1. Forslag

Miljøverndepartementet (MD) legger med dette fram forslag om vern av Skarvan og Roltdalen nasjonalpark. Nasjonalparken ligger i Selbu og Tydal kommuner i Sør-Trøndelag fylke og Meråker og Stjørdal i Nord-Trøndelag fylke. Området utgjør et areal på ca. 441,5 km ²> med følgende arealfordeling:

1.1 Verneverdier

Skarvan og Roltdalen området utgjør et stort og i det vesentligste urørt skog og fjellområde typisk for Trøndelagsregionens fjellområder og har både kulturhistoriske og naturhistoriske innslag. Roltdalen omfatter barskog av nasjonal verneverdi og er den største veiløse skog/seterdal i Sør-Trøndelag. Det inngrepsfrie naturområdet (mer enn 1, 3 eller 5 km fra tekniske inngrep) i det aktuelle området er blant de største i Trøndelag og det er viktig å ta vare på denne statusen.

Det inngrepsfrie naturområdet som forslag til Skarvan og Roltdalen nasjonalpark inngår i, er totalt på 740 km ²>. Verneforslaget omfatter et område på ca. 441,5 km ²>. Av dette er 437 km ²> inngrepsfritt. Dessuten ligger den delen av det inngrepsfrie området som er mer enn 5 km fra tekniske inngrep i sin helhet innenfor verneforslaget og utgjør 212 km ²>.

Det store fjellområdet, som verneområdet favner om, har stor betydning for friluftsliv og er lite berørt av moderne tekniske inngrep. I Neadalsføret er dette det eneste ”uberørte ” området som står igjen etter 40 år med vannkraftutbygging og veibygging.

Nasjonalparkområdet inneholder et bredt spekter av ulike kategorier kulturminner. Dette er faste kulturminner som for eksempel hustufter, jernvinningsanlegg, samiske boplasser, dyregraver og ulike kategorier kulturminner knyttet til kobber- og kvernsteinsdrift samt seterbebyggelse og ferdselsårer. Området viser at ulike etniske grupper har benyttet området på forskjellige måter fra forhistorisk tid og fram til i dag. Se nærmere om dette under pkt 3.2.

1.2 Nærings- og brukerinteresser

Næringsinteressene innenfor grensene er i hovedsak knyttet til husdyrbeite, skogsdrift, reindrift, utmarksnæring og mineralforekomster. I tillegg er det bruksinteresser i forbindelse med hytter, friluftsliv, jakt/fangst og fiske. Det er flere snøscootertraseer i området.

Den private arealandelen av den foreslåtte nasjonalparken er totalt på ca. 40 %. Hele Roltdalen statsallmenning er berørt av verneforslaget. I tillegg inngår deler av Sonen statsallmenning i Stjørdal kommune og Sonvadfoss statsallmenning i Stjørdal og Meråker kommuner.

Skogbruk: I Roltdalen statsallmenning (underskuddsallmenning) i Selbu finnes den mest produktive skogen og de beste bonitetsforholdene i dalsidene langs Rotla fra allmenningsgrensa i vest og inn til Hoemsknipen. En vesentlig del av den produktive skogen er vernskog. I Tydal er det ikke produktiv skog innenfor verneområdet. På privat eiendom i Stjørdal er det 110 da produktiv skog, alt verneskog. På Statskogs eiendommer (statsallmenning) i Stjørdal og Meråker er det registeret 2.979 da produktiv skog, alt dette også vernskog. Samlet er det produktive skogarealet innenfor nasjonalparkforslaget på 7.447 da. Se nærmere om dette i punktene 3.1.5, 3.3, 6.2 og 6.3.4.

Jordbruksressurser: Av det totale beitearealet i Selbu på 634.000 da ligger 181.000 da i Roltdalen statsallmenning, noe som utgjør 29 % av beitearealet i Selbu. Arealet er beregnet til å utgjøre et beitepotensial for 5-6000 sau og 1000 ungdyr. Det er i alt 147 bruksretter i Roltdalen statsallmenning. I 1998 var det 1334 sauer og 136 ungdyr av storfe i Roltdalen. På arealene i Tydal har det i de senere år ikke beitet husdyr, men området har tidligere vært utnyttet til utmarksbeite. I Stjørdal kommune beiter det på det meste ca 500 sau i området. I Meråker har ca. 10 bruk sau på beite i tilknytning til planområdet, til sammen ca 300 sau og 400 lam. Det befinner seg flere setrer innenfor området. Noen setrer brukes i forbindelse med dyr på beite, andre er gått over til å være hytter. Se nærmere om dette i punktene 3.1.5, 6.2, 6.3.4 og 6.10.4.

Reindrift: Nasjonalparken inngår i Essand reinbeitedistrikt. Området brukes vår, sommer og høst. Vinterstid trekker reinen sørover til Femund reinbeitedistrikt. Deler av flokken kan også benytte Essanddistriktet vinters tid. Essand reinbeitedistrikt har et reintall på ca 4600 på vinterbeite. På barmarksbeite kommer nærmere 3000 kalver i tillegg. Se nærmere om dette i punktene 6.7.1, 6.7.2, 6.10.2, 6.10.4, 6.10.7 og 6.10.10.

Gruvevirksomhet: Den planlagte nasjonalparken ligger både over og ved siden av malmførende strøk med lang gruvehistorie. Dette er den sonen i den kaledonske fjellkjeden i Norge hvor alle de store og kjente sulfidmalmene er lokalisert. Det er seks registrerte malmforekomster innenfor verneområdet hvor det har vært drevet gruve- eller undersøkelsesdrift. Det er ingen prospekteringsarbeider eller bergverksselskaper som har vurdert forekomstene innenfor planområdet som økonomisk drivbare, sett i et kort perspektiv. Se nærmere om dette i punktene 6.2 og 6.6.

Kraftutbygging: Verneplanen berører muligheten for kraftutbygging både i Garbergelva og Rotla. Dessuten kan det være aktuelt å oppgradere tidligere fløtningsdam i Væla til utbygging av et gårdskraftverk. Se nærmere om dette i punkt 6.5.

Kraftlinjer: Det er ingen eksisterende kraftanlegg innenfor verneområdet. Flere kraftanlegg har imidlertid anleggsområder like i nærheten av nasjonalparken. Se nærmere om dette i punkt 6.10.3.

Forsvarets lavflyving: Verneområdet berører Forsvarets lavflyvingsområder. Se nærmere om dette i punkt 6.10.9

Sonering: Nasjonalparken er foreslått delt inn i to soner, en sone knyttet til kulturminner etter kvernsteinsdrifta med egne bestemmelser som tilsier at dette er en ”sone uten tilrettelegging og inngrep”. Denne sonen har i verneforskriften og på kartet fått benevnelsen sone A. Resten av området har bestemmelser som plasserer det i ”brukssone”. Se nærmere om dette i punkt 6.4.

Andre nærings- og brukerinteresser: De gode bestandene av småvilt og de gode fiskevannene gjør at området er mye benyttet til småviltjakt og fiske. Skiaktiviteten er særlig knyttet til tiden rundt påske. Innenfor området finnes et nettverk av stier og hytter knyttet til turistforeninger. I tillegg er det et par private hytteområder (Høystakken og Sonvatna). Motorferdsel i området er knyttet til reindrift, beitebruk med både storfe og småfe, hyttebruk, utmarksnæring og jakt/fiske. Se nærmere om dette i punktene 3.1.3, 3.1.4 og 6.10.7 til 6.10.12.

2. Saksbehandling

2.1 Bakgrunn

I NOU 1986:13 Ny landsplan for nasjonalparker ble det foreslått å etablere en del nye nasjonalparker, herunder Skarvan og Roltdalen nasjonalpark. Statens naturvernråd ga følgende vurdering og tilråding angående Skarvan og Roltdalen:

”En har en siste sjanse til å verne en stor, veiløs fjelldal med både kulturhistorie og naturhistoriske innslag. Dalen er dessuten typisk for Trøndelagsregionens fjellområder og inneholder kildene og store deler av tre verneverdige vassdrag (Garbergelva og Torsbjørka er anbefalt for varig vern i Verneplan III). I dag er dalen utsatt, pga. økt hyttebygging og krav om veg fra bruksberettigete, samt planer om veiutbygging. Dalen er også sentral for Trondhjem Turistforenings rutenett. Rådet foreslår at det opprettes en nasjonalpark, men en kombinasjon nasjonalpark-landskapsvernområde kan også være aktuell.”

Forslaget ble videreført i St.meld. nr. 62 (1991-92) Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder som vern av Roltdalen som nasjonalpark og fikk tilslutning om videreføring fra Stortinget 19.04.93.

2.2 Saksbehandling

Det har vært et tett samarbeid mellom fylkesmennene i Sør- og Nord-Trøndelag i arbeidet med foreliggende forslag til nasjonalpark.

Det ble meldt om igangsetting av planarbeid med sikte på å opprette Skarvan og Roltdalen nasjonalpark i brev av 19.11.96 og 20.11.96 fra henholdsvis Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag. I kunngjøringen ble parter som har interesser i området, og som mener at et vernevedtak kan endre dagens bruk vesentlig, invitert til å komme med begrunnete krav om konsekvensutredninger (KU). Det kom inn flere krav om KU, og MD bestemte i brev av 12.11.97 at det skulle utarbeides KU (etter de gamle bestemmelsene av 20.04.94) for beitebruk og skogbruk uten veiløsning.

Det ble nedsatt fire referansegrupper i de fire berørte kommunene bestående av representanter fra grunneiere/bruksberettige, reindriften, lokale lag/organisasjoner, kommunene og fylkeskommunene.

På bakgrunn av fagrapporter knyttet til naturmiljø, samiske kulturminner, andre kulturminneinteresser, reindrift og andre brukerinteresser er ulike kvaliteter og interesser i området belyst. I tillegg er det innhentet opplysninger om malm og mineralforekomster.

Verneforslaget ble sendt på lokal høring 05.07.2001 i et felles brev fra fylkesmennene. Høringsperioden ble satt til 15.11.2001. Fylkesmennene sendte sin tilrådning til Direktoratet for naturforvaltning (DN) 25.06.2002. DN sendte verneforslaget på sentral høring 28. august 2002.

DN avholdt et møte 12.02.2003 med Meraker Brug angående deres utmarksnæring.

DN gjennomførte møte 04.03.2003 med berørte kommuner, fylkeskommunene og fylkesmennene i Nord- og Sør-Trøndelag og berørte foreninger for å orientere om sine foreløpige vurderinger av verneforslaget. DN la på dette møtet fram et avgrensnings­forslag som gikk på at DN ønsket det største avgrensningsalternativet uten veibygging (se pkt. 3.1 nedenfor).

DN hadde 02.04.2003 møte med Skogeierforeninga Nord etter forespørsel fra foreninga. Temaet for møtet var skogen i Roltdalen.

Selbu kommune ba i brev av 13.03.2003 om at DN tok en ny befaring i Roltdalen før endelig tilråding ble sendt. Den 20.06.2003 var DN med på befaring inn Roltdalen sammen med Selbu kommune, berørte grunneiere og andre interessenter for å se nærmere på planene for eventuell veibyggingen i området.

Etter befaringen kom det inn brev fra Naturvernforbundet i Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag hvor de på sterkeste anmodet DN om ikke å gi etter for presset fra nærings­interessene. Likeledes kom det inn brev fra Essand Reinbeitedistrikt som opplyste at de har gått i mot ”innhuk”-alternativet. De ba om å få delta på de videre møtene om saken. DN hadde eget møte med reinbeitedistriktet 31.10.2003 hvor reinbeitedistriktet understreket de negative konsekvenser en veibygging vil få for reindriften.

Før saken ble oversendt til MD har DN avholdt flere møter med berørte parter for å finne løsninger på spørsmålet om avgrensning og veibygging i Roltdalen. Et forslag til avtale om dette ble lagt ved den faglige tilrådningen fra DN til MD.

Saken ble oversendt fra DN til MD 06.11.2003. Forslaget til vern ble sendt på forelegging til berørte departementer 17.11.2003.

På anmodning har MD i januar/februar 2004 hatt møter om vernesaken med Sametinget v/Sametingspresidenten, samt med Norges Naturvernforbund, Den Norske Turistforeningen, Verdens Naturfond og Essand Reinbeitedistrikt.

3. Viktige endringer under behandlingen av verneplanen

3.1 Avgrensning

3.1.1 Torsbjørkdalen og Østre Sonsvatnet

Tidlig i planprosessen ble et privat område (Meraker Brug) med produktiv skog tatt ut i Torsbjørkdalen. Et fjellområde nord i planområdet kom inn i stedet for og gjorde at hele Østre Sonvatnet ble inkludert i planområdet.

3.1.2 Malmleting

Flere høringsinstanser har foreslått grenseendringer på bakgrunn av muligheter for malmleting. Det er spesielt sør for Roltdalen det er foreslått å ta ut areal. Fylkesmennene har ikke konkludert noe på dette etter lokal høring.

DN mente at det ut i fra de naturverdiene (del av skogdalen langs Rotla) som befinner seg i det aktuelle leteområdet er for stor usikkerhet knyttet til forekomster til at det er aktuelt med en grensejustering.

Miljøverndepartementet slutter seg til direktoratets tilrådning.

3.1.3 Grensejustering knyttet til Ramsjøen i Tydal kommune

Fylkesmennene anbefalte etter lokal høring at et område i Tydal kommune øst for Ramsjøen på om lag 1, 5 km ²>, ble tatt ut av hensyn til hytter og mulighet for motorferdsel ut over det som nasjonalparksforskriften legger opp til.

DN støtter forslaget.

Miljøverndepartementet slutter seg til direktoratets tilrådning.

3.1.4 Grensejustering knyttet til Stråsjøen-Prestøyan i Selbu kommune

Fylkesmennene anbefalte at grensen i området Stråsjøen-Prestøyan justeres i forhold til den østre avgrensningen av Stråsjøen-Prestøyan naturreservat, da dette ikke ble gjort på kartet som lå ved den lokale høringen. Dette utgjør en reduksjon på ca. 1 km ²> i forhold til høringsforslaget.

DN støtter forslaget.

Miljøverndepartementet slutter seg til direktoratets tilrådning.

3.1.5 "Innhuk"-alterntivet i Roltdalen i Selbu kommune

Fylkesmennene anbefalte at "innhuk"-alternativet i nedre del av Roltdalen tas ut av verneforslaget. Ved lokal høring (og den sentrale) ble det hørt på to forskjellig avgrensinger i nedre del av Roltdalen. Det største alternativ på 444 km ²> og et mindre alternativ på 438 km ²>, der 6 km ²> var tatt ut i et ”innhuk” i nedre del av Roltdalen i Selbu kommune. ”Innhuket” ble lansert som et konfliktdempende tiltak av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag fordi det er her den viktigste skogressursen i området befinner seg (53 % av den produktive skogen i Roltdalen statsallmenning), og fordi det er ønske om å bygge en vei som anses som nødvendig for fortsatt å kunne drive et rasjonelt beite.

DN anbefaler det største avgrensningsalternativet. Hvilken avgrensning som skal velges i nedre del av Roltdalen har vært et sentralt tema i verneplanplanprosessen. I forhold til verneinteressene vil "innhuk"-alternativet føre til at områder med nasjonalt verne­verdig barskog faller utenfor vernegrensen. Samtidig vil det medføre en reduksjon av inngrepsfri natur sammenlignet med det største alternativet. Som et konfliktdempende tiltak for å imøtekomme beiteinteressene i området har DN i dialog med kommune og fylkesmann oppnådd enighet om det største avgrensingsalternativet. Forutsetningen er at det i forskriften, uhindret av vernet, kan bygges en traktorvei med bom fra nasjonal­park­grensen ved Svartjennbekken og inn til Kjerringdalsbekken på 4,3 km for å i møte­komme interessene knyttet til transport av dyr inn i dalen.

Miljøverndepartementet ser det som konstruktiv at DN i sin innstilling har søkt å komme fram til en løsning for å ivareta brukernes ønskemål i saken. Departementet mener imidlertid at det vil være svært uheldig å bygge en traktorvei inn i nasjonalparken. Det har sammenheng med at det inngrepsfrie naturområdet som verneforslaget inngår i, er blant de største i Trøndelag. Selve verneforslaget er på ca. 441,5 km ²>, og av dette er

437 km ²> inngrepsfritt. Verneforslaget omfatter også barskog av nasjonal verneverdi. Realiseres veitraseen i nedre del av Roltdalen vil det inngrepsfrie området bli redusert med 9 km ²>. Samtidig vil viktige verneverdier kunne bli skadet eller ødelagt. Departementet er derfor i nær kontakt med Landbruksdepartementet kommet til at det ikke skal bygges traktorvei i det foreslåtte verneområdet. Vernevedtaket vil imidlertid ikke være til hinder for bygging av vei inn til nasjonalparkgrensen.

Departementet er klar over at det lenge vært en ønske om vei inn i det foreslåtte verneområdet og at nedre del av Roltdalen som nå foreslås lagt inn i nasjonalparken, er et viktig beiteområde for storfe og sau. Selv om traktorvei innenfor nasjonalparkgrensen ikke tillates, ønsker departementet at den aktive beitebruken i området skal fortsette. For å legge til rette for en aktiv og bærekraftig beitebruk vil Miljøverndepartementet avsette midler til et særskilt fond til logistikk som blant annet kan omfatte følge og pass av husdyr på beite. Se også punkt 4.

