Endring i deponidirektivet

Status

Rettsakten ble vedtatt 30. mai 2018 og er innlemmet i EØS-avtalen.

Rettsakten er formelt vedtatt i EU og er under vurdering i EØS/EFTA-landene. Direktivet er hjemlet i EU-traktatens (TFEU) artikkel 192 (1) om prosedyre for vedtak av rettsakter på miljøområdet (tidligere hhv. artikkel 175 og 130S TEF).

Dette direktivet endrer gjeldende depoinidirektiv (direktiv 1999/31/EF) som er tatt inn i EØS-avtalen vedlegg XX kapittel IV Avfall. Det endrede regelverket må sees i sammenheng med de vedtatte endringene av EUs rammedirektiv om avfall (2008/98/EF, som er innlemmet i EØS-avtalen i vedlegg XX, kap IV Avfall), emballasjedirektiv (94/62/EF, som er innlemmet i EØS-avtalen i vedlegg II, del II, kap XVIII, Miljø punkt 7) og direktiv om elektrisk og elektronisk avfall (2012/19/EU, som er innlemmet i EØS-avtalen i vedlegg XX kap IV).

Rettsakten ble vedtatt 30.05.2018, og er del av oppfølgingen av EUs handlingsplan om sirkulær økonomi fra 2015. Arbeidet skal bidra til omstilling til en sirkulær økonomi, der verdien av produkter og materialer tas vare på så lenge som mulig, ved at de brukes lengst mulig, oppgraderes/ repareres, og at produkter og materialer brukes om igjen. Gjennom dette oppnås store positive effekter for klima, miljø og økonomi.

Endringer i det europeiske avfallsregelverket skal blant annet bidra til bedre design av produkter, reduserte avfallsmengder, redusert forsøpling, økt ombruk og materialgjenvinning, redusert deponering og et velfungerende indre marked med færre handelshindre. Rettsaktene skal i større grad sikre at alle medlemsland når forpliktelsene, gjennomfører regelverket og at rapporter blir bedre og mer sammenlignbare.

Sammendrag av innhold              
Hensikten med endringen av deponidirektivet er å fremme overgangen til en sirkulær økonomi gjennom å sette strengere begrensinger på avfall som tillates deponert. Særlige krav stilles til deponering av avfall som egner seg for materialgjenvinning eller annen behandling. Ved å stille strengere operasjonelle og tekniske krav til avfallet som kan leveres på deponi gjennom krav til målinger, prosedyrer og veiledning til deponiene, skal belastningen på miljøet reduseres i så stor grad som mulig. De viktigste elementene i rettsakten om endring av deponidirektivet er:

Forbud mot å deponere avfall som er innsamlet separat med tanke på gjenbruk, gjenvinning eller biologisk behandling

Medlemslandene skal sikre at avfall som har blitt samlet inn separat med sikte på gjenbruk eller gjenvinning i henhold til artikkel 11 (1) (gjenbruk og gjenvinning) og artikkel 22 (biologisk avfall) i avfallsdirektivet (2008/98/EC) ikke tillates deponert. Kravet gjelder ikke avfall som stammer fra etterfølgende behandling av det avfallet som er samlet inn separat med sikte på gjenbruk eller gjenvinning, og der deponering gir det beste miljømessige resultatet ut fra en livsløpstankegang.

Forbud mot å deponere avfall som egner seg for gjenvinning eller annen behandling

Medlemslandene skal arbeide for å sikre at avfall som egner seg for gjenvinning eller annen behandling, særlig husholdningsavfall og husholdningsliknende avfall, ikke tillates deponert fra 2030. Videre settes det krav om at mengden husholdningsavfall og liknende avfall som deponeres skal utgjøre maksimalt 10 % av generert mengde husholdningsavfall og liknende avfall innen 1. januar 2035.

