Johannes Steen

Johannes Wilhelm Christian Steen var skolemann og politiker.

Statsminister 6. mars 1891- 2. mai 1893, også sjef for Finansdepartementet.

Statsminister 17. februar 1898-21. april 1902, også sjef for Revisjonsdepartementet til februar 1900. Også sjef for Indredepartementet fra mars 1900.

Født i Christiania (Oslo) 22. juli 1827, sønn av fullmektig John Svaboe Steen (1798-1872) og Christine Fleischer (1805-1851).
Gift  i Tromsø  20. februar 1849 med Elise Henriette Stoltenberg (1826-1896), datter av kjøpmann Ole Hannibal Sommerfeldt Stoltenberg (1790-1857) og Maren Reinert (1793-1845).
Død på Voss 1. april 1906. Gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Kristiania.

Tre år gammel flyttet Johannes Steen med sine foreldre til Vesterålen, der faren var blitt sorenskriver. Høsten 1837 flyttet han til Tromsø for skolegang, før han i 1844 ble student i Christiania. Han tok filologisk embetseksamen i 1848, med norsk og gammelnorsk som hovedfag.

De neste 42 årene var Steen skolemann, i Tromsø, Bergen og Stavanger, kombinert med politiske verv.

I sine år i Bergen 1850-1855, kom Steen aktivt med i det politiske liv. Medvirkende til at han i 1855 flyttet tilbake til Tromsø, var at han ønsket å finne seg en valgkrets. Han ble snart formann i byens nystiftede arbeiderforening, og ble i 1856 valgt inn i bystyret. Sent samme år kom han inn i formannskapet og ble ordfører – noe han ble  værende fram til 1862 og igjen i årene 1864-1865.

Det var rikspolitikken Steen siktet på, og i mai 1859 ble han valgt som stortingsrepresentant for Tromsø. Han ble gjenvalgt i 1862 og i 1865. Da han kom til Stortinget i oktober 1859, sluttet han seg straks til Johan Sverdrups venstregruppe. Han ble snart ansett som en av de fremste opposisjonspolitikerne.

Snart etter at tingsamlingen var over i 1866, søkte Steen stillingen som rektor ved Stavanger lærde skole. Han ble utnevnt sent samme år. I november 1868 ble han valgt som byens representant til Stortinget, og kom samtidig med i formannskapet. Han var ordfører fra 1872 til 1883, og på nytt i 1885 og 1890. Med sin demokratiske innstilling provoserte han byens forretningsstand.

Mer på grunn av temperamentsforskjeller enn politisk uenighet, kom Steen nå ikke til å stå Sverdrup like nær som tidligere. Saker der de kom til å stå mot hverandre, var for eksempel loven om høyere skoler og spørsmålet om ny jernbaneutbygging. Fra 1871 var Stortinget mer enn før preget av politisk maktkamp, og i spørsmålet om statsrådenes adgang til Stortinget, la Steen seg i 1872 på en mer moderat linje enn Sverdrup. Da regjeringen nekte å sanksjonere vedtaket, var det Steen som skapte enighet i opposisjonen om en linje som tok sikte på å fjerne Fredrik Stangs regjering.

I Stavanger førte Steens tilsutning til Sverdrups "radikale politikk" til at han ikke ble gjenvalgt til Stortinget i 1873. Men ved valget i 1876 kom han inn igjen, og ble på nytt odelstingspresident. Også nå lå han på en mer moderat linje enn Sverdrup, men da regjeringen igjen nektet å sanksjonere grunnlovsforslaget i statsrådsaken, ble også Steen mer utålmodig. I det nye Stortinget i 1880 hadde venstrebevegelsen nær to tredjedels flertall. Men igjen nektet regjeringen å sanksjonere et nytt forslag i statsrådsaken.

Steen sluttet nå rekkene med Sverdrup, og spørsmålet om riksrett mot Christian Selmers regjering kom til å prege valgkampen i 1882. På Stortinget av 1883 ble Steen den som skrev riksrettsinnstillingen, som ble vedtatt av Stortinget.

Enden på striden ble at Johan Sverdrup dannet regjering sommeren 1884. Steen var blant statsrådskandidatene, men kom ikke med siden kong Oscar II var skuffet over hans oppførsel i riksrettssaken. I stedet ble Steen den første stortingspresident som i denne fasen kunne ønske regjeringens medlemmer velkommen til Stortingets forhandlinger.