3.2 Kulturminner og fredning

Et arbeid med å vurdere fredning av kvernsteinsbruddene i Kvernfjellet i Selbu kommune etter kulturminneloven kom opp i 1985 i regi av Riksantikvaren. Riksantikvaren varslet oppstart av fredningssak i mars 1996 i medhold av kulturminneloven § 20, med tanke på å verne kulturmiljøet i Kvernfjellet. I samråd mellom DN og Riksantikvaren ble forslaget om fredning etter kulturminneloven trukket. Forutsetningen var at hensynene til kulturminnene i Kvernfjellet skulle innarbeides i forslaget til nasjonalpark. Området med kulturminnene har fått en egen sone "uten tilrettelegging". I verneforskriften og på kartet nevnes denne som sone A. Sonen knyttet til kvernsteinsdriften er den samme som Riksantikvaren kunngjorde oppstart av fredning for.

3.3 Vern av barskog

I den første runden av verneplan for barskog tidlig på 1990-tallet ble Roltdalen registrert å ha nasjonal verneverdi og området var blant de høyst prioriterte lokalitetene i Midt-Norge. I og med Skarvan og Roltdalen gjennom NOU 1986:13 ble aktuell som nasjonalpark ble vern av barskogen i Roltdalen bestemt å skje som et ledd i arbeidet med vern av Skarvan og Roltdalen nasjonalpark. I verneplan for barskog ble det derfor holdt av en kvote med tanke på framtidig vern av barskog i Roltdalen, jf. kgl. res. av 04.12.92.

3.4 Forskrift

3.4.1 Ferdsel

Fylkesmennene har foretatt en generell oppmyking av ferdselsbestemmelsene etter lokal høring. Det er også tatt inn en bestemmelse om at telting utover en uke på samme sted krever særskilt tillatelse av forvaltningsmyndigheten. Dette gjelder ikke vanlige vandretelt eller bruk av lavvo i reindriftsnæring.

DN støtter forslaget.

Miljøverndepartementet viser til omtalen av dette i punkt 6.10.7. Departementet slutter seg til direktoratets tilrådninger.

3.4.2 Motorferdsel

Fylkesmennene anbefalte etter lokal høring å likestille Meraker Brug sin utmarksnæring med reindriftsutøvelse og annen landbruksvirksomhet blant annet når det gjelder tillatelse til å kjøre på barmark inn til to utleiehytter. Likeledes er det foreslått å åpne for å gi tillatelse til bruk av snøscooter til oppkjøring av skiløyper i påsken for å imøtekomme de særlige friluftslivsinteressene som er i området inn mot Kvernfjellvatna hvor det er tradisjon for å kjøre opp spor med snøscooter i tilknytting til hyttebebyggelsen rundt Stråsjøen.

DN støtter forslaget.

Miljøverndepartementet slutter seg til direktoratets tilrådning.

4. Forvaltning, økonomiske og administrative konsekvenser

DN anbefaler at Fylkesmennene i Nord- og Sør-Trøndelag skal være forvaltningsmyndighet for nasjonalparken med et rådgivende utvalg som skal bistå i forvaltningen. Dette er i samsvar med de føringer som gjelder for forvaltning i nasjonalparker.

Miljøverndepartementet slutter seg til direktoratets forslag til organisering av forvaltningen. Det rådgivende utvalget som skal bistå i forvaltningen av området skal blant annet bestå av lokale representanter fra grunneiere, reindriften, kommunen, lokale lag og organisasjoner. Se også punktene 6.7.1 og 6.7.2. En vurdering av om forvaltningsmyndigheten skal overføres til kommunene mener departementet det vil være naturlig å avvente til de pågående forsøkene med ulike forvaltningsmodeller for nasjonalparkene er sluttført. Utgifter til vern og forvaltning, herunder oppsyn, av verneområdet blir dekket innenfor eksisterende budsjettrammer.

For å legge til rette for fortsatt beitebruk i Roltdalen, vil Miljøverndepartementet avsette midler til et særskilt fond på 2 mill. kroner til logistikk som blant annet vil omfatte følge og pass av husdyr på beite. Miljøverndepartementet vil også bekoste vei inn til nasjonalparkgrensen.

5. Generelle merknader til høringsuttalelsene

Ved den lokale og ved den sentrale høringen fikk i alt 206 høringsinstanser tilsendt fredningsforslaget. Det er kommet inn 79 skriftlige svar. Nedenfor gjengis de merknadene fra den lokale og fra den sentrale høringsrunden og foreleggingen for departementene, som det er funnet nødvendig å avklare eller kommentere nærmere.

Foruten departementer med underliggende etater, grunneiere, rettighetshavere, berørte kommuner, fylkesinstanser, har følgende lokale og sentrale instanser hatt verneplanen til uttalelse:

Sametinget, Reindriftsforvaltningen, Norske Reindriftsamers landsforbund, Norske Samers Riksforbund, Samenes landsforbund, Samenes Naturressursutvalg, Samisk kulturminneråd, Villreinrådet i Norge, Reindriftskontoret i Sør-Trøndelag, Sør-Trøndelag/Hedmark Reinsamelag, Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Nord-Trøndelag bonde og småbrukarlag, Nord-Trøndelag Bondelag, Sør-Trøndelag bonde og småbukarlag, Sør-Trøndelag Bondelag, Selbu bonde og småbrukarlag, Selbu saueavlslag, Tydal Bondelag, Tydal småbrukarlag, Norges Skogeierforbund, Statskog, Statskog Trøndelag/Møre, Norskog, Skogeierforeninga Nord, Inntrøndelag skogeierselskap, Selbu skogeierlag, Nord-Trøndelag Utmarkslag, Selbu utmarksråd, Sunndal grunneierlag, Norges Fjellstyresamband, Nord-Trøndelag fjellstyresamband, Norges Velforbund, Norsk Allmenningsforbund, Det Kongelige Selskap for Norges Vel

Utmarkskommunenes sammenslutning, Statens Naturforvaltningsråd, Norges vassdrag og energiverk (NVE), Statkraft SF, Statnett SF, Energiforsyningens fellesorganisasjon,Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk, Trønder Energi, NSB hovedadm, Jernbaneverket, NSB baneregion Nord, NSB eiendom, Statens vegvesen, Vegdirektoratet, Luftfartsverket, Luftfartstilsynet, SAS Norge, Braathens Flyselskap, Widerøe Flyselskap A/S, Telenor AS, Forsvarsbygg, Politimesteren i Inntrøndelag, Uttrøndelag politidistrikt,Bergvesenet, Norges Geologiske Undersøkelser (NGU), Norsk Geologiråd, Statens Kartverk,Statens kulturminneråd, Riksantikvaren,Kulturvernets fellesorganisasjon, Fortidsminneforeningen,Selbu og Tydal historielag,Statens navnekonsulenter for Midt-Norge, Kommunenes sentralforbund,Norges Jeger- og Fiskerforbund, Nord-Trøndelag Jeger og fiskeforening, Selbu Jeger og fiskerlag, Tydal Jeger og Fiskeforening, Meråker Jeger og Fiskeforening,Stjørdal Jeger og Fiskeforening, Trondhjems turistforening,Nord-Trøndelag turistforening, Friluftslivets fellesorganisasjon, Friluftsrådenes Landsforbund, Nord-Trøndelag Røde Kors Hjelpekorps, Norsk Folkehjelp Trøndelag,SABIMA,Naturvernforbundet Norges,Naturvernforbund,Verdens naturfond (WWF), Fremtiden i våre hender, Greenpeace Norge, Miljøstiftelsen Bellona, Natur og Ungdom,Norges Miljøvernforbund, Norsk Botanisk Forening, Norsk Orkidéforening, Norsk Zoologisk Forening, Foreningen våre rovdyr, Norsk Biologforening,Norsk limnologforening, Norsk Ornitologisk Forening, Norges Idrettsforbund, Norges Orienteringsforbund, Reiselivsbedriftenes landsforening, Sonvatna hytteforening, Sekretariatet for FORF – Frivillige organisasjoners redningsfaglige forum, Norsk Aero Klubb, Norsk institutt for skogforskning, JORDFORSK,NTNU, Norsk Institutt for Vannforskning, Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning, Universitetets naturhistoriske museer og botanisk hage, Norges Landbrukshøgskole, Norges Hundekjøringsforbund, Mindex ASA, Prosessindustriens landsforbund.

Følgene instanser har ingen vesentlige merknader til verneforslaget:

Jernbaneverket-Region Nord, Luftfartsverket og Statens vegvesen – vegdirektoratet.

Berørte departementer har fått utkast til kongelig resolusjon med verneforskrifter og kart på foreleggelse.

Landbruksdepartementet gikk ved sentral høring inn for det minste avgrensingsalternativet (”innhuk-alternativet”) blant annet av hensyn til beite- og skogbruksinteressene. Etter avklaringen om fortsatt husdyrbeite i området, med utgangspunkt i hensyn til reindriftsinteressene og med henvisning til St. meld. nr. 25 (2002-2003) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, der det er tatt inn at regjeringen vil vektlegge at gjennomføringen av nasjonalparkplanen bør bidra til å dekke viktige mangler som er identifisert ved evalueringen av skogvernet, godtar Landbruksdepartementet det største avgrensingsalternativet. Landbruksdepartementet viser imidlertid til Miljøverndepartementets vurdering i kap 6.10.3 og understreker at valg av det største avgrensingsalternativet gjør det ytterligere viktig at forskriftens utforming, og praktiseringen av den, oppfyller intensjonene knyttet til økt turistmessig bruk og verdiskaping med basis i nasjonalparkområdene, jf. revidert nasjonalbudsjett for 2003.

De fire berørte kommuner er delt i synet på vernforslaget. Stjørdal komme ser positivt på etableringen av vernet. Tydal kommune er på prinsipielt grunnlag imot at grensen for nasjonalparken trekkes inn på privat grunn. Videre mener kommunen den foreslåtte grensen for nasjonalparken utgjør yttergrensen for en buffersone rundt kjerneområdet i nasjonalparken. Selbu kommune går ikke inn for vern. Meråker kommune mener plan- og bygningsloven mulighet til å ivareta det aktuelle området på en tilfredstillende måte. Det er sterkt betenkelig at sentrale myndigheter mener å kunne forvalte nasjonalparken på en bedre måte enn det nærmiljøet har gjort.

Fylkeskommunene i Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag er begge positive til opprettelsen av nasjonalparken.

Sametinget støtter også forslaget om etablering av nasjonalpark. Det samme gjør Reiselivsbedriftenes landsforening, Friluftslivets fellesorganisasjon, SABIMA, Norges naturvernforbund og Norges Turistråd. Av de som har avgitt uttalelse er det et flertall som enten støtter eller ikke har merknader til etableringen av nasjonalpark.

6. Generelle merknader til verneforslaget

6.1 Verneform

Skogeierforeninga Nord, Nord-Trøndelag Bondelag og Sondalskogan ANS mener vern av barskog i nasjonalparken er i strid med Stortingets føringer. Dersom fylkesmannen går inn for at barskog vernes som naturreservat, vil de støtte ”innhuk”-alternativet.

Bruksberettiget i Roltdalen statsallmenning mener verneformen landskapsvernområde må velges, om det blir vern.

Selbu kommune ønsker avklart om landskapsvernområde kan nyttes som verneform i noe av området. De peker her spesielt på muligheten av å la deler av seterdalen i Roltdalen få slikt vern for bedre å kunne opprettholde dagens virksomhet

En privat person mener det bør opprettes naturreservat for de områder som faller ut av nasjonalparken dersom ”innhuk”-alternativet og vegen bygges. Alternativt kan det velges en kombinasjon av naturreservat og landskapsvernområde.

Fylkesmennene mener det er riktig å opprette en nasjonalpark ut fra nasjonale målsettinger på dette feltet og de betydelige verne- og friluftsinteresser som er knyttet til området. Totalfreding av skog gjennom etablering av landskapsvernområde er ikke mulig, da det ikke vil gi en tilfredsstillende sikring av verneverdig skog og biologisk mangfold i området. Det er mulig å knyttet plante- og dyrelivsfredning til et landskapsvernområde, men da vil restriksjonsnivået i verneområdet bli omtrent som for nasjonalparker. Det vil derfor være ryddigst å bruke nasjonalpark som verneform. Ved at seterdalen i Roltdalen ligger i brukssone i nasjonalparken, hvor forslaget til bestemmelser spesielt har forsøkt å ivareta beiteinteressene, mener fylkesmennene at beitingen kan fortsette i all hovedsak som i dag.

Norges Naturvernforbund går inn for at hele området vernes som nasjonalpark for å sikre de nasjonale verneverdiene.

Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund kan ikke akseptere det forslaget til nasjonalpark som foreligger på bakgrunn av barskogen som inngår i området. De mener at planen er i strid med de føringer som er lagt i St.meld. nr. 62 (1991-92). På bakgrunn av dette mener de at produktiv skog enten må tas ut eller vernes som naturreservat for senere å bli en del av nasjonalparken.

DN peker på at i den første runden om verneplan for barskog ble Roltdalen registrert å ha nasjonal verneverdi. I verneplan for barskog Midt-Norge var Roltdalen blant de høyst prioriterte lokalitetene. I og med at Skarvan-Roltdalen gjennom NOU 1986:13 ble aktuell som nasjonalpark, eller en kombinasjon av nasjonalpark og landskaps­vern­område, ble det i forbindelse med fremlegging av ”Verneplan for barskog i region Midt-Norge”, jf. kongelig resolusjon av 04.12.92 besluttet at vern av barskogen i Roltdalen skulle skje som en del av arbeidet med vern av Skarvan-Roltdalen. I verneplan for barskog ble det derfor holdt av en kvote med tanke på framtidig vern av barskogen i Roltdalen.

Miljøverndepartementet slutter seg til direktoratets tilrådning.

6.2 Konsekvensutredningene (KU)

Skogeierforeninga Nord og Sondalskogan ANS hevder at KUen er upresis og ikke objektiv. Den preges av at samme instans analyserer og foreslår vernebestemmelser. Skogeierforeninga krever at skogdata for Roltdal statsallmenning korrigeres ut fra at H40=6 (bonitet 6) må reknes som produktiv skog.

Fylkesmennene kommenterer at det i samsvar med departementets vurderinger ble gjennomført KU for skogbruket og beitebruk i Roltdalen. Grunnlagsmaterialet er innsamlet og systematisert etter en metodikk som er faglig vurdert, også av parter utenfor miljøforvaltningen. Det ble nedsatt egne arbeidsgrupper for både beitebruk og skogbruk med representanter fra berørte parter, for å sikre bredde og kvalitet i arbeidet med KU. Når det gjelder takstmateriale for skogen i Roltdalen statsallmenning, var det enighet i arbeidsgruppa om å legge Statskogs siste takst til grunn, selv om denne ikke hadde med bonitet 6. De mente dette var forsvarlig, så lenge en opplyste om forholdet. Fylkesmennene har deretter vurdert konsekvenser, relatert til utredningsprogram og det faktiske verneforslag.

NGU har kommentert at det ikke er foretatt noen tilfredstillende KU av muligheten for mineralressurser i planområdet og at dette burde ha vært gjennomført.

Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund mener at Statskog sin taksering av Roltdalen statsallmenning i forbindelse med KU om skogbruk er basert på feil opplysninger. Produktiv skog er opplyst til å være H40=G8 og høyere. Dette er feil da H40=G6 regnes som produktiv skog. De mener at vernemyndighetene med dette unnslår til dels store produktive skogarealer.

DN støtter fylkesmennene sine kommentarer om beregningen av produktiv skog. Vedrørende NGU sitt krav så ble det verken fra fylkesmannen eller fra DN sin side anbefalt at det ble foretatt en KU innenfor temaet mineralressurser. I brev fra MD av 12.11.97 til fylkesmennene ble det informert om beslutningen om å åpne opp for KU ved store vernetiltak etter de gamle retningslinjene av 20.04.94. Det ble her understreket at det ved en KU ikke skal tas sikte på at det offentlige skal påta seg kartlegging av naturressurser med tanke på fremtidig virksomhet eller utbyggingsinteresser. Når det gjelder NGU sitt krav faller det under nevnte punkt og er derfor blitt avslått. Til merknaden fra Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund vises til fylkesmennene sin kommentar.

Miljøverndepartementet viser til departementets brev av 12.11.97 der det i tillegg til at det ikke skal utarbeides KU for kartlegging av naturressurser med tanke på fremtidig virksomhet eller utbyggingsinteresser, er et vilkår at en utredning skal omfatte vernetiltak som vesentlig endrer dagens bruk. Da det ikke er noen malmvirksomhet i området anses heller ikke kravet om KU å være berettiget etter dette vilkåret. Departementet legger til grunn at verneforslaget er tilstrekkelig utredet etter retningslinjene for KU ved store vernetiltak av 20.04.94. Dessuten viser departementet til at verneforslaget er utredet etter forvaltningslovens og naturvernlovens saksbehandlingsbestemmelser med tilhørende retningslinjene som følger av rundskriv T 3/99 Saksbehandlingsregler etter naturvernloven. Gjennom høringen er ulike interesser bredt belyst og vurdert. Det er ikke avdekket konsekvenser som krever ytterligere utredninger av samfunnsinteresser så som gruvevirksomhet og andre næringsinteresser, jf. Utredningsinstruksen punkt 2.3.2. Kravene i utrednings­instruksen anses derfor oppfylt. Avveiningen mellom bruk og vern har imidlertid ført til endringer i vernebestemmelsene blant annet knyttet til utmarksinteressene og reindriften. Således er verneforslaget tilpasset nærings- og brukerinteresser så langt dette ikke kommer i konflikt med vernets formål. For øvrig støtter departementet direktoratets tilrådninger.

