§ 5-14 - Tolkningsuttalelse om ny finansavtalelov § 5-14

Brevdato: 12.09.2022

Tolkningsuttalelse om ny finansavtalelov § 5-14  

Vi viser til e-poster fra Finans Norge 18. mai 2021 og 23. mai 2022. Finans Norge stiller spørsmål om renteregulering mv. etter lov 18. desember 2020 nr. 146 om finansavtaler (finansavtaleloven). Finans Norge spør om

«hvilken oppsigelsesadgang og evt. andre alternativer en kredittyter har om kunden i samsvar med § 3-14, aktivt nekter å samtykke til en renteheving på et tidsbegrenset lån med flytende rente eller evt. andre endringer i avtalevilkårene» forutsatt at «tjenesteyters endringsforslag er i samsvar med § 3-14 og fremstår som saklig og rimelig».

I lys av videre kontakt med Finans Norge forstår vi det slik at det sentrale er å få Lovavdelingens vurdering av adgangen til å innta bestemmelser om oppsigelsesadgang mv. i kredittavtaler som inngås etter at den nye finansavtaleloven har trådt i kraft.

Utgangspunktet i norsk rett er avtalefrihet; den enkelte står i utgangspunktet fritt til å velge om og hvordan man ønsker å forplikte seg overfor andre. En eventuell begrensning i avtalefriheten krever lovhjemmel. I tråd med dette utgangspunktet viker den nye finansavtaleloven for avtale, etablert praksis eller annen sedvane når kunden ikke er forbruker, jf. § 1-9 annet ledd. Følgelig kan kredittyteren og kunden i disse tilfellene velge å avtale en oppsigelsesadgang for kredittyteren i tilfeller hvor kunden nekter å akseptere en saklig begrunnet rentejustering av et tidsbegrenset lån med flytende rente.

Når det gjelder forbrukere, er avtalefriheten begrenset etter § 1-9 første ledd, som fastslår: «Loven kan ikke fravikes ved avtale til skade for en forbruker.» Oppsigelsesretten er særskilt regulert i den nye finansavtaleloven § 5-14 første ledd for tidsbegrensede kredittavtaler, se nærmere nedenfor. Hovedspørsmålet er dermed – slik vi oppfatter det – om loven på dette punktet skal tolkes motsetningsvis (antitetisk), slik at kredittyteren i en tidsbegrenset kredittavtale ikke har adgang til å avtale en oppsigelsesrett i tilfeller hvor forbrukeren ikke aksepterer en saklig begrunnet rentejustering til forbrukerens ugunst. 

Som hovedregel har en part oppsigelsesrett i tidsbegrensede avtaler bare dersom dette er avtalt eller følger av lovgivningen, se for eksempel Rt. 2005 s. 268 avsnitt 57 forutsetningsvis. At dette må være utgangspunktet, følger av prinsippet om at avtaler skal holdes. Dette er også oppfatningen i den avtalerettslige litteraturen. I «Kontraktsforpliktelser» (2. utg. 2013, Erlend Haaskjold) s. 612 heter det:

«Rent kommersielt kan spørsmål knyttet til varigheten av et kontraktsforhold være blant de viktigste forhandlingstemaene mellom partene. Det samme gjelder spørsmålet om avtalen skal være oppsigelig, og eventuelt med hvilke frister og på hvilke vilkår. Oppsigelse kan være aktuelt både dersom kontraktsforholdet er tidsbegrenset, og dersom det gjelder for ubestemt tid. I mangel av holdepunkter for noe annet i lov eller avtale vil utgangspunktet være at en tidsubegrenset avtale kan bringes til opphør ved oppsigelse, mens en tidsbegrenset avtale ikke kan sies opp.»

I tidsubegrensede avtaler kan det derimot, som det fremgår av sitatet, oppstilles en hovedregel om oppsigelsesrett uten at dette er regulert i avtalen, se for eksempel Rt. 1999 s. 1672 på s. 1680 og Rt. 2003 s. 134 avsnitt 33.