Statistikk og rapportering

Husholdningsavfall og husholdningsliknende avfall anses for å være den mest komplekse avfallsstrømmen, og håndteringen av dette avfallet gir en god indikasjon på et lands generelle avfallshåndteringssystem. Det stilles krav om årlig rapportering til Kommisjonen om fremgangen på 2035-målene om reduksjon i mengden husholdnings- og husholdningsliknende avfall som deponeres. Rapporteringen skal skje elektronisk, på format bestemt av Kommisjonen.

Virkeområde

Deponidirektivet hadde tidligere et unntak for deponering av ren jord og rene inerte masser som oppstår fra bearbeiding av mineraler og fra steinbrudd. Dette unntaket er nå opphevet. Det er samtidig innført et generelt unntak for håndtering av avfall fra landbaserte utvinningsindustrier, dvs. undersøkelser, utvinning, behandling og lagring av mineraler og avfall fra steinbrudd under drift, i den utstrekning dette faller inn under anvendelsesområdet for andre EU-rettsakter.

Endringene innebærer at direktivet skal gjelde for deponering av ren jord og rene, inerte masser som oppstår fra andre industrier enn landbasert mineralindustri og drift av steinbrudd.

Merknader
Rettslige konsekvenser

Endring av det gjeldende deponidirektivet (1999/31/EF) er hjemlet i artikkel 192(1) i Traktat om den europeiske unions virkemåte (TFEU) om prosedyre for vedtak av rettsakter på miljøområdet (tidligere hhv. artikkel 175  og 130S i Traktat om opprettelse av det europeiske fellesskap. Gjeldende direktiv er hjemlet i sistnevnte artikkel). Det gjeldende direktivet er innlemmet i EØS-avtalens Vedlegg XX (miljø) kapittel IV (avfall). Det er gjennomført i avfallsforskriften kapittel 9 om deponering av avfall. Innlemmelse av endringsdirektivet medfører behov for endringer i denne forskriften. Forslag som gjennomfører direktiv 2018/850 av 30. mai 2018 har vært på høring med frist 8. februar 2022.

Økonomiske og administrative konsekvenser     
Selv om det er en viss usikkerhet omkring statistikkgrunnlaget for husholdningsavfall, vurderes målsetningen som allerede oppfylt ved at kun ca. 3 % av husholdningsavfallet som årlig oppstår deponeres.

Kravet om maksimal grense for deponering av avfall som er innsamlet separat med tanke på ombruk, materialgjenvinning eller biologisk behandling er langt på vei allerede innført gjennom krav i tillatelser til avfallsdeponier.

Det reviderte direktivet kan gi behov for endrede rutiner ved avfallsanlegg og endring av driftstillatelsene til deponiene. Endringen kan innebære at kommunene må rapportere eventuell deponering av husholdningsliknende næringsavfall. Dette vil kunne påvirke statistikkgrunnlaget. Det er imidlertid ikke grunn til å tro at andelen vil overgå 10 % av generert mengde husholdningsavfall og liknende avfall.

Standardisering av prøvetaking i ny artikkel 15C i deponidirektivet kan medføre at nasjonale standarder må endres og dermed medføre nye rutiner for driftsansvarlige ved avfallsanlegg.

Statistikk og rapportering           
Vedtatte mål vil kreve en endring av dagens avfallsstatistikk på grunn av endring i definisjonen av husholdningsavfall (se omtale i EØS-posisjonsnotat om rammedirektivet for avfall).

Virkeområde

Deponering av ren jord og rene, inerte masser som oppstår fra andre industrier enn landbasert mineralindustri og drift av steinbrudd, vil være omfattet av deponidirektivet. Det vil medføre at det vil bli mer deponering av masser på deponi for inert avfall.  

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten ble drøftet i spesialutvalget for miljø 13.11.2018. Berørte departementer vil vurdere forslaget til rettsakt videre.

Miljødirektoratet har gjennomført høring hvor det ble bedt om innspill om konsekvenser av Kommisjonens forslag til endrede avfallsdirektiver. Høringsinstansene hadde ingen vesentlige kommentarer.