6.3 Avgrensning

6.3.1 Generelt

Trondhjems Turistforening (TT) og Naturvernforbundet i Sør-Trøndelag mener nasjonalparkens avgrensning er for knapp i forhold til de store naturverdiene i randsonen av nasjonalparkforslaget. De støtter derfor forslaget om en størst mulig avgrensning av nasjonalparken. TT viser særlig til arealene mellom den foreslåtte nasjonalparken og det aktuelle verneområdet i Sylane.

En privat person savner vurderinger av sammenknytning av Skarvan-Roltdalen og Sylane med et landskapsvernområde, men antar at dette tas opp ved eventuell vernesak for Sylane.

Selbu kommune krever at arealer som berører private grunneiere må tas ut av planen.

Tydal kommune mener den foreslåtte grensen for nasjonalparken utgjør ytergrensen for en buffersone rundt kjerneområdet i nasjonalparken.

Fylkesmennene mener at arealene øst for nasjonalparkforslaget kan være naturlig å vurdere i sammenheng med verneforslaget for Sylane. Når det gjelder andelen privat grunn innenfor verneforslaget utgjør den ca. 40%. Ut fra verneinteressene isolert sett kunne det vært aktuelt å ta med større arealer i verneforslaget. Det foreliggende verneforslag må ses på som en balanse mellom verneinteresser, eiendomsforhold og brukerinteresser.

Norges Naturvernforbund og Den Norske Turistforening (DNT) mener at et større areal burde vernes, spesielt arealene mellom Roltdalen og Sylane.

DN støtter fylkesmennenes vurderinger.

Miljøverndepartementet støtter direktoratets tilrådninger.

6.3.2 Avgrensning i Tydal kommune

Advokat på vegne av berørte grunneiere i Tydal hevder at opprettelsen av nasjonal­parkområdet i Tydal kommune er i strid med naturvernloven § 3. Advokaten mener Stortinget gjennom sitt vedtak knyttet til St.meld. nr. 62 satte rammer for fredningen ved å begrense sitt vedtak til kun å gjelde Selbu og Meråker kommune. Subsidiært kreves at plangrensen justeres omkring Ramsjøen, på grunn av næringsinteresser i området.

Tydal kommune er prinsipielt imot at grensen trekkes inn på privat grunn i Tydal kommune.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag har ved avgrensningen av nasjonalparkforslaget forholdt seg til NOU 1986:13 og St. meld. nr. 62 (1991-92). På denne bakgrunn mener fylkesmannen det er gitt tydelige signaler om at arealer i Tydal kan vurderes for vern. Det er opp til fylkesmannen gjennom den lokale prosessen å lage et konkret avgrensningsforslag på bakgrunn av de overordnete føringene.

De fleste hytter ved Ramsjøen, inkludert Ramsjøhytta til TT, ligger i sørenden av Ramsjøen. For å imøtekomme grunneierinteresser foreslår fylkesmannen å justere grensa slik at sør/østenden av Ramsjøen med Ramsjøhytta og andre hytter i østenden av sjøen tas ut av verneforslaget.

Det følger av naturvernloven § 3 at arealer av statens grunn kan legges ut som nasjonalpark. Videre framgår det at grunn av samme art som ikke er i statens eie, og som ligger i eller grenser inntil arealer på statsgrunn, også kan legges ut som nasjonalpark sammen med statens grunn. I Hardangervidda nasjonalpark er den private andel i overkant av 50%, noe Høyesterett har sagt er i samsvar med naturvernloven § 3. Den private andelen er derfor innenfor de rammene som følger av naturvernloven § 3.

Sametinget ber om at Skarpdalen, øst for Fongen, inkluderes i verneforslaget og sikres som et landskapsvernområde. Bakgrunnen for forslaget er konsentrasjonen av samiske kulturminner i området.

Sør-Trøndelag og Hedmark reinsamelag ønsker at man vurderer å utvide grensene for nasjonalparken østover slik at den vil sammenfalle med tiltenkte grenser for Sylane og Hyllingsdalen landskapsvernområder.

NLH- Institutt for biologi og naturforvaltning er enige i de to små justeringene ved Ramsjøen og Stråsjøen.

Den Norske Turistforening (DNT) ønsker at hele Ramsjøen m/ buffersone blir en del av verneområdet i øst.

DN støtter fylkesmannen i grensejusteringen som er foretatt ved Ramsjøen. Når det gjelder et eventuelt vern av Skarpdalen må dette komme i forbindelsen med verneplan for Sylane.

Miljøverndepartementet slutter seg til direktoratets tilrådninger. Se også punkt 3.1.3.

6.3.3 Avgrensning i Stjørdal og Meråker kommuner

Norsk Ornitologisk forening, Nord-Trøndelag mener det er uheldig at myr- og barskogsterreng i Torsbjørkdalen er utelatt, men er fornøyd med avgrensningen ved østre Sonvatnet.

Nord-Trøndelag Bondelag og Sondalsskogen ANS mener arealene til Sondalsskogen ANS må ut av planen.

AS Meraker Brug er tilfreds med grensejusteringene i Torsbjørkdalen, og viser til at de nå ikke har produktiv skog innenfor nasjonalparksgrensen.

Fylkeslandbruksstyret i Nord-Trøndelag mener de berørte skogområdene i Stjørdal/Meråker ikke er av et slikt omfang og betydning at vernet vil ha vesentlige negative konsekvenser for skogbruket. Det har derfor ingen merknader til avgrensning.

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag har merket seg at de foreslåtte vernegrensene i Stjørdal synes å være akseptert av de fleste partene. Det samme synes å være tilfelle i Meråker.

DN støtter fylkesmannens vurderinger.

Miljøverndepartementet slutter seg til direktoratets tilrådninger.

6.3.4 Avgrensning i Selbu kommune

Avgrensning i Roltdalen (”Innhuk"- alternativet)

Den Norske Turistforening (DNT), Essand Reinbeitedistrikt, NTNU, Områdestyret for reindrift, Trondhjems Turistforening (TT)og en privatperson støtter det største alternativet. DNT og TT utdyper dette med at naturkvalitetene i tilknytning til Rotla er svært viktig for nasjonalparken. Vei og hogst i nedre deler vil ødelegge viktige naturmiljøverdier og bidra til en vesentlig ”punktering” av opplevelsen av Roltdalen som urørt skogsdal. For å oppfylle forutsetningene i barskogvernet må mest mulig av skogen i Roltdalen vernes.

Områdestyret for reindrift i Sør-Trøndelag/Hedmark mener at det største alternativet er den beste løsningen med tanke på en sikring av reinbeitearealene.

Sør-Trøndelag fylkeskommune mener den største avgrensningen bør legges til grunn, men vil akseptere at ”innhuket” i nedre del av Roltdalen avmerkes som et eget område med noe mer lempelige vernebestemmelser. De mener at det bør gis mulighet til bygging av en enkel veg (bomveg) på ca 4,5 - 5 km inn i den nedre delen av Roltdalen som bare kan brukes til skogsdrift og transport av dyr.

Fylkeslandbruksstyret, Statskog, Skogeierforeninga Nord og en grunneier mener alternativet med "innhuk" i Roltdalen er det beste avgrensningsalternativet.

NGU går inn for alternativ med innhuk. I tillegg foreslår det at 15 km² sør for Roltdalen tas ut. Et prospekteringsområde (Melshognastupet og Gammelgruva) vil da bli holdt utenom nasjonalparken.

Selbu kommune, Fellesstyret for Roltlavegene m.fl. og Selbu Bonde-og Småbrukarlag er i utgangspunktet imot vern. Om vern allikevel blir aktuelt krever de ”innhuk” alternativet. Kommunen viser til at konsekvensutredninger for beitebruk og skogbruk gir klart uttrykk for de store negative konsekvenser et maksimalt vern vil ha for skogbruket i Selbu. Mye av de negative konsekvensene for landbruket kan reduseres dersom alternativet med "innhuk" kan bli vedtatt som verneform. Kommunen er ikke enig i at det er store miljøinteresser knyttet til arealet i "innhuket". Verken dyre- eller plantelivet kan sies å ha lokaliteter i området av unik karakter som ikke fins andre steder innen nasjonalparkforslaget. Også for friluftsliv er området lite attraktivt.

Selbu og Tydal Historielag mener dagens bruksmåte fortsatt bør være et alternativ, men med bedre adkomst for bufe. I tilfelle vern, foreslår de ”innhuk” alternativet.

Sør-Trøndelag Bondelag ber om at det gis mulighet for hogst i ”innhuket”, subsidiært at denne rettighet erstattes økonomisk.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag anbefaler at det legges avgjørende vekt på de innspill som er kommet fra lokalt hold når det gjelder avgrensningen i nedre del av Roltdalen og går derfor inn for avgrensning med" innhuk". Dette begrunnes også med at vernet i utgangspunktet ikke skal legge begrensninger på beitebruk, noe som bør betinge at en må akseptere en tilrettelegging for videre utnytting av denne ressursen, i dette tilfellet i form av veibygging i nedre del av Roltdalen. Utmarksbeite blir i alminnelighet ikke verdsatt så høyt at beitebruk alene kan bære hele den økonomiske kostnaden ved veiutbyggingen. Det er derfor påkrevd at det legges opp til en avgrensning som gjør at det er tilstrekkelige skogressurser som kan utnyttes til å forsvare den planlagte veibyggingen.

Norges turistråd, Reiselivsbedriftenes landsforening, Statskog og Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund og Norges Fjellstyresamband mener at fylkesmannens forslag til ”innhuk” alternativet bør velges.

Utmarkskommunenes sammenslutning går inn for "innhuk"-alternativet og mener at dette er et rimelig kompromiss mellom kryssende interesser og det alternativet som på sikt vil sikre kulturlandskapet i Roltdalen.

NLH- Institutt for biologi og naturforvaltning og Norges Naturvernforbund er sterkt uenig i at ”innhuket" i Roltdalen tas ut. De mener at dette vil bryte både med Naturvernrådets intensjoner, faglige anbefalinger og dagens politiske signaler. De viser blant annet til en fersk evaluering av skogsvernet i Norge (ved NINA og Skogforsk) og til Regjeringens Sem-erklæring og politiske signaler i etterkant av evalueringen som peker på at barskogvernet bør utvides. Vei inn i Roltdalen vil ikke bare skade verneverdiene men også redusere området med inngrepsfri natur. Naturvernforbundet mener at Stortinget har forutsatt et vern av skogen i Roltdalen da man holdt av en kvote i verneplan barskog Midt-Norge til Roltdalen. Videre vises det til at er svært sterke føringer på økt vern av skog i Norge, og på at områder med verneverdier på statsgrunn må vernes. De mener også at parken ytterligere må utvides mot vest i Selbu kommune, slik at naturskogen sikres.

SABIMA går inn for den største avgrensningen av området på grunn av den store betydningen ”innhuket” har sett i forhold til naturverdiene og omfanget av inngrepsfrie områder. Rent prinsipielt ser SABIMA det som svært viktig at dalpartiet inkluderes i sin helhet, da slike områder generelt er sterkt underrepresentert i verneområdene. De mener likeledes at barskogen i området har nasjonal verneverdi. Hvis ”innhuket” fjernes fra planen, oppfylles ikke kvoten i verneplan for barskog, og dette er et klart brudd på forutsetningene.

Friluftslivets fellesorganisasjon (FRIFO) går inn for det største alternativet for avgrensing. FRIFO mener at dette er det beste alternativer for å sikre de store natur og friluftsinteressene som finnes i området. FRIFO synes å se en økende tendens til at særinteresser får gjennomslag i forvaltningen, med det resultat at verneområdene både blir mindre og verneformen blir svakere enn det er faglig grunnlag for. Forslaget til nasjonalpark er i seg selv et godt eksempel på dette etter at fylkesmannen har gått inn for at nedre del av Roltdalen tas ut av forslaget.

Essand Reinbeitedistrikt Sør-Trøndelag og Hedmark foreslår at den største avgrensningen velges i Roltdalen. Om ”innhuk"-alternativet velges vil dette ha negative konsekvenser for reindriftas muligheter til å bruke dette området. Et midlertidig stengsel som ble oppført i området for 18 år siden har ført til at en stenger reinens naturlige trekk. Essand Reinbeitedistrikt mener dessuten at en naturlig konsekvens for reindriften ved valg av dette alternativer, nødvendigvis vil bli økning av motoriserte hjelpemidler (Motorsykkel, helikopter). De peker også på at da forslaget til opprettelsen av Roltdalen nasjonalpark forelå, var en av intensjonen at skogen skulle vernes.

Reindriftsforvaltningen anbefaler det største avgreningsalternativet i Roltdalen. De mener at dersom beite og skogbruksverdiene i området er så små at det må en kraftig subsidiering til for å utnytte dem, så vil subsidieringen (fra stat og e-verk) være feil bruk av pengene.

DN går i mot Fylkesmannen i Sør-Trøndelag sin tilråding når det gjelder valg av ”innhuk”-alternativet som avgrensning i Roltdalen. De mest tungtveiende grunnene er knyttet til verneverdig barskog. I første runde av verneplan for barskog ble Roltdalen registrert å ha nasjonal verneverdi. I verneplan for barskog Midt-Norge var Roltdalen blant de høyst prioriterte lokalitetene. I og med at Skarvan-Roltdalen gjennom NOU 1986:13 ble aktuell som nasjonalpark, ble det vedtatt at vern av barskogen i Roltdalen skulle skje som en del av dette arbeidet. I verneplan for barskog ble det derfor holdt av en kvote med tanke på framtidig vern av barskogen i Roltdalen. Det ligger ut i fra dette en forventning om at skogen i Roltdalen skal vernes. Som flere peker på under høringene representerer ”innhuket” det mest produktive og mest artsrike arealet i verneforslaget. Tas dette ut vil variasjonsbredden i verneforslaget minke. Prestø (1999) redegjør i mer detalj for verneverdiene knyttet til skogen i Roltdalen. Han peker på tre delområder i skogen i Roltdalen som særlig peker seg ut med ansamlinger av svært viktige kontinuitetsbetinga nøkkelbiotoper (områder med lang kontinuitet av skog) er:

1. Sørsida av Rotla fra allmenningsgrensa og østover til utløpet av Driva

2. Skogparti langs bekken fra Gammelseterfjellet til Rotla

3. Skogen i lia på nordsida av Rotla fra Evjevollen, nedenfor Hoemsknipen til Brattslåttvollen og videre østover på sørsida av Rotla forbi Stormoen inn til Svenskmoen.

Innenfor området finnes også 8 forekomster av rikmyr.

I følge en nylig framlagt evalueringsrapport fra NINA/Skogforsk( NINA fagrapport nr 54) pekes det på store mangler i det eksisterende skogvernet i Norge. Det trekkes blant annet frem at store områder med produktiv skog ( > 10 km2) bør sikres der slike mangler, dvs på Vestlandet og i Trøndelag.

Miljøverndepartementet slutter seg til direktoratet tilrådning. Når det gjelder spørsmålet om traktorvei i den foreslåtte nasjonalparken vises det til departementets merknad under punktene 3.1.5 og 4.

6.4 Sonering

Skogeierforeninga Nord og Sondalskogan ANS aksepterer ikke en buffersone med rådighetsinnskrenkninger.

Stjørdal kommune og Selbu kommune forutsetter at opprettelsen av nasjonalparken ikke vil medføre forvaltningsmessige restriksjoner på tilgrensende areal (buffersoner). Selbu kommune mener at det må være en klar forutsetning i det videre arbeidet at tilgrensede områder forvaltes etter plan- og bygningslovens bestemmelser uten noen form for andre restriksjoner.

DNT mener primært at en burde lagt opp til en mer nyansert sonering av nasjonalparken og mener en bør bruke andre sonekategorier enn de som er anbefalt av DN. De foreslår en soneinndeling bestående av utfartssone, brukssone, kjernesone, urørt kjernesone og spesiell vernesone. Det er viktig at soneinndelingen får en funksjonell utforming for å sikre forvaltningsmessige håndterbare enheter.

Trondhjems Turistforening mener primært man burde lagt opp til en mer nyansert sonering, men ser samtidig at det kan være god grunn til å forenkle soneringa slik det foreslås i planen.

Naturvernforbundet i Sør-Trøndelag mener at de delene av Roltdalen som er preget av seterdrift kan legges i brukssonen, mens de øvrige deler (unntatt områdene rundt Kvernfjellet) bør legges i en sone uten tilrettelegging og inngrep.

Fylkesmennene viser til at en nasjonalpark med dens bestemmelser i utgangspunktet ikke har virkning utenfor det konkrete verneområdet. Naturkvalitetene som gir grunnlag for vern vil imidlertid som regel ikke slutte brått ved vernegrensen. Viktige områder for biologisk mangfold, friluftsliv, inngrepsfri natur, kulturminner m.v. vil selvsagt inngå i vurderingsgrunnlaget for ulike plansaker utenfor vernegrensene.

Årsaken til at det ved lokal høring ble valgt å bruke nivået ”brukssone” for hele nasjonalparken, unntatt området med kulturminner etter kvernsteinsdrifta, er at hele området brukes til reindrift og beitebruk, med den motorferdsel dette betinger både på barmark og på vinterføre. Dette valg er i samsvar med sonebeskrivelsene i DN-rapport 1996-3 om forvaltning av nasjonalparker. Fylkesmennene finner det formelt riktig å forholde seg til den soneinndeling som er i DN-rapport 1996-3.

DN støtter fylkesmennenes vurderinger om soneinndeling. Direktoratet vil poengtere at selv om store deler av parken blir liggende i en brukssone skal behovet for motorisert ferdsel vurderes etter de strenge kriterier som er vanlig for nasjonalparker.

