Herman Wedel Jarlsberg

Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg var godseier, embetsmann og politiker.
(Maleri 1829: Olof J. Södermark, kopi 1914: Asta Nørregaard, foto: Oslo Museum).

Statsråd 18. november 1814-3. oktober 1822, sjef for Finansdepartementet. Sjef også for Indredepartementet april 1816, permittert august 1816, sjef for Finansdepartementet og Indredepartementet oktober 1816, sjef for Finansdepartementet mai 1817, permittert oktober 1818, sjef for Finansdepartementet november 1818, permittert januar 1822.

Stattholder i Norge 19. september 1836 – 27. august 1840.

Født i Montpellier i Frankrike 21. september 1779, sønn av dansk-norsk diplomat greve Frederik Anton (”Fritz”) Wedel Jarlsberg (1748-1811) og Catharina Storm (1756-1802).
Gift på Bogstad i Aker (Oslo) med Karen Christina Andrea Anker (1789-1849), datter av senere statsminister Peder Anker (1749-1824) og Anna Elisabeth Cold (1749-1803).
Død i Wiesbaden i Nassau (Tyskland) 27. august 1840. Bisatt i familien Wedels gravkapell ved Sem kirke i Jarlsberg (Vestfold).

Som diplomatbarn tilbragte Herman Wedel Jarlsberg det meste av sin oppvekst utenlands. Før han kom til Norge i voksen alder, hadde han bare tilbragt vinteren 1783-1784 og perioden 1788-1789 i hjemlandet. Da hans eldste bror døde i 1787, ble Wedel arving etter sin far til grevskapet Jarlsberg (Vestfold). Wedel snakket engelsk, tysk og fransk flytende, men hans norsk – som han hadde lært av sin mor – hadde alltid litt aksent.

Wedels aristokratiske oppdragelse sto i kontrast til et familieliv som faren tyranniserte med kraftige raserianfall. Foreldrene ble separert i 1797, og i 1799 flyktet Wedel og hans bror Ferdinand fra faren i London til moren i Danmark. Wedel ble juridisk kandidat ved Universitetet i København i 1801, og ble så privatsekretær for Danmark-Norges finansminister, Ernst Heinrich von Schimmelmann. I 1803 ble han utnevnt til sekretær i Finanskommisjonen i København, og assessor i Finansdireksjonen.

I disse årene utviklet Wedel interessen for sitt fedreland og for politisk tenkning. Han hørte til blant dem som ønsket å reformere staten og avvikle eneveldet.

I 1806 kom Wedel til Norge, utnevnt av den dansk-norske kongen til amtmann i Buskerud. En sentral oppgave var å legge om fattigvesenet i gruvebyen Kongsberg. I 1807 giftet han seg med Karen Anker, datter av godseier Peder Anker på Bogstad i Aker. I svigerfaren fant Wedel en å dele sine politiske visjoner med, blant annet tanken om en politisk union med Sverige.

I 1807 kom Danmark-Norge i krig med Storbritannia og Sverige. På grunn av at krigen gjorde forbindelsene mellom København og Christiania (Oslo) svært vanskelige, ble det opprettet en midlertidig regjeringskommisjon i Christiania, under ledelse av den danske stattholderen, prins Christian August. Kommisjonen ga Wedel i oppdrag å sørge for kornforsyninger og lån til næringslivet. Han løste oppgavene med noen dristige sjøreiser til Göteborg og Jylland. Wedel hadde også kommandoen over et frivillig jegerkorps i felten mot svenskene i 1808, men det kom ikke i kamp.

I desember 1808 ble Wedel selv medlem av regjeringskommisjonen i Christiania, og støttet dens ønske om en friere stilling for Norge. Etter det svenske nederlaget mot Russland i 1809, og den svenske adelens avsettelse av kong Gustav IV Adolf samme år, tok Wedel i hemmelighet kontakt med sentrale svenske embetsmenn om en mulig union mellom Norge og Sverige. Blant dem var den senere svenske stattholder i Norge, Baltzar von Platen.

