Erstatningssøksmål

Status

Direktivet ble vedtatt 26. november 2014 og publisert i OJ of the European Union 5. desember 2014. Fristen for nasjonal gjennomføring i EU var 27. desember 2016.

Rettsakten er nå til vurdering i EFTA-landene for innlemmelse i EØS-avtalen.

Sammendrag av innhold

Bakgrunn:

Konkurransereglene håndheves av både konkurransemyndighetene (offentlig håndheving) og av nasjonale domstoler i sivile saker mellom private parter (privat håndheving). Direktivet omhandler virkningene av brudd på nasjonale konkurranseregler og konkurransereglene i EU/EØS på rettsforholdet mellom private parter. Nasjonale domstoler kan i private søksmål avsi dom om at et forhold er omfattet av en forbudsbestemmelse og at en avtale er ugyldig mellom partene, samt fastsette forbud mot eller krav om gjennomføring av en bestemt atferd. I tillegg kan nasjonale domstoler tilkjenne skadelidte erstatning for økonomisk tap som følge av overtredelsen. Enhver som har lidt økonomisk tap som følge av overtredelser av konkurransereglene, har rett til full erstatning, og det skal finnes effektive virkemidler som gjør det realistisk å utøve denne rettigheten.  Denne retten til full erstatning håndheves kun av nasjonale domstoler og behandles etter nasjonale regler om erstatning og sivilprosess.

Private søksmål kan anlegges både etter at en konkurransemyndighet har truffet vedtak om overtredelse av konkurransereglene (”follow-on actions”) eller på selvstendig grunnlag uten at det foreligger et slik forutgående vedtak (”stand-alone actions”).

Privat håndheving av konkurransereglene har til nå funnet sted i svært begrenset grad, både i medlemsstatene og i EFTA-landene. Noe av bakgrunnen til dette er at erstatningssøksmål for overtredelser av konkurransereglene generelt sett er vanskelige, bl.a. fordi det både kreves betydelig informasjon om faktum for å få kjennskap til og kunne påvise overtredelse, og for å kvantifisere økonomisk skade som følge av overtredelsen. Det vil videre være betydelig informasjonsasymmetri mellom overtreder og skadelidte. Usikkerhet med hensyn til utfallet av et søksmål kombinert med nasjonale regler om rettsgebyr og saksomkostninger kan også hindre berettigede søksmål.

Private erstatningssøksmål vil først og fremst føre til at den som lider økonomisk tap som følge av en overtredelse av konkurransereglene, får kompensert sitt tap (reparasjon). Flere erstatningssøksmål vil imidlertid også kunne føre til at foretak avskrekkes fra å begå overtredelser i fremtiden, og således til økt overholdelse av konkurransereglene (prevensjon).

Legislativ begrunnelse:

Det er avdekket store forskjeller i medlemsstatenes nasjonale regler om erstatning for skade som følge av brudd på konkurransereglene. Dette antas å ha negative konsekvenser for konkurransen og for et velfungerende indre marked. Direktivet er derfor begrunnet i behovet for å harmonisere nasjonale forskjeller i vilkårene for å få tilkjent erstatning. Dette vil gi likere konkurransevilkår for foretak i det indre marked og samtidig styrke skadelidtes mulighet til å oppnå full erstatning etter nasjonal rett.

Hjemmel:

Direktivet er hjemlet i artikkel 103 og artikkel 114 Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV).

Formål:

Formålet med direktivet er todelt: (1) å styrke samspillet mellom privat og offentlig håndheving av konkurransereglene og (2) å sikre at personer og foretak som har lidt økonomisk tap som følge av brudd på konkurransereglene, kan oppnå full kompensasjon etter nasjonal rett. Dette vil bidra til en mer effektiv håndheving av konkurransereglene. Direktivet oppstiller følgelig en rekke krav til nasjonal erstatnings- og sivilprosessrett.

Materielt innhold:

I det følgende gis en oversikt over hovedinnholdet i direktivets sentrale bestemmelser.

