Wollert Konow (S.B.)

Wollert Konow (Søndre Bergenhus) var brukseier og politiker.

Statsminister 2. februar 1910-20. februar 1912. Også sjef for Revisjonsdepartementet, og for Landbruksdepartementet til 1. mars 1910.

 

Født på Stend i Fana (nå Bergen) 16. august 1845, sønn av brukseier Wollert Konow (1809-1881) og Marie Louise Oehlenschläger (1818-1910).
Gift 10. mai 1875 med Fredrikke Wilhelmine (”Frigga”) Kooter (1854-1935), datter av bankbokholder Jacob Blaauw Kooter (1818-1887) og Marie Frederikke Balchen (1817-1883).
Fetter av godseier og statsråd Wollert Konow (H.).
Død på Stend i Fana 15. mars 1924. Gravlagt på Fana kirkegård.

Wollert Konow ble født på gården Stend i Fana, der faren også drev mølle. Hjemmet var preget av farens politiske og kulturelle interesser og av morens danske, litterære bakgrunn. Hun var datter av dikteren Adam Oehlenschläger. Denne bakgrunnen gjorde at sønnen fremsto som en liberaler med aristokratisk tilsnitt, åpen for nordiske og europeiske åndsstrømninger og med en dragning mot filosofisk tenkning.

Ved Bergen katedralskole kom Konow i kontakt med målsaken og meldte seg inn i Vestmannalaget. Han ble likevel ikke noen fast nynorskbruker; det finnes bare noen brev og artikler av ham på nynorsk. Han fremsto heller ikke som noen stridsmann for målsaken, selv om han bevarte interessen for nynorsk livet ut.

Etter studenteksamen i 1865 reiste Konow til Christiania (Oslo) for å studere jus, noe han aldri kom til å fullføre. Han ble engasjert i folkehøyskolebevegelsen som kom på 1860- og -70-tallet. I 1868 startet han sammen med Niels Juel en skole på Halsnøy i Sunnhordland, og drev den i fire år før han var et år i Mossige på Jæren.

I 1873 overtok Konow møllebruket hjemme på Stend, og innledet en fase der han var engasjert i lokal- og rikspolitikk. Han var ordfører i Fana det meste av tiden mellom 1880 og 1901, og var allerede i 1877-1897 varamann til Stortinget for Søndre Bergenhus (Hordaland) amt – det siste året fast møtende. Deretter fulgte tre perioder som representant 1880-1888. Han var odelstingspresident 1884-1887 og stortingspresident i 1888.

Konow hørte til den unge generasjonen radikale politikere som flokket seg rundt Johan Sverdrup i årene fram mot 1884. Selv regnet han seg også som republikaner. Han deltok i grunnleggelsen av Venstre i 1884 og satt i landsstyret fram til 1889. Etter hvert kom Konow mer og mer i opposisjon til statsminister Sverdrup, og ble en av hans fremste kritikere når det gjaldt åndsfrihet og kultursyn. Imidlertid førte Venstres splittelse i 1888 til at Konow havnet på Rene Venstres tapende side. Dette satte stopp for hans rikspolitiske karriere, og etterlot sår som grodde sent. Konow konsentrerte seg nå om sine private forretninger og lokalpolitikken i Fana.

Flere forsøkte å trekke Konow med i rikspolitikken igjen, blant andre Johannes Steen som i 1891 forgjeves tilbød ham en statsrådspost. I 1895 takket Konow ja til å være med i den norsk-svenske unionskomitéen, men først i 1897 gikk han igjen med på å stille til stortingsvalg. Han var odelstingspresident i 1899, men spilte ellers en anonym rolle. Han fant seg lite til rette i den venstrepolitikken som tok form rundt århundreskiftet, og gled mer og mer over i en kritisk holdning til sitt gamle parti. I stedet plasserte han seg i Christian Michelsens liberale samlingsbevegelse.

Da striden om konsesjonslovene spisset seg til og Venstre ble splittet i 1908, sto Konow fram som leder for det nystiftede Frisinnede Venstre og ble innvalgt på Stortinget igjen i 1909. Etter sterk medvirkning fra sin nære venn Christian Michelsen ble Konow statsminister i den regjeringen som den seirende koalisjonen av Høire og Frisinnede Venstre dannet i 1910.

Det viste seg etter hvert at Konow ikke maktet å holde sammen det knappe stortingsflertallet med indre motsetninger, og samtidig tilfredsstille Høires ønske om å vri politikken til høyre. I februar 1912 valgte Høire å trekke seg ut av regjeringen etter en krise der den utløsende faktoren var en tale Konow hadde holdt i Bondeungdomslaget. Der hadde han i varme ordelag vedkjent seg sin ungdoms kjærlighet til målsaken, noe som i Høire var blitt oppfattet som en provokasjon.

Wollert Konow stilte på nytt til valg i 1912, men tapte for en venstremann. Dermed var han ute av norsk politikk. Han levde på Stend til han døde der i 1924.

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon