Kriterier for opplæringssentre, sensorer og prøver

Status

Vedtaket skal gjelde fra 15. mai 2012. For opplæringssentre som allerede utfører opplæringstjenester som dekkes av vedtaket, skal det ikke gjelde før 1. juli 2013, se artikkel 12. I tillegg oppstiller artikkel 11 en overgangsperiode for interne opplæringssentre i en jernbanevirksomhet. Der sensorer allerede er valgt ut etter nasjonale regler som gjaldt før vedtaket trer i kraft, vil det ikke være nødvendig å gjøre noen endringer i dette så lenge sikkerhetssertifikatet eller sikkerhetsgodkjenningen er gyldig. Jernbanevirksomheten må selv sørge for at kriteriene som er oppstilt i vedtaket er oppfylt i denne perioden.

Vedtaket ble tatt inn i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning 131/2012 den 13. juli 2012. Det ble 19. juli 2012 vedtatt forskrift av Statens jernbanetilsyn som endrer førerforskriften slik at vedtaket nå gjelder som norsk forskrift. 

Sammendrag av innhold
Direktiv 2007/59/EF (lokførerdirektivet, heretter direktivet) forutsetter at det utarbeides felles kriterier for godkjenning av opplæringssentre, sensorer og prøver for å vurdere førere av tog og skift i tillegg til det som fremgår av direktivet. Vedtak 2011/765/EU av 22. november 2011 om kriterier for godkjenning av opplæringssentre for opplæring av førere, om kriterier for godkjenning av sensorer og kriterier for organisering av prøver etter europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/59/EF (heretter bare vedtaket) er gitt for å gi slike felles kriterier, slik at føreropplæringen og -evalueringen blir harmonisert i EØS. 

Vedtaket gjelder ifølge artikkel 1 opplæringssentre som tilbyr opplæring til førere som omhandlet i artikkel 23 i direktivet, gjennomført i Norge gjennom førerforskriften § 21. Videre omfatter det sensorer som skal evaluere førere, og som skal godkjennes i henhold til artikkel 25 i direktivet, gjennomført i Norge gjennom førerforskriften § 20.

Kapittel 2 omhandler opplæringssentre. Artikkel 3 stiller krav til uavhengighet hos opplæringssentrene som tilbyr opplæring til andre enn sine egne førere, mens kompetansekrav fremgår av artikkel 4. Første del av artikkel 4 gjentar flere av direktivets generelle krav om at det er nødvendig for å få godkjenning som opplæringssenter at man viser tilstrekkelig kompetanse knyttet til tekniske og operasjonelle forhold. Det må være tilstrekkelig bemannet og utstyrt for å kunne legge til rette for læring til å bli lokomotivførere. Videre stilles det mer spesifikke krav til de som søker om godkjenning:

• Det må være en effektiv selskapsstruktur som sikrer at instruktører har tilstrekkelige kvalifikasjoner og erfaring
• Det må bl.a. være tilstrekkelig bemanning og utstyr for å gjennomføre den opplæringen som tilbys
• Opplæring må gis av instruktører med gyldig førerbevis og sertifikat som dekker det opplæringen omfatter, og som har minst tre års erfaring som fører. I tilfelle instruktøren ikke har nødvendig sertifikat for strekningen eller det rullende materiellet, må en annen fører med denne sertifiseringen være tilstede i henhold til artikkel 4 nr. 2 bokstav e) i direktivet.
• Det må dokumenteres en metode som bl.a. viser hvordan opplæringen skal foregå og hvilke kompetanseplaner som foreligger
• Det må foreligge registreringssystemer for opplæringsaktivitetene
• Det må finnes et kvalitetssikringssystem som sikrer at opplæringen gjennomføres i henhold til kravene i direktivet
• Det må finnes kompetansestyring, fortløpende opplæring og tiltak for å ivareta instruktørenes profesjonelle egenskaper
• Det må finnes prosedyrer for å sikre at informasjon knyttet til opplæringen er oppdatert
• For opplæring knyttet til infrastrukturen kan det fastsettes ytterligere kriteria nasjonalt
• Godkjenning av opplæringssentra som har med kommunikasjon og terminologi å gjøre må gis i den staten dette skal foregå

I henhold til artikkel 5 kan interne opplæringssentre i en jernbanevirksomhet godkjennes i forbindelse med at det tildeles eller fornyes sikkerhetssertifikater og sikkerhetsgodkjenninger. Artikkel 6 omhandler tilfellene der det er tatt i bruk nye strekninger eller nytt rullende materiell, og instruktøren ikke har tilstrekkelig sertifisering etter artikkel 4. Medlemsstatene kan da gi unntak frem til instruktører er sertifisert for strekningene eller materiellet. 

Kapittel 3 omhandler sensorer.  Artikkel 7 stiller krav til uavhengighet og upartiskhet, mens artikkel 8 stiller kompetansekravene. Sensor må ha minst fire års erfaring som fører i løpet de siste fem årene, og ha oppdaterte kunnskaper. I tillegg må de oppfylle følgende kriterier:

• De må ha språkkunnskaper i det språket de gjennomfører prøver i
• De må ha ferdigheter og nødvendige pedagogiske evner for å gjennomføre prøver
• De må vise hvordan de kan holde sin kompetanse oppdatert
• De må ha kunnskaper om sertifiseringsreglene for førere
• Medlemsstatene kan fastsette tilleggskriterier for førere som skal gjennomføre prøver på nasjonal infrastruktur.