Artikkel 1 - Anvendelsesområde

Direktivet fastsetter regler som sikrer at enhver som har lidt skade som følge av overtredelser av nasjonale konkurranseregler eller konkurransereglene i EU, effektivt kan gjøre retten til full erstatning for denne skaden gjeldende. Direktivet inneholder også regler som fremmer virksom konkurranse i det indre marked og som fjerner hindringer for det indre markeds virkemåte gjennom å sikre mer ensartet beskyttelse for alle i hele EU som har lidt slik skade. Direktivet fastsetter videre regler om koordinering mellom konkurransemyndighetenes håndheving av konkurransereglene og nasjonale domstolers håndheving av disse reglene i forbindelse med erstatningssøksmål.

Artikkel 3 - Rett til full erstatning

Bestemmelsen slår fast at enhver som har lidt skade som følge av overtredelser av konkurransereglene, skal kunne kreve full erstatning for denne skaden. Både fysiske og juridiske personer (forbrukere, foretak og offentlige myndigheter) er berettiget til å anlegge slikt erstatningssøksmål for nasjonale domstoler. Full erstatning skal stille skadelidte i samme posisjon som om overtredelsen ikke var blitt begått. Den omfatter derfor kompensasjon for faktisk tap, tapt fortjeneste og betaling av renter fra det tidspunktet skaden ble forvoldt til erstatningen utbetales. Det faktiske tapet vil typisk fremkomme som prisdifferansen mellom hva som ble betalt og hva som ville blitt betalt dersom det ikke var blitt begått en overtredelse (overpris). Det presiseres at full erstatning ikke skal føre til overkompensasjon.

Artikkel 5 - Fremleggelse av bevis

Partene i erstatningssaken skal sikres tilgang til nødvendige bevis. Dersom en part trenger særskilte dokumenter og opplysninger som er i den andre parts eller tredjemanns besittelse for å dokumentere et erstatningskrav eller underbygge innsigelser mot dette, skal han kunne be retten om å gi pålegg om fremlegging av slike bevis. Fremlegging av bevis som er i motpartens eller tredjemanns besittelse kan kun pålegges av den domstolen som skal behandle erstatningssøksmålet.

Mye av det relevante bevismaterialet som saksøker trenger for å bevise et erstatningskrav, er i saksøktes eller tredjemanns besittelse. Saksøker har derfor ofte ikke tilstrekkelig kunnskap om eller tilgang til dette. Denne situasjonen betegnes som ”informasjonsasymmetri”. Det må derfor sikres at skadelidte får mulighet til å begjære fremlegging av bevismateriale som er relevant for kravet. I tilfeller hvor bevisbyrden ligger hos den virksomheten som angivelig har overtrådt konkurransereglene (eks. ved ”passing-on defence”, jf. artikkel 12), kan også denne parten ha bruk for bevis som er i saksøkerens og/eller tredjemanns besittelse. Begge partene i saken skal derfor kunne ha mulighet til å begjære dommeren om å pålegge fremlegging av relevante opplysninger. Formålet med bestemmelsen er å sikre at partene i saken har en lik og reell tilgang til de bevisene som de trenger for å bevise erstatningskravet og/eller innsigelser mot dette.

Begjæringer om fremlegging av bevis er underlagt en streng domstolskontroll med hensyn til omfang og forholdsmessighet. Begjæringen vil bare bli imøtekommet dersom skadelidte, på grunnlag av opplysninger som antas tilgjengelig for han, har sannsynliggjort at han har lidt skade som følge av saksøktes overtredelse av konkurransereglene. Begjæringen om fremlegging av bevis skal også vise til konkrete bevis eller relevante kategorier av bevis, som er beskrevet så presist og snevert som mulig. Begjæringen om fremlegging av bevis må videre være forholdsmessig. I denne vurderingen skal det tas hensyn til alle berørte parters og tredjemenns legitime interesser.

Bevis, som inneholder forretningshemmeligheter eller andre fortrolige opplysninger, bør i prinsippet være tilgjengelige i erstatningssaken. Men det er også behov for å beskytte slike opplysninger mot misbruk. Domstolene skal derfor råde over effektive virkemidler til å beskytte alle forretningshemmeligheter og andre fortrolige opplysninger, som fremlegges under erstatningssaken.

