T-5/89 Ikraftsetting
Ikraftsetting av endringer i plan og bygningsloven og visse andre arealdisponeringslover
Rundskriv | Dato: 09.06.1989 | Kommunal- og distriktsdepartementet
Nr: T-5/89
Til Kommunene
Fylkeskommunene
Fylkesmennene
Rundskriv T5/89
Arkiv 100
9.juni 1989
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 Innledning
2 Hovedendringer
2.1 Lovendringer for å styrke barns interesser i planleggingen
2.2 Overgang til vegplanlegging etter plan og bygningsloven
2.2.1 Innledning formålet med endringene
2.2.2 Oversikt over plansystemet etter vegplanforskriftene
2.2.3 Kort om vegplanlegging etter plan- og bygningsloven
2.2.4 Nærmere om overgangsperioden
3 Endringene i plan og bygningsloven
3.1 § 1 Lovens virkeområde i sjø
3.1.1 Geografisk avgrensning m.m.
3.1.2 Byggesakbestemmelsenes anvendelse i sjø
3.2 § 2 Presisering av hensynet til barns interesser i formålsparagrafen
3.3 § 94 Samarbeid mellom Statens vegvesen, fylkeskommunen og kommunen om planlegging av riks og fylkesveier
3.3.1 Generelt
3.3.2 Oversiktsplaner
3.3.3 Detaljplaner
3.4 § 102 Krav om at kommunestyret utpeker en etatsjef eller tjenestemann med særskilt ansvar for barns interesser i bygningsrådet
3.5 Kommuneplanens arealdel
3.5.1 § 20-4 første ledd nr. 5 Disponering av sjøområder ogvassdrag i kommuneplanens arealdel
3.5.2 § 20-4 annet ledd bokstav a Adgang til å stille krav om regulerings eller bebyggelsesplan for områder for råstoffutvinning
3.5.3 § 20-4 annet ledd bokstav b første punktum - Adgang til å stille krav om etablering av barnehager, skoler og fritidshjem m.m. i kommuneplanens arealdel
3.5.4 § 20-4 annet ledd bokstav b annet og tredje punktum Styring av omfang og utforming av bygninger. Kriterier for lokalisering
3.5.5 § 20-4 annet ledd bokstav d Adgang til å stille areal og funksjonskrav til lekearealer og andre utearealer m.m.
3.5.6 § 20-4 annet ledd bokstav g Adgang til å stille krav om bebyggelsesplan for enkelte strekninger og enkelte tiltak på vegnettet
3.5.7 § 20-5 tredje ledd Forenklet behandling av handlingsprogrammet til kommuneplanen
3.5.8 § 20-5 fjerde ledd Tidspunktet for rettsvirkning av kommuneplanens arealdel
3.6 Reguleringsplan
3.6.1 § 23 nr. 1 annet puktum Klargjøring av plikten til å utarbeide reguleringsplan
3.6.2 Justeringer i reglene om reguleringsformål
3.6.3 § 26 Bestemmelser til reguleringsplan om minste lekeareal pr. boenhet m.m.
3.6.4 § 28-1 nr. 2 tredje punktum og 4 Adgang for vegsjefen til å foreta mindre vesentlige endringer i reguleringsplan
3.7 § 45 nr. 2 første punktum Statens og fylkeskommunens plikt til å svare for innløsnings og erstatningskrav
3.8 § 70 En mindre lovteknisk justering
3.9 § 91 tredje ledd Hjemmel for bygningsrådet til å nekte riving av bebyggelse inntil reguleringsplan eller byggetillatelseforeligger
3.10 § 119 nr. 1 fjerde ledd Vegplanlegging - overgangsbestemmelse
3.11 § 120 nr. 4 Vegplanlegging overgangsbestemmelse
4 Nærmere om de enkelte lovendringene i andre arealdisponeringslover
4.1 Endringer i saksbehandlingsreglene i fredning etter naturvernloven, viltloven og kulturminneloven
4.1.1 Innledning
4.1.2 Naturvernloven
4.1.3 Viltloven
4.1.4 Kulturminneloven
4.1.5 Friluftsloven
4.2 Endringene i landbrukslovgivningen
4.2.1 Jordloven
4.2.2 Skogbruksloven
4.2.3 Konsesjonsloven av 1974
4.2.4 Jordskifteloven
Dette rundskrivet gir en oversikt over de endringene som ble vedtatt ved lov 21. april 1989 nr. 17 i plan og bygningsloven av 14.juni 1985 og i 9 andre lover. Lovendringene trer i kraft 1. juli 1989, med unntak av endringene i kulturminneloven som vil tre i kraft 1. januar 1990.
Lovendringene er i hovedsak basert på planlovutvalgets forslag i NOU 1987:21 Samordning av lover om arealdisponering, høringsuttalelser til denne utredningen og Ot.prp. nr. 51 (198788) om endringer i plan og bygningsloven og i visse andre lover om arealdisponering.
Det er også inntatt endringer i plan og bygningsloven (§§ 2, 102, 204 og 26) for å styrke barns interesser i planleggingen etter plan og bygningsloven. Disse endringene bygger på høringsnotat utarbeidet av departementet, merknader fra høringsrunden og Ot.prp. nr. 51 (198788). Det er også foretatt enkelte andre justeringer i plan og bygningsloven.
Dette rundskrivet gir en oversikt over de viktigste lovendringene. Det er foretatt endringer i følgende lover:
- plan og bygningsloven
- vegloven
- naturvernloven
- viltloven
- kulturminneloven
- friluftsloven
- jordloven
- skogbruksloven
- konsesjonsloven av 1974
- jordskifteloven
Samtidig med innføringen av den nye plan og bygningsloven ble det foretatt en rekke endringer og justeringer i andre lover med sikte på samordning til plan og bygningsloven.
Det gjenstod likevel en del arbeid med endringer for å gjøre annet lovverk av betydning for arealbruk og vern bedre tilpasset plan og bygningslovens system.
Lovendringene nå er en videreføring av dette.
Lovendringene som er omtalt i rundskrivet her gjelder blant annet vegplanlegging, som etter en overgangsperiode på 5 år skal integreres i planleggingen etter plan og bygningsloven. Det er også foretatt endringer i saksbehandlingsreglene i naturvernloven, viltloven og kulturminneloven slik at saksforberedelsen av vedtak etter disse lovene blir samordnet og tilpasset til plansystemet etter plan- og bygningsloven. Det er videre foretatt endringer i landbrukslovgivningen med sikte på å bedre samordning med plan og bygningsloven, og forenklinger.
Videre er plan og bygningslovens bestemmelser om virkeområde i sjø endret slik at loven nå i utgangspunktet gjelder ut til grunnlinjene.
Det har også vist seg, blant annet gjennom henvendelser til Barneombudet, at barns interesser i planleggingen ikke blir godt nok ivaretatt. Endringene i plan og bygningslovens formålsbestemmelse, møterett i bygningsrådet for talsperson til å ivareta barns interesser og noen endringer og presiseringer i kommuneplanbestemmelsene og bestemmelsene om reguleringsplan tar sikte på å gi kommunene et bedre lovgrunnlag for å sikre barns interesser.
Regjeringen tar sikte på i løpet av sommeren 1989, ved Kongelig resolusjon, å fastsette rikspolitiske retningslinjer med hjemmel i plan og bygningslovens § 171 for å styrke barn og unges interesser i planleggingen. Rikspolitiske retningslinjer er et nytt virkemiddel som gir Kongen adgang til å stille opp generelle mål og rammer og til å gi retningslinjer for planleggingen. Fylkeskommunene og kommunene skal legge retningslinjene til grunn for sin planlegging etter plan og bygningsloven. Vi viser her til særskilt informasjonsmateriell som vil bli sendt ut når de rikspolitiske retningslinjene fastsettes.
Endelig er det foretatt enkelte justeringer i plan- og bygningsloven ut fra behov en har blitt klar over ved at de nye planbestemmelsene nå har vært praktisert en tid, og at en har vunnet noe erfaring med bruken. Dette gjelder særlig bestemmelsene om kommuneplanens arealdel og saksbehandlingen av kommuneplaner.
Planlovutvalget foreslo endringer i til sammen ca. 30 lover. På bakgrunn av reaksjoner blant høringsinstansene er en del av endringene i andre lover foreløpig ikke videreført. Dette gjelder bl.a. bruk av den såkalte "samtykkemodellen".
Miljøverndepartementet vil arbeide videre med samordningen mellom annet lovverk og plan og bygningsloven.
2.1 STYRKING AV BARNS INTERESSER I PLANLEGGINGEN
Det er tatt inn endringer i plan og bygningslovens §§ 2, 10-2, 20-4 og 26 for å styrke barns stilling gjennom planprosessen.
Bakgrunnen for lovendringen er at både Barneombudet og Miljøverndepartementet har mottatt reaksjoner på planer hvor barns interesser ikke har vært tilstrekkelig ivaretatt. Barn utgjør ca. 1/4 av befolkningen, men har ikke samme mulighet som andre grupper til å fremme og sikre at deres interesser tas med og gis tilstrekkelig vekt ved valg av løsning. I tillegg har ikke barn stemmerett slik at de er satt utenfor den demokratiske prosess og derved ikke har noen innflytelse på sammensetningen av de bestemmende organer. Disse forhold medfører at lovverket må sikre at hensynet til barn og deres interesser blir ivaretatt.
Regjeringen vil, som nevnt, fastsette rikspolitiske retningslinjer etter plan og bygningslovens § 171 første ledd for å styrke barn og unges interesser i planleggingen. Disse vil måtte ses i sammenheng med lovendringene.
Hensikten med retningslinjene er å støtte kommunene i deres arbeid for barn og unge. Retningslinjene fratar ikke kommunene ansvar og selvråderett i planarbeidet, men vil gi kommunene et grunnlag for å utvikle en planleggingsprosess som sikrer at hensynet til barn og unge blir synliggjort og bedre ivaretatt.