Danmark-Norges konge Frederik VI hadde håpet å samle alle de tre nordiske rikene under sin ledelse, men fikk ikke gjennomslag for det. Wedel ønsket en løsning der prins Christian August, den danske stattholderen i Norge, ble svensk tronfølger og slik kunne trekke Norge med seg inn i en svensk-norsk union. Med seg i dette arbeidet, som fra dansk side ville ha vært oppfattet som et forræderi, hadde Wedel både sin svigerfar og amtmann Marcus Gjøe Rosenkrantz i Smaalenene (Østfold). Både kong Frederik og prins Christian August var kjent med ryktene om Wedels konspirasjon. Kongen manglet imidlertid håndfaste bevis, og prinsen var avvisende til å gå åpent ut mot sin konge.

Wedel var sentral i opprettelsen av Det Kongelige Selskab for Norges Vel i 1809. Selskapet bidro til å dempe den nasjonale misnøyen. Samtidig forsvant de verste handelsproblemene ved at norske skip fikk lisens til å fortsette å transportere varer til og fra Storbritannia til tross for krigen. Situasjonen stabiliserte seg ytterligere da prins Friedrich av Hessen i desember 1809 overtok etter Christian August som dansk stattholder og sjef for regjeringskommisjonen i Christiania. Etter fredsavtalen med Sverige reduserte kommisjonen sin virksomhet, og i november 1810 ble den avviklet.

I mai 1810 åpnet prins Christian Augusts uventede død igjen for Wedels planer. Wedel argumenterte overfor sin svenske kontakt von Platen mot at prinsens bror, hertug Frederik Christian, skulle bli svensk tronfølger. Selv vurderte von Platen å foreslå Wedel, men valget falt på den franske marskalken Jean Baptiste Bernadotte. Det var et valg Wedel fant gunstig, og Bernadotte – kronprins Carl Johan - ble gjort oppmerksom på at Wedel og hans tilhengere i Norge støttet den svenske linjen som la opp til at Norge frivillig skulle slutte seg til Sverige, etter tilbud om fred og konstitusjonelle innrømmelser. Det var til slutt denne linjen som fikk gjennomslag høsten 1814, men veien ble mer komplisert enn Wedel hadde trodd.

I 1811 ble Wedel kalt til København for å stå til ansvar for sine svenske kontakter. I mangel av konkrete bevis engasjerte kong Frederik VI ham i stedet i diskusjonen om et universitet i Christiania. Wedel bidro sterkt til at prosjektet ble godkjent av kongen. Samme år overtok Wedel driften av Jarlsberg hovedgård, og i mars 1813 fikk han avskjed fra embetene som amtmann i Buskerud og fungerende amtmann i Larvik.

I april 1813 holdt Wedel nye hemmelige møter med svenske utsendinger på Bogstad og Bærums Verk. Bakgrunnen var Russlands og Storbritannias støtte til kronprins Carl Johans planer om å erobre Norge. Wedel aksepterte nå at svenske tropper kunne gå inn i Norge før en ventet norsk oppstand, og nærmet seg nå dem på svensk side som mente at Norge måtte erobres med militærmakt. Til gjengjeld krevde han egen norsk nasjonalforsamling og nasjonalbank, og økonomiske fordeler.

Årsaken til at Wedel skiftet taktikk kan ha vært at han vurderte det som urealistisk å reise et landsomfattende opprør for en union med Sverige, til tross for at det i nødsåret 1813 var en økende svenskvennlig stemning. Da prins Christian Frederik kom til Norge som dansk stattholder i mai 1813, og raskt ble populær, ble det enda mer urealistisk å forestille seg et anti-dansk opprør i Norge. Samme høst avgjorde kronprins Carl Johans raske felttog mot Danmark Norges skjebne.

Wedel selv var i de avgjørende månedene fra november 1813 til mars 1814 på siden av det som skjedde i Norge, fordi han var i Danmark for å sikre kornforsyninger til Norge. Dessuten brukte han lengre tid på hjemveien enn hva isgangen i Skagerrak skulle tilsi, siden han stanset i Strömstad for samtaler med den nyutnevnte svenske stattholderen i Norge, grev Hans Henrik von Essen. Wedels passivitet kan ha skyldtes en undervurdering av Christian Frederiks lederegenskaper.

Wedel ble valgt til Riksforsamlingen på Eidsvold som representant for grevskapet Jarlsberg, og kom med i konstitusjonskomiteen. Men han spilte en mer passiv rolle enn mange hadde ventet; det var andre unionstilhengere som var mer pågående enn ham. Årsaken var at 1814-opprøret ikke var etter hans hjerte. Han var dermed mest opptatt av å bidra til å gjøre skaden minst mulig før oppgjøret med Sverige som ville komme.