Den parten som er i besittelse av bevis som ønskes fremlagt i erstatningssaken, skal ha mulighet til å bli hørt før domstolen gir pålegg om fremlegging.

Artikkel 6 - Fremleggelse av bevis som er en del av saken hos konkurransemyndighetene

For å hindre at fremlegging av bevis setter den offentlige håndhevingen av konkurransereglene i fare, fastsetter bestemmelsen begrensninger i fremlegging av bevis som er omfattet av en konkurransemyndighets saksdokumenter. Bestemmelsen skiller mellom tre kategorier bevis og grader av beskyttelse:

1) ”Black list”

Bestemmelsen gir absolutt beskyttelse for to typer bevis. Domstolen som behandler erstatningssøksmålet kan ikke på noe tidspunkt gi pålegg om fremlegging av lempningserklæringer og anmodninger om forlik (”settlement submissions”). Begrunnelse for regelen er at fremlegging av denne type bevis kan påvirke effekten av lempningsinstituttet og forliksprosedyren negativt. Lempningsordninger og forlik er viktige virkemidler i den offentlige håndhevingen av konkurransereglene og bidrar til oppdagelse, effektiv rettsforfølgning og sanksjonering av de alvorligste overtredelsene. Virksomheter kan bli avskrekket fra å samarbeide med konkurransemyndighetene dersom dokumenter som de utarbeider til dette formålet, senere vil kunne bli fremlagt. Dette fordi de kan risikere å bli stilt svakere med hensyn til erstatningskravet, enn de virksomhetene som har medvirket til overtredelsen, men ikke samarbeider med konkurransemyndighetene. For å sikre at virksomhetene fortsetter å avgi slike frivillige erklæringer hvor de anerkjenner deltakelse i en overtredelse av konkurransereglene, skal denne typen erklæringer aldri kunne pålegges fremlagt av domstolen.

2) ”Grey list”

Bestemmelsen gir videre midlertidig beskyttelse for tre typer bevis som griper inn i en konkurransemyndighets igangsatte etterforskning av en overtredelse av konkurransereglene. Dette omfatter dokumenter som partene uttrykkelig har utarbeidet i forbindelse med en konkurransemyndighets offentlig håndheving (for eksempel svar på konkurransemyndighetens anmodning om å gi opplysninger), dokumenter som konkurransemyndigheten selv har utarbeidet i forbindelse med saken den etterforsker og sendt til partene (f. eks ”Statement of objections” og foreløpige vurderinger) og dokumenter knyttet til anmodninger om forlik som er trukket tilbake. Begrunnelsen for regelen er at fremlegging av denne type dokumenter mens etterforskningen pågår vil kunne svekke den offentlige håndhevingen. Domstolen kan først gi pålegg om fremlegging av slike bevis etter at konkurransemyndigheten har lukket/avsluttet saken ved å fatte vedtak om overtredelse eller på annen måte.

3) ”White list”

Domstolen kan når som helst gi pålegg om fremlegging av bevis, som ikke faller inn under de ovennevnte kategoriene. Dette er allerede eksisterende bevismateriale som finnes uavhengig av en konkurransemyndighets etterforskning.

Artikkel 7 - Begrensninger i bruken av bevis fremskaffet ved innsyn i konkurransemyndighetenes saksdokumenter

Begrensningene knyttet til fremlegging av opplysninger som er omhandlet i artikkel 6, gjelder også for bruk av slikt bevismateriale, som er fremskaffet utelukkende ved innsyn i en konkurransemyndighets saksdokumenter. Begrunnelsen for regelen er å opprettholde en effektiv offentlig håndheving av konkurransereglene.

Dokumenter som er fremskaffet utelukkende ved innsyn i saksdokumentene til en konkurransemyndighet, og som faller inn under kategorien ”Black list”, kan ikke benyttes som bevismateriale i erstatningssaken. Dokumenter som faller inn under kategorien ”Grey list”, kan benyttes som bevis etter at konkurransemyndigheten har lukket saken ved å fatte vedtak om overtredelse eller avsluttet den på annen måte. Når det gjelder dokumenter som faller inn under kategorien ”White list”, er det kun den fysiske eller juridiske personen som har mottatt saksdokumentene eller den som har trådt inn i hans rettigheter og forpliktelser, herunder gjennom erverv av hans erstatningskrav (suksessor), som kan benytte disse dokumentene som bevis i erstatningssaken.  Hvis bevisene er fremskaffet av en juridisk person som inngår i et konsern, bør det også være tillatt for andre juridiske enheter i konsernet å bruke disse. Begrunnelsen for denne regelen er å hindre at slike saksdokumenter blir gjenstand for handel.

Artikkel 8 – Sanksjoner

Den nasjonale domstolen som behandler erstatningssøksmålet skal kunne pålegge partene, tredjemenn og deres rettslige representanter visse sanksjoner dersom de (1) ikke etterkommer pålegg om fremlegging av bevis, (2) tilintetgjør relevante bevis, (3) ikke oppfyller forpliktelser knyttet til pålegg om å beskytte fortrolige opplysninger eller (4) ikke overholder begrensningene knyttet til bruk av bevis (misbruk).

Begrunnelsen for bestemmelsen er å hindre at de involverte virksomhetene i erstatningssaken ødelegger relevant bevismateriale og å sikre at de etterkommer pålegg om fremlegging av bevis. Det vises i den forbindelse til risikoen for at de involverte virksomhetene, når det fremsettes et erstatningskrav eller en konkurransemyndighet innleder etterforskning, vil tilintetgjøre eller skjule bevis som ville kunne tjene til å dokumentere skadelidtes erstatningskrav.

Sanksjonene som den nasjonale domstolen kan pålegge i forbindelse med erstatningssaken, må være effektive, stå i et rimelig forhold til overtredelsen (være forholdsmessig) og ha en avskrekkende virkning.

Artikkel 9 - Virkninger av nasjonale konkurransemyndigheters vedtak

Endelige nasjonale vedtak truffet av en konkurransemyndighet eller klageinstans om overtredelser av konkurransereglene skal legges til grunn (anses som ugjendrivelig etablert/”is deemed to be irrefutably established”) i etterfølgende erstatningssøksmål for nasjonale domstoler i samme medlemsstat (bevisvirkning). Denne virkningen av vedtaket om overtredelsen dekker kun overtredelsens art, i tillegg til det materielle, personelle, temporære og geografiske området, slik det ble ansett av nasjonale konkurransemyndigheter eller klageinstans ved utøvelsen av dens jurisdiksjon. Både bevisvurderingen og rettsanvendelsen i overtredelsesvedtaket skal anses endelig avgjort. Det er kun overtredelsesspørsmålet som vil ha slik bindende bevisvirkning, og det avgrenses med dette mot utmålingsvurderingen. Saksøker må fortsatt bevise årsakssammenheng og økonomisk tap. Endelige vedtak vil si vedtak som ikke er påklaget eller som er opprettholdt av en domstol.

Begrunnelse for regelen er å styrke den rettslige forutberegneligheten for virksomheter og forbrukere, sikre ensartet anvendelse av konkurransereglene, sikre prosessuell effektivitet i erstatningssøksmål og å styrke det indre markeds funksjon. Hvis det allerede er truffet avgjørelse om overtredelse, og denne er endelig, ville det være ineffektivt, skape rettslig usikkerhet og føre til unødvendige kostnader for alle de involverte partene og for domstolene hvis det var mulig for det foretaket som hadde overtrådt reglene, å få en rettslig overprøving av det samme spørsmålet i etterfølgende erstatningssøksmål.

Nasjonale vedtak som nevnt over skal videre kunne legges frem som prima-facie bevis på overtredelse av konkurransereglene i etterfølgende erstatningssøksmål for nasjonale domstoler i andre medlemsstater (grenseoverskridende bevisvirkning).

