Veilaget Lostølen-Sandodden

Vi viser til klage datert 25. februar 2014 fra Cato Grønnern på vegne av Veilaget Lostølen-Sandodden, som er oversendt fra Enhetsregisteret til Nærings- og fiskeridepartementet i brev den 3. juni 2014. Vi beklager den lange saksbehandlingstiden og eventuelle ulemper dette har medført. Klagen gjelder vedtak fattet av Enhetsregisteret 22. februar 2014 om å nekte å registrere Veilaget Lostølen-Sandodden som forening.

Nærings- og fiskeridepartementet er kommet til at klagen ikke kan tas til følge. Den nærmere vurderingen og vedtaket følger nedenfor.

1.           OM SAKEN

Enhetsregisteret mottok 31. januar 2014 melding om registrering av Veilaget Lostølen-Sandodden, midlertidig org. nr. 913 156 846, som forening. Meldingen ble nektet registrering i vedtak av Enhets­registeret av 22. februar 2014. Bakgrunnen for nektingsvedtaket var at Enhetsregisteret anså at enheten var organisert på en slik måte at den var omfattet av lov av 26. juni 2007 nr. 81 om samvirkeforetak (samvirkelova). Veilaget Lostølen-Sandodden klaget på dette vedtaket i brev av 25. februar 2014.

2.           KLAGERS BESKRIVELSE AV SAKSFORHOLDET    

Klager har hovedsakelig gjort gjeldende at enheten i realiteten er en forening og at nektet registrering som forening fremstår som urimelig. Ifølge klager er veien privat og tjener som adkomstvei til alle medlemmenes hytter og naust. Veien er en veistrekning på 300-400 meter. Enheten er ifølge klager opprettet for å fordele kostnader til drift og vedlikehold av veien, som består i å betale en veiavgift på 500 kroner.

Klager har også i brev av 10. juni 2014 og 15. juli 2014 vist til at han er kjent med at flere andre tilsvarende lag er registrert som forening. Ifølge klager er vedtektene til enheten i tråd med standardvedtekter fra Norges Hytteforbund, og dermed vil Enhetsregisterets tolkning i denne saken føre til at ingen veilag med tilsvarende vedtekter kan registreres som forening.

3.           ENHETSREGISTERETS BEHANDLING AV MELDINGEN  

Enhetsregisteret mottok 31. januar 2014 melding om registrering av Veilaget Lostølen-Sandodden som forening. Registeret nektet å registrere meldingen i vedtak av 22. februar 2014. I sitt oversendelsesbrev til Nærings- og fiskeridepartementet 3. juni 2014 skriver Enhetsregisteret at den nektede registreringen ble begrunnet med at veilaget ikke kunne anses som en forening.  I vurderingen av om enheten kan anses som forening skriver Enhetsregisteret at det fremgår av de innsendte dokumenter at utgiftene til vedlikehold av veien skal foredeles likt mellom hytteeierne. Et slikt ansvarsforhold vil etter registerets syn bryte med selveierprinsippet, som er et ulovfestet foreningsrettslig prinsipp.

Enhetsregisteret drøfter deretter forholdet til samvirkelova. Registeret viser til at enheter som omfattes av samvirkelova er forpliktet til å registrere seg som samvirkeforetak. I vurderingen legger registeret vekt på at det er lite i Veilagets vedtekter som bærer preg av ideelle interesser. Enhetsregisteret viser også til at veilag er nevnt i forarbeidene som eksempel på samvirkeforetak. Registeret konkluderer på den bakgrunn av hovedformålet med veilaget er å ivareta medlemmenes økonomiske interesser.

Videre viser registeret til at for å kunne registreres som samvirkeforetak må medlemmene delta i virksomheten som avtakere, leverandører eller på annen lignende måte. Dette samhandlingsvilkåret er etter registerets syn oppfylt ettersom medlemmene deltar ved at de har rett til å bruke veien mot betaling av tilknytningsavgift og årsavgift. Registeret legger også til grunn av eventuelt årsoverskudd skal bli stående i enheten på bakgrunn av at dette forholdet ikke er omtalt i enhetens vedtekter.