Plan og bygningsloven gir, etter lovendringene, kommunene hjemmel til å følge opp ovennevnte retningslinjer. Loven oppstiller generelle krav og retningslinjer for kommunal planlegging. Videre angir den hva kommunene kan gi bestemmelser om. Regjeringen har ved retningslinjene konkretisert de krav som må stilles til ivaretakelse av barn og unges interesser både i den enkelte plan og i planprosessen.
De enkelte endringene er omtalt i forbindelse med de respektive paragrafer under.
Det vises også til den veiledning om rikspolitiske retningslinjer som vil bli gitt og som vil inneholde eksempler på bruk av bestemmelsene.
2.2 OVERGANG TIL VEGPLANLEGGING ETTER PLAN OG BYGNINGSLOVEN
2.2.1 Innledning formålet med endringene
Planlegging av riks og fylkesveger foregår i dag både etter planbestemmelsene i plan og bygningsloven og etter forskrifter for utarbeidelse og behandling av planer for riks og fylkesveger fastsatt med hjemmel i veglovens § 12.
I forbindelse med vedtakelsen av vegplanforskriftene i 1980 ga Samferdselsdepartementet og Miljøverndepartementet uttrykk for at vegplanleggingen fortrinnsvis burde skje etter bestemmelsene om oversiktsplaner og reguleringsplaner etter bygningsloven (nå plan og bygningsloven). Praksisen med bruk av vegloven var imidlertid vel innarbeidet, samtidig som generalplanbestemmelsene i bygningsloven ikke ble praktisert på en slik måte at de var egnet til å avklare vegtraseer.
Det er nå foretatt lovendring i veglovens § 12 slik at all vegplanlegging etter en overgangstid på 5 år fra 1. juli 1989 skal foretas etter plan og bygningslovens bestemmelser. Endringen innebærer at beslutningsprosessene vil bli de samme som for øvrige planvedtak etter plan og bygningsloven.
Fastlegging av vegtraseer blir etter dette en nødvendig og naturlig del av kommunal og fylkeskommunal planlegging. Vegtraseer vil således kunne fastlegges i kommuneplan i sammenheng med den øvrige arealdisponeringen og som et ledd i oppfølging av en helhetlig og overordnet areal og transportplanlegging.
For å sikre vegmyndighetene initiativ og fremdrift i forbindelse med planlegging av riks og fylkesveger er det foretatt lovendringer i plan og bygningsloven ( §§ 94 og 281) slik at en del planoppgaver kan foretas av vegmyndighetene. Dette gjelder adgang til å utføre planarbeidet, sikre samarbeid, samordning og samråd, oversendelse av planutkast. De enkelte lovendringene blir nærmere behandlet i forbindelse med omtalen av de respektive paragrafer under.
2.2.2 Oversikt over plansystemet etter vegplanforskriftene
Plansystemet etter vegplanforskriftene er delt i 4 nivåer:
- vegutredning (§ 6)
- hovedplan (§ 7)
- detaljplan (§ 8)
- byggeplan (§ 9)
I forskriftene er godkjenningsmyndigheten for hovedplaner for riks og fylkesveger lagt henholdsvis til
Vegdirektoratet og fylkesutvalget.
Berørte kommuner, fylkeskommuner og statlige myndigheter kan bringe vedtak om godkjent hovedplan for riksveg inn for Samferdselsdepartementet til overprøving. Andre berørte kan til en viss grad påklage Vegdirektoratets vedtak om hovedplan. For fylkesveg gjelder ingen særlige regler om overprøving.
Vegplanforskriftene bygger imidlertid på at lokal statlig fagmyndighet kan bringe eventuelle plankonflikter inn for sentral behandling.
Godkjenningsmyndigheten for detaljplaner for riksveger og for fylkesveger er lagt til vegsjefen med henholdsvis Vegdirektoratet og fylkesutvalget som klageinstans.
2.2.3 Kort om vegplanlegging etter plan og bygningsloven
Med utgangspunkt i vegplanforskriftene, slik de nå lyder, vil det være vegutredning samt utarbeiding av hovedplaner og detaljplaner som skal ivaretas av plan og bygningslovens system.
Vegutredning (vegplanforskriftenes § 6), som er oversiktsplanlegging av riks og fylkesveier, vil i plan og bygningslovens system kunne inngå som en integrert del av fylkesplan eller kommuneplan, eventuelt som fylkesdelplan eller kommunedelplan.
Hovedplan (vegplanforskriftenes § 7) vil inngå som en del av kommuneplanens arealdel. Også her vil det være mulig å fremme planen som en kommunedelplan.
Detaljplan (vegplanforskriftenes § 8) utarbeides som reguleringsplan etter plan og bygningsloven.
Det er fortsatt, som hovedregel, vegmyndighetene som har ansvaret for utarbeidelsen av planer for riks- og fylkesveger. Selve utarbeidingen vil derfor i hovedtrekk være lik den som er fastlagt i forskriftene til veglovens § 12, men behandlingsmåte og vedtaksmyndighet følger plan og bygningsloven.
For å sikre vegmyndighetenes initiativ og fremdriftsrett i vegplanleggingen kan vegsjefen etter endringene fortsatt utarbeide og fremme vegplanforslag. Det er imidlertid en klar forutsetning at fylkeskommuner og kommuner blir trukket inn på et tidlig tidspunkt i planleggingen. På tilsvarende måte er det forutsatt i plan og bygningsloven at vegsjefen skal trekkes inn tidlig i kommunale og fylkeskommunale planprosesser. Når det gjelder behandlingsmåten for øvrig, vil denne bli nærmere omtalt i forbindelse med plan og bygningslovens § 94 (se punkt 3.3 under).
I en periode på 5 år fra ikraftsetting av lovendringene her vil vegplanlegging i utgangspunktet kunne foretas etter ett av regelsettene.
Det er imidlertid forutsatt at berørte kommuner skal være enig dersom plansystemet i vegloven skal brukes i overgangsperioden. I kommuner der det foreligger bindende arealdel av kommuneplan bør en fortrinnsvis benytte plan og bygningsloven. Vegplan må ikke være i strid med bindende plan (dvs. kommuneplanens arealdel, reguleringsplan eller bebyggelsesplan) etter plan og bygningsloven.
Ved planarbeid som berører riks og fylkesveger er det viktig at kommunene og vegmyndighetene gjennom tidlig samarbeid avklarer hvilken planform som skal brukes. For øvrig vises det til Vegdirektorates veiledere "narundskriv nr. 88/29" om vegvesenets medvirkning i kommuneplanarbeidet og "håndbok O54" om hovedplaner.
Miljøverndepartementet og Samferdselsdepartementet vil arbeide for at overgangen til plan og bygningsloven kan skje mest mulig problemfritt. En vil sette i gang forsøk i enkelte fylker og kommuner for å få prøvd ut de nye bestemmelsene i plan og bygningsloven.
3 NÆRMERE OM DE ENKELTE ENDRINGENE I PLAN- OG BYGNINGSLOVEN
3.l.l Geografisk avgrensning m.m. av anvendelsen av plan- og bygningsloven i sjøområdene
a ) Generell innføring
b) Nærmere om kommunens planlegging i sjøområdene
c) Nærmere om kartverk m.m.
a) Generell innføring
Planbestemmelsene i plan og bygningsloven gjelder både for landareal, vassdrag og sjøområder. I sjøområdene har anvendelsen av loven vært begrenset til de områder som omfattes av havnedistrikt i medhold av havne og farvannsloven av 8. juni 1984.
Plan og bygningslovens § l første ledd er nå endret slik at loven virker ut til g runnlinjene. Dette innebærer at plan og bygningslovens virkeområde i sjø ikke lenger er knyttet til fastsatt havnedistrikt etter havneloven.
Det er forutsatt at loven i sjøområdene skal virke innenfor kommunegrenser.
Bare i et fåtall tilfeller er det fastsatt kommunegrenser i sjø, og flere av disse er heller ikke trukket ut til grunnlinjene. Selv om det ikke er fastsatt grenser i sjøen mellom kommunene, er det sjelden uenighet om hvor de går, og grensene som er vist på Statens kartverks hovedkartserie Norge 1:50.000, M 711serien, kan i praksis legges til grunn som gjeldende kommunegrenser. Se for øvrig punkt 3.1.1 b) om kommunenes planlegging i sjøområdene.
Dersom det oppstår behov for å begrense plan og bygningslovens virkeområde i sjø, er det etter pbl. § 1 første ledd annet punktum adgang for Kongen til å fastsette virkeområdet lengre inn enn grunnlinjene. Det kan dreie seg om områder der grunnlinjene ligger langt fra land, eller det av hensyn til nasjonale intereseer foreligger behov for å begrense virkeområdet. Det er forutsatt at Miljøverndepartementet i samråd med andre berørte departementer forbereder sak om fastsettelse av annet virkeområde etter at de berørte kommuner har fått anledning til å uttale seg.
Etter endringen i pbl. § 1 får planbestemmelsene og byggesaksbestemmelsene samme geografiske virkeområde. Dette betyr bl.a. at bygningsrådet blir det lokale kontrollorgan for bygge og anleggsvirksomhet i kommunens sjøområde, jf. Kommunal og arbeidsdepartementets utfyllende kommentarer til denne endringen under punkt 3.1.2 nedenfor.
Unntatt fra lovens virkeområde i sjø er rørledningerfor transport av petroleum, jf. pbl. § 1 første ledd tredje punktum. Begrunnelsen for unntaket er at det knytter seg sterke nasjonale interesser til slike rørledninger. En avveining mellom kommunens ønsker og behov for slik planlegging og petroleumsmyndighetenes interesser har ført til unntaket. For å sikre nødvendig samordning forutsettes det at vedtak om plassering av rørledninger i sjø først fattes etter at berørte kommuner og fylkeskommuner er hørt.
b) Nærmere om kommunens planlegging i sjøområdene
Lovendringen i pbl.§ 1 omfatter ikke noen plikt for kommunene til å planlegge arealbruken i sjøØ.