Artikkel 10 - Foreldelsesfrister

Foreldelsesfristen for å anlegge erstatningssøksmål skal være minst 5 år. Foreldelsesfristen skal ikke begynne å løpe før overtredelsen har opphørt eller skadelidte vet eller med rimelighet kan forventes å ha kjennskap til (1) atferden og at den anses for en overtredelse av konkurransereglene, (2) at han har lidt skade som følge av overtredelsen og (3) identiteten til den virksomheten som har begått overtredelsen.

Foreldelsesfristen suspenderes eller avbrytes (avhengig av nasjonal rett) dersom en konkurransemyndighet innleder etterforskning av den overtredelsen som ligger til grunn for erstatningssøksmålet. Suspensjonen skal opphøre tidligst ett år etter at konkurransemyndighetens vedtak om overtredelse er blitt endelig, eller saken på annen måte er avsluttet. På den måten kan skadelidte vente til etter at den offentlige håndhevingen er avsluttet før de anlegger privat erstatningssøksmål for nasjonale domstoler.

Bestemmelsen er begrunnet i hensynet til at skadelidte skal ha en rimelig mulighet til å anlegge erstatningssøksmål. Kommisjonen viser til at de som lider økonomisk tap som følge av overtredelser av konkurransereglene, ofte ikke vil ha mulighet til å kjenne til overtredelsen. Foreldelsesfristen skal ikke være til unødig hinder for å anlegge erstatningssøksmål. Dette er særlig viktig i forbindelse med søksmål som bygger på at konkurransemyndighetene eller klageinstans har fastslått at det foreligger en overtredelse (”follow-on actions”). Skadelidte skal kunne anlegge erstatningssøksmål etter at konkurransemyndighetene har ferdigbehandlet saken.

Artikkel 11 - Solidaransvar

Virksomheter som i fellesskap har overtrådt konkurransereglene (typisk kartelldeltakere) skal som hovedregel hefte solidarisk for den totale skaden overtredelsen har påført skadelidte. Skadelidte skal følgelig kunne kreve full erstatning fra hver enkelt av de virksomhetene som deltar i kartellet. Det oppstilles imidlertid enkelte unntak fra dette utgangspunktet om solidaransvar for små og mellomstore bedrifter (SMBer) og for virksomheter som har samarbeidet med konkurransemyndighetene under etterforskningen og oppnådd full lempning/immunitet (bøtefritakelse). SMBer skal på visse vilkår kun holdes ansvarlig overfor sine direkte og indirekte kunder. Lempningsmottaker skal også kun holdes ansvarlig overfor sine direkte og indirekte kunder og i tillegg overfor andre skadelidte dersom full erstatning ikke kan oppnås av de øvrige kartelldeltakerne.

Formålet med regelen (om begrensninger i solidaransvaret for lempningsmottaker) er å sikre at incentivene for kartelldeltakerne til å søke om lempning opprettholdes, og samtidig ivareta skadelidtes rett til full erstatning (balansering av hensyn).  Det vises i den forbindelse til at lempningsinstituttet spiller en sentral rolle i avdekking og opphør av karteller. Lempningsordninger bidrar til å begrense den skaden som kunne vært påført skadelidte hvis overtredelsen hadde fortsatt, og er følgelig av avgjørende betydning for en effektiv offentlig håndheving av konkurransereglene. Ettersom virksomheter som har oppnådd full lempning er mindre tilbøyelige til å anke vedtak om overtredelser av konkurransereglene, blir slike vedtak ofte endelige før vedtak for de øvrige kartelldeltakere som ikke har mottatt lempning. Dette kan gjøre lempningsmottaker lettere utsatt for erstatningssøksmål, noe som begrunner begrensninger i solidaransvaret.

Kartelldeltakerne skal innbyrdes kunne be om regress fra hverandre dersom de har utbetalt mer i erstatning til skadelidte enn hva som følger av virksomhetens relative ansvar for den totale skaden. Det skal være opp til nasjonale domstoler å foreta den nærmere beregningen av denne relative andelen. Relevante momenter i avgrensningen kan være f. eks omsetning, markedsandel eller rolle i kartellet. Slike eventuelle bidrag fra lempningsmottaker til øvrige kartelldeltakere i forbindelse med regress, er imidlertid begrenset til den skade han har forvoldt sine egne direkte eller indirekte kunder, eller ved innkjøpskartell, sine direkte eller indirekte leverandører.

