Økodesign, varmtvannsberedere og lagringstanker

Status

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for energi der berørte departementer er representert (dato). Spesialutvalget fant rettsakten ikke akseptabel siden store direktevirkende elektriske varmtvannsberedere blir forbudt å plassere på markedet fra og med 26.9.2018. 

Økodesignforordningen trådte i kraft i EU den 26.09.2013.

Sammendrag av innhold

Kommisjonsforordning  (EU) nr. 814/2013 av 2. august 2013 om krav til miljøvennlig utforming av varmtvannsberedere og lagringstanker vil ikke gjennomføres i norsk lovverk. Det pågår i øyeblikket en studie (2017-2019) som skal evaluere forordningen bla i lys av den teknologiske utviklingen og med tanke på en fremtidig revisjon av forordningen. Det er opprettet et eget faktanotat for revisjonsstudien inkludert den etterfølgende revisjonen av forordningen.   

Økodesigndirektivet (2009/125/EF) fastsetter minstekrav til produkters energieffektivitet i tillegg til andre krav til miljøaspekter og forbruk av ressurser (eks vann). Det skjer gjennom forordninger som pålegger produsenter og importører i EU-markedet å kun bringe produkter i omsetning som lever opp til kravene. Produkter som tilfredsstiller kravene skal være CE-merket.

Energikrav til produkter er et av flere virkemidler for å nå EUs vedtatte 2020-mål der ett av målene er å øke energieffektiviteten med 20 % i EU, sammenlignet med 1990.

Forordningen omfatter varmtvannsberedere med ytelse opp til og med 400 kW og varmtvannstanker med volum opp til og med 2000 liter:

• Oljefyrte, gassfyrte og elektriske varmtvannsberedere (både gjennomstrømningsvarmere og med tank)
• Varmtvannsberedere basert på varmepumper – luft-vann og væske-vann
• Kombinasjoner med solvarme
• Separate varmtvannstanker (beholdere som oppbevarer varmt tappeann, beholdere som oppbevarer vann til romoppvarming, og beholdere som oppvarmer eller kjøler vann indirekte fra en ekstern energikilde)

Merknader

Hovedrettsakten – direktiv 2009/125/EF (økodesigndirektivet) – er hjemlet i Traktat om det europeiske fellesskap (TEF), EU-traktatens artikkel 95.

Gjeldende norsk lovgivning på området er LOV 1976-06-11 nr 79: Lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven) med underliggende forskrift 2011.02.23 nr. 0190: Forskrift om miljøvennlig utforming av energirelaterte produkter (økodesignforskriften). Økodesigndirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen i 1.7.2011 ved EØS-komite-beslutning nr. 67/2011 og er gjennomført i norsk rett gjennom økodesignforskriften som trådte i kraft 1. mars 2011.

Økonomiske og administrative konsekvenser for norske myndigheter 

Gjennomføringen av det stadig økende antall forordninger under økodesigndirektivet vil medføre økonomiske og administrative konsekvenser for offentlige myndigheter i Norge grunnet nye forpliktelser forbundet med tilsyn og informasjon om regelverk (indirekte utgifter).

Økonomiske konsekvenser i Norge for private

Økodesignforordningen vil ha økonomiske konsekvenser for leverandørene. Produktene skal testes og verifiseres opp mot kravene. Disse testene er komplekse og produsentene må benytte laboratorier som er utstyrt med spesielle fasiliteter for målinger og ulike varmekilder. Kostnadene vil beløpe seg til flere hundre tusen NOK per leverandør.

Rettsakten vurderes å gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet.

Nasjonal høring

Norge deltok ikke i det forberedende studium som danner grunnlaget for den senere forordningen. Det foreligger derfor ingen høringsinnspill til NVE fra norske interessenter i denne fasen. Arbeidsdokumenter og senere forslag til forordninger har vært på nasjonal høring i 2011 og i 2012. Den 29. april 2011 ble arbeidsdokumenter for økodesign- og energimerkekrav sendt på høring per e-post til produsenter, NHO, bransjeorganisasjoner, standardiseringsorganisasjoner og relevante statlige etater. En elektronisk høring av forslag til økodesign- og energimerkeforordning ble publisert på NVEs nettsider den 8. februar 2012 og NVE avholdt også et informasjonsmøte om de samme forslagene den 8. mars 2012.