Enhetsregisteret viser til at vedlikeholds- og utbedringskostnader fordeles med like stor andel på hytteeiere og grunneiere og at dette tilsier at enheten ikke er selvveiende. Registeret konkluderer på den bakgrunn at enheten bærer preg av å være organisert som samvirke, men at den ikke oppfyller samtlige krav til registrering. Enhetsregisteret kommer dermed til at veilaget selv må vurdere hvilken organisasjonsform som passer best, og deretter ta kontakt med Enhetsregisteret for å få veiledning om den aktuelle organisasjonsformen. I alle tilfeller kunne ikke enheten registreres som forening med de gjeldende vedtekter. Registeret opprettholdt på denne bakgrunn nektingsvedtaket av 22. februar 2014.

4.           RETTSLIG GRUNNLAG  

I henhold til lov 3. juni 1994 nr. 15 om Enhetsregisteret (enhetsregisterloven) § 17 første ledd skal registerføreren prøve om innsendte opplysninger og dokumentasjon er i samsvar med reglene i loven eller forskrifter gitt i medhold av loven. Enhetsregisterets kontroll utføres på grunnlag av de innsendte dokumentene, og kontrollen av meldingen er altså rent administrativ og uten muligheter til å kontrollere faktiske omstendigheter. Straks opplysningene er funnet i orden, skal de innføres i registeret, jf. § 17 første ledd tredje punktum. Dersom vilkårene ikke er oppfylt, skal registrering nektes, jf. enhetsregisterloven §§ 17 og 19.

Ved førstegangsregistrering av en ny juridisk enhet i Enhetsregisteret eller Foretaksregisteret må foretaket velge organisasjonsform. Valget av organisasjonsform får stor betydning for ansvar, skatt, rettigheter og plikter samt hvilken frihet man har til å disponere over foretakets midler.

I utgangspunktet er det opp til enheten selv å velge organisasjonsform, men dette er begrenset av flere sett lovregler som må følges, avhengig av hva slags organisasjonsform man velger. Utgangspunktet for en riktig registrering i Enhetsregisteret og/eller Foretaksregisteret, er hvilken organisasjonsform enheten reelt sett har. Det er for eksempel ikke anledning til å registrere et aksjeselskap (AS) som ikke følger aksjeloven eller et samvirkeforetak (SA) som ikke følger samvirkelova. Omvendt vil det heller ikke være mulig å registrere et ansvarlig selskap (ANS) eller SA hvis vedtekter og driftsform viser at selskapet er et AS. Det er heller ikke mulig å registrere en enhet som forening dersom vedtektene viser at enheten er et samvirkeforetak.

Denne saken berører organisasjonsformene samvirkeforetak (SA) og forening (FLI; forening/lag/innretning), og det redegjøres i det følgende om disse to organisasjonsformene:

Samvirkeforetak reguleres av lov 29. juni 2007 nr. 81 om samvirkeforetak (samvirkelova). Samvirkeforetak er en organisasjonsform som passer der minst to skal starte noe sammen med hovedformål å fremme medlemmenes økonomiske interesser ved at disse deltar i foretakets virksomhet enten som forbrukere, leverandører eller på annen lignende måte. Sammenslutningen samvirkeforetak skal altså ha som hovedformål å fremme medlemmenes økonomiske interesser gjennom deres deltakelse i virksomheten, jf. samvirkelova § 1 (2). Dette kalles samhandlingskriteriet og samvirkeformålet. Et annet krav til samvirkeforetak er at virksomhetens avkastning, bortsett fra normal forrentning av innskutt kapital, enten blir stående i virksomheten eller fordelt blant medlemmene på grunnlag av deres andel i omsetningen, jf. § 1 (2) nr. 1. Samvirkeforetak kjennetegnes også ved at deltakernes ansvar for foretakets forpliktelser er begrenset.

Videre er det et kjennetegn ved samvirkeforetak at medlemskapet er frivillig og åpent. Det innebærer at den som søker om å bli tatt opp som nytt medlem, har krav på å bli tatt opp. Dette hindrer likevel ikke at vedtektene stiller saklige krav for innmelding, jf. § 14 (1). Etter samvirkelova skal også et samvirkeforetak behandle alle medlemmer likt, altså etter prinsippet ”ett medlem gir én stemme”. Samvirkelova § 163 har overgangsregler som sier at alle samvirkelag og økonomiske foreninger som ble stiftet før loven trådte i kraft, må bringes i samsvar med lovens regler innen fem år fra lovens ikrafttredelse. Loven trådte i kraft 1. januar 2008, hvilket betyr at alle samvirkelag og økonomiske foreninger som er stiftet før dette, ble omfattet av lovens regler fra 1. januar 2013.