Artikkel 13 - Overvelting av overpris (”passing-on defence”)

Kunder av den eller de virksomhetene som overtrer konkurransereglene kan kompensere for overprisen de har betalt ved å heve prisen de tar overfor sine egne kunder. Når skadelidte har begrenset sitt faktiske tap ved hel eller delvis overveltning til neste omsetningsledd, utgjør det overveltede tapet ikke lenger et tap som skadelidte skal kompenseres for. Saksøkte i erstatningssaken skal derfor kunne påberope seg som innsigelse mot erstatningskravet at saksøker har overveltet hele eller deler av overprisen som følge av overtredelsen av konkurransereglene til neste omsetningsledd. Saksøkte har bevisbyrden for at overprisen er overveltet og at saksøker følgelig ikke har lidt økonomisk tap. Bevisbyrden skal ikke være strengere enn den bevisbyrden saksøker har for å påvise økonomisk tap. I slike tilfeller kan saksøkte redusere kompensasjonen til saksøker tilsvarende det beløpet saksøker har overveltet til sine kunder.

Artikkel 14 - Indirekte kjøpere

På samme måte skal en indirekte kjøper kunne påberope overvelting som relevant grunnlag for å påberope seg økonomisk tap. Saksøker skal ha bevisbyrden for at en overveltning har skjedd i disse tilfellene. Fordi en indirekte kjøper vil ha større vanskeligheter med å bevise at det foreligger overvelting og omfanget av denne, etableres det en gjendrivelig presumsjon for at overprisen er påført ham i sin helhet, dersom visse forutsetninger er til stede.

Når det gjelder den nærmere beregningen av den overveltede overprisen, skal det være opp til nasjonale domstoler å beregne hvilken andel av overprisen som har blitt overført i det konkrete tilfelle.

Artikkel 15 - Erstatningssøksmål med saksøkere fra forskjellige ledd i omsetningskjeden

Erstatningssøksmål kan anlegges av skadelidte på ulike nivå i omsetningskjeden. Hvis skadelidte på ulike nivå i omsetningskjeden reiser separate krav om erstatning, som gjelder den samme overtredelsen av konkurransereglene, skal nasjonale domstoler ta hensyn til parallelle eller tidligere saker (eller rettsavgjørelser i slike saker) for å unngå under- og overkompensasjon for de skadene som er forårsaket som følge av overtredelsen, og for å sikre overensstemmelse mellom rettsavgjørelsene i slike innbyrdes sammenhengende saker.

Artikkel 17- Erstatningsutmåling

Det å bevise og kvantifisere et økonomisk tap som følge av en overtredelse av konkurransereglene er krevende, og fordrer ofte anvendelse av komplekse økonomiske beregninger. For å gjøre det lettere for skadelidte å kvantifisere det økonomiske tapet som følge av overtredelsen, etableres det en gjendrivelig presumsjon for at skadelidte er påført økonomisk tap som følge av kartellvirksomhet. Denne presumsjonen begrunnes med at undersøkelser har vist at mer enn 9 av 10 karteller fører til høyere priser, og at det derfor er rimelig å gjøre det lettere for skadelidte å bevise at kartellet har påført dem et økonomisk tap.

Foretaket som har begått overtredelsen kan tilbakevise denne presumsjonen ved å fremlegge tilgjengelige bevis for at kartellet ikke har ført til økonomisk tap i det konkrete tilfellet. Bevisbyrden plasseres dermed på den parten som presumtivt allerede besitter det nødvendige beviset i disse tilfellene.

