Jonas Collett

Jonas Collett var embetsmann og politiker. Han er blitt omtalt som den moderne norske statsforvaltnings første betydelige arkitekt.
(Maleri: Johan Görbitz, foto: Oslo Museum).

Regjeringsråd 2. mars-19. mai 1814, sjef for 2. Departement (innenrikssaker).

Statsråd 19. mai 1814-11. november 1814, sjef for 2. Departement (innenrikssaker).

Stadfestet i embetet 11. november 1814, sjef for 2. Departement (innenrikssaker). Sjef for 4. Departement (innenrikssaker) 30. november 1814. Medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm april 1816, sjef for 4. Departement (innenrikssaker) mai 1817, sjef også for 5. Departement (finanssaker) oktober-november 1818, uten portefølje januar 1819, sjef for Armédepartementet mai 1819, sjef for Kirke- og undervisningsdepartementet oktober 1819, sjef også for Marinedepartementet mai-september 1820, medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm september 1820, uten portefølje august 1821, sjef for Finansdepartement januar 1822. Førstestatsråd i Christiania 1. juli 1822.

Statsråd 19. september 1836, førstestatsråd og sjef for Finansdepartementet. Avskjed 10. november 1836, bestyrte embetet til 17. desember 1836.

 

Født på Rønnebæksholm i Næstved i Danmark  25. mars 1772, sønn av kammerråd Johan Collett (1734-1806) og Else Elisabeth Ramus Jensen (1746-1788).
Gift på Modum 15. oktober 1797 med Maren Christine (Tina) Collett (1777-1860), datter av godseier Peter Collett (1740-1786) og Johanne Henriche Ancher (1750-1812).
Død i Christiania 3. januar 1851. Gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Christiania.

Familien solgte godset Rønnebæksholm og flyttet til København i 1777. Der ble Jonas Collett cand. jur. i 1793. Han søkte sin embetskarriere i Norge, der familien hadde sine røtter. I 1795 ble han utnevnt til fogd i Numedal og Sandsvær, og begynte i stillingen på Kongsberg året etter. Der var han også medlem av Overbergamtet og måtte delta i håndteringen av sølvverkets problemer og de sosiale følgene av nedleggelsen av driften i 1805. Som anerkjennelse for sitt arbeid for de nødstilte fikk han i 1808 tittelen kammerråd og ble i 1809 ridder av Dannebrogordenen.

Etter grev Herman Wedel Jarlsbergs anbefaling ble Collett utnevnt til amtmann i Buskerud da Wedel trakk seg tilbake i 1813, og han var blant deltagerne i notabelmøtet på Eidsvold 16. februar 1814. 2. mars 1814 tok prins Christian Frederik ham med i sitt regjeringsråd (fra 19. mai 1814 omdøpt til statsråd), med ansvar for innenrikssaker. Sammen med Niels Aall forhandlet Collett med svenske utsendinger i Moss 13.-14. august 1814, og var medansvarlig for konvensjonen som gav unionen med Sverige et konstitusjonelt grunnlag fra norsk side.

Collett ble stadfestet i embetet som statsråd 11. november 1814, som sjef for Indredepartementet i det første Wedel-ministeriet. Med unntak av et opphold ved statsrådsavdelingen i Stockholm i april 1816, vekslet han fram til 1822 mellom statsrådsposten i Indredepartementet, Finansdepartementet, Armédepartementet, Kirke- og undervisningsdepartementet  og Marinedepartementet. Fra januar 1822 var han sjef for Finansdepartement fram til han gikk av noen måneder inn i det andre Wedel-ministeriet, i desember 1836. Collett ble 1. juli 1822 førstestatsråd etter Mathias Sommerhielm.

Det meste av Colletts tid som førstestatsråd i Christiania, nærmere bestemt fra 6. desember 1829, var stattholderembetet i byen ubesatt (mellom grev Baltzar Bogislaus von Platens og grev Herman Wedel Jarlsbergs perioder). Collett var dermed den ubestridte leder for regjeringsarbeidet i byen, både formelt og reelt. Et uttrykk for dette er også at Collett sommeren 1829 opprettet deltidsstillingen som ”sekretær hos den norske regjerings formann”. Stillingen kom i tillegg til Statssekretariatet i Christiania.

Collett ønsket initiativrike departementer trass i Stortingets sparekniv og overoppsyn, noe som førte ham ut i politisk stormvær. I august 1827 reiste Stortinget riksrettsanklage mot ham etter at han i 1825 hadde brukt av statskassens overskudd til å kjøpe to postskip til bruk mellom Østlandet og Vestlandet. Disse to første norske dampskipene – ”Constitutionen” og ”Prins Carl” - ble populære, og Stortingets hovedanliggende var å definere grensene mellom utøvende og bevilgende makt. Da dommen falt i oktober 1827, etter at kong Carl Johan hadde forsøkt å øve press mot retten, var kjennelsen at anklagen var fremmet for tidlig.

Collett viste igjen sin handlekraft da han i 1832 nektet å etterkomme Stortingets beslutning om å selge sølvverket på Kongsberg. Takket være nye funn er dette i ettertid sett som en klok beslutning. Collett spilte også en sentral rolle i forarbeidet til den nye kommunallovgivningen av 1837.

Collett var lenge en sikker støtte for kongemaktens konstitusjonelle prerogativer. I sin siste viktige embetshandling viste han seg imidlertid som mer tro mot grunnlovens ånd enn mot kongen. 6. juli 1836 fikk han med kurer fra Stockholm ordre fra kong Carl Johan om å oppløse Stortinget 8. juli, til tross for at forhandlingene ennå pågikk og budsjettet ikke var klart. I stedet valgte Collett å varsle Stortingets presidentskap, for å gi dem mulighet til å forsere arbeidet. Stortinget valgte nå å stille statsminister Severin Løvenskiold for riksrett, for ikke å ha frarådet kongen å oppløse Stortinget.

Etter dette valgte en forbitret Carl Johan å utnevne grev Wedel til stattholder i Christiania, og pålegge Collett å søke avskjed. Han fikk søknaden innvilget 10. november, men bestyrte embetet som finansminister fram til 17. desember 1836. Avskjeden gjorde Collett mer populær enn han hadde vært tidligere. Han levde sine siste rolige år som midtpunkt i sin store familie på Berg gård i Aker og i familiens bygård i Christiania.

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon