Utkast til forslag om et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder samt enkelte andre endringer i tobakksskadeloven og reklameforskriften - Høring
Høring | Dato: 27.03.2007 | Helse- og omsorgsdepartementet
Høringsinstansene, se vedlagte liste
200700937-/HW 27.03.2007
Høring av forslag om innføring av et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder, samt enkelte andre endringer i tobakksskadeloven og reklameforskriften
Helse- og omsorgsdepartementet sender med dette på høring et forslag om å innføre et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder. I tillegg foreslås enkelte andre endringer i lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader, samt i forskrift 15. desember 1995 om forbud mot tobakksreklame mv.
Regjeringens mål i Nasjonal strategi for det tobakksforebyggende arbeidet 2006-2010 er at andelen unge som røyker skal halveres i løpet av fem år, samt at økningen i snusbruket stanses. Som et av flere konkrete tiltak nevner strategiplanen at det bør utredes forslag om forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder som et salgsbegrensende tiltak for å redusere tilgjengelighet til tobakksvarer.
Sosial- og helsedirektoratet fikk i oppdrag av departementet å utrede et slikt forslag som nå foreligger i rapport av 1. november 2006. Direktoratet konkluderer med at et slikt forbud vil ha den effekt at tobakkpakkenes reklamefunksjon reduseres. Dette vil etter direktoratets vurdering ha en særlig gunstig forebyggingseffekt overfor unge som ikke røyker eller snuser, samt overfor personer som forsøker å slutte eller har sluttet å røyke eller snuse. Direktoratets utredning er vedlagt.
I tillegg til forslaget beskrevet ovenfor, foreslås en rekke mindre endringer i loven av mer teknisk karakter, samt for å klargjøre enkelte bestemmelser.
Høringsuttalelser sendes til Helse- og omsorgsdepartementet, Postboks 8011 Dep, 0030 Oslo, eller elektronisk til postmottak@hod.dep.no. Høringsfrist er 20. juni 2007.
Departementet ber om at høringsinstansene i nødvendig utstrekning forelegger saken for underliggende etater og medlemsorganisasjoner. Vi ber om tilbakemelding dersom dette høringsbrevet bør forelegges instanser som ikke står på høringslisten.
Eventuelle henvendelser kan rettes til rådgiver Helena Wilson, e-post: hw@hod.dep.no eller tlf. 22 24 87 52.
Med vennlig hilsen
| Lisbeth Hårstad e.f. | Helena Wilson |
| avdelingsdirektør | rådgiver |
Vedlegg:
• Høringsliste
• Høringsnotat
• Sosial- og helsedirektoratets utredning av 1. november 2006 om forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder
Høring av forslag om et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder, samt enkelte andre endringer i tobakksskadeloven og reklameforskriften
INNHOLDSFORTEGNELSE
1. INNLEDNING
2. FORBUD MOT SYNLIG OPPSTILLING AV TOBAKKSVARER PÅ UTSALGSSTEDER
2.1. BAKGRUNN
2.2. GJELDENDE RETT
2.3. NÆRMERE OM HOVEDINNHOLDET I FORSLAGET
2.3.1. Formål og begrunnelse
2.3.2. Departementets forslag
2.3.3. Konsekvenser for bransjen
2.3.4. Forholdet til EØS-retten
2.3.5. Tilsyn og sanksjoner
2.4. ADMINISTRATIVE OG ØKONOMISKE KONSEKVENSER
3. ENKELTE ANDRE ENDRINGER I REGELVERKET
3.1. PRESISERING AV REKLAMEFORBUDET
3.1.1. Reklame for røykeutstyr
3.1.2. Indirekte reklame
3.2. FORBUD MOT UTDELING AV TOBAKKSVARER TIL FORBRUKER
3.3. FORBUD MOT SPESIELLE RABATTER
3.4. OPPHEVELSE AV REKLAMEFORSKRIFTEN § 8 NR 6
3.5. ADMINISTRATIVE OG ØKONOMISKE KONSEKVENSER
4. UTKAST TIL ENDRINGER I TOBAKKSKADELOVEN
5. UTKAST TIL ENDRINGER I REKLAMEFORSKRIFTEN
1. INNLEDNING
Helse- og omsorgsdepartementet sender med dette på høring et forslag om å innføre et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder. I tillegg foreslås enkelte andre endringer i lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader (tobakksskadeloven) samt i forskrift 15. desember 1995 om forbud mot tobakksreklame mv. (reklameforskriften).
2. FORBUD MOT SYNLIG OPPSTILLING AV TOBAKKSVARER PÅ UTSALGSSTEDER
2.1. Bakgrunn
Regjeringens mål, oppstilt i Nasjonal strategi for det tobakksforebyggende arbeidet 2006-2010, er at andelen unge som røyker skal halveres fra 24 % dagligrøykere i 2005 fram til 2010, samt at økningen i snusbruket stanses. Som et av flere konkrete tiltak nevner strategiplanen at det bør utredes forslag om forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder som et salgsbegrensende tiltak for å redusere tilgjengelighet til tobakksvarer.
Sosial- og helsedirektoratet fikk i oppdrag av departementet å utrede et slikt forslag som nå foreligger i rapport av 1. november 2006. Direktoratet konkluderer med at et slikt forbud vil ha den effekt at tobakkpakkenes reklamefunksjon reduseres. Dette vil etter direktoratets vurdering ha en særlig gunstig forebyggingseffekt overfor unge som ikke røyker eller snuser, samt overfor personer som forsøker å slutte/har sluttet å røyke eller snuse. Direktoratets utredning er vedlagt.
Island, Thailand og deler av Canada og Australia har i ulik utstrekning innført forbud mot oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder. Et slikt forbud er videre vedtatt innført i Irland og Storbritannia.
Helsefarene ved røyking er godt kjent. I Norge er det beregnet at ca 6700 dødsfall hvert år skyldes røykerelatert sykdom. I tillegg dør ca 350-550 personer av passiv røyking årlig. Rapporten 2006:4 Hvor dødelig er røyking? fra Nasjonalt folkehelseinstitutt viser også at blant kvinner var røyking skyld i 26 % av dødsfallene mellom 40 og 70 år og det tilsvarende tallet for menn var 40 %. Tobakksbruk er den enkeltfaktor som det er mulig å forebygge og som har størst innflytelse på helsetilstanden til hver enkelt av oss.
Når det gjelder snus har myndighetene lagt til grunn et føre-var-prinsipp i påvente av tilstrekkelig dokumentasjon av helseeffektene. WHOs kreftforskningsinstitutt klassifiserte i 2004 snus og tobakkspesifikke nitrosaminer som kreftfremkallende for mennesker. Andelen snusbrukere har økt kraftig de senere årene. Andelen menn i alderen 16-44 år som bruker snus daglig eller av og til er nå på ca 25 % (ca 14 % dagligbrukere). Det er foreløpig få kvinner som snuser.
Tobakkskadeloven inneholder restriksjoner i form av reklameforbud, aldersgrenser, merkepåbud og røykeforbud. Vi har imidlertid få restriksjoner på selve salget av tobakksvarer i Norge. Til tross for omfattende tobakksforebyggende tiltak i Norge siden begynnelsen av 1970-tallet er andelen dagligrøykere i aldersgruppen 16-24 år fortsatt relativt høy, på ca 20 % i 2006. Dette tilsvarer omtrent 100 000 personer. I tillegg røyker ca 17 % i denne aldersgruppen av og til. Det er derfor nødvendig å iverksette ytterligere tiltak dersom regjeringens målsetning om å halvere andelen unge røykere innen 2010 skal kunne innfris. Restriktive tiltak som reduserer tilgjengeligheten til tobakksvarer, vil kunne bidra til å forebygge at dagens barn og unge blir neste generasjon av voksne som er avhengige av tobakk.