Miljøverndepartementet vil knytte noen kommentarer til verneforskriftenes geografiske virkeområde. Naturvernlovens bestemmelser om nasjonalparker og bestemmelser gitt i medhold av disse, for eksempel verneforskrifter, kan kun anvendes på tiltak som ligger innenfor det området som er vernet. Dette gjelder både handlinger som utføres og virkninger av forskjellige tiltak. Dette er begrunnet ut fra hensynene til forutsigbarhet og rettssikkerhet. Borgerne har krav på klar beskjed om i hvilke tilfeller et tiltak omfattes av lovens bestemmelser og når så ikke er tilfelle. Det vises til at nasjonalparkenes endelige avgrensning gis en nøye vurdering i arbeidet med vernevedtaket. De naturverdier som ønskes beskyttet av naturvernloven må derfor ligge innenfor grensene for verneområdet. Selv om naturvernloven ikke kommer til anvendelse på tiltak utenfor verneområder er det viktig å understreke at etablering av vern etter naturvernloven er et klart signal fra miljømyndighetene om at det ikke bør gjennomføres tiltak tett inntil verneområder som kan skade verneverdier. Men om slike tiltak skal tillates eller ikke må finne sin løsning etter annet lovverk enn naturvernloven. Sentrale lover her er blant annet plan- og bygningsloven, skogloven og jordloven. Det er derfor de instanser som har myndighet etter disse lovene som må ta stilling til dette spørsmålet. Ved skjønnsutøvelsen i disse sakene er det naturlig at hensynet til miljøverdiene tillegges vekt. Ut over dette slutter departementet seg til direktoratets tilrådning.

6.5 Kraftutbygging

6.5.1 Garbergelva

NVE anser med bakgrunn i sentrale signaler at de utbyggingsalternativer som berører nasjonalparkforslaget er lite aktuelle. De bør således vike for verneinteressene.

Trondheim energiverk (TEV) peker på at verneforslaget medfører at det ikke lenger vil være mulig å bygge ut Garbergelva med mer enn ca. 50 GWh i forhold til et potensial på 200 GWh.

Statskog viser til at det i kongelig resolusjon av 23.12.83 om verneplan for våtmark i Sør-Trøndelag ble inntatt som eget punkt at Stråsjøen-Prestøyans status som naturreservat kan tas opp til ny vurdering dersom Stortinget vedtar utbygging av Garbergelva. Ettersom Stråsjøen-Prestøyan naturreservat grenser opp mot den foreslåtte nasjonalparken bes det om at et eget punkt om dette også blir inntatt i vernebestemmelsene for Skarvan-Roltdalen nasjonalpark.

DNT viser til at verneverdiene knyttet til vassdragene Rotla og Garbergselva er godt dokumentert gjennom NOU 1991:12B Verneplan for vassdrag IV. Verneverdiene ble vurdert så store at vern ved bruk av naturvernloven ble anbefalt. Siden det foreslåtte nasjonalparkvernet ikke omfatter hele vassdraget, er det aktuelt å supplere verneplanene for vassdrag med blant annet de overnevnte vassdragene.

Fylkesmennene viser til St. meld. nr. 62 (1991-92), hvor det står at det forutsettes at vern av de øvre deler av Garbergelva blir vurdert i forbindelse med en nærmere avgrensning og fremme av verneforslag for Roltdalen. I rapporter fra Samlet plan for vassdrag pekes det på at øvre deler av Garbergselva har betydelige verneverdier. Fylkesmennene ser det som naturlig at nasjonalparkforslaget etablerer et sammenhengende vern fra naturreservatet og østover. Ved opprettelsen av Skarvan-Roltdalen nasjonalpark bør det samtidig vedtas at utbygging av øvre deler av Garbergelva etter de alternativer som berører nasjonalparken vil være uaktuelt. Disse alternativer bør dermed tas ut av Samlet Plan. Dette vil også medføre at den klausul som påhviler Stråsjøen-Prestøyan naturreservat om at reservatet kan tas opp til ny vurdering om utbygging av Garbergselva blir vedtatt, faller bort. Garbergelva er pr. mars 2002 med på lista over aktuelle vassdrag som skal inngå i en utvidelse av eksisterende verneverdier (Verneplan V for vassdrag). Fylkesmennene har på oppdrag fra DN og NVE kommet langt i arbeidet med å dokumentere verneverdiene i Garbergselvas nedbørfelt og en foreløpig rapport foreligger.

DN viser til at etter den sentrale høringen har NVE lagt fram sin supplering av Verneplan for vassdrag som Stortinget har bedt om. NVE foreslår at Garbergelva ikke vernes i Verneplan for vassdrag. NVE er av den oppfatning at vesentlige verdier i vassdraget er ivaretatt gjennom vern etter naturvernloven, og at den planlagte nasjonalparken vil kunne ivareta vassdragets mest urørte område.

Miljøverndepartementet slutter seg til direktoratets tilrådning.

6.5.2 Gårdskraftverk i Væla, Tydal

Advokat Harald Sorte mener på vegne av grunneier at det kan være aktuelt å oppgradere tidligere fløtningsdam i Væla til utbygging av et gårdskraftverk. Grunneier krever at han og framtidig brukere står fritt til å utnytte denne ressursen selv om dette berører arealer i verneområdet. Kraftverket vil bli plassert utenfor det foreslåtte verneområdet. Grunneier opplyste at oppdemningen ikke er nødvendig for gjennomføringen av prosjektet. Oppdemningen vil visstnok gi jevnere vanntilstrømning og slik sett kompensere for tørre perioder.

DN mottok 09.08.02 brev fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag hvor det ble orientert om at det var blitt gjennomført befaring den 30.07.02 med grunneier, representant fra NVE og representant fra Fylkesmannen. Fylkesmannen konkluderer i brevet med at ”en oppdemming i Væla, uansett hvordan dette gjøres, ikke er forenlig med forslag til nasjonalpark, da dette vil medføre at det dannes et kunstig vannmagasin av betydelig størrelse med en reguleringssone i området. Det er her tungtveiende at et slikt prosjekt vil medføre en vesentlig reduksjon av inngrepsfri natur. Generelt sett er det en høy terskel for å tillate bygging av vannmagasiner i tilknytning til micro/mini-kraftverk, uavhengig av om området er foreslått vernet eller ikke. Det vil derfor sannsynligvis ikke la seg gjøre å foreta en oppdemning, selv om arealet skulle bli tatt ut av nasjonalparken. Det er dessuten ønskelig å ha med dette arealet i nasjonalparken for å kunne favne om det inngrepsfrie naturområdet på en god måte. Fylkesmannen vil derfor ikke foreslå grenseendring for å ta ut dammen”.

DN støtter fylkesmannens vurdering.

Miljøverndepartementet slutter seg til direktoratets tilrådning.

6.6 Gruvevirksomhet

Crew Norway AS foreslår grenseendringer i sørvestre del av det foreslåtte verneområdet i Selbu av hensyn til malmforekomster. I en tilleggsuttalelse opplyser de at under forutsetning av at den eventuelle forekomsten er stor, vil den beste løsningen være underjordsdrift. En vil da kunne drive forekomsten ut uten å berøre den foreslåtte nasjonalparken i dagen.

NGU mener at mulighetene for utnyttelse av mineralske ressurser som hovedregel bør utredes før et område eventuelt blir vernet. Men når dette ikke er gjort, bør det ikke vernes et større areal enn det som er nødvendig ut fra formålet med vernet. NGU går inn for ”innhuk”-alternativet med et tillegges areal på ca. 15 km² sør for Rotla og vest for Melshogna som de mener også bør utgå. Et prospekteringsområde som blant annet omfatter Melshognastupet og Gammelgruva, vil da bli holdt utenfor nasjonalparken.

Bergvesenet viser til at området i Meråker har en lang gruvehistorie. Deler av området er geologisk interessant, men i et kortsiktig perspektiv er det ikke påvist drivbare forekomster i tilknytning til nyere leitearbeider. Områdene må gjennomgås grundig geofaglig før de eventuelt vernes. Bergvesenet ber dessuten om at den endelige planbeskrivelsen gir en bedre geofaglig beskrivelse av området.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag kommenterer at dette temaet avklares av DN etter sentral høring. Dersom gruvedrift skulle være aktuelt i sørvestre del av det foreslåtte verneområdet i Selbu, vil en underjordisk løsning klart være å foretrekke i forhold til verneinteressene. I forhold til registrerte malmforekomster vil det ikke være nødvendig å ta ut ”innhuk-området” slik NGU foreslår.

Bergvesenet mener at det geologiske nivå med grønnsteiner gjennom planområdet har et potensial for malmfunn. De står fast ved at det i den nordlige delen må gjennomføres en grundig geofaglig vurdering av det geologisk interessante nivå. En stadig utvikling av både teknikk og letefilosofi påvirker prospekteringen etter nye malmer. De foreslår en avgrensning av planområdet i sørvest slik at videre prospektering her er mulig.

DN påpeker at i en nasjonalpark er det uaktuelt med gruvedrift som dagbrudd. Eventuell gruvedrift i området som berører nasjonalparken må skjer via underjordiske løsninger med uttakssted utenfor nasjonalparken. I og med at det er stor usikkerhet knyttet til forekomster i området ønsker ikke DN å foreta noen grensejustering i området ut i fra mulig gruvevirksomhet.

Miljøverndepartementet viser til det som er sagt om malmleting og geofaglig vurdering i punktene 3.1 og 6.2. For øvrig slutter departementet seg til direktoratets tilrådning.

6.7 Merknader vedrørende forvaltning av verneområdet

6.7.1 Forvaltningsmyndighet

Fellesuttalelsen fra Fellesstyret for Roltlavegene m.fl, Grunneiere i Selbu, Selbu Bonde- og Småbrukarlag ønsker lokal forvaltning og at allmenningsberettigete må være representert i forvaltningen.

Sør-Trøndelag Bondelag ønsker at forvaltningsmyndigheten legges til kommunene og det foreslås et interkommunalt forvaltningsråd.

Områdestyret for reindrift i Sør-Trøndelag/Hedmark mener all tilrettelegging av ferdsel og aktiviteter, preparering av stier og løyper, må skje i samråd og forståelse med det berørte reinbeitedistrikt. Det må etableres forvaltningsordninger for verneområdene som sikrer reindriften representasjon og innflytelse i forvaltningen av sine reinbeiteområder. Rovviltforvaltningen må være den samme innenfor, som utenfor verneområdene.

Skogeierforeninga Nord og Sondalskogan ANS ønsker mer kommunal og fylkeskommunalt ansvar og myndighet i forvaltningen. Sekretariatet for det rådgivende utvalg bør ligge til fylkeskommunen, med fylkesmannen som klageorgan. Bestemmelser om klageadgang og klagemyndighet savnes. Grunneiere skal også være representert i det rådgivende utvalg.

Sametinget er forvaltningsmyndighet for samiske kulturminner. De mener at det derfor er naturlig at de trekkes aktivt med i forvaltningen av nasjonalparken på lik linje med fylkeskommunens kulturvernavdeling.

Selbu kommune er enig i at det opprettes et rådgivende utvalg hvor lokale myndigheter har en sentral plass. Det må være en klar forutsetning at en nasjonalpark forvaltes på et lavest mulig nivå, dvs. kommunalt eller interkommunalt. Staten må stille med økonomiske midler for at det kan utføres er godt forvaltningsarbeid.

Meråker kommune mener forvaltningen av nasjonalparken bør legges til et interkommunalt organ. Det anses som en selvfølge at grunneiere og bruksrettshavere også skal være representert i det rådgivende utvalget for forvaltningsmyndigheten.

Nord-Trøndelag Bondelag mener foreslåtte forvaltningsmodell vil føre til fremmedgjøring. Kravet til lokal forvaltning og medbestemmelse må oppfylles.

AS Meraker Brug støtter forslag om økt lokal medvirkning. Det er et krav om at grunneier er representert.

Meråker Grunneierlag mener at forvaltningen bør overlates til et interkommunalt organ, eller de to fylkesmennene. De ønsker ikke at enkeltkommunene skal ha dette ansvaret da dette erfaringsvis gir ulik praksis.

Stjørdal kommune vil sikre lokal medvirkning i forvaltningen av nasjonalparken, og ser på opprettelsen av et rådgivende utvalg som svært viktig. Stjørdal kommune forutsetter at sammensetning, oppnevning, rolle og arbeidsoppgaver blir drøfta i nært samarbeid med berørte kommuner. Stjørdal kommune ber om at en i det videre planarbeidet også utreder en forvaltningsmodell hvor kommunene kan gis forvaltningsmyndigheten, f.eks. gjennom et representativt forvaltningsråd.

Nord-Trøndelag fylkeskommune mener det bør være størst mulig grad av lokal medvirkning og myndighet i forvaltningen av verneområdet. Det rådgivende organet bør ha bred sammensetning. Det bør vurderes gjennom en forsøksordning å delegere myndighet til et regionalt organ.

Essand Reinbeitedistrikt og Områdestyret for reindrift i Sør-Trøndelag/Hedmark vil at reindriftsnæringen skal forvaltes i henhold til lov om reindrift. Videre krever Essand Reinbeitedistrikt at forvaltningsmyndigheten må ligge til fylkesmannen og ikke delegeres til kommunene. Essand Reinbeitedistrikt må få delta i det foreslåtte rådgivende kontaktutvalg, at de må få ta del i arbeidet med forvaltningsplanen og at det må være den samme rovdyrforvaltningen innenfor nasjonalparken som utenfor.

Fylkesmennene foreslår Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag som forvaltningsmyndighet i området, men med et rådgivende utvalg som skal bistå i forvaltningen av området. Dette er i tråd med de overordnete føringer som gjelder for forvaltning av nasjonalparker. Det er nå etablert flere prøveprosjekter med ulike forvaltningsmodeller for nasjonalparker og det er naturlig å avvente en evaluering av disse før det eventuelt gjøres noe med myndigheten i øvrige områder. Sammensetning, oppnevning, rolle og arbeidsoppgaver i det rådgivende utvalg som det foreslås å opprette vil kreve nøye planlegging og drøftinger i etterkant av et eventuelt vernevedtak. I verneforslaget er det gjort forsøk på å imøtekomme reindriftsnæringen, slik at denne skal kunne foregå på en hensiktsmessig måte. Reindrift er en sentral brukerinteresse i området og det er derfor naturlig at reindriften får delta i prosessen knyttet til en forvaltningsplan for nasjonalparken. Norge har en nasjonal rovviltpolitikk som vil gjelde i området uavhengig av vernet. Når det gjelder klager følger dette det vanlige systemet i forvaltningsloven med at forvaltningsmyndigheten er klageinstans, og at saken sendes nærmeste overordnete forvaltningsledd dersom klagen ikke tas til følge. I forskriften framgår det at DN fastsetter hvem som er forvaltningsmyndighet. Når det gjelder samiske kulturminner, er det naturlig å ha kontakt mot Sametinget, slik Sametinget selv påpeker.

NLH institutt for biologi og naturforvaltning er skeptisk til at kommunene etter hvert får økt forvaltningsansvar for nasjonalt verneverdige områder. Det kan føre til for mange dispensasjoner og en gradvis reduksjon av naturkvalitetene.

Norskog mener grunneierne må gis mulighet for deltakelse i rådgivende utvalg, og i forbindelse med forvaltning og oppsyn av verneområdene.

Landbruksdepartementet ser det som svært viktig at reindriftsinteressene, forvaltning og brukere – involveres i arbeidet med forvaltningsplanen. Det er tilsvarende viktig at reindriftinteressene blir representert i det rådgivende utvalget for nasjonalparken.

Den Norske turistforening ønsker at Trondhjems Turistforening blir representert i et rådgivende utvalg om dette opprettes.

Norske Reindriftsamers Landsforbund krever at reindrifta må inngå i forvaltningsmyndigheten sammen med fylkesmannen eller være betydelig representert i et eventuelt rådgivende utvalg.

Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund ber om at forvaltningsmyndigheten legges til kommunene og at disse blir tilført tilstrekkelig med ressurser til å ivareta denne oppgaven.

Norges Fjellstyresamband forutsetter at det blir åpnet opp for å delegere forvaltningsmyndighet til lokalt nivå når evalueringen av prøveprosjektet er gjennomført. De forutsetter likeledes at berørte fjellstyrer blir gitt plass i rådgivende utvalg som skal hjelpe forvaltningen av nasjonalparken.

Norges Naturvernforbund mener verneområdet må forvaltes av overordnet miljøvernmyndighet og ikke lokale skiftende regimer.

Reindriftsforvaltningen mener at fylkesmannen vil være riktig forvaltningsmyndighet, og vil gå strekt i mot at forvaltningsansvaret overlates til kommunene.

DN viser til at det i Stortingets behandling av St.meld. 62 (1991-92) ble bedt om at Regjeringen kom tilbake til Stortinget med et forslag til hvordan en kan sikre lokal medvirkning og medbestemmelse i forvaltningen av nasjonalparkene. Dette ble videre vurdert under behandlingen av Innst. O. nr 64 (1995-96) Om lov om statlig naturoppsyn, der også forholdet til forvaltningen av vernede områder ble drøftet. Komiteen viser til at forvaltningen av nasjonalparkene i prinsippet er et statlig ansvar, og at Norge i denne sammenheng må etterleve IUCNs kriterier. Det påpekes imidlertid at statlig ansvar kan kombineres med lokal medvirkning, i form av for eksempel opprettelse av rådgivende utvalg med lokal representasjon, eller kjøp av lokale tjenester for gjennomføring av forvaltningsrettete tiltak. Komiteen ba om at det ble iverksatt forsøk med ulike modeller for lokal medvirkning i forvaltningen av en eller flere nasjonalparker. I denne sammenheng er det valgt ut fire prøveområder hvor kommunene på forskjellige måter får økt medbestemmelse/ansvar for forvaltningen. Miljøvernmyndighetene vil avvente erfaringene med de fire prøveområdene før eventuelle nye retningslinjer for forvaltning av nasjonalparker utarbeides. Det er likevel viktig at lokalsamfunnet trekkes mer aktivt med i forvaltningen av nasjonalparkene. Dette vil være nyttig både for å sikre lokal forankring i forvaltningen av nasjonalparken, og for å dra nytte av kunnskap som ofte bare finnes lokalt. I denne sammenheng kan en ordning med rådgivende utvalg ha en viktig funksjon.

DN vil også trekke frem at det finnes erfaringer med flere former for sammensetning av rådgivende utvalg, og at mange av disse fungerer bra. Det er forvaltningsmyndighetens formelle ansvar å fastsette sammensetningen av og å utpeke et rådgivende utvalg for nasjonalparken.

Miljøverndepartementet viser til det som om dette i punktene 4 og 6.7.2. For øvrig støtter departementet direktoratets tilrådninger.

6.7.2 Forvaltningsplan

Nord-Trøndelag fylkeskommune mener at for å sikre en mer forutsigbar forvaltning, bør det parallelt utarbeides et forslag til forvaltningsplan slik at denne foreligger når vernevedtaket fattes.

Fylkesmennene kommenterer at forvaltningsplanen vil være et viktig styringsredskap for nasjonalparken, og de er enig i at en forvaltningsplan må på plass så raskt som mulig

Norske Reindriftsamers Landsforbund mener de må involveres i arbeidet med å utarbeide forvaltningsplaner, og tilføres resurser slik at reindrifta kan gjøre arbeidet som de finner nødvendig i denne prosessen.

Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund ber om at vernet ikke vedtas før det foreligger en forvaltningsplan for området.

DN viser til at en forvaltningsplan må nødvendigvis komme etter et vernevedtak i det den skal utarbeides innenfor de rammene av restriksjoner som er trukket opp i verneforskriften. Det kan ikke utformes bestemmelser i forvaltningsplanen som ikke er hjemlet i vernebestemmelsene. Naturvernloven pålegger ingen plikt til å utarbeide forvaltningsplan. I forskriften for nasjonalparken sies det imidlertid at en slik plan skal utarbeides. En forvaltningsplan bør da utarbeides så raskt som mulig etter verne­vedtaket med medvirkning fra berørte interessenter. Planen skal godkjennes av DN.

Miljøverndepartementet viser til det som er sagt om dette i punktene 4 og 6.7.1. For øvrig slutter departementet seg til direktoratet tilrådninger.

6.7.3. Oppsyn

Selbu fjellstyre og Fjellstyrene i Stjørdal ønsker å være leverandør av oppsynstjenester for SNO.

Skogeierforeninga Nord og Sondalskogan ANS mener oppsyn bør inn i forskriften.

Selbu kommune mener det må innledes et samarbeid med Selbu Fjellstyre for å finne gode lokale forvaltningsløsninger som gir fjellstyret nødvendig økonomisk kompensasjon til å utføre et godt arbeid.

AS Meraker Brug forutsetter at grunneier kan utøve oppsyn på egen eiendom, særlig der hvor verdien av jakt er så vidt betydelig.

Fylkesmennene er enig i at Statens naturoppsyn (SNO) kan kjøpe oppsyn av godt fungerende lokale oppsynsordninger. I den standard forskrift som DN har laget for nasjonalparker er ikke oppsyn tema i forskriften. En anser ikke at dette er aktuelt å ta inn i forskriften, idet det er mest hensiktsmessig at oppsyn og forvaltning er skilt.

Norges Naturvernforbund anbefaler at SNO brukes til oppsyn, da det er viktig at oppsynet har en størst mulig distanse til lokalbefolkningen. Meraker Brug må ikke gis særrettigheter i forbindelse med oppsynsvirksomhet.

Norges Fjellstyresamband forutsetter at det ved etablering av en oppsynsordning for nasjonalparken blir lagt vekt på samarbeid med eksisterende oppsynsordninger i området i tråd med rolleavklaringen som kommer fram i rapporten ”Naturoppsyn i statsallmenninger”.

DN vil vise til at Statens naturoppsyn (SNO) har et særlig ansvar for nasjonale verneverdier og oppsynsoppgaver av statlig karakter, og at det derfor i utgangspunktet er SNO som har det overordnete ansvar for statlig naturoppsyn i alle verneområder. Det statlige naturoppsynet skal i første rekke ha slike oppgaver som er beskrevet i Lov av 21. juni 1996 om statlig naturoppsyn; - forebygging av miljøkriminalitet, kontroll, veiledning og informasjon, og å drive med praktiske oppgaver som skjøtsel, registreringer, dokumentasjon mv.

Miljøverndepartementet understreker viktigheten av å få et godt og samordnet oppsyn i verneområdet. Arbeidet med å etablere et slikt oppsyn må skje innenfor de til enhver til gjeldende budsjettrammer.

6.8 Navn på nasjonalparken

Statens navnekonsulenter for Midt-Norge påpeker at såkalte bindestrek navn har et sterkt byråkratisk og administrativt preg uten rot i folkelig norsk navnetradisjon. De ber om at alternativt Sprøyten blir vurdert som navn på nasjonalparken. Da får nasjonalparken et enkelt navn, og Sprøyten er et fjell som ligger sentralt i den planlagte parken. Dersom en likevel bruke dobbelt navn, bør en velge skrivemåten Skarvan og Roltdalen nasjonalpark. På tilsvarende måte tilrår de Stråsjøen og Prestøyan naturreservat.

Norges Naturvernforbund mener at navnet bør være Roltdalen nasjonalpark da det er dette dalføret som er det bærende naturelement i området.

Meråker kommune kommenterer at de ikke har merknader til at navnet blir ”Skarvan-Roltdalen Nasjonalpark”.

DN ser at navnet Skarvan-Roltdalen nasjonalpark er et navn som har vært brukt gjennom store deler av prosessen og som ser ut til ha aksept i lokalmiljøet. DN vil derfor tilrå dette som navn på området.

Miljøverndepartementet viser til Statens navnekonsulenter for Midt-Norge som mener at dersom man ønsker å bruke dobbeltnavn, bør Skarvan og Roltdalen nasjonalpark velges. Departementet er enig i dette. Dette innebærer at ordet "og" erstatter bindestreken i dobbeltnavnet.

6.9 Erstatning

Skogeierforeninga Nord og Nord-Trøndelag Bondelag mener erstatningsmessige forhold burde vært omtalt i høringsdokumentene. Dersom forslaget til nasjonalpark skal være i samsvar med Stortingets vedtak (knyttet til St. meld. nr. 62 (1991-92), må produktiv skog vernes som naturreservat for senere å bli en del av nasjonalparken. Dette av hensyn til berørte grunneiere og deres krav og muligheter til erstatning.

AS Meraker Brug krever at deres utmarksnæring i nasjonalparken aksepteres, og at driften kan utvikles. I 2001 ble det omsatt utmarksprodukter for 6 mill. kr. Dersom næringsdriften blir skadelidende, vil det bli krevd erstatning.

Nord-Trøndelag fylkeskommune mener kommuner og private som påtar seg nasjonale miljøforpliktelser, må få økonomisk kompensasjon som står i reell sammenheng med de forpliktelser de påtar seg uavhengig av vedtatt verneform.

Fellesuttalelsen fra Fellesstyret for Roltlavegene m.fl. påpeker at det økonomiske grunnlaget for forlengelsen av veien i stor grad faller bort dersom det største alternativet for avgrensning velges. Det kreves at miljøvernmyndighetene dekker opp det bortfall av finansieringsgrunnlag som oppstår hvis transportplanen må kuttes ved allmenningsgrensa.

Sør-Trøndelag Bondelag mener konsekvensene av tapte muligheter for utnyttelse av skogen ikke er tilstrekkelig utredet og må vurderes både økonomisk og praktisk ved endelig fredningsvedtak.

Selbu kommune nevner følgende forhold angående erstatningsmessige forhold:

a) De næringsaktivitetene som gjennom denne planprosessen blir skadelidende må gis vederlag i form av erstatninger mv. Dette gjelder så vel enkeltaktører som kommunen.

b) Kvernsteinsbruddene i Høgfjellet har vært en viktig årsak til behovet for vern av området. Kommunestyret presiserer at staten må være villig til å yte økonomisk kompensasjon for at dette unike området blir ivaretatt og kan presenteres for besøkende.

c) Verneforslaget berører privat eiendom med til sammen 5700 da innenfor Selbu kommunes grense. Det må være en forutsetning at grunneierne tilkommer full erstatning for tap av sine eiendommer i dette området enten i form av økonomisk erstatning eller makeskifte av areal.

d) Et vern av Roltdalen som nasjonalpark vil medføre at kommunen taper rundt 5 mill. kroner i årlige inntekter i form av skatter og avgifter ved kraftverksutbygging. Hertil vil en utbygging medføre sårt tiltrengte arbeidsplasser. Kommunen vil vurdere å kreve kompensasjon dersom det gjennomføres en verneform som kommunestyret ikke kan akseptere.

Fylkesmennene mener at partene generelt sett er godt informert om innholdet i naturvernlovens § 20, om erstatning og innløsning, men ser at en omtale av de formelle, erstatningsrettslige sidene ved vern etter naturvernloven kunne vært med i høringsdokumentet. Dersom et større areal drivverdig produktiv skog vernes som nasjonalpark, er det rimelig å anse dette som et vesentlig tap, som også skal erstattes ved vern som nasjonalpark. Om verneformen nasjonalpark eller naturreservat velges i Roltdalen antas derfor ikke å være avgjørende i forhold til erstatningsspørsmålet for barskogen. Fylkesmannen vil ikke her gå nærmere inn på alle de forhold som Selbu kommune tar opp, annet enn å kommentere noen av forholdene. I høringsrapporten er det pekt på veikostnadene og på antall dekar produktiv skog og antall kubikkmeter tømmer i de to avgrensningsalternativene i Roltdalen. En sakkyndig vurdering av hvilken erstatningsverdi dette vil gi er på dette stadiet ikke gitt og dette anså en heller ikke som nødvendig. Fylkesmannen innser behovet for videre registrering og tilrettelegging knyttet til kvernsteinsbruddene. I den grad framtidige forvaltningsbudsjetter tillater det, vil fylkesmannen bidra i å tilrettelegge kvernsteinsbruddene for publikum, men her bør også bidrag fra Riksantikvaren/fylkeskommunens kulturvernavdeling være aktuelle. Når det gjelder registreringsarbeidet knyttet til kulturverninteressene, mener fylkesmennene dette i første rekke er et ansvar som ligger under Riksantikvaren. Når det gjelder et fond knyttet til forvaltningen av kvernesteinsbruddene, vil dette være et sentralt statlig anliggende, som eventuelt må utredes av Miljøverndepartementet.

Norskog mener at omfanget av nasjonalparken og forskriftene for nasjonalparken må tilpasses mulighetene for å oppnå erstatning for båndlegging av arealer og ressurser. Private arealer må holdes utenfor nasjonalparkene inntil nye erstatningsordninger er på plass.

Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund kan ikke akseptere vern på privat grunn før erstatningsbestemmelsene for nasjonalparker og landskapsvernområder er på plass.

DN vil kommentere at erstatningsrettslige forhold vil bli behandlet i et eget erstatningsoppgjør etter et eventuelt vernevedtak og vil ikke her kommentere disse forhold ytterligere. Spørsmål angående endringer av gjeldende erstatningsregler blir nå utredet av Biomangfoldlovutvalget (BLUT).

Miljøverndepartementet viser til Stortingsproposisjon nr. 1 (2003 – 2004 ) for Miljøverndepartementet der det fremgår at en eventuell innføring av ny erstatningsordning for nasjonalparker og landskapsvernområder også vil gjelde for områder der vernevedtak allerede er fattet, men der fristen for krav om erstatning ennå ikke er gått ut. Dette innebærer i så fall at en slik overgangsordning også vil omfatte et vern av Skarvan og Roltdalen som nasjonalpark. For øvrig slutter departementet seg til direktoratets tilrådninger.

6.10 Verneforskriften

6.10.1 Generelt

Skogeierforeninga Nord og Sondalskogan ANS mener at det ikke skulle være behov for så strenge forskrifter som det her legges opp til. For mange forhold er underlagt søknadsplikt. Utstrakt bruk av melding må unngås.

Selbu kommune mener at bestemmelsene generelt virker meget detaljerte og gir lite rom for lokalt skjønn.

Tydal kommune mener alle brukere må gis samme mulighet til tidsriktig næringsutnyttelse.

Fylkeslandbruksstyret i Nord-Trøndelag har vurdert vernets virkning for landbruket, og har ingen merknader til verneform/bestemmelser.

Meråker kommune mener de foreslåtte vernebestemmelsene kan få store konsekvenser for lokal sysselsetting, særlig knyttet til tilleggsnæring/utmarksnæring/ reiselivsnæring. Kommunen krever at vernebestemmelsene tilpasses og praktiseres slik at vernet medfører minst mulig ulempe for lokalt næringsliv og for lokalbefolkningen.

Nord-Trøndelag fylkeskommune mener forskriftene er for generelle til å gi forutsigbarhet og legger opp til en forvaltning basert på dispensasjoner. Den rimelige balansen mellom vern og bruk som foreslås for landbruk/beiteinteresser og for reindrifts- næringen, bør vurderes åpnet også for utmarksnæringer ellers for å legge til rette for å møte fremtidige behov innen dette området.

Nord-Trøndelag Bondelag mener bruksberettigede må opprettholde rettighetene etter fjelloven.

Fylkesmennene mener at det er store motsetninger mellom uttalelsene fra eksempelvis Selbu kommune, som ønsker seg mer generelle forskrifter (ønske om fleksibilitet), og Nord- Trøndelag fylkeskommune, som mener forskriftene er for generelle (ønske om forutsigbarhet). Fylkesmennene har lett etter mellomløsninger, men har erfaringer for at det er behov for presise og detaljerte bestemmelser for å unngå uheldige inngrep i verneområdene.

Landbruksdepartementet (LD) mener at forvaltningsmyndigheten bør gjennomgå verneforskriftene etter noen få års virketid, med sikte på å avdekke utilsiktede virkninger og mangler.

Norske Reindriftsamers Landsforbund mener at slik forslaget til nasjonalparkplanen foreligger vil reindriftsretten svekkes dramatisk. De kan ikke akseptere at opprettelsen av nasjonalparken skal svekke reindriftens lovfestete rettigheter. De mener verneforskriftene skal bidra til å sikre reindriftsnæringens rammevilkår og rettigheter i verneområdet.

Utmarkskommunenes sammenslutning mener at forskriftsverket bør utformes mer fleksibelt. Det er uheldig at reglene utformes som absolutte utgangspunkt (forbud) med unntak som er begrenset til spesialtilfeller.

Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund mener generelt at vernebestemmelsene er for restriktive og skaper lite rom for reell lokal forvaltning og utnyttelse.

Norges Fjellstyresamband (NFS) mener at verneområdene, vernegrenser, verneformål, forskrifter og forvaltningsplaner bør evalueres hvert 10. år etter vedtak om opprettelse.

DN mener at en gjennom utarbeidelse av en forvaltningsplan vil synliggjøre fleksibiliteten i forskriften samt avdekke evt. behov for justeringer. Det anbefales at en revisjon av forvaltningsplanen bør skje innen 10 år, men at dette kan skje raskere hvis nødvendig. DN er av den oppfating at det er tatt tilbøyelig hensyn til reindriftens behov. Det vektlegges at vernevedtaket er med å sikre naturgrunnlaget for framtidens reindriftsutøvelse i området. Gjennom verneforskriften er det tatt inn bestemmelser som en mener er nødvendige for å kunne ta vare på verneverdiene. Det er viktig å kunne ha muligheten til å styre tiltak på en slik måte at man unngår konflikter i forhold til verneverdier og bruken av området. Forskriften er laget etter en standard mal for nasjonalparker og er tilpasset lokale forhold.

Miljøverndepartementet viser til at det er lagt stor vekt på å tilpasse verneforskriften til reindriftens behov i området. Det er lagt opp til en forvaltningsordning som vil sikre reindriften fleksible og forutsigbare rammevilkår. Det er lagt til grunn at reindriften skal kunne skje under samme rammevilkår som i Stabbursdalen nasjonalpark.

6.10.2 Formål

Områdestyret for reindrift i Sør-Trøndelag/Hedmark mener at formålet med nasjonalparken må suppleres med at verneområdet også skal ivareta og sikre reinbeiteområdene.

Fylkesmennene mener at sikring av reinbeiteområdene først og fremst bør skje i medhold av reindriftsloven og vil ikke være noe naturlig del av formålet med et vern etter naturvernloven.

Den Norske Turistforening ønsker følgende tilføying til formålet ”Naturgrunnlaget for det enkle friluftsliv skal sikres, og det skal legges til rette for gode naturopplevelser”.

Norske Reindriftsamers Landsforbund, Sametinget og Sør-Trøndelag og Hedmark reinsamelag mener at samisk reindrift og samisk kultur bør inngå som en del av selve verneformålet i formålsparagrafen.

DN mener at det enkle friluftsliv er godt ivaretatt slik formålet i forskriften allerede er utformet og ønsker utover dette ikke å foreta noen endringer av formålet. I formåls­bestemmelsen for nasjonalparker er det vanlig å framheve områdets egenart/særtrekk. Kulturminner som landskapselementer trekkes frem hvor dette er naturlig.

Det er allikevel viktig å synliggjøre at det aktuelle området er svært viktig samisk bruksområde, og at vernet også skal bidra til å ivareta grunnlaget for denne virksomhetene. DN foreslår på dette grunnlag følgende formuleringer i formålet:

"Ivaretakelse av naturgrunnlaget innenfor nasjonalparken er viktig for samisk kultur og næringsutnyttelse. Området skal kunne brukes til reindrift."

Miljøverndepartementet slutter seg til direktoratets tilrådninger.

6.10.3 Landskapet

Selbu og Tydal historielag spør om vernemyndighetene vil sette opp installasjoner som kan være sikringstiltak ved kvernsteinsbrudda.

Essand Reinbeitedistrikt mener hytter/setre ikke bør kunne leies ut, slik praksis er for reindriftas gjeterhytter. Når det gjelder gjerder i bufehold og reindrift, bør de samme kriterier legges til grunn for begge. Reinbeitedistriktet peker også på at eksisterende gjerder i området er til hinder for reindriften og at enkelte gjerdestrekninger bør fjernes.

Områdestyret for reindrift i Sør-Trøndelag/Hedmark mener at det ikke bør være adgang til utleie av private hytter/setre. Verneforskriften må koordineres med reindriftslovens bestemmelser knyttet til nødvendige gjerder og anlegg. Det foreslås at følgende tas inn i bestemmelsene ”Reindriften forvaltes i.h.t. Lov om reindrift”. De ønsker også at det tas inn at bestemmelsene ikke er til hinder for … ”Gjeterhytter, gjerder og anlegg i reindriften”.

NVE foreslår av hensyn til nærliggende kraftanlegg at vernebestemmelsenes bør inneholde følgende formulering: "d) Adkomst til kraftanlegg, samt drift, vedlikehold og opprusting av kraftanlegg”.

Bergvesenet ber om at forskriften utformes slik at innsamling av geologisk materiale i vitenskapelig sammenheng kommer inn under unntaksbestemmelsene. Forskriften må ha et eget punkt vedr. avrenning og sikring av gruver, slik at pålagte oppgaver kan gjennomføres på en praktisk måte.

AS Meraker Brug viser til at det, i tilknytning til deres salg av utmarksprodukter, kan være behov for mindre tiltak i tilknytning til standardheving av hyttene.

En privatperson stiller spørsmål om restaurering av bygninger på setervoller.

Grunneier i Meråker som disponerer seter ved østre Sonvatnet uttrykker generell skepsis til nasjonalparker, sentralisering av myndighetsutøvelse, samt prosesser som leder frem til vern. Det stilles generelle spørsmål om nasjonalparkforvaltningen ønsker setre og hytter innen nasjonalparken, og om hvilke planer som finnes.

Skogeierforeninga Nord og Sondalskogan ANS mener ulike brukergrupper må ha like rettigheter og muligheter for tidsriktig næringsutnyttelse, eks. innen reindrift/bufenæring. Her nevner Sondalskogan ANS at det må være samme mulighet i bufenæring som i reindrift til å sette opp gjeterhusvære.

Meraker Brug peker på at de som grunneier har ført en restriktiv politikk, m.a. i forhold til motorferdsel, og hyttebygging. Det kreves at egen utmarksnæring aksepteres, og likestilles med reindrift og landbruk, og at driften kan utvikles.

Fylkesmennene kommenterer at sikringstiltak ved kvernsteinsbruddene er i første rekke grunneiers ansvar (Statskog). Dersom det anses nødvendig bør det kunne gis tillatelse til slike sikringstiltak. En endring i tråd med dette er tatt inn i forskriften.

Fylkesmennene ser det som en uaktuell og umulig oppgave å håndheve et forbud mot utleie av private hytter/setre. Slik utleie er ikke i konflikt med formålet med vernet, da bruken av området samlet sett i dag må sies å være beskjeden. En ser imidlertid at dette kan gi økt bruk av området som kan være til ulempe for reindriften. Det bør være ulik terskel for oppføring av permanente gjerdeanlegg (anlegg som står ut over sesongen), og midlertidige arbeidsgjerder i reindriften. Sistnevnte må kunne tillates oppført på tradisjonelle plasser under forutsetning av at de fjernes ved sesongslutt. Bestemmelsene foreslås derfor endret i tråd med dette.

Fylkesmennene er enig i at det bør være minst mulig gjerding. Gjerder anses av beitebrukerne som nødvendig for å kunne beite med storfe i området og i forhold til bestemmelsene som er foreslått i nasjonalparken kan gjerdene fortsatt stå. Gjerdene legges ned utenom beitesesongen.

Fylkesmennene mener at forvaltningsmyndigheten i en nasjonalpark bør ha muligheter for å kunne styre ulike tiltak og aktiviteter i forhold til den påvirkning de gir på naturmiljø og friluftsliv. Dette vil også gjelde for reindriften og da særlig reindriftens motorferdsel. En måte å løse dette på kan være med dispensasjoner med mange års varighet, slik at reindriften kan få forutsigbare rammer å forholde seg til. Reindriften har gitt uttrykk for at de ikke har noe umiddelbart behov verken for gjeterhytter, gjerder eller anlegg i den foreslåtte nasjonalparken.

Fylkesmennene sier at næringsutnyttelse i nasjonalparken vil reguleres av verne­forskriften, noe som vil utelukke næringsmessig utnyttelse som ikke er i samsvar med denne. Forhold som ikke reguleres av verneforskriften forvaltes etter gjeldende lover, herunder fjelloven. St.meld. nr. 62 (1991-92) gir forøvrig grunnlag for en viss "forskjellsbehandling" i favør av reindrift/reindriftsloven. I tillegg er ILO-konvensjon nr. 169 og Grunnlovens § 110 a rettskilder som kan gi grunnlag for positiv særbehandling av reindriften. Det er derfor i utgangspunktet lite aktuelt å ta inn i bestemmelsene at reindrift er tillatt etter reindriftsloven. Når dette er nevnt, vil man peke på at verneforskriften i stor grad tar hensyn til allmenningsbruk i planområdene, dette gjelder både beiting, jakt og fiske.

Fylkesmennene viser til at forskriften hjemler restaurering av bygninger og gir tillatelse til mindre tiltak i tilknyting til eksisterende bygninger. Bestemmelsen omfatter også utleiehyttene til AS Meraker Brug. Fylkesmennene kan ikke se at det er behov for å bevege seg inn i den foreslåtte nasjonalparken av hensyn til adkomst, drift, vedlikehold og opprusting av kraftanlegg. En kan derfor ikke se at det er grunnlag for å etterkomme NVEs forslag. Fylkesmennene ser heller ikke at det er behov for å hjemle innsamling av geologisk materiale i forskriften. Forvaltningsmyndigheten har allerede hjemmelsgrunnlag for å kunne tillate vitenskapelige undersøkelser m.v. når dette ikke strider mot vernets formål.

Norges Naturvernforbund (NNV) mener at forvaltningen ikke bør gi tillatelse til oppsetting av skilt og merking/etablering av nye stier. Likeledes mener de at det ikke bør være mulig å oppføre hytter, buer og gammer i forbindelse med oppsynsvirksomhet og gjeting men bare gi tillatelse til vedlikehold av eksisterende. Det samme gjelder for oppføring av nye bruer og klopper hvor de mener at det kun skal gis tillatelse til vedlikehold av eksisterende. NNV er skeptiske til utvidelse av reingjerder og mener at dette i størst mulig grad bør unngåes.

NGU er av den oppfatning at forskriftens forbud mot å fjerne stein, mineraler og fossiler burde vært fjernet. Med et forbud mot bergverksdrift, graving, boring og sprengning mener NGU det bør være uproblematisk å tillate fjerning av stein og mineraler. De mener at slik det går fram av forskriften vil det ikke være tillatt å fjerne en minste stein fra nasjonalparken. NGU mener at alle nasjonalparkforskriftene burde fjerne forbudet mot å fjerne stein, mineraler og fossiler.

Norges Reindriftssamers Landsforbund mener at retten til å føre opp nødvendige gjeterhytter, gjerder og anlegg er hjemlet i reindriftsloven. Denne retten innskrenkes i forslaget ved at det kun tillates oppføring av anlegg av midlertidig karakter, og at anlegg som ikke er forenlig med vernet kan kreves fjernet.

Reindriftsforvaltningen ønsker at det etableres et forbud mot utleie av hytter og setre. Dagens situasjon er ikke av problem for reindriftsforvaltningen men de tror at etterspørselen vil øke vesentlig gjennom økt fokus og nasjonalparkstatus i området. Dette kan ende med økt ferdsel og økt forstyrrelse som følge av at området blir mer attraktivt.

Norges Fjellstyressamband (NFS) mener at nybygg (gjeterbuer/oppsynsbu) må kunne tillates i nasjonalparken når behov kan dokumenteres.

Norskog mener utmarksnæring må behandles på lik linje med reindrift og annen landbruksvirksomhet i nasjonalparken.

Den Norske Turistforening ønsker ikke at det åpnes for utleiehytter og turisme som forutsetter økt motorisert ferdsel.

DN støtter fylkesmennenes kommentarer når det gjelder de krav NVE har tatt opp. I forhold til NNVs kommentarer vil DN trekke fram at hele den foreslåtte nasjonalparken (unntatt sone A) er foreslått å ligge i en brukssone hvor en ønsker å tilrettelegge for den virksomheten som pågår der i dag i form av setring og reindrift. En må da også kunne tilrettelegging for en viss endring av virksomhet samt imøtekomme eventuelle behov for justeringer av det eksisterende i form av sanketrøer, ombygging og tilbygg til bygninger. Bygningstekniske endringer som tilrettelegger for annen bruk vil normalt være forbudt, for eksempel oppjustering av uthus til fritidsbruk. Når det gjelder merking av nye stier kan dette være praktisk i form av at en ønsker å kanalisere trafikken vekk i fra et sårbart område. DN er enig med NNV når det gjelder reingjerder og mener at dette bør holdes på et absolutt minimum. Det samme gjelder gjerder til bruk i bufehold. Når det gjelder NGU sine krav er DN enig når det gjelder dette området med unntak av sone A hvor løse steiner fra kvernsteinsbruddet fortsatt befinner seg i området. For å presisere at det ikke er ønskelig at det tas løs steiner med ulike redskaper har DN endret på opplistingen slik at det nå kun er uttak av stein som er forbudt. Fjerning av løse steiner utenfor sone A vil da være tillatt. DN har her foretatt en presisering hvor fjerning av løse steiner fra sone A er forbudt. Sannsynligheten for at en finner fossiler i området er så små at DN foreslår at dette også tas ut av opplistingen. DN ønsker fortsatt at mineraler skal stå. DN er uenig i NGU sitt forslag om å fjerne stein og mineraler fra alle nasjonalparkforskriftene. En må her vurdere forholdene i hvert enkelt område. I følge forskriften kan det gis tillatelse til oppføring av hytter, buer, og gammer i forbindelse med oppsynsvirksomhet og gjeting knyttet til reindrift og bufe. Dette burde derfor imøtekomme uttalelsen fra reindriftas organisasjoner og NFS i stor grad. Når det gjelder Reindriftsforvaltningen sine krav om et forbud mot utleiehytter vises det til fylkesmennene sin uttalelse.

Miljøverndepartementet viser til at næringsutnyttelse i nasjonalparken vil reguleres av verne­forskriften. Næringsmessig utnyttelse som ikke er i samsvar med verneformålet vil derfor ikke tillates. Departementet finner imidlertid grunn til å understreke verneområdet med unntak av sone A ligger i en brukssone. Dette innebærer at det i forskriften legges til rette for den næringsvirksomheten som pågår i området i dag i form av utleie, setring og reindrift og beitebruk vil kunne fortsette. Forvaltnings­myndigheten vil også kunne åpne for visse endringer i dagens virksomhet samt imøtekomme framtidige behov for sanketrøer, ombygging og tilbygg til eksisterende bygninger. Det er også lagt stor vekt på å ha bestemmelser som gjør det mulig å benytte motorisert kjøretøy til de næringsformål som anses som nødvendige. Utviklingen av reiselivet i området vil bli sett i nær sammenheng med St.prp. nr 65 (2002-03) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2003 og Innst. S. nr 260 (2002-2003) om regjeringens mål om økt verdiskaping i våre fjellområder. Regjeringens hovedbudskap er at det er et potensial for økt miljøtilpasset turistmessig bruk av våre fjellområder og at det særegne ved nasjonalparker og andre verneområder gjør at disse områdene vil kunne fungere som "trekkplaster" for turister og dermed gi nasjonalparkkommunene et ekstra fortrinn i reiselivssammenheng. Departementet mener at Skarvan og Roltdalen er ett område som i framtiden vil være et viktig turist- og utfartsmål for mange mennesker. Det bør innenfor rammen av Regjeringens politikk for økt verdiskaping være plass for noe økt bruk av området uten at denne aktiviteten ødelegger de natur- og kultuminneminneverdier denne nasjonalparken bygger på. Det vises også til det som er sagt i punktene 6.10.7 til 6.10.12 om ferdsel og motorisert ferdsel.

Departementet mener adgangen til oppføring av gjerder, sanketrøer og andre anlegg i forbindelse med bufe og tamrein bør samles i en felles bestemmelse. Dette innebærer ikke at alle tiltak skal behandles likt. Det må imidlertid være tiltakets eventuelle innvirkning på naturverdiene som avgjør om det skal gis tillatelse eller ikke. Og ikke hvilken aktør som søker om tillatelse.

Departementet viser til at naturvernlovens bestemmelser om nasjonalparker og bestemmelser gitt i medhold av disse kun kan anvendes på tiltak som ligger innenfor det området som er vernet. Se nærmere omtale av dette i punkt 6.4. Fylkesmannen opplyser for øvrig at NVE ikke har gjort nærmere rede for hvilke anlegg som eventuelt trenger en slik adgang gjennom nasjonalparken. Ut fra tilgjengelig kunnskap skal anleggene kunne nås, driftes, vedlikeholdes og eventuelt oppgraderes uten at dette berører nasjonalparken. Dersom det senere skulle oppstå situasjoner knyttet til dette spørsmålet som kan tenkes å berøre nasjonalparken, bør vedkommende myndighet ta kontakt med forvaltningsmyndigheten for nasjonalparken for å finne fram til en praktisk løsning. Dette vil det være åpning for etter den generelle unntaksbestemmelsen.

Departementet har etter anmodning fra Nærings- og handelsdepartementet tatt inn en presisering i forskriften om at det er anledning til å plukke mindre steiner og mineraler i det foreslåtte verneområdet, med unntak av sone A.

Departementet slutter seg ellers til direktoratets tilrådninger.

6.10.4 Plante- og dyrelivet

Fellesuttalelsen fra fellesstyret for Rotlavegene m.fl. mener at verken dyretall eller beiteområdet må fastlåses for framtiden. All beitebruk må behandles likt på alle punkter.

Selbu fjellstyre forutsetter at et framtidig vern ikke får vesentlig innskrenkning av lovfestede rettigheter knyttet til jordbruk og reindrift.

Sør-Trøndelag Bondelag mener at det ikke må legges restriksjoner på beitebruken i området. Videre mener de at bønder og reineiere må likestilles når det gjelder muligheten for næringsutøvelse med beitende bufe.

Fylkeslandbruksstyret mener vernebestemmelsen som gir DN adgang til ved forskrift å regulere beiting i nasjonalparken bør tas ut. Dette ut fra mulighetene til å regulere beitetrykket som ligger i gjeldende lovverk.

Norsk ornitologisk forening, Nord-Trøndelag, mener det er en fordel om sauebeiting begrenses, og at retten til regulering bør ligge til forvaltningsmyndigheten.

AS Meraker Brug peker på at de ønsker vedhogst som tidligere der bjørk er bestandsdannende.

En privatperson i Stjørdal kommune viser til at han har vedrett og rett til tømmer for seter/hytte ved ø. Sonvatnet.

Fylkesmennene er enig i at beite i første rekke skal reguleres av landbruks­myndighetene, reindriftsforvaltningen og i tillegg av fjellstyret i statsallmenningene. Den mulighet som DN har for å regulere beite er en ”nødparagraf” som skal slå inn om de øvrige systemer ikke fungerer tilfredsstillende i nasjonalparken. Lista for at denne ”nødparagraf” skal slå inn vil være relativt høy. Fylkesmennene ønsker derfor ikke å ta ut punktet i vernebestemmelsene. Når det gjelder beiting, er det lagt opp til at det opplegg som i dag benyttes for beiting med både sau, storfe og rein kan fortsette. For eksempel benytter reindriften seg av både helikopter og terrengmotorsykler i sin drift, mens dette ikke har vært tilfelle for annen beitebruk. På denne bakgrunn er det i bestemmelsene bygd inn muligheter for at de eksisterende driftsopplegg kan fortsette, noe som innebærer visse forskjeller mellom reindrift og annen beitebruk. Fylkes­mennene viser til at hogst av ved tillates etter forvaltningsplan. Dette vil i praksis innebære at skånsom plukkhogst til ved kan tillates i områder der tilvekst balanserer med uttak, og ikke særlige hensyn eller verneverdier taler mot vedhogst. Det vil kun bli gitt åpning for vedhogst til setre/hytter/buer i området, men slik at uttak av tømmer for salg eller til å opparbeide materialer for vedlikehold av bygninger ikke vil være aktuelt.