Miljøverndepartementet forutsetter at kommunene ikke planlegger de nære sjøområdene i større utstrekning enn det som følger av kommunens eget planleggingsbehov.
For kommuner som går i gang med planlegging i sjøområdene kan de grenser mellom kommunene som er inntegnet på Statens kartverks hovedkartserie M711-serie legges til grunn som kommunegrenser. M711serien har imidlertid ikke inntegnet grunnlinjene, men nødvendig kartverk om dette kan skaffes til veie, jf. punkt 3.1.1 c) nedenfor.
Dersom kommunens planleggingsbehov tilsier klarlegging av kommunegrenser helt ut til grunnlinjene uten at grensen er inntegnet på M711 serien, kan kommunen legge til grunn en fortsettelse av grenselinjen ut til grunnlinjene etter vanlige prinsipper (midtlinjeprinsippet).
Dersom kommunen legger til grunn kartverkets M711-serie, med inntegnede kommunegrenser og eventuelt midtlinjeprinsippet ut til grunnlinjene, er det normalt ikke nødvendig å klarlegge med "nabokommunen" i sjø hvorvidt den er enig før planarbeidet igangsettes. Planforslaget, enten det gjelder kommuneplan eller reguleringsplan, skal forelegges for den berørte nabokommune til uttalelse. Dersom nabokommunen i denne forbindelse skulle gå mot den avgrensning mellom kommunene som er lagt til grunn i planen, vil det være nødvendig med offisiell fastsettingssak.
Hvis det oppstår uenighet mellom kommunene om grensen i sjø vil kommunegrensen kunne fastsettes av Kongen etter forutgående høring av de berørte kommunene og statlige fagmyndigheter. Kommunal og arbeidsdepartementet forbereder for øvrig delegering av fastsettingsmyndigheten til fylkesmennene.
Slik fastsettingsak kan forberedes parallelt med utarbeidelse av planen.
c) Nærmere om kartverk m.m.
Av Statens kartverks landkart er det bare Kommunekart Norge, Målestokk 1:1 mill. som viser grunnlinjene. Kartverket kan imidlertid skaffe målholdige overleggsfolier til et hvilket som helst av verkets egne landkart med grunnlinjer samt nødvendige innpasningsdetalter, f.eks. 5' gradkryss.
Foliene må kjøpes etter priser som avtales. Når en kommune vil skaffe det nødvendige kartgrunnlag for sitt planleggingsarbeid i sjøen eller tilleggsfolie(r) til eksisterende planleggings/kommunekart,
bør en ta kontakt med Statens kartverk, Landkartdivisjonen (Monserudveien, 3500 Hønefoss, tlf. (067) 24 100) for nærmere orientering.
3.1.2 Byggesakbestemmelsene i sjø
a) Oversikt
b) Byggetomta ved og i sjøen
c) Tomtegrenser i sjø
d) Kystnære områder
e) Plan og bygningsloven § 84
f) Plan og bygningsloven § 93
g) Nærmere om enkeltbestemmelser
h) Restaurant og losjiskip m.m., husbåter o.l.
i) Byggeforskrift 1987
a) Oversikt
om det som hittil har vært gjeldende rett er det senest i Ot.prp. nr. 51 (198788) uttalt:
"Byggesaksbestemmelsene anvendes så langt ut i sjøen som praksis utviklet seg etter bygningsloven av 1965. Det innebærer at tiltak/innretning som omfattes av lovens bestemmelser (vesentlig §§ 84, 85 og 93) skal behandles etter byggesaksbestemmelsene dersom det har en eller annen form for landfast tilknytning (tørt land eller sjøbunn i kystnært område) eller at plassering/bruk medfører at det er nær sammenheng mellom virksomhet på land og i sjøen."
Det er ikke grunn til å tro at praksis etter at virkeområdet i sjøen er utvidet utvikler seg særlig forskjellig fra det som hittil har vært tilfelle. Fordi det nå fremgår klarere enn før at loven gjelder tiltak i sjø, antas det at kommunene vil få flere saker til behandling. Den nye § 1 fastsetter at plan og byggesaksbestemmelsene har det samme virkeområde, og bygningsrådet blir dermed det lokale kontrollorgan for bygge og anleggsvirksomhet mv. i kommunens sjøområde. Etter § 97 har bygningsrådet rett, men ikke plikt til å føre kontroll. Byggherren er i utgangspunktet selv ansvarlig for at plan og bygningslovgivningen følges.
Som nevnt vil hele plan og bygningsloven, også byggesaksreglene, gjelde for sjøområdene slik de blir avgrenset. Selv om grensen for virkeområdet nå i utgangspunktet er grunnlinjene, antas det at de fleste tiltak som vil omfattes av byggesaksbestemmelsene, bl.a. av hensyn til beskyttelse mot sjøgang og vind mv., vil bli plassert relativt nært land. Realitetsforskjellen i forhold til dagens situasjon blir derfor vanligvis ikke så stor.
b) Byggetomta ved og i sjøen
En del av kravene som stilles i en byggesak er knyttet til byggetomta (§§ 6569). Disse kravene gjelder i utgangspunktet også for bygg og anlegg i sjøen. Beliggenheten i sjøen kan imidlertid føre til at oppfyllelsen av kravene i visse tilfelle reiser problemstillinger som kan kreve noen andre løsninger enn på land.
Tiltak i vannkanten vil neppe føre til vesentlig annerledes problemstillinger enn på land. Alle eiendommer langs sjøen har normalt også en "sjødel", jf. punkt c. Krav til tiltak på "sjødelen" av eiendommen vil derfor måtte behandles likt med tilsvarende tiltak på land på samme eiendom. Kommentarene vil derfor i det vesentligste knyttes til tiltak som ligger så langt ut i sjøen at de ikke har fysisk tilknytning til samme eiendom på land.
Hva er "byggetomta" i sjøen? Det er i dag ikke klare regler for eiendomsgrenser i sjøen. Bygningsmyndighetene har heller ikke noe ansvar for om tiltakshaver disponerer den aktuelle tomta. Bygningsmyndighetene skal bare vurdere om tiltaket oppfyller lovens krav. For tiltak ute i sjøen vil normalt kravene i §§ 6569 måtte vurderes direkte i forhold til tiltaket, og ikke til tomta, da tomtebegrepets innhold og omfang vil være uklart i disse sakene.
c) Tomtegrenser i sjø
Til orientering nevnes visse holdepunkter i forhold til tomtegrenser i sjø. Det er i dag ikke lovfestet regler for eiendomsgrenser i sjø, men via rettspraksis mv. er det utviklet visse regler. I NOU 1988:16 "Eiendomsgrenser og administrative inndelingsgrenser" er det lagt frem et lovutkast om dette.
Praksis i dag fastsetter yttergrensen i sjø til "marbakken" der det blir brådypt et stykke fra land. Grensen går langs øvre kant av marbakken. Høyesterett har i en sak sagt at en skråning på 1:2,5 regnes for marbakke. Der det ikke er noen klar marbakke, regnes grensen for å gå ved 2 meters dyp. Er det brådypt like ved land, antas at landeieren eier bunnen så langt ut at han får samme rådighet som marbakkelinjen vanligvis gir.
Strandeieren har i utgangspunktet rett til utfylling fra land. Da flytter yttergrensen seg slik at den må regnes ut fra den landkanten utfyllingen skaper. Den må imidlertid ikke være i strid med bindende planer etter plan og bygningsloven, havneregulering eller skape vesentlige vansker for ferdsel på sjøen, jf. havne og farvannslovens bestemmelser. Den må heller ikke være i strid med andre offentlige eller private interesser.
I forhold til andre grunneiere må utfylling ikke være i strid med deres eiendomsrett eller andre særlige retter til sjøområdet. I flere dommer er det slått fast at strandeier ikke kan la brygge, molo e.l. svinge inn foran naboens land, eller hindre atkomsten (tilflottsretten) over sjøen. Dette er også primært tiltakshavers ansvar, men bygningsmyndighetene kan fastsette tiltakets plassering, og skal ta hensyn til slike forhold ved vurdering av den. Bygningsmyndighetene kan ikke nekte et tiltak med henvisning til at det kan komme i strid med andres privatrettslige rettigheter. Som vanlig må vedtak hjemles i plan og bygningslovens bestemmelser.
d) Kystnære områder
Det etableres i dag en rekke tiltak i kystnære områder som i tilfelle vil omfattes av saksbehandlingsbestemmelsene mv. i plan og bygningsloven, særlig §§ 84, 85 og 93 tiltak.
Som eksempel på tiltak/innretning i sjø nevnes:
- Kaianlegg, moloer, dokker, bruer, tank og beholderanlegg, havbruk/oppdrettsanlegg, bølge/vindkraftanlegg, større mudringsanlegg, og kafe/kioskbåter.
- Det antas at det fremover vil utvikles mer industriell virksomhet i tilknytning til ressurser i havet og på havbunnen og at forankrede flåter vil få forskjellige former for bebyggelse.
e) Plan og bygningsloven § 84
Det antas at de fleste tiltak i sjøområdet som skal behandles etter byggesaksbestemmelsene vil være varige konstruksjoner og anlegg etter § 84. En del bestemmelser i plan og bygningsloven vil etter sitt innhold ikke være relevant, andre skal brukes så langt de passer, jf. lovens ordlyd. Dette gjelder også byggeforskriftene. Anvendelsen av bestemmelsene på § 84 tiltak vil, om nødvendig, kunne presiseres som forskrift, jf. § 84 første ledd annet punktum. Om lovens anvendelse på § 84tiltak vises det for øvrig til Kommunal og arbeidsdepartementets rundskriv H20/86 sidene 2122.