Det har vært hevdet at røyking er en barnesykdom på grunn av at de fleste røykere begynner å røyke som tenåring, blir avhengige av nikotin og har problemer med å bryte ut av avhengigheten som voksne. Dette underbygges av det faktum at over halvparten av røykerne begynner å røyke før de fyller 18 år.
Departementet foreslår med dette å innføre et nytt forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer og røykeutstyr på utsalgssteder. Hovedformålet er å redusere andelen røykere og snusbrukere blant barn og unge for å beskytte dem fra de ekstremt helseskadelige virkningene av tobakksbruk. Reduksjon av antallet barn og unge som begynner å røyke og snuse vil i fremtiden føre til ytterligere reduksjon i andelen voksne røykere og snusbrukere. I tillegg vil tiltaket bidra til å redusere fristelsen for personer som forsøker å slutte eller har sluttet å røyke eller bruke snus.
For en nærmere oversikt over bakgrunn, begrunnelse og internasjonale reguleringer vises det til vedlagte utredning fra Sosial- og helsedirektoratet.
2.2. Gjeldende rett
Tobakksskadeloven oppstiller i § 2 et totalforbud mot reklame for tobakksvarer.
Reklameforskriften § 8 nr 5 inneholder et unntak for ”oppstilling av tobakksvarer inne i utsalgslokalet i den utstrekning slik plassering er hensiktsmessig for en rasjonell omsetning. Unntaket gjelder ikke utstyr for plassering av varer som på grunn av sin størrelse eller utforming vil gi reklameeffekt”.
I tobakksskadeloven § 5 oppstilles videre et forbud mot salg av tobakksvarer fra automat.
2.3. Nærmere om hovedinnholdet i forslaget
2.3.1. Formål og begrunnelse
Tobakksvarer selges i dag hovedsakelig fra dagligvareforretninger, kiosker og bensinstasjoner. Som regel er varene godt synlig utstilt ved kassene. Det finnes ingen samlet oversikt over utsalgssteder for tobakksvarer. Det antas at antall utsalgssteder for tobakk i Norge ligger på mellom 15 000 og 18 000.
Sosial- og helsedirektoratet vurderer det slik at dagens godt synlige utstilling av tobakksvarer på salgsstedene har en betydelig reklameeffekt. Tobakksvarenes design, innpakning og plassering i utsalgsstedene fungerer som et reklamemedium. Direktoratet mener derfor at et forbud mot synlig oppstilling vil kunne være et hensiktsmessig og effektivt tobakksforebyggende tiltak, særlig i forhold til ungdom.
Tobakksindustrien anser at muligheten til å stille ut sine varer på salgsstedene er den siste lovlige markedsføringsteknikken de har til rådighet. Derfor har de også investert store beløp i utvikling av utstillingsmontre, pakkedesign og merkeimage.
Undersøkelser har vist at ungdomsrøyking påvirkes av forestillinger av hvor vanlig tobakksbruk er. Den utbredte tilgjengeligheten til salgssteder av tobakksvarer, samt tobakksvarenes iøynefallende utstilling ved kassene, bidrar til forestillingen blant barn og unge av at tobakksbruk ikke er så farlig og er mer utbredt enn det i virkeligheten er. Forskning har vist at graden av ungdoms overvurdering av røykeandel er en pekepinn på risikoen for at de begynner å røyke. Videre har en australsk studie konkludert med at et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder kan bidra til å redusere deres forsøk på å kjøpe tobakksvarer, samt deres forestillinger om hvor utbredt røyking er og hvor akseptabelt det er å røyke.
Barn lærer gjentatte ganger hvor farlig og avhengighetsskapende tobakksprodukter er, at tobakk aldri bør brukes og at det er ulovlig å selge tobakksvarer til barn og unge under 18 år. Likevel ser barn tobakksprodukter utstilt godt synlig i dagligvarebutikker, kiosker og bensinstasjoner. Produktene stilles ut og selges sammen med andre vanlige dagligvarer, noe som gir et inntrykk av at tobakksbruk er mer ufarlig og alminnelig enn det i virkeligheten er. Voksne kan håndtere denne dobbeltkommunikasjonen ved hjelp av myndighetenes omfattende helseadvarsler, mens barn ikke på samme måte er i stand til å sammenholde slike blandede budskap.
Innføringen av et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder vil etter departementets vurdering ikke innebære noen hindring for voksne tobakkskjøpere å kjøpe tobakksvarer eller begrensning av produktutvalget. Det innføres ikke noen begrensning på antallet utsalgssteder. Prisoversikter vil fortsatt gi kundene mulighet til å orientere seg om utvalget av tobakksprodukter. De fleste voksne tobakksbrukere vet hvilket tobakksmerke de foretrekker og trenger ikke noen visuell påminnelse om dette. Dette understøttes av en undersøkelse fra Australia, der det fremkommer at 84 % av røykere aldri avgjør på salgsstedet hvilket sigarettmerke de kjøper.
2.3.2. Departementets forslag
Det foreslås inntatt en egen bestemmelse i tobakksskadeloven om forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder. Spesialforretninger for tobakk unntas fra forbudet. Med spesialforretninger menes utsalgssted som hovedsakelig selger tobakksvarer og røykeutstyr. Det er i dag få slike forretninger i Norge.
Direktoratet konkluderte i sin utredning med at lovgiver i utgangspunktet anså oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder som tobakksreklame i strid med reklameforbudet i lovens § 2. Direktoratet mener derfor at man kan innføre et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder ved å oppheve unntaket i reklameforskriften, samt utvide reklamedefinisjonen i reklameforskriften § 4 nr 2. For i størst mulig grad å unngå tolkningstvil, ønsker departementet imidlertid en klarere hjemmelsforankring for forbudet. Av denne grunn foreslås det en egen bestemmelse i tobakksskadeloven om forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder (ny § 4 første ledd).
Direktoratet foreslår videre i sin utredning at også røykeutstyr bør omfattes av forbudet. Som røykeutstyr regnes sigarettpapir, sigarhumidorer, askebegre, sigarettkuttere, munnstykker, sigarettrullere og shisa (vannpipe). Utstilling av disse produktene, på samme måte som utstilling av selve tobakksvarene, kan oppfordre til kjøp av tobakk. Departementet støtter forslaget, og foreslår at forbudet mot synlig oppstilling omfatter både tobakksvarer og røykeutstyr (ny § 4 første ledd).
Som følge av en ny lovbestemmelse om et slikt forbud må unntakene i reklameforskriften § 8 nr 5 og § 9 annet ledd oppheves. Det bør også presiseres hvilke opplysninger om tobakksvarer som kan gis på salgsstedet (ny § 4 tredje ledd i loven).
Videre foreslås det at forbudet mot salg fra automat i tobakksskadeloven § 5 justeres slik at det klart fremgår at forbudet kun gjelder selvbetjente automater (ny § 7). Automatkort som kjøpes i kassen, for å hente ut tobakksvarene selv fra automaten, omfattes ikke av forbudet. Det bør også presiseres at automatkortene må ha en nøytral utforming (ny § 7 annet og tredje ledd).