Finansavtaleloven § 5-14 første og annet ledd lyder slik:

«(1) Kredittyteren kan si opp en kredittavtale som er inngått på ubestemt tid, dersom dette følger av avtalen og det foreligger saklig grunn. Er kunden forbruker, skal kredittyterens oppsigelsesfrist være minst to måneder.

(2) Kredittavtalen kan fastsette at kredittyteren ikke kan si opp avtalen i en bestemt tidsperiode der renter eller andre kredittkostnader ikke kan endres (fastrentekreditt).» 

Det følger av ordlyden i første ledd at det bare foreligger en oppsigelsesrett i tidsubegrensede kredittavtaler hvor dette er avtalt. Bestemmelsen fraviker dermed hovedregelen om en oppsigelsesrett i løpende kontraktsforhold. Mer usikkert er det, på bakgrunn av ordlyden alene, om bestemmelsen gir grunnlag for en motsetningsslutning om at en oppsigelsesrett ikke kan avtales i tidsbegrensede avtaler.

Ifølge Prop. 92 LS (2019–2020) s. 394 bygger bestemmelsen på lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag § 51 a. Denne bestemmelsen er begrunnet slik i Prop. 65 L (2009–2010) s. 221–222:

«Bestemmelsen er ny, og gjennomfører bestemmelsene i [Forbrukerkreditt]direktivet artikkel 13 om oppsigelse og sperring av tidsubegrensede kredittavtaler […] Bestemmelsen får kun anvendelse på tidsubegrensede kredittavtaler […] Kredittavtalen anses tidsubegrenset når kredittkunden har rett til å disponere over kreditten så lenge han eller hun ønsker […] Kredittavtaler hvor det er fastsatt tidspunkt for tilbakebetaling, enten i avdrag eller tidspunkt for hel innfrielse, faller utenfor.»

Uttalelsene i forarbeidene tilsier at det kun er de tidsubegrensede kredittavtalene som den nye finansavtaleloven § 5-14 første ledd tar sikte på å regulere.

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt, som § 5-14 første ledd gjennomfører, lyder slik:

«Dersom det er fastsatt i kredittavtalen, kan kredittgiveren på standardvilkår heve en tidsubegrenset kredittavtale ved å gi forbrukeren minst to måneders varsel på papir eller på et annet varig medium.»

Også her tilsier ordlyden at det kun er de tidsubegrensede kredittavtalene direktivet tar sikte på å regulere. Forenlig med en slik tolkning fremgår det av forbrukerkredittdirektivet artikkel 1 og artikkel 22 at formålet er å harmonisere visse aspekter av medlemsstatenes lover om forbrukerkreditt, noe som innebærer at andre aspekter er overlatt til medlemsstatene.

Riktignok er det også uttalelser i forarbeidene som – dersom uttalelsene tolkes isolert og antitetisk – kan gi inntrykk av at det ikke skulle være adgang til å avtale en saklig begrunnet oppsigelsesrett for kredittyteren i en tidsbegrenset kredittavtale. I omtalen av §§ 3-13 til 3-15 om endring av avtalevilkår i den nye loven gis det i Prop. 92 LS (2019–2020) s. 163 uttrykk for følgende:

«Dersom kunden avviser et forslag til endring, består avtalen uten de avviste endringene. For kontoavtaler og kredittavtaler som løper på ubestemt tid, kan det imidlertid følge av avtalen at tjenesteyteren har rett til å si opp avtalen med to måneders varsel, jf. §§ 4-43 og 5-14.»