Kaianlegg reiser særlig spørsmål når det gjelder tilsyn og kontroll. Kaier som forfaller kan bli farlige å bruke. Kommunale bygningsmyndigheter har rett til å kontrollere kaianlegg og gi pålegg, jf. §§ 89, 90 og 91.
f) Plan og bygningsloven § 93
Bygning på sjøgrunn og på kaianlegg skal behandles etter § 93.
Når byggverk som anses som bygning, plasseres på sjøbunnen, flåte etc., gjelder i prinsippet bygningslovgivningens krav til vedkommende bygningstype. Tilpassing av regelverket til bygningsmessige og andre forhold som er spesielle for "sjøsituasjonen" antas da å kunne skje ved dispensasjoner og vilkår knyttet til dem ut fra en vurdering i det enkelte tilfelle. Det må her legges til grunn et faglig skjønn over hva som er fagmessig og teknisk forsvarlig. Ved tilpasningen må det også kunne knyttes visse vilkår til bestemmelsene for si vidt mulig å oppnå bestemmelsens formål i den spesielle situasjonen.
Som en mer generell hjemmel for krav ellers i denne situasjonen må en kunne nytte plan og bygningsloven § 77 nr. 1.
g) Nærmere om enkeltbestemmelser
Byggesaksbestemmelsene i plan og bygningsloven er ikke skrevet med tanke på byggesak i sjø. De må derfor fortolkes og tilpasses på bakgrunn av det nye virkeområdet og de formål og krav som skal tilfredstilles i henhold til plan og bygningsloven.
Vi nevner her noen særlige spørsmål i forhold til enkeltbestemmelser i samband med tiltak i sjøområdene:
Vannforsyning (§ 65) vurderes som for bygg ellers, og kan sikres, foruten ved vannledning, ved sisterne eller annen tank mv.
Atkomst (§ 66) kan ikke alltid skje via veg. Der det ikke er aktuelt, må bygningsrådet godta en annen ordning, f.eks. båt. Er atkomsten knyttet direkte til en annen tomt på land, må tiltaket i sjøen på vanlig måte være sikret vegforbindelse over denne.
Om krav til avløp vises til § 66 nr. 2 første ledd, jr. forurensningsloven.
Byggegrunnen (§ 68) bør nok vurderes spesielt godt i forhold til tiltak som skal plasseres på sjøbunnen. Er det tvil om grunnen er god nok, kan tiltakshaver pålegges å dokumentere at det ikke er fare for ras eller annen bevegelse i grunnen som kan skape fare eller vesentlig ulempe for tiltaket. Natur eller miljøforhold ellers må ogst vurderes.
Hvorledes skal så kravene til den ubebygde del av tomta og fellesareal (§ 69) forstås? Ved tiltak ute i sjøen utenfor vanlige eiendomsgrenser foreligger det ikke tomt/fellesareal for dette tiltaket. Ved visse tiltak kan det være behov for parkeringsplasser på land. Der tiltaket ikke ligger innenfor "sjødelen" av en eiendom som ligger i strandsonen, jf 3.1.2 b og c, og derfor ikke har en landdel av eiendommen som er ubebygd, kan heller ikke § 69 få anvendelse. Problemet med parkering, f.eks. i forbindelse med kai som blir utgangspunkt for båtforbindelse til tiltaket, kan da neppe løses direkte ved pålegg etter pbl overfor tiltakshaver.
Departementet antar at § 70 om bygningens/konstruksjonens plassering mv. også får anvendelse på tiltak i sjøen. Selv om det ikke er en tomt i vanlig forstand må tiltakets plassering, høyde mv. kunne fastsettes på tilsvarende måte som om tiltaket ble etablert på land.
h) Restaurant og losjiskip mv., husbåter ol.
For skip som går ved egen kraft og som faller inn under Sjøfartsdirektoratets og skipskontrollens myndighetsområde foreligger særskilte krav, bl.a. til brannvern. For fartøyer som er anbrakt fast ved kai eller oppankret fast ved kystlinjen eller i vassdrag eller bare beregnet på å slepes fra sted til sted gjelder ikke nevnte særlovgivning. Slike fartøyer og andre flytende innretninger blir i stigende utstrekning nyttet til restaurantskip eller til møtevirksomhet for et større antall mennesker. Disse innretninger representerer bl.a. en brannrisiko, ofte på grunn av vanskelige rømningsmuligheter i branntilfelle. Det foreligger et sikkerhetsmessig behov for bygningsmyndighetenes behandling av tiltakene, som kan gå inn under enten §§ 84, 85 eller 93. vi angir følgende for vurderingen:
Når det gjelder hotell og restaurantskip som ikke kan gå for egen maskin og som anbringes ved kai for kortere tidsrom, må disse som utgangspunkt omfattes av plan og bygningsloven § 85 første ledd og annet ledd annet punktum.
Dersom anbringelsen av slike skip skjer for et lengre tidsrom, antar vi de må anses som "bygning" i § 93's forstand. Det gjelder særlig dersom tilknytningen til land blir forholdsvis fast, f.eks. ved permanent bro e.l. Andre typer båter/lektere mv. kan etter sin form og funksjon bli ansett som § 84-tiltak når de plasseres permanent.
Husbåter mv. vil vanligvis omfattes av § 85, jf. Også 3måneders fristen i annet ledd.
Andre midlertidige anlegg i sjøen kan være kioskbåt for sommersesongen. Også her kommer selvsagt krav til avløp (og ordnede renovasjonsforhold) inn.
En “plassering” vil også kunne skje ved tilknytning til sjøgrunnen (oppankring), og de reelle hensyn bak § 85 tilsier at man her ikke skiller mellom de tilfeller hvor tilknytning til grunn skjer over eller under vann.
i) Byggeforskrift 1987
Byggeforskrift 1987 er etter sitt innhold ikke rettet mot konstruksjoner etc. som kan forventes etablert i sjøen. Byggeforskriftenes krav må tilpasses best mulig til de enkelte tiltak, tilsvarende som plan og bygningsloven. Kravene til bygningers og konstruksjoners holdbarhet og stabilitet i forhold til bølgepåkjenninger mv. og eventuelle problemer mht. g runnforhold på sjøbunnen, dekkes ikke. Vi Viser til Byggeforskrift 1987 kap. 51 og 42. Som i dag vil løsningen av dette være byggherrens ansvar.
Ellers viser vi til plan og bygningsloven § 77 om krav til byggearbeid.
Dersom behovet tilsier det, tar vi sikte på å avklare anvendelsen av byggeforskriftene ved framtidig revisjon. Det kan da f.eks. bli aktuelt med et særskilt kapittel om tiltak i sjøen.
Aktuelle problemstillinger bes meddelt Kommunaldepartemenet, Bolig og bygningsavdelingen eller Statens bygningsteknisk etat, med tanke på revisjon av regelverket.
3.2 § 2 PRESISERING AV HENSYNET TIL BARNS INTERESSER I FORMÅLSPARAGRAFEN
For å synliggjøre barn og sikre at deres interesser blir vurdert i planprosessen, er det tatt inn nytt tredje ledd i formålsparagrafen som sier at det ved planleggingen skal legges spesielt til rette for å sikre barn gode oppvekstvilkår.
Med barn menes det personer under 18 år. Den samme gruppen faller også inn under begrepet barn og unge i de rikspolitiske retningslinjene, som vil bli gitt med hjemmel i plan og bygningslovens § 17-1.
Etter den nye bestemmelsen i lovens § 94 kan Statens vegvesen, for å sikre fremdrift i vegplanleggingen, utarbeide og fremme utkast til oversiktsplaner, herunder vegutredninger og detaljplaner for riks og fylkesveger.
Det er viktig at vegmyndighetene på et så tidlig tidspunkt som mulig tar kontakt for samarbeid med den fylkeskommune eller kommune som skal behandle og vedta planen. Fylkeskommunen og kommunen skal, etter lovens § 94 første ledd tredje punktum, holdes orientert om planarbeidet.
Vegmyndighetenes særlige kompetanse etter § 94 til å utarbeide og fremme planforslag er begrenset til å gjelde de "rene" vegplaner. Dette vil foruten veganleggene kunne omfatte gang- og sykkelveganlegg, avkjørselssanering, vegserviceanlegg o.l.
Spørsmålet om å utarbeide forskrifter m.v. om vegplanlegging, herunder bruk av vegutredninger, etter lovens § 6, jf. § 94, vil bli vurdert nærmere.
Planforslag, utarbeidet av vegmyndighetene skal, etter paragrafens tredje ledd, gis en så rask behandling som mulig av fylkeskommunen og kommunen.
Ved utarbeiding av oversiktsplaner (fylkes eller kommuneplaner) for riks og fylkesveger kan vegmyndighetene fremme planforslaget for det organ som av fylkestinget eller kommunestyret er tillagt ansvaret for å utarbeide, fremme og gi tilredning om fylkesplan eller kommuneplan. Den videre behandling av planen følger etter dette ordinær saksgang i fylkeskommunen eller kommunen. Endrer fylkeskommunen eller kommunen planutkastet vil vegmyndighetene ha innsigelsesrett til planen etter plan og bygningslovens regler.
Etter bestemmelsen i § 94 kan således følgende oppgaver utføres av vegmyndighetene i forbindelse med utarbeidelse og behandlingen av oversiktsplaner for riks og fylkesveger:
- Igangsetting av aktuelle deler av oversiktsplanarbeidet, herunder forhåndskunngjøring og det å gjøre plan til gjenstand for offentlig debatt (§§ 194 første ledd og 205 første ledd).