2.3.3. Konsekvenser for bransjen
Den praktiske konsekvensen av forbudet er at utsalgsstedene vil måtte fjerne eller dekke til tobakksvarene slik at de ikke er synlige for kundene. Dette kan gjøres ved at tobakksvarene plasseres under disken, i lukkede beholdere over disken, i lukkede skap eller skuffer, eller bak skyvedører, skodder eller gardiner som er lukket. Tobakksvarene må kun være synlige når ansatte henter frem et produkt til en kunde. Opplysninger om utvalg og pris vil fortsatt kunne gis i form av en nøytralt utformet prisliste.
Erfaringer fra andre land har vist at tobakksindustrien i noen tilfeller har bidratt til å dekke kostnadene ved å flytte eller bygge om eksisterende utstillingsmontre og oppbevaringsløsninger for tobakksvarer på utsalgsstedene. Kostnader ved omlegging av vareplasseringen antas også å være overkommelige for utslagsstedene.
Det forventes heller ikke at innføring av forbudet vil få store økonomiske konsekvenser for dagligvarebransjen på kort sikt som følge av redusert salg av tobakksvarer. De fleste voksne røykere er avhengige av tobakk, har allerede et foretrukket tobakksprodukt og vil fortsette å kjøpe dette. Denne forventningen er bekreftet av erfaringer fra den kanadiske provinsen Saskatchewan, hvor et forbud mot synlig oppstilling ble innført i 2002. Endringer i omsetning forventes imidlertid på lengre sikt ettersom andelen barn og unge som begynner å bruke tobakk, reduseres.
2.3.4. Forholdet til EØS-retten
Det har fra bransjens side vært hevdet at et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder vil være i strid med EØS-retten. EØS-avtalen art. 11 bestemmer at ”kvantitative importrestriksjoner og alle tiltak med tilsvarende virkning skal være forbudt mellom medlemsstatene”.
Tobakksindustrien hevder at de benytter god utstillingsplass av sine tobakksprodukter som et virkemiddel i konkurransen om markedsandeler fra andre tobakksprodusenter. De mener således at et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder vil være en handelshindring i strid med EØS-avtalen art. 11.
Departementet anser det ikke for tvilsomt at et slikt forbud vil eliminere bruken av utstillinger som et virkemiddel i konkurransen om markedsandeler mellom tobakksprodusentene. Men departementet vil hevde at helsegevinsten ved et slikt forbud vil veie opp for den begrensning i bruk av virkemidler dette innebærer.
I henhold til EØS-avtalen art. 13 kan handelshindrende tiltak likevel rettferdiggjøres dersom de er begrunnet i ”allmenne hensyn”, herunder hensynet til folkehelsen. EF-domstolens rettspraksis har i tillegg oppstilt et krav til proporsjonalitet. Proporsjonalitetsprinsippet går ut på at spørsmålet om et nasjonalt tiltak er begrunnet i et relevant hensyn, forutsetter at tiltaket for det første er egnet til å vareta dette hensyn, og for det andre står i et rimelig forhold til hensynet. Herunder følger også spørsmålet om den tilsvarende målsetting kan oppnås med mindre inngripende midler.
Tobakksindustrien hevder at et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder vil være et uproporsjonalt handelshindrende tiltak. De begrunner dette bl.a. med at det ikke er dokumentert at et forbud som nevnt vil fungere som et tobakksforebyggende tiltak, særlig overfor unge.
Departementet vil bemerke at det foreløpig ikke finnes noen vitenskapelig publisert undersøkelse som viser hvilken konkret effekt et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utslagssteder eventuelt vil ha på andel røykere. I tidligere hemmelige dokumenter fra industrien går det imidlertid fram at tobakksindustrien selv bruker pakningen som et ledd i markedsføringen mot ulike konsumentgrupper. Det ligger grundige undersøkelser til grunn før pakningens design utformes på slik måte at den kommuniserer et budskap om for eksempel risikoreduksjon, kvalitet eller smak.
Videre har den kanadiske organisasjonen Saskatchewan Coalition for Tobacco Reduction foretatt en litteraturgjennomgang som konkluderer med at det primære formålet med utstilling av tobakksvarer på utsalgssteder, er å markedsføre tobakksvarer til barn og unge.
Sosial- og helsedirektoratet viser i sin utredning til at påbud om nøytrale tobakkspakninger var et av tiltakene som ble vurdert i kunnskapsoppsummeringen En gjennomgang av forskningslitteraturen om tiltak for å redusere røyking blant ungdom, IS-1037, Lund og Rise, 2002. Direktoratet anser at et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder vil kunne ha noe av den samme effekten som et påbud om nøytrale tobakkspakninger. Effekten av begge disse tiltakene vil være at tobakkspakkenes reklamefunksjon reduseres.
På Island ble synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder forbudt i 2001. Andelen røykere i den islandske befolkningen (15 år og eldre) har sunket fra 25 % i 2001 til 20 % i 2005. Det er imidlertid ikke påvist at denne reduksjonen alene skyldes innføringen av forbudet mot synlig oppstilling av tobakksvarer fremfor andre tobakksforebyggende tiltak.
I en dom fra Islandsk Høyesterett av 6. april 2006 uttalte domstolen at det må legges til grunn at det samme gjelder for tobakksvarer som for andre varer som utstilles på et salgssted, nemlig at slik utstilling innebærer en ytring til kundene om at varen er tilgjengelig og samtidig en oppfordring om å kjøpe den. Videre konkluderte domstolen med at selv om det kunne være grunnlag for å innføre innskrenkninger mot utstilling av tobakksvarer på steder hvor også andre varer er til salgs, gjaldt ikke dette for spesialforretninger. Grunnen var at kundene i spesialforretninger oppsøker forretningen nettopp for å få informasjon om tobakksvarer før de kjøper disse.
I mars 2002 innførte den kanadiske provinsen Saskatchewan et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på steder hvor barn har tilgang. Også prisoppslag ble omfattet av forbudet. Lovgivningen ble utfordret rettslig av tobakksindustrien bl.a. med anførsler om at forbudet var i strid med deres ytringsfrihet, men industrien fikk ikke medhold i domstolene.
Også i Irland ble staten saksøkt av tobakksindustrien i 2004 på bakgrunn av vedtakelsen av lovrestriksjoner bl.a. på utstilling av tobakksvarer på utsalgssteder. Industrien hevdet at restriksjonene var i strid med deres rett til kommersielle ytringer, samt ville føre til uproporsjonale handelshindringer i strid med EU-retten. Industrien valgte likevel å trekke søksmålet i slutten av januar 2007. Irske myndigheter offentliggjorde i slutten av 2006 en forskningsrapport om barn og unges forhold til tobakk. Rapporten viser at barn i større grad enn voksne lar seg påvirke av markedsføring av tobakksvarer, bl.a. på utsalgssteder.
Omstendighetene rundt dagens forslag om et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utslagssteder er på mange måter lik den tilstand som rådde under diskusjonen om reklameforbud ved inngangen til 1970-årene. Den gang hadde man ingen empiri som skulle tilsi at forbruket skulle bli redusert og rekrutteringen avta (selv om det var akkurat dette som skjedde). Det var først og fremst på et etisk grunnlag at Stortinget fattet sitt vedtak. Industrien skulle nektes å drive reklame for et produkt som var livstruende. På samme måte vil mange i dag mene at industriens avanserte metoder for å designe attraktive pakker som stilles ut på beste butikkplass til definerte målgrupper, ikke bør tillates på et etisk grunnlag.
Departementet mener at tiltaket klart har et potensial for å redusere fristelsen til røyking eller bruk av snus. Dette vil igjen kunne ha betydning for impulskjøp og nyrekruttering, samt hindre tilbakefall blant forhenværende røykere og snusbrukere. Departementet ber spesielt høringsinstansene om deres synspunkter til spørsmålet om hvilken effekt et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder vil kunne ha, både på kort og lang sikt. Departementet vil utrede forholdet til EØS-retten videre på bakgrunn av høringsuttalelsene.
2.3.5. Tilsyn og sanksjoner
Det er i dag Sosial- og helsedirektoratet som fører tilsyn med at reklameforbudet etterleves, jf tobakksskadeloven § 8 (ny § 14). Når det gjelder tilsyn med forbudet mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgsstedene vil det imidlertid være mest praktisk at det føres stedlig tilsyn ved hvert enkelt utsalgssted. Departementet har for tiden under utredning en sak om tilsyn med salg av tobakksvarer til personer under 18 år. Det er ønskelig å se disse tilsynsspørsmålene i sammenheng, og departementet vil derfor komme tilbake til dette spørsmålet i en egen høringssak. Det foreslås inntil videre at direktoratet får tilsynsansvar også for forbudet mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder.
Direktoratet har videre i loven § 8 annet til fjerde ledd (ny § 15) hjemmel til å pålegge retting og fastsette tvangsmulkt ved brudd på reklameforbudet i tobakksskadeloven § 2 (ny § 3) og merkebestemmelsene i tobakksskadeloven § 3 (ny § 8). Den mest hensiktsmessige løsningen når det gjelder sanksjonsspørsmålet synes derfor å være at tobakksskadeloven § 8 annet til fjerde ledd (ny § 15) utvides til også å omfatte brudd på forbudet mot synlig oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder.
2.4. Administrative og økonomiske konsekvenser
Sosial- og helsedirektoratet har utredet de økonomiske og administrative konsekvensene av innføring av et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer, se vedlegget kapittel 10.
Departementet legger til grunn at forslaget ikke vil få administrative konsekvenser av betydning for salgsstedene. Forslaget vil imidlertid kunne få administrative konsekvenser for Sosial- og helsedirektoratet, som vil få myndighet til å ilegge sanksjoner ved brudd på forbudet. Departementet vil behandle dette spørsmålet nærmere i forbindelse med en egen sak om tilsynsordningen.
For utsalgsstedene vil forslaget kunne bety noen mindre økonomiske engangsutgifter i forbindelse med ny plassering av tobakksvarene i butikkene. De fleste utsalgssteder vil enkelt kunne dekke til eller bygge inn hyller, bur, skyvedører mv. slik at varene ikke lenger er synlige for forbrukerne. Utgiftene vil imidlertid variere i svært stor grad avhengig av utsalgsstedets størrelse og deres system for salg av tobakk. Noen dagligvarekjeder har innført automater for salg av bl.a. tobakksvarer. For disse vil lovendringene medføre ingen eller minimale kostnader.
Det er ikke forslått noen detaljregulering av hvordan tobakksvarene skal plasseres på salgsstedene. Det vil være opp til salgsstedet selv å organisere plasseringen på en hensiktsmessig måte, så fremt plasseringen av tobakksvarene oppfyller kriteriet om at tobakksvarene ikke skal være synlige for forbrukerne.
Departementet anser at en overgangsperiode på mellom 3 til 6 måneder vil gi dagligvarehandelen tilstrekkelig tid til å innrette seg etter det nye forbudet.
Det er ikke ventet noen betydelig nedgang i salget av tobakksvarer på kort sikt. På lengre sikt er det imidlertid forventet at andelen barn og unge som begynner å røyke og snuse vil reduseres. Tapt omsetning vil imidlertid veies opp av helsegevinsten dette vil medføre, både for enkeltindivider og for samfunnet som helhet. Redusert omsetning av tobakksvarer vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det er ikke foretatt noen studier i Norge i den senere tid over de totale kostnadene for samfunnet som følge av tobakksbruk, men i NOU 2000:16, Tobakksindustriens erstatningsansvar, er det beregnet at utgiftene til sykehusbehandling av tobakksrealterte skader og sykdommer beløper seg til ca 2,3 mrd. kroner per år. Og da er ikke utgifter som sykehusinvesteringer, sykepenger, trygder, produksjonstap o.l. tatt med. En dansk studie fra 2004, The total lifetime costs of smoking, Rasmussen m.fl., finner at røyking påfører samfunnet økte kostnader, selv om man tar i betraktning at røykere har kortere forventet levealder. I en svensk rapport fra 2001, Rökning – produktionsbortfall och sjukvårdskostnader, Bolin og Lindgren, ble det anslått at røyking koster det svenske samfunnet minst 26 mrd. kroner hvert år. Den norske stats inntekter fra tobakksavgiften var på om lag 6,6 mrd. kroner i 2006.
3. ENKELTE ANDRE ENDRINGER I REGELVERKET
I tillegg til forslaget beskrevet ovenfor, foreslås en rekke mindre endringer i loven av mer teknisk karakter, samt for å klargjøre enkelte bestemmelser. For det første ønsker departementet å gjøre tobakksskadeloven mer brukervennlig, bl.a. ved hjelp av overskrifter til hver enkelt bestemmelse. De foreslåtte endringer av teknisk/strukturell karakter omtales ikke nærmere, men fremkommer av vedlagte utkast til lov- og forskriftsendringer. Departementet ber spesielt om høringsinstansenes synspunkter på systematikken i loven, samt om de foreslåtte overskriftene er dekkende mv.
For det andre har departementet mottatt en rekke forslag til lov- og forskriftsendringer i regelverket fra Sosial- og helsedirektoratet. Disse forslagene er basert på direktoratets erfaring med enkeltsaker og tolkningsspørsmål over tid, og gjennomgås nedenfor.
3.1. Presisering av reklameforbudet
3.1.1. Reklame for røykeutstyr
Utgangspunktet i tobakksskadeloven § 2 (ny § 3) er: ”Alle former for reklame for tobakksvarer er forbudt. Det samme gjelder for piper, sigarettpapir og sigarettrullere.”
Begrepet ”reklame” er definert i reklameforskriften § 4 nr. 2: ”Massekommunikasjon i markedsføringsøyemed, herunder avbildninger av varemerker (logo, symbol, navn el) plakater, skilt og lignende inntretninger, utstillinger, lavprisannonsering, samt distribusjon til forbrukere av trykksaker, vareprøver m.v.”
Reklameforskriften § 8 inneholder ni unntak fra forbudet mot tobakksreklame.
Sosial- og helsedirektoratet mottar stadig henvendelser fra publikum som reiser spørsmål om forbudet rammer andre produkter enn de ovenfor nevnte. Direktoratet har erfart at bransjen reklamerer for varer som sigarhumidorer, sigarsakser o.l. på Internett. Ved at det reklameres som angitt, vil man etter direktoratets vurdering samtidig reklamere for tobakk.
Slik lovteksten er utformet i dag er det vanskelig å forstå at reklame for produktene piper, sigarettpapir og sigarettrullere er omfattet av forbudet mot tobakksreklame, mens produkter som i like stor grad nyttes i forbindelse med bruk av tobakksvarer ikke omfattes.
Det vises til Innstilling til lov om restriktive tiltak ved omsetning av tobakksvarer, avgitt 1971, side 19 første spalte: “Komiteens flertall mener at reklameforbudet også bør gjelde for piper. Flertallet legger da vekt på at reklameforbudet etter mandatet skal omfatte røyketobakk, og at man ikke kan reklamere for piper uten samtidig å anbefale bruk av tobakk.”