En forening er en selveiende sammenslutning som skal fremme ett eller flere bestemte formål av humanitær, sosial eller lignende art. Foreninger kan være både åpne og lukkede for allmennheten. Vi har ingen foreningslov som omfatter foreninger, lag, og frivillige organisasjoner, og derfor har vi heller ingen legaldefinisjon av en forening. Foreninger følger dermed generelle ulovfestede prinsipper. I Foreningsrett med samvirkeloven (3. utgave) av Geir Woxholth står det i punkt 2.81 blant annet: ”Ved løsning av foreningsrettslige spørsmål vil man ikke sjelden stå uten veiledning i lov og rettspraksis. Ofte vil heller ikke vedtektene kunne gi noe klart svar.” Videre isamme bok står det i punkt 2.83: ”Vi har imidlertid ingen alminnelige, preseptoriske [ufravikelige] regler som eksklusivt gjelder for foreningene.”

I utgangspunktet er det ingen lovfestede regler som regulerer foreningens ”indre liv”. Vedtektene danner dermed grunnlaget for foreningens virksomhet og styrets arbeid. I Woxholth Foreningsrett med samvirkeloven i punkt 2.851 står det: ”Det sentrale normgrunnlag i foreningsretten er vedtektene («loven»). Disse kan sies å utgjøre foreningens «forfatning», dvs den sentrale «privatiserte» rettkildefaktor i foreningsretten.” Til tross for små formalkrav må det bl.a. fremgå av vedtektene at det er en forening, og vedtektene kan ikke ha bestemmelser som strider mot foreningsformen. Foreningen må ha minst to medlemmer som forener seg om et bestemt formål. Medlemmene deltar i beslutninger som treffes, men er ikke eiere av formuen i foreningen. Foreninger er altså personsammenslutninger uten eiere og er selveiende.

Foreninger har vanligvis ikke et økonomisk formål, de er såkalte ideelle foreninger. Det finnes imidlertid også foreninger som har et økonomisk formål. I den ulovfestede foreningsretten er det et grunnleggende skille mellom økonomiske og ikke-økonomiske foreninger. Woxholth skriver om dette i Foreningsrett med samvirkeloven i punkt 2.5: ”Foreningene deles tradisjonelt inn i to grupper, de økonomiske (foreninger med økonomisk formål) og de ikke-økonomiske (forening­er med ikke-økonomisk formål). Innen gruppen økonomiske foreninger nevnes ofte samvirke­laget og bolig­samvirket som to praktiske eksempler.” I de tilfeller hvor foreningen driver virksomhet med økonomisk formål som gir inntekter, for eksempel utleie av fast eiendom, vil inntektene bli skattepliktige.

Foreningsformuen er knyttet til formålet og er ikke eid av medlemmene, i motsetning til det som for eksempel gjelder for aksjeeierne i et aksjeselskap. Foreninger eier altså seg selv. Ved oppløsning av en forening vil midlene som måtte være igjen, ikke gå til medlemmene, på tilsvarende måte som medlemmene heller ikke er ansvarlige for eventuell gjeld. Med mindre styret har opptrådt på en måte som gir grunnlag for erstatning, er styret ikke ansvarlig for eventuell gjeld. De midlene som er til overs ved oppløsning av foreningen, går normalt til en lignende forening, en hovedforening eller til et formål som er fastsatt i vedtektene.

4.1        Om samvirkelova og grensen mellom forening og samvirkeforetak

Justisdepartementet skriver i Ot.prp. nr. 21 (2006-2007) i punkt 3.3 at den kanskje viktigste grunnen til å vedta en samvirkelov er å legge bedre til rette for samvirkeorganisering. Gjennom en samvirkelov kan det legges bedre til rette både for dem som ønsker å opprette et samvirkeforetak og for de eksisterende samvirkeforetakene. I forarbeidene legges det vekt på at samvirkeformen med sin demokratiske, brukerdeltakende og inkluderende karakter kan spille en viktig rolle på samme måte som de forskjellige selskapsformene legger til rette for kapitalselskapene (selskapsformer som krever innskudd av kapital). Justisdepartementet legger også vekt på at en samvirkelov vil være en fordel for de eksisterende samvirke­foretakene fordi en lov innebærer klargjøring av regeltilstanden på flere punkter, samt gir tryggere rammer for driften.