- Iverksetting av nødvendige tiltak mht. samordning, samarbeid og samråd, nedsette utvalg og engasjere sakkyndig hjelp (§§ 193 første ledd og 202 første ledd).
- Tidlig samarbeid med offentlige myndigheter, organisasjoner som har særlige interesser i planarbeidet (§§ 193 annet ledd og 202 annet ledd).
- Oversending av utkast til oversiktsplan til uttalelse (statlig fagmyndighet m.v.) utlegging til offentlig ettersyn med frist for uttalelse og framlegging for fylkestinget og kommunestyret til avgjørelse (§§ 194 annet ledd og 205 annet ledd).
Ansvaret for vedtak som fattes av fylkeskommunen eller kommunen etter §§ 194 tredje ledd og 205 annet ledd tredje punktum kan således ikke overføres til vegmyndighetene.
Ved utarbeiding av detaljplaner (regulerings og bebyggelsesplan) fremmer vegmyndighetene planutkastet for kommunens administrasjon som innstiller overfor bygningsrådet. Den videre behandling av planen følger etter dette ordinær saksgang i kommunen. Endrer kommunen planutkastet vil vegmyndighetene ha innsigelsesrett til planen etter plan og bygningslovens regler.
I forbindelse med utarbeidelse og behandling av reguleringsplan og bebyggelsesplan for rike og fylkesveganlegg kan, etter plan og bygningslovens § 94, følgende oppgaver utføres av vegmyndighetene:
- Utarbeiding av forslag til reguleringsplaner og kunngjøring om reguleringsarbeid, underretning til grunneiere og rettighetshavere med frist for uttalelse samt tilrettelegging for medvirkning fra beboere/næringsdrivende (§§ 27-1 nr.l og 28-2 tredje ledd).
- Samarbeid med offentlige myndigheter, organisasjoner m.v. med særlige interesser (§§ 27-1 nr. 1 og 28-2 tredje ledd).
- Avgjørelse om utlegging til offentlig ettersyn samt kunngjøring med frist for uttalelse, underretning til berørte grunneiere og rettighetshavere, og framlegging av saken for fylkeskommunen og statlige fagorgan (§§ 27-1 nr.2 og 28-2 fjerde ledd).
- Forberede klagesaksbehandling i vegreguleringsplaner og bebyggelsesplaner til kommunal behandling.
- Vedtaksmyndighet for mindre vesentlige endringer i reguleringsplan og bebyggelsesplan for riks og fylkesveganlegg som følge av tekniske forhold i gjennomførings/byggeperioden (§ 28-1 nr.2).
- Underretning om mindre vesentlige endringer i reguleringsplan og bebyggelsesplan der vegsjefen har vedtaksmyndighet med opplysning om rett til å uttale seg for berørte grunneiere (§ 28-1 nr.4).
Bygningsrådets myndighet til å behandle saken etter at den har vært utlagt til offentlig ettersyn, jf. § 27-1 nr. 2 første ledd siste punktum og kommunestyrets behandling etter § 27-2 nr.1 kan således ikke overføres til vegmyndighetene.
I forbindelse med drift og vedlikehold av eksisterende vegnett vil det kunne oppstå behov for mindre utvidelser av vegområdet. Det er forutsatt at det ikke er nødvendig med detaljplan etter plan og bygningsloven for å ha tilstrekkelig grunnlag for å fatte vedtak om ekspropriasjon i slike tilfeller, jf. forskriftenes, gitt med hjemmel i vegloven § 50 fjerde ledd, § 4 bokstav b. Det vises i denne forbindelse til Statens vegvesens håndbok 086.
På grunn av plan og byggesakenes betydning for barns situasjon er det tatt inn i loven en bestemmelse om at kommunestyret har plikt til å utpeke en av kommunens etatsjefer eller en annen tjenestemann til å møte i bygningsrådet. Den som møter skal ha som særlig oppgave å ivareta barns interesser i planleggingen.
Vedkommende som utpekes bør ha særlig barnefaglig kompetanse. I høringsrunden fremgikk det at etter Barneombudets erfaring sitter oftest helse og sosialsjefen eller skolesjefen inne med mest barnefaglig kompetanse. Kommunen må se valget i sammenheng med valg av etat som får ansvar for oppfølgingen av de rikspolitiske retningslinjene om barn i planleggingen.
Den som utpekes får de samme rettigheter og plikter som de øvrige ikke valgte deltakerne i bygningsrådet.
Bestemmelsen tar ikke sikte på å frata de øvrige møtende i rådet det ansvar de ellers har for å ivareta barns interesser.
3.5.l § 20-4 første ledd nr. 5 Disponering av sjøområder og vassdrag i kommuneplanens arealdel
For å klargjøre at det er adgang til også å disponere vassdrag og sjøområder til allmenn flerbruk er plan og bygningslovens § 20-4 første ledd nr. 5 endret. Bestemmelsen er utvidet ved at den nå også angir enkelte kategorier av bruks og verneområder i sjø samt en regel om at disse kan brukes i kombinasjon. Oppregningen av bruks og vernekategorier i nr. 5 er ikke uttømmende, jf. lovtekstens "her under".
I utgangspunktet vil akvakulturanlegg representere en eksklusiv utnyttelse, som derfor mest naturlig ikke bør rubriseres som "flerbruk". Akvakulturanlegg er likevel tatt inn i oppregningen fordi det kan være hensiktsmessig å la akvakultur inngå i flerbruk i enkelte planer.
Hvilke flerbruksformål som skal medregnes må vurderes i den enkelte planen. Det er derfor tatt inn en presisering om at de oppregnede formålene kan legges ut hver for seg eller i kombinasjon med en eller flere av de nevnte brukskategorier. Kommunene kan på denne måten finne fram til en hensiktsmessig løsning. Det er etter endringen større adgang til å legge ut separate frilufts og naturområder i sjø og vassdrag enn på land.
Det er også viktig at brukerinteressene som er knyttet til utøvelsen av fiske, akvakultur, farleds- og havnespørsmål blir tilstrekkelig ivaretatt i planprosessen. Innenfor denne arealkategorien vil det være naturlig å spesifisere den påtenkte bruk som områder for kastevåger, områder for akvakultur, områder for sport og idrett m.v.
Etter plan og bygningslovens § 20-4 annet ledd kan det gis utfyllende bestemmelser til arealkategoriene i kommuneplanen. Ingen av disse er direkte knyttet til sjøområder og vassdrag. Miljøverndepartementet mener det er en generell adgang til å stille krav om detaljplan til utbyggingsområder i sjø, f.eks. anlegg for akvakultur. Kommuneplanbestemmelsene i §20-4 annet ledd kan ellers anvendes i sjø så langt de passer.
For områder avsatt til utbyggingsformål i kommuneplanens arealdel er det etter pbl § 204 annet ledd bokstav a hjemmel til å fastsette at arbeid og tiltak som nevnt i plan og bygningslovens §§ 81, 84, 86 a, 86 b og 93 samt fradeling ikke kan settes i verk før området inngår i regulerings eller bebyggelsesplan.
Områder for råstoffutvinning legges i kommuneplanens arealdel ut etter § 204 første ledd nr. 3. Det har i praksis vært reist tvil om disse områdene sammenfaller med betegnelsen "områder avsatt til utbyggingsformål" etter § 204 annet ledd bokstav a.
I områder for råstoffutvinning vil det ofte pågå omfattende anleggstiltak. Det vil også være aktuelt med bebyggelse for utvinningsvirksomheten. Råstoffutvinning vil ofte medføre miljømessig negative konsekvenser for omgivelsene.
Det er nå presisert at krav om detaljplan etter plan og bygningslovens § 20-4 annet ledd bokstav a også kan stilles i områder for råstoffutvinning.
Bestemmelsen her må for øvrig ses i sammenheng med reguleringsplikten for store bygge og anleggsarbeider etter pbl § 23 nr. 1, se punkt 3.6.1.
I lovens § 20-4 annet ledd bokstav b er det hjemmel for å gi bestemmelser til kommuneplanens arealdel for utbyggingsområder om utbyggingsrekkefølge og krav om infrastruktur før utbygging innenfor et område kan finne sted. Også før lovendringen var det klart at bestemmelsen omfattet gang og sykkelvegnett og skoler. I tillegg er det i lovteksten nå presisert at det også kan stilles krav om etablering av barnehager og fritidshjem før utbygging tillates.
Behovet for bruken av bestemmelsen vil kunne variere lokalt, også innenfor den enkelte kommune.
Som et ledd i videreutviklingen av plan og bygningsloven til et mer fleksibelt plansystem er det tatt inn nye bestemmelser i § 20-4 annet ledd bokstav b annet og tredje punktum. Disse bestemmelsene gir hjemmel til å styre omfang og utforming av bygninger og anlegg (annet punktum) og gi nærmere kriterier for lokalisering i byggeområdene (tredje punktum).
Rammestyring og forenkling er viktige målsettinger for utvikling av kommunal forvaltning. I planfaglige diskusjoner om fysisk formgivning legges det dessuten økende vekt på at fysiske og arkitektoniske hovedstrukturer i omgivelsene må gi rammer og premisser for behandling av enkeltprosjekter eller avgrensede områder.
Det er i lovens § 20-4 annet ledd bokstav b annet punktum tatt inn en regel som gir kommunene adgang til, med bindende virkning, å fastsette bestemmelser til kommuneplanens arealdel om tillatt byggehøyde, grad av utnytting og andre former for styring av bygningers og anleggs størrelse, form mv., i det enkelte utbyggingsområde.
Hjemmelen sikrer styring av omfang og utforming av bygninger og anlegg både i områder som er lagt ut til rene utbyggingsformål og i områder der det ved bestemmelse etter lovens § 204 annet ledd bokstav c er åpnet for spredt utbygging i landbruks, naturvern og friluftsområder.
