Spørsmål om allemannsrettigheter i forbindelse med Finnmarkseiendommens omsetning av jakt- og fiskekort og Norges Fjellstyresambands omsetning av jaktkort for storviltjakt

Saksnummer: 2006/07690 EP ASL/BS

Dato: 11.01.2007

Spørsmål om allemannsrettigheter i forbindelse med Finnmarkseiendommens omsetning av jakt- og fiskekort og Norges Fjellstyresambands omsetning av jaktkort for storviltjakt

Vi viser til Finansdepartementets brev 13. oktober 2006. I brevet bes det om vår uttalelse angående spørsmål om man faktisk erverver en rett til jakt eller fiske ved kjøp av jakt- og fiskekort, eller om retten til jakt og fiske tilligger alle etter fjelloven eller finnmarksloven og i prinsippet ikke kan omsettes. Vi understreker at vår uttalelse bare gjelder spørsmålet om retten til jakt og fiske, og ikke tar stilling til anvendelsen av merverdiavgiftsloven. 

1. JAKT OG FANGST AV SMÅVILT OG FISKE I VASSDRAG MED STANG OG HÅNDSNØRE I FINNMARK
Finnmarkseiendommens grunn er ikke statsallmenning. Betraktningene i vår uttalelse 20. august 1982 (jnr. 1887/82 E) om betydningen av rettighetskonstruksjonen i fjelloven §§ 23 og 28 er derfor ikke relevant. Imidlertid gir finnmarksloven § 23 alle som er bosatt i Finnmark, rett til storviltjakt, jakt og fangst av småvilt og fiske i vassdrag med stang og håndsnøre på Finnmarkseiendommens grunn. Den avgiften Finnmarkseiendommen eventuelt krever for dette, jf. § 27 tredje ledd, kan ikke anses som ”vederlag for overføring av jakt- og fiskeretten”, jf. vår uttalelse 1982 punkt 3 første avsnitt in fine.

Finnmarksloven fastsetter at folk bosatt utenfor Finnmark ”har ... adgang til jakt og fangst av småvilt og fiske i vassdrag med stang og håndsnøre ...”.Til tross for at ordlyden i bestemmelsen er ”adgang” og ikke ”rett” slik terminologien er i fjellova, er ikke dette ment å innebære noen prinsipiell realitetsendring når det gjelder allmennhetens rettsstilling. I Innst. O. nr. 80 (2004-2005) på side 44 understreker justiskomiteens flertall at allmennhetens adgang til jakt og fiske videreføres:

”Flertallet minner imidlertid om § 25 Adgang for andre, og legger til grunn at allmennhetens adgang til jakt og fiske videreføres. Allmennhetens jakt og fiske i Finnmark vil være en viktig inntektskilde for fylket også i fremtiden. Dette bidrar etter flertallets oppfatning til også å sikre allmennhetens adgang.”

På denne bakgrunn synes det unaturlig å sondre mellom salg av jakt- og fiskekort til finnmarkinger og salg av jakt- og fiskekort til andre når det gjelder syn på hvilken rettighetskonstruksjon som ligger i finnmarkslovens bestemmelser om rett og adgang til jakt og fiske på Finnmarkseiendommens grunn.

2. STORVILTJAKT I STATSALLMENNING
Når det gjelder storviltjakt i statsallmenning, heter det i fjellova § 26 kun at ”Kongen fastset forskrifter for jakt på elg, hjort, dådyr, rådyr og bever og jakt på rovvilt”.
I uttalelsen fra Lovavdelingen 20. august 1982 legges til grunn at det for jakt og fiske som ikke omfattes av fjellova § 23 første ledd og § 28 første ledd, uten hensyn til om det ligger en virkelig rett i bunnen eller ikke, uansett er tvilsomt om retten ”må anses å oppstå allerede idet vedkommende myndighet (fjellstyret eller i noen tilfelle Kongen) gir generelle bestemmelser om rett til jakt og fiske, eller om den først oppstår i og med erverv av jakt- og fiskekort i det enkelte tilfelle”. Dette ble også lagt til grunn i uttalelsen 15. november 1984, som Finansdepartementet viser til i sitt brev, som gjaldt villreinjakt. Det samme spørsmålet reiser seg for jakt som omfattes av fjelloven § 26. Det følger av § 3 i fjellova at fjellstyrene administrerer bruken og utnyttingen av rettigheter i statsallmenningene, for å sikre at bruken fremmer næringslivet i bygda og ivaretar naturvern- og friluftsinteresser. Nærmere regler om fjellstyrenes administrasjon av jakt, fangst og fiskerettigheter følger av forskrift 8. mars 2004 nr. 515 om jakt, fangst og fiske i statsallmenning. Forskriften § 3 krever at all jakt, fangst og fiske skal bys ut på en måte som er akseptabel for allmennheten. Det kan etter dette være vel så nærliggende å se det slik at fjellstyrenes rolle er å administrere den jaktretten som tilligger allmennheten etter forskriften, som å anse det slik at jaktretten først oppstår ved erverv av et jaktkort.

Direktoratet for naturforvaltning har opplyst at oppfatningen der er at retten til jakt på elg, hjort mv. er basert på bruk fra gammel tid, og er en reell rett som tilkommer enhver som er bosatt i Norge. Falkanger, Tingsrett, 5. utgave, side 443 uttaler også at jaktretten i statsallmenningene ”har preg av å være en allemannsrett”. Vi finner ikke grunn til å gå nærmere inn på om storviltjakt i statsallmenningene historisk var å anse som en allmenningsrett. Vi nøyer oss med å konstatere at det fra eldre tid synes å foreligge rettigheter som må anses uavhengige av utstedelsen av jaktkort. Tatt i betraktning den historiske bakgrunnen og muligheten for at retten til storviltjakt uansett må anses å følge direkte av fjellova med forskrifter, antar Lovavdelingen for sin del at utstedelse av jaktkort for storviltjakt etter fjellova § 26 ikke kan anses som omsetning av jaktrett, og at slik jakt – i forhold til merverdiavgift – bør likestilles med jakt etter fjellova § 23 første ledd, § 28 første ledd og § 24.