Rettsakten har vært på skriftlig prosedyre i SU Miljø (12. februar 2020 med svarfrist 21.feb 2020). Det kom ingen merknader og rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

Vurdering

Dagens regelverk og praksis vurderes i hovedsak å ta høyde for endringene i direktivet. 

Det foreløpige posisjonsnotatet adresserte en mulig utfordring knyttet til avløpsslam som ikke kan materialgjenvinnes. I dag er det gitt et generelt unntak fra det nasjonale deponiforbudet for biologisk nedbrytbart avfall i Norge for denne typen avløpsslam. Avløpsslam faller ikke inn under definisjonen av biologisk avfall i rammedirektivet for avfall, og deponering av avløpsslam vil derfor ikke berøres av endringene i deponidirektivet.

Norge støtter EUs intensjon om å sikre en høyere ressursutnyttelse av avfall framfor deponering. Det har derimot vært viktig for Norge at forbudet mot å deponere separat innsamlet avfall er avgrenset til å gjelde separat innsamlet avfall som er egnet for materialgjenvinning. Dette hensynet er ivaretatt gjennom direktivets artikkel 5 paragraf 3 bokstav f, der det heter at forbudet mot deponering ikke skal gjelde avfall som stammer fra etterfølgende behandling av det avfallet som er innsamlet spesielt med sikte på gjenbruk og gjenvinning, og der deponering gir det beste miljømessige resultatet ut fra en livsløpstankegang.

SU-behandling og EØS-relevans

Rettsakten ble behandlet i spesialutvalget for miljø 13.11.2018. Berørte departementer vil vurdere forslaget til rettsakt videre.

Rettsakten endrer direktiv om deponering av avfall (1999/31/EF), som er en del av EØS-avtalen. Rettsakten er hjemlet i EU-traktatens (TFEU) artikkel 192 (1) om prosedyre for vedtak av rettsakter på miljøområdet (tidligere hhv. artikkel 175 og 130S TEF). Gjeldende direktiv er hjemlet i sistnevnte artikkel.

Klima- og miljødepartementet vurderer direktivet som EØS-relevant.  Vurderingen er gjort i tråd med kriteriene fastsatt i Meld. St. 5 (2012-2013) EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU, pkt. 5.3.1. 

Direktivet regulerer deponering av avfall. Det berører både helse-, miljø- og næringsmessige aspekter ved avfallshåndtering.  Det omhandler derfor tema som tematisk faller inn under EØS-avtalens hoveddel, protokoller og vedlegg. 

Direktivet endrer direktiv 1999/31/EF, som er innlemmet i EØS-avtalen vedlegg XX om miljø, pkt. 32d. 

Direktivets formål er å beskytte helse og miljø ved å gradvis redusere mengden deponert avfall og de negative konsekvensene av dette og ved å redusere konsekvensene av og effektivisere ressursbruk, bidra til overgangen til en sirkulær økonomi og redusere avhengigheten av importerte ressurser. Formålet er omfattet av del V i EØS-avtalen (bestemmelser som gjelder alle de fire friheter). Det er dermed omfattet av de forpliktende delene av EØS-samarbeidet. Det griper inn i det indre markeds funksjon fordi det pålegger medlemslandene å hindre deponering av avfall. Dette vil berøre næringsdrivende i avfallssektoren og en rekke andre sektorer der det foregår handel over landegrensene.

Direktivet er hjemlet i EU-traktatens (TFEU) artikkel 192 (tidligere hhv. artikkel 172 EF og 130 S i TEF) om prosedyre for vedtak av rettsakter på miljøområdet. Miljø er regulert I EØS-avtalen artikkel 73-75 og vedlegg XX til Avtalen.

EU-regelverk om avfall var en del av EØS-avtalen fra den ble inngått. Dette er omtalt i St.prp. nr. 100 (1991-92) om EØS-avtalen. Da Stortinget ga sin tilslutning til EØS-avtalen ga den derfor samtidig tilslutning til at EU-regelverk om avfall etter en begrenset overgangsperiode skulle være en del av EØS-avtalen.

Direktivet påvirker det indre marked. Det gir regler av betydning for fri bevegelighet og fri konkurranse over landegrensene. Det pålegger medlemslandene å hindre deponering av avfall. Dette medfører plikter med økonomiske konsekvenser for avfallsbransjen og alle som genererer avfall.  Avfall, avfallstjenester og andre tjenester knyttet til avfall (f.eks. transporttjenester) er varer og tjenester som omfattes av EØS-avtalens virkeområde. Aktører handler med avfall og yter avfallstjenester (f.eks. energigjenvinning) og andre tjenester knyttet til avfall (transport) over landegrensene. Dersom Norge i motsetning til EU-landene ikke skulle bli bundet av direktivet, vil aktørene i EU stå overfor strengere krav enn aktørene i Norge, noe som vil kunne påvirke konkurransen om markedet for berørte varer og tjenester I EØS-området. 

Direktivet styrker målene i gjeldende direktiv for hvor lite husholdningsavfall og liknende avfall som tillates deponert. Målene endrer ikke vurderingen av direktivet som EØS-relevant. Målene vil ikke kunne holdes utenfor ved innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen. Det ble ikke gjort da gjeldende direktiv ble innlemmet.  Målene henger tett sammen med bestemmelsene forøvrig. De får betydning for tiltakene som myndighetene pålegges å innføre for å oppnå målene og dermed de økonomiske og rettslige rammebetingelsene for aktørene. I lys av EØS-relevansvurderingen over av direktivet som sådan er det heller ikke grunnlag for å hevde at direktivet på grunn av målene ikke er EØS-relevant.

Klima- og miljødepartementet vurderer også direktivet som akseptabelt.  I all hovedsak er kravene som følger av direktivet innført og målene for hvor lite avfall som skal deponeres oppnådd.  Endringene vil etter KLDs syn ikke ha økonomiske konsekvenser av betydning.  Direktivet vil bidra til om å sikre en høyere ressursutnyttelse av avfall framfor deponering. KLD vurderer de administrative endringene som må til som akseptable.  Ettersom direktivet vurderes som EØS-relevant må det forventes reaksjoner fra EU-siden og mulighet for at de iverksetter prosedyren i EØS-avtalen artikkel 102. Det vil i så fall få uheldige følger for det langvarige, omfattende og tette samarbeidet med EU både på klima- og miljøområdet og vil også kunne påvirke EØS-samarbeidet forøvrig. Det skal derfor mye til for at EØS-relevante rettsakter anses som ikke akseptable. Det er ikke grunnlag for å anse dette direktivet som ikke akseptabelt.

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon:	Parlament og Råd
Type rettsakt:	Direktiv
KOM-nr.:	KOM(2015)594
Rettsaktnr.:	(EU)2018/850
Basis rettsaktnr.:	1999/31/EF
Celexnr.:	32018L00850

EFTA-prosessen

Dato mottatt standardskjema:	20.06.2018
Frist returnering standardskjema:	10.10.2018
Dato returnert standardskjema:	24.02.2020
Dato innlemmet i EØS-avtalen:	18.03.2022
Nummer for EØS-komitebeslutning:	84/2022
Tekniske tilpasningstekster:	Nei
Materielle tilpasningstekster:	Nei
Art. 103-forbehold:	Nei

Norsk regelverk

Endring av norsk regelverk:	Ja
Høringsstart:	08.11.2021
Høringsfrist:	08.02.2022
Frist for gjennomføring:
Dato for faktisk gjennomføring:
Dato varsling til ESA om gjennomføring:

Fylker og kommuner

Berører fylker og kommuner i vesentlig grad.

Lenker

• Kommisjonens forslag
• Annen dokumentasjon