Per Borten

Per Borten var bonde og politiker.

Statsminister 12. oktober 1965-17. mars 1971.

Født i Flå (nå Melhus) i Søndre Trondhjems amt (Sør-Trøndelag) 3. april 1913, sønn av gårdbruker Lars Borten (1882-1965) og Karen Kaasen (1884-1958).
Gift 1948 med Magnhild Rathe (1922-2006), datter av gårdbruker Leonard Rathe (1874-1956) og Marie Rathe (1884-1970).
Død i Trondheim 20. januar 2005. Gravlagt ved Flå kirke i Melhus.

Per Borten vokste opp på slektsgården Bortn i Flå i Gauldalen, der han var ellevte kjente generasjon. Han brukte å si at han hadde lært langt mer av å leve med i gårdens mange sysler enn ved tradisjonell skolegang.

Borten gikk på fådelt skole i Flå før han tok et år på Gauldal folkehøyskole. Fra 1932 til 1935 tok han Skjetlein landbruksskole og artiumskurs på Hamar, før han i 1936 ble student på Norges Landbrukshøyskole på Ås.

Etter eksamen på Ås i 1939 underviste Borten en kort periode på Hvam landbruksskole i Nes i Akershus, før han ble ansatt som herredsagronom i Alvdal og Folldal. I 1941 flyttet han tilbake til Flå og ble sekretær i Sør-Trøndelag landbruksselskap, og senere forsyningsinspektør i fylket. I 1946 ble han fylkesagronom i tekniske fag.

Bortens foreldre var samfunnsengasjerte og opptatt av bondesamvirket. Faren var opprinnelig venstremann, men gikk i 1920 inn i det nystiftede Bondepartiet. I 1945 slet partiet i motvind, til dels som følge av det som ble oppfattet som en skjev fremstilling av bøndenes holdning under andre verdenskrig. Borten ble med på gjenoppbyggingen av partiet, et arbeid som gav resultater. De neste 20 årene så man en ubrutt økning i antallet stortingsmandater.

Høsten 1945 kom Borten med i Flå kommunestyre og ble valgt til ordfører, et verv han beholdt til han forlot kommunestyret i 1955. Han kom også inn i fylkestinget i Sør-Trøndelag, og satt der til 1950. I 1949 ble han nestformann i det nystiftede Bygdefolkets Ungdomsfylking  - senere Senterungdommen.

Ved valget i 1949 ble Borten stortingsrepresentant for Bondepartiet i Sør-Trøndelag. Han første periode var læreår, men han fremsto som noe nytt i partiet - en politiker med sans for helhetlig politikk. I 1953 ble han valgt inn i Bondepartiets sentralstyre, og fra 1955 til 1967 var han partiets formann. I 1959 byttet partiet navn til Senterpartiet, ut fra ønsket om å finne en bredere basis og bli et nytt kraftfelt i norsk politikk. På Bortens initiativ var Senterpartiet i 1963 først ute med å åpne landsmøtene for pressen.

Borten ble gjenvalgt til Stortinget ved hvert valg fra 1953 til 1973, og var odelstingspresident i periodene 1961-1965 og 1973-1977. Han ble formann i partiets stortingsgruppe i 1958 og satt som parlamentarisk leder til 1965 og igjen fra 1971 til 1973.

Tanken om et nærmere samarbeid mellom partiene i sentrum ble lansert før valget i 1961, men førte ikke til noe. Tanken hadde imidlertid bred tilslutning på grunnplanet, og etter at John Lyngs kortvarige koalisjonsregjering i 1963 hadde vist at det var mulig å stille et borgerlig regjeringsalternativ, ble det borgerlig valgseier i 1965. Borten ble utpekt til å lede en koalisjonsregjering utgått fra Høyre, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. 12. oktober 1965 overtok den etter Einar Gerhardsens fjerde arbeiderpartiregjering.

Med Borten og hans regjering kom det en ny og mer åpen lederstil i regjeringsarbeidet. De enkelte partiapparatene fikk mindre betydning. Det var bred enighet om mange saker som ble gjennomført i regjeringsperioden, blant andre folketrygden som kom i 1966. Men i mange saker var Borten selv pådriveren for reformer. Han tok initiativ til pressestøtten, som førte til at Norge sikret en differensiert dagspresse. Han engasjerte seg sterkt for å sikre nasjonal styring av oljeutvinningen i Nordsjøen og inntektene derfra. Bortens regjering sørget for hjemkjøp av aksjer i Norsk Hydro, og sikret norsk styring over selskapet.

Andre saker Borten-regjeringen kjempet fram var loven om offentlighetens innsyn i forvaltningen, planene om nytt universitet i Tromsø og distriktshøyskoler, og oppreisning for krigsseilerne. Borten var også tidlig opptatt av ressurshensyn og miljøvern. Og han kom godt ut av det med organisasjonene i arbeidslivet.

Enkelte betegnet Borten som uklar fordi han sjelden svarte ja eller nei. Tvisynt var kan hende en bedre beskrivelse; han var opptatt av å se alle sider ved en sak og fryktet det ensporede og ekstreme. Hans skepsis til overvåknings-, sikkerhets- og etterretningstjenestene skyldtes at han mente de lett kunne bli bytte for politisk misbruk om de ikke var underlagt folkevalgt kontroll. Hans kjente bilde på regjeringssamarbeidet – ”å bære sprikende staur” – var ikke bare negativt ment. Han var også opptatt av at alle statsrådene skulle få si sitt.