I det hele så Wedel seg som en representant for fornuften i møte med de mest overspente utopiene på Eidsvold. Han talte mot verneplikten og mot å nekte jøder og jesuitter adgang til riket, og reserverte seg ved valget av prins Christian Frederik til konge 17. mai. Siden betraktet han alltid begivenhetene på Eidsvold med en viss bitterhet. De minnet ham mest om tomt skryt.

Sommeren 1814 forholdt Wedel seg avventende, men la fram sitt syn i private møter med stormaktenes utsendinger til Norge. Men under Stortingets ekstraordinære sesjon i Christiania høsten 1814, der han møtte for Jarlsberg grevskap, holdt han et tungtveiende innlegg for unionsløsningen. Og det var han som ledet stortingsdeputasjonen som reiste til Stockholm for å meddele valget av Carl XIII som Norges konge. Wedel mente likevel at både kongen og Stortinget hadde fått for stor makt.

I den nye norske regjeringen, der Peder Anker ble Norges statsminister med base hos kongen i Stockholm, ble Wedel finansminister med hovedansvar for gjenoppbyggingen av landets økonomi. Hans første mål var raskt å sanere den gamle seddelmassen, danne et solid sølvfond og opprette en stabil pengeenhet i spesidaleren. Hans politikk kom imidlertid i konflikt med deler av næringslivet og med opposisjonen på Stortinget. Han måtte finne seg i at Stortinget valgte en mer forsiktig deflasjonslinje. I 1821 ble han stilt for riksrett for å ha påført staten tap, men ble frifunnet i 1822.

Striden med Stortinget gjorde at Wedel gikk lei av å være statsråd. Dessuten oppsto det i 1821 uenighet mellom ham og kong Carl Johan om gjeldsoppgjøret med Danmark. Han søkte avskjed, men fikk ikke søknaden innvilget før i oktober 1822. Deretter møtte han på Stortinget i 1824, 1827-1828 og 1830, i flere perioder som president. Som medlem av konstitusjonkomiteen var han i 1824 med på å avvise Carl Johans grunnlovsforslag, men i bevilgningssaker opptrådte han alltid kongevennlig. Ved valget i 1832 ble han ikke gjenvalgt til Stortinget, på grunn av motstand fra bondeopposisjonen.

I 1836 kalte kong Carl Johan Wedel tilbake til statstjeneste, som første nordmann i embetet som kongens stattholder i Norge. Han viste seg snart som en forsoner mellom kongen, statsminister Severin Løvenskiold og Stortinget. Han klarte å overtale kongen til å gi nordmennene symbolske nasjonale innrømmelser.

Ved svigerfaren Peder Ankers død i 1824 arvet Wedel eiendommene Bogstad, Bærums Verk og Vækerø. Ikke minst i årene som stattholder var han sentral i det sosiale og politiske selskapslivet i Christiania. Han var også støtte for en krets av unge intellektuelle. Som prokansler ved Universitetet i Christiania fra 1828 sørget han for at flere av disse, som historikeren Peder Andreas Munch og juristen Anton Martin Schweigaard, fikk stillinger ved universitetet. Han subsidierte også den nye dagsavisen denne kretsen startet i 1836, Den Constitutionelle. De som slik kom under Wedels beskyttelse, kom til å dominere statsforvaltningen de neste tiårene – i tråd med hans ideal om et effektivt, målbevisst og ubyråkratisk statsstyre.

Vinteren 1840 reiste en syk Wedel til kuropphold i Wiesbaden, der han døde i august samme år. Kisten ankom Norge på marinefartøyet ”Nordkap”, og i november ble Wedel bisatt i familiens gravkapell ved Sem kirke nær Jarlsberg hovedgård.

Da stattholder Severin Løvenskiold i 1845 avduket kong Carl Johans minnesmerke over Wedel, på Dronningberget på Bygdøy, omtalte han Wedel slik: ”Som Statsmand var Du ligesaa omfattende i Din Tankefylde som kraftfuld og ufordærvet i at gjennemføre det Tænkte”.

Wedel sto fjernt fra det norske bondesamfunnet, og kunne gått lett inn i en diplomatkarriere. Men han valgte å bruke sitt liv på å reformere sitt fattige fedreland. Det har vært sagt at han dermed ble en av de viktigste arkitektene for det moderne Norge.

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon