IDD - forsikringsformidling

Status

Forsikringsdistribusjonsdirektivet (IDD (Dir. 2016/92/EF) trådte i kraft 23. februar 2016 og gjelder i EU fra 1. oktober 2018. Forsikringsdistribusjonsdirektivet erstatter forsikringsformidlingsdirektivet (direktiv 2002/92/EF).

IDD er EØS-relevant. Direktivet ble tatt inn i EØS-avtalen i oktober 2018, men EØS-komitebeslutningen vil ikke tre i kraft før EFTA-landene har opphevet det konstitusjonelle forbeholdet. 

Fristen for EUs medlemsstater til å gjennomføre forsikringsdistribusjonsdirektivet og sette det i kraft, var opprinnelig 23. februar 2018. Direktiv 2018/411 endrer fristen for medlemsstatene til å gjennomføre forsikringsdistribusjonsdirektivet fra 23. februar 2018 til 1. juli 2018, med ikrafttredelse senest 1. oktober 2018. Samtidig ble opphevelsen av forsikringsformidlingsdirektivet (direktiv 2002/92/EF) utsatt fra 23. februar 2018 til 1. oktober 2018. 

Forsikringsdistribusjonsdirektivet (IDD (Dir. 2016/92/EF) trådte i kraft 23. februar 2016 og gjelder i EU fra 1. oktober 2018. Forsikringsdistribusjonsdirektivet erstatter forsikringsformidlingsdirektivet (direktiv 2002/92/EF). IDD er EØS-relevant, men er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen. (Fristen for EUs medlemsstater til å gjennomføre forsikringsdistribusjonsdirektivet og sette det i kraft, var opprinnelig 23. februar 2018. Direktiv 2018/411 endrer fristen for medlemsstatene til å gjennomføre forsikringsdistribusjonsdirektivet fra 23. februar 2018 til 1. juli 2018, med ikrafttredelse senest 1. oktober 2018. Samtidig ble opphevelsen av forsikringsformidlingsdirektivet (direktiv 2002/92/EF) utsatt fra 23. februar 2018 til 1. oktober 2018.) 

IDD fastsetter minimumskrav for adgangen til å drive forsikringsformidlings­virksomhet og for distribusjon av forsikringsprodukter. Sammenholdt med forsikringsformidlingsdirektivet er forsikringsdistribusjonsdirektivet utvidet til også å omfatte forsikringsforetakenes eget salg av forsikringer, og inneholder også mer utfyllende krav til nasjonal regulering av distribusjon av forsikringer. Hovedformålet med direktivet er å innføre like rammer for formidling og salg av forsikringer uavhengig av salgskanal og dermed sikre forbrukere samme beskyttelsesnivå på tross av forskjeller mellom distributørene. Harmoniserte regler skal dessuten bidra til likere konkurransevilkår mellom distribusjonskanalene for forsikringsprodukter. Direktivet er basert på minimumsharmonisering. EU-kommisjonen er i direktivet gitt fullmakt til å gi utfyllende regler på enkelte områder.

Begrepet "forsikringsdistribusjon" omfatter prosessene for å forberede, inngå, administrere og gjennomføre en forsikringsavtale. Direktivet gjelder for forsikringsformidlere (forsikringsmeglere og forsikringsagenter) og forsikringsforetak. Når det gjelder forsikringsforetak får direktivet bare anvendelse på forsikringsforetakenes distribusjon av forsikringsavtaler. Øvrige krav til forsikringsforetakenes virksomhet følger av forsikringsdirektivet (Solvens II). Direktivet gjelder for distribusjon av all skadeforsikring, livsforsikring og gjenforsikring. Både kollektive og individuelle avtaler er omfattet.

IDD viderefører i all hovedsak forsikringsformidlings­direktivets regler knyttet til registrering av forsikringsformidlere og vilkår for å drive slik virksomhet. Direktivet fastsetter blant annet løpende krav til kunnskap og kompetanse. IDD utvider kompetansekravene til også å gjelde ansatte i forsikrings- og gjenforsikringsforetak som er involvert i distribusjon. I vedlegg til direktivet er det listet opp minstekrav til kunnskapsområder under ulike forsikringsprodukter innenfor skade- og livsforsikring, som forsikringsformidlere må dokumentere at de oppfyller. For alle typer distributører er det fastsatt krav til minst 15 timers faglig (etter)utdannelse pr. år.