Kapittel 4 omhandler gjennomføring av prøver, og artikkel 9 oppstiller kriteriene for hvordan prøver skal organiseres:

• Minst en sensor eller eksaminator skal være godkjent i henhold til vedtaket
• Sensor må være sertifisert som fører hvis prøven går ut på praktisk kjøring
• Prøvene skal gjennomføres på en skikkelig måte og ha tilstrekkelig varighet for å teste de nødvendige egenskapene til føreren
• Hvis eksaminatoren også har gjennomført opplæringen, må en annen være sensor
• Oppgavene må holdes hemmelige slik at føreren ikke kjenner til spørsmål på forhånd

Artikkel 10 omhandler tilfellene der det er tatt i bruk nye strekninger eller nytt rullende materiell, og sensoren ikke har tilstrekkelig sertifisering etter artikkel 9. Medlemsstatene kan da gi unntak frem til instruktører er sertifisert for strekningene eller materiellet.

Merknader
Vedtaket er gitt med hjemmel i artikkel 23 nr. 3 bokstav b) og artikkel 25 nr. 5 i direktivet.

I påvente av at det skulle bli vedtatt felles europeiske kriterier fastsatte Statens jernbanetilsyn kriterier for valg av sensorer og prøver i vedlegg III til førerforskriften i forbindelse med gjennomføring av direktivet. For å gjennomføre vedtaket måtte de bestemmelsene som omhandler dette i førerforskriften bli tilpasset for å unngå dobbeltregulering.

Vedtaket er utarbeidet i en egen arbeidsgruppe i Det europeiske jernbanebyrået (ERA) der Statens jernbanetilsyn har vært representert.
 
Da det fra før vedtaket ble gjennomført allerede var krav til godkjenning av sensorer og opplæringssentre etter førerforskriften, er det reelt sett få nye plikter som stilles i vedtaket. Tilsynet har lagt til grunn at jernbanevirksomheter som lærer opp sine egne førere fortsatt kan gjøre det uten egen godkjenning, men at kriteriene som oppstilles i kapittel 2 til 4 i vedtaket må oppfylles. Det vil derfor ikke medføre noen vesentlig økt byrde i forhold til det som gjelder i dag.

Vedtaket medfører ingen økt arbeidsbyrde for Statens jernbanetilsyn som godkjenningsmyndighet, da det fra før fantes krav til at opplæringssentre og sensorer skal være godkjent. Tilsvarende gjelder for Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning (NOKUT), som er godkjenningsmyndighet for fagskoler.

Vedtaket kan grupperes i gruppe 2, da det er en rettsakt som krever forskriftsendring, men som ikke griper vesentlig inn i norsk handlefrihet.

Sakkyndige instansers merknader
Statens jernbanetilsyn har hatt vedtaket på alminnelig høring. Det har kommet inn tre høringssvar innen fristen. SJ AB har ingenting imot at vedtaket tas inn i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett. Norsk jernbaneskole har avgitt en høringsuttalelse som i stor grad er positiv, og antar at det ikke vil by på større problemer å tilpasse seg kravene i vedtaket, da de i stor grad i praksis ble etterlevd fra før. Det ble forutsatt at kravene til førerkompetanse for instruktører og sensorer er rettet mot avleggelse av praktiske prøver i form av kjøring på jernbanenettet, og ikke mot den teoretiske undervisningen og teoretiske prøver. NSB AS skrev at vedtaket kan gjennomføres, men at enkelte interne rutiner og krav må justeres i henhold til kravene.

Vurdering

Som nevnt ovenfor er det reelt sett få nye krav som stilles i vedtaket. En gjennomføring av vedtaket i norsk rett vil heller ikke medføre noen økt arbeidsbyrde for Statens jernbanetilsyn eller andre offentlige myndigheter, da det allerede er krav til at opplæringssentre og sensorer skal være godkjent. For private er det kun nødvendig med mindre justeringer, da kravene i vedtaket i det vesentlige etterleves i dag.

Det antas at kravene som oppstilles i vedtaket er egnet til å sørge for at førere som uteksamineres er godt skikket til å føre tog og skift på det nasjonale jernbanenettet. Harmonisering av kravene og prøvene som stilles til førere vil ha en positiv sikkerhetseffekt på europeisk nivå. Da de negative sidene ved en gjennomføring av vedtaket er små, vil vedtaket derfor ha en positiv kost-nytteffekt. 

Konklusjon

Vedtaket er tidligere ansett som EØS-relevant og akseptabelt for Norge, og er gjennomført i norsk rett gjennom endringer i førerforskriften datert 19. juli 2012.                                                                                                                       

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon:	Kommisjonen
Type rettsakt:	Vedtak/beslutning
KOM-nr.:
Rettsaktnr.:	2011/765/EU
Basis rettsaktnr.:	2007/59/EF
Celexnr.:	32011D0765

EFTA-prosessen

Dato mottatt standardskjema:	29.11.2011
Frist returnering standardskjema:	10.01.2012
Dato returnert standardskjema:	16.04.2012
Dato innlemmet i EØS-avtalen:	13.07.2012
Nummer for EØS-komitebeslutning:	131/2012
Tekniske tilpasningstekster:	Nei
Materielle tilpasningstekster:	Nei
Art. 103-forbehold:	Nei

Norsk regelverk

Endring av norsk regelverk:	Ja
Høringsstart:	19.12.2011
Høringsfrist:	07.02.2012
Frist for gjennomføring:	14.07.2012
Dato for faktisk gjennomføring:	19.07.2012
Dato varsling til ESA om gjennomføring:	22.08.2012