Steen fortsatte som stortingspresident også i perioden 1886-1888, og ble etter hvert samlingspunktet for den mer radikale delen av venstrebevegelsen. Da Venstre sprakk på menighetsrådssaken i 1887, ble Steen tidlig i 1888 sjef for den gruppen som nå kalte seg Rene Venstre. Gruppen krevde at Sverdrups regjering ble omdannet og at blant andre Steen kom med i den. Dette førte ikke fram, og ved valget dette året ble Steen ikke gjenvalgt. I stedet ble han igjen ordfører i Stavanger.

Heller ikke da Høire reiste mistillitsforlsag mot Sverdrups regjering i 1889, lyktes Steen i å få til en omdannet Venstre-regjering der han selv var med. I stedet overtok Høires Emil Stang regjeringsmakten. Men da denne i februar 1891 søkte avskjed, var det Steen – valgt til Venstres formann måneden før – som ble innkalt til Kristiania for å overta som regjeringssjef. Samtidig ble han sjef for Finansdepartementet. Som mindretallsregjering hadde regjeringen en usikker tilværelse fram til valget høsten 1891 ga den rent flertall i Stortinget. Det førte også til at Steen sa opp rektorembetet i Stavanger.

Striden om konsulatsaken kom nå til å dominere norsk politikk. Steen var hele tiden ubøyelig på at dette var et rent norsk anliggende som ikke skulle behandles av andre enn norske myndigheter, men Sverige og Høire ville ha saken opp i sammensatt norsk-svensk statsråd. Stortinget vedtok i juni 1892, mot Høires og Moderate Venstres stemmer, å bevilge penger til et norsk konsulatvesen. Da kong Oscar II ikke ville samtykke i dette, søkte Steens regjering avskjed 29. juni. Etter at kongen forgjeves hadde forsøkt å få Høires Emil Stang til å danne regjering, ble kompromisset at konsulatvesen-saken ble utsatt mens Steens regjering trakk tilbake avskjedssøknaden.

Da saken kom opp igjen et snaut år senere, og kongen fortsatt nektet å gi sitt samtykke til Stortingets vedtak, søkte Steens regjering igjen avskjed. Denne gang gikk Emil Stang med på å danne regjering, og skiftet kom 2. mai 1893. Steen ble nå tildelt statslønn og ble valgt inn i styret for Norges Banks avdeling i Kristiania. Fra 1896 kom han med i bankens direksjon.

Steen ble i 1894 igjen valgt til Stortinget, for Trondheim og Levanger, og ble på ny stortingspresident. Allerede i februar 1895 tilbød kongen ham å danne regjering, mot at Stortingets beslutninger om konsulatsaken ble oppgitt. Det kunne Steen ikke godta.

Unionsspørsmålene kom nå i en tid å gli i bakgrunnen i den politiske debatten. Samtidig ble den aldrende Steens rolle som Venstres leder mer av symbolsk karakter. Han var likevel i fremste rekke i å forsvare allmenn stemmerett for menn og kvinner i 1896, og i kampen for å fjerne unionsmerket fra det norske flagget.

Steen ble i 1897 gjenvalgt til Stortinget, nå som representant for Mjøsbyene, og ble igjen stortingspresident. Men ettersom Venstre nå fikk 2/3 flertall, lå det an til regjeringsskifte, og 17. februar 1898 ble Steens andre regjering utnevnt. Steen valgte samtidig å bli sjef for det mindre krevende Revisjonsdepartementet, for å kunne bruke mest mulig energi på å samordne regjeringsarbeidet. To år senere skiftet han i mars 1900 til Indredepartementet, med tanke på et nytt fremstøt i konsulatsaken. Indredepartementet hadde noen måneder før fått en egen utenriksavdeling, der ekspedisjonssjef Sigurd Ibsen nå var i gang med å lage en fullstendig plan for et norsk konsulatvesen.

Stortingsvalget i 1900 ga Venste omtrent samme styrke, og Steens regjering økte nå innsatsen på forsvarssiden – også ved at offiseren Georg Stang ble forsvarsminister.

Mange mente nå at Steen selv var i ferd med å komme i veien for en dristigere unionspolitikk. Han bøyde seg for dette, og 21. april 1902 søkte den 75-årige statsministeren avskjed for seg og sin regjering.

Sine siste leveår tilbragte Steen hos sin familie på Voss. Han holdt seg helt utenfor politikken, med unntak av at han i 1905 undertegnet oppropet om republikk. Han døde 1. april 1906, nær 79 år gammel.

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon