Jens Bratlie

 

Jens Kristian Meinich Bratlie var offiser, jurist og politiker.

Statsminister 20. februar 1912-31. januar 1913,  også sjef for Forsvarsdepartementet og Revisjonsdepartementet.

 

Født i Nordre Land i Vestre Oplands amt (Oppland fylke) 17. januar 1856, sønn av sakfører og lensmann Erik Bratlie (1814-1890) og Bolette Sofie Meinich (1821-1870).
Ugift.
Død i Oslo 15. september 1939. Gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Etter eksamen ved Den Militære Høiskole i 1880, fortsatte Jens Bratlie på Universitetet i Kristiania (Oslo) og ble cand. jur i 1885. Han arbeidet som advokatfullmektig 1886-1889, og var så ekspedisjonssekretær (ekspedisjonssjef) i Forsvarsdepartementet fram til 1893. Han ble generalkrigskommissær i 1898 og dessuten generaladvokat for hæren i 1906, fra 1911 med generalmajors grad.

Bratlies bakgrunn var et solid grunnlag for hans embetskarriere, men gjorde at han samtidig sto utenfor det miljøet i Kristiania som hadde dominert politikken i de dramatiske 1880-årene. En rekrutteringskrise i det konservative miljøet åpnet veien inn til politikken for yngre embetsmenn, blant dem Bratlie.

Høire var i 1890-årene delt i synet på unionen med Sverige. Mens kretsen rundt Emil Stang sto for en korrekt, men kjølig holdning til unionen, la kong Oscar IIs venn Yngvar Nielsen vekt på det positive ved unionen. Det samme gjorde Jens Bratlie, som sto på god fot med kronprins Gustaf. Kontakten mellom kronprinsen og Bratlie var knyttet via deres felles venn Thomas Fearnley, hoffjegermester og skipsreder. Spesielt når det gjaldt forsvarspolitikken var Fearnley og Bratlie blant dem som så unionen som en styrke for Norge.

Det mente ikke Bratlies politiske konkurrent og offiserskollega, oberst og venstre-forsvarminister 1900-1903 Georg Stang. Diskusjonen dem imellom hadde pågått siden de gikk sammen på Krigsskolen, og handlet grunnleggende sett om hva man burde bruke et norsk forsvar til. Mens Bratlie og den unionsvennlige delen av Høire ønsket en mobil felthær som kunne forsvare den skandinaviske halvøy sammen med svenske styrker, ville Stang og Venstre forsvare Norge militært mot svensk angrep.

Mens Stang døde allerede i 1907, lyktes det Bratlie som stortingsmann å sette sitt stempel på hærordningen av 1909. Der ble det lagt vekt på en størst mulig mobilisert felthær. Forsvarpolitikk var i det hele tatt en hovedsak for Bratlie i hans år som stortingsmann og statsminister.

Det var da Wollert Konow (S.B.) i februar 1912 måtte gå av som direkte følge av en nynorskvennlig ytring i Bondeungdomslaget, at Bratlie overtok som statsminister – uten egentlig å stå på samme strenge riksmålslinje som hovedstads-Høire representerte. Bratlie var konservativ med forankring i bondesamfunnet, og selv om han deltok i aksjonen mot Konow, viste han sin mykere linje ved å velge nynorskmannen Edvard A. Liljedahl som kirke- og undervisningsminister. Lettere enn andre i Høire klarte Bratlie å samarbeide med pietistiske strømninger fra Vestlandet.

Bratlies arbeid for bred borgerlig samling led nederlag allerede ved valget i 1912, der Venstre fikk flertall. Da Stortinget kom sammen på nyåret 1913, søkte Bratlies regjering avskjed og overlot makten til Gunnar Knudsens andre regjering. Under første verdenskrig arbeidet Bratlie aktivt for å sikre kornforsyningen. Han ble gjenvalgt til Stortinget 1916-1918. Deretter fortsatte han i embetet som generalkrigskommissær fram til 1929.

Bratlie fortsatte som formann i Høires sentralstyre fram til 1919, men var ikke foreslått til gjenvalg i 1918. I 1925 deltok han i dannelsen av Fedrelandslaget, og var styremedlem i lagets mest aktive periode. Bratlie var hele sitt liv preget av den bondekonservatismen han var vokst opp med.

Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon
Store Norske Leksikon