Bestemmelser til kommuneplanens arealdel om omfang og utforming av bygninger kan legges til grunn i den enkelte byggesak når det ikke er krevet ytterligere detaljplanlegging, og vil dermed innebære en forenkling i byggesaksbehandlingen.
Når det er krevd bebyggelsesplan før utbygging kan skje, vil slike bestemmelser om omfang og lokalisering være en rammebetingelse for utforming av bebyggelsesplanen.
Plan og bygningslovens § 70 nr. l og 2 er justert sllk at kommunestyret kan gi bestemmelser om omfang og utforming av bebyggelse og anlegg i kommuneplanens arealdel uavhengig av reglene om byggehøyde og avstand til nabogrense i nevnte bestemmelser. Det vises til nærmere omtale av § 70 under punkt 3.8.
Intensjonene om kommuneplanens arealdel som et fleksibelt verktøy for kommunene tilsier at samspillet mellom kart og bestemmelser utvikles best mulig. På denne bakgrunn samt for å gi mulighet til større grad av rammestyring og forenkle behandlingen av enkeltsaker er det tatt inn en ny regel i plan- og bygningslovens § 204 annet ledd bokstav b tredje punktum. Regelen gir kommunestyret adgang til å gi bestemmelser til kommuneplanens arealdel om kriterier for lokalisering av ulik utbygging og arealbruk innen utbyggingsområder.
I den nye plan og bygningsloven ble det innført adgang til å fastsette bindende bestemmelser (kriterier) om spredt utbygging i landbruks, natur og friluftsområdene. Det er nå klargjort at det kan fastsettes tilsvarende kriterier for lokalisering av ulik utbygging i byggeområdene.
Som eksempel på mulig tema i slike bestemmelser kan tenkes: vilkår for plassering av større sentra, bestemmelser om tilgjengelighet, nærfriområder, avstand til sjø og vassdrag, gang/sykkel/turveger gjennom området, trafikk, nærservice m.v.
Med hjemmel i bestemmelsen kan kommunen f.eks. sikre ferdselskorridorer fra bolig til friluftsområder m.m. i kommuneplanens arealdel.
Praksis har vist at ordningen med vedtekt til plan- og bygningslovens § 69 ikke har fungert fullt ut tilfredstillende. For å gi kommunen bedre mulighet til å sikre de fysiske kvaliteter for barn i planleggingen er det tatt inn en ny regel i lovens §204 annet ledd ny bokstav d. Denne nye regelen er ment å være et alternativ og en utdypning til bruk av vedtekt etter § 69. Adgangen til å fastsette vedtekt til § 69 nr. 3 gjelder fortsatt.
For byggeområder og for landbruks, natur og friluftsområder der det er adgang til spredt utbygging av boliger gir den nye regelen kommunestyret adgang til å stille areal og funksjonskrav til lekearealer og andre utearealer i bestemmelser til kommuneplanens arealdel (eller kommunedelplan). Det er meningen at kommunen skal kunne gi bestemmelser med samme innhold til kommuneplanens arealdel som ved vedtekt etter plan og bygningslovens § 69 nr. 3.
Med funksjonskrav menes f.eks. tilgjengelighet, solorientering, topografi, trafikkskjerming samt krav til utforming av leke og uteoppholdsarealer (sandlekeplasser, ballplasser, akebakker, frie naturområder m.m.).
Med arealkrav menes muligheten for å gi normer for bestemmelser og beliggenhet i forhold til antallet boliger eller boenheter. Kommunen kan således stille minstekrav om antall, størrelse og lokalisering av lekeplasser og andre utearealer på bakgrunn av planlagt byggeflate og bestående bebyggelse. Det vil også være adgang til å stille krav om samtidig ferdigstillelse av uteanlegg og bolig.
Det vil også være adgang til å gi bestemmelser om størrelse av og avstand til bolignære frilufts og rekreasjonsområder. I sammenheng med bestemmelser etter § 204 annet ledd bokstav b kan det være aktuelt å bruke bestemmelser til å fastlegge lokalisering av bebyggelsen slik at ferdselskorridorer m.v. holdes åpne.
Bestemmelsen gir kommunen adgang til å differensiere kravene til utearealer i forbindelse med utbyggingssituasjonen i de ulike deler av kommunen.
slike bestemmelser til kommuneplanens arealdel vil da ligge til grunn for den videre detaljplanlegging av området. For øvrig vil areal og funksjonskravene ligge til grunn for behandlingen av den enkelte byggesak.
Det vil bli gitt eksempler på bruk av denne bestemmelsen i informasjonsbrosjyre om rikspolitiske retningslinjer om barn.
Anlegg av veger vil i utgangspunktet være større bygge og anleggstiltak som det foreligger plikt til å utarbeide reguleringsplan for, jf. plan og bygningslovens § 23. Det er nå tatt inn en ny bestemmelse i § 20-4 annet ledd bokstav g som innebærer at kommunestyret ved bestemmelse til kommuneplanens arealdel kan bestemme at bebyggelsesplan etter § 28-2 i loven vil være tilstrekkelig på nærmere angitte strekninger eller for nærmere angitte tiltak.
3.5.7 § 20-5 tredde ledd forenklet behandling av handlingsprogrammet til kommuneplanen
Etter plan og bygningslovens § 20-1 skal kommuneplanen inneholde to hoveddeler: en langsiktig (strategisk) del og et samordnet handlingsprogram for sektorenes virksomhet de nærmeste år.
Handlingsprogrammet vil bl.a. inneholde en sammenstilling av de økonomiske konsekvenser som følger av gjennomføring av prioriterte tiltak med grunnlag i langsiktig del. Det er derfor av stor viktighet at handlingsprogrammet rulleres jevnlig, helst hvert år.
For ikke å pålegge kommunene en mer omfattende behandling av handlingsprogrammet enn det er vanlig for budsjettarbeidet ellers er det tatt inn i plan- og bygningslovens § 205 tredje ledd at reglene om medvirkning og offentlig ettersyn ikke gjelder ved rulleringen av det samordnede handlingsprogrammet.
Dersom handlingsprogrammet inngår som et element i en kommunedelplan (såkalt "lokalplan"), vil forutsetningene fortsatt være at også handlingsprogrammet skal være gjenstand for samråd og medvirkning fra berørte organisasjoner, enkeltpersoner og offentlige myndigheter.
Vesentlige avvik fra prioriteringer og målsettinger i langsiktig del kan ikke vedtas som en del av handlingsprogrammet, men må behandles som endring av kommuneplanens langsiktige del. Eventuelle vedtak i handlingsprogrammet som er frankommet etter innspill fra statlige sektormyndigheter bør heller ikke endres uten i samråd med vedkommende myndighet.
For saker av betydning gjelder derfor reglene om offentlighet og medvirkning på vanlig måte.
3.5.8 § 20-5 fjerde ledd Tidspunktet for rettsvirkning av kommuneplanens arealdel
Etter plan og bygningslovens § 20-5 er det kommunestyret som med endelig virkning vedtar arealdelen, dersom det ikke foreligger innsigelse fra statlig fagmyndighet eller fylkeskommunen. Når det foreligger innsigelser, skal Miljøverndepartementet ta stilling til planen.
For de områder i kommuneplanens arealdel det ikke er knyttet innsigelser til er det nå tatt inn i § 20-5 fjerde ledd at kommunestyret likevel kan fastsette at planen skal få rettsvirkning fra kommunestyrets vedtak. For de områdene det knytter seg innsigelser til, vil planen ikke få rettsvirkning etter § 206 før saken er avgjort av departementet.
Bestemmelsen i § 205 fjerde ledd kan bare komme til anvendelse når innsigelsen knytter seg til et bestemt geografisk område, og innsigelsen ikke har konsekvenser for andre deler av planen. Det forutsettes at kommunen kontakter det organ som har innsigelse, slik at behandlingsmåten avklares med vedkommende organ.
Dersom det synes å være grunnlag for å løse konflikten uten at departementet trekkes inn, kan kommunen velge å unnta vedkommende område fra rettsvirkning etter § 204 annet ledd bokstav h, og ta konfliktområdet opp til revidert behandling. Dette kan skje selv om det planforslaget som har ligget ute til offentlig ettersyn forutsatte at rettsvirkninger ble knyttet til hele planen. Departementet vil understreke at berørte grunneiere bør varsles direkte dersom en slik fremgangsmåte blir valgt.
3.6.1 § 23 nr. 1 annet ledd Klargjøring av plikten til å utarbeide reguleringsplan
Etter plan og bygningslovens § 23 nr. 1 har kommunene bl.a. plikt til å utarbeide reguleringsplan for større bygge og anleggsarbeider. Denne plikten foreligger for slike tiltak selv om utbygging skjer utenfor de områder der reguleringsplan er stilt som vilkår for utbygging i arealdelen til kommuneplanen.
For å sikre offentligheten medinnflytelse på hvordan forandringer i nærmiljøet skal skje, er det tatt inn en bestemmelse i plan og bygningslovens § 23 nr. 1 annet ledd. Bestemmelsen fastslår at byggetillatelse etter plan og bygningslovens § 93 til større bygge- og anleggsarbeider ikke kan gis før det foreligger reguleringsplan. Man har nå i de tilfeller det kreves byggetillatelse et selvstendig rettsgrunnlag for å avslå større bygge og anleggstiltak i påvente av utarbeiding av reguleringsplan.
Det er kun større tiltak som krever byggetillatelse etter pbl. § 93 som kan nektes i påvente av reguleringsplan. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for å nekte større anleggstiltak som bare er meldepliktige etter § 84. Kommunen bør i forbindelse med slike større anleggstiltak, dersom det antas å få uheldige miljømessige konsekvenser, nedlegge midlertidig bygge og deleforbud etter § 33, og utarbeide reguleringsplan. Et eksempel på slike tiltak kan være større masseuttak i utmarksområder.