Norges Naturvernforbund mener at det ikke bør være tillatt å bruke nedfalt virke til bålbrenning m.m. De mener at det innenfor nasjonalparken er ønske om et naturlig nedbrytingsforløp. De finner det dessuten uakseptabelt at man kan hogge ved innenfor nasjonalparken og mener at behovet bør dekkes utenfor.

Norske Reindriftssamers Landsforbund kommenterer at etter reindriftsloven er det reindriftsstyret som har myndighet til å fastsette høyeste reintall som til enhver tid har beite i enkelte reinbeitedistrikt. Etter reindriftsloven har reindriften rett til uttak av brensel og trevirke og mener at vernebestemmelsene må tilpasses reindriftsloven.

Essand Reinbeitedistrikt mener at antall rein må tas med når beitepotensialet skal beregnes. Dette er ikke tatt med i fylkesmannen sin beregning av beitepotensialet i området.

Sametinget, Reindriftsforvaltningen, Norges Bondelag, Norges Skogeierforening og Norges Fjellstyresamband går inn for å fjerne punktet i forskriften hvor DN ved forskrift kan gå inn å regulere beite i området.

DN viser til at det innenfor den foreslåtte nasjonalparken er åpnet opp for tradisjonell bruk av området. Et tradisjonelt og enkelt friluftsliv er i tillegg trukket frem i formålet. Bålbrenning med bruk av nedfallsvirke vil etter vår erfaring være ganske begrenset og ikke utgjøre noen trussel for naturmiljøet. DN er av den oppfatting at området tåler slik bruk uten at dette vil true det biologiske mangfoldet. Hogst av ved til setre, hytter, buer og gammer i området vil tillates etter en forvaltningsplan. Hogst av ved for salg er ikke aktuelt. Bakgrunnen for punktet om mulighet til ved forskrift å kunne regulere beite, er å ha en hjemlet mulighet til å regulere beitetrykket i nasjonalparken, hvis det skulle oppstå en situasjon der beitingen får et omfang eller karakter som medfører at verneverdier går tapt. Det er imidlertid ingenting ved dagens beiting som tilsier behov for regulering. DN gjør oppmerksom på at denne bestemmelsen er tenkt brukt i forhold til nye former for beite, nye typer beitedyr og ved økt beitepress. Tamreindrift vil i utgangspunktet bli regulert gjennom annet lovverk/bestemmelser. Verneforskrifter gitt i medhold av naturvernloven vil normalt gå foran andre lover/forskrifter, eksempelvis fjelloven og reindriftsloven, dersom det er motsetninger mellom regelverkene. Når det gjelder uttak av brensel og trevirke fremkommer det i den foreslåtte forskriften at bestemmelsene ikke er til hinder for hogst av ved til hytter, setre, buer og gammer i nasjonalparken, dersom det skjer i samsvar med retningslinjer gitt i forvaltningsplanen. Likeledes fremgår det at trevirke kan benyttes til reparasjon av gjerder i reindrift og bufehold etter retningslinjer i forvaltningsplanen. Reindriftens behov for uttak av trevirke skulle, slik DN ser det, være dekket opp.

DN er enig i Essand Reinbeitedistrikt sin kommentar og mener at antall rein må tas med når beite potensialet skal beregnes. Dette bør komme frem i en forvaltningsplan for området.

Miljøverndepartementet vil bemerke at § 3 pkt 2.3 i nasjonalparkforskriften er en standardbestemmelse som generelt har til formål å gi forvaltningsmyndigheten hjemmel til å hindre eventuelt skadelig beiting som følge av for eksempel innføring av nye typer beitedyr som fører til at verneverdier går tapt. Det er ikke aktuelt at en slik særskilt forskriftshjemmel skal nyttes for å regulere reinbeite i Skarvan og Roltdalen nasjonalpark. I dette tilfellet er dette derfor eksplisitt presisert i forskriften.

Departementet slutter seg for øvrig til direktoratets tilrådninger.

6.10.5 Jakt og fiske

Selbu fjellstyre forutsetter at muligheten for utøvelse av jakt og fiske ikke blir vesentlig innskrenket.

Områdestyret for reindrift i Sør-Trøndelag/Hedmark ber om at det i forskriften blir tatt inn følgende: ”Bestemmelsene er ikke til hinder for bestandsreguleringer av de store rovdyrene; jerv, ulv, bjørn, gaupe og ørn, eller uttak av skadevoldende dyr ved jakt, fangst og liknende tiltak”

Advokat Harald Sorte peker på at en grunneier i Tydal, gjennom fredningen får ny forvaltning av jakten på sin parsell, totalt ca. 2500 da. Det er en viss frykt for at dette kan medføre begrensninger på jakta, som vil medføre tap av jaktinntekter.

Norsk ornitologisk forening, Nord-Trøndelag, mener jakt bør reguleres m.h.t. ant. jaktkort, bag-limit, og forbud i svake produksjonsår.

Norges Jeger- og Fiskerforbund, Nord-Trøndelag, er positiv til at jakt/fiske reguleres etter særlover.

Fylkesmennene anbefaler at jakt og fiske skal fortsatt utøves i samsvar med viltloven og lakse- og innlandsfiskeloven. Dette innebærer at dagens forvaltningsregimer, samt grunneiers rett til å regulere jakt og fiske innen rammene av viltlov og lakse- og innlandsfiskelov, videreføres. Det anbefales ikke å ta inn noe særskilt om rovviltforvaltningen i bestemmelsene.

Norges Fjellstyresamband (NFS) kommenterer at i forslag til verneforskrift er jakt og fiske tillatt etter viltloven og innlandsfiske loven sine bestemmelser. Fjelloven sine bestemmelser om jakt og fangst på statsallmenninger er også gjeldene lovverk og NFS mener at dette må gå fram av forskriftsteksten. Dette er særlig viktig siden nasjonalparken omfatter store statsallmenningsareal.

DN støtter fylkesmennene sine kommentarer. Når det gjelder forholdet til annet regelverk har en, som vanlig i alle forskrifter, valgt å ikke ramse opp alle andre lover og bestemmelser som gjelder i tillegg til verneforskriften.

Miljøverndepartementet slutter seg til direktoratets tilrådning.

6.10.6 Kulturminner

Sametinget, miljø- og kulturvernavdelingen gjør oppmerksom på at det innenfor den foreslåtte nasjonalparken finnes samiske kulturminner. De ber derfor om at det i vernebestemmelsen tilføyes en setning om at samiske kulturminner eldre enn 100 år er automatisk fredet.

Fylkesmennene mener at det i utgangspunktet er unødvendig å ha henvisninger til at annet lovverk gjelder. I og med at det er mange verneverdige kulturminner i området, samt at kulturminner er en del av formålet med vernet, kan det imidlertid være på sin plass å minne om bestemmelsene i kulturminneloven. I og med at det er tatt inn at kulturminner eldre enn 1537 er automatisk fredet i henhold til kulturminneloven, er det også logisk at forslaget fra Sametinget imøtekommes.

Sametinget mener at det under punket om kulturminner bør stå at all restaurering og skjøtsel av automatisk freda kulturminner skal på forhånd være avklart med kulturminnemyndigheten.

DN støtter fylkesmennene sine vurdering. Når det gjelder avklaring omkring restaurering og skjøtsel av kulturminner er det selvsagt at kulturminnemyndigheten kontaktes før det blir foretatt noe. DN mener at forskriften ikke trenger å presisere dette.

Miljøverndepartementet er enig med direktoratets tilrådninger. Departementet vil imidlertid presisere at direktoratet alltid før det eventuelt gis tillatelse til istandsetting, restaurering og skjøtsel av automatisk fredete kulturminner skal ha avklart dette med kulturminnemyndigheten.

6.10.7 Ferdsel

Selbu Jeger- og fiskerlag (SJFL) mener det er viktig å styrke friluftslivet og sikre allmennhetens rett til fri ferdsel i utmark. SJFL mener at friluftsloven gir tilstrekkelig hjemmel til å regulere og stoppe uønskede aktiviteter. SJFL advarer særlig mot innføring av restriksjoner på offentlige organers eller frivillige organers aktivitetstilbud. SJFL aksepterer ferdselsrestriksjoner og forbud i verneområder bare når behovet for slike er faglig begrunnet ut fra verneformålet og når det er foretatt en helhetlig vurdering der ulempene for friluftsliv er en del av beslutningsgrunnlaget. SJFL vil understreke at alminnelig bruk av stier, skiløyper og turveier skal være åpne for alle uten noen form for brukerbetaling.

NJFF-NT og Innherred Trekk- og Brukshundklubb ønsker en oppklaring på hva som menes med de foreslåtte begrensningene for kjøring med hunder i storspann. Brukshundklubben har liten forståelse for restriksjoner mot at enkeltpersoner eller små grupper i privat regi drar på tur inn i området, enten det nå er rideturer eller med hundespann.

Selbu kommune og en privat person mener at bestemmelsen som tilsier at skoleklasser som ønsker å legge temaundervisning i nasjonalparken må gi melding for opphold og teltslagning. De ber om at dette tas ut av vernebestemmelsene.

Essand Reinbeitedistrikt viser til at det i vernebestemmelsene framgår at dyrelivet ikke må forstyrres. Dette må også gjelde rein. Er enig i ferdselsbegrensningene i vernebestemmelsene, men det kreves at reinbeitedistriktet må ha adgang til å gi sin uttalelse til forvaltningsmyndigheten før særskilt tillatelse gis. I vernebestemmelsene kan DN regulere eller forby ferdsel. Kalvingsperioden for rein burde vært nevnt under dette punktet.

Områdestyret for reindrift i Sør-Trøndelag/Hedmark mener ”reindrift” må tas inn i oppramsingen av generelle unntak for ferdsel i bestemmelsene.

Sondalskogan ANS antar at belastningen på eksisterende infrastruktur (P-plass, veger, stier) i enkelte områder (Sondalen) kan øke, og at det må evt. tilrettelegges for økt bruk.

AS Meraker Brug er enig i at organisert ferdsel bør styres, men mener det er selvfølgelig at turer i egen regi er tillatt. Det forutsettes at grunneier kan nekte aktivitet på egen eiendom som før.

Fylkesmennene mener at endringer i ferdselsmønster og arealbruk som følge av nasjonalparketableringen kan oppstå. Dersom ferdselsmønstret utvikler seg slik at det oppstår behov for tiltak, vil forvaltningsmyndigheten, i samråd med grunneiere, kommuner og organisasjoner drøfte mulige tiltak.

Fylkesmennene har merket seg at mange har reagert på at de foreslåtte ferdsels­bestemmelsene er for strenge. De anbefaler derfor en endring hvor uorganisert kjøring med hundespann samt hest vil være tillatt. Organisert hundekjøring og ridning vil nå falle inn under punktet om organisert ferdsel. Bestemmelsene i forhold til ferdsel i regi av blant annet ideelle lag, organisasjoner og skoler er også myket opp i forhold til lokal høring. En har også valgt å trekke inn den organiserte ferdsel som skjer i beitebruk og reindrift i første avsnitt av punktet om organisert ferdsel, for å synliggjøre at denne ikke rammes av regelen om organisert ferdsel i andre avsnitt. Grunneier må forholde seg til verneforskriften som andre. Vanlig jaktutleie faller imidlertid ikke inn under begrepet organisert bruk som krever særskilt tillatelse eller melding. Grunneier kan på samme måte som tidligere for eksempel nekte motorferdsel på egen grunn. Det er ikke lagt opp til noen brukerbetaling på grunn av etableringen av nasjonalparken når det gjelder bruk av stier og skiløyper.

Fylkesmennene viser til at det dyrelivet som bestemmelsene henviser til er de ville arter, slik at bufe og tamrein faller utenfor. Bufe og tamrein reguleres av annet lovverk, blant annet lov om reindrift. Av den grunn er det heller ikke aktuelt å ta tamrein inn i bestemmelsenes punkt om regulering av ferdsel. Fylkesmennene kan heller ikke se at det skulle være nødvendig å ta reindrift inn i bestemmelsene om generelle unntak for ferdsel, idet de aktsomhetsregler som gjelder for ferdsel også bør gjelde reindriften.

Norges Turistråd og Reiselivsbedriftenes landsforening mener at en bør tillate organisert ferdsel og at ferdselsformer inkludert bruk av hest, slik at området kan tilretteleggelse og bli tilgjengeliggjort for aktivt bruk også innenfor tur-reiselivet. En selvfølge er at all ferdsel skal skje varsomt og at det tas hensyn til vegetasjon, dyreliv og kulturminner.

Norges hundekjørerforbund støtter formuleringen om ferdsel i vernebestemmelsene. Etter deres mening er det riktig at bestemte aktiviteter ikke defineres, men at det er eventuell påvirkning på naturen som avgjør om det skal være begrensning eller ikke.

Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund mener det må legges til i forskriften at grunneiere som ønsker å tilrettelegge for organisert ferdsel til fots i forbindelse med miljøbasert næringsutvikling heller ikke trenger særskilt tillatelse av forvaltningsmyndigheten.

DN er enig i fylkesmennene sin oppmyking i ferdselsbestemmelsene. DN har i tillegg foretatt en justering av hele ferdselspunktet i tråd med standard formuleringene for forskrifter som finnes i DN-håndbok nr 17-2001 om områdevern og forvaltning. I forbindelse med sykkel og organisert bruk av hest har DN tatt inn et nytt punkt hvor dette kun tillates etter veier og traseer som er godkjent for bruk i en forvaltningsplan.

DN mener at sykling ikke setter mer spor enn annen tillatt aktivitet, og vil derfor ikke sette et totalforbud for det slik fylkesmennene går inn for. DN ønsker derimot at forvaltningsplanen skal gå nærmere inn på hvor denne aktiviteten kan foregå ut i fra at området inneholder flere sårbare myrdrag hvor det ikke er ønskelig med en slik type aktivitet. Forskriften legger ikke opp til et generelt hinder for organisert ferdsel.

DN viser videre til at forskriften legger opp til å fange opp eventuelle endringer av ferdslemønster og areal bruk som følge av nasjonalparketableringen. Det en her spesielt ønsker å kunne ha en kontroll med er nye ferdselsformer, organisert som uorganisert, som en ser kan komme i framtiden. Grunneier må forholde seg til forskriften på samme måte som andre. Dersom det er snakk om organisert ferdsel utover det som forskriften åpner for må de søke på lik linje med andre som ønsker å drive turbasert næringsutvikling som ikke er direkte hjemlet i forskriften.

Miljøverndepartementet viser til at organisert ferdsel er regulert i forskriftens § 3, punkt 5.2. Første setning er en standardbestemmelse som innebærer at det uhindret av vernet kan det gjennomføres tradisjonell turvirksomhet til fots som ikke skader naturmiljøet. Departementet ser det som viktig å praktisere denne bestemmelsen i samsvar med de retningslinjer som følger av St.prp. nr 65 (2002-03) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2003 og Innst. S. nr 260 (2002-2003) om økt verdiskaping i våre fjellområder. Hovedbudskapet er at det er et potensial for økt miljøtilpasset turistmessig bruk av våre fjellområder og at det særegne ved nasjonalparker og andre verneområder gjør at disse områdene vil kunne fungere som "trekkplaster" for turister og dermed gi nasjonalparkkommunene et ekstra fortrinn i reiselivssammenheng.

Det innebærer at organisert tradisjonell turvirksomhet til fots skal vurderes på samme måte enten tiltaket er av kommersiell eller ikke-kommersiell karakter. I den praktiske forvaltningen vil det blant annet innebære at private selskaper og andre næringsaktører uhindret av vernet kan gjennomføre tradisjonell turvirksomhet til fots så lenge belastningen på naturmiljøet i nasjonalparken er på samme nivå som for de aktører som er listet opp i forskriften § 3, punkt 5.2.

6.10.8 Telting

Selbu fjellstyre tar i henvendelse av 24.10.01 opp problematikk omkring økt bruk av telt og lavvo i Roltdalen statsallmenning. Det samme gjelder såkalte ”baser” som opprettes og aktiviseres ved at lagrede materialer monteres til rammeverk overtrukket av plastduker. Slik bruk er særlig knyttet til småviltjakten og innretningene kan stå langt utover høsten.

Fylkesmennene mener problemstilling som er tatt opp er relevant i den foreslåtte nasjonalparken. Telting reguleres av friluftsloven, hvor det i § 9 framgår at samtykke til telting av lengre varighet enn to døgn ikke trengs på fjellet eller på områder fjernt fra bebyggelse, med mindre det må regnes med at oppholdet kan medføre nevneverdig skade eller ulempe. Dette tilsier at friluftsloven i praksis gir liten mulighet for regulering av telting og lignende i den foreslåtte nasjonalparken. Fylkesmennene mener at det er behov for å ha en bestemmelse som gir rammer for bruk av telt/lavvo og lignende og foreslår å ta inn følgende punkt om ferdsel: ” Telting utover en uke på samme sted krever særskilt tillatelse av forvaltningsmyndigheten. Dette gjelder ikke vanlige vandretelt eller bruk av lavvo i reindriftsnæring.”

Denne bestemmelsen vil gjøre det mulig å regulere mer permanent etablering av teltleirer med bruk av lavvo, lagstelt eller lignende, som kan få en negativ effekt på naturmiljøet over tid.

DN støtter fylkesmennenes forslag.

Miljøverndepartementet slutter seg til direktoratets tilrådninger.