Rundt 1970 satte spørsmålet om Norge skulle søke medlemskap i EEC (EF, EU) de fleste andre politiske saker i skyggen. Mange i Borten-regjeringen ønsket å arbeide aktivt for norsk medlemskap. Befolkningen var tallmessig delt omtrent på midten, mens det var klart flertall for medlemskap i sentrale strøk og i pressen. I Senterpartiet ønsket Borten og mange med ham å kombinere regjeringsdeltagelse og motstand mot EEC-medlemskap.

Tanken om å la statsministerposten gå på omgang, hadde vært oppe i regjeringen. Men valget i 1969, som av mange ble tolket som en personlig seier for Borten, gjorde at tanken ble lagt til side. Imidlertid gjorde den stadig mer aktuelle EEC-saken at spenningene i regjeringen økte. Etter Bortens nyttårstale i 1971, der han sa at ikke alle europeiske stater ville gå inn i EEC, uten at det behøvde å bety isolasjon, ser det ut til at EEC-tilhengere i Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti kom til at et regjeringsskifte ville være uunngåelig.

19. februar 1971 meldte Dagbladet at et fransk medlem av EEC-kommisjonen hadde sagt at man neppe ville godta varige særordninger for hele det norske landbruket om Norge ble med i EEC. Dette var allerede kjente synspunkter. Men noen dager senere meldte Bergens Tidende at opplysningen var lekket til Dagbladet ved brudd på sikkerhetsbestemmelsene, og at kilden bare kunne finnes i en svært begrenset krets av topp-politikere. Venstres Helge Seip, som hadde vært kommunalminister i Bortens regjering fram til et halvt år før, sa nå at saken burde politietterforskes.

Det ble senere offentlig kjent at Dagbladets kilde var Statsministerens kontors presseråd, Høyres Ole N. Hoemsnes, og at rapporten han hadde latt Dagbladet få tilgang til, ikke var stemplet ”hemmelig” men bare ”fortrolig”. Det er en gradering som ikke forhindrer at deler av innholdet kan omtales overfor utenforstående.

Samtidig kjente pressefolk allerede til at Borten, under en flytur til København fire dager før Dagbladets oppslag, hadde vist det samme dokumentet til den daglige lederen i Folkebevegelsen mot EF, Arne Haugestad. På denne bakgrunn sendte Borten 24. februar ut en pressemelding om at han ikke var Dagbladets kilde. Imidlertid nevnte han ikke kontakten med Haugestad.

I debatten ble det nå et poeng i seg selv at Borten ikke hadde sagt offentlig at han hadde vist dokumentet til Haugestad. Seip fant dette rystende, og ble av Bergens Tidende utlagt som at han krevde Bortens avgang. Også koalisjonspartnerne i regjeringen konkluderte nå med at statsministeren måtte gå. 2. mars holdt Borten en redegjørelse om saken i Stortinget, før han reiste til Slottet og innleverte regjeringens avskjedssøknad.

Det var ingen debatt etter Bortens redegjørelse i Stortinget, men Arbeiderpartiets leder Trygve Bratteli ba om ordet og sa at dette var en regjeringskrise som ikke hadde utviklet seg i Stortinget, men i regjeringen. Han understreket at saken ikke dreide seg om ett enkelt dokument, og sa at det meget omtalte bruddet på taushetsplikten ikke var noe hovedpunkt. De parlamentariske lederne i Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti fastholdt imidlertid at det kun var lekkasjesaken som lå til grunn for regjeringens avskjedssøknad.

Etter at Kristelig Folkepartis Kjell Bondevik hadde mislykkes i å danne en ny koalisjonsregjering, overlot Bortens regjering 17. mars 1971 makten til Trygve Brattelis arbeiderpartiregjering. Borten gikk tilbake som leder av Senterpartiets stortingsgruppe, men ble i 1973 ikke gjenvalgt som det.

Etter at folkeavstemningen om EF i september 1972 hadde gitt nei-flertall og ført til Bratteli-regjeringens avgang, arbeidet Borten for at en ren senterpartiregjering skulle lede forhandlingene med EF om en handelsavtale. Han vant ikke fram og resultatet ble Lars Korvalds koalisjonsregjering 1972-1973.

Familien Borten hadde i 1971 flyttet tilbake til Flå. I 1977 takket Borten nei til gjenvalg til Stortinget. Fra 1979 til 1983 var han igjen kommunestyremedlem i hjemkommunen, og formann i landbruksnemnda.

Helt til sine siste år var Borten med i samfunnsdebatten. For en som ofte hadde advart mot politisk misbruk av landets hemmelige tjenester, kom det som en oppreisning at den stortingsoppnevnte Lund-kommisjonen i 1996 fastslo at det i etterkrigstiden hadde funnet sted ulovlig overvåkning av norske borgere.

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon

Taler og artikler av Per Borten

• 1965-1971

Gå tilbake

• Statsminister siden 1814
• Per Bortens regjering 1965-1971