I forarbeidene står det om formålet med denne selskapsformen i Ot.prp. nr. 21 (2006–2007) punkt 3.3.3: ”Formålet med eit samvirkeforetak er ikkje å oppnå størst mogleg avkasting på investert kapital, men å vareta medlemmane sine interesser som etterspørjarar eller tilbydarar av varer eller tenester. Formålet er å dekke eit sams behov. Samvirkeformålet blir realisert ved omsetning mellom foretaket og medlemmane. Samvirkeforma er såleis basert på aktiv brukardeltaking, ikkje på passiv kapitalplassering.”

I Ot.prp. nr. 21 (2006–2007) er det på side 239 første spalte skrevet: ”For samanslutningar som fell inn under definisjonen av samvirkeforetak, vil lova gjelde med tvingande karakter, dvs. at det ikkje kan vedtektsfestast eller avtalast at lova ikkje skal gjelde. Andre typar samanslutningar vil på si side falle utanfor lova.” Departementet tolker dette slik at hvis sammenslutningen tilfredsstiller samvirkelovas krav, er den pliktig til å registrere seg som samvirkeforetak og bruke foretaksbenevnelsen SA i foretaksnavnet.

Vedtakelse av samvirkelova har dermed ført til at en rekke sammenslutninger må ta stilling til hvilken organisasjonsform sammenslutningen reelt sett har. Blant annet betyr vedtakelsen av samvirkelova at eksisterende andelslag, samvirkelag og andre selskaper med begrenset ansvar som er bygget på samvirkeprinsippene, må endre organisasjonsform til samvirkeforetak og innrette seg etter reglene i den nye loven. Det samme gjelder for foreninger som drives etter samvirkeprinsippene.

Spørsmålet om hvorvidt foretaket faller inn under definisjonen av samvirkeforetak eller ikke, må vurderes med utgangspunkt i definisjonen av samvirkeforetak i samvirkelova § 1 (2). Definisjonen sier at et samvirkeforetak er en sammenslutning som har til hovedformål å fremme de økonomiske interessene til medlemmene gjennom sin deltakelse i virksomheten som avtakere, leverandører eller på liknende måte. Når definisjonen bruker begrepet ”saman­slutning”, er det for å inkludere både samvirkeforetak med selskapspreg og samvirkeforetak med foreningskarakter. Hvordan man tradisjonelt har betegnet en sammenslutning, er ikke avgjørende for om den faller inn under loven. Det avgjørende er om sammenslutningen oppfyller vilkårene i definisjonen.

For sammenslutninger som driver en eller annen form for økonomisk aktivitet, må man vurdere hva som er formålet med virksomheten og hvordan samhandlingen foregår. Det er en forutsetning at hovedformålet med virksomheten er å fremme medlemmenes interesser. Ifølge lovforarbeidene betyr dette at medlemmene i det minste må motta en ytelse fra virksomheten som har økonomisk verdi. Når det gjelder samhandling, angis dette ved at medlemmenes økonomiske interesser må fremmes gjennom deres deltakelse i virksomheten som avtakere, leverandører eller på annen lignende måte. Det kan være at medlemmene leverer varer eller tjenester til foretaket, at foretaket leverer varer eller tjenester til medlemmene, eller en kombinasjon av begge deler. Det sentrale er at virksomheten er rettet mot medlemmene og deres felles interesser, og ikke mot utenforstående (slik tilfellet typisk er i et aksjeselskap).

Ved grensedragningen mellom samvirkeforetak og foreninger må det legges vekt på graden av økonomisk samkvem mellom sammenslutningen og deltakerne. Hvis medlemmene får ivaretatt sine næringsmessige interesser ved å samhandle med sammenslutningen, vil lovens krav til økonomisk samkvem gjennomgående være oppfylt. Forarbeidene angir ikke en nedre grense for økonomisk samkvem. Sammenslutninger som har til formål å fremme medlemmenes fritidsinteresser står her i en noe annen stilling, se nærmere på side 240 første spalte i Ot.prp. nr. 21 (2006–2007) der det står at en sammenslutning som har til formål å legge til rette for fritidsaktiviteter, i utgangspunktet ikke kan sies å fremme de økonomiske interessene til medlemmene. Videre står det: ”I desse tilfella er det normalt utøvinga av sjølve fritidsaktiviteten som er det sentrale, ikkje å fremje økonomiske interesser.”

