EASAs gebyrforordning

Status

Kommisjonsforordning (EF) nr. 488/2005 av 21. mars 2005 om fastsetting av avgifter og gebyrer for EASA ble publisert i Official Journal of the European Union 30. mars 2005. Forordningen trådt i kraft 1. juni 2005.   

Forordningen er sendt ut på nasjonal høring. Flyselskapenes landsforening (FL) har gitt uttrykk for bekymring for mulige konsekvenser for norske aktører, særlig mht kostnadsøkninger. Luftfartstilsynet har gjennomgått kommentarene på et møte med FL.

Forordningen danner grunnlaget for at EASA kan kreve avgifter for de sertifikater eller godkjennelser innen luftdyktighet (heretter luftdyktighetssertifiseringer) som EASA utsteder samt gebyr for andre oppgaver som byrået forestår.

To begrep står sentralt i forordningen; Charges og Fees. Charges skal forstås som gebyr, og relaterer seg til andre oppgaver enn luftdyktighetssertifisering. Fees skal forstås som avgifter.

I forordningens kapittel II fremgår det at EASA skal kunne kreve gebyr/charges for bl.a. visse former av publikasjoner, behandling av klager, trening og opplæring. Gebyret skal stå i forhold til kostnadene forbundet med disse tjenestene.  Klagegebyrets størrelse vil være avhengig av hvorvidt den som klager er en fysisk eller juridisk person. Gebyret skal refunderes dersom klageren får medhold.

I forordningens kapittel III fremgår det at EASA skal kunne kreve avgifter/fees for sine luftdyktighets-sertifiseringer. Avgiften kan bestå av en eller flere av følgende elementer: En fast del, en variabel del samt spesielle kostnader i forbindelse med det enkelte oppdrag . I utgangspunktet vil avgiften også her stå i forhold til kostnadene forbundet med den enkelte luftdyktighetssertifisering. I den forbindelse fremgår det også at transportkostnader skal aggregeres og fordeles likt, slik at utstedte luftdyktighets-sertifiseringer til aktører i randsonen av EU-/EØS-området ikke blir dyrere enn de utstedt til aktører sentralt i Europa.

I forordningens kapittel IV fremgår det bl.a. at kun EASA skal kunne kreve inn avgifter innenfor det saksfelt byrået er kompetent myndighet. Dette vil gjelde selv om nasjonale luftfartsmyndigheter eventuelt måtte forestå slike oppgaver på vegne av EASA. Forholdet mellom EASA og nasjonale luftfartstilsyn, herunder om vederlag fra EASA for sertifiseringsarbeid som utføres av eksperter fra nasjonale luftfartstilsyn, vil bli nærmere regulert i avtale mellom EASA og det enkelte luftfartstilsyn.

Forordningen er gitt med hjemmel i forordning (EF) nr. 1592/2002 av 15. juli 2002 om felles regler for sivil luftfart om opprettelse av et europeisk byrå for flysikkerhet artikkel 53 (1).[1] I denne bestemmelsen fremgår det at EU-kommisjonen skal vedta regler om gebyrer og avgifter etter behandling i en kommisjonskomité (komitologi) og etter å ha rådspurt EASAs styre.  

[1] Tatt inn i EØS-avtalen ved EØS-komitébeslutning nr. 179/2004 som trådt i kraft 1. juni 2005.

Vurdering

1.  Gjeldende norsk rett på området og behov for endringer i lov og forskrift

Enkelte deler av Luftfartstilsynets gebyrregulativ vil ikke lengre være relevant for norske luftfartsaktører da EASA, og ikke Luftfartstilsynet, vil utstede visse luftdyktighetssertifiseringer. Gebyrregulativet vil bli revidert i forbindelse med vedtagelse av gebyrregulativet for 2006.

Forordningen vil før øvrig ikke innebære endringer i lov eller forskrift.