I reklameforskriften § 9 annet ledd, som inneholder et unntak fra reklameforbudet for utstilling i butikk, er annet røykeutstyr som munnstykker og askebegre omfattet.
For å unngå tolkningstvil foreslår departementet at tobakksskadeloven § 2 (ny § 3) utvides til å gjelde også annet røykeutstyr. Dette vil medføre at alle produkter som ut fra sitt formål hovedsakelig benyttes i forbindelse med tobakksvarer rammes av reklameforbudet. Fyrstikksesker og lightere vil ikke omfattes av forbudet.
3.1.2. Indirekte reklame
I henhold til tobakksskadeloven § 2 første ledd (ny § 3 første ledd) er alle former for reklame for tobakksvarer forbudt. Forbudet utdypes og presiseres i bestemmelsens følgende ledd, samt i reklameforskriften. Også indirekte tobakksreklame rammes, jf. tobakksskadeloven § 2 tredje ledd (ny § 3 tredje ledd) som lyder: “Et merke som hovedsaklig er kjent som et merke for tobakksvarer kan ikke benyttes i reklame for andre varer eller tjenester, så lenge det aktuelle merke benyttes i forbindelse med en tobakksvare.”
Bestemmelsen presiseres i reklameforskriften § 4, jf. § 2. Bestemmelsen ble bl.a. gitt for å hindre at kjente tobakksmerker skulle kunne unngå reklameforbudet ved å bruke logoen/navnet sitt i reklame for andre varer og tjenester, jf. Ot.prp. nr. 69 (1993-94) side 33 første spalte, siste avsnitt. Det ble her henvist til tobakksmerkene Camel og Marlboro som også benyttes som varemerke på sko, klokker, reiser og klær. I Ot.prp. nr 69 (1993-94) side 33 andre spalte, andre avsnitt utdypes forslaget: “Med en annen logo/utforming enn det tobakksmerket har, kan navnet Marlboro benyttes i reklameøyemed for andre varer eller tjenester, så sant navnet ikke kan oppfattes som reklame for selve tobakksvaren i henhold til første ledd. Med annen logo/utforming menes helt andre skrifttyper og bruk av annen farge.”
Det vises i denne sammenheng også til reklameforskriften § 9 første ledd der flertallets syn er presisert: ”I butikk/forretning er det tillatt å stille ut andre varer og tjenester enn tobakksvarer som benytter et merke som hovedsakelig er kjent som et merke for tobakksvare. Plakater eller skilt i tilknytning til utsalget er det bare tillatt å benytte i opplysningsøyemed. Bestemmelsene i forskriftens § 8 gjelder tilsvarende.”
Statens tobakksskaderåd foreslo i sin tid et nytt sjette ledd i tobakksskadeloven § 2, se Ot.prp. nr 69 (1993-94) side 46 andre spalte. Dette forslaget lød som følger: “Som tobakksreklame regnes også reklame hvor man uten at varen direkte nevnes, anvender navn, merker, symboler eller andre karakteristiske tegn som anvendes i forbindelse med tobakksvarer, eller som er egnet til å gi assosiasjoner til tobakksvarer. Det samme gjelder meddelelser som medfører at bruken av tobakksvarer fremmes.”
I forbindelse med departementets behandling av nevnte endringer ble forslaget fra Tobakksskaderådet tatt ut av proposisjonen. I tilknytning til dette bemerket departementet på side 16 andre spalte, tredje avsnitt i Ot. prp. nr. 69 (1993-94): “Resultatet av høringen har imidlertid ført til at Departementet har endret forslaget til lovtekst noe. Departementet foreslår at Tobakksskaderådets forslag til § 2 sjette ledd utelates fra lovteksten, fordi forslaget kan misforstås og vil favne videre en det som naturlig kan oppfattes som reklame.”
Departementet mener nå at rettspraksis har klargjort reklameforbudets rekkevidde. I den såkalte draktreklamedommen, Rt. 2000 side 46, uttalte Høyesterett bl.a. følgende om rekkevidden av forbudet mot alkoholreklame: “Spørsmålet er om reklamen er ølreklame. Besvarelsen av dette spørsmålet vil i første rekke måtte avhenge av hvorledes reklamen vil bli oppfattet.” (...) “Det må kreves at en ikke uvesentlig del av dem reklamen henvender seg til må antas å ville oppfatte den som alkoholreklame.”
Departementet viser til at ordlyden i tobakksskadelovens reklameforbud er mer vidtrekkende enn det tilsvarende i alkoholloven, men at bestemmelsene ellers er forholdsvis likt utformet. Høyesteretts standpunkt vedrørende rekkevidden av alkohollovens reklamebegrep må således også få betydning for rekkevidden av reklamebegrepet i tobakksskadeloven. Hvis en “ikke uvesentlig del” av dem reklamen retter seg mot oppfatter den som tobakksreklame, er reklamen å anse som ulovlig tobakksreklame, og rammes av tobakksskadeloven § 2 (ny § 3).
Det vises også til Markedsrådets avgjørelser i sakene 17/04 og 05/05 vedrørende reklame for henholdsvis ”hansa.no” og ”mack.no” på idrettsdrakter. Spørsmålet var om denne reklamen var å anse som alkoholreklame i strid med alkoholreklameforbudet i alkoholloven § 9-2, eller om det kun var tale om en lovlig bedriftsprofilering/profilering av en Internettadresse. Markedsrådet viste til Høyesteretts dom fra 2000, og uttalte bl.a. følgende: ”Markedsrådet legger til grunn at det ikke bare er bruk av Hansas logo som er innarbeidet som varemerke for Hansas produkter, men at dette også gjelder ordmerket og foretaksnavnet Hansa. Dette synes også Høysterett å ha lagt til grunn når det i dommen fremheves at så vel merkene som navnene Aass og Hansa er vel kjente blant det alminnelige publikum. Det er i lys av denne kjennsgjerning spørsmålet om bruk av betegnelsen hansa.no på Branns fotballdrakter kan sies å være egnet til å påvirke publikums valg av ølmerke, må vurderes.” Markedsrådet konkluderte med at alkoholreklameforbudet var overtrådt.
Direktoratets erfaring er at navn som tradisjonelt er knyttet til tobakksvarer ved hjelp av enkle endringer av skrifttype og farge nyttes i reklame for andre varer og tjenester. Reklamene spiller i noen grad på samme motiv som det aktuelle tobakksmerke er kjent for, men logoen har en noe annen utforming. Høyesteretts dom taler for at slike tilfeller rammes av reklameforbudet. Det er grunn til å merke seg at Høyesterett i dommen viser til at forholdet synes å være klart når det gjelder den aktuelle type reklame på tobakksområdet.
Sammenholder man Høyesteretts uttalelser om reklameforbudets rekkevidde på alkohollovens område med ovenfor nevnte uttalelser i forarbeidene til tobakksskadeloven, synes det uklart hvor langt forbudet mot indirekte reklame i tobakksskadeloven i dag rekker. Departementet foreslår derfor at tobakksreklameforbudet klargjøres på dette punkt. Det foreslås derfor at reklameforskriften § 9 første ledd oppheves. Departementet anser at dette i realiteten ikke er noen endring av rettstilstanden, men kun en kodifisering av rettspraksis.
3.2. Forbud mot utdeling av tobakksvarer til forbruker
Tobakksskadeloven § 2 femte ledd fastsetter at: “Enhver form for gratis utdeling av tobakksvarer er forbudt”.