Artikkel 18 - Virkninger av minnelig tvisteløsning (fristsuspensjon)

Skadelidte og de virksomhetene som har overtrådt konkurransereglene skal oppmuntres til å komme til enighet om erstatning for tapet som følge av overtredelsen gjennom minnelig tvisteløsning, slik som utenomrettslig forlik, voldgift og megling. Foreldelsesfristen for å anlegge erstatningssøksmål kan være av en slik art, at den ikke gir skadelidte og foretak som har begått overtredelsen tilstrekkelig tid til å nå frem til avtale om den  erstatningen som skal utbetales. For å gi begge parter en reell mulighet til å løse tvisten gjennom utenomrettslig konfliktløsning, før saken bringes inn for en nasjonal domstol, suspenderes foreldelsesfristen mens den minnelige tvisteløsningen pågår. Dersom partene beslutter å delta i minnelig tvisteløsning etter at et erstatningssøksmål er blitt anlagt for de nasjonale domstolene vedrørende det samme kravet, skal domstolen kunne utsette behandlingen av saken mens tvisteløsningen pågår.

Artikkel 19 - Virkning av inngått forlik for etterfølgende erstatningssøksmål

Dersom en eller flere virksomheter som har overtrådt konkurransereglene har inngått forlik med skadelidte gjennom utenomrettslig tvisteløsning, vil dette få betydning for et eventuelt etterfølgende erstatningssøksmål for nasjonale domstoler. For det første vil skadelidtes krav mot de øvrige kartelldeltakerne, som ikke har inngått forlik, reduseres med den relative andelen av skaden som tilskrives den eller de virksomhetene som har inngått forlik.

Videre kan den resterende delen av kravet som hovedregel bare fremsettes overfor de øvrige kartelldeltakerne som ikke har inngått forlik, og disse kan ikke be om bidrag fra virksomheter som har inngått forlik. Begrunnelsen for denne regelen er at en virksomhet som har overtrådt konkurransereglene og betalt erstatning til skadelidte etter minnelig/utenomrettslig tvisteløsning, ikke skal stilles dårligere i forhold til de øvrige kartelldeltakerne, enn de ville vært uten forliket. Det ville vært tilfelle dersom den virksomhet som har inngått forlik, også etter forliket skal hefte solidarisk for den skade som er forvoldt ved overtredelsen. Den virksomheten som har inngått forlik med og utbetalt erstatning til skadelidte, skal derfor ikke i tillegg betale bidrag til øvrige kartelldeltakere, som ikke har inngått forlik.

Det gjøres imidlertid unntak fra dette utgangspunktet. Skadelidte kan fremsette den resterende delen av kravet overfor den eller de virksomhetene som har inngått forlik dersom de øvrige kartelldeltakerne som ikke inngår forlik, ikke er i stand til å betale den resterende delen av kravet fullt ut.

Merknader
Økonomiske og administrative konsekvenser

Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser for Norge, men det antas at direktivet vil føre til at det anlegges flere erstatningssøksmål for skade som følge av brudd på konkurransereglene for norske domstoler.

Rettslige konsekvenser

Gjennomføring av direktivet i norsk rett vil medføre endring i norsk lovgivning. Erstatningssøksmål for skade som følge av overtredelser av konkurransereglene behandles i dag av norske domstoler etter generelle og ikke-harmoniserte nasjonale regler om erstatnings- og sivilprosessrett.

Sakkyndige instansers merknader

Vurdering

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 20

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon:	Parlament og Råd
Type rettsakt:	Direktiv
KOM-nr.:	KOM(2013)404
Rettsaktnr.:	2014/104/EU
Basis rettsaktnr.:
Celexnr.:	32014L0104

EFTA-prosessen

Dato mottatt standardskjema:	05.12.2014
Frist returnering standardskjema:	27.03.2015
Dato returnert standardskjema:	26.03.2015
EØS-relevant:	Til diskusjon
Akseptabelt:	Til diskusjon
Tekniske tilpasningstekster:	Ja
Materielle tilpasningstekster:	Ja
Art. 103-forbehold:	Ja

Norsk regelverk

Endring av norsk regelverk:	Ja
Høringsstart:	11.12.2015
Høringsfrist:
Frist for gjennomføring:	27.12.2016

Lenker

• Kommisjonens forslag