IDD fastsetter generelle krav til regler om god forretningsskikk, blant annet krav om å opptre i kundens beste interesse. Kravet til god forretningsskikk gjelder alle forsikringsdistributører. Videre inneholder direktivet regler om informasjon om potensielle interessekonflikter og åpner for at medlemsstatene kan forby distributøren å motta vederlag fra andre enn kunden. I tillegg er det nye regler om at forsikringsforetak og forsikringsformidlere som produserer forsikringer for salg til kunder, skal etablere rutiner for produktgodkjenning.

IDD inneholder mer utførlige regler om rådgivning, og om standarder for salg der det ikke ytes rådgivning. For skadeforsikringer skal produsent av forsikringen utarbeide et standardisert informasjonsdokument. Det er fastsatt krav til både form og innhold i dette dokumentet. Ved salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter er det gitt tilleggskrav som skjerper kravene til informasjon og rådgivning.

Forsikringsdistribusjonsdirektivet innfører regler om samarbeid mellom medlemsstatenes tilsynsmyndigheter og inneholder mer omfattende regler om grensekryssende virksomhet og filialetablering enn tidligere.

Direktivet inneholder også bestemmelser om administrative sanksjoner og tiltak, blant annet regler om overtredelsesgebyr.

Høring i Norge

Det opprinnelige forsikringsformidlingsdirektivet (direktiv 2002/92/EF) er gjennomført i norsk regelverk i lov 10. juni 2005 om forsikringsformidling (forsikringsformidlingsloven). Det omarbeidede forsikringsdistribusjonsdirektivet (IDD) inneholder nye regler både av offentligrettslig og privatrettslig karakter. Finansdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet har hatt utkast til regler for gjennomføring av forsikringsdistribusjonsdirektiv på høring. Justisdepartementet sendte 6. mars 2018 ut forslag til endringer i forsikringsavtaleloven med sikte på gjennomføring av de privatrettslige regler som kreves for å gjennomføre IDD. Finansdepartementet sendte samtidig ut et høringsnotat med forslag til regler som tar sikte på å gjennomføre de offentligrettslige reglene i IDD. Regjeringen vil fremme Prop. L med forslag om nødvendige lovendringer. 

Rettslige konsekvenser

Gjennomføring av IDD vil blant annet kreve endringer i lov 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidlingsloven, lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) og lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven), med tilhørende forskrifter.

Administrative og økonomiske konsekvenser

Gjennomføring av direktivet i norsk rett vil medføre noe økte kostnader for forsikringsforetakene, forsikringsformidlere og for Finanstilsynet. Kostnadene vil blant annet være knyttet til krav om utarbeidelse og vedlikehold av standardiserte informasjonsdokumenter og tilpasning av saksbehandlingsløsninger til nye krav i direktivet. Videre stiller direktivet krav til årlig etterutdanning for ansatte, som vil kunne medføre noe økte kostnader for både forsikringsforetakene og for forsikringsformidlere. For Finanstilsynet vil direktivet føre til noe økt ressursbruk knyttet krav om etablering av et online register for registrering av forsikringsformidlere og til registrering av formidlere som driver grensekryssende virksomhet inn i Norge.

Administrative pg økonomiske konsekvenser er omtalt nærmere i høringsnotatene til henholdsvis Finansdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet.

Sakkyndiges merknader

Saken var sist behandlet i Spesialutvalg for kapitalbevegelser og finansielle tjenester i mai 2018, og er funnet EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon:	Parlament og Råd
Type rettsakt:	Direktiv
KOM-nr.:	KOM(2012)360
Rettsaktnr.:	2016/97
Basis rettsaktnr.:	2002/92/EF
Celexnr.:	32016L0097

EFTA-prosessen

Dato mottatt standardskjema:	01.01.2018
Frist returnering standardskjema:	01.01.2018
Dato returnert standardskjema:
EØS-relevant:	Ja
Akseptabelt:	Ja
Tekniske tilpasningstekster:	Ja
Materielle tilpasningstekster:	Nei
Art. 103-forbehold:	Ja

Norsk regelverk

Endring av norsk regelverk:	Ja
Høringsstart:	06.03.2018
Høringsfrist:	07.06.2018
Frist for gjennomføring:

Lenker

• Kommisjonens forslag