6.10.9 Motorferdsel

Generelt

Fellesuttalelsen fra Fellesstyret for Roltlavegene m.fl. mener det bør være kommunal styring av motorferdsel i området.

Tydal kommune mener at forslaget til forskrift for Skarvan-Roltdalen nasjonalpark bør justeres slik at det vil være mulig å frakte isfiskere inn til Ramsjøen i tråd med forslag til ny forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag. Likeledes bør forskriften justeres slik at motorferdsel på Ramsjøen blir forbudt i hekketida til sårbart vilt.

Skogeierforeninga Nord og Sondalskogan ANS mener uttak av vilt må kunne skje uten å søke.

Fylkesmennene mener at forvaltningsmyndigheten må ha mulighet til å regulere motorferdsel i utmark i en nasjonalpark. Forskriften er dessuten mer konkret på hva som kan tillates og ikke av motorferdsel enn motorferdsellova med forskrifter.

Med den foreslåtte grenseendringen ved Ramsjøen vil motorisert ferdsel til Ramsjøen styres av lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. I og med at det må søkes om bruk av motor på båt på Ramsjøen, vil det forhold som kommunen tar opp bli vurdert i den enkelte sak. I en dispensasjon kan det blant annet settes vilkår i forhold til hensyn til sårbart vilt. Det vil derfor ikke være nødvendig med justering av forskriften for å ivareta de hensyn kommunen peker på.

Fylkesmennene mener at forvaltningsmyndigheten må ha muligheten til å styre trasevalg og kjøretøytype ved utkjøring av felt vilt, for å redusere de negative miljøeffekter av kjøringen.

NLH institutt for biologi og naturforvaltning mener at det ikke bør gis tillatelse til barmarkskjøring. Det vises til uheldige erfaringer fra blant annet Hardangervidda.

Forsvarsbygg kommenterer at verneområdet kommer i konflikt med Forsvarets lavflygingsområder. De ber om at dagens situasjon hvor lavflyving under 300 meter er tillatt opprettholdes i verneforskriften ved at det generelle unntaket for forbud mot motorferdsel gjelder militær lavflyging i etablerte lavflyvingsområder. De varsler om innsigelser ved sentral sluttbehandling om dette ikke vurderes.

Norges Naturvernforbund mener at det må føres en streng praksis mht motorferdsel. Barmarkskjøring må overhode ikke tillates.

Den Norske Turistforening mener verneforskriften er for liberal på motorferdsel i området både sommer og vinterstid. De mener bestemt at rekreasjonskjøring med snøscooter i verneområdet må være forbudt og er videre i mot bruk av motorkjøretøy på barmark. Selv om Trondhjems Turistforening har transportbehov inn til Schultzhytta ønsker en å finne andre løsninger enn barmarkstransport. Innenfor verneområdet bør grense for luftfartøy (fly/helikopter) heves fra 300m til 1000 m over bakken. De er av den klare oppfatning at forsvarts behov må dekkes i områder som ligger utenfor verneområdene.

Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund mener at transport i forbindelse uttak av felt storvilt som i dag foregår med motorisert kjøretøy, skal være unntatt fra søknadsplikten.

Sonen og Sonvadfoss fjellstyre mener at transport av funksjonshemmede med beltekjøretøy på snødekt mark ikke skal begrenses til å være transport inn til egen hytte.

DN av den oppfatning at motorisert ferdsel i nasjonalparken må begrenses og at en bør legge seg på en streng praksis. Når det gjelder utkjøring av felt vilt henvises det til fylkesmennene sin uttalelse.

I følge NOU 2001:15 har spørsmålet om Forsvaret bør drive sin virksomhet uhindret av vernevedtak gitt i medhold av naturvernloven, flere ganger vært oppe til vurdering. Etter gjeldende lovgiving står ikke Forsvaret og dets lavflygingsvirksomhet i noen særstilling. Dette innebærer at det i hvert enkelt vernevedtak gitt i medhold av naturvernloven kan settes begrensninger for lavflyvingsvirksomhet. Individuell vurdering i hvert enkelt verneområde er viktig. Formålet med nasjonalparken er blant annet å ta vare på et tilnærmet urørt fjell-skogområde typisk for regionen med det biologiske mangfoldet i form av økosystemet, arter og bestander som der finnes. I tillegg er friluftsliv trukket frem i formålet. Lavflyging vil i denne sammenhengen være et problem både i forhold til dyrelivet som en ønsker å ta vare på og i forhold til det friluftslivet som utøves. Sett i forhold til friluftsliv finnes flere turistforeningshytter i området. I tilknytting til disse finnes en rekke stier og løyper innenfor området. Den foreslåtte parken inngår i Essand reinbeitedistrikt og er et viktig beite område for rein. I tillegg foregår det aktivt seterdrift i området som innebærer at både sau og kyr beiter i området. Ut i fra nevnte årsaker ønsker ikke DN å foreta endringer i forskriften ut i fra militær lavflygingsaktivitet. I høringsforslaget er lavtflyvingsgrensa satt til 300 m. Det kan likevel komme generelle endringer her i forhold til oppfølging av NOU 2001:15 om forsvarets områder for lavflyging hvor det er foreslått å heve denne grensen i visse områder.

Når det gjelder transport av funksjonshemmede er det i utgangspunktet ikke åpnet opp for bruk av motorisert kjøretøy i tursammenheng.

Forsvarsdepartementet går inn for et unntak fra forslaget til forbudet mot lavtflyvning under 300 meter. Det vises til at området inngår i en sammenhengende lavtflyvningskorridor i grenseområdet mot Sverige og er Luftforsvarets eneste mulighet til trene lavtflyvning sammenhengende mellom Nord- og Sør-Norge.

Miljøverndepartementet viser til at lavtflyvning under 300 meter vanligvis ikke tillates i nasjonalparker. Dette er blant annet begrunnet ut fra hensynet til dyrelivet og det friluftslivet som utøves i området. Departementet har imidlertid forståelse for Luftforsvarets ønske om lavtflyvning i det foreslåtte verneområdet. Dette har sammenheng med nærheten til Ørlandet flystasjon og at området er Luftforsvarets eneste mulighet til trene lavtflyvning sammenhengende over lengre strekninger mellom Nord- og Sør-Norge. Departementet er derfor i denne konkrete saken kommet til at Forsvarets lavtflyging kan aksepteres i verneområdet. Departementet vil imidlertid understreke at dette ikke endrer etablert praksis om at det generelt ikke skal tillates lavtflyvning innenfor nasjonalparker vernet etter naturvernloven.

6.10.10 Transport i bufehold og reindrift

Nord-Trøndelag Bondelag mener bruksberettigede må ha samme status som reindriften m.h.t. motorferdsel.

Fellesuttalelsen fra Fellesstyret for Roltlavegene m.fl. mener at næringskjøring må inn under forskriftens generelle unntak. De peker på at det bør være større likhet i de bestemmelser som gjelder for bufehold og reindrift.

Essand Reinbeitedistrikt kan ikke akseptere at det settes krav til benyttelsen av motorkjøretøy på barmark. Reinbeitedistriktet er svært restriktiv i bruk av barmarkskjøretøy og vil selv kunne vurdere bruken etter de behov som synes nødvendig, i henhold til distriktets distriktsplan.

Områdestyret for reindrift i Sør-Trøndelag/Hedmark mener verneforskriften må koordineres med reindriftslovens bestemmelser når det gjelder bruk av motoriserte driftsmidler. De foreslår at det gjøres unntak fra det generelle forbudet for motorisert ferdsel i forbindelse med reindrift. De ønsker likeledes å fjerne forslaget om søknadsplikt for bruk av luftfartøy og barmarkskjøretøy i forbindelse med reindrift.

Fylkesmennene kommenterer at storparten av nasjonalparken ligger i brukssone, hvor det skal tas hensyn til næringsinteresser knyttet til beitebruk og reindrift. Ut fra dette er det forsøkt å utforme bestemmelser som gjør det mulig å benytte motorisert kjøretøy til de næringsformål som anses som nødvendige. I reindriften er det for eksempel behov for bruk av helikopter og barmarkskjøretøy for driving og samling av dyr, mens dette behovet ikke er tilsvarende innenfor bufeholdet. Det er derfor behov for en viss forskjell i bestemmelsene knyttet til de respektive næringer, idet en i bestemmelsene ikke ønsker å gå lengre enn det som anses som nødvendig i den enkelte næring. Det er ønskelig å kunne sette rammer for bruken av barmarkskjøretøy i reindriften, for eksempel i forhold til tid, del av området og type kjøretøy. For bruk av helikopter kan det også være aktuelt å lage regler i forhold til hvor og hvordan dette skal skje. Bakgrunnen for dette er hensynet til terrengslitasje, dyreliv og friluftsliv. Det bør dessuten ikke bli stor forskjell i de bestemmelser som gjelder for bufe og rein. For næringskjøring vil det bli lagt opp til flerårige dispensasjoner, slik at dette skal være forutsigbart for den som har et transportbehov. Det framgår av reindriftsloven at reindriften må forholde seg til forskriftene i naturvernområder.

Sametinget ber om at bestemmelsen hvor det kan søkes om unntak for bruk av barmarkskjøretøy i reindriftsnæringen for driving og samling knyttet kalvemerking og slakting, fremkommer som et generelt unntak for ferdsel.

Reindriftsforvaltningen foreslår at forskriftens punkt om motorferdsel endres slik at reindriftens flyging med helikopter unntas fra forskriften. Likeledes at reindriftens kjøring med snøscooter er tillatt i områder der reinen oppholder seg lovlig på beite og at reindriften kan kjøre på barmark i henhold til godkjent forvaltningsplan, på bakgrunn av stadfestet distriktsplan.

Norske Reindriftssamers Landsforbund krever at det i vernebestemmelsene fremkommer at motorisert ferdsel i forbindelse med reindrift reguleres i samsvar med stadfestet distriktsplan.

Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund ber om at forskriften bedre bør synliggjøre at et moderne beitebruk vil kreve økt tilsyn og dermed økt behov for transport. Likeledes mener de at transport i forbindelse uttak av felt storvilt som i dag foregår med motorisert kjøretøy skal være unntatt fra søknadsplikten.

DN viser til fylkesmennene sin uttalelse. Motorisert ferdsel i verneområder kan reguleres etter forskrift gitt i medhold av naturvernloven og er derfor overordnet eventuelle distriktsplaner i reindriften. Det kan likevel være mulig å gi flerårige dispensasjoner til nødvendig kjøring i reindriften, for eksempel kjøring i henhold til driftsplan, dersom denne gir tydelige føringer som også kan aksepteres i nasjonalparken. DN har foreslått å justere bestemmelsen som åpner for barmarkskjøring i forbindelse med reindrift til at det kan gis tillatelse til dette hvor det er i samsvar med godkjent driftsplan.

Miljøverndepartementet har i forhold til reindriften presisert i forskriften at det legges opp til en praksis med flerårige tillatelser som del av godkjent reinbeitedistriktsplan i henhold til reindriftsloven slik at næringen kan utøves på tilfredsstillende måte.

For øvrig slutter departementet seg til direktoratets tilrådninger.

6.10.11 Oppkjøring av traseer og skiløyper

Privat person viser til at mange går på ski i området langs oppkjørte skispor med snøscooter og at det vil bli færre skigåere om oppkjøring av skispor opphører.

Selbu kommune forutsetter at løypekjøringen på strekningen Vekta-Schultzhytta-Hersjøen blir ivaretatt som tidligere.

Stråsjøen hytteforening preparerer skiløype til Kvernfjellvatna med forlengelse av traseen til Schultzhytta i påsken og ønsker å fortsette med dette.

Selbu snøscooterklubb anmerker at følgende snøscootertraseer finnes i området: Synnåsen-Schultzhytta-Svenskmoen, Vekta-Schultzhytta og Hegseth-Schultzhytta. Disse traseene ble opprettet i 1985 og godkjent av Selbu fjellstyre og Selbu kommunestyre. Traseene benyttes av alle som har nødvendig transportbehov inn i området. Det bes om at traseene beholdes også i fremtiden, da med de begrensninger som anses nødvendig i en nasjonalpark.

Fylkesmennene kommenterer at det synes å være et bredt ønske fra lokalsamfunnet at oppkjøringen av skiløyper kan fortsette. For å imøtekomme de særlige friluftslivsinteressene som er i området inn mot Høystakken, vil fylkesmannen foreslå at det opplegg som er knyttet til oppkjøring av skiløype også kan videreføres i nasjonalparken. Fylkesmennene foreslår at det gis tillatelse til bruk av snøscooter til oppkjøring av skiløype fra Vekta til Kvernfjellvatna, samt videreføring av skiløypa til Schultzhytta og videre til Hersjøen i påska. Ved dispensasjon etter denne bestemmelse, må tidsavgrensning, hyppighet for kjøringen og trasevalg vurderes.

Fylkesmennene sier at det ved dispensasjoner for transport med snøscooter i nasjonalparken, vil det være naturlig å henvise til bestemte kjøretraseer. I og med at det er anlagt et nett av kjøretraseer som det vises til ved transport allerede, vil det også i nasjonalparken være naturlig å henvise til disse der dette er hensiktsmessig.

NLH institutt for biologi og naturforvaltning mener at nasjonalparken i størst mulig grad bør skjermes for motorbruk og sivilisasjonsstøy. Det bør derfor ikke gis tillatelse til oppkjøring av skispor med snøscooter.

Friluftslivet fellesorgansisajon (FRIFO) er meget skeptisk til å åpne opp for oppkjøring av skispor i regi av private hytteforeninger.

Den Norske Turistforening godtar et begrenset bruk av oppkjørte skiløyper i randsonen av verneområdet , som har funksjon som nærturområde for Selbu. Dette løypetilbudet bør begrenses til påsken.

DN støtter fylkesmennenes vurderinger.

Miljøverndepartementet slutter seg til direktoratets tilrådninger.

6.10.12 Transport til hytter og setre

Hytteeiere i Turilarsfjellet/Høystakken-området kommenterer at de om vinteren bruker snøscooter til transport av proviant og utstyr langs ei gammel vegled og ønsker å fortsette med dette. De foreslår å ta ut en korridor langs vegleden fra verneforslaget slik at en slipper å være prisgitt en ”mulig dispensasjon” etter en uforutsigbar søknad og masse byråkrati.

Selbu kommune krever at det i vernebestemmelsene blir gitt mulighet for transport av proviant vinterstid til setrer og hytter etter godkjente traseer.

AS Meraker Brug krever at deres virksomhet sidestilles med transport til Schultzhytta, setre med aktiv landbruksdrift og reindrift når det gjelder tillatelse til motorisert ferdsel.

En privat person viser til lange transportveger og stiller spørsmål om mulighetene for adkomst til seter/hytte med motorbåt, snøscooter og evt. helikopter.

Fylkesmennene kommenterer at Høystakken-området og Østre Sonvatnet er de eneste områdene innenfor nasjonalparken med en viss samling av private hytter. Eierne viser til at dette er hytter som har en omfattende bruk gjennom året. Vi finner det rimelig at det transportbehov som disse har kan løses på en god måte, selv i nasjonalparken.

Jaktutleie/utmarksnæring utgjør en viktig del av næringsinntekten til AS Meraker Brug. Jaktutleien er koblet til utleie av hytter i området og er en virksomheten som har vært godt etablert før vernet. Tilsvarende utmarksnæring av dette omfang finnes ikke ellers i planområdet, og vurderinger i tilknytning til Meraker Brugs jaktturisme gir ikke presedens for annen virksomhet. For å imøtekomme AS Meraker Brugs mulige transportbehov, foreslår fylkesmannen å endre på punktet slik at det også gis tillatelse til barmarkskjøring inn til Meraker Brugs hytter Bjønnlitjønnhytta og Klepptjønnhytta.

Fylkesmannen anbefaler at det for hele området vil det være påregnelig å få dispensasjon til nødvendige transportformål på vinterføre og en slik dispensasjon kan gis med flere års varighet, slik at dette vil være forutsigbart for den enkelte, så lenge tillatelsen ikke misbrukes. Fylkesmennene finner det ikke aktuelt å unnta en korridor fra vern inn mot Høystakken for å åpne for en mer liberal snøscootertrafikk. Normalt vil antall turer pr. vinter måtte ses i sammenheng med det reelle behov for transport av utstyr, ved, materialer og lignende. Det vil ikke bli gitt åpning for ren persontransport, annet enn eventuelt for funksjonshemmede. Transport av proviant er ikke nevnt da dette alene normalt ikke anses som god nok grunn til motorisert transport til hytter, buer og setre. Slik transport må derfor koordineres med annen transport.

Friluftslivet fellesorgansisajon (FRIFO) er meget skeptisk til å åpne opp for barmarkskjøring til utleiehytter og mener at dette ikke bør være tillat i en nasjonalpark.

Utmarkskommunenes sammenslutning støtter fylkesmannen sin endring av motorferdsel hvor det er åpnet opp for barmarkskjøring inn til utleiehyttene til Meraker Brug.

Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund mener at det å gi tillatelse til barmarkskjøring inn til utleiehytter etter deres mening ikke er å forringe verneverdien, men gjøre nasjonalparken tilgjengelig for bruk til friluftsliv og næringsformål, og være et eksempel på at det lar seg gjøre å finne en balanse mellom bruk og vern.

DN støtter fylkesmennenes vurderinger.

Miljøverndepartementet slutter seg til direktoratet tilrådninger.

Miljøverndepartementet

t i l r å r

Forskrift om vern av Skarvan og Roltdalen nasjonalpark i Sør- og Nord-Trøndelag fylker fastsettes i samsvar med vedlagte forslag.