§ 67 - Tvistemålsloven § 67 og Forbrukertvistutvalget

Saksnr. 1997/9121 E KHR
Dato: 28.01.1998

 

Tvistemålsloven § 67 og Forbrukertvistutvalget

Vi viser til Forbrukertvistutvalgets brev 19 september 1997 der det spørres om tvistemålsloven § 67 gjelder for saker som står for Forbrukertvistutvalget.

Forbrukertvistutvalget er et forvaltningsorgan. Forbrukertvistloven viser i § 1 femte ledd, § 11 tredje ledd og § 12 uttrykkelig eller indirekte til særlige deler av tvistemålsloven. Loven inneholder ingen generell henvisning til tvistemålsloven. I ot prp nr 55 (1976-77) om lov om behandling av forbrukerkjøpstvister side 21 heter det om forholdet mellom forbrukertvistloven og tvistemålsloven:

"Tvistemålslovens ... regler om saksanlegg og saksbehandling vil ha direkte anvendelse hvor det i lovutkastet er vist til dem. Bakgrunnen for forslaget om Markedsrådet [Forbrukertvistutvalget] som et supplement til vanlig domstolsbehandling er å få en mer smidig og enkel fremgangsmåte for løsning av forbrukertvister. Reglene i tvistemålsloven er ikke alltid forenlige med dette formål. Utgangspunktet vil være at Markedsrådet som et forvaltningsorgan generelt legger forvaltningslovens regler til grunn for sin saksbehandling."

På denne bakgrunn er vår oppfatning at tvistemålsloven § 67 ikke gjelder for saker som står for Forbrukertvistutvalget.

Forvaltningsloven inneholder ingen regler av samme art som tvistemålsloven § 67. Etter vår oppfatning kan en heller ikke på et friere grunnlag oppstille et krav om at motparten må samtykke dersom klageren skal kunne frafalle en sak for Forbrukertvistutvalget uten å gi avkall på det krav vedkommende mener å ha.

Et ensidig saksfrafall kan ikke antas å frata Forbrukertvistutvalgets dets kompetanse til i særlige tilfeller å pålegge klageren å dekke motpartens sakskostnader, jf forbrukertvistloven § 16.

Om foreldelse viser vi til foreldelsesloven §§ 16, 21 og 22. For klageren kan et saksfrafall i verste fall føre til at vedkommendes krav foreldes i det saken frafalles. Motparten vil normalt få en frist på ett år til å forfølge sitt eventuelle krav på annen måte.