Det er ikke et absolutt krav i loven at medlemmene har økonomiske rettigheter i samvirke­foretaket ut over retten til å samhandle med det. Selv om medlemmene ikke har krav på ut­delinger under løpende drift eller ved opphør av medlemskapet eller foretaksforholdet, så kan det altså foreligge et samvirkeforetak etter loven. Det er heller ikke avgjørende hvordan deltakerne selv klassifiserer sammenslutningen; samvirkelova bygger her ikke på formelle kriterier, men forutsetter en vurdering av hvordan laget blir drevet.

5.           DEPARTEMENTETS VURDERING  

Problemstillingen i denne saken er om Veilaget Lostølen-Sandodden kan registreres i Enhetsregisteret som forening. I utgangspunktet er det enheten selv om velger hvilken organisasjonsform sammenslutningen skal ha. Dette utgangspunktet er begrenset av flere sett lovregler som må følges, avhengig av hva slags organisasjonsform man velger. I vurderingen av dette må registerfører ta stilling til en enhets korrekte organisasjonsform med utgangspunkt i hvilken organisasjonsform enheten reelt sett har. Det er av den grunn ikke tilstrekkelig at veilaget i vedtektene anser seg selv som en forening. Dersom veilaget skal kunne registreres som forening i Enhetsregisteret, må vedtektene være i samsvar med ulovfestede foreningsrettslige prinsipper på tidspunktet for registreringen. Oppfyller veilaget definisjonen av samvirkeforetak i samvirkelova § 1, plikter enheten å registrere seg som dette.

Ved vurderingen legger departementet vekt på at veilaget består av flere personer, og at disse har rettigheter og plikter i enheten. Dette tilsier etter departementets syn at det er etablert et rettsfelleskap. Departementet finner derfor at veilaget er en sammenslutning. Siden Enhetsregisteret har vurdert at enheten bærer preg av å drives etter samvirkeprinsipper, finner departementet det mest hensiktsmessig å vurdere dette spørsmålet først.

5.1        Om hvorvidt Veilaget Lostølen-Sandodden er et samvirkeforetak

5.1.1   Vurdering av om samvirkeformålet oppfylt

Som nevnt under rettslig grunnlag må en sammenslutning for å kunne anses som samvirke­foretak ha som hovedformål å fremme medlemmenes økonomiske interesser gjennom deres deltakelse i virksomheten, jf. samvirkelova § 1 (2).

Ifølge Veilaget Lostølen-Sandoddens vedtekter synes formålet med enheten være å sørge for nødvendig vedlikehold og utbedringer av veien Lostølen-Sandodden. I klagen oversendt til Nærings- og fiskeridepartementet gjør klager videre rede for at veien er privat og tjener som adkomstvei til alle medlemmenes hytter og naust. Enheten er opprettet for å fordele kostnader til drift og vedlikehold av veien, som består i å betale en veiavgift på 500 kroner. Hovedformålet er dermed etter departementets syn å tilrettelegge for medlemmenes tilgang til vei til sine eiendommer. Spørsmålet er om dette utgjør en økonomisk interesse for medlemmene.

Departementet viser til at hva som utgjør en økonomisk interesse i henhold til samvirkelovas forarbeider skal tolkes vidt, og avgrenses mot ideelle interesser, jf. Ot. prp. nr. 21 (2006-2007) side 239. Det er etter departementets syn ingen holdepunkter i vedtektene for at veilaget driver ideell virksomhet.

Ifølge forarbeidene henspiller lovens formulering ”økonomisk interesse” på at samvirkeforetaket skal ivareta medlemmenes interesser som tilbydere eller avtakere av varer eller tjenester. På bakgrunn av vedtektene og klagers beskrivelse av enheten i de innsendte dokumenter, er det departementets syn at veilagets oppgave med å drive og vedlikeholde veien først og fremst synes å ha til formål å ivareta medlemmenes praktiske behov, ved at det letter medlemmenes adkomst til og mulighet for å benytte eiendommene langs veien. I et slikt tilfelle er det etter departementets vurdering i all hovedsak dekningen av det praktiske behovet som er viktig for medlemmene, og dermed hovedformålet til enheten. Selv om tjenestene som leveres av veilaget kan sies også å utgjøre et visst økonomisk gode for medlemmene, vurderer departementet at dette i seg selv ikke er tilstrekkelig til å anse at hovedformålet er å ivareta medlemmenes økonomiske interesser, all den tid det er det å få løst et praktisk behov som er hovedformålet med enheten, og ikke primært å oppnå et økonomisk gode. 

Departementet har vurdert det forhold at § 1 i enhetens vedtekter åpner for at grunneier kan hente enkelte lass sand til eget bruk, ikke er tilstrekkelig til å anse at veilaget har som hovedformål å ivareta medlemmenes økonomiske interesser. På bakgrunn av vedtektene for øvrig og de innsendte dokumenter, finner departementet det godtgjort at medlemmene i Veilaget Lostølen-Sandodden per i dag bruker veien som adkomst til sine fritidseiendommer, og ikke til å drive næringsvirksomhet. Dersom dette skulle endre seg, vil enhetens hovedformål og dermed organisasjonsform, måtte vurderes på nytt.

5.1.2   Vurdering av om samhandlingskriteriet er oppfylt

Videre er det ikke tilstrekkelig for å trekke grensen mellom et samvirkeforetak og en forening å kun vurdere formålet med virksomheten. Det er også et vilkår for å registreres som sam­virkeforetak at medlemmenes økonomiske interesser må fremmes gjennom deres deltakelse i virksomheten som avtakere, leverandører eller på annen lignende måte. I dette ligger det et krav om at det mellom medlemmene og foretaket må omsettes varer eller tjenester. Jo mindre samhandlingen er, desto mer taler for at det dreier seg om en forening og ikke et samvirke­foretak. I dette tilfellet innebærer samhandlingen med veilaget at medlemmene betaler en engangsavgift for tilknytning til veien og deretter en årsavgift til veilaget for drift og vedlikehold av en felles adkomstvei til medlemmenes fritidseiendommer.

I juridisk teori har det blitt fremhevet at for å kunne anses som ”virksomhet” må samhandlingen være av et visst omfang og varighet, se Woxholth, Foreningsrett - med samvirkeloven, 2008. Den samhandlingen medlemmene har med veilaget, fremstår for departementet som begrenset. Departementet anser at en slik samhandling, som kun omfatter medlemmenes innbetaling av en tilknytningsavgift og årsavgift for i felleskap å sørge for drift og vedlikehold av veien, ikke tilfredsstiller minstekravet til omfang og varighet, og enheten kan dermed ikke sies å utøve ”økonomisk virksomhet”. Etter departementets syn vil et slikt samarbeid om drift og vedlikehold av en felles adkomstvei ikke være tilstrekkelig til å anses som samhandling i samvirkelovas forstand.

5.1.3   Konklusjon

Departementet er etter dette kommet til at vilkåret i samvirkelova § 1 om at sammenslutningen skal ha til hovedformål å fremme medlemmenes økonomiske interesser gjennom samhandling med foretaket ikke er oppfylt. Veilaget er dermed ikke å anse som et samvirkeforetak.

5.2        Om hvorvidt Veilaget Lostølen-Sandodden kan registreres som en forening

I det påklagede nektingsvedtaket av 22. februar 2014 skriver Enhetsregisteret at Veilaget Lostølen-Sandodden var å anse som et samvirkeforetak, og registeret nektet dermed enheten registrering som forening. I sitt oversendelsesbrev av 3. juni 2014 skriver Enhetsregisteret videre at enheten ikke kan registreres som verken samvirkeforetak eller forening på bakgrunn av at enheten ikke er selveiende.

Departementet har vurdert opplysningene som er sendt til Enhetsregisteret i forbindelse med registreringen og i forbindelse med Enhetsregisterets klagebehandling. Departementet er enig med Enhetsregisteret i at Lostølen-Sandodden ikke fremstår som selveiende. Det fremgår av § 7 i vedtektene at vedlikeholds- og utbedringskostnader som overskrider veifondets midler, fordeles med like stor andel på medlemmene. På bakgrunn av vedtektene og klagers beskriv­else av realitetene i laget fremstår det for departementet som at medlemmene dermed står direkte ansvarlig for enhetens gjeld. Som Enhetsregisteret også påpeker, er dette  i strid med de ulovfestede foreningsrettslige prinsippene som fastsetter at medlemmene skal ha begrenset ansvar for foreningens gjeld.

