WTO. Status etter ministerkonferansen i Cancún, september 2003

1. Bakgrunn

Den pågående forhandlingsrunden i WTO ("the Doha Development Agenda") ble igangsatt gjennom vedtak på WTOs fjerde ministerkonferanse i Doha, Qatar, i november 2001 og skal etter planen avsluttes innen 1. januar 2005.

I ministererklæringen fra Doha ble det lagt opp til at en rekke viktige spørsmål skulle avklares i løpet av første halvdel av forhandlingene. Dette gjaldt opplegget for ytterligere reduksjoner i tollsatsene på landbruksvarer, reduksjon i intern landbruksstøtte og eksportstøtte. Man skulle også ha oppnådd enighet om opplegget for reduksjoner i tollsatsene på industrivarer, inkludert fisk og fiskeprodukter. Medlemslandenes innledende tilbud i forbindelse med forhandlinger om markedsadgang for tjenester skulle vært fremlagt. Man skulle ha fullført forhandlingene om endringer av WTOs tvisteløsningsavtale. Dessuten skulle man alt i 2002 ha blitt enige om flere spørsmål av stor interesse for utviklingslandene.

Disse fristene klarte man ikke å overholde. Gjenstående spørsmål fra Doha når det gjelder fattige lands muligheter til å skaffe seg nødvendige medisiner til rimelige priser ble imidlertid løst før ministerkonferansen i Cancún.

Landbruk står sentralt i forhandlingene. I august lyktes EU og USA å forhandle frem et felles rammeforslag for landbruk. Dette brakte ny fortgang i forhandlingene, og lå til grunn for landbruksforslaget i utkastet til ministererklæring fra Cancún.

2. Ministerkonferansen i Cancún

WTOs femte ministerkonferanse som fant sted i Cancún i Mexico 10.-14. september, skulle være en midtveisgjennomgang og gi de nødvendige politiske direktiver for sluttfasen i forhandlingene. Før konferansen forelå det et utkast til ministererklæring som omfattet samtlige områder i Doha-erklæringen. Utkastet var fremlagt av formannen for hovedrådet i WTO, som er WTOs øverste organ mellom ministerkonferansene. Konferansen ble imidlertid avsluttet uten at det var mulig å komme til enighet om ministererklæringen.

Manglende enighet om å innlede forhandlinger om felles regelverk for de såkalte "Singapore-spørsmålene" (forenkling av handelsprosedyrer, åpenhet i offentlige innkjøp, investeringer, konkurranse) var den direkte utløsende årsaken til sammenbruddet i konferansen. Disse spørsmålene var meget omstridt i forberedelsesprosessen, og et betydelig antall u-land gikk sterkt i mot å åpne forhandlinger både i Doha og Cancún. Norges målsetting er oppstart av forhandlinger på alle disse områdene, men under forhandlingene i Cancún signaliserte Norge at man kunne være fleksibel med hensyn til dette.

Samtidig er det liten tvil om at det var landbruk som bidro til konferansens sammenbrudd. Toneangivende utviklingsland var svært misfornøyde med forslaget til løsning på landbruksområdet, bl.a. fordi det i stor grad ville gjøre det mulig for EU og USA å opprettholde sin interne landbruksstøtte. Den såkalte G21-gruppen 1G21-gruppen bestod opprinnelig av Argentina, Bolivia, Brasil, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Ecuador, Egypt, El Salvador, Filippinene, Guatemala, India, Kina, Mexico, Pakistan, Paraguay, Peru, Sør-Afrika, Thailand og Venezuela. I Cancún sluttet dessuten Nigeria og Indonesia seg til gruppen, mens El Salvador muligvis skal ha trukket seg ut. Enkelte omtaler derfor gruppen nå som G22 eller G20+., som blant annet omfatter viktige aktører som Brasil, Kina, India og Sør- Afrika, markerte seg sterkt på dette punkt. Et viktig ankepunkt var at mange av utviklingslandenes produkter blir utkonkurrert - både på det hjemlige og det internasjonale marked - av subsidierte landbruksprodukter fra industriland. Kravet fra fire fattige afrikanske land om fjerning av subsidier på bomull er et godt eksempel på dette. Mange u-land mente også at forslaget ikke ga dem tilfredsstillende muligheter til å verne egne markeder mot import av landbruksvarer.

Forslaget til løsning på landbruksområdet var svært vanskelig for Norge, og da spesielt forslagene om en maksimal tollsats på landbruksvarer, økte tollkvoter og reduksjon av areal- og dyrestøtten.

Tekstforslaget på markedsadgang for industrivarer, inklusive fisk, hvor Norge har sterke offensive interesser, ble fra norsk side ansett som et godt grunnlag for videre forhandlinger. Her var det også en viss uenighet i Cancún, og særlig gjaldt dette omfanget av unntak og overgangsordninger for utviklingsland. Uenigheten her var imidlertid ikke større enn at det sannsynligvis ville vært mulig å komme til enighet dersom resten av teksten hadde vært akseptabel for de ulike grupperingene av land.

Det er grunn til å merke seg at sentrale utviklingsland og grupper av utviklingsland markerte seg i forhandlingene på en langt mer organisert måte og med større gjennomslagskraft enn tidligere. G21-gruppen fremmet felles synspunkter i landbruksforhandlingene. Gruppen av afrikanske land markerte seg i forhold til Singapore-spørsmålene. I tillegg opererte både de minst utviklede land (MUL), ACP (afrikanske, karibiske og Stillehavsstater) og en gruppe land med små økonomier med egne talsmenn og koordinerte synspunkter. Dette vil kunne få betydning for WTOs videre arbeid.

3. Konsekvenser av sammenbruddet i Cancún

Sammenbruddet i Cancún innebærer ikke noe brudd i selve forhandlingsrunden. I slutterklæringen fra konferansen ble det besluttet at forhandlingsprosessen tilbakeføres til Genève. Det er lagt opp til at beslutningene som det ikke var mulig å kommet til enighet om i Cancún, skal vedtas på et møte i WTOs hovedråd innen 15. desember i år.

Dersom det ikke skulle være mulig å komme til enighet i Genève i desember, vil det bli vanskelig å avslutte forhandlingene som forutsatt innen utgangen av 2004. Hvis avslutningen av forhandlingene må utsettes med flere år, kan konsekvensen bli svekket tiltro til WTO, med tiltagende proteksjonisme og oppblomstring av bilaterale og regionale handelsavtaler. Det vil gi langt mindre forutsigbarhet i verdenshandelen, og vil verken være i Norges eller u-landenes interesse. Fra norsk side ønsker vi derfor å få forhandlingene raskt i gang igjen.