har veldefinerte lokalsamfunn med områderettet tjenestetilbud i form av barneskole, barnehage, fritidsklubb, helse- og sosialtjenester.
Servicetilbud som bank, post, dagligvarebutikk, kafe og møtested skal kunne nås på en trafikksikker måte til fots og på sykkel.
Alle lokalsamfunnene skal ha et tjenelig kollektivtransporttilbud til sentrum og andre områder.
Et sentralt mål er å stimulere til et lokalt engasjement for utvikling av lokalsamfunnet.

Grønnstruktur, natur og friluftsliv

Glomma, strandområdene og skjærgården er dominerende natur- og landskapstrekk i bybildet. Båtbruk og fritidsfiske er viktige sider ved folks friluftsliv. Vannkvaliteten i Glomma er vesentlig forbedret de siste årene. Nærliggenede arealer til Øra og andre våtmarksområder er presset, særlig fra industri og havneutbygging. Det er god kontakt til markaområdet rundt byen. Få steder er det definert klare tettstedsgrenser og byggesoner mot landbruks-, natur- og friluftsområder. Grøntområder fragmenteres av tilfeldig utbygging.

Miljøbyprosjektet har som mål å bidra til å:

Utarbeide en «Grønn plakat», en kommunedelplan for grønnstrukturen.
Fullføre «Glommastien» for å sikre sammenheng i grønnstrukturen langs begge sider av elva mellom Fredrikstad og Sarpsborg.
Gjenopprette nye naturlike strandlinjer og strandskoger der disse er ødelagt.
Utføre planarbeid etter PBL som sikrer kvaliteten i store sammenhengende kulturlandskapsområder.

Kildesortering og gjenvinning av avfall

Fredrikstad har i dag et omfattende avfallsanlegg på Øra som tar imot husholdningsavfall, spesialavfall, sykehusavfall, mm. Avfallet både sorteres, deponeres, forbrennes og gjenbrukes. Forbrenningen produserer energi til industrien. Anlegget tar imot avfall fra store deler av Østfold og fra en del av Bærum. Det er i tillegg i Fredrikstad en omfattende privat gjenvinningsvirksomhet innen områdene jern- og metall, plast, biler, gummi, slakteavfall, mm. Likevel fortsetter avfallsmengen å øke. Det er en overordnet målsetting både å redusere avfallsmengen og å øke graden av kildesortering og gjenvinning. Avfallsplan for Fredrikstad ble vedtatt i juni 1995.

Stedsforming og kulturminner

Fredrikstad kommune er meget rik på kulturminner. Gamlebyen er Nord-Europas best bevarte festningsby. En finner en rekke spor fra førhistorisk tid, bl.a helleristninger, boplasser og gravfelt. Kulturlandskapet spenner fra kystkulturpregede områder til mer typiske innlands- og flatbygdpregede områder. Herregårdslandskapet utgjør noe av det mest særegne. Det finnes mange industriminner. Det ble produsert tegl, hogget stein og saget plank. Flere områder med arbeiderboliger/småhus utgjør viktige elementer i det historiske Fredrikstad.

Miljøbyprosjektet har som mål å bidra til at:

Kommunen utvikler sine kulturminner etter en samlet dokumentasjon og plan.
Holdningene til vern av kulturminner og god stedsforming skal styrkes i hele befolkningen.
Tettstedene skal utvikles etter begrepene om god stedsforming.
Videre forringelse av et steds karakter skal stoppes mht. uvettig behandling av gamle hus.

Kristiansand

Både Kvadraturen og byen forøvrig har god kontakt med sjøen og marka. Det er gjort og gjøres mye for å få en renere fjord og elv, og for å bedre tilgjengeligheten til disse områdene. Opprusting av Øvre Torg er blitt ett av de fineste sentrumsprosjektene som er gjennomført i Norge på lenge. Aktiv satsing på miljøvennlig transport økte passasjertallet på buss med 30% og bruk av sykkel med 20%. Dette skal kommunen forsøke å følge opp i miljøbyarbeidet. Kristiansand har også ambisiøse målsettinger for kildesortering og avfallshåndtering.

Areal og transport

Kristiansand har 67 900 innbyggere, og er et transportknutepunkt for Sørlandet, med jernbane, flyplass, vegknutepunkt og havn med internasjonal fergetrafikk. Sammen med nabokommunene Lillesand, Birkenes, Vennesla, Songdalen og Søgne inngår Kristiansand i et felles bolig- og arbeidsmarked. Bystrukturen kan skjematisk framstilles som en fingerplan der grøntdrag ligger mellom utbyggingsområdene radiært plassert rundt Byfjorden. I etterkrigstida har byen hvert år lagt under seg nye arealer på størrelse med halve Kvadraturen. Dette har, sammen med etableringen av Sørlandssenteret, skapt en betydelig trafikkvekst. E18 deler Lundsområdet i to og skaper en barriere mellom Kvadraturen og Baneheia.