Høringssvar og andre innkomne synspunkter

Hovedsynspunktet i høringssvarene (Norsk Teknologi, Norsk Industri) har vært at bruken av en primærenergifaktor lik 2,5 på produktnivå må avvises.

Vurdering

Elektrisk oppvarmede varmtvannsberedere er langt mer utbredt i Norge enn ellers i EU. Vi er i en særstilling ved at vi allerede har et elektrifisert lavutslipps energisystem.  Den stasjonære energibruken i Norge domineres av elektrisitet og vi har nesten ingen gassinfrastruktur, relativt lite utbredt fjernvarme samt en vesentlig bygningsmasse uten pipeløp. Vår lave elektrisitetspris medvirker også til at nedbetalingstiden for investeringer i energisparing eller fornybar teknologi, blir lengre enn i EU.

Ved fastsettelsen av energieffektiviteten for konvensjonelle elektriske varmtvannsberedere innregnes en primærenergifaktor for elektrisitetsforbruk på 2,5. Denne faktoren skal gjenspeile den gjennomsnittlige virkningsgraden for kraftproduksjon i EU som er satt til 40%. Resultatet er at varmtvannsberedere varmet med direktevirkende elektrisitet vil få lavere effektivitet enn eksempelvis gassfyrte beredere. Kravene til energieffektivitet på store beredere på 400-1000 liter tappevann som fra 2018 er på 60-64% vil ikke kunne oppnås med en bereder varmet med direktevirkende elektrisitet da disse teoretisk kan oppnå en maksimal effektivitet 40%. Store varmtvannsberedere varmet med direktevirkende elektrisitet vil da i praksis bli forbudt å selge på EØS-markedet.

Norge vil be om en tilpasningstekst for forordning nr. 814/2013. Dette syn vil bringes inn i EØS/EFTA-forhandlingene. Foreslått tilpasningstekst vil redusere energieffektivitetskravet i størrelsene XXL, 3XL og 4XL til "38 %". Dette er høyeste praktisk oppnåelige energieffektivitet for varmtvannsberedere som varmes med direktevirkende elektrisitet.

Tilpasningsteksten gjelder store varmvannsberedere til bruk i flerfamiliehus og tjenesteytende bygninger. Begrunnelsen er at en viss andel av eksisterende bygninger innenfor nevnte kategorier har oppvarmingsløsninger for tappevann som kun er basert på direktevirkende elektrisitet. En utskiftning av eksisterende oppvarmingsløsninger for tappevann, for eksempel ved havari, til nye løsninger som tilfredsstiller kravene i forordningene, vil påføre bygningseierne en betydelig økonomisk ekstrabelastning. Dette skyldes at man, for å oppnå kravene i forordningen, må installere luft-til-vann varmepumpe eller annen fornybar energi som termisk sol eller biobrensel. Investering i denne type teknologi er ikke veldig utbredt i Norge og er derfor spesielt dyr her. Byggeier må ut med 4-7 ganger høyere investering for denne type løsning enn en ren erstatning av sin gamle varmtvannsbereder varmet med direktevirkende elektrisitet. Det er viktig at effektive varmtvannsberedere varmet med direktevirkende elektrisitet også er tilgjengelige på markedet og ikke forbys som produkt.

Rettsakten anses som akseptabel med en slik tilpasningstekst.

Andre opplysninger

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Nøkkelinformasjon

Institusjon:	Kommisjonen
Type rettsakt:	Forordning
KOM-nr.:
Rettsaktnr.:	0814/2013
Basis rettsaktnr.:	2009/125/EF
Celexnr.:	32013R0814

EFTA-prosessen

Dato mottatt standardskjema:	06.09.2013
Frist returnering standardskjema:	18.10.2013
Dato returnert standardskjema:	06.10.2013
EØS-relevant:	Ja
Akseptabelt:	Til diskusjon
Tekniske tilpasningstekster:	Nei
Materielle tilpasningstekster:	Ja
Art. 103-forbehold:	Nei

Norsk regelverk

Endring av norsk regelverk:	Ja
Høringsstart:	17.01.2014
Høringsfrist:	03.03.2014
Frist for gjennomføring:

Fylker og kommuner

Berører fylker og kommuner i vesentlig grad.

Lenker

• Høringsbrev
• Annen dokumentasjon