Departementet er etter dette kommet til at Veilaget Lostølen-Sandoddens vedtekter ikke er i samsvar med de ulovfestede foreningsrettslige prinsippene. Ved avgjørelsen har departe­mentet lagt særlig vekt på at veilaget ikke fremstår som selveiende, på bakgrunn av at medlemmene står ansvarlige for enhetens gjeld. Veilaget Lostølen-Sandodden kan dermed ikke registreres som forening i Enhetsregisteret før vedtektene er brakt i samsvar med de ulovfestede foreningsrettslige prinsippene. Dersom veilaget ønsker å fortsatt organiseres med delt personlig ansvar, kan veilaget, dersom det oppfyller de øvrige vilkår, registreres som sameie i henhold til sameieloven, eller som selskap med delt ansvar i henhold til selskapsloven. Enhetsregisteret kan gi ytterligere veiledning angående valg av organisasjonsform.

5.3        Om hvorvidt nektet registrering som forening innebærer forskjellsbehandling

Klager har stilt spørsmål ved hvorfor veilaget ikke kan registreres som forening all den tid andre lag med tilsynelatende like vedtekter har kunnet registrere seg som forening. Bakgrunnen for dette er at klager er kjent med at andre tilsvarende lag tidligere har kunnet registrere seg som forening. Departementet har på denne bakgrunn vurdert om nektet registrering som forening vil innebære forvaltningsmessig forskjellsbehandling av veilaget.

Det er et ulovfestet forvaltningsrettslig prinsipp at like saker skal behandles likt. Det inne­bærer at forskjellsbehandling som ikke er saklig begrunnet, kan medføre at et vedtak anses som ugyldig. Likhetsprinsippet bygger på generelle rettssikkerhetsbetraktninger og innebærer at forvaltningsavgjørelser må bygge på en objektiv og saklig vurdering. For at en anførsel om forskjellsbehandling skal kunne føre frem, er det derfor en forutsetning at det dreier seg om like saker både rettslig og faktisk, og at forskjellsbehandlingen er usaklig.

Departementet har forståelse for at det kan oppleves som en forskjellsbehandling om Veilaget Lostølen-Sandodden ikke kan registreres som forening, mens andre veilag med tilsynelatende lik organisering og struktur har blitt registrert som forening. Det er uheldig at Enhetsregisterets praksis ikke synes å ha vært konsekvent. Forskjellsbehandling kan imidlertid bare føre til at vedtaket blir ugyldig dersom den ikke har noen saklig begrunnelse. Departementet kan ikke se at registerets vedtak innebærer en slik usaklig forskjellsbehandling av veilaget. Etter departementets syn bygger registerets vedtak på riktig faktum i saken, og vedtaket er begrunnet med at enhetens vedtekter ikke tilfredsstiller vilkårene til å kunne registreres som forening. Dersom en enhet ikke oppfyller vilkårene for registrering, er registreringsnektelse korrekt, jf. enhetsregisterloven §§ 17 og 19.

Departementet kan heller ikke se at det er tatt utenforliggende hensyn eller foretatt urimelige vurderinger i denne saken som førte til at vedtaket for Veilaget Lostølen-Sandodden ble annerledes enn for andre tilsvarende lag. Bakgrunnen for registreringsnektelsen er som nevnt at enheten ikke anses å oppfylle vilkårene til å kunne registreres som forening etter de ulovfestede foreningsrettslige prinsippene. Dette er etter departementets vurdering en saklig begrunnelse som ikke innebærer forskjellsbehandling i strid med likhetsprinsippet. Departementet har av den grunn kommet til at Enhetsregisterets vedtak i denne saken ikke innebærer forvaltningsmessig forskjellsbehandling.

6.           VEDTAK

Med hjemmel i lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker § 34 fjerde ledd og lov av 3. juni 1994 nr. 15 om Enhetsregisteret § 19, gjør departementet følgende vedtak:

Klagen tas ikke til følge. Enhetsregisterets vedtak av 22. februar 2014 opprettholdes. Vedtaket er endelig og kan ikke påklages, jf. forvaltningsloven § 28 tredje ledd. 

Departementet viser til at før enheten skal kunne registreres som forening må vedtektene bringes i samsvar med det ulovfestede foreningsrettslige prinsippet om at en forening skal være selveiende. Enhetsregisteret kan gi ytterligere veiledning angående hvordan vedtektene må justeres slik at enheten kan registreres som forening.

Vi publiserer rutinemessig alle vedtak på departementets nettside www.nfd.dep.no. Vi ber om at eventuelle synspunkter på dette sendes oss innen 14 dager.