2.  Norske interesser

Forordningen vil innebære at EASA får egne inntekter. Dette vil bidra til å gjøre EASA selvfinansierende. Dette kan igjen medføre at Kommisjonen reduserer/avvikler sitt årlige bidrag til EASA, noe som igjen vil få konsekvenser for Norges bidrag som skal utgjør en forholdsmessig andel av det totale tilskuddet til EASA. For 2005 er Norges medlemskapskontingent stipulert til 3,1 mill. NOK. 

Forordningen danner også grunnlaget for et felles avgiftsregelverk innenfor hele EU-/EØS-området. Dette kan bidra til mer like rammevilkår mellom norske og europeiske luftfartsaktører. Forordningen legger også opp til et system der man skal innkreve like gebyrer uavhengig av hvor aktørene har sitt geografiske tilholdssted, og at man skal ta hensyn til små og mellomstore aktører. For den norske luftfartsnæringen som berøres av forordningen må dette anses som positivt.

3. Administrative, økonomiske, budsjettmessige og rettslige konsekvenser

3.1) Generelt

Forordningen omhandler i første rekke avgifter for luftdyktighetssertifiseringer som EASA utsteder. Det vil si der EASA i henhold til EASA-regelverket nå er kompetent myndighet. Hva gjelder godkjennelse av vedlikeholdsorganisasjoner, tekniske skoler mv. vil Luftfartstilsynet fortsatt være kompetent myndighet i forhold til nasjonale aktører, mens EASA vil være slik myndighet for 3. lands aktører (dvs. utenfor EU-/EØS-området). Av den grunn vil forordningen kun medføre endrede økonomiske eller administrative konsekvenser innenfor området luftdyktighet.

3.2) Særlig om økonomiske og administrative konsekvenser innenfor området luftdyktighet

Hva gjelder luftdyktighetssertifiseringer (typesertifisering mv.) vil EASA normalt nå være kompetent myndighet - også overfor norske luftfartsaktører. Dette innebærer at norske aktører, som har behov for et sertifikat eller en godkjennelse innenfor dette området, vil måtte svare avgift til EASA.

Hvorvidt det faktisk blir EASA eller Luftfartstilsynet som forestår selve arbeidet i forbindelse med det enkelte sertifikat eller den enkelte godkjennelse vil avhenge av bl.a. oppgavens karakter og tilgjengelig kompetanse i Luftfartstilsynet. Uansett vil imidlertid norske luftfartsaktører måtte svare avgift direkte til EASA. I den grad Luftfartstilsynets eksperter forestår arbeidet på vegne av EASA vil disse kostnadene bli refundert av EASA. Det forutsettes at Luftfartstilsynet inngår tilsvarende avtale som de som inngås mellom EASA og luftfartstilsynene i EU-landene.

De administrative konsekvensene for norske luftfartsaktører vil være at de må søke EASA direkte om luftdyktighetssertifiseringer innenfor de områdene der EASA er kompetent myndighet. EASA vil deretter behandle søknaden, herunder allokere nødvendige ekspertise for å behandle denne. I den forbindelse vises det til at EASA selv forutsetter at norske eksperter skal benyttes i arbeidet med å utstede slike sertifiseringer overfor norske luftfartsaktører. De økonomiske konsekvensene vil avhenge av type luftdyktighetssertifisering. For enkelte typer av sertifiseringer vil imidlertid EASAs avgifter innebære en vesentlig økning i forhold til Luftfartstilsynets gebyrregelverk.  

Forordningen vil ikke medføre vesentlige konsekvenser for Luftfartstilsynet, forutsatt av den avtale som EASA og Luftfartstilsynet inngår vil innebære kostnadsdekning for den ekspertise som Luftfartstilsynet stiller til rådighet for EASA. Av administrative konsekvenser kan nevnes nye interne rutiner for fakturering i Luftfartstilsynet, og det forhold at det nå vil være EASA, og ikke Luftfartstilsynet, som nå vil motta søknader om luftdyktighetssertifiseringer.