For strekninger og tiltak på vegnettet hvor det er fastsatt i kommuneplanens arealdel, jf. § 20-4 annet ledd bokstav g, at det er tilstrekkelig at området inngår i bebyggelsesplan, vil reguleringsplikten etter § 23 ikke gjelde.
Miljøverndepartementet kan foreløpig ikke se at det er behov for å utarbeide forskrifter for å definere begrepet "større bygge og anleggsarbeider". Innholdet i dette begrepet vil variere fra sted til sted.
Hovedkriteriet for reguleringsplikten vil være om tiltaket i seg selv eller de konsekvenser det kan medføre, vil fremkalle vesentlige endringer i det bestående miljø, eller utløse behov for andre tlltak m.v. som samlet kan gi større virkninger. Dette kriteriet må kombineres med hensynet til å gi offentligheten adgang til å gjøre sine synspunkter gjeldende før endelig beslutning om tiltakets gjennomføring treffes.
Visse tiltak vil alene i kraft av størrelsen utløse reguleringsplikt. I andre tilfeller kan tiltak som ikke i seg selv er så store, men som plasseres i "sårbare" områder utløse reguleringsplanplikt. Slike "sårbare" områder vil f.eks. være områder med særlig verdifullt kultur eller naturlandskap, områder som er preget av bevaringsverdig bebyggelse eller på annen måte har særlig vernekarakter.
Det bør også utarbeides reguleringsplan dersom tiltaket vil medføre konflikt i forhold til eksisterende virksomhet i et område. Eksempel på et slikt tiltak kan være trafikkskapende næringsvirksomhet i et etablert boligområde. Hensynet til medvirkning i planleggingen tilsier at slike tiltak ikke godkjennes før de inngår i reguleringsplan.
Kommunen bør i tvilstilfeller velge å utarbeide reguleringsplan. Reguleringsplanprosedyren vil både være egnet til å avdramatisere eventuelle forestilllnger om tlltakets innvirkning på det bestående miljø og gi såvel kommunestyret som innbyggerne mulighet til å vurdere tiltaket i en større planmessig sammenheng.
Det er bygningsrådet som avgjør om et tiltak faller inn under lovens uttrykk "større bygge og anleggsarbeider". Er bygningsrådet i tvil, bør saken forelegges kommunestyret, før vedtak fattes. Rådets vedtak kan påklages til fylkesmannen etter de vanlige regler om klage over vedtak i byggesaker, jf. lovens § 15.
Bygningsrådet kan, dersom særlige grunner foreligger, dispensere fra reguleringsplikten i medhold av lovens § 7.
Kommunen vil, etter lovendringen, ikke måtte påta seg den reguleringsplikt et midlertidig dele og byggeforbud etter lovens § 33 innebærer for å kunne sikre forsvarlig planlegging av ovennevnte tiltak og deres innvirkning på nærmiljøet for øvrig. Utbygger vil likevel om han ønsker det kunne legge frem et privat forslag til reguleringsplan for kommunen til vurdering.
Når det gjelder hemmelige militære anlegg, jfr. §86, er det opp til forsvaret å bestemme i hvilken grad reguleringsplikten er forenlig med anleggets hemmelige karakter.
3.6.2 Justeringer i reglene om reguleringsformål
Det er nå tatt inn en presisering i § 25 første ledd nr. 2 om at reindrift går inn under landbruk.
Den nærmere avklaringen mellom de ulike bruksinteressene (jordbruk, skogbruk og reindrift) vil måtte skje i medhold av særlovgivningen. Det er antatt at det ikke kan gis bestemmelser til reguleringsplaner som fastsetter forholdet mellom disse ulike bruksinteressene.
Det er tatt inn i lovteksten i § 25 første ledd nr. 6 en presisering om at områder som er spesielt viktige for reindriften kan reguleres til spesialområde for reindrift etter første ledd nr. 6.
Videre er det presisert i § 25 første ledd nr. 6 at det kan reguleres til vannforsyningskilder med nedslagsfelt som spesialområde.
3.6.3 § 26 Bestemmelser til reguleringsplan om minste lekeareal pr. boenhet m.m.
Praksis har vist at det gjennom planlegging etter plan og bygningsloven ofte ikke settes av egnede og tilstrekkelige leke og uteoppholdsarealer i forhold til barns behov. På denne bakgrunn er det tatt inn i lovens § 26 en ny bestemmelse om at det bør angis minste lekeareal pr. boenhet og nærmere regler for innhold og utforming av slike arealer i reguleringsbestemmelser.
Reguleringsbestemmelsene kan også sette krav om samtidig opparbeidelse av uteareal og bolig.
Miljøverndepartementet vil komme med nærmere veiledning om bruken av bestemmelsen.
Vegsjefen er etter tilføyelsen av § 28-1 nr. 2 tredje punktum gitt kompetanse til å foreta mindre vesentlige endringer i reguleringsplan som følge av tekniske forhold i gjennomføringsperioden.
Mindre vesentlige endringer av reguleringsplaner vil ofte være nødvendig i forbindelse med veganleggsarbeid på riks og fylkesveger. Da det ligger i sakens natur at mindre vesentlige endringer har et begrenset omfang, er vegsjefen i fylket, av rasjonelle hensyn, tillagt samme vedtaksmyndighet som bygningsrådet etter § 28-1 nr. 2 første punktum.
Bestemmelsen begrenser vegsjefens kompetanse ytterligere til å gjelde mindre vesentlige endringer som følge av tekniske forhold i gjennomføringsperioden. Hvis andre forhold enn slike medfører at det bør foretas mindre vesentlige endringer av en reguleringsplan, er bygningsrådet etter § 28-1 nr. 2 første punktum det kompetente organ.
Vegsjefen skal også i forbindelse med vedtak etter § 28-1 nr. 2 opptre i samarbeid med kommunen. Dersom kommunen mener at endringen ligger utenfor vegsjefens kompetanse, bør saken fremmes som regulær reguleringsendring etter lovens § 28-1 nr. 1. Vegsjefen er i slike tilfeller også tillagt kompetanse til å forberede eventuelle klagesaker.
I saker der vegsjefen har myndighet til å vedta mindre vesentlig reguleringsendring står vegsjefen også for saksforberedelse etter § 28-1 nr. 4.
Som en del av at all vegplanlegging skal skje etter plan og bygningsloven er § 45 nr. 2 endret slik at staten og fylkeskommunen, jf. § 45 nr. 3, skal dekke erstatnings og innløsningskrav som påløper i forbindelse med regulering av riks og fylkesveger. Endringen innebærer videre at staten og fylkeskommunen kan erverve grunn ved ekspropriasjon til henholdsvis riks og fylkesveger på grunnlag av reguleringsplan eller bebyggelsesplan. Det kan imidlertid fremgå av annen lovgivning eller av avtale at utgiftene skal belastes kommunen.
Endringen får ingen innvirkning på vegmyndighetenes ekspropriasjonshjemler i vegloven.
Det er nå presisert i plan og bygningslovens § 70 at man i kommuneplanens arealdel med tilhørende bestemmelser og i regulerings og bebyggelsesplaner kan fastsette større gesims og mønehøyde og mindre avstand til nabogrense enn det som fremgår av denne paragraf. Selvsagt kan det i plan også fastsettes høyde/plassering innenfor de rammer § 70 setter.
3.9 § 91 TREDJ LEDD HJEMMEL FOR BYGNINGSRÅDET TIL Å HINDRE RIVING AV BEBYGGELSE
Hittil har bygningsrådet i kommunen med vedtekt til plan og bygnlngslovens § 91 a kunnet nekte riving av boliger ut fra boligpolitiske hensyn. Videre kan bygningsrådet stanse en rivesøknad ved å nedlegge midlertidig forbud mot riving etter § 33 i påvente av regulering til spesialområde bevaring.
Plan og bygningslovens § 91 er nå endret slik at bygningsrådet kan avslå søknad om riving etter § 93 første ledd bokstav f inntil det foreligger reguleringsplan eller bebyggelsesplan for området, eller byggetillatelse.
Bestemmelsen innebærer at kommunens bygningsmyndigheter kan se spørsmålet om riving og nybygging i sammenheng, uansett om bebyggelsen er bevaringsverdig eller ikke.
Bestemmelsen gjelder uavhengig av om vedkommende område omfattes av bindende planvedtak. Adgangen til å nekte riving vil dermed være til stede også i områder som ikke inngår i reguleringsplan eller bebyggelsesplan. Selv om det foreligger detaljplan som åpner for nybygging, vil bygningsrådet kunne nekte riving inntil det er gitt byggetillatelse etter §93. Vi vil understreke at behandlingen av en søknad om byggetillatelse ikke kan utsettes med henvisning til § 91 tredje ledd.
Den nye regelen i § 91 tredje ledd gir imidlertid ikke hjemmel til å kreve et byggeprosjekt gjennomført selv om det allerede er revet bygning i henhold til gitt byggetillatelse. Det antas likevel at bestemmelsen vil kunne hindre uønsket riving da en må regne med at omkostningene ved søknad om byggetillatelse er så store at de færreste vil sette i gang prosessen uten at planene for nybygger aktuelle.
Ved praktiseringen av bestemmelsen må det tas hensyn til at det finnes eldre, dårlig bebyggelse som det er ønskelig å få revet uten at det umiddelbart skal føres opp ny bebyggelse. Bestemmelsen må heller ikke bli til hinder for riving av f.eks. brannskadd bebyggelse m.v. som kan representere fare, jfr. § 91 første og annet ledd.
Områder for forsvaret er etter § 91 tredje ledd annet punktum unntatt fra ovennevnte regel. Det er her ment bygninger som ligger i større operative områder for forsvaret bl.a. øvingsområder, militærforlegninger o.l. Unntaket gjelder ikke forsvarets enkeltstående eiendommer i bestående bebyggelse.
Bruk av bestemmelsen vil i utgangspunktet ikke medføre erstatningsansvar for kommunen. Bygningsrådets vedtak om å nekte riving må imidlertid på vanlig måte grunngis i samsvar med forvaltningslovens regler.
De vanlige regler om klage gjelder for bygningsrådets vedtak også her. For ikke å gjøre klageadgangen illusorisk i de tilfeller bygningsrådet tillater riving, bør det besluttes at slike vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort, jf. forvaltningslovens § 42.
3.10 § 119 NR. 1 FJERDE LEDD OVERGANGSBESTEMMELSE -VEGPLANLEGGING
For å sikre gjennomføringen av vegplaner etter vegplanforskriftene i medhold av § 12 i vegloven er det fastslått ved et nytt siste punktum i § 119 at disse kan gjennomføres etter ikraftsetting av lovendringene ved lov av 21. april 1989 nr. 17.
3.11 § 120 NR. 4 OVERGANGSBESTEMMELSE VEGPLANLEGGING
Nr. 4 første ledd sier at forslag til hoved og detaljplaner som legges ut til offentlig ettersyn i medhold av vegplanforskriftene før disse oppheves kan ferdigbehandles etter disse forskriftene. Tilsvarende er fastsatt i nr. 4 annet ledd når det gjelder mindre vesentlige endringer av detaljplaner.
4 NÆRMERE OM DE ENKELTE LOVENDRINGENE(I ANDRE AREALDISPONERINGSLOVER) M.V.
4.1 ENDRINGENE I SAKSBEHANDLINGSREGLENE I VERNELOVGIVNINGEN M.V.
Saksbehandlingsreglene for vernevedtak etter naturvernloven, viltloven og kulturminneloven er endret slik at behandlingsmåten er tilsvarende som vedtak om reguleringsplan etter plan og bygningsloven.
Miljøverndepartementet vil kommentere endringene i naturvernloven, viltloven og kulturminneloven nærmere i særskilte rundskriv til kommunene, fylkeskommunene, fylkesmennene og andre berørte organer.
Vedtak om vern etter naturvernloven treffes av Kongen.
Naturvernlovens § 18 er nå endret slik at vernevedtak skal følge samme saksbehandling som vedtak om reguleringsplan etter plan og bygningsloven.
Siktemålet med endringene er dels å sikre at vedkommende kommune og fylkeskommune kommer med i saksbehandlingen alt fra starten av slik at de kan være med å drøfte avgrensing og innhold i vernetiltak. Videre vil endringene gi grunneiere og andre som berøres av verneforslaget større mulighet til å bli kjent med og medvirke i utformingen av vernevedtaket.
Viktige viltområder vil i dag primært bli sikret gjennom arealplanleggingen etter plan og bygningsloven. I områder som har særlig verdi for viltet er det etter viltlovens § 7 adgang for Kongen til å gjøre vedtak om forbud mot anlegg, bygging og annen virksomhet, herunder ferdsel, dersom det er nødvendig for å verne viltets livsmiljø.
Viltlovens § 7 annet ledd er nå endret slik at vedtak om biotopvern følger samme saksbehandling som vedtak om reguleringsplan etter plan og bygningsloven, og som for vernevedtak etter naturvernloven.
Saksbehandlingsreglene for fredningsvedtak etter kulturminnelovens § 22 er nå endret slik at fredningsvedtak følger samme behandlingsmåte som for vernesaker etter naturvernloven og viltloven.
Kulturminnelovens § 8 tredje ledd er nå endret slik at særskilt tillatelse til graving m.m. heller ikke skal innhentes for tiltak i samsvar med bebyggelsesplan etter plan og bygningsloven. Tilsvarende regel er også innført for områder som i kommuneplanens arealdel er utlagt til byggeområder, og der vedkommende vernemyndighet har sagt seg enig i arealbruken.
I forbindelse med omorganiseringen av kulturminnevernet, vil forskriftene til kulturminneloven om faglig ansvarssfordeling bli endret. Endringene vil tre i kraft 1. januar 1990. Ovennevnte lovendringer i kulturminneloven vil tre i kraft samtidig. Det vil bli sendt særskilt underretning om dette.
Friluftslovens kap. IV om byggeforbud m.v. og meldeplikt er nå opphevet. Reglene har vært lite benyttet da de hensyn som kap. IV skulle ivareta fremmes gjennom plan og bygningsloven. Videre er friluftslovens § 38 opphevet som overflødig.
4.2 ENDRINGER I LANDBRUKSLOVGIVNINGEN
Lov om tilskiping av jordbruk (jordlova) av 18. mars 1955 nr.2 , § 2 om lovens virkeområde er endret.
Tidligere var hele jordloven satt ut av kraft for områder som i reguleringsplan var utlagt til andre formål enn landbruk og fareområde, og for byggeområder og områder for råstoffutvinning i kommuneplanens arealdel når det var krevd reguleringsplan eller bebyggelsesplan. Ved vedtak av planmyndigheten kunne jordloven gjøres helt eller delvis gjeldende i de nevnte planområdene eller i avgrensede deler av dem.
Jordlovens § 2 er nå endret slik at det bare er jordlovens omdisponeringsregler i §§ 54 og 55 som er satt ut av kraft i de områder som er disponert til andre formål enn landbruk og fareområde i reguleringsplan. Det samme gjelder områder som i bindende arealdel av kommuneplanen er utlagt til byggeområde, område for råstoffutvinning eller for spredt utbygging når det er krevd bebyggelsesplan for utbygging kan finne sted.
Planmyndigheten kan gjøre vedtak om at omdisponerings og delingsreglene i jordlovens §§ 54 og 55 likevel skal gjelde i planområdene eller i avgrensede deler av dem.
Jordlovens § 54 fastsetter forbud mot at dyrket eller dyrkbar jord tas i bruk til formål som ikke tar sikte på jordbruksproduksjon. Fylkeslandbruksstyret kan i særlige tilfelle gi dispensasjon dersom det etter en samlet vurdering finner at jordbruksinteressene bør vike.
Jordlovens § 55 fastsetter at eiendom som er nyttet eller kan nyttes til jordbruk eller skogbruk ikke kan deles uten etter samtykke fra fylkeslandbruksstyret.
Endringen innebærer at jordlovens ivrige bestemmelser blant annet om flertallsvedtak i sameie og sambeite, felles tiltak i jordbruk og skogbruk, skjønn og om vanhevd vil gjelde uavhengig av om vedkommende område er disponert for andre formål enn jordbruksformål i bindende planvedtak.
Bakgrunnen for endringene er at gjennomføring av planvedtak kan ta tid. Spesielt gjelder dette i forhold til arealdelen av kommuneplanen, som normalt vil legge til grunn et langsiktig perspektiv for gjenomføringen. I tidsrommet mellom planvedtak og gjenomføring av planen vil jordloven kunne sikre en forsvarlig anvendelse av arealene.
Jordlovsmyndighetens praktisering av jordloven må ses i sammenheng med formålet med planen. I områder som i bindende planer er utlagt til andre formål enn landbruk må jordlovmyndighetene samarbeide med planmyndigheten i kommunen når det gjelder praktisering av jordloven. Det er forutsatt at bestemmelsene i loven bare anvendes der drift i landbruk ikke vil vanskeliggjøre gjennomføringen i forhold til det utlagte formål.
Når det gjelder kommuneplanens arealdel kan det tenkes at en aktiv bruk av enkelte av jordlovens bestemmelser kan komme i veien for formålet med f.eks. bruk av bestemmelser om vannhevd i et område lagt ut til båndleggingsformål. Dreier det seg om verneformål kan jordlovmyndigheten ikke iverksette tiltak som kan være til skade for formålet med båndleggingen uten at tiltaket er klarert med vernemyndigheten.
Lov om skogbruk og skogvern av 21.mai 1965 § 3 om virkeområde er endret ved at det er innført samme prinsipper for samordning med plan og bygningsloven som etter jordloven, jf. fremstillingen ovenfor.
Skogbruksloven har i § 50 en bestemmelse om at samtykke av skogoppsynet må foreligge før skogsmark kan omlegges (tas i bruk til andre formål enn skogbruk). Fra denne regel gjelder det fra før en rekke unntak. Fradeling og omdisponering av skog vil oftest være en sak både etter jordlovens §§ 54 og 55 og etter skogbrukslovens § 50. Endringen skal sikre at gjenomføring av planvedtak i de vanligste utbyggingssituasjonene kan skje uten at skogoppsynet må gi særskilt tillatelse til omlegging.
Endringen innebærer at det gjelder tilsvarende regler for omdisponering av skogsmark som for dyrket eller dyrkbar mark etter jordloven.
Det er forutsatt at bestemmelsen skal praktiseres på tilsvarende måte som endringen i jordlovens § 2, jf. kommentarene ovenfor.
I lov om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom av 31. mai 1974 (konsesjonsloven) er det foretatt en mindre endring om at avgjørelsesmyndighet (til konsesjon) som etter konsesjonslovens § 2 kan legges til kommunestyret nå også kan delegeres fra kommunestyret til administrasjonen. Tidligere var slik delegering avhengig av samtykke fra departementet (Landbruksdepartementet).
Lov om jordskifte o.a. av 21.desember 1979 nr. 77 er endret i § 41. Endringen er i hovedsak en presisering om at retten skal ta hensyn til bindende planer etter plan og bygningsloven, enten det gjelder rekreasjonsformål og turistformål eller andre formål. Det er også presisert at jordskifteretten kan medvirke i planleggingen etter plan og bygningsloven, jf. pbl. § 93. Dersom jorskifteretten selv utarbeider planer forutsettes det at planleggingen skjer i samsvar med plan og bygningsloven.
Sissel Rønbeck
Jan Sandal