Sosial- og helsedirektoratet har tidligere hatt flere saker hvor tobakksindustrien har delt ut gratis tobakksvarer til egne ansatte, pensjonerte ansatte, soldater, ansatte i serveringsbransjen og på julebord i ulike bedrifter.
Etter hva Sosial- og helsedirektoratet kjenner til har slik utdeling opphørt, med unntak av gratis utdeling av tobakksvarer til egne ansatte. Direktoratet er av den oppfatning at slik utdeling er i strid med tobakksskadeloven § 2 femte ledd. Tobakksindustriens har hevdet at rekkevidden av forbudet i lovens § 2 femte ledd er uklart. De mener at forbudet mot gratis utdeling kun omfatter utdeling som skjer i markedsføringsøyemed, da forbudet er inntatt i lovens § 2 som omhandler forbudet mot tobakksreklame. Den utdeling som skjer til egne ansatte har, etter deres syn, ikke markedsføringsøyemed.
Tobakksindustrien har videre hevdet at gratis utdeling av tobakksvarer er en del av arbeidsavtalen de har med de ansatte, og at denne ikke uten videre kan endres. Det er etter direktoratets oppfatning svært uheldig at arbeidsgiver hevder at helseskadelige stoffer er en del av arbeidsavtalen. Det vises i denne sammenheng til arbeidsmiljøloven § 4-1 pkt. (1) som fastsetter at arbeidsmiljøet skal være ”… fullt forsvarlig ut fra både en enkeltvis og samlet vurdering av de faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd. Standarden for sikkerhet, helse og arbeidsmiljø skal til enhver tid utvikles og forbedres i samsvar med utviklingen i samfunnet.” Og videre i pkt. (2): ”Ved planlegging og utforming av arbeidet skal det legges vekt på å forebygge skader og sykdommer.”
Det vises også til omtale av sakens avgifts- og skattemessige side i St.prp. nr. 1 (2006-2007): ”Avgiftstekniske og kontrollmessige hensyn taler for å oppheve ordningen. Det er også antatt at gratis utdeling av tobakksvarer bidrar til omfanget av tobakksrelaterte helseskader. I samråd med Helse- og omsorgsdepartementet er departementet derfor kommet til at avgiftsfritaket bør opphøre fra 1. januar 2007”.
Etter departementets oppfatning er det ikke tvilsomt at gratis utdeling av tobakksvarer vil kunne bidra til å øke omfanget av tobakksrelaterte helseskader. Slik utdeling vil kunne føre til at antallet røykere øker, og det vil kunne føre til høyere daglig forbruk. Ordningen vil også kunne få betydning for arbeidstakerens slektninger, venner og andre som indirekte vil kunne få tilgang til sigaretter. Ordningen synes å være særlig betenkelig overfor yngre arbeidstakere som ikke har begynt å røyke og/eller som enda ikke har så faste røykevaner. Ordningen vil også kunne føre til at det blir vanskeligere for røykere å slutte eller innskrenke sitt forbruk.
Departementet støtter derfor direktoratets forslag om at forbudet mot gratis utdeling klargjøres slikt at det omfatter både utdeling av tobakksvarer til ansatte og pensjonister, samt fremsettelse av tobakksvarer til fritt konsum i produksjonsbedriftens egne lokaler. Departementet foreslår at forbudet mot utdeling av tobakksvarer i lovens § 2 femte ledd flyttes over i en egen bestemmelse (ny § 5) og at ordlyden presiseres. Det understrekes at også ansatte, tidligere ansatte, pensjonister mv. er å anse som forbrukere i lovens forstand.
3.3. Forbud mot spesielle rabatter
I forlengelsen av forslaget ovenfor om å klargjøre forbudet mot utdeling av tobakksvarer, anser departementet at også bruk av spesielle rabatter ved salg av tobakksvarer bør forbys.
Sosial- og helsedirektoratet har erfart at tobakksvarer selges til redusert pris til ansatte i noen av de store dagligvarekjedene. Hensett til de store helseskadene som er forbundet med bruk av tobakk er også en slik praksis etter direktoratets vurdering, svært uheldig. Tobakksskadelovens formål er å begrense de helseskader som bruk av tobakk medfører. Forskning viser at ungdom er særlig prissensitive og at lett blir avhengige av nikotin. Etter direktoratets oppfatning er det særlig uheldig dersom salget av tobakksvarer til redusert pris til ansatte, medfører at tobakksvarer blir enda mer tilgjengelig for ungdom som arbeider i de store dagligvarekjedene/kioskene.
Direktoratet har også erfaring med at tobakksvarer har vært brukt som lokkevare i enkelte dagligvarekjeder. Etter definisjonen av reklame i reklameforskriften § 4 nr. 2 er lavprisannonsering å anse som ulovlig tobakksreklame. Det er imidlertid ikke noe forbud mot å benytte spesielle rabatter ved salg av tobakksvarer, så lenge det ikke reklameres med den lavere prisen. Til sammenligning kan det vises til at det i alkoholloven er inntatt en bestemmelse om at det er forbudt å gi spesielle rabattilbud ved omsetning av alkoholholdig drikk, jf. alkoholloven § 8-12.
Dersom det ikke samtidig med at forbudet mot utdeling av tobakksvarer til forbruker klargjøres, også innføres forbud mot bruk av spesielle rabatter ved salg av tobakksvarer, vil forbudet mot utdeling svært lett kunne uthules ved at det settes en symbolsk pris på tobakksvarene.
Departementet foreslår på denne bakgrunn å innta en ny bestemmelse i tobakkskadeloven som forbyr bruk av spesielle rabattilbud ved salg av tobakksvarer til forbruker (ny § 6).
3.4. Opphevelse av reklameforskriften § 8 nr 6
Reklameforskriften § 8 nr. 6 inneholder følgende unntak: ”Testing av nye tobakksvarer i nøytrale forpakninger uten angivelse av tobakksmerke eller produsent, når antallet testpersoner ikke overstiger 50, og testingen ikke gjentas overfor de samme testpersonene.”
Bestemmelsen er et unntak fra tobakksskadeloven § 2 femte ledd som forbyr enhver form for gratis utdeling av tobakksvarer.
Sosial- og helsedirektoratet har foreslått at unntaket oppheves. Direktoratet mener unntaket kom inn i regelverket i en tid da samfunnets syn på tobakk og kunnskap om helsefarene knyttet til bruk av tobakk, var et helt annet enn hva tilfellet er i dag. Etter direktoratets vurdering fremstår unntaket nå som lite rimelig.
Departementet støtter direktoratets vurdering, og foreslår derfor å oppheve unntaksbestemmelsen i reklameforskriften § 8 nr 6.
3.5. Administrative og økonomiske konsekvenser
Departementet anser at forslagene beskrevet ovenfor ikke vil medføre noen administrative eller økonomiske konsekvenser. De foreslåtte endringene er stort sett presisering av eksisterende bestemmelser eller rettstilstand.
4. UTKAST TIL ENDRINGER I TOBAKKSKADELOVEN
Lov om vern mot tobakksskader (tobakkskadeloven):
§ 1. Formål
Formålet med denne lov er å begrense de helseskader som bruk av tobakk medfører.
Med tobakksvarer forstås i denne lov varer som kan røykes, innsnuses, suges eller tygges såfremt de helt eller delvis består av tobakk.
§ 2. Stedlig virkeområde (tidl. § 12)
Loven gjelder for Norge, Svalbard og Jan Mayen.
Loven får samme anvendelse for petroleumsvirksomhet til havs som arbeidsmiljøloven § 1-3.
§ 3. Forbud mot tobakksreklame (tidl. § 2)
Alle former for reklame for tobakksvarer er forbudt. Det samme gjelder for piper, sigarettpapir, sigarettrullere og annet røykeutstyr.
Tobakksvarer må ikke inngå i reklame for andre varer eller tjenester.
Et merke som hovedsakelig er kjent som et merke for tobakksvare kan ikke benyttes i reklame for andre varer eller tjenester, så lenge det aktuelle merke benyttes i forbindelse med en tobakksvare.
Tobakksvarer kan ikke lanseres ved hjelp av varemerker som er kjent som, eller i bruk som, merke for andre varer eller tjenester.
Kongen kan gi forskrifter om unntak fra reglene i denne paragraf.
(Femte ledd oppheves, se ny § 5)
§ 4. Forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer (ny)
Synlig oppstilling av tobakksvarer og røykeutstyr på utsalgssteder er forbudt. Tilsvarende gjelder for imitasjoner av slike varer og automatkort.
På salgsstedet kan det gis nøytrale opplysninger om pris og hvilke tobakksvarer som selges på stedet.
Departementet kan gi forskrifter om gjennomføring og utfylling av disse bestemmelser.
§ 5. Forbud mot utdeling av tobakksvarer (tidl. § 2 femte ledd)
Enhver form for utdeling av tobakksvarer til forbruker fra produsent, importør, grossist eller andre som driver næringsvirksomhet med tobakksvarer er forbudt.
§ 6. Forbud mot omsetning med rabatt (ny)
Det er forbudt å gi spesielle rabattilbud ved salg av tobakksvarer til forbruker.
§ 7. Forbud mot salg av tobakksvarer fra selvbetjent automat (ny/tidl. § 5 tredje ledd)
Salg av tobakksvarer fra selvbetjent automat er forbudt.
Automatkort må ikke påføres vare- eller firmamerke eller kjennetegn for tobakksvarer. Slike kort kan kun påføres en nøytral angivelse av varemerkenavnet på den aktuelle tobakksvaren.
Departementet kan gi forskrifter om gjennomføring og utfylling av disse bestemmelser.
§ 8. Merkebestemmelser (tidl. § 3)
Det er forbudt å føre inn i Norge, selge eller utdele tobakksvarer som ikke er merket med advarsel som peker på farene for helseskade ved bruk av slike. Tilsvarende skal sigarettpakker være merket med en innholdsdeklarasjon.
Det er forbudt å føre inn i Norge, selge eller utdele tobakksvarer som ved tekst, navn, varemerke, illustrasjoner eller andre tegn antyder at et spesielt tobakksprodukt er mindre helseskadelig enn andre.
Den som produserer eller selger tobakksvarer, kan ikke ved symbol eller tekst på pakninger gi egne opplysninger om de helsemessige konsekvenser ved å røyke.
Departementet gir nærmere forskrifter om merkingen etter denne paragraf.
§ 9. Tobakksvarers innhold (tidl. § 4)
Departementet kan gi forskrifter om tobakksvarers innhold, herunder maksimalgrenser for bestanddeler, vekt, filter, innpakning m.v.
§ 10. Aldersgrenser (tidl. § 5)
Det er forbudt å selge eller overlate tobakksvarer eller imitasjoner som kan oppfordre til bruk av slike varer, til personer under 18 år. Er det tvil om kjøperens alder, kan salg bare finne sted dersom kjøperen dokumenterer å ha fylt 18 år.
Salg av tobakksvarer til forbruker kan bare foretas av personer over 18 år. Dette gjelder likevel ikke hvis en person over 18 år har daglig tilsyn med salget.
Departementet kan gi forskrifter om aldersgrensen for innførsel av tobakksvarer og sigarettpapir.
(Tredje ledd oppheves, se ny § 7)
§ 11. Røykeforbud i visse lokaler og transportmidler (tidl. § 6 første til fjerde ledd)
I lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang skal lufta være røykfri. Det samme gjelder i møterom, arbeidslokaler og institusjoner hvor to eller flere personer er samlet. Dette gjelder ikke i beboelsesrom i institusjoner, men institusjonen plikter å gi dem som ønsker det, tilbud om røykfrie rom.
Dersom det innen et område er flere lokaler som har samme formål, kan røyking tillates i inntil halvparten av disse. De røykfrie lokaler må ikke være mindre eller av dårligere standard enn lokaler hvor røyking tillates.
Røyking kan ikke tillates i serveringssteder. Med serveringssteder menes lokaler der det foregår servering av mat og/eller drikke, og hvor forholdene ligger til rette for fortæring på stedet.
Eieren eller den som disponerer lokalene eller transportmidlene, plikter å sørge for at reglene gitt i eller i medhold av disse bestemmelsene blir overholdt. Det skal markeres med tydelige skilt at røyking er forbudt på steder hvor det kan være tvil om dette, samt ved inngangen til alle serveringssteder. For å sikre at forbudet mot røyking på serveringssteder etterleves, skal serveringssteder føre internkontroll og etablere et internkontrollsystem. Internkontrollen skal kunne dokumenteres overfor tilsynsmyndighetene.
Person som på tross av advarsel fra eieren eller den som driver lokalet eller transportmidlet eller representant for denne, overtrer bestemmelse gitt i eller i medhold av paragrafen her kan bortvises fra lokalet eller transportmidlet.
(Tidl. annet ledd tredje og fjerde punktum endret til nytt tredje ledd)
§ 12. Tilsyn med røykeforbudet (tidl. § 6 femte til ellevte ledd)
Kommunestyret skal føre tilsyn med at reglene i og i medhold av paragrafen her overholdes. Kommunestyrets myndighet etter denne paragraf kan delegeres til et organ i kommunen eller til et fellesorgan for flere kommuner. Dreier det seg om arbeidslokaler, føres tilsynet av Arbeidstilsynet.
Reglene vedrørende kommunestyrets og Arbeidstilsynets virksomhet som tilsynsorgan etter henholdsvis §§ 4a-7 til 4a-9 og 4a-12 i lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og §§ 18-4 til 18-8 i arbeidsmiljøloven får tilsvarende anvendelse ved tilsyn etter paragrafen her.
Oljedirektoratet fører tilsyn med at reglene i og i medhold av paragrafen overholdes innen det ansvarsområde Oljedirektoratet har i petroleumsvirksomheten i henhold til arbeidsmiljøloven. Sjøfartsmyndighetene fører tilsyn med at reglene i og i medhold av paragrafen overholdes på skip samt fartøyer og innretninger for øvrig. I sin tilsynsmyndighet kan nevnte myndigheter bruke tilsvarende virkemidler som de har etter gjeldende regler om helseforhold og arbeidsmiljø på skip og innretninger innen petroleumsvirksomheten.
Forsvarsstaben fører tilsyn med at reglene i og i medhold av paragrafen overholdes på Forsvarets fartøyer.
Sysselmannen fører tilsyn med at reglene i og i medhold av paragrafen overholdes på Svalbard. Sysselmannen kan overlate til Longyearbyen lokalstyre å føre tilsyn for Longyearbyen.
Tilsynsmyndigheten kan i særlige tilfeller gi dispensasjon fra regler gitt i eller i medhold av paragrafen og sette vilkår for eventuell dispensasjon. På arbeidsplasser med arbeidsmiljøutvalg skal uttalelse fra utvalget legges ved søknaden. På arbeidsplasser uten arbeidsmiljøutvalg skal uttalelse fra verneombud legges ved.
Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføring og utfylling av disse bestemmelser og kan gjøre unntak fra dem.
§ 13. Opplysningsplikt mv. (tidl. § 7)
Enhver plikter etter pålegg av Sosial- og helsedirektoratet å gi de opplysninger som er nødvendige for å forebygge helseskader som bruk av tobakk medfører eller gjennomføre gjøremål etter loven.
Sosial- og helsedirektoratet kan kreve at den som tilvirker eller innfører tobakksvarer, gir opplysninger om tobakksvarens innhold. Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om opplysningsplikten etter første punktum.
Sosial- og helsedirektoratet kan kreve at den som tilvirker eller innfører tobakksvarer, skal legge frem en representativ prøve av produktet eller iverksette undersøkelser som er nødvendig for å vurdere et produkts egenskaper og virkninger. Kostnadene ved slike undersøkelser bæres av vedkommende tilvirker eller importør. Sosial- og helsedirektoratet kan bestemme at kostnadene helt eller delvis skal dekkes av det offentlige.
Sosial- og helsedirektoratet kan selv iverksette slike undersøkelser, og kan pålegge tilvirker eller importør å bære kostnadene ved undersøkelsen. Kostnadene er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 14. Sosial- og helsedirektoratets tilsynsansvar (tidl. § 8 første ledd)
Sosial- og helsedirektoratet fører tilsyn med at bestemmelsene i §§ 3, 4 og 8, og bestemmelser gitt i medhold av disse lovbestemmelsene, overholdes.
§ 15. Retting og tvangsmulkt (tidl. § 8 annet til åttende ledd)
Finner Sosial- og helsedirektoratet at noen av bestemmelsene som nevnt i § 14 er overtrådt, kan det pålegge retting av forholdet.
Samtidig med at pålegg om retting gis, kan tvangsmulkt fastsettes. Mulkten løper fra oversittelse av fristen for retting, og kan fastsettes i form av engangsmulkt eller dagmulkt. Mulkten tilfaller staten.
Dersom Sosial- og helsedirektoratet ved avdekking av en overtredelse av § 2 eller bestemmelser gitt i medhold av denne, finner særlig grunn til å tro at det vil bli begått nye brudd på reklamebestemmelsene som ikke kan stanses etter annet og tredje ledd, kan det på forhånd fastsette at mulkt vil løpe fra det tidspunkt ny overtredelse tar til. Slik tvangsmulkt kan fastsettes for inntil ett år.
Når særlige grunner taler for det, kan Sosial- og helsedirektoratet helt eller delvis frafalle ilagt tvangsmulkt.
For Svalbard kan Sysselmannen fatte vedtak etter denne paragrafen.
Departementet kan gi forskrifter om fastsettelse, beregning og innkreving av tvangsmulkt.
(Syvende ledd oppheves, se ny § 16)
§ 16. Klage på vedtak om retting og tvangsmulkt (tidl. § 8 syvende ledd)
Vedtak etter denne paragrafen kan påklages til Markedsrådet. Ved behandlingen i Markedsrådet gjelder de saksbehandlingsregler som er gitt i eller i medhold av lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven) så langt de passer.
§ 17. Forbud mot eksport av snus (tidl. § 9)
Det er forbudt å eksportere snus til land som er medlem av det Europeiske Økonomiske Samarbeidsområde, og som har utferdiget forbud mot omsetning av snus.
Eksportforbudet gjelder ikke for snus som tas med av en reisende til dennes personlige bruk eller til gave for personlig bruk.
Med snus menes i denne bestemmelse tobakksvarer beregnet på oral bruk, laget helt eller delvis av tobakk, med unntak av de tobakksvarer som er beregnet på å røykes eller tygges.
§ 18. Straff (tidl. § 10)
Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer forbud eller påbud gitt i eller i medhold av denne lov straffes med bøter. Medvirkning straffes på samme måte. Forsøk straffes som fullbyrdet forseelse.
Departementet kan ved forskrift bestemme at straff for uaktsom overtredelse ikke skal anvendes uten etter advarsel fra politiet.
§ 19. Forskriftshjemmel (tidl. § 11)
Departementet kan gi overgangsregler og forskrifter ellers til gjennomføring og utfylling av bestemmelsene i denne lov.
§ 20. Ikrafttredelse (tidl. § 13)
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.1
Fra lovens ikrafttreden oppheves - - -.
5. UTKAST TIL ENDRINGER I REKLAMEFORSKRIFTEN
§ 8 nr 5 – oppheves
(Oppstilling av tobakksvarer inne i utslagslokalet i den utstrekning slik plassering er hensiktsmessig for en rasjonell omsetning. Unntaket gjelder ikke utstyr for plassering av varer som på grunn av sin størrelse eller utforming vil gi reklameeffekt.)
§ 8 nr. 6 – oppheves
(”Testing av nye tobakksvarer i nøytrale forpakninger uten angivelse av tobakksmerke eller produsent, når antallet testpersoner ikke overstiger 50, og testingen ikke gjentas overfor de samme testpersonene.”)
§ 9 første ledd – oppheves
(”I butikk/forretning er det tillatt å stille ut andre varer og tjenester enn tobakksvarer som benytter et merke som hovedsakelig er kjent som et merke for tobakksvare. Plakater eller skilt i tilknytning til utsalget er det bare tillatt å benytte i opplysningsøyemed. Bestemmelsene i forskriftens § 8 gjelder tilsvarende.”)
§ 9 annet ledd – oppheves
(Piper, munnstykker, sigarettpapir, sigarettrullere, askebegre og annet røykeutstyr samt imitasjoner av tobakksvarer og røykeutstyr kan kun stilles ut i butikk/forretning når vilkårene i § 8 nr 5 er oppfylt.)
Høringsinstanser
Akademikerne
Coop Norge
Dagligvareleverandørenes Forening
Datatilsynet
Den norske kreftforening
Den norske lægeforening
Den norske tannlegeforening
Det norske Radiumhospital
Departementene
Direktoratet for arbeidstilsynet
Elevorganisasjonen
Fagforbundet
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Forelderutvalget for grunnskolen
Forsvarsstaben
Handel og kontor
Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon (HSH)
Hotell- og restaurantarbeiderforbundet
Kommunenes sentralforbund
Konkurransetilsynet
Kreftregisteret
Landets fylkeskommuner
Landets fylkesmenn
Landets kommuner
Landets universiteter
Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL)
Landslaget mot tobakksskadene
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner
Lærerforbundet
Mattilsynet
Nasjonalforeningen for folkehelsen
Nasjonalt folkehelseinstitutt
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten
Norges Astma- og allergiforbund
Norges Colonialgrossisters forbund
Norges Dagligvarehandels forbund
Norges idrettsforbund og Olympiske komité
Norges Kvinne- og Familieforbund
Norges Røde Kors
Norsk institutt for by- og regionforskning
Norsk kommuneforbund
Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund
Norsk Pasientforening
Norsk Petroleumsinstitutt
Næringslivets hovedorganisasjon (NHO)
Reiselivsbedriftenes Landsforening (RBL)
Røykfritt Miljø Norge
Sivilombudsmannen
Statens legemiddelverk
Sosial- og helsedirektoratet
Statens helsetilsyn
Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus)
Statistisk sentralbyrå
Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning
Sysselmannen på Svalbard
Tobakkindustriens felleskontor c/o Adv.firmaet Brækhus Dege ANS
Tobakksfritt
Toll- og avgiftsdirektoratet
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)