Uttalelsen knytter seg imidlertid til spørsmålet om det vil bli regnet som en oppsigelse om kunden avviser et forslag til endring. Om det følger av loven at kundens avslag er for oppsigelse å regne, eller om kredittyteren kan avtale en oppsigelsesadgang, er ulike spørsmål. Videre er det etter vårt syn mer nærliggende å forstå den nevnte uttalelsen slik at den er ment som en påminnelse om reglene i §§ 4-43 og 5-14, og at den ikke tar sikte på å si noe om oppsigelsesadgangen ellers. Uttalelsen gir dermed begrenset veiledning i spørsmålet om kredittyterens oppsigelsesadgang i tidsbegrensede avtaler.

Det er etter Lovavdelingens syn ikke holdepunkter i forarbeidene for at man har tatt sikte på å fravike utgangspunktet om avtalefrihet i tidsbegrensede kredittavtaler. Departementet gir i stedet uttrykk for at «[e]ndring av avtalevilkårene vil kunne skje på ulike måter, avhengig av hva partene har avtalt om fremgangsmåten», jf. Prop. 92 LS (2019–2020) s. 162. Til dette kommer at kredittyteren etter den nye finansavtaleloven ikke lenger kan forbeholde seg retten til ensidig å endre avtalevilkår til skade for forbrukeren, sml. lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag § 49 annet ledd. Etter §§ 3-13 til 3-15 i den nye loven må endringer av avtalevilkårene i stedet avtales mellom partene.

Dersom kredittyteren ikke skulle ha mulighet til å avtale en oppsigelsesadgang i tilfeller hvor en forbruker ikke aksepterer en saklig begrunnet rentejustering til forbrukerens ugunst, ville det kunne ha betydelige samfunnsøkonomiske konsekvenser. Forbrukeren kunne da ha krevd å videreføre et rentenivå som ligger vesentlig under markedsrenten, eksempelvis i en langvarig boliglånsavtale. I fravær av holdepunkter for en slik begrensning i kredittyterens avtalefrihet har det formodning mot seg at § 5-14 første ledd i den nye finansavtaleloven skal tolkes antitetisk.

En annen sak er at en oppsigelsesadgang for kredittyteren nok må suppleres med et saklighetskrav. Når det gjelder et saklighetskrav for oppsigelse i tidsubegrensede kredittavtaler, jf. § 5-14 første ledd, må det desto mer gjelde for tidsbegrensede kredittavtaler – noe som synes å samsvare med oppfatningen om avtalt oppsigelse i avtalerettslig litteratur. Vi viser her til Viggo Hagstrøm: «Obligasjonsrett» (3. utg. 2021) s. 43 hvor det heter:

«En oppsigelse som er skjedd til rett tid, er i alminnelighet fullt ut rettsgyldig selv om den bringer den andre part i en vanskelig situasjon. I en viss utstrekning kan en urimelig oppsigelse settes til side i medhold av avtaleloven § 36, for eksempel der oppsigelsen fremstår som misbruk av oppsigelsesretten. For en del spesielle, men praktisk viktige, kontraktsforhold gjelder det lovregler som beskytter den gjennomsnittlige svakere parten i kontraktsforholdet mot usaklige eller urimelige oppsigelser.»

Etter vårt syn er det som nevnt ikke grunnlag for å tolke § 5-14 første ledd i den nye finansavtaleloven antitetisk. Finansavtaleloven suppleres av alminnelig avtalerett i den utstrekning det avtalerettslige spørsmålet ikke er lovregulert. Kredittyteren og forbrukeren kan avtale at avtalens vilkår om renter skal kunne endres. Kredittyteren og forbrukeren har da adgang til å avtale en oppsigelsesrett for kredittyteren i tilfeller hvor forbrukeren ikke aksepterer en saklig begrunnet rentejustering til forbrukerens ugunst. Det er da ikke tale om å fravike loven ved avtale til skade for forbrukeren, jf. § 1-9 første ledd. Vi nevner avslutningsvis at endring av avtalevilkår til skade for kunden tidligst kan settes i verk to måneder etter at kredittyteren har varslet kunden om endringsforslaget, jf. § 3-13 annet ledd.