Trekkpålegg i utleggsforretninger

Trekkpålegg i utleggsforretninger

Vi viser til brev 2 mars 1998. Vi beklager at saken på grunn av stor arbeidsmengde i avdelingen ikke har blitt besvart tidligere.

Spørsmålet gjelder hva som i forbindelse med tvangsfullbyrdelse, kan bestemme hva en delbetaling skal gå til dekning av.

For det første må skilles ut de tilfellene som er særskilt regulert gjennom avtale eller en spesiell lovbestemmelse. Her vil en delbetaling gå til fradrag etter hva som følger av den enkelte bestemmelse.

Når det ikke foreligger noen konkret anvisning av en delbetaling, vil en måtte falle tilbake på alminnelige rettsbetraktninger. Det vil da trolig være nødvendig skille mellom en tvungen og en frivillig innbetaling. I teorien har en som utgangspunkt antatt at debitor kan velge hvilken gjeldspost en frivillig delbetaling skal redusere, jf Kai Krüger : «Pengekrav», 1984 side 221. Hvis debitor unnlater å velge, gis kreditor rett til å bestemme hvilken post som skal reduseres. Grunnen til at debitor gis slik valg rett er nettopp betalingens frivillighet. Når debitor uoppfordret betaler, må han også kunne bestemme hvilken gjeldspost han ønsker å dekke.

Delbetaling ved tvangsfullbyrdelse har ikke vært særlig behandlet i teorien. En må likevel kunne slå fast at de synspunkter som gjelder frivillighet ved frivillige betalinger, ikke får anvendelse. Ved tvangsfullbyrdelse vil trolig kreditor måtte ha valget. Det kan støttes på resonnementet om at en kreditor med ulike krav overfor samme debitor, normalt vil kunne bestemme hvilke krav som skal begjæres tvangsfullbyrdet og hvilke som kan vente. I prinsippet blir dette ikke annerledes for forholdet mellom ulike poster i en inngitt begjæring. Kreditor må således kunne kreve renter eventuelt inkassosalær dekket først.

Hvis heller ikke kreditor gjør et konkret valg, må trolig namsmannen kunne forta avskrivninger i den rekkefølgen som følger vanlig rutine, uansett hvilken rekkefølge dette er.

Namsmannen har fremhevet problemet ved at utleggstrekket ikke er tilstrekkelig til å dekke rentekravet. Dette gjør at hovedstolen ikke reduseres. Hvis ikke hovedstolen reduseres, vil utleggstrekkene i liten grad komme den betalende debitor til glede. Spørsmålet blir derfor om hensynet til debitors behov for å få redusert hovedstolen, kan tilsi at kreditor likevel ikke har valgrett med hensyn til hva en delbetaling skal gå til dekning av. Lovavdelingen antar at stillingen ikke endres av at delbetalingene ikke er tilstrekkelig til å dekke rentekravet. Hensynet til debitors interesse blir i varetatt av andre regler som f.eks. tidsbegrensning på utleggstrekket etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 og eventuelt de muligheter som måtte følge av gjeldsordningsloven 